Audun Otterstad (A) [11:28:50]: Statsråden snakker om «vanlig praksis» ved innreise, og som kjent er det varierende, og det varierer også fra personer og tider og det man vurderer som risiko ut fra den nåværende situasjonen. Men én ting som ikke er forandret, er videreføringen av regjeringens engasjement, giverengasjementet for Palestina. Min bekymring går på at israelske myndigheter bevisst hindrer internasjonale forhold og internasjonalisering av Birzeit, universitetene og akademisk frihet i Palestina. Er statsråden bekymret for situasjonen i Midtøsten, og mener hun at internasjonalisering bidrar til mer demokrati og konstruktivitet i forholdet?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker [11:29:54]: Vi har ikke noe grunnlag for å si at Israel ønsker å hindre akademisk frihet eller internasjonalisering knyttet til studenter og studentutveksling. Fra UDs side har vi rådet NTNU til å ta kontakt med Israels ambassade i Norge, og vi vet at det er etablert en dialog med sikte på å kunne unngå i framtiden at studenter som har utvekslingsavtaler med universiteter på Vestbredden, som i dette tilfellet, ikke skal kunne få fullføre sine studier.

Så vi bare konstaterer at det ikke er noen endringer som vi er kjent med knyttet til israelske lover og regler og praksis. Men det er altså viktig å understreke at man er korrekt i sin informasjon angående hva man skal gjøre når man reiser inn via Israel.

Audun Otterstad (A) [11:30:49]: Selvsagt er det viktig å informere tilstrekkelig og være sannferdig, og det legger jeg til grunn at norske studenter er. Men det er jo en noe spesiell, passiv holdning når man ser hvordan unge, norske mennesker som er på utveksling, blir behandlet – etter å ha fått godkjent studier i Norge og godkjent utvekslingsstudier derfra.

Hva har Utenriksdepartementet tenkt å gjøre med dette – synes man det er greit at norske studenter blir behandlet på denne måten når man utveksler? Og hva tenker departementet om at man kun for en knapp måneds tid siden var ved samme institusjon i Israel for å utvide det akademiske samarbeidet: Er det ikke viktig å ha akademisk samarbeid med både Israel og Palestina for å bidra til en konstruktiv tone og for å bidra til den langvarige prosessen mot fred?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker [11:31:50]: Jeg har forståelse for at det har vært en vanskelig opplevelse, og at det har medført problemer for de studentene som er nektet innreise. På den annen side er det jo andre studenter som har fått innreise, og som benytter seg av den utvekslingsavtalen som NTNU har med dette universitetet på Vestbredden.

Men Utenriksdepartementet er faktisk klar over at et palestinsk universitet på sine nettsider oppgir at israelske myndigheter sjelden gir oppholdstillatelse for å studere, og antyder underforstått at man bør oppgi andre grunner til at man skal reise inn, enn det som kanskje er den reelle grunnen. Jeg tror det er viktig å ta innreisereglene på alvor. Skal man bli tatt på alvor når man kommer, og skal man bli korrekt behandlet, er det i hvert fall viktig at man er ærlig om hva slags ærend man har når man skal reise inn til Israel.

Anette Trettebergstuen (A) [11:36:17]: Jeg finner det noe underlig at man ikke i løpet av et halvt år klarer å kunne si noe om likestillingskonsekvensen av statsbudsjettet i sin helhet. Dette er viktig, for selv om denne regjeringen ikke har tatt et eneste likestillingspolitisk initiativ som kommer til å føre likestillingen videre, er det helheten i politikken som sier noe om i hvilken retning vi går. Denne regjeringens skattepolitikk gagner eldre menn. Fordelingspolitikken er snudd på hodet. Den svikter alenemødre på trygd, det er bortfall av tiltak mot ufrivillig deltid, kutt i pappaperm, kutt til organisasjonene som jobber med likestilling, kutt til LDO og til senterne – ja, det blir mindre og ikke mer likestilling av denne regjeringens politikk. Det kan alle se med et halvt øye.

Synes statsråden at de 14 tiltakene for økt likestilling som opposisjonen fikk vedtatt i forbindelse med meldingen, er gode tiltak?

