Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Dagfinn Høybråten

• statsråd Torild Skogsholm

• statsråd Erna Solberg

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): Jeg vil få lov til å stille spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

Det skjedde et grusomt såkalt æresdrap i Sverige for to dager siden. En far drepte datteren sin bare fordi hun var jente og krevde sin rett til å være et sjølstendig menneske. Det kan skje også her. Gamle, patriarkalske, mannssjåvinistiske og religiøse maktstrukturer som vi kjenner godt igjen fra kvinnekampen også i Norge og i Europa, lever i beste velgående i lukkede miljøer der kultur og religion feier menneskerettighetene til disse jentene under teppet. Jenter og kvinner er livredde også i Norge. SV er ganske overbevist om at verken hjelpeapparatet eller integreringspolitikken er parat og nok i stand til å hjelpe disse jentene eller til å snu de forstokkede og uakseptable holdningene som finnes i mange av disse miljøene. Hva vil statsråden og Regjeringen gjøre?

Statsråd Erna Solberg: Jeg er enig i at det drapet vi så i Sverige – vi har dessverre sett tilfeller som har lignet også i Norge – er en praksis som bryter både med alt det vi som nasjon står for, og er en praksis vi ikke kan akseptere fra utlendinger som er bosatt i Norge eller folk som har er annen etnisk bakgrunn. Det er klart at vår regjering mener at det er en grense for toleranse og mangfold i forhold til individuelle rettigheter. Det gjør også at vi er opptatt av forholdene knyttet til tvangsekteskap, knyttet til vold. Vi vet at for øyeblikket er det en opphopning av kvinner fra innvandrermiljøet på krisesentrene.

Vi jobber i forhold til en styrking av handlingsplanen mot tvangsekteskap, en styrking av handlingsplanen mot kjønnslemlestelse og måter å ta dette opp på med de innvandrermiljøene vi har kontakt med. Jeg har lyst til å understreke at alle deler av Regjeringen som har kontakt med innvandrermiljøet, understreker det faktumet at vår grense for forståelse og toleranse går ved det som går på brudd mot individuelle rettigheter, og ikke minst at vi i de kulturkonfliktene som er mellom barn og foreldre i innvandrermiljø, stiller oss solidarisk med barnas og ungdommenes rettigheter.

Innenfor arbeidet med Handlingsplan mot tvangsekteskap, som ligger under barneministeren, er det satt i verk en rekke tiltak for å hjelpe folk med problemer. En rekke frivillige organisasjoner har fått støtte til hjelpetelefoner og til å bemanne kontorer som hjelper personer som er under trussel. Justisministeren jobber med tiltak bl.a. for å kunne skifte fullstendig identitet og få nytt personnummer. Totalt sett betyr dette tiltak som kan gjøre det lettere. Men det er en lang vei å gå for å få alle deler av de offentlige myndighetene til å reagere raskt nok. Her hjelper det på en måte ikke å få en time neste uke. Her må vi ha systemer som er strømlinjeformet for å hjelpe der og da, når f.eks. ungdommer og kvinner må flyttes ut av hjemmet raskt fordi de er i en krisesituasjon som truer deres sikkerhet.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret og er glad for at statsråden ser at vi her både må ha helt akutte tiltak som hjelper folk som er i akutt nød og kommer og ber om hjelp, og er nødt til å se på de mer langsiktige tiltakene, ikke minst på det som dreier seg om holdningsskaping. Noe av det som er skummelt, er jo miljøer som lukker seg inne. Kanskje er noe av det aller skumleste at unger blir gående inne i slike miljøer, inne i slike sære, religiøse skoler f.eks., der de ikke får mulighet til å treffe andre unger, til å treffe andre familier som lever i andre situasjoner, til å greie å skaffe seg små nettverk som kan hjelpe dem også i en akutt situasjon og være med på å endre holdninger, og som kan vise at det finnes andre måter å se på kvinner og jenter på enn de gjør i disse miljøene.

Vil Regjeringen vurdere sin politikk på områder når det f.eks. dreier seg om små private, sære skoler der slike holdninger kan få lov til å vokse videre? Er det ikke et poeng å bryte opp slike lukkede miljøer?

Statsråd Erna Solberg: Enhver skole som blir godkjent i Norge, skal følge opp kravene etter norsk lov, bl.a. kravene etter den norske likestillingsloven, i det de underviser. En skole skal faktisk ikke godkjennes i Norge, uansett om det er en norsk skole eller ikke, uten at man klarer å forsikre seg om at den typen spørsmål tas opp. Også tidligere har kirke- og undervisningsministeren understreket dette i debatter her om dette spørsmålet, og det har vært understreket av alle representanter fra de partiene som står bak Regjeringens politikk når det gjelder å tilby og akseptere flere privatskoler. Så jeg mener at vi skal sikre dette gjennom kravene til innhold i skolen.

I tillegg er det viktig å finne kontaktpunkter ikke bare i forhold til barn, men også i forhold til mødre. En av de tingene som vi nå jobber med, er spørsmålet om kontroll av norskkunnskapene til barn ved fireårskontrollen. Vi har et statssekretærutvalg som jobber med integrering av barn og ungdom. Vi forsøker å finne kontaktpunkter også til mødrene for å sikre oss bedre kanaler inn i innvandrermiljøene til det enkelte barn.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er selvsagt viktig med klare og sterke politimessige reaksjoner. Det er viktig å gi disse kvinnene beskyttelse, og det er viktig å sikre rask reaksjon fra politiet når situasjoner oppstår.

Men den politimessige siden er bare en del av dette bildet. Minst like viktig blir det å spørre hvordan vi kan bidra til en debatt om holdninger og samfunnssyn, hvordan vi kan unngå holdninger som leder fram til slike tragiske hendelser. Og da blir mitt spørsmål til kommunalministeren: Hvordan vil kommunalministeren ta initiativ til en slik holdningsskapende debatt i tillegg til alle de reaksjonene som vi selvsagt må legge på plass? Hvordan vil hun ta initiativ til en dialog og en debatt i kontakt med innvandringsmiljøet for å unngå de holdninger som ligger bak det vi her så tragisk har sett?

Statsråd Erna Solberg: Som jeg sa i mitt første svar, er det slik at i alle de kontaktpunkter som Regjeringen har med innvandrermiljø, pleier de statsrådene som jobber med dette – det gjelder barne- og familieministeren, det gjelder meg, og det gjelder justisministeren – å understreke nettopp de individuelle rettighetene som barn og ungdom skal ha, og hvor vår lojalitet ligger i forhold til disse spørsmålene. Det forsøker vi å stresse i enhver sammenheng. Og jeg tror det er viktig å si at én ting er den norske offentlige debatten. Problemet er at det finnes mange i vårt samfunn som ikke deltar eller følger med i den norske offentlige debatten fordi de ikke engang kan norsk, og derfor er det altså vesentlig å føre debatten i de fora hvor vi møter innvandrermiljøene. Det er mulig vi skal lage en mer strukturert plan for å ta det opp og møte disse spørsmålene, men vi har altså lagt dette som en grunnholdning i enhver kontakt som vi har hatt med innvandrermiljøene.

