Truls Wickholm (A) [15:14:28]: Dette er – som man helt riktig fikk inntrykk av da presidenten leste opp interpellasjonsteksten – to alvorlige problemstillinger. Det finnes en industri som legger til rette for at selskaper og personer ikke skal betale skatt. Selskaper bruker mange av sine evner til å bruke kompliserte selskapskonstruksjoner også for å unngå å betale skatt.

Dette var to deler som var viktige i Stortingets skatteforlik, som ble vedtatt i juni 2016. Dette var viktige punkter for Arbeiderpartiet. Forliket, som var basert på Scheel-utvalgets innstilling, handlet ikke bare om hvilken skatt selskapene skulle betale, som mange kanskje satt igjen med et inntrykk av etter skatteforliket. Det handlet også om en erkjennelse av at for få selskaper i dag betaler den skatten som de burde betale.

I et arbeidsnotat fra professor Guttorm Schjelderup ved Norges handelshøyskole henvises det til en utredning gjort av Giorgia Maffini og Socrates Mokkas, som heter «Profit shifting and measured productivity of multinational firms», som er gjort på Oxford University Centre for Business Taxation. Den viser at flernasjonale bedrifter systematisk rapporterer høyere produktivitet – og dermed inntekt – i lavskatteland. Schjelderup viser i det samme notatet til at internasjonale studier gjennomgående også viser at flernasjonale selskaper har lavere lønnsomhet i høyskatteland enn nasjonale selskaper i samme næring. Dette er også tilfellet for Norge, noe som er vist i studien til Balsvik m.fl. fra 2009. Der finner man f.eks. at flernasjonale selskaper i Norge har en profittmargin som ligger 1,5–4 prosentpoeng under sammenlignbare nasjonale foretak.

Peter Egger, Wolfgang Eggert og Hannes Winner sier i et paper fra 2010 at de ved hjelp av et stort datasett om europeiske bedrifter finner at flernasjonale selskaper betaler 32 pst. mindre i skatt i høyskatteland enn sammenlignbare nasjonale selskaper – noe også de foregående dataene her ville understøtte.

Dette er relativt kjent og helt sikkert ikke nytt for finansministeren. Men problemet med dette er å komme til bunns i hvordan vi skal klare å sette en stopper for denne praksisen. Her ville en oppfølging av de punktene fra skatteforliket som presidenten nevnte innledningsvis, vært en god begynnelse.

Prem Sikka, som er professor i revisjon ved universitetet i Essex i Storbritannia, oppsummerer i en artikkel han har skrevet i boken SKJULT – som er resultatet av et samarbeid mellom Changemaker og Tax Justice Network, med støtte fra Norad – hvordan de fire største revisjonsselskapene i verden, PwC, KPMG, Deloitte og EY systematisk gir råd til sine kunder om hvordan de kan unngå å betale skatt. Ifølge artikkelen ble det i en høring i det britiske parlamentets kontrollkomité ført bevis for at PwC hadde en praksis der de ville anbefale sine kunder å gå inn på skattearrangement dersom det kun var 25 pst. sjanse for at arrangementet ville holde dersom det ble rettslig prøvd. De tre andre selskapene har ifølge artikkelen en liknende terskel på 50 pst.

Luxembourg Leaks, som bør være kjent for Stortinget, viste oss også hvordan det var PwC som i samarbeid med Nederland laget skatteavtaler som har gjort det mulig for multinasjonale selskaper å unngå å betale skatt i hjemlandet.

Panama Papers og andre avsløringer har også vist oss hvordan skatterådgivning for å unngå skatt ikke lenger bare er direkte en-til-en-rådgivning for enkeltkunder, men hvordan det utvikles pakker og systemer som selges i stort til dem som ønsker å unngå å betale skatt. Det er rett og slett blitt en internasjonal industri.

I lys av dette synes det også rart at statsråden har tatt seg – etter min mening – god tid i denne saken. Skattedirektør Hans Christian Holte var ute i media rett etter at forslaget om å vurdere styrket opplysningsplikt og innskrenking av advokaters taushetsplikt i skattesaker var vedtatt i Stortinget, og ønsket forslaget hjertelig velkommen og mente det ville være til god bruk for Norges skattemyndigheter.