Statsråd Solveig Horne [11:37:20]: Regjeringen deler intensjonen i veldig mange av de forslagene som kom fra opposisjonen og ble vedtatt her på Stortinget i april. Vi mener at de 14 tiltakene – i tillegg til de over 70 tiltakene som er i stortingsmeldingen – som vi er godt i gang med arbeidet med nå, også er med og drar likestillingen videre. Regjeringen er godt i gang med å følge opp de forslagene fra Stortinget og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte og informere om det arbeidet.

Dette er et arbeid som foregår i mange sektorer. Det foregår i Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet, og intensjonen er noe vi deler. Jeg er også veldig glad for at Stortinget er veldig tydelig på at når det gjelder de utfordringene vi har som går på vold og overgrep, på utdanning og på et kjønnsdelt arbeidsmarked, er det tiltak i likestillingsmeldingen som regjeringen har fremmet for å dra dette videre.

Jeg deler ikke representantens syn når det gjelder oppramsingen om at likestillingen har gått feil vei.

Anette Trettebergstuen (A) [11:38:24]: Dette svaret fra statsråden er litt symptomatisk for Høyre- og Fremskrittsparti-representantenes og denne regjeringens syn på likestilling. Det holder ikke å dele intensjon. Det holder heller ikke å levere en melding som ramser opp hvilke utfordringer vi har, men ikke kommer med et eneste tiltak som kan gjøre noe med det når man samtidig i den helhetlige politikken setter likestillingen i revers. Det er det ikke bare Arbeiderpartiet som mener – det meste av dem som kan krype og gå som er opptatt av likestilling, er enig med oss i det.

Synes statsråden at det er litt pinlig å bli påtvunget likestillingspolitikk fra opposisjonen og ikke levere selv?

Statsråd Solveig Horne [11:39:04]: Som ansvarlig statsråd på dette feltet er jeg stolt av den likestillingsmeldingen som regjeringen la fram i fjor, og som ble vedtatt i Stortinget. Det ble enstemmig vedtatt over 72 forslag som skal være med og bringe likestillingen videre.

Jeg er glad for at vi ser at kjønnsforskjellene er de laveste siden 2008. Andelen barn i barnehager har økt – den har ikke sunket, slik representanten framhever. Utviklingen i økningen i andel kvinnelige professorer har fortsatt, det er stabilt antall kvinner i styrene, vi har lavere andel kvinner som jobber deltid. De 72 forslagene som et enstemmig storting har vedtatt, og som regjeringen har fremmet i stortingsmeldingen, er forslag som vil dra likestillingen rett vei.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:42:31]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Det høres nesten ut som om dette er et arbeid som har pågått over lengre tid, og det kunne vært interessant å høre med statsråden om hun mener at det anmodningsvedtaket, som et flertall på Stortinget stiller seg bak, var unødvendig. Etter Kristelig Folkepartis syn var det virkelig ikke det, fordi vi ser at det er store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i arbeidslivet, og at det derfor er helt nødvendig at det ble satt i gang et arbeid.

Statsråden sier at hun vil komme tilbake igjen til Stortinget på egnet måte. Kristelig Folkeparti mener at regjeringen burde utforme krav om tidsplan for partene i arbeidslivet for å rette opp lønnsdiskrimineringen mellom kvinner og menn, slik at lønnsforskjellene reduseres og etter hvert fjernes, og gi det foreslåtte trepartsprogrammet for likestilling i mandat å arbeide med dette. Hva tenker statsråden om det?

Statsråd Solveig Horne [11:43:30]: La meg først få starte med at jeg deler representantens engasjement for at vi trenger å ha et tett og godt samarbeid med arbeidsorganisasjonene og partene i arbeidslivet hvis man skal komme videre innen likestilling i arbeidslivet. Dette rådet har vært siden 2004, da Bondevik II-regjeringen fikk på plass dette samarbeidsforumet. I 2008 ble rådets virkeområde utviklet til å omfatte pensjonspolitiske spørsmål og endret da navn til Arbeidsliv- og pensjonspolitisk råd. Den arbeidsgruppen som skal forberede likestillingssaker til rådet, kom på plass fra 2014. Det vil være naturlig at vi drøfter med partene hvilke tema som er aktuelt for dem å drøfte, og som de mener i samarbeid med myndighetene og arbeidslivsorganisasjonene kan være med og bidra til at likestillingen går framover.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:44:32]: Takk for svaret. Hvis dette rådet har eksistert siden 2004, må jeg jo si at det er ganske skuffende at man ikke har kommet lenger hva gjelder likestillingspolitikk og ikke minst når det gjelder lik lønn for likt arbeid. Men jeg håper jo at regjeringen nå følger opp dette anmodningsvedtaket, og at det settes opp en tidsplan for dette.