Jeg tror vi alle skal være litt ydmyke for å finne ut hvilke er de beste kanalene, nettopp fordi vi jo ser problemer f.eks. med det faktum at det bor en del mennesker i Norge, spesielt kvinner (presidenten klubber) som ikke har norskkunnskaper og ikke deltar i det norske samfunnet i det hele tatt. Det er en utfordring for oss som gjelder å bruke … (Presidenten klubber.) Unnskyld, president!

Presidenten: Representanten Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Stortingsflertallet har i 15 år stort sett utelukkende snakket om berikelsen det norske samfunn og de nordiske samfunn får gjennom en betydelig innvandring av folk som har en helt annen kulturell bakgrunn. Fremskrittspartiet har advart. Vi har fremmet massevis av forslag om å få til en bedre integreringspolitikk basert på det hovedprinsipp at de norske lover, forskrifter, regler og normer også må omfatte dem som er kommet til vårt land. Vi har prøvd å få til at de hovedsakelig må tilpasse seg norsk kultur, norske omgangsformer, norske måter å gjøre tingene på, og vise norsk respekt bl.a. for kvinner, respekt for hvordan ting skal gjøres. Alt dette har vært avvist. Det er ingen grunn til å være forbauset over de tingene som nå skjer. Det har det vært advart mot. Stortingsflertallet har vært naivt.

Vil Regjeringen nå ta skjeen i en annen hånd og slå fast at integreringspolitikken skal baseres på at norske normer, regler og lover skal følges av alle i dette land?

Statsråd Erna Solberg: Stortinget har slått fast gjentatte ganger i alle de debatter som også Fremskrittspartiet har initiert her i denne sal, at norske regler og lover gjelder for alle som bor og oppholder seg i dette landet. Det skal ikke være noen annen lovpraksis for personer med en annen bakgrunn, enn for norske.

Når det gjelder spørsmålet om normer, vil jeg si at det vil nok også være mange nordmenn som ikke føler seg helt vel med alle de normer som er vedtatt i det norske samfunnet. Det er et veldig vanskelig håndhevingsprinsipp. Men at likestilling og respekten for kvinner også skal være et grunnlag for innvandrermiljøene som er i Norge, det er helt riktig. Når det imidlertid gjelder ordet «normer» – og dette hadde vi en debatt om senest i fjor her i Stortinget – vil jeg si at det er et tvilsomt ord. For hva er det da som er flertallsnormer, og hvor mange i mindretall i Norge vil ikke føle ubehag ved en del av de flertallsnormene som man har hatt over tid f.eks. i forhold til homofile i dette samfunnet?

Presidenten: Før vi går videre, vil presidenten uttrykke at han har stor forståelse for at problemstillingen er overordentlig viktig, men vil bare få lov å minne om at utgangsspørsmålet, hovedspørsmålet som ble stilt, knyttet seg til en hendelse i vårt naboland Sverige, og at denne forsamling bidrog til å oppheve unionen mellom Norge og Sverige allerede for 96 år siden. Det er bare en liten påminnelse.

Neste oppfølgingsspørsmål er fra Magnhild Meltveit Kleppa.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Hendinga i Sverige viser kor viktig det er å styrkja både dei kortsiktige og dei langsiktige tiltaka. Eg er glad for statsrådens poengtering av kva som blir gjort frå Regjeringas side både på kort og på lang sikt. No er det ei rekkje frivillige organisasjonar og institusjonar som bidreg med særs viktige innspel ved å arrangera møteplassar, det vera seg av kulturelt eller anna slag. Det viser seg at det er langt fleire søknader om midlar til den typen arbeid enn det Regjeringa i budsjettet for 2002 føreslo midlar til og stortingsfleirtalet vedtok. Vil statsråden ta eit initiativ for å stimulera endå fleire av desse ulike frivillige miljøa i kampen for større toleranse og for respekt for norske reglar?

Statsråd Erna Solberg: Vi vil følge med på både hva vi gir tilskudd til, altså vridningen på tilskuddene og hvilke tiltak vi gir tilskudd til, og hvilken effekt de har i forhold til de målene vi har for de enkelte postene. Noen arbeider for å skape integrering, skape kontaktpunkter mellom nordmenn og innvandrere. Andre organisasjoner jobber med de helt detaljerte hjelpetiltakene for personer som er i krise og konflikt. Og noen jobber i forhold til ungdom som trenger hjelp og veiledning, også i forhold til kulturkonflikter i familien.

Enhver søknad om midler fra staten er ikke nødvendigvis målrettet i forhold til de målene vi skal oppnå. Jeg synes det er viktig at vi også har en viss prioritering, og jeg synes at nettopp æresdrapet i Sverige viser at det som nå er viktig, kanskje er å prioritere de tiltakene som hjelper folk akkurat i en krisesituasjon. Vi må på en måte konsentrere noe av midlene og sørge for at vi i oppfølgingen av den handlingsplanen vi har hatt mot tvangsekteskap, som på mange måter har rammet også dette området inn, tar de gode bitene av de tiltakene som har vært finansiert der, og sørger for å videreføre dem mer permanent, for veldig mye av dette har vært på prosjektbasis. Og det gjelder alt, fra arbeidet med å følge dem rett på sosialkontoret til det justisministeren gjør i forhold til identitet.

Presidenten: Signe Øye – til oppfølgingsspørsmål.

Signe Øye (A): For å unngå slike tragiske hendelser som den vi nå debatterer, er det viktig at vi lykkes med integreringsprosessen vår. I dag har vi hørt på radio at arbeidsmarkedsdirektøren melder at de mangler virkemidler, de mangler stillinger i Aetat, for å få spesielt innvandrere ut i arbeid. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hva vil statsråden gjøre for at disse som absolutt trenger å få arbeidstrening og komme i arbeid, ikke blir gående, men kommer inn i et miljø der de kanskje blir værende, uten å måtte leve på staten resten av tiden?

Statsråd Erna Solberg: Regjeringen kommer i løpet av våren, mot sommeren, tilbake med forslag basert på NOU-utredningen om lov om introduksjonsstønad. Vi kommer samtidig med det til å legge en hovednorm for hvordan introduksjonsarbeidet og integreringsarbeidet for flyktninger skal være, hvor det også knytter seg en del tiltak til de enkelte nyankomne flyktninger for å introdusere dem bedre i samfunnslivet, slik at de ikke blir gående på sosialen, men kommer rett inn i arbeidslivet.

