Jette F. Christensen (A) [11:50:55] (ordfører for saken): EOS-utvalgets årsmelding og debatten om den er ikke bare en oversikt over aktiviteter. Det er også en gjennomgang og en måte for å se hvordan e-tjenestene lar seg kontrollere og ettergå. Det er også en løyperapport til Stortinget om hvorvidt departementet sørger for å følge opp de bekymringene som Stortinget har reist.

I tillegg er det en mulighet for offentligheten å søke og finne trygghet i resultatet av undersøkelsene. Heldigvis er den å finne der. Jeg vil understreke at en samlet komité forventer allikevel at de uregelmessigheter som er tatt opp og kommentert av EOS-utvalget, vil bli brakt i orden. Jeg vil nevne noen av dem senere i mitt innlegg. Det som er spesielt problematisk, er at flere ganger de siste årene er det de samme uregelmessighetene vi kommer tilbake til.

I 2015 opprettet utvalget 37 saker av eget tiltak mot 39 i 2014. Sakene som utvalget har tatt opp av eget tiltak, er hovedsakelig oppfølging av funn som utvalget har gjort i sine inspeksjoner. Utvalget undersøker som kjent klager fra enkeltpersoner og organisasjoner. Det kom inn 23 klager på EOS-tjenestene i 2015 mot 26 i 2014. Komiteen synes det er positivt at utvalget prioriterer klagesaksbehandlingen og bruker mye ressurser på det. Enkelte av klagene har vært rettet mot flere av EOS-tjenestene samtidig, og derfor er det særlig viktig å ettergå den enkelte klager fordi det kan være symptomer på et større problem.

Komiteen registrerer at E-tjenesten i 2015 har forbedret og tilrettelagt utvalgets søk i tjenestens systemer, med unntak av noen opplysninger som kategoriseres som sensitive, og at utvalget i sin årsrapport betegner løsningen som tilfredsstillende. Komiteen vil drøfte de forholdene som er omkring innsyn i særlig sensitiv informasjon, i behandlingen av evalueringsrapporten for EOS-utvalget som vi vil komme tilbake til.

Komiteen har merket seg at E-tjenesten 2. desember 2014 fastsatte en instruks om tilrettelegging for EOS-inspeksjoner og behandling av henvendelser fra EOS-utvalget. Det beskriver vi som positivt.

I en verden der e-tjenestene blir stadig viktigere for å hindre kriminalitet, er tilliten og legitimiteten til tjenestene særlig viktig. EOS-utvalgets virke og årsmeldingen bidrar nettopp til å styrke den tilliten. Årsmeldingen tegner et bilde av en tjeneste som samarbeider om kontroll, som ønsker å bidra til åpenhet der det er mulig, og som spiller på lag for å skape trygghet rundt dens virke. Etterretning har som hensikt og mål å sikre vår felles trygghet. Det er en ønsket og prioritert tjeneste, og prisen vi må betale, er vår tillit. Denne årsmeldingen viser at tjenestene er den tilliten verdig.

Likevel vil jeg understreke at seks av fire klagesaker rettet mot NSM har gitt grunn for kritiske merknader fra utvalget. Dette betegner komiteen som alvorlig. Det er også en del gjentakende problemer som det drøyer for lenge med å løse.

Det er viktig at EOS-utvalget får mulighet og de virkemidler det trenger for å fortsette sin virksomhet. Presidentskapet nedsatte 27. mars 2014 et utvalg for å evaluere hele virksomheten. Det kommer vi tilbake til i en egen debatt i Stortinget. Komiteen har behandlet rapporten.

EOS-utvalget peker i årsmeldingen på behovet for forsterkede mekanismer for demokratisk kontroll ved utvidede metoder og hjemler for EOS-tjenestene. I årsmeldingen understrekes det særlig at etableringen av et eventuelt digitalt grenseforsvar også må følges av vurderinger av hvordan dette skal kontrolleres av EOS-utvalget. Dette er komiteen enig i, og jeg vil legge til at det må vi anse som en selvfølge.

Stortinget har tidligere diskutert og problematisert utfordringene med at samarbeidet mellom tjenestene er grenseoverskridende, mens kontrollen er nasjonal. Komiteen berømmer EOS-utvalgets engasjement internasjonalt – det har de hatt lenge – i dette spørsmålet og mener det er viktig og riktig at de prioriterer samarbeidet med DCAF, Geneva Centre for the Democratic Control of Armed Forces. Jeg vil legge til for egen del at jeg håper Norge vil ta en pådriverrolle på flere nivå, siden vi ligger så langt foran, som vi tross alt gjør, flere andre land, med kontrollfunksjoner.

Noe av det viktigste EOS-utvalget gjør, er å ta opp saker på eget initiativ og ikke minst i kjølvannet av saker som har kommet opp i den offentlige debatten, og saker som tilflyter offentligheten. Det er viktig ikke bare for å løse opp kritikk og imøtegå kritikk, men det er også viktig for å bidra og være med i den samtalen for å skape ro om e-tjenestenes virke.