Et litt åpent spørsmål: I tillegg til dette, hva ser statsråden for seg kan være den raskeste og beste vei til målet om likelønn? Er det andre tiltak som statsråden ser at man også kunne ha satt ut i livet? Kristelig Folkeparti har tatt til orde for en likelønnspott. Er det noe statsråden kunne se nærmere på?

Statsråd Solveig Horne [11:45:21]: For å svare på spørsmålet: Det er også veldig mye opp til arbeidslivets parter å diskutere lønn. Det er naturlig at dette også blir løftet fram som et tema i de møtene som vi har med arbeidslivets parter når vi har likestilling på dagsordenen. Jeg er klar over at det forslaget som representanten tar opp her, ble nedstemt i Stortinget. Det er viktig når vi diskuterer likestilling i arbeidslivet med arbeidslivets parter, at arbeidslivets parter er klar over den rollen de har, og at lønn og arbeidsbetingelser, man har f.eks. diskriminering på arbeidsplassen, også blir løftet inn i arbeidet med partene.

Så dette er et råd som har eksistert. I anmodningsvedtaket står det at Stortinget ber regjeringen opprette et eget trepartssamarbeid. Det er allerede et velfungerende trepartssamarbeid i dag, men vi vil komme tilbake til hvordan dette kan videreutvikles og styrkes.

Jan Bøhler (A) [11:50:51]: Jeg takker for svaret.

Det nye nå er at det den 9. august kom en endelig politirapport etter en grundig gjennomgang i løpet av halvannet års tid av etterforskningen i denne saken, hvor man konkluderer så klart som det jeg siterte. I St.meld. nr. 63 for 1991–1992 sies det jo aktivt i den daværende regjerings egen tekst: «Det regnes som overveiende sannsynlig at brannene ble anstiftet» osv. Og den som skal ha anstiftet brannen, er oppgitt senere i meldingen med fødselsdato, «dansk statsborger., f. 030852. . omkom i brannen», som er omtalt i media gang på gang på gang, så det var ingen tvil om at vedkommende ble reelt sett identifisert. Det er viktig for oss i Norge å vise at vi er en rettsstat som også tar følgene av det når det slås fast at det er blitt begått feil overfor personer. Jeg vil gjerne be statsråden om å presisere mer hva som ligger i svaret.

Statsråd Bent Høie [11:52:04]: Ja, og en viktig del av det å være en rettsstat er også å ha et veldig klart skille mellom politiske myndigheter og påtalemyndigheter og domstol. Det har jeg også redegjort for i mitt opprinnelige svar. Jeg mener på bakgrunn av det jeg har redegjort for, at det ikke er naturlig å gi en særskilt offentlig beklagelse i en sånn sak. Jeg føler også at Stortinget faktisk har nedsatt en granskingskommisjon som innen 1. juni 2017 bl.a. skal vurdere om de faktiske forhold som det er blitt redegjort for under Stortingets tidligere behandling, bl.a. i St.meld. nr. 63 for 1991–1992, som det er referert til, gir et korrekt og fyllestgjørende bilde av saken.

Det er også grunn til å bemerke at stortingsmeldingen som det vises til i spørsmålet, ble lagt fram av Utenriksdepartementet 19. juni 1992. Det var under Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. På det aktuelle tidspunktet for framleggelsen var Thorvald Stoltenberg utenriksminister og Kari Gjesteby justisminister – begge fra spørsmålsstillerens eget parti. Disse står selvfølgelig fritt til å gi uttrykk for hvordan de i dag vurderer den framstillingen som er gitt i deres stortingsmelding fra 1992.

Jan Bøhler (A) [11:53:09]: Takk igjen for svaret.

Mitt poeng er nettopp at man i den stortingsmeldingen ikke skiller klart mellom domstolens rolle og lovgivende myndighets rolle – altså Stortingets rolle – og regjeringens rolle, fordi man i sin egen tekst, på side 1, sier:

«Det regnes som overveiende sannsynlig at brannene ble anstiftet av en passasjer» osv.

Hvis man bare hadde sitert Riksadvokaten senere i tekst, er det noe annet enn at man aktivt på side 1 trekker en slik konklusjon. Den gangen skilte man ikke godt nok mellom det som den dømmende myndighet – rettsapparatet – gjør, og det som er Stortingets og regjeringens rolle. Så det er det skillet som vi kunne fått klargjort nå.