Likevel tror jeg ikke disse brede tiltakene er de viktigste mot det som var hovedspørsmålet. Jeg tror på mange måter at det også er mange som er i jobb, som vi er nødt til å konfrontere med holdningene. Vi er nødt til å jobbe med spørsmålene knyttet til det kvinnesynet de har, og det faktum at familiebegrepet deres er veldig annerledes enn det familiebegrepet vi har, fordi de på en måte har en helt annen samfunnsstruktur der de kommer fra.

I tillegg har jeg lyst til å minne om det Gerd Fleischer fra Selvhjelp for innvandrere og flyktninger i går sa på TV: Det er veldig mange ulike grupper dette gjelder. Det er ikke et religiøst spørsmål. De kommer fra mange forskjellige trossamfunn og fra mange forskjellige nasjoner; også personer i Norge har vært utsatt for denne type trusler.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): I vår gjennomførte Stortinget en meget bred debatt om oppgavefordelingen mellom staten og fylkeskommunene. Jeg har registrert at kommunalministeren har stanset den prosessen som Stortinget da la til grunn, med å overføre landbruks- og miljøforvaltningen fra staten til kommunene. Dette er klart i strid med det som var Stortingets opplegg og forutsetninger. Jeg tillater meg å spørre kommunalministeren hvilket grunnlag kommunalministeren har for å stoppe gjennomføringen av det Stortinget har forutsatt.

Statsråd Erna Solberg: Etter Stortingets behandling i vår har vi hatt et stortingsvalg som har skiftet det politiske flertallet i denne sal, som har lagt grunnlaget for en ny regjering, som har lagt grunnlaget for en regjering som i sin samarbeidserklæring, Sem-erklæringen, har innarbeidet en del prinsipper knyttet til spørsmålene om utviklingen av fylkeskommunen. Der står det bl.a. at videreutviklingen av fylkeskommunen ikke skal medføre at fylkeskommunen blir en overkommune. Det står også at man ikke skal få mer byråkrati.

Det vi har gjort, er at vi i brev til fylkesmennene og fylkeskommunene i november har sagt at vi nå stiller dette i bero, men at målsettingen og garantien fra Regjeringen er at avklaringen skal komme sånn at den tidsplanen som var lagt, nemlig 1. januar 2003, fortsatt skal holde. Vi har stilt det i bero fordi vi har behov for å gå gjennom de praktiske delene av spørsmålet om hvorvidt overføring av landbruk, overføring av miljøvernavdelingen og rollene i forhold til arealplanleggingen har elementer av det såkalte overkommunespørsmålet i seg, som eventuelt gjør det nødvendig å reversere de vedtakene som er gjort. Skal de vedtakene reverseres, har vi også vært veldig klar på at da kommer vi til Stortinget med forslag om det, og så må Stortinget, basert på det flertall som er her i dag, ta stilling til om det er enig i Regjeringens vurdering. Regjeringen er ikke ferdig med dette arbeidet, men ifølge den tidsplanen som alle fylkeskommuner og fylkesmenn ble orientert om, har vi sagt at det skal vi klare i løpet av februar. Da skal de få klarhet i hvordan vi tenker, og så må Stortinget kunne ta stilling til det i løpet av våren. Det er ingenting i dette som tyder på at tidsplanen som var lagt av den forrige regjeringen, ikke skal holde, uansett konklusjoner på dette.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er jo ikke riktig at det har vært et skifte av politisk flertall. Det politiske flertallet som stod bak beslutningen i vår, utgjør også et flertall i Stortinget i dag. Jeg har også registrert at flertallet i Stortinget står fast ved det man da mente. Kristelig Folkepartis stortingsrepresentanter har veldig sterkt understreket at de står fast ved de beslutninger som ble truffet i vår. Ergo understreker de at flertallet står fast. Derfor er det fortsatt grunnlag for å stille spørsmål om på hvilket grunnlag statsråden og Regjeringen mener at de skal åpne for å legge opp til et annet løp enn det Stortinget har forutsatt.

Men dette er jo ikke den eneste saken hvor vi ser det. Vi så akkurat det samme i diskusjonen om strategier for distriktspolitikken. Da snakker jeg ikke bare om bevilgninger, men hvilke hovedstrategier man la til grunn, hvor Regjeringen i sin argumentasjon argumenterer for det som et mindretall i Stortinget, Høyre og Fremskrittspartiet, stod for i vår, mens den – eller rettere sagt statsråden – avviser det synspunktet som et flertall da uttalte. Og igjen blir spørsmålet: Hvilket grunnlag har statsråden for å gå bort fra det som har vært Stortingets forutsetninger?

Statsråd Erna Solberg: Grunnlaget er fortsatt at vi har hatt et skifte av flertall i Stortinget, og man har dannet en regjering som har forhandlet seg frem til ulike løsninger basert på ulike politiske programmer, og det er nedfelt i Sem-erklæringen. Men når det gjelder budsjettopplegget, er faktisk det vedtatt i Stortinget. Det betyr at det det var lagt opp til i budsjettet, faktisk har fått et tilsagn fra flertallet, og det betyr at den saken bør være avklart i forhold til spørsmålet om bevilgningsendringene på de distriktspolitiske kapitlene. I tillegg er det slik at tradisjonen tro vil kommunal- og regionalministeren komme til Stortinget med en redegjørelse for Regjeringens distrikts- og regionalpolitikk i månedsskiftet april/mai, som man har hatt tradisjon for. Da vil man få se helheten og bredden i Regjeringens distriktspolitikk, og få en diskusjon i Stortinget som vil avklare hvilket politisk flertall som måtte ligge bak, og hvilke strategier som skal legges til grunn for distriktspolitikken fremover. Men jeg tror ikke noen fra Arbeiderpartiet kan unnslå at vi faktisk har hatt et regjeringsskifte i dette landet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Reidar Sandal.

Reidar Sandal (A): Kommunal- og regionalministeren har no gjort greie for sitt og Regjeringa sitt syn i den saka som no blir debattert.

Eg konstaterer at Ivar Østberg, som sit i kommunalkomiteen og representerer Kristeleg Folkeparti, til Aftenposten har gitt uttrykk for eit anna syn i den saka vi no snakkar om, enn det som statsråden no gir uttrykk for. Østberg har nemleg uttalt at stortingsfleirtalet sine ønske skal følgjast i denne saka – dvs. å overføre oppgåver frå fylkesmannen til fylkeskommunane.

Spørsmålet mitt til kommunal- og regionalministeren blir derfor: Forstår statsråden at det blir skapt forvirring og frustrasjon når regjeringsrepresentanten informerer om det ho har gjort, og den kommunalpolitiske talspersonen for eit av dei to–tre regjeringspartia signaliserer eit anna syn? Eg konstaterer at det er svært mykje både frustrasjon og forvirring i fylkeskommunane om denne saka.

Presidenten: Presidenten vil opplyse om at det ikke er to–tre regjeringspartier. Det er tre.

