Olav Gunnar Ballo (SV): «I et brev til sosialkomiteen datert
3. februar 2000 skriver byråd for byrådsavdeling
for eldre og bydelene, Erling Lae: «Oslo kommune blir tvunget
til å inngå avtaler med privatpraktiserende leger
om å ta imot turnuslege ..., mens utkantkommuner som ønsker
turnuslege ikke får tildelt.»
Hva er begrunnelsen for den praksis som her
beskrives, der kommuner uten ønske om flere turnusleger
blir pålagt det, mens kommuner med behov ikke får
tildelt leger?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er sammensatte årsaker til at
noen kommuner blir pålagt å ta imot flere turnusleger
samtidig som utkantkommuner med behov ikke får turnusleger.
De viktigste årsakene er knyttet til tidsfaktoren, til
regelverket og til økende antall turnusleger. Jeg har tatt
initiativ til en full gjennomgang av denne ordningen for å møte
en del av de problemer som her er beskrevet.
Kandidatene velger turnusplass ca. ni måneder
før turnustjenesten skal påbegynnes. De velger
da ved hvilket sykehus de skal utføre tjeneste. Samtidig
velger de i hvilket fylke de skal gjennomføre turnustjeneste
i kommunehelsetjenesten. Turnustjenesten varer i tolv måneder
ved sykehus, etterfulgt av seks måneders tjeneste i kommunehelsetjenesten.
Valg av turnussted i kommunehelsetjenesten gjøres således
ca. ett år og ni måneder før den påbegynnes.
I november 1997 ble det åpnet for
at utenlandsmedisinere kunne delta i den offentlige fordelingen
av turnusplasser. Dette medførte at et stort antall kandidater
med utdanning og statsborgerskap fra Sverige meldte seg på. Fylkeslegen
i Oslo fremskaffet, som normalt, et like stort antall turnusplasser
som antall påmeldte kandidater. Da valget av turnusplass
skulle foretas, viste det seg at mange av kandidatene fra Sverige
ikke møtte. Dette resulterte i at en rekke plasser ikke
ble valgt, særlig ved sykehus i Nordland og Finnmark. Disse
sykehusplassene var igjen bl.a. koblet opp mot kommuner i de samme
fylkene. Problemet ble ytterligere forsterket av at enkelte kandidater som
hadde valgt turnusplass, ikke møtte til avtalt turnustjeneste.
Ved fordeling av turnusplasser i mai 1998 forsøkte man å unngå en
lignende situasjon. Det ble stilt færre plasser til disposisjon
enn antall kandidater som skulle velge. Likevel var det flere kandidater
enn forventet som trakk seg, og plasser ble stående ledig.
Ved valget i november 1998 tok fylkeslegen
i Oslo i bruk såkalte «blinde plasser».
Den nye ordningen innebærer at alle kandidater med utdanning
og statsborgerskap fra EØS-land får velge plass etter det
ordinære valget. Disse velger så blant de plassene
som fortsatt er ledige. Den nye ordningen innebærer at
plasser som blir ledige, f.eks. fordi kandidater får utsettelse,
permisjoner osv., blir fylt opp av kandidater med en såkalt «blind plass».
Et forhold som kompliserer administreringen
av turnustjenesten, er økende forskjeller i antall kandidater
ved fordelingene vår og høst. Dette skyldes økt
antall studieplasser i Norge og flere nordmenn som studerer i utlandet.
Prognoser viser at antall kandidater som uteksamineres i januar,
vil være stabilt i de nærmeste årene,
mens antall kandidater som uteksamineres i juli, er sterkt økende – dette
som følge av at universitetene i Tromsø og Trondheim
bare uteksaminerer studenter i juli. Samtidig melder de fleste utenlandsmedisinere – også de
norske – seg til turnustjeneste med start i juli.
Jeg er klar over at reglene for valg og tildeling
av turnusplass har skapt problemer både for kommuner og
for sykehus. Dette er også omtalt i Ot.prp. nr. 99 for
1998-99 om fastlegeordningen, som Stortinget nå behandler.
Jeg har derfor nedsatt en arbeidsgruppe med representanter for alle
berørte parter. Denne skal innen 15. mai komme med forslag
til et system for fordeling av turnusleger som gir forutsigbarhet
og sikkerhet for tildeling, både for sykehusene
og for kommunene.
Stortinget har bevilget midler til økning
i antall studieplasser i medisin. Det er bred politisk oppslutning
om at vi skal bidra til at alle norske ungdommer som studerer medisin
i utlandet, ønskes til Norge etter endt utdanning. Da må vi
tilrettelegge for at disse også får turnusplass. Den
store økningen i antall turnusleger vil innebære
at flere kommuner som tidligere ikke har hatt turnuslege, også vil
måtte motta slik lege.
Det er opp til den enkelte kommune å avgjøre
hvorvidt ansatte leger eller privatpraktiserende leger skal være
veiledere for turnuslegene. Fastlegeordningen vil innebære
at en større andel av allmennlegene vil være privatpraktiserende.
Det er derfor naturlig at en økende andel privatpraktiserende
leger vil måtte delta som veiledere av turnusleger.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har tidligere tatt opp spørsmålet
knyttet til fordeling av turnusleger, bl.a. fordi man i mitt eget
hjemfylke, Finnmark, fikk ti turnusleger tildelt for januar når
det var søkt om 22. Derfor er illustrasjonen her på hvor
grell kontrast man kan stå overfor, ganske klar, når
enkelte kommuner som ikke ønsker turnusleger, likevel blir
pålagt det.
I det svaret som helseministeren gav på min
henvendelse i september – svar av 29. september 1999 – sier Høybråten
at departementet i løpet av høsten vil ta initiativ
til en grundig gjennomgang av turnustjenesten for leger der bl.a.
fordelingsproblematikken skal fokuseres.
Jeg vil spørre helseministeren om
det som har kommet ut av den grundige gjennomgangen, bl.a. er det
han nevnte nå, en annen type fordeling fra november, eller om
det eventuelt er andre konkrete tiltak man kan tenke seg. Har man
bl.a. sett på det med utvidelse av turnustjenesten til
et år – jeg tenker på turnustjeneste
i distriktene – som et framtidig tiltak?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Den grundige gjennomgang som jeg varslet, er
knyttet til den arbeidsgruppen som vi nå har nedsatt, som
ikke bare skal forklare hvorfor situasjonen er blitt som den er
blitt, for det synes jeg i og for seg vi har en relativt god oversikt
over, men som skal komme med forslag – bl.a. knyttet opp
mot fastlegeordningen som skal tre i kraft neste år – om
hvordan en kan unngå den type skjevheter som både
representanten Ballo og jeg er helt enige om er uheldige. Vi må innrette
oss slik at vi kan unngå dette.