Komiteen registrerer at utvalget har lagt en betydelig innsats i kontrollen av PSTs henleggelse av etterforskningen om å avklare om det var noe hold i Aftenpostens materiale i saken om falske basestasjoner, og om det viste at det hadde pågått ulovlig etterretningsvirksomhet til fordel for fremmed stat ved bruk av falske basestasjoner i Oslo sentrum. Dette var en stor og viktig sak. Det ga grobunn for mye bekymring og uro rundt tjenestenes virke, og komiteen vil uttrykke at det er positivt at EOS-utvalget engasjerer seg i så pass mye som de gjorde. PST oppgir i sin konklusjon på etterforskningen at «det ikke finnes bevis for bruk av falske basestasjoner eller IMSI-fangere i grunnlagsmaterialet som er innhentet i anledning etterforskningen». EOS-utvalgets grundige undersøkelse viste at PST ikke har benyttet falske basestasjoner i Oslo sentrum på ulovlig vis, og utvalget fant ikke grunn til å kritisere PSTs tekniske grunnlag for å henlegge saken. Komiteen mener det er positivt at utvalget vil fortsette å kontrollere PSTs bruk av IMSI-catching, og mener også at resultatet av den undersøkelsen som kom, var betryggende.

Komiteen vil her uttrykke at vi har registrert utvalgets arbeid med «Mysteriet Mathiesen»- saken. EOS-utvalget har uttrykt at dersom Stortinget fatter et vedtak som pålegger utvalget å undersøke saken, vil utvalget undersøke saken nærmere. Utvalget har ikke mottatt noen tilbakemelding fra Stortinget i saken. Som saksordfører vil jeg vise til E-tjenestens redegjørelse og brev av 7. mai 2015 til Stortingets presidentskap der utvalget opplyste at det etter en helhetsvurdering hadde kommet til at utvalget ikke av eget tiltak ville foreta en undersøkelse av de forholdene Dagens Næringsliv omtaler i sine artikler. Komiteen henviser til det og deler den helhetsvurderingen.

Utvalget har gjennomført 25 inspeksjoner, to flere enn instruksen krever. Politiets sikkerhetstjeneste er inspisert ti ganger, E-tjenesten fem ganger, NSM fire ganger og Forsvarets sikkerhetsavdeling tre ganger. I tillegg er personellsikkerhetstjenesten i Forsvarsdepartementet, personellsikkerhetstjenesten i Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og etterretnings- og sikkerhetsfunksjoner i Marinejegerkommandoen inspisert. Jeg vil understreke at komiteen mener todelingen av inspeksjonen, en stikkprøvekontroll og en forberedt kontroll med anledning til å stille spørsmål, er riktig.

Informasjon om enkeltpersoner som ikke skal lagres, skal ikke lagres. Det er avgjørende for muligheten til denne lagringen at begrensningene, lovhjemlene for innhenting blir fulgt, og reglene for sletting overholdes.

Komiteen merker seg at utvalget påpeker det som positivt at PST har etablert nye arbeidshypoteser som viser grunnlaget for hvorfor PST anser det som nødvendig og viktig å lagre informasjon om personer i registeret Smart. Komiteen understreker likevel at legitimiteten av registreringen ikke har vært aktiv nok, og etterlyser dette arbeidet.

Vi er fornøyd med at PST har meddelt at tjenesten vil endre sin tekniske løsning, slik at det blir foretatt femårsvurdering av opplysninger om positive kontakter. Vi registrerer også at PST har gjennomgått opplysninger av sine kontakter, som naturlig nok resulterte i en betydelig reduksjon i antall personer med kontaktstatus i Smart.

Komiteen registrerer utvalgets håndtering av «etterretningshendelse med omfattende e-postliste». Situasjonen er den at en rekke e-postadresser var lagret i Smart uten rettslig grunnlag og ble slettet som følge av EOS-utvalgets kontroll. Regelverket for sletting må bli fulgt, og det må bli en større bevissthet omkring lagringsprosedyrer, slik at man ikke er avhengig av EOS-utvalgets kontroll før det blir slettet. Komiteen forventer at opplysningene ikke behandles i strid med regelverket i fremtiden.

Det har igjen vært funn på P-området i PST-nett. Dette har utvalget og komiteen tidligere påpekt som problematisk. Komiteen forventer at lagring av informasjon utenfor etablerte systemer opphører. I sin innstilling til årsmeldingen for 2014 ba komiteen Justis- og beredskapsdepartementet om å avklare forholdet mellom arkivlovens oppbevaringsplikt og slettereglene etter politiregisterloven. Men fortsatt er det uklarhet knyttet til hvordan og når sperring, arkivering og eventuell avlevering til Riksarkivet skal skje. Det er ikke bra.