Når det gjelder granskingskommisjonen her på Stortinget, handler den ikke om etterforskningen. Den handler om myndighetenes behandling av saken. Etterforskningen er behandlet i den rapporten som kom nå.

Statsråd Bent Høie [11:54:16]: Akkurat. Spørsmålet handler også om nå å gi en politisk beklagelse for noe som sto i et politisk dokument, og jeg har svart på hva som er regjeringens syn på det. Da politiet etterforsket Scandinavian Star-brannen, var det et ledd i behandlingen av en enkeltsak på straffesaksområdet. Politiske myndigheter kan ikke instruere i behandlingen av enkeltsaker på dette området. Det er verken riktig eller naturlig at en da fra politisk hold skal beklage noe som har skjedd i forbindelse med en etterforskning som ble ledet av en uavhengig påtalemyndighet. Skal en gjøre en politisk vurdering av det som står i stortingsmeldingen, er det nærliggende at det er de statsrådene som hadde ansvaret på den tiden, som eventuelt må vurdere det, ut ifra det som var datidens situasjon, eller så kan Stortinget selvfølgelig gjøre det de ønsker i forbindelse med behandlingen av sin sak.

Kjersti Toppe (Sp) [11:58:35]: Takk for svaret. Eg har forståing for at statsråden ikkje kan gå inn i streiken eller arbeidskonflikten, men dette er ikkje kva arbeidskonflikt som helst. Ein kan løysa streiken med tvungen lønsnemnd, men tillitskrisa, som dette vert omtalt som, kan ikkje løysast med tvang. Der dreier det seg ikkje om pengar, men om prinsipp – om å krevja innflytelse på eiga arbeidstid, på vaktordningar og lengda på arbeidstida.

Spørsmålet mitt er om statsråden generelt kan seia at han meiner at arbeidstid er ei individuell sak, eller om at han vil arbeida for eit helsevesen der arbeidstid vert regulert gjennom lov eller forskrift, slik at helsearbeidarane vert sikra eit kollektivt vern.

Statsråd Bent Høie [11:59:36]:Det er selvfølgelig slik at arbeidstid i sykehus, som i alle andre sektorer i Norge, skal være regulert gjennom lov, forskrift og tariffavtale. Det er nettopp det en har valgt som den norske modellen. En har altså noen rammer som Stortinget og regjeringen bestemmer. Så sier en også at en har organisasjoner, og det er avhengig av organisasjonens størrelse og organisasjonsgrad. Dess sterkere organisasjonene på arbeidstakersiden er, dess større mulighet har en gjennom tariffavtale til å avtale andre regler innenfor, og unntaksregler knyttet til, lov og forskrift. Det er veldig viktig at det er et spørsmål nettopp mellom disse partene, for hvis en da fra politisk myndighet utover det å fastsette lov og forskrift også skulle gått inn og gitt føringer og blandet seg inn i forhandlingene om tariffavtalen, hadde vi ødelagt det jeg tror vi alle sammen opplever som en viktig del av den norske modellen.

Kjersti Toppe (Sp) [12:00:40]: Takk for det. Denne konflikten, som frå mange hald vert omtalt som å ha bakgrunn i ei tillitskrise i helsevesenet, har ført til den sjukehusstreiken som har vart lengst i sjukehusa våre nokon sinne. Han har samla heile arbeidstakarsida, ikkje berre legane. Sjukehus er kunnskapsbedrifter som er heilt avhengige av at ein har tillit til tenestene. Dersom måten helsevesenet er leia på – manglande lokal leiing f.eks. – gjer at ein over tid får ein manglande tillit mellom dei som jobbar der og leiinga, er det noko som også må bekymra helseministeren. I svaret viste han til pasientsikkerheitsarbeid i openheitskultur, det er bra. Men utover det, kva vil statsråden gjera for å sikra at det vert større tillit mellom dei som jobbar, og leiinga på norske sjukehus?

