Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden blir fordelt slik: Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:26:52]: (ordfører for saken): Forsvarsindustrien er en av Norges ledende næringer. Forsvarsindustrien bidrar til norsk forsvarsevne, nasjonal selvstendighet, innovasjon, avansert teknologisk kunnskap og utvikling, internasjonal konkurransekraft, flerbruksteknologi, internasjonalt samarbeid, arbeidsplasser, spredt bosetting og skatteinntekter. I tillegg til dette er forsvarsindustrien konjunkturuavhengig.

Dette til tross forsøker flere politiske partier og ulike skattefinansierte organisasjoner å gjøre sitt ytterste for at forsvarsindustrien skal få stadig vanskeligere vilkår. Man sager med andre ord av grenen man selv sitter på. De samme politiske strømningene er for øvrig også i stor grad motstandere av norsk oljeaktivitet og mener at Norge skal leve av noe de kaller «det grønne skiftet». Hvordan dette skiftet skal innbringe nødvendige milliarder i skatter, er noe uvisst. Man skal visstnok hente enda flere av dem. Paradokset blir komplett når de samme politiske strømningene uten unntak er tilhengere av en omfattende velferdsstat og en stor offentlig sektor som skal administrere den – ja, de lever sågar av den. Men dette skal jeg la ligge.

Norsk forsvarsindustri er godt posisjonert for fortsatt vekst og utvikling. Produktporteføljen består av modne, men moderne løsninger i verdensklasse. Mens andre snakker og leter etter gründere og politikerskapt innovasjon, leverer norsk forsvarsindustri dette ved hjelp av egen kompetanse og leveransedyktighet.

Meld. St. 9 for 2015–2016 viser at norsk forsvarsindustri på visse områder er verdensledende. Med fallende oljepriser og stor ledighet blant ingeniører vil norsk forsvarsindustri kunne hente spisskompetanse fra flere sektorer, noe som vil skape rom for utvikling og som resultat skaper synergier for produkter i det sivile markedet. Et godt eksempel på dette er klyngen av teknologibedrifter i Kongsberg Teknologipark, hvor bedrifter gjennom samarbeid og konkurranse bl.a. utvikler kompositt, maritime løsninger og romteknologi. En annen er industriparken på Raufoss, hvor Nammo ikke kun produserer ammunisjon, men også romteknologi og avanserte metoder for demilitarisering. Ledende forsvarsindustribedrifter har også et betydelig antall norske underleverandører som aktiviserer og sysselsetter i distriktene landet over.

Alt snakk om at fremtidens arbeidsplasser må skapes gjennom å legge til rette for etableringen av nye gründerbedrifter, er sterkt overdrevet. Mens man skal lete lenge etter norske gründere som har skapt et høyt antall varige arbeidsplasser over tid, skaper forsvarsindustrien nye høyteknologiske arbeidsplasser hver eneste dag. Det er alltid spennende å følge en gründeridé i håp om at det leder til sysselsetting av betydning, men det er langt klokere å legge til rette for og støtte opp om etablerte høyteknologiske bedrifter som har vist at de evner å skape nye, avanserte teknologiske produkter – og ikke minst evner å tjene penger og betale skatt for å finansiere vår felles velferd.

Det internasjonale forsvarsmateriellmarkedet er preget av proteksjonisme. Ja, det er faktisk slik at denne industrien er unntatt konkurransebestemmelsene som gjelder for øvrig industri. Det er viktig at også Norge bruker politisk styring for å sikre egen industri og samtidig utvikle strategisk materiellsamarbeid med våre alliansepartnere i NATO.

Regjeringen sikrer med denne meldingen forutsigbare rammer for forsvarsindustrien og forsikrer om at internasjonal konkurranse på feltet skal skje på like vilkår. I praksis betyr dette at Forsvaret primært bør velge norsk forsvarsindustri ved utvikling, videreutvikling, vedlikehold og anskaffelser innenfor de åtte teknologiområdene som regjeringen i samråd med Forsvaret og forsvarsindustrien definerer som strategiske for å opprettholde nødvendig kompetanse, Forsvarets behov og nasjonale sikkerhetsinteresser. Det betyr at man ved anskaffelser bør bruke norsk forsvarsindustri, men dersom man finner andre grunner til ikke å bruke norsk forsvarsindustri, skal norsk forsvarsindustri være der som gjenkjøpspartner, også i de tilfeller hvor man velger en annen løsning.

Det betyr at prisen på materiellet som ønskes anskaffet eller utviklet innenfor disse områdene, ikke skal tillegges avgjørende vekt, og at andre hensyn trumfer anskaffelsespris. Det betyr imidlertid ikke at anskaffelseskostnader ikke er viktig, men at kjøp og utvikling av forsvarsmateriell fører til årelange internasjonale bindinger som kan redusere norsk forsvarsindustri.

Mange går i den villfarelse at anskaffelser av nødvendig materiell til Forsvaret er en ren utgiftspost. Det stemmer ikke. Gjennom aktiv bruk av internasjonalt anerkjente gjenkjøpsavtaler og andre former for internasjonalt samarbeid selger norsk forsvarsindustri for 99 øre for hver krone Forsvaret kjøper forsvarsmateriell for. Ja visst er forsvarssystemer dyre å anskaffe, og kostnadene er økende, men parallelt eksporterer norsk forsvarsindustri stadig mer. Ingen annen offentlig virksomhet kan vise til en slik konsekvent sammenheng.

At regjeringen nå konkretiserer og prioriterer åtte teknologiområder, betyr ikke at også annen norsk forsvarsindustri skal gis gode rammebetingelser for leveranser til Forsvaret. Et eksempel på dette vil være krypteringsteknologi, som blir stadig mer etterspurt, og som er et område som norsk industri er konkurransedyktig på. Jeg vil legge til at det finnes norske krypteringsbedrifter som har oppnådd kontrakter i utlandet på bare konkurransemessig grunnlag, og det er imponerende.

