Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Kristin Clemet

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Arbeidsledigheten i Norge er lav. Jeg vil gjerne stille spørsmål om det til statsministeren, for jeg er sikker på at han er enig i at det er bra – det er bra for norsk økonomi, og det er bra ikke minst i kampen for sosial rettferdighet. Desto viktigere er det at vi er på vakt når vi ser tegn til økende ledighet, slik vi nå ser innenfor industrien og enkelte deler av norsk konkurranseutsatt virksomhet. Og desto viktigere er det at vi bidrar til at de som ikke er i jobb, kommer i arbeid. Derfor har Arbeiderpartiet i sitt forslag til statsbudsjett lagt fram mange og omfattende tiltak for å gjøre det lettere for folk å komme i jobb – tilskudd til bedrifter som tar inn utsatt arbeidskraft, opptrapping av særskilte arbeidsmarkedstiltak og egne programmer for å få uføretrygdede tilbake i arbeidslivet. Dette mener vi er spesielt viktig når vi nå ser tegn til økende ledighet, og når vi nå diskuterer hva vi skal gjøre for å bekjempe fattigdom.

Mitt spørsmål til statsministeren er om han er enig i det som kalles arbeidslinjen, satsing på å få folk i arbeid, både for å unngå ledighet og for å bekjempe sosial urettferdighet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det kan jeg uten videre si ja til. Samarbeidsregjeringen står for arbeidslinjen. Vi ønsker full sysselsetting. Vi ser arbeidsledighet som et onde. Vår politikk vil være rettet inn mot å holde ledigheten så lav som mulig. Jeg kan også si at det skatte- og avgiftsopplegg som Samarbeidsregjeringen vil presentere i sitt forslag til endring av statsbudsjettforslaget fra Stoltenberg-regjeringen på fredag, vil ha en profil av å være bedriftsvennlig og bidra til nyskaping og til verdiskaping. Det er den måten vi best kan holde folk i arbeid på. I tillegg er vi opptatt av at familier med dårlig økonomi, som også ofte skyldes ledighet, skal hjelpes ut av denne situasjonen. Det er bakgrunnen for at Samarbeidsregjeringen har tatt tak i fattigdomsproblemet. Vi vil i vårt forslag til budsjett på fredag også presentere våre første tiltak i kampen mot fattigdom i vårt eget land.

Jens Stoltenberg (A): Jeg takker for svaret.

Jeg er glad for at statsministeren så tydelig slutter seg til arbeidslinjen i kampen mot fattigdom og i kampen for å bidra til at flest mulig er i arbeid, og oppfatter det også som et signal om at man ikke planlegger kutt i arbeidsmarkedstiltak eller andre tiltak som bidrar til å hjelpe folk inn i arbeidslivet. Imidlertid opplever jeg at de varslede endringene i sosialhjelpssatsene som Regjeringen kom med i går, bryter med arbeidslinjen, for der sier man at alle stønader, alle former for trygd, attføring, barnetrygd, uføretrygd, skal regnes med når sosialhjelpen fastsettes. Det er ett unntak, og det er kontantstøtten. Og det innebærer at f.eks. en enslig forsørger som forsøker å komme ut av en situasjon der vedkommende er avhengig av sosialhjelp, ved å ta arbeid eller utdanning og ha barn i barnehage, straffes økonomisk, mens en som f.eks. tar to barn ut av barnehage og mottar kontantstøtte, vil vinne 6 000 kr på det. Ser statsministeren at det er et problem at man så sterkt belønner dem som tar barna ut av barnehage og mottar sosialhjelp, med den måten man nå har lagt opp til å fastsette sosialhjelpssatsene på?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første håper jeg at Arbeiderpartiet og andre partier i Stortinget vil samarbeide positivt med Regjeringen om å bekjempe fattigdomsproblemet. Vi vil foreslå økt barnetillegg for uførepensjonister som er blant de fattigste i Norge. Vi vil justere satsene for sosialhjelp, og spesielt øke dem som gjelder barnefamilier. Vi vil øke tilskuddet til lys og varme i forbindelse med bostøtteordningen. Vi vil øke tiltak for rusmisbrukere som er blant de fattige, og vi vil gi skatteopplegget en lavlønnsprofil.

Når det gjelder kontantstøtten, er det jo en velkjent uenighet mellom Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene. Kontantstøtten har en annen funksjon enn en del av de andre støtteordninger Stoltenberg nevnte. Den inngår ikke som en del av en families generelle inntektsgrunnlag, men har som funksjon å øke valgfriheten for småbarnsforeldre når det gjelder omsorgsform for barna sine. Vi mener faktisk at en slik valgfrihet også bør gjelde dem som har en dårlig økonomi, ikke bare dem som har en god.

Presidenten: Vi har fem oppfølgingsspørsmål til dette hovedspørsmålet – og jeg hadde nær sagt: Det holder med det!

Første oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): Denne regjeringen sier at de ønsker å følge opp arbeidslinja. Og det vi vet om dem som ikke kommer i arbeid, er at de i stor grad mangler kompetanse og kvalifikasjoner.

I forrige periode var Kristelig Folkeparti enig med SV i at jo før man kommer raskt inn i aktivitet eller tiltak, jo bedre. Betyr det at denne regjeringen vil ha en langt større aktiv satsing på tiltak og kompetanseheving, f.eks. ved å sørge for at retten til videregående utdanning for voksne blir en realitet? Eller vil det fortsette slik som det har vært, med mange fine ord om økt satsing på arbeidslinja, men ikke flere tiltak og penger til å gjøre arbeidslinja mulig for dem som trenger den mest?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan forsikre representanten Karin Andersen om at kompetanse og utdanning er et hovedsatsingsområde for Samarbeidsregjeringen. Det går på kompetanse og utdanning innenfor det ordinære skoleverk, også overfor de grupper som har falt utenfor, som står i en vanskelig situasjon, og som trenger tiltak for å komme inn i jobb.

Det som er det viktigste når det gjelder den såkalte arbeidslinjen, er likevel at vi har en næringspolitikk som skaper nye arbeidsplasser, som reduserer ledigheten, og som gjør at vi kan opprettholde full sysselsetting. Retten til videregående opplæring skal være reell, og denne regjeringen vil videreføre arbeidet for at alle skal få realisert den.

Presidenten: Øystein Hedstrøm – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Selv om vi i Norge fortsatt har tilnærmet full sysselsetting, er det en del mørke skyer i horisonten, særlig i konkurranseutsatt virksomhet. Jeg ser i mitt eget fylke, som er et tungt industrifylke, at treforedling er i problemer. Vi vet også at store deler av mekanisk industri har problemer. Og jeg tenker med skrekk og gru på hva som skjedde etter jappetiden. For nesten ti år siden, i 1992, hadde vi 200 000 arbeidsledige i Norge.