Statsråd Bent Høie [12:01:44]: Som spørsmålsstilleren antyder i sitt spørsmål, og som jeg også trekker opp i mitt svar, er det ikke slik at denne diskusjonen har oppstått under og i etterkant av denne konflikten, men det har vært et tema som har vært oppe til diskusjon over tid. Det er også en av grunnene til at jeg, lenge før det var kjent at det skulle bli en konflikt knyttet til årets tariffoppgjør, ga et konkret oppdrag til helseregionene på dette området, fordi jeg mener at vi har – og det viser pasientsikkerhetsarbeidet og undersøkelsen – en utfordring knyttet til åpenhet, kultur og ledelse i sykehusene våre. Det er en utfordring som jeg i høyeste grad anerkjenner, og derfor har jeg satt i gang et arbeid knyttet til det. Jeg opplever også at representanten er opptatt av det temaet – på samme måte som meg. Det er selvfølgelig krevende nå når vi fortsatt formelt sett er i en konfliktsituasjon, å klare å håndtere den langsiktige utfordringen. Og det skal jeg gjøre – uten å bli oppfattet som om jeg blander meg inn i noe som er en rettmessig konflikt mellom to parter i arbeidslivet.

Kari Henriksen (A) [12:06:07]: Takk for det, og takk for svaret. Jeg er enig i at det er gjort en del, men jeg kan ikke forstå argumentasjonen om at en utveksling av plasser nødvendigvis fører til bedre kvalitet. Det vi ser er resultatet i norsk kriminalomsorg, i Nederland ser det ut til å fungere bedre, er at antallet voldsepisoder og trusler øker, det er større grad av utrygghet, ansatte klager – på alvorlige episoder, som også blir anmeldt. Det som jeg leser av budsjettet, er at i justisbudsjettet er det ikke nevnt med ett ord i satsingsområdene at kvinner skal få det bedre. Det er omtalt i budsjettproposisjonen – ja, og det er bra, men det er altså ikke nevnt et ord om at kvinner er en spesiell satsing når det kommer til budsjett. Så nå kan jeg jo spørre helseministeren om han har lagt inn noen penger på sitt budsjett som er øremerket kvinner i fengsel.

Statsråd Bent Høie [12:07:12]: Jeg tror at det som jeg svarte på representantens opprinnelige spørsmål, viser at den motsetningen som representanten prøver å trekke opp mellom det å kjøpe soningsplasser i Nederland og kvinners situasjon, er en konstruert motsetning. Det vil faktisk ha den motsatte effekten – det er jo helt åpenbart at redusert press på norske soningsplasser har gitt rom for den typen forbedringer i soningsforhold for kvinner som jeg redegjorde for, både med tilbudet ved Kragerø fengsel og på avdeling G ved Kongsvinger fengsel. Hvis justisministeren mente at situasjonen for norske kvinner i fengsel var god nok, hadde jeg forstått kritikken, men det er jo tvert imot. Det er årsaken til at en har bedt om å lage en egen kvinnesoningsstrategi, som vil foreligge i løpet av året, og at regjeringen i den saken som vi har til behandling i Stortinget, har foreslått å etablere en spesialenhet med særlig ansvar for soningstilbudet til kvinner i hele landet.

Kari Henriksen (A) [12:08:22]: Nå sender vi ut 21 mill. kr bare som en valutakorreksjon som går til ingenting, egentlig, og det er fra budsjettet til kriminalomsorgen. Poenget er at når det også blir færre kvinner som sitter i fengselsavdelinger, får de faktisk et redusert tilbud fordi det blir vanskeligere å få logistikken til å gå i hop. Når du skal velge mellom å få ti menn til en aktivitet og én kvinne, med samme antall ansatte, er det ofte kvinnene som blir tapere når det gjelder rehabilitering, og det er det som er mitt poeng. Det samme gjelder for helsetjenester.

Jeg kan bare avslutte med å si – siden det er en stand-in statsråd – at jeg vil innstendig oppfordre helseministeren til å snakke godt med justisministeren for å få hevet tiltak til kvinner i fengsel når det gjelder både helse og rehabilitering, for det er noe disse kvinnene trenger. Det er riktig at dette ikke er noe som har skjedd nå, men det kan forbedres, og da er det regjeringa som er i posisjon til det.

Statsråd Bent Høie [12:08:22]: Jeg kan forsikre representanten om at er det en annen statsråd som jeg har et nært og tett samarbeid med om alle forhold som ligger mellom helsefeltet og justisfeltet, så er det nettopp justisministeren. Vi har faste oppfølgingsmøter og løser saker oss imellom kontinuerlig.