Det er blitt veldig populært å snakke om hva vi skal leve av i fremtiden. Norsk forsvarsindustri er fremtiden. Den skaper, utvikler, vedlikeholder, sysselsetter, samarbeider og betaler skatt, og samtidig sikrer den forsvarsevnen og opprettholder fred – en unik og enestående kombinasjon. Vi bør alle være stolte av norsk forsvarsindustri.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Nybakk (A) [11:33:07]: La meg først få si at debatten i denne saken også henger sammen med neste sak, som er Meld. St. 8 for 2015–2016, om eksport, som altså ikke ligger i denne meldingen, selv om den omhandler rammebetingelser for eksport. Det kommer i neste sak.

Forsvarsindustrien er en integrert del av vår forsvarspolitikk. Eller for å si det med meldingen:

«Eksistensen av nasjonal forsvarsindustri er sterkt knyttet til nasjonale sikkerhetsbehov.»

Jeg er enig med regjeringen i at en nasjonal forsvarsindustri med kompetanse på kritiske kapabilitets- og teknologiområder kan være avgjørende for vår evne til å ivareta nasjonal sikkerhet.

De siste 20–30 år har forsvarsindustrien i mange land vært gjennom en omfattende omstilling. Det innebærer og inkluderer samarbeid mellom land om materiellinvesteringer.

Eksempel på et utviklingssamarbeid var utviklingen av Joint Strike Fighter – eller F-35 – over en lang tidsperiode mellom åtte NATO-land, bl.a. Norge, som årlig betalte til utvikling av prosjektet. Eksemplene er flere, ofte knyttet til mindre forsvarsanskaffelser. I tillegg til samarbeid innenfor NATO-alliansen inkluderer det samarbeid om forsvarsmateriell mellom de nordiske land, dvs. tre NATO-land og to nøytrale land. De to nøytrale landene er også medlemmer av EU og EUs forsvarspolitikk. Dette er på mange måter en del av, for ikke å si det forsvarspolitiske samarbeidet i den nordiske forsvarsorganisasjonen NORDEFCO. Det er et samarbeid som skjer både på tvers av og på tross av de ulike sikkerhetspolitiske forankringer som landene i Norden har, og det er et økende samarbeid.

Det er interessant og viktig at NATO har uttrykt støtte til denne typen regionalt samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk mellom NATO-land og ikke-NATO-land. Dette samarbeidet er viktig for industrien, og det blir i økende grad viktig for norsk industri å ha det nordiske forsvarsmarkedet – markedet for materiellanskaffelser. Dette er også på mange måter det som NATO kaller for «Smart Defence», og som kommer til å øke i årene som kommer.

Om det nordiske forsvarssamarbeidet etter hvert utvikles til et regionalt samarbeid innen NATO, får tiden vise oss.

Når dette er sagt om samarbeid mellom land om forsvarsanskaffelser, betrakter de fleste land – og det inkluderer selvfølgelig Norge – evnen til selv å levere forsvarsmateriell som en integrert del av sin forsvarsevne. Meldingen viser til at NATO-markedet er i nedgang både nominelt og relativt til andre framvoksende markeder. Dette merker også norsk forsvarsindustri. En moderne forsvarsindustri er en integrert del av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk med stor strategisk betydning for Norge. Det er viktig at vi også har et eksportmarked. Likevel må det sies at selv om det er viktig at norsk forsvarsindustri har et eksportmarked utenfor NATO-alliansen og Norden, er det viktig at den forholder seg til de regler og bestemmelser som Stortinget har besluttet.

Vi får i debatten om neste sak fokus på hvor norsk forsvarsmateriell skal eksporteres. Jeg tror det er viktig og nødvendig at representanter for industribedriftene kanskje av og til lytter til det jeg vil kalle folkets røst. Nå skal ikke jeg gjenta det som saksordføreren omtalte når det gjelder organisasjonene, men det kan av og til være at de frivillige organisasjonene pirker litt på oss for å vekke vår samvittighet og for å få oss til å tenke lite grann.

Jeg tror det er viktig at norsk forsvarsindustri ikke eksporterer til land i krig og land som bryter fundamentale menneskerettigheter, som er Stortingets vedtatte retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell.

Jeg vil vise til at land som Saudi-Arabia og Qatar langt på vei har bidratt til ISILs suksess. Det kan man jo tenke litt over. I tillegg er Saudi-Arabia et av de land som bryter de aller fleste menneskerettigheter. Jeg viser til debatten i neste sak.

Norsk forsvarsindustri er høyt spesialisert og har verdensledende teknologi og produkter. Faktisk er forsvarsindustrien blant våre fremste innovatører med ringvirkninger til en rekke underleverandører. Svært mange av disse produktene som er utviklet, er utviklet sammen med underleverandører, men også gjennom et tett samarbeid mellom øvrig industri, FFI og Forsvaret, som kravstiller og bruker. Dette er et samarbeid som er effektivt for et lite land som Norge, der kommunikasjonslinjene er korte og effektive. Det er vel også riktig å si at forsvarsindustrien produserer store verdier og sikrer veldig mange arbeidsplasser.

For å møte framtidens utfordringer må forsvarssektoren kunne dra full nytte av ny teknologi. Det er som meldingen understreker, helt grunnleggende for Forsvarets evne til å løse sine oppgaver. Dette er kostbart. Norge må i rammen av NATO-medlemskapet bidra til byrdefordelingen og kostnadene ved dette.

Jeg registrerer at regjeringen har besluttet å etablere en egen etat under Forsvarsdepartementet for å styrke den strategiske styringen av materiellinvestering i forsvarssektoren. Den nye etaten vil være et viktig kontaktpunkt for forsvarsindustrien.

