Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil gjerne få stille følgende
spørsmål til sosialministeren:
«En mann fra Asker har engasjert seg
sterkt i arbeidet med å fjerne de kommunale egenandelene
på trygghetsalarmer i kommunen. Han mener
at disse kostnadene er urimelige for brukerne, dessuten
at de gir lite inntekter til kommunen når en
tar administrasjonskostnadene med i beregningen.
Hva mener statsråden om
at kommunene tar egenandeler av brukerne i forbindelse med bruk
av trygghetsalarmer?»
Statsråd Ingjerd Schou: Kommunene har valgt ulike løsninger
når det gjelder organisering av trygghetsalarmtjenesten,
tildeling av alarmer og egenbetaling. I noen kommuner
er alarmene og tjenestene gratis, mens andre kommuner
har ordninger med egenbetaling. Asker kommune, som trekkes frem
i spørsmålet, har en ordning med egenbetaling
på trygghetsalarmer hvor personer som har en inntekt over
2 G, betaler 100 kr måneden, og personer
som har en inntekt under 2 G, er fritatt for å betale
egenandel. Kommunene har i stor grad valgt løsninger som
er tilpasset lokale behov. Noen kommuner har organisert
og satt ut trygghetsalarmtjenesten til brannvesenet, frivillige
organisasjoner eller private firmaer, som f.eks. Falken.
Trygghetsalarmer er en ikke lovpålagt
tjeneste. Kommunene står derfor fritt når det
gjelder å utforme ordningen med hensyn til organisering,
tildeling og egenandeler. På denne bakgrunn vurderer jeg
det ikke som hensiktsmessig å innføre
et generelt betalingsfritak for slike tjenester, da det i enkelte
kommuner kan føre til at tilbudet blir borte.
Fordi tjenesten skaper en trygghet for brukeren,
vil det medføre en avlastning på det øvrige
hjelpeapparatet. Av den grunn forventer jeg også at
kommunene forvalter ordningen på en fornuftig måte,
og at man ser egenandelene i sammenheng med brukernes utgifter til
pleie- og omsorgstjenester for øvrig. Jeg regner med at
kommunene også vurderer prisfastsettingen i forhold
til administrasjonskostnadene.
Forskjellene i egenandeler mellom
kommunene gjør at det er grunn til å se nærmere
på praktiseringen av dagens ordning med trygghetsalarmer.
Departementet vil i samarbeid med Kommunenes
Sentralforbund vurdere f.eks. innkjøpsrutiner og også muligheten
for å samordne innkjøpene
for å redusere kommunenes kostnader knyttet til nettopp
innkjøp av alarmer. Departementet har også tatt
initiativ til å få utarbeidet
en veileder til kommunene som omhandler trygghetsalarmer i pleie-
og omsorgstjenesten. I arbeidet med denne vil vi også se
på praktiseringen av egenbetalinger i kommunene. Denne
veilederen vil være klar neste år, og
departementet vil vurdere effekten av denne i forhold til trygghetsalarmtilbudet
generelt.
Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret.
Svaret inneholder noen elementer
av det jeg vil kalle positiv tenkning fra statsråden i
forhold til i hvert fall å starte en dialog med
Kommunenes Sentralforbund om framtiden og kostnadene for
trygghetsalarmer. Men det som skuffer meg litt, er at statsråden ikke
har en mer prinsipiell tilnærming til spørsmålet.
Trygghetsalarmen gis til mennesker som med god grunn føler
seg utrygge. Denne mannen fra Asker som har engasjert seg, Henning Furulund,
har epilepsi og er avhengig av trygghetsalarm for å kunne
fungere. Synes ikke statsråden at det har noen
klare prinsipielle sider, når mennesker som rett og slett
trenger denne alarmen for å kunne fungere i hverdagen,
skal bli møtt med egenandeler, og vi faktisk har eksempler
på at mennesker av hensyn til kostnadene må velge
bort et slikt fundamentalt viktig tilbud som trygghetsalarmen ville
være?
Statsråd Ingjerd Schou: Nå var mitt svar tuftet på en prinsipiell
tilnærming, fordi dette spørsmålet også har vært oppe
til behandling i Stortinget tidligere. Under behandlingen av budsjettet
i 1999 ble det faktisk slått fast at trygghetsalarmer skal være
et kommunalt ansvar. Det var en samlet vurdering at dette var den
beste løsningen. Det alternativet som ble vurdert,
var nemlig å overføre ansvaret til folketrygden
og hjelpemiddelsentralene. Det ble bl.a. lagt vekt på at
tilbudet om trygghetsalarmer nettopp skulle ses i sammenheng
med de tjenestene som kommunen for øvrig har. Det gjelder
særlig det som går på andre sosiale
tjenester knyttet til hjelp i hjemmet, men også utrykning
koblet opp til det som går på alarmer.
Utover det ser jeg at det er god grunn til å se
nærmere på praktiseringen, og jeg vil også følge
opp det i kontakten med KS.
Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg er selvfølgelig klar over at dette
spørsmålet har vært oppe til
vurdering før. Men fordi en sak er vurdert tidligere, er
det ikke dermed sagt at man har funnet den evige sannhet.
Det må alltid være mulig å ta opp spørsmål
på nytt hvis man etter hvert får kunnskap
og gjør seg erfaringer som går i retning av at
man kanskje bør tenke gjennom en sak på nytt.
Min holdning vil i hvert fall være
at jeg erkjenner at det finnes noe som heter kommunale tjenester.
Jeg erkjenner at det også skal finnes egenandeler
for kommunale tjenester. Men jeg må vel si at jeg er litt
skuffet over at statsråden ikke åpner
for å tenke gjennom hvorvidt trygghetsalarmen bør være
en slik type kommunal tjeneste som det er naturlig å ta
betaling for. Trygghetsalarmen representerer noe helt annet enn
f.eks. en hjemmehjelp. Trygghetsalarmen handler rett og slett om
nettopp det viktigste – brukerens
trygghetsfølelse.
Statsråd Ingjerd Schou: Det er viktig å forholde seg til Stortingets
vedtak, og dette ble som kjent behandlet. Det ble også veldig
tydelig presisert at det skulle være et kommunalt
ansvar.
Jeg har også sagt at det
er forskjeller i egenandeler mellom kommunene, noe som
gjør det helt naturlig å se nærmere på nettopp
praktiseringen. Jeg vil selvfølgelig følge opp
det. Jeg tror det kan være nyttig at vi får
en veileder innenfor området, for jeg
tror kriteriene og indikasjonene for å få trygghetsalarm også er
veldig forskjellige.