Så er jeg enig i at det er et poeng å ha felles soningsforhold for kvinner nettopp for å kunne gi kvinner et bedre innhold i soningen, og det er grunnen til at en har etablert Kragerø fengsel som et eget kvinnefengsel og nå også får gjort om en egen avdeling ved Kongsvinger fengsel til en kvinneavdeling, nettopp for å kunne gi et bedre tilrettelagt tilbud. Men dette er ikke nok, og derfor vil det også bli etablert en egen spesialenhet for dette i den nye organiseringen og laget en egen strategi. Så vi er helt enige om at vi har utfordringer fortsatt knyttet til soningsforholdene for kvinner, men denne regjeringen og justisministeren har virkelig tatt tak i dette.

Rasmus Hansson (MDG) [12:13:04]: Jeg takker for svaret, men konstaterer at finansieringsplanen som ble lagt til grunn i Stortinget for gjennomføring av vannforskriften, ikke er fulgt opp. Ifølge KS er det i dag et akkumulert underskudd på omtrent 360 mill. kr knyttet til denne jobben, og det kan jeg også bekrefte at har vært meldt inn fra vannregionene hvert år i hele denne perioden.

Jeg kan også vise til at staten, som statsråden påpeker, har godkjent vannregionsplanene. Den gjennomføringen betinger økt statlig innsats, men er altså ikke med i statsbudsjettet.

Så med statlig godkjente vannregionsplaner og tiltak som skal gjennomføres, kommer regjeringen til å legge fram en ny finansieringsplan for vannregionplanene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:14:02]: Hva som er de fremtidige planene til regjeringen, må klima- og miljøministeren eventuelt komme tilbake til.

Når det gjelder spørsmålet fra representanten Rasmus Hansson om hva som er gjort, redegjorde jeg for det i mitt svar. Det er to elementer i det svaret. Det ene er at også her legger vi til grunn et forurenser betaler-prinsipp. Vi vet at kommunene vil ha kostnader med det som er et kraftig løft for vannmiljøet i Norge, men det skal normalt dekkes gjennom kommunale vann- og avløpsavgifter.

Klima- og miljødepartementet har et budsjett som har økt kraftig over de siste ni årene. I dag utgjør det 550 mill. kr. Bevilgningen til tiltak er økt med 58 mill. kr i perioden 2015–2016 og blir i hovedsak videreført til neste år, så basert på det vil det ikke være riktig å si at her ligger det ikke penger fra regjeringens side.

Rasmus Hansson (MDG) [12:15:05]: Jo, jeg tror det er riktig å påpeke at den finansieringsplanen som er vedtatt, faktisk ikke er synlig fulgt opp i statsbudsjettet. Som statsråden selv refererte, er det vedtatt at det skal oppnås god miljøtilstand i både vann og vassdrag og fjorder og kystvann innen 2021. Dette skal være en helhetlig forvaltning, og den skal følge nye administrative grenser som dekker nedbørsfeltene.

Spørsmålet blir da: Kan statsråden med den faktiske finansieringssituasjonen, på vegne av miljøstatsråden og regjeringen, garantere at alle norske vann og vassdrag og fjorder og kystvann vil ha oppnådd god miljøtilstand innen 2021, som altså er formålet med vannforskriften?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:16:03]: Dagens etterslep vil med dagens bevilgningsnivå være innhentet i løpet av 2019. Så har vi også tiltak for å oppnå miljømål som skal være operative innen utgangen av 2018. Der er sektormyndighetene forpliktet til å vurdere alle foreslåtte tiltak og velge dem som gir best resultat. Jeg har tro på at den prosessen som er satt i gang, vil lede frem til det målet.

Så er det, som jeg sa i mitt første svarinnlegg, også her slik at vi bruker et forurenser betaler-prinsipp. Likevel bevilger vi også noe ekstra til særskilte temaer, som f.eks. krypsiv, elvemusling, elverestaurering og pilotprosjekter i landbruket.

Gunvor Eldegard (A) [12:19:17]: Eg vil takka for svaret. For det første må eg seia at det kan jo ikkje vera så veldig vanskeleg, for det har fungert, f.eks. på 1980-talet. Då var kunnskapsministeren sikkert ganske ung, men det har fungert før. Eg tenkjer det er mogleg å gjera dette, og eg er glad for at det vert sett i gang.

