Stortinget - Møte onsdag den 10. mai 2017

Dato: 10.05.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:25:34]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten.

De foreslåtte endringene i dagens spørretime foreslås godkjent. – Det anses vedtatt.

Endringene var som følger:

Spørsmål 11, fra representanten Freddy de Ruiter til kunnskapsministeren, må utsettes til neste spørretime da statsråden er bortreist.

Spørsmålene 12 og 13, fra henholdsvis representantene Ruth Grung og Else-May Botten til kunnskapsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av kunnskapsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 14, fra Hege Haukeland Liadal til kunnskapsministeren, vil bli besvart av arbeids- og sosialministeren på vegne av kunnskapsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 1

Stein Erik Lauvås (A) []: «I Østfold viser tall fra SSB i mars at det nå er 7 700 barn som vokser opp i fattigdom. Det er en økning på 14,1 pst. av barna i fylket, mens landsgjennomsnittet er 10 pst. Det er en økning på 500 barn. Fra 2013 til 2017 har barnehageprisen, el-avgiften, bompengenivået og bensin- og dieselprisene økt, noe som særlig rammer dem med lavest inntekt, mens de 50 rikeste hittil har fått i snitt over 20 millioner kroner hver i skattekutt. Forskjellene mellom folk øker.

Hvorfor mener statsråden dette er rettferdig?»

Statsråd Siv Jensen []: Siden denne regjeringen overtok i 2013, har en rekke tiltak for å motvirke barnefattigdom blitt innført. Økt deltakelse i arbeidslivet er det viktigste virkemiddelet for å forebygge varig lav inntekt og øke inntektene i lavinntektsgruppene. I Østfold bor det en større andel barn i husholdninger uten yrkestilknytning enn landsgjennomsnittet. Regjeringen har styrket innsatsen i budsjettet for 2017for å få flere i arbeid.

Antall barn i lavinntektsfamilier øker i hovedsak som følge av en høy innvandringsdrevet befolkningsvekst. Over halvparten av barn i lavinntektsgruppen har innvandrerbakgrunn. Østfold har en høyere andel barn med innvandrerbakgrunn enn på landsbasis.

Mange innvandrere har lav kompetanse, svake grunnleggende ferdigheter eller problemer med å få godkjent sin kompetanse i det norske arbeidsmarkedet. Derfor prioriterer regjeringen arbeidsretting i introduksjonsprogrammet og norskopplæring. Det etableres et hurtigspor inn i arbeidsmarkedet for flyktninger med etterspurt kompetanse.

Regjeringen vil at flere unge skal raskere ut i arbeid og aktivitet, og iverksetter en ungdomssatsing for økt oppfølging av unge arbeidsledige. Fra 1. januar i år er det innført aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år.

Manglende gjennomføring av videregående opplæring øker risikoen for å falle utenfor arbeidslivet i ung alder. Regjeringen legger vekt på tidlig innsats og tiltak for å øke gjennomføringen i videregående opplæring. Grunnstipendet til elever i videregående opplæring er målrettet mot elever fra familier med svak økonomi. Det er innført et nytt, toårig opplæringstiltak i regi av Nav. Regjeringen innfører en livslang rett til videregående opplæring. Opplæringstilbudet til voksne med svake grunnleggende ferdigheter er styrket.

Regjeringen har lagt frem en strategi mot barnefattigdom. Strategien inneholder 64 tiltak for å redusere negative konsekvenser av det å vokse opp i lavinntektsfamilier og målrettede forebyggende tiltak. Det er den første strategien i sitt slag. Vi skal ta et ekstra ansvar for å sikre det sosiale sikkerhetsnettet for barn i fattige familier. Barna skal ikke lastes for foreldrenes situasjon. Regjeringen har innført rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt og gratis kjernetid i barnehage for alle barn i lavinntektsfamilier fra de er tre år. Forsøket med gratis deltidsplass på SFO er utvidet.

Den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom er vesentlig styrket. Flere barn og unge får delta i fritidsaktiviteter og får ferieopplevelser.

Regjeringen har lagt frem et forslag til barnevernsreform. Familieverntjenesten er styrket. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten er styrket. Tilskuddsordningen til oppfølging av barn av psykisk syke og barn av rusmisbrukere er styrket.

Vi har lagt frem en nasjonal strategi for boligsosialt arbeid. Bostøtten er økt for barnefamilier og andre store husstander, og rammene for tilskudd til utleieboliger er økt.

Samlet utgjør regjeringens politikk en betydelig innsats rettet mot dem som har lavest inntekt. Vi skal sikre en bedre hverdag for barn og unge som vokser opp i fattige familier.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Stein Erik Lauvås (A) []: Det er flott å høre om alle tiltak, men vi ser at det ikke går riktig vei. Jeg registrerer også at statsråden nevner innvandrerfamiliene, men da bør man gjøre oppmerksom på at SSB sier at også i familier uten innvandrerbakgrunn blir det stadig flere fattige barn.

Barnefattigdom handler ikke veldig mye om sosial nød eller mangel på nødvendige forbruksvarer, men det handler mye om utenforskap og eksklusjon når man opplever å ikke kunne delta på det som andre kan delta på.

Fremskrittspartiet og Høyre har kuttet i stønaden til kronisk syke, uføre og funksjonshemmede. Mener finansministeren at disse foreldrene blir bedre i stand til å ta seg av sine barn når de får slike kutt, mens Norges 50 rikeste stikker av med millioner av kroner hver i skattekutt med hilsen Fremskrittspartiet og Høyre?

Statsråd Siv Jensen []: Igjen kommer det feilaktige påstander fra Arbeiderpartiet når det gjelder skatte- og avgiftspolitikken til denne regjeringen. Det er slik at de største pengene regjeringen har brukt på skatte- og avgiftsreduksjoner, har gått til helt vanlige husholdninger. En gjennomsnittsfamilie har fått 8 000 kr i skattelette i løpet av disse årene, så det blir feil når Arbeiderpartiet ved gjentatte anledninger påstår at vi har brukt de store pengene på å gi skattelette til de rike. Det er rett og slett ikke riktig. Vi har brukt de store pengene, mesteparten av handlingsrommet i løpet av denne perioden, på andre ting enn skatte- og avgiftsreduksjon – på å styrke helsetjenester, omsorgstjenester, utdanning, samferdsel og kommuneøkonomi. Jeg henviser til det jeg sa i mitt første svar: Mange av de tiltakene regjeringen har levert på, som å iverksette tiltak mot barnefattigdom, er gode tiltak som er blitt satt pris på, og som handler om å redusere utenforskap og eksklusjon.

Stein Erik Lauvås (A) []: De største kuttene i skatt har ikke gått til vanlige folk. Det har gått til Norges rikeste. Slik er det.

Til kommuneøkonomien: I finansministerens egen oversikt over kommuneøkonomien leser vi at 10 av 18 Østfold-kommuner får en vekst i 2017 under landsveksten, dvs. at flertallet blir satt dårligere økonomisk i stand til å løse sine oppgaver på vegne av innbyggerne – Marker kommune 1,6 pst. vekst, Hobøl kommune 1,7 pst. vekst, Rakkestad kommune 1,7 pst. vekst, Rygge kommune 2 pst. vekst, for å nevne noen av Østfold-kommunene som kommer dårlig ut.

Hvordan mener finansministeren at disse kommunene blir bedre i stand til å hjelpe barnefamilier ut av fattigdom når regjeringen i utgangspunktet gir 10 av 18 Østfold-kommuner et kuttbudsjett? Mener finansministeren dette er rettferdig fordeling sett opp mot skattekuttene til dem i Norge med størst privat formue?

Statsråd Siv Jensen []: Nå må representanten Lauvås bestemme seg for hva det er han skal kritisere. I innledningen til dette spørsmålet gjentok representanten gang på gang at det har vært vekst i økonomien også til Østfold-kommunene, men mindre vekst enn andre steder. Samlet sett har altså kommuneøkonomien styrket seg hvert eneste år under denne regjeringen. Vi ser av regnskapstallene for kommunene at det nå går bra. Flere kommuner gjøres opp med betydelig overskudd. På tross av det ser man i mange Arbeiderparti-styrte kommuner at man har et godt overskudd, romslig økonomi, men likevel velger man å påføre innbyggerne økt eiendomsskatt. Det kan man kanskje ikke si er grunnleggende sosialt.

Spørsmål 2

Kjell-Idar Juvik (A) []: Mitt spørsmål går til finansministeren:

«Dersom Fremskrittspartiets partiprogram ble gjennomført, ville norske kommuner tapt over 20 mrd. kr i inntekter hvert år. Det ville fått dramatiske konsekvenser for folk i Nord-Norge.

Hvorfor vil statsråden, som også er partileder for Fremskrittspartiet, kutte i skole og eldreomsorg for å gi milliarder i skattekutt til landets rikeste?»

Statsråd Siv Jensen []: Kommunene har flere ulike skatteinntekter. Med reduksjoner i skattenivået vil kommunene vanligvis kompenseres. Jeg vil derfor tro at det er eiendomsskatten representanten Juvik her henviser til. Representanten Juvik fremstiller det å fjerne eiendomsskatten som en skattelette til de rike. Jeg mener det er feil. Eiendomsskatten rammer helt vanlige folk – småbarnsfamilier, eldre og unge. Det har vi sett mange eksempler på de siste månedene.

Regjeringen vil at folk skal få beholde mer av egen inntekt. Derfor har vi redusert skatter og avgifter med om lag 21 mrd. kr. Brede skatteletter gjør det mer lønnsomt å jobbe og skape nye jobber i Norge.

Men de store pengene har gått til å trygge velferden under denne regjeringen. Det gjør vi bl.a. gjennom å styrke kommunenes inntekter. Kommunenes frie inntekter har i gjennomsnitt økt med 2,4 pst. siden regjeringen tiltrådte i 2013. Det har lagt til rette for en styrking av tjenestetilbudet i hele landet, også i Nord-Norge.

Regjeringen har på ingen måte kuttet i eldreomsorg og skole, slik representanten påstår. Tvert imot har vi løftet eldreomsorgen og styrket undervisningen i skolen. Et løft for tidlig innsats i skolen er en av regjeringens viktige prioriteringer. I inneværende års budsjett bevilges det 1,3 mrd. kr til flere lærere på 1.–4. trinn. Alle elever skal kunne forvente å møte lærere med fordypning i faget de underviser i. Sammenlignet med 2013 har vi mer enn tredoblet satsingen på videreutdanning av lærere, til 1,3 mrd. kroner. I 2017 fikk 6 000 lærere tilbud om videreutdanning.

Under denne regjeringen ser vi også et taktskifte i eldreomsorgen. Bevilgningene til omsorgstjenestene har økt med 1,5 mrd. kr i denne perioden. Nå tar staten et større ansvar for utbygging av sykehjemsplasser, staten tar nå halve regningen. Det har ført til at kommunene vil bygge ut mer. Vi har lagt til rette for fornying og bygging av over 10 000 omsorgsplasser. Samlet sett styrker vi eldreomsorgen, i en tid hvor det blir flere eldre, og hvor behovet for omsorgstjenester vil øke.

Regjeringen har prioritert de store pengene til å trygge velferden til folk flest. Samtidig styrker vi kommuneøkonomien og reduserer skatter og avgifter for folk og bedrifter. Slik tar vi altså Norge trygt gjennom den langsiktige omstillingen.

Kjell-Idar Juvik (A) []: På tross av skrytelista til finansministeren er det sånn at med det forslaget som ligger i Fremskrittspartiets program om å kutte 11,4 mrd. kr i eiendomsskatten og 10,5 mrd. kr i formuesskatten, vil det bety over 22 mrd. kr for kommunene. Ut fra det som sies, betyr det at Fremskrittspartiet vil kompensere disse 22 mrd. kr for kommunene? På tross av den veksten statsråden prøver å vise til, og den skrytelista hun viser til, er det jo sånn at disse kommunene ikke tar inn denne eiendomsskatten på skøy. Det er for å gi velferd og tilbud til innbyggerne at man føler seg tvunget til og er nødt til å ta inn denne eiendomsskatten, uavhengig av partipolitisk ståsted.

Spørsmålet er veldig interessant: Hvordan skal man klare, med et handlingsrom på 6–7 mrd. kr, å dekke opp de 22 mrd. kr med Fremskrittspartiets forslag, hvis man ønsker å kompensere kommunene?

Statsråd Siv Jensen []: Det representanten Juvik kaller skryteliste, er altså fakta. Dette er tiltak denne regjeringen har gjennomført for å styrke velferden i hele landet. Vi har altså gjennomført en lang rekke tiltak som styrker utbyggingstakten i eldreomsorgen, og her har Arbeiderpartiet ingenting å skryte av. Da valget i 2013 var et faktum, innrømmet Arbeiderpartiet at de ikke hadde levert på eldreomsorgen. Men regjeringen har altså prioritert eldreomsorgen fordi det er et riktig område å satse på.

Representanten Juvik må gjerne spørre finansministeren om Fremskrittspartiets nylig vedtatte program for neste fireårsperiode. Det gir ingen mening. Det er ingenting i denne regjeringens plattform som handler om eiendomsskatt i inneværende periode.

Men jeg mener fortsatt at representanten har en gal tilnærming til dette. For det første handler eiendomsskatt ikke om skattelette til de rike. Det rammer usosialt, og det rammer særlig dem som har dårlig økonomi.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Det er interessant å høre at Fremskrittspartiets program ikke har noen mening for finans – det får så være.

Det som i hvert fall er helt klart, er at Arbeiderpartiet i alle sine alternative budsjett i denne perioden hadde mer til kommunene enn regjeringen.

Denne finansministeren har også kuttet i ordningen for eiendomsskatt på vannkraftverk til kommunene, med nesten 400 mill. kr i 2017, og i desember sa hun at hun ikke rakk å få gjort noe med dette før jul, men ville komme tilbake til det. Jeg kan ikke se at det ennå er ordnet opp i, og det begynner å haste hvis man ikke også skal få 400 mill. kr i kutt på eiendomsskatt i 2018. Det går på beregninger av verdiene på vannkraftanleggene, som fikk en dramatisk endring fra 2016 til 2017, en utbetaling på nesten 400 mill. kr. Med de opplysningene vi sitter med nå, vil det være minst samme beløp i 2018 hvis ikke dette rettes opp, og Stortinget har sagt at dette skal rettes opp. Når vil finansministeren rette dette opp, når kan vi forvente at dette blir avklart? Det er jo viktig for kommunene å få avklart dette.

Statsråd Siv Jensen []: For det første sa ikke jeg at Fremskrittspartiets program ikke har noe å gjøre med finans, jeg sa at det var et program vedtatt for neste fireårsperiode, ikke for inneværende stortingsperiode. Det var det jeg sa.

Regjeringen har varslet at vi vil komme nærmere tilbake til Stortinget med vurderinger knyttet til eiendomsskatt og vannkraftanlegg, og det står ved lag. Det kommer vi til å gjøre. Men jeg synes fortsatt at representanten Juviks noe – skal vi si – rørende omsorg for kommunene når det gjelder eiendomsskatt, er litt spesiell. Jeg er mer opptatt av innbyggerne.

Det er hevet over tvil at mye av den usosiale eiendomsskatten som er innført i mange Arbeiderparti-styrte kommuner nå, rammer helt vanlige folk med en anstrengt familieøkonomi – det kan den altså. Hvis det er sånn Arbeiderpartiet argumenterer når de snakker om skattelette til de rike, skjønner jeg hvorfor Arbeiderpartiet gang på gang snakker om skattelette til de rike, hvis de også mener at eiendomsskatt er det.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Jeg sa jo ikke det.

Spørsmål 3

Lasse Juliussen (A) []: «I forbindelse med søknad om skjønnsmidler til dekning av skade på fylkesveger etter flom i 2016 har Hedmark fylkeskommune fått opplyst av Kommunal- og moderniseringsdepartementet at det er etablert en ny praksis for tildeling av skjønnsmidler etter naturskade. Den nye praksisen innebærer at kompensasjon først blir aktuelt når en fylkeskommune har opplevd ekstraordinære kostnader på minst 250 kr pr. innbygger.

Mener statsråden med dette at fylkeskommunene til enhver tid må ha en naturskadebuffer tilsvarende inntil 250 kr pr. innbygger?»

Statsråd Jan Tore Sanner []: Kommuner og fylkeskommuner som har hatt ekstraordinære utgifter etter naturskade, kan få en delvis kompensasjon gjennom skjønnsmidlene til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. I utgangspunktet er det kommunens og fylkeskommunens ansvar å sørge for godt vedlikehold og tilfredsstillende standard på den kommunale infrastrukturen, slik at skaden blir minst mulig når ekstremvær eller lignende inntreffer. Når ulykken rammer, skal likevel ingen kommuner eller fylkeskommuner bli stående alene med store kostnader etter flom og uvær.

I kommuneproposisjonen for 2016 ble det fastsatt at behovet for skjønnsmidler etter naturskade skal fastsettes i hvert enkelt tilfelle. Departementet har derfor siden 2015 vurdert søknadene fra fylkeskommunene skjønnsmessig, herunder størrelsen på totalkostnaden per innbygger. Departementet har etablert en praksis med å avslå søknader fra fylkeskommunene som ligger under 250 kr per innbygger, som er den fastsatte grensen for kommunene for å søke om å få dekket deler av de medgåtte utgiftene. Departementet vil i kommuneproposisjonen for 2018, som legges frem i morgen, foreslå at retningslinjene for vurdering av søknader for fylkeskommuner utdypes i samsvar med etablert praksis.

Representanten Juliussen stiller spørsmål om fylkeskommuner alltid må ha en naturskadebuffer som tilsvarer 250 kr per innbygger. En grense på 250 kr per innbygger for å kunne søke tilskudd tilsvarer grensen for kommunene for å søke om midler. Fylkeskommunene er store organisasjoner og bør derfor ha et finansielt handlingsrom til å dekke uforutsette kostnader av et visst omfang. Jeg vil også minne om at det avsettes skjønnsmidler fra fylkeskommunenes samlede rammetilskudd, og at det derfor er naturlig at det er en viss terskel for den enkelte fylkeskommune for å kunne få tilskudd fra denne rammen.

Jeg ønsker mest mulig forutsigbarhet og likebehandling av fylkeskommunene, og vil sørge for at uforholdsmessig store utgifter etter naturskade kompenseres. En fastsatt grense for å kunne søke om tilskudd vil understøtte dette.

Lasse Juliussen (A) []: Vi vet at flom og naturskader vil være en økende utfordring i årene som kommer. Hedmark fylkeskommune fikk f.eks. nylig presentert sin klimaprofil fra NVE som slår fast nettopp det – mer nedbør, økt fare for flom og skred. Dersom – for å bruke Hedmark som eksempel fortsatt – en ikke kan regne med noen form for kompensasjon for kostnader opp til 250 kr per innbygger, betyr det at Hedmark til enhver tid må ha nær 50 mill. kr stående i en flombuffer. Det vil i så fall utgjøre en snau sjuendedel av hele fylkeskommunens budsjett til drift og vedlikehold av fylkesveier. Det er summer som nuller ut, og vel så det, alt det som har kommet av økning på fylkesveier gjennom perioden så langt. I 2016–2017 måtte fylkeskommunen ut med 27 mill. kr selv til å dekke skader da det ikke kom noe tilskudd fra departementet. Det er penger som måtte tas fra andre planlagte fylkesveiprosjekter, å skyve dem ut i tid.

Hvor tilsiktet er det at regjeringen med et pennestrøk pålegger Hedmark fylkeskommune å ta ned fylkesveivedlikeholdet med en sjuendedel?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Nå er det ikke slik at det er spesielle regler for Hedmark. Vi har de samme reglene for alle fylkeskommuner, og vi fastsetter nå de samme grensene for fylkene som vi har for kommunene. Så er det slik at kommuner og fylkeskommuner har hatt en god økonomisk utvikling under denne regjeringen. Hedmark fylkeskommune har et netto driftsresultat i 2015 på 271 mill. kr, og i 2016 et netto driftsresultat på 228 mill. kr eller 7,4 pst. Det betyr at fylkeskommunene med gode rammer fra regjeringen og god økonomistyring selv har lagt opp en buffer som gjør at man kan ta uforutsette utgifter. Det er fylkeskommunene som har ansvaret for vedlikehold og å sørge for at infrastrukturen er såpass god at skadene blir minst mulig.

Lasse Juliussen (A) []: Ja, Hedmark er et eksempel på at alle fylkeskommuner gjennom denne praksisendringen må regne med økte utgifter på egen hånd i årene som kommer. Da Hedmark forrige gang ble rammet av flom i 2012, fikk fylkeskommunen kompensasjon og daværende kommunalminister fra forrige regjering redegjorde for Stortinget om en praksis der fylkeskommunene fikk kompensert halvparten av kostnadene opp til 250 kr per innbygger samt alt over den grensen. Nå er praksisen endret, og jeg skjønner at det kommer noe mer i kommuneproposisjonen i morgen som befester den praksisen. Det gjør at en lurer på hvordan regjeringen har tenkt å gjøre kommuner og fylkeskommuner i stand til å håndtere den stadig større utfordringen knyttet til ekstremvær, flom og påfølgende skader på bl.a. fylkesveier.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er et godt og viktig spørsmål. Dette handler om hvor kommunene planlegger bygging av boliger og hvor de planlegger bygging av infrastruktur. Vi bidrar gjennom å utvikle nye digitale høydemodeller, som gjør at man får mer eksakt kunnskap om hvilke områder som er sikre og hvilke som er mer utsatt, og vi bidrar også med god veiledning til både kommuner og fylker i utvikling av deres arealplaner. Dette er viktig som et grunnleggende premiss og verktøy fra staten. Jeg er selvsagt også enig i at staten skal stille opp når kommuner eller fylkeskommuner rammes av uvær, flom og skred og får uforutsette store utgifter. Jeg antar at representanten også er enig i at det må være en egenandel, så det vi egentlig diskuterer, er hvor stor den egenandelen skal være. Vi mener at det vi nå får på plass for fylkeskommunene, i tråd med det som er for kommunene, er det riktige nivået å legge seg på.

Spørsmål 4

Eirik Sivertsen (A) []: «For Widerøe har avgiftene økt med over 50 pst. på noen ruter de siste årene. Regjeringen har gjennomført nye anbud på FOT-rutene i Nord-Norge, noe som har gitt et dårligere flytilbud for mange. Resultatet for befolkningen og næringslivet i Nord-Norge er at det blir dårligere forutsetninger for å skape verdier og mindre attraktivt å bosette seg i regionen. Forskjellene mellom ulike deler av Norge øker.

Hva vil statsråden gjøre for å rette opp de negative konsekvensene av et dårligere flytilbud i Nord-Norge?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg er veldig opptatt av å ha et godt flytilbud i hele landet, inklusiv i Nord-Norge. Derfor reiste jeg nettopp på en ferd der jeg var innom 19 ulike flyplasser både på Vestlandet og i Nord-Norge for å få innspill og synspunkter fra næringsliv, lufthavnsjefer, ordførere og andre. Arbeiderpartiet gir inntrykk av at det er en sammenheng mellom flyrutetilbudet totalt i Norge og FOT-ruteanbudet. Det er ikke riktig. Mange av de FOT-rutene som vi har utlyst, har hatt de samme minimumskravene som under Arbeiderpartiets regjering. Det er litt rart å si at det er en forverring, når det faktisk er en forlenging. Vi har vært opptatt av å sørge for at det er attraktivt for aktører å opprette nye flyruter, og at det er attraktivt å drive. Derfor har vi investert mye i flyplassystemet vi har. Vi bygger nye terminaler, vi forlenger rullebaner, og vi skal gjøre mer av det. Vi gjør det også attraktivt for nye flyselskaper å operere. FlyViking er et av de selskapene som nå er offensive, spesielt i Nord-Norge. Det vitner om at en ser på det som attraktivt å levere flytjenester i Norge, i motsetning til det signalet Arbeiderpartiet forsøker å gi, nemlig at alt er svart og leit.

I forbindelse med FOT-ruteanbudet, der altså staten går inn og kjøper et tilbud som markedet selv ikke leverer, stiller en minimumskrav. Av og til leverer flyselskapene også akkurat det minimum som det blir stilt krav om fra staten. Ofte leverer de litt mer, fordi de får et grunnlag i bunn for å drive ruter. Det ser vi også på FOT-rutene her. Men enkelte steder har Widerøe redusert nivået i forhold til tidligere, andre steder har de økt nivået i forhold til tidligere. Mange steder har de opprettet nye direkteruter, som gjør at en får et bedre tilbud, og en del steder har de større fly. Jeg synes det er litt tidlig ennå, når vi bare er i mai, å kunne vurdere konsekvensene av hvordan luftfartstilbudet blir de neste årene, basert på én måned. Men alt tyder på at også i Nord-Norge vil en få et større mangfold av flyselskaper og et større mangfold av ruter enn det en hadde. Det er ting som tyder på at passasjertallene går opp mange steder. Det er også et tegn på at en har fått ruter som passer.

Jeg opplevde selv da vi fløy fra Rørvik og Namsos, at de mest populære avgangene har for små fly, altså at folk ikke får være med, og sågar var det en ordfører som ikke fikk være med flyet – en ordfører som derfor måtte komme seg på en annen måte til Trondheim for å fly til Oslo. Det er også noe av grunnen til at Widerøe har satt inn større fly på en del avganger, rett og slett for å øke kapasiteten på den måten.

Så jeg vil ta avstand fra Arbeiderpartiets svartmaling her. Jeg er kjent med at noen steder ønsker en på enkelte flyplasser å få et bedre tilbud enn det en har. Det som var vårt klare budskap da jeg reiste rundt sammen med Avinor, og som jeg opplevde å få stort gehør for hos ordførere og flyplassjefer, var at hvis en mener at en har større potensial for antall reisende enn det en har i dag, er det fornuftig å ta kontakt med Widerøe og vise det potensialet – for jeg tror Widerøe også er opptatt av å tjene penger. Og nå kan en også eventuelt ta kontakt med FlyViking.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg takker statsråden for svaret, men som statsråden selv er inne på, dreier dette seg ikke bare om FOT-ruter eller bare om det kommersielle tilbudet. Det er det totale tilbudet. Men fordi FOT-rutene spiller en så stor rolle, er det en viktig faktor i det totale tilbudet. Og det er ikke Arbeiderpartiet som framsetter denne kritikken, det er jo en kritikk som kommer fra næringslivsrepresentanter, folk som bor i Nord-Norge, og folkevalgte i Nord-Norge som opplever at tilbudet har blitt dårligere mange plasser. Noen steder opplever de å ha fått et bedre tilbud, men mange har fått et dårligere tilbud. Mitt spørsmål handler nettopp om det, for det er noe med rammebetingelsene til regjeringen her. Statsråden skyver Widerøe foran seg, men Widerøe har under denne regjeringen fått økt merverdiavgift på reiser, har fått økt arbeidsgiveravgift og ikke minst har man også fått en flypassasjeravgift som fører til at rammebetingelsene for å kunne gi et tilbud til befolkningen i Nord-Norge har blitt dårligere. Mitt spørsmål til statsråden var: Hva vil statsråden gjøre med tilbudet som er blitt dårligere?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det svarte jeg jo på. Jeg nevnte bl.a. at det er fornuftig – og det fikk jeg også gehør for hos de fleste politikerne, inklusiv Arbeiderpartiets lokalpolitikere som var litt mer konstruktive med å finne løsninger – å snakke med Widerøe for å vise hvilket potensial som er der, å snakke med FlyViking, som har vist stor interesse for å opprette nye ruter.

Jeg merker meg også at representanten Sivertsen glatt ignorerer alle steder som får bedre tilbud. Men det gjenspeiles jo ved at representanten Juvik, som er partikollega med representanten Sivertsen, straks FOT-rutene var ute, sendte en intern mail til Arbeiderpartiets lokale stortingsrepresentanter, som sa at nå må vi ut og kritisere dette, selv om det en del steder er blitt bedre. Det viser at Arbeiderpartiet har en svartmalingstilnærming, som jeg ikke synes er bra.

Når det gjelder avgiftssystemene, vet nok representanten Sivertsen at jeg representerer et parti som ønsker å jobbe for lavere avgifter. Så er det andre på Stortinget som ønsker å jobbe for høyere avgifter. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet i sine alternative budsjetter har lagt inn både flypassasjeravgift, økt merverdiavgift og de andre avgiftene man her kritiserer. Men det bruker altså Arbeiderpartiet selv frivillig i sine budsjetter.

Eirik Sivertsen (A) []: Statsråden hører tydeligvis ikke etter, for jeg sa nettopp at på noen steder opplever man å ha fått et bedre tilbud, men mitt spørsmål handler om: Hva vil statsråden gjøre de stedene hvor man opplever at man har fått et dårligere tilbud? Det vil statsråden overhodet ikke ta innover seg. Istedenfor skylder han på at vi forsøker med svartmaling. Jeg tar opp et problem for mange av mine innbyggere, som jeg er ombud for og er opptatt av. Det påstår statsråden er svartmaling. Hvis det er tilnærmingen, så bommer statsråden på hva som er viktig.

I Nord-Norge utgjør flyrutene en viktig del av kollektivtrafikken. Det går ikke noe alternativ – som tog. De bussturene som er, er for lange til at det er effektivt for næringslivet. Derfor er flytrafikken utrolig viktig. Så må statsråden gjerne kritisere Arbeiderpartiet for at vi budsjetterer med de avgiftene som er innført under denne regjeringen, men de er nå engang der, så vi må forholde oss til dem. Det har gjort rammevilkårene vanskeligere, forskjellene mellom landsdelene øker. Hva vil statsråden gjøre for å redusere de forskjellene som nå oppstår mellom noen deler av landet, hvor vi utvikler kollektivtilbudet, mens det går dårligere noen andre steder i Nord-Norge?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det er litt rart at jeg i to svar nå har sagt en del av disse tingene, mens representanten Sivertsen – og sannsynligvis når han gjengir dette til media også – vil late som om det ikke ble berørt av statsråden. Jeg har vært inne på det. Det handler om å kontakte og snakke med de flyselskapene som leverer tjenester, og prøve å få justert på det. I en del fylker i Nord-Norge gjorde en det og fikk forbedringer, men jeg registrerer at f.eks. noen i de områdene som representanten her snakker om, var mer opptatt av å gå på regjeringen enn å faktisk jobbe med markedet. Det er faktisk i markedet som leverer flytjenestene, at du klarer å få til dette først og fremst. Så skal vi sikre gode rammebetingelser.

Det er litt rart å høre at Arbeiderpartiet sier at Arbeiderpartiet i opposisjon ikke kan ha egne synspunkter på rammebetingelsene, at en bare må legge inn de avgiftsnivåene som er. Nei, vet du hva: Alternative budsjetter er jo nettopp et sted der partiene får vise sine primærstandpunkter, og i opposisjon har Arbeiderpartiet all mulighet til å vise sine primærstandpunkter, og Arbeiderpartiets primærstandpunkter er altså økte avgifter, ikke lavere avgifter sånn som en gir inntrykk av i debatten her.

Spørsmål 5

Jan Bøhler (A) []: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til næringsministeren:

«I februar 2016 sendte regjeringen på høring et forslag om opphevelse av hele serveringsloven. Blant andre Skattedirektoratet, Oslo kommune, Bergen kommune, Politidirektoratet (POD) og alle politidistrikter som uttalte seg, advarte klart mot dette. POD konkluderte endog med at det «vil kunne legge forholdene til rette for annen ulovlig virksomhet» og «skape betydelige ordensmessige problemer», og at «dagens hjemler ikke naturlig kan videreføres i andre lover».

Har regjeringen lagt bort forslaget om å fjerne serveringsloven?»

Statsråd Monica Mæland []: Forslaget om å oppheve serveringsloven var en del av departementets arbeid med å rydde opp i eget regelverk. I en rapport om serveringsnæringen som departementet mottok, ble det gitt uttrykk for at aktørene opplevde dagens regelverksituasjon som uforutsigbar og overlappende. Jeg mener fremdeles at de utfordringene som serveringsnæringen har, ikke innebærer et behov for å bruke bevilling, slik serveringsloven stiller krav om.

Bevillingsinstituttet brukes i hovedsak for tjenester som et samfunn er avhengig av, og som i særlig grad krever allmennhetens tillit. Dette er tjenester som krever en særskilt kompetanse. Og i enkelte tilfeller stilles det også krav om vandel. Et godt eksempel på det er helsevesenet, hvor det er utstrakt bruk av autorisasjon som stiller krav til kompetanse og bl.a. vandel.

Servering av mat og drikke er etter mitt syn ikke et samfunnsoppdrag som krever bevilling. Det sentrale ved servering av mat og drikke er først og fremst tilfredsstillende hygieniske forhold – og det reguleres i tråd med matloven og kontrolleres av Mattilsynet.

Når kommuner trekker tilbake en serveringsbevilling, ilegger de i realiteten enkeltpersoner et rettighetstap. I andre næringer som jeg mener serveringsnæringen er sammenlignbar med, f.eks. dagligvare og renhold, er det straffeloven som setter terskelen for rettighetstap.

Jeg har hatt møte med Oslo kommune og er kjent med deres synspunkt til liks med synspunktene til Politidirektoratet. At opphevelse av loven ville ha åpnet for mer ulovlig virksomhet, er jeg imidlertid ikke nødvendigvis enig i. Foruten serveringsloven har vi et omfattende regelverk som retter seg mot denne bransjen, og en del av tilbakemeldingene i rapporten departementet mottok, var nettopp at serveringsloven ikke fungerte slik den var tenkt. Jeg mener at en del av hjemlene i serveringsloven er tilstrekkelig ivaretatt gjennom annen lovgivning. Enkelte bestemmelser som ikke er regulert, kan videreføres i en egen lov, tilsvarende det høringsnotatet foreslo for bestemmelsen om åpningstider.

Fra regjeringens side har vi likevel valgt å ikke fremme et lovforslag om serveringsloven denne våren. Det ble gjennom høringen av forslaget dokumentert en omfattende motstand mot å fjerne den, og det gjør at jeg ønsker å ta en ny runde og se på saken før vi eventuelt kommer tilbake til Stortinget.

Vi har også varslet at vi gjør en gjennomgang av kontroll- og tilsynsregimet rettet mot reiselivsbransjen – med det formål å forenkle og forbedre samarbeidet mellom departementene og tilsynsmyndighetene. Også i den anledning er det naturlig å se på serveringsloven.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for svaret fra statsråden og for at hun forteller at hun vil ta en ny runde ut fra innvendinger som er kommet, og gå inn i dem. Den delen av svaret er positivt.

Jeg mener at serveringsloven er et kjent redskap og et oversiktlig lovredskap. Hvis de hjemlene man skal bygge på for å ha en seriøs restaurantbransje også innenfor servering og ikke bare alkohol – begge deler, begge typer utesteder – vil det være enklere å ha én serveringslov enn å skulle lete i forskjellige typer lovverk etter hjemler og til dels ikke finne de hjemlene, fordi de ikke finnes i dag, og man må lage en tilleggslov, som statsråden snakket om. Jeg mener at det vil kunne bli et konglomerat og egentlig mer byråkratisk og vanskeligere å finne fram i enn det man har i dag. Så mitt innspill til statsråden er om hun ser at man egentlig kan gjøre det mer komplisert enn enklere ved å avskaffe en tross alt oversiktlig lov.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg ser poenget til representanten, men i dag mener jeg dette er situasjonen. Det er ekstremt uoversiktlig. Når noen skal starte en virksomhet, er det veldig vanskelig å forholde seg til alle tilsynsmyndigheter, alle de lover og regler som gjelder. Det er jo ikke sånn at noe blir mer ulovlig av at det er hjemlet flere steder. Så jeg mener i hovedsak at serveringslovens formål er ivaretatt gjennom andre regler, men jeg tar på alvor de innspill jeg har fått. Poenget med en høringsrunde er å gå en grundig runde for å se hvordan vi kan gjøre dette. I restaurantbransjen foregår det ting som vi alle er opptatt av å bekjempe, men jeg opplever at det gjør vi gjennom andre kanaler enn serveringsloven. Så er det sånn at denne bransjen har et veldig stort antall tilsyn som krysser hverandre, og det er klart at det er krevende. Vi må se på hvordan vi både kan ivareta viktige hensyn og gjøre det litt enklere.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for tilleggssvaret også. Jeg mener at i tillegg til mathygiene, som statsråden var inne på når det gjelder serveringssteder, er utelivet og en del av serveringsstedene utsatt med hensyn til useriøs virksomhet, ordensproblemer osv. Her understreker politiet at de er redd for at det kan bli mer ulovlig virksomhet dersom man avskaffer serveringsloven. De peker på behovet for å ha en regel om at man skal ha tilfredsstillende vandel for å være en sentral person i serveringsvirksomhet, at man skal ha en daglig leder, at man skal ha bestått etablererprøven, som Stortinget vedtok i 2007. De peker også på behovet for opplysnings- og meldeplikt for at skatteetaten og kommunene skal vite hvilke serveringssteder man har, og ha muligheten til å kontrollere og ha oversikt, og de peker på behovet for å ha hjemmel for å gjennomføre inspeksjoner ved mistanke om lovbrudd. De peker på behovet for å kunne pålegge godkjente ordensvakter på steder der det trengs, ha mulighet for midlertidig stenging osv. Ser ikke statsråden at det kan være sentrale redskaper vi går glipp av?

Statsråd Monica Mæland []: Som jeg sa innledningsvis, står jeg fast på at de fleste av forholdene som representanten her nevner, faktisk er regulert i eksisterende lover og regler, og vi trenger ikke et dobbelt sett. Det er også mange innspill på at serveringsloven ikke fungerer etter sin hensikt. Og når det gjelder etablererprøven, har jeg lyst til å si at det er veldig spesielt å kreve av én bransje at de skal kjenne lover og regler på sitt område. Det går vi jo ut fra at alle som etablerer egen virksomhet, kan – om de etablerer elektrikervirksomhet, om de etablerer et aksjeselskap som skal drive med fondsinvesteringer, om de driver et serveringssted. Det er rett og slett noe vi har tillit til at enkeltpersoner kan. Men, som sagt, jeg tar på alvor høringen. Jeg har mine synspunkt i denne saken, men jeg er opptatt av at vi ivaretar de forhold som representanten her tar opp. Derfor går vi nå en ny runde. Men jeg håper representanten er enig i at vi trenger et godt reiseliv i vekst, som forstår og kan håndtere de kontrollregimer og de lover og regler vi som samfunn har satt. Det må være et mål at vi bruker minst tid på det og mest tid på å drive god og sunn virksomhet.

Spørsmål 6

Lene Vågslid (A) []: Spørsmålet mitt til barne- og likestillingsministeren er som følger:

«Antall barn som lever i fattigdom i Norge i dag, har økt med 2 pst. sammenlignet med 2012. I Skien, Telemarks største kommune, har barnefattigdommen steget til hele 13,9 pst. Det er snakk om 1 535 barn, noe som er godt over landsgjennomsnittet.

Hvorfor fører regjeringen en politikk som forsterker og ikke minsker denne trenden, ved blant annet å gi 25 mrd. kr i skattekutt først og fremst til de rikeste, samtidig som arbeidsløsheten er rekordhøy og man kutter i barnestøtten til de uføre?»

Statsråd Solveig Horne []: Regjeringen ser alvorlig på tallene fra SSB, som viser at antall barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt, øker. Den viktigste faktoren som kan bedre barns situasjon på sikt, er å bedre familieøkonomien. Derfor fører regjeringen en politikk for å få flere i arbeid og en politikk som sikrer flere arbeidsplasser. At foreldrene har en jobb, er den viktigste faktoren for å unngå at barn vokser opp i fattigdom. Framover blir det derfor viktig med et trygt og fleksibelt arbeidsmarked og at det skapes nye jobber i hele landet, med god utbygging av infrastruktur og gode rammevilkår. Det vi vet helt sikkert, er at det ikke vil hjelpe mot barnefattigdom å øke skattene med 15 mrd. kr, slik Arbeiderpartiet ønsker.

Det er ikke riktig at det bare er de rikeste som får skattelette. Alle har fått skattelette med denne regjeringen, og en vanlig familie har fått 8 000 kr mer å rutte med siden regjeringsskiftet, penger som Arbeiderpartiet går til valg på å ta fra folk. Arbeiderpartiet har økt skattene før, og det fører ikke til færre fattige. Arbeiderpartiet beskylder regjeringen for kun å satse på lavere skatter, men av våre satsinger er 13 pst. gått til lavere skatter og avgifter. Resten – 87 pst. – er brukt på investeringer, bl.a. innen samferdsel, kunnskap og helse.

Mer velferd og trygge jobber er satsingen – den fungerer. Arbeidsledigheten synker i hele Norge, og på tirsdag kunne vi lese i Stavanger Aftenblad at varsler om oppsigelser og permitteringer i oljebyen har tørket helt ut.

Det er ingen enkel løsning på dette problemet. En av hovedårsakene til fattigdom og ulikhet er ifølge SSB også en høy innvandring. Mer enn halvparten av lavinntektsfamiliene har innvandrerbakgrunn, og fire av ti innvandrerkvinner står uten jobb. En økt innvandring vil derfor også øke forskjellene.

Regjeringen har, sammen med samarbeidspartiene, satset på målrettede tiltak mot barnefattigdom. Vi har bl.a. innført rimeligere barnehageplass for familier med lav inntekt og en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehage for alle barn i familier med lav inntekt fra de er tre år.

Det viktigste arbeidet mot barnefattigdom foregår ute i kommunene. I Riksrevisjonens undersøkelse om barnefattigdom kom det fram at mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skulle kunne delta sosialt, at den statlige innsatsen kan koordineres bedre, samt at flere kommuner har problemer med å identifisere fattige barn, og at innsatsen derfor ikke er tilstrekkelig målrettet.

Disse punktene har vi fulgt opp i denne perioden, og vi har altså utviklet indikatorer for barnefattigdom der kommunene skal få enklere oversikt over hvor mange barn det dreier seg om. Nettverktøyet har gjort kommunene bedre i stand til å kunne målrette innsatsen og etablere flere og bedre tiltak. Jeg ser at flere av representantene i Stortinget har hatt god nytte av disse indikatorene i forbindelse med utformingen av spørsmålene til dagens spørretime.

Lene Vågslid (A) []: Dette er jo indikatorar, men i realiteten er det ungar me snakkar om. Og det hjelper veldig lite for dei ungane som eg viser til, f.eks. i Telemark, at statsråden er fornøgd med eigen politikk. Tala er tydelege på kampen mot barnefattigdom og opp mot at den langt på veg lykkast. Tvert imot er det ein sterk auke. Me ser heller ikkje noko ljos i tunnelen når det gjeld framskrivinga for dei neste åra, gjeve den politikken som ligg no.

Ofte blir det òg sagt at forskjellane aukar på grunn av innvandring. Men det er jo ikkje meir greitt at forskjellane aukar fordi det er innvandrarbarn. Det vil jo heller kanskje bety at denne regjeringa heller ikkje lykkast med integreringspolitikken sin.

Spørsmålet mitt er: Når me veit at åtte av ti barn med somalisk bakgrunn lever i familiar med vedvarande låg inntekt – kva vil statsråden gjere for dei barna?

Statsråd Solveig Horne []: Kampen mot barnefattigdom må kjempes på mange felt, og jeg registrerer også at den forrige regjeringen ikke klarte sitt mål om å avskaffe fattigdommen med et pennestrøk. Derfor har regjeringen målbevisst gått inn for å gi hjelp til de barna som lever her og nå, og hindre at fattigdommen går i arv.

Gratis kjernetid, som er innført for alle barn mellom tre og fem år, vil bidra til at foreldrene kan komme seg ut i arbeid, samtidig som barna får lære seg språk. Det å redusere foreldrebetalingen i barnehager vil komme disse barna til gode, og også den nasjonale tilskuddsordningen som kommunene kan søke på, som gjør at barn kan få muligheten til ferie og fritidsaktiviteter, noe vi vet også er viktig for barna som lever i lavinntektsfamilier.

Det viktigste vi kan gjøre, er å sikre at foreldrene kommer i arbeid, og jeg er bekymret for utviklingen som skjer nå, der det tar lengre tid å få minoritetsfamilier ut i arbeid eller utdanning og til å lære språk. Derfor er jeg bekymret for at disse tallene kommer til å øke i framtiden.

Lene Vågslid (A) []: Me deler nok den bekymringa. Mi bekymring gjeld alle barn og alle familiar, og den situasjonen me har i dag, der så mange står utanfor arbeidslivet, er ei kjempestor utfordring. Det er me jo heilt einige om. Problemet er at det er altfor få tiltak frå denne regjeringa for å få folk i arbeid.

I mitt heimfylke er det 4 028 barn mellom 0 og 17 år som bor i hushald med treårig vedvarande låg inntekt, ifølgje Bufdir. Me har rekordhøg arbeidsløyse og ein kraftig nedgang i delen i arbeid, den lågaste på 20 år. At me har fleire barn som lever i familiar med ei inntekt enn i familiar med to inntekter, gjer jo at fleire opplever fattigdom. Då har både regjeringa og ministeren fleire verkemiddel dei kan bruke for å gjere noko med det. Og då er spørsmålet mitt til slutt: Kva for eit initiativ vil barneministeren ta for å sørgje for at fleire barn kan vekse opp i familiar med to inntekter enn i familiar med ei inntekt?

Statsråd Solveig Horne []: Det er spesielt at representanten nå viser til disse indikatorene, men det viser også at det arbeidet vi har gjort med å få på plass indikatorene, gjør at kommunene er mye bedre rustet til å kunne finne barna som lever i de familiene der det må settes inn ekstra tiltak. Dette er et arbeid vi er nødt til å gjøre sammen – både med kommunene, staten og frivilligheten – for å hjelpe barna som lever i lavinntektsfamilier.

Så er det sånn at vi må hjelpe dem ut i arbeid. Regjeringen har nå styrket introduksjonsprogrammet som gjør at de skal få brukt kompetansen de har med seg. Hele integreringsarbeidet som regjeringen har satt i gang, er viktig for at flere kan komme seg ut i arbeid. Vi vet at der det i etnisk norske familier er vanlig med to inntekter, ser vi at innvandrerfamilier ofte har én inntekt, og derfor er det viktig å få flere innvandrerkvinner ut i arbeid, slik at de kan være med og bidra til økonomien i familien.

Spørsmål 7

Ferhat Güven (A) []: Spørsmålet mitt går til barne- og likestillingsministeren:

«I henhold til SSB-tall fra mars har Trondheim 6,9 pst. fattige barn. Til sammenligning har Drammen 17,5 pst., som er det høyeste i landet. I Trondheim har man jobbet målrettet for å redusere forskjellene mellom folk. Men under denne regjeringen øker forskjellene, og nesten 100 000 barn er fattige. Likevel går regjeringens skattekutt først og fremst til de rike. Samtidig kuttes det for utsatte grupper, som barnestøtte til uføre.

Ser statsråden at regjeringens politikk motarbeider målet om å redusere forskjellene i Trondheim?»

Statsråd Solveig Horne []: I 2014 ble den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom etablert. Etter dette er innsatsen økt kraftig, og ordningen er nå på 193 mill. kr. Økningen har medført at flere kommuner får tilskudd til tiltak mot barnefattigdom. Trondheim og Drammen har i flere år mottatt midler til arbeid mot barnefattigdom. Trondheim kommune har siden 2014 årlig mottatt mellom 2,8 og 3,4 mill. kr i støtte og Drammen mellom 2,5 og 2,9 mill. kr. Jeg vet at begge kommuner arbeider systematisk og helhetlig med lokale tiltak rettet mot fattige barn, ungdommer og deres familier. Et krav til kommunene som mottar tilskuddet, er at de skal ha en knutepunktfunksjon som skal være et bindeledd mellom frivillig og offentlig innsats for å sørge for at tiltakene når ut til de familiene dette gjelder. Både Trondheim og Drammen har gått foran med et godt eksempel i dette arbeidet.

Flere av regjeringens tilskuddordninger inngår i arbeidet med Fritidserklæringen, et samarbeid mellom regjeringen, frivillige organisasjoner og KS. Målet med erklæringen er å få på plass et godt og langsiktig samarbeid om at alle barn, uavhengig av foreldrenes inntekt, skal ha mulighet til jevnlig å delta i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med vennene sine.

Det viktigste arbeidet mot barnefattigdom foregår ute i kommunene. I Riksrevisjonens undersøkelse om barnefattigdom kom det fram at mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta sosialt, at den statlige innsatsen kan koordineres bedre, at flere kommuner har problemer med å identifisere fattige barn, og at innsatsen derfor ikke er tilstrekkelig målrettet. Derfor har vi utviklet indikatorer på barnefattigdom der kommunene enkelt kan få oversikt over hvor mange barn dette dreier seg om. Flere kommuner bruker indikatorene aktivt i tiltaksutvikling og i arbeidet med å utvikle lokale handlingsplaner for å arbeide mot barnefattigdom.

Representanten Güven tar feil når han mener at regjeringen kun gir skattelettelse til de rike. Alle får lavere skatt med Høyre og Fremskrittspartiet. Og fremdeles er det slik at de som tjener mest, bidrar mest. De 10 pst. rikeste betaler 38 pst. av all personskatt i Norge, 37,4 pst. uten formuesskatt. Arbeiderpartiet må derfor slutte å late som om Norges statsfinanser står og faller på om vi har formuesskatt eller ikke.

Sosiale forskjeller i Norge drives i stor grad av innvandringen. Hovedårsaken til at mange innvandrerfamilier har dårlig økonomi, er at foreldrene ikke har arbeid. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør nå 53,4 pst. av alle barn i lavinntektsfamilier. Derfor er det god integreringspolitikk å sørge for at foreldrene har arbeidsinntekt. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å motvirke barnefattigdom. Regjeringen holder fast ved arbeidslinjen. Det skal lønne seg å arbeide. Derfor er det viktig at vi nå ser på hvordan vi skal klare å få flere minoritetsfamilier ut i arbeid.

Ferhat Güven (A) []: Det er åpenbart at kommunene jobber ulikt alt etter hvem som styrer i de enkelte byene, når det gjelder å redusere forskjellene. Bydelen Saupstad-Kolstad, der jeg har vokst opp, er den bydelen i Trondheim som har de største demografiske utfordringene. Her har kommunen og fylkeskommunen tatt inn over seg realitetene og satser sterkt på områdeløft, gratis kjernetid i SFO og nybygging av skoler til milliardbeløp. Slike tiltak bidrar til å løfte bydelen som helhet og gir mindre forskjeller. Samtidig ser vi en regjering som øker maksprisene i barnehagene og gir skattekutt til dem som har nok fra før av. Er statsråden enig i at dette er feil vei å gå?

Statsråd Solveig Horne []: Det er, som representanten også var inne på, mange kommuner og mange bydeler som gjør et utrolig godt arbeid for å se de barna som lever i lavinntektsfamilier – sikre at de har fritidsaktiviteter og gå inn med ekstra støtte til de familiene som trenger det mest.

Så har regjeringen utvidet ordningen med gratis kjernetid til å gjelde hele landet, der alle 3–5-åringer nå får mulighet til gratis kjernetid i barnehagen, samtidig som vi har redusert barnehageprisene for familier med lav inntekt.

Det stemmer at vi har økt maksprisen lite grann for å kunne redusere prisen for familier med lav inntekt. Det overrasker meg i grunnen at Arbeiderpartiet kritiserer dette, og jeg håper de ikke har tenkt å reversere billige barnehager til lavinntektsfamilier. Vi må sikre at fattigdom ikke går i arv, og at barn og ungdom følger opp skolen og får seg en utdannelse.

Ferhat Güven (A) []: Under helgens landsmøte lovet statsrådens parti en skattefest på 50 mrd. kr i året, primært til dem som har nok fra før av. Spørsmålet til statsråden blir da: Vil noen av disse milliardene bidra til mindre forskjeller i samfunnet vårt?

Statsråd Solveig Horne []: Skattelette er viktig for at familier skal få lov til å beholde mer av inntekten sin. Derfor har regjeringen aktivt gått inn for å redusere skatter og avgifter for alle som bor i landet. En vanlig familie med en gjennomsnittlig inntekt fra to heltidsstillinger vil betale 8 000 kr mindre i skatt per år med de skattereglene som denne regjeringen har innført.

Det er også viktig at vi nå ikke skattlegger bedrifter så mye at de ikke klarer å investere i arbeidsplasser til befolkningen. Derfor er det viktig at vi styrker arbeidslivet, senker skattene og avgiftene, men samtidig har tiltak som hjelper de barna som lever i familier med lavinntekt. Da er den nasjonale tilskuddsordningen med 193 mill. kr et viktig arbeid, og det er det arbeidet vi har gjort for å redusere prisene i barnehager for familier med lav inntekt.

Spørsmål 8

Åsmund Aukrust (A) []: «I 2013 var maksprisen for en barnehageplass 2 330 kr pr. måned. I 2017 er den 2 730 kr pr. måned. Økningen er langt over prisjustering. Samtidig er det store variasjoner i foreldrebetalingen i SFO. Tall fra SSB viser at det er nesten 100 000 barn som vokser opp i fattigdom i Norge. I Akershus lever 9 200 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Har statsråden som mål at barnefattigdommen i Norge skal reduseres, og når forventer hun at det vil bli færre fattige barn i Norge?»

Statsråd Solveig Horne []: Først og fremst vil jeg få lov til å si at jeg er glad for at representantene tar opp dette viktige temaet. Jeg er i likhet med representantene bekymret for den utviklingen vi ser nå. Derfor blir det så viktig å få foreldrene ut i arbeid.

Regjeringen har en strategi mot barnefattigdom, der målet er å forebygge at fattigdom går i arv og å bedre barns livskvalitet her og nå. At foreldrene har jobb, er en av de viktigste faktorene for å unngå at barn vokser opp i fattigdom. Et trygt og fleksibelt arbeidsmarked hvor det skapes nye jobber i hele landet, er viktig i årene framover.

En av hovedårsakene til fattigdom og ulikhet er, ifølge SSB, høy innvandring. Mer enn halvparten av lavinntektsfamiliene har nå innvandrerbakgrunn. Fire av ti innvandrerkvinner står uten jobb. En økt innvandring vil derfor øke forskjellene. For mange innvandrere vet vi at det tar tid å etablere seg i arbeidsmarkedet og i det norske samfunnet. Derfor må vi ha god integrering av innvandrere og en streng innvandringspolitikk, som sikrer at det ikke kommer flere enn vi klarer å integrere på en god måte.

Å bekjempe utenforskap og ulikhet handler om god politikk for å skape flere arbeidsplasser, om kontrollert innvandring og god integreringspolitikk og om å ruste velferdssystemet vårt slik at det kan være der også i tiårene som kommer. Reversering av alle reformer, en mer liberal innvandringspolitikk og vanskeligere kår for dem som skal skape arbeidsplasser, vil neppe bidra til å minske forskjellene i Norge.

I disse fire årene har Høyre og Fremskrittspartiet, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, jobbet nettopp med å adressere årsakene til fattigdom og utenforskap:

  • gjennom å satse på kunnskapsskolen, tidlig innsats og rimeligere barnehager for dem som har dårlig råd

  • gjennom en kraftig politikk for å skape flere arbeidsplasser, som har snudd pessimisme og nedgang til optimisme

  • gjennom å styrke rusbehandlingen og psykiatrien, noe som har gjort at ventetiden for rusbehandling er redusert med så mye som 40 pst.

  • gjennom å stille klare krav, som f.eks. aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere og gjennom å øke støtten til kampen mot fattigdom til et historisk høyt nivå

Vi er ikke ferdige, og det er mye igjen å gjøre innenfor skole, helse og arbeidsliv, men det hjelper altså ikke med lettvinte løsninger og slagord.

Utenforskap, ulikhet og fattigdom i Norge har mange årsaker. Det kan være rus og helseproblemer, frafall i skolegang, manglende integrering og at man ikke har jobb. Enda vanskeligere er det å bryte den vonde sirkelen hvor fattigdom går i arv fra generasjon til generasjon.

Denne regjeringen har ikke tenkt å gi opp. Vi har fortsatt mye ugjort. Det blir en viktig faktor framover nå å sikre at vi har arbeid til dem som skal ha arbeid, å sikre at barn som lever i lavinntektsfamilier blir ivaretatt her og nå, og også hindre at fattigdommen går i arv.

Åsmund Aukrust (A) []: Vi hører at svaret til statsråden er å skaffe arbeidsplasser. Det er det enighet om er det aller viktigste tiltaket for å bekjempe barnefattigdom. Problemet er bare at politikken regjeringen fører, fører til det motsatte. Arbeidsledigheten har økt hver eneste dag med denne regjeringen gjennom de siste fire årene.

Så hører vi de peker på økt innvandring. Vel, det er en innrømmelse av at statsråden mislyktes i sitt arbeid med å integrere mens hun hadde ansvaret for integreringspolitikken i Norge før Sylvi Listhaug tok over, og nå står hun i Stortinget og skylder på at det er en dårlig integreringspolitikk som er skyld i barnefattigdom.

Jeg fikk ikke svar på spørsmålet jeg stilte. Det ble egentlig bare en oppramsing av det samme hun har stått og sagt til de andre spørrerne om barnefattigdom.

Mitt spørsmål er: Har statsråden som målsetting at barnefattigdommen i Norge skal reduseres? Når vil vi i så fall kunne se en lavere barnefattigdom innenfor hennes ansvarsområde?

Statsråd Solveig Horne []: I motsetning til representanten Aukrust – som er medlem av Arbeiderpartiet – og forrige regjering har ikke jeg tenkt å stå her og si at vi skal avskaffe barnefattigdommen med et pennestrøk. For dette er et komplekst arbeid, og jeg er bekymret for utviklingen framover der barnefattigdommen kommer til å øke, og vi vet at over 50 pst. av de barna som lever i lavinntektsfamilier, nå kommer fra en innvandringsfamilie. Med den asyltilstrømmingen vi har hatt nå, som også representanten Aukrust er fullt klar over, tar det lengre tid å få innvandrerne til å lære språk, til å få seg en utdannelse, til å bli klar til å gå ut i arbeidslivet. Derfor blir det integreringsarbeidet som regjeringen har satt i gang, med god støtte fra Stortinget, veldig viktig framover.

Jeg har lyst til å understreke at det aldri har blitt bosatt så mange som under denne statsrådens virke som integreringsminister og under denne regjeringen. Så det burde kanskje representanten Aukrust også ta inn over seg. Men å redusere fattigdom og hjelpe barn som lever i lavinntektsfamilier, har regjeringen som mål å løfte høyt og jobbe aktivt med.

Åsmund Aukrust (A) []: Først en kommentar til at det aldri har vært bosatt flere. Vel, det er veldig bra at folk blir bosatt. Det er bra at kommunene gjør den jobben. Det skyldes jo at kommunene ikke gjør det partilederen til barneministeren oppfordret kommunene til da hun åpnet valgkampen for to år siden, nemlig å si nei til de forespørslene man ville få fra statsråd Solveig Horne.

Det er fascinerende å høre barneministeren, for hun har egentlig resignert i sitt arbeid. Hun sier at barnefattigdommen kommer til å øke. Det er mulig det er veldig ærlig sagt, men det er i alle fall ikke å gjøre jobben som en barneminister i Norge burde gjøre. En barneminister i Norge burde si at mitt mål er at barnefattigdommen skal ned. Det skal jeg gjøre det jeg kan for å få til.

Et av virkemidlene hun pekte på i et tidligere svar, er denne tilskuddsordningen mot barnefattigdom. Men vi har sett at den tilskuddsordningen er veldig underfinansiert, og det kommer inn fryktelig mange flere søknader enn man har muligheter til å innvilge. Det er bra at Venstre og Kristelig Folkeparti i Stortinget har fått den tilskuddsordningen opp. Arbeiderpartiet hadde et forslag om å øke den ytterligere. Hvis dette er et så viktig tiltak, hvorfor prioriterer ikke barneministeren mer penger til denne ordningen?

Statsråd Solveig Horne []: Det viktigste vi kan gjøre, er å få foreldrene ut i arbeid. Så må vi ha tiltak som sikrer disse familiene. Dette er et arbeid der regjeringen ikke har resignert, men vi jobber aktivt sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti om det.

Vi har en strategi med over 64 tiltak. Vi har redusert foreldrebetalingen for dem med lav inntekt. Vi har innført gratis kjernetid, og det er en prøveordning med gratis SFO for de familiene som trenger det. Vi har satset på tiltak innenfor rus og psykiatri, som også er viktige tiltak for å hjelpe de familiene som trenger å komme raskere ut i arbeid. Og den tilskuddsordningen vi har nå, har vært historisk høy under denne regjeringen og er nå på 193 mill. kr. Det er rekordmange barn som nå får tilbud om ferieaktiviteter og fritidsaktiviteter, men det er et arbeid som regjeringen ikke klarer alene. Vi er helt avhengig av et samarbeid med frivilligheten, med organisasjoner og med kommunene. Og det at vi nå har prioritert å få på plass disse nettverktøyene, gjør at kommunene også er bedre i stand til å se de barna som lever i disse familiene.

Spørsmål 9

Marit Nybakk (A) []: Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

«I Oslo er det ni års forskjell i forventet levealder mellom bydel Sagene og bydel Vestre Aker. Vi vet at sosioøkonomiske forskjeller kan forklare mye av variasjonen, men også at en aktiv offentlig politikk bidrar til å redusere forskjellene. Under nåværende regjering går vi i feil retning, og nå ser vi blant annet at en halv million har tegnet privat helseforsikring.

Hva har statsråden gjort for å redusere forskjellene?»

Statsråd Bent Høie []: Det er utrolig viktig å bekjempe sosial ulikhet når det gjelder helse. Hvis Arbeiderpartiet måler min suksess på det området ut fra veksten i private helseforsikringer, er det en ganske kraftig dom over egen politikk. Fram til andre kvartal 2016 var det en økning på i underkant av 80 000 fra utgangen av 2013. Sammenliknet med økningen under den rød-grønne regjeringen, som var rekordhøy, hadde vi en økning på 100 000 bare mellom 2010 og 2011. Hvis veksten i salg av private helseforsikringer er Arbeiderpartiets måleenhet for om en regjering bidrar til økt eller ikke økt sosial ulikhet, er det en heftig dom over egen politikk.

Skal vi bekjempe ulikhet, må vi gå til årsakene til at ulikhet oppstår. Hovedårsaken på helseområdet er knyttet til psykisk helse og rusavhengighet. Denne regjeringen har sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre satt i gang en opptrappingsplan på rusfeltet, som er historisk, der vi skal bruke 2,4 mrd. kr mer i løpet av en femårsperiode for å gi et bedre tilbud til rusavhengige. Ventetiden for rusbehandling er nå rekordlav, og det er større valgmuligheter. Rusinstitusjoner som var vedtatt nedlagt under forrige regjering, er oppe og går, og de behandler nå pasienter.

Samtidig er det utrolig viktig med tidlig innsats, spesielt når det gjelder barn og unges psykiske helse. Derfor har vi hatt en kraftig satsing på skolehelsetjenesten, helsestasjoner, samlet sett opp mot 1 mrd. kr i denne fireårsperioden. Det gir resultater. Vi overtok en situasjon der antall mennesker i kommunene som jobbet med barn og unges psykiske helse, år for år ble redusert i forhold til antallet barn og unge. Den utviklingen har vi snudd, og vi er i ferd med å ta igjen etterslepet fra den rød-grønne regjeringen.

Det å bekjempe sosial ulikhet og helseforskjeller handler også om å se på hva som forklarer forskjellene i helse og levealder mellom ulike grupper. Fortsatt er bruk av tobakk en av hovedforklaringene på ulikhet i helse i Norge. Derfor har det vært veldig viktig for meg som helseminister å la Norge igjen komme i frontposisjon når det gjelder bekjempelse av tobakk. Derfor er jeg veldig glad for at Norge som et av de første landene etter Australia, Frankrike og Storbritannia fra 1. juli innfører standardiserte tobakk- og snuspakninger nettopp for å hindre at barn og unge skal starte med tobakk, som fortsatt er en hovedforklaring på helseforskjeller mellom grupper i Norge.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Nybakk (A) []: Det er sikkert riktig at både tobakk og annen type rus er en årsak til helseforskjeller. Det tviler jeg ikke et sekund på. Men helse påvirkes også av inntekt, og det påvirkes av utdanning og av bosted. Det er store forskjeller i gjennomsnittlig levealder mellom norske kommuner. Det er det innad i norske kommuner, og det er forskjeller mellom familier, for det har noe med sosioøkonomisk status å gjøre. I tillegg til forbruket av tobakk og alkohol dreier det seg også om helseforskjeller mellom ulike samfunnslag. Det dreier seg bl.a. om fysisk aktivitet hvor det er store forskjeller mellom de ulike samfunnslagene. Flere skoler har allerede innført fysisk aktivitet hver dag. Kan helseministeren tenke seg å bidra til at det skjer på alle skoler, og ta kontakt med sin kollega i det andre departementet?

Statsråd Bent Høie []: Det er helt klart at det er forskjeller i helseforventet levealder basert på inntekt og arbeidsdeltakelse. Men det er da viktig å gå bak og finne ut hva som er årsaken til det. Mye av årsaken til det er bl.a. at en faller fra utdanningen på grunn av psykiske helseutfordringer og rusavhengighet. Da må vi – i motsetning til det Arbeiderpartiet gjør, som bare snakker om resultatene av ulikhetene når de har oppstått – gjøre som Høyre gjør, nemlig å grave seg ned i hva som er årsakene til at ulikhet oppstår i Norge, og så gripe fatt i det. Derfor er det så utrolig viktig med tidlig innsats når det gjelder barn og unges psykiske helse, og jeg er veldig glad for at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har sagt at i neste periode skal vi ha en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse.

Når det gjelder fysisk aktivitet, er hovedutfordringen fallende fysisk aktivitet på ungdomstrinnet. Derfor er jeg veldig glad for at jeg, sammen med kunnskapsministeren, har satt i gang det største prosjektet med økt fysisk aktivitet på ungdomstrinnet som noen gang har blitt lansert.

Marit Nybakk (A) []: I tillegg til det statsråden nevner, er det i hvert fall to ting som påvirker helse. Det ene er fysisk aktivitet i oppveksten og i skolen, og det er viktig at det kan skje på alle skoler. Det andre er faktisk kosthold opp gjennom oppveksten, hvor det også er veldig store forskjeller. Derfor er det viktig, det som nå skjer i Oslo, nemlig at man gir et tilbud om skolemat på enkelte skoler, bl.a. på Nordpolen og Nordberg skoler. Det bidrar til å jevne ut forskjellene, og det bidrar ikke minst til å jevne ut forskjellene når det gjelder helse og oppvekstvilkår. Tilnærmingen til mat og måltider på denne type arenaer som skoleverket utgjør, betyr mye for barn og unges spisevaner og kosthold. Kan statsråden tenke seg å ta opp spørsmålet om å få skolemat utbredt på skoler som et helsetiltak?

Statsråd Bent Høie []: For det første må jeg svare ut det som går på fysisk aktivitet og måltider i skolen. På barnetrinnet ser vi at barn og unge er fysisk aktive, i veldig stor grad i tråd med de anbefalingene som gis, og det er også veldig enkelt for skolen å inkludere aktivitet i undervisningen. Der er det veldig gode resultater.

Utfordringen kommer på ungdomstrinnet. Der ser en veldig ofte at barn og ungdom faller fra den organiserte fysiske aktiviteten på ettermiddagen, samtidig som de blir mer inaktive på skolen. Det er derfor regjeringen har valgt å satse på å få kunnskap om hvordan vi skal sikre mer fysisk aktivitet i løpet av skoledagen på ungdomstrinnet.

Når det gjelder måltider, har vi lagt fram en nasjonal strategi for det. Vi har også klare anbefalinger overfor skolene. For det første er det ikke bare i Oslo, men i store deler av landet at det etableres gode måltidsløsninger på skolen. Men hovedutfordringen i Norge er fortsatt at barn ikke har tid til å spise matpakken de har med seg. Derfor har vi sammen med kunnskapsministeren gitt en klar beskjed til skolene om at de må sette av nok tid til at barna får spist maten, ikke bare at en har med seg mat eller får mat.

Spørsmål 10

Kjersti Toppe (Sp) []: «I Tysnes kommune har ikke Helse Fonna og taxinæringen klart å enes om en varig løsning for forhåndsbetalt taxi ved pasientreiser. Det har ført til at pasienter har avlyst legekonsultasjoner fordi de ikke har hatt råd til å legge ut for reisen. Taxinæringen oppga til avisen Tysnes 6. april 2017 at dette for enkelte dreide seg om beløp helt opp til 8 000 kroner.

Mener statsråden at dette er akseptabelt, eller er helseforetaket forpliktet til å finne løsninger slik at pasienter ikke må legge ut selv?»

Statsråd Bent Høie []: Det er riktig at det i Tysnes kommune i en periode på ca. en måned ikke har vært på plass en ny løsning for forhåndsbetalt taxi mellom helseforetaket og taxinæringen. Imidlertid opplyses det i kontakt med Helse Fonna at det nå er inngått en ny avtale for rekvirert pasienttransport i Tysnes kommune. Avtalen kom på plass 1. april i år.

Når avtaler om pasienttransport inngås mellom helseregioner og drosjeleverandører, følges regelverket for offentlige anskaffelser. Avtalene er av begrenset varighet, slik at et godt tilbud til pasienten kan ivaretas sammen med forsvarlig pris for helseforetaket. Det fokuseres altså på å utnytte ressursene til helseforetaket best mulig når avtaler inngås, slik at en også sikrer at ressursene går til pasientbehandling og gode tilbud til pasientene.

På generelt grunnlag kan det nevnes at det er de regionale helseforetakene som har ansvaret for pasienttransporten. Dette går fram av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a. I ansvaret ligger at man skal organisere forsvarlige helsetjenester, bl.a. for pasienttransport. Rettighetene til pasientene går fram av pasient- og brukerrettighetsloven og pasientreiseforskriften. En revidert forskrift trådte for øvrig i kraft høsten 2016 med mål om å tydeliggjøre pasientenes rettigheter.

Etter lovens § 2-6 og forskriften er utgangspunktet at pasienter og andre brukere har rett til dekning av nødvendige utgifter når de må reise til og fra behandling. Rettigheten er begrenset til en økonomisk godtgjørelse, og gir ikke pasientene rett til rekvirert transport.

Pasientreiser gjennomføres på to måter: Ved at pasienten planlegger reisen, legger ut for kostnaden selv og deretter søker om godtgjørelse etter at reisen er utført. Dette er reiser uten rekvisisjon. I tillegg kan pasientreiser også være reiser med rekvisisjon. Alle landets helseregioner har tilbud om rekvirert transport til pasienter som av helsemessige årsaker må ha et tilrettelagt transporttilbud.

Avslutningsvis vil jeg ta med at det er viktig at brukerne benytter seg av sin klagerett og sender klage dersom man mener rettighetene til pasientreiser ikke er oppfylt. En klage vil først behandles av det pasientreisekontoret som har behandlet saken. Dersom klager ikke gis medhold, sendes klagen videre til fylkesmannen i gjeldende fylke for endelig behandling.

Kjersti Toppe (Sp) []: Når Helse Fonna unnlét å få til ein avtale med taxinæringa for folk på Tysnes som skal reisa med rekvisisjon, slik at dei pasientane som skulle f.eks. verta innlagde eller koma til ei undersøking, måtte leggja ut tusenvis av kroner sjølve, var Helse Fonna si framferd da i tråd med lovas forskrift? Eller hadde ikkje Helse Fonna anledning til å lata vera å sikra ei ordning slik at desse pasientane kunne unngå å måtta betala sjølve? Det er spørsmålet mitt. Kan eit helseføretak opptre på den måten?

Statsråd Bent Høie []: Det er selvfølgelig ikke ønskelig at det ikke oppnås enighet mellom et helseforetak og taxinæringen i slike spørsmål, men dette er også saker der jeg tror representanten forstår at det er to parter som har forhandlinger om priser og vilkår. Det er veldig uheldig at det oppstår den typen perioder som her er oppstått, der det ikke er en avtale på plass, noe som går ut over pasientene. Men nå er det funnet en løsning, og avtalen er kommet på plass.

Jeg tror også jeg vil advare mot en situasjon der en setter taxinæringen i den posisjonen at de har vetorett på vilkår, og at det ikke er en reell forhandling mellom taxinæringen og foretakene. Da tror jeg at representanten vil oppleve at unødvendig mye penger går i taxinæringens lommer istedenfor til pasientbehandling.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er jo ikkje funne ei varig løysing på Tysnes. Ved at taxinæringa har gitt seg fordi dei tenkte det må vera eit forsvarleg tilbod overfor pasientane, tok dei ansvaret som Helse Fonna ikkje tok.

Spørsmålet mitt vart det ikkje svart på. Det er klart at det ikkje er ønskjeleg med ein slik situasjon, det forstår alle. Men spørsmålet mitt var prinsipielt: Kan eit helseføretak berre seia at her inngår vi ingen avtale, her skyver vi denne problemstillinga over på pasientane, som må leggja ut opptil 8 000 kr for å koma seg til nødvendig helsehjelp? Er det lov etter lov og forskrift for eit helseføretak å unngå å inngå ein avtale, uansett kva som er grunnen? Eg skjøner at det er forhandlingar og sånt, men har eit helseføretak anledning til å skyva dette over på pasientane om det ikkje kjem til ei løysing?

Statsråd Bent Høie []: For det første vil jeg være veldig forsiktig med å fordele ansvar i en sak der det er to parter som forhandler, og der det helt åpenbart er sterke økonomiske interesser inne i bildet. Så jeg slutter meg ikke til den beskrivelsen av hvem som vil pasientene vel, som representanten her kom med.

Så svarte jeg på representantens spørsmål i mitt første svar: Etter lovens § 2-6 og forskriften er utgangspunktet at pasienter og andre brukere har rett til dekning av nødvendige utgifter når de må reise til og fra behandling. Rettigheten er begrenset til en økonomisk godtgjørelse, og gir ikke pasientene rett til rekvirert transport. Men det er likevel sånn at alle helseregionene har organisert et tilbud om rekvirert transport for pasienter som av helsemessige årsaker må ha et tilrettelagt transporttilbud. Sånn vil det være fortsatt.

Så håper jeg også at vi unngår den type situasjoner som har oppstått i Tysnes, og begge parter har et ansvar for at det ikke skjer.

Spørsmål 11

Fra representanten Freddy de Ruiter til kunnskapsministeren:

«Det jobbes med å starte en ny folkehøgskole på Evje. Skolen skal fokusere på å hjelpe ungdom som sliter med overvekt, til livsmestring og endring av livsstil. Det vil også forebygge utenforskap. Etterspørselen etter et slikt tilbud er stort, og det foreligger en rekke helsefaglige anbefalinger. Dette vil hjelpe den enkelte og føre til store besparelser for samfunnet. Skolen har bred politisk støtte lokalt og regionalt.

Hvordan kan statsråden bidra til at dette viktige tilbudet på Evje kan komme i gang så raskt som mulig?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt.

Spørsmål 12

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Ruth Grung til kunnskapsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av kunnskapsministeren, som er bortreist.

Ruth Grung (A) []: «I Hordaland går nå mer enn hver tiende elev på privat videregående skole. Det er den høyeste andelen i landet. De private skolene opprettes i Bergen sentrum. Fylkeskommunen må velge mellom å la være å ha skoler i sentrum eller legge ned skoleplasser i distriktene. Ungdom i distriktene, de med dårlige karakterer eller de med foreldre som ikke har råd til privat skole, er taperne.

Er ikke statsråden bekymret for at dette vil øke forskjeller, gi ungdom færre valgmuligheter og føre til at færre gjennomfører videregående opplæring?»

Statsråd Bent Høie []: Godkjenningsordningen etter friskoleloven er skjønnsmessig. Godkjenning skal ikke gis dersom det vil få negative konsekvenser for vertskommunen eller vertsfylket. Dette følger av dagens friskolelov og er en videreføring av den praksis som gjaldt under den tidligere privatskoleloven. Jeg mener regelverket legger til grunn en rimelig balanse mellom hensynet til vertskommunen og vertsfylket på den ene siden og hensynet til ungdommens muligheter til å velge mellom forskjellige skoler på den andre siden.

Fylkeskommunen har det overordnede ansvaret for den videregående opplæringen og må ha et bredt spekter av opplæringstilbud som ivaretar den lovpålagte plikten til å ta hensyn til bl.a. søkernes ønsker og samfunnets behov. En begrunnet innsigelse om at etablering av en friskole vil gjøre det vanskelig å opprettholde et desentralisert tilbud som følge av sviktende elevgrunnlag, vil være relevant i søknadsbehandlingen. Departementet ønsker ikke at økte muligheter til å etablere friskoler skal føre til at det blir vanskeligere for de elevene som ønsker det, å velge en offentlig skole. I vurderingen av konsekvensene for skolestrukturen er det derfor relevant å se på tilknytning til nærskolen og rimelig reisevei for den gruppen elever som ønsker å gå på en offentlig skole.

Godkjente friskoler skal stå åpne for alle søkere som kvalifiserer til inntak i den offentlige skolen. Inntak til friskoler i byene gjelder altså uavhengig av hvor i landet eller hvor i fylket søkeren bor. Friskoleloven har også en klar øvre grense for egenbetaling fra elevene. Dette bidrar til at friskoler kan være et reelt alternativ for de aller fleste. I motsetning til offentlige skoler er det ikke et krav at friskolene rangerer søkerne etter poeng ved inntaket. Det er derfor ingen grunn til at ungdom med lave karakterer kommer dårligere ut som følge av at det godkjennes frittstående skoler. Likeså ser jeg ingen grunn til at økte valgmuligheter skal føre til at færre gjennomfører videregående opplæring – tvert imot.

Jeg vil også vise til at over halvparten av elevene i private videregående skoler i Hordaland er elever ved skoler godkjent på grunnlag av livssyn, en anerkjent pedagogisk retning eller ved skoler som tilbyr opplæring særlig tilrettelagt for funksjonshemmede. Over halvparten som velger et privat tilbud, velger altså et reelt alternativ til den offentlige skolen. Jeg mener dette viser at friskolene gir elevene økte valgmuligheter på viktige områder i deres liv.

I Hordaland er andelen elever som går på en privat videregående skole, noe høyere enn i andre fylker. Jeg er likevel ikke bekymret for at dette skal virke negativt på ungdommens valgmuligheter eller gjennomføringen av videregående opplæring i Hordaland.

Ruth Grung (A) []: Det er helt rett at i løpet av de åtte årene de borgerlige styrte, ble det godkjent veldig mange nye private skoler, så det som nå beskrives, er liksom nye skoler. Men ministeren er ikke bekymret. Situasjonen er at 1 900 private skoleplasser er i Bergen sentrum. De har konsesjon til å drive videregående skole og får tilskudd per elev som er evigvarende. De fikk nå f.eks. omgjort skoleplasser fra studiespesialiserende til å bli påbygg, som ikke er ønsket. Fylkeskommunen har ikke lenger muligheter til å oppfylle sitt samfunnsmandat ved å tilby gode nok valgmuligheter når det gjelder bredde i fag eller det å ha nok plasser i distriktene kontra i byene. Når man ser resultatet og hvordan det har blitt nå, er det ikke da behov for å sette inn tiltak for å begrense de private og øke muligheten for det offentlige til å styre?

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener at dagens lov nettopp balanserer disse hensynene, som vil bli vektlagt når de ulike skolene søker om godkjenning. I Hordaland har også søkerne mulighet til å søke seg inn på videregående skoler i hele fylket, helt uavhengig av bosted, så derfor er det vanskelig å se at påstanden om reduserte valgmuligheter er en følge av friskoleklasser i Bergen. Når en ser på antall plasser som er godkjent, er det slik at under Stoltenberg II-regjeringen ble det godkjent 725 plasser i Hordaland, som er 20,8 pst. av dagens totale plasser, mens så langt er det godkjent 66 elevplasser under regjeringen Solberg. Det viser også at den avveiningen som ligger i dagens lov, er en videreføring av den praksis som var under forrige regjering.

Ruth Grung (A) []: Tidligere har ministeren som nestleder i Høyre uttalt at han er åpen motstander av en slik utbyttebegrensning som det i dag er i skolen. Man har også uttalt at valgfrihet for elevene er positivt, for det kan påvirke innholdet. Men realitetene nå i Hordaland er at bergensere har veldig få valgmuligheter – eller eventuelt en god økonomi, sånn at en kan gå på de private skolene. Det offentlige skoletilbudet er begrenset, samtidig som man har redusert skoletilbudet i distriktet for å finansiere iallfall noe tilbud i Bergen. Har vi ikke nå nådd en grense i forhold til det ideelle målet om valgfrihet, og hvilke grep vil ministeren ta? Når man reduserer antall plasser, må det offentlige redusere offentlige studieplasser, ikke blant de private. De har ikke noe handlingsrom, ikke noen myndighet til å sørge for at alle 16- og 18-åringer får det beste tilbudet og mulighet til å fullføre videregående opplæring.

Statsråd Bent Høie []: Når det gjelder uttalelsen om utbytte, tror jeg den må være gammel – veldig gammel! Som leder av Høyres programkomité for det programmet som gjelder i denne perioden, var jeg en av dem som var ansvarlig for nettopp å få inn en mer balansert politikk på dette området, som har vært med på å sikre at også hensynet til tilbudet til andre elever enn de som går på de private skolene, skal vektlegges i vurderingen, som i realiteten er en videreføring av den balansen som også lå i den tidligere loven. Jeg mener at dagens forbud mot å ta ut utbytte har en egen god begrunnelse, som gjelder utdanning.

Så mener jeg at dette må være en konkret vurdering basert på de søknadene som kommer. Nå finnes det andre hensyn å ta også, f.eks. viser jeg i mitt svar til at en veldig stor andel av disse elevplassene i Hordaland handler om livssyn, funksjonshemning og reelle pedagogiske alternativer til den offentlige skolen. Det er også viktige verdier å ta vare på i et samfunn.

Spørsmål 13 [12:52:37]

Presidenten: Neste spørsmål fra representanten Else-May Botten til kunnskapsministeren besvares av helse- og omsorgsministeren på vegne av kunnskapsministeren.

Else-May Botten (A) []: «Flertallet, unntatt regjeringspartiene, ba i 2017-budsjettet regjeringen komme tilbake med en vurdering av hvordan et langsiktig og robust tilbud om høyere utdanning i Kristiansund kan utvikles i samarbeid med eksisterende høgskoler eller universitet, samt hvordan forprosjektet kunne gjennomføres.

Hva har regjeringen gjort for å følge opp Stortingets vedtak og sikre det høyere utdanningstilbudet på Nordmøre?»

Statsråd Bent Høie []: Høgskolen i Molde hadde i 2016 om lag 230 studenter i Kristiansund fordelt på petroleumslogistikk, sykepleie og noen videreutdanninger. Høgskulen på Vestlandet har tolv studenter som tar undervannsteknologi. I tillegg har Fagskolen i Kristiansund ca. 200 studenter i ulike fag.

Høgskolesenteret i Kristiansund ble stiftet i 2007 for å tilrettelegge for varierte studietilbud i Kristiansund. Høsten 20l6 la styret fram en ny strategi med sikte på etablering av Campus Kristiansund.

Det er i år bevilget 8,2 mill. kr til høgskolesenteret. Tilskuddet skal gå til husleie, betaling for IKT-tjenester og nettopp legge til rette for studietilbud i Kristiansund. Høgskolesenteret har også noe tilskudd fra fylkeskommunen og Kristiansund kommune.

Omleggingen i petroleumssektoren har bidratt til utfordringer for arbeidslivet i Møre og Romsdal. For å styrke konkurransekraften og utvikle bedre tjenester er det nødvendig å styrke kompetansen i regionen.

For å følge opp Stortingets merknad om høyere utdanning i Kristiansund har Kunnskapsdepartementet kontaktet NTNU, Høgskolen i Molde og Høgskulen i Volda. Departementets vurdering etter denne dialogen er at Høgskolen i Molde bør ha hovedansvaret for et eventuelt langsiktig tilbud om høyere utdanning i Kristiansund. Andre utdanningsinstitusjoner kan eventuelt supplere med spesielle studietilbud som er etterspurt i arbeidslivet.

Tall fra Samordna opptak viser en økning på 16 pst. på antall førstevalgsøkere ti1 Høgskolen i Molde. Det er dermed 1,8 førstevalgsøkere per studieplass. I de lokale opptakene er det i tillegg en økning på over 100 søkere.

Høgskolen i Molde har bl.a. valgt å tilby et nytt bachelortilbud i marin logistikk og økonomi i Kristiansund fra høsten 2017. Det har meldt seg 43 førstevalgsøkere første året dette tilbudet utlyses. Høgskolen har også nytt tilbud i velferdsteknologi i Kristiansund.

Disse positive søkertallene viser at det er gode muligheter for å øke andelen med høyere utdanning i Møre og Romsdal.

Else-May Botten (A) []: Jeg takker for svaret. Det er viktig at vi tenker langsiktig når det gjelder den studieretningen og det studietilbudet vi har hatt i Kristiansund. Vi ligger på ca. 4,5 pst. i arbeidsledighet i Kristiansund, noe som sier at det er krevende, og ikke minst behov for, å bygge kompetanse slik at man har muligheter for ny næringsutvikling.

Havet ligger tett på i mulighetsrommet, og jeg tror mye spennende vil skje framover. Jeg tror at de i Kristiansund ønsker å få en klarhet i at det er en langsiktighet i dette. Jeg skjønner at også statsråden er opptatt av det – jeg ser at det har vært en dialog, og man har landet på at Molde skal ha hovedansvaret – men kan statsråden si hva som da konkret blir rigget når det gjelder langsiktigheten i tilbudet framover?

Statsråd Bent Høie []: Representanten er inne på noe helt vesentlig. Høgskolen i Molde har signalisert vilje til å tilby nye studietilbud i Kristiansund, men høgskolen har imidlertid ikke ressurser til å utvide og øke studietilbudet i Kristiansund permanent over år. Høgskolen har derfor som forutsetning at det gis tilstrekkelig og varig finansiering av studietilbudene.

Erfaringen med søkningen til studietilbudet i petroleumslogistikk tilsier at studietilbudene i Kristiansund bør være fleksible, fordi behovene i arbeidslivet varierer over tid. Regjeringen vil derfor i kommende budsjettprosesser vurdere å styrke Høgskolen i Molde med flere studieplasser som i tilfelle bør øremerkes Kristiansund. Regjeringen legger fram revidert nasjonalbudsjett i morgen. Dette vil gi Stortinget første mulighet til å vurdere regjeringens arbeid med å styrke studietilbudet i høyere utdanning i Kristiansund.

Else-May Botten (A) []: Jeg takker også for den konkretiseringen. For min del er det viktig å kunne spørre statsråden om han faktisk kan garantere at vi har et godt og fleksibelt studietilbud i Kristiansund. For det er utrolig viktig, det har å gjøre med hva slags næringsutvikling vi får framover, og det har å gjøre med økonomi. Jeg ønsker egentlig bare en garanti for at vi kan ha det tilbudet også framover, og at vi klarer å finne løsninger i den prosessen man nå er inne i som vil stadfeste og gi en forutsigbarhet framover for høgskolesenteret.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen er enig i vurderingen av at det er nødvendig å styrke studietilbudet i Møre og Romsdal, og vi mener at det å gi en føring for at en økning av studieplassene i Molde bør øremerkes Kristiansund, er viktig, også ut fra et regionalutviklingsperspektiv.

Revidert budsjett kommer i morgen. Statsbudsjettet for neste år kommer til høsten. Som representanten vet, så kan ikke jeg som statsråd si noe om innholdet i det før det legges fram.

Else-May Botten (A) []: En garanti?

Statsråd Bent Høie []: Lytt på radio! (Munterhet i salen)

Spørsmål 14

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Hege Haukeland Liadal til kunnskapsministeren, vil bli besvart av arbeids- og sosialministeren på vegne av kunnskapsministeren, som er på reise.

Hege Haukeland Liadal (A) []: «I 2013 var makspris for barnehageplass 2 330 kroner pr. måned. I 2017 er den 2 730 kroner pr. måned. Dette er en økning langt over prisjustering. I april 2016 opplyste SAFE at antallet barn som tas ut av barnehagene i Stavanger kommune, økte og at flere av tilfellene ble begrunnet med at foreldrene har dårlig råd.

Er statsråden bekymret for at de stadig økende barnehageprisene kombinert med høy arbeidsledighet øker forskjellene mellom dem som har jobb og ikke?»

Statsråd Anniken Hauglie []: Alle barn skal ha mulighet til å få et barnehagetilbud av høy kvalitet, og vi vet at for noen foreldre er pris en grunn til at de velger ikke å ha barna sine i barnehage. Derfor har denne regjeringen gjennomført en styrking av moderasjonsordningene som gjør at barnehage blir billigere eller gratis med inntil 20 timer i uken for alle familier med lav inntekt.

Fra 1. mai 2015 ble rett til reduksjon i foreldrebetalingen endret, slik at ingen familier skal betale mer enn 6 pst. av husholdningens kapital- og personinntekt for en barnehageplass. Formålet med endringen var å sikre en bedre sosial profil på foreldrebetalingen og samtidig legge til rette for at flere får mulighet til å benytte barnehage.

Fra 1. august 2015 ble det innført en ny nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehage for alle fire- og femåringer fra familier med lav inntekt. Ordningen er fra l. august 2016 utvidet til å omfatte treåringer fra familier med lav inntekt, og inntektsgrensen ble satt til 417 000 kr fra samme dato. Per desember 2016 var det om lag 18 200 barn som var omfattet av regelverket for gratis kjernetid.

Maksimalprisen for en barnehageplass i 2017 er 2 730 kr per måned. I 2013 var maksprisen 2 330 kr per måned. I 2017-kroner tilsvarer dette 2 587 kr. Maksprisen per måned for en barnehageplass er således økt reelt med om lag 140 kr i perioden 2013–2017, dvs. om lag 5,5 pst.

SSB publiserte nylig en rapport om foreldrebetaling i barnehager. Rapporten viser at en gjennomsnittlig norsk husholdning betalte 2 374 kr for en barnehageplass i januar 2017. Sammenlignet med januar 2016 er dette en reell nedgang på 2 pst. Dette kan ha sammenheng med at ordningen med gratis kjernetid for barn fra husholdninger med lav inntekt ble utvidet til også å gjelde treåringer, noe som isolert sett senker gjennomsnittsbetalingen.

Stortingsrepresentanten viser til en bekymringsmelding fra april 2016 om at antallet barn som tas ut av barnehagen i Stavanger kommune, har økt. Jeg kan berolige stortingsrepresentanten med at de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser noe annet. Andelen barn i alderen 1–5 år i barnehage i Stavanger kommune per 15. desember 2016 var 90,4 pst. Dette er en økning med 1,4 prosentpoeng sammenlignet med tilsvarende periode i 2015. Dette er for øvrig også en utvikling vi ser i hele landet, at andelen barn i barnehagen øker.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Mange av de arbeidsledige på Vestlandet i dag er ikke i utgangspunktet lavinntektsfamilier. De er i utgangspunktet vanlige familier med studielån, billån og huslån, og mange av dem har barn. Mitt hovedspørsmål gikk på om statsråden er bekymret for den økte forskjellen mellom dem som har jobb, og dem som ikke har jobb, og konsekvensene det gir for de aktuelle barnefamiliene.

Helt konkret: Hva har statsråden gjort for disse familiene – altså familier som ikke i utgangspunktet er lavinntektsfamilier – som rammes av at én forelder eller eventuelt begge foreldrene går ut i arbeidsledighet? Hva har statsråden gjort for å møte disse familiene?

Statsråd Anniken Hauglie []: Spørsmålet gikk jo på om jeg var bekymret for de stadig økende barnehageprisene kombinert med ledighet. Som jeg viste til i mitt hovedsvar, har barnehageprisene økt med om lag 5,5 pst. Mange av satsingene må selvfølgelig også ses i sammenheng med andre ordninger: redusert foreldrebetaling for familier med lav inntekt, helt likeverdig behandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager, et mer fleksibelt barnehageopptak osv.

Det viktigste vi kan gjøre for de personene som mister jobben, er å sørge for at vi får dem raskt inn i arbeidslivet igjen. Det gjør vi gjennom å trygge de jobbene som finnes, men også ved å legge til rette for at det skapes nye jobber. Nå ser vi at ledigheten går ned for femte måned på rad – i hele landet og i flere bransjer. Vi ser også at optimismen nå stiger i Rogaland. Vi så store, fine oppslag i avisene i går om hvordan bedriftene igjen begynner å ansette. Det viktigste vi kan gjøre for den gruppen, er å sørge for at de raskt kommer seg i jobb etter at de har blitt rammet av ledighet.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Vi kan gå til en annen del av Rogaland. Vi kan gå til Egersund. Der sier ordføreren at barna tas ut av f.eks. skolefritidsordningen, barnehagen og kulturskolen på grunn av arbeidsledigheten.

For å stille spørsmålet mitt litt annerledes: Er ministeren bekymret for at barn med arbeidsledige foreldre er mindre aktive i f.eks. kulturskolen?

Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, vi skal alle være bekymret dersom foreldrenes inntekter reduserer barns mulighet til å delta. Når det gjelder arbeidsledige foreldre, er vår fremste oppgave å sørge for at de raskt kommer seg ut i jobb. Men i den perioden man ikke har jobb og har lav inntekt, er det andre ordninger som det er viktig at vi målretter. Det er bakgrunnen for at regjeringen har vært opptatt av å gjøre det billigere for familier med lave inntekter å få barnehageplass. Vi har vedtatt skjermingsordninger for tre-, fire- og femåringene. Man har også prøveordninger når det gjelder SFO flere steder i landet. Vi er opptatt av at de som har dårlig råd, skal få redusert betaling på viktige tjenester.

Kulturskolen: Ja, tilsvarende – vi er opptatt av å skjerme de familiene som har dårlig råd. Ledige foreldre må raskt komme seg i jobb, og så skal man skjerme familiene i den perioden de har lave inntekter, gjennom ordninger som er tilpasset deres inntektsnivå.

Spørsmål 15

Kirsti Bergstø (SV) []: «I regjeringens høringsnotat om anbud av attføringstiltak het det at «flere frivillige og private tilbydere bør slippes til». Tidligere statsråd Eriksson sa til NRK i mai 2014: «Vi åpner opp for å slippe til gode krefter som Pøbelprosjektet, sosiale entreprenører, Kirkens Bymisjon og Røde Kors for å bli med på å kvalifisere ungdom inn i arbeidslivet.»

Kan statsråden vise konkret til om det er kommet noen nye frivillige eller ideelle leverandører og eventuelt navngi disse nye ideelle leverandørene som er kommet til?»

Statsråd Anniken Hauglie []: Målet med å bruke konkurranse i anskaffelsen av avklarings- og oppfølgingstjenester er å ta i bruk den arbeidsmarkedskompetansen vi har for at flere skal komme i arbeid. I en konkurranse er det de beste tilbyderne som får oppdraget. Leverandørene må med jevne mellomrom dokumentere og vise i praksis at de kan levere kvalitativt gode arbeidsmarkedstjenester som gir resultater. Anskaffelser sikrer at ulike leverandør- og kompetansemiljøer kan konkurrere på like vilkår, og at tilskuddene som gis, er innenfor statsstøtteregelverket. I en slik konkurranse er prisen som avtales, et lovlig tilskudd.

Resultatet av konkurransen er et større mangfold av leverandører og kompetansemiljøer. Målet var ikke bare å legge til rette for ideelle aktører; også gode private tilbydere skulle slippes til. Halvparten av avtalene er inngått med attførings- og vekstbedrifter. Det er også inngått avtaler med ideelle leverandører, selv om antallet ideelle leverandører er redusert i takt med at det har blitt færre leverandører totalt. Blant ideelle er det inngått avtaler med Blå Kors, Adaptor, Kirkens Bymisjon og Fossheim Verksteder. Regionale avdelinger av Fretex har vunnet anbud i flere fylker.

Arbeids- og sosialdepartementet har gitt Proba samfunnsanalyse AS i oppdrag å evaluere iverksettingen av de nye avklarings- og oppfølgingstiltakene. Det foreligger nå en delrapport som omhandler hvordan Arbeids- og velferdsetaten har utformet konkurransen for å oppnå forenkling, mangfold i leverandørmarkedet og et godt tilbud til brukerne. Hovedkonklusjonen er at Arbeids- og velferdsetaten har utformet anskaffelsene på en god måte.

Det framgår av evalueringen at målet om kvalitet ble ansett som svært viktig, og dette ble også godt ivaretatt i anskaffelsesprosessen. Blant annet ble kvalitet vektet høyere enn pris i tildelingskriteriene, og det har vært satt klare mål for hvilke resultater som skal oppnås. Det ble også inngått lange kontrakter for å sikre økonomisk forutsigbarhet for leverandørene.

Regjeringen har en samarbeidsavtale med ideelle og frivillige organisasjoner og KS hvor det også avholdes jevnlige dialogmøter.

Kirsti Bergstø (SV) []: Her gjentas argumentet om kvalitet og mangfold. Magasinet Velferd hadde en gjennomgang i juni i fjor der de viser at situasjonen har gått fra mangfold til enfold, og det blir dokumentert hvordan ideelle og lokale aktører taper terreng, mens de store vinner fram.

Statsråden nevner at Fretex har vunnet noen anbud, men de var jo allerede i sektoren som forhåndsgodkjent aktør. Vi vet at bemanningsselskapet Adecco, med Pøbelprosjektet som underleverandør, har vunnet anbud i Agder og Møre og Romsdal, men det samarbeidet kan jo ikke kalles ideelt, fordi Pøbelprosjektet har blitt kjøpt opp av den kommersielle helsekjeden Aleris AS etter at anbudene ble vunnet.

Vi frykter en utvikling som snevres inn. Jeg lurer på om statsråden likevel kan si seg tilfreds med tilfanget av såkalte nye frivillige aktører?

Statsråd Anniken Hauglie []: Ideelle leverandører og sosiale leverandører ble på forhånd ønsket inn på dette markedet, men antallet som har levert anbud, har vært lite, og de som har vunnet fram, har vært færre. Vinnerne har vært leverandører som over tid har opparbeidet seg kompetanse på området. Én forklaring på det kan være at det tidligere har vært vanskelig for nye aktører å tilby arbeidsmarkedstjenester, siden markedet har vært dominert av forhåndsgodkjente leverandører, attførings- og vekstbedrifter.

Formålet her har også vært å få på plass et best mulig tilbud til Navs brukere, uavhengig av om leverandøren er en attføringsbedrift, Blå Kors eller en kommersiell leverandør. Hensikten har vært å åpne opp for at flere som tidligere ikke har hatt adgang til dette markedet, skal få muligheten til å komme inn og tilby gode tjenester til brukerne, uavhengig av driftsform. Men ideelt sett: Ja, jeg skulle ønske at enda flere ideelle også hadde vært med i konkurransen, men slik har det altså ikke vært.

Kirsti Bergstø (SV) []: SV frykter at konsekvensen av anbud for attføringsbedrifter blir den samme som vi har sett på andre velferdsområder, som barnevern, barnehager og asylmottak, nemlig en kommersialisering der de store aktørene vinner fram på bekostning av de små, de lokalt funderte og de ideelle. Tidligere har vi utfordret statsråd Horne på om hun har oversikt over hvor pengene innenfor barnevernet tar veien. Der er svaret at det er ikke viktig hvem som gir en tjeneste, og det ble også avslørt at det ikke finnes noen kontroll med hvor mye penger som når velferdsprofitører, og hvor mye penger som når ungene.

Da er det naturlig å spørre arbeidsministeren om det finnes noen oversikt over hvor stor andel – eller hvor mye – som skulle gått til oppfølging av folk, men som i dag hentes ut som profitt.

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg sa i mitt første svar: Halvparten av avtalene som er inngått, er inngått med attførings- og vekstbedrifter. I tillegg er det inngått avtaler med ideelle aktører, som jeg også nevnte i mitt første svar.

I anbudsprosessen har man vektlagt kvalitet høyere enn pris – 60/40. Det betyr at i valg av leverandører har kvalitetsaspektet vært viktigere for Nav enn prisaspektet. Jeg føler meg ganske trygg på at tjenester til brukerne vil bli bedre når man også må konkurrere om dem – det er ikke bare konkurransen, men det er det at man regelmessig må dokumentere de resultatene man har. Jeg har møtt attføringsbedrifter som sier at de er glade for dette, for de har aldri før blitt målt på resultater. De kan ikke engang fortelle hvilken utvikling de selv har hatt tidligere, for man har jo ikke hatt statistikk på resultatene sine. Det stilles for første gang nå krav om dokumentasjon.

Mange har ikke vært inne på markedet før. Flere kommer inn, og det tror jeg vi alle skal være glade for. Så skal Nav følge opp at man også leverer det som er bestilt.

Spørsmål 16

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og sosialministeren:

«Private aktører har vunnet anbud på avklarings- og oppfølgingstiltakene, bl.a. Din Utvikling AS som ifølge hjemmesiden har «over 300 karriereveiledere over hele landet [...]». Disse skal ikke være ansatt på ordinære vilkår, men fungerer som «samarbeidspartnere» via enkeltpersonforetak.

Frykter statsråden at dette gir konkurransefordeler vis-à-vis selskaper med ansatte på ordinære vilkår, eller gir forretningsmodellen innovasjonskraft til attføringsfeltet?»

Statsråd Anniken Hauglie []: Igjen er målet med å bruke konkurranse i anskaffelsen av avklarings- og oppfølgingstjenestene å ta i bruk den arbeidsmarkedskompetansen vi har, for at flere skal komme i arbeid. I en konkurranse er det de beste tilbyderne som får oppdraget. Leverandørene må med jevne mellomrom dokumentere og også vise i praksis at de kan levere kvalitativt gode arbeidsmarkedstjenester som også gir resultater for brukerne. Anskaffelsene skal sikre at ulike leverandør- og kompetansemiljøer kan konkurrere på like vilkår, og at tilskuddene som gis, er innenfor statsstøtteregelverket. Ved slik konkurranse er prisen som avtales, et lovlig tilskudd.

Arbeids- og sosialdepartementet har gitt Proba samfunnsanalyse AS i oppdrag å evaluere iverksettingen av de nye avklarings- og oppfølgingstiltakene. Det foreligger en delrapport som omhandler hvordan Arbeids- og velferdsetaten har utformet konkurransen for å oppnå forenkling, mangfold i leverandørmarkedet og et godt tilbud til brukerne. Hovedkonklusjonen i evalueringen er at Arbeids- og velferdsetaten har utformet anskaffelsene på en god måte.

Etter regelverket for anskaffelser kan det som hovedregel ikke stilles krav til hvordan en leverandør organiserer virksomheten. Jeg legger likevel til grunn at kvaliteten på de tjenestene som selskapet leverer, blir ivaretatt, og at virksomheten for øvrig er i tråd med lover og regler.

Arbeids- og velferdsetaten har informert meg om at det er inngått en avtale om levering av avklarings- og oppfølgingstiltak med Din Utvikling AS. Som representanten Aasrud peker på, har det vært stilt spørsmål ved hvordan Din Utvikling AS driver, og ved organiseringen av selskapet. Under henvisning til kontrakten har Arbeids- og velferdsetaten tatt opp spørsmålet omkring arbeids- og ansettelsesvilkår med Din Utvikling AS og vurderer nå selskapets redegjørelse.

Din Utvikling AS må oppfylle de kontraktfestede forpliktelsene selskapet har inngått overfor Arbeids- og velferdsetaten, og være i stand til å bære det hele og fulle ansvaret for kvaliteten på tjenestene og resultatene av innsatsen. Jeg vil nå avvente etatens oppfølging av denne konkrete saken.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg må si at statsrådens svar overrasker meg ganske mye. Her ser vi en uthuling av det som er den norske arbeidslivsmodellen, der bedrifter som gir tilbud til det offentlige, skal ha fast ansatte. Da vil jeg spørre statsråden helt direkte: Mener statsråden at en utvikling der man oppretter enkeltpersonforetak for å levere tjenester til det offentlige, er greit?

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg sa i mitt hovedsvar, gjennomgår nå Arbeids- og velferdsetaten denne konkrete saken. Jeg skal ikke forhåndskonkludere hva som blir resultatet av det. Det er i dag slik at vi har bestemmelser i loven om ansettelsesform – man har fast, og man har midlertidig – og det er klart at Din Utvikling AS, som alle andre, må følge lovverket når det gjelder ansettelsesformer. Man kan ikke stille vilkår om organisasjonsform i dag, men jeg forutsetter for øvrig at alle selskaper leverer tjenester innenfor lovverket.

Jeg tror også vi må være klar på, innenfor både dette området og andre områder, at det ikke er gitt at alle firmaer vil kunne være selvforsynte med all type kompetanse. Det kan være spesialkompetanse som det ikke vil være hensiktsmessig for selskapet å ansette fullt, men der man kan leie inn på mindre stillingsbrøker, uten at man dermed kan si at man undergraver hele samfunnsmodellen. Men jeg vil nå avvente den redegjørelsen som etaten kommer med, før jeg skal trekke noen endelig konklusjon om dette.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg skjønner for så vidt at statsråden kan gjemme seg bak at man nå har en utredning i den konkrete saken, men hvis man går inn på Difis hjemmesider, er det gitt noen råd for hvordan det offentlige skal anskaffe tjenester, også på helse- og omsorgsfeltet. Mener statsråden at det er hensiktsmessig at det opprettes enkeltpersonforetak i stedet for at man ansetter folk fast i bedrifter som leverer til det offentlige, når det ser ut til å bli hovedregelen og ikke et enkeltunntak for en enkelt stilling?

Statsråd Anniken Hauglie []: Nei, som hovedregel er det faste ansettelser som skal gjelde, men så kan man fra tid til annen naturligvis ta inn folk på midlertidige ansettelser. Man kan også leie inn hvis man trenger det, men at det skal være en hovedregel med enkeltpersonforetak, mener jeg ikke er ønskelig. Men det kan jo også – i dette tilfellet skal jeg ikke si det for sikkert nå, før jeg kjenner den saken godt nok og får redegjørelsen – være behov for selskaper å leie inn spesialkompetanse der man kanskje ikke har behov for kompetansen hundre prosent, men man har behov for det i mindre stillingsbrøker enn det. Men i denne konkrete saken gjennomgår nå etaten avtalen, og jeg vil avvente redegjørelsen som kommer derfra.

Spørsmål 17

Lise Christoffersen (A) []: Mitt spørsmål til arbeids- og sosialministeren er som følger:

«Drammen er byen i Norge med høyest andel barn som vokser opp i fattigdom. 2 184 barn (17 pst.) vokser opp i husholdninger med vedvarende lavinntekt. På landsbasis er nesten 100 000 barn i samme situasjon, ifølge SSB. Samtidig ser vi at regjeringens skattekutt kommer de rikeste i Norge til gode, at ledigheten er rekordhøy og sysselsettingen rekordlav. Forskjellene mellom folk øker.

Mener statsråden at det er en politisk oppgave å redusere forskjellene mellom folk?»

Statsråd Anniken Hauglie []: La meg først presisere: Skattelettelsene kommer alle lag av befolkningen til gode. Det er heller ikke korrekt å si at ledigheten er rekordhøy, selv om den er høy til norske forhold å være. Den har vært høyere før, og den går nedover nå, for femte måned på rad, i flertallet av landets fylker. Det er etterspørsel etter folk i flere bransjer, og det er stigende optimisme i næringslivet. Det skal vi alle være glade for, også fordi dette er viktig for det representanten tar opp i sitt spørsmål.

Tilknytning til arbeidslivet er det viktigste virkemiddelet for å forebygge lavinntekt og fattigdom. De viktigste grepene vi kan ta for å motvirke og forebygge at fattigdom går i arv, er å sørge for en god skole til barna, og at foreldrene deres er i jobb.

Norge har det siste tiåret opplevd to økonomiske nedgangstider som har hatt stor betydning for arbeidsmarkedet. I 2008–2009 var det finanskrisen, hvor ikke bare fallet i sysselsettingsraten, men også veksten i utenforskap blant unge startet for fullt. Norsk økonomi hadde knapt kommet over denne krisen da vi fikk oljeprisnedgangen i 2014, som ga ny økning i ledigheten og ytterligere nedgang i sysselsettingsraten.

Vi må gjøre oss mindre oljeavhengige og sørge for at vi får flere ben å stå på. Det er derfor regjeringen har lagt til rette for de nødvendige omstillingene som nå finner sted, gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, satsing på forskning og kunnskapsutvikling, infrastrukturutbygging, regelendringer og skattelettelser.

Vi begynner nå å se resultatene av regjeringens politikk, både ved at ledigheten går ned, og ved at optimismen går opp.

Man kan ikke snakke om ulikhet og forskjeller uten å snakke om innvandring. Innvandrere fra lavinntektsland er i liten grad i jobb, mange av dem jobber for lite eller for kort. For å motvirke fattigdom må flere av dem raskere integreres i arbeidsmarkedet. Regjeringen prioriterer derfor arbeidsretting i introduksjonsprogrammet og norskopplæringen. Det utvikles nå et hurtigspor inn i arbeidslivet for flyktninger med etterspurt kompetanse, og det satses på yrkesveiledning i mottak. Rask kartlegging av godkjenning av utenlandsk kompetanse, kvalifisering og utdanning er også viktig.

Norge er og skal fortsatt være et land med små forskjeller. Derfor vil regjeringen prioritere høy sysselsetting og lav ledighet, en god skole og gode helsetjenester også framover.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg takker for svaret.

Alltid når vi snakker om barnefattigdom, virker det nesten som om regjeringa prøver å skyve innvandrere foran seg, fordi det da liksom ikke er så farlig. Sett i det lyset er det grundig dokumentert at kontantstøtte er en av de viktigste hindringene mot at fattige barn går i barnehage. Det gjelder i høyeste grad i Drammen, der bare 42 pst. av innvandrerkvinnene er i jobb.

Høyre og Fremskrittspartiet har kuttet i flere stønader, både til uføre og til enslige forsørgere, tatt feriepengene fra de arbeidsledige og dermed bidratt til mer fattigdom. Det jeg da ikke skjønner, er hvorfor det er så vanskelig å få fjernet kontantstøtten, som faktisk fungerer som en fattigdomsfelle for de mest utsatte barna.

Statsråd Anniken Hauglie []: Det spørsmålet er det nesten fristende å sende i retur: Hvordan kan det ha seg at Arbeiderpartiet ikke klarte å kvitte seg med kontantstøtten da de selv satt i regjering – i en flertallsregjering? Det var sannsynligvis fordi det var et parti i den konstellasjonen som ønsket å beholde den, på samme måte som det er ulike synspunkter på kontantstøtten også på borgerlig side. Jeg tror man overdriver kontantstøttens betydning. Det er tross alt relativt få år man har kontantstøtten.

Representanten Christoffersen sier at vi skyver innvandrerne foran oss. Nei, vi skyver ikke innvandrerne foran oss, men skal man klare å gjøre noe med fattigdom, sosial ulikhet og sosiale forskjeller, må man se på hva som er årsakene til det, og det er ikke høy innvandring til landet. For mange innvandrere er utenfor arbeidslivet eller jobber lite eller for kort. Det betyr at skal vi forebygge fattigdom blant barn, må vi sørge for at foreldrene deres raskere integreres i jobb. Det gjør vi med arbeidsrettingen Intro, gjennom etablering av hurtigspor og gjennom de tiltakene som er vedtatt i forbindelse med integreringsmeldingen.

En god skole er det som skal forebygge fattigdom og sørge for at den ikke går i arv. Jeg vil i aller høyeste grad si at vi ikke skyver innvandrerne foran oss, men tvert om finner gode løsninger på hvordan man skal integrere dem bedre, slik at de blir selvforsørgende.

Lise Christoffersen (A) []: Takk for svaret.

Andre ministere har vært her tidligere i dag og for så vidt hatt den samme opplistingen av alt som har vært gjort, som det arbeidsministeren nå hadde. Men vi sitter igjen med det faktum at det ikke virker. Det er interessant å se hvordan andelen barn i fattige familier steg kraftig også under den forrige regjeringa Høyre var med i, for så å falle og flate ut fra 2004 – i stort sett hele den rød-grønne regjeringsperioden – for så igjen å gå i været mer enn noensinne i 2013–2015. Selv om det er noen optimistiske tegn, har vi fortsatt rekordhøy ledighet, et rekordhøyt antall fattige barn, fallende sysselsetting og et økende antall ledige som nå mister retten til dagpenger.

Hvis Høyre og Fremskrittspartiet mot formodning fortsetter i regjering, skal skattefesten for de rikeste fortsette. Så jeg lurer på: Har den tanken noen gang streifet regjeringa at noen få av de over 20 mrd. kr som er gitt i skattekutt – mest til de rike – heller kunne vært brukt til å gjøre noen fattige barn litt lykkeligere?

Statsråd Anniken Hauglie []: Med forbehold om at jeg ikke har detaljkunnskap om Arbeiderpartiets skatteprofil, er vel – etter hva jeg forstår – Arbeiderpartiet med på mesteparten av det. Store deler av den skattefesten er Arbeiderpartiet selv med på, gjennom skatteforliket og annet.

Det er riktig at ulikheten gikk noe ned under den forrige regjeringen, men det skyldtes bl.a. at børsverdiene forduftet. Det var ingen fattige som fikk det bedre av at papirverdiene på børsen forvitret, selv om det kanskje ser bra ut på papiret.

Denne regjeringen gjør mye for å redusere ulikhet. I tillegg til at vi nå jobber hardt og intenst for å omstille norsk næringsliv til å kunne ansette flere, til at vi skal få flere ben å stå på, har vi en storstilt satsing på skole, som kanskje er det viktigste sosialpolitiske virkemiddelet vi har. Vi målretter også andre viktige ordninger. Tidligere i spørretimen besvarte jeg spørsmålet om gratisordninger innenfor barnehagesektoren, f.eks.

Det er summen av dette som gjør at man får ned forskjellene. Det kommer ikke alltid fram av statistikken, men det kommer til å hjelpe oss å nå dem som trenger det.

Spørsmål 18

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: «I 2014 satte Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen attføringstilbudet rettet mot personer med nedsatt arbeidsevne ut på anbud. Et av regjeringens formål med anbudsutsettingen av attføringstiltak var flere ideelle aktører og sosiale entreprenører. Anbudene er nå gjennomført i alle fylker.

Har resultatet av anbudsrundene blitt at det i dag er flere ideelle aktører og sosiale entreprenører som leverer attføringstjenester til Nav?»

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg viser til svaret jeg ga til representanten Bergstø. Målet med å bruke konkurranse i anskaffelsen av avklarings- og oppfølgingstjenester er å ta i bruk den arbeidsmarkedskompetansen vi har, for at flere skal komme i arbeid. I en konkurranse er det de beste tilbyderne som skal få oppdraget. Leverandørene må med jevne mellomrom dokumentere og vise i praksis at de kan levere kvalitativt gode arbeidsmarkedstjenester som gir resultater. Anskaffelsene sikrer at ulike leverandør- og kompetansemiljøer kan konkurrere på like vilkår, og at tilskuddene som gis, er innenfor statsstøtteregelverket. Ved slik konkurranse er prisen som avtales, et lovlig tilskudd.

Resultatet av konkurransen er et større mangfold av leverandører og kompetansemiljøer. Målet var ikke bare å legge til rette for ideelle aktører; også gode private tilbydere skulle slippes til. Halvparten av avtalene er inngått med attførings- og vekstbedrifter. Det er også inngått avtaler med ideelle leverandører, selv om antallet ideelle leverandører er redusert i takt med at det har blitt færre leverandører totalt. Blant ideelle er det inngått avtaler med Blå Kors, Adaptor, Kirkens Bymisjon og Fossheim Verksteder, og regionale avdelinger av Fretex har vunnet anbud i flere fylker. Sosiale entreprenører har i liten grad deltatt i anbudskonkurransen og har ikke nådd opp.

Arbeids- og sosialdepartementet har gitt Proba samfunnsanalyse i oppdrag å evaluere iverksettingen av de nye avklarings- og oppfølgingstiltakene. Det foreligger en delrapport som omhandler hvordan Arbeids- og velferdsetaten har utformet konkurransen for å oppnå forenkling, mangfold i leverandørmarkedet og et godt tilbud til brukerne. Hovedkonklusjonen er at Arbeids- og velferdsetaten har utformet anskaffelsene på en god måte.

Det framgår av evalueringen at målet om kvalitet ble ansett som svært viktig, og dette ble også godt ivaretatt i anskaffelsesprosessen. Blant annet ble kvalitet vektet høyere enn pris i tildelingskriteriene, og det har vært satt klare mål for hvilke resultater som skal oppnås. Det ble også inngått lange kontrakter for å sikre økonomisk forutsigbarhet for leverandørene.

Regjeringen har en samarbeidsavtale med ideelle og frivillige organisasjoner og KS, hvor det avholdes jevnlige dialogmøter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg hørte det svaret på andres spørsmål. Jeg stilte et veldig kort spørsmål, om det i dag har blitt flere ideelle aktører og sosiale entreprenører som leverer attføringstjenester til Nav. Statsråden svarer ikke på det. Det betyr etter min erfaring at det er blitt færre. Formålet med anbudsutsettingen var større mangfold, og noen trodde at regjeringa med det mente mer og større vekt på lokal forankring av de som gjør jobben – og flere ideelle. Det som har blitt resultatet, som jeg forstår av statsrådens svar, er færre med lokal forankring i fylke og by – færre ideelle. Mitt spørsmål er da: Er dette et resultat som regjeringa nå vil endre på i det videre arbeidet, eller er det en utvikling man ser på som naturlig når man har innført dette konkurranse- og anbudssystemet?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg svarte på spørsmålet i mitt hovedsvar, jeg kan gjenta det. Jeg sa at det også er inngått avtaler med ideelle leverandører, selv om antallet ideelle leverandører er redusert i takt med at det har blitt færre leverandører totalt sett. Og så nevnte jeg hvem vi har inngått avtaler med.

Som jeg også sa til representanten Bergstø, ønsket vi ideelle leverandører og sosiale leverandører inn på dette markedet, men så har det vist seg at antallet som har levert anbud, har vært få, og færre har vunnet fram. Man skulle ideelt sett ønsket at det var flere som hadde levert inn anbud, og at flere hadde vunnet, men det har vist seg ikke å være realiteten. En forklaring på at det ikke har kommet nye delaktører til, kan være at det har vært vanskelig for mange av dem å tilby tjenestene sine. Jeg håper at flere ønsker å komme inn på markedet, at flere av de små kanskje kan gå sammen, men det er opp til dem å vurdere hva de skal gjøre. Nå skal vi fortsette å evaluere, det kommer en delrapport litt senere. Så langt ser dette ut til å ha vært en vellykket prosess.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Vi er i hvert fall enige om at det har blitt færre ideelle. Da arbeids- og sosialkomiteen var på besøk i Buskerud og møtte Kirkens Bymisjon, var det unison oppslutning om at dette skulle føre til flere ideelle organisasjoner, fordi de ideelle organisasjonene kjenner forholdene, de har egne fast ansatte som har fagkompetanse og blir i organisasjonen. Så opplever vi altså at konkurranseutsettingen fører til større usikkerhet, og at firmaer i stedet for å ha egne ansatte leier inn sjølstendig næringsdrivende for å gjøre en businessjobb for selskapet som får anbudet. Vi er i ferd med, også på dette feltet, å få en utvikling hvor attføring blir butikk, det blir en forretningsidé å tjene penger. Er det greit at denne utviklingen går videre?

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg sa i mitt tidligere svar, kan det være ulike grunner til at ideelle aktører ikke har levert inn tilbud. Noen har oppgitt at de synes de er for små, at de ikke har muskler nok til å kunne gjøre det. Som jeg sa i mitt forrige svar, håper jeg at flere vurderer å gå sammen om å levere inn tilbud. Men det er litt opp til de ideelle aktørene selv å beslutte om de skal levere inn tilbud, og utforme anbudsdokumentene, eller ikke. Jeg er opptatt av at man skal slippe flere til. Tidligere har det vært vanskelig, for ikke å si umulig, å komme inn på dette markedet. Vi er opptatt av at flere skal slippe til, at det skal være innovasjon og utvikling også på dette området. Men vi ser at det ordinære arbeidsmarkedet også er blitt en vanligere og vanligere tiltaksarena. Det kan være noe av årsaken til at dette markedet nå endrer seg. Ut fra første delrapport ser det ut som at prosessen har vært bra, og så gjenstår det å se om kvaliteten har blitt så god som hensikten var. Jeg tror og håper det, det er jo brukernes behov og interesser som må veie tyngst i alt vi gjør.

Spørsmål 19

Arild Grande (A) []: Jeg har følgende spørsmål til kulturministeren: «De rike blir rikere, og det blir flere fattige barn på Høyres og Fremskrittspartiets vakt. Cirka 100 000 barn opplever en hverdag der foreldrene har vedvarende lav inntekt og må snu hver krone. For disse familiene er det en stor utfordring når treningsavgiften skal betales, når utstyr skal kjøpes, eller når alle de andre barna får være med på turnering. Regjeringen har lovet disse barna at de skal kunne delta på minst én fritidsaktivitet.

Hvordan sikrer statsråden at familiene faktisk får innfridd løftet?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Frivillige organisasjoner innenfor idrett og kultur står for de viktigste fritidsaktivitetene for barn og unge. Deltakelse åpner for opplevelser, mestring, venner og tilhørighet. Deltakelse i fritidsaktivitet har en betydelig positiv virkning på barn og unges liv og utvikling. Derfor er bekjempelse av barnefattigdom viktig for denne regjeringen.

I regjeringens strategi «Barn som lever i fattigdom» prioriterer vi tiltak som legger til rette for at alle barn og unge skal kunne delta i fritidsaktiviteter sammen med jevnaldrende der de bor.

Regjeringen følger opp ved å styrke ordninger og gi gode rammebetingelser, slik at det skapes aktivitetstilbud med lav terskel for deltakelse.

I tillegg til å styrke de generelle ordningene for frivilligheten har Kulturdepartementet en rekke tilskuddsordninger som bidrar ti1 å styrke deltakelsen, og til å holde kostnadene nede i lag, klubber og organisasjoner. Det er f.eks. tilskudd til tiltak mot barnefattigdom. Ordningen er på 10 mill. kr og går til prosjekter som kan bidra til at barn og ungdom fra inntektsfattige familier kan delta i organiserte fritidsaktiviteter. Det er de såkalte LAM-midlene, der tilskuddet er doblet siden 2013 og nå er på 337 mill. kr. Det er midler som går direkte til idrettsklubbene for å holde kostnadene nede, særlig for dem med lav inntekt, så det kommer dem til gode. Vi har også Inkludering i idrettslag, en annen ordning som bidrar til å få med alle. Denne ordningen har økt med 6 mill. kr siden 2013. Vi har tilskudd til friluftstiltak for barn og unge, vi har Frifond for barn og unge. Så det har aldri blitt satset mer for å forhindre at barn opplever utenforskap som følge av foreldrenes dårlige økonomi enn det vi gjør nå. Det er jeg veldig glad for.

Men så må jeg også si at dette handler ikke bare om penger, det handler om prioriteringer, det handler om innsikt i, kunnskap om og forståelse for hva det å ha foreldre med lav inntekt betyr for barns opplevelse av barndommen. Derfor må myndigheter, ledere, trenere, foreldre – alle – spille på lag for å holde standardene på et nøkternt nivå. Ikke minst må man involvere barn og unge, ta hensyn til og involvere dem som ikke blir invitert med inn, tilby å kjøre til trening hvis det er foreldre som ikke har bil, låne bort utstyr – bidra der det er mulig.

Arild Grande (A) []: Det er ingen tvil om betydningen av å delta i meningsfulle aktiviteter og hva det gjør for den enkelte og for samfunnet. Det å ikke få muligheten til å være med på det – ikke få muligheten til å være med på trening eller på fritidsaktiviteter – gjør noe med selvfølelsen, og det er virkelig en alvorlig sak når vi leser om barn som ikke får være med når de andre har sine fritidsaktiviteter.

Det statsråden viser til, er tilskuddsordninger der vi ser at det er flere søknader nå enn før som blir avslått. Når statsråden viser til en ordning, er det merkelig at hun ikke prioriterer å putte penger i den potten. Hvorfor er det sånn at statsråden ikke følger opp de gode intensjonene, ei heller ambisjonene, om å styrke tilskuddsordningene når hun selv viser til at det kanskje er det mest treffsikre tiltaket?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er ikke noe enkelt svar på dette. Da jeg i går satt og googlet «barnefattigdom», kom det raskt opp et oppslag fra 2013. Det var tidligere statsminister Torbjørn Jagland som gikk ut. Overskriften var: «Flere fattige med rødgrønn regjering». Barnefattigdommen i Norge hadde økt fra de rød-grønne inntok regjeringskontorene, og Torbjørn Jagland kritiserte Arbeiderpartiet og regjeringen for manglende tiltak mot fattigdom.

Det viser at det er ikke noe «quick fix». Det handler ikke bare om penger. Det handler om, som jeg sa i mitt første svar, at vi alle må bidra på hvert vårt hold for å hjelpe. Men sammen med samarbeidspartiene har vi økt Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom til et historisk høyt nivå på 193 mill. kr. Det har aldri før vært høyere, og det gjør at flere barn og unge får muligheten til å delta i fritidsaktiviteter og ferier. Derfor har det aldri vært en sånn styrking på dette feltet som det vi nå ser under denne regjeringen.

Arild Grande (A) []: Vi var svært urolig over utviklingen i andelen fattige barn under den rød-grønne regjeringen, og vi gjorde det vi kunne for å bidra til å motvirke økte forskjeller. Det klarte vi, mens under denne regjeringen ser vi at andelen fattige barn øker fra 8,6 pst. i 2013 til 10 pst. nå. Vi ser at forskjellene øker mer enn noensinne med regjeringens skatteopplegg. Med de verktøyene som kulturministeren rår over, ser vi også at det påføres mer utgifter til frivilligheten gjennom at vi har et stort etterslep på anlegg, avkortingen i momskompensasjonen øker år for år under denne regjeringen, og det er uforutsigbarhet når det gjelder momskompensasjonsordningen for idrettsanlegg. Alt dette fører til uforutsigbarhet, men også økte utgifter for idretten. Hvorfor er ikke statsråden opptatt av å gjøre jobben sin på de områdene der hun faktisk har et ansvar, som kan bidra til å sette idretten fri og redusere kostnader?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg tror jeg må korrigere representanten Grande litt. Aldri før har det blitt gitt så mye til norsk idrett. Aldri har det blir gitt mer til å bygge idrettsanlegg rundt omkring i landet. Aldri har det blitt gitt så mye til så mange tiltak for å hjelpe barn fra fattige familier. Som tidligere statsminister Jagland var bekymret for forrige gang Arbeiderpartiet satt i regjering: Etter åtte år med regjeringsmakt, ble det 15 000 flere fattige barn i Norge. Jeg tror også Arbeiderpartiet bør ta lærdom av at dette er vanskelig. Derfor må man jobbe systematisk. Det handler ikke bare om penger. Det handler også om å få foreldrene i arbeide og om omstilling. Derfor er noe av det viktigste regjeringen gjør, å få disse foreldrene og familiene i arbeid så de får inntekt for å legge grunnlaget for en god oppvekst for sine barn.

Spørsmål 20

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg har stilt følgende spørsmål til justis- og beredskapsministeren: «Politiets Fellesforbund har advart sterkt mot å inndele Innlandet politidistrikt i kun tre driftsenheter, noe som kan føre til sentralisering av politiets ressurser. Et flertall av uttalelsene fra kommuner, regionråd og politidistriktets ledergrupper ønsker fem driftsenheter i Innlandet.

Mener statsråden at Politiets Fellesforbund, ledergruppene i politidistriktet og kommunene og regionrådene i Hedmark og Oppland er tilstrekkelig lyttet til?»

Statsråd Per-Willy Amundsen []: La meg først komme med en presisering av hva en geografisk driftsenhet er. En geografisk driftsenhet omfatter et geografisk område i et politidistrikt som har ansvaret for politioppgavene innenfor dette geografiske området. Geografiske driftsenheter kan omfatte flere tjenesteenheter og -steder, og det meste av tjenesteproduksjonen og publikumskontakten vil bli ivaretatt ved tjenesteenheten i den geografiske driftsenheten.

Polititjenesten i Innlandet politidistrikt løses og leveres lokalt ved lensmanns- og politistasjonsdistriktene med sine tjenestesteder. I Innlandet politidistrikt har det, etter hva departementet har fått opplyst, vært ført lokale forhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene om inndeling i antall geografiske driftsenheter i politidistriktet. Politimesteren har opplyst at det til forhandlingsmøtet i Innlandet politidistrikt ble fremlagt en sammenfatning av uttalelser vedrørende forslag til den geografiske driftsenhetsstrukturen i Innlandet politidistrikt som ett av flere grunnlagsdokumenter.

Flere kommuner, regionråd, arbeidstakerorganisasjoner og deler av ledergruppen i Innlandet politidistrikt har ikke avvist begrunnelsen for tre geografiske distriktsenheter og at det var gode grunner både for en løsning med tre og med fem geografiske driftsenheter. Politimesteren fremholder at han ved en organisering i Innlandet politidistrikt med tre geografiske driftsenheter vil legge til rette for en bedre, hensiktsmessig vakt- og beredskapsordning, forebyggende tjeneste og publikumskontakt. De geografiske driftsenhetene har det overordnede ansvaret for å lede og koordinere ressursene ved de underlagte tjenesteenehetene med sine tjenestesteder i Innlandet politidistrikt.

De tre geografiske driftsenhetene vil bli store nok til å ha gode fagmiljø og spisskompetanse, herunder gode og robuste etterforskningsmiljø. Én av de tre geografiske driftsenhetene vil for øvrig ha ansvaret for politidistriktets grenseoppgaver. Politimesteren i Innlandet begrunner en inndeling i tre geografiske driftsenheter med at det best vil kunne oppfylle kravene som Politidirektoratet har satt til geografiske driftsenheter, herunder robuste fagmiljø.

En inndeling i tre geografiske driftsenheter vil etter politimesterens vurdering være en fremtidsrettet organisering som også legger til rette for å skape god, felles kultur, som tar med seg det beste fra de tre gamle politidistriktene – Hedmark, Gudbrandsdal og Vestoppland – til nye Innlandet politidistrikt. Jeg har tillit til politimesterens vurdering av hva som er den beste faglige løsningen for å levere gode polititjenester i distriktet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I oppdragsbrevet fra Politidirektoratet til de lokale politimesterne har de fått ansvar for å ivareta lokal involvering, og man skal bestemme de geografiske driftsenhetene. I møtet på Maihaugen i desember 2016 konkluderte Brekke allerede med at han gikk inn for tre geografiske driftsenheter – før høringene og innspillene kom. Så det virket som konkusjonen var trukket i forkant.

Mitt spørsmål er, når nå statsråden har gått for de tre enhetene: Hvilke fordeler ser statsråden med at man skal ha driftsenheter der avstanden er 4,5 timer kjøring, som det tar fra Kongsvinger i sør til Røros og Tynset i nord – det er 340 km? Det er et enormt geografisk område fra Sør-Hedmark til Nord-Hedmark. Hvilke felles utfordringer har fjellregionen med Kongsvinger og med Gardermoen-regionen? Hva slags felles utfordringer er det de har, og hvordan skal de bli bedre gjennom at de organiseres i én enhet istedenfor i to?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg forstår det sånn at representanten Slagsvold Vedum kanskje helst ville sett at Stortinget satt her og detaljbehandlet og vedtok struktur på alle nivå. Jeg som statsråd og mitt departement må stole på de faglige vurderingene som faktisk gjøres lokalt og i samråd med berørte. Her har det ut fra de tilbakemeldinger jeg får fra Innlandet politidistrikt, vært en prosess hvor man har involvert, man har lyttet. Så må det på et tidspunkt skjæres igjennom og fattes noen vedtak. Og da handler det om at man må ha en størrelse som ivaretar hensynet og målene i politireformen, som særlig handler om å ha sterke fagmiljøer som kan yte gode tjenester og løse komplisert kriminalitet, og de vurderingene legger jeg til grunn at politimesteren har gjort på en god måte. Jeg håper at Stortinget ikke ser det som sin oppgave å detaljregulere absolutt alt her.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: I Norge lever vi i et folkestyre, og det er en veldig god styringsmetode.

Det som her ble kalt involvering: Det er tydelig at politimestrene på en måte er gitt all makt – altså embetsmennene og byråkratene er gitt all makt, og de folkevalgte er umyndiggjort. De lokale høringsinnspillene har vært imot, de lokale folkevalgte har vært imot, regionråd har vært imot, politiets ansatte og medlemmer av Politiets Fellesforbund har vært imot den organiseringen som er gjort, men allikevel er det den samme konklusjonen som ble trukket av politimestrene før prosessen, som ble trukket da den sluttet. Det har vært en prosess kanskje mer for å synliggjøre at man har «involvering». Er statsråden fornøyd med at det kun skal være sånne skinnprosesser som egentlig ikke innebærer en reell involvering?

Og til slutt: Hvilke fordeler er det statsråden ser f.eks. ved at et politidistrikt skal gå fra Stange i sør til Dovre i nord? Hvilke felles utfordringer har man innenfor det området? Til sjuende og sist er det statsråden som har ansvaret for inndelingen når man lager sånne kjempedistrikter som har totalt ulike utfordringer. Men det er veldig spennende hvis statsråden ser at de har noen fellesnevnere som kan gjøre politiarbeidet bedre.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Det er den samme fellesnevneren man har over hele landet, nemlig at politiet skal løse kriminalitet, politiet skal avdekke og forebygge kriminalitet. Da handler det faktisk om at politiet er satt i stand til å levere gode tjenester, og det handler om kvaliteten på tjenestene. Det handler om hva man bruker politimenn og -kvinner til: Skal man bruke dem på administrasjon, eller skal man bruke dem på å ha gode tjenester der ute? Skal vi ha mange patruljer ute?

Jeg vil i hvert fall at vi prioriterer politikraft der ute, politikraft ute i distriktene, sånn at politiet kan komme på pletten og løse en situasjon når den oppstår, og vise god forebygging, som skaper trygghet i nærmiljøet. Da handler det altså ikke nødvendigvis om at vi skal ha flest mulig geografiske driftsenheter. Det handler om at vi har god politikraft der ute, et operativt, synlig politi som kommer på pletten og agerer når det er nødvendig. Det gjør politireformen.

Spørsmål 21

Kari Henriksen (A) []: «Nokre av konklusjonane i rapporten frå Riksadvokaten om kvalitet på etterforsking og påtalearbeid i mishandlings- og valdtektssaker er at sikring av bevis i initialfasen og bruken av etterforskingsplanar kan bli betre. Politiet må også bli betre på å nytte lydopptak, og det blir peikt på at ein kan nytte tvangsmiddel i større grad. Oppsummert kan ein konkludere med at etterforskinga av desse sakene ikkje er god nok.

Kva vil statsråden gjere for å sørge for at politiet tek tak i desse utfordringane umiddelbart?»

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Bekjempelse av mishandling og voldtekt prioriteres høyt både av meg som justisminister og av regjeringen. Det pågår i dag mange aktiviteter for å møte utfordringen på dette området.

Riksadvokatens kvalitetsundersøkelse av politiets etterforskning av voldtekts- og mishandlingssaker skal brukes i statsadvokatenes fagledelse av politiets straffesaksbehandling. Kripos’ evalueringsrapport fra 2015 satte søkelyset på kvalitet og effektivitet i politiets etterforskning av seksuallovbrudd, hvor større politidistrikt med bedre organisering gir kvalitet og effektivitet i etterforskningen.

Nærpolitireformen skal nettopp legge til rette for større etterforskningsmiljø og spesialkompetanse, også i mishandlingssaker og for voldtekt. I regi av Politidirektoratet er handlingsplanen for løft av etterforskningsfeltet under implementering, med felles rutiner for god etterforskningskvalitet. I tildelingsbrevet til POD gis det klare føringer om kvalitet og effektivitet i straffesaksbehandlingen av voldtekts- og mishandlingssaker. Omvendt voldsalarm og besøksforbud, herunder oppfølging av brudd, skal ha prioritet i alle politidistrikt.

Jeg har full tillit til at politiet tar utfordringen på alvor, og jeg forutsetter at arbeidet for å heve kvaliteten på dette feltet føres videre. Statsadvokatene vil bidra til resultatene i dialog med den enkelte politimester.

Og la meg legge til: Det er viktig å se, som også representantens parti, tidligere i hvert fall, har pekt i retning av, behovet for å gjennomføre den reformen vi er i gang med i politiet, som nettopp vil ha effekt i denne typen saker. Det handler om å skape mer politikraft og bedre etterforskning, som avdekker den type kriminalitet som det skal prioriteres høyt å bekjempe. Voldtekt er høyt på agendaen, det kan jeg love representanten. Det er høyt på agendaen for å bekjempe det som er en type kriminalitet som dessverre, på tross av at de fleste andre former for kriminalitet går ned, ikke har en positiv utvikling.

Kari Henriksen (A) []: Jeg er glad for – og mener – at statsråden er troverdig i sitt engasjement mot voldtekt og overgrep. Vi var for nærpolitireformen, men vi ga den et tydelig innhold, og det er en alvorlig situasjon som Riksadvokaten peker på, som statsråden er ansvarlig for, og som denne regjeringa har hatt ansvaret for i fire år.

Som en oppfølging av Stoltenberg-regjeringas handlingsplan ble det igangsatt en satsing for å forbedre arbeidet med voldtekts- og overgrepssaker bl.a. gjennom et tiltak på Stovner. Det har vist seg å være svært vellykket og har gitt gode resultater. Kan statsråden garantere at omorganiseringen i Oslo politidistrikt ikke svekker arbeidet som gjøres på Stovner? Og hva vil statsråden gjøre for å sikre kunnskapsutvikling i alle politidistrikter, slik at flere kan jobbe etter Stovner-modellen?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg oppfatter tydelig at en viktig forutsetning for de omorganiseringene vi gjør, nettopp er at vi skal ha bedre forutsetninger for å løse særlig denne typen kriminalitet. Alle gode, effektive virkemidler, måter å gjøre ting på, er jeg åpen for – og åpen for å implementere over hele linjen hvis det er «best practice» som kan legges til grunn, og som kan gi læring også for andre politidistrikt. Jeg tenker at Oslo-politiet i tiden videre vil være bedre rustet for også å håndtere voldtekt og overgrep, og jeg mener at det skal være viktig også i mitt videre arbeid å sørge for at så skjer i alle politidistrikt i hele landet.

Kari Henriksen (A) []: Det er kommet bekymringsmeldinger bl.a. knyttet til at fagmiljøer opplever å bli oppløst, eller endret i en sånn grad at det uttrykkes bekymring for om fagligheten går ned når det gjelder enkelte tiltak. Her har vi altså et tiltak som fungerer bra, og jeg hører statsråden er positiv til at ethvert tiltak skal videreføres, og han skal bruke det som en læringsarena. Da lurer jeg på: Hva vil statsråden foreta seg for for det første å få oversikt over konkrete tiltak, tiltak som statsråden også sier er viktig, og som han selv nå har sagt at han vil sørge for blir implementert i politidistriktene? Hvilke tiltak vil han sette på lista over velfungerende arbeid mot vold og overgrep?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg lytter til konklusjonene i rapporten fra Riksadvokaten. Jeg mener det er viktig å lytte, og jeg mener det er mange læringspunkter man kan ta med seg videre. Så vet jeg at det er krevende når organisasjoner endres. Jeg legger til grunn at de organisasjonsendringene som skjer, skal skape bedre forutsetninger for å levere gode polititjenester særlig også på dette området, som handler om voldtekt og overgrep. Men jeg vil i det videre også se på muligheter for ytterligere tiltak, og med bakgrunn i rapporten kan det hende at det er andre tiltak som skal gjennomføres. Jeg skal ikke konkludere på det her og nå, men jeg mener det er viktig når man ber om kunnskap, at man også følger opp den kunnskapen. Derfor vil jeg studere dette nøye.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.