Utvalget har meddelt at det imøteser utfallet av tjenestenes dialog med Justis- og beredskapsdepartementet og Riksarkivet omkring disse problemstillingene. Det gjør også komiteen.

Kritikk har ingen verdi om den ikke gir indikatorer på hva som bør endres for at grunnlaget for kritikk skal opphøre. Komiteen registrerer at utvalget har mottatt 14 klager rettet mot PST, mot 13 i 2014. En sak har gitt grunn til kritikk, og det kritiserte forholdet er nå opphørt. Utvalget mener at det er en utfordring – og den bekymringen deler komiteen – at det i begrenset grad kan gi klagere begrunnelse for utvalgets kritikk av PST i klagesaker. Det betyr at opplysninger om kritikk som følge av en klage ikke kan gis Stortinget. Komiteen ber Justis- og beredskapsdepartementet vurdere denne praksisen, med tanke på å styrke kontroll- og forbedringsmuligheten.

En av de problemstillingene vi har diskutert flere ganger i denne sal, er saksbehandlingstiden i klareringssaker. Gang på gang har Stortinget blitt lovet effektivitet på dette området. Årsrapporten konstaterer at NSM har iverksatt tiltak som har ført til reduksjon av restanser og en forventning om kortere saksbehandlingstid i nyere saker. Det er bra. Komiteen deler utvalgets forventning om at NSM fortsetter innsatsen for å få saksbehandlingstiden i klareringssaker ned på et forsvarlig nivå.

Komiteen har mottatt den særskilte meldingen til Stortinget om hjemmelsgrunnlaget for E-tjenestens overvåkningsvirksomhet. Det kommer vi tilbake til senere.

I årsmeldingen anmoder EOS-utvalget Stortinget om å vurdere en lovfesting av en regel om utsatt innsyn for EOS-utvalget tilsvarende den som finnes i riksrevisjonsloven § 18 andre ledd og offentlighetsloven § 5, slik at offentlighet først inntreffer når saker fra EOS-utvalget er mottatt i Stortinget. Den vurderingen er komiteen enig. Representanter for komiteen vil komme tilbake og fremme forslag til endringer i EOS-kontrolloven i et eget representantforslag.

Med dette anbefaler jeg komiteens enstemmige merknader til årsmeldingen.

Michael Tetzschner (H) [12:05:48]: Dette er en sak fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, som har arbeidet grundig med både denne saken og den neste saken på dagens agenda, og innstillingen bærer også i stor grad preg av enighet i komiteen. Derfor er det lett for meg å kunne konstatere at saksordføreren har gjengitt diskusjonen og konklusjonen fra komiteen på en aldeles utmerket måte.

Jeg kan begynne med å si at vi er tilfreds med at EOS-utvalget reagerer på offentlig omtale av fenomener, som man så går inn og undersøker nærmere, f.eks. det tilfellet som var omtalt i Aftenposten, nemlig disse falske basestasjonene, som også saksordføreren var inne på.

Jeg er også enig med saksordføreren når hun konstaterer at disse undersøkelsene viser at PST ikke har benyttet falske basestasjoner i Oslo sentrum på ulovlig måte, og at utvalget ikke fant at det var grunnlag for å kritisere PSTs tekniske grunnlag for å henlegge saken. Komiteen mener det er positivt at utvalget vil fortsette å kontrollere denne utstrakte bruken av IMSI-catching, som det heter, altså disse basestasjonene som lokker til seg kommunikasjon.

EOS-utvalget har i årsmeldingen pekt på behovet for stadig sterkere mekanismer for å sikre demokratisk kontroll, når man tilstår å utvide metoder og hjemler for EOS-tjenesten. I årsmeldingen understrekes det særlig at etableringen av et digitalt grenseforsvar også må følges av vurderingen av hvordan dette skal kontrolleres av EOS-utvalget. Her har vi jo parallelt med denne årsmeldingen og i kjølvannet av den også blitt klar over Lysne II-utvalgets innstilling. Det jeg vil konkludere med så langt, er at EOS-utvalget kommer til å spille en viktigere rolle fremover gitt at man går inn på forslagene fra Lysne-utvalget. Utvidelsen av tilsynsområdet som følge av digitalt grenseforsvar er den viktigste grunnen til dette, men EOS-utvalget vil altså ikke stå alene, man må også finne frem til forsterkede mekanismer som en forutsetning for å innføre et digitalt grenseforsvar. Man vil, med de utvidede metodene man står overfor, også ha behov for et sterkere rettslig rammeverk som sikrer at denne aktiviteten skjer ut fra prinsipper som er forenlige med rettstaten.

Digitalt grenseforsvar innebærer teknologiske muligheter for at E-tjenesten kan gjennomføre målrettet innhentning og analyse av relevante utenlandske etterretningsdata. Tilgangen må være domstolskontrollert, og søket må være spesifikt rettet mot utenlandske aktører. Man kan litt enkelt si at DGF ikke på dette punkt ligner DLD, altså datalagringsdirektivet, som hadde et større preg av masseovervåkning, idet man legger til grunn velkjente etterforskningsprinsipper, og at man har spesifikke søk.