Men eg har lyst til å ta ei lita utfordring som kjem etterpå, for når først jentene og gutane har valt utradisjonelt, er det utruleg viktig at me følgjer dei opp. Før i tida var det ein likestillingsansvarleg i kvar fylkeskommune, og dei følgde opp og hadde det som ansvar. I dag er det sånn at dersom nokon er interessert i likestilling, kan det skje ganske mykje, f.eks. i Møre og Romsdal, som har veldig gode tiltak – Sør-Trøndelag òg, for den del. Men dersom det er fylke der det ikkje er nokon som har spesiell interesse for det, skjer det faktisk ingen ting. Eg tenkjer at me må ha tilbake ein likestillingsansvarleg i fylkeskommunane. Kva tenkjer statsråden om det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:20:21]: Jeg er enig i at fylkeskommunene, som har ansvar for de videregående skolene, også må tenke likestilling, og at når det er en overordnet, tverrpolitisk målsetting at vi ønsker mer kjønnsutradisjonelle utdanningsvalg, og det samme politiske flertallet sitter i alle fylkeskommuner – for jeg tror ikke det er noen partier som er uenig i det – må de også ta den jobben. Men jeg tror ikke at det å ha et nasjonalt pålegg om å ha en bestemt stilling som jobber med likestilling i hver fylkeskommune, er den riktige måten å gjøre det på. Det er veldig fint hvis noen fylker har det, eller helt greit, men jeg tror ikke et nasjonalt pålegg om det er fornuftig. Jeg mener også at det er viktig hva vi gjør bl.a. når vi styrker programmer og kampanjer for å rekruttere jenter til teknologifag f.eks., og bygger opp under det viktige arbeidet som også partene gjør med kjønnsutradisjonelle utdanningsvalg.

Gunvor Eldegard (A) [12:21:26]: Eg registrerer at statsråden seier at det ikkje er viktig med noko nasjonalt pålegg. Men då tenkjer eg: Kva skal ein gjera då? Dersom ministeren seier at han faktisk er oppteken av at det skal vera likestilling i fylkeskommunane, og at det skal vera likestilling i dei vidaregåande skulane, må me ha eit forslag til kva me kan gjera. For eg trur ministeren er ganske einig med meg i at me vil ha behov for mange fagarbeidarar i framtida, dyktige fagarbeidarar. Viss me skal få dei dyktigaste, treng me både gutar og jenter. Og som ministeren òg sa som innleiing, tek ein veldig tradisjonelle val: 3–4 pst. jenter på bil og elektro, endå mindre på bygg og maskin. Når ein snakkar om likestilling, kan det verka som om det berre handlar om jenter og teknologi, og om høgskule- og ingeniørfag eller motsett, men det er veldig lite fokus på yrkesfag. Eg lurar på kva ministeren tenkjer om dette.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:22:30]: Jeg oppfatter det vel snarere tvert imot, at der vi har hatt mest oppmerksomhet knyttet til likestilling, er nettopp på yrkesfagene, for det er der vi ser den største skjevfordelingen – både ved at flere jenter velger studieforberedende enn yrkesfag, og ved at det er så veldig tydelig innenfor de forskjellige yrkesfaglige studieprogrammene. Jeg mener også at når representanten spør hva vi skal gjøre da, er det et spørsmål om å ta utgangspunkt i hva Stortinget har bedt oss om å gjøre noe med og utrede. Det er naturlig at jeg som statsråd i et parlamentarisk system følger opp det Stortinget har bedt oss om. Jeg har ikke fått noen bestilling på at vi skal utrede eller kreve en likestillingsansvarlig i hvert fylke.

Det siste poenget mitt er at vi må være ærlige om hva utfordringene er, for problemet her er jo ikke at det er noe feil med den formelle likestillingen. Det er at når gutter og jenter får velge, velger de kjønnstradisjonelt.