Så jeg vil spørre statsministeren: Vil han sette kampen mot arbeidsledighet som jobb nr. 1? Og er det i motstrid til den åpen-dør-politikk vi ser nå i dette med fri arbeidsinnvandring – eller tilnærmet fri arbeidsinnvandring – fra ikke-vestlige land, der det for mennesker på midlere og lavere nivåer nå skal åpnes for å få arbeidstilgang i Norge?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først understreke at vi i de fleste sektorer i Norge fortsatt har et stramt arbeidsmarked. Vi ser en liten tendens til en beskjeden økning i ledigheten, og den vil Regjeringen være på vakt mot for å søke å motvirke skal utvikle seg til et større problem. Der hvor ledigheten særlig viser en liten tendens til økning, er innenfor handels- og servicenæringen.

Arbeid til alle er et hovedmål også for Samarbeidsregjeringen – og det tror jeg det er tverrpolitisk enighet om i Stortinget. Vi vil anrette den økonomiske politikken og ikke minst skatte- og avgiftsopplegget overfor næringslivet nettopp med det som siktemål at bedriftene skal gå godt, at de skal kunne ta vare på de arbeidsplasser vi har, og at de skal kunne skape nye. Det vil først og fremst være den generelle økonomiske politikken som avgjør om vi makter å realisere arbeid til alle.

Presidenten: Morten Lund – til oppfølgingsspørsmål.

Morten Lund (Sp): Det er bra at arbeidskraft ble temaet for det første spørsmålet i denne perioden. Det er mange titusener årsverk av ledige hender, det er titusener som går ledig, og som ønsker arbeid, men ikke får det. Det er nå skapt forventning om at en skal få masse arbeidskraft utenfra. De som ønsker seg arbeid her i landet, ønsker nok å få det før disse andre.

En av gruppene som vi har mange ufrivillig ledige i, er den over 55 år. Hvis de mister jobben, viser det seg at bedriftene prioriterer ikke å ta dem inn. De bedriftene som har ledige jobber, må da stimuleres på et eller annet vis av det offentlige til å prioritere den gruppen.

Senterpartiet har foreslått redusert arbeidsgiveravgift for dem over 55 år, mens den avtalen som er inngått, begrenser seg til dem over 62 år. En beregning som er gjort, viser at vi kan få en økt verdiskaping på 13 milliarder kr i året hvis vi har like lite pensjonering blant dem over 60 år som vi hadde for 20 år tilbake. Er dette en gruppe som den nye regjeringen vil prioritere?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, jeg er opptatt av at også de som er kommet over den alderen som representanten Morten Lund refererte til, selvsagt skal ha samme rett som andre til et arbeid. Vi vet at reelt sett er pensjonsalderen i Norge lavere enn den formelt sett er. Det er relativt mange som i hvert fall når de passerer 60 år, etter hvert går ut av arbeidslivet. Mange av dem kunne ha ønsket å fortsette. Denne regjeringen er opptatt av å skape mer fleksible ordninger som gjør at arbeidstakere også over de aldersgrupper vi nå her har nevnt, kan være i jobb, og om de ikke alltid er i stand til å være det 100 pst., at en kan finne mer fleksible ordninger mellom arbeid og trygd.

Å begynne å differensiere arbeidsgiveravgiften også etter alder tror jeg vil gjøre det systemet vi har, som allerede er relativt komplisert, enda mer komplisert. Jeg tror ikke det er måten å gjøre det på. Vi har jo allerede en geografisk differensiering av arbeidsgiveravgiften.

Presidenten: Bjarne Håkon Hanssen – til oppfølgingsspørsmål.

Bjarne Håkon Hanssen (A): For ordens skyld: Er statsministeren enig i en beskrivelse av det Regjeringen nå foreslår i forhold til sosialhjelpsmottakere, som går på at en sosialhjelpsmottaker med en 1-åring og en 2-åring vil få 6 000 kr mer pr. måned å leve av dersom vedkommende sørger for å holde barna sine unna en barnehage? Og tror statsministeren at dette vil øke sannsynligheten for at sosialhjelpsmottakere vil ta sine barn ut av barnehagen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Sosialhjelpssatsene er det kommunene som fastsetter, mens Regjeringen og departementet utarbeider veiledende retningslinjer. Det skjedde under den regjeringen Bjarne Håkon Hanssen satt i. Vi syntes ikke at de veiledende satsene var gode nok. Det ble en diskusjon om hvorvidt det var riktig å regne kontantstøtten med. For hvis en gjør det, vil en for dem som har dårlig råd, ødelegge den valgfriheten som kontantstøtten er ment å innebære.

Min oppfatning er at hvis en først får valgfrihet for småbarnsforeldre, bør den ikke bare gjelde dem med god råd. Hvis en lar kontantstøtten bli en del av beregningsgrunnlaget for sosialhjelpssatsene, blir den valgfriheten illusorisk for dem med dårlig råd. Jeg er klar over at det er en uenighet mellom Arbeiderpartiet og Samarbeidsregjeringen når det gjelder valgfrihet for småbarnsforeldre, men vi står på den valgfriheten. Den bør også gjelde for dem med dårlig råd.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til oppfølgingsspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er veldig bra at Regjeringa så raskt har gripe tak i tiltak for dei aller mest vanskelegstilte, og at statsministeren fokuserer både på ein offensiv næringslivspolitikk og på oppfølging i forhold til arbeid og bustad.

Mitt spørsmål gjeld barnetrygda og økonomien til dei mest vanskelegstilte familiane. No har lovavdelinga i Justisdepartementet slått fast at ved innkrevjing av skattegjeld kan ikkje barnetrygda krevjast inn, for barnetrygda er barnet sine pengar. Kva er det som gjer at statsministeren her vel å fokusera på kontantstøtta og valfridomen, men ser vekk frå og ikkje ynskjer at barnetrygda skal koma det enkelte barnet til gode, òg barna i dei fattigaste familiane, og ikkje som i dag, då barnetrygda faktisk i mange tilfelle går til livsopphald, til å brødfø foreldra, framfor til det enkelte barnet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg ser ikke vekk fra at barnetrygden skal komme det enkelte barn til gode. Men det er to måter å angripe dette på. Enten kan en – som jeg skjønner representanten Meltveit Kleppa er tilhenger av – holde barnetrygden utenfor beregningsgrunnlaget ved fastsettelse av sosialhjelpssatser, eller – som den andre måten en kan imøtekomme det samme formål på – en kan heve barnesatsene i de veiledende sosialhjelpssatsene. Det går Samarbeidsregjeringen inn for. Vi vil ha en reell økning av barnesatsene i de veiledende retningslinjene for sosialhjelp. Da oppnår vi noe av det samme som representanten Meltveit Kleppa etterlyste.