Jeg må også si at det teller med i vurderingen at det er en voksende bekymring for at etablerte stater, ikke bare ikke-statlig organiserte nettverk, gjennomfører planmessige cyberangrep rettet mot samfunnskritisk infrastruktur i nabolandene og i flere tilfeller målrettede dataangrep for å påvirke både opinionsdannelse og valgutfall. Det har etter mitt skjønn gitt en helt annen og alvorligere dimensjon til de spørsmålene vi diskuterer.

Digitalt grenseforsvar vil etter det som er skissert som løsninger for i det hele tatt å gå inn på det og akseptere det som metode, og for at vi skal kunne anse det for å være nødvendige og proporsjonale tiltak, måtte bli underlagt det mest omfattende kontrollregimet som man har sett. Alle søk må forhåndsgodkjennes av en uavhengig domstol, basert på klare avveiningsnormer. Det er også viktig at disse avveiningsnormene ikke endres senere i forløpet, f.eks. ved formålsendring, som noen vil karakterisere som formålsutglidning. Krav til domstolskontroll vil innebære at E-tjenesten ikke kan benytte noe av kommunikasjonen uten forutgående kjennelse. I tillegg til forhåndsautorisasjon vil det måtte etableres en ny uavhengig kontroll i tilnærmet samtid, som altså da vil være en instans i tillegg til det EOS-utvalget som vi etter hvert er blitt vel kjent med, og som er innarbeidet i kontrollsystemet. Samtidig vil man altså beholde den uavhengige ettertidskontrollen, som nettopp er kjerneoppgaven til EOS-utvalget.

Med disse ordene om de problemstillinger som vi står foran, og som vil kreve gjennomtenkning både av prinsipielle grunner og av lovtekniske grunner, ser jeg frem til den neste årsmeldingen og de funn som den måtte gi. Jeg kan konstatere at denne årsmeldingen viser at vi har et EOS-utvalg som har vært oppgaven voksen, noe som er en betryggelse for en demokratisk kontroll av EOS-tjenestene.

Helge Thorheim (FrP) [12:12:29]: Det er bra å se at EOS-utvalget har utført inspeksjoner hos de hemmelige tjenestene slik det er nedfelt i kontrollinstruksen, og derigjennom har foretatt det antall inspeksjoner som skal iverksettes – og vel så det. Det konstateres at det utøves både en stikkprøvekontroll og en forberedt kontroll med anledning til å stille spørsmål. Fremskrittspartiet mener det er bra at det er en slik todeling av inspeksjonene.

EOS-utvalget feiret i 2016 20-årsjubileum i sin nåværende form, og det var dermed naturlig at en så på hvordan EOS-utvalget har fungert i denne perioden. Etter anmodning fra utvalget selv nedsatte presidentskapet i 2014 et eget utvalg for å evaluere EOS-utvalgets virksomhet. Evalueringsutvalgets rapport behandles i komiteen som egen sak, og jeg behandler ikke det nærmere i dette innlegget.

I likhet med kontroll- og konstitusjonskomiteens rett til å ta opp saker på eget initiativ har utvalget selv tatt opp saker på bakgrunn av den offentlige debatten – dette i henhold til EOS-kontrolloven § 3. Komiteen finner dette meget positivt.

EOS-utvalget peker på behovet for forsterkede mekanismer for demokratisk kontroll ved utvidede metoder og hjemler for EOS-tjenestene. Det pekes spesielt på at etablering av et digitalt grenseforsvar også må følges av vurderinger av hvordan dette skal kontrolleres av EOS-utvalget. Lysne II-utvalget har kommet med anbefalinger om hvordan et digitalt grenseforsvar kan etableres, og det er tydelig at en må gå nøye inn på de områdene som gjelder den demokratiske kontrollen ved de metodene som beskrives – som også EOS-utvalget er opptatt av. Fremskrittspartiet vil medvirke til at dette tema blir viet spesiell oppmerksomhet når regjeringen fremmer forslag om et digitalt grenseforsvar, herunder vil balansen mellom digitalt grenseforsvar og hensynet til personvernet bli viet stor oppmerksomhet.

EOS-utvalget har tidligere uttrykt bekymring over den lange saksbehandlingstiden i klareringssaker. Parallelt har dette også vært et gjentagende tema fra Ombudsmannen for Forsvaret sin side, og komiteen har også i sine innstillinger til Stortinget uttrykt samme bekymring flere ganger. Ifølge årsrapporten fra EOS-utvalget konstateres det nå at NSM har iverksatt tiltak som har medført redusert restanse og en forventning om kortere saksbehandlingstid i nyere saker. Dette er et område som komiteen også er opptatt av, og det er derfor en forventning om at NSM får saksbehandlingstiden ned på et forsvarlig nivå.