Advokatforeningen var derimot sterkt kritisk og sendte et meget kritisk brev – til og med før forslaget var vedtatt i Stortinget, tror jeg – til statsråden, der de ga tydelig utrykk for at de fant dette problematisk. Det er lite å finne om hva som har skjedd i denne saken etter at Stortinget gjorde sitt vedtak i juni.

Et tilliggende problem, som også tas opp i interpellasjonsteksten, er om norsk lovverk i det hele tatt er godt nok rustet for å motstå bruken av denne typen arrangementer. På et seminar om kapitalflukt, som alle partiene i finanskomiteen arrangerte vinteren 2016, gikk Linn Cecilie Anker-Sørensen, som er doktorgradsstipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, igjennom noen av utfordringene knyttet til hva som egentlig kan defineres som et konsern. Anker-Sørensen forsker på grenseoverskridende konsernstrukturer og bruk av finansielle instrumenter for å kontrollere selskaper.

Hun illustrerte for komiteen hvordan man ved bruk av bl.a. derivatkontrakter utfordrer selv hva en aksje er. Fra at vi har kjent en aksje som et standardisert finansielt instrument, kan man nå ved hjelp av derivatkontrakter dele opp rettighetene i tre, slik at de økonomiske rettighetene, f.eks. utbytte, de administrative rettighetene, f.eks. stemmerett og forslagsrett, og de disposisjonsmessige rettighetene, altså retten til å beslutte om aksjen skal selges, leies ut eller beholdes, deles i tre. Tradisjonelt sett er vi vant til å se på dette som sammensatte rettigheter tilknyttet aksjen. Men nå blir altså de oppsplittede elementene, som kan betegnes som dekomponerte aksjer, å anse som selvstendige finansielle instrumenter. Hvem som eier hva, styrer hva og tjener på hva, vil være langt vanskeligere å få øye på i en konstruksjon hvor disse brukes i konserner mellom selskaper, særlig hvis man legger til at mye av dette foregår gjennom offshorekontoer, hvor man har dårlig eller lite innsyn i hva som skjer. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det er grunn til å tro at norsk lovverk neppe er rustet for å ta høyde for dette.

Mange av dagens forslag til regelverksendringer er også basert på en altfor enkelt og rett fram forståelse av hva et konsern er. Dermed kan det også være grunn til å tro at manglende kunnskap om finansiell praksis gjør at lovverket ikke nødvendigvis vil treffe dem man trenger å adressere. Dette kan igjen lede til utfordringer for konkurransekraften, norske arbeidsplasser og skattefundamentet for øvrig.

Finanskrisen viste oss at det er mange måter å styre et konsern på. Det finnes eksempler på datterselskaper i konsernstrukturen som er der kun for å oppfylle et formål for konsernet, uten at det egentlig er en reel juridisk enhet – selskaper som bare oppfyller formalkravene til hva et selskap skal være. Loven oppfylles etter ordlyden, men ikke alltid etter formålet.

I 2014 fikk Norge påpakning for ikke godt nok å følge opp hvitvaskingsregelverket, og i hele denne stortingsperioden har vi hatt en pågående debatt om finansiell åpenhet. Hadde jeg hatt hele Stortinget i ryggen i denne saken, noe jeg opplever at finansministeren har, tror jeg at jeg ville hatt det litt mer travelt med å komme i gang med arbeidet. Vi snakker tross alt bare om at det skal settes ned to utvalg. Jobben – slik det ses fra min ringe posisjon – er altså at det må lages et mandat og en problembeskrivelse, og man må finne de riktige folkene til å greie ut av det. Så selve jobben for departementet burde i seg selv ikke være så stor, men det ville være et kjempeviktig skritt i riktig retning, slik at vi kan få et grunnlag for å komme oss videre i disse sakene.

Dette handler om muligheten til å få inn skatt til fellesskapet uten egentlig å øke skattene – noe jeg tror finansministeren er interessert i. I tillegg handler det ikke minst om å skape like konkurransevilkår for norske lokale bedrifter vis-à-vis internasjonale, grenseoverskridende konserner.