Grunnen til at en i så måte har vurdert barnetrygden noe annerledes enn kontantstøtten, er at barnetrygden er en del av en barnefamilies inntektsgrunnlag. Det kommer som kjent fram ved at den i skattetabellen regnes som såkalt negativ skatt. Økt barnetrygd regnes altså som skattelette. Det illustrerer at barnetrygd er en del av barnefamilienes inntekt. Men vi tar likevel hensyn til at også disse barnefamiliene skal få det bedre, ved å øke barnesatsene i sosialhjelpsretningslinjene.

Presidenten: Presidenten er klar over at det er glidende overganger i forhold til spørsmålet, men ønsker å repetere forretningsordenens bestemmelse om at tilleggsspørsmål skal knyttes til hovedspørsmålet.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren.

Uroen over og motstanden mot krigen i Afghanistan øker i mange miljøer, også i Kristelig Folkeparti. Det gav seg klart uttrykk på helgens landsstyremøte i Kristelig Folkeparti, som endte med en enstemmig oppmoding til Regjeringen og utenriksminister Jan Petersen om å ta opp spørsmålet om bruk av klasebomber i Afghanistan med utenriksminister Powell i USA. Det var en ganske merkelig seanse, der ett regjeringsmedlem anmodet et annet regjeringsmedlem om å ta opp noe som et storting i Norge har gått inn for, nemlig å arbeide internasjonalt for et forbud mot bruk av klasebomber, mens statsministeren – ifølge mediene – tydeligvis ikke hadde det samme behovet for å pålegge utenriksministeren å gjøre det hans eget partis høyeste organ har bedt om.

Jeg vil gjerne ha statsministerens syn på på hvilken måte man skal arbeide aktivt for å oppfylle Stortingets vedtak om internasjonalt å jobbe for forbud mot bruk av klasebomber.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg bare først generelt si at jeg tror at det som skjer i Afghanistan i disse dager, er noe som mange av oss oppfatter som en vanskelig situasjon. Jeg skjønner folks uro. Samtidig er det viktig å minne om bakgrunnen. Vi må ikke glemme 11. september og at terrorister bevisst drepte 6 000 uskyldige mennesker. Taliban-regimet har etterpå ikke vært villig til å samarbeide om å stille de ansvarlige til ansvar. De har fått muligheten, men de har avslått den. Fortsatt jobbes det likevel både politisk og diplomatisk for å få Taliban-regimet til å snu.

Bruk av militære aksjoner er det siste virkemiddelet en tyr til. For meg vil det alltid være et spørsmål om å begrense ondskapens, i dette tilfellet terroristenes, herjinger.

Jeg skjønner også at det er en spesiell uro omkring bruk av såkalte klasebomber. Stortinget har her gjort et vedtak som pålegger Regjeringen å arbeide internasjonalt for begrensninger, som skal lede fram til et forbud mot bruk av klasebomber. Det er spesielt de bombene som blir liggende udetonert, og som kan komme til å bli sprengt senere og ramme uskyldige, som det er viktig å legge begrensninger på.

Jeg kan forsikre at Regjeringen aktivt vil følge dette opp i forbindelse med de pågående nedrustningsforhandlingene i Genève og innenfor rammen av Konvensjonen om inhumane våpen. Da utenriksministeren var i Washington, var ikke dette et hovedspørsmål, men i samtalene med presidentens sikkerhetspolitiske rådgiver, Condolezza Rice, refererte utenriksministeren til debatten i Norge om aksjonene i Afghanistan, og nevnte også i den sammenheng uroen omkring bruken av klasebomber.

Kristin Halvorsen (SV): Klasebomber kan – hvis de blir liggende udetonert på bakken, fungere akkurat som landminer. Afghanistan er et av de landene i verden som er mest rammet av udetonerte landminer fra før. Det betyr altså at rester etter denne krigen kan bli liggende og ramme sivilbefolkningen i mange år framover. Det er også bakgrunnen for at SV fikk flertall for sitt forslag om å arbeide internasjonalt for et forbud mot landminer.

Mener virkelig statsministeren at man arbeider aktivt for et internasjonalt forbud mot bruk av denne typen våpen dersom utenriksministeren i forbifarten nevner det overfor amerikanske myndigheter, men uten å forsikre seg om at man faktisk får stans i bruken av – hva skal man si – så alvorlige rester etter en krig, overfor en befolkning som fra før av er veldig hardt rammet nettopp av landminer?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, jeg kan forsikre representanten Halvorsen om at Regjeringen aktivt kommer til å følge opp Stortingets vedtak og arbeide for det i de foraene hvor det er naturlig, og dette er først og fremst aktuelt innenfor Konvensjonen om inhumane våpen og i forbindelse med nedrustningsforhandlingene i Genève. Der vil Regjeringen legge kraft i arbeidet med denne saken.

Vi er også interessert i å finne mer ut av spørsmålet om bruk av klasebomber i forbindelse med krigføringen i Afghanistan. Den britiske bistandsministeren har etter å ha undersøkt dette gitt informasjoner til Det britiske underhus som tyder på at slike kan ha vært brukt mot fem militære mål i Afghanistan, men da i tilfelle en type klasebomber som ikke har blitt liggende udetonert, for det finnes ulike typer av disse. Det er spesielt de som blir liggende udetonert, som er de verste, for de kan ramme uskyldige og sivile. Men uansett vil regjeringen i Norge arbeide for å få begrensinger, med sikte på et mulig senere forbud mot bruk av klasebomber.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Åslaug Haga.

Åslaug Haga (Sp): Jeg vil følge opp dette med situasjonen i Afghanistan.

Regjeringa har beklageligvis sagt nei til å ta initiativ til forberedelser av en spesialsesjon i FN om terrorisme. Det er vanskelig å tolke det på noen annen måte enn at Regjeringa ønsker å sette FN på sidelinja i kampen mot internasjonal terrorisme.

Mitt spørsmål er om Regjeringa vil bidra til å gi FN en rolle i gjenoppbygginga i Afghanistan, bl.a. ved å sikre et Afghanistan-basert politisk styre og ikke et amerikanskinnsatt styre. Hvis svaret er at man faktisk ønsker å gi FN en rolle, hvilken rolle tenker man seg at FN bør ha, og hvilke initiativ vil Regjeringa ta?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Samarbeidsregjeringen ønsker ikke at FN skal være på sidelinjen når det gjelder det langsiktige mål i forbindelse med Afghanistan, nemlig å få slutt på krigshandlingene og gjenoppbygge landet. Tvert om skal FN både når det gjelder koordinering av den humanitære bistanden, og når det gjelder å finne en politisk løsning i Afghanistan, være helt sentral. Det skal etter mitt syn ikke være et USA-basert styre i et framtidig Afghanistan. Det skal være et Afghanistan-basert styre, men et annet enn dagens Taliban-styre, som har påført dette folket store lidelser, og som gjorde at den humanitære nødsituasjonen var stor også før krigshandlingene begynte. Dessverre har verdenssamfunnet heller ikke før krigshandlingene gjort nok i å bringe humanitær bistand inn. I hvert fall ett lyspunkt i den ellers vanskelige situasjonen i Afghanistan er at det nå ytes mye mer humanitær bistand enn noen gang.

