Per Roar Bredvold (FrP): Jeg ønsker å stille
landbruksministeren følgende spørsmål:
«I Hedmark, som i resten av landet,
står mange landbrukseiendommer uten fast bosetting, til
sammen ca. 46 000. Dette skyldes et regelverk som er for
firkantet og gammelmodig.
Vil statsråden, slik FrP ønsker
det, bidra til at disse kan komme på det åpne
markedet og dermed bidra til vekst, både økonomisk
og bosettingsmessig, ute i landets kommuner?»
Statsråd Lars Sponheim: For å stimulere til økt omsetning
av bl.a. ubebodde eiendommer ble konsesjonsloven endret
4. mai 2001. Konsesjonsfriheten for bebygd eiendom ble
hevet fra 5 dekar til 20 dekar. Endringen bygde på et ønske
om hyppigere omsetning av landbrukseiendommer i distriktene for
bl.a. å sikre bosettingen i et langsiktig perspektiv.
I Sem-erklæringen foreslo Regjeringen
at arealgrensen ved erverv av konsesjonspliktig eiendom
bør være 20 dekar fulldyrket mark og
80 dekar annet areal. Landbruksdepartementet sendte i mai–juni
ut et forslag til ny konsesjonslov på høring og
har i tråd med Sem-erklæringen foreslått
en arealgrense på 100 dekar. Forslaget bygger på de
samme synspunktene og forutsetningene som lå til grunn
for endring av arealgrensen i 2001.
Jeg deler representanten Bredvolds bekymringer
over at det står altfor mange ubebodde landbrukseiendommer både
i Hedmark og i andre deler av landet. Om dette skyldes
at regelverket er for firkantet og
gammelmodig, vil jeg ikke uttale meg skråsikkert
om. Det er etter mitt syn en rekke ulike faktorer som
har ført til at vi i dag har den situasjonen representanten
Bredvold beskriver i sitt spørsmål. Ikke
minst har den generelle samfunnsutviklingen vi har sett over mange år,
med en flyttestrøm av mennesker og arbeidskraft fra bygd
til by, vært en avgjørende faktor.
Dersom vi skal endre denne utviklingen,
er det avgjørende at flere får muligheten til å leve
sitt gode liv også utenfor de sentrale
byområdene. Politikernes oppgave må være å tilrettelegge
slik at flest mulig får denne adgangen. De fleste av dagens
små bruk har hatt en synkende betydning som arbeidsplass
i landbruket. Etter hvert er det funksjonen som boplass
som er mest interessant både
for den enkelte og for samfunnet. En slik lovendring
som Regjeringen foreslår gjennom endring i konsesjonsloven,
vil stimulere til et større marked og en hyppigere omsetning
av de mindre eiendommene. Dette vil gi langt bedre
muligheter for de som ønsker en slik boform, og det vil
gi en mer aktiv bruk og forvaltning av eiendommer som i dag i mange
tilfeller ligger mer eller mindre brakk. Bruken
av alle de mindre eiendommene vil være
en avgjørende faktor for framtidig bosetting og aktivitet
i mange bygdesamfunn.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for svaret,
som jeg tolker positivt, i og med at landbruksministerens syn samsvarer
mye med mine tanker om å få distriktene
til å få nye eiere på eiendommer som
har mistet mye av sin betydning som tradisjonell arbeidsplass innenfor
landbruket, og som dermed har fått større betydning
som bosted enn som arbeidssted.
En økning til 100 mål,
hvorav maks 20 mål må være dyrket,
er jo et spørsmål, men det er i hvert fall et
viktig skritt i riktig retning for å vitalisere bygdene.
Dagens makspris på eiendommer, altså gårdens
avkastning, bestemmer pris, og selgeren synes ofte at
hans/hennes livsverk ikke kan selges til gi bort-pris.
Da beholder man heller bruket, og forfallet fortsetter
kanskje, og forgubbingen fortsetter, ikke minst. Ser statsråden
denne utviklingen som en fare – altså at
maksprisen også må gjelde bruk over
de 100 dekar vi snakker om her?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg er veldig opptatt av disse spørsmålene,
for jeg syns det er en dypt ulykkelig situasjon med et økende
antall veldig små bruk som ikke er landbrukseiendommer
i økonomisk forstand som vil gi noen inntekt
av betydning fra landbruk, og som er ubebodde. Litt av årsaken
til dette, tror jeg – og det er bakgrunnen for at Regjeringen
arbeider med dette spørsmålet, som jeg har sagt – er
at det ikke er mulig å selge dette og få en
pris som er rimelig. Vi kan se eksempler på eiendommer
som etter dagens regler vil være helt nede
i 40 000–50 000 kr ved salg,
og svært ofte er blod tjukkere enn 40 000–50 000 kr,
og så blir det liggende der. Derfor er det vi ønsker å få en
friere prisdannelse på de helt minste eiendommene,
slik at unge mennesker som vil bosette
seg i bygdene og ikke vil tvinges inn i et lite
trangt kommunalt boligfelt, får så mye leverom
at det er mulig å leve den type liv på bygdene
som bygdene har tradisjon for.
Så er det selvsagt en bekymring i
forhold til prisdannelsen på litt større landbrukseiendommer.
Det er et paradoks at på den ene side får ikke
de som eier større landbrukseiendommer, fram
verdiene sine, og på den annen side at det skal være
mulig for noen å overta de eiendommene og kunne
betjene den kapitalen. Derfor er det viktig, og det har vært
en utvikling hvor man legger noe mer vekt på boligverdi også på den type
eiendommer.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg nikket flere ganger til landbruksministerens
svar, og vi er mer enige på dette området enn
i andre saker. Så jeg ser positivt på dette.
Jeg har vært i kontakt med en del
eiendomsmeklere i forbindelse med dette spørsmålet,
og det står folk i kø for å kjøpe
denne type eiendommer. Så fort vi får
ordnet dette, tror jeg dette blir en stor vitalisering for distriktene.
Statsråd Lars Sponheim: Det er jeg veldig enig i. Vi har sett en utvikling
i andre land hvor stadig flere unge mennesker ønsker å skape
seg en ramme for sitt liv utenfor byene og flytte ut og kanskje
ha noe mer tomteareal enn de aller minste vanlige kommunale
tomtene. Det har vi bl.a. sett gode eksempler
på i England. Jeg er helt overbevist om at et forslag om å løfte
de minste eiendommene – vi snakker kanskje om
et 20-talls tusen eiendommer i Norge – ut av
prisreguleringen, vil aktivere mange bygder og ikke virke
slik som bondeorganisasjonenes kampanje i dag går ut på,
at dette er vondt og vanskelig og uheldig for
bygdene.