John I. Alvheim (FrP): Jeg skal få lov å stille
den ærede helseminister følgende spørsmål:
«I pressemelding fra Sosial- og helsedirektoratet
datert 6. mai i år går det frem at så mange
som 1 000 norske pasienter kan være
smittet med hepatitt C-virus ved blodoverføring før
1993.
Hvilke tiltak utover at pasientene blir anmodet
om å melde seg for kontroll, vil statsråden sette
i verk?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg ser alvorlig på meldingen fra
Sosial- og helsedirektoratet om at inntil 1 000 norske
pasienter kan være smittet med hepatitt C-virus
ved blodoverføring før 1993. Etter drøftinger
med direktoratet har jeg funnet det riktig å sette i verk
en uavhengig gjennomgang av hele saken.
Som strakstiltak har Folkehelseinstituttet
gått ut med en anbefaling om at de som har fått
blod før 1994, skal gå til legen sin for å få tatt
en test. Sosial- og helsedirektoratet er anmodet om å sende
brev til alle blodbankene for å kartlegge hva
som har vært gjort for å oppspore mulige smittede,
og hjelpe oss med å finne en framgangsmåte for å spore
dem som ikke er identifisert tidligere.
Jeg vil gjerne belyse litt av bakgrunnen for
at jeg ønsker en uavhengig gjennomgang. Antallet
tilfeller av hepatitt C i Norge har vært anslått
til ca. 0,7 pst. av befolkningen. Smittemåten
kan være via blod, fra mor til barn og ved seksuelt samvær.
Sykdommen forløper vanligvis uten symptomer, og de fleste
blir kroniske smittebærere. Den mest alvorlige følgetilstanden
er levercirrhose og i enkelte få tilfeller leverkreft.
I 1989 ble det utviklet en egen test for påvisning
av hepatitt C. Den ble tilgjengelig i Norge fra begynnelsen av
1990. Denne testen var svært lite spesifikk og
hadde en falsk-positiv rate på opp mot 75 pst.,
dvs. at tre av fire som blir testet med positivt funn,
likevel ikke er smittet. Fra november 1991 ble
den såkalte 2. generasjonstesten lansert. Denne kunne for
første gang med høy grad av sikkerhet
påvise hepatitt C.
Behandlingen for leversykdom som følge
av hepatitt C var på 1990-tallet begrenset til et strengt
diettregime og vanlige forholdsregler om hygiene. En noe mer effektiv behandling
med medikamenter ble først innført på midten
og slutten av 1990-tallet i Norge. Medikamentell behandling er selv
i dag langvarig, fra seks opp til tolv måneder, med ikke
ubetydelig risiko for bivirkninger.
Selv om testingen tidlig på 1990-tallet
var svært lite spesifikk og gav mange falsk-positive
resultater, satte likevel Helsedirektoratet i et rundskriv
fra mai 1990 krav om testing for antistoff for hepatitt C. Kravet
om testing omfattet alle nye blodgivere, og ble senere
utvidet til å omfatte årlig testing. Fra begynnelsen
av 1993 ble alle tapninger kontrollert for hepatitt C.
Ved rundskriv av 7. mai 1999 ble kravet til testing skjerpet
ytterligere som følge av forbedret laboratorieteknikk.
I det samme rundskriv fra mai 1990 fra Helsedirektoratet
ble det anbefalt at sykehusenes blodbanker oppsøkte alle
som hadde fått blod fra givere som man senere testet hepatitt
C-positive. Grunnen til at dette kom som en oppfordring og ikke
som et krav, kan ha vært at tilgjengelige tester var lite
spesifikke, og at behandlingstilbudet var lite utviklet.
Den eneste systematiske oppfølgingen som vi så langt
har funnet, var at alle blødere som hadde fått
blod, fikk tilbud om oppfølging.
Det ble gitt anbefalinger om testing og eksklusjonskriterier
for hepatitt C og blodgivning. På et tidspunkt burde imidlertid
oppsporingen av mulige mottakere av viruset vært forsert,
slik at en kunne ha forsikret seg om at alle aktuelle
pasienter hadde fått adekvat behandlingstilbud så snart
behandling ble introdusert. At slik oppsporing ikke ble
initiert, er kritikkverdig. Dette er bakgrunnen for at jeg vil ha
en uavhengig gjennomgang av saken. Rapporten vil gi grunnlag for å vurdere
ulike former for oppfølging fra offentlige myndigheters
side.
Kari Lise Holmberg hadde
her overtatt presidentplassen.
John I. Alvheim (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.
Som vanlig er helseministeren raskt ute med
reaksjon på ting som skal sjekkes opp,
og det er jeg fornøyd med.
Mitt første tilleggsspørsmål,
av flere, er som følger: Hvorfor kommer denne saken opp
i dagen nå, ti år etter 1993? Jeg synes ikke
det var tilfredsstillende, det som ble sagt fra helseministerens side
når det gjaldt å følge disse pasientene.
Vet man overhodet med noen som helst sikkerhet at så mye
som opp til 1 000 pasienter kan være smittet,
og hvem er i tilfelle ansvarlig for det?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Som det framgikk av mitt svar, er det gått
ut en oppfordring om å melde seg for å få tatt
en test til dem som har fått blod før 1994. I tillegg
iverksettes det oppsporingstiltak for å finne dem det gjelder.
Hvor mange det kan være, har man så langt bare
anslag på.
Spørsmålet om hvorfor dette
kommer opp nå, kan jeg bare så langt – før
denne gjennomgangen er foretatt – besvare med at jeg ble
kjent med dette i forbindelse med at dette TV-programmet «Brennpunkt» ble
laget. Det er grunnlaget for min kunnskap, og jeg har ikke
hatt kunnskap om dette tidligere.
Jeg mener at den gjennomgangen som
skal skje, bør besvare og belyse det spørsmålet
ytterligere, slik at nødvendig oppfølging kan
skje i forhold til de ansvarlige. Noe mer enn det ønsker
jeg ikke å si på det nåværende tidspunkt.
John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen for svaret.
Jeg synes det er lovlig sent å sette
i gang undersøkelser ti år etterpå om
hvorvidt noen er smittet eller ikke. Og at utgangspunktet
for helseministerens kjennskap til dette skal være et TV-program,
vitner om liten troverdighet til systemet på høyeste
hold.
Hepatitt er ingen banal barnesykdom. Sykdommen kan
gi alvorlige leverskader, med døden til følge, etter
en relativt lang og smertefull sykdomsutvikling. Jeg vil allerede
her og nå forsikre meg om fra helseministerens side at
de pasienter som måtte bli funnet og fått
påvist alvorlig sykdom av denne virussmitten, får
et bedre erstatningsoppgjør enn hva de pasientene
som ble utsatt for Dent-O-Sept-penselen, ble gitt. Jeg vil gjerne
ha et svar fra helseministeren på det,
og at han forsikrer meg om at så vil skje.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er helt enig med representanten Alvheim
i at det er klart kritikkverdig at disse forholdene ble kjent nå,
og at de ble kjent gjennom media på denne måten.
Jeg må forholde meg til at det er slik jeg har fått vite
det. Jeg handlet straks – og jeg mener på en
adekvat måte – da jeg fikk vite
det.
Så spør representanten Alvheim
om erstatning i forhold til dem som måtte være
påført dette gjennom den offentlige helsetjenesten.
Det jeg kan si generelt om det, er at i den grad det har skjedd,
så vil den vanlige erstatningsordningen gjelde for disse
pasientene, og det vil bli vurdert på vanlig måte
av Norsk Pasientskadeerstatning.