Presidenten: Bjørn Jacobsen – til oppfølgingsspørsmål.

Bjørn Jacobsen (SV): Rundt omkring i Norge er det mye bekymring for det som skjer i Afghanistan. I Møre og Romsdal er det bl.a. antikrigsnettverk i Volda, det er kristne miljøer, det er folk flest som går og bærer på en bekymring, og kanskje spesielt når det gjelder dette siste, med klasebomber.

Hvordan vil Regjeringen formidle til det internasjonale samfunn denne grasrotbekymringen som finnes i Norge når det gjelder krigen, selvfølgelig i tillegg til det offisielle syn som Regjeringen har? Vil det være mulig å gi uttrykk for den bekymring som faktisk er ute blant folk?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tar på alvor og jeg forstår den uro og bekymring som er ute blant folk. Ethvert tapt menneskeliv er ett for mye. Krigshandlinger og militære aksjoner er vanskelig for alle av oss. Det kan etter mitt syn bare forsvares hvis det er en siste utvei for å begrense ondskapens – i dette tilfellet terrorismens – herjinger, og begrense de tragediene som ellers kan skje.

Hvis det internasjonale samholdet nå i aksjonene i Afghanistan slår sprekker, er jeg redd for at terroristene bin Laden og Taliban oppnår akkurat det de ønsker. Da kan vi få nye grufulle terrorangrep. Jeg skal være med og formidle uroen til mine kollegaer i andre land, men samtidig må vi ikke glemme 11. september. Terroristene drepte målbevisst tusener av uskyldige sivile. Det som skjer i Afghanistan, er noe av det motsatte; en vil forsøke å knekke terroristenes celler for å unngå at noe slikt igjen skal skje.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Arne Sortevik (FrP): Vi skifter tema. Mitt spørsmål dreier seg om skoletimer i Kommune-Norge, derfor blir det et spørsmål til utdanningsministeren.

En rekke kommuner over hele landet varsler nå kraftige budsjettkutt for neste år, med tilhørende reduksjon i tjenestetilbudet. Også skolesektoren synes å bli rammet. Det skal kuttes i timer, og det varsles skolenedleggelser.

Sem-erklæringen, som Regjeringen baserer seg på, starter sin opplisting under utdanning og forskning med at Samarbeidsregjeringen vil

«– legge spesiell vekt på å styrke elevenes lese- og skriveferdigheter.

– styrke opplæringen ved at timetallet på barnetrinnet/mellomtrinnet økes»

Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hva vil statsråden i lys av disse nedbyggingssignalene fra Kommune-Norge gjøre for å sikre et kommunalt skoletilbud, dvs. antall skoler, og et skoleinnhold, bl.a. antall timer, som er akseptabelt i forhold til ønsket om å styrke basisferdigheter og timetall?

Statsråd Kristin Clemet: Det er helt riktig at det i Sem-erklæringen og for Samarbeidsregjeringen er et viktig spørsmål å styrke kvaliteten i norsk skole. Selv har jeg lagt vekt på at vi dels bør styrke innholdet i skolen, dels også bør styrke læringsmiljøet. Innholdet kan styrkes på mange måter. Det er jo kommunene og fylkene som har ansvaret for kvalitetsutviklingen i skolen, men likevel kan også staten gjøre noe. Noe av det staten gjør, er å yte ekstra tilskudd til etter- og videreutdanning for lærere, men vi er også opptatt av timetallet i skolen.

Samarbeidsregjeringen vil styrke timetallet i skolen, og spesielt er jeg opptatt av at vi skal styrke lese- og skriveferdighetene for barn og unge. Det er dessverre tegn som tyder på at barn og unge har fått redusert sine lese- og skriveferdigheter etter Reform 97, og det synes jeg det er viktig å ta tak i. Det må vi gjøre ved tiltak på kort sikt, f.eks. ved å øke timetallet, men også gjennom langsiktige tiltak som bl.a. handler om å styrke lærerutdanningen og opplæringen i grunnleggende lese- og skriveopplæring for elever.

Arne Sortevik (FrP): Jeg takker for svaret.

Når kommunene er i førersetet, er jeg redd for at det blir dagens økonomiske fortredeligheter som ender opp med å avgjøre prioriteringen. Det beste ville etter vår mening være å la elever og foreldre komme i førersetet, utstyrt med offentlige penger, bli kunder og skape konkurranse i den offentlige forfallsskolen. Men mens vi venter på det – for der må jo vi tråkke litt vei for de andre partiene – kan den nest beste løsningen være en nasjonal standard.

Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden er da om hun vil vurdere en nasjonal standard på skoletilbud og skoleinnhold, for å sikre et tilbud som er likt for alle elever uansett hvor de bor, og uansett hvilken økonomisk situasjon bostedskommunen måtte befinne seg i til enhver tid.

Statsråd Kristin Clemet: I Norge har vi et system hvor vi på den ene siden har et lokalt selvstyre, som vi skal respektere. Vi skal respektere de lokale prioriteringer og valg som gjøres innenfor et nasjonalt opptrukket lov- og regelverk. På den annen side har vi også mange nasjonale standarder. Det er mange sentralgitte regler for skolene i Norge.

Men det som representanten er inne på, nemlig å gi elever, lærere, foreldre og lokalsamfunn større frihet, f.eks. til å utnytte ressursene på en annen måte, finne frem til andre undervisningsformer osv., støtter jeg. Jeg synes bl.a. at vi generelt skal stille oss positive til alle de initiativ som tas på lokalt plan, for å gjøre ting på en annen måte. Jeg kan nevne at allerede i dag har ca. halvparten av landets kommuner søkt om å få utføre forsøk, som de også har fått tillatelse til å gjøre. Det mener jeg at vi generelt skal stille oss positive til, for det er uttrykk for en entusiasme som det er veldig viktig ikke å drepe eller å hemme.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Rune J. Skjælaaen.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Utdanningsministeren uttalte til Aftenposten den 20. oktober at det er en hovedutfordring å få mer kvalitet inn i grunnskolen.

På bakgrunn av Sorteviks spørsmål vil jeg spørre utdanningsministeren om hun synes at det også trengs mer midler inn i skolen. Og vil Regjeringen øke rammene til skolen, gjennom å øke rammene til kommunesektoren?