Trond Giske (A) [12:27:17]: I likestillingsmeldingen kan man fort lese at regjeringen går langt i nærmest å avvise kjønnspoeng som et tiltak for bedre kjønnsbalanse, og i komiteen sier flertallet, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, at Arbeiderpartiet vil ty til «lover, tvang og sanksjoner for å gjennomføre endringer i samfunnet». Høyre og Fremskrittspartiet mener «endringer av holdninger best mulig skjer gjennom debatt, tilrettelegging og ulike insentivordninger». Nå ser vi at dette ikke virker, at kjønnsbalansen er like skjev – og på enkelte studier skjevere enn noensinne. Dette har en kostnad i form av at vi ikke bruker talentet i hele befolkningen, det har en kostnad ved at vi rett og slett ikke kommer til å dekke kapasiteten. Hvis vi skal dekke kapasiteten innenfor helse og omsorg bare med jenter, kommer vi ikke til å ha nok folk. Hvis vi skal dekke kapasiteten i teknologifagene bare med gutter, kommer vi ikke til å ha nok folk. Og det går ut over kvaliteten. Vi vet at det er viktig f.eks. å ha menn i barnehage og i barneskole, og vi er i ferd med å få en fullstendig kvinnedominans. Hva vil statsråden gjøre for å endre utviklingen? Venter han på bestilling fra Stortinget, eller vil han ta noen egne initiativ?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:28:23]: For det første har jeg sagt at jeg synes dagens regelverk i utgangspunktet er godt, og det betyr at det er universiteter og høyskoler selv som melder inn om de ønsker å bruke kjønnspoeng. Det har de fått anledning til, og jeg har ingen planer om å endre på den praksisen, så sant det ikke er noe som er helt urimelig som skulle tilsi at de ikke skulle få anledning til det.

Det andre er at det er ikke det at man ikke er opptatt av problemstillingen «likestilling». Spørsmålet er: Fungerer kjønnspoeng? Det kan fungere i noen tilfeller: hvis det er slik at veldig mange av det underrepresenterte kjønn søker, men ikke har karakterer som er gode nok til å komme inn, f.eks. Men hvis en tar f.eks. veterinærstudiet, som jeg nevnte, hvor menn har fått to tilleggspoeng siden 2004, ser vi at det kom et hopp opp, men så er det i dag tilbake omtrent på det nivået det var i 2004. Hvorfor? Jo, fordi det er så få menn som søker i utgangspunktet, at disse kjønnspoengene ikke hjelper. Da må man med andre ord gjøre noe med hvor mange som søker, ikke bare med at de som søker, får ekstra tilleggspoeng.

Trond Giske (A) [12:29:27]: Men dette er jo en glimrende analyse. Da må man gjøre noe med grunnen til at så få søker. Og da er spørsmålet: Hva gjør statsråden med det? Det er helt greit at der det er åpne studier, er det det frie valget som i stor grad styrer, men vi har altså nå lærerutdanninger hvor det bare er jenter igjen, det er klasser som er helt guttefrie. Ja, det er det frie valget, ja, det er åpne studier, men vi er nødt til å gjøre noe med det. Dette begynner jo langt ned i grunnskolen, forsterker seg gjennom videregående og slår ut i full blomst i høyere utdanning. Vi ser at guttene faller fra mer, de velger veldig kjønnsforskjellig, og vi mister masse talent i yrker hvor vi trenger begge kjønn aktivt med.

Jeg leser statsrådens kommentarartikler i Morgenbladet med stor interesse. Han skriver godt, ikke bestandig med kommaene på rett plass, men veldig interessant. Men statsråden er ikke kommentator til virkeligheten. Han er politiker og må selv – både når Stortinget bestiller det, og gjerne på eget initiativ det året som står igjen – iverksette tiltak som bedrer likestillingen i samfunnet. Regjeringen er passiv, men denne statsråden er også veldig passiv.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:30:32]: Det som ble tydelig etter likestillingsmeldingen, var at opposisjonen og Arbeiderpartiet har lagt veldig mange av eggene sine – om ikke alle – i én kurv, og den kurven heter «kjønnspoeng». Så er problemet, når man blir konfrontert med at kjønnspoeng ikke nødvendigvis vil løse den grunnleggende problemstillingen, at man tyr til angrep istedenfor å forklare hva man selv ønsker å gjøre med det.

La meg si to ting om det. For det første er det vanskelig å lovregulere holdninger, dvs. at det er ikke noen «quick fix» eller noe raskt vedtak man kan gjøre for å endre det som for hver enkelt kvinne eller mann, gutt eller jente er holdninger som gjør at de bestemmer seg for bestemte utdanningsvalg. Det vi kan gjøre, er, punkt nr. 2, å stimulere til f.eks. – som vi også støtter – prosjekter med jenter og teknologi, som er ett eksempel. Jeg har vært opptatt av også å fremheve og synliggjøre menn både i barnehagen og i skolen. Så tror jeg også for øvrig at en ny masterutdanning for lærere, som kommer fra 2017, også kan bidra til å gjøre yrket attraktivt for flere.