Statsråd Erna Solberg: Jeg vet at det er forvirring i fylkeskommunene for øyeblikket over de prosessene som pågår. Jeg tror også det er mange andre prosesser som pågår i fylkeskommunene knyttet til at noen diskuterer størrelser og andre prosesser, som alle nå hviler på det faktum at man må komme klart ut med hva fylkeskommunen skal gjøre.

Jeg har lyst å minne om at i det som vi behandlet i vår, foreslo bl.a. Kristelig Folkeparti at man ikke skulle gi innsigelsesavgjørelsesmyndigheten på miljøområdet til fylkeskommunen. De var altså da ikke del av et flertall som ønsket å flytte den delen av ansvarsområdet over til fylkeskommunen. Så når det gjelder det bildet representanten nå tegner av hvordan det flertallet var, var det nyanser i disse synspunktene. I tillegg er det slik at når man danner et regjeringsgrunnlag, inngår man kompromisser. Nå jobber vi med konsekvensene av de kompromissene vi har gjort i Sem-erklæringen, og vi kommer tilbake til Stortinget hvis vi ikke følger opp Stortingets vedtak. Og en ting til: Det var ikke helt klart hva Stortinget vedtok i vår når det gjelder konsekvensene i forhold til overkommune. Arbeiderpartiet hevdet bl.a. at det ikke ble overkommune av dette.

Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.

Per Sandberg (FrP): Det er nå skapt total forvirring rundt omkring om fylkeskommunens fremtidige eksistens. Den ene dagen skal fylkeskommunene tilføres nye oppgaver, den andre dagen skal de reduseres, den tredje dagen kommer det fra Regjeringen meldinger om at de skal tilføres landbruk og miljø, og neste dag igjen er det motsatte sagt. Mener ikke statsråden at det hadde vært mye bedre for alle de ansatte i fylkeskommunen og for alle de innbyggerne som får tjenester fra fylkeskommunen, at vi allerede på nåværende tidspunkt hadde blitt enige om – og det ble signalisert – at fylkeskommunen skal legges ned?

Statsråd Erna Solberg: Hvis jeg hadde uttalt det, tror jeg at jeg hadde fått et større problem med et flertall på Stortinget. Det er jo faktisk sånn at det er et flertall i denne salen som har gått til valg på at man skal ha et direkte valgt regionalt nivå. Regjeringen legger til grunn at det ikke er et flertall for å nedlegge fylkeskommunen, men at vi må jobbe med å finne en administrativ forvaltningsmessig enhet i fylkeskommunen som kan fungere uten at det bl.a. går på bekostning av selvstyre og demokrati i de mindre kommunene – altså denne overkommuneproblematikken.

Nå tror ikke jeg forvirringen er så veldig stor. Det er gått et brev til fylkeskommunene og fylkesmennene i slutten av november som har sagt helt klart fra at konklusjonen på dette arbeidet vil bli offentliggjort i februar måned. At man er utålmodig for å få prosessen til å gå videre, forstår jeg, men alle har siden omtrent 26. november visst hvordan prosessen videre skal være. Det dreier seg bare om å ha litt is i magen til vi har sortert disse problemstillingene vi har.

Så er det sånn at partiet Høyre egentlig var for å nedlegge fylkeskommunen. Jeg oppfatter det som at det må være en politisk prosess utenom regjeringsnivå og utenom Stortinget i de partiene som har en annen programformulering, før det er aktuelt å diskutere det spørsmålet igjen.

Presidenten: Inge Ryan – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Ryan (SV): Statsråd Victor Norman sa i Steinkjer like etter jul at Regjeringas medlemmer av statsminister Bondevik var pålagt fem ganger hver morgen å si: Jeg er glad i fylkeskommunen. Det kan tyde på at man i Regjeringa her driver med en del øvelser som er krevende, og at man nærmest nærmer seg dressur for å få dette på plass. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er man såpass ullen og usikker når det gjelder fylkeskommunens framtid, at det på en måte er resultatet av det vi nå ser, når man stadig får utsettelser? Eller er man villig til å gi den nye fylkeskommunen en sjanse til virkelig å bli en regionalpolitisk aktør som både får makt, myndighet og penger til å bli den kraften som et flertall i Stortinget ønsker at den skal bli?

Statsråd Erna Solberg: Man får ikke «stadig» utsettelser. Man har fått én utsettelse, og det er den vi holder på å avklare nå.

Til hvorvidt man er «ullen» i forhold til disse spørsmålene: Vi mener at de vedtakene som ble fattet i vår, var lite spesifiserte. For eksempel er det på de to områdene som vi nå snakker om, landbruk og miljø, to sett med vedtak. Det ene er at mye mer av den myndigheten som i dag ligger hos fylkesmannen, skal delegeres til den enkelte kommune. Og det skal være oppgaver igjen. Ikke alle de oppgavene som i dag ligger hos fylkesmannen, skal overføres til fylkeskommunen. Det står i stortingsmeldingen, og det er det Stortinget har bedt om. Vi må nå sortere hvilke oppgaver som skal delegeres til den enkelte kommune, og hvilke oppgaver som skal medbringes, hvis man skal flytte dem, over til fylkeskommunen.

Så til det andre spørsmålet som dukker opp. Hvis vi sier at fylkeskommunen ikke skal bli en overkommune, må vi sørge for at den ikke får et ansvarsområde som gjør at den faktisk blir en overkommune, at den blir den som sier nei og endrer f.eks. arealplaner som er vedtatt av et demokratisk flertall i en enkelt kommune.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til siste oppfølgingsspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Ein kan velja ulike innfallsvinklar når ein skal følgja opp Stortinget sitt vedtak. Stortinget har vore klart i høve til kva oppgåver fylkeskommunen skal ha – når det gjeld vidaregåande opplæring, samferdsel og utvikling av regionalpolitikk, og dessutan at det skal vera ei anna fordeling når det gjeld landbruk og miljø.

Statsråden har valt å så usikkerheit omkring fylkeskommunen, både blant innbyggjarane, blant dei folkevalde lokalt og på fylkesnivå og blant dei tilsette. Ho har til og med greidd å så usikkerheit i Kristeleg Folkeparti. Eg bed ho om å stadfesta at det faktisk er ein skilnad mellom det som stortingsgruppa til Kristeleg Folkeparti meiner, og det som Kristeleg Folkeparti i regjering har fått gjennomslag for, og at dette er nok eit døme på at Høgre har fått gjennomslag for standpunkta sine.

Statsråd Erna Solberg: Jeg vil minne om at spørsmålet om overkommune var et vesentlig debattema da vi behandlet stortingsmeldingen i fjor vår, der det fra flere hold – som utgjør det flertallet som har stått for å flytte miljø og landbruk og gi en større rolle når det gjelder arealplanlegging – ble understreket at dette nettopp ikke skulle være en overkommune, at man ikke skulle få beslutningsmyndighet på bekostning av den enkelte kommune.