Statsråd Kristin Clemet: Spørsmålet om kommuneøkonomien tilligger vel for det første en annen statsråd, og dessuten kan jeg ikke komme inn på budsjettspørsmål. Tilleggsproposisjonen vil bli lagt frem på fredag.

Generelt kan man vel si at det alltid vil være ønskelig med mer midler til skolen. Men jeg tror også det er viktig å ta innover seg at ressursene i norsk skole, særlig på grunnskolenivå, er ganske store. Vi ligger nesten i teten i verden når det gjelder ressurstilgang pr. elev. Og jeg tror det har formodningen for seg at det er mulig også å effektivisere ressursbruken og få bedre ressursutnyttelse, få mer ut av hver krone som vi investerer.

Dette følte jeg var et hovedbudskap fra den forrige regjering at det er mulig å få til, og det er et budskap jeg støtter.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Samarbeidsregjeringen har satt fattigdomsproblemene på dagsordenen. Det er bra, selv om selvfølgelig enkelte av tiltakene kan diskuteres. Den debatten skal vi ikke ta nå. Den får vi rikelig tid til å komme tilbake til.

Men jeg har lyst til å ha et litt annet fokus, for sentrumsregjeringen var opptatt av utjevning. Jeg vet også at statsministeren har vært opptatt av å utjevne de økende forskjellene som vi har opplevd gjennom ti år med arbeiderpartistyre på 1990-tallet. Mitt spørsmål til statsministeren er kort og godt: Har statsministeren og Regjeringen nå skiftet fokus fra å ønske å utjevne forskjellene til å konsentrere seg om å bekjempe fattigdom?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, det er for meg to sider av samme sak. Men den viktigste måten å jevne ut forskjellene på er selvsagt å løfte opp dem som har det vanskeligst. Det er det Regjeringen vil starte et målbevisst arbeid for.

Den sentrumsregjeringen som representanten Enoksen og jeg begge hadde gleden av å sitte i, la et veldig godt grunnlag for det arbeidet Samarbeidsregjeringen nå viderefører, fordi den utjamningsmeldingen sentrumsregjeringen la fram, analyserte jo i stor grad hvilke grupper det er som har blitt liggende etter. Det gjelder f.eks. en del av de enslige forsørgere, det gjelder familier med store rusmiddelmisbruksbelastninger, det gjelder langtidsledige, og det gjelder bostedsløse.

Samarbeidsregjeringen viderefører nå dette arbeidet ved nettopp å forsøke å ta tak i ordninger som kan nå fram til disse gruppene som har blitt liggende etter. Det er for meg den viktigste delen av utjamningspolitikken, at vi løfter opp dem som har det vanskeligst i samfunnet vårt.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg takker for svaret, men jeg er faktisk helt uenig i statsministerens beskrivelse.

Det er viktig å løfte dem som har det aller vanskeligst, og det initiativ som Regjeringen der har tatt, er prisverdig. Men når flere av de nye statsrådene samtidig tar til orde for økte lønnsforskjeller, og Regjeringen samtidig vil fjerne utbytteskatten, hvor nærmere 70 pst. går til dem som har inntekter over 1 mill. kr, og nærmere 90 pst. går til dem som har inntekter over 0,5 mill. kr, så aksepterer man faktisk at forskjellene vil øke – ved at man både legger til rette for økte lønnsforskjeller, og ved at de som har de høyeste inntektene, på nytt skal kunne ta ut skattefritt utbytte. Da vil hjelp til dem som har det aller vanskeligst, lett kunne framstå som avlat, for vi vil få større spenn i befolkningens levekår.

Det er en utvikling som Senterpartiet ikke ønsker, og som jeg heller ikke trodde denne regjeringen ville stå for. Derfor er mitt oppfølgingsspørsmål: Vil Regjeringen akseptere den økningen i lønnsforskjeller som det kan tyde på at man legger opp til?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det jeg har registrert at arbeids- og administrasjonsministeren har tatt til orde for, er en dialog med partene i arbeidslivet om hvordan en i noe større grad kan ha en individuell lønnsfastsettelse, også ut fra faktorer som kompetanse, erfaring osv. Den dialogen synes jeg en skal ta, uten at en dermed fremstiller det som at vi skal øke forskjellene i det norske samfunnet.

Når det gjelder utbytteskatten, er det i realiteten en dobbeltbeskatning av næringslivet. Dette har å gjøre med spørsmålet om å bringe privat kapital inn i våre bedrifter slik at vi fremmer nyskaping, verdiskaping og dermed full sysselsetting. Jeg synes at en også må være villig til å se det spørsmålet i den sammenheng at vi skal ha en bedre bedriftsbeskatning enn det vi nå har. Vi ønsker å fremme norsk eid næringsliv og kapitaldannelse.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): SV er sterkt kritisk til og skuffet over at Regjeringen ser ut til å ha mer detaljerte forslag i forhold til dem som tjener godt og har store inntekter, enn i forhold til dem som har minst. Noe av det har vi sett i dag, i den prinsippløse diskusjonen rundt barnetrygd og kontantstøtte, der det ble argumentert for at kontantstøtte gir valgfrihet, mens barnetrygd er noe som like gjerne kan gå til å forsørge mor og far.

Ser ikke statsministeren, når lovavdelingen i Justisdepartementet slår fast at barnetrygden ikke skal kreves inn ved skatterestanser, ut fra et prinsipp om at dette er barnas penger, at dette også bør gjelde de aller fattigste? Er det mulig for oss i rike Norge å leve videre med et system som er slik at millionærer og endog milliardærer får barnetrygd, mens de aller fattigste familiene ikke skal ha disse pengene til å kunne ha et minimum av valgfrihet i sin hverdag?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan ikke være enig i representantens beskrivelse av at denne samarbeidsregjeringen er mer detaljert når det gjelder forslag som skal komme rike til gode, enn når det gjelder forslag som skal komme fattige til gode. Hvis en er villig til å se på den første tiltakspakken når det gjelder fattigdomsbekjempelse, som sosialministeren og statsministeren offentliggjorde i går, vil en se at vi har gått konkret til verks. Dette er et første steg i en opptrapping av kampen mot fattigdom i Norge.