Fremskrittspartiet finner grunn til å gi ros til EOS-utvalget for måten utvalget gjennomfører sitt arbeid på i henhold til EOS-kontrolloven, herunder også spesielt måten EOS-utvalget har iverksatt initiativsaker på på bakgrunn av den offentlige debatten.

Ellers vil jeg vise til saksordførerens meget grundige og gode gjennomgang.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:15:54]: Vårt samfunn er basert på tillit mellom myndigheter og borgere. De virkemidlene vi benytter for å sikre trygghet og sikkerhet, må ikke være slik at de bidrar til å svekke denne tilliten mellom stat og borger.

Framveksten av informasjonssamfunnet og utviklingen av stadig ny teknologi krever at vi har en tydelig og prinsipiell holdning til hva som er den enkelte borgers rettigheter. Hvordan forholder vi oss til en informasjonsflyt som mer og mer utfordrer enkeltindividets rett til privatliv?

Vi vet at hensynet til personvern må avveies mot behovet for effektiv bekjempelse av kriminalitet. I mange saker vil det være gode grunner for å innføre strengere kontroll. Hensyn må alltid veies opp mot hverandre. Men dersom vi ikke har et bevisst forhold til de grunnleggende prinsippene vi avveier imot, vil vi nesten umerkelig skli bort fra de grunnleggende prinsippene om menneskets vern og borgernes frihet, for det vil alltid kunne anføres argumenter om nytteverdi. Hvert enkelt skritt trenger ikke være dramatisk, men det kan bli en demontering av personvernet ut fra prinsippet «tar du den, så tar du den».

Dette er ikke et funksjonelt spørsmål. Det er et verdispørsmål, og det er politikk. Det er politikken som setter grenser for virkemiddelbruken. Samtidig er dette et felt der det er fort gjort å skli. Selv om politikken er satt og virkemidler definert, vet vi dessverre så altfor godt hvor viktig det er at de hemmelige tjenestene er under demokratisk kontroll. Derfor utøver EOS-utvalget viktige oppgaver gjennom å påse at det ikke øves urett mot noen og at menneskerettighetene respekteres. Dette er en særdeles viktig samfunnsoppgave, som også bidrar til å forankre, utvikle og styrke tjenestenes legitimitet.

Årsrapporten til EOS-utvalget gir en grundig gjennomgang av virksomheten. Dette er nyttig og viktig informasjon for Stortinget. Det er gjennomført 25 inspeksjoner, og det er to flere enn det EOS-kontrollinstruksen krever. Samtidig tar utvalget opp saker som har fått oppmerksomhet i det offentlige rom, eksempelvis saken om falske basestasjoner i Oslo sentrum.

Utvalget har lagt en betydelig innsats i kontrollen av PSTs henleggelse av etterforskningen for å avklare hvorvidt Aftenpostens materiale i saken om falske basestasjoner viste at det hadde pågått ulovlig etterretningsvirksomhet til fordel for fremmed stat ved bruk av falske basestasjoner i Oslo sentrum. PST oppgir i sin konklusjon av etterforskningen at det «ikke finnes bevis for bruk av falske basestasjoner eller IMSI-fangere i grunnlagsmaterialet som er innhentet i anledning etterforskningen». EOS-utvalgets grundige undersøkelse viste at PST ikke har benyttet falske basestasjoner i Oslo sentrum på ulovlig vis, og utvalget fant ikke grunn til å kritisere PSTs tekniske grunnlag for å henlegge saken. Samtidig mener vi i Kristelig Folkeparti, i likhet med resten av komiteen, at det er positivt at utvalget vil fortsette å kontrollere PSTs bruk av IMSI-catching.

En gjentakende sak har vært den lange saksbehandlingstiden i klareringssaker. Det er gledelig at det nå ser ut til å være en viss forbedring. I innstillingen til årsmeldingen for 2014 uttrykte komiteen bekymring over at situasjonen synes å være forverret i 2014, til tross for komiteens tidligere uttalte forventning om forbedring. Da ba komiteen Forsvarsdepartementet om at nødvendige tiltak straks ble iverksatt for å få forholdene brakt i orden. Jeg registrerer at EOS-utvalget har fulgt opp saken i 2015, og at utvalget konstaterer at klareringsmyndighetene har iverksatt tiltak for å forbedre situasjonen. Det er positivt, selv om det fortsatt er en vei å gå før saksbehandlingstiden er nede på et forsvarlig og – etter vår oppfatning – riktig nivå.

Ut over dette viser jeg til saksordførerens gode gjennomgang av saken og komiteens innstilling og understreker avslutningsvis enda en gang betydningen av det viktige arbeidet som utvalget gjør. Det er et viktig arbeid for å sikre at det ikke øves urett mot noen og at menneskerettighetene respekteres.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:20:53]: Først vil jeg få takke komiteens medlemmer for en veldig grundig og god gjennomgang av det som nå ligger til behandling. Komiteen påpeker at EOS-tjenestene i sine åpne trusselvurderinger utrykker at de står overfor et sammensatt og komplekst trusselbilde. Stadig mer teknologisk avanserte systemer gjør informasjonsinnhenting og analyse enklere, samtidig som det stiller store krav til håndtering av informasjon. Det vises også til at økt internasjonal mobilitet reiser flere problemstillinger om tilknytning, statsborgerskap og oppholdssted.