Statsråd Siv Jensen [15:24:34]: La meg takke representanten Wickholm for at han tar opp viktige temaer som opplysningsplikt og taushetsplikt i skatteforhold og overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlag. Interpellasjonen omhandler to punkter i skatteforliket fra mai 2016.

Det første punktet gjelder enighetspunkt 9, om at det skal opprettes et ekspertutvalg som skal vurdere om det bør gjøres ytterligere begrensninger i skatterådgivers taushetsplikt. Det var også enighet om at ekspertutvalget skal se på om skattytere og rådgiveres plikt til å gi kontrollopplysninger bør utvides til å gjelde informasjon om selskapsstrukturer og formålet med finansielle transaksjoner. Til slutt var det enighet om at ekspertutvalget skal vurdere om skatterådgivere bør pålegges opplysningsplikt om skatteplanleggingspakker. Finansdepartementet jobber nå med et utkast til mandat, og det vil bli oppnevnt et offentlig utvalg i løpet av våren. Derfor er det krevende å gå nærmere inn i akkurat den problemstillingen nå, og jeg avventer derfor heller anbefalingene fra ekspertutvalget.

Det andre punktet gjelder enighetspunkt 8 fra skatteforliket. Av punktet fremgår det at det skal gis en status for hvordan det norske lovverket er rustet for stadig mer komplekse finansielle instrumenter og selskapsstrukturer, med tanke på inntektsskifting i flernasjonale selskap.

Jeg legger til grunn at det er overskuddsflytting man her har tenkt på, som er noe litt annet enn inntektsskifting. Med overskuddsflytting siktes det til disposisjoner som reduserer skattebelastningen i Norge, men som i liten grad påvirker realøkonomiske forhold. Det innebærer at vesentlige innsatsfaktorer som ligger til grunn for verdiskapingen, fortsatt befinner seg i Norge, mens overskudd flyttes ut. Hensikten er å oppnå lavere beskatning av opptjent overskudd. Overskuddsflytting skjer hovedsakelig gjennom grenseoverskridende aktivitet. Typisk skjer overskuddsflytting gjennom gjeldsforskyvning og skattemotivert prising av konserninterne transaksjoner.

Overskuddsflytting er uheldig. Det reduserer skatteinntektene til Norge og gir en konkurranseulempe for rene nasjonale aktører som ikke har mulighet til å flytte overskudd til land med lavere beskatning, og det kan føre til at tilliten til skattesystemet svekkes. Uthuling av skattegrunnlag kan også skje på andre måter, og studier fra OECD indikerer at skatteplanlegging som utnytter andre forskjeller enn ulike skattesatser i lands skatteregler, er et betydelig problem.

Jeg gir gjerne en status for regjeringens arbeid mot overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlaget, men jeg understreker at dette er temaer som er grundig behandlet i regjeringens skattedokumenter. I skattemeldingen er forslag til tiltak mot overskuddsflyttinger viet et helt kapittel, og hovedpunktene i skattemeldingen fikk tilslutning på Stortinget gjennom skatteforliket.

Overskuddsflytting var kanskje den viktigste grunnen til at skatteutvalget ble opprettet, og utvalget pekte på at overskuddsflytting er en av hovedutfordringene med selskapsskatten. Når selskapsskatten nå i flere omganger har blitt satt ned, vil det bl.a. gjøre det mindre lønnsomt å drive overskuddsflytting. Men regjeringen er også klar over at dette ikke er tilstrekkelig for å motvirke overskuddsflytting, og annet målrettet regelverksarbeid er derfor viktig.

Samtidig har det vært stor internasjonal oppmerksomhet rundt dette temaet de siste årene. Lokomotivet har vært OECD og G20-landenes BEPS-prosjekt. Prosjektet vil forhåpentligvis munne ut i en rekke endringer i internasjonale skatteavtaler. Endringene har til hensikt å styrke avtalene mot skatteomgåelse mv. Retningslinjene for prising av konserninterne transaksjoner er styrket for å sikre at inntekt tilordnes det landet hvor verdiskapingen skjer. Gjennom BEPS-arbeidet gis i tillegg en rekke anbefalinger om hvordan landene kan utforme nasjonale regler for å beskytte skattegrunnlaget. Ved siden av BEPS-arbeidet, som Norge har deltatt svært aktivt i, har det vært gjort omfattende arbeid med tilsvarende problemstillinger i både EU og FN.

Regjeringen har de senere år gjennomført flere tiltak som skal motvirke overskuddsflytting og uthuling av det norske skattegrunnlaget. Flere av anbefalingene fra skatteutvalget og BEPS- prosjektet er gjennomført, og det pågår ulikt lovarbeid i departementet som vil styrke dette arbeidet ytterligere og gjøre det norske regelverket mer robust. Jeg skal gå gjennom noen sentrale emner:

Ved siden av arbeidet som pågår med å implementere BEPS-anbefalinger i intern lovgivning, har jeg lyst til å nevne en multilateral avtale som kan benyttes til å gjennomføre endringer i skatteavtaler på en svært effektiv måte. Avtalen skal undertegnes 7. juni i år. Instrumentet kan potensielt revidere et stort internasjonalt nettverk av skatteavtaler, uten tidkrevende bilaterale prosesser. I stedet for mange år med bilaterale forhandlinger kan landene oppdatere mange skatteavtaler ved å gi sin tilslutning til utvalgte bestemmelser i instrumentet.

Selskaper med virksomhet i flere land har incentiver til å plassere mye gjeld, og dermed rentekostnader, i land med relativt høy skattesats, mens motsvarende fordringer plasseres i land med lav eller ingen skatt. For å motvirke overskuddsflytting gjennom rentefradraget innførte Norge i 2014 en rentebegrensningsregel. Regler om begrensning av rentefradraget er samtidig en viktig del av det internasjonale arbeidet mot overskuddsflytting.

I skatteforliket var det enighet om at rentebegrensningsregelen bør utvides til også å omfatte eksterne renter, for å treffe en større del av rentefradraget som skyldes overskuddsflytting, og det var enighet om at regelen bør utformes slik at den i minst mulig grad rammer ordinære låneforhold.

Det pågår nå et arbeid i departementet med å stramme inn rentebegrensningsregelen ved å inkludere eksterne renter, og det tas sikte på å sende et forslag på høring denne våren.

BEPS-prosjektet foreslår flere regler som skal motvirke uheldige virkninger av såkalte hybride arrangement, dvs. skatteplanlegging som utnytter forskjeller mellom ulike lands skatteregler. Ved hjelp av slik skatteplanlegging kan skattyter oppnå doble fradrag eller at en inntekt ikke kommer effektivt til beskatning i noen av landene.

I skatteopplegget for 2016 ble det gitt en regel som skal motvirke at et selskap kan ta i bruk fritaksmetoden når det utdelende selskapet har fått fradrag for utdelingen. Behovet for flere slike regler vil bli vurdert fortløpende, og det pågår arbeid i departementet knyttet til enkelte typetilfeller.

Som varslet i skattemeldingen fremmet departementet forslag til regler om innføring av land-for-land-rapportering til skattemyndighetene i Prop. 120 L for 2015–2016. Reglene er vedtatt og overført til skatteforvaltningsloven. Rapporteringen gir plikt for store flernasjonale selskap til å levere en land-for-land-rapport for skatteformål til norske skattemyndigheter. Plikten ligger som hovedregel hos morselskapet i konsernet. Slike regler vil være særlig nyttige for å kunne kontrollere om priser og vilkår er riktig fastsatt ved konserninterne transaksjoner. Første rapportering skjer i 2018, for inntektsåret 2016.

Skatteutvalget anbefalte å stramme inn hjemmehørende-begrepet for selskaper i skatteloven, slik at selskap registrert i Norge alltid anses hjemmehørende i riket. Hensikten er å motvirke at selskaper kan bli bostedsløse. I skattemeldingen varslet regjeringen at en ville sende på høring et forslag om å stramme inn hjemmehørende-begrepet. Vi jobber nå med et høringsnotat med sikte på å sende også dette på høring i nær fremtid.