Når det gjelder barnefamiliene og barnetrygden, har jeg sagt, og jeg gjentar, at Regjeringen i 2002 vil heve barnesatsene i de veiledende retningslinjene slik at de i større grad tar hensyn til de reelle kostnadene ved å ha barn. Og dette er for å imøtekomme den problemstilling Karin Andersen tar opp. Selvsagt skal barnetrygden være like reell for dem med dårlig råd som for dem som har bedre råd. Det er jo nettopp derfor vi fremmer et forslag om å heve barnesatsene.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til siste oppfølgingsspørsmål til dette hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg registrerer med glede at statsministeren held fast ved dei utgreiingane som ligg i utjamningsmeldinga. Eg er meir usikker på om statsministeren held fast ved alle dei fem strategiane som han der var med og la til grunn. Fokus vart sett på å lyfta nedanfrå, og ein av dei fem strategiane for å få dette til var eit meir rettferdig skattesystem. Utjamningsmeldinga viste kvifor forskjellane har auka – altså kvifor dei 10 pst. rikaste i dette landet over ti år hadde forbetra si inntekt så formidabelt – og sette søkjelyset på at det er mange i dette landet som kan bidra meir til fellesskapen, slik at ein kan få til eit lyft nedanfrå.

Eg vil be statsministeren bekrefta eller avkrefta at han står fast ved strategien om eit meir rettferdig skattesystem.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Selv om jeg nå leder en samarbeidsregjering og ikke den utmerkede sentrumsregjeringen som spørreren og jeg begge var medlemmer av, står vi fast ved strategien. Nettopp som representanten Meltveit Kleppa nå sa, må hovedfokuset være å løfte nedenfra dem som har det vanskeligst. Det er bare de tiltakene som rettes inn mot dem, som kommer dem til gode. Tiltak som rettes inn mot andre grupper i samfunnet, kommer ikke de dårligst stilte til gode. Og da må vi rette tiltakene nettopp mot dem som er fattige, og som har det vanskelig.

Skattesystemet skal bidra til inntektsutjamning, men det har også andre formål. Det skal bidra til nyskaping, verdiskaping og full sysselsetting, som kanskje er det viktigste velferdstiltaket vi overhodet kan iverksette, nemlig at folk har et arbeid. Vi vet at fattigdommen ofte er stor blant dem som går lenge uten arbeid. Så skattesystemet skal stimulere til full sysselsetting. Det er det også viktig å huske.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg har følgende spørsmål til utdanningsministeren:

Likestillingsombudet har nylig kommet med en rapport som konkluderer med at ACE-læremidlene som er i bruk ved ACE-skolene, helt klart bryter med likestillingsloven.

Statsråd Victor Norman uttalte søndag at grunnskolen bør forbli offentlig. Mener utdanningsministeren at det er riktig å gi offentlig støtte for at våre barn skal gå på privatskoler med et ekstremt og nedverdigende kvinnesyn, som også bryter med norsk lov? Og hva legger Regjeringen i at en ønsker en forbedring av privatskoleloven, som det står i Sem-erklæringen?

Statsråd Kristin Clemet: La meg først si at jeg er enig med Victor Norman i det jeg forstår er hans budskap, nemlig at den største trusselen – indirekte – mot den offentlige skolen er en dårlig offentlig skole. Derfor kommer det til å være et hovedanliggende for meg å få til en god offentlig skole som elevene har lyst til å gå på, og som foreldrene har lyst til å sende sine barn til. Men det er selvfølgelig også viktig at det eksisterer adgang til noen private supplementer. Det gir valgfrihet, det gir et visst korrektiv, og det gir mangfold. Jeg har mange positive eksempler på det, gjennom Steinerskolen, Montessori-skolen og religiøse alternativer – nå etter hvert også en del internasjonale alternativer.

Når det gjelder loven, mener jeg at den ikke er noen god lov. Den gir veldig lang saksbehandlingstid, og det er et stor element av skjønn der som gir liten forutberegnelighet, hvilket kan være det samme som for liten rettssikkerhet. Vi har i Sem-erklæringen sagt at den skal forbedres eller forenkles. Det første vi nå gjør i departementet, er å gå gjennom selve praktiseringen av loven og se om vi kan korte ned saksbehandlingstiden. Så vil vi i neste omgang se hvorledes vi eventuelt kan endre loven og få den til å bli bedre, enklere og mer forutberegnelig for publikum.

Akkurat når det gjelder Likestillingsombudets rapport, er den ikke ankommet departementet ennå, men når det gjelder disse skolene, er det en forutsetning at de skal følge norsk lov, også likestillingsloven. Jeg har fått opplyst at det under statsråd Giskes tid har vært ført et særskilt tilsyn med de eksisterende skolene – som allerede er godkjent, og som er i virksomhet – frem til påsken 2001, uten at det fremkom noen spesielle merknader. Når det da gjelder eventuelle fremtidige godkjennelser, vil jeg selvfølgelig studere det Likestillingsombudet kommer med til departementet svært nøye i den forbindelsen. Men forutsetningen er altså at norsk lov følges.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil si at dette tyder på at den nye utdanningsministeren også vil følge den linjen som Arbeiderpartiet la seg på i regjering, nemlig at en skulle legge opp til en praksis der en skulle ha et klart skille mellom undervisningen i religion og i andre fag. Jeg tolker også utdanningsministeren dit hen at hun videre helt klart vil si nei til private skoler med den type syn som ACE-skolene har gitt uttrykk for. Jeg tolker statsrådens svar som svært positivt.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg vet ikke om det er representanten Bekkemellem Orheim som skal tolke mine svar, det kan jeg kanskje gjøre selv!

Jeg kommer til å følge Samarbeidsregjeringens program på dette området. Jeg har som sagt ikke gått inn i saken, jeg har ikke mottatt Likestillingsombudets rapport. Det er vel et samstemt storting, meg bekjent, som mener at også private skoler skal følge norsk lov. Og som sagt, det er ført et særskilt tilsyn med disse skolene allerede under den forrige regjeringen, uten at det meg bekjent fremkom noen merknader.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Trond Giske.

Trond Giske (A): Privatskoleloven er ikke særlig komplisert. Den bygger som sitt hovedprinsipp på at skoler som får offentlig tilskudd, skal gi et likeverdig og et kvalitativt like godt tilbud til de barna som går i private skoler, som det man får i det offentlige. Man skal oppfylle kravene til læreplan, man skal bygge på likestilling, man skal ha tilfredsstillende lokaler, man skal ha kvalifiserte lærere, og lokalsamfunnet skal få anledning til å uttale seg om de ønsker etablering av en slik skole, f.eks. i tilfelle en slik skole går ut over grendeskoler som står i fare for å bli nedlagt. Dette er formålet med saksbehandlingen rundt støtten til privatskoler.

En forenkling av denne behandlingen må innebære at en del av de kriteriene som er satt for å ivareta enten lokalsamfunnets eller barnas interesser, svekkes. Kan statsråden si hvilke av disse kriteriene den nye regjeringen ønsker å fjerne for å gi større liberalisering i etableringen av privatskoler?