Jeg konstaterer ellers at regjeringen satser på en utvikling av forsvarsindustrien basert på bl.a. kompetanse, innovasjon, teknologi, samarbeids- og omstillingsevne og en kostnadseffektiv produksjon. Det har komiteens støtte.

Regina Alexandrova (H) [11:40:34]: Først vil jeg takke saksordføreren for godt og ryddig samarbeid. Så ønsker jeg bare å kommentere Marit Nybakks innlegg: Jeg ønsker å presisere at industribedriftene lytter til de til enhver tid gjeldende regler og retningslinjer, og at dette er det UD som bidrar til å sette rammene for.

Regjeringens melding, Nasjonal forsvarsindustriell strategi, er en viktig melding for forsvarsindustrien, men den er også viktig for ivaretakelse av vår nasjonale sikkerhet. Satsingen på forsvarsindustrien har tatt et langt skritt fram ved at dette er første gangen vi får en rendyrket nasjonal forsvarsindustriell strategi.

Regjeringens hovedmål med denne meldingen er å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser gjennom å opprettholde og videreutvikle en internasjonal, konkurransedyktig norsk forsvarsindustri.

Forsvarspolitikken skal bidra til nasjonal suverenitet, handlefrihet og trygghet. Forsvarsindustrien skal utvikle pålitelige teknologiske løsninger som skal bidra til sikkerhet, trygghet og effektivitet for våre soldater når de gjennomfører komplekse høyrisikooperasjoner under ekstreme forhold. Hvordan vi bygger opp og utvikler forsvarsevnen vår, påvirker forsvarsindustriens innretning. Nasjonal forsvarsindustri er sterkt knyttet til nasjonale sikkerhetsbehov.

Jeg er glad for at vi har en forsvarsindustri i verdensklasse i Norge. Forsvarsindustrien er nemlig en del av de samlede ressurser samfunnet trenger for å sikre en best mulig beredskap og reaksjonsevne i krise og krig. Det at vi har en norsk forsvarsindustri, bidrar til å styrke forsvarsevnen gjennom en høy grad av forsyningssikkerhet og materiellberedskap. Nasjonale løsninger for utvikling, produksjon og vedlikehold av kritisk materiell er nødvendig for ivaretakelse av vår sikkerhet.

Jeg er glad for at vi har en regjering som framhever betydningen av det å ha en nasjonal forsvarsindustri, at det legges til rette for stabile og forutsigbare rammer, og at det legges til rette for forskning og utvikling. Forsvaret trenger en nasjonal forsvarsindustri – norske forhold krever nasjonale løsninger og tilpasninger.

Våre bedrifter er internasjonalt konkurransedyktige og verdensledende innen deler av markedet. Industrien har lønnsomme høyteknologiske kompetansearbeidsplasser med virksomhet i hele landet. Produksjon og eksport av forsvarsmateriell står for en stor verdiskapning i Norge, bidrar til kompetanseutvikling innen avansert teknologi og sikrer viktige nasjonale kompetansemiljø. Det er derfor viktig at forsvarsindustrien forblir i Norge. Forsvarsindustrien har også store positive ringvirkninger gjennom forskning, innovasjon og kunnskapsoverføring til andre næringer.

Det er et godt samarbeid mellom Forsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt og forsvarsindustrien. Regjeringen viderefører dette viktige samarbeidet og legger vekt på at forsvarssektoren og forsvarsindustrien skal nyttiggjøre seg sivilt utviklet teknologi der dette er formålstjenlig og kan bidra til å styrke forsvarsevnen.

I motsetning til det norske forsvarsmarkedet viser det seg at de aller fleste nasjoner har et forsvarsmarked som er svært lukket og proteksjonistisk. Det er derfor vanskelig for andre nasjoner å få adgang til en åpen og rettferdig konkurranse. Tall fra FSi, Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening, viser at Norge anskaffer 30 pst. av egenprodusert forsvarsmateriell, mens seks av våre nærmeste allierte ligger på mellom 83 og 99 pst. nasjonale innkjøp. De store nasjonale aktørene skaffer altså forsvarsmateriell fra seg selv. Det er derfor behov for at Norge fortsetter å presse på med flernasjonale samarbeidsprosjekter for å prøve å åpne opp dette markedet.

Samtidig, når kritisk teknologi for vår nasjonale sikkerhet tilsier det, må vi benytte oss av muligheten til å fravike alminnelige konkurranseprinsipper, slik EØS-avtalens artikkel 123 gir oss mulighet til, og produsere dette materiellet nasjonalt.

Regjeringen har tydeliggjort i strategien at dersom nødvendig kompetanse, produksjons- og vedlikeholdskapasiteter på enkelte spesielt kritiske områder ikke er tilgjengelige i markedet, kan nasjonale løsninger for utvikling, produksjon og vedlikehold av enkelte typer kritisk materiell være helt nødvendig, slik at vår nasjonale handlefrihet ikke blir avhengig av en annen stat eller en utenlandsk leverandør.

Regjeringen vil også prioritere spesifikke teknologiske kompetanseområder for nasjonal satsing. Dette skal sikre forutsigbarhet og langsiktighet for industrien. Spesifikk kompetanse innen utvalgte teknologiområder er en viktig del av våre sikkerhetsinteresser, og videreføring av denne type kompetanse vil være en felles nasjonal oppgave.

Det er valgt ut åtte teknologiområder som skal danne grunnlaget for et samarbeid mellom industrien og Forsvaret, og dette vil utgjøre kjernen i samarbeidsstrategien framover. De åtte teknologiområdene angir hvor Forsvaret ser et særlig behov for kompetanse innenfor norsk forsvarsindustri. Kompetanseområdene vil også bli brukt som grunnlag for valg av forskning og utviklings- og industrisamarbeidsprosjekter.