Det er denne type problemstillinger vi nå går i dybden av, for vi er nå kommet dit at man skal gjennomføre dette. Da jeg kom inn i departementet, fantes det 26 oppfølgingsprosjekter knyttet til de ulike vedtakene i Stortinget. Veldig mye stod igjen fra den stortingsbehandlingen vi hadde i fjor vår når det gjaldt detaljplaner, og for å se hvordan dette fungerer.

Når tre partier går i regjering, inngår man noen kompromisser om noen helhetsløsninger, og de står nedfelt i Sem-erklæringen. Da må vi følge det opp. Og de to begrepene som er viktige her, er de som jeg har nevnt ganske mange ganger nå: overkommune og ikke mer byråkrati. Det skal være en del av den moderniseringen av samfunnet (presidenten klubber) …

Vi vil helt sikkert komme tilbake til denne saken flere ganger, president.

Presidenten: Det siste er en profeti som er rimelig sikker.

Vi går til neste hovedspørsmål.

John I. Alvheim (FrP): Mitt spørsmål går til helseministeren.

Jeg har fått kjennskap til at Helse Sør har en underbudsjettering for inneværende driftsår på nærmere ½ milliard kr, og at helseforetakene i regionen skal ha fått beskjed om å tilpasse driften for inneværende år for å skape budsjettbalanse. I praksis vil det få som konsekvens at behandlingskapasiteten skal reduseres i forhold til resultatet av driften for 2001, hvor det i snitt var en økning av tjenesteproduksjonen for innlagte og polikliniske pasienter på ca. 4,5 pst.

Kan helseministeren bekrefte at dette er budsjett- og driftssituasjonen i inneværende år for Helse Sør? Videre: Er situasjonen den samme for de øvrige regionale foretakene? Og er ikke dette en særdeles dårlig oppstart av den statlige ansvarsreformen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som representanten Alvheim er jeg sterkt opptatt av å få en god start på den reformen som Stortinget har vedtatt, og som jeg har stor tro på skal gi bedre helsetjenester for befolkningen.

Jeg legger til grunn det budsjettopplegget som Stortinget har vedtatt – med de budsjettrammer som Stortinget har vedtatt – men også den forutsetningen som ligger i budsjettopplegget, nemlig at vi på grunn av usikkerheten når det gjelder sykehusenes økonomi akkurat i overgangen fra ett regime til et annet, skal ha en full gjennomgang av driftsbudsjettene fram mot revidert nasjonalbudsjett, slik at Stortinget da får seg dette forelagt.

Vi styrer helseforetakene med utgangspunkt i det samlede budsjettopplegget, slik jeg nå har beskrevet det. Videre styrer vi dem med utgangspunkt i det som vi har informert Stortinget om er den siste tilgjengelige prognosen for aktivitetsutviklingen fra 2000 til 2001, og i en videreføring av det aktivitetsnivået.

Det er krevende for sykehusene å forholde seg til dette. Det krever at de fokuserer på kostnadene sine. Vi har bedt dem spesielt fokusere på de kostnadene som ikke skyldes økt pasientbehandling – som vi ikke ønsker å ramme – men på de kostnadene som har skapt en større kostnadsvekst i sykehusene ved slutten av 2001, enn den vi har sett de senere årene.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker helseministeren for svaret, et svar som fortsatt gir grunn til bekymring sett fra mitt ståsted, i og med at man i de enkelte foretak må planlegge å tilpasse driften til det budsjettet som er godkjent, og som ligger der.

Den økte pasientbehandlingen i 2001 gav som resultat at sykehusene samlet pådrog seg et driftsunderskudd på i overkant av 1 milliard kr. Det er selvfølgelig i pasientenes interesse – og det burde også være i Regjeringens – at den økte tjenesteproduksjonen man fikk ved sykehusene i 2001, minst blir opprettholdt i 2002. Hvis nå Regjeringen ved sin underbudsjettering legger opp til en betydelig redusert drift i de offentlige sykehusene i det første driftsåret med statlig eierskap, vil dette uvegerlig bringe sykehusreformen i vanry. Det er det ingen av oss som ønsker. Vil helseministeren sørge for at nødvendige tilleggsbevilgninger blir gitt i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett til våren, slik at sykehusene blir i stand til å opprettholde behandlingskapasiteten minst på linje med resultatet fra 2001?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi fremmet høsten 2001 nødvendige tilleggsbevilgninger – og fikk vedtatt dem her i huset – for den aktivitetsøkning som var forutsatt i 2001. Jeg kan bekrefte at vi nå søker å styre sykehusene framover våren med utgangspunkt i det gjennomsnittlige aktivitetsnivå som ble etablert i 2001.

Jeg kan også bekrefte at vi kommer tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett, slik vi har lovet, med en full gjennomgang av driftsøkonomien. Vi vil der ta de nødvendige konsekvenser av det som fremkommer av den fullstendige gjennomgangen vi nå gjør av regnskapstallene for 2001, som jeg ennå ikke har sett.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (FrP): Det er skapt store forventninger til sykehusreformen. Når man nå i tillegg ser det enorme byråkratiet som bygges opp rundt de enkelte foretakene – det gjelder faktisk alle foretakene, både de regionale og de ordinære – stiller jeg meg spørsmålet om ikke helseministeren og Regjeringen, og ikke minst foretaksstyrene, er i ferd med å miste kontrollen og det eser ut over hele linja. Vil helseministeren bekrefte at det er full kontroll når det gjelder antall ansatte som hentes inn innenfor de regionale helseforetakene?

Spørsmål nr. 2: Er ikke helseministeren redd for, med den utviklingen vi ser når det gjelder denne opphopingen av antall ansatte innenfor foretakene, at dette igjen vil gå ut over budsjettene til sykehusene, fordi disse kostnadene også må dekkes inn?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil hevde at representanten Nesvik her er på ville veier når det gjelder fakta. Det er ikke slik at sykehusenes administrasjon nå eser ut – tvert imot. Administrasjonen av sykehusene fra de regionale helseforetakene, som har hovedansvaret for ledelsen av dette, blir betydelig slankere enn det den har vært i fylkeskommunene. De opplysningene jeg har, tilsier at mens fylkeskommunene har brukt ca. 700 årsverk på å administrere sykehusene, vil de regionale foretakene bruke i underkant av 200 årsverk.

