Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Knut Arild Hareide

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tilegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A) [10:02:59]: Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Regjeringen har åpnet for omfattende privatisering av deler av den norske offentlige fellesskolen. Arbeiderpartiet har advart mot det, fordi vi er redd det kan føre til svekket kvalitet, redusert mangfold i den offentlige skolen og økte sosiale og økonomiske forskjeller i det norske utdanningssystemet.

Regjeringspartiene har svart med å vise til erfaringene i Sverige, hvor man gjennomførte tilsvarende frislipp av privatskoler gjennom 1990-tallet. Nå foreligger den mest grundige og mest omfattende evalueringen av de svenske erfaringene, og konklusjonene der er entydige: De sosiale ulikhetene har økt. Barn med rike foreldre går nå systematisk i mye større grad på andre skoler enn barn av foreldre med lav inntekt. De etniske forskjellene har økt. Folk med minoritetsbakgrunn går i stadig mindre grad på samme skoler som folk med etnisk svensk bakgrunn. Også de geografiske forskjellene har økt.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Stoler han ikke på de vitenskapelige rapportene om erfaringene i Sverige, og hvorfor går Regjeringen videre med sitt arbeid for å privatisere den norske skolen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:04:12]: Jeg synes det er utmerket med et søkelys på virkninger av friskolelovgivning, både i Sverige og i Norge.

Stoltenberg bør for det første ta innover seg at vi ikke har en lovgivning som er helt lik den svenske. Derfor er ikke overføringen av erfaring uten videre gitt.

For det annet har nok Stoltenberg gitt en nokså ensidig framstilling av funnene i Sverige. Det finnes flere undersøkelser som gir et mer nyansert bilde. Men jeg har ikke noe behov for å forsvare sosialdemokratene i Sverige, som har regjert mens lovgivningen der er laget. Dem regner jeg med at Stoltenberg føler et større slektskap til.

For det tredje, når det gjelder rikfolk og deres adgang til skolen: Det er Arbeiderpartiets politikk som vil føre til at friskoler blir for rikfolk. Ved siste budsjettbehandling kuttet Arbeiderpartiet ca. 500 mill. kr i friskolebevilgningen, SV 750 mill. kr. Det ville ha gjort at en i gjennomsnitt måtte ha økt skolepengene, jeg tror det er med ca. 180 pst., eller legge ned skoler. Arbeiderpartiets politikk for friskoler er en politikk for at elever med rike foreldre skal kunne gå der. Det synes vi er en dårlig sosial politikk. Vi mener at det supplement som friskolene representerer, bør være for folk med ulike inntekter og fra ulike sosiale lag av folket.

Så er det selvsagt helt feil at vi går inn for en omfattende privatisering av den offentlige skolen. Det er under 2 pst. av elevene som går på friskoler på grunnskolenivå i Norge, ca. 4 pst. på videregående nivå. Det er meget beskjedent, bl.a. i forhold til mange sosialdemokratisk styrte land. I tilfelle har jo de gått inn for en kjempeprivatisering av skolen hvis det vi går inn for, er såkalt omfattende.

Jens Stoltenberg (A) [10:06:16]: Det er riktig at det er få privatskoler i Norge i dag. Problemet er at den loven Regjeringen har fått vedtatt, åpner for omfattende privatisering. Den ligner på den de har i Sverige, og der er det nå over 10 pst. totalt, men faktisk 20 pst. i storbyområdene, som nå er privatiserte videregående skoler. Det fører til store økonomiske forskjeller og store etniske forskjeller i en tid da det nettopp er viktig å bruke skolen til å utjamne både økonomiske og etniske ulikheter i samfunnet.

Det er feil at sosialdemokratene i Sverige er enig i det som nå skjer. De advarer mot det. Sist gjorde sosialdemokratene det på Arbeiderpartiets landsmøte nå for få dager siden. Men de har ikke flertall i sin nasjonalforsamling for å reversere lovgivningen slik de ønsker.

Det er riktig at loven i Sverige er noe annerledes enn loven i Norge. Den viktigste forskjellen er at i Sverige er det gratis å gå på privat skole, i Norge skal det koste penger. Det betyr at de sosiale ulikhetene sannsynligvis vil øke mer i Norge enn i Sverige. Derfor er erfaringene fra Sverige ekstra alvorlige, fordi det sannsynligvis vil gå enda verre i Norge.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:07:22]: Det siste resonnementet fra Arbeiderpartiet var jo høyst forunderlig. Det høres ut som om Stoltenberg nå mener det skal være gratis å gå på friskoler. Selv har han jo konsekvent fremmet forslag som vil gjøre det mye dyrere å gå på friskoler. Så hvor er sammenhengen i argumentasjonen?

Arbeiderpartiet har kuttet bevilgningene, slik at skolepengene må økes med ca. 180 pst. Det er en ganske dramatisk økning. Det betyr at barn fra hjem med relativt dårlig økonomi kan få problemer med å gå på skoler med alternativ pedagogikk eller på livssynspregede skoler. Arbeiderpartiets politikk betyr dyrere elevplasser i friskoler, altså en politikk slik at barn fra hjem med god økonomi kan gå der, barn fra hjem med dårlig økonomi vil ikke kunne gå der. Dette er sosialt uheldig. Det er Arbeiderpartiets politikk. Vår friskolelov stiller klare krav, og ganske restriktive krav, til opprettelse av friskoler. Det var vanskelig å praktisere den forrige loven. Derfor er den endret. Vi skal selvsagt se på virkningen av den nye.

Presidenten: Presidenten vil tillate oppfølgingsspørsmål fra fire representanter i den rekkefølge de har meldt seg – først Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV) [10:08:45]: Både med bakgrunn i den rapporten som nå kommer fra Sverige, og også på bakgrunn av søknader særlig på videregående skolenivå, der kommersielle aktører nå søker, ser man jo at det de søker om, er allmennfaglige linjer i bynære områder. Da vil denne åpningen, hvis man gir tillatelse til opprettelse av alle disse mange videregående skoler som det nå er søkt om, bety en enorm sentralisering av skoleverket. Den vil også bety en utarming av de øvrige videregående skolene, simpelthen fordi man vil måtte legge ned skoleplasser for å ivareta de private søknadene.

Mitt spørsmål går på disse kommersielle aktørene. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor Kristelig Folkeparti holder sin hånd over kommersielle skoler. At Kristelig Folkeparti er for kristne skoler og friskoler for øvrig, kan jeg akseptere, men hvorfor Kristelig Folkeparti mener at disse kommersielle aktørene er en velsignelse for norsk skole, har jeg vanskelig for å forstå.

La meg stille spørsmålet direkte: Angrer statsministeren på at man i friskoleloven ikke sørget for en paragraf som gav fylkeskommunen større grad av mulighet til innsigelse og til å stoppe søknader når det åpenbart går ut over de offentlig finansierte skolene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:09:54]: Nå bør man jo først se hvordan det går med de søknadene som er levert. Det kjenner vi ikke utfallet av. Det har for øvrig blitt en kraftig reduksjon i antall søknader, for det viste seg at mange av søknadene ikke var seriøse nok. Så det skremmebildet noen har forsøkt å tegne, det er ikke riktig.

