Jørn L. Stang (Frp): Jeg har følgende spørsmål
til statsråd Dørum:
«Utlendingsregisteret hos Kripos inneholder
37 000 fingeravtrykk. Det er forbud mot å kryssjekke med
32 000 uidentifiserte fingeravtrykk fra kriminalsaker, selv
om det også gjelder utlendinger som er utvist fra Norge.
Hvilke holdninger har statsråden til
at vesentlige fingeravtrykk ikke kan kryssjekkes i Norge, når
velutviklede land i Europa har denne muligheten i sin kamp mot kriminalitet?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Utlendingsloven § 37 gir
hjemmel for å ta fingeravtrykk av utlendinger når nærmere
angitte vilkår i loven er til stede, som f.eks. at vedkommende
ikke kan dokumentere sin identitet eller det er grunn til å tro
at det oppgis falsk identitet, eller vedkommende søker
asyl eller en tillatelse etter loven.
Fingeravtrykkene i utlendingssaker blir benyttet
i den forvaltningsmessige behandlingen av utlendingssaker, men er
av praktiske og økonomiske grunner lagret i en egen fil
i Kripos" alminnelige fingeravtrykksregister. Når fingeravtrykk
tas av en utlending, sjekkes disse i utlendingsregisteret for å se
om vedkommende er registrert der fra før under samme eller
annen identitet. Samtidig søkes det i det alminnelige fingeravtrykksregisteret
for å undersøke om utlendingen er ettersøkt
for straffbare forhold i Norge eller annet land. Forskriften slår
fast at søk i registeret ikke skal finne sted i forbindelse
med etterforskning av straffbare forhold begått i Norge.
Årsaken til dette er at en ikke ønsket å stille
asylsøkere i en mer utsatt stilling enn andre utlendinger
som ikke er registrert eller norske borgere som ikke er registrert
med fingeravtrykk, med mindre de har begått straffbare
forhold.
Spørsmålet om å tillate
bruk av utlendingsregisteret i forbindelse med etterforsking av
alvorlige straffesaker ble vurdert ved etableringen av registeret
i 1992. Selv om mange av høringsinstansene den gang stilte
seg positive til å tillate søk, ble departementet
den gang stående ved at man foreløpig ikke ville
la forskriften omfatte slik bruk av registeret.
Selv om kriminalstatistikken viser at asylsøkere
og andre utlendinger som søker om en tillatelse etter utlendingsloven,
ikke er mer kriminelle enn folk flest, er jeg nå åpen
for å vurdere en begrenset bruk av registeret i forbindelse
med etterforsking av alvorlige straffbare forhold. Selv om det kan
hevdes at utlendinger som registreres, derved kommer i en mer utsatt
stilling enn personer som ikke er registrert, vil jeg påpeke
at vi i mange tilfeller vet svært lite om bakgrunnen til
dem som kommer hit, herunder om de har hatt en kriminell løpebane.
Dessuten må det påpekes at organisert internasjonal
kriminalitet er en «vekstnæring». Det
er viktig for meg å sørge for at politiet får
tilgang til gode nok virkemidler for å bekjempe slik alvorlig
kriminalitet. En forutsetning for å gi adgang til en bruk
av registeret må imidlertid være at en tar tilbørlig
hensyn til både personvern og hensynet til likebehandling
mellom asylsøkere som blir registrert, og andre utlendinger
og norske borgere, som ikke registreres med fingeravtrykk.
Slike begrensninger som jeg har vist til, foreligger
også i andre land. I Sverige må politiet ha tillatelse
fra Innvandrarverket før de kan foreta søk i registeret.
Det forutsettes bl.a. at det er opprettet en straffesak før
søk kan foretas. I Danmark kan søk i registeret
kun foretas etter rettens kjennelse. Hvilke begrensninger som eventuelt
bør innføres i Norge dersom slik bruk skal tillates,
er et spørsmål jeg vil vurdere nærmere
under den videre behandling av saken.
Min konklusjon er at jeg er villig til å vurdere
en begrenset bruk av en slik kobling som det er stilt spørsmål om
her i dag.
Jørn L. Stang (Frp): Jeg vil takke statsråden for svaret.
Selv om det gikk litt fort, var jeg veldig fornøyd med konklusjonen.
Innledningsvis sa statsråden noe som
vi kanskje alle vet, at samtlige asylsøkere som ankommer
landet, har obligatorisk plikt til å ta fingeravtrykk og
bli registrert i utlendingsregisteret. For Kripos er det viktig å få muligheten
til å sjekke uidentifiserte fingeravtrykk mot fingeravtrykkregisteret
for asylsøkere i straffesaker, og med beskjedne håndgrep
vil dette faktisk være mulig.
Kryssjekkinger bør også omfatte
utlendinger som er utvist fra Norge. Jeg håper at statsråden
deler dette synet.
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vil ikke gå inn på nærmere
detaljer i det jeg vil foreta en vurdering av. Jeg vil kun gjenta
det jeg har sagt om at jeg vil vurdere en kobling i spesielle forhold
for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Og det framgår
også at den gangen denne saken var til høring,
omkring 1991-92, var det også instanser som satte premisser
for hvordan dette skulle skje. Det var det jeg viste til også skjer
i Sverige og Danmark. Det er en slik ordning jeg nå vurderer
praktisert i Norge, og jeg vil selvfølgelig komme tilbake
til spørsmålet når vurderingen er avsluttet.
Jørn L. Stang (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, og
ser fram mot at vurderingen er foretatt.
Disse mulighetene som kryssjekking vil gi,
vil bl.a. føre til at man vil forsterke et eventuelt nytt
norsk politiorgan, som nå skal kjempe mot grensesprengende
organisert kriminalitet, og det er også etter politiets
eget ønske. Det tar sekunder å sjekke et fingeravtrykk,
og det er viktig å få ta i bruk Kripos" hypermoderne
dataregistre fullt ut. Dette er derfor positivt, og det er veldig
viktig å etterkomme politiets ønsker på dette
området for å avsløre kriminelle utlendinger
i Norge, og for øvrig også alle andre kriminelle
elementer.
De asylsøkere som ikke har gjort noe
galt, har jo intet å frykte, og slik sett kan fingeravtrykk
bidra til å fjerne mistanke mot personer. Jeg håper
også at statsråden er enig i en slik konklusjon
fra undertegnede.
Statsråd Odd Einar Dørum: Konklusjonen min kan gjerne gjentas.
Ut fra det som også gjaldt i 1992,
ser jeg ingen grunn til å foreta noen alminnelig kobling,
men av grunner som er anført i mitt svar, nemlig at det
er viktig å gardere seg mot alvorlig kriminalitet, er jeg
villig til å vurdere en begrenset ordning etter klare kriterier
som hviler på rettssikkerhet, rettslige kjennelser og personvern.
Jeg viser til de paralleller man har til dette i andre nordiske
land.