I det norske skattesystemet er det et særskilt ulovfestet rettsgrunnlag som skal motvirke omgåelser av skattereglene. I innstillingen til skattemeldingen ba komiteen om at det i forbindelse med arbeidet med å lovfeste omgåelsesregelen også foretas en vurdering av om opplysningsplikten bør omfatte hensikten med transaksjoner. En generell utvidelse av skattyters opplysningsplikt til å omfatte hensikten med transaksjoner blir vurdert som ledd i det pågående arbeidet i Finansdepartementet med å lovfeste omgåelsesnormen. Dette arbeidet er prioritert i departementet, men det er litt tidlig å si noe sikkert nå om når en proposisjon vil bli fremmet for Stortinget.

Jeg er opptatt av å ha fremdrift i arbeidet med å beskytte det norske skattegrunnlaget, og jeg kan forsikre representanten Wickholm og resten av Stortinget om at både regjeringen og skatteetaten prioriterer dette arbeidet høyt.

Truls Wickholm (A) [15:33:46]: Vi setter selvfølgelig pris på at statsråden nå opplyser om at det jobbes med et mandat, og at det skal settes ned et utvalg for å se på advokaters taushetsplikt, skatterådgiveres taushetsplikt og også på opplysningsplikten i disse situasjonene. Vi er spent på å se det arbeidet.

Så vil jeg bare henlede oppmerksomheten på statsråden og departementet, for det har blitt gjort mye godt arbeid, på problemstillinger der, f.eks. i rapporter laget av Tax Justice Network og andre organisasjoner i sivilsamfunnene. Hvis jeg skulle gitt statsråden et råd, tror jeg det kunne være lurt, også med tanke på å unngå mye kritikk, å sørge for å ta opp de spørsmålene som et ganske spredt spekter av organisasjoner har vært opptatt av.

Når det så kommer til den andre delen av interpellasjonen, nemlig å få en gjennomgang av hvordan norsk lovverk er rustet i møte med kompliserte selskapsstrukturer, opplever jeg at statsråden går igjennom en del andre ting, som jeg jo er glad for at hun jobber med, men som ikke er direkte koblet til det. Dette er tross alt et enighetspunkt i skatteforliket, og da er det altså litt rart å henlede oppmerksomheten på skattemeldingen. Hadde Stortinget vært fornøyd med det som tas opp der, hadde det vel neppe vært et behov for å ha det som et eget punkt.

Jeg var inne på en av problemstillingene her knyttet til derivater, hvordan man styrer store internasjonale konsern. Det er utviklet egne dataprogrammer for å gjøre dette på en rask og effektiv måte over landegrensene, og det kan være grunn til å tro at vi ikke alltid vet hvem som styrer, hvem som har kontroll over de ulike selskapene.

Så dette er ikke noe forsøk på å ta statsråden, der statsråden trenger å si at jo, vi jobber allerede med andre viktige saker. Her tror jeg det rett og slett er behov for å ta en prat med en av de fremste ekspertene vi har i Norge på dette, Linn Anker-Sørensen og andre, for å få dem til å beskrive for departementet: Hva er det seneste innen forskningen på dette området? Hva er det vi ikke vet? Og hvorfor beskriver disse forskningsmiljøene at det er et så stort gap mellom det som er virkelighetens praksis og det som er realiteten i lovverket? Det tror jeg vi alle har en interesse av at vi kommer til bunns i.

Statsråd Siv Jensen [15:37:04]: Jeg tar gjerne imot gode råd fra representanten Wickholm. La meg også si at jeg er veldig klar over de enighetspunktene som kom i Stortingets behandling av skattemeldingen. Derfor var det viktig for meg da jeg besvarte denne interpellasjonen, å prøve å gi en løypemelding om alt det pågående arbeidet med mange ulike spørsmål knyttet til dette med overskuddsflytting. Dette er jo kompliserte ting, men det er også slik at det er veldig bred politisk enighet i Stortinget om å ha stor innsats på dette området, og jeg kan forsikre om at det har vi.

Jeg oppfattet det heller ikke slik at representanten Wickholm på noen som helst måte prøvde å ta statsråden. Jeg har hatt mange gode diskusjoner med representanten om disse spørsmålene. Det er ingen tvil om at han har et ektefølt engasjement for disse spørsmålene, og det deler jeg.

Jeg merker meg derfor også alle innspillene – med henvisning til både kilder og referanser – i interpellantens innlegg. Jeg kan forsikre om at vi har trykk på å følge opp de enighetspunktene som kom i forbindelse med skattemeldingen, også fordi det er viktig å få på plass regelverksforbedringer på dette området, nettopp for å unngå skatteplanlegging av en karakter som egentlig fører til at man mister skatteinntekter i hjemmehørende land.

Siri A. Meling (H) [15:39:02]: Takk til interpellanten Truls Wickholm for at han tar opp viktige spørsmål knyttet til skatteunndragelse og oppfølging av enkelte av punktene i skatteforliket fra våren 2016 som er knyttet til opplysningsplikt og taushetsplikt i skatteforhold.

Først vil jeg påpeke at finansministeren og regjeringen allerede har fulgt opp de fleste av punktene fra skatteforliket, på en god og offensiv måte, og at disse enten allerede er utkvittert eller er i arbeid og prosess. Det er Høyre godt fornøyd med, og finansministeren fortjener honnør for dette arbeidet.

Både i regjeringens skattemelding og i skatteforliket var det flere punkter knyttet til arbeidet med å forhindre skatteunndragelse. Hele bakgrunnen for Skatteutvalgets utredning og regjeringens skattemelding var nettopp å ta konsekvensene av at kapital lett kan flyttes over grenser, og at det dermed er viktig å sikre oss mot uthuling av skattegrunnlaget i Norge.

Det viktigste grepet har naturligvis vært å sette ned selskapsskatten for å ha et skattenivå som er noenlunde på linje med våre konkurrenter, og særlig våre naboland. Lavere skattenivå gir selvfølgelig i seg selv et lavere incentiv til å flytte overskudd. Jeg er glad for at vi har en regjering og et flertall på Stortinget som tar disse spørsmålene på det største alvor.

Finansministeren redegjorde i sitt innlegg for arbeidet med å opprette et ekspertutvalg som skal vurdere om det bør gjøres ytterligere begrensninger i skatterådgiveres taushetsplikt, og de skal også se på om det skal pålegges skattytere og rådgivere plikt til å gi informasjon om selskapsstrukturer og formålet med finansielle transaksjoner. Dette er viktige elementer i myndighetenes arbeid med å forhindre skatteunndragelse. Jeg ser frem til at mandatet blir ferdig utformet, og er glad for at finansministeren varsler at det vil bli oppnevnt et offentlig utvalg i løpet av denne våren.

Finansministerens gjennomgang av de ulike sidene ved overskuddsflytting i flernasjonale selskaper viser at norske myndigheter arbeider systematisk både nasjonalt og internasjonalt for å begrense handlingsrommet og forhindre denne uthulingen av skattegrunnlaget i størst mulig grad.

Norge har deltatt aktivt i BEPS-prosjektet til OECD og G20-landene, og det har vært gjort omfattende arbeid innenfor dette området også i regi av EU og FN. Selv om en kan ta – og tar – nasjonale grep, er vi helt avhengig av et internasjonalt arbeid og samarbeid for å sikre oss mot overskuddsflytting i flernasjonale selskaper.

Finansministeren og regjeringen er offensive i sitt arbeid og engasjement knyttet til denne problemstillingen. Det viser finansministerens gjennomgang her i dag, hvor hun berørte mange punkter knyttet til overskuddsflytting, og hvor hun bl.a. omtalte en ny multilateral avtale som skal undertegnes i juni, og som skal kunne revidere internasjonale skatteavtaler mer effektivt fremover.

Det er også bra at arbeidet med å inkludere eksterne renter i rentebegrensningsregelen pågår, og at det tas sikte på å sende et forslag til høring i vår. Som kjent er det allerede på plass en rentebegrensningsregel, og dette er et viktig punkt siden overskuddsflytting i stor grad skjer gjennom nettopp gjeldsforskyvning og skattemotivert prising av transaksjoner internt i de ulike konsernene. I arbeidet med å inkludere eksterne renter er det viktig at vi i størst mulig grad klarer å unngå at ordinære låneforhold rammes, noe som også partene i skatteforliket var opptatt av.

Høyre er opptatt av å beskytte det norske skattegrunnlaget, og jeg er glad for at finansministeren gir en så tydelig prioritet til dette arbeidet.

Snorre Serigstad Valen (SV) [15:43:13]: Det mangler etter hvert ikke på utredninger knyttet til kapitalflukt og skatteunndragelse, og det er et ansvar som denne regjeringen ikke må ta alene. Også tidligere regjeringer burde ha fulgt opp flere av anbefalingene fra f.eks. Kapitalfluktutvalget.

Men jeg deler vel ikke representanten Melings oppfatning om at svaret fra statsråden var svært tydelig og framoverlent. Tvert imot mener jeg vel at regjeringens holdning til det som er en veldig viktig problemstilling, som interpellanten tar opp, er noe tilbakelent, for skatteunngåelse er i dag ikke bare et fenomen som finnes i randsonen av næringslivet – det er tvert imot en internasjonal forretningsmodell for store multinasjonale selskaper som direkte undergraver norsk næringslivs mulighet til å være konkurransedyktige, og som fører til at veldig store summer forsvinner ut av Norge hvert år gjennom ulike kanaler. Mediebransjen er blant dem som opplever dette nå. Annonseinntekter som før bidro til en fri og uavhengig presse i Norge, går i dag heller til å berike aktører som ikke akkurat opererer etter redaktørplakaten, og som kanskje aldri noen gang kommer til å betale en fornuftig skatt på sin omsetning i Norge. Så dette er en utfordring for flere plan; det er ikke bare provenytap for staten, men det endrer også betingelsene for norsk næringsliv og norsk fri meningsutveksling.

Jeg håper mandatet regjeringen setter sammen for ekspertutvalget, blir tydelig nok, og i sterk nok grad f.eks. reflekterer det faktum at skattedirektøren jo helt åpent har ønsket seg en innstramming på dette området. Men jeg er ikke overbevist om at det kommer til å skje, før jeg får se det.

Jeg synes det er verdt å dvele litt ved at ved avsløringen av Panama Papers i fjor, kom næringsministeren etter hvert omsider på banen og sa at hun ønsket en gjennomgang av norske statseide og deleide selskapers praksis i skatteparadis. Interpellanten peker i interpellasjonen på at verdens fire største revisorbyråer står bak halvparten av verdens arrangementer for skatteunngåelse. Ett av disse fire selskapene er PricewaterhouseCoopers. Når regjeringen – av PricewaterhouseCoopers, eller PwC, som det vel heter i dag – bestiller en gjennomgang av norske statseide selskapers virksomhet i skatteparadis, har jeg problemer med å se for meg et tydeligere eksempel på bukken og havresekken. Dette er kanskje ikke det første fagmiljøet jeg ville gått til for å få en uavhengig og kritisk vurdering av hvordan man kan bekjempe skatteunngåelse. Eller om ikke annet: Er det noe den typen revisorselskaper etter hvert viser seg å være ganske kompetente på – etter avsløringer både i Nederland og i Storbritannia – så er det vel kanskje akkurat den typen arrangementer, som må sies å befinne seg i en juridisk gråsone. Om de har lyst til å komme med anbefalinger om hvordan vi kan tette disse hullene for dem, er jo det veldig hyggelig, men jeg holder vel ikke akkurat pusten.

Jeg ønsker meg en mer framoverlent regjering, jeg ønsker meg en regjering som ikke ser på dette som et randsoneproblem, men en regjering som anerkjenner at dette er en av de største truslene mot velferdsstaten i vår tid. Summene som forsvinner til skatteparadiser, som det skulle vært betalt skatt av – i både fattige og rike land – er enorme. Det truer ikke bare inntektene våre her og nå, det truer samfunnsmodellene våre.

Så er det ett perspektiv til her: Det å stramme inn på skatteadvokaters taushetsplikt ved slike ordninger, det å stramme inn og gi sterkere opplysningsplikt for skatterådgivere, er ikke bare et spørsmål om å sikre våre egne inntekter; det er også et spørsmål om å gjøre det mindre lønnsomt å være skatteparadis. Ved å bidra til lønnsomheten i å være skatteparadis bidrar vi også indirekte til at det er lettere for menneskehandlere å gjemme bort pengene sine, at det er lettere for krigsforbrytere og korrupte statsledere å gjemme unna pengene sine, og at det til og med i verste fall er lettere for terrorister å finansiere sin virksomhet. Kampen mot denne typen økonomisk virksomhet er også en kamp for et tryggere samfunn og en tryggere verden.