Dette betyr at ved anskaffelser av materiell der norsk industri har forutsetninger for å levere kosteffektive løsninger som møter Forsvarets behov, og som er relevante for å opprettholde industriell kompetanse innenfor de åtte teknologiske kompetanseområdene, bør Forsvaret benytte nasjonal industri.

En samlet utenriks- og forsvarskomité har også tydeliggjort at når Forsvaret anskaffer materiell fra utlandet som har relevans for norsk forsvarsindustris evne og mulighet til å opprettholde og videreutvikle kompetanse og teknologi innenfor de åtte teknologiområdene, skal det stilles krav til utenlandske leverandører om forpliktende industrisamarbeidsavtaler. Slike gjenkjøpsavtaler sikrer norsk forsvarsindustri markedsadgang til våre samarbeidspartnere og er et viktig grunnlag for større leveranser til det utenlandske markedet.

Det er viktig med en helhetlig strategi som bidrar til å videreutvikle norsk industris muligheter til å delta i internasjonalt materiellsamarbeid og til å sørge for at norske bedrifter blir satt best mulig i stand til å levere materiell og tjenester til Forsvaret når dette er hensiktsmessig. Det er en ambisjon at norsk forsvarsindustri skal ha like gode rammevilkår som den industrien den konkurrerer mot.

Strategien legger også til grunn at Norge i økende grad vil samarbeide med andre nasjoner om anskaffelse av forsvarsmateriell. Internasjonalt materiellsamarbeid blir stadig viktigere for å realisere komplekse, høyteknologiske forsvarskapasiteter. Dette vet jeg forsvarsministeren jobber aktivt med opp mot våre nære allierte, der NATO er en viktig arena for et slikt samarbeid. Regjeringen ønsker samtidig å understreke at Norges nasjonale sikkerhetsbehov ligger fast, og at disse er førende for våre forsvarsanskaffelser.

Forsvarsministeren samarbeider også med de nordiske land og de nordiske forsvarsindustriene om felles materiellinnkjøp som har gitt og kan gi besparelser for framtiden.

Til slutt: Norsk forsvarsindustri er en betydelig næring og en bransje i vekst. Den omsatte for mellom 12 og14 mrd. kr i 2015, med en årlig verdiskapning på 4–6 mrd. kr, og representerer rundt 5 000 årsverk. I de senere årene har eksportandelen av produksjonen økt, og ordrereserven er større enn noen gang.

Den nasjonale forsvarsindustrielle strategien skal sikre godt samarbeid mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien basert på forsvarssektorens behov for pålitelige teknologiske løsninger som skal bidra til sikkerhet, trygghet og effektivitet for våre soldater når de gjennomfører komplekse høyrisikooperasjoner under ekstreme forhold.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [11:50:38]: Noregs sjølvstende og fridom er viktige verdiar. Noreg må difor ha eit nasjonalt forsvar som kan verna landet mot angrep og gje sikkerheit. Men Forsvaret kan ikkje leva i isolasjon, det er avhengig av tillit frå befolkninga. Forsvaret er avhengig av at det finst forsvarsvilje, militær kompetanse og eit industrielt kompetansemiljø i vårt eige land. Etter Kristeleg Folkeparti sitt syn er det difor viktige grunnar til at vi som nasjon må ha ein forsvarsindustriell strategi. Eit viktig mål med ein slik strategi er å fremja nasjonale sikkerheitsinteresser ved at vi opprettheld og vidareutviklar ein internasjonalt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri.

Den strategien regjeringa legg fram i stortingsmeldinga, er på mange måtar ei vidareføring av prinsipp vi har bygd på dei siste ti åra. Innkjøp skal baserast på prinsippa om konkurranse, ikkje-diskriminering og likebehandling så lenge nasjonale sikkerheitsomsyn ikkje medfører behov for unntak. Noreg vil i aukande grad samarbeida med andre nasjonar om kjøp av forsvarsmateriell. Norske bedrifter må framleis sikrast tydelege og føreseielege rammevilkår for sin eksportaktivitet. Som ledd i dette vidarefører ein ordningane med myndigheitsstøtte til marknadsføring og industrisamarbeid.

Forsvarsinnkjøp strekkjer seg ofte over eit lengre tidsrom, ofte over fleire stortingsperiodar. Det ser vi for tida i kjøpet av nye kampfly. Det blir Fastlands-Noreg sitt største investeringsprosjekt. Det er Stortinget som er løyvingsmakta. Det gjev ansvar til Stortinget, men også til regjeringa. Det er difor viktig at Forsvarsdepartementet følgjer opp og informerer Stortinget om framdrifta i alle relevante aspekt knytte til større innkjøp. Det gjeld ikkje minst dei økonomiske, industrielle og militærfaglege avvegingane i prosjekta.

I lys av den internasjonale utviklinga av militær teknologi blir det viktig å sørgja for at Noreg ikkje blir teknologisk forbikøyrt. Difor må forsvarsindustrien vera langt framme i forsking og utviklingsarbeid. Det er viktig for Forsvaret fordi det sikrar viktige nasjonale kompetansemiljø som Forsvaret er heilt avhengig av. Slik teknologiutvikling kan òg vera viktig for industriutvikling og verdiskaping i Noreg meir generelt, for nye teknologiar får ofte også sivile bruksområde. Det har vi sett før, og det vil vi sjå òg i framtida. Difor har den forsvarsindustrielle strategien også betyding for økonomisk og teknologisk utvikling elles i Noreg.

Eg har merka meg at dette, med svært få og små unntak, er ei samrøystes komitéinnstilling. Det er også einigheit om at den forsvarsindustrielle strategien skal satsa på spesielt åtte utvalde teknologiområde, som rett nok dekkjer eit ganske breitt område, der nokre av områda vil reisa både etiske og juridiske problemstillingar som vi må ta stilling til, deriblant nokre former for autonome system.