Jeg tror nok også at en grunn til at mange søker nå, er at de ser muligheten for et regjeringsskifte til høsten, og dermed sender de inn søknader nå, i håp om å få dem godkjent før en restriktiv politikk eventuelt blir innført.

Når det gjelder kommuner og fylkeskommuner, skal de avgi uttalelse i denne prosessen, og hvis de kan peke på negative konsekvenser, som de må dokumentere, f. eks. bortfall av offentlig tilbud, kan det være grunnlag for å nekte. Så den problemstilling som representanten Djupedal reiste her, er nettopp et eksempel på at det kan bli et nei. SV vil øke skolepengene også i livssynsskoler og i alternative pedagogiske skoler – 750 mill. kr kuttet SV. Det blir skoler for rikfolk.

Presidenten: Vidar Bjørnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A) [10:11:08]: Det er ikke overraskende at Høyre er for en omfattende privatisering av den offentlige fellesskolen og ønsker mer konkurranse mellom skoler og om elever og lærere. Og det er ikke bare enkelte private skoler, det er tusenvis av plasser. Det overraskende er at Kristelig Folkeparti er med på den galeien.

Jeg vil følge opp noe av det som representanten Djupedal tok opp. Nesten alle fylker er imot en slik privatisering. Jeg har forstått at Kristelig Folkeparti er for et sterkt lokaldemokrati. Regjeringen er til slutt ansvarlig for resultatet. Og er det slik at statsministeren og Kristelig Folkeparti vil overkjøre de lokale folkevalgte som faktisk mener at en slik privatisering vil gå ut over deres mulighet til å ha et bredt og desentralisert tilbud i fylkene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:12:02]: Vi har nettopp lagt opp til en lov som gjør at kommunene og fylkene skal høres i denne prosessen, og hvis de kan påpeke negative konsekvenser, f. eks. bortfall av offentlig tilbud eller mangel på læreplasser, kan de si nei. Vi forstår godt frykten for det. Vi lytter til de uttalelsene som kommer fra lokalt hold. Regjeringen er ikke for en omfattende privatisering av norsk skole. Regjeringen er for en sterk offentlig skole, og vi har innført en reform, Kunnskapsløftet, som skal bidra til det.

Friskoler skal være et supplement. Det har Arbeiderpartiet tradisjonelt vært imot, de stemte imot den første loven, de var uenig i elleve av paragrafene i den neste loven som kom, og de vil altså gjøre elevplassene også i livssynsskoler og i alternative pedagogikkskoler mye dyrere, eller legge dem ned gjennom en struping av bevilgningen. SV går i så måte enda lenger, de vil ha enda større sosiale forskjeller i så måte.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP) [10:13:09]: Jeg tror det er viktig at vi også husker på hvem skolene er til for. Så vidt jeg vet, er det en undersøkelse i Sverige som viser at 90 pst. av velgerne ønsker å bevare valgfriheten for elever og foreldre. Jeg vil gjerne spørre statsministeren, når han først poengterte at det koster penger å gå på friskolene, og at man i Sverige har 100 pst. finansiering, altså den samme fellesskapsfinansiering av skolen enten den drives av det offentlige eller den drives av andre: Hvorfor kan ikke vi sørge for at vi gjør det samme i Norge, slik at vi får den grad av likhet som det ville medføre – altså den samme finansieringen for skolene og full valgfrihet for elever og foreldre? Det at sosialistene ikke vil gå for å fjerne monopolskolen, forstår jeg jo – de liker ikke valgfrihet, de liker ikke frihet til at man selv skal kunne velge. Det er imidlertid fullt mulig å opprettholde fellesskapsfinansieringen, men gi valgfriheten til elevene. Er statsministeren enig i at konkurranse også mellom ulike skoler vil stimulere alle skoler til å gi bedre undervisning?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:14:15]: Det kan godt hende at det er en viss forskjell på Fremskrittspartiets og Regjeringens politikk på dette området, for vi ønsker en sterk offentlig skole, hvor de aller fleste barna ser seg tjent med å gå. Og det gjør de i Norge i dag.

Friskoler skal være et supplement, og jeg synes at det supplementet bør komme til uttrykk ved at det er et reelt behov. Det å ha en egenandel på 15 pst. er et uttrykk for at her ligger det et reelt behov og et reelt ønske. Det skal ikke være slik at det er frislepp for å starte friskoler i Norge. Derfor synes jeg det er fornuftig med en egenandel på 15 pst. Men den bør selvsagt ikke økes kraftig, slik konsekvensen av Arbeiderpartiets og SVs budsjettforslag er, for da blir det stort sett for barn av familier med god økonomi. Regjeringen står for en sosial politikk og mener at er det barn av foreldre som ønsker en alternativ livssynsskole eller pedagogisk skole, så skal de kunne sende barna sine dit uavhengig av om de er rike eller har en lavere inntekt.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) [10:15:22]: Også innenfor Kristelig Folkeparti er det stor skepsis til det økte innslaget av private skoler, og Kristelig Folkeparti ute i fylkene advarer. Senterpartiet for sin del står på den gamle privatskoleloven. Vi mener at den gir tilstrekkelig valgfrihet nettopp for dem som ønsker et annet skoletilbud, knyttet til livssyn eller alternativ pedagogikk. Spørsmålet er: Hva er det som var i veien med den gamle privatskoleloven? Hvorfor kan ikke Kristelig Folkeparti stå på den og dermed hindre de utslag som nå muligens kommer framover i forhold til kommersielle private skoler?

Og så må jeg spørre, ut fra det statsministeren sa i et tidligere svar, at mange søker nå fordi de tror det blir regjeringsskifte og frykter at de da ikke får godkjenning: Er det også slik at Regjeringen i løpet av våren og sommeren på løpende bånd kommer til å godkjenne søknadene, i frykt for å få et regjeringsskifte?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:16:13]: Vi lar selvsagt ikke en valgdato avgjøre prosessen. Dette blir behandlet seriøst. Det er som kjent Utdanningsdirektoratet som avgjør disse sakene. Departementet er bare klageinstans. Vi styrer ikke Utdanningsdirektoratet når det gjelder tempo, verken den ene eller andre veien.

Jeg skjønner godt at lokale Kristelig Folkeparti-politikere uttrykker skepsis, for det var veldig mange søknader. Alle virket ikke like godt fundert, og derfor raser også tallet nå nedover. Vi ønsker ingen omfattende privatisering.

Når den gamle privatskoleloven ble endret, var det fordi den etter hvert viste seg litt vanskelig å praktisere. Det har vi jo sett ved skiftende regjeringer. Det var bl.a. en del skoler som kanskje av og til litt kunstig prøvde å tilpasse seg de to kriteriene som da gjaldt, alternativ pedagogikk eller livssyn.