Formålet med etterretning er å skape gode produkter for beslutningsstøtte på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Det er derfor vi i urolige og uoversiktlige tider trenger våre EOS-tjenester som mest. I slike tider er det viktig at tjenestene har tilstrekkelig kapasitet og handlingsrom. Det er imidlertid avgjørende at vi bevarer den demokratiske kontrollen med de hemmelige tjenestene. Det er gjennom en slik kontroll vi sikrer legitimiteten og tilliten til tjenestene. Gjennom sin uavhengige kontroll påser EOS-utvalget at tjenestene opererer innenfor sitt mandat og regelverk. På den måten sikres også enkeltindividets rettssikkerhet.

Jeg er tilfreds med at EOS-utvalget ikke har funnet grunnlag for kritikk mot E-tjenesten som følge av de inspeksjonene som er foretatt i 2015. Jeg registrerer også at utvalget særskilt bemerker at ingen av de tidligere års inspeksjoner som er foretatt på vår stasjon på Ringerike, har gitt grunnlag for kritikk. E-tjenesten er opptatt av å tilrettelegge for at utvalget kan gjennomføre sin kontroll på en best mulig måte. Det er derfor bra at utvalget synliggjør at tjenesten har fastsatt instruks om tilrettelegging og inspeksjoner og har tatt ytterligere praktiske grep for å tilrettelegge utvalgets frisøk.

Jeg er også tilfreds med at utvalget mener at E-tjenesten viser vilje og evne til å ivareta grunnleggende rettssikkerhetsgarantier med måten den rapporterer og følger opp interne avvik. Tjenesten jobber kontinuerlig med å sørge for at den har gode interne rutiner og regelverk for å ivareta de rettslige rammene den er underlagt. Jeg vil i den forbindelse også vise til det pågående arbeidet med utarbeidelse av et mer samlet og helhetlig regelverk for behandling av personopplysninger i tjenesten.

EOS-utvalget har i 2015 gjennomført en inspeksjon av sikkerhets- og etterretningsfunksjonene i Marinejegerkommandoen og ikke funnet grunnlag for oppfølging. I 2012, 2013 og 2014 meldte EOS-utvalget at det ikke hadde god nok faktisk tilgang til Forsvarets FISBasis-systemer. I 2015 har cyberforsvaret utarbeidet en rutine som beskriver hvordan EOS-utvalget skal sikres tilgang til systemene ved inspeksjoner. Utvalget er tilfreds med den etablerte rutinen.

Utvalget har noen kritiske merknader til at en operativ database hos Forsvarets sikkerhetsavdeling ikke var avviklet innen den fristen FSA selv hadde satt. Databasen er nå avviklet og dataene slettet.

Utvalget viser i årsmeldinga til at det har overlevert en særskilt melding til Stortinget om rettsgrunnlaget for tjenestenes overvåkingsvirksomhet. Denne saken behandles som egen sak etter denne, og jeg kommer der tilbake til spørsmålet om regjeringas videre arbeid med etablering av et digitalt grenseforsvar.

Utvalget og komiteen har tidligere rettet kritikk mot den lange saksbehandlingstida i klareringssakene i forsvarssektoren. Denne kritikken har jeg tatt på største alvor og tiltak for å redusere saksbehandlingstida ble iverksatt. Som komiteen vel husker, var også mye av årsaken til problemene tekniske ved innføring av et nytt saksbehandlingssystem.

Forsvarets sikkerhetsavdeling ble styrket med åtte nye årsverk i 2015. I tillegg ble det avsatt to årsverk til Forsvarets personell- og vernepliktssenter for å ivareta rollen som anmodende myndighet og dermed sikre bedre saksflyt mellom senteret og Forsvarets sikkerhetsavdeling. Nasjonal sikkerhetsmyndighet styrket også sin kapasitet betydelig. Jeg er glad for at utvalget og komiteen konstaterer at tiltakene har ført til reduksjon av saksrestanser og til kortere saksbehandlingstid. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har fortsatt arbeidet med å redusere saksbehandlingstida, og tall fra 2016 understreker det. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i klareringssakene oppfyller nå kravene som er satt, dvs. ca. 80 dager. Når det gjelder gjennomsnittlig saksbehandlingstid i klagesakene, viser tallene en reduksjon fra over 400 dager i første tertial 2015 til ca. 100 dager i tredje tertial 2016.