I lys av dei debattane vi elles har om forsvarspolitikk, er einigheita om den forsvarsindustrielle strategien større enn forventa. Det får vi ta som ein bonus. Så får framtida visa om einigheita held når dei overordna prinsippa skal omformast til praktiske vedtak.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:54:56]: Eg vil også takke saksordføraren for eit godt samarbeid i arbeidet med meldinga om ein nasjonal forsvarsindustriell strategi.

Forsvarsindustrien vår er viktig for Noreg, både for økonomi og for arbeidsplassar, men vel så viktig for vår nasjonale tryggleik. Dette er Stortinget samd om. Ein samla komité slår fast at Forsvaret er avhengig av industrien, ikkje berre for leveransar av materiell, men også for å oppretthalde kompetanse på komplekse sensor- og våpensystem.

Å sikre tryggleik for land og borgarar er den fremste og mest grunnleggjande oppgåva for oss folkevalde. Tryggleik kjem i mange former, og samfunnet har mange behov. Me må syte for tryggleik i form av sikker tilgang til mat og vatn. Me må sikre nasjonal kompetanse på nøkkelområde i samfunnet, kontroll over viktig infrastruktur, og me må ha ei stabil energiforsyning.

Men det er ikkje mogleg å sikre tryggleik utan ei tilstrekkeleg sterk og vedvarande nasjonal forsvarsevne. Og utan ein høgkompetent nasjonal forsvarsindustri får me heller ikkje ei vedvarande nasjonal forsvarsevne. Senterpartiet snakkar mykje om og jobbar hardt for å sikre sjølvforsyning. Dette vert oftast drøfta i samanheng med matproduksjon. Men me må innsjå at nasjonal produksjon også er eit sentralt element i ein truverdig og berekraftig forsvarsstrategi.

Forsvarsindustrien er også viktig for arbeidsplassar og sysselsetjing mange stader i landet. Så godt som alle fylke har arbeidsplassar knytte til forsvarsindustrien. I 2014 utgjorde norsk forsvarsindustri 5 000 tilsette i 137 bedrifter. Truleg vil oppdaterte tal for 2015 vere endå høgare.

I går var eg til stades i Måløy, der Kongsberg Gruppen og Måløy-bedrifta EasyForm har inngått ein avtale innan leveransar av kompositt og lette strukturar til forsvarsindustrien. Med det har 18 av 19 fylke no arbeidsplassar og aktivitet knytte til denne industrien.

Forsvarsindustrien utviklar produkt som viser seg svært nyttige også til sivile føremål. Eit døme er Avinor, som nyleg underteikna kontrakt om kjøp av fjernstyrte kontrolltårn til 15 flyplassar i Nord-Noreg. Dette er ein «spin-off» av norsk forsvarsteknologi. Sensorløysinga er gjenbruk av teknologi frå både missilprogramma og kamera som er utvikla for Protector våpenstasjon på Kongsberg. Kommunikasjonsløysinga som bind det heile saman, kjem frå Indra Navia i Oslo, som også hentar mykje av sin teknologi frå forsvarsprosjekt. Slik går forsvarsindustrien og den sivile industrien hand i hand om innovasjon og utvikling som kjem heile samfunnet til gode.

Senterpartiet har ein eigen merknad der me understrekar kor viktig det er å nytte artikkel 123 i EØS-avtalen på ein strategisk og aktiv måte. Norske leverandørar skal som hovudregel verte føretrekte når Forsvaret skal utvikle eller skaffe materiell. Det er mange døme på land som støttar seg til unntak frå EØS-avtalen ved innkjøp av forsvarsmateriell. Om utanlandske produsentar har ein større grad av vern i sine nasjonale marknader, kan dei nytte denne fordelen til å utkonkurrere våre bedrifter i den norske marknaden.

Forsvaret må vere tydeleg på at ein ønskjer å nytte nasjonale leverandørar i alle prosjekta der det er mogleg. Hovudregelen bør vere at Forsvaret viser til artikkel 123 i EØS-avtalen, men at ein i dei enkelte tilfella der nasjonal industri ikkje kan tilby produktet, har høve til å gjere unntak. Dersom ein innanfor dei åtte prioriterte teknologiske områda likevel vel utanlandske tilbydarar, bør det grunngjevast. Dette meiner eg må vere ein viktig del av Noregs forsvarsindustrielle strategi i framtida.

Det er ein styrke at det stort sett er ein samla komité som står bak denne stortingsmeldinga. Det gir breidde, og det bør bety at implementeringa av strategien vil gå sin gang uavhengig av regjeringsskifte som måtte kome – og som sett frå mi side bør kome – etter kvart i framtida.

Trine Skei Grande (V) [11:59:42]: Det er brei enighet om denne meldinga, og regjeringa får stor tilslutning til det som er lagt fram. Jeg må si at jeg har vært veldig enig i veldig mange innlegg fra talerstolen om viktigheten av det å ha en forsvarsindustri som er god, og som klarer å konkurrere, men som også klarer å levere det vi er opptatt av å få.

Men det er ett aspekt som ingen har tatt opp, som jeg gjerne vil løfte fram i slutten av debatten, og det er betydningen av å ha et høyteknologisk næringsliv som også gir ringvirkninger til andre typer næringsliv. Kongsberg Gruppen, f.eks., er en viktig motor for veldig mange andre deler av norsk industri og norsk næringsliv. Det er klart at veldig mye av de teknologimiljøene som kan drives av toppteknologiske krav innenfor Forsvaret, også vil gi store ringvirkninger for andre deler av norsk næringsliv, så det er viktig å ha slike spisser innenfor forsvarsindustrien. Men det er klinkende klart at de gir ringvirkninger for norsk industri som er kjempeviktig, og som gjør at vi også klarer å skape andre typer arbeidsplasser og andre typer produkter og takle andre typer utfordringer som vi står overfor.