Marit Arnstad nevnte kommersielle skoler. Vi vil selvsagt ikke ha en utvikling av det. Det er eksplisitt forbud i friskoleloven mot utbytte, altså kommersielle skoler. Det begrepet tror jeg man kan legge på hylla. Det har vi forbudt, enda klarere i den nye loven enn i den tidligere.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP) [10:17:26]: Jeg har et spørsmål til statsministeren om hvorledes han ser på at Landsorganisasjonen festet sitt grep på Arbeiderpartiet på det siste landsmøtet. Nå er altså LOs leder innvalgt, i tillegg til Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet og Jan Davidsen i Fagforbundet. Jeg tenker spesielt på om statsministeren vil vurdere på nytt spørsmålet om habilitet når det gjelder Arbeiderpartiets representanter i kommunestyrer og fylkesting, som også gjennom en avtale har gitt særfordeler til Fagforbundet og de tillitsvalgte. Man kan si at Arbeiderpartiet i mange kommunestyrer i mange saker ikke representerer innbyggerne og velgerne, men representerer den parten som Fagforbundet er. De har også ekstra tilgang til Arbeiderpartiets representanter gjennom avtalen med Fagforbundet. Dette synes jeg er et alvorlig habilitetsspørsmål. Jeg vil gjerne høre om statsministeren også vil se på habilitetslovgivningen og -spørsmålet, slik at man hindrer at man har slike særinteresser når man er kjøpt og betalt – som LO har gjort med Arbeiderpartiet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:18:41]: Jeg registrerte også i dag at Arbeiderpartiets partisekretær, Martin Kolberg, på radioen, noe nølende, men i hvert fall etter hvert, innrømte at det finnes avtaler om konsultasjoner og samarbeid som kan virke som særfordeler. Jeg har ikke sett noen foranledning til å reise spørsmål om kommunestyrerepresentanters habilitet i så måte. Slike avtaler må være åpne. Er de åpne, tror jeg ikke at det foreligger noe avgjørende habilitetsspørsmål. Noe annet er at jeg ikke synes det er heldig at dette skjer.

Det samme gjelder at LO fester grepet på Arbeiderpartiet i rikspolitikken. Det er det jo ingen tvil om. Det er helt fritt for Arbeiderpartiet å velge inn tre LO-topper i sitt sentralstyre. Men det er jo litt interessant, ut fra at LO-lederen i fjor forsvarte LOs uavhengighet med at hun hadde valgt ikke å gå inn i sentralstyret, og så gjør hun det ett år etterpå. Hun slår seg selv på munnen i så måte. Jeg synes også at dette er en gammeldags ordning, i strid med utviklingen i de fleste andre land, der fagbevegelsen ser seg tjent med å være mer likestilt i forhold til andre partier. Men dette er som sagt Arbeiderpartiets og LOs valg. Jeg tror at veldig mange LO-medlemmer reagerer på det. 50 pst. av dem er jo medlem av andre partier, i hvert fall ikke medlem av Arbeiderpartiet. De må jo føle dette veldig vanskelig. Det samme gjelder andre fagorganisasjoner, som føler at LO her kommer i en særstilling i forhold til landets største parti, som jo også har ambisjon om å bli regjeringsparti. I så måte bør det vel også være et problem for de to mulige regjeringspartnerne.

Carl I. Hagen (FrP) [10:20:33]: Jeg takker for svaret, men jeg forstår egentlig ikke det statsministeren her sier om habilitet, for de vanlige habilitetsbestemmelser i kommunestyrene går både på familie og på om man har nære økonomiske forbindelser med en som er part i en sak. Da skal man fratre, f.eks. om man er eier av en bedrift som man skal vurdere om skal få en kontrakt fra en kommune. Selv om det er helt åpent, hjelper ikke det. Man må fratre som inhabil, fordi det er en nær forbindelse. Det er nøyaktig det samme som det er med Arbeiderpartiets representanter i kommunestyrer og fylkesting – nære økonomiske avhengighetsforhold, der det er relativt enkelt å dokumentere at man godt kan hevde at Arbeiderpartiets representanter er kjøpt og betalt av fagbevegelsen. Da er det innenfor de normale kriterier at man skal avtre som inhabil.

Jeg vil igjen be om at statsministeren vurderer dette, slik at han i mye større grad tar hensyn til innbyggerne i kommunene enn til dem som er kjøpt og betalt av en part i en konfliktsak.

Presidenten: Før statsministeren svarer, må presidenten få lov til å gi uttrykk for at representanten Hagen gjerne kan bruke en slik karakteristikk i avisene og i andre sammenhenger, men i stortingssalen synes presidenten det er upassende å karakterisere noen som kjøpt og betalt av andre.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:21:54]: Jeg kjenner jo til de to kriteriene. Jeg er ikke kjent med at avtalen mellom Fagforbundet og noen kommuner innebærer økonomiske forbindelser, som er det ene kriteriet i tillegg til familie, som Hagen pekte på. Men jeg skal gjerne se nærmere på disse avtalene, som åpenbart fortsatt foreligger også etter at Kommuneforbundet gikk inn i Fagforbundet, slik Martin Kolberg i dag innrømte. Men det er som sagt særlig familieforbindelser og økonomiske forbindelser som i tilfelle reiser habilitetsspørsmålet, ikke nødvendigvis en samarbeidsavtale i seg selv. Men at det er uheldig, er noe annet. Og det er jeg enig i.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv Jensen.

Siv Jensen (FrP) [10:22:46]: Jeg er veldig glad for de signalene statsministeren sender nå. Jeg vil gjerne at han kanskje ber lovavdelingen i Justisdepartementet vurdere dette habilitetsspørsmålet noe nærmere, for selv om denne avtalen er inngått uten direkte økonomiske forpliktelser, er det jo slik at Fagforbundet som sådant gir betydelige pengesummer til Arbeiderpartiet for å drive valgkamp, bl.a. Det er klart at når de to tingene inntreffer samtidig, blir habilitetsspørsmålet veldig synlig.

Vi hadde noe tilsvarende i valgkampen i 2001. Da var det riktignok ikke på kommunenivå, men på riksplannivå, hvor Arbeiderpartiet ble presset til å endre standpunkt i sykelønnsspørsmålet, da LO altså truet med å frata Arbeiderpartiet flere millioner kroner i støtte. Det er jo en parallell, og det er klart at det fremstår som svært uheldig. Det fremstår som om man kan så tvil om integriteten til politikere, når man mottar penger for innta ulike standpunkter. Så jeg vil gjerne be statsministeren bekrefte at han vil be Justisdepartementet vurdere dette nærmere.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:23:56]: Det siste kan vi ikke bekrefte, for som sagt kjenner ikke jeg til at samarbeidsavtalene mellom Fagforbundet og noen kommuner inneholder økonomiske forpliktelser. Det var derfor jeg sa at jeg vil gjerne se nærmere på avtalen, om det gjør det. For det er jo det som i tilfelle rammes av habilitetslovgivningen. Som sagt, jeg synes ikke det er spesielt heldig at et forbund inngår slike avtaler med kommunene som gjør at de får en fortrinnsrett, så vidt jeg forstår, til konsultasjoner før saker avgjøres, på bekostning av og til forskjell fra andre organisasjoner. Vårt poeng er at det bør være likebehandling, og dette er ikke et uttrykk for det. Men om det rammes av habilitetsregler, er jeg nok mer i tvil om.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A) [10:24:54]: Hvis statsministeren har problem med samarbeidsavtalene mellom Fagforbundet og kommuner, bør han ta det opp med sitt største regjeringsparti, Høyre, for den første avtalen ble nemlig inngått mellom en Høyre-ordfører og Fagforbundet i Sørum kommune.