Statsråd Kristin Clemet: Som jeg sa i mitt forrige svar, har vi ikke kommet så langt at vi har bestemt oss for hvordan en revisjon av loven skal skje. I første omgang går vi inn og ser på praktiseringen av loven. Jeg er ikke enig med representanten i at denne loven er veldig enkel, det er et element at skjønnsutøvelse her som kan gi liten forutberegnelighet. Representanten er sikker kjent med at det er mange enkeltsaker som skaper veldig mye strid, og det er i seg selv ikke heldig, etter min vurdering.

Jeg kan ikke si akkurat hvordan dette kommer til å skje, men la meg uttrykke meg slik: Meg bekjent er det ca. 1,7 pst. av elevene i Norge som i dag går i private skoler. Vi vet at særlig religiøse alternativer, Steinerskolen og Montessori-skolen har vært veldig aktuelle til nå, og nå ser vi også at det kommer noen internasjonale alternativer som følge av at vi blir en del av et internasjonalt samfunn. Jeg synes ikke det er skadelig om denne loven blir noe mer liberal, slik at noen flere elever kan gå i privat skole og bidra til det mangfold noen ønsker seg.

Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Denne loven er veldig enkel i utgangspunktet, det er få kriterier som ligger der. Den er veldig enkel å forholde seg til.

Mitt spørsmål går på statstilskuddet. Vi bruker årlig ca. 1,3 milliarder kr til private skoler i Norge, som ACE-skolene er en del av. Mitt spørsmål er: Vil statsråden bruke tilskuddet for å påvirke den utviklingen som vi ser?

Det er selvsagt at skoler som ikke følger norsk lov, ikke skal få lov til å fungere. Hvorledes vil statsråden hindre disse skolene, og vil hun bevisst bruke tilskuddet og trekke det tilbake for skoler som ikke følger norsk lov? Det er jo den muligheten statsråden har til å påvirke, og til å gripe inn for å hindre den utviklingen vi nå har. Spørsmålet er: Vil statstilskuddet bli trukket tilbake for skoler som ikke følger norsk lov?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg kjenner altså ikke til at det er noen skoler som er i virksomhet i dag, og som er godkjent, som ikke følger norsk lov. Jeg har nettopp vært inne på de skolene som er mest omtalt. Det har vært ført tilsyn med dem. Vi har tilsynsorganer i Skole-Norge som skal påse at disse skolene følger norsk lov. Det er ført et særskilt tilsyn med disse, uten at det har fremkommet noen merknader i den forbindelse. Så jeg mener at dette spørsmålet ikke er aktuelt.

Generelt mener jeg også at det å trekke støtte eller tildele støtte, og bruke det som trusler i denne forbindelse, ikke er så veldig heldig. Men det er en forutsetning at man skal følge norsk lov.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Den 13. februar 1944 senket norske marinefartøy, som opererte fra baser i Storbritannia, to norske fartøyer i Hustadvika, nemlig hurtigruteskipet «Irma» og slepebåten «Henry». 61 nordmenn ble myrdet den dagen.

I over 30 år har det vært arbeidet for å få reist et minnesmerke over denne tragedien i Hustadvika. Hittil har ikke noen regjering v/Forsvarsdepartementet villet betale fullt ut for et minnesmerke – de har tilbudt halv finansiering.

Vil statsministeren nå ta initiativ til å sette sluttstrek for den saken og få reist et minnesmerke som de etterlatte kan få gå til med sin sorg?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kjenner detaljene i den saksbehandling som måtte ha vært i alle de foregående regjeringer som representanten Bastesen viser til når det gjelder et slikt minnesmerke etter tragedien i februar 1944, men jeg skal love å ta med meg representantens oppfordring og ta det opp med de aktuelle regjeringsmedlemmer.

Presidenten: Før representanten Bastesen får ordet til tilleggsspørsmål, vil presidenten få si at spørsmålene i den muntlige spørretimen skal være forholdsvis generelle og ikke spesifikke. Spesifikke spørsmål bør varsles på forhånd, slik at den enkelte statsråd eller statsministeren får anledning til å forberede seg.

Steinar Bastesen (Kp): President, jeg skal være veldig generell, og jeg syns også jeg er det.

Etter 30 års arbeid syns jeg det er på tide at denne saken kommer ut av glemselen. De etterlatte er nå i åttiårsalderen. Det kan vel ikke være meningen at folk i åttiårene skal gå med tiggerstaven for å kunne betale halvparten av et slikt minnesmerke. Jeg syns statsministeren skulle gjøre mer enn å ta det med seg, han skulle gripe fatt i saken. Han burde si her i dag: Denne saken løser vi. Det er ikke mye penger det dreier seg om, det er vel snakk om 1 ½ million kr.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg skal love å ta tak i saken, men jeg må også be om respekt for at jeg bør vite litt mer om grunnene til at ikke dette har funnet en tilfredsstillende løsning, før jeg går noe lenger i mitt svar.

Presidenten: Da går vi til nytt hovedspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har et spørsmål til utdannings- og forskningsministeren.

Egenandelene i skolen er store, og de har økt de siste årene. I departementets egen undersøkelse for et års tid siden konkluderte en med at egenandelene i grunnskolen var på litt over 200 mill. kr, det er det foreldrene betaler til ulike arrangementer – alt fra leirskole til undervisningsmateriell. I Oslo kommune er det gjort en ny undersøkelse som viser at i Oslo er egenandelene nå på over 16 mill. kr – det er en undersøkelse som vi har fått i de siste ukene. Vi vet at det finnes klasser hvor inntil en tredjedel av barna ikke har råd til å være med på leirskole, fordi foreldrene ikke har de pengene som skal til for å betale egenandelene. Så mitt spørsmål til statsråden er: Vil hun ta initiativ til å fjerne egenandelene i grunnskolen, og på hvilken måte vil det eventuelt bli gjort?

Statsråd Kristin Clemet: Ifølge loven skal skolen være gratis, eller skattefinansiert. Det står også i Sem-erklæringen at «den offentlige grunnskolen skal være gratis». Jeg er enig i det representanten Reikvam tar opp her, at det er et problem med disse egenandelene i skolen, som bl.a. er knyttet til leirskole, og de mer jevnlige skolepenger av ulikt slag. Jeg kommer til å forholde meg til det Regjeringen har sagt i sin erklæring, nemlig at vi ønsker at grunnskolen skal være gratis.

Rolf Reikvam (SV): Takk, det var et godt ønske! Men på hvilken måte skal en realisere det? Det er det som er interessant. Gode ønsker kan vi alle ha.

Det faktiske forholdet er at i dag er det store egenandeler, og de er så store at mange barn ikke får lov til å delta på aktiviteter som er mer eller mindre obligatoriske. Det er også viktig å understreke at loven åpner for at det kan tas egenandeler, eksempelvis til leirskole. Det ligger i loven som Høyre har vært med på å vedta, at det er tillatt å ta egenandeler til den type aktiviteter. Det fører til at mange barn ikke får lov til å være med, fordi foreldrene ikke har de antall kroner som er nødvendige. Så jeg stiller spørsmålet på nytt: På hvilken måte vil en gjøre noe med dette utover det å ha gode ønsker? Vil en eventuelt fremme forslag om å endre loven, vil en legge inn penger i budsjettet slik at kommunene får de 200 mill. kr som er nødvendige?