Vi har jo hatt tider da norsk forsvarsindustri ikke har gått så bra, men vi har sett av de svære omstillingene vi var igjennom etter det, hvordan man kan skape næringsklynger som virkelig er motorer for omstillinga av Norge.

Jeg har bare lyst til å slutte med at dette også kan være en del av det grønne skiftet.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:01:53]: Jeg vil først få benytte anledninga til å takke komiteen for et godt og grundig arbeid med meldinga – og også gode og innsiktsfulle innlegg i løpet av debatten.

Strategien som legges fram i meldinga, beskriver forholdet mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien, og det har gjennom veldig mange år, som flere representanter har vært inne på, vært bred politisk enighet om behovet for en forsvarsindustriell strategi.

Denne meldinga bygger videre på den enigheten og gjør nødvendige tilpasninger til de endrede rammevilkårene som har vært siden den forrige meldinga kom, St.meld. nr. 38 for 2006–2007. Det er for at vi fortsatt skal kunne føre en offensiv politikk på dette området. Det er særlig innføring av EU-direktivet for forsvar som har endret rammebetingelsene.

Nasjonal forsvarsindustri er sterkt knyttet til nasjonale sikkerhetsbehov. Forsvarsindustrien er en del av de samlede ressursene samfunnet kan benytte for å sikre en best mulig nasjonal beredskap og reaksjonsevne mot kriser og anslag. En nasjonal forsvarsindustri med kompetanse på kritiske kapabilitets- og teknologiområder kan derfor være avgjørende for vår evne til å ivareta nasjonal sikkerhet på områder der særnorske forhold krever spesiell kompetanse.

Forsvarsindustrien er, som flertallet har vært inne på, en høyteknologisk industri som har vist seg internasjonalt konkurransedyktig, og den bidrar til en betydelig verdiskaping og arbeidsplasser i store deler av landet. Vi snakker om ca. 5 000 årsverk. Det er store og små bedrifter over hele landet. Det er attraktive, utfordrende og framtidsrettede arbeidsplasser. De er interessante for ingeniører, fagarbeidere, operatører og lærlinger, og det er en betydelig nasjonal verdiskaping på ca. 5 mrd. kr årlig. Den er veldig internasjonalt rettet og har 70 pst. av inntektene sine fra utenlandske kunder.

Jeg registrerer at en samlet komité slutter seg til regjeringas hovedmål med meldinga, nemlig å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser gjennom å opprettholde og videreutvikle en internasjonalt konkurransedyktig forsvarsindustri, særlig innenfor de åtte teknologiske kompetanseområdene som omtales.

Forsvarsindustrien er en utrolig viktig partner for Forsvaret. Mange av produktene som norske forsvarsbedrifter har utviklet, har kommet til gjennom et tett samarbeid mellom industrien, FFI og Forsvaret. Det samarbeidet, det såkalte trekantsamarbeidet, har bidratt til at vi utnytter våre samlede ressurser optimalt, og til at forsvarsindustrien har produkter som i flere tilfeller er blant verdens aller beste. I internasjonal sammenheng er denne samarbeidsformen et unikt komparativt fortrinn som det er viktig å bygge videre på.

Flere representanter har også vært inne på tematikken «flerbruksteknologi», som jeg syns er et veldig interessant og relevant tema å ta opp. Representanten Trine Skei Grande var inne på dette med hvordan denne teknologien også er en driver for sivil utvikling og sivilt samarbeid. Her kan man trekke fram, som meldinga også gjør, samarbeidet mellom FFI og NTNU som ett veldig godt eksempel, særlig innenfor områder som IKT og sensor- og materialteknologi.

Vi er også fra regjeringas side opptatt av å videreutvikle det sivil-militære samarbeidet, og det vi ser, er at det er mange ting som er utviklet sivilt, som vi nå kan bruke i forsvarsindustrien – og motsatt: Det er mange ting som er utviklet i forsvarsindustrien, som også brukes sivilt.

Ved anskaffelse av forsvarsmateriell mener regjeringa at konkurranse, ikke-diskriminering og likebehandling mellom leverandører best ivaretar norske sikkerhetsinteresser, forsvarsøkonomi og industriinteresser.

Så vil det være situasjoner der nasjonale sikkerhetshensyn vil gi behov for å gjøre unntak fra denne hovedregelen. Regjeringa vil jobbe for at norsk forsvarsindustri har like gode rammevilkår som den industrien de konkurrerer mot. Det europeiske forsvarsmarkedet har ikke utviklet seg mot et mer åpent marked som ønsket etter innføringa av EUs direktiv for handel på dette området. Departementet følger denne utviklinga nøye, og senest fredag for to uker siden var statssekretæren i Brussel for å ha samtaler om dette i Europakommisjonen.

Regjeringa vil legge til rette for at forsvarsindustrien sikres tydelige, forutsigbare og langsiktige rammevilkår. Ordningene med industrisamarbeid og myndighetsstøtte til markedsføring videreføres. Markedsadgang er en direkte forutsetning for å kunne opprettholde en vital forsvarsindustri og dermed også indirekte knyttet til våre sikkerhetsinteresser.

Vi vil jobbe for et styrket internasjonalt materiellsamarbeid innenfor NATO og sammen med nære allierte. Vi støtter etableringa av et felles europeisk forsvars- og sikkerhetsmarked. Regjeringa ønsker samtidig å understreke at Norges sikkerhetsbehov ligger fast, og at disse er førende for våre forsvarsanskaffelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [12:07:08]: Jeg vil takke forsvarsministeren for et godt innlegg og også for et godt samarbeid. Vi har hatt en veldig god diskusjon og en høring i Stortinget om disse spørsmålene.

Jeg synes denne meldinga veldig godt balanserer det at vi skal gi gode utviklingsmuligheter for norsk forsvarsindustri. Samtidig skal vi kjøpe det beste.