Men så til dette med samarbeidet mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Jeg har lyst til å spørre statsministeren om det som LO oppgir som begrunnelse for samarbeidet, nemlig at man er dypt bekymret over den nåværende regjeringens politikk i forhold til grunnleggende rettigheter for arbeidstakerne, i forhold til gode pensjoner, i forhold til sykelønn, i forhold til den økte arbeidsløsheten som man har opplevd under Bondevik-regjeringen, i forhold til en manglende næringspolitikk og i forhold til trang kommuneøkonomi, som rammer veldig mange som bygger velferden i Norge. Vi ser nå i media at Stein Erik Hagen støtter fullt opp om den politikken. Synes Bondevik det er verre at de som jobber på Rimi og ICA, gjen-nom sin fagforening gir støtte til Arbeiderpartiet enn at Stein Erik Hagen, som eide disse butikkene, gir det til statsministeren og hans regjeringspartier?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:25:56]: Statsministeren får ingen pengegaver, det er i tilfelle partiene som får det. Men de som er rike i denne sammenhengen, er jo Arbeiderpartiet og LO. Det er der de store beløpene går. Det som går til det partiet i hvert fall jeg kjenner best, mitt eget, er småpenger i forhold. Så de rike når det gjelder pengegaver til partiene, det er Arbeiderpartiet og LO. Og begrunnelsen for dette er jo også dårlig.

Nå var dette opprinnelig en debatt om styrerepresentasjon. Jeg lurer på om Gerd Liv Valla har blitt så veldig mye mer bekymret i løpet av de siste månedene i forhold til hva hun var i fjor, da hun syntes det var aldeles utmerket ikke å sitte i Arbeiderpartiets sentralstyre, for å markere uavhengigheten. Nå var det ikke nok med at hun skulle gå inn, en toppleder til i LO måtte inn – tre stykker. Vi ville aldri finne på å la givere som støtter til Kristelig Folkeparti, få sitte i vårt sentralstyre med tredobbel representasjon.

De punktene Giske nevnte, kunne vi jo ta punkt for punkt. Vi har ingen planer om å endre loven i forhold til sykelønn, vi fører en offensiv næringspolitikk, vi har lagt fram en god arbeidsmiljølov – som til og med Thorbjørn Berntsen sa var godt politisk håndverk. Vi har bygd ut velferden i dette landet i de fire årene vi har styrt.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV) [10:27:24]: Jeg har et spørsmål til statsminister Bondevik.

I går slapp boreriggen «Eirik Raude» 1,6 tonn hydraulikkolje ut i Barentshavet. Dette er mer enn tusen ganger mer enn etter den tillatelsen som er gitt. Og det er på tross av at selskapet gjentatte ganger har gitt garantier for at det ikke skal slippes ut olje i forbindelse med boring i Barentshavet. Denne hydraulikkoljen er i fareklassen «nest høyest» – altså «rød» klassifisering, av det nest farligste – og dette blir dermed også karakterisert av Statoil som en alvorlig hendelse.

Mitt spørsmål er: Hvilke konsekvenser kan dette få for Statoil? Det som er situasjonen, er følgende: Statoil har gitt garantier, de har fått en utslippstillatelse som de tusen ganger har overskredet, og det er tredje gangen i løpet av kort tid at «Eirik Raude», denne plattformen som karakteriseres som den mest sikre plattformen, har utslipp til Barentshavet, et av de mest sårbare økologiske miljøer vi har råderett over. Og spørsmålet til statsministeren er: Hvilke konsekvenser kan dette få, og bør dette få, for Statoil?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:28:27]: La meg gjøre det klart at også Regjeringen ser meget alvorlig på de meldingene som her er kommet, på samme måte som Øystein Djupedal. Det er som kjent stilt uhyre strenge krav til leteboring i Barentshavet. Det er nullutslipp til hav som er prinsippet. Det er veldig små marginer i forhold til det, som Djupedal kjenner til.

SFT fikk melding om denne hendelsen som Djupedal nå tar opp, på sin vakttelefon kl. 00.30 i natt, men uten ytterligere fakta om hva som hadde skjedd. Vi ser meget alvorlig på dette. Dersom de opplysningene som nå har kommet ut, er riktige, er det helt uakseptabelt i forhold til de krav som stilles for leteboring i Barentshavet. Miljøverndepartementet har derfor nå på morgenen i dag bedt SFT om en rapport med gjennomgang av fakta i saken og en vurdering av miljøkonsekvensene av dette utslippet.

Representanter for Statoil har også gitt uttrykk for at de ser alvorlig på dette. De har varslet myndighetene om hendelsen, og inntil videre er dette hydraulikksystemet, som dette utslippet kom fra, stengt. Vi må, siden dette er bare timer siden, få mer fakta bordet før jeg kan gå lenger i å foreskrive konsekvenser, eventuelt også for Statoil.

Øystein Djupedal (SV) [10:29:54]: Jeg takker for svaret, og takker også for at Regjeringen tar denne saken med det dype alvor som saken rent faktisk har.

Jeg har forståelse for at Regjeringen sammen med SFT og andre har behov for å bruke noe tid på å finne ut hva man skal gjøre i etterkant av dette. Men det dette med all mulig tydelighet viser, er at det ikke er mulig å gi garantier for nullutslipp i Barentshavet. Disse garantiene er gitt, det er stilt strenge miljøkrav fra myndighetenes side, og selskapene sier at vi skal klare det med nullutslipp. Men for tredje gang i løpet av kort tid viser det seg at det er umulig. Det er simpelthen umulig fordi man har med mennesker å gjøre, og man har med et meget vanskelig miljø å gjøre og også vanskelige forhold for øvrig i Barentshavet. Dette er etter mitt skjønn en god bekreftelse på hvorfor man skal være varsom med å gå inn i Barentshavet med ytterligere aktivitet.

Mitt spørsmål til statsministeren er da følgende: Mener han at de eksemplene vi nå har sett i det siste, kan gjøre at myndighetene vil trekke tilbake de tillatelsene som er gitt for boring i Barentshavet, og at konsekvensene er så alvorlige at det kan bety at Statoil og andre som nå driver prøveboring, simpelthen får trukket tilbake tillatelsen av hensyn til det sårbare økologiske miljøet som er i Barentshavet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:31:00]: Jeg er enig med Djupedal i at Barentshavet er et uhyre sårbart miljø for boring etter petroleum. Det er grunnen til at Samarbeidsregjeringen har gått veldig forsiktig fram, restriktivt, avgrenset områdene og stilt veldig strenge krav.

Jeg er også enig med representanten Djupedal i at vi må være varsomme med ytterligere aktivitet i dette området. Men å gå så drastisk til verks når vi ikke har mer oversikt enn vi har for øyeblikket, som å varsle tilbaketrekking av tillatelser, kan ikke jeg gjøre nå over Stortingets talerstol. Vi må som sagt få en grundigere rapport om hva som her skjer.

Ellers skjønner jeg at dette ligger an til å bli et meget interessant tema hvis de tre opposisjonspartiene skulle vinne valget til høsten. For her er det jo en dyp uenighet mellom dem.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Jørund Leknes.