Så er det en viktig sak som henger sammen med dette, og det er at staten ved eierskiftet har overtatt arbeidsgiveransvaret for disse 700. Det betyr at noen av dem er tilbudt jobb i de regionale helseforetakene, noen i helseforetakene, mens svært mange har funnet jobb andre steder i det norske samfunnet. Totalt sett regner jeg med at vi ut av dette store omstillingsprosjektet vil se en sykehusadministrasjon som er betydelig slankere enn den fylkeskommunene har hatt, og det er mitt mål.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Den problemstillingen som her er berørt, går på økonomien ved selve helseforetakene. I tilslutning til det vil jeg ta opp en annen problemstilling som Aftenposten berører i dag, også knyttet til helseforetakene, nemlig at en rekke sykehus i Oslo nå sliter med å få utskrevet pasienter fra sykehusene tilbake til kommunene, fordi kapasiteten for å ta imot ferdigbehandlede pasienter i kommunene mangler. Det er spesielt på grunn av manglende sykehjemsdekning. Det er også andre tiltak som mangler, f.eks. en godt utbygd hjemmebasert omsorg. Det betyr at helseforetakene ikke kan ses isolert. Sykehusene kan ikke ses isolert, men må ses i den kjeden der de agerer, og der det blir viktig å utbygge andre typer tjenester som kanskje også kostnadsmessig er rimeligere, for å få ferdigbehandlede pasienter ut av sykehusene, og for å unngå unødvendige innleggelser i sykehus. Det betyr altså at det å se på kapasiteten bl.a. knyttet til sykehjem i framtiden, blir viktig også når man skal betrakte sykehussektoren.

Ser helseministeren disse sammenhengene, og at kjeden må styrkes også på ledd som har med kommunen og kommuneøkonomien å gjøre?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er et klart siktemål med denne reformen at vi skal få bukt med uverdige ventetider og korridorpasientproblemet. Vi har i dag flere ferdigbehandlede pasienter i sykehusene enn vi har korridorpasienter. Det betyr at det er helt nødvendig å fokusere på det spørsmålet representanten Ballo stiller.

Svaret på spørsmålet er mangfoldig, men det er to ting som er viktige. Den ene er at vi bygger ut kapasiteten i pleie- og omsorgssektoren, slik at de som er ferdigbehandlet på sykehuset, men som trenger pleie, får forsvarlig pleie. Den andre er samarbeidet mellom første- og andrelinjetjenesten. På begge disse områdene har man i mange deler av landet fått til et ganske godt samspill. I noen av kommunene sliter man fortsatt med dette. Jeg vil gjennomgå disse forholdene sammen med sosialministeren. Vi vil bl.a. se på den forskriften som regulerer samspillet mellom kommunene og nå de statlige foretakene på dette området.

Presidenten: Ola D. Gløtvold – til siste oppfølgingsspørsmål.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er ganske interessant det siste spørsmålet som representanten Ballo tok opp. En utredning som bl.a. FAFO står bak, viser at de store kommunene har større problemer med å ta tilbake ferdigbehandlede pasienter enn de små kommunene. Det virker som om denne regjeringen ønsker nettopp store kommuner. Det ser ikke ut til at dette henger helt sammen. Jeg vil gjerne at helseministeren skal kommentere det litt, for i et opplegg for å få ferdigbehandlede pasienter ut må det være viktig at vi har den riktige kommunestruktur også.

Så litt tilbake til økonomien i helseforetakene. Jeg har et skriftlig spørsmål til helseministeren når det gjelder dette med nedleggelse av helseforetak og institusjoner, så jeg skal ikke ta det nå. Men kan helseministeren love at det enten blir flere midler til helseinstitusjonene før en legger ned noen institusjon, eller at vi får disse sakene til Stortinget før nedleggelse? Det kunne være interessant å få høre.

Regjeringen har en behandlingsgaranti overfor pasientene. Men med så lite midler til det offentlige helsevesen som vi har i dag, som også er avslørt ved denne runden her nå, er det klart at med en slik behandlingsgaranti vil det bare bli økt bruk av private sykehus og utenlandsbehandling. Er det en riktig form for helsebehandling for framtiden i Norge?

Presidenten: Presidenten vil påpeke at deler av dette tilleggsspørsmålet hadde et relativt fjernt forhold til det hovedspørsmålet som ble stilt, men helseministeren står fritt til å svare i den utstrekning han måtte ønske.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har ikke tid til å svare på alle tre spørsmålene, men jeg konsentrerer meg om spørsmålet om nedleggelse.

Jeg skjønner ikke helt denne sterke fokuseringen på nedleggelser av sykehus. Vi har i dag behov for økt kapasitet og bedre utnyttelse av kapasiteten i sykehusene. Jeg synes at det nå må være viktig både for det ene og det andre parti i denne salen å fokusere positivt på hvordan vi kan bruke den nye situasjonen som er skapt gjennom sykehusreformen, til å utnytte ressursene bedre. Vi har muligheten til å se bort fra fylkesgrensene innenfor helseregionen, og man tar nå bort gjestepasientoppgjøret. Vi får en ny mulighet til å effektivisere det frie sykehusvalget og gi pasientene flere muligheter til å velge, og Regjeringen vil faktisk utvide det til også å gjelde private sykehus og mulighet til utenlandsbehandling når vi ikke kan stille opp med behandling i Norge. Dette er mulighetenes tid, og da synes jeg det er det vesentlige, ikke å fokusere på alle begrensningene.

Når det gjelder spørsmålet om (presidenten klubber) … – Der var tiden ute, president.

Presidenten: Ja. Det er helt riktig oppfattet.

Vi går over til neste hovedspørsmål.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg vil gjerne få lov å stilla eit spørsmål til samferdselsministeren.

Statsråden har dei siste par vekene nærmast dagleg vorte konfrontert med ulovlegheiter knytte til enkelte bomstasjonar rundt i landet. På Jæren, der eg bur, har det vore ekstra ille, og det verkar som det er gjort alle moglege feil. Eg er ikkje ute etter å fordela skuld, men Arbeidarpartiet meiner me no må få rydda opp. Difor vil eg gjerne få stilla nokre spørsmål.

Me må rydda opp raskt og effektivt for å sikra inntektene, slik at me kan få betra transporttilboda, og det er viktig å rydda opp for å hindra meir irritasjon blant folk. Då har eg nokre synspunkt:

Det må verta mogleg å veksla eller å få igjen pengar. Ulovleg gebyr må vekk, og bomstasjonar ein bare kan koma gjennom med brikke, må anten endrast slik at alle kan køyra gjennom, eller dei må alternativt takast vekk.

Mine spørsmål er: Vil dette skje, og når vil det skje?

Statsråd Torild Skogsholm: Vi har en rekke bompengestasjoner her i landet, og det er en kjent sak at det er en måte vi har finansiert veiutbyggingen på, noe som det har vært stor enighet om.

De oppslagene som har vært i media i det siste om lite fleksible løsninger når det gjelder betalingssystemene, er en sak som jeg er veldig opptatt av, fordi det er viktig når vi først har denne finansieringsformen, at vi finner former å ta inn disse inntektene på som er fleksible. Årsaken til at det er viktig, er selvfølgelig at den enkelte forbruker skal oppleve det greit å ha denne type finansiering.

Det er Vegdirektoratet som har laget retningslinjer for hvordan disse betalingsformene i praksis skal utføres, og det har vært arbeidet over lang tid med å finne gode løsninger. Det som har skjedd i det siste, og det som har skjedd på Jæren, er at det har vært tatt inn et ulovlig tilleggsgebyr. Den ordningen har nå opphørt. Det betyr at det er ikke ulovlig å kreve inn penger der man gjør det, på den måten man gjør det.

Jeg er likevel opptatt av at vi skal finne fram til de beste betalingsformene uansett. Derfor har jeg bedt Vegdirektoratet om å komme med innspill i forhold til hvilke fleksible ordninger man kan ha, og som ivaretar det vekslingsbehovet som man har ved de ulike bomstasjonene.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar for svaret.

Det er greitt at ein no skal få ordningar for veksling, og at det ulovlege gebyret er teke vekk. Statsråden svarte ikkje på spørsmålet om kva ho vil gjera med dei bommane der det bare er mogleg å bruka brikke.

I tillegg er det mange av oss – bl.a. har eg gjort det sjølv i det siste, for eg har hatt leigebil – som har betalt meir enn me skal. Korleis vil statsråden sjå til at dei som har betalt inn meir enn dei skal – altså om ein bare har ein 20-kroning og skal betala 5 kr, så har ein ikkje fått 15 kr igjen – skal få betalt det tilbake?

Eg ser at professor Jakhelln seier at desse pengane som er ulovleg innbetalte, ikkje kan brukast til føremålet, og han meiner dei bør kunna gjevast til eit veldedig føremål. Eg vil gjerne ha statsrådens kommentar til dei to siste problemstillingane.

Presidenten: Det er spennende å høre om statsråden har noe kreativt forslag til dette.

Statsråd Torild Skogsholm: Jeg tror ikke jeg skal gå inn på hvilke veldedige formål som kan være egnet til slikt. Jeg synes faktisk det er viktig at vi bruker inntektene på bompengestasjonene til å finansiere de veiprosjektene som de er ment å finansiere.

Når det gjelder de tilfellene hvor man har betalt for mye ved at man har betalt dette tilleggsgebyret, er bompengeselskapet det gjelder her, pålagt å betale tilbake de pengene, gitt at man har en kvittering som bevis på at man har betalt dette. Det har bompengeselskapet fått beskjed om, så det regner jeg med vil bli fulgt opp.

For øvrig mener jeg selvfølgelig at inntektene til bompengeselskapet skal gå til det det er ment at de skal gå til.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjørgulv Froyn.

Bjørgulv Froyn (A): Jeg tror alle i denne salen ville oppfattet det som blodig urettferdig om de skulle ha passert en bom med stor vilje til å betale, og opplevd at det er systemet som hindrer, og at man deretter blir den som skal ta straffen.

Når det ligger politiske vedtak bak plassering av veibommene, tror jeg det er rimelig å anta at de fleste – ut fra et vanlig folkelig synspunkt – vil si at ekstragebyrer er offentlig tyveri. Det krever kontant handling for å kvittere ut folks reaksjon, for bompengesystemet krever en legitimitet i befolkningen som en viktig finansiering av veibyggingen. Gjør vi ikke noe, bidrar vi til politikerforakt.

Mitt spørsmål er: Hvorfor kan ikke statsråden ta innover seg den urettferdigheten som folk opplever, og umiddelbart reagere, for det må være rimelig å oppfatte det folk nå føler? Og hvorfor kan man ikke avvikle det som er feil i systemet i dag?

Statsråd Torild Skogsholm: Jeg er litt usikker på hva slags urettferdighet det vises til – om det er bompengesystemet som sådant, eller hva det går på. Når det er snakk om offentlig tyveri, er jeg også litt usikker på hva det er vist til. Jeg regner med at det går på at det er betalt en tilleggsavgift som man nå har funnet ut ikke er i tråd med loven. Det er tatt et initiativ. Jeg har selv Senere korrigert av statsråden. Brevet var ikke sendt fra statsråden, men fra departementet. skrevet brev til Vegdirektoratet og bedt om at vi nå tar et tak for å finne fleksible betalingsformer som gjør at den enkelte forbrukeren opplever dette som en rimelig måte å betale på. Jeg vil samtidig berømme Vegdirektoratet og Statens vegvesen for den jobb som har vært gjort over mange år. Vi har bomstasjoner som vi har meget gode erfaringer med, og hvor det ikke er kommet inn klager på betalingssystemet. Så utfordringen vår er å finne gode løsninger der man ikke er fornøyd, og det arbeidet er vi i gang med.

President: Thore A. Nistad – til oppfølgingsspørsmål.

Thore A. Nistad (FrP): Nå har beløpet som innkreves av bilistene i alle bomstasjoner, kommet opp i astronomiske 2,5 milliarder kr pr. år, og staten er jo umettelig når det gjelder å sette opp flere bomstasjoner. På alle mulige måter skal alt tettes, og nå viser det seg at det er en stor diskusjon om lovligheten av en hel del av disse ekstrainnkrevingene på sideveier, om at en ikke har penger, om gebyrer og om alt mulig.

Vil ikke statsråden istedenfor å fortsette hele denne farsen som nå har pågått veldig lenge, like godt åpne de bommene som det nå er diskusjon om hvorvidt er lovlige eller ikke, og la bilistene kjøre der gratis inntil lovligheten er avklart en gang for alle?

Statsråd Torild Skogsholm: Den såkalte ulovligheten som det har vært vist til nylig når det gjelder disse tilleggsavgiftene, er allerede fjernet. Når det gjelder prinsippene om bruk av bompengeløsninger, som jeg opplever at representanten her viser til, er disse bygd på lokale initiativ der man ønsker å få gjennomført konkrete veiinvesteringer. Dette er lokale initiativ som har fått Stortingets støtte for å bli gjennomført. Derfor er det viktig at vi finner effektive måter å få innkrevd disse pengene og få gjennomført disse investeringene på.

Når det gjelder å åpne bommene til sideveier: Det er enkelte steder plassert bommer på sideveiene nettopp for å få inn de inntektene en er nødt til å ha for å få bygd disse prosjektene, og for at de som skal ha nytte av disse prosjektene, er med og bidrar til å få gjennomført dem. Da er det viktig at også disse sideveibommene er der.

Presidenten: Liv Signe Navarsete – til oppfølgingsspørsmål.

Liv Signe Navarsete (Sp): Statsråden er oppteken av at folk skal oppleve bompengar som tenlege verkemiddel. Gjennom handsaminga av Nasjonal transportplan vart det drøfta eventuelle tiltak for å redusere bompengar ved spesielt tre bompengeanlegg som har ein høg kostnad, m.a. Fjærlandstunnelen i Sogn og Fjordane, der det kostar 150 kr å passere med ein personbil. Dette hindrar utvikling av tenlege bu- og arbeidsområde, og det hindrar òg utvikling av lokalt næringsliv.

Vil statsråden ta initiativ for å redusere bompengeavgiftene ved desse bompengestasjonane, som nemnt i drøftinga av Nasjonal transportplan, til eit nivå som kan opplevast som rimeleg for den enkelte brukar?

Statsråd Torild Skogsholm: Når det gjelder nivået på takstene ved de ulike bomstasjonene, er det noe som har ligget inne i prosessene før de konkret har vært behandlet på Stortinget, og det har også ligget inne i forhold til de konkrete prosjektene det her er snakk om. Jeg vil også minne om at det er et viktig element at vi, når vi først har bompengefinansiering, klarer å finne de mest effektive måtene å få inn disse midlene på. Det er viktig både i forhold til de andre bompengeprosjektene som det har vært snakk om i dag, og i forhold til dette konkrete prosjektet. Det er vanskelig å gå inn i ettertid og si at vi skal senke nivået på takstene, fordi det er det som er lagt inn i de økonomiske premissene for prosjektene. Derfor er det farlig hele tiden i etterkant å komme inn og si at nå endrer vi dem, for da rokkeres finansieringsmodellen. Så jeg kan ikke her og nå uten videre gi noe løfte om at vi vil gå inn på en del prosjekter, men jeg kan gå inn og se om inntektene er i tråd med de forutsetningene som har vært lagt til grunn.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal få stilla eit spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

I dag har fylkeskommunen ansvar for den vidaregåande skulen. Det betyr eit heilskapleg ansvar i eit område, det inneber ei utveksling av ungdom mellom by og land, og det er ei ordning som det er einigheit om fungerer godt.

Så har statsråden tatt til orde for ei forsøksordning i dei store byane, der dei som ynskjer det, skal driva den vidaregåande skulen. No er det i dag slik at mange store bykommunar ikkje klarer å løysa dei oppgåvene dei har frå før. Det gjeld f.eks. grunnskule og barnehage, og vi ser i dag eit oppslag i forhold til eldreomsorg. Kva er det som gjer at statsråden her ser bort frå eit klart stortingsvedtak i fjor vår om kven som skal ha ansvaret og opna for slike ordningar?

Statsråd Erna Solberg: Jeg har ikke åpnet for at det skal være forsøk på dette området. Det jeg har sagt, er at vi nå arbeider med en storbymelding. Vi har invitert de åtte største byene i landet til en drøfting og en diskusjon om hva man bør adressere av spørsmål i en slik storbymelding. Ett av de spørsmålene vi har tatt opp, og som mange av de større byene har tatt opp med kommunalkomiteen også tidligere, i forrige periode, er spørsmålet om ikke generalistkommunespørsmålet kan løses litt opp, om man ikke kan se litt annerledes på ansvarsforholdene i forhold til størrelsen på kommunene. Og det har vi sagt at vi kan gjøre, bl.a. av hensyn til at brukerne skal få ett løp. Da er skolesystemet én ting, barnevernet er én ting, og rusmiddelomsorgen er én ting – det er altså mange av disse elementene som er inne i det. Dette er en debatt som vi har startet med byene, hva vi skal ta inn av elementer og diskutere i en storbystrategi.

Så har jeg i ettertid, etter det møtet vi hadde før jul, hvor vi bl.a. hadde blitt møtt med spørsmål om ikke vi kan starte opp med disse forsøkene før, henvist til at forsøk i dag må skje etter den forsøksloven som Stortinget har vedtatt. Det betyr at det måtte være enighet mellom alle parter, fordi det i denne sammenhengen ville inkludere fylkeskommunen, for at de skal kunne søke. Da blir det undervisningsministeren som er adressaten for den søknaden. Undervisningsministeren har snakket om stor frihet for organisasjonsformer og innhold når det gjelder forsøk. Men det betyr at man altså skaper en enighet om det. Jeg går ut fra at Magnhild Meltveit Kleppa på vegne av Senterpartiet ikke vil gå imot hvis det skulle vise seg at det blir enighet mellom partene om å ha et forsøk for å få en enhetlig linje.

Men det som vil skje med storbymeldingen og de prinsippene som ligger der, vil være at den kommer til Stortinget, og da vil også Stortinget få mulighet til å si seg enig eller uenig i prinsipper. Det som foregår nå, er en offentlig diskusjon om ikke også dette kunne vært et tema å ta med i en storbymelding.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Av og til kan det verka som statsråden er meir opptatt av å reisa debattar enn av å løysa dei oppgåvene som Stortinget allereie har sagt skal løysast, f.eks. når det gjeld oppgåvefordelinga mellom stat, kommune og fylke. Eg synest det er oppsiktsvekkjande at ho i denne saka seier at ho ikkje har opna for forsøk i vidaregåande skule. Ho gjekk ut i eit breitt anlagt intervju i forkant av det møtet ho hadde med dei store byane, og annonserte at ho var open for slike forsøk.

Senterpartiet meiner at det er viktig at det breitt samansette utvalet som heiter Oppgåvefordelingsutvalet, og som har vore til behandling i Stortinget, no blir følgt opp, og at vi ikkje får nye ansatsar frå Høgre si side som må verta oppfatta på ein måte, nemleg å undergrava dei oppgåvene som fylkeskommunane har i dag. Ein må heller ta initiativ for å tilføra fylkeskommunane nye oppgåver.

Statsråd Erna Solberg: Jeg synes at en viktig del av et demokrati faktisk er å ha en åpen debatt og en åpen utvikling av den politikken man skal føre. I den sammenheng må også en statsråd ha muligheten til å si at dette er tanker og ideer som vi bør jobbe videre med, og så komme tilbake til Stortinget og se om det blir forankret. Det er ikke på noe tidspunkt sagt at jeg åpner for forsøk nå, og det er ganske vesentlig. Jeg har også sagt at dette er noe Stortinget i så fall må få til behandling på det nødvendige tidspunkt. Skjæringspunktet er når man får storbymeldingen til behandling. Da vil vi høre på alle de ulike innspill i den forbindelse. Men å si at vi ikke skal ha en åpen debatt når vi driver politikkutforming, ville etter min mening være helt feil. Regjeringen har forsøkt å sette storbyspørsmål og storbypolitikk på dagsordenen, og da må vi ikke låse oss til alle de gamle løsningene, men si at utviklingen av en slik politikk må skje med lokal forankring. Lokal forankring vil altså si politikerne i disse byene. Det må skje en åpen debatt, og så må vi delta i den – ikke låse oss i posisjoner om hvordan ting skal være. Jeg tror det vil være skadelig for norsk demokrati hvis vi ikke kan ta den åpne debatten. Stortinget vil alltid få til beslutning saker som ligger under Stortingets myndighetsområde. Endringer i oppgavefordeling må være Stortingets myndighetsområde.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.