Mitt spørsmål går på hvilke konsekvenser det har at svensk forsvarsindustri i så mange sammenhenger den siste tida dessverre ikke har nådd opp i konkurransen. Jeg ønsker ikke at forsvarsministeren skal gi noe pålegg om å kjøpe svensk, men samtidig ser vi at det er en god del positive effekter ved å kunne ha utstyr felles med Sverige og Finland. Vi kan få felles verksteder, og det kan drives mer rasjonelt.

Hvordan vurderer forsvarsministeren det at svensk industri i så mange sammenhenger den siste tida dessverre ikke har nådd opp i konkurransen, og hvilke konsekvenser det har for våre prioriteringer?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:08:05]: Fra norsk side ønsker vi til enhver tid å velge de leverandørene som på det aktuelle området kan gi det beste produktet til den beste prisen, og der vi også vurderer det som man ikke alltid tenker på når man diskuterer forsvarsindustrien: levetidsperspektivet, evnen til understøttelse og evnen til vedlikehold.

Det som er viktig også når vi diskuterer dette i en nordisk sammenheng, som jeg gjorde med mine nordiske kollegaer på vårt ministermøte senest i slutten av mars, er at når vi tenker oss muligheten for samarbeid mellom nordiske land, både om anskaffelse og om vedlikehold – egentlig i hele levetida til materiellet – er det avgjørende for oss, som da har ulik alliansetilknytning, at vi kan gjøre det samme i fred som vi gjør i krise og krig. Ellers må landene egentlig etablere og anskaffe to separate systemer, ett til bruk for samarbeid i fred og ett til bruk hvis det skulle være krise. Det er av de tingene vi diskuterer og vurderer veldig åpent i NORDEFCO akkurat nå.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:09:28]: I innlegget mitt understreka eg at det å nytte artikkel 123 i EØS-avtalen kan gjerast på ein aktiv og strategisk måte. Sjølvsagt skal innkjøp av norsk forsvarsmateriell gjerast frå den beste leverandøren. Det handlar om pris, det handlar om kvalitet, det handlar om leveringsdyktigheit, det handlar om dei løysingane som ein treng.

Men dersom denne industrien, som er viktig for Noreg økonomisk, men sjølvsagt òg strategisk og forsvarspolitisk, skal kunne utvikle seg endå betre i framtida, er det viktig at det norske forsvaret er ein stor innkjøpar. Det vil òg vere eit garantistempel og eit kvalitetsstempel når forsvarsindustrien vår skal marknadsføre seg i andre land, i tillegg til den nytten me nasjonalt kan ha av dei produkta.

Korleis ser forsvarsministeren på bruken av artikkel 123 i EØS-avtalen, og korleis kan me bruke han meir aktivt til fordel for dei norske interessene?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:10:34]: For det første vil jeg understreke at vi bruker mange ressurser – både fra departementet og fra Forsvaret – på å bidra til å markedsføre norske produkter. Det skjer egentlig gjennom et ganske stort virkemiddelsett, alt fra markedsføringsstøtte – som jeg så vidt var inne på i innlegget mitt – til det faktum at norsk forsvar anskaffer norsk forsvarsteknologi, og dermed også bruker den sammen med allierte. Det er også en markedsføringskanal.

Jeg registrerer at en enstemmig komité, foruten Senterpartiet, legger til grunn at man innenfor de åtte kompetanseområdene bør velge norsk industri dersom forholdene ligger til rette for det. Det er et syn regjeringa deler.

Så skal vi huske på at artikkel 123 er en unntaksbestemmelse. Vi har vært veldig opptatt av at vi må søke å legge til rette for konkurranse også i Norge, dersom vår industri skal ha innpass ute. Det er et gjensidig forhold, der vi ønsker å gi vår industri fordeler på de områdene vi kan gjøre det, samtidig som vi sørger for at vår industri også har god markedsadgang ute. Som jeg var inne på, henter de veldig store deler av sine inntekter utenfra, og det er et viktig konkurransefortrinn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kåre Simensen (A) [12:12:06]: Det sies at regjeringen nå snart skal legge fram sin nye langtidsplan for Forsvaret. Med utgangspunkt i forsvarssjefens fagmilitære råd har vi så registrert at sikkerhets- og forsvarsdebatten opptar svært mange. Oppsummert har debatten fokusert på vår suverenitet, handlefrihet og sikkerhet. I dette perspektivet er det mange hensyn å ta, og ett av mange er hvilken innretning vi skal ha på vår framtidige forsvarsindustri, som denne debatten har satt fokus på. Symbiosen mellom å ha en nasjonal forsvarsindustri og nasjonale sikkerhetsbehov er to sider av samme sak.

Som det står i meldingen: «En nasjonal forsvarsindustri med kompetanse på kritiske kapabilitets- og teknologiområder kan derfor være avgjørende for vår evne til å ivareta nasjonal sikkerhet.» Tydeligere kan det ikke sies, og komiteen er enig både i regjeringens hovedmålsetting og de åtte utvalgte kompetanseområdene.

Jeg vil, som alle andre som har hatt ordet før meg, si at jeg er stolt av vår forsvarsindustri. Vi ser en vekst av høyteknologiske forsvarsbedrifter som har blitt verdensledende på sine områder, takket være kombinasjonen av innovasjon, kunnskap og teknologi. Det har for mange bedrifter medført leveranser til F-35-prosjektet i en knallsterk konkurranse med andre internasjonale leverandører. Gratulerer til de bedriftene!

Trekantsamarbeidet Forsvaret, forsvarsindustrien og Forsvarets forskningsinstitutt er uten tvil en avgjørende suksessfaktor som har bidratt til dette. Komiteen er også tydelig på at dette samarbeidet må utvikles. Mange har i sine innlegg – før meg – berørt spin-off-effekten fra forsvarsindustri til sivile mål. Det er utrolig viktig å fokusere på denne delen av innovasjonsarbeidet.