Jørund Leknes (SV) [10:32:06]: Mitt spørsmål går til miljøvernministeren.

Det vi her har vært vitne til, er en tragisk miljøskandale. Det er utslipp av farlig hydraulikkolje i et særs sensitivt økosystem. Dette er et område som er veldig viktig for yngling av fisk. Innvendingene mot boring i dette området har vært veldig store, bl.a. fra miljøorganisasjonene.

Men det interessante er at utslippet her kunne ha vært unngått, for 15. mars ble boretillatelsen utvidet. Da hadde «Eirik Raude» allerede hatt to uhell som førte til utslipp. Søknaden ble 8. mars 2005 sendt på høring til de berørte departementene, bl.a. Miljøverndepartementet, men ingen av departementene hadde innvendinger mot forlengelse av leteperioden. Hvorfor hadde Miljøverndepartementet ingen innvendinger mot forlengelse av leteperioden i Barentshavet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:33:07]: Nå sitter jo miljøvernministeren her, så jeg synes det er naturlig når det rettes et direkte spørsmål om Miljøverndepartementets holdning, at kanskje miljøvernministeren kunne få slippe til for å svare på det spørsmålet.

Presidenten: Det avgjør representantene fra Regjeringen helt på selvstendig grunnlag.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:33:21]: Da ber jeg miljøvernministeren svare på dette, siden det var direkte rettet til ham.

Statsråd Knut Arild Hareide [10:33:26]: Det er ikkje tvil om at den hendinga me har fått beskjed om no, er veldig alvorleg. Men den søknaden som no har vore behandla, blei behandla i førre veke. Dette er ei ny sak knytt opp til Guovca-feltet i Barentshavet. Det var altså ein ny søknad som blei behandla i førre veke. Dette er ei heilt ny sak, og me har ikkje hatt utslepp av den storleiken som me opplevde å få melding om i går. Så at dette er ei sak av same storleik som tidlegare, vil eg tilbakevisa. Dette er ei ny sak. Søknaden blei avgjord i førre veke for starting av leiteboring i dette området.

Me fekk altså melding om dette i går kveld. Me har bedt SFT om ein rapport, og me vil avventa den før me vurderer kva me vil gjera vidare.

Presidenten: Presidenten oppfattet det faktisk slik at spørreren rettet spørsmålet til miljøvernministeren, så omdisponeringen ble helt korrekt.

Inger S. Enger – til oppfølgingsspørsmål.

Inger S. Enger (Sp) [10:34:41]: Mitt spørsmål går også til miljøvernministeren.

Det går på Barentshavet. Nå har det vært snakk om lenge at absolutte nullutslipp skulle bli innført allerede i 2005. Det er lett å innføre det på papiret, men det er tydeligvis svært vanskelig i praksis. Som kjent er Barentshavet et ømtålig tema i dobbelt forstand. Vi snakker her om verdens mest fiskerike hav, og når det gjelder oppvekstforhold og gyteforhold, er dette et av de viktigste havene i verden. Så er det da nøye med restriksjoner på oljevirksomhet, og det er altså her det svikter.

Det må være et absolutt krav med nullutslipp til sjø. Og nå er det vel slik at konsesjonen neppe blir trukket tilbake. Da vil jeg spørre: Hvilke andre sanksjoner har miljøvernministeren eller Regjeringa overfor disse oljeselskapene for å sikre at det som skjedde i går f.eks., aldri skjer om igjen?

Statsråd Knut Arild Hareide [10:35:54]: Eg har lyst til å seia på generelt grunnlag at rapporteringane har vist at petroleumsindustrien har hatt gode resultat på relativt kort tid når det gjeld samarbeidet mellom myndigheitene og industrien om å nå nullutsleppsmålet. Særleg gjeld dette tilsette kjemikaliar.

Regjeringa arbeider vidare med nullutslepp. Dei måla me har, m.a. knytte opp til Barentshavet, er for å avgrensa utsleppa i så stor grad som mogleg.

Når det gjeld den saka som har vore omtalt her tidlegare, er det gitt eit utsleppsløyve på 2,8 kg av kategori raud, mens dei andre utsleppa har kategori grøn og gul, som me opplever ikkje har same miljøkonsekvensen. Me opplever altså her positive resultat, men me ser sjølvsagt veldig alvorleg på den informasjonen som no har kome.

Presidenten: Grethe G. Fossum – til oppfølgingsspørsmål.

Grethe G. Fossum (A) [10:37:14]: Jeg vil stille spørsmålet til statsministeren eller miljøvernministeren – det kommer an på hvem som har lyst til å svare.

Arbeiderpartiet er enig med SV i at utslippene i Barentshavet er svært uheldige, både ut fra et miljøsynspunkt og også sett i forhold til tiltroen til oljenæringen, om de gjør så godt de kan. Jeg har forståelse for at denne saken ikke kan løses i dag, siden det skjedde i går, men det har tross alt skjedd to lignende saker, slik at Miljøverndepartementet burde ha laget retningslinjer for å hindre at den slags ting kan skje.

Så mitt spørsmål både til miljøvernministeren og til statsministeren er: Hvilke skritt vil bli tatt for at dette ikke skal skje igjen? Jeg er ikke så opptatt av sanksjoner – at det ikke skjer igjen, er mye viktigere enn straff. Kan statsministeren garantere at den slags utslipp ikke vil forekomme?

Statsråd Knut Arild Hareide [10:38:15]: Sidan eg står her, vel eg å svara på spørsmålet. Det er i dag nokre av verdas strengaste krav som blir stilte til petroleumsverksemda i Barentshavet. Dei krava skal overhaldast – det har vore ein føresetnad. Me må no sjå på dei sakene som me har på bordet, og den mest alvorlege var altså den som me fekk melding om i går kveld. Men det vil eg seia, at for all verksemd i Barentshavet gjeld at dersom ein ikkje greier å oppfylla dei krava som er sette, vil det få betydning for den framtidige aktiviteten der. Det ligg her miljøkrav som skal overhaldast, og dersom ein ikkje greier det, vil det få betydning for den framtidige aktiviteten.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:39:14]: Mitt spørsmål går til statsministeren.

Statsministeren har prisverdig fulgt opp Stoltenberg-regjeringens pålegg om å innføre 40 pst. kvinneandel i styrene til norske ASA-selskaper. Regjeringen har riktignok oppholdt både næringslivet og folket for øvrig med godt snakk om denne problemstillingen i nesten hele stortingsperioden, men nå vil endelig Regjeringen sette et lovvedtak ut i livet fra høsten av. Dette er en av de største inngripenene i det private eierskap som er gjort her i landet. Forslaget er radikalt og har naturlig nok skapt reaksjoner. I dag, gjennom oppslag i media, blir vi kjent med at statsministeren ikke bruker sin egen makt for å fremme kvinner i særdeles viktige lederposisjoner i embetsverket. Hva er statsministerens unnskyldning?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:40:09]: Det er ikke behov for noen unnskyldning, for når det gjelder kvinneandelen, har den økt når det gjelder lederstillinger i staten. VG hadde tatt for seg en bestemt periode hvor det ikke var en tilfredsstillende utvikling, men hvis vi ser i forhold til tidligere, da vi startet, har det vært en bra utvikling, men ikke god nok. Vi har som mål at innen 1. juni 2006 skal 40 pst. av lederne i staten være kvinner. Mange tiltak er iverksatt for dette, og vi beveger oss nå med stort tempo mot dette målet. I 1997, da jeg for øvrig dannet min første regjering, var andelen 22 pst., og ved utgangen av 2004 var det 35 pst. kvinner i ledende stillinger i staten, så veksten er stor, altså på omkring 50 pst., og det er gledelig. Men det er store variasjoner. I Forsvaret er kvinneandelen lav, men Forsvaret jobber målbevisst for å øke den. Jeg er ikke tilfreds med kvinneandelen i lederstillingene i staten hvis en tar akkurat toppledersjiktet. I dag er det ca. 23 pst. av disse stillingene som er besatt av kvinner, og derfor arbeider vi systematisk også for at en på dette området, altså i toppledersjiktet, skal komme opp i 40 pst.