Så om regjeringen får fart på seg, blir jeg glad, men jeg mistenker at det må et regjeringsskifte til før vi får fart på sakene.

Truls Wickholm (A) [15:48:15]: Tusen takk for deltakelsen i interpellasjonen. Det er hyggelig at så mange uttrykker sitt engasjement for og sin iver etter at det skal skje noe her.

Vi tar f.eks. opp at rentebegrensningsregelen også skal gjelde for eksterne. Det er jeg for, og det synes jeg er bra, men dette er jo regler som gjelder inni konsern og på utsiden av konsern, og som konsern også bruker i flere forskjellige sammenhenger. Ikke å ha en gammeldags, lineær forståelse av hva et konsern er, vil være veldig viktig for å forstå hvordan en slik regel burde settes opp og fungere. Kanskje er det slik, som det pekes på av enkelte, at dette er en type regel som på en måte kan ramme vanlige norske konsern i stor grad, mens man ved hjelp av andre typer konsernarrangementer – som er så avanserte at det ikke tilligger vanlige selskaper å organisere seg slik – kan unngå mye av det samme som vi prøver å oppnå. Nettopp derfor er det så viktig å se på: Hva er det som nå skjer ute i verden, hva har utviklingen gjort, hva er mulig å unngå av lover, regler og skatter for selskap som ønsker å gjøre det?

Da er vi tilbake til en debatt vi har hatt tidligere. Vi kan ha veldig mange lover og regler, og det vil alltid være noen som på en måte prøver å sno seg unna dem, og da er dette med åpenhet – det at vi i hvert fall vet hva som foregår, forstår hva som foregår – utrolig viktig for å klare å ta tak i det og kanskje også for å lage nye lover og regler. Jeg frykter jo litt at man som myndighet her alltid vil løpe etter kreative krefter som prøver å sno seg unna, for å si det slik.

Helt til slutt: Jeg håper – i likhet med alle andre – at vi snart ser det utvalget, snart ser det mandatet. Jeg håper det er et utvalg hvor det sitter mange fagfolk, gjerne mange av dem som har deltatt sterkest i denne debatten gjennom de siste årene, og at det ikke bare er skatteadvokater fra de største revisjons- og skattejusselskapene, men at det også er akademisk kompetanse, kompetanse fra sivilsamfunn, den type ting. Ellers tror jeg lett det er et utvalg som vil kritiseres for å være skjevt sammensatt.

Statsråd Siv Jensen [15:51:34]: Takk for debatten. Jeg har egentlig bare behov for å kommentere én ting, og det er innlegget til representanten Serigstad Valen, hvor regjeringen ble beskyldt for å ha en «tilbakelent» holdning i disse spørsmål. Det er med respekt å melde feil. Regjeringen har vært svært aktiv både her hjemme og ikke minst ute i ulike internasjonale fora nettopp for å holde trykket oppe og få fremdrift på disse tingene. Jeg har lyst til å minne om at det har skjedd utrolig mye på disse områdene i løpet av de siste par årene, som gjør det mindre lønnsomt å være skatteparadis, eller som gjør det mindre attraktivt å være det, rett og slett fordi når så mange land nå har knyttet seg til internasjonale avtaler, blir man ganske isolert når man av ymse grunner velger å la være. Så jeg mener at mye av det avtaleverket som har kommet på plass, sakte, men sikkert stikker hull på en del av disse byllene og trekker oss i riktig retning.

Når det er sagt: Vi skal jo ikke hvile på våre laurbær av den grunn, for det er fortsatt mange lovendringer og forbedringer i regelverket som må på plass. Jeg har nevnt flere av dem i mitt hovedinnlegg i dag. Vi jobber med full kraft for å få disse på plass, men det er tidvis kompliserte spørsmål å finne svar på. Den ene siden av dette er hva vi kan gjøre innenfor egen nasjonal lovgivning, og det andre er hvordan vi skal få på plass et bedre internasjonalt regelverk. Det er i hvert fall hevet over tvil at når dette omhandler flernasjonale selskaper, må også mye av avtaleverket komme på plass gjennom internasjonale regler og avtaler.