Under høringen til denne meldingen kom det fram et klart budskap fra LO, NHO og bedriftene til oss politikere. De var tydelige på at det er nødvendig å stille krav til både Forsvaret og industrien for å få et best mulig samarbeid på flere områder for at norske leverandører som hovedregel skal foretrekkes. De var samtidig veldig tydelige på at det må kreves forpliktende industriavtaler når Forsvaret anskaffer materiell fra utlandet. Slike krav kan ikke misforstås, og komiteen har også vært tydelig på det i sin innstilling. Men det er heller ikke tvil om at slike krav kan være utfordrende. Forsvarsmarkedet har tradisjonelt vært et lukket marked med begrenset konkurranse. Til tross for uttalte ambisjoner om flernasjonalt samarbeid innenfor denne industrien er nok virkeligheten litt annerledes. Altfor mange land som har egen forsvarsindustri, har etablert ordninger som i altfor stor grad favoriserer egen industri. USA er kanskje det landet som sterkest beskytter egen industri ved å ha et restriktivt regime for teknologioverføring, spesielt innenfor militær høyteknologi. I Europa har vi sett en utvikling av beskyttelse av egen forsvarsindustri, ofte begrunnet i økonomisk tøffe tider og derav beskyttelse av egne nasjonale arbeidsplasser. Slike valg kan være forståelige, men det fremmer ikke en effektiv utvikling, og ikke minst utnyttelse, av den kompetansen den samlede europeiske forsvarsindustrien totalt sett har.

Apropos manglende samarbeid kan dette hjertesukket fra en konferanse jeg var med på i regi av IPC, oppsummere hva som kan bli konsekvensene: Det er påfallende at medlemsstatene er forberedt på å deployere sine tropper skulder-til-skulder i kriseoperasjoner, men evner ikke i like stor grad å samarbeide om å gi disse troppene militært utstyr som i tilstrekkelig grad samsnakker med hverandre i gjennomføring av en operasjon for å hindre tap av liv. Jeg synes det var klare ord for pengene.

Men til tross for det er det mange som er tydelige på at internasjonalt samarbeid i stadig større grad må bli nødvendig for å kunne realisere komplekse høyteknologiske forsvarskapasiteter. På den banehalvdelen er jeg sikker på at norsk forsvarsindustri vil være sentral. Vårt ansvar, sammen med forskningen, er å være en del av industriens støtteapparat. Vi må spille hverandre gode. Med andre ord: Litt godfotteori blir en del av norsk forsvarsindustris framtidige utviklingsstrategi.

Svein Roald Hansen (A) [12:17:06]: Det er bred enighet i denne sal om forsvarsindustriens betydning og også om at vi har en dyktig og allsidig forsvarsindustri. Det er en industri som har noen spesielle særpreg. Forsvarsindustrien er dynamisk, men den er også langsiktig. Utviklingen av våpensystemer går raskt, men tar likevel tid og – ikke minst – det er kostbart. Markedet er begrenset. Vi har og skal ha en streng eksportkontroll. Helst skal vi jo bare selge våpen til dem som ikke skal bruke dem.

Alt dette betyr at samarbeid mellom forsvar og industri er viktig i et land som vårt, og at industrien må ha stabile rammevilkår fordi den må ha en langsiktig horisont. Da er strategiene viktig. Det er full tilslutning til prioriteringen av de åtte teknologiske kompetanseområdene som regjeringen har foreslått, men jeg vil peke på at komiteen har gjort en presisering i punkt 1, Kommando-, kontroll- og informasjons-, beslutningsstøtte- og kampsystemer, der vi har satt inn «inkludert radarsystemer». Jeg er litt overrasket over at det ikke lå inne i det som kom fra regjeringen, for denne presiseringen har komiteen gjort tidligere, i forrige periode, da forsvarsministeren var leder av komiteen. Så neste gang det kommer en strategi fra regjeringen, håper jeg at det området er inkludert. Det er åtte områder som er viktige for vårt forsvar, men det er også åtte områder hvor vi har bedrifter med stor spisskompetanse.

Så vil jeg bare nevne at i forbindelse med arbeidet med denne meldingen og for så vidt også med eksportmeldingen, som vi skal diskutere etterpå, dukker det også opp nye bedrifter som arbeider med produkter som ikke nødvendigvis kan karakteriseres som militært utstyr, men som er viktig, bl.a. for sikkerheten i vårt gjennomdigitaliserte samfunn, som kryptering, kontrollsystemer. Det illustrerer at begrepet «forsvarsindustri» ikke må tolkes for snevert. Det ligger en del i randsonen her som kan kalles sikkerhetsindustri, som kan være viktig i industriell utvikling, og som kan være viktig både for Forsvaret og for sivile oppgaver hvor det er viktig med god kontroll og sikkerhet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [12:20:16]: Takk til statsråden for hennar innlegg og for at ho løfta fram høgteknologi. Høgteknologi er viktig, og nye teknologiar i forsvarsaugaméd kan få sivile bruksområde. Representanten Trine Skei Grande gav meg frimod til å ta ordet ein gong til.

Statsråden nemnde bl.a. at utviklinga av typen sensorar kan sjåast i samanheng med andre bruksområde. Då har eg lyst til å minna om at velferdsteknologi er på dagsordenen omkring i det ganske land, i kommunar, i helseføretak. Her er det utruleg mange utfordringar å løysa når det gjeld akkurat det som går på sensorar. Eg håpar derfor at dette er eit område som kan få større samhandling, slik at ein i fellesskap kan utvikla òg denne typen teknologi både militært og sivilt, for det handlar om det same – å finna dei bruksområda som er viktige for fleire.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.