Så vil statsråden kanskje si at hun vil ikke si noe om budsjettet, men nå har jo statsministeren tidligere i dag fortalt en god del om budsjettet, så om statsråden sier litt om utdanningsbudsjettet også, vil det ikke bryte den praksis som er etablert her i dag.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at det er ikke så mange dager igjen til budsjettet legges fram.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg skulle til å si det samme. Noe av dette er jo desidert et budsjettspørsmål. Vi vet hva som ligger der av forslag når det gjelder leirskole fra den forrige regjering, og hvis representanten Reikvam kan vente, får han vite hva som legges frem av Regjeringen på fredag når det gjelder dette spørsmålet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Gunn Karin Gjul.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg er klar over at Høyre var imot den lovfestede retten til videregående skole, men når den nå er på plass, regner jeg med at også de støtter opp om det.

I og med at vi nå har en lovfestet rett til videregående opplæring, mener jeg også at det er naturlig at den videregående skolen er gratis. Vi vet at elevene i videregående skole i dag betaler 3 000–4 000 kr i året i utgifter til skolebøker. Og mitt spørsmål til statsråden er om hun er enig med Arbeiderpartiet i at også den videregående skolen skal være gratis.

Statsråd Kristin Clemet: Som representanten sikkert er kjent med, har Samarbeidsregjeringen bl.a. når det gjelder utgifter til skolebøker, et annet alternativ enn den utlånsordningen som nå ligger inne. Vi ønsker en alternativ ordning, en stipendordning. Vi har hele utdanningsstøttesystemet for elever i videregående opplæring til vurdering, og vi kommer til å fremlegge forslag om et helhetlig studiestøttesystem for videregående opplæring så snart vi greier det.

Presidenten: Vi går da til neste og siste hovedspørsmål. Det blir ingen tilleggsspørsmål fra andre enn hovedutspørreren.

Trond Giske (A): Jeg har et spørsmål til utdanningsministeren. Jeg har lyst til å følge opp det som tidligere er diskutert her om privatskoler.

Vi har hatt et supplement til den offentlige skolen i veldig mange år, både religiøse og pedagogiske alternativer. Men i et samfunn som blir mer og mer kulturelt og religiøst sammensatt, så den forrige regjeringen som et av hovedmålene at den offentlige skolen og skoleverket vårt skulle fungere som et lim, som en møteplass for barn og elever av ulik kultur og ulik religion. En framvekst av ulike skoler med ulikt religiøst ståsted, hvor barna sorteres i ulike religiøse grupper, hvor muslimske barn skal gå i muslimske skoler, kristne barn i kristne skoler, jødiske barn i jødiske skoler og humanetiske barn i humanetiske skoler, anså vi som bekymringsfullt i et samfunn hvor vi trenger møteplasser, og hvor vi trenger integrering og forståelse mellom ulike kulturer og religioner.

Mitt spørsmål er om den nye utdanningsministeren deler det synet at det er bekymringsfullt at vi får en oppsplitting av elevene i ulike religiøse skoler.

Statsråd Kristin Clemet: Det er vel ikke til å legge skjul på at Arbeiderpartiet og de partiene som deltar i Samarbeidsregjeringen, har litt forskjellig syn på privatskoler. Jeg tror likevel ikke at representanten Giske behøver å ta alle sorgene på forskudd. Jeg tror ikke det ligger an til noe voldsomt frislepp når det gjelder privatskoler. Ingen er vel for å forby privatskoler. Det er tillatt med privatskoler etter visse kriterier. Det gir en viss valgfrihet, det gir et visst korrektiv, det gir en viss konkurranse, det gir mangfold, og samfunnet blir også mer mangfoldig.

Jeg er derfor ikke bekymret for det som skal skje der. Som jeg nevnte i sted, er det 1,7 pst. av elevene, hvis jeg husker riktig, som i dag deltar i private skoler. I Sverige og i Danmark, er sosialdemokratene mye mindre bekymret med hensyn til privatskoler og mye mer positiv til privatskoler, og andelen er kanskje 3–4 pst. i f.eks. Sverige, som har en mye mer liberal lovgivning enn oss. Om vi gjør vår lovgivning noe mer liberal enn den er i Norge, så ligger vi likevel langt etter det sosialdemokratene finner hensiktsmessig i Sverige.

Trond Giske (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Den utdanningspolitiske talsmannen for Høyre i forrige periode sa så sent som i valgkampen at vi burde komme opp på dansk nivå når det gjaldt privatskoler, dvs. kanskje rundt 12 pst. av elevene i private skoler. På Høyres landsmøte foreslo Oslo Høyre at man ikke skulle ha den samme liberale holdningen til opprettelse av privatskoler når det gjaldt religiøse private skoler, nettopp ut fra den bekymringen at man skulle dele inn barna og elevene i ulike skoleslag. Det ble nedstemt på Høyres landsmøte, men nå er det andre toner igjen fra utdanningsministeren.

Mitt spørsmål er da: Det gamle synet til Høyre, som gikk ut på at det skulle være en fri etablering også av religiøse alternativer med den samme stykkprisfinansieringen som i det offentlige skoleverk og med tilsvarende tilskudd, er den politikken nå gravlagt? For hvis man følger det systemet, vil man ikke ha noen kontroll på hvor mange private, religiøse alternativer man har, og man har heller ingen mulighet for å sikre den integreringen og den møteplassen som skoleverket er for barn av ulik religiøs tilhørighet.

Statsråd Kristin Clemet: Det er tre partier som samarbeider i Regjeringen, og det er sikkert ikke noen stor hemmelighet og ikke noe vanskelig å finne ut at det her er nyanser og forskjeller mellom de tre partiene, at det er forskjeller i deres partiprogrammer og det de har gjort på sine landsmøter. Men det som står fast, er at når denne Regjeringen og disse partiene samarbeider i regjering, så gjør de det på et grunnlag, og det er den erklæringen man utformet på Sem og den regjeringserklæringen man har avgitt til dette storting. Og det er på det grunnlag jeg skal føre skolepolitikk, også den politikken jeg skal føre når det gjelder privatskoler, og der er jeg bundet av formuleringen som står i Sem-erklæringen, nemlig at privatskoleloven skal forbedres og den skal forenkles. Og jeg har forklart hva jeg tror det kommer til å bety – altså ikke noe voldsomt frislepp, men en noe mer liberal holdning og forhåpentligvis en klarere lov og kortere saksbehandlingstid.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.