For øvrig får jeg vel da få lov til å føye til: Det er ingen unnskyldning at vi ved Statsministerens kontor har 42 pst., og i administrativ ledelse er vi oppe i 60 pst., så der må snart mennene begynne å rope på kvotering.

Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:41:46]: Jeg tror både jeg og statsministeren er enig i at dette er særdeles viktige stillinger i vårt samfunn, og jeg mener at det ikke finnes unnskyldninger for at ikke statsministeren nå har brukt makta si. Statsministeren har hatt det øverste politiske ansvaret i landet her i fem år og elleve måneder, og når vi går ut med radikale forslag i forhold til norsk næringsliv, er det uhyre viktig at vi følger opp i utnevningene av viktige stillinger både når det gjelder departementer og ytre etater. Vi vet at er det noen stillinger vi har gode søkere til, er det nettopp disse stillingene, og kvinner er kvalifisert. Derfor har jeg lyst til å utfordre statsministeren litt mer konkret: Hvorfor er ikke dagens tall bedre enn de er? For her er det snakk om politiske utnevninger der en statsminister kan bruke makta si rått.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:42:44]: Jeg bruker jo makta mi, om jeg ikke bruker den rått. Jeg håper ikke det er tradisjon i Arbeiderpartiet heller. Jeg har bl.a. brukt makta slik at antall kvinnelige departementsrådsstillinger i min tid i forhold til da Arbeiderpartiet styrte, har økt fra to til fem, for å ta en konkret stillingskategori helt på toppnivå. Vi er altså oppe i 35 pst. når det gjelder andelen kvinner i ledende stillinger i staten. Målet er 40 pst. om vel ett år, og jeg ser faktisk muligheter for å nå det. Det viser at vi har brukt makta vår for å få til dette, og jeg er enig med Karita Bekkemellem Orheim i at dette er viktig.

Den perioden VG tok for seg i sin undersøkelse – 2003–2004 – var f.eks. også en periode hvor det var veldig store omstillinger og veldig mange nytilsettinger i Forsvaret, og der er som kjent kvinneandelen veldig lav. Det slo faktisk ut i statistikken akkurat det året. Det er ikke en unnskyldning, det er et faktum. Vi er enige i sak. Vi tror vi når det felles målet vi har. Statsministeren har brukt si makt for å få det til.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Bjarne Håkon Hanssen.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [10:43:56]: Statsministeren bruker her det argumentet at i sum for staten går det ganske bra. Men samtidig viser statistikken at for enkelte departementer går det faktisk feil vei. Jeg opplever at når statsråder i statsministerens regjering argumenterer med næringslivet, er det ikke nok for næringslivet å vise til at det i sum går ganske bra. Nei, hver enkelt bedrift skal fylle kravet om 40 pst. av hvert kjønn. Når vi da opplever at det under statsministerens ledelse er sju departementer som ikke engang oppnår målsettingene fra 2000 om 30 pst. kvinnelige toppledere, må det være lov til å etterlyse hva slags konkrete tiltak statsministeren nå planlegger å iverksette for å nå de mål Regjeringen med så stor kraft, rett nok, stiller overfor private bedrifter.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:45:01]: Jeg kan godt nevne noen av de konkrete tiltakene. I 2002, altså under denne regjering, vedtok vi retningslinjer for rekruttering til topplederstillinger, bl.a. at det blant finalekandidatene til alle embetsstillinger skal presenteres minst én kvinnelig kandidat. For å stimulere statlige ledere til å søke bredere erfaring og dermed kvalifisere seg til ytterligere lederkarriere er det startet forsøksprosjekt med sikte på å fremme mobilitet blant ledere i statsforvaltningen. Det er jo som kjent ganske mange som sitter der ganske lenge, og sitter en godt kvalifisert mann, kan en ikke kaste ham ut for å få inn en kvinne. Målet med dette er å skape mer sirkulasjon og gjøre det enklere for ledere å bytte saksfelt og forvaltningsområde. I dette prosjektet prioriteres kvinner.

Vi vurderer også eventuelle tiltak som skal stimulere kvinnene til å søke nettopp disse utfordringene. En nylig publisert undersøkelse viser at kvinner i staten har minst like store ambisjoner som menn. Vi jobber derfor nå målrettet for at de skal søke ledende stillinger, og at vi skal oppnå dette.

Så jeg tror nok Bjarne Håkon Hanssen med god grunn kan se tilbake på historien, både på den regjeringen han selv satt i, og på tidligere arbeiderpartiregjeringer. Da lå man mye dårligere an.

Presidenten: Heidi Sørensen – til oppfølgingsspørsmål.

Heidi Sørensen (SV) [10:46:15]: Undersøkelsen i VG viser at det er noen departementer som er verre enn andre. Og en del av oss som sitter i komiteer på Stortinget, trenger vel kanskje ikke å se statistikken i VG for å vite det. Hvis vi sitter i samferdselskomiteen, trenger vi bare å gløtte bort på diplomatlosjen for å se at kjønnsfordelingen er ganske skjev. Det samme kan man vel si hvis man sitter og behandler saker knyttet til olje og energi. Det framgår også av undersøkelsen i VG at begge disse departementene har ansatt 0 pst. nye kvinnelige ledere.

I Sverige har man tatt dette mer på alvor enn vi har gjort. Man har sagt at likestilling skal være et mål i samferdselspolitikken, rett og slett fordi det er viktig at begge kjønn er godt representert når samfunnets infrastruktur planlegges.

Kan statsministeren være med og tenke litt bredere rundt dette, slik at vi får knesatt likestilling også i de tunge, mannsdominerte sektorene i Norge?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:47:14]: Jeg er enig med Heidi Sørensen i at dette er viktig. Og jeg skal gjerne se på nye virkemidler for å få det til. For det må ikke bli slik at departementer som steller med såkalte myke saker og omsorgssaker, har en bra kvinnerepresentasjon, og at de som steller med såkalte harde, tunge saker, bl.a. infrastruktur, er dominert av menn. Det er uheldig. Jeg tror at en mer lik kjønnsrepresentasjon er viktig for prioriteringer. Så det skal jeg ta med meg – også hva de har gjort i Sverige.

Når det gjelder Olje- og energidepartementet, som Sørensen nevnte spesielt, har det faktisk i min statsministertid blitt tilsatt en kvinnelig departementsråd. Og det er jo toppstillingen i Olje- og energidepartementet.