I 2015 mottok Forsvarets sikkerhetsavdeling 16 798 anmodninger om sikkerhetsklarering. Restansetoppen var på 7 400 klareringssaker i februar 2015, og i løpet av 2015 var disse redusert til 3 239. Det er også innenfor det som anses å være normalen, fordi Forsvarets sikkerhetsavdeling alltid har et stort antall pågående saker. FSA opplyser at de aldri har hatt så god kontroll på saksrestansene som de har i dag. Ved utgangen av 2015 behandlet FSA flere saker enn det som kom inn. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for ordinære klareringssaker i 2016 er 45 dager, noe som tilsier en redusert saksbehandlingstid på ca. 25 pst. fra 2015. Forsvarets sikkerhetsavdeling har også opprettet en egen seksjon for kvalitet og juridisk kontroll. Seksjonen skal påse at klareringssakene behandles korrekt og effektivt og samtidig ivareta kontakten med EOS-utvalget.

Jeg vil også knytte noen få kommentarer til de klagesakene som ble tatt opp spesielt av saksordføreren. Det er altså fire av seks klagesaker som har gitt grunn for kritiske merknader. I to av sakene som omhandlet lang saksbehandlingstid, er tiltak allerede iverksatt. Den tredje saken omhandlet uenighet om bruk av skjønn i personellsikkerhetsforskriftens § 3-7. NSMs vurdering er på linje med det som har vært normal praksis blant klareringsmyndighetene. Den fjerde saken behandlet Forsvarsdepartementet som andreinstans, altså klageinstans. Vi var kritiske til NSMs behandling av saken og omgjorde vedtaket. Forsvarsdepartementet vil selvfølgelig sørge for at merknadene knyttet til de aktuelle sakene følges opp.

Vi lever i en globalisert verden og mange norske statsborgere har tilknytning til andre stater enn Norge. Det kan være en kompliserende faktor i saker om sikkerhetsklarering. I de fleste tilfellene vil likevel ikke en slik tilknytning ha avgjørende betydning. Kjevik stasjonssenter har i den forbindelse gjennomført en undersøkelse hvor det framgikk at i underkant av 5 pst. av tilknytningssakene endte med negativ klareringsavgjørelse. Det vil imidlertid være enkelte tilfeller hvor hensynet til sikkerhet begrenser muligheten til å inneha en sikkerhetsklarering. Utvalget viser til at de over tid har sett flere prinsipielle problemstillinger relatert til tilknytningssaker. Utvalget viser også til behovet for at denne typen saker skal gjennomgås systematisk. Det er et arbeid jeg støtter. Det har også vært en del oppmerksomhet om denne typen saker, og det gjelder i hovedsak vernepliktige som har fått en negativ klareringsavgjørelse. Det er grunnet tilknytning til land Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med.

Denne typen saker er utfordrende. En sikkerhetsklarering gis når en person skal ha tilgang til norsk eller våre alliertes skjermingsverdige informasjon. Skjermingsverdig informasjon vil typisk være ønskelig for andre aktører å få innsyn i. PST skriver i sin åpne trusselvurdering at de kjenner til at personer med tilknytning til andre stater blir utsatt for trusler og press fra andre staters sikkerhets- og etterretningstjenester. Det må selvfølgelig klareringsmyndighetene ta høyde for i sitt arbeid.

Det er viktig å understreke at en negativ klareringsavgjørelse i denne typen saker ikke omhandler diskriminering på bakgrunn av etnisitet eller religion. Det er i disse sakene foretatt en konkret og individuell helhetsvurdering av risiko og sårbarhet for press. Det er samtidig åpenbart at en sånn avgjørelse kan være belastende for den det gjelder, særlig for vernepliktige. En del av de som får negativ klareringsavgjørelse, er født og oppvokst i Norge, og de har et stort ønske om å gjøre tjeneste for sitt land. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor foreldrenes opphav skal ha betydning for deres framtid i Forsvaret. Dette er personer som ikke har gjort noe galt, og måten de informeres på og behandles på etter en sånn avgjørelse, bør gjenspeile nettopp det. Forsvaret har derfor forbedret sine rutiner når det gjelder denne typen saker.

Det er avgjørende at fagmiljøene som jobber med disse komplekse sakene, er kompetente og robuste. Det var derfor viktig å få redusert det store antallet klareringsmyndigheter i sivil og militær sektor. Forslaget om en betydelig reduksjon av klareringsmyndighetene til i hovedsak én militær og én sivil myndighet ble vedtatt i juni fjor. Ikrafttredelse for militær sektor var 1. januar i år, og ikrafttredelse for sivil sektor er planlagt til 1. januar 2018. Utvalget har selv pekt på at en reduksjon i antall klareringsmyndigheter kan legge til rette for bedre fagmiljøer, og at dette kan øke rettssikkerheten til den enkelte og allmennhetens tillit til forsvarlig saksbehandling og likebehandling i en delvis lukket forvaltningsprosess. Jeg er derfor glad for å kunne melde at overgangen til ny struktur i vår sektor, altså i forsvarssektoren, har vært vellykket så langt. Forsvarets sikkerhetsavdeling har nå overtatt saksporteføljene fra Forsvarsdepartementet og våre etater uten nevneverdige utfordringer.

Avslutningsvis vil jeg understreke den positive betydningen utvalget har overfor EOS-tjenestene. Utover den primære kontrollfunksjonen utvalget har overfor tjenestene, bidrar utvalget også til en faglig utvikling ved å utfordre tjenestene med kritiske spørsmål, og på den måten drives innsikten og kompetansen framover.

Statsråd Per-Willy Amundsen [12:31:41]: Stortinget har i dag to saker til behandling som berører EOS-utvalget. Begge sakene er viktige for kontrollen med vår etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste. De viser at utvalget er avgjørende for rettsstaten og demokratiet. EOS-utvalget skal bidra til at befolkningen og de folkevalgte har tillit til tjenestene, slik at de kan fortsette å gjennomføre sine viktige samfunnsoppdrag.

Politiets sikkerhetstjeneste er antakelig vår mest gjennomkontrollerte EOS-tjeneste. Domstolens og påtalemyndighetens kontroll av tvangsmidler i informasjonsinnhenting og Justis- og beredskapsdepartementets tilsyn suppleres av EOS-utvalgets gjennomgripende kontroll. I tillegg har PST en fungerende internkontroll basert på klare rammer – klare retningslinjer.

Årsmeldingen for 2015 viser at utvalget fant forhold som det var grunn til å påpeke overfor PST. Det er tilfredsstillende å konstatere at PST følger opp utvalgets funn og påpekninger på en konstruktiv måte. Dette viser hvordan utvalget bidrar til forbedringer, noe PST gir uttrykk for at de setter pris på.

EOS-utvalget finner ikke grunn til å kritisere PSTs grunnlag for henleggelsen av saken om Aftenpostens påstander om falske basestasjoner. Dette er jeg tilfreds med. Den påtalemessige beslutningen om å henlegge kan verken utvalget eller jeg kommentere. Utvalget fant heller ikke grunnlag for å tro at PST sto bak eller hadde akseptert ulovlig bruk av falske basestasjoner.

EOS-tjenesten samarbeider internasjonalt. Jeg konstaterer at EOS-utvalgets dialog med tilsvarende kontrollorganer i andre land bidrar til utvikling av kontrollmetodikken. Jeg vil følge vurderingen av mulighetene for å kunne samordne kontrollen over landegrensene. Jeg er enig med både EOS-utvalget og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i at eventuelle utvidede metoder og hjemler for EOS-tjenesten må følges av forsterkede kontrollmekanismer. Dette må følges opp i utredning om eventuelle lovregler for digitalt grenseforsvar.

Jeg vil følge opp PSTs arbeid med å sikre notoritet for opplysninger om meldere og tipsere på andre måter enn ved registrering i etterretningssystemet Smart.

Det er bra at PST har endret sin tekniske løsning, slik at det nå blir foretatt femårsvurdering også av såkalte positive kontakter. Det er også bra at PST har fulgt opp EOS-utvalgets merknader om personer med kontaktstatus i Smart.

Jeg ser det som uheldig at PST har behandlet flere hundre e-postopplysninger over lang tid uten at vilkårene for behandlingen var oppfylt. Jeg er samtidig også tilfreds med at listen ble slettet etter EOS-utvalgets uttalelse.

Videre slutter jeg meg til EOS-utvalgets bekymring for PSTs tilstedeværelse ved politiets husransakelse i et tilfelle der PST hadde forebyggende sak mot vedkommende. Det er positivt at sjef PST raskt fulgte opp behovet for å sikre en bedre og mer ensartet praksis. Jeg merker meg også at sjef PST fulgte opp overfor alle politidistriktene da EOS-utvalget i 2015 fant arkivmateriale som skulle vært avlevert DSE eller makulert. Justis- og beredskapsdepartementets tilsyn med PST-enhetene i distriktene følger også opp denne problemstillingen, siden det nå ikke skal finnes lokale papirarkiv nettopp i politidistriktene.

Jeg vil følge opp dialogen mellom PST, Riksarkivet og departementet om forholdet mellom arkivlovens krav til oppbevaring og politiregisterlovens krav til sletting av personopplysninger som ikke lenger anses relevante for PST.

PST og Kripos har endret praksis ved anmodning om registrering av etterlysning i Schengen Informasjonssystem, SIS. Dermed imøtekommer de EOS-utvalgets krav om at Kripos skal kunne foreta en reell prøving av om vilkårene for registrering er oppfylt.

Det er en utfordring for EOS-utvalget at det ikke kan gis utfyllende informasjon til klager om kritikk fra utvalget. Det har jeg stor forståelse for. Departementet vurderer om det er mulig å endre praksis, men vi har så langt ikke funnet en løsning som ivaretar hensynet til taushetsplikt om informasjon som er gradert.