Presidenten: Eli Sollied Øveraas – til oppfølgingsspørsmål.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [10:48:02]: Eg vil følgje opp med eit spørsmål om kvinnerepresentasjon i styra i næringslivet.

Stortinget har jo med eit overveldande fleirtal gjort vedtak om 40 pst.-regelen. Og eg vil gi ros til statsråd Dåvøy for at ho endeleg la fram den saka for Stortinget. Det er mange parti og mange regjeringar som har snakka om det, men Dåvøy gjorde noko med det.

Dersom denne 40 pst.-representasjonen ikkje er følgd opp innan august 2005, kan vi setje i verk ei lov. Då har vi ein overgangsperiode på to år for at næringslivet skal imøtekomme dette kravet.

Spørsmålet til statsministeren er: Kva slags konkrete tiltak har Regjeringa tenkt må setjast inn for å nå det felles målet vi har om 40 pst. representasjon? Eg tenkjer då òg på opplysning og informasjon.

Eg meiner at storting og regjering her bør samarbeide, for dette er ei sak vi er einige om.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:49:11]: Det siste vil jeg svare ja på. Jeg synes det er utmerket hvis regjering og storting kan samarbeide om dette, for denne loven ble jo vedtatt med et bredt flertall. Jeg er glad for den honnør som Eli Sollied Øveraas gir til vår likestillingsminister, som sammen med næringsministeren kjørte dette forslaget fram og igjennom. Det var et veldig tøft virkemiddel, og det viser at denne regjeringen tar likestilling på alvor, også i privat sektor.

Nå har det jo blitt en veldig debatt om oppløsninger av selskap. Jeg synes det blir en avsporing. Nå må vi se hvor langt vi har kommet innen den datoen Sollied Øveraas nevnte. Og det er helt riktig at hvis vi ikke da har nådd målet, trer loven i kraft. At en har en naturlig treghet i systemet, er vel ikke overraskende. Man får en overgangsperiode på to år.

Jeg tror at det vil kreves nye tiltak, opplysning og informasjon, og at man kanskje også kan legge ut databaser om kvinner som er kvalifisert til å gå inn i disse styrene, som kan avlive den myten at en ikke har kvalifiserte kvinner. For det tror jeg faktisk en har.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) [10:50:26]: Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Statsministeren og miljøvernministeren har den siste tiden vært ute med skarp kritikk av det de tror blir gasskraftpolitikken til en ny regjering – forurensende gasskraftverk og en dårlig miljøpolitikk, har det blitt hevdet. Det merkverdige er at Høyre, på sin side, har vært ute og sagt at dagens regjering er den eneste garantist for å få bygd ut dagens gasskraftkonsesjoner uten nye miljøkrav. Høyre er redd for at en ny regjering skal gå i dialog med utbyggerne for å bidra til økt fjerning av CO₂-utslipp.

Det framstår jo som litt underlig når dagens regjeringsparti Høyre argumenterer med at en ny regjering vil bli både mer og mindre miljøvennlig. En må nesten bestemme seg i så måte. Derfor kunne det være interessant å høre om statsministeren deler Høyres frykt for at en ny regjering vil bety mer miljøvennlig utbygging av de gasskraftverkene som allerede i dag har fått konsesjon.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:51:28]: De gasskraftverkene som har fått konsesjon, har jo fått konsesjon. Det var det Arbeiderpartiet som gav, altså det dominerende parti i det regjeringsalternativet Senterpartiet foretrekker. Det var de som gav disse konsesjonene, og vi valgte å ikke trekke dem tilbake.

Jeg har ingen frykt for at en arbeiderpartidominert regjering vil føre en mer miljøvennlig gasskraftpolitikk. Jeg har tvert imot frykt for at den blir mindre miljøvennlig. For slik jeg har lest Arbeiderpartiets landsmøtevedtak, har ikke de stilt krav om at nye gasskraftverk, utover de konsesjonene de selv gav, skal inneholde krav om CO₂-rensing, eller at de må vente på et Kyoto-kvotesystem. Dette er Samarbeidsregjeringens krav. Så Marit Arnstad vil, hvis hun kommer inn i dette samarbeidet, stå overfor en dominerende partner som, så vidt jeg forstår, kan åpne for sterkt forurensende gasskraftverk i perioden 2005–2008, når Kyoto-avtalen trer i kraft. Det håper jeg bekymrer Marit Arnstad, for vi to har jo sett likt på disse spørsmålene. Vi valgte faktisk også sammen å gå ut av regjeringen fordi vi ble overkjørt av stortingsflertallet i disse spørsmålene. De tre omstridte gasskraftverk fra den gangen er heldigvis foreløpig ikke realisert, men Marit Arnstad står jo i fare for å komme under press for at langt flere skal få tillatelse.

Marit Arnstad (Sp) [10:53:07]: Når det er et såpass stort sprik mellom hva Kristelig Folkeparti sier og hva Høyre sier om en eventuell ny regjering, burde en kanskje være litt forsiktig med å gå så høyt ut på banen med hva som faktisk kan bli en ny regjerings politikk. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har sagt at de ønsker en dialog med dagens utbyggere for å oppnå en økt CO₂-håndtering av de konsesjonene som er gitt.

Naturkrafts direktør Ole Rønning sier at en ny teknologi kunne være interessant dersom staten var villig til å drøfte det, men han har ikke møtt noen særlig interesse hos dagens regjering. Det begynner å haste, fordi investeringsbeslutningene for Kårstø kan snart bli tatt. Hva kommer til å være Regjeringens videre gasskraftpolitikk i forhold til de gasskraftutbyggerne som er gitt konsesjon? Vil den allerede nå ta initiativ til å bidra til en mer miljøvennlig utbygging av de konsesjonene som er gitt? Det begynner nemlig å haste, og en burde kanskje rydde opp i det før en velger å gå ut med den type retorikk som statsministeren og miljøvernministeren har gjort den siste tiden.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:54:10]: Det er jo kjent at Regjeringen vil stille med medfinansiering til CO₂-rensning, også gjerne i forhold til konsesjoner som er gitt. Vi synes det ville være utmerket hvis det ble resultatet, men vi har ikke funnet det riktig å forandre eller trekke tilbake de konsesjonene som Arbeiderpartiet gav.

Dette er ikke retorikk, men det er en påvisning av fakta, at det blir veldige problemer med miljøpolitikken med det alternativet som avtegner seg. Arbeiderpartiet har ikke stilt så strenge krav når det gjelder rensning av framtidige gasskraftverk som det Samarbeidsregjeringen har gjort. Vi krever CO₂-håndtering eller kvotesystem. Det har som kjent ikke Arbeiderpartiet gjort. Og så vil Senterpartiet ha en vernepause og vil ikke ha noe særlig rovdyr i Norge. Så dette tror jeg blir en forferdelig blass miljøpolitikk. Det blir ikke noen rød-grønn regjering. Den blir stort sett rød.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Odd Roger Enoksen.

Odd Roger Enoksen (Sp) [10:55:23]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til miljøvernministeren.

Jeg vil gjerne minne om at det faktisk ikke var den forrige regjeringen, men det er denne regjeringen som har gitt konsesjon til et sterkt forurensende gasskraftverk i Hammerfest. Det bør statsministeren kanskje ikke glemme.

Men miljøvernministeren har ved flere anledninger sagt at en ny, rød-grønn regjering vil forverre miljøpolitikken ved å gå inn for forurensende gasskraftverk, samtidig som Regjeringens egen gasskraftpolitikk spriker i alle retninger. Høyre på den ene siden mener at en rød-grønn regjering vil være en trussel fordi den vil føre en for miljøvennlig politikk, mens Venstre på den andre siden sier at CO₂ skal fjernes fra og med det første gasskraftverket som bygges. Dette er jo ikke en realitet, men det viser altså spriket i dagens regjering.

Mitt spørsmål til miljøvernministeren er: Hva vil Hareide gjøre for å bidra til CO₂-håndtering fra de gasskraftverkene som allerede har fått konsesjon? Og synes miljøvernministeren at det er et godt bidrag til CO₂-håndtering at de eksisterende konsesjoner gis tilgang til gratis klimakvoter?

Statsråd Knut Arild Hareide [10:56:38]: Ja, det er rett at eg har sagt at ei eventuell ny, raud-grøn regjering vil føra ein dårlegare miljøpolitikk. Det er fordi dei på område etter område er ueinige. Det er ueinigheit om vern; der vil Senterpartiet ha ein pause. Det er ueinigheit om gasskraftverk; der vil Arbeidarpartiet køyra full gass. Det er ueinigheit om strandsonepolitikken. Så på område etter område i miljøpolitikken er det ueinigheit, mens me har vist at me kan føra ein offensiv og god miljøpolitikk, og me har Sem-erklæringa som me held oss til. Sem-erklæringa er òg tydeleg på at nye konsesjonar som skal givast, skal ha krav om CO₂-handtering fram til me har eit kvotesystem som er i tråd med Kyotoprotokollen.

Når det gjeld dei konsesjonane som allereie er gitt, sa Einar Steensnæs i gassmeldinga som han la fram, at me er villige til å stilla med medfinansiering dersom det vil vera lønnsamt eventuelt å byggja ut eit gasskraftverk. Me har òg satsa på forsking innanfor dette feltet, og det må jo vera målet at me får til eit betre system, slik at me sikrar å få fram den teknologien som trengst for CO₂-handtering.

Presidenten: Heidi Sørensen – til oppfølgingsspørsmål.

Heidi Sørensen (SV) [10:57:51] : Mitt oppfølgingsspørsmål går til statsministeren, fordi svaret hans forundrer meg.

Han er bekymret for at det blir bygd forurensende gasskraftverk etter valget. Og det er han bare noen få måneder før de som har konsesjon i dag, Naturkraft, varsler at de vil foreta en investeringsbeslutning. Hvis det var kampen mot forurensende gasskraftverk Bondevik egentlig var mest opptatt av her, skulle han stå på hodet for å sørge for at den investeringsbeslutningen ikke blir tatt. Det er den største faren for at det blir bygd forurensende gasskraftverk i Norge.

I Sem-erklæringen skrives det at det skal legges til rette for «rammebetingelser som gjør det mulig å realisere CO₂-frie gasskraftverk». Men det foregår ikke noen dialog med Naturkraft om det. Ole Rønning sier til Dagsavisen at hadde Regjeringen villet satse, kunne vi ha fått til CO₂-rensning nå. Han sier at det ikke er noen dialog med Regjeringen for å fjerne utslippene fra de konsesjonene som allerede er gitt. Vil statsministeren sørge for å opprette en slik dialog, slik at det ikke blir bygd forurensende gasskraftverk i Norge?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:59:01]: Einar Steensnæs gjorde det helt klart da han var olje- og energiminister, at Regjeringen vil vurdere medfinansiering for CO₂-rensning også for prosjekter hvor det fra Arbeiderpartiets side ble gitt konsesjon. Vi forsterker gjerne dialogen, hvis det er mulig å få til. Denne regjeringen har som kjent også avsatt et fond på 2 milliarder kr i bidrag til utvikling av slike prosjekter. Jeg er enig i at vi bør unngå sterkt forurensende gasskraftverk. De som kommer, og som Arbeiderpartiet – som SV nå skal samarbeide med – tillot, har vi ikke funnet det riktig å trekke tilbake.

Problemet for SV må jo være at hvis de kommer i regjering med et dominerende arbeiderparti til høsten, har ikke Arbeiderpartiet satt noen skanser mot nye konsesjoner for sterkt forurensende gasskraftverk fra 2005 og fram til 2008, da vi er enige om at dette skal inn i et internasjonalt Kyoto-kvotesystem.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A) [11:00:10]: Av og til virker det som om statsministeren har et litt teoretisk forhold til gasskraftverk og forurensing, for det er ikke riktig det han sier, at det er gitt tre konsesjoner til gasskraftverk i Norge. Det er gitt fire konsesjoner til gasskraftverk i Norge. Det eneste som rent fysisk er i ferd med å bygges og snart skal begynne å slippe ut masse CO₂, et sterkt forurensende gasskraftverk, som statsministeren kaller det, ligger på Melkøya, og det er det hans regjering som har gitt tillatelse til. Så det virker som det er en forskjell på de gasskraftverkene som han gir tillatelse til, og som forurenser sterkt, og dem som andre regjeringer har gitt tillatelse til, og som ikke engang er blitt bygd. Den vesentlige forskjellen er at de gasskraftverkene han har gitt tillatelse til, kommer til å forverre klimaet i verden.

Da er spørsmålet: Hvordan kan han, som fører den politikken, angripe en annen, mulig regjering for å sprike? For eksempel Halleraker fra Høyre hevder jo at hans regjering, altså Bondeviks regjering, er den eneste som kan garantere flere sterkt forurensende gasskraftverk. Så det er helt riktig, som representanten Arnstad sier, at Bondevik og Regjeringen må bestemme seg. Vil en ny regjering føre en bedre eller en verre miljøpolitikk i Bondeviks øyne?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [11:01:16]: En ny regjering åpner for å føre en klart verre miljøpolitikk. Giske har vel i realiteten tapt denne saken innad i Arbeiderpartiet. Han har nå vært med på et program som ikke stiller krav om CO₂-håndtering for eventuelle nye gasskraftverk fram til et nytt kvotesystem etter Kyoto kommer på plass i 2008. Dette bør være SVs problem, Senterpartiets problem, men også Giskes problem. Det er et faktum. Vi har stilt slike krav. Det har ikke Arbeiderpartiet gjort.

Jeg er vel kanskje den i salen her som har et minst teoretisk forhold til dette. Jeg har et så konkret forhold til det at jeg faktisk gikk av fordi Giskes parti var med og overkjørte sentrumsregjeringen i dette spørsmålet.

Når det gjelder Snøhvit, må jeg nesten undre meg på om Arbeiderpartiet nå er imot Snøhvit-prosjektet. Dette er jo en integrert del av det prosjektet. Det ble avklart i Sem-erklæringen. Slik som Giske uttaler seg nå, kunne det nesten høres ut som om Arbeiderpartiet er imot det prosjektet som nå virkelig har skapt optimisme i Finnmark.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme.