Presidenten: Etter
ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses
til 4 timer og 45 minutter, eksklusiv replikker og tre-minuttersinnlegg,
og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 80 minutter, Høyre
70 minutter, Fremskrittspartiet 45 minutter, Senterpartiet 30 minutter,
Sosialistisk Venstreparti 20 minutter, Venstre 15 minutter, Kristelig
Folkeparti 15 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt
5 minutter.
Replikkordskiftet foreslås ordnet
slik: Det blir – innenfor den fordelte taletid – adgang til én replikk
med svar etter innlegg fra statsministeren og finansministeren per
opposisjonsparti, til sammen syv replikker, og fire replikker med
svar etter innlegg fra partienes hovedtalere, parlamentariske ledere
og øvrige medlemmer av regjeringen.
Videre blir det foreslått at de
som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Nikolai Astrup (H) [] (komiteens leder og ordfører
for sak nr. 2): La meg starte med å takke komiteen for godt samarbeid
om innstillingen. Jeg vil rette en særlig takk til representantene
Helge André Njåstad, Terje Breivik og Kjell Ingolf Ropstad for godt
samarbeid om budsjettforliket.
Statsbudsjettet for 2018 viderefører
og forsterker Solberg-regjeringens hovedsatsinger. Budsjettet for 2018
skal legge til rette for vekst og verdiskaping, nye jobber, flere
i jobb og et bærekraftig og trygt velferdssamfunn som løfter dem
som trenger vår felles hjelp.
Helsekøene og ventetidene skal videre
ned, antall pasientbehandlinger skal videre opp. Det bevilges penger
til nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal, nytt klinikkbygg ved Radiumhospitalet
og nytt sykehus i Drammen. I tillegg skal sykehuset i Haugesund
moderniseres. Vi tar i bruk mangfoldet av private og ideelle helseaktører.
Pakkeforløpene utvides til flere diagnoser, og opptrappingen for
pasienter med rus og psykiske lidelser fortsetter. Skritt for skritt
realiseres et helsevesen der pasientens behov kommer før systemets.
Kampen mot barnefattigdom trappes
opp. Antall bostedsløse er rekordlavt. Kommuneøkonomien er sterk.
Forsvaret skal gradvis rustes opp
og moderniseres i tråd med langtidsplanen for Forsvaret, og de nærmeste årene
skal det gjøres store investeringer i forsvarsevnen. Pilene peker
i riktig retning på mange områder. Ledigheten går ned, veksten går
opp, det skapes flere jobber, og flere kommer i jobb.
Det er godt nytt at pilene på arbeidsmarkedet
peker i riktig retning. De fleste anslagene tilsier at vi fremover vil
oppleve større økonomisk vekst. Det er godt nytt, for økt økonomisk
vekst betyr flere i arbeid.
Flere i arbeid betyr økte inntekter
og lavere utgifter for fellesskapet, mindre forskjeller og et mer
bærekraftig velferdssamfunn. Likevel opplever vi at for mange unge faller
ut av eller aldri kommer inn i arbeidslivet. Derfor har regjeringen
innført aktivitetsplikt for unge stønadsmottakere og fraværsgrense
i videregående skole. Å stille krav er å bry seg. Samtidig har vi
senket terskelen inn i arbeidslivet gjennom å modernisere arbeidsmiljøloven, for
arbeid er det sikreste fundamentet å bygge videre vekst og velstand
på, og flere i jobb betyr at vi sikrer fortsatt små forskjeller
i Norge. En av de fremste forsvarerne av en mer fleksibel arbeidsmiljølov
er Eddie Eidsvåg. Etter å ha jobbet mange år med Pøbelprosjektet
mente han endringene i arbeidsmiljøloven var utrolig viktig for
nettopp den målgruppen han jobbet med.
For noen starter utfordringene tidlig.
Derfor er tidlig innsats i skolen et av de viktigste tiltakene vi
kan gjennomføre for å gi flere barn en god start på livet og en
reell sjanse til å komme seg gjennom skoleløpet og ut i jobb. I
mange år har det vært en fellessatsing mellom regjeringspartiene,
Venstre og Kristelig Folkeparti om å satse mer på lærerne. En stor
satsing på etter- og videreutdanning skal gjøre gode lærere enda
bedre. Skjerpede inntakskrav på lærerhøyskolen gir lærerutdanningen høyere
prestisje, og kompetansekrav sørger for at de som jobber i skolen,
er godt kvalifisert. Vi har også ansatt om lag 1 000 nye lærere
på småtrinnet de siste årene, og vi har gitt yrkesfagene vel fortjent
oppmerksomhet. Ser vi skolesatsingen i sammenheng med regjeringens forsknings-
og kompetansepolitikk, tegner det et bilde av en regjering som forstår
at de viktigste investeringene vi kan gjøre som samfunn, er å legge
til rette for at flere får muligheter og kan realisere sine talenter,
drømmer og ambisjoner.
Når arbeidsmarkedet nå er i bedring
og flere får seg jobb, er ikke det regjeringens fortjeneste alene.
Svak krone, fornuftig tilpasset finans- og pengepolitikk og en politikk
som legger til rette for at det kan skapes nye jobber, er blant
elementene som har bidratt til at det lysner i norsk økonomi. Samtidig
vet vi alle at en liten, åpen og internasjonal økonomi som den norske
gjør oss sårbare for internasjonale svingninger i råvarepriser og
markedskonjunkturer. Derfor må omstillingen av norsk økonomi fortsette.
I 2019 tar vi første skritt for å avvikle maskinskatten, noe som
vil bidra til å gjøre det mer attraktivt å etablere nye virksomheter
i Norge. Vi fortsetter også nedtrappingen av den særnorske skatten
på bedrifter eid av folk som er bosatt i Norge, og person- og selskapsskatten
reduseres til 23 pst. – ned fra 28 pst. i 2013. Alt dette gjør det
lettere å hevde seg i konkurransen om å være et attraktivt land
å jobbe og drive virksomhet i, samtidig som et velutviklet velferdssamfunn bidrar
til at vi er et godt land å bo i.
Oljeindustrien er fortsatt svært
viktig for norsk økonomi, og vil være det i mange år fremover. Da
vi for tre år siden opplevde det største fallet i oljeprisen på
flere tiår, viste det oss hvor sårbare vi kan være. Det er behov
for flere sterke ben å stå på. Forskningen og teknologiutviklingen
i petroleumssektoren viser at et lite land som Norge kan være i
teknologitoppen globalt, og mange av de teknologiske løsningene
har stor overføringsverdi til andre sektorer. Samtidig har Norge
antakelig verdens beste teknologistøtteordninger, som skal bidra
til at det utvikles ny teknologi, som skal akselerere det grønne skiftet
og redusere utslipp. I sum vil det også gi bedre konkurransekraft.
Statsbudsjettet for 2018 er også
startskuddet for oppfølgingen av den historiske satsingen på vei
og bane som regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti ble enige
om før sommeren. Også dette vil gi landet økt konkurransekraft,
og gjør det mulig å skape verdier over hele landet.
Da handlingsregelen ble vedtatt,
var det bred enighet om at oljepengene som ble faset inn i norsk
økonomi, skulle brukes til å investere for fremtiden. Kunnskap, forskning
og utvikling, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser skulle
prioriteres. Regjeringen leverer bedre på dette målet enn det tidligere
regjeringer har gjort, samtidig som nivået på oljepengebruken må
tilpasses situasjonen i norsk økonomi. Derfor har det vært sterkere
vekst i oljepengebruken de siste årene enn det vi vil se i 2018
og fremover. Vi har imidlertid senket handlingsregelen for bruk
av oljepenger fra 4 pst. til 3 pst. av fondets verdi.
Til tross for at særlig Arbeiderpartiet
har kritisert oss for å ha brukt for mye oljepenger, ser vi samtidig
at det skiller omtrent 4 promille i oljepengebruk samlet sett over
de siste fem statsbudsjettene. Det må vel bety at partiet i praksis
er rimelig tilfreds med regjeringens politikk på dette området.
Samferdselsbudsjettene er økt med
60 pst. siden regjeringen tiltrådte, vedlikeholdsetterslepene på
vei og bane reduseres etter mange tiår med kontinuerlig økning,
og veiprosjekter realiseres nå raskere og billigere enn planlagt.
Det siste er i seg selv en samferdselsrevolusjon. Etableringen av
Nye Veier AS har bidratt positivt. Det er anslått at selskapet vil
spare staten for 30 mrd. kr de neste årene, basert på kontraktene
som så langt er inngått.
Dette er et eksempel på nytenkning
som vi må se mer av i offentlig sektor. Handlingsrommet i norsk
økonomi kommer til å bli mindre i årene fremover. For å bevare velferden
er det ingen vei utenom å tenke nytt både i offentlig og i privat
sektor. Nye Veier AS, jernbanereformen, politireformen, kommunereformen
og mer digitalisering er blant moderniseringsgrepene regjeringen har
iverksatt med sikte på å gjøre tjenestene bedre og få mer velferd
og bedre resultater ut av hver offentlig krone vi putter inn.
Tiden da politikere kappes om å
bevilge mest mulig penger til ulike gode formål, må etter hvert
være over. Gode intensjoner i form av mer penger må veies opp mot
resultatene pengene gir. Vi som er politikere, og jeg våger å omfatte
oss alle, hopper for ofte for raskt til den konklusjonen at mer
penger er svaret, uavhengig av hva utfordringen er. I tilfellet
Nye Veier ser vi at mindre penger faktisk kan gi bedre resultater
– fordi det ikke er penger alene som har vært problemet i norsk
samferdsel. Det har vært lang planleggingstid, rigide reguleringsplaner,
omkamper og en stykkevis og delt tilnærming til utbyggingsparseller.
Modernisering, digitalisering, automatisering
og robotisering er blant virkemidlene som skal frigjøre ressurser
til de politikkområdene der penger er en viktig del av svaret.
Perspektivmeldingens fremskrivninger
viser hvordan det kan gå dersom vi ikke lykkes med å skape flere verdier,
øke produktiviteten og effektivisere offentlige tjenester. Regnestykkene
går ikke opp.
Alternativet til forandring er forvitring.
Jeg mener statsbudsjettet for 2018
svarer godt på utfordringene vi har foran oss:
-
Langsiktig
omstilling må til for å sikre fremtidens velferd.
-
Økonomien
og samfunnet må bli grønnere.
-
Offentlig
sektor må fortsatt reformeres.
-
Flere
barn må gis muligheter uavhengig av sosial bakgrunn.
-
Vi
må sikre alle nødvendig digital kompetanse.
-
Tryggheten
vår må sikres.
-
Ledigheten
må videre ned, og antall unge utenfor arbeid må reduseres.
I et samfunn der vi blir stadig
færre unge som skal forsørge stadig flere eldre, der den internasjonale
konkurransen blir hardere og behovet for omstilling større, beveger
budsjettet for 2018 oss i riktig retning. Det er det grunn til å
glede seg over.
Med det ser jeg frem til en konstruktiv
debatt.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Trond Giske (A) []: La meg også få takke komiteens
leder for et godt samarbeid om budsjettet.
Jeg tror ingen regjering i noe land
noen gang har hatt så mye penger til rådighet som Høyre og Fremskrittspartiet
har hatt i sine snart fire år og fire måneder i regjering. Dette
er en regjering som har brukt like mye oljepenger som alle andre
regjeringer i Norge til sammen gjorde før de tiltrådte. 1 000 mrd. kr
er brukt, delvis under dekke av at vi har hatt en elendig økonomisk
utvikling, høy arbeidsløshet og svak jobbvekst.
Mitt spørsmål til Astrup er følgende:
Hvilke sosiale reformer står igjen etter at man har brukt 1 000 mrd. kr over
fem år, og hvilke store effektiviseringsreformer har Fremskrittspartiet
og Høyre gjennomført som sørger for at vi bruker pengene bedre?
Nikolai Astrup (H) []: La meg først adressere spørsmålet
om oljepengebruk. Som jeg sa i mitt innlegg, skiller det altså 4 promille
mellom Arbeiderpartiets oljepengebruk i denne perioden, de siste
fem budsjettene, og regjeringens oljepengebruk. Da synes jeg det
singler ganske godt i glasshuset når denne kritikken fremmes av
Trond Giske.
Så til hva vi har brukt penger på:
Vi har bl.a. brukt penger på helsevesenet og sørget for at helsekøene
har gått ned med 70 000. La meg si det slik: Det er ikke tilfeldig,
for sist vi satt i regjering, gikk helsekøene ned med 50 000. Nå
har de gått ned med 70 000, og de skal videre ned. Vi trapper nå
opp satsingen på pasienter som trenger behandling mot rus og psykiske
plager, og vi har økt innsatsen mot barnefattigdom, for å nevne
noe, i tillegg til at vi har funnet rom for å gjøre det mer attraktivt
å legge til rette for nye arbeidsplasser i Norge – både skattelettelser
og velferd.
Trond Giske (A) []: Nå var ikke mitt spørsmål i og
for seg om forskjellen på nivået på oljepengebruk, men om innholdet.
Mens tidligere statsministre og finansministre har gjennomført store
sosiale reformer – et års fødselspermisjon, full barnehagedekning, lavere
pensjonsalder, en femte ferieuke og mange store framskritt – uten
oljepenger, har Fremskrittspartiet og Høyre klart å svi av 1 000
mrd. kr i løpet av fem år, og det står ikke én stor sosial reform
igjen. Men det verste er at det står ikke en eneste effektiviseringsreform
igjen. Pensjonsreformen som den rød-grønne regjeringen gjennomførte,
bedret balansen med over 30 mrd. kr bare i 2018. Jeg ber representanten
Astrup ramse opp hvilke reformer som gir en tilnærmet lik innsparing
– eller la oss klare oss med halvparten eller en fjerdedel – som
denne reformen, og som er gjennomført av reformregjeringen Fremskrittspartiet
og Høyre. Man kritiserer opposisjonen for ikke å være for reformer.
Vel, da kan man jo legge fram hvilke store effektiviseringsreformer
denne regjeringen har gjennomført.
Nikolai Astrup (H) []: Vi har bl.a. en avbyråkratiseringsreform
som har frigjort vel 8,5 mrd. kr så langt, og den kommer til å frigjøre
store midler også fremover til andre viktige, prioriterte oppgaver.
Jeg synes denne kritikken er litt spesiell fra representanten Giske
med tanke på at Arbeiderpartiet har vært enten imot eller lunkne
til stort sett alle reformer som vi har gjennomført i offentlig
sektor, som er nødvendige for å få bedre tjenester ut av hver krone
– enten det er snakk om kommunereform, politireform eller det er
snakk om mange andre viktige grep som gjennomføres. Jeg synes kanskje
representanten Giske ikke bør gjøre seg så høy og mørk. Ja, pensjonsreformen
var viktig. Vi støttet den, og nå må vi fullføre den pensjonsreformen.
Det står ikke på regjeringen alene, men det står definitivt på regjeringens
agenda. Jeg regner med at vi får også Arbeiderpartiets støtte.
Når jeg leser Arbeiderpartiets alternative
budsjetter de siste årene, ser jeg heller ikke spor av noen store
reformer langs de linjer Trond Giske her skisserer. Så igjen singler
det godt i glasshuset.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Nok en gang står vi overfor
en budsjettavtale der det kommer kraftige avgiftsøkninger – som
ikke er utredet, og som får store konsekvenser – bl.a. en avgiftsøkning
på over 2 mrd. kr på sjokolade, sukkervarer og ikke-alkoholholdig
drikke.
Høyre ser ikke ut til å la seg påvirke
av at dette rammer både vilkårlig og setter arbeidsplasser i fare
i Norges største fastlandsindustri. Men det er jo noen som Høyre, i
hvert fall tradisjonelt sett, pleier å lytte til i de fleste sammenhenger,
og det er EU. Når det gjelder ny støtte, er det krav om at den skal
notifiseres til ESA, f.eks. i form av at det gis avgiftsfritak for
noen, mens det er avgift for andre. Det gjelder ikke bare rene nye
støtteordninger, men også vesentlige endringer i eksisterende støtteordninger.
EU-domstolen har vist til en grense på 50 pst.
Da er spørsmålet: Da man tidligere
gjorde vedtaket om flypassasjeravgiften, var man i det minste såpass
ansvarlig at man utsatte implementeringen, så hvorfor er det ikke
gjort en EU-rettslig vurdering nå?
Nikolai Astrup (H) []: Så vidt jeg vet, er de økningene
i sukker- og sjokoladeavgiften innenfor EØS-avtalens regelverk,
og det er det vi forholder oss til. For øvrig burde Senterpartiet,
som jo gjennom mange år har tatt til orde for nettopp å øke disse
avgiftene, være veldig glad for at man i budsjettforliket har gjort det.
På mange måter har Senterpartiets kamp for økt sukkeravgift fått
gjennomslag, og det bør jo være noe som både representanten Borch
og representanten Toppe, som har vært eksponenter for dette, bør
være veldig glad for i dag. Jeg regner med at det også gjelder representanten
Gjelsvik, og at man fortsatt står på det synet.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Den 1. august i år
ble kontantstøtten økt med 1 500 kr. Nå får foreldre som velger
å bli hjemme med ungene sine, 7 500 kr i måneden. Fra 1. januar
neste år blir dette tilbudet enda mer attraktivt fordi regjeringen
øker maksprisen i barnehage til nærmere 3 000 kr. Jeg lurer på om
representanten Astrup ser paradokset, når vi jo forsøker å få økt deltakelse
i arbeidslivet, bekjempe fattigdom og få bedre integrering. Hvorfor
kan man ikke heller øke barnetrygden, som vi vet ikke holder arbeidsføre
utenfor arbeidslivet, men som holder barn utenfor fattigdom?
Nikolai Astrup (H) []: Vi har valgt å legge oss på
en mer målrettet tilnærming enn økt barnetrygd ved å gjøre barnehage
billigere for de familiene som har dårligst økonomi. Det er også
noe vi følger opp gjennom budsjettforliket med Kristelig Folkeparti
og Venstre. Tiden man kan ha kontantstøtte, er strammet inn, slik
at den er mer målrettet inn mot dem som ikke får barnehageplass,
noe som også er viktig. Vi har også et litt annet syn på valgfrihet
for barnefamilier enn SV har, i dette tilfellet valgfrihet for de
aller minste barna. Det har en egenverdi at man faktisk kan velge
om man vil vente litt med å sende barna i barnehage. Alle barn er
forskjellige og har forskjellige behov, og det respekterer vi.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Trond Giske (A) []: På et av mine mange skolebesøk
som leder av utdanningskomiteen i forrige periode møtte jeg en lærer
som etterlot et dypt inntrykk. Vi hadde snakket om alle elevene
som faller ut av skolen uten å fullføre, og hva det gjorde med hver
enkelt av dem. Vet du hva som føles ekstra fortvilt, spurte læreren.
Vi kunne ha fått til så mye mer hvis vi bare gjorde de riktige tingene,
og vi ville fått så enormt mye igjen. Vi sløser med mulighetene
våre, sa læreren.
Vi kunne ha fått til så mye mer
hvis vi bare gjorde de riktige tingene. En bedre beskrivelse kan
knapt gis om den politikken Fremskrittspartiet og Høyre fører. Vi
sløser med Norges muligheter.
Det statsbudsjettet bør handle om,
er hvordan vi løser de store oppgavene som Norge har, hvordan vi
forbereder oss på framtiden. Mange spør: Hva skal vi leve av i framtiden?
Vi skal verken leve av renter fra oljefondet eller av skattekutt.
Vi skal leve av det arbeidet og den verdiskapingen dagens barn og
unge skaper i framtiden. Derfor er det ikke investeringer i nye
oljefelt eller utvidelse av oljefondet til unoterte aksjer eller
eiendommer som avgjør hvordan Norge vil se ut, det er hvordan vi
satser på barn og unge.
60 000 elever starter på skolen
hver høst – nysgjerrige, lærelystne, med drømmer og forhåpninger,
med foreldre som håper at skolen skal ta godt vare på ungene deres.
Den grunnleggende visjonen, at alle skal få en likeverdig sjanse
til å lykkes i livet, er for Arbeiderpartiet det fineste uttrykket
for velferdsstaten Norge. 13 år senere har 15 000 ungdommer forlatt
skolen uten å ha fullført, inn i et nytt arbeidsliv som har færre
og færre ufaglærte arbeidsplasser igjen.
En av de store oppgavene Arbeiderpartiet
vil løse, er å skape trygghet og kunnskap slik at alle barn og unge kan
lykkes. I vårt alternative budsjett er barn og unge budsjettvinnere,
med en satsing på 2 mrd. kr mer enn regjeringen til mange nye lærere,
en intensiv læring gjennom tidlig innsats, lese-, skrive- og regnegaranti,
en mer praktisk skole, et sunt skolemåltid og mer fysisk aktivitet,
fordi det ikke er noen motsetning hos oss, som det er hos Høyre
og Fremskrittspartiet, mellom folkehelse og læring.
Tidlig innsats starter i barnehagen,
derfor går vi mot Fremskrittspartiet og Høyres regning til vanlige
folk som har unger i barnehagen, og foreslår i stedet flere barnehageplasser
og flere ansatte. Vi bruker 1 mrd. kr mer enn Høyre og Fremskrittspartiet
på tidlig innsats, starter arbeidet med et reelt løft for yrkesfagene
og legger penger på bordet for flere helsesøstre og en sterkere innsats
mot mobbing og hjelp til unge med psykiske utfordringer.
På dette området sleper regjeringen
beina etter seg. Men fortsetter vi å gjøre omtrent det samme som
før, får vi omtrent de samme resultatene som før. Heldigvis lykkes
særlig Kristelig Folkeparti i å dra budsjettforlikene i riktig retning
– på tross av og ikke på grunn av Fremskrittspartiet og Høyre.
I høst er igjen rekordmange unge
uten læreplass. Det er over 6 000 med ungdomsrett som ønsker å lære seg
et fag, gå inn og gjøre en innsats, men som får nei til en plass
i en bedrift eller en virksomhet til å ta det fagbrevet de drømmer
om. Det er Norges mest meningsløse kø, men under Erna Solberg og
Siv Jensen vokser denne køen.
70 000 unge under 30 år står utenfor
arbeid og utdanning, antall nye unge uføre er doblet i løpet av
noen få år. Vi sløser med mulighetene. Norge kunne ha fått til mye
mer.
Vi lever av hverandres arbeid, men
under denne regjeringen er andelen av den voksende befolkningen som
er sysselsatt, den laveste på 20 år. Dette er den andre store oppgaven
Arbeiderpartiet vil løse. Fremskrittspartiet og Høyre tror at årsaken
er at arbeidsløse og uføre har det for godt, og kutter i feriepengene
for ledige, i dagpengene for dem som tjener minst, i barnetillegget
for uføre. Men folk ønsker jobb. Arbeidsledig ungdom ønsker å kvalifisere
seg og få seg et arbeid, folk med nedsatt funksjonsevne ønsker å
kunne kombinere trygdeordninger med arbeid, og eldre arbeidstakere
ønsker å kunne få ny kunnskap, sånn at de kan stå i jobben lenger.
I trontalen sa statsministeren at
den viktigste oppgaven for Norge er å sørge for at ingen går ut
på dato i arbeidslivet. I statsbudsjettet som kom dagen etter, var
det ikke spor av innsats for å sørge for at folk ikke går ut på dato
i arbeidslivet. Det hjelper lite at statsministeren holder taler
fra sitt tårn langt fra folks hverdag, når det som sies, ikke følges
opp av handling.
Arbeiderpartiet satser 2,5 mrd. kr
mer enn regjeringen på å få flere i arbeid og færre på trygd, på
havnæringene, miljøteknologi, nye næringer som bioøkonomi og helse-
og velferdsteknologi. Vi legger flere hundre millioner på bordet
for å utvikle næringslivet i distriktene og vil starte den kompetansereformen
som skal sørge for læring gjennom hele livet. 2 000 flere tiltaksplasser
skal hjelpe dem som sliter mest inn i ny jobb.
Vi blir stadig flere som trenger
god omsorg og et godt helsetilbud. Vi lever lenger, og medisinske
framskritt gir oss muligheter til å gi mange flere god helsehjelp.
Faktisk er det slik at stadig flere av oss vil bli langt over 100
år. Det er bra. Men da må vi bruke det handlingsrommet og den sterke
økonomien vi har, til å forberede oss på den framtiden, sånn at
vi kan gi god helse og trygg omsorg til alle.
Dette er den tredje store oppgaven
Norge er nødt til å løse. Vi satser derfor 2,5 mrd. kr mer enn regjeringen på
god helse og omsorg for alle. Vi styrker kommuneøkonomien kraftig,
sånn at vi kan gi en god alderdom til alle, sånn at vi kan doble
veksten i helsebudsjettet – 1,4 mrd. kr mer til raskere behandling,
nytt utstyr, flere ansatte på sykehusene, ny teknologi, en storstilt
satsing på digitalisering og helse- og velferdsteknologi. Fremskrittspartiet
og Høyre gjør det motsatte. Faktisk er budsjettet for 2018 det svakeste
når det gjelder veksten i sykehusøkonomien på mange år. Fortsatt
er Fremskrittspartiets fanesak – eller skal vi si tidligere fanesak
– eldreomsorgen, avspist med småpenger fra regjeringen. Vi kan ikke
fortsette slik. Vi må bruke mulighetene, vi må forberede Norge på
framtiden.
Den fjerde store oppgaven er å løse
klimakrisen, å møte klimaendringene med kraftfull politikk som sørger
for at vi når 2-gradersmålet. I vårt alternative budsjett peker
vi på fire områder: nullutslippsteknologi i veitransporten, bærekraftig
biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst og -lagring.
Vi bevilger det som trengs for fullskala demonstrasjonsanlegg for
karbonfangst og -lagring. Sjelden har vel et miljøbudsjett fått
hardere medfart i miljøbevegelsen enn Fremskrittspartiet og Høyres
forslag for 2018.
I tidligere år har vi hørt både
Venstre og Kristelig Folkeparti rope høyt for å gjøre om på Fremskrittspartiet
og Høyres svake klimabudsjett. I år var det oppsiktsvekkende stille
– særlig oppsiktsvekkende fordi satsingen var så svak.
Vi har over 2 mrd. kr mer enn regjeringen
i vår satsing på klima og miljø. Den pakken kommer til å bli nedstemt,
men kanskje vil det føre til at de som i denne salen er enig i at
vi må satse mer på å kutte klimautslipp, ikke mindre, vil gjøre
seg noen refleksjoner rundt hvor tyngdepunktet i klima- og miljøpolitikken
i denne salen burde ligge.
Jeg vil også nevne noen av de ekstraordinære
satsingene vi har i vårt alternative budsjett. Med 1,6 mrd. kr mer
enn Fremskrittspartiet og Høyre til distriktene vil vi skape nye
arbeidsplasser og et godt velferdstilbud over hele landet med en
kraftig utbygging av bredbånd, en aktiv næringspolitikk, styrking
av politidistriktene og et betydelig velferdsløft. Vi har en stor
innsats for digitalisering, med 1,2 mrd. kr mer enn regjeringen,
teknologiløft i skolen, kompetansereformen for livslang læring, å
gjøre norsk næringsliv ledende i å ta i bruk ny teknologi og digitalisere
offentlig sektor. Vi vil ha et kraftfullt løft i kampen mot vold
og overgrep for å gjøre alle trygge gjennom styrking av politiet,
styrking av barnevernet, av de frivillige organisasjonene. Fremskrittspartiet
og Høyres kutt overfor de frivillige på dette feltet står vel fram
som noe av det mest smålige og brutale i regjeringens budsjett.
Under Fremskrittspartiet og Høyre
øker forskjellene i Norge. De rikeste har fått de store skattekuttene, vanlige
folk og familier får småpenger, avgiftsøkninger og høyere barnehagepris.
Arbeiderpartiets skatteopplegg vil gi mer rettferdig fordeling.
De som har mest, skal betale mer. Folk med vanlige eller lave inntekter
skal betale mindre. Vi sier nei til Fremskrittspartiet og Høyres store
regning til pendlerne. Vårt alternativ er å skape mer og dele bedre.
Når handlingsrommet er blitt mindre, må også valgene bli viktigere.
Vi vil skape et mer rettferdig samfunn, hvor alle får mulighet til
å delta, med sterkere fellesskap og små forskjeller. La oss bruke
de mulighetene Norge har.
Jeg tar opp det forslaget Arbeiderpartiet
har fremmet.
Presidenten: Representanten
Trond Giske har tatt opp det forslaget han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Nikolai Astrup (H) []: Jeg hadde i grunnen tenkt
å spørre representanten Giske om oljepengebruken til Arbeiderpartiet,
men nå har vi jo slått fast at den ligger på akkurat sammen nivå
som regjeringens, så da trenger jeg ikke gjøre det.
Representanten Giske nevnte i sitt
innlegg at han, som oss, er opptatt av et mer rettferdig samfunn.
Det er bra. Samtidig er det vel mye som tyder på at Arbeiderpartiets
politikk ikke virker. For hvordan kan det ha seg at da de rød-grønne
styrte landet, ble det 22 000 flere unge som endte opp utenfor arbeidslivet,
15 000 flere fattige barn og sykehuskøene ble lengre – til tross
for at skattene gikk opp, og man hadde en fantastisk periode med
økonomisk vekst som følge av at oljeprisen var oppe i 140 dollar
fatet på det høyeste? Mitt spørsmål er enkelt: Hvordan kan det ha
seg at Trond Giske ikke oppnådde bedre resultater da han faktisk
hadde makt til å gjennomføre sin politikk?
Trond Giske (A) []: Det foregår en enormt interessant
debatt om framtiden, og den synes jeg representanten Astrup skal
melde seg på. Man har styrt i en hel stortingsperiode, og selv inn
i en ny periode med Fremskrittspartiet og Høyre er man opptatt av
å snakke om de åtte rød-grønne årene. Det gjør vi gjerne – full barnehagedekning,
mange titusen flere ansatte i helse- og omsorg, 360 000 flere jobber,
mindre forskjeller mellom folk – gjerne det. Men la oss nå snakke
om framtiden. Hvordan bruker vi denne pengerikeligheten, de tusen
milliardene oljekroner, på en bedre måte? Hvordan skaper vi jobber
til folk? Hva gjør vi med det som snart er 100 000 barn i varige
lavinntektsfamilier? Hva gjør vi med de 15 000 som fortsatt dropper
ut av skolen? Det hjelper dem veldig lite at representanten Astrup
her helst vil snakke om ting som har skjedd for ti eller femten
år siden.
Sivert Bjørnstad (FrP) []: At Arbeiderpartiet vingler
på viktige politiske områder, har vi blitt godt vant til de siste
årene. Nå snakker de ikke lenger om 15 mrd. kr i skatteskjerpelse
– nå er det opp til 15 mrd. kr.
Det er imidlertid ikke det eneste
politiske området hvor Arbeiderpartiet vingler i sitt alternative
statsbudsjett. Da Fremskrittspartiet og SV for et drøyt tiår siden lanserte
tanken om et barnehageforlik, ble Arbeiderpartiet prisverdig med
på det. Representanten Giske var vel sågar saksordfører i Stortinget
for saken. En av de viktigste pilarene i det forliket, var at kommunale
og private barnehager skulle behandles likt, også økonomisk. I sitt alternative
budsjett kutter imidlertid Arbeiderpartiet 300 mill. kr til ikke-kommunale
barnehager. Hvorfor er det så viktig for Arbeiderpartiet og Trond
Giske at barn i ikke-kommunale barnehager skal risikere å få et
kvalitativt dårligere tilbud enn barn i kommunale barnehager?
Trond Giske (A) []: Det er helt riktig at et av premissene
i barnehageforliket var en likeverdig finansiering av private og
offentlige barnehager. Men så vet vi at de offentlige barnehagene
tar en stor del av oppgaven med å ta de mest ressurskrevende ungene,
og da er ikke likeverdig behandling likt kronebeløp per barnehageplass
i private og i offentlige. Da må det tas høyde for at de offentlige
barnehagene har denne ekstraoppgaven, og det er det vi gjør i vårt
alternative budsjett.
Og når vi snakker om å snu: Vel,
i valgkampen raljerte Fremskrittspartiet og Høyre over en lærernorm
på kommunenivå som Arbeiderpartiet foreslo. I dag skal de stemme
for en lærernorm på skolenivå. I valgkampen lovte man store avgiftslettelser,
nå øker man avgiftene med 2 mrd. kr. I valgkampen lovte man at eiendomsskatten
skal bort, i dag vedtar man at den ikke skal økes så fort som kommunene
kanskje ønsker seg. Så et kurs om å snu, vingle og å bryte løfter
tar jeg gjerne når som helst hos representanten.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Forholdene i arbeidslivet
blir mer utrygge i praktiske yrker. Sysselsettingsandelen faller
radikalt. Sterkest er fallet blant unge menn med lite skolegang.
Blant menn mellom 25 og 29 år med kun grunnskoleutdanning har sysselsettingsandelen
falt fra 79 pst. til 66 pst. fra 2006 til 2016, altså hele 13 pst.
Trenden fortsetter også blant unge menn mellom 30 og 40 år. Andelen
uføretrygdede ungdommer øker, og det er nær 100 000 personer under
30 år som verken er i arbeid eller under utdanning.
Senterpartiet mener denne utviklingen
må snus, og det er Arbeiderpartiet enig i. Arbeiderpartiet sier
i komitéinnstillingen:
«Det krever målrettet politisk innsats.»
Mitt spørsmål er: Er Arbeiderpartiet
enig med Senterpartiet i at en viktig del av den målrettede innsatsen er
å gå vekk fra fri arbeidsinnvandring og over til kontrollert arbeidsinnvandring
fra EØS-land utenfor Norden?
Trond Giske (A) []: Jeg mener at da vi satt i regjering
sammen, gjorde vi kraftfulle ting for å bekjempe sosial dumping.
Vi allmenngjorde tariffavtaler der det var nødvendig. Vi styrket
Arbeidstilsynet og kontrollen med useriøse arbeidstakere. Vi skjerpet Skatteetatens
mulighet til å ettergå bedrifter som driver useriøst. Det er synd
at dette arbeidet ikke har den samme styrkingen nå som under oss,
så dette er et område hvor vi står sammen.
Jeg tror vi kan klare dette innenfor
en EØS-avtale, den har stor betydning for norsk næringsliv. Men
vi må være bevisst på de komplikasjonene det medfører. Innenfor
sektorer som bygg- og anleggssektoren og transportnæringen ser vi
at det er til dels svært useriøse forhold – på randen til kriminalitet
– så dette må bekjempes med alle midler. Og det har også med rekruttering
til disse yrkene å gjøre, for hvordan kan man si til en ungdom at
han skal gå inn i et yrke med slike forhold? Det handler veldig
mye om å få unge, særlig gutter, inn i disse jobbene på en ordentlig
måte.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg har merket meg
Arbeiderpartiets merknader til nasjonalbudsjettet hvor de skriver
godt om klimarisiko. Det er et aktuelt tema. Oljeprisfallet gjennom
de siste fire årene har vist oss hvor sårbar norsk økonomi er, og
at det er åpenbart at en strammere klimapolitikk, klimaendringene
i seg selv og de store skiftene som vi ser innenfor energimarkedene,
kommer til å påvirke en liten, åpen og oljebasert økonomi som den
norske. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet omtaler dette.
Jeg merker meg også at de skriver
om klimabudsjett, karbonbudsjettet som vi har å bruke framover,
og slår fast at det er bare en liten del av verdens samlede olje-, kull-
og gassreserver som faktisk kan utvinnes. Hvilke konsekvenser mener
representanten Giske at dette bør få for norsk oljepolitikk? Er
det behov for endringer i norsk petroleumsforvaltning, konsesjonssystemet
og skatteregimet, eller kan vi fortsette som før?
Trond Giske (A) []: Det er helt åpenbart at verden
ikke kan fortsette som før. Vi må kutte verdens klimautslipp med
kanskje 70–80 pst. for å få en klimanøytral og stabil framtid. Veldig
mye av olje-, gass- og kullressursene må bli liggende under bakken,
men istedenfor å plukke ut enkeltfelt og si at det og det skal bli liggende,
tror Arbeiderpartiet på en effektiv klimapolitikk som handler om
å gjøre det dyrere å forbrenne fossile energikilder. Da vil de minst
lønnsomme feltene bli liggende og de mest lønnsomme bli brukt. Da
blir kull utfaset, da blir gass en god overgang, og da sørger vi
for å nå dette målet.
Derfor er det gledelig at det er
gjort framskritt internasjonalt, men vi må fortsette å redusere
vår oljeavhengighet. Vi har fått interessante forslag fra oljefondet
om dette. Den viktigste oljeavhengigheten som vi har, er bruken
av oljepenger og den enorme innfasingen som har vært i disse årene.
Ingen annen regjering har økt oljeavhengigheten i Norge så mye som
den sittende.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Helge André Njåstad (FrP) []: Først vil eg takka
komiteen for godt samarbeid, men òg takka komitésekretærane våre
og tilsette i Finansdepartementet som har hjelpt oss til alle tider
av døgnet med å få på plass eit budsjett og ei innstilling.
Dette blir det tredje innlegget
som skal handla om budsjettforslaget frå Framstegspartiet og Høgre.
Det er det femte budsjettet på rad der Framstegspartiet har hatt
direkte påverknad. Det er eit budsjett som sikrar økonomisk vekst,
fleire i jobb og eit berekraftig velferdssamfunn. Vårt mål er å
gje folk meir fridom og tryggleik, og at me skal visa handlekraft.
Budsjettet som no blir vedteke,
vidarefører dei viktigaste satsingsområda til Framstegspartiet og
Høgre innanfor område som forsvar, Nasjonal transportplan, som me
vedtok i sommar, investeringar i politiet, forsking og skattelettar.
Me har vore gjennom ein vanskeleg periode med vedvarande låg oljepris,
ei flyktningkrise og ei stadig meir uroleg og uoversiktleg verd.
Eg er glad for at Framstegspartiet har vore med på å styra landet
trygt i denne situasjonen, og me ser no ny optimisme.
Framstegsparti-avtrykka i dette
budsjettet er tydelege. Eg vil nemna eit par punkt:
I dag gjer me eit viktig vedtak
i behandlinga av budsjettet om å fjerna eigedomsskatt på maskiner.
Det er eit viktig bidrag for mange bedrifter rundt omkring i Noreg. Det
bidreg til å sikra arbeidsplassar, men det bidreg òg til å sørgja
for å skapa moglegheiter til å etablera nye. Grøne datasenter har
spesielt vore nemnt, og at Noreg har hatt ei ulempe i etableringa
av dei. No fjernar Stortinget den ulempa, og det kan gje gode ringverknader for
mange av kommunane i landet.
I tillegg til å fjerna den såkalla
maskinskatten reduserer me handlingsrommet som kommunane har til
å innføra og auka eigedomsskatten på hus og hytte. Det er ei veldig
viktig sak for oss i Framstegspartiet. Når me ser eit hus, ser me
ein heim, ikkje eit skatteobjekt.
Me fortset å tryggja velferda gjennom
å styrkja kommuneøkonomien. Ser ein på dei siste fire åra, har kommuneøkonomien
vorte betre. No tek me nye grep i dette budsjettet ved å løyva meir
pengar til lærarar og helsesystrer. Me fortset opptrappinga for
rusfeltet, og me vidarefører prøveprosjektet for ei statleg finansiert
eldreomsorg, som absolutt ikkje er fasa ut som ei av kjernesakene
til Framstegspartiet – det er ei viktig sak – og me ser allereie
gode resultat i dei kommunane som deltek i prøveprosjektet. Vårt
mål er å styrkja eldreomsorga ytterlegare.
Den beste måleininga for kommuneøkonomien trur
eg er talet på kommunar som er i ROBEK-registeret, og det er veldig
hyggeleg å kunna sjå at me per 1. desember er nede i 28 kommunar.
Det har aldri før vore så få kommunar som er ROBEK-registrerte,
og det tydar på at kommuneøkonomien er god i Noreg.
Dette budsjettet er ansvarleg, og
det er tilpassa den økonomiske situasjonen i landet. Den største
utfordringa me har framover, er å skapa nye, lønsame arbeidsplassar
i privat sektor. Skal me lykkast, må me prioritera tiltak som aukar
vekstevna i økonomien og styrkjer det private næringslivet. Det
har regjeringa gjort i alle budsjetta, og det fortset me med òg
i budsjettet for 2018.
Norsk økonomi er omstillingsdyktig.
Det ser me i budsjettet, og me ser det på talet på arbeidsplassar
som er skapte. Sjølv om oljeprisfallet har ført til færre jobbar innanfor
den sektoren, ser me likevel at det har vorte skapt mange nye arbeidsplassar,
og pilane peikar i rett retning.
Når me ser at endringane i skatte-
og avgiftsopplegget i 2018-budsjettet fullt ut har vorte fasa inn,
har me gjennom desse fem budsjetta sidan 2013 redusert skattar og
avgifter med 24,4 mrd. kr, altså eit betydeleg bidrag, som sørgjer
for at folk flest har meir å rutta med og kan vera meir sjef i eigen
kvardag, og at bedriftene har moglegheit til å investera og skapa
arbeidsplassar. Det er Framstegspartiet glad for å vera med på.
Det er viktig med tanke på den positiviteten me no ser. Hadde me ikkje
hatt dei fem budsjetta med skattelettar, hadde me ikkje hatt den
same positiviteten som me no ser. Og hadde det ikkje vore dette
budsjettet som hadde vorte vedteke, men eit av dei alternative,
hadde protestane frå næringslivet og folk flest vore langt større.
Til slutt: Framstegspartiet er òg
veldig fornøyd med at bilistane kjem godt ut av dette budsjettet.
Bilen er eit fridomssymbol og er viktig for folk, spesielt folk
i distrikta, som ikkje har andre moglegheiter. Difor er me glade for
at me nok ein gong leverer eit budsjett der bensinprisane ikkje
går opp, og der me går i ei meir miljøvenleg retning på nye bilar
som fornyar bilparken.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Ingrid Heggø (A) []: Framstegspartiet lova jo avgiftskutt
i valkampen, nesten i kvar sving, og legg i dag på rundt 2 mrd. kr
i avgifter. Det å koma på nye avgifter er ikkje noko nytt i desse
tider, for fire veker før jul pleier ein faktisk å koma med det
over natta. Dette gjev store ulemper for næringslivet. Det er innført
nye avgifter for mellom 6 og 7 mrd. kr i perioden Framstegspartiet
har sete i regjering.
Kva avgifter er representanten mest
stolt over?
Helge André Njåstad (FrP) []: Det er jo interessant
å få spørsmål om skattar og avgifter frå eit parti som no vil auka
skattane og avgiftene med 8 mrd. kr, mens ein i valkampen gjekk
inn for 15 mrd. kr i auka skattar og avgifter. Eg fortalde nettopp i
mitt hovudinnlegg at me har sett ned skattane og avgiftene med over
24 mrd. kr i førre og denne perioden fordi me meiner det er riktig
politikk å sørgja for at folk får behalda meir.
Når det gjeld budsjettforliket,
er det ingen løyndom at Framstegspartiet ikkje er like glad for
alt, men me er glade for heilskapen, spesielt når me ser Arbeidarpartiets
alternativ, som hadde vore det andre alternativet, og som ville
ha betydd betydelege skatte- og avgiftsskjerpingar. Difor er det
opphavlege budsjettforslaget frå regjeringa kombinert med avtalen
med Kristeleg Folkeparti og Venstre betre for både folk flest og
næringslivet. Viss ein spør om favoritten min, er det at me har
kvitta oss med maskinskatten, noko som vil bety masse for arbeidsplassane
i distrikta. Det er absolutt Framstegspartiets favoritt av skattar
og avgifter som blir reduserte i dette budsjettet.
Ingrid Heggø (A) []: Eg spurde om avgifter og ikkje
om eigedomsskatten. Det var det eg spurde representanten om, om
kva han var mest stolt over. Men det kan virka som om representanten
meiner at regjeringa skal målast på det som er i eige budsjett,
og ikkje på det som har kome i forhandlingane. Då må ein anta at
opsjonsskattlegging er noko som Framstegspartiet ikkje vil verta
teke til inntekt for. Det var jo ikkje slik i opphavleg budsjett.
Det å leggja på barnehageprisane er representanten tydelegvis veldig
stolt over – 1 320 kr året meir i utgifter for den enkelte.
Men eg spør om igjen: Kva er representanten
mest stolt over av dei avgiftene ein har vore med på å innføra?
Helge André Njåstad (FrP) []: Me tek ansvaret for
budsjetteinigheita, men brukar sjølvsagt mest tid på å snakka om
Framstegspartiets avtrykk i hovudbudsjettet. Men me er veldig nøgde
med budsjettforliket innanfor opsjonsskattlegging, som representanten stilte
spørsmål om. Når det gjeld barnehagepris, som ein òg var innom,
må eg nesten opplysa om at det var me som innførte ordninga med
at dei som har minst, får ein lågare pris og kan sleppa å betala,
så det har vore ein verkeleg sosial profil. Eg synest ikkje det
er drygt å seia at ein skal betala litt meir for den gode tenesta
som barnehage er. Eg synest ikkje ein skal senda eit signal til alle
barnehagelærarar der ute om at ein ikkje er verd den ekstra auken,
spesielt når me har skjerma dei som har minst.
Når det gjeld spørsmålet om kva
avgift som er auka som eg er mest stolt av, er me i Framstegspartiet
ikkje særleg stolte av å auka avgifter. Det er difor me er glade for
at me har sett ned skattar og avgifter med over 24 mrd. kr i denne
perioden, og det vil me fortsetja med. Me synest at alternativet,
som ville ha vore Arbeidarpartiets budsjett, ville ha vore langt
verre for folk flest.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg har vanskelig
for å tro at representanten Njåstad egentlig tror på det han selv
sier. Han ser liksom flakkende ut, litt usikker – tar seg til ansiktet
og er litt usikker på om han skal snakke om avgifter. Det skjønner
jeg godt, for i løpet av de første fire årene økte Fremskrittspartiet
avgiftene med nesten 4 mrd. kr fra de overtok regjeringsmakten.
Når det kommer til den årlige budsjettrunden, dukker det opp nye
avgiftsbomber hvert år. I år var den nye avgiftsbomben at vi skal
øke avgiftene for norsk næringsmiddelindustri med 83 pst. Jeg hadde ikke
i min villeste fantasi trodd at det var en Fremskrittsparti-statsråd,
finansminister Siv Jensen, som skulle stå ansvarlig for en sånn
type avgiftsøkning. Men hvis man i tillegg begynner å lese hva de
gjør, ser man at alle de sjøfolkene som kjører Helge André Njåstad hjem,
skal få 16 500 kr mindre i skattefradrag på grunn av at man fjerner
hyretillegget. Hvorfor synes Fremskrittspartiet det er kjempesmart
at sjøfolk som gjør en hederlig jobb, skal få 16 500 kr mindre i
skattefradrag?
Helge André Njåstad (FrP) []: Når det gjeld hyretillegget,
er vel det ei ordning frå 1920-talet som det er greit at ein no
harmoniserer med øvrige ting som blir gjort på skattesida. Eg trur
ikkje det er store greiene. Dessutan dreier hyretillegget seg om
ytingar ein har når ein er heime – når ein ikkje er på sjøen – så
eg trur ikkje Senterpartiet skal bekymra seg så veldig over den
justeringa som der skjer.
Når det gjeld avgiftene, synest
eg det er litt rart at Senterpartiet no køyrer den populistiske
varianten, all den tid det var Senterpartiet som stilte spørsmål
til Finansdepartementet fyrst i denne budsjettprosessen, om auka
pris på brus og snop. Alle som har høyrt representanten Toppe sine
innlegg frå denne salen, har jo registrert at det å auka prisen
på snop og brus verkeleg er draumesaka til Senterpartiet, meir enn
til Framstegspartiet.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: I SVs alternative budsjett
foreslår vi å gjøre skattesystemet mer progressivt – omfordelende
– sånn at den typiske lønnsmottaker kommer ut i pluss sammenlignet
med regjeringens forslag. For eksempel vil en familie med to voksne
og to barn – to frihetssymboler, eller dieselbiler – med 400 000 kr
i lønn og ingen formue, som jo gjelder ganske mange folk, gå ut
i pluss med nærmere 7 000 kr sammenlignet med budsjettet som er
lagt fram fra regjeringen, fordi vi prioriterer de mange, ikke de
få. Vil ikke et parti som har slagordet «folk flest», være mer komfortabelt
med et sånt forslag enn med et statsbudsjett hvor de med inntekter
på over 10 mill. kr får skattekutt på 89 000 kr, mens de med inntekter
opp til 600 000 kr får 100 kr i skattekutt, som er tilfellet i regjeringens
budsjett?
Helge André Njåstad (FrP) []: Om me samanliknar heilskapen
i SV sine alternativ og dei budsjetta Framstegspartiet har vore
med på, er det ikkje tvil om at folk flest kjem betre ut med skatte-
og avgiftslettane våre, og det er òg ein myte at det er dei som
har mest frå før, som har fått dei største skattelettane. Det er
heilt vanlege folk som kjøper seg ny bil i løpet av perioden, som
får store lettar på eingongsavgifta med våre opplegg. Ser ein heilskapen,
kjem ein betre ut med den politikken Framstegspartiet er med og
påverkar, enn den politikken som SV føreslår som alternativ, som
betyr auka skattar og avgifter for alle, men spesielt for dei rikaste.
Me er òg opptekne av å leggja til rette for ein politikk som gjer
at folk vil skapa arbeidsplassar, for det er det me må leva av i
framtida, nemleg folk som tek risiko og skapar arbeidsplassar. Me
vil ikkje ha ei omtale av dei som dei som har mest frå før. Det
dei fyrst og fremst er rike på, er ansvar, fordi dei skapar arbeidsplassar.
Eg er ikkje flau over å ha ein politikk som sørgjer for at me heidrar
dei gründerane som gjer at me har så mange milliardar å fordela
kvart år i statsbudsjettet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Hovedbærebjelken
i norsk økonomi er fastlandsøkonomien. Det er utviklingen i fastlandsøkonomien
som er avgjørende for vår velstandsutvikling – din og min private
økonomi. Det er det som er avgjørende for fellesskapssatsinger på
skole, helse, forsvar, politi og vei – det offentliges kraft til
å løfte hverandre.
Vi har et stort økonomisk handlingsrom
i Norge, takket være kloke valg før oss og ikke minst en god forvaltning
av våre naturressurser og en klar strategi for hvordan disse ressursene
kan skape arbeidsplasser og verdiskaping i Norge. Den politiske
debatten er litt fra dag til dag, men hvis man ser på de lange linjene
i norsk politisk historie, har det vært en klar konfliktlinje om hvordan
vi skal forvalte våre naturressurser. Da konsesjonslovene kom i
sin tid, kalte datidens Høyre det «panikklover». Heldigvis var det
et politisk flertall som vedtok en klok forvaltning av våre naturressurser.
Det har vi høstet av når det gjelder fiskeri, jord og skog, olje
og gass, og det har gitt oss et kjempestort handlingsrom. Vi har sikret
nasjonalt eierskap over ressursene. Vi har sikret nasjonal kontroll,
og vi har hatt en politikk som har bygd industri og verdiskaping
i hele landet. Det har vært mange framtidsrettede politikere før
oss, som har tenkt helhet, tenkt langsiktig, de har tenkt nasjonalt
og bygd Norge.
De seneste årene, etter oljeprisfallet,
har investeringene i olje og gassnæringen falt kraftig – fra et
toppnivå på rundt 230 mrd. kr til drøyt 150 mrd. kr i 2017. Nesten parallelt
med oljeprisfallet har kronen svekket seg, og den har svekket seg
kraftig. Det har økt konkurransekraften til norsk industri, det
har delvis vært redningen for deler av skogindustrien, det har styrket
konkurransekraften til fiskeri, havbruk og turisme. Næringsmiddelindustrien
har også hatt en veldig god periode, takket være lavere kronekurs
og gode politiske valg. Norsk økonomi har blitt stimulert kraftig.
Det har vært rekordhøy oljepengebruk. Vi har hatt rekordlave renter.
Vi har hatt en svak krone, og det har vært god tilgang på kvalifisert arbeidskraft.
Vilkårene for store investeringer
i norsk fastlandsindustri har vært rekordgode, men investeringene
i industrien har ikke skjedd. De frigjorte ressursene ved lavere investeringer
i olje- og gass og lave renter og lav kronekurs har ikke flyttet
seg til industri, de har flyttet seg til bolig og eiendom. Den sektoren
passerer over 200 mrd. kr i år. Det er den nye store motoren i norsk økonomi.
Tallene for industriinvesteringer ligger an til å bli i overkant
av kun 20 mrd. kr. Altså, når investeringene i vår mest lønnsomme
næring, olje og gass, har stupt, er eiendom og boligbygging den
nye store næringen. Det er ikke bærekraftig over tid. Vi kan ikke
bo oss til rikdom, ikke som land.
Hvis vi flytter oss fra nasjonalbudsjettet,
som vi diskuterer i dag, til statsbudsjettet og de store offentlige
satsingene framover, er det noen ting som kommer helt tydelig fram.
Med den vedtatte nasjonale transportplanen vil vi bruke over tusen
milliarder offentlige kroner på å bygge samferdsel rundt i landet.
I den vedtatte langtidsplanen for Forsvaret skal vi gjennomføre
kanskje den største fastlandsinvesteringen noensinne ved å kjøpe nye
kampfly. Vi har store offentlige byggeprosjekt, som nytt regjeringskvartal
her i Oslo, som alene vil koste anslagsvis 15–16 mrd. kr. Vi i dette
stortinget kommer til å bruke enormt mye penger i store offentlige
investeringer.
Men regjeringen har ingen tenkning
rundt hvordan disse prosjektene kan skape ny norsk industri. På
samferdselssiden virker det som det er helt likegyldig om det er
en kinesisk aktør som bygger ut veien, eller om det er en norsk
aktør. Der må vi selvfølgelig ha en industristrategi, som da vi
satte i gang et forskningsprosjekt for å bygge den nye Mjøsbrua
i tre. Vi må bruke disse prosjektene til å bygge vår næring og vår
industri.
Når det gjelder jagerfly, har dagens
regjering vært så passive at AIM Norway på Lillestrøm har mistet
kontrakter, og de har blitt flyttet utenlands. Når vi har så store
investeringer på forsvarsbudsjettet, må vi selvfølgelig ha en industristrategi
for hvordan vi kan bygge vår industri, våre arbeidsplasser og vår
kompetanse. Når det gjelder regjeringskvartalet, har regjeringen
hele tiden vært motstrebende til å stille krav om at man kan bruke f.eks.
tre for å bygge den industrien i Norge. Det er skremmende at på
det tidspunktet når investeringene i norsk industri er rekordlave,
bruker ikke regjeringen muligheten til å bruke offentlige investeringer
til å bygge vår næring.
Den største industriinvesteringen
de seneste årene har vi sett i forbindelse med Hydro på Karmøy.
De fikk 1,5 mrd. kr i offentlig støtte gjennom Enova, fordi det
offentlige gikk aktivt inn. Hvis man går nedover på listen, er det
Tine, Nortura og Orkla som er de selskapene som har flest investeringer.
Og hva er kjennetegnet ved disse næringene? Jo, det er næringsmiddelindustrien
som har stått for en veldig stor andel av investeringene i norsk
industri i de seneste årene. Hva er det dagens budsjett gjør? Den
industrien som har investert mest, er dette budsjettet et målrettet
angrep på – med en avgiftsøkning på 2 mrd. kr til den industrien
som faktisk har satset. Det er fullstendig uansvarlig og ugjennomtenkt
det som nå skjer – at vi skal ha en målrettet avgiftsøkning på 2 mrd. kr
til Norges største fastlandsindustri, med en avgiftsøkning på enkeltprodukter
på 83 pst. Samtidig som man gjør det, innfører man en 350 kr-grense
som gjør at hvis man produserer de samme varene i Sverige, har man
null moms, null avgift, og man kan importere dem kostnadsfritt til
Norge. Det er uforståelig at dette er en god strategi fra regjeringen,
fra Kristelig Folkeparti og fra Venstre.
I nasjonalbudsjettet løfter regjeringen
fram to næringer til. De løfter fram at havbruk har styrket seg,
og de løfter fram at turistnæringen har styrket seg. At det er positivt,
er vi alle enige i. Da er det interessant å se på finansinnstillingen
og se hva man faktisk gjør for en av de to store næringene man løfter
fram som noe positivt. Norsk turistnæring får nå – hvis stortingsflertallet
vedtar det de har foreslått – en ny stor avgiftsøkning. I løpet
av tre år har turistnæringen da fått 50 pst. mer i moms – det går
altså fra 8 pst. til 12 pst. Det er en målrettet måte å svekke konkurransekraften
til vår turistnæring på, som til nå har blitt reddet på grunn av
kronekursen, mens regjeringen gjør det den kan for å svekke konkurransekraften
til turistnæringen. Mens svensk turistnæring fortsatt har moms på
8 pst., skal norsk turistnæring nå få en moms på 12 pst. og over
700 mill. kr mer i avgifter.
Det som er så forunderlig når man
ser på budsjettforslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, er at de næringene som har satset, de næringene
som har gått bra og har forbedret sin konkurransekraft de senere
årene, er de som får de store skatte- og avgiftshoppene. Den ene
er næringsmiddelindustrien, som får det nesten sjokkartede avgiftshoppet
på over 2 mrd. kr over natten. Den andre er turistnæringen, som over
tre år nå har fått en momsøkning på 50 pst. Begge de to næringene
er veldig utsatt for konkurranse, fra svensk turistnæring, svensk
næringsmiddelindustri, svensk handelsnæring. Det er uforståelig
at det norske stortinget gjør det man kan for å svekke vilkårene
for våre næringer mens man styrker vilkårene for næringene i Sverige,
for vi kan ikke ta de arbeidsplassene som en selvfølge. Det er uklokt,
og det er kortsiktig.
I Senterpartiets budsjettopplegg
er det selvfølgelig en helt annen avgiftspolitikk. For det første
mener vi at den avgiftspolitikken som har vært ført mot biler de
seneste årene, har vært uklok, for mange i Norge er avhengig av
bil. Vi har lagt opp til en stabilitet i momsen for reiselivet.
Vi synes det er uklokt målrettet å svekke konkurransekraften til
en så viktig næring. Vi har selvfølgelig en helt annen forutsigbarhet
for næringsmiddelindustrien. Vi har bedre avskrivingssatser, som
gjør at det er mulig å investere i nytt utstyr og ny teknologi,
noe som gjør at man får en modernisering av bedriftene våre.
Vi har en satsing på landbruk, fisk
og skog, for det har vært en suksess for Norge at vi har levende
matproduksjon i hele landet, at vi tar vare på råvareressursene og
bygger industri. Vi har en bredbåndsatsing på 500 mill. kr, som
gjør at man kan få brukt ny teknologi i hele landet, for det er
viktig at vi bygger ut bredbånd nå, sånn som man bygde ut strømnettet
på starten av 1900-tallet. Vi har et løft for tjenester nær folk,
ved at kommunene får 2,4 mrd. kr mer, for det er viktig for skoler,
for sykehjem, for de grunnleggende tjenestene.
Vi satser helt annerledes på forsvar,
for vi mener at mye av det som ligger inne til forsvar knyttet til
jagerfly, er bra, men det er altfor dårlig når det gjelder hær og
heimevern, den grunnleggende landberedskapen. Vi har et annet politibudsjett.
Vi ønsker å styrke politidistriktene, for vi må ha en god beredskap
i hele landet.
Senterpartiets forslag er gjennomtenkt,
det er målrettet, det er industrivennlig, det bygger norsk industri, og
det bygger hele landet. Jeg tar opp Senterpartiets forslag.
Presidenten: Representanten
Trygve Slagsvold Vedum har tatt opp det forslaget han refererte
til.
Det blir replikkordskifte.
Åsunn Lyngedal (A) []: Arbeiderpartiet og Senterpartiet
deler en bekymring for økende ulikheter mellom regionene i Norge.
Det er ulikheter i økonomiske ressurser og i tjenestetilbud. Dagens
regjering gjør altfor lite for å gjøre noe med disse ulikhetene
– utviklingen går i gal retning. Vi står sammen om en del viktige
satsinger: Vi ønsker milliardstyrkinger til kommunene, vi ønsker
å bruke mer penger på de offentlige helseforetakene, vi styrker
Hæren og politidistriktene, og vi står sammen om ikke å straffe
dem som har lang reise til jobb – slik regjeringen gjør – med 1 mrd. kr.
Jeg håper vi kan stå sammen om en politikk for å ta hele Norge i bruk
og vil gjerne høre representanten Slagsvold Vedums analyse av hva
som er de viktigste grepene for å sikre et godt tjenestetilbud i
hele landet.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: For Senterpartiet
er det avgjørende viktig at man kan ha tjenester nær der folk bor.
Ofte i den politiske debatten kan det høres kjedelig ut å si at
satsing på kommuneøkonomi er det viktigste tiltaket. Når alt kommer
til alt, er det kommunene som tilbyr skole, som tilbyr sykehjem,
og som gir litt ekstra penger til de lokale kulturtiltakene. Så
et av de viktigste grepene vi gjør i budsjettet vårt, er knyttet
til nettopp kommuneøkonomien, for det er så viktig for å ha de grunnleggende
tjenestene nær der folk bor.
Så må vi også ha en næringspolitikk
som gjør at vi stimulerer til å få nye arbeidsplasser der det ofte
er mindre privat kapital. Derfor har vi en så sterk satsing på regionale
utviklingsmidler som vi har, og derfor har vi en så målrettet næringspolitikk
som vi har på både fiskeri, skogbruk og jordbruk, og en gjennomtenkt
avgiftspolitikk når det gjelder næringsmiddelindustrien.
I 2017 er det for meg helt uforståelig
at en samferdselsminister fra Fremskrittspartiet ikke har en tydeligere
satsing på bredbånd. Skal vi ta hele landet i bruk, må hele landet
også få mulighet til å bruke nye teknologiske løsninger. Men det
virker det som om regjeringen har glemt.
Elin Rodum Agdestein (H) []: I innlegget sitt nevnte
representanten Slagsvold Vedum en rekke områder som er tilgodesett
med påplussinger i Senterpartiets budsjett – f.eks. har Senterpartiet
1,3 mrd. kr mer enn alle andre til Hæren og Heimevernet. Så hørte
vi lite om inndekningen. Hvis vi ser nærmere etter, ser vi at det
er en hel rekke urealistiske inndekninger i tillegg til usosiale
kutt. Senterpartiet kutter til sammen 1 mrd. kr på helse, et område
representanten Slagsvold Vedum trakk fram som viktig, og kutter
1,2 mrd. kr på eldreomsorgen. Men det mest usosiale er kanskje likevel
at man tar bort 500 mill. kr til kjøp av private tjenester i barnevernet.
Om man ikke legger det tilbake til det offentlige, betyr det redusert
kapasitet, og at det er beredskapsplassene som rammes.
Hvorfor er det de svakeste gruppene
– de syke, de eldre og de aller mest utsatte barna – som skal betale
for Senterpartiets satsinger?
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Vi har et omfattende
budsjettdokument på 148 sider. Jeg skjønner at det kan være vanskelig
å lese alle sidene, og det er det man må gjøre hvis man skal se
budsjettet totalt.
Når det gjelder helse, har vi økt
pengene til helse, men vi har gått inn med en mindre andel til ISF,
innsatsstyrt finansiering, og mer til rammeoverføring. Hvis man
ser på totaliteten, er det mer til sykehusene, men vi har en mindre
markedsrettet finansering og mer trygghet på basisfinansiering for
norske sykehus.
Når det gjelder eldreomsorg, mener
vi at det er klokere å gi de pengene som er satt av til statlige
forsøk på eldreomsorgen, direkte til kommunene. Så vi har ikke kuttet,
bare overført det til kommunene. Og det kommer i tillegg til de
2,4 mrd. kr, som er en satsing som gjør at man kan bygge sykehjem
og bygge eldreomsorg. Det samme gjelder barnevernet. Så man har
bare prioritert annerledes.
Når det gjelder sykehussektoren,
ønsker vi rett og slett mer basisfinansiering og mindre ISF-finansiering.
Knut Magne Flølo (FrP) []: Som gammal næringslivsmann
er eg oppteken av verdiskaping, for verdiskaping er nødvendig for
å finansiere alle dei løfta som Senterpartiet har lagt inn i sitt
budsjett. Dei skjerpar skattane, dei vil kutte ut EØS-finansiering
– milliardbeløp.
Eg vil spørje Slagsvold Vedum: Korleis
har han tenkt å skaffe alle desse midlane – når ein ser dei lovnadene som
er lagde inn i Senterpartiets alternative statsbudsjett? Det er
for meg ei gåte.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Igjen: Man må lese
hele vårt alternative budsjett, for det er som vanlig godt, det
er gjennomtenkt og det er fullfinansiert.
Noe av det viktigste vi gjør i vårt
alternative budsjett, er bl.a. at vi øker avskrivningssatsene for
dem som ønsker å investere i norsk næringsliv, for det gjør at man får
mindre kapitalkostnader i en tidlig fase, når man investerer. Og
så har vi forutsigbarhet i avgiftspolitikken. Alle vi som har drevet
med privat næringsvirksomhet, vet at noe av det viktigste en gjør
som politiker, er å skape forutsigbarhet. Derfor er den type avgiftshopp
som Fremskrittspartiet nå igjen gjennomfører – på over 80 pst. for
deler av norsk næringsmiddelindustri – fullstendig uansvarlig. Hvis
en spør enhver næringslivsaktør om hva som er det verst tenkelige
for vedkommende, er det nettopp store skifter i politikken.
Vi ble med på et skatteforlik med
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiet
for to år siden, nettopp for å skape forutsigbarhet, men så kommer
da Fremskrittspartiet og Høyre, med Erna Solberg og Siv Jensen i
spissen, med den typen avgiftssjokk nå på slutten, som er et målrettet
angrep på vår industri.
Lars Haltbrekken (SV) []: Skal vi klare å kutte utslipp
av klimagasser, må vi både redusere biltrafikken i sentrale strøk
og ta i bruk miljøvennlige drivstoff, som f.eks. biogass. For at
vi skal kunne ta i bruk biogass, må vi sørge for at biogassen lønner
seg framfor den fossile gassen. Veibruksavgift på flytende fossil
gass, LPG, er et viktig virkemiddel for å få til nettopp dette,
men den vil Senterpartiet fjerne. Hvorfor vil Senterpartiet svekke
konkurransesituasjonen for biogassen, et drivstoff partiet ellers
framsnakker?
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Hvis en ser på vårt
klimabudsjett, så er det mange store grep der. Det aller største
grepet er et CO2-fond for
næringstransport på 1 mrd. kr, nettopp for å klare å konvertere næringstransporten
til mer miljøvennlig drivstoff. En ser det på fullskala CO2-rensing, der vi legger
inn 340 mill. kr, nettopp for å bygge ut industri og næring og klima
parallelt. En ser det på skogpolitikken, der vi legger inn 171 mill. kr
til målrettede skogtiltak, som gjør at en kan få til mer bruk av
tre, mer CO2-binding.
Så har vi også en avgiftspolitikk
som er veldig forutsigbar, for noe av utfordringen når det gjelder
biogass, er å ha en infrastruktur som er godt nok utbygd i hele
landet. Derfor mener vi at vi må ha et samspill med dem som selger
LPG, skal vi klare å få faset inn biogass i den øvrige transportnæringen.
Det er grunnen til at vi gjør dette, for vi er redd for at hvis
en nå tar bort lønnsomheten, mister vi hele infrastrukturen, og
da klarer vi ikke å fase inn biogassen. Så vi har målrettede, gode
grep for å styrke næringen, styrke lønnsomheten i dette, og så er
vi opptatt av å ha en infrastruktur som gjør at en kan selge biogass
i hele landet.
Presidenten: Dermed
er replikkordskiftet omme.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: «For de mange, ikke
for de få» er tittelen på SVs alternative statsbudsjett for 2018.
Det er et budsjett som tar inn over seg de to store utfordringene
som vi står overfor – økende klasseforskjeller og klimakrisen –
og de henger sammen og må løses sammen.
I land etter land ser vi nå at fellesskap
brytes ned og svekkes. Økende forskjeller er gift. Å sikre små forskjeller
burde være en prioritet. Likevel er det knapt nevnt i innleggene
så langt fra Fremskrittspartiet og Høyre. I stedet kan vi lese i
budsjettet at nå går alt så mye bedre – veksten i økonomien er større,
arbeidsmarkedene er i bedring. Jeg tillater meg likevel å spørre:
bedre for hvem da?
Vi ser at forskjellene øker i arbeidslivet.
Det er lønns- og bonusfest på toppen, mens de som er dårligst betalt,
har fått det tøffere. Altfor mange unge står utenfor utdanning og
arbeidsliv, antall langtidsledige øker, færre er fagorganisert,
og deler av arbeidslivet blir stadig mer utrygt. Og mens fagarbeideren
blir stående uten jobb, og barnehageassistenten må ha åtte års ansiennitet
før lønnen kommer over 300 000 kr, eier de 10 pst. rikeste i Norge
over 50 pst. av all formue – og andelen øker.
Det er ikke så rart, for de 0,1 pst.
med størst formue har fått 264 500 kr i skattekutt fra 2013 til
2017. Men det var ikke nok, for i dette budsjettet får de med formue over
100 mill. kr nesten 150 000 kr i skattelette. Det går iallfall bedre
for de rikeste i Norge.
De som kunne ha trengt at det gikk
bedre, er de uføre forsørgerne som har mistet barnetillegget, dem
som får mindre bostøtte, de ansatte ved landets sykehus som må løpe
stadig fortere, foreldre med alvorlig syke barn som har mistet pleiepenger,
arbeidsløse som har mistet feriepenger, eller barnefamiliene som
må betale mer for barnehageplassen. Så jeg spør igjen: bedre for
hvem da? Jeg er i hvert fall litt usikker på hvordan de store skattekuttene
til dem med aksjeformue skal «trickle down» til verftsarbeideren
med sluttvederlag som har fått skatteøkning.
Så budsjettet er ikke et svar på
de økende forskjellene, og det er heller ikke et svar på klimakrisen.
Denne sommeren har vi opplevd hetebølger og at skogbranner har herjet
Europa. I Øst-Afrika pågår det FN kaller den største humanitære
katastrofen siden annen verdenskrig, en tørke- og sultkatastrofe
forsterket av klimaendringene. Og klimaendringene er synonymt med urettferdighet.
Norge har, som et rikt, oljeproduserende land, et ansvar for å kutte
utslippene både her hjemme og internasjonalt. Derfor må hvert eneste
statsbudsjett framover være tidenes klimabudsjett.
Dessverre er klimaet taperen i budsjettet
og i budsjettavtalen. Klimapolitikken, som stort sett er presset gjennom
av Stortinget, halter videre uten de nødvendige nye satsingene.
Vi har en regjering som ikke synes det er så farlig – de vil ikke
ta lederskap i klimapolitikken. Det er helt uklart hvor vi skal,
og hvordan vi skal komme dit. Det finnes ikke noe klimamål for Norge,
ikke noe klimabudsjett.
Gjennom de siste årene har de dyreste
fossile bilene, f.eks. luksusbilen Porsche Cayenne, fått de aller
største avgiftslettelsene. Bevilgningene til utvikling av karbonfangstteknologi
har stoppet opp. Landet tapetseres med firefelts motorveier. Oljeavhengigheten
forsterkes. Ja, selv kollektivprisene skal opp.
Venstre og Kristelig Folkepartis
gjennomslag i budsjettavtalen handler først og fremst om å reversere
kutt som er foreslått av regjeringen. Klimaforliket for 2020 skulle
forsterkes av denne regjeringen, men det ble brutt i forrige periode.
For de neste årene er det ikke satt noe klimamål for Norge, og det
er bare å gratulere Venstre og Kristelig Folkeparti med det, for
da er det heller ingen mål å bryte.
Ett statsbudsjett skal ikke løse
alle verdens utfordringer, men det viser en retning for politikken.
Der regjeringen og samarbeidspartiene er blitt enige om et budsjett
som øker forskjellene i Norge, som bruker de store pengene på asfalt
i stedet for på barna våre, har SV lagt fram et alternativt statsbudsjett
for små forskjeller, høy sysselsetting og sterke fellesarenaer –
et budsjett som gjør Norge til en del av klimaløsningen, ikke en
del av klimaproblemet.
Vi prioriterer fire områder for
mindre forskjeller:
-
et
trygt arbeidsliv – for det å ha en jobb er den aller viktigste økonomiske
tryggheten man kan ha. Vi vil ha en reell ungdomsgaranti som hjelper
unge inn i arbeidslivet. Vi prioriterer nye tiltaksplasser for langtidsledige
og lanserer en pakke for heltid.
-
økt
barnetrygd – fordi en god barndom varer hele livet. Når forskjellene
øker, rammes barna aller hardest, og stadig flere barn vokser opp
i familier som ikke har råd til skolefritidsordning eller fritidsaktiviteter.
-
en
skole for alle. Jeg er stolt over å legge fram forslag som innebærer
de første skrittene i vår neste store velferdsreform, heldagsskolen.
SV foreslår for neste år mer rom for dybdelæring, praktisk læring,
leksehjelp, fysisk aktivitet og sunn og gratis skolemat. Så er den
aller viktigste ressursen i skolen læreren. Derfor er det all grunn
til å si godt jobbet til Kristelig Folkeparti, som har fått gjennomslag
for lærernorm, en sak Kristelig Folkeparti og SV har stått sammen
om.
Og til slutt:
-
et
rettferdig boligmarked, fordi boligmarkedet fortsatt er en driver
for ulikhet og delte byer i Norge. Vi foreslår å bekjempe boligspekulasjon.
Vi foreslår å styrke Husbanken, slik at flere får mulighet til å
få seg et sted å bo, og flere får bostøtte. Vi foreslår endrede
regler for startlån, og vi vil bygge flere studentboliger.
Vi har altså lagt fram et budsjett
med en klimapolitikk for folk flest, en politikk som gjør det mulig
for pappaen på Veitvet, barnehagelæreren i Sogndal og kystfiskeren
i Steigen å bli med på klimadugnaden. Men da må også oljedirektøren
møte opp. Dette budsjettet er første trinn for å redusere de norske
klimagassutslippene med nærmere 5 millioner tonn i denne stortingsperioden. Det
er mer utslippskutt enn vi noensinne har fått til i Norge. Vi lanserer
en stor satsing på kollektiv og miljøvennlig transport og prioriterer
3 mrd. kr mer til kollektiv i byene, mer til investeringer i og
vedlikehold av jernbanen, flere gang- og sykkelveier, og støtte
til å omstille ferje- og båttransporten fra fossil til fornybar
energi. Vi gjør det dyrere å kjøpe en ny bensin- eller dieselbil
og mer lønnsomt å velge elbil.
Vi prioriterer også – i motsetning
til regjeringen – å gjøre Norge mindre oljeavhengig. Jeg hører regjeringspartiene
snakke om at oljen vil bli mindre viktig, men det er ingenting i
politikken som føres, som tyder på det. Der later man som om alt
vil fortsette som før. Men skatteinntektene fra oljeindustrien faller.
17 av 71 oljeselskaper betaler nå skatt, og inntektene til oljefondet
fra sokkelen blir mindre. Goliat minner oss på at enkeltfelt framover
kan bli rene tapsprosjekt for staten. SV foreslår å vri satsingene
over på andre næringer og et nytt petroleumsskatteregime som tar
inn over seg en ny virkelighet hvor vi må ta mindre risiko.
Det blir mindre handlingsrom i budsjettene
framover. Alle partiene må prioritere hardere. Da er det dypt bekymringsfullt
at vi har en regjering som har vært umettelig i å spise av framtidens
handlingsrom. Aldri før har det vært så stor avstand mellom inntekter
og utgifter som det er nå. I 2013 var oljepengebruken på 125 mrd. kr.
For 2018 er det foreslått å bruke 231 mrd. kr. Hver sjette krone
foreslått brukt over statsbudsjettet for 2018, er en krone fra oljefondet.
Dette er framtidige generasjoners
penger, det er vårt felles handlingsrom – en formue som vi kan bruke
til bedre velferd og færre fattige unger og til å bekjempe klimaendringer.
Men regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre har ikke brukt
pengene på dette. De har brukt pengene på skattelette til de rikeste
og latt smålige kutt bli stående, og dermed er de blitt enige om
et budsjett som – til tross for lyspunkter som lærernorm – vil øke forskjellene
og lar klimainnsatsen stå på stedet hvil.
Det er derfor med glede at jeg tar
opp SVs forslag.
Eva Kristin Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten
Kari Elisabeth Kaski har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Ingrid Heggø (A) []: Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreforma,
også kalla ABE, inneber at alle offentlege verksemder får redusert
tildelinga med 0,5 pst. eller meir kvart år. I år enda det på 0,7 pst.
Regjeringa sitt forslag til politisatsing
i vest vart ete opp av auken då den var på berre 0,5 pst. Arbeidarpartiet
har kompensert i sitt alternative budsjett, f.eks. innanfor politiet,
med 275 mill. kr meir. Eg lytta nøye, men eg klarte ikkje å høyre
representanten frå SV sitt svar når det gjeld effektivisering av
offentleg sektor.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det jeg definitivt
snakket om, såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringskutt
fra regjeringen, er at vi i realiteten gjennom de siste årene har
sett at det er blitt egentlig rene ostehøvelkutt av velferdskutt.
Det som kanskje er mest frustrerende med de kuttene, er det vi nå
ser av reportasjer, bekymringsmeldinger, fra norske sykehjem, fra kriminalomsorgen.
Senest i dag kunne NRK melde om ganske dramatiske kutt i kriminalomsorgen,
som rammer veldig mange. Det som også er frustrerende, er at dette
er effektivisering fullstendig uten ledelse. Det er ingen tvil om
at det er et effektiviseringsbehov i offentlig sektor, et behov
for digitalisering, for nyinvesteringer, men regjeringen har altså
valgt å gripe det an uten ledelse og uten å skape rom for de nødvendige
investeringene i f.eks. digitale løsninger som vi trenger for framtiden.
Vetle Wang Soleim (H) []: Jeg deler representanten
Kaskis syn på at det er viktig å få flere i jobb, spesielt våre
unge. Derfor mener jeg at det som er mest grunnleggende, er at norske
bedrifter får beholde mer av sine egne penger, slik at de faktisk
kan skape de jobbene som vi alle skal leve av. Vi er nødt til å
skape mer, ikke skatte mer. Det som også er viktig i denne sammenhengen,
er at samfunnet ikke slutter å stille krav og har en tett oppfølging.
Da regjeringen innførte aktivitetsplikt
for sosialhjelpsmottakere under 30 år, så vi i media glade ungdommer
fortelle at de fikk et push for å komme seg ut av sengen, få sin
egen lønn, få sin egen frihet – men det er SV imot.
Da regjeringen innførte fraværsgrensen,
fikk den tøff kritikk fra SV. Nå ser vi rektorer og avisledere landet over
som mener at grensen stort sett fungerer og har fått fraværet ned
med 40 pst., noe som er kjempebra, noe som SV er imot.
Når vi ser at disse tiltakene faktisk
fungerer, hvorfor er da SV imot?
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er jo friskt å høre
fra Høyre og representanten den beskrivelsen som kommer rundt regjeringens
politikk når vi ser at antall unge som står utenfor både utdanning
og arbeidsliv, øker så dramatisk – vi snakker altså om nærmere 100 000
som står utenfor. Særlig rammer det unge menn, særlig rammer det
fagarbeidere, som blir stående utenfor jobb. Vi snakker muligens
om en tapt generasjon, og vi har sett hvordan dette har utviklet
seg i andre land.
Det SV foreslår, er en satsing på
ungdom gjennom en garanti for at ungdom skal komme seg ut i utdanning eller
i arbeid i løpet av tre måneder– som kommunene får økonomisk handlingsrom
til faktisk å få til – sånn at vi sikrer at de kommer seg ut i den
aktiviteten som vi er helt enig i at er helt avgjørende, men som
denne regjeringen ikke har lyktes med å få til.
Helge André Njåstad (FrP) []: Når me høyrer på SV,
er dei tilsynelatande opptekne av både barnefamiliar og miljø, men
les me budsjettet, registrerer me at det er nettopp desse områda
dei straffar hardt. Når ein ser på kva dei gjer på bilsida, aukar
SV eingongsavgifta, som har vore den viktigaste faktoren for å fornya
bilparken, med 4,5 mrd. kr, noko som betyr at barnefamiliar må ut
med mellom 30 000 og 60 000 kr meir for å kjøpa seg ein meir miljøvenleg
bil. Og som om ikkje det var nok, legg dei òg på bensin- og dieselprisen
med 50 øre og 1 kr, noko som ville gjort det dyrare for folk i distriktet
å køyra barn til barnehagen og til fritidsaktivitetar.
Kva er bakgrunnen for at eit parti
som gjev uttrykk for at dei er opptekne av både klima og barnefamiliar, har
ein så fiendtleg politikk overfor bilen, som er nødvendig for barnefamiliar
i distriktet?
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg er veldig glad
for at jeg får det spørsmålet fra representanten Njåstad, for det
gir meg en anledning til igjen å minne om at vi har foreslått i
vårt alternative budsjett en pakke for skatter og avgifter som innebærer
at folk flest, den typiske lønnsmottaker, den typiske familie, med vanlig
lønn, kommer ut i pluss, til tross for de endringene vi gjør i engangsavgiften.
De endringene vi gjør i engangsavgiften, handler nettopp om at vi
skal vri avgiftstrykket fra fossile biler, øke prisen på fossile
biler og gjøre det billigere å kjøpe nullutslippsbiler.
Det denne regjeringen har gjort,
er å gi de aller største avgiftslettelsene til fossile luksusbiler,
til Porsche Cayenne, og det er litt uklart hvordan det på noen som helst
måte skal hjelpe den ordinære barnefamilien til å bli mer klimavennlig.
De har også gitt de aller største skattelettelsene til de aller
rikeste, mens det i vårt opplegg er folk flest som kommer ut i pluss
– til tross for avgiftsøkningene på miljø.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet og SV har
jo stått sammen over lang tid om tiltak for å styrke folkehelsen
og redusere sukkerforbruket gjennom å bruke avgiftssystemet. Samtidig
har verken SV eller Senterpartiet inne i sine alternative budsjett
en slik kraftig avgiftsøkning på sukker og sjokolade og ikke-alkoholholdige
drikkevarer som det som ligger i budsjettavtalen. Når en hører flertallets
lovprisning av det avgiftshoppet som er på disse produktene, er
det da slik at SV nå har endret syn på det, eller står de fortsatt
på at det er andre tiltak som bør gjennomføres for å ivareta folkehelsen
og redusere sukkerforbruket?
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Vi har ikke gått inn
for å øke sukkeravgiften, som regjeringspartiene og støttepartiene
har gjort. Bakgrunnen for det er at vi ser at det er ganske betydelige
avgrensningsutfordringer der. Jeg er glad i å ta vitaminer, og jeg
spiser mine vitaminbjørner hver eneste dag. Jeg har begynt å hamstre nå
før avgiftene går opp. Men jeg merker meg jo at sukkerholdige kaker
ikke får den samme avgiftsøkningen.
Jeg tror det er uklokt å innføre
avgifter som ikke er utredet, og som risikerer å få noen utfordringer
knyttet til legitimitet. Vi har behov for at folk flest forstår
avgiftene, ser hvorfor vi har dem. Selv om avgiftssystemet kan funke
bra for folkehelsen, tror jeg at man trenger mer utredning og mer
målrettede avgifter for å få det til, og ikke bare innfører en avgift
som salderingspost i en budsjettforhandling.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Ola Elvestuen (V) []: Jeg vil begynne med å takke
Terje Breivik, som har gjort jobben i finanskomiteen.
«En velfungerende offentlig sektor
er et fundament i den norske velferdsstaten. Vi har gode offentlige
velferdsordninger, men må hele tiden spørre oss selv om vi løser
oppgavene godt nok. Uten bevisste valg vil vi måtte finansiere en
markert vekst i offentlig sektor. Beslutningsvegring kan vise seg
å bli en særlig utfordring i en økonomi hvor mye lenge har gått
godt.»
Dette kunne ha vært et sitat fra
Venstres program, men det er et sitat fra perspektivmeldingen. Nettopp perspektivmeldingen
og de framtidsutsiktene som der tegnes, har vært bakteppet for Venstres
arbeid med statsbudsjettet for 2018. Poenget er at perspektivmeldingen
viser at det er en rekke nye utfordringer vi møter i de kommende
årene, som må løses.
En god og varig velferd, ikke minst
for kommende generasjoner, krever evne og vilje til omstilling.
En bærekraftig økonomisk og økologisk politikk gjør det samme. En
eldre befolkning fører til at en mindre del av befolkningen jobber
og betaler skatt, og at utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester
vil øke. De neste 10–15 årene vil handlingsrommet i den økonomiske politikken
være mindre og til dels langt mindre enn det nivået som har vært
de siste 10–12 årene. Dessuten vil klimaendringene og Norges internasjonale
forpliktelser om å redusere norske klimagassutslipp betydelig stille oss
overfor store utfordringer. Vi må gjennom en helt nødvendig grønn
omstilling, som vil endre rammebetingelsene for norsk næringsliv,
både nasjonalt og globalt. Sist, men ikke minst må vi tørre å stille
spørsmål om vi løser offentlige oppgaver godt nok og effektivt nok.
Ikke minst er det helt nødvendig å se på velferdsordninger som virker
direkte kontraproduktivt i forhold til helt nødvendige oppgaver,
som å få flere i arbeid og få flere til å stå lenger i arbeid.
Problemet er at samtlige opposisjonspartier
skyver disse problemene foran seg ved å lage alternative budsjetter
som medfører betydelige, varig økte offentlige utgifter finansiert
gjennom skatte- og avgiftsøkninger. En ting er skatteøkninger som
kan ha negative konsekvenser for norsk næringsliv og arbeidsplasser.
Det er tross alt et reelt politisk valg. En helt annen ting er å
finansiere økte offentlige utgifter med en stor grad av kraftig
økning av avgifter. En kraftig økning av en avgift tilsier mindre
og villet mindre etterspørsel og dermed reduserte inntekter for
statskassen på sikt – altså fører politikken til varig økte utgifter
og varig reduserte inntekter på sikt. Man skyver ikke bare problemene
foran seg stikk i strid med det som påpekes som helt nødvendig i
perspektivmeldingen, men problemene og utfordringene forsterkes.
Jo mer vi gjør i dag, jo lettere
blir omstillingene i morgen. Regjeringen har – helt nødvendig –
strammet noe inn på veksten i bruken av oljepenger i sitt forslag
til statsbudsjett for 2018. Dette er etter Venstres syn for lite for
å møte de øvrige utfordringene knyttet til modernisering, inkludering,
klimautfordringer og en bærekraftig velferdsstat vi nå møter. Venstre
er enig med statsminister Erna Solberg, som peker på et bærekraftig
velferdssamfunn som et hovedprosjekt framover, men vi etterlyser
flere konkrete forslag fra regjeringshold for å realisere dette
prosjektet.
Utfordringene som perspektivmeldingen
peker på, preger Venstres forslag til statsbudsjett for 2018. Det foreslås
en rekke nødvendige grep og tiltak for å lykkes:
En målrettet satsing på å få flere
i arbeid, og totalt foreslår Venstre om lag 4,5 mrd. kr i ulike
tiltak knyttet til teknologioverføring og innovasjon, tiltak for
økt gründerskap og tiltak for økt aktivitet. I tillegg kommer forslaget
om målrettete skattelettelser for norsk næringsliv på rundt 2 mrd. kr
utover regjeringens forslag som bl.a. innebærer at selskapsskatten
reduseres fra 24 pst. til 23 pst.; en gjennomgående digitalisering
av Norge med en satsing på skole og utdanningsområdet spesielt på
over 1 mrd. kr; en grønn omstilling av Norge med tiltak innen samferdsel
og næringsliv på 6 mrd. kr, i tillegg til et betydelig grønt skatteskifte;
en frihetsreform for like muligheter for alle barn, med satsing
på barnehage, skole, SFO og en reell omfordeling til fordel for
dem som har minst, med 3,5 mrd. kr; et skattesystem som stimulerer
til arbeid og miljøvennlig atferd, og som gir alle med vanlige inntekter
en skattelette på ca. 3 000 kr; et krafttak for integrering; en
mer bærekraftig velferdsstat både når det gjelder ansvarlig pengebruk, effektivisering
av offentlig sektor og flere betydelige og nødvendige endringer
i offentlige ytelser, som virker kontraproduktivt i forhold til
mål om flere i arbeid, og at den reelle pensjonsalderen må heves
i framtiden. Vi må jobbe lenger.
Venstre omfordeler og prioriterer
innenfor en ansvarlig økonomisk ramme uten å øke skatter og avgifter. I
sum betyr dette en politikk som ikke overlater utfordringer og problemer
til neste generasjon, men som faktisk tør å ta utfordringene på
alvor.
Jeg innrømmer gjerne at det ligger
forslag til kutt og omprioriteringer i Venstres alternativ, som
ikke er populære, og som vil ramme noen, og som vil få konsekvenser
for dem som ikke vil være med på omstillingen. Men vi kan ikke framover
føre en politikk som ikke medfører endringer. Politikk er å gjøre
det som er rett, til rett tid, som gjør at vi tar ansvar for utviklingen,
og gjør det vi kan og må, basert på den kunnskap vi har.
Det er oftest det motsatte som skjer.
La meg ta noen eksempler: Senterpartiet har vært for å øke avgiftene
på brus og godteri, helt til noen faktisk foreslo det. Da er man
plutselig imot. Arbeiderpartiet var for å innføre en flypassasjeravgift,
helt til noen faktisk foreslo det. Da var man imot. Flere partier
var veldig for å redusere bruken av plast, helt til noen foreslo
å bruke avgiftssystemet for å gjøre noe med det. Da ble man imot.
Det har heldigvis vært en lite dramatisk
budsjetthøst i år. Regjeringens forslag til statsbudsjett fikk en
rimelig nøktern, god mottakelse. Det var få store protester. Det
skyldes etter mitt syn ikke minst at veldig mye av budsjettforslaget
til regjeringen er oppfølging av avtaler mellom regjeringspartiene,
Venstre og Kristelig Folkeparti. Det skyldes en mer nøktern pengebruk.
Forhandlingene om statsbudsjettet
mellom de samme partier har også blitt unnagjort i rekordfart, uten spesielt
mye dramatikk, verken i eller utenfor det offentlige rom. Resultatene
av avtalen er etter mitt og Venstres syn bra. Det er betydelig gjennomslag
for Venstre når det gjelder satsing på jernbane, lærere, høyere
utdanning og forskning, fattigdomsbekjempelse, satsing på gründere
og nye næringer, klassisk naturvern og frivillighet for å nevne
noen av de viktigste styrkingene Venstre får gjennomført med de
vedtak som fattes senere i kveld.
Det statsbudsjettet som i dag får
flertall, bringer Norge et stykke på rett vei, men farten og retningen både
kunne og burde vært tydeligere, slik det er i Venstres forslag til
statsbudsjett. Jeg tar til slutt opp Venstres forslag.
Presidenten: Representanten
Ola Elvestuen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Fredric Holen Bjørdal (A) []: Regjeringa føreslår
å kutte i ordinære tiltaksplassar for å hjelpe folk i arbeid med
2 000, eller 12 pst. Det vart heller ikkje prioritert i forliket
som kjent. Venstre ser i sitt alternative budsjett ut til å vere
godt fornøgd med regjeringa sitt nivå på arbeidsmarknadstiltak –
dette trass i at fleire står lenger unna arbeidslivet, at fleire
innvandrarar vil ha behov for arbeidsmarknadstiltak framover, og
at manglande kompetanse for mange er den største barrieren for å
kome inn i arbeidslivet. Manglande tilbod om oppfølging, arbeidsmarknads-
og kompetansehevande tiltak bidrar til at for mange kjem inn i eit
helsespor og blir skyvde endå lenger unna arbeidslivet.
Burde ikkje dette tilseie ein forsterka
innsats på arbeidsmarknadstiltak, ikkje kutt, i dette budsjettet?
Ola Elvestuen (V) []: Det Venstre har prioritert
gjennom flere år, er at vi må føre en politikk som får flere folk
i arbeid, og at en har en næringslivspolitikk som legger opp til
skatteendringer – hele formuesskatteendringen er nettopp for at
vi skal legge til rette for flere norske bedrifter. Vi har gjennom
de årene som vi har bak oss, tatt for oss hele virkemiddelapparatet,
fra å gjøre det enklere for de minste bedriftene ved at en har forretningsengler
som får skattelette, gjennom at vi har såkornfond, vi har presåkornfond,
og vi har støttet opp under det som er Innovasjon Norges miljøteknologiordninger,
det som ligger i Enova, det som ligger i Fornybar AS – hele virkemiddelapparatet
for å få en næringsutvikling med flere i arbeid og en grønnere næringsutvikling.
Det henger sammen med skatteforslagene som vi har kommet med, og
de støtteordningene som er lagt inn.
Fredric Holen Bjørdal (A) []: Men altså då ingen
fleire arbeidsmarknadstiltak, og det er kanskje ikkje oppsiktsvekkjande
at Venstre ikkje har prioritert det i forhandlingane. Det som derimot
er litt overraskande, er at partiet ikkje har ordna gjennomslag
for andre viktige kampsaker i dette budsjettet. Ferien for dei over
60 blir ikkje kutta, sjukeløna og AFP-en består, og fagforeiningsfrådraget
blir ikkje halvert, slik Venstre eigentleg ønskjer. Det betyr at
arbeidsfolk og fagorganiserte kan puste letta ut. Men dette kan
vel ikkje vere eit budsjettforlik på arbeidslivsfeltet som Venstre
er særleg fornøgd med?
Ola Elvestuen (V) []: Dette er et budsjett som vi
er godt fornøyd med på det som er våre hovedprioriteringer, både
satsing på skole og høyere utdanning, det som går på klima og miljø,
og det som går på fattigdomsbekjempelse. Som jeg også var inne på
i mitt innlegg, tror jeg alle partier må ta inn over seg at med perspektivmeldingen,
med de utgiftsøkningene vi ser framover, og de strammere rammene
som vi har, kommer vi også til å måtte gå inn på andre diskusjoner,
at vi må ha reduserte utgifter, som dem som ble påpekt, som vi har
foreslått i vårt budsjett. Vi er likevel godt fornøyd med budsjettforslaget
og den enigheten som vi har.
Ivar Odnes (Sp) []: Venstre sa i valkampen at det
er i skulen det startar, og at det no skal satsast stort på digitalisering
og IKT i skulen, og det skjer mykje positivt når det gjeld digitale
læreverktøy i skulen no. Men ein viktig føresetnad for at alle skal
ta del i dette, er den digitale infrastrukturen. At det er langt
frå alle som er kobla på eit digitalt høgfartsnett, er det lagt
fram tal på, og samferdselsministeren har sjølv stadfesta at det
er behov for eit statleg bidrag på om lag 3,7 mrd. kr for at 90 pst.
av befolkninga skal få tilgang til det digitale høgfartsnettet.
Når Venstre no ikkje vert med på
å sikra ei større satsing på breibandsutbygging for å kobla heile
Noreg på det digitale nettet, er spørsmålet mitt: Når og korleis
ser Elvestuen for seg at alle skal kunna ha ein likeverdig tilgang
til det digitale høgfartsnettverket?
Ola Elvestuen (V) []: Satsing på økt bredbånd og
bredbånd i distriktene har jo vært en hovedprioritering både i vårt
forslag og inn i det som er enigheten. Så en av vinnerne er jo bredbånd.
Økningen er vel på over 80 mill. kr i den enigheten som vi nå har.
Et akkurat årstall kan jeg ikke si, men at dette er et satsingsområde,
at man her tar et viktig steg i den retningen med bredbånd, og at
dette er en av de større endringene ved enigheten, er det ingen
tvil om.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg vet at jeg og representanten
Elvestuen deler den samme bekymringen for klimaendringene og det
samme engasjementet for å ta strømmen i bruk for å kutte klimagassutslipp, og
derfor er jeg litt i stuss over at det ikke er større bekymring
i Venstre over tempoet i innfasingen av elbiler. Til tross for at
vi kan være stolte over elbilpolitikken, taper fortsatt elbilen
åtte av ti ganger i konkurransen mot fossilbilen når en ny bil skal
kjøpes. Det er derfor vanskelig å hevde at vi er i rute for å nå
målet om at alle nye biler i 2025 skal være nullutslippsbiler. Det
blir ikke bedre av at lettelsen i engangsavgiften for biler som
går på bensin eller diesel, gjennom de siste årene har vært nesten
tre ganger så stor som for elbilene.
Så jeg lurer ganske enkelt på hva
som er Venstres plan for å få med seg Fremskrittspartiet og Høyre
på å øke bilavgiftene tilstrekkelig for å nå målet for 2025.
Ola Elvestuen (V) []: For det første var det Venstre
som fikk til en enighet med Høyre og Fremskrittspartiet om å sette
seg målet om bare å selge nullutslippskjøretøy i 2025. Vi har et
mer ambisiøst mål enn noen andre land i verden. Vi fører også en
politikk for nullutslippskjøretøy som er mer ambisiøs enn det noen
andre land er i nærheten av å få til. Og det er resultatene som
teller, og sist måned var vel rundt 20 pst. av bilene som ble solgt
i Norge, rene elbiler.
Det viktigste vi gjør, er å opprettholde
de fritakene som vi har – noe som vi også gjør i den enigheten vi
har for neste år – og klarer å holde tak i fordelene lenge nok til
at vi når målet for 2025. 2025-målet ligger fast, det er en forpliktelse
for alle de fire partiene som nå er med på å lage budsjett. Er det
noe jeg er fornøyd med for Venstres del, både i den forrige perioden
og i denne perioden, er det taktskiftet og den tryggheten man har
for omstilling innenfor transportsektoren.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først vil jeg få takke
komiteen, og spesielt Nikolai Astrup, Helge André Njåstad og Terje
Breivik for et godt samarbeid for å komme fram til den budsjettenigheten
vi gjorde.
Da statsbudsjettet kom, var det
et greit utgangspunkt for forhandlinger. Det var et sterkt fokus
på vekst og på å skape nye arbeidsplasser. Det var stor satsing
på helse og sykehus. Det var oppfølging av reformene for rus og
psykiatri, det var oppfølging av Nasjonal transportplan, og det
var en stor satsing på vei og jernbane. Det var satsing på sikkerhet,
gjennom både forsvar og justis, og det var oppfølging av skattereformen.
Det var også en rekke kutt og manglende
satsinger, som Kristelig Folkeparti påpekte og ga tydelig beskjed om.
Vi trengte et budsjett som var mer familievennlig, og som satset
på mer tidlig innsats i skolen med flere lærere, spesielt for de
yngste elevene, en menneskeverdsatsing, et løft for frivilligheten
og sivil sektor, et mer sosialt budsjett og et grønnere budsjett.
Når vi i dag går gjennom innstillingen
fra finanskomiteen for statsbudsjettet for 2018, har Kristelig Folkeparti
fått viktige gjennomslag. Det gjennomføres en stor reform i skolen
– lærernormen. Det er en ambisiøs og krevende reform, men den er
helt nødvendig. De siste årene har samarbeidspartiene bevilget 1,3 mrd. kr
til flere lærere. Det har gitt 198 flere lærere. Det er altfor dyre lærere
til at vi kunne ha fortsatt samme satsing. Vi krevde en lærernorm
som til slutt skal ende med 15 elever per lærer i 1.–4. klasse og
20 elever per lærer i 5.–10. klasse. Den skal nå innføres over to
år, slik at det fra høsten 2018 skal være 16 elever i 1.–4. klasse
og 21 elever per lærer i snitt i 5–10. klasse.
Vi vet at tidlig innsats er helt
avgjørende. Nå gjennomfører vi nettopp det ved at vi får inn flere
lærere. Det vil være en stor reform som forhåpentligvis også vil medføre
at behovet for ekstraundervisning kan gå ned, fordi en tar tak i
utfordringene så tidlig som mulig. Det er også viktig for Kristelig
Folkeparti at det er flere lærere – voksne – som kan se hver enkelt
elev. Det å bli sett er grunnleggende for oss alle.
Vi fikk også til et løft for familiene.
Det gjeninnføres en fleksibel kontantstøtte, som gjør det mulig
for flere å velge en gradvis innføring i barnehagen – ha noen dager hjemme
og noen dager i barnehage. Det er en stor satsing på familievern,
og det er en stor satsing på å bekjempe vold og overgrep mot barn.
Det er flere helsesøstre som vil være med på å kunne avdekke ting
tidlig. Det er flere jordmødre som kan komme inn og kanskje avdekke
vold og overgrep før barn blir født. Det er en satsing på barnevern
og familievern, og det er en storstilt satsing på politi. Det er
flere politistillinger – nå er det bevilget 131 mill. kr som skal
gjøre at 2018-kullet også skal kunne få jobb. Det er viktig i et
distriktsperspektiv, men også viktig for å kunne etterforske og
følge opp de ulike sakene som blir avdekket. I tillegg er det en
stor satsing på etterforskere, jurister og påtale, som skal kunne følge
opp saker som gjelder vold og overgrep mot barn.
Vi har også en stor satsing på abort
– og sorteringsforebyggende tiltak. Det er innført dobbel permisjon
de fire første månedene for tvillingforeldre. Gratis prevensjon
utvides med ett år ekstra. Det er økt engangsstønad. Og jeg vil
trekke fram den kanskje største menneskeverdsatsingen i dette budsjettet,
som er en utvidelse av pleiepengeordningen. Den vedtok Stortinget
en utvidelse av, som gjorde at enda flere familier med alvorlig syke
barn kunne få pleiepenger, men Kristelig Folkeparti ønsket også
at en skulle ha 100 pst. kompensasjon etter ett år, og at det skulle
være mulighet for pleiepenger også for dem som ønsket å ta det ut
for barn på over 18 år med psykisk utviklingshemming. Det klarte
vi å få gjennomslag for i dette budsjettet, og det vil jeg spesielt takke
mine kolleger for at vi klarte å få på plass. Dette er ekstremt
viktig for dem det gjelder. Nå mangler vi bare å fjerne femårsregelen,
og så er ordningen veldig god.
Vi fikk også til et løft for sivil
sektor. Det er avgjørende å bygge et bærekraftig velferdssamfunn,
og det betyr ikke bare en sterk stat som er der for innbyggerne,
men en sivil sektor som er med på å bygge samfunnet. Det betyr en
stor støtte til ulike frivillige organisasjoner som gjør et fantastisk
arbeid for å hjelpe barn og unge i ulike aktiviteter, eller å hjelpe
dem som faller utenfor og trenger ekstra hjelp. Det er ekstremt
viktig med en sterk sivil sektor. Det at mennesker engasjerer seg
for å hjelpe andre, er et kvalitetstegn i samfunnet, og det er Kristelig Folkeparti
stolt av å løfte videre. Derfor er vi glad for at vi øker momskompensasjonsordningen
med 75 mill. kr i forliket, og vi er også glad for at vi løfter
folkehøyskolene og Kirken, som også bidrar med et enormt viktig
arbeid for samfunnet.
Dette budsjettet er også en satsing
på miljø og klima. Ulike, viktige miljøtiltak får økt støtte. Det
er f.eks. en stor satsing på flom- og skredtiltak for å forebygge.
Debatten rundt det grønne skiftet
handler også om avgifter, og miljøvennlige biler får styrket sin
konkurransedyktighet i dette budsjettet. Vi er på vei mot å nå de viktige
målene, som er helt nødvendige.
En av de andre tydelige beskjedene
Kristelig Folkeparti hadde da budsjettet kom, var at vi måtte bedre
den sosiale profilen. Derfor er jeg glad for at det ligger mange tiltak
her som er målrettet for å bekjempe fattigdom, spesielt der det
er barn i lavinntektsfamilier. Små beløp til f.eks. Blå Kors eller
Røde Kors, enten det er ulike dagtilbud eller det er ferietilbud,
betyr enormt mye for dem som lever i fattigdom. Vi vet alle at det
aller viktigste er å jobbe med å få folk ut i arbeid, men for dem
som ikke har klart å komme i arbeid, eller ikke kommer til å klare det,
er de ulike tiltakene for å skape bedre livskvalitet enormt viktige.
Vi er også glad for at vi fikk rettet
opp – eller fjernet – det foreslåtte kuttet i dagpenger. Vi er med
på å legge til rette for at samfunnet skal innrettes slik at det
skal være best, eller enklest, og lønne seg mest mulig å komme i
arbeid. Det kuttet mente både vi og mange eksperter bare ville ramme
mennesker som hadde dårlig økonomi, og som da heller ville brukt
tid på å finne ut hvordan de skulle få ulike stønader, i stedet
for å finne seg en jobb. Vi er også glad for at vi øker det beløpet
som er satt for å få gratis kjernetid, gratis barnehage – opptil 533 000 kr.
Det betyr også mye for familiene med dårlig økonomi.
Et statsbudsjett for 2018 i Norge
dreier seg om mer enn Norge. For Kristelig Folkeparti er det alltid
avgjørende å ha et internasjonalt perspektiv. Derfor er vi glad
for at vi har 1 pst. av brutto nasjonalinntekt i bistand til verdens
fattigste, men vi er også glad for innretningen. Det har vært en
storstilt satsing på utdanning, på helse og på næringsutvikling,
som er helt avgjørende for det langsiktige arbeidet for at mennesker
skal kunne jobbe seg ut av fattigdom. I budsjettforliket vrir vi
enda mer – 400 mill. kr ekstra til Afrika, der vi vet at de aller
fattigste bor. Det har også vært en styrking av sivilt samfunn,
som er et veldig viktig bidrag, en viktig kanal for å gi bistand.
Til slutt vil jeg snakke om skatt
på verk og bruk. For Kristelig Folkeparti er det en sak som har
to sider. Derfor ønsket vi i utgangspunktet – og i vårt alternative
budsjett – å ha et lovutvalg som kunne se på de utfordringene. For
dette er viktige inntekter for kommunene, og det er også viktig
i en lokaldemokratisammenheng å kunne ha lokal beskatningsrett,
eiendomsskatt, på verk og bruk. Samtidig har det kommet mange tilbakemeldinger
fra næringslivet, som har opplevd at den er krevende og uforutsigbar
og derfor har ønsket en opprydning.
Vi klarte dessverre ikke å få til
et lovutvalg, som var Kristelig Folkepartis primærstandpunkt, men
vi klarte gjennom forliket fortsatt å kunne skattlegge kraftlinjer, og
det er fremdeles skatt på vannkraft og vindkraft, og det betyr at
om lag halvparten av det tapet kommunene ville hatt, fortsatt er
mulig å skattlegge. I tillegg kommer det på plass en kompensasjonsordning
som kan være med på å trygge velferdstilbudet ute i kommunene. Overgangsordningen
blir på sju år, med så å si full kompensasjon til de ulike kommunene
som blir rammet. Derfor mener jeg at vi klarer å ivareta begge hensynene på
en god måte gjennom dette forliket.
Kristelig Folkeparti er godt fornøyd
med forliket, selv om vi gjennom Kristelig Folkepartis alternative budsjett
gjerne skulle hatt en mer kraftfull satsing på ulike felt. Men med
det utgangspunktet vi har, og med den størrelsen vi har, er vi godt
fornøyd med forliket.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Sverre Myrli (A) []: Kristelig Folkeparti og Venstre
har fått reversert en del av de verste kuttene til Høyre og Fremskrittspartiet
– det skal de ha. Men er Kristelig Folkeparti virkelig fornøyd med
det? Ta f.eks. bredbånd, der regjeringen – helt uforståelig – foreslo
å kutte bredbåndsbevilgningene, som i statsbudsjettet for 2017 var
på 140 mill. kr, til 70 mill. kr i 2018, altså en halvering av bredbåndsutbyggingen
– i en tid hvor alle snakker om at man skal satse på digitalisering
og digital infrastruktur. Kristelig Folkeparti og Venstre får inn igjen
80 mill. kr, og vi er omtrent på stedet hvil. Så når Elvestuen sier
at det er en satsing på bredbånd, er den satsingen altså bare en
reversering av regjeringens kutt og å få det opp igjen på dagens
nivå. Arbeiderpartiet mener vi skal bruke 500 mill. kr i året på
bredbåndsutbygging, slik at alle nå skal få bredbånd.
Spørsmålet mitt til Kristelig Folkeparti
er, for jeg tror også Kristelig Folkeparti egentlig mener vi skal
bruke mer på bredbånd: Er Kristelig Folkeparti fornøyd med bare
å rette opp kuttene fra Høyre og Fremskrittspartiet i bredbåndsatsingen?
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Takk for spørsmålet.
Da vi gikk inn i forhandlingene,
var vi veldig tydelige på at i de ulike sakene var vi ikke fornøyd
med bare å rette opp kutt – vi skulle ha en tydelig satsing på de
gruppene vi ønsket å hjelpe.
Når det gjelder bredbånd, ligger
det omtrent på dette nivået i Kristelig Folkepartis alternative
budsjett. Dette er et nivå som ligger, så vidt jeg husker, godt
over snittet til de rød-grønne i forrige periode. Men det er jo,
som representanten Myrli sier, et stort behov for utbygging av bredbånd.
Departementet var tydelig på at det også kan stimulere private aktører
til å bygge ut, og i kombinasjon med det offentlige håper jeg at
vi kommer et godt stykke på vei. Men dette er nok et felt som vi sammen
må løfte enda mer de neste årene, og jeg håper virkelig at det,
når Stortinget får et nytt budsjett neste høst, ikke innebærer kutt
på et så viktig felt som bredbånd.
Geir Pollestad (Sp) []: Det er noko litt rituelt over
desse budsjettrundane. Ein av dei faste delane er at Kristeleg Folkeparti,
saman med samarbeidspartia, skal ta ei næring. No er det delar av
næringsmiddelindustrien som skal få svi. Det er interessant å sjå
at Kristeleg Folkeparti er med på å gjera saft veldig mykje dyrare, medan
alkoholhaldige drikkar knapt vert dyrare.
Det er òg interessant å sjå at det
ein feirar som 100 mill. kr til flom- og skredsikring, er 100 mill. kr
som regjeringa først har kutta. Det er nemnt 80 mill. kr til breiband.
Ja, men tek ein vekk kuttet på 70 mill. kr, er det ei forsiktig
satsing. Det vart jubla over at ein har redda organisasjonar som
f.eks. 4H. Fasiten etter desse åra er at 4H har fått tydeleg dårlegare
vilkår. Kristeleg Folkeparti har gått frå å vera ein «konstruktiv
opposisjon» til å vera «opposisjon».
Etter å ha følgt denne hausten har
eg eitt spørsmål til representanten Ropstad: Kva er eigentleg Kristeleg Folkepartis
politiske prosjekt?
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg synes jo at jeg,
både gjennom framleggelsen av budsjett – alle disse rituelle rundene
med media foran hvert eneste forhandlingsmøte – og i dag har vært
veldig tydelig på hva som er Kristelig Folkepartis prosjekt. Vi
ønsker et samfunn der det er rom for mangfold, der vi tar vare på
hver enkelt. Menneskeverd er et stikkord for noe Kristelig Folkeparti
alltid løfter, og derfor er vi ekstremt stolte over det vi får til
på pleiepengeordningen eller abort- og sorteringsforebyggende tiltak.
For Kristelig Folkeparti er det alltid viktig å satse på tidlig
innsats, mer valgfrihet og fleksibilitet for familiene, som vi vet
legger grunnsteinen. Det å trygge familiene, også når det gjelder
vold og overgrep, er ekstremt viktig for å bygge trygge barn.
Vi har en kraftfull satsing på tidlig
innsats i skolen, som jeg er enormt stolt over at vi får til, for
det betyr at flere lærere kommer til å se de yngste elevene. Så
er det også vårt syn på samfunnet, at det er mer enn staten. Derfor
er sivil sektor viktig for Kristelig Folkeparti, og den har vi klart
å styrke – ikke bare i år, men også de siste foregående årene.
Mona Lill Fagerås (SV) []: Jeg var en av dem som
jublet hemningsløst da Kristelig Folkeparti fikk igjennom lærernormen
i budsjettforhandlingene med regjeringspartiene. Men jeg må si at
jeg satte kaffen i halsen dagen derpå, da det viste seg at prisen
for lærernormen var at Kristelig Folkeparti hadde gitt opp sakene
om tilbakevirkende kraft for lærerne, altså at 33 000 lærere skal
avskiltes, og 4-kravet i matte. Kristelig Folkepartis politikk blir
altså å avskilte lærere og ha tomme studieplasser på lærerstudiet
i en tid da det kanskje aldri har vært flere ufaglærte i norsk skole.
Mitt spørsmål til Ropstad blir da:
Hvordan skal vi klare å innføre lærernormen om ikke studieplassene
fylles, og når kompetente lærere blir avskiltet?
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Takk for spørsmålet,
og ikke minst takk for honnør når det gjelder lærernormen. Vi har
stått sammen i å innføre lærernormen på skolenivå, og det setter
Kristelig Folkeparti stor pris på.
Når det gjelder kompetansekravene,
er dette noe Kristelig Folkeparti fremdeles er imot. Det er sånn
at man inngår ulike forlik, så var vi – for å få gjennomført normen
– også villige til å skrive under på det som går på kompetansekravene.
Men jeg mener representanten her også peker på det sentrale, at
skal vi lykkes med normen, trenger vi flere lærere. Derfor var vi
også tydelige på at vi skal jobbe med en rekrutteringsstrategi.
Jeg tror at i det arbeidet kan det være behov for å justere på kravene,
og det kommer Kristelig Folkeparti til å jobbe med, sammen med regjeringspartiene
og Venstre, for å lykkes med å ha det som vi alle er opptatt av
– flere lærere, mer kompetente lærere og en mulighet til å kunne satse
på tidlig innsats, som er nøkkelen til å lykkes med skolen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Per Espen Stoknes (MDG) []: Mine beste øyeblikk har
jeg når jeg kjenner at jeg bor i takknemlighetens hus. Dette huset,
denne salen, vekker en slik takknemlighet i meg for at jeg kan stå
her nå i dag – oppvokst i velstående Norge, et såpass velfungerende
demokrati – sammen med 168 andre som velger å gi årevis av sitt
liv for å forbedre samfunnet vårt, så langt vi alle kan. Det gir
meg en følelse av takknemlighet når jeg nå holder innlegg her for
første gang.
Som følge av denne dyptfølte takknemligheten kommer
det også et engasjement som en direkte respons. Takknemligheten
vekker et ønske om å bidra tilbake, til å forme og skape. Dette
bringer meg selvfølgelig til statsbudsjettet – hvilket samfunn bidrar
budsjettet egentlig til å skape?
I valgkampen fikk vi høre fra regjeringspartiet
Høyre at Norge skulle bli nyskapende, smartere og grønt. Vi fikk
høre statsminister Solberg holde flere slike innlegg, og hver gang
kom det på trillende bergensk: «nyskapende, smart og grønt», og
andre ganger «grønt, smart og nyskapende». Og igjen: «Framtidens
arbeids- og næringsliv må være grønt, smart og nyskapende». Men
har slike ord noen betydning for handling, for statsbudsjettet?
Er det mulig å se en omlegging til grønt, smart og nyskapende –
ikke bare i taleflommen, men også i pengeflommen?
Jeg har nettopp lagt min rolle som
forsker og næringslivsgründer til side, og som nybakt politiker
er jeg bekymret for en voksende politikerforakt. Jeg har selv kjent
på ambivalens mot å gå inn i denne nye rollen, fordi mye av politikerforakten
har en substansiell årsak og bunner i at politikere til stadighet
bruker ord og lover ting som så i praksis viser seg å bety ingenting
– eller det motsatte.
Derfor står jeg her i dag i takknemlighet,
og samtidig med en bekymring, fordi vi uthuler språket og bidrar
til at begrepene tømmes for mening. Så for å unngå at begrepene
uthules, må vi stadig vende tilbake til og reflektere over hva ordene
betyr. Hva betyr egentlig ordene «smart», «grønt» og «grønt skifte»?
Når vet vi at det er grønt nok? Heldigvis finnes det ganske objektive
autoritative og internasjonale svar på dette. Så la meg få dele
ut karakter til Norges utvikling. Jeg er ikke sensor her, jeg formidler
kun karakterer fra eksterne sensorer.
«Smart»: En rimelig tolkning av
«smart» er at man har en høy score i DESI-undersøkelsen, Digital
Economy and Society Index fra The World Economic Forum og EU. Her
kommer Norge nå ut som land nummer to blant landene i Europa. Så
Norge er og blir ledende dersom vi med «smart» mener en rask digitalisering.
Vi gratulerer Solberg og regjeringen med å ha bidratt til dette
– å føre Norge videre i ledelsen internasjonalt til en smart digitalisering.
Så hva med «nyskapende»? Standardmålet
her er Global Innovation Index, drevet av INSEAD og verdens patentorganisasjon,
WIPO mfl. Den viser at Norge i 2017 er på 19. plass globalt, men
på en synkende trend i forhold til da regjeringen begynte, og Norge
er konsekvent dårligere enn våre nordiske naboer. Oppstartsanalytikere
i Argentum finner at Norge konsekvent er på bunnen i Norden når
det gjelder ventureinvesteringer, altså investeringer i nyskapende
bedrifter i tidlig vekstfase. Så det er fortsatt brukbare karakterer
på «nyskapende» globalt, men utviklingen går feil vei i forhold
til dem vi liker å sammenligne oss med. Da hjelper det heller ikke
med noen få millioner ekstra til Siva, IFU og næringslivsrettet
forskning – som Venstre liksom vant fram med i forhandlingene.
Og hva da med «grønt» nok? Hvert
år utgir OECD en oversikt over grønne vekstindikatorer. Her kommer Danmark,
Sverige og Finland helt på topp, mens Norge ligger langt under OECD-gjennomsnittet
på den viktigste indikatoren, årlig karbonproduktivitet. Der ligger
vi på rundt 2 pst. årlig. Norge ligger altså langt under det nivået
som til og med New Climate Economy Report anbefaler, på minst 5 pst.
per år.
Så eksamenskontoret rapporterer
da en A på «smart», en C minus på «nyskapende» og en F – eller strykkarakter
– på «grønt». Sammenlignet med våre naboland er vi mindre nyskapende
og ganske grå. Dette statsbudsjettet gjør at ordet «grønt» uthules
og mister sin mening når det kommer fra regjeringens munn – det er
grønnvask.
Hvordan kan regjeringen så rette
opp dette i sitt neste statsbudsjett? Vel, vi har 20–30 forslag
i finanskomiteens innstilling som vi tar opp til votering. Dersom disse
legges inn, hentet fra De grønnes alternative statsbudsjett, vil
nok neste OECD-karakter i grønn vekst, når den foreligger, bli atskillig
bedre, og begrepet «grønt» kan få en finanspolitisk mening igjen.
Presidenten: Representanten
Per Espen Stoknes har tatt opp de forslagene han refererte til.
Cecilie Myrseth (A) []: Framtiden er avhengig av
at vi klarer å få en god balanse mellom vekst og vern. Vi vet f.eks.
at framtidens Velferds-Norge er avhengig av bærekraftig vekst –
også i nord, hvor vi har næringer med spesielle fortrinn. Eksempler
på det er sjømat og reiseliv.
Når det gjelder reiseliv, vet vi
at Nord-Norge har en betydelig høyere vekst enn resten av landet.
Min hjemkommune, Tromsø, har de siste ti årene hatt en vekst på over
700 pst. Vi hadde en reportasje om en familie fra Sydney som var
på besøk for å se på nordlyset. Vi hadde en runde om dette i valgkampen,
hvor det ble sagt at man kanskje ikke burde ha så mange turister
langveisfra. Man burde ha flere kortreiste turister, kom det i hvert
fall fra Miljøpartiet De Grønne.
Så mitt spørsmål til representanten
er: I hvilke næringer ser man for seg at man skal legge til rette
for økt vekst, og hvordan skal man få til økt vekst i næringslivet for
framtiden?
Per Espen Stoknes (MDG) []: Takk for spørsmålet.
Vi er for en oppbygging av grønt
reiseliv. Det kan man enkelt beregne ved å se på verdiskapingen
i forhold til ressursbruken. Hvis verdiskapingen kan økes mer enn
5 pst. relativt til utslippene, blir det et grønt reiseliv. Dette
gjør det mulig å utforme reiselivspolitikken slik at en både tjener
penger og samtidig har en miljøgevinst. Ikke minst har reiseliv
den enorme fordelen at det er arbeidsintensivt. Den store verdiskapingen
i samfunnet vårt er ikke kapitalavkastning; det er de 2,5–2,8 millioner
mennesker som går på jobb hver eneste dag. Jeg tror at nettopp turismen
og reiselivsnæringen er en mulighet for Norge til å markere seg
når det gjelder økt verdiskaping, ved å bruke kulturelle og lokale
ressurser. Og jeg tror nettopp den høyverdige turismen som de spesielle
lokasjonene – som Nord-Norge og Tromsø – kan by på, er fantastiske
når det gjelder å oppnå akkurat det.
Mudassar Kapur (H) []: Da Miljøpartiet De Grønne
la fram sitt alternative statsbudsjett, sa Stoknes følgende til
NTB:
«Meningsmotstanderne klarte å parkere
oss ved å si at vi er fanatisk opptatt av klima og miljø til fortrengsel
for solidaritet. Det er feil, det har vært feil og det kommer til
å være feil.»
Kanskje tenkte Stoknes på den solidariske
elsykkelstøtten Miljøpartiet De Grønne innførte lokalt her i Oslo,
som først og fremst gikk til rikinger og samfunnstopper? For i deres
alternative statsbudsjett er det ikke mye solidaritet å se. Der
har Miljøpartiet De Grønne foreslått at flyseteavgiften, bensin-
og dieselavgiften og beskatning av biler til sammen skal utgjøre
25 mrd. kr. Dette vil ramme distriktene og næringslivet i distriktene
hardest. Kan representanten fra Miljøpartiet De Grønne forklare
oss i salen og det norske folk hvor solidariteten i dette ligger?
Per Espen Stoknes (MDG) []: Med glede! Først til
elsykkelstøtten, som innovasjonsmessig har vært en kjempesuksess:
Når et nytt produkt i et marked utløser en interesse, særlig blant
høystatusfolk, sprer det seg mye raskere gjennom sosiale normer.
Det å få i gang etterspørselen etter elsykler ved å stimulere den med
høyprofilerte, medieprofilerte tiltak har vist seg å være en dundrende
suksess. Så blir jo elsyklene billigere og billigere etter hvert
som det selges flere.
Når det gjelder flyseteavgiften
og de andre avgiftene: Dette er en del av et grønt skatteskifte
der vi gjør mange kutt i avgiftene, f.eks. på arbeidsgiversiden.
Arbeidsgiveravgiften kuttes progressivt, slik at det blir mye billigere
å ansette folk. Vi har også en netto skattelette i personinntekten
i vårt alternative statsbudsjett. Så vi øker skattene på det som
er miljøskadelig, og reduserer avgifter og skatter på det som hjelper
særlig lavinntektsfamilier. Det er det solidariske.
Sivert Bjørnstad (FrP) []: Miljøpartiet De Grønne
er et parti for eliten og for dem av oss med tjukk lommebok, ikke
for folk flest. Det er De Grønnes alternative statsbudsjett et glimrende
bevis på. Partiet ønsker å øke diverse avgifter for folk flest med
rundt 45 mrd. kr – et vanvittig høyt beløp: 15 mrd. kr ekstra i avgifter
for bilistene, 10 mrd. kr ekstra for flypassasjerene, 1 mrd. kr
i kjøttskatt og fjerning av taxfree, for å nevne noe. Alle er avgifter
som i mer eller mindre grad berører folk flest. Dette er ikke en
del av et grønt skatteskifte; dette er en skatterevolusjon.
Mitt spørsmål til representanten
fra Miljøpartiet er i grunnen ganske enkelt: Tror han at det er
de av oss med høye inntekter, en relativt sikker jobb og et fint
hus som rammes av høyere avgifter, eller tror han at det er sliterne
– studenter, minstepensjonister og folk utenfor arbeidsmarkedet
– som merker disse voldsomme avgiftsøkningene mest?
Per Espen Stoknes (MDG) []: Under Fremskrittspartiet
og Høyres regjering øker antall fattige i Norge. Nav-undersøkelsen
viser at antallet har gått opp fra 7,5 pst. til over 9,3 pst. De
som står for en usolidarisk økonomisk politikk, er særlig Fremskrittspartiet,
som kutter avgiftene til de rikeste og løfter fram dem, samtidig
som man prøver å snakke seg fram til det motsatte.
Vi går inn for økt minstepensjon.
Vi gir et kjempeløft for psykisk helse. Vi kutter i arbeidsgiveravgiften.
Vi innfører mer progressiv personskatt. Det betyr at det blir billigere
for folk. Hvis en vanlig lavinntektsfamilie legger om forbruket
sitt til å bli noe grønnere på enkelte ting, f.eks. spiser litt
mindre kjøtt, vil altså den med vårt statsbudsjett komme ut med
10 000 kr mer enn med regjeringens statsbudsjett. Videre går vi
for å utrede borgerlønn, som vil gi en helt annen form for trygghet.
Vi går for fri rettshjelp. Vi går for kortere arbeidstid og gratis
barnehage for (presidenten klubber) lavinntektsfamilier. Det er
vidt spekter av solidariske (presidenten avbryter) tiltak.
Presidenten: Taletiden
er ute.
Replikkordskiftet er omme.
Bjørnar Moxnes (R) []: Regjeringen lanserte forslag
til budsjett 2018 som et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb
og et bærekraftig velferdssamfunn. I løpet av regjeringens fire
år ved makten har vi sett fint lite til dette. Økende forskjeller,
systematisk svekkelse av arbeidsfolks rettigheter og høy arbeidsløshet
er det som kjennetegner den mørkeblå regjeringens politikk. Men
problemet går lenger tilbake i tid.
Bondevik II-regjeringen svekket
fellesskapet med skattekutt på 30 mrd. kr fra 2001 til 2005. I de
neste åtte årene trykket den rød-grønne regjeringen inn pauseknappen.
De holdt skattenivået fra 2004 uendret i hele perioden, fram til
2013. Så kom en mørkeblå regjering og svekket fellesskapet med nye
skattekutt, på over 20 mrd. kr. Og neste år kutter de enda mer.
Dette er mønsteret. Når de borgerlige har makten, fører de en målrettet
politikk for å svekke fellesskapet og øke forskjellene. Når rød-grønne
partier vinner makten, opptrer de som et pauseinnslag før en ny
borgerlig regjering fortsetter skattekuttene.
Hvis vi skal bekjempe forskjellene
og sikre finansieringen av fellesskapets velferd i framtiden, må
venstresiden slutte å opptre som et pauseinnslag mellom borgerlige
regjeringer. Den jobben har Rødt nå tatt fatt på. Flere har spurt
meg hva Rødt egentlig kan få til med én representant på Stortinget,
attpåtil med en borgerlig regjering. Til det vil jeg for det første
si: Regjeringen er ikke eneveldig i Norge. Kampen om hvor mye den
får gjennomført er ikke tapt, den er i gang, og Rødt gir den kamp for
hver meter, nå også på Stortinget. For det andre: I tillegg til
forsvarskampen mot borgerlig politikk skal vi skape en offensiv,
radikal politikk, få mindre forskjeller, styrket velferd og bekjempe
sosial dumping og privatisering. Vi har blinket ut 100 steder vi
starter på dette arbeidet, i forslagene våre til statsbudsjett for
2018.
For det første: Styrking av velferden.
Regjeringen sier at kommunene har aldri hatt så god råd som det
de har nå, men i lokalsamfunn landet rundt kjenner ikke folk seg
igjen i den fortellingen. Den norske staten er søkkrik, men i mange
kommuner har de dårlig råd, gjelden er stor og velferdstjenestene
er presset – over grensen til det forsvarlige. Se bare på hvordan
de i hjemmetjenesten må løpe fra bruker til bruker, hvordan det spinkes
og spares i det kommunale barnevernet, eller hvor mange elever som
har hverdagen sin i nedslitte skolebygg.
Økte inntekter til kommunene er
en hovedprioritering for Rødt. For oss er det viktig at verdiskapingen
som skjer landet rundt, også tilfaller folk i lokalsamfunn landet
rundt. Så vi foreslår å øke overføringene til kommunene med 12 mrd.
kr, som er langt mer enn noe annet parti på Stortinget.
For det andre bekjemper vi fattigdom.
Altfor mange barn vokser opp i fattige familier, og altfor mange
minstepensjonister lever under fattigdomsgrensen. Rødt foreslår
en tiltakspakke på 4 mrd. kr mot fattigdom ved å øke barnetrygden,
ved å øke engangsstønaden ved fødsel og adopsjon, ved å gjeninnføre
barnetillegget i uføretrygden, og ikke minst ved å øke minstepensjonen både
for aleneboende og for gifte og samboende.
For det tredje: Få flere i arbeid.
Vi øker rammene for sysselsettingstiltak, vi øker bevilgningene
til flom og rassikring, og vi viderefører tiltakspakkene mot ledighet, som
er viktig i kommuner landet rundt.
Hvor tar vi pengene fra? Svaret
på det er gjennom en mer rettferdig skattepolitikk. Vi holder skatten
uendret for dem som tjener under 600 000 kr i året, og øker den for
dem som tjener mer enn det, ikke minst for dem som har inntekter
over 850 000 kr i året.
De hundre forslagene våre er bare
en start. I tiden framover vil Rødt fortsette arbeidet med å skape
en offensiv, radikal politikk for mindre forskjeller, styrket velferd
og å bekjempe sosial dumping og privatisering.
Med dette tar jeg opp Rødts hundre
forslag til budsjettet for neste år.
Presidenten: Da
har representanten Bjørnar Moxnes tatt opp de forslagene han refererte
til.
Det blir replikkordskifte.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: For Arbeiderpartiet
er utdanning blant de viktigste satsingsområdene. Derfor har vi
prioritert kvalitet i barnehagen, tidlig innsats, flere lærere,
yrkesfagene, kampen mot mobbing samt flere fagskoleplasser og studieplasser
langt høyere enn regjeringen i vårt alternative budsjett.
Det er overraskende å se at utdanning
ikke engang er inne på Rødts «topp ti»-liste over viktigste saker.
Betyr dette at representanten er fornøyd med regjeringens budsjett,
eller ønsker han en annen politikk? Hva er Rødts viktigste utdanningssatsing?
Bjørnar Moxnes (R) []: I våre hundre forslag ligger
det bl.a. inne en massiv satsing på kommuneøkonomien. Det er kommunene
som betaler for grunnskolen, og fylkeskommunene betaler for den
videregående skolen. De er kraftig underfinansiert, det vet vi.
Vi bevilger langt mer enn Arbeiderpartiet for å sørge for at de som
driver skolene, og betaler for skolene, skal ha råd til både å ruste
opp bygninger og bygge nye skolebygg, og også sikre en god kvalitet
på undervisningen. Det er vårt viktigste tiltak på utdanningssiden.
I tillegg ser vi at veldig mange
faller fra, spesielt på yrkesfag. Det tror vi bl.a. skyldes at mange
ser at det ikke er noen framtid innenfor mange håndverksfag på grunn av
sosial dumping, som brer om seg. Så våre tiltak for å styrke Økokrim,
styrke Arbeidstilsynet og bekjempe sosial dumping er også avgjørende
for å sikre at de som velger yrkesfag, byggfag, skal ha et yrke
å gå til i framtiden.
Henrik Asheim (H) []: I representanten Moxnes’ eget
prinsipprogram står det:
«Kapitalismen har overlevd seg selv.
Nå haster det å bli kvitt den.»
Og videre:
«Arbeiderklassen kan ikke styre
innenfor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten og med
utgangspunkt i det borgerlige statsapparatet.»
Med det utgangspunktet er det litt
overraskende, ettersom vi i dag diskuterer et statsbudsjett innenfor
kapitalismens rammer, som legger eiendomsretten til grunn og er
laget av det borgerlige statsapparatet, at representanten Moxnes
velger å fremme hundre endringsforslag til dette statsbudsjettet,
bl.a. å avvikle 350-kronersgrensen for netthandel og å redusere
stortingslønnen til 749 000 kr.
Hvorfor er ikke ett av de hundre
forslagene å avvikle kapitalismen som system? Eller er partiet Rødt
blitt nettopp et pauseinnslag mellom borgerlige regjeringer?
Bjørnar Moxnes (R) []: Vi tror vel ikke at én representant
på Stortinget i seg selv skaper en revolusjon. Når revolusjonen
kommer, vil også Asheim merke den, det er jeg helt sikker på! (Munterhet
i salen.) Men vi starter ikke ett sted, vi starter hundre steder
i forslagene våre til budsjettet.
Så vet jo vi som sosialister at
det å ha arbeidskraft tilgjengelig er den viktigste kapitalen man
kan ha. Vi har hatt halvannen stilling siden vi kom inn på Stortinget. Fra
nyttår har vi en full stab tilgjengelig, så for neste års budsjett,
altså 2019, vil nok også Asheim se at det er enda flere og enda
bedre forslag.
Men det er klart: Man kan ikke vedta
sosialisme i et parlament, det må skapes av befolkningen. Så det
vil uansett ikke skje gjennom vedtak i Stortinget, det vil naturligvis
skje på annet vis.
Helge André Njåstad (FrP) []: Eg òg begynner å lura
litt på om Raudt ser på seg sjølv som eit pauseinnslag, all den
tida staben er i mellombelse og ikkje i faste stillingar. Det såg
me på intranettet til Stortinget.
Men spørsmålet mitt skal ikkje gå
på det, det skal gå på ei av dei fyrste sakene Moxnes tok opp då
han vart vald, nemleg 100 pst. skatt på all inntekt over 1,5 mill. kr. Eg
var veldig spent på om eg skulle sjå det igjen i det fyrste budsjettforslaget,
men registrerer at eit par månader innanfor dette huset har fått
Moxnes og Raudt til å gå vekk frå eit av dei viktigaste løfta frå
tidlegare. Så eg lurer på kva som er bakgrunnen for at det ikkje
lenger er ein god idé å skattleggja all inntekt over 1,5 mill. kr
100 pst.
Bjørnar Moxnes (R) []: Her kan jeg ikke berolige
Fremskrittspartiet, for dette er ikke noe som jeg har funnet på.
Rødts landsmøte vedtok en endring av skattepolitikken i vår. Vi
gikk over til en litt annen modell fordi det er mer hensiktsmessig
å drive inn penger fra rikingene på annet vis enn å ha totalskatt
på alt over halvannen million kroner – så vi har altså et annet
skatteopplegg nå.
Det overraskende er jo hvor mye
penger vi får inn til fellesskapet ved forholdsvis moderate økninger
i inntektsskatten for dem som har over 1,2 mill. kr i årsinntekt.
Det er snakk om nærmere 200 000 mennesker som har det, og ved å
skattlegge de inntektene litt mer rettferdig får vi råd til å sikre
kommuneøkonomien, vi får råd til å starte innfasing av gratis tannlege,
vi får råd til tiltak mot arbeidsledighet – vi får råd til veldig
mye som styrker velferden gjennom en ganske moderat økning kun i inntektskatten.
Så tar vi resten av skatteopplegget neste år. Da kommer det enda
mer inn til fellesskapet.
Heidi Greni (Sp) []: Rødt vil øke tilskuddet til
bredbånd, og det er bra. Rødt mener også at det må gjøres drastiske
grep innenfor transport, bl.a. at det må bli enklere å reise klimavennlig
for å redusere utslippene. Det er også bra. Men jeg savner en forståelse
for hvor forskjellig dette landet vårt er.
Rødt sier at den veibyggingen som
regjeringen foreslår i statsbudsjettet, er uansvarlig og foreslår
å kutte bevilgningene. Pengene omfordeles til jernbane, sykkel-
og gangveier. Senterpartiet har i sitt alternative budsjett foreslått
1 mrd. kr til opprustning av fylkesveier. Det er helt nødvendig
for transportetaten, som sier at det mangler 1,5–2 mrd. kr for å
tette vedlikeholdsetterslepet.
Næringslivet i distriktet, bl.a.
fiskeriene, som er vår vekstnæring nr. én, peker på dårlig veistandard
som et hovedproblem for dem. Vil Rødt tilby kollektivtilbud til fiskeeksportører
og folket langs vår langstrakte kyst, eller har de rett og slett
glemt hvordan dette landet ser ut?
Bjørnar Moxnes (R) []: Det vi foreslår, er å videreføre
veibevilgningene på 2017-nivå. Vi går altså imot den kraftige økningen
i budsjettene til vei som regjeringen legger inn for 2018. Vi viderefører
2017-nivået.
Så foreslår vi i våre forslag å
øke bevilgningene til kollektiv med 2 mrd. kr og bevilgningene til
vedlikehold på jernbane med 1,8 mrd. kr. Her er etterslepet stort. Her
har regjeringen valgt å bruke de store pengene på å starte en reform
som skal gi selskaper fra Kina og Tyskland sugerør inn i statskassa
istedenfor å sørge for å bruke pengene på å ruste opp infrastrukturen
på jernbanen.
Vi tror det er viktig å bygge ut
nye veier i tråd med det som har vært nivået fram til 2017, og ikke
minst satse på jernbane, hvor det er store mangler per i dag.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Siv Jensen []: La meg først få lov å si at
forhandlingene om neste års statsbudsjett mellom Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre har vært konstruktive. La meg benytte
anledningen til å takke alle dem som har stått på og bidratt til
denne enigheten.
Regjeringen la i oktober frem et
budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn.
Budsjettet som Stortinget vedtar i dag, viderefører regjeringens
prioriteringer av tiltak som gjør oss bedre rustet til å møte de
utfordringene som vi vet vil komme i fremtiden.
Regjeringen har styrt Norge trygt
gjennom en krevende tid. Vi har håndtert den største migrasjonskrisen siden
annen verdenskrig, og vi har vært utsatt for det mest alvorlige
oljeprisfallet på 30 år.
Det å ha en jobb å gå til er viktig
for oss alle. Det er viktig for den enkelte, og det er viktig for
Norge. Derfor er det også grunn til å glede seg over at den vanskeligste perioden
nå er bak oss.
Regjeringens politikk har virket.
Veksten i norsk økonomi er på vei opp, ledigheten går ned, og det
skapes flere jobber. Konjunkturnedgangen som fulgte etter oljeprisfallet
for tre år siden, er nå over. Flere får jobb. Sysselsettingen øker,
og andelen av befolkningen som er i jobb, har sluttet å falle. Også
på Sør- og Vestlandet, der tilbakeslaget traff hardest, er nedgangen
i ferd med å snu, til ny vekst og optimisme. Det skal vi glede oss
over. Vår viktigste oppgave nå er å legge til rette for at optimismen
vedvarer, at investeringene kommer, at folk føler seg trygge, fordi
de har en jobb å gå til, og fordi de ser lyst på sin egen økonomiske
fremtid.
Vi går bedre økonomiske tider i
møte, og innfasingen av oljepenger over statsbudsjettet må tilpasses.
Da unngår vi å legge press på kronekursen og undergrave den positive
utviklingen i næringslivet. Regjeringen legger derfor opp til nøytral
finanspolitikk i 2018. Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet
anslås til under 3 pst. av kapitalen i Statens pensjonsfond utland.
Siden handlingsregelen ble innført,
har sterk vekst i fondskapitalen gitt rom for at hver sittende regjering har
kunnet øke bruken av oljeinntekter betydelig. Nå går vi inn i en
ny tid. For det første gir lavere petroleumspriser mindre inntekter
for staten. For det andre er anslaget på forventet realavkastning
justert ned fra 4 pst. til 3 pst. Et samlet storting har sluttet
seg til denne endringen.
Regjeringen tar denne nye virkeligheten
på alvor. Budsjettet for 2018 innebærer en bærekraftig finanspolitikk,
som støtter opp under omstilling og legger til rette for at den
positive utviklingen i norsk økonomi kan fortsette.
I årene som kommer, vil petroleumsnæringen
bidra mindre til veksten i norsk økonomi enn det vi har vært vant
til. Derfor må vi legge til rette for ny vekst i andre næringer.
Bedret konkurranseevne gir et viktig bidrag i de omstillinger norsk
økonomi må gjennom, men det er også viktig hvordan vi bruker pengene
over statsbudsjettet.
Vi har vært gjennom et kraftig oljeprisfall.
Mange har mistet jobben, og mange private bedrifter har vært gjennom
tøffe og store omstillinger. Vi kan ikke ha en situasjon der staten
ikke omstiller seg. For å møte utfordringene må vi prioritere tiltak
som kan øke vekstevnen i økonomien, og vi må bruke pengene i offentlig
sektor smartere. Det har denne regjeringen foreslått i alle de budsjettene
den har lagt frem.
For å få bedre tjenester og mer
ut av ressursene i offentlig sektor gjennomfører vi reformer i kommunesektoren,
i politiet, av jernbanen og av høyskolene. Disse reformene styrker
konkurranseevnen for næringslivet, de gir et bedre tilpasset offentlig
tjenestetilbud og vil kunne frigjøre midler på statsbudsjettet som
vi kan bruke til å utføre viktige samfunnsoppgaver.
Det er fortsatt rom for å jobbe
bedre og finne nye, gode løsninger i offentlig sektor. Vi må tørre
å spørre oss om de ordningene vi har i dag på ulike områder, er
utdaterte, eller om vi kan gjøre ting på en annen måte, slik vi bl.a.
gjør med selskapet Nye Veier AS. Nye Veier AS skal tenke nytt i
måten å bygge vei på. Målet er å få mer igjen for hver krone vi
bruker. Det vil gagne folk som ferdes på veien, og det kan bety
store besparelser for samfunnet.
I perspektivmeldingen viste vi at
Norge står overfor betydelige utfordringer når vi skal finansiere
velferdsordningene våre i fremtiden. Når utfordringene blir større
og det økonomiske handlingsrommet mindre, har vi et stort ansvar
for å tenke nytt. Derfor skal vi fortsette å modernisere Norge.
Reformarbeidet i offentlig sektor må fortsette, og vi må jobbe målrettet
for å forenkle hverdagen for folk flest og for næringslivet.
Samtidig som vi gjennomfører reformer
og effektiviserer, prioriterer vi vekstfremmende skattelettelser
og samferdsel, forskning og utdanning. Det fortsetter vi med i budsjettet
for 2018. Ved å fortsette satsingen på samferdsel, forskning og
utdanning vil vi med budsjettenigheten redusere næringslivets transportkostnader, styrke
nyskapingen og heve kompetansen i befolkningen. På den måten bedrer
vi grunnlaget for morgendagens næringer. Samtidig fortsetter også
regjeringens satsing på helse, sosialt sikkerhetsnett, kommunene,
forsvar og justis og beredskap.
Lavere skatt handler om at en familie
skal få beholde mer av inntekten hver måned, og at bedriftene skal
få beholde mer av overskuddet til å investere i nye arbeidsplasser.
I budsjettet Stortinget vedtar i
dag, ligger hovedtrekkene i regjeringens skatte- og avgiftsforslag
fast. Inntektsskatten reduseres, i tråd med Stortingets enighet om
en skattereform, fra 24 pst. til 23 pst., og verdsettingsrabatten
i formuesskatten økes fra 10 pst. til 20 pst. Det gir sterkere incentiver
til å spare, investere og arbeide. Den nye ordningen for beskatning
av opsjoner økes fra 30 000 kr til 500 000 kr. Det kan gjøre det
lettere for små, nyetablerte selskap å rekruttere og holde på dyktige
ansatte.
Eiendomsskatten på maskiner og utstyr
fases ut. Lavere eiendomsskatt øker bedriftenes lønnsomhet og bidrar
til investeringer og arbeidsplasser. Denne skatten oppleves også
for mange bedrifter som uforutsigbar og er et hinder for nyetableringer
og en ulempe for etablerte bedrifter. Budsjettavtalen opprettholder,
med noen endringer, regjeringens forslag om å fjerne denne skatten.
De såkalte monstermastene og kraftnettet skal fortsatt betale eiendomsskatt,
og Stortinget ber også regjeringen sørge for at det gis tilnærmet
full kompensasjon til kommuner som får redusert eksisterende inntekter som
følge av endringene.
I 2018 får elbiler fritak for avgiftene
på trafikkforsikring og omregistrering, slik regjeringen har foreslått. Gjennom
budsjettenigheten er det klart at elfirmabiler beholder 40 pst.
rabatt i firmabilbeskatningen, og det innføres ikke engangsavgift
for elbiler.
Omleggingen av engangsavgiften i
miljøvennlig retning forsterkes i 2018 ved at CO2-komponenten økes og vektkomponenten
reduseres ytterligere.
Budsjettet som Stortinget vedtar
i dag, bidrar til å skape morgendagens jobber gjennom satsing på
kunnskap, forskning og innovasjon. Vi bygger mer vei, vi bygger
mer bane. Vi satser på helsetjenester og velferd i kommunene. Vi
kutter ventetider, utvider tilbud og hever kvaliteten. Vi prioriterer
innsats mot barnefattigdom, og vi styrker barnevernet. Arbeidet
med tidlig innsats i skolen forsterkes. Vi investerer i politiet
og Forsvaret for økt trygghet i hverdagen og bedre beredskap i en usikker
tid. Vi reduserer skatter for folk og bedrifter for at det skal
lønne seg både å skape, investere og jobbe i Norge. Budsjettavtalen
med Kristelig Folkeparti og Venstre innebærer at det blir lettelser
også i 2018. På den måten styrker regjeringen velferden i dag og
trygger Norge for fremtiden.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Trond Giske (A) []: Ingen finansmininister har noensinne
hatt så mye oljepenger til disposisjon som Siv Jensen, og med begrunnelse
i den svake økonomiske veksten og lave sysselsettingsveksten under
hennes tid er den reelle bruken av penger nesten doblet. Vi er blitt
mer oljeavhengig enn noensinne. Nå er festen imidlertid over. På
side 52 i nasjonalbudsjettet beskrives det såkalte handlingsrommet
i årene framover: 18 mrd. kr i økte inntekter hvert år av skatter
og avgifter og oljepengebruk, utgifter bindes opp til folketrygd
og demografikostnader – og hvis en da i tillegg tar NTP og forsvarsplan,
er alle pengene brukt opp. Med dette bildet har Fremskrittspartiet
gått til valg på 50 mrd. kr i skattekutt. Hvor skal disse skattekuttpengene
tas? Hvilke velferdsordninger skal skjæres ned for å få plass innenfor
et handlingsrom som ifølge hennes eget dokument, på side 52, er
lik null?
Statsråd Siv Jensen []: For det første har ikke jeg
registrert at Arbeiderpartiet har motsatt seg den oljepengebruken
som regjeringen har lagt til grunn gjennom de siste årene. Forskjellen
er marginal og knapt merkbar, så hvis Arbeiderpartiets kritikk skulle
stått seg, ville Arbeiderpartiet ha måttet kutte i ganske mange
av disse milliardene som de mener at regjeringen ikke burde brukt.
Det har jeg ikke registrert at Arbeiderpartiet gjør.
Så har ikke Fremskrittspartiet tallfestet
50 mrd. kr i skattekutt. Men det er helt riktig observert at Fremskrittspartiet
ønsker å fortsette å redusere skatter og avgifter i årene som kommer.
Den ambisjonen ligger fast, og den står i grell kontrast til Arbeiderpartiets
løfter om å skjerpe skattene. Nå er det litt uklart for meg hvor
mye Arbeiderpartiet vil skjerpe skattene med de neste årene, all
den tid de i sitt alternative budsjett bare for neste år foreslår
å skjerpe skattene med over 8 mrd. kr. Jeg mener det er gal politikk.
Jeg mener vi står oss på å ha konkurransedyktige skatter i Norge.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I et samfunn er det viktig
å se det enkelte mennesket og legge til rette for ulike behov som
den enkelte har. Fremskrittspartiet har over lengre tid kjempet
med nebb og klør mot kravet fra over 30 000 pensjonister om å få
pensjonsslippen sin på papir. I denne salen forrige uke brukte Fremskrittspartiets
talsperson, representanten Wiborg, tid på innstendig å oppfordre
Kristelig Folkeparti om å trekke sitt forslag om at en skulle ha
pensjonsslippen på papir. Statsråd Hauglie svarte på direkte spørsmål
at det var helt umulig å bekrefte at regjeringen ville følge opp
i revidert. Videre sa statsråden at «forslaget som nå vedtas, ikke
har penger med seg, og det vil derfor være vanskelig å følge opp».
Kan finansministeren garantere at
alle pensjonsmottakere som ønsker det, får pensjonsslippen i posten fra
1. juli 2018, i tråd med hva flertallet på Stortinget har bedt regjeringen
om å sørge for?
Statsråd Siv Jensen []: Nå er det arbeids- og sosialministeren
som har ansvaret for å følge opp det vedtaket fra Stortinget, men
jeg er helt sikker på at hun, som resten av regjeringen, følger
opp de vedtak som til enhver tid fattes av Stortinget.
Når det er sagt, er jeg helt enig
i den første setningen til representanten Gjelsvik, om at det er
viktig å se det enkelte mennesket i et samfunn. Det å se enkeltmennesker
har en viktig verdi, og da handler det om å legge til rette gjennom
et mangfold av virkemidler som gjør at enkeltmennesker kan leve
frie og selvstendige liv. Derfor er det viktig for denne regjeringen
f.eks. å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket, for det
handler om å kunne ta bedre valg i egen økonomi. Det står i kontrast til
Senterpartiets budsjettalternativ, hvor man foreslår å skjerpe skattene
med flere milliarder kroner samlet sett. Det handler om f.eks. å
føre en god distriktspolitikk gjennom å bygge ut infrastruktur og
gjennom å ha konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet,
slik at man kan bygge seg gode muligheter uansett hvor i landet
man er bosatt. Det har denne regjeringen lagt til rette for, og
derfor går det også nå bra over hele landet.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: På side 27 i proposisjonen
for skatter og avgifter kan vi lese at om lag 12 pst. av skattyterne
får økt skatt, og at andelen personer som får skatteskjerpelse,
er størst i de høyeste inntektsgruppene. Men jeg lurer på om ikke
det er en liten omskriving av fakta, for det er vitterlig sånn at
formuesskattekuttene er større enn skatteøkningene, og at de med
de største inntektene og formuene fortsatt får store skattelettelser.
I sum etter fire år med denne regjeringen sitter de igjen med de
største skattelettelsene. Eller tar jeg feil?
Statsråd Siv Jensen []: Fordelingsprofilen på regjeringens
skatteopplegg er presentert på flere steder i budsjettdokumentene,
og viser at de aller fleste mennesker kommer godt ut med det opplegget
som regjeringen har lagt opp til. Det er helt riktig at vi i tråd
med skatteforliket som er inngått av mange partier her i Stortinget,
har fulgt opp bl.a. ved å gjøre endringer i verdsettelsesrabatten,
som handler om arbeidende kapital. Det er viktig. Det handler om
at vi skal ha et konkurransedyktig næringsliv hvor vi slutter å
forskjellsbehandle det å være norsk eier i Norge og det å være utenlandsk
eier i Norge. Jeg skjønner at det kanskje ikke er viktig for SV,
men det er viktig for regjeringen, fordi det handler om å legge
til rette for å skape vekst og verdiskaping over hele landet. Vi
vet erfaringsmessig at det norske eierskapet har betydd mye rundt
omkring i mange deler av landet, kanskje særlig i krevende tider.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Mange foreldre til
alvorlig sjuke barn gjør en fantastisk innsats for å gjøre livet
til ungene best mulig. Noe vi har vært opptatt av, er at staten
også skal være med på å skape trygghet og forutsigbarhet for de
familiene. Derfor er vi veldig fornøyd med budsjettavtalen, der
to av tre viktige punkter for Kristelig Folkeparti blir fulgt opp.
Det første gjelder psykisk utviklingshemmede over 18 år, for dem er
det unntak for å kunne få pleiepenger. Det andre er at en får 100 pst.
kompensasjon for tidligere lønn hele femårsperioden i stedet for
66 pst. etter ett år. Det er vi veldig fornøyd med.
Det siste punktet som gjør at det
blir komplett, er at en kutter den femårsregelen en har i dag, slik
at en mister muligheten til pleiepenger etter fem år. Er finansministeren
enig i intensjonen til Kristelig Folkeparti om å styrke pleiepengeordningen
videre, eller vil hun kjempe mot en sånn endring?
Statsråd Siv Jensen []: La meg først få lov å si at
jeg synes det er bra at Kristelig Folkeparti er så fornøyd med den
budsjettenigheten som er inngått i Stortinget. Det er bra. Vi burde
gjøre mye mer av det i tiden som kommer – å bli enig med Kristelig
Folkeparti om store og viktige spørsmål for Norge i årene som ligger foran
oss.
Når det gjelder pleiepengeordningen,
har det vært et tema i mange ulike sammenhenger. Regjeringen har vist
at dette har vært en ordning som er viktig for oss – å innrette
den på en måte som treffer bredere, og legge til rette for at flere
foreldre som har alvorlig syke barn, får muligheten til å inngå
i ordningen – og jeg opplever at det har vært liten uenighet om
det. Det rare er at ingen gjorde noe med det før denne regjeringen
faktisk foreslo det. At Kristelig Folkeparti har ønsket å styrke
denne ordningen, har vi oppfattet. Det er det også blitt enighet om
å gjøre, og regjeringen kommer til å følge opp den enigheten som
ligger til grunn mellom de fire partiene.
Per Espen Stoknes (MDG) []: Vi i De Grønne er skuffet
over at regjeringen ikke leverer nok skattelette – på viktige grønne
områder. Våre forslag er at vi kutter moms på frukt og grønt, vi
kutter i avgifter på reparasjon, og vi kutter i avgifter på kollektivtransporten. Hvorfor
er det De Grønne som særlig kutter i arbeidsgiveravgiften for å
skape flere arbeidsplasser som gir skattefradrag på enøktiltak på
nær 0,5 mrd. kr? Hvorfor er det De Grønne som må stå på barrikadene
for å innføre et minstefradrag i næringsinntekten som gjør hverdagen
enklere for næringsdrivende, osv.? Vi hadde håpet å finne sammen
med regjeringspartiene om et slikt reelt grønt skatteskifte.
Så mitt spørsmål er: Hvorfor vil
ikke lenger finansministeren og regjeringen kjempe for lavere avgifter
på de godene som vi alle vil ha mer av, balansert mot avgifter på
vitenskapelig dokumentert miljøskadelig forbruk, som vi vil ha mindre
av?
Statsråd Siv Jensen []: Gjennom mange inngåtte budsjettavtaler
mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre
har det grønne skatteskiftet stått i fokus. Vi har holdt systematisk
på med det, på en måte som nå gir resultater. Vi ser det f.eks.
på utslippene fra personbiler. Gjennom de skiftene vi har foretatt
på det området, får vi nå til resultater gjennom at bilparken skiftes
ut, og at utslippene går ned – rett og slett fordi vi gjør det rimeligere
for folk å kunne ta gode valg.
Det sagt tror jeg Miljøpartiet De
Grønne skal være litt forsiktig med å skryte av skatteprofilen i
budsjettopplegget sitt. Man må se på helheten, og den regningen man
ville ha fått servert fra Miljøpartiet De Grønne, gitt at deres
budsjett hadde blitt vedtatt, tror jeg veldig mange ville ha betakket
seg for.
Bjørnar Moxnes (R) []: Siv Jensen øker avgiften,
over natten, med over 80 pst. på sukker og sjokolade. Jeg tror at
Anders Lange ikke bare spreller, men roterer vilt rundt i graven
sin når hans parti er blitt det store avgiftssjokkpartiet. Det alvorlige
her er at det handler om arbeidsplasser landet rundt. Det handler om
Borg i Sarpsborg, Berentsens Brygghus i Egersund, Brynild i Fredrikstad,
Oskar Sylte i Molde, Mack i Tromsø, Trondheim med Nidar, Aass i
Drammen, Hansa i Bergen og Freia her i Oslo.
Ser finansministeren at denne avgiftsøkningen
kan føre til både en voldsom økning i grensehandelen i Sverige og
– ikke minst – en økning i den momsfrie netthandelen, som er avgiftsfri
opp til 350 kr per forsendelse, på bekostning av norsk næringsmiddelindustri?
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Statsråd Siv Jensen []: For det første er det Stortinget
som velger å saldere budsjettet gjennom å øke den avgiften. Det
er altså i utgangspunktet ikke et forslag denne regjeringen har
lagt frem. Men enigheten er helt innenfor rammene av hva som er
akseptabelt, særlig fordi man må se skatte- og avgiftsopplegget
i sin helhet.
Jeg må si at er det ett parti og
én representant som ikke har noen troverdighet når det gjelder skattereduksjoner,
er det Rødt. Rødt går til valg på å skjerpe skattene betydelig.
Man må se på helheten, og denne regjeringen har vært opptatt av
å styrke rammebetingelsene for norsk næringsliv i alle sine budsjetter.
Derfor har vi gjort noe med selskapsskatten, derfor har vi gjort
noe med formuesskatten, derfor gjør vi nå noe med maskinskatten.
Summen av det styrker rammebetingelsene for norsk næringsliv, og
det i tillegg til – selvfølgelig – alt det andre vi gjør når det
gjelder infrastrukturforbedringer, som jeg heller ikke opplever
er et av satsingsforslagene til Rødt, eller satsingen på kunnskap,
på innovasjon og forskning og på gode rammebetingelser for næringslivet generelt.
Presidenten: Neste
og siste replikant er Trond Giske.
Trond Giske (A) []: President, først til forretningsordenen.
Det er ikke slik at Arbeiderpartiet har avgitt sine replikker til
andre, det skal etter størrelsen være tre til oss. Vi avstår gjerne
en, men to replikker skal Arbeiderpartiet ha til finansminister
og statsminister. Noe annet har i hvert fall ikke vært vedtatt i
komiteen.
Så til spørsmålet til finansministeren:
Jeg har ved en rekke anledninger spurt finansministeren om mulige effektiviseringer
i statsbudsjettet. Jeg har vist til at den rød-grønne regjeringen
gjennomførte en pensjonsreform som bare i 2018-budsjettet sparer
staten for 30 mrd. kr, først og fremst ved økt arbeidsdeltagelse,
og spurt hvilke reformer som Høyre og Fremskrittspartiet – som så
ofte kritiserer opposisjonen for ikke å være reformvennlig nok –
har gjennomført som har noe i nærheten av et slikt besparingspotensial.
ABE-reformen blir dratt fram, og den gir kanskje et par milliarder
over mange år gjennom et rent rammekutt. Så her får Siv Jensen anledning
til å fortelle Stortinget hvilke reformer som kan måle seg med pensjonsreformen
i reell besparelse på statsbudsjettet.
Statsråd Siv Jensen []: Jeg merker meg at når Arbeiderpartiet
skal diskutere reformer, har de egentlig bare ett svar, og det er
pensjonsreform – mens de i handling har stemt mot omtrent alle de
forslag denne regjeringen har lagt frem gjennom flere år, som har handlet
om å effektivisere, avbyråkratisere og forenkle.
Jeg brukte en stor del av innlegget
mitt på å snakke om akkurat dette spørsmålet, for det er viktig.
Det kommer til å bli enda viktigere i årene som kommer, at vi tør å
prioritere, at vi tør å diskutere hvordan vi kan frigjøre handlingsrom
nettopp for å kunne satse på å bedre velferden i dette landet. Men
da må også Arbeiderpartiet nå bevege seg fra å ha en retorisk øvelse
rundt spørsmål om reformer til faktisk å stemme for dem. Hvis det
vi ser, er et Arbeiderparti på vei dit, ville ingenting ha gledet meg
mer. Vi kommer nemlig til å trenge mange flere reformer i tiden
som kommer. Da må vi både gjennomføre dem og stå ved dem når noen
begynner å mislike dem.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsminister Erna Solberg []: Statsbudsjettet for
2018 legger til rette for fortsatt grønn økonomisk vekst, for nødvendig
omstilling, for flere i jobb og dermed et mer bærekraftig velferdssamfunn.
Norsk økonomi er i et roligere farvann
etter at vi har opplevd en brottsjø etter at oljeprisen falt med
over 70 pst. fra oljepristoppen i 2014. Det vi ser nå, er at den økonomiske
veksten er på vei opp, at ledigheten er på vei ned, og at det skapes
flere jobber. Prognosene tilsier at i de kommende årene vil norsk
økonomi vokse noe mer enn normalt. Det er gledelig, ikke minst fordi
økt økonomisk vekst gir et mer bærekraftig velferdssamfunn. Det
var riktig å bruke mer oljepenger da vi skulle motvirke virkningene
av oljeprisfallet. Nå er det riktig at veksten i overføringene fra
fondet blir mindre i årene fremover.
Når økonomien vokser, må vi holde
igjen på oljepengebruken og på offentlige utgifter, først og fremst
for å sikre den grunnleggende velferden vår og sørge for at ikke
for høy vekst i det offentlige truer konkurranseevnen til norsk
økonomi. Norsk næringsliv er grunnlaget for arbeidsplassene både
i dag og fremover. Det er derfor betryggende at regjeringens innstramning
i handlingsregelen får full tilslutning i Stortinget, og at vi fortsatt
ligger under handlingsregelen med dette budsjettet. Det ville vært
galt å øke den offentlige utgiftsveksten og finansiere det med å
inndra familiers kjøpekraft og bedrifters investeringskraft gjennom
økte skatter og avgifter, ikke minst i en tid etter at alle partene
i arbeidslivet har stilt seg solidarisk for å skaffe flere jobber
ved å ha moderate lønnsoppgjør. Økte offentlige utgifter nå ville skapt
færre jobber som bidrar til statsbudsjettet, og flere som spiser
av statsbudsjettet. På lang sikt undergraver det mulighetene våre
for å ha et bærekraftig velferdssamfunn.
Flere i jobb og flere som jobber
lenger, er det absolutt viktigste for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Derfor
skal flere kvalifiseres til jobb. Jobbene må være lønnsomme og grønne.
Det styrker den økonomiske bærekraften, det styrker den klimamessige
bærekraften, og det styrker ikke minst den sosiale bærekraften,
fordi flere føler at de deltar, at de er en del av samfunnet, at
de har noe meningsfylt å gå til. Det vil også gi færre fattige og
mindre forskjeller. Skal det bli flere jobber, må norsk økonomi
fortsatt omstille seg. Omstillingen må også bidra til at vi når
klimamålene våre. Derfor gjennomfører vi et grønt skifte, der klimautslippene
reduseres samtidig som det skapes nye arbeidsplasser.
I 2018 fullføres skattereformen.
Den gjør det mer lønnsomt for nordmenn å investere i norske arbeidsplasser.
Budsjettenigheten mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig
Folkeparti styrker også rammevilkårene for gründere og innovative
næringer. Maskinskatten skal fases ut – et etterlengtet tiltak for
å sikre flere investeringer i industri og produksjon i hele landet.
Når man lytter til debatten i dag
– og jeg har lyttet til mange debatter i Stortinget gjennom mitt
politiske liv – hører man ofte debatter som preges av krav om mer penger
eller en kritikk av at tiltak er for små målt i kroner og øre. Ja,
ofte blir den politiske forskjellen dimensjonert ut fra om man har
fem millioner mer eller fem millioner mindre til et tiltak. Men
jeg må si at det er også mulig å få store resultater ikke bare gjennom
små beløp, men også gjennom å gjøre ting på en annen måte.
La meg nå gi noen eksempler fra
budsjettet. Aktivitetsplikten for unge opprettholdes. Det løftet
vi pengene til kommunene med i fjor for å gjennomføre. På lang sikt
er det et viktig tiltak for å få unge som kan jobbe, til å komme
tilbake i arbeidslivet, enten gjennom arbeidstrening eller kompetansehevende
tiltak, eller motiveres for å gå tilbake igjen til utdanning. Det
vil bidra til at færre står utenfor i fremtiden, flere er i arbeid
og bidrar til å løfte samfunnet vårt. Fraværsgrensen er et annet
eksempel. Dagsfraværet er redusert med 40 pst. Det tror jeg kommer
til å bety at flere fullfører videregående skole i årene som kommer.
Jeg tror at i årene som kommer,
bør vi være flinkere til å se på hvordan vi bruker de pengene vi
har i statsbudsjettet, mer enn bare å diskutere om vi har lagt på fem
eller ti millioner ekstra. For det er sånn at det går an å ha et
kritisk øye på hva vi bruker bevilgningene til i dag, og det er
resultatene som teller, ikke bevilgningsnivået. Resultatene er det
som er avgjørende også for om vi får et bærekraftig velferdssamfunn.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Jonas Gahr Støre (A) []: Ja, det er resultatene som
teller og hva pengene går til. Jeg har lyst til å sette søkelyset
på et tema, kompetanse, som vi alle er enige om betyr mye. Særlig
ser vi nå betydningen av IKT-kompetanse, at vi utdanner unge mennesker
som kan satse på det gjennom sitt yrkesliv – på å løse store, viktige
oppgaver for landet vårt. Vi har de siste årene sett situasjonen
i sykehusene når helseregionene ikke har hatt kompetanse og har
måttet sette ut store oppdrag. Det å kjøpe tjenester fra utlandet
kan være bra også i sykehusene, men det har også noe å gjøre med
vår nasjonale beredskap og egentlig med vår kapasitet til å løse
store oppgaver selv.
Nå i helgen leste vi om situasjonen
innenfor den digitale beredskapen. I DN sto det om hvordan Norges evne
til å ivareta egen sikkerhet er alvorlig truet av mangel på spisskompetanse
innenfor kryptologi. Her har regjeringen år etter år sviktet i å
bevilge penger til nye studieplasser innenfor IKT, og nå ser vi
konsekvensene. Olav Lysne omtaler mangelen som et «kjempeproblem» for
norsk sikkerhet. Her er resultatene ikke levert, pengene har ikke
kommet fram, de unge har ikke blitt utdannet. Hva tenker statsministeren
å gjøre med det?
Statsminister Erna Solberg []: I dette statsbudsjettet
opprettes det faktisk en rekke flere IKT-studieplasser innenfor
alle de forskjellige IKT-utdanningene som et resultat av prioriteringer
som er gjort, og det er altså en økning i antallet IKT-plasser.
Det som er en utfordring i det norske
utdanningssystemet, er at selv om en under denne regjeringen har økt
betydelig innenfor de såkalte post doc.-stillingene og innenfor
doktorgradsstillingene som en del av opptrappingen som vi har innenfor
langtidsplanen for forskning, så ser vi at det er en utfordring
å få nordmenn til å gå videre i det høyere utdanningssystemet og
virkelig ta spisskompetanse.
Vi ser at mange av dem som søker
disse jobbene, kommer med annen lands bakgrunn og ikke nødvendigvis
kan sikkerhetsklareres for å komme inn i det norske arbeidslivet.
Det er en utfordring som vi må gripe fatt i, men dette dreier seg
ikke om basisantallet arbeidsplasser; dette dreier seg om spisskompetansen
på topp. Da jeg var og besøkte Gjøvik, som har et flott identitetssystem-arbeid,
så var det altså ingen som hadde norsk bakgrunn som jobbet der.
Det kommer til å være en utfordring for sikkerheten. Det er en annen
debatt enn den debatten som Jonas Gahr Støre nå løfter.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Norges største fastlandsindustri
er næringsmiddelindustrien. Nesten 50 000 mennesker jobber i den
industrien, og en har arbeidsplasser rundt omkring i hele landet,
og det har vært en industri som har vært villig til å investere.
Derfor synes jeg det var helt utrolig at Erna Solberg som statsminister
kunne sette et godkjentstempel på et avgiftshopp på 2 mrd. kr –
over natta – til denne industrien, at Erna Solberg, som ofte snakker
om forutsigbarhet for norsk næringsliv, synes det er helt greit
at Freia får 360 mill. kr mer i avgift på ett fabrikkanlegg, at
Nidar får over 200 mill. kr i økt avgift på sine anlegg, og at Lerum
– som Erna Solberg var og besøkte før valget og på en måte solte
seg i glansen av investeringene – nå får en regning på over 16 mill. kr,
til det ene anlegget. Er dette ansvarlig, og kan Erna Solberg forklare
hvorfor det er klokt å føre denne typen avgiftspolitikk?
Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen foreslo
ikke en dramatisk økning i disse budsjettene, men vi har hørt på
det Stortinget har ønsket. Det har vært et klart og bredt flertall
i Stortinget som har ønsket en tydelig og klar økning i avgifter
rettet mot usunn mat, særlig snop og mineralvann. Det har kommet
til uttrykk i flere ulike partiers alternative budsjetter, og det
var en del av den diskusjonen man hadde i Stortinget rundt disse
spørsmålene, som resulterte i at man fulgte opp det som har vært
et tydelig Senterparti-krav over mange år. Og som representant fra
Hordaland, sammen med representanten Kjersti Toppe, har jeg sett overskriftene
hvor hun anklager regjeringen for ikke å ta usunne matvaner blant
f.eks. ungdom på alvor. Dette har altså Stortinget gjort i dette
budsjettkompromisset når de har lagt inn en betydelig økning i avgiftene
på dette området. Det er en konsekvens som også vil komme av nesten
alle andre alternative statsbudsjetter som er lagt frem her.
Jeg hører at Senterpartiet nå ikke
er enig i den politikken de har sagt tydelig flere ganger tidligere,
men det får vi heller ta på kvoten for snuoperasjonen i Senterpartiet.
Audun Lysbakken (SV) []: Hvis regjeringen fortsetter
å la forskjellene øke i dag, får vi et kaldere samfunn i morgen.
Denne regjeringen har rigget skattesystemet for den økonomiske eliten,
systematisk skrudd ned eller fjernet skatt på det som de som har mest
i det norske samfunnet, henter inntektene sine fra. SV har lagt
fram en skattepolitikk som går i stikk motsatt retning; den er for
de mange, ikke for de få. Det vil bety at den typiske lønnstaker
med en inntekt under 600 000 kr sitter igjen med betydelig mer enn
med regjeringens opplegg. Regjeringens skattepolitikk er for de
få, ikke for de mange. En verftsarbeider som mister jobben, har
fått økt skatt på sluttvederlaget sitt, mens aksjemillionærene nå
altså er den gruppen som tilgodeses i dette budsjettforslaget.
Hvorfor er Høyre, som påstår at
de opptatt av skatteletter, så mye dårligere på skatteletter til
vanlige folk enn SV?
Statsminister Erna Solberg []: Jeg tror jeg og representanten
Lysbakken er enige om at det er en utfordring hvis ulikhetene blir
for store i et samfunn. Særlig er jeg opptatt av at når vi skal
bygge et bærekraftig velferdssamfunn, er den sosiale bærekraften
viktig. Den dreier seg om at ulikhetene ikke blir for store. Den
dreier seg ikke minst om at folk føler at de mestrer sitt eget liv,
at de kan delta i samfunnet, at de får en mulighet til å prøve seg.
Derfor vil vi nok ha en litt annen innfallsvinkel på hva som er
de store ulikhetsutfordringene.
Jeg synes f.eks. at ulikhet i helse
er en av de største utfordringene vi står overfor. Den største forskjellen
i Norge er i levealder basert på hvordan livet ditt har vært. Den
er oppe i nesten 15–20 år, basert på om du har en god økonomisk
bakgrunn eller om du har en dårligere økonomisk bakgrunn – bare
se på hvordan vi behandler folk med ulike helsesystemer. Derfor
synes jeg det vi gjør med å lage pasientenes helsevesen er ekstremt
viktig, at brukerne får lov å delta i utviklingen av helsevesenet. Man
får et større syn på det.
Derfor er det å gripe fatt i fattige
barn viktig. Derfor er arbeidssiden viktig. For meg er faktisk det
aller viktigste vi gjør, å sørge for at foreldre kommer i jobb,
sånn at barna deres ser at jobb lønner seg, og at det er viktig
for deres egen utvikling.
Trine Skei Grande (V) []: I valgkampen prøvde Venstre
å løfte det at vi i norsk skole i dag har veldig mange lærere som
underviser i fag de ikke har utdannelse til å undervise i. Det har
veldig ofte vært snakket om tidlig innsats i skolen, uten at man
helt tar inn over seg den rapporten som Barneombudet akkurat la fram,
som viser at to tredjedeler av dem som har spesialundervisning i
norsk skole, ikke har utdannelse til å gjøre det. Dette er de store
utfordringene i norsk skole. Lell ga Høyre seg i budsjettet, og
sa at vi skal ha en minstenorm på antall lærere i klassen. Da håper
jeg at statsministeren har en skikkelig god plan for å sørge for
at det er faglærte folk, og at det ikke blir en reform som gjør
at vi sender enda flere ufaglærte inn i norsk skole.
Statsminister Erna Solberg []: Nå er det slik at
representanten Skei Grande er en del av det forliket som har sagt
ja til en bemanningsnorm i skolen. I så måte deler vi vel ansvaret
for å sørge for at det blir en god reform for skolen, når vi har
sagt ja til det.
Jeg er enig i representanten Skei
Grandes skepsis i bunn, at det ikke er antallet lærere som i utgangspunktet
er utfordringen for tidlig innsats. Det er målrettetheten i arbeidet
som gjøres. Det er kunnskapen om å jobbe med dem som har spesielle
problemer. Det er f.eks. det å kunne knekke koden på lesing og skriving
– ulike metoder. Det er også å sette inn et fagnivå for dem som
jobber i skolen. Det er ganske dramatiske tall, og de er ikke nye. Før
har vi iallfall hatt tall på at det er over 50 pst. som bare oppbevares
når de får spesialundervisning. Spesialundervisningen kan virke
som om det i større grad er en ordning for å holde barn med store
behov ute av et klasserom enn å sørge for at de får et hjelpetilbud.
Jeg mener ikke at flere lærere er til hinder for dette, men det
betyr at vi er nødt til å være systematiske for å få til nettopp målsetninger
om å sørge for at de får ekstra kompetanse for å jobbe med disse
spørsmålene. Derfor er bl.a. en videreføring av den store etter-
og videreutdanningssatsingen vi har, veldig viktig.
Knut Arild Hareide (KrF) []: Det svaret får meg til
å stille eit litt anna spørsmål til statsministeren, for statsministeren
hadde gleda av å kommentere ei meiningsmåling der alle dei fire
partia som har samarbeidd om budsjettet, går fram. Da sa ho:
«Jeg tror at folk ser at vi får
til politikk, og at de liker den politikken vi får til.»
Me veit bl.a. at den saka folk liker,
er at me no har fått på plass ei lærarnorm. Det seier foreldra er
bra, det seier lærarane er bra, det seier elevane er bra – nettopp fordi
me får ein god, tidleg innsats. Eg synest det manglar litt begeistring
for ei reform som me veit kan bety så mykje for så mange elevar,
og eg hadde derfor lyst til å gi statsministeren moglegheita til
å vise ein smule begeistring for kanskje den største utdanningspolitiske
reforma i dette årtusen.
Statsminister Erna Solberg []: Jeg er alltid – tror
jeg – mest opptatt av kvalitet og litt mindre av kvantitet. Det
er litt av utfordringen med en bemanningsnorm. Det er også sånn
at noen av de stedene i landet som har best skoleresultater, nå
vil få betydelig økt bemanning knyttet til dette, mens noen av dem som
hadde hatt behov for enda mer intensivitet, får nesten ingenting.
Det er litt av utfordringen i den forbindelse. Jeg tror vi skal
være ærlig – det er en utfordring. Det betyr ikke at det er til
hinder for å få til andre ting, for det er selvfølgelig bedre at
det er flere lærere. Men vi gjør en prioritering der de skolene
mine barn har gått på, skal få betydelig flere lærerårsverk til
tross for at de skårer høyt på alle sosiale indikatorer som finnes
i dette landet, mens der hvor man skårer lavt på alle, og hvor man
har den største frafallsprosenten, ikke nødvendigvis får det. Det
betyr for meg at det blir en utfordring å få det til. Den andre
utfordringen vi har, er å sørge for at vi likevel målretter, for
det er så mye mer enn bare lærerstillinger som må til for å sørge
for at de som er svakest, faktisk løftes i skolehverdagen.
Per Espen Stoknes (MDG) []: På NHO-konferansen sa
statsministeren at klimapolitikken blir betydelig skjerpet framover.
Nå har statsministeren fire år bak seg, og hennes regjering har
ført et tempo i klimapolitikken som i utregninger fra CICERO betyr
at vi vil bruke mer enn 2 300 år på å komme til lavutslippssamfunnet.
Årets statsbudsjett viser at regjeringen har tenkt å fortsette i
samme tempo framover, noe som tyder på at regjeringen har misforstått
dette med 2030 til å bety 2 030 år. I budsjettet finner vi ingen
ambisjon om økt klimainnsats. Det er ikke noen ytterligere vridning
av bilparken mot nullutslipp, ingen økning for utslippsfri maritim
sektor, og 95 pst. kutt i midler til karbonfangst og -lagring.
Spørsmålet er: Hvordan forklarer
Erna Solberg sammenhengen mellom det hun gjentatte ganger sa i valgkampen,
og årets statsbudsjett, og hvordan kan vi styre i henhold til klimaloven
uten et eget klimabudsjett, sånn som Oslo nå har innført?
Statsminister Erna Solberg []: For det første går
nå utslippene ned i Norge. Utslippene i fjor gikk ned. Vi har altså
klart å snu utviklingen. De prognosene som er gjort om effekten
av dagens politikk, viser en dynamisk effekt. Det var 8 milliarder
i gap til 2020-målene da vi kom inn i regjeringen. Nå er det gapet
ned mot 2 millioner tonn i forhold til det. Det betyr at vi har
fått en ganske stor effekt av politikken, men den måten CICERO regner
på, betyr at de ikke regner noen dynamisk effekt av at teknologi
videreutvikles. Det er de klimatiltaksutredningene som er gjort,
som er prognosene for utviklingen fremover, for ny teknologi sprer
seg og blir mer dominerende for hvert eneste år.
I dette budsjettet tar vi konsekvensene
av ganske mye. Vi tar konsekvensene av at ferjeutgifter blir større og
dyrere fordi vi har stilt sterkere klimakrav. Derfor øker vi pengene
til fylkeskommunene knyttet til det. Vi øker Enova-overføringen,
som nå når det nivået som de fire partiene som har stått bak regjeringen,
faktisk sa vi skulle ha, men som den rød-grønne regjeringen sa nei
til da vi forsøkte å forhandle før klimaforliket.
Bjørnar Moxnes (R) []: Omfanget av kriminalitet i
arbeidslivet er økende, og det river ned ryddige vilkår i bransje
etter bransje. De seriøse firmaene som betaler tarifflønn, og som
betaler skatt, blir utkonkurrert av useriøse og til og med av kriminelle
nettverk, ofte med tilhold i Øst-Europa, som konkurrerer ut de seriøse
i næringslivet vårt. Det er nylig dokumentert i en bok om malerbransjen
at det er den albanske mafiaen som nå har veldig mye av malermarkedet
i Norge. En ser tilsvarende i mange andre bransjer også.
Mange har etter hvert innsett at
den viktigste kraften for lov og orden i arbeidslivet er å ha sterke
fagforeninger, klubber til stede på arbeidsplassene, byggeplassene,
som kan ta det opp dersom det er ulovligheter som foregår. Den billigste
formen for et slags borgervern er derfor å styrke fagbevegelsen
landet rundt.
Hvorfor er regjeringen mot å øke
fagforeningsfradraget i budsjettet? Det ville vært en billig måte
og også motvirket sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen har en
ambisiøs og aktiv politikk mot arbeidslivskriminalitet som jeg tror
er betydelig mer målrettet enn generelt å øke fagforeningskontingentfradraget
i budsjettene. Det er bl.a. å jobbe overfor EU, som vi nå har gjort, med
et eget initiativ knyttet til ni forskjellige tiltak. Det er for
å bidra til at det vi nå ser som en erfaring fra vårt arbeidsmarked
med tanke på grensene – når det er grenseoverskridende, og hvor
vi får problemer med oppfølgingen i andre land – faktisk fokuseres,
ved å sørge for at EU bidrar til bedre samarbeid mellom de nasjonale
tilsynsorganene, ved å sørge for at vi har et felles ID-kontrollsystem
i hele Europa sånn at vi på en arbeidsplass faktisk vet hvem som
er der, har kontroll over dem som er der, og at vi følger de finansielle strømningene,
f.eks. på lønninger og annet, og har felles regler for det når folk
går over grensene. Dette er initiativ som hvis vi får gjennomslag
i EU, faktisk vil bidra til at kontrollsystemene våre fungerer langt
bedre, og jeg tror dette er mer målrettet – samtidig som det er
godt kontrollarbeid – enn å øke fagforeningskontingenten.
Presidenten: Replikkordskiftet
er slutt.
Jonas Gahr Støre (A) []: Norge er et land preget
av mindre forskjeller og et sterkere samhold enn mange andre land.
Vi har mange i arbeid og en sterk velferdsstat.
Statsbudsjettet for 2018 bekrefter
at arbeidsledigheten er på vei ned, og veksten i norsk økonomi på
vei opp. Det er bra.
Men hever vi blikket litt utover
2018, ser vi at noen av de største utfordringene Norge har stått
overfor på mange år, nå rykker nærmere. Det preger inngangen til denne
stortingsperioden. Oppgavene vi står overfor, er store, mange og
viktige. Det burde preget statsbudsjettet for neste år fra regjeringen,
men det gjør det ikke. La meg nevne fire eksempler:
-
Vi
må snu trenden med stadig flere som ikke får jobb, eller kun får
utrygge jobber.
-
Vi
må få frafallet i skolen ned og gi flere unge en god start på livet
og arbeidslivet.
-
Vi
må gi omsorg av bedre kvalitet til flere eldre.
-
Vi
må i denne stortingsperioden komme i gang med vesentlige reduksjoner
i klimagassutslippene. Det haster om vi skal nå de mål Stortinget
har satt om 40 pst. kutt innen 2030.
Arbeiderpartiet har lagt fram et
alternativt budsjett, som svarer på disse fire utfordringene. Vi
prioriterer annerledes. De av oss med mest betaler noe mer til fellesskapet.
Det gir rom for satsinger.
Vi bruker 2,5 mrd. kr mer enn Høyre
og Fremskrittspartiet for å få flere i arbeid og færre på trygd,
økt bruk av lønnstilskudd og arbeidsmarkedstiltak, aktivitetsreform
for unge, strategiske satsinger på havnæringene, på nullutslippsferger,
på miljøteknologiordning – listen er lang.
Vi bruker betydelig mer, og det
går til formål, statsminister, som gir resultater på fellesskolen
og vår felles helse- og omsorgstjeneste og billigere barnehager.
Vi har tusen nye lærere i 1–4. klasse, lærersatsing som virkelig
monner, tre tusen nye studieplasser – tusen av dem til det strategisk
viktige IKT-området – 1 mrd. kr mer til sykehusene og en storsatsing
på teknologi i eldreomsorgen. Vi investerer også i klimatiltak som
monner, vi investerer mer i kollektivprosjekter i byene, i jernbane mellom
byene og i fangst og lagring av CO2 og
mer til.
Hva så med det statsbudsjettet som
Høyre og Fremskrittspartiet la fram? Det tar ikke grepene som trengs. Igjen
må vi si i en finansdebatt at Venstre, og særlig Kristelig Folkeparti,
har fått rettet opp noen av de mest uheldige utslagene av Høyre
og Fremskrittspartiets politikk. Igjen må vi også si: Regjeringens
budsjett øker forskjellene i Norge. På altfor mange områder prioriterer
budsjettet de få, ikke de mange. Skatteopplegget har en gjenkjennelig
usosial profil, og utgiftssiden preges av smålige kutt i ytelsene
til noen av dem som har minst fra før, som mottakere av dagpenger.
Og budsjettet har, igjen, en svak
distriktsprofil. Det retter vi i vårt budsjett opp ved å si nei
til skatteøkningene for pendlere og ved å investere 1,6 mrd. kr
mer til bredbåndsutbygging, kystsatsing, regionale utviklingsmidler
og mer til.
Til tross for høy pengebruk bruker
regjeringen ikke de store pengene på de virkelig store oppgavene,
som å få flere i jobb og færre på trygd, som tidlig innsats i skolen
for å få frafallet ned, som virkelig å ruste omsorgssektoren for
doblingen i antall eldre som nå kommer i løpet av en generasjon.
Det er skuffende, men det er ikke overraskende. I forrige stortingsperiode
brukte Høyre og Fremskrittspartiet over tusen nye oljemilliarder
spredt på mange områder, men uten å kunne vise til én stor velferdsreform.
Etter den høsten vi nå legger bak
oss, er det med respekt å melde enda mindre grunn til å være overrasket over
at det har gått trått og smått. Ingen nye visjoner eller satsinger,
ingen ny giv på de store områdene som arbeid, skole, omsorg og klima,
ingen ny regjeringsplattform og ingen avklaring om hvem som en gang
skal sitte i regjering.
Norge kan bedre. Og selv om Venstre
og Kristelig Folkeparti denne gangen sikrer regjeringspartiene flertall
for et svakt budsjett, vil jeg avslutte med å gjenta løftet fra
trontaledebatten tidligere i høst: Arbeiderpartiet vil som det største
opposisjonspartiet framover gjøre det vi kan for å trekke politikken
i endret retning inn mot sentrum-venstre. Vi vil bruke de mulighetene
som åpner seg i det nye stortinget for å bygge nye flertall – i enkeltsaker,
og i sum og over tid for en politikk som virkelig satser på norske
fortrinn, våre unge, folk på jobb, familiene, et trygt arbeidsliv
og et nyskapende arbeidsliv og jobber og verdiskaping i hele landet
– ikke minst løftet av våre unike naturressurser som en storsatsing
på havnæringene, på den blå og den grønne bioøkonomien. Det må til
for at Norge skal forbli et land med små forskjeller, like muligheter
og et sterkt fellesskap.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Trond Helleland (H) []: Jeg har sett gjennom de siste
budsjettdebattene og har registrert at Jonas Gahr Støre var svært
bekymret over landets utvikling, men dette skulle velgerne rette
opp ved valget i september. Velgerne ville det annerledes. Arbeiderpartiet
er fortsatt i opposisjon, Høyre er i posisjon. Arbeiderpartiet ga
ikke de svar velgerne ville ha. De brukte tiden i opposisjon på
å kritisere og ikke utvikle egen politikk. Jeg synes vi nå er akkurat
der vi var før valget. Det er den samme leksa om igjen.
Et eksempel: Da vi var her i forbindelse
med revidert, brukte Arbeiderpartiet veldig mye tid på Nasjonal transportplan.
De hadde løftet fram 27 veiprosjekt som de skulle forsere, som skulle
koste 7 mrd. kr. Det var et problem med det, for det kostet 50 mrd. kr
å forsere dem. Hva er fasiten nå, etter dette store valgløftet?
Jo, Arbeiderpartiet bevilger ikke mer til veier. De kutter i Nye Veier
med 60 mill. kr, og de kutter 500 mill. kr i bompengereduksjon utenfor
byene. Viser ikke dette at Arbeiderpartiet ikke har noen klar linje,
at de gir valgløfter som de bryter to måneder etter valget?
Jonas Gahr Støre (A) []: Nei, det viser ikke det.
Vi tar tak i det store temaet «norsk infrastruktur» og satser på
områder som regjeringen bevisst har underspilt i sitt forslag. Vi
satser på kysten. Vi satser på havnene. Vi satser på bredbånd. Vi
satser på områder som er viktige for å få hele Norge til å fungere.
Samtidig er det stor aktivitet både på veier og på jernbane, men på
disse områdene har regjeringen kuttet, ikke satset, og blitt hengende
etter, og det retter vi opp.
Atle Simonsen (FrP) []: Arbeiderpartiet gikk på et
solid valgnederlag. I selvransakelsen etterpå har man forsøkt å
redusere dette til å handle om dårlig kommunikasjon, at man ikke
har fått fram budskapet, at velgerne ikke oppfattet ting riktig,
og at man hadde feil retorikk og feil taktikk. Men har representanten Gahr
Støre noen gang tenkt tanken at det ikke er på grunn av feil retorikk,
men feil politikk at han og Arbeiderpartiet tapte valget? Sammen
med Trond Giske argumenterte representanten Gahr Støre gjennom hele valgkampen
for at skattene skulle øke med 15 mrd. kr, og de fordelte til og
med disse i løpet av valgkampen. Det var faktisk helt nødvendig
og rettferdig, mens skatteletten til regjeringen var uansvarlig,
usosial og urettferdig. Når Arbeiderpartiet nå forlater og begraver
den tomme retorikken om at 1 kr mindre i skatt er 1 kr mindre til
velferd, og stemmer for om lag 15 mrd. kr av regjeringens skattekutt,
betyr det at man anerkjenner at man kan redusere skatter og øke
velferden samtidig?
Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg tror Arbeiderpartiet
har vært langt mer brutal i sin egen evaluering enn det representanten
Simonsen nå sa. Det er helt åpenbart at vi har utfordringer når
det gjelder politikk og det å nå velgerne med viktige budskap. Så
det jobber vi med på bred front.
Jeg tror at det å love mer velferd
og mindre skatt over tid ikke er mulig. Det var mulig i forrige
periode, for man kunne pøse på med oljepenger og dekke over. Det kommer
ikke til å bli slik i årene som kommer. Det budskapet står fast.
Så tenker jeg om skatt: så mye som nødvendig og så lite som mulig.
Derfor har vi sagt inntil 15 mrd. kr. Vi viser i vårt budsjett at
gjennom omprioriteringer og ved at noen av oss betaler noe mer,
de med de høyeste formuene, får vi til kraftfulle satsinger på områdene
arbeid, kompetanse, helse og omsorg og klima. Det er satsinger som
er nødvendig for at forskjellene ikke skal øke, for at tilliten
skal bevares, og for at vi løser noen av de store oppgavene vårt
samfunn står overfor.
Heidi Greni (Sp) []: Arbeiderpartiet og Senterpartiet
står sammen om at kommunesammenslåinger skal skje gjennom lokalt
initiativ og frivillighet. En gang mente regjeringspartiene det
samme, men de endret strategi da kommunereformen møtte massiv motstand
blant innbyggere og lokalpolitikere. I tillegg til at de har brukt
tvang i en rekke tilfeller, har regjeringen også innført nye og
veldig spesielle økonomiske støtteordninger for å fremme reformen.
De har innført såkalt regionsentertilskudd som skal tilfalle dem
som ble 8 000 innbyggere etter at de ble sammenslått i 2017, og de
har fritatt sammenslåtte kommuner fra effekten av endringer i inntektssystemet.
Regningen går til små og mellomstore kommuner.
For 2018 tas 454 mill. kr fra det
generelle innbyggertilskuddet til kommunene for å premiere sammenslåtte kommuner.
Det er penger som skulle fordeles etter utgiftsbehov for å gi likeverdige
tjenester til innbyggerne i hele landet, men som nå har blitt premiepenger
til dem som slår seg sammen. Hva er Arbeiderpartiets holdning til
denne måten å drive fram målene om færre kommuner på?
Jonas Gahr Støre (A) []: Det å bruke økonomiske midler
som tvang, til å tvinge kommuner til å slå seg sammen mot deres
vilje, er vi imot. Så må vi utvikle kommunefinansieringen vår slik
at vi sikrer at våre kommuner, små eller store, kan løse de mange
oppgavene de er tillagt. Det kan gjelde de aller største blant kommunene,
som den byen vi nå er i, eller mindre kommuner. Så må vi også være
i stand til å fange opp at størrelsen på kommunene endrer seg. Folk
flytter, og vi må ha et kommunefinansieringssystem som kan ta høyde
for at vi løser oppgavene på best mulig måte. Men det å sette kommunene
i en tvangssituasjon for å slå seg sammen ved å endre finansieringsopplegget
er ikke en klok måte å gå fram på.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Som representanten
Gahr Støre er klar over, har den sittende regjeringen kuttet skattene
med 23,4 mrd. kr. Det gir 23,4 mrd. kr mindre til folks velferdstilbud
med en rekke usosiale kutt, som f.eks. kuttet i pleiepengene. Regjeringens
skatteopplegg er å rigge systemet for dem med mest fra før. Norges
aller rikeste har fått 160 ganger så mye i skattelette som folk
flest. Det gir økt ulikhet i makt og rikdom. SV har foreslått et
budsjett for de mange, ikke bare for de få – for å bekjempe de økende
forskjellene.
Arbeiderpartiet lovet i valgkampen
å øke skattene med 15 mrd. kr, men nå ser vi at Arbeiderpartiet
har levert et alternativt budsjett hvor økningen er på 4,5 mrd. kr.
En rekke usosiale kutt og endringer som har blitt gjennomført, har
ikke blitt snudd med dette budsjettet, f.eks. arveavgiften. Nær
77 av Norges 100 rikeste er arvinger. Mitt spørsmål er: Hvordan
er det med representantens selvtillit når det gjelder å bekjempe
de økende forskjellene med en så forsiktig endring i skatteopplegget
som Arbeiderpartiet foreslår?
Jonas Gahr Støre (A) []: Takk, selvtilliten er grei.
Vi går gjennom en ransakelse etter valget. Det står egentlig ikke
på selvtilliten, men den må kobles opp mot politisk klokskap.
Vi var mot mange av de kuttene som
ble gjennomført – ikke alle, men mange av dem. Vi bidro til en skattereform.
I motsetning til SV gikk vi inn og fullførte en skattereform som
vår regjering, der også SV satt, tok initiativet til, som gjør det
bedre for bedriftene våre og samtidig ivaretar rettferdighet og
bedre beskatningssystem når det gjelder eiendom og andre verdier.
Så må vi konstatere at velgerne
har valgt en regjering tilbake igjen til tross for de skattekuttene
som øker forskjellene. Vi kommer til å fortsette å kjempe mot det, men
det betyr ikke at vi samtidig kan si at alt som er foreslått, kan
reverseres. Det er ikke bare gjennom skatt vi bekjemper økte forskjeller,
men også i vårt skatteopplegg viser vi til at de med sterkest skuldre
kan betale noe mer. Da får vi rom for store satsinger, men det er
en lang rekke andre ting som trengs for å bekjempe forskjellene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er slutt.
Trond Helleland (H) []: Først har også jeg lyst til
å takke Kristelig Folkeparti og Venstre for at de nok en gang har
inngått budsjettavtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Når jeg
hører opposisjonen, som nå har brukt tid på å ta replikker på Jonas
Gahr Støre, viser det at det bare er ett reelt alternativ nå, og
det er at den regjeringen vi har, med samarbeidspartnere, skal fortsette.
Det virker ikke som om det er noen spesiell glede over å kunne samarbeide
på den andre siden, og det tar vi med oss som en god start på denne
perioden.
Vi har lagt bak oss et stort oljeprisfall
– det største på 30 år. Ledigheten har begynt å gå ned, veksten
går opp, og det skapes flere jobber. Vi har styrt trygt gjennom
en krevende tid.
Nå går vi inn i bedre tider, og
da må vi holde igjen på pengebruken for ikke å legge press på kronen,
renten og konkurranseevnen til norske bedrifter. Slik støtter vi opp
under omstillingen og legger til rette for at den positive utviklingen
i norsk økonomi kan fortsette.
Statsbudsjettet for 2018 er et budsjett
for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn.
Hovedinnretningen fra regjeringens budsjettframlegg ligger fortsatt
fast.
Det skal investeres i nye sykehus,
veier og jernbane skal bygges ut og Forsvaret rustes opp. Satsingen
på forskning og utvikling fortsetter. Prioriteringene bærer bud
om at regjeringen ønsker å satse på en politikk som sikrer et bærekraftig
velferdssamfunn. Regjeringens politikk støtter opp under aktivitet,
arbeid og omstilling. Etter flere år med kraftig økning i bruken
av oljeinntekter tilsier utsiktene for norsk økonomi at finanspolitikken
normaliseres i 2018. Det er nå en god økonomisk utvikling i hele
landet. Derfor legges det opp til en nøytral finanspolitikk. Bruken
av oljeinntekter tilsvarer 2,9 pst. av kapitalen i Statens pensjonsfond
utland. Innretningen av budsjettet, med skattelettelser, satsing
på infrastruktur, forskning og innovasjon, støtter opp under vekst
og omstilling. Det samme gjør pengepolitikken, der en svakere krone
enn før oljeprisfallet styrker næringslivets konkurranseevne.
Regjeringen fortsetter gjennomføringen
av skattereformen i tråd med enigheten vi fikk i Stortinget i forrige
periode. Selskapsskattesatsen har blitt redusert fra 28 pst. i 2013
til 23 pst. i 2018. Det gjennomføres også lettelser i formuesskatten,
som vil styrke norsk privat eierskap og vri investeringene fra eiendom
til arbeidsplasser ved at verdsettingsrabatten for aksjer og driftsmidler økes
fra 10 pst. til 20 pst. i 2018. Regjeringen gjennomfører også flere
tiltak som bidrar til å utvide skattegrunnlaget og forbedre skattesystemet.
I tråd med regjeringens politiske
plattform og budsjettene for de tre siste årene fortsetter satsingen
på helse, samferdsel, utdanning og kommunale tjenester. På denne
måten prioriterer vi de velferdsordningene folk er avhengige av,
samtidig som vi legger til rette for å styrke Norges vekstevne på
sikt. Budsjettforslaget innebærer også en fortsatt innsats for å
bedre tryggheten og beredskapen i landet, bl.a. gjennom investeringer
i infrastruktur for politiet og Forsvaret.
Opposisjonspartiene har lagt fram
sine alternative statsbudsjetter. Jeg har merket meg at andre partier
ønsker å øke den offentlige utgiftsveksten og finansiere det med
å inndra privat kjøpe- og investeringskraft gjennom økte skatter
og avgifter. Det er ikke riktig medisin for å skape nye jobber i
Norge.
Debattene i media har vært lite
preget av nye ideer til bedre løsninger fra opposisjonen. Tvert
om har mange opposisjonspartier ført en kamp for å sikre at alt
skal være som det alltid har vært. Det er derfor verdt å minne om
de utfordringene vi står overfor i årene som kommer.
Handlingsrommet i norsk økonomi
fram mot 2030 vil bli trangere i møte med at vi får mange flere
eldre over 80 år, at vi skal gjennomføre en overgang til lavutslippssamfunnet
og omstille norsk økonomi fra olje og gass til nye næringer.
I årene som kommer, tror jeg norsk
politisk debatt vil preges mer av disse problemstillingene. Prioritering, reformering
og modernisering vil kanskje igjen bli viktige honnørord. Når Høyre
og Fremskrittspartiet velger å prioritere og å modernisere, gjør
vi det for å bevare Norge som verdens beste land å bo i. Vi har
gitt skattelettelser og satset på næringsrettet forskning fordi
vi ønsker å skape flere jobber. Vi har aktivitetsrettet ytelser
og har satset på kunnskap i skolen for å få flere i arbeid. Hvis alle
som kan jobbe, er i arbeid, har vi råd til å hjelpe dem som trenger
det mest i Velferds-Norge.
Det er derfor med optimisme og framtidstro
Høyre ønsker å bygge framtidens Norge – et Norge som skal være grønnere,
smartere og mer mangfoldig enn i dag, et Norge hvor de som kan jobbe,
forsørger seg selv og deltar i samfunnet. Det vil være et Norge
som er i bedre forfatning enn det vi selv overtok fra våre foreldre.
Det vil være et bærekraftig velferdssamfunn. Det er det dette budsjettet
er et skritt mot.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Hadia Tajik (A) []: Høgre hevdar ofte at dei er eit
næringsvenleg parti, og at noko av det også handlar om å vera føreseieleg
for næringslivet. Men no får me altså – på femte året – eit budsjettforlik
mellom regjeringspartia og samarbeidspartia på Stortinget der det
slett ikkje er første gongen at forhandlingane i Stortinget i siste
runde endar opp med ei uvarsla og totalt uventa avgiftsendring som
har betyding for norsk næringsliv. I 2015 var det plastposeavgifta,
i 2016 var det flyseteavgifta, og dette årets juleoverrasking var
altså ein ganske plutseleg auke i sukkeravgifta.
Spørsmålet mitt til representanten
Helleland er då: Meiner han sjølv at dette er ein føreseieleg måte
å driva næringspolitikk på?
Trond Helleland (H) []: Nei, det mest forutsigbare
ville vært å ha en flertallsregjering, som hadde kunnet lagt fram
et budsjett uten at Stortinget og – jeg holdt på å si – demokratiet
hadde pirket borti det. Men det vi har gjort denne gangen, er å
pålegge en avgift som jeg hadde oppfattet at det var ganske bred
enighet om i Stortinget. Det er litt diskusjon om innretningen,
men jeg la merke til at Arbeiderpartiet brukte omtrent det samme
beløpet, kanskje litt mer, på å gjøre noe tilsvarende med momsen
på sukkerholdige varer.
Dette er en avgift som naturligvis
ikke var et primærforslag fra regjeringen, men som jeg mener også
kan bidra til bedre folkehelse, og som er noe jeg tror ville presset
seg fram på et eller annet vis.
Problemet som Tajik tar opp, er
at når man har en mindretallsregjering, som Arbeiderpartiet hadde
før de fikk åtte år med flertallsregjering, må man ha forhandlinger
i Stortinget. Det kan bidra til at det kommer avgifter som ikke
var varslet, og det er en uforutsigbarhet som vi må leve med i et
demokratisk system.
Hadia Tajik (A) []: Forskjellen på det som Arbeidarpartiet
har føreslått, og det som regjeringa no kjem til å innføra, er korleis
ei næring stiller seg til ei momsendring som slår ut på utsalsleddet,
samanlikna med ei avgift som går direkte på produsentane. Det er det
som er realiteten i det regjeringa no kjem til å gå inn for, og
som samarbeidspartia støttar oppunder. Det inneber f.eks. at tradisjonsrike
produsentar som Oskar Sylte kan måtta leggja ned, som Romsdals Budstikke melde
i førre veke.
Hovudkritikken min er nettopp at
det ikkje er føreseieleg: Avgifta kjem plutseleg, utan forvarsel,
og ho gjeld ei lang rekkje aktørar. Eg er litt overraska over at
regjeringa ikkje har lært, og at dei ikkje klarer å planleggja betre.
Eg må nesten spørja om representanten
Helleland kan fortelja om det er delar av næringslivet som på nokon
måte er freda for plutselege avgifter i framtidige budsjettforhandlingar,
eller om alle delar av norsk næringsliv nå er nøydde til å stålsetja
seg for den uføreseielege situasjonen som han beskriv.
Trond Helleland (H) []: Jeg blir nesten rørt når
representanten Tajik framstår som den store forsvareren av norsk
næringsliv og den som skal bidra til forutsigbarhet, når Arbeiderpartiet
i valgkampen gikk ut med klare løfter om økning av skattene på 15 mrd. kr,
som de riktignok ikke klarer å levere alt nå – heldigvis – men som
stadig er ute etter å ta norsk næringsliv. Så er plutselig Arbeiderpartiet
de som skal belære Høyre om hvordan man skal drive næringsvennlig politikk.
NHO og de store organisasjonene
er godt fornøyd med denne regjeringens politikk. Vi har – sammen
med Arbeiderpartiet – satt ned selskapsskatten. Vi har tatt store
grep for å få ned formuesskatten. Vi har lagt til rette for å skape
bedre vilkår for næringslivet. Det går faktisk så det suser i norsk
næringsliv nå. Vi har økning i sysselsettingen, arbeidsledigheten
går ned. Vi har en god utvikling som gjør at norske eksportbedrifter
gjør det bedre enn noen gang. Så jeg tror de er fornøyd med utviklingen
i norsk politikk.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er mye man skal
høre i stortingssalen, f.eks. at Høyres parlamentariske leder er
rørt over at tidenes høyeste avgiftsøkning – på 83 pst. – er gjennomført.
Han burde vært flau, og han burde si: I all verden – hva er det
Høyre bruker sine stemmer på når de skal øke avgiftene med 360 mill. kr
bare til Freias anlegg? Jeg, som en gang var en ung og lovende Unge
Høyre-leder, hadde aldri trodd at jeg skulle bruke min makt til
å innføre 200 mill. kr mer i avgift på Nidars anlegg i Trondheim
eller 16 mill. kr mer på Lerums anlegg i Sogndal.
Dette er en fullstendig uansvarlig
politikk, og det er Høyres ansvar. Det er flest stemmer fra Høyre
til dette forslaget, deretter fra Fremskrittspartiet, og Senterpartiet
har aldri fremmet det, uansett hvor mange ganger Helleland sier
det.
Hva er grunnen til at Høyre bruker
sin makt til å gjennomføre en avgiftsøkning på 83 pst. på Vitaminbjørner,
mens sjokoladekjeks får unntak?
Trond Helleland (H) []: Jeg vet ikke om representanten
Slagsvold Vedum blander sammen begrepene «rørt» og «røre», for det
var mye rør i dette innlegget fra representanten. Jeg var rørt over
Hadia Tajiks omsorg for norsk næringsliv. Jeg synes naturligvis
ikke noe spesielt om at vi må øke sukkeravgiften så mye som representanten
Slagsvold Vedum påpeker, men det er en del av et budsjettforlik,
og vi kan leve godt med det, spesielt fordi vi vet at både Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og andre i denne salen har krevd at man skal sette opp
avgiftene på usunn mat, deriblant sukker. Så dette er en tilpassing
jeg tror vi kan ta. Jeg håper virkelig at vi kan få både pærebrus
og ananasbrus framover, og jeg skal bidra til å øke omsetningen
ved å kjøpe noen flasker av det, som Hadia Tajik var opptatt av.
Lars Haltbrekken (SV) []: Klimaendringene er, som
vi har hørt tidligere i dag, allerede i gang og vil ramme de mange
som kommer etter oss. Derfor må alle statsbudsjett være tidenes
miljøbudsjett – for de mange, ikke for de få. I dag styrer regjeringen
med stø kurs mot å bryte Stortingets klimaforlik om store kutt i
de norske utslippene innen 2020. Derfor vil jeg spørre Høyres Helleland:
Hvor store utslippskutt kan vi forvente av regjeringens budsjettforslag,
og hvor mye større blir kuttene etter enigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti?
Trond Helleland (H) []: Jeg vil egentlig si at denne
regjeringen har vist gjennom fire år at vi har klart å styre dette
på en god måte. Klimautslippene, både i kvotepliktig og i ikke-kvotepliktig
sektor, går ned i Norge. Det er en helt annen utvikling enn den
som var under åtte år med SV i regjering.
Vi har en elbilpolitikk som er offensiv,
vi har en klimapolitikk som er offensiv, vi har Parisavtalen. Vi kommer
til å jobbe beinhardt for å få til dette. Og som jeg sa i mitt innlegg:
Vi trenger en omstilling i dette landet, og da må alle bidra, også
for å få til en grønnere vekst i årene framover. Det har vi lagt
godt til rette for gjennom de omstillingspakkene vi har lagt opp
til, både satsing på forskning og utvikling, fornybar energi, elbilpolitikk
og andre ting. Så jeg mener vi er på god vei.
Jeg tror SVs bekymringer – som alltid
– overstiger det som er realiteten. Vi er på god vei, og vi bidrar
til å få klimautslippene ned.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg er både glad og stolt
over at vi for femte år på rad sikrer flertall for et nytt statsbudsjett,
og over at de viktigste satsingene til Fremskrittspartiet og Høyre
i regjering kan fortsette også inn i 2018. Takk til de partiene
som har bidratt, og som også setter sine avtrykk på budsjettavtalen
for neste år. Situasjonen i Stortinget er annerledes nå sammenlignet
med forrige periode, men det ikke-sosialistiske flertallet viser
vilje og evne til å etablere flertall for hovedrammene i budsjettet
for neste år.
Så virker det som om opposisjonen,
i hvert fall noen i opposisjonen, er veldig overrasket over at Fremskrittspartiet
ikke har vunnet alt i budsjettforhandlingene. Men det er jo ikke
på den måten forhandlinger foregår eller bidrar til enighet, verken
i Stortinget eller utenfor. Forhandlinger er nettopp å gi og ta
for å sikre helheten og etablere flertall for et best mulig budsjett
som fortsatt tar Norge i riktig retning.
Vi har vært gjennom krevende tider
de siste årene med kraftig oljeprisfall, og mange har mistet jobben. Dette
har vi styrt trygt gjennom. Utsiktene er lysere enn på lenge: Veksten
i økonomien tar seg opp, arbeidsledigheten synker – den har sunket
jevnt og trutt de siste elleve månedene – og vi ser en positiv utvikling
i sysselsettingen. Dette viser nettopp at politikken har vært riktig utformet
siden 2013.
Det er viktig for Fremskrittspartiet
å være en del av dette flertallet og sikre forutsigbarhet, for vi
trenger flere arbeidsplasser, og næringslivet og bedriftene trenger gode
rammebetingelser. Det er nettopp det denne regjeringen har levert
og skal levere fremover. Alternativet ville vært et Arbeiderparti-styre
som skifter standpunkt nesten fra dag til dag. Det er nok å nevne
kommunereform, skattenivå og nå sist også asylpolitikken. Det eneste
de var helt sikre på i valgkampen, var at de ville øke skattene
med 15 mrd. kr. De visste ikke helt hvorfor, og de visste ikke hva
de skulle bruke pengene på. Heldigvis fikk ikke Arbeiderpartiet
flertall. Det ville vært ganske alvorlig for norske bedrifter og
arbeidsplasser, det ville kunne ført til at det hadde blitt vanskeligere
å etablere bedrifter, flere ville flagget ut av Norge, og flere
arbeidsplasser ville blitt borte. Heldigvis ser det ut til at også
Arbeiderpartiet har forstått dette når de nå etter valget har sagt
at de ikke vil øke skattene så mye likevel. Så kom det da noe godt
ut av denne valgkampen.
Fremskrittspartiet er opptatt av
trygghet for vanlige folk. Derfor er vi glade for at justis- og
beredskapssektoren er styrket betydelig de siste årene. Vi har sørget
for langt flere politifolk ute i gatene, og vi har sørget for nytt utstyr
til politiet. Dette er helt avgjørende for at politiet skal være
i stand til å møte de økende truslene vi står overfor, på en best
mulig måte. Forsvar og heimevern har fått nytt utstyr, og de til
dels tette skottene som har vært mellom politi og forsvar, bygges
ned for å få en bedre koordinering av ressursene. Dette arbeidet
vil Fremskrittspartiet videreføre, og vi skal jobbe hardt hver eneste
dag for at politi og beredskap skal være best mulig for innbyggerne
i Norge. Jeg er også glad for at vi i statsbudsjettet for 2018 legger
inn nok penger til at alle nyutdannede neste år vil kunne tilbys
jobb innen politiet.
Jeg er helt sikker på at vanlige
folk også vil føle seg langt tryggere etter hvert som man ser de
positive effektene av den nærpolitireformen som nå innføres, og
som skal bidra til at politiet også kan konsentrere ressursene i
politi og påtalemyndighet om å bekjempe det som er en økende form
for avansert kriminalitet, og som ikke nødvendigvis er det vanlige
folk opplever i sin hverdag, men som allikevel er til stede, og
må bekjempes.
Noe av det viktigste vi politikere
gjør, er å legge til rette for at folk får behandling når de blir
syke eller ikke klarer å ta vare på seg selv. Jeg er veldig stolt
over at Fremskrittspartiet har fått til en økt pasientbehandling på
norske sykehus hvert eneste år i denne perioden. I 2018 skal det
fortsatt økes – det er lagt opp til en ytterligere vekst fra regjeringens
side på ca. 2 pst. Det er viktig for den enkelte. Det er viktig
at vi får redusert helsekøene fordi vi har lagt om politikken, og
det er også viktig for samfunnet som helhet, for det bidrar til
at flere kommer raskere tilbake i jobb, og at de slipper å gå sykmeldt i
en lang periode.
Statsbudsjettet for 2018 er et budsjett
som bygger landet for fremtiden, og som ivaretar behovene til vanlige
folk uten at de må betale for mye i skatt. Dette er en linje som
Fremskrittspartiet vil fortsette å satse på fremover.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Hadia Tajik (A) []: Representanten Limi snakka litt
om vanlege folk, og det er det eg har tenkt å spørja om også. Representanten
Limis parti var ein gong kjent som partiet for sterk nedsetjing
av skattar, avgifter og offentlege inngrep. Men dei åra leiaren
av Framstegspartiet har vore finansminister, har avslørt at sanninga
er ganske dramatisk annleis. For mens dei som har mest frå før,
har fått raust med skattekutt, har budsjettforliket ført til at
netto avgiftsaukingar med Framstegspartiet i regjering med god margin
passerer 6 mrd. kr.
Mitt spørsmål til representanten
Limi er: Korleis meiner han at ein netto avgiftsauke på godt over 6 mrd. kr,
med leiaren av Framstegspartiet som finansminister, er noko som
kjem folk flest til gode?
Hans Andreas Limi (FrP) []: Avgiftsøkninger kommer
ikke folk flest til gode. Men det som er resultatet etter at vi
kom i regjering i 2013, er nettopp at vi har klart å få til en reduksjon
i skatter og avgifter på nesten 25 mrd. kr., deriblant en reduksjon
i inntektsskatten på godt og vel 8 000 kr for vanlige familier med
en gjennomsnittlig inntekt. Det er relativt mye penger. Samtidig
er det også gjennomført en omlegging av bilavgiftene. Det betyr
at nye, sikre og miljøvennlige biler har blitt vesentlig billigere,
noe som igjen er en mulighet for flere til å ta det valget, og som
bidrar til at vi fornyer bilparken og reduserer miljøbelastningen
fra privatbilismen. Så i sum er jeg ganske stolt over det vi har
gjennomført.
Jeg ser at vi også har muligheten
til å gjennomføre flere reduksjoner i skatter og avgifter fremover,
men vi vet at så lenge vi sitter i mindretall, er vi helt avhengig
av å etablere et flertall i Stortinget for hvert enkelt statsbudsjett.
Da må vi ivareta helheten (presidenten klubber). Så ser vi at det
er noe som kommer inn som ikke nødvendigvis…
Presidenten: Tida
er ute.
Hadia Tajik (A) []: Det er ingen parti som har fleirtal
aleine. Alle må forhandla og verta einige med andre. Ingen parti
går så høgt på banen og lovar éin ting, men gjennomfører noko anna,
som det Framstegspartiet gjer. Rett nok stemmer det som representanten
seier, at dei har bidrege til å få skattane ned, men der har det
fungert sånn at dei som har mest, har fått mest ut av det. Når dei
har auka avgiftene med netto 6 mrd. kr, er det noko som treffer
lommeboka til alle. Sånn ser me at dei har operert på fleire område.
Dei seier at dei er bekymra for signaleffekten ved ein auke av talet
på kvoteflyktningar, og så doblar dei talet på kvoteflyktningar.
Dei seier at dei ikkje vil ha meir bompengar, men no kan me jo gjera
opp status: Det er bompengerekord, med meir enn 60 fleire bomstasjonar
no enn før Framstegspartiet kom i regjering.
Så eg må nesten spørja: På kva for
andre område kan me rekna med at Framstegspartiet gjennomfører det stikk
motsette av det dei lovar veljarane sine?
Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg registrerer at representanten
gir en veldig feilaktig historiebeskrivelse. Det er nemlig slik
at Fremskrittspartiet har bidratt til at skatte- og avgiftstrykket
i Norge er redusert med nesten 25 mrd. kr, hvis man tar med konsekvensene
av det som ligger i budsjettavtalen for neste år.
Noe av det første vi gjorde, var
å fjerne arveavgiften. Vi har redusert bilavgiftene. Vi har altså
levert tilbake til folk flest. Vi har ikke klart å fjerne bompengene
fullstendig, vi har redusert bompengeandelen. Nå bygges det mer
vei enn noensinne før. Men det er en realitet at det fortsatt er
et stort flertall i Stortinget som ønsker bompengefinansierte veier
i Norge. Fremskrittspartiet ønsker primært ikke det. Så lenge vi
ikke får flertall for primærstandpunktet, må vi sørge for at vi
gjør det som er mulig innenfor flertallets rammer, og det er nettopp
å bidra til at det blir mindre bompenger, lavere bompengesatser,
og at vi bygger mer vei, slik at bilistene får tilbake noe av det
som de betaler inn til statskassen.
Siv Mossleth (Sp) []: Om avtrykk på budsjettet: I
forrige uke vedtok vi Nordhordlandspakken. Da synes jeg at regjeringspartiene
kom med bompengemerknader som kan undergrave enigheten bak veipakken.
Samtidig spurte jeg samferdselsministeren om hvor mye bompenger
som var krevd inn i denne regjeringens fartstid. Men ministeren
dundret i vei verbalt uten å antyde et eneste tall. Jeg fant likevel
ut at det er krevd inn ca. 39 mrd. kr i bompenger de fire siste
årene.
Fremskrittspartiet er – som Senterpartiet,
som har det inne – opptatt av å nå målet om å bruke 2 pst. av bruttonasjonalproduktet
på Forsvaret. Men når partiet sier at bompengene skal gå mot null,
med mindre folk sier noe annet i en folkeavstemning, og så går bompengene
opp til rekordhøye 131 mrd. kr i neste transportplanperiode, hvordan
mener representanten Limi at denne regjeringen kan treffe bedre
på Forsvarets 2 pst.-mål enn på bompengemålet?
Hans Andreas Limi (FrP) []: Nå ble jeg litt i tvil
om jeg skulle svare på spørsmål om Forsvaret eller bompenger. Men
siden påstandene går på at bompengene øker: Det er jo en konsekvens
av at det bygges mye mer vei enn noensinne. Det er fortsatt slik
at det er et flertall som ønsker at deler av veiutbyggingen skal
finansieres av bompenger. Andelen går ned. Det betyr at det bygges
mer vei per bompengekrone nå enn det gjorde i foregående periode
– under de rød-grønne. Så har vi fått flertall for å redusere bompengetakstene
ute i distriktene. Det er lagt inn 500 mill. kr i budsjettet som skal
gå til å redusere bompengetakster etter hvert som bompengeselskapene
slår seg sammen, får mer effektiv drift og får redusert administrasjonskostnadene.
Da blir de også belønnet ved at de kan søke om midler til reduserte
takster.
Så vi har gjort mange grep for å
redusere belastningen for bilistene, ikke minst det vi har gjort
på andre bilrelaterte avgifter, som i løpet av perioden fra 2013
er redusert samlet, når man ser det i forhold til statens inntekter,
med 9 mrd. kr.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Siden Fremskrittspartiet
kom i regjeringen, har de bl.a. økt prisen på barnehageplass med
over 1 000 kr, kuttet barnetillegget for uføre og kuttet gratis
fysioterapi for brannskadde, kreftopererte og lamme. Pensjonistene
har blitt fattigere – i flere runder. Dere har gitt økt skatt for
dem som mister jobben. Listen er lang. Men samtidig som Fremskrittspartiet
straffer folk flest, er det noen som vinner. VG melder at de rikeste
har fått 575 000 kr hver i skattekutt. Vi andre har fått 10 kr dagen
– knapt nok til en øl i uka, og den trenger vi når Fremskrittspartiet
styrer.
SVs forslag til statsbudsjett er
for de mange, ikke for de få. Derfor foreslår vi at folk flest skal
få mer enn 2 000 kr i skattekutt hver hvert år. Vil Fremskrittspartiet børste
støv av sitt gamle slagord og garantere at de aldri igjen vil foreslå
flere kroner i skattekutt til milliardærene enn det de foreslår
til folk flest?
Hans Andreas Limi (FrP) []: La meg først si at jeg
unner virkelig representanten Wilkinson en øl i uka. Det er bare
hyggelig.
Så er det mange påstander her, og
det er de påstandene som gjentas kontinuerlig fra SV. For det første,
en gang for alle: Vi har ikke fjernet barnetillegget for de uføre,
bare så det er sagt. Vi har bedret forholdene for barnefamiliene.
Vi har bygd ut en bedre barnehagedekning. Vi har skjermet dem med
lave og middels inntekter når det gjelder å sette tak på hvor mye
man skal betale for en barnehageplass, og vi har innført fleksibelt
opptak. Alt er lagt til rette for barnefamiliene, som også har fått
sin del av skattelettelsene i løpet av de årene som har gått siden
2013. Men det er nå engang sånn at det er helt naturlig at når man
gjennomfører skattelettelser, er det de som betaler mest skatt i
utgangspunktet, for vi har et progressivt skattesystem, som da også
får de største skattelettelsene. Men det betyr ikke at alle, uavhengig
av inntekt, får skattelette, og det har vært det viktigste å sikre
for Fremskrittspartiet.
Presidenten: Då
er replikkordskiftet slutt.
Marit Arnstad (Sp) []: På mange måter er det noe
veldig forutsigbart over dette budsjettet. Regjeringen legger fram
et budsjett der de nok en gang barberer distriktspolitiske tiltak.
Alt som smaker av distriktspolitikk – enten det er utjevning av
nettariffer, regionale utviklingsmidler, bedriftsrettede lån og
tilskuddsordninger eller tiltak innenfor primærnæringene – er barbert.
Senterpartiet velger en annen retning enn det.
Bredbåndssatsingen som foreslås,
ligger langt unna det som kommer til å være nødvendig dersom Norge skal
digitaliseres. Det er allerede i ferd med å bli et digitalt klasseskille
i Norge, og vi har noen få år foran oss nå på å prøve å unngå at
det skapes nye store skiller mellom ulike deler av landet. Mens
98 pst. i Oslo har tilgang til høyhastighets bredbånd, ligger prosentandelen
i distriktene på 40. Hvis hele Norge skal digitaliseres, hvis det skal
gi mening, er det som ligger i budsjettet til infrastruktur, altså
i form av bredbånd, helt utilstrekkelig. Senterpartiet velger en
annen retning.
Dette er også et budsjett der en
svekker vilkårene for viktig industri i Norge, ikke minst i distriktene.
Økt moms på reiselivsnæringen rammer en næring som sysselsetter
titusener over hele Norge. Det gjøres overfor en næring som er i
vekst, en næring som er sterkt konkurranseutsatt. Nær sagt som vanlig
kommer endringer uten forvarsel og står i skarp motsetning til det
regjeringen sa i vår i reiselivsmeldingen. Senterpartiet velger
en annen retning.
Heller ikke i år blir vi spart for
de rene besynderlighetene på avgiftsfronten. Årets økning i sukker-
og sjokoladeavgiften føyer seg inn i rekken av avgiftspolitiske krumspring
som sikrer at norsk industri må ta regningen for den borgerlige
budsjettenigheten. Jeg må si at når finansministeren og statsministeren
står på Stortingets talerstol og snakker mot bedre vitende om den
avgiften, er det ganske alvorlig. Senterpartiet har ingen forslag
om økt sukkeravgift i sitt budsjett. Senterpartiet har sjølsagt
vært opptatt av sammenhengen mellom sukker og folkehelse, men det
er også slik at den avtalen som har vært mellom bransjen og staten
de ti siste årene, har redusert sukkerforbruket med 25 pst. Den
avgiftsøkningen på 83 pst. som regjeringen nå går inn for, har ingen logisk
sammenheng med folkehelse. Det er ingen logisk sammenheng når Nugatti
og marengs får null avgift, mens Farris med smak får det. Det rammer
helt vilkårlig, og det er en av de alvorlige tingene med denne avgiften. Den
kommer altså som lyn fra klar himmel på en industri som er svært
konkurranseutsatt. Men det som er mest påtagelig og smått – vil
jeg si – fra regjeringen, er en finansminister og en statsminister
som står på Stortingets talerstol og ikke våger å stå oppreist og
forsvare den avgiften de nå skal gjennomføre. Nei, i stedet skyver
de Stortinget foran seg og sier at dette har ikke regjeringen foreslått.
Implisitt: Dette står ikke regjeringen for. Det er smått. Det er
ikke mye statsmannsaktig over det. Faktum er at dette står regjeringen
for, dette har regjeringen inngått en avtale om, og dette skal regjeringen
gjennomføre. Det kan godt være som representanten Helleland sa,
at Høyre kan leve godt med det. Men en hel industri kommer ikke
til å leve godt med det.
Regjeringen bekrefter på mange måter
gjennom budsjettet at de ikke ser hele Norge. De bekrefter at når de
lover skattelette, følger det ofte en prislapp med i form av økte
avgifter, som også rammer helt vilkårlig. Senterpartiet velger en
annen vei. Vi holder igjen på avgiftsøkningene, vi velger å prioritere
viktige distriktstiltak og viktige næringer. Derfor sier vi nei
til den sukkeravgiften som rammer vilkårlig, og som er dårlig utredet. Derfor
sier vi nei til en økning av reiselivsmomsen som går rett på bunnlinjen
til de mange hotell, campingplasser, kulturopplevelser og reiselivstiltak
som finnes over hele landet. Men vi velger å si ja til infrastruktur,
som utbygging av bredbånd i hele landet, og vi øker de bevilgningene
betraktelig. Vi sier ja til en bedre økonomi for kommunene, fordi
det er de som legger til rette for velferden for oss alle, vi sier
ja til flere politistillinger og et bedre politi over hele landet,
og vi sier ja til å øke investeringene i hær og heimevern nå, ikke
i morgen, ikke i revidert nasjonalbudsjett, ikke til neste år.
Den budsjettpolitiske prosessen
er forutsigbar. Det er også forutsigbart at man setter seg på bakrommene på
Stortinget og forhandler seg fram til et forlik. Vi må konstatere
at Høyre og Fremskrittspartiet nå igjen har klart å binde opp Kristelig
Folkeparti og Venstre, ikke bare på budsjettet, dessverre, men også
til å forhandle om revidert budsjett til våren, og også svinebinde
dem i alle saker av økonomisk betydning. Det er uheldig, mest av
alt for Venstre og Kristelig Folkeparti sjøl, fordi de i den sammenhengen
blir begrenset når det gjelder å stå for det de mener gjennom sine
partiprogram, og få gjennomslag i de enkelte sakene som det faktisk
er flertall for i Stortinget.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Else-May Botten (A) []: Jeg merket meg at representanten
Arnstad var opptatt av bredbåndsutbygging. Det ser vi også i budsjettet
– både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har økt med 500 mill. kr,
mens regjeringen halverer fra 139 mill. kr til 70 mill. kr for 2018. Bredbånd
er faktisk like viktig som både strøm og telefon, og det skulle
bare mangle om ikke alle, uansett hvor man bor i dette landet, skulle
ha muligheten og tilgangen til det.
Siden det er så stor forskjell mellom
regjeringens forslag og Senterpartiets og Arbeiderpartiets alternativ, lurer
jeg rett og slett på hva representanten Arnstad mener konsekvensene
vil være av det regjeringen har lagt fram, kontra det Senterpartiet
selv har lagt fram.
Marit Arnstad (Sp) []: Ja, både Senterpartiet og
Arbeiderpartiet er opptatt av bredbåndsutbyggingen. Det er også
helt naturlig, for alt pratet om digitalisering blir jo ikke virkelig
hvis ikke også alle i landet får tilgang til den infrastrukturen
som trengs for å få en virkelig digitalisering. Bredbånd er den
infrastrukturen. Vi vet at det er nå vi har et vindu, det er i noen
få år framover vi har et vindu til å sikre alle høyhastighets bredbånd.
Der har Senterpartiet og Arbeiderpartiet lagt inn 500 mill. kr over
flere år for å kunne oppnå det. Det vil for neste år tilsvare omtrent
det som det er søkt om, for det er stor etterspørsel der ute, blant
innbyggere og blant selskap, etter å få bygd ut bredbånd. Problemet
er bare at regjeringen ikke er villig til å øke de midlene på en
sånn måte at det hjelper.
Himanshu Gulati (FrP) []: Til tross for enkelte avgiftsøkninger
i forbindelse med stortingsforlikene de siste årene har denne regjeringen
gitt landets innbyggere skatte- og avgiftslettelser på nesten 25 mrd. kr
på fire–fem år. Det er imidlertid verdt å merke seg at for første
gang på mange år – jeg tror faktisk det er den første gangen i dette
årtusenet – har Senterpartiet passert Arbeiderpartiet når det gjelder
hvem som ønsker å øke skattene og avgiftene for landets innbyggere
mest. Mens Arbeiderpartiet ønsker en skatteøkning på 5 mrd. kr,
har Senterpartiet i sine alternative budsjetter foreslått 6 mrd. kr
i økning for landets innbyggere neste år. Senterpartiets motto om
å ta hele landet i bruk ser ut til å gjelde også når statens lange
hånd skal nå lenger inn i folks lommebøker.
Mitt spørsmål er om Senterpartiet
vil anbefale også Arbeiderpartiet å øke sine skatter og avgifter
enda mer de neste årene, slik at begge partier kommer opp på samme
nivå.
Marit Arnstad (Sp) []: Det er riktig at Senterpartiet
har et helhetlig skatte- og avgiftsopplegg. Det er et skatte- og
avgiftsopplegg der de som har mest, skal bidra mest. De som har
minst, skal få mer i skattelette og også unngå veldig belemrende
avgifter.
Det er dette som er litt av problemet
til Fremskrittspartiet: De har disse store ordene om hvor mye skattelette
de er for, men en vet at når de har gitt skatteletten til dem som
har mest fra før, tyter det ut et sted – og da tyter det ut gjennom
økte avgifter. Over 6 mrd. kr har, i løpet av den perioden Fremskrittspartiet
har sittet i regjering, kommet i form av økte avgifter. 2 mrd. kr
på bare én næring skal i løpet av neste års budsjett legges på som
rene avgifter. Det å øke avgiftene på den måten som Fremskrittspartiet
nå foreslår, er ikke veldig solidarisk, er ikke veldig sosialt og
er – i det tilfellet som vi står overfor når det gjelder sukkeravgiften
– direkte næringsfiendtlig.
Elin Rodum Agdestein (H) []: Flere i distriktene
som venter på ny stamvei, har merket seg at Senterpartiet vil kutte
i bevilgningene til Nye Veier med 200 mill. kr. Det vil gi en mer
ineffektiv veibygging. I tillegg ser vi at Senterpartiet vil svekke
Avinors økonomi med 150 mill. kr, noe som i neste omgang kan gå
ut over driften av kortbanenettet. Det kommer i tillegg til det
Dokument 8-forslaget fra Senterpartiet som nå er til behandling
i Stortinget, om å overlate taxfreesalget til Vinmonopolet. Det
vil i neste runde kunne innebære en ytterligere svekking av grunnlaget
for finansiering av kortbanenettet. Synes Senterpartiet det er god
distriktspolitikk?
Marit Arnstad (Sp) []: Vårt opplegg når det gjelder
transportsektoren, synes vi er god distriktspolitikk.
Jeg er egentlig litt overrasket
over at representanten Rodum Agdestein får seg til å gå opp og framføre
en slik replikk. Her står vi tross alt overfor en regjering som
har skrinlagt Trøndelags viktigste kollektivsatsing gjennom årtier,
nemlig elektrifiseringen av Trønder- og Meråkerbanen, et prosjekt
som var ferdig, som var prioritert inn i de rød-grønnes Nasjonal
transportplan i 2013, der byggingen skulle starte nå i høst, og
der det er null kroner i budsjettet. En legger nå ned planleggingsorganisasjonen
og sprer den for alle vinder. De får ikke inngått de kontraktene
som gjelder videre planlegging. En har rett og slett begravd det
viktigste transportpolitiske prosjektet en har i Trøndelag. Da synes
jeg det blir litt merkelig å stå her og etterspørre Senterpartiets
distriktspolitiske satsing på transportsiden.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Mer flom, styrtregn
og ras viser oss at klimaendringene er i gang, noe som mange lokalsamfunn
merker på kroppen allerede. Skal vi gjennomføre et grønt skifte,
må kommuner og fylker kunne finansiere både klimatilpassing og lokale
klimatiltak. Jeg tror Senterpartiet kanskje ble like overrasket
som oss da vi så at regjeringen presenterte et statsbudsjett hvor
bevilgningene til ras og flomsikring var halvert. Dette er nok et
område hvor vi framover må forvente å måtte legge enda mer penger på
bordet, noe SV legger opp til i sitt alternative budsjett, som prioriterer
de mange istedenfor de få.
Jeg lurer på om dette er noe som
også Senterpartiet har prioritert og vil prioritere framover, sammen
med SV.
Marit Arnstad (Sp) []: Dette blir et viktig tema.
Klimapolitikken blir på en måte viktig på to fronter. Det ene er
å gjennomføre klimatiltak som faktisk har virkning. Senterpartiet
er opptatt av at en skal ha en praktisk klimapolitikk, som ikke
er full av symboler, men der en har tiltak som virker. Derfor har
vi i vårt alternative budsjett prioritert CCS-prosjektene – karbonfangst-
og lagringsprosjektene – som nå er helt i spranget og burde gjennomføres.
Vi har også prioritert CO2-fond
for særlig tungtransporten.
I tillegg til det er jeg enig i
at også det som kan være både tilpassing og forebygging, er veldig
viktig. Bevilgninger knyttet til flom og skred er helt avgjørende
i årene framover, og det synes også Senterpartiet er viktig å prioritere.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Audun Lysbakken (SV) []: Hvis forskjellene får øke
i dag, får vi et kaldere samfunn i morgen. Den regjeringen som har
makten nå, fører en politikk for de få og ikke for de mange. Det
budsjettforslaget som ble levert tidligere i høst, er et veldig
tydelig bevis på det. Regjeringen rigger skattesystemet for den
økonomiske eliten. Helt systematisk blir det sånn at skatt fjernes
eller reduseres på det som de rikeste henter sine inntekter fra,
mens vanlige folk ikke merker noe til skattelettene, eller til og
med, som enkelte verftsarbeidere og andre som har mistet jobben
på Vestlandet, har opplevd, får skatteøkning på sluttvederlag.
Regjeringen har, samtidig som den
ser ut til å være sterk i troen på at de rikeste yter mer hvis de
blir enda rikere, på felt etter felt gjennomført usosiale kutt mot
de menneskene som har minst i landet vårt. Så tanken ser ut til
å være at akkurat de fattigste yter mer hvis de bare blir fattigere.
Det er en underlig logikk.
I tillegg til å rigge skattesystemet
og kutte for dem som har minst, har denne regjeringen endret maktbalansen
i arbeidslivet systematisk, i favør av sjefene og eierne og i disfavør
av arbeidstakerne og fagbevegelsen. Vi ser også at regjeringen legger
opp til at noen av de viktigste ressursene for framtiden konsentreres
på færre hender, sånn som fisken, der en nå står i en veldig stor
og viktig politisk kamp om hvorvidt disse ressursene i framtiden
skal tilhøre noen få, kvotebaroner og trålredere, eller kystens
folk.
Videre har denne regjeringen – og
det er nå til og med forsterket gjennom det borgerlige budsjettforliket –
ført en politikk for velferdskutt på en rekke områder, riktignok
kamuflert som såkalt avbyråkratisering og effektivisering. Men vi
ser nå at det på felt etter felt rammer tilbudet til innbyggerne,
innenfor sykehusene, innenfor høyere utdanning – og innenfor fengslene,
der dagens melding fra Kriminalomsorgsdirektoratet er dramatisk
og burde få alarmklokkene til å ringe i regjeringskvartalet.
Opp mot dette har SV foreslått et
budsjett for de mange og ikke for de få, et budsjett for kraftig
omfordeling, der vanlige lønnstakere kommer ut i pluss, mens den
økonomiske eliten blir bedt om å bære de tyngste byrdene i tyngre
tider. Det må være et tankekors for Høyre og Fremskrittspartiet
at det er SV som er skattelettepartiet for de lavtlønte. Vi har
levert et budsjett som setter dem som har minst, først, som styrker
innsatsen mot arbeidskriminalitet og snur maktforholdet i arbeidslivet,
som legger til rette for at ressursene skal tilhøre folket og ikke
noen få på toppen, som avviser juksekutt som fører til velferdskutt,
og som vil styrke fellesskapets velferd istedenfor privatisering
og velferdsprofitt.
En politikk for de mange og ikke
for de få må også bety en grønn miljøpolitikk. Det er få som tjener
på ødeleggelsen av miljøet vårt, og det er mange som taper. Vi trenger
en ny energipolitikk, og avsløringene rundt Goliat i det siste har
vist hvor meningsløst det f.eks. er å fortsette med subsidiering
av oljeselskapenes profitt istedenfor å investere de store pengene
i det som skal bli morgendagens arbeidsplasser.
Under denne regjeringen har innsatsen
mot klimaendringene stoppet opp, utviklingen i norske klimagassutslipp
har flatet ut, og vi ser at til og med målene nå er overlatt til
Brussel. Vi trenger en omprioritering innenfor samferdselsområdet
der vi istedenfor å bruke mer penger på at folk som har mye, skal
få kjøpe dyre Porscher, bruker penger på å styrke de miljøvennlige transportalternativene,
det vil si nullutslippsbiler, og det vil også si skikkelige investeringer
i kollektivtrafikk.
Til slutt: Vårt budsjettforslag
er et budsjettforslag for de mange og ikke for de få også internasjonalt.
Det har vært snakket mye om å hjelpe flyktninger der de er, men det
store humanitære løftet som trengs, er ikke å se i regjeringens
budsjettforslag – det er derimot til stede i SVs alternative budsjett.
Det samme er en kraftig økning i klimabistanden og en innsats for
de kvinnene internasjonalt som rammes av USAs nye politikk og den
såkalte «gag rule», og inngrepet mot kvinners kropper og kvinners
frihet som det innebærer.
Helt til slutt: Vårt budsjett er
også et budsjett for å styrke forsvaret av Norge – mindre penger
til krig i utlandet og rådyre kampfly, mer til hær, heimevern og
sjøforsvar enn høyresiden.
Høyre og Fremskrittspartiet kan
altså konstatere at det er SV som er skattelettepartiet for de mange,
mens de er skattelettepartiene for de få, og at SV er en bedre forsvarsvenn
enn den rød-grønne regjeringen. Det må være en kilde til ettertanke
for blå stortingsrepresentanter.
Presidenten: Det
er i alle fall ei kjelde til replikkordskifte – det vert replikkordskifte.
Tuva Moflag (A) []: Jeg ser fram til et konstruktivt
samarbeid med SV i Stortinget de neste fire årene. Vi har allerede
vist at vi i fellesskap bruker det politiske handlingsrommet til
å presse politikken i riktig retning, eksempelvis i saken om daglig
fysisk aktivitet i skolen.
Jeg kommer fra vervet som ordfører
i Ski. Her har vi, sammen med SV, jobbet aktivt for å øke kunnskapen
om seksuelle overgrep, både blant våre egne ansatte og ikke minst
blant barn og unge. Når barn og unge får kunnskap om egen kropp,
seksualitet og grensesetting, kan dette bidra til å forebygge og
forhindre seksuelle overgrep mot barn. Vi i Arbeiderpartiet mener
derfor det er på tide å innføre undervisning i grensesetting i barnehage,
grunnskole og videregående skole. Jeg merker meg at SV også har
satt av ytterligere 70 mill. kr i kampen mot seksuelle overgrep
i sitt alternative budsjett.
Mitt spørsmål til Lysbakken er:
Vil SV sammen med Arbeiderpartiet presse politikken i riktig retning
på et område der regjeringen ikke leverer godt nok?
Audun Lysbakken (SV) []: Svaret på det er ja, og
jeg tenker det er viktig å legge merke til at da den rød-grønne
regjeringen gikk av, var det satt i gang et stort arbeid knyttet
til seksuell trakassering. Skjeie-utvalget, som hadde gått gjennom
norsk likestillingspolitikk, hadde også lagt fram en rekke konkrete
forslag til hva som kunne gjøres. Veldig lite av det er fulgt opp
av denne regjeringen. Det er bl.a. tiltak fra den utredningen vi
nå foreslår å gjennomføre, som jeg også tror Arbeiderpartiet i sitt
forslag legger opp til. Så der tror jeg det er mye å være enig om.
Jeg er også enig med representanten i at det er særlig viktig å
begynne i skolen. Det store, omfattende arbeidet mot mobbing, som
det er bred enighet i Stortinget om at skal gjennomføres i skolen,
må også følges opp av et tilsvarende arbeid for å hindre seksuell
trakassering.
Vetle Wang Soleim (H) []: I februar i år sa helsedirektøren
at antallet uføretrygdede mellom 20 år og 29 år er doblet de siste
ti årene. Han sa videre at problemet starter med frafall i den videregående
skolen. Med fraværsgrensen er fraværet gått ned med 40 pst. i forrige
skoleår, men fortsatt er SV konsekvent imot. Vil representanten
erkjenne at fraværsgrensen virker, slik rektorene selv sier?
Audun Lysbakken (SV) []: Regjeringen har satt i gang
en tre år lang evaluering av fraværsgrensen, jeg regner med at heller
ikke Høyre har tenkt å konkludere før de har fått den evalueringen
de har bestilt. Jeg ser fram til å få den, jeg er åpen for å utvikle
politikk og se på resultatene, men vi må jammen få forskningen på bordet
først. Med all respekt: Det er ikke noe grunnlag for å slå fast
det representanten slår fast, og heller ikke for å si noe sikkert
om årsakssammenhengen i dag. Vi har bl.a. sett at fraværet i videregående
skole har falt gjennom flere år. Det vi kan være ganske sikker på,
tror jeg, er at hadde vi gjennomført den veldig rigide fraværsgrensen
som regjeringen først foreslo, hadde dette gått galt. Heldigvis
grep Stortinget inn, bl.a. etter initiativ fra SV, og fikk laget
en mykere regel. Så får vi se hvordan det har slått ut. Det avgjørende
for oss er hvordan det går med de gruppene der frafallet er høyt.
Vi vil følge den politikken som er best for dem.
Olemic Thommessen hadde her
gjeninntatt presidentplassen.
Silje Hjemdal (FrP) []: Regjeringen tapetserer landet
med motorveier og ny asfalt: Jeg må si tusen takk til SV for komplimentet.
Det varmer et FrP-hjerte.
SV skriver i sitt alternative budsjett
at det er et budsjett for de mange og ikke for de få. Jeg er helt
enig med dem, men det er nettopp fordi SVs avgiftsøkninger på over
20 mrd. kr vil ramme mange, også folk flest. SV bruker bilistene
som melkekyr. Engangsavgiften på bil øker, og avgiften på bensin
og diesel øker med henholdsvis 50 øre og 1 krone. Dette vil ramme
næringslivet, men også mange barnefamilier som alt har en stram
økonomi. Ser partiet konsekvensene av sine usosiale skatteøkninger,
og hvor mye ekstra må en barnefamilie tjene for å kunne betjene
disse økningene?
Audun Lysbakken (SV) []: Det hadde vært et godt poeng
hvis det var riktig, men beregningen i vårt budsjett viser veldig
tydelig at premisset for spørsmålet er feil. De beregningene har
vi for sikkerhets skyld fått i brev fra Siv Jensen, så jeg regner
med at også Fremskrittspartiet stoler på dem. De viser veldig tydelig at
for den typiske lønnstaker med en inntekt under 600 000 kr, vil
man, når man regner inn både skatter og avgifter, komme ut i pluss,
altså vesentlig bedre med SVs budsjettforslag enn med det Fremskrittspartiet
har lagt fram.
Kjersti Toppe (Sp) []: Det er stort press i sjukehusa
både på sentralisering og på privatisering. Vi har fritt behandlingsval,
vi har ein høg prosentdel innsatsstyrt finansiering, og vi har meir
kjøp gjennom tøffe anbod som driv dette fram. I tillegg er det innført
noko som heiter nøytral moms i helseføretaka frå 1. januar 2017.
Det vil seia at helseføretaka vert kompenserte for moms ved kjøp
av private tenester – for å stimulera sjukehus til ikkje å driva
tenester i eigen regi, men i staden kjøpa tenester frå private.
Dette har det ikkje vore så mykje snakk om politisk, men det er
ei veldig viktig sak, og spørsmålet mitt er heilt enkelt: Kva meiner
SV om innføringa av nøytral moms i helseføretaka våre?
Audun Lysbakken (SV) []: Der er SV og Senterpartiet
helt enige. SV er imot innføring av nøytral moms. Vi ser det først
og fremst som et tiltak for å fremme privatiseringen av helsevesenet.
Det er rett og slett en åpning for at store konsern kan komme inn
og få tilgang til det som er et potensielt milliardmarked, altså enda
et område der skattepenger skal gå til privat profitt for noen få.
Så nøytral moms er definitivt politikk for de få og ikke for de
mange. Derfor er vi imot det. Det er også grunn til å spørre seg
om det vil være særlig effektivt, for mange helseforetak organiserer
jo i dag f.eks. renholds- og kantinetjenester selv. Man vil da kunne ende
opp i en situasjon med en konkurranseutsetting som skaper økt byråkrati,
og er det én ting vi ikke trenger i helseforetakene nå, så er det
enda mer byråkrati. Vi trenger at pengene når ut til pasientene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Trine Skei Grande (V) []: Da Venstre lagde sitt alternative
statsbudsjett i år – i rekordfart, syntes vi sjøl – var vårt utgangspunkt
de utfordringene som perspektivmeldinga faktisk sier at Norge står
overfor. Det handler både om at vi må skape flere jobber, og at
vi må skape flere grønne jobber innenfor de nye næringene. Vi må
ta tak i fattigdom og økte ulikheter, men vi må også sørge for at
bærekraften i vår velferdsstat blir ivaretatt. Da må man tore å
ta noen tøffe prioriteringer i budsjettene.
Det er det som hele Stortinget var
enig om at var de store utfordringene, og som hele Stortinget samlet
seg rundt som de tingene vi burde gjøre med budsjettene framover,
og vi har levert vårt svar på de utfordringene. De utfordringene
er ikke så prangende til stede i denne debatten i dag som det jeg
mener at de egentlig burde ha vært.
En av de store satsingene i Venstres
alternative budsjett handler om skole. Det handler om å satse på
de tingene vi vet vi trenger framover: mer etter- og videreutdanning
av lærere, slik at alle elever kan føle seg trygge på at de går
inn i et klasserom der de har en kvalifisert lærer som kan faget
man underviser i. Det er den viktigste innsatsfaktoren vi kan gjøre
for å få til en god skole. Det sier all forskning.
Vi utvider også barnehagetilbudet,
slik at 7 000 flere barn får gratis kjernetid. Dette har vært en
av de viktigste sakene for Venstre, nemlig det som den forrige regjeringas
fattigdomsmelding fastslo: at det som er viktigst for å bekjempe
fattigdomsfella og fattigdom blant barn, er å gi tilgang på barnehage.
Da er det for oss viktig at de som har dårligst råd, får gratis
kjernetid og lavere priser. Det er det mest virkningsfulle vi kan
gjøre overfor akkurat den gruppa.
Venstre ønsker også å øke antall
kvoteflyktninger vi tar imot. Gjennom budsjettforliket ble vi enige
om at vi skulle doble antall kvoteflyktninger, til 1 000 flere.
Da er Norge i front internasjonalt, ikke bare per capita, men også
per tall sammenlignet med andre land. Det er ikke så ofte vi hører
det skrytes av at vi faktisk har den rollen, men den rollen har
vi nå fått – både gjennom de forlikene vi har fått før, og gjennom
det budsjettforliket som Venstre var med på.
En annen viktig satsing i Venstres
alternative budsjett, som vi også har fått gjennomslag for gjennom
forliket, er over 150 mill. kr mer til et kulturløft. Det å løfte kulturminnevernet,
men også kunstnerøkonomien, har vært viktig for Venstre, og gjennom
flere år har vi økt stipendordningene, kunstnerassistentordningene
og de ordningene som vi vet at kunstnerne har vært mest opptatt
av å finne gode løsninger på. Vi løfter det frie kulturfeltet, vi
løfter språk- og bokfeltet, og vi ser hvordan vi kan være med på
å styrke kulturen innenfor de ansvarlige rammene vi har.
Men den tredje store satsingen som
er viktig for Venstre, og som vi gikk til valg på, er å gjøre det
lettere for gründere å skape arbeidsplasser. Forskningsrapporter
som ble lagt fram i løpet av valgkampen, viste at det meste av jobbskapingen
skjer i de små bedriftene, og det meste av verdiskapingen skjer
også i de små bedriftene. Det er dem med under ti ansatte som har
høyest produksjon per ansatt, og det er der det skapes flest nye
jobber. Derfor har det vært viktig for oss at vi nå i forliket fikk
til nær en tjuedobling av opsjonsbeskatningen når den går fra 30 000
til 500 000. Det er et virkemiddel for å få bedrifter inn i vekst,
det er et virkemiddel for å få flere ansatte og flere gode hoder
inn i vekstbedrifter, men også for at de får eierskap til de innovasjonene
de er med på. Vi styrker Sivas katapult-ordning og Sivas inkubatorer,
som vi vet er et målrettet system for å skape flere arbeidsplasser
og flere bedrifter. Vi har en stor innovasjonssatsing og satsing
på muliggjørende teknologi, som gjør det mulig å utvikle nye modeller,
også innenfor nye innkjøpsordninger.
Innenfor klima og miljø er det gjennomført
et taktskifte de siste fem–seks årene, både med mål og med tiltak
som faktisk virker. Arbeiderpartiets representant sa i debatten
at da de rød-grønne styrte, var det bare fryd og gammen i tilbakemeldingene
fra miljøorganisasjonene når de la fram budsjetter, og nå var det
full krise. Da har nok vi hørt veldig forskjellige toner. Det er
helt soleklart at vi nå har gjort store innhogg i viktige tiltak
som kommer til å få kjempestore følger videre framover for å nå
klimamålsettingene. Og i 2009 hørte man Natur og Ungdom si at «de
rød-grønne lover og lyver», og at «dette er ikke et budsjett for
et miljøvennlig Norge», i 2010 sa Bellona-nestlederen at «alarmklokkene
ringer for klimaet, men regjeringen hører ikke etter», og WWF sa
i 2010 at klimapolitikken var ute av styring, og at regjeringa gjorde
det helt umulig å nå klimamålene.
Vi som har satt oss ned og lest
trontaledebattene de siste årene, ser at i de rød-grønnes tid var
det bare salg av klimakvoter som var et tema. Nå er det satt djerve
mål for kommunikasjon, vi har fått til et grønt skatteskifte som
er mye sterkere enn vi har hatt gjennom mange perioder, og vi ser
at vi nå er i stand til å kunne finne virkemidler som virkelig virker.
Vi ser at utslippene går ned – ikke på grunn av at økonomien går
ned, for økonomien går opp, men vi ser at vi får til virkninger
innenfor det virkemiddelapparatet som vi har tort å ta i bruk. Norge er
også helt i front på å endre bilparken.
Så man har satt seg en del djerve
målsettinger. Vi begynner også nå framover å få en kollektivsatsing
som kommer til å gjøre store endringer for Norge på klima- og miljøsiden.
Jeg er ganske stolt over hvor langt vi er kommet, men det er fortsatt
en stor jobb å gjøre. Det skal vi gjerne innrømme, men det skal
vi også gjerne være med på.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Ingvild Kjerkol (A) []: «Venstres budsjettforslag
vil koste sykehusene mer enn én milliard kroner. Samtidig hopper
de bukk over en fastlegeordning i knestående. Nå er det opp til
Stortinget å ta ansvar for helheten i helsebudsjettet.»
Dette var Legeforeningens reaksjon
på Venstres alternative budsjett, og Skei Grande viet ikke helse
mye oppmerksomhet i sitt innlegg. Både i 2017 og i 2016 fikk Venstre
de blå-blå med på å kutte en halv milliard til sykehusene våre.
Begrunnelsen var at pengene skulle gå til folkehelse og forebygging.
Når budsjettforliket nå er et faktum, ble det ikke mer til sykehusene,
og den forebyggende innsatsen ble oppsummert i økning av sukkeravgiften
med de ymse utslag det gir for både sunn og usunn mat. Og fysisk
aktivitet i skolen er Venstre imot. Hvordan mener representanten
Skei Grande at færre penger til sykehusene og mindre effektiv forebygging gjør
oss i stand til å møte veksten i livsstilssykdommer og samtidig
en aldrende befolkning, sånn som perspektivmeldingen beskriver?
Trine Skei Grande (V) []: Venstres prioriteringer
på helse har vært å løfte rus og psykiatri – som har vært dårlig
prioritert av veldig mange regjeringer over veldig lang tid – og
folkehelseperspektivet. Det er pussig å få et spørsmål fra Arbeiderpartiet
om sukkeravgiften, som jeg tror at Arbeiderpartiet også hadde i sitt
alternative budsjett, så det er underlig å se hvordan man her snur
rundt på argumentasjonen.
Vi tror nok også at det er deler
av sykehusene som kan drives på en bedre måte enn i dag. Det er
ikke sånn at alle måtene man arbeider med budsjettene på i sykehusene,
er helt perfekt. Derfor har vi lagt inn en effektivisering der,
som vi har lagt inn i alle andre sektorer også. Det gir oss rom
for å prioritere, det gir oss rom for å prioritere de aller svakeste
pasientene, og det er derfor rus og psykiatri har vært hovedprioriteten
til Venstre, sammen med det folkehelseperspektivet som representanten
påpeker.
Emilie Enger Mehl (Sp) []: Situasjonen i norsk kriminalomsorg
er kritisk. Det varsles om en bemanning som er så lav at det går
ut over sikkerheten. Vi får høre om uholdbart høyt arbeidspress,
tidvis høyt sykefravær, og at det heller ikke er økonomi til å kalle
inn vikarer ved sykdom. Innsatte blir stadig mer innelåst og isolert,
og vold og trusler øker. Denne utviklingen har vi sett over flere
år. Likevel har Venstre vært med på å kutte i kriminalomsorgen gjentatte
ganger. Hele 150 mill. kr har det blitt kuttet siden 2013. I dag
ble det kjent at direktøren i Kriminalomsorgsdirektoratet mener
at budsjettsituasjonen for 2018 er så kritisk at en har bedt om
et krisemøte med Justisdepartementet. Justisministerens svar i Bergens
Tidende er at virkelighetsbeskrivelsen hennes ikke stemmer, for
han ser ingen negativ utvikling. Stoler representanten Skei Grande
mest på varslene fra kriminalomsorgen selv eller på svaret fra justisministeren?
Og hvorfor har dere vært med på kuttene når vi trenger å gjøre noe
med situasjonen i fengslene?
Trine Skei Grande (V) []: Kuttene som det her vises
til, er den effektiviseringspromillen som er lagt inn i alle enheter
i staten, og som jeg tror at statens enheter også har store muligheter
for faktisk å gjennomføre. Så går det an at det er noen deler av
norsk statsadministrasjon som ikke har det å gå på. Derfor er jeg
veldig glad for at statsråden i dag sa at han skulle sette ned en
kommisjon for å gå gjennom hele kriminalfeltet for å få fakta på
bordet også om utviklingen. Hvis det viser seg der at det trengs
bedre tiltak for å styrke kriminalomsorgen, er Venstre gjerne med
på det laget for å fikse det.
Petter Eide (SV) []: La meg vri oppmerksomheten på
et internasjonalt tema. Ingen har snakket om noe internasjonalt
i dag. Situasjonen i Middelhavet er nesten like ille som for to
år siden. 150 000 flyktninger har kommet over havet bare i løpet
av året. 2 700 har druknet. Likevel vil denne regjeringen trekke
tilbake den norske redningsbåten. På to år har det norske redningsbidraget
plukket opp 40 000 mennesker, og når den båten skal tas tilbake,
er det altså ikke slik at flyktningene slutter å komme over havet.
Det som skjer, er at flere vil drukne. Jeg har lyst til å spørre
representanten Skei Grande: Hvorfor er det slik at Venstre stiller
seg på Fremskrittspartiets side i denne saken, som ikke ønsker å
bidra noe som helst humanitært i Middelhavet, og hvorfor vil ikke
Venstre være med på vår side og støtte opp under en av de mest effektive
humanitære operasjonene vi kan gjøre …(presidenten klubber.)
Trine Skei Grande (V) []: Det er litt rart å si at
Norge ikke stiller opp på noe som helst humanitært i denne krisen,
for det har vi vel egentlig gjort. Jeg syns ikke vi skal snakke
ned den jobben på den båten som norske humanitære gjør, og alt det
som vi faktisk har bidratt med. Jeg syns ikke vi skal snakke ned
den jobben de norske har gjort.
Når det gjelder dette redningsbidraget,
har Norge stilt opp de gangene vi har blitt spurt om å gjøre det,
og nå er det en annen situasjon. At alt er likt på Middelhavet nå
i forhold til hvordan det var for ett til to år siden, tror jeg
ikke alle ser på som sannheten.
Venstre vil gjerne være med på det
laget. Det er derfor vi har doblet antall kvoteflyktninger, for
det syns vi er en viktig del for å møte dette, og vi syns det er
viktig at man sørger for at man får til flertall for gode lovendringer
også her i Norge. Da hadde jeg håpet at SV sa at her er vi et lag.
Vi utgjør vel ikke akkurat et flertall i Stortinget for å gjøre
den jobben, men jeg er gjerne med på det laget for å gjøre de endringene.
Men det å påstå at vi ikke gjør noe, syns jeg er en dårlig start
for en dialog.
Presidenten: Dermed
er replikkordskiftet omme.
Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg har lyst til å starte
mitt innlegg i denne budsjettdebatten med å understreke det leiaren
for finanskomiteen, Nikolai Astrup, sa i sitt innlegg. Han peikte
veldig tydeleg på at dei løyste ikkje alle problem med litt meir
pengar. Derfor er det viktig at me ser på korleis me kan få til
ei fornying, korleis me kan tenkje nytt og få meir ut av dei ressursane
òg i det landet som kanskje har dei enklaste statsbudsjetta i verda
å handtere. Eg synest også at eksemplet med Nye Veier som er brukt
her i dagens debatt, er eit godt eksempel på korleis me kan få til
meir og betre gjennomføring av vei ved å tenkje nytt.
Eg vil òg gi ein takk til Høgre,
Framstegspartiet og Venstre for gode forhandlingar og for eit godt
resultat. Det er ei stor glede at me har fått på plass ei lærarnorm, ei
lærarnorm som vil gjere skulen betre, og ikkje minst vil hjelpe
dei mest sårbare elevane. Eg vil faktisk kalle det den største utdanningspolitiske
reforma i dette tusenåret.
Nokon beskriv dette som ein siger
for Kristeleg Folkeparti, men det viktigaste her er at dette er
noko som lærarane ønskjer seg. Elevane ønskjer seg det. Foreldra peiker
på dette som det viktigaste me no kan gjere. No er altså denne lærarnorma
ikkje berre ord eller luftige visjonar. No er den konkret politikk.
Ho skal gjennomførast i budsjettet for 2018 – og med full verknad
frå 2019.
Eg vil rette ein takk til Utdanningsforbundet,
men òg til partiet SV, som har støtta Kristeleg Folkeparti nettopp
i denne tenkinga. Eg la merke til kva statsministeren sa i sitt
svarinnlegg i dag på ein av replikkane. Ho viste til, bl.a. når
det galdt sukkeravgift, korleis stortingsfleirtalet såg på den saka.
Det viser at breie alliansar er viktige, og det er viktig med gode
støttespelarar for å få til god endring.
Så har det vore viktig for Kristeleg
Folkeparti å sikre ein betre familiepolitikk. Me har bl.a. fått
til større fleksibilitet på kontantstøtta. No er det sånn at ein
må velje enten berre barnehage eller berre kontantstøtte. Dette budsjettet
gjer at ein får til ein betre kombinasjon. Kanskje vel nokon to
dagar med kontantstøtte og tre dagar med barnehage. Familiane får
ein større fleksibilitet og valfridom.
Igjen ser eg at Arbeidarpartiet
er ute mot kontantstøtta. I dag er det byrådsleiar i Oslo, Johansen,
som er tydeleg ute mot ho – ei ordning som gir familiar valfridom
og fleksibilitet. Eg synest det er vanskeleg å forstå den store
motstanden som er mot det.
Me er også glade for at me har fått
igjennom auka permisjon for tvillingforeldre, sånn at både mor og
far kan vere heime med barnet dei første fire månadene. Fleirlingforeldre
får òg utvida permisjon.
Kristeleg Folkeparti seier nei til
tvillingabort, og det er viktig at vi følgjer opp våre prinsipp
med politikk som gjer det lettare for foreldre med store omsorgsoppgåver å
kunne ta seg av barna sine.
Så er det særleg ei sak som eg er
veldig glad for at me har fått på plass i dette budsjettet: Regjeringa
utvidar pleiepengeordninga for eitt år tilbake i tid, med gjennomføring
i oktober 2017. Det var ei utviding som me stilte oss positive til,
men avkortinga til 66 pst. synest me var galen, også fordi ein da
såg på pleiepengeordninga som ei trygdeordning. Det har aldri Kristeleg
Folkeparti gjort. Me har sett det som ei ordning der ein får betalt
for den pleieoppgåva som du gjer, fordi du meiner det er det beste
for barnet ditt. Derfor er eg særdeles glad for nettopp den løysinga
som me ser i budsjettet.
Til slutt: For Kristeleg Folkeparti
har det også vore viktig å ha eit perspektiv utover vårt eige land.
Derfor har me auka budsjettet til 1 pst. av BNI når det gjeld utviklingshjelp.
Me har også fått til at me kan ta imot fleire kvoteflyktningar.
Den siste replikkekslinga viser berre behovet for nettopp det.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Eigil Knutsen (A) []: Representanten Hareide brukte
mye tid på lærernormen i sitt innlegg. Det viser en svekket regjering
som har gitt Kristelig Folkeparti betydelige innrømmelser. Det er
bra.
Det Kristelig Folkeparti ikke har
fått gjennomslag for, er å nedsette et lovutvalg for å vurdere kommunenes mulighet
til å skattlegge verk og bruk. I stedet avspises industrikommunene
med en tidsbegrenset kompensasjon som ikke dekker opp for tapet.
Lindås kommune i mitt og representanten
Hareides hjemfylke, Hordaland, er vertskap for Mongstad-raffineriet.
De taper 150 mill. kr på at Kristelig Folkeparti har blitt enig
med flertallet om å fjerne kommunenes beskatningsmulighet på verk
og bruk. Hammerfest kommune, derimot, som er vertskap for Snøhvit-anlegget, får
beholde store skatteinntekter fordi anlegget er underlagt særskatteregler
for petroleumsanlegg. Derfor er jeg veldig nysgjerrig på hva som
er den store prinsipielle forskjellen mellom anlegget på Melkøya
og raffineriet på Mongstad.
Jeg undres over hvorfor representanten
Hareide inngår i et flertall som fratar kommuner beskatningsrett,
som tilfeldig rammer kommuner uten utredning, uten lovutvalg og
uten det forarbeidet slike enorme endringer alltid gjennomgår i
Norge.
Knut Arild Hareide (KrF) []: Det er riktig at Kristeleg
Folkeparti hadde eit anna syn på maskinskatten; me så gjerne at
me kunne behalde den. I forhandlingane har me vunne store gjennomslag,
men det er nokre saker me ikkje vinn fram på. Så synest eg òg det var
vel verdt å lytte til det finansministeren sa i sitt innlegg om
nettopp den saka. Ho peikte på kva kompensasjon kommunane får. Derfor
er det jo ikkje riktig at Lindås kommune vil tape 150 mill. kr på
den saka.
Eg skal òg innrømme at sjølv om
Kristeleg Folkeparti har hatt ein ståstad der me har ønskt å behalde
maskinskatten, har det òg funnest problematiske sider ved den skatten.
Blant anna avgrensinga av kva anlegg som er ein del av den skatten,
og kva anlegg som ikkje er det, er problematisk. Me hadde ønskt
å behalde maskinskatten, men me har forhandla oss fram til ein budsjettavtale
me meiner er god, og er veldig glad for at det blei gitt kompensasjon
av varig art nettopp til dei kommunane som er ramma.
Arne Nævra (SV) []: Det er litt om miljø, til en
tidligere miljøvernminister: Kristelig Folkeparti har en ganske
god miljøpolitikk på papiret. De skriver bl.a. i arbeidsprogrammet
sitt at «med dagens innmeldte utslippskutt står vi foran en oppvarming
på 2,7 grader». Og litt videre: «KrF har en visjon om at Norge skal
bli et nullutslippssamfunn og gå i bresjen for å fase ut fossile energikilder
som kull, olje og gass».
Vi vet at transportsektoren spiller
en avgjørende rolle for å få utslippene av klimagasser ned, og i
Norge er skipsfarten veldig viktig. Norske miljøer er verdensledende
på lav- og nullutslippsteknologi på skip.
Kristelig Folkeparti har ikke noe
medlem i transportkomiteen, men før jul kommer en viktig sak hit
til salen, nemlig en innstilling bygd på to Dokument 8-forslag,
ett fra Arbeiderpartiet og ett fra SV, om miljøvekting i det nye
kystruteanbudet. I dette spørsmålet ligger ønskene til tunge aktører
i næringen selv langt foran regjeringens anbudskrav. Jeg vil spørre
representanten Hareide om Kristelig Folkeparti vil være med på å
sette nye, strengere miljøkrav til kystruteanbudet.
Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg skal vere så ærleg
å seie at da eg som miljøvernminister gav ein pris til Arne Nævra,
hadde eg ikkje forventa at me skulle møtast i replikkveksling i
Stortinget, men sånn er skjebnen blitt.
Det er eit godt spørsmål, for nettopp
det å få ned utsleppa er viktig, og eg har sett på dei forslaga
som no ligg i Stortinget. Så er det sånn at mi erfaring med korleis
me skal få ned utsleppa, er at me må stille føreseielege krav òg
til dei aktørane som er med. Derfor er dette eit forslag som eg
synest er spennande å sjå på, men det er òg sånn at eg trur denne
anbodsutlysinga allereie har skjedd, så eg må vite konsekvensane
av å endre ho før eg kan seie om Kristeleg Folkeparti er villig
til å sjå på det, eller om me meiner at det ikkje er aktuelt. Men
det er nettopp anbod som er den beste og rimelegaste måten å stille
gode miljøkrav på.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Hvis vi går tilbake
i tid, hadde Senterpartiet og Kristelig Folkeparti et felles ønske
om å styrke vilkårene for pendlerne i Norge. Det var en god sentrumssak,
som vi også kjørte i sentrumsregjeringen. Nå har det av en eller
annen grunn blitt sånn at når Kristelig Folkeparti er sammen med
Høyre og Fremskrittspartiet, er det om å gjøre å straffe pendlerne
mest mulig. Hvorfor synes Kristelig Folkeparti nå det er kjempefornuftig
å stramme inn for pendlerne, og at en vanlig pendler har fått 8 400 kr
mindre i fradrag i de fire årene Kristelig Folkeparti har støttet
regjeringen?
I budsjettforliket kom det nye,
store skatteskjerpelser for pendlere og folk som må bo borte, bl.a.
langtransportsjåfører. Nå kan man lese i media at det har blitt
endret på, men det ligger ingen endring inne i finansinnstillingen,
og det ligger ingen forslag på bordet. Hvor kommer den endringen?
Finansieringen er lagt inn, man skal stramme inn for langtransportsjåfører,
og det er det vi skal vedta i dag. Så kan representanten oppklare
hvor det står?
Knut Arild Hareide (KrF) []: Kristeleg Folkeparti
har i løpet av dei fire åra vore med på ei skatte- og avgiftslette
på om lag 22 mrd. kr. Me har altså levert 22 mrd. kr meir i skatte-
og avgiftslette enn me lovde veljarane våre. Det er riktig at me
har vore med på nokre skatte- og avgiftsaukar. Det er heilt naturleg.
Når det gjeld pendlarfrådraget,
har det i nokre budsjettforlik me har vore med på, blitt redusert.
Om me ser på budsjetteinigheita frå i fjor, auka me pendlarfrådraget
gjennom det budsjettforliket me inngjekk i budsjettet for 2017.
Så historia som representanten Slagsvold Vedum her legg fram, er
ikkje eintydig.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: For Kristelig Folkepartis
del er det dessverre litt for entydig, for bunnfradraget har blitt
redusert med 8 400 kr, også justert med fradraget fra 1,50 kr til
1,55 kr per kilometer som en gjorde i fjor, men ikke i år. En har
måttet ta inn igjen det i år.
Mitt spørsmål gjelder den ordningen
som går på hyretillegg og diett, som Kristelig Folkeparti og Venstre klarte
å forhandle inn, at man nå skal stramme inn og skattlegge folk som
får diett, hardere. Det har det vært sterke reaksjoner på. Blant
annet har lastebilsjåførene vært ute og sagt at det kommer til å
ramme dem og deres inntekt kraftfullt. Det har blitt sagt i media
at dette skal likevel ikke gjennomføres. Hvorfor ligger det da ikke noe
forslag til finansinnstillingen i dag? Det er jo i dag det skal
vedtas. Er det riktig at det ikke skal gjennomføres en innskjerping
i skatt for dem som må bo mye borte på grunn av jobb?
Knut Arild Hareide (KrF) []: Det er klart at den
einigheita som me har lagt fram, og dei nye forslaga me har kome
på bordet med, kostar. Me er nøydde til å ha inndekning for det.
Det har dei fire partia funne fram til ei felles einigheit om, og
det stiller Kristeleg Folkeparti seg bak. Det som dei fire partia
har stilt seg bak, vil sjølvsagt bli gjennomført.
Eg har lyst til å seie at når det
gjeld pendlarfrådraget, er det klart ei todelt vurdering av det.
Me veit òg at me ønskjer å bidra til meir bruk av kollektiv. Det
er klart nokre vurderingar som tilseier at den problemstillinga
er i dag ikkje like enkel som tidlegare – ut frå eit reint klima- og
miljøperspektiv. Derfor har det vore riktig at me enkelte år har
gjort pendlarordninga betre, men me har òg hatt innstrammingar –
og det stiller Kristeleg Folkeparti seg bak.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Anniken Hauglie []: Norge står overfor store
utfordringer når vi skal finansiere velferden i framtiden. Vi har
imidlertid et godt utgangspunkt fordi forskjellene i Norge er relativt
små sammenlignet med de fleste andre land, og slik vil vi at det
skal være også framover. Solide statsfinanser, et produktivt næringsliv
og en høyt utdannet arbeidsstyrke gjør oss godt rustet til å møte
utfordringene som kommer.
Bærekraftige velferdsordninger
krever innsats på flere områder. Av dem som står utenfor arbeidsmarkedet,
mottar en betydelig andel offentlige ytelser. Skal velferden være
bærekraftig, er den avhengig av at flere kan forsørge seg selv ved
egen inntekt.
Høy sysselsetting gir økte skatteinntekter
til fellesskapet og reduserer utgiftene til offentlige ytelser.
Aldringen av befolkningen gjør dette ekstra viktig. Nå er arbeidsledigheten
på vei ned for tolvte måned på rad, og sysselsettingen vokser. Andelen
som er sysselsatt, har vært fallende fra 2008, dels som følge av
nedgangskonjunktur, dels som følge av aldringen av befolkningen
og dels på grunn av økt innvandring, for å nevne noen eksempler.
Vi er på rett vei, men ikke langt
nok. For enkelte grupper er situasjonen bekymringsfull, og for samfunnet
som helhet må sysselsettingen opp. Dette er mitt hovedfokus for
arbeidsmarkedspolitikken. Derfor har vi i budsjettet for 2018 foreslått
styrking av innsatsen overfor utsatte grupper. Vi iverksatte en
ny nasjonal ungdomsinnsats i 2017. Vi foreslår å styrke bevilgningen med
70 mill. kr for å videreføre innsatsen i 2018. Regjeringens nye
ungdomsinnsats er tildelt 100 mill. kr i 2018. Innsatsen representerer
en systematisk styrking av oppfølgingen av unge som etter åtte uker
står utenfor arbeid og utdanning, og er mer forpliktende enn de
tidligere garantiene.
Regjeringen foreslår å bevilge
37 mill. kr til forsterket innsats for langtidsledige. Dette er
en videreføring av innsatsen som ble innført i revidert nasjonalbudsjett
i år. Denne trer i kraft tidligere enn det den tidligere garantien
gjorde.
Økt overgang til arbeid er et sentralt
mål bak endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger og følges
opp i budsjettforslaget. Varigheten begrenses, men perioden en AAP-mottaker
kan være arbeidssøker, utvides. Økte ressurser til oppfølging er
også viktig for å understøtte de positive virkningene av regelverksendringene.
Regjeringen foreslår sammen med
Venstre og Kristelig Folkeparti å øke tiltaksnivået for varig tilrettelagt arbeid
med 300 plasser i 2018. Det gir et samlet nivå på anslagsvis 10 000
plasser. I tillegg vil det bli opprettet om lag 75 plasser i forbindelse
med et treårig forsøk med varig tilrettelagt arbeid i kommunal regi.
Dette vil redusere ventetiden og bidra til at flere i målgruppen
kan få realisert sin restarbeidsevne.
Det sosiale sikkerhetsnettet skal
bidra til at alle får nødvendig hjelp til å kunne delta i arbeidslivet
og på andre fellesskapsarenaer i samfunnet. En viktig del av arbeidet
for å styrke det sosiale sikkerhetsnettet er nettopp tiltak som
legger til rette for mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidsliv,
utdanning og dagligliv. Regjeringen styrker dette området i budsjettet
for 2018.
Norge står overfor en stor omstilling
i både privat og offentlig sektor. Vi kan ikke lenger lene oss på
oljeinntektene i samme grad som før. Vi skal gjennom et grønt skifte.
Vi trenger flere bedrifter i privat sektor som betaler skatt og
bidrar til fellesskapet. Det pålegger oss som styrer i dag, et stort
ansvar for å bidra til dette for å sikre kommende generasjoners
muligheter til den samme velferden som vi selv setter så stor pris
på. Det budsjettet som regjeringen har lagt fram, og de endringene
som har kommet som følge av budsjettforhandlingene her i Stortinget,
legger nettopp til rette for dette.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Lise Christoffersen (A) []: I budsjettet for 2018
foreslår regjeringa en midlertidig ordning for fosterforeldre på
dagpenger og arbeidsavklaringspenger sånn at de ikke skal tape på
å være fosterforeldre. Men 11. mai i år gjorde Stortinget et enstemmig
og helt krystallklart vedtak om at ingen trygdede, heller ikke uføre, etterlatte
eller enslige forsørgere, skal tape på å være fosterforeldre. Så
hvorfor unnlater regjeringa å følge opp det enstemmige vedtaket
Stortinget har gjort?
Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen følger opp
Stortingets vedtak overfor fosterforeldre. Stortinget vedtok at
man skulle unngå avkortning av fosterforeldrenes godtgjørelse. De
sakene som kom mye opp i debatten, og som også ble tatt inn i Stortinget,
gjaldt særlig fosterforeldre som går på arbeidsavklaringspenger,
men også fosterforeldre som går på dagpenger. Som jeg gjorde oppmerksom
på da vi diskuterte dette før sommeren, krever disse endringene
både regelverksendringer og budsjettendringer.
Det som regjeringen nå har gjort,
er at vi har foreslått å endre regelverket for fosterforeldre på
dagpenger og arbeidsavklaringspenger, slik at disse ikke avkortes urimelig,
slik som mange av eksemplene viste. I tillegg har regjeringen satt
ned et eget utvalg som nettopp skal se på fosterforeldres rammebetingelser,
og regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en samlet oversikt over
hvordan fosterforeldrenes inntekter, godtgjørelser og rammebetingelser
skal være.
Lise Christoffersen (A) []: Stortinget vedtok 11. mai
2017 følgende:
«Stortinget ber regjeringa snarast
innføre ei overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytingar, som
sikrar at dei ikkje tapar økonomisk på å vere fosterforeldre.»
Så det er regjeringa som på egen
kjøl har valgt at mange fosterforeldre fortsatt skal tape trygdeytelser,
til tross for et stortingsvedtak om det motsatte. Men Stortinget
sa mer den 11. mai. Vi sa at en overgangsordning skulle komme snarest,
og heller ikke det har regjeringa fulgt opp – sju og en halv måneder
er ikke snarest.
Så mitt spørsmål er: Vil statsråden,
av hensyn til de fosterforeldrene som nå har tapt store beløp på
regjeringas sendrektighet, vurdere å gi den amputerte overgangsordningen
tilbakevirkende kraft fra 11. mai, da Stortinget gjorde sitt enstemmige
vedtak?
Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen kommer tilbake
til Stortinget så snart som mulig. Som jeg sa i mitt forrige svar,
og som jeg også sa i tidligere debatter før sommeren, ville disse
endringene kreve både regelverksendringer og budsjettendringer.
Nå er budsjettet kommet, det er lagt penger inn i budsjettet, og regelverket
er endret slik at nettopp de fosterforeldrene som går på arbeidsavklaringspenger
eller dagpenger, ikke får avkortning, slik Stortinget også forutsatte.
Når det gjelder rammebetingelser
for øvrig, har regjeringen satt ned – som jeg sa i mitt forrige
svar – et eget utvalg som skal se på rammebetingelsene for fosterforeldrene.
Regjeringen vil derfor komme tilbake til Stortinget, slik at Stortinget
kan diskutere rammebetingelsene i en helhet. For regjeringen var
det viktig at man fikk gjort de endringene som gikk på arbeidsavklaringspenger
og dagpenger, nå, og så vil vi komme tilbake igjen til om det skal
gjøres øvrige endringer i rammebetingelsene for fosterforeldrene.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Høyre er Stortingets
sterkeste tilhenger av ideologien om fri bevegelse av arbeidsfolk
mellom EØS-land. Dette er rett og slett fordi denne ideologien gir
billigere arbeidskraft. Årsaken er logisk: Ved fri flyt endres arbeidsmarkedet
ved at tilgangen på arbeidsfolk blir større enn etterspørselen. Arbeidsbetalingen
presses nedover, først i praktiske yrker, seinere i stadig flere
yrker. I tillegg rammes de som står svakest på arbeidsmarkedet,
sterkest – folk med bare delvis arbeidsevne eller ungdom som ikke
har fullført videregående utdanning. Nær 100 000 personer under
30 år er nå verken i arbeid eller i utdanning, og statsråden har
en nærmest umulig jobb. Den frie flyten har flere negative konsekvenser
enn statsråden får penger til.
Mitt spørsmål er: Hvorfor kan ikke
Høyre fortelle ærlig om konsekvensen av fri flyt med forskjellene
i inntekt for dem som arbeider?
Statsråd Anniken Hauglie []: Høyre har aldri lagt
skjul på at fri flyt også medfører utfordringer. Vi vet at kriminalitet
bl.a. er grenseoverskridende. Det er også bakgrunnen for at statsministeren
har tatt et eget initiativ overfor EU for å sette et forsterket
trykk på arbeidslivskriminaliteten som rammer landene felles. Så vi
har aldri lagt skjul på det.
Det som overrasker meg mer, er
vel kanskje at Senterpartiet underkjenner de fordelene fri flyt
har for Norge. EU er det viktigste markedet for norske bedrifter. Uten
tilgang til det indre markedet ville norske bedrifter hatt betydelig
større utfordringer enn det man har i dag.
Jeg tror at for de aller fleste
nordmenn er det fordeler ved fri flyt, også når man er ordinær reisende
og turist. Men vi skal bekjempe de negative sidene. Det gjør vi i
fellesskap med våre naboland og med våre samarbeidspartnere i EU.
For øvrig – når det gjelder antallet
ungdommer utenfor arbeid og utdanning, har det stabilisert seg,
i motsetning til under den forrige regjeringen, da det økte drastisk.
Solfrid Lerbrekk (SV) []: Svart arbeid og arbeidslivskriminalitet
øydelegg grunnsteinen i samfunnet vårt. Me ser at problemet vert
større, meir komplekst og gjeld fleire og fleire næringar. Politiet
åtvarar om meir og meir organisert kriminalitet og eit brutalisert
arbeidsliv. Fagforeiningane varslar om fleire useriøse aktørar.
I budsjettet har regjeringa likevel valt ikkje å leggja inn ei einaste
krone til auka innsats på dette området. Ein skulle nesten tru at
ingenting hadde forandra seg.
Spørsmålet mitt er: Korleis ser
arbeidsministeren på dette problemet, og kor stort og utfordrande
er det for samfunnet i hennar auge?
Statsråd Anniken Hauglie []: Denne regjeringen har
sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti satset betydelig mot
arbeidslivskriminalitet i de årene vi har samarbeidet. Regjeringen
har på eget initiativ, også sammen med samarbeidspartiene, styrket
bl.a. arbeidet med å etablere flere sentre mot arbeidslivskriminalitet.
Vi har etablert flere SUA-kontorer.
Men det er viktig å huske på at
arbeidet mot arbeidslivskriminalitet ikke bare handler om kroner
og øre. Det gjør det også, men det handler også mye om lover og
hjemler, om samarbeid mellom etater på tvers av land, mellom arbeidstilsyn
i de ulike landene, om kompetanse- og informasjonsdeling. Alt dette
jobber regjeringen med, bl.a. gjennom vår strategi mot arbeidslivskriminalitet
som vi har inngått sammen med partene i arbeidslivet, og gjennom
det arbeidet vi gjør internasjonalt, nå sist med det initiativet
som statsministeren har tatt overfor EU. Arbeidslivskriminalitet
må bekjempes på mange områder. Den som tror at dette bare handler om
kroner og øre, kommer ikke til å klare å løse dette problemet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Hadia Tajik (A) []: Eg deler mykje av verkelegheitsskildringa
til statsråd Hauglie, som hadde ordet her i stad. På mange måtar
verkar det òg som om statsråden forstår alvoret for framtidas velferd
og berekrafta i henne, men når ein ser på satsingane i budsjettet,
står ikkje det heilt i stil med den verkelegheitsskildringa me får
høyra. Det må anten bety at statsråden har tapt i dei interne diskusjonane,
eller at budsjettet er prega av klassisk høgretenking om at marknadskreftene
og individet ikkje eigentleg treng satsingane til staten eller lyftet
til fellesskapet.
I perspektivmeldinga til regjeringa
står det at en «stor og kompetent arbeidsstyrke er vår viktigste
ressurs», og det er noko eg er heilt einig i. Då er det særleg to utviklingstrekk
som bekymrar meg: Det fyrste er at dei fire siste åra har me hatt
det klart største fallet i sysselsetjingsdel i Europa. Me er nær
sagt det einaste landet som har hatt ein så tydeleg nedgang. Det
andre som bekymrar meg, er at arbeidslivet vårt ikkje er trygt og
føreseieleg for alle.
For å ta det fyrste fyrst så har
sysselsetjingsgraden gått ned over tid. Og ei gruppe som ligg spesielt
dårleg an i arbeidslivet vårt, er unge menn. Det burde knapt ha vore
ei gruppe som var meir etterspurd i arbeidslivet. Men det er altså
færre unge menn enn før som står i arbeid, det er fleire som går
på dagpengar, fleire som tek imot sosialhjelp, og fleire som går
på uføretrygd.
Til saman er det 70 000 unge menneske
som står utanfor både jobb og utdanning, og i år vert det dobbelt så
mange nye unge uføre som i 2013. Det er alvorleg for dei det gjeld,
men det er òg svært alvorleg for samfunnet vårt, særleg i ei tid
då me treng fleire folk i arbeid. Mange av dei unge det her er snakk
om, har gjerne låg kompetanse. Ein del av dei har òg helseproblem.
Men det veldig mange av dei har felles, er at dei ynskjer å jobba.
Tidlegare i år kunne NRK fortelja
om Rebekka frå Rogaland. Ho er 22 år gamal. Ho har gått på arbeidsavklaringspengar
i årevis, og ho seier: Eg sit mellom å verta ufør og å koma i jobb.
Eg vil ikkje verta ufør. Eg vil kjempa imot det til siste slutt.
Svaret frå regjeringa i budsjettet
til dei som har den svakaste tilknytinga til arbeidslivet, er at
dei risikerer å verta skovne heilt ut. Dei har føreslått å kutta
i dagpengane, føreslått å kutta i tiltaksplassar. Det meiner eg
er heilt feil veg å gå.
For å få fleire i arbeid føreslår
Arbeidarpartiet i sitt alternative statsbudsjett særleg tre ting.
For det fyrste satsar me massivt på kompetanse. Me ynskjer å lyfta
yrkesfaga og satsa på læreplassar og føreslår å starta ei kompetansereform
for arbeidslivet. For det andre satsar me på å få fleire i arbeid
og færre på trygd. Det betyr bl.a. at me vil auka bruken av lønstilskot,
at me ynskjer å oppretta fleire arbeidsmarknadstiltak, og at me
ynskjer å starta ei aktivitets- og jobbreform for unge som går på gradert
uføretrygd. For det tredje satsar me på å skapa fleire arbeidsplassar
i lag med næringslivet. Det betyr bl.a. satsingar som eit verdiskapingsprogram
for havet, å styrkja klyngjeprogrammet, satsa på bioøkonomi og å ha
ei kraftig satsing på miljøteknologi, for ikkje å seia å gje føreseielege
rammer for dei som arbeider med teknologiutvikling knytt til karbonfangst
og -lagring.
Det andre eg har lyst til å ta
opp, er mangelen på tryggleik i arbeid, som altfor mange opplever.
No sist fredag sette eg meg ned i lag med LO i Rogaland for å diskutera
kva deira medlemer ser og opplever, og her er to viktige bekymringsmeldingar
frå dei: Det eine er at graden av innleige aukar, ikkje berre innanfor
bygg og anlegg, men òg innanfor helse og omsorg. Det har betyding for
føreseielegheit, det har betyding for kompetansebygging, og på sikt
har det òg betyding for kva slags arbeidsliv me får. Det andre dei
tok opp, er at useriøse aktørar er i ferd med å slå seg opp og slå
seg inn i delar av arbeidslivet vårt. Då treng me ein ordentleg
innsats for å få bukt med det. I realiteten føreslår regjeringa
ingen nysatsingar, mens Arbeidarpartiet føreslår å auka midlane til
både Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og a-krimsentera. Saman
med forslag som er til behandling i Stortinget no, som mellombels
forbod mot innleige, vil dette kunna gjera arbeidslivet tryggare
og betre for fleire.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Siden forrige finansdebatt
har det vært et valg. Nå prøver alle partier å finne ut hvorfor
det gikk bra, eller hvorfor det gikk dårlig, ved valget – eller
hvordan det kunne gått enda bedre. Det er helt sikkert mange grunner
til at det går som det går. Det kan være at de blideste vinner valget,
som partileder Jonas Gahr Støre sa, eller det kan være noe med konjunkturene,
eller mye rart. Men jeg tror at én ting som er ganske viktig, er
at den politikken som man fører år etter år, er noe som er gjenkjennelig hos
et parti og hos en regjering. Det å ha en gjenkjennelig politikk
kan av og til være litt kjedelig, for på alle saksområder er det
en rekke debatter som til enhver tid går, alltid nye forslag til
hva man skal gjøre, hva man kan putte inn – i dette tilfelle i skolen
– alltid nye, spennende ideer som skal debatteres.
En av de tingene som regjeringen
holdt fast på i løpet av forrige fireårsperiode, og kommer til å
holde fast på også i denne fireårsperioden, er en systematisk satsing
på skole, kunnskap og kompetanse. Grunnen til det er at så mange
av de debattene som går i denne salen, har kunnskap og skole som
en av de viktigste bestanddelene.
Når man snakker om å skape morgendagens
jobber, handler næringsutviklingen og arbeidet for å skape nye arbeidsplasser
nettopp om kunnskap og skole. Hvis man har en diskusjon om økende
forskjeller både i Norge og i verden, er et av de aller mest målrettede
virkemidlene vi har for å gi alle en reell mulighet til å heve seg, en
god skole for alle.
Når man snakker om integrering
i et samfunn som blir mer mangfoldig, er en skole som samler på
tvers av forskjellige skillelinjer, men ikke minst også hvor det ikke
er bakgrunn, hudfarge, religion eller etnisitet som avgjør hva slags
faglige resultater man får, noe av det aller viktigste.
Når vi snakker om utenforskap og
at vi har for mange i Norge som ikke er en del av arbeidslivet,
er det vanskelig å tenke seg noe som er viktigere for å bøte på
dette på sikt, enn skole og kunnskap.
Det er veldig mye skolen kan gjøre,
og alle lærere og alle skoler vet at det er veldig mye vi forventer
at skolen også skal gjøre. Men en av de viktige tingene å gjøre
er å klare å holde fast på det aller mest grunnleggende oppdraget
til skolen, nemlig å gi elevene den kunnskapen og de ferdighetene
de trenger for å kunne klare seg resten av livet, enten de har lyst
til å bli fagarbeider eller advokat.
Den viktigste satsingen til regjeringen
de siste årene har vært tidlig innsats i skolen. Dette blir fulgt
opp også gjennom regjeringens budsjett, gjennom lærerspesialister,
gjennom bemanningsnorm i barnehagen, gjennom en lovfestet plikt
sånn at kommunene skal ha gode systemer for dem som går gjennom
barnehage og skole. Det må også sies at det kom inn en lærernorm
i budsjettforliket – jeg var i pappapermisjon, så jeg hadde ikke noe
med den å gjøre – men det var kanskje ikke akkurat Høyres foretrukne
modell. Men når det først er blitt enighet om det, er det også verdt
å si at det å styrke med flere lærere for de yngste elevene kan
brukes, hvis man gjør det på en god måte, nettopp for å styrke tidlig
innsats.
En annen ting som regjeringen har
prioritert, ikke bare når det er populært, ikke bare når det snakkes
mye om, ikke bare når det er overskrifter, er fagopplæringen, for
det er like viktig for landet vårt at vi har gode fagarbeidere som
at vi har gode universitetsutdannede folk. Det er like viktig at
vi har gode mestere som at vi har mastergrader. En av de tingene
vi trenger, og som vi er i gang med, er et løft for fagskolene,
en av de aller mest undervurderte og forbigåtte delene av vårt utdanningssystem.
I forrige budsjett hadde vi løft for kvalitet og innhold. I dette
budsjettet kommer det flere plasser, i tillegg til en fortsatt styrking
av yrkesfagene for at vi skal få flere og bedre fagarbeidere i fremtiden.
Vi fortsetter også satsingen på
forskning. Med dette budsjettet har vi oppfylt alle opptrappingsplaner
i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som vi lovet.
Med andre ord satte vi en ny standard for hva et forskningspolitisk
dokument skulle være – ikke bare fine ord, ikke bare festtaler,
men faktiske, konkrete, reelle opptrappinger i form av flere stipendiater,
mer penger til utstyr, mer penger til å delta i Horisont 2020, som er
EUs store forskningsprogram.
Helt til slutt: Vi står foran en
kjempeoppgave når det gjelder å ruste Norge for fremtiden. En av
de viktigste delene av det er et kompetanseløft. Livslang læring
er noe vi lenge har snakket om i Norge, men realiteten er at systemene
våre ikke egentlig er rigget for det. Der er det også mange partier
som har spennende forslag og gode ideer, og jeg ser frem til å debattere
det videre med Stortinget i tiden som kommer.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Martin Henriksen (A) []: Jeg vil gjerne ønske statsråden
velkommen tilbake i jobben og tilbake til Stortinget. Det viste
seg at dette fort ble en av de dyreste foreldrepermisjonene i historien.
Men jeg vil gjerne gratulere med forliket og vedtaket om å innføre
en norm for lærertetthet. Arbeiderpartiet er veldig for flere lærere,
og vi er for at det skal være en norm som sikrer at midlene som
bevilges til det, faktisk når ut i skolen.
Høyre er jo det partiet som oftest
har argumentert heftig mot en norm, bl.a. mot Arbeiderpartiets ønske om
en norm på kommunenivå. I dag skal de selv stemme for en norm på
skolenivå, og ikke bare det – de skal utrede og innføre den. Det
er fremdeles usikkert hvordan bl.a. kostnadene blir. Regjeringa
selv sier at tallene er usikre og skal utredes. Kommunene har fremdeles ikke
svar på hvilken modell det blir lagt opp til, og hvordan den skal
innføres. Men den største bekymringen er akkurat det med finansiering.
Da lurer jeg på: Når vi kjenner historien, med store reformer som
ikke er fullfinansiert, og effekten av det – vil statsråden sørge
for at en lærernorm blir fullfinansiert fra statens side?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første,
siden det kom spørsmål om dette tidligere, er det selvfølgelig sånn
at regjeringen skal gjennomføre. Vi er jo en del av partiene som
har inngått forlik. Men det er ikke sånn at regjeringen, altså statsråden,
sørger for at det blir fullfinansiert. Det er Stortinget som må
bevilge pengene til det. Det budsjettforlikspartiene har gjort,
er at de har satt av 200 mill. kr til en halvårseffekt fra 2018, og
så sier de at regjeringen må komme tilbake i revidert med en nærmere
vurdering av hva dette vil koste. Og jeg antar, slik jeg leser budsjetteksten,
at de fire partiene ikke har tenkt ikke å fullfinansiere dette,
for å si det sånn.
Det er alltid et vurderingsspørsmål
hva det er som skal inn i regnestykket eller ikke. Som representanten Henriksen
er kjent med, har de fire forlikspartiene gjentatte ganger i flere
år gitt penger til flere lærere. Så har det blitt fordelt på forskjellige
måter til kommunene, og da vil det være et vurderingsspørsmål hva
av dette som også skal telle med i regnestykket.
Helt til slutt vil jeg si at det
er fint at Arbeiderpartiet gratulerer med budsjettforliket, for
det betyr kanskje at man kommer et steg nærmere med hensyn til å
finne ut hva Arbeiderpartiet egentlig mener om norm, for det har
det vært vanskelig å finne ut frem til nå.
Martin Henriksen (A) []: Det er i hvert fall ikke
vanskelig å tolke signalene fra regjeringshold. Statsministeren
har uttalt seg kritisk til en lærernorm, den vikarierende kunnskapsministeren
har uttalt seg kritisk til en lærernorm, og den hjemvendte, tilbakevendte,
kunnskapsministeren har uttalt seg kritisk til en lærernorm – og
alt dette etter at man har skrevet under et forlik med forlikspartnerne
sine om å innføre en lærernorm. Til og med i dag har vi hørt representanter fra
regjeringspartiene være kritiske til den lærernormen som de selv
skal innføre. Det er klart at det, i hvert fall hos noen, skaper
usikkerhet om hvordan oppfølgingen av dette vedtaket blir. Representanten
Knut Arild Hareide stilte vel et spørsmål til statsministeren for
å gi henne anledning til å glede seg over dette årtusenets viktigste
utdanningsreform, som han sa.
Det jeg lurer på, er hvordan skepsisen
hos den nåværende kunnskapsministeren, hos statsministeren, hos representanter
fra regjeringspartiene – som uttaler det høyt gang på gang, egentlig
i strid med forliket – vil påvirke det videre arbeidet med lærernormen,
som nå skal innføres om veldig kort tid.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Svaret er at det
ikke vil påvirke arbeidet med lærernormen. Det må sies at Høyre
har en god markedsavdeling, men jeg tror ikke markedsavdelingen
til Høyre, eller regjeringen, for den saks skyld, er så god at man
plutselig kan få hele Norge til å tro at Høyre er blitt for en norm
som vi har vært veldig tydelige på at vi er imot. Det er heller ikke
noe poeng i å late som. Dette er ikke en lærernorm som Høyre har
ønsket. Vi har ikke gått til valg på den. Dette er en seier for
Kristelig Folkeparti, som dermed har fått mer igjennom på dette
området i løpet av en fireårsperiode, pluss litt til, enn det andre
partier som var for norm, klarte i løpet av en åtteårsperiode under
forrige regjering.
Det er også viktig for meg at vi
må være helt ærlige overfor Stortinget om hva som er fallgruvene
og utfordringene. Det betyr at vi må være helt ærlige om at en norm
sannsynligvis vil bety massive overføringer til de største byene
og veldig lite – nær ingenting – til mange små distriktskommuner.
Det er ikke slik at vi har tusenvis av lærere som bare venter på
å bli tilbudt jobb i skolen. Det kan føre til store rekrutteringsutfordringer.
Det må vi legge frem, men vi gjennomfører det flertallet i Stortinget
ber oss om.
Martin Henriksen (A) []: Budsjettforliket mellom
regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre sier at en del
av disse utfordringene som kunnskapsministeren påpeker, skal utredes,
og man skal komme tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett. Revidert
nasjonalbudsjett legges fram i mai. Stortinget skal vedta revidert
nasjonalbudsjett i juni. Da er det to måneder til skolestart. To
måneder har norske kommuner på å forberede seg på det som representanten
Hareide, Kristelig Folkepartis partileder, omtaler som den største
skolepolitiske reformen i dette årtusenet.
Kunnskapsministeren har påpekt
utfordringer med finansiering, med fleksibilitet for kommuner, med
hvor sikker man skal være på tallene, med rekruttering av lærere.
Så spørsmålet er: Hvor sikker føler kunnskapsministeren seg på at
man kan klare å innføre en sånn norm, når kommunene får to måneder
på å forberede seg på innføring av lærernormen fra høsten 2018?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Problemet er ikke
å innføre en norm. Det kan Stortinget gjøre når som helst, og da
vil den normen gjelde. Problemet er å sørge for at den får et reelt
innhold, dvs. at det faktisk fører til de ønskede endringer ute
i sektor. Det er faktisk ikke noe verken Stortinget eller regjeringen
kan bestemme, for det kommer an på en rekke ting. For eksempel gitt
at Oslo, når normen blir fullt innført, skal ansette kanskje 600–800
lærere – vi vet ikke nøyaktig tallet, man må se på de siste GSI-tallene
som kommer – da kan vi gjøre vårt for at det skal bli lettere å
rekruttere. Vi kan stimulere og gjøre en rekke andre sånne ting, men
vi kan ikke forhindre at det også f.eks. kan få konsekvenser for
lærerrekruttering i andre kommuner. Vi kan ikke garantere at Oslo
vil finne 800 ferdig utdannede lærere. Normen kan allikevel komme
på plass, men innholdet i normen har også noe med hvordan virkeligheten
faktisk er. Men vi skal gjøre vårt beste.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Mona Lill Fagerås (SV) []: Kunnskapsministeren brukte
store deler av valgkampen på å argumentere mot lærernormen og har
etter budsjettforliket med Venstre og Kristelig Folkeparti uttalt
til media, bl.a. NTB, at lærernormen blir krevende å innfri. Det
jeg ikke får til å gå i hop, er at regjeringen allerede har bevilget
1,3 mrd. kr til økt lærertetthet på 1.–4. trinn. Dessverre har dette
bare gitt 198 nye lærerstillinger i 1.– 4. klasse. Kunnskapsministeren
uttalte da at det var kommunene som måtte ta ansvar og bruke pengene
til det det var ment, altså at pengene kommer fram til elevene.
Når ministeren kritiserer kommunene
for å bruke pengene feil, hvordan kan en lærernorm, som jo vil få kommunene
til å bruke pengene slik de var ment, være så krevende?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi har jo, sammen
med Kristelig Folkeparti og Venstre, gitt penger til flere lærere
i to omganger. I siste omgang ble disse pengene fordelt til alle
norske kommuner basert på elevtall. En lærernorm vil sannsynligvis
ikke fungere på den måten. En lærernorm betyr at man må ta utgangspunkt
i de kommunene som har størst klasser, og det er det som er grunnen
til at en lærernorm – sannsynligvis, i hvert fall – vil slå ut på
den måten at en by som Oslo vil få veldig mange hundre nye lærere,
et fylke som Finnmark vil få en håndfull, kanskje litt flere. De
nøyaktige tallene har vi ikke lenger.
De midlene vi ga, sammen med Kristelig
Folkeparti og Venstre, i siste runde, var øremerket, dvs. at kommunene
måtte bruke dem på lærerstillinger i 1.– 4. klasse. De måtte rapportere
om det, og kommuner som sa at de brukte det på et eller annet annet,
får ikke mer penger.
Uansett vil jo ikke dette oppheve
alle de praktiske problemene rundt å innføre en lærernorm, men vi
skal som sagt gjøre vårt for at Stortinget får den informasjonen
de skal ha, og vi skal gjøre vårt for at dette blir innført på en
best mulig måte.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Erlend Wiborg (FrP) []: Landet får nå et godt budsjett,
i tråd med velgernes dom ved høstens stortingsvalg. Velgerne sa
da ja til en fortsatt ikke-sosialistisk regjering, og de sa også
tydelig at de satte pris på det Fremskrittspartiet og regjeringen
sammen med våre samarbeidspartier har fått til de siste fire årene. Velgernes
dom tyder også på at de forstår at ingen partier får gjennomslag
for all sin politikk, men at det må inngås kompromisser, og at det
selvfølgelig er enkeltsaker som Fremskrittspartiet helst skulle
vært foruten, men at velgerne evner å se helheten og ser at landet
går i riktig retning.
Et annet signal velgerne ga, var
at de sa tydelig nei til reverseringspolitikken til spesielt Arbeiderpartiet.
For selv om Norge og verden har stått overfor – og fortsatt står
overfor – krevende tider, har regjeringen styrt Norge trygt igjennom.
Vi hadde et betydelig fall i oljeprisen, noe som medførte økt arbeidsledighet,
som var dramatisk for den enkelte, og som skapte store utfordringer. Regjeringen
kom med målrettede tiltak, og vi ser effekten. Arbeidsledigheten
faller måned for måned, og det viser at regjeringens grep var korrekte.
Vi har også et budsjett – som vedtas her nå – som tydelig viser
at vi må spille på lag med næringslivet, at vi må skape verdier
før vi kan dele verdiene. Derfor er jeg glad for at vi har klart å
kombinere det med å ha et godt sikkerhetsnett som fanger opp dem
som faller utenfor.
Representanten Gahr Støre snakket
tidligere i dag om at regjeringen prioriterer de få. Ja, på enkelte
områder gjør vi det – fordi vi mener det er riktig. Vi kan ta pleiepengeordningen.
Det er en ordning som heldigvis ikke altfor mange har bruk for,
men de som har bruk for den, har virkelig bruk for den. Regjeringen
sto for en betydelig utvidelse av pleiepengeordningen før sommeren.
Da doblet vi ordningen og gjorde den mindre byråkratisk. Nå, sammen
med våre støttepartier Venstre og Kristelig Folkeparti i budsjettforliket,
utvider vi den ytterligere. Dette er jo noe alle partier i denne
sal har ønsket, og under de åtte rød-grønne årene ble det fremmet
flere forslag fra bl.a. Fremskrittspartiet, men alle forslag om
å forbedre pleiepengeordningen ble da nedstemt. Nå viser de fire
ikke-sosialistiske partiene at vi nok en gang styrker pleiepengeordningen.
Skal vi fortsette som regjeringen
har gjort, med å kunne utvide og styrke velferdssamfunnet, sørge
for at flere mennesker kan beholde mer av sin egen inntekt, er det
viktig å se helheten i politikken.
Jeg er glad for at regjeringen
sammen med våre støttepartier nå har videreført den massive styrkingen
av samferdsel – noe som gjør at næringslivet raskere og lettere
får fraktet sine varer ut, noe som gjør at ansatte lettere kan ta
seg en jobb som er noe lenger unna, og ikke minst at det blir tryggere
å ferdes på norske veier, og at togene i større grad går.
Men det handler også om det større
og mer strukturelle. Stortingsflertallet har gjennom de senere årene vist
at man evner å modernisere f.eks. arbeidsmiljøloven. Det har skapt
store protester. Av og til skaper omstilling protester, men det
er likevel nødvendig. For samfunnet har endret seg. Næringslivets
behov har endret seg. Familieformer er i stadig endring. Hva folk
ønsker med sine egne liv, endrer seg. Da kan vi ikke ha en arbeidsmiljølov
fra 1970-tallet, vi må ha en arbeidsmiljølov tilpasset det samfunnet
vi har i dag. Derfor er jeg glad for at vi har fått modernisert
arbeidsmiljøloven til det folk faktisk har behov for.
Jeg er veldig fornøyd med det budsjettforliket
vi får her i dag. Vi sørger for at folk flest får beholde mer av sine
egne penger, vi sørger for at næringslivet får beholde mer av sine
penger til å kunne investere, og det klarer vi samtidig som vi styrker
velferden for dem som virkelig trenger det mest.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet tror på
hele Norge, og da må en legge til rette for å styrke tjenestene
nær der folk bor, i hele landet. Det gjør vi bl.a. gjennom en kraftig
styrking av kommuneøkonomien – kommunene er en bærebjelke for velferd
i hele landet – og vi styrker kommunene med 2,4 mrd. kr og fylkeskommunene
med 1,5 mrd. kr.
Vi prioriterer 0,5 mrd. kr til
styrking av lokalt politi for å gi folk større trygghet i hverdagen,
der de bor, i hele landet. Vi prioriterer 1 mrd. kr til Hæren og
300 mill. kr til Heimevernet for å styrke beredskapen i hele Norge.
Senterpartiet er opptatt av at
vi må bygge og vedlikeholde veier. Derfor satser vi på nye investeringer,
vi satser mer på rassikring og har over 1 mrd. kr til vedlikehold
på fylkesveiene. Vi må også satse på utbygging av jernbane, og vi
må satse på pendlerparkering rundt de store byene. Senterpartiet
er opptatt av at vi skal bygge landet med en god infrastruktur.
Vi må også satse på bredbånd, slik at alle – både folk og næringsliv
– får tilgang til et høyhastighetsnett der de bor.
En politikk for hele Norge innebærer
at vi må satse på å utnytte de rike naturressursene vi har i hele
vårt langstrakte land. Da må vi legge til rette for nye investeringer
i Norge basert på de naturressursene. Vi foreslår bl.a. at en setter
av 10 mrd. kr i kapital til et grønt investeringsselskap som skal
bringe oss over fra fossile til fornybare, nye og grønne løsninger.
Vi vil styrke rammevilkårene for
industrien, bl.a. gjennom å gjeninnføre de viktige startavskrivningene for
nyinvesteringer i maskinene i bl.a. industri og landbruk. Vi tar
til orde for målrettet satsing på ulike næringer, og vi øker bl.a.
jordbruksfradrag, fiskerfradrag og sjømannsfradrag.
Skal vi sikre investeringer i norsk
næringsliv, er stabilitet og forutsigbarhet helt sentralt. Da blir
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstres uforutsigbare
angrep på enkeltnæringer svært skadelig. Reiselivet har fått 50 pst.
økning i sin moms i løpet av de siste årene. Flytrafikken i Norge
har av dagens flertall fått en avgiftssmell på 2 mrd. kr, og i budsjettavtalen
kommer det ytterligere avgiftsøkninger for denne viktige delen av
kollektivtransporten i Norge.
Flertallet inngår nye avtaler med
EU om handel med landbruksvarer, som åpner døren for økt import uten
at en viser vilje til tilstrekkelig kompensasjon til næringen. I
budsjettavtalen smeller en til med over 2 mrd. kr i økt avgift på
sukker- og sjokoladevarer og ikke-alkoholholdige drikkevarer, samtidig
som en opprettholder det helt særnorske avgiftsfritaket på netthandel
fra utlandet, opptil 350 kr per forsendelse.
Gjennom skatteforliket skulle en
skape forutsigbare rammevilkår for næringslivet. Det som skjer nå,
etter år etter år med budsjettavtalene som Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti inngår, er det stikk motsatte. Det
kommer nye avgifter og avgiftshopp helt uten forvarsel og uten dialog
med berørte parter. I skatteforliket var en viktig ambisjon også
å tette skattehull, sørge for beskatning i de land der verdiskapningen faktisk
skjer, og sikre mer rettferdige konkurransevilkår, ikke minst for
bedrifter som ikke har mulighet til å flytte overskudd mellom ulike
land.
Her mener Senterpartiet at det
haster med å innføre tiltak. Vi har konkrete forslag i vårt alternative
statsbudsjett, bl.a. om å inkludere eksterne renter i rentebegrensningsregelen.
Her kunne flertallet ha hentet proveny, her kunne de ha styrket
norsk næringsliv, men de velger altså å gjøre helt andre grep. En
utsetter tiltak mot overskuddsflytting, men opprettholder avgiftsfri
import fra utlandet opptil 350 kr og topper det hele med kraftig avgiftsøkning
som rammer norske arbeidsplasser. Dette er ikke en politikk for
hele Norge, dette er ikke en politikk for å skape og styrke norske
arbeidsplasser.
En politikk for hele Norge innebærer
også at vi tar norske arbeidsfolk på alvor, der man styrker kampen mot
sosial dumping, arbeidslivskriminalitet og regulerer arbeidsinnvandring.
Man må også legge til rette for at de som reiser langt, skal komme
seg på arbeid og ikke blir straffet, slik man gjør år etter år med
pendlerne.
Det er behov for en ny politikk
som går i en annen retning, som tror på hele Norge, som sikrer tjenester nær
folk. Det er Senterpartiets opplegg i vårt alternative budsjett.
Ingrid Heggø (A) []: Noreg vil lykkast best når vi
står saman – by og land hand i hand. Då må vi løysa oppgåva med
å ta heile landet i bruk, skapa utvikling og hindra sentralisering.
Arbeidarpartiet sitt alternative
budsjett har ein aktiv og god distriktspolitikk som er heilt nødvendig
for dei framtidige vekstnæringane våre, men han er òg viktig for
å dempa presset på byane og gje folk reell moglegheit til å velja
å bu i alle delar av landet vårt. Ein aktiv distriktspolitikk er
òg grunnlaget for å ta vare på det Noreg vi kjenner – då må vi investera
i Noreg og ikkje selja Noreg.
Arbeidarpartiet har ei kraftfull
satsing på distrikta i vårt alternative budsjett – 1,6 mrd. kr.
I tillegg kjem satsinga på fylkeskommunar og kommunar. Sogn og Fjordane
ville fått om lag 73 mill. kr meir og kommunane i fylket nesten
50 mill. kr meir med Arbeidarpartiet sitt framlegg til statsbudsjett.
Dette er alvorleg mange lærarar og helsearbeidarar.
Arbeidarpartiet vil premiera dei
som pendlar, ikkje straffa dei. Difor går vi imot endringa i kost
og losji for arbeidstakarane og vil innføra 2015-reglane for pendlarane
igjen. Vi vil heller ikkje straffa dei arbeidsledige eller dei uføre
med usosiale, smålege endringar og kuttforslag, og vi leverer eit
budsjett som vil gje mindre forskjellar.
Forverringa i bortebuarstipendet
som vi fekk med regjeringsforslaget, var det aldri aktuelt for oss
å gå inn for. Det ville vore svært uheldig for mange skuleelever, som
hadde fått forverra skulekvardagen sin. Vi vil heller setja innsatsen
inn på å få bukt med at så mange droppar ut av skulen, vi vil ha
tidleg innsats, nok lærarar i klasserommet og ei massiv satsing
på IKT.
Arbeidarpartiet sikrar god kommunikasjon
i heile landet og trygge og gode vegar. Inntektssystemet slo svært
hardt ut for nokre av fylka. Det råka mitt fylke aller hardast.
Den såkalla tapskompensasjonen, som vart sett til 60 mill. kr årleg,
er no komen ned i 40 mill. kr. Det skapar ein svært vanskeleg situasjon
når ein ikkje kan stola på at desse midlane kjem, og at det kan
verta forhandla bort og ned ein sein nattetime. Og det var ikkje dette
som vart sagt frå regjeringshald i valkampen, tvert om, då skulle
ein ordna opp i alt.
Nok ein gong styrkjer Arbeidarpartiet
dei regionale utviklingsmidlane og tek eit krafttak for breibandutbygginga
med 500 mill. kr. Arbeidarpartiet satsar målretta på skredsikring,
fiskerihamner, utbetring av farleier og meir midlar til tiltak mot
flaum, skred og ras, fordi vi tek distrikta på alvor, og vi tek
klimaendringane på alvor. Dette viser budsjettet vårt tydeleg.
Den største utfordringa Noreg må
løysa, er å skapa fleire arbeidsplassar og sørgja for at ein større
del av folk i arbeidsfør alder deltek i arbeidslivet. God grunnopplæring
med fleire lærarar som har tid til elevane, læreplassar til alle
og 3 000 fleire studieplassar er startgrunnlaget. Eit milliardløft
for yrkesfaga og læring gjennom heile livet prioriterer vi.
Næringar som fornybar energi, maritime
næringar, olje og gass, fiskeri og havbruk er eksempel på næringar der
vi er verdsleiande i dag, der vi har spesielle fortrinn. Ein mykje
meir aktiv politikk som bidreg til at nye moglegheiter vert omsette
til nye arbeidsplassar, vert kravd, f.eks. eit næringsprogram for
havet, klimasatsing som gjev nye næringar, satsing på bioøkonomi,
velferdsteknologi og styrking av klyngeprogrammet.
Arbeidarpartiet vil òg ha på plass
betre opsjonsskattlegging og akseleratorprogram, for å nemna noko. Arbeidarpartiet
sitt budsjett viser korleis vi vil skapa betre næringsutvikling,
fleire arbeidsplassar og større moglegheiter til den enkelte arbeidstakar,
samtidig som vi sørgjer for tryggleik i arbeid.
Arbeidarpartiet har eit godt budsjett
for både by og land, der arbeid for alle er jobb nummer ein.
Fredric Holen Bjørdal (A) []: Denne regjeringa har
sett mange rekordar: rekord i talet på arbeidsledige, rekordlåg
del vaksne i arbeid og rekordhøg oljepengebruk, men utan tvil også
rekord i å love politisk handling og ikkje levere. I 2013 vart det
norske folk lovd nye idear og betre løysingar. I budsjettet for
2014 fekk vi presentert det einaste verktøyet i høgrepolitikken:
skattekutt finansiert av framtidas pensjonar, dyrare barnehagar
og kutt i arbeidsmarknadstiltak. Året etter stig arbeidsløysa, og
Høgre lovar å ruste Noreg for framtida.
Fasiten for 2015 vart poseavgift,
og at norske milliardærar og mangemillionærar fekk tidenes gåvepakke.
Før Venstre og Kristeleg Folkeparti sette i gang med skadeavgrensing,
var planen at rekninga skulle sendast til bl.a. uføre med born,
funksjonshemma med behov for bil, arbeidsledige og eldre som hadde
opplevd gleda med Den kulturelle spaserstokken.
Då Stortinget så behandla budsjettet
for 2016, var krisa langs kysten på sitt verste, og tusenvis av
menneske gjekk inn i jula med varsel om permittering eller oppseiing.
Og sjølv om regjeringspartia var mest opptekne av å tone ned og
bortforklare dei snart 130 000 arbeidsledige, lova dei eit budsjett
for arbeid, aktivitet og omstilling. Resultatet: Det vart fleire
skattegåver til dei velståande, flyseteavgift og ekstraskatt til
arbeidstakarar som mista jobben.
Poseavgifta for 2017 var store
sjukehuskutt og dyrare fysioterapi for brannskadde og kronikarar,
og i år var planen for 2018 at dei arbeidsledige og dei som har
langt å reise til jobben, skulle ta rekninga saman med dei som ikkje
har råd til advokat eller er avhengige av gratis matutdeling. Men
det vart sukkeravgift og ostehøvelkutt i staden.
Regjeringa har fortsett i akkurat
det same sporet etter valet som i dei fire førre åra. Utgiftssida
aukar, inntektssida blir svekt, og for å saldere budsjetta har det
år etter år vore auka avgifter og gjennomført smålege kutt til vanlege
folk og dei som sit nedst ved bordet. Samtidig har oljepengar vorte
fasa inn i rekordhøgt tempo – 1 000 mrd. kr – utan ei einaste stor
sosial reform eller innsparingsreform, utan nye idear eller betre
løysingar, utan å ruste Noreg for framtida, utan evne til å prioritere.
I same periode har arbeidsløysa
gått opp, sysselsetjinga har gått ned, forskjellane og fattigdomen
aukar, fråfallet i skulen er det same som før, togradarsmålet blir stadig
vanskelegare å nå, og no må oljepengebruken reduserast kraftig.
Høgre–Framstegsparti-regjeringa har svikta. Dei har ført ein kortsiktig
politikk som effektivt har redusert handlingsrommet til komande
avgjerdstakarar til å møte framtidige utfordringar.
Arbeidarpartiet vil ha ein annan
kurs for landet. Vi har difor laga eit budsjett for å møte Noregs
utfordringar med handling. Vi må få fleire ut i arbeid, klimagassutsleppa
må ned, vi må byggje ut helse- og omsorgstilbodet, vi må få fleire
elevar til å lykkast i skulen, og vi må bevare samfunnsmodellen
vår med høg tillit og små forskjellar. Difor føreslår vi ei milliardsatsing
for å skape nye arbeidsplassar, for å få færre på trygd. Vi legg
pengar på bordet for eit skikkeleg løft for tidleg innsats, betre barnehagar,
fleire lærarar og betre yrkesfag. Vi føreslår nær 1,5 mrd. kr meir
til raskare behandling, nytt utstyr og fleire tilsette i sjukehusa
våre.
Vi tek klimautfordringa på alvor
samtidig som vi sikrar arbeidsplassane for framtida. Vi legg pengar
på bordet for fullskala demonstrasjonsanlegg for karbonfangst og
-lagring, har ein naturvernpakke på fleire hundre millionar kroner,
og vi vil fortsetje å gjere det lettare for vanlege folk og familiar
å velje utsleppsfri transport.
Etter valet er det eit nytt politisk
landskap i Stortinget. Statsministeren må berre venje seg til politiske nederlag
i åra framover. Valresultatet tilseier ei svekt regjering, og det
har vi fått. Arbeidarpartiet kjem til å bruke det handlingsrommet
som finst i nasjonalforsamlinga, til å få gjennomslag for ein annan
politikk, til å fullføre pensjonsreforma, til å halvere fråfallet
i den vidaregåande skulen, til å halvere talet på nye unge uføre
og til å gjennomføre reformer for velferdsteknologi, e-helse og digitalisering,
fordi reformer er nødvendige, og fordi vi har ei regjering som ikkje
maktar å førebu oss på framtida.
Knut Magne Flølo (FrP) []: Ein kommentar til føregåande
talar: Eg ser i alle fall at Arbeidarpartiet rosemåler framtida
og kva dei har tenkt å gjere.
Eg vil ta utgangspunkt i perspektivmeldinga,
og i innleiinga står det:
«Varig velstand krever evne og
vilje til omstilling».
Vidare kan vi lese at «nye utfordringer
krever nye svar», men det krev at vi gjer kloke val. Dette budsjettet viser
at regjeringa vidarefører og intensiverer arbeidet med den omstillinga
som er nødvendig for å sikre ei berekraftig utvikling i landet.
Det står vidare, i kapittel 6,
i den nemnde meldinga:
«Produktivitet er ikke alt, men
på lang sikt er det nesten alt.»
Eg har lyst å sitere det som står
vidare:
«For å bidra til høy produktivitet
og god omstillingsevne, må den økonomiske politikken understøtte
en balansert økonomisk utvikling, medvirke til at innsatsfaktorene
brukes der de kaster mest av seg og sørge for høy utnyttelse av
arbeidskraft og kapital.»
Difor må innovasjon og teknologi
frambringe nye høgproduktive verksemder, og dette har som konsekvens
at lågproduktive einingar må leggjast ned.
Omstilling er smerteleg og vanskeleg.
Det har eg erfaring med sjølv i mi heimbygd i Vestnes. Dei som ikkje har
evne og vilje til nytenking, må på sikt leggjast ned. Eg har eit
konkret eksempel på det, igjen frå min heimkommune, Vestnes: Etter
krigen og utover på 1950- og 1960-talet bygde ein større og mindre
båtar av tre. Så skjønte ein handfull bedrifter at dei måtte slutte
med det og begynne å byggje båtar av stål. Dei verfta i Vestnes som
tidlegare leverte offshoreskip, har igjen omstilt seg til å byggje
større cruiseskip og nye skip til Hurtigruten, i tillegg til at
det i dag vert forhandla om bygging av nye kystvaktskip, som ligg
inne i det budsjettet som vi debatterer.
Dette viser at bedrifter som har
evne og vilje til nytenking og omstilling, overlever i det lange
løp.
Som tidlegare bedriftseigar vil
eg framheve nokre viktige element i budsjettavtalen:
Maskinskatten – at denne no er
på plass, er eit viktig signal til det skapande næringslivet, med
stabile rammevilkår, og som set bom for at kommunane kan skattleggje
maskiner og utstyr som er nødvendig for verdiskaping. Samtidig er
det positivt at budsjettavtalen har element i seg som f.eks. ei
utfasing over sju år og ei kompensasjonsordning for kommunar som
vert spesielt ramma, f.eks. Sunndal i Møre og Romsdal. Dette inneber at
kommunen har god tid til å tilpasse seg nye reglar når det gjeld
skattlegging av næringslivet.
Ein annan viktig ting er skattlegging
av opsjonar. Budsjettavtalen inneber at maksimal opsjonsfordel vert auka
frå 30 000 kr til 500 000 kr. Honnør og takk til Venstre og Kristeleg
Folkeparti! Det er viktig for å rekruttere og behalde dyktige tilsette
at opsjonane ikkje vert skattbare før aksjane vert realiserte.
Inntektsskatten er redusert frå
24 pst. til 23 pst. for selskap og personar, og marginalskatten
er redusert.
Verdisettingsrabatten i formuesskatten
vert auka frå 10 pst. til 20 pst. – igjen eit tiltak som viser at
regjeringa og Venstre og Kristeleg Folkeparti er opptekne av å ha rammevilkår
som gjer at bedrifter får lyst til å investere og har trua på den
sitjande regjeringa, på at det er lønsamt å skape verdiar som kjem
alle til gode, noko som er nødvendig for at vi skal skape tryggleik
for alle dei oppgåvene som vi er opptekne av å løyse.
Som finansministeren var inne på
i sitt innlegg: No går vi mot ei ny tid. Det er det dette budsjettet
legg opp til, med nyskaping og endring av skatte- og avgiftspolitikken.
Ikkje alt er i tråd med ønska til Framstegspartiet, men slik er
det i politikken. Det er moglegheitas kunst som gjeld. Vi har gjennom
samarbeid fått på plass eit budsjett som legg opp til å rette på
det som kan skape verdiar og vere interessant å satse kapital og
krefter på – for verdiskaping i landet.
Henrik Asheim (H) []: Høsten 2013 fikk Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre tillit av velgerne til i fellesskap
å ta ansvar for landet vårt. I løpet av forrige periode skjedde
det likevel noe som var umulig å forutse da valgresultatet i 2013
var på plass. Noe av det var at oljeprisen falt dramatisk – faktisk
med over 70 pst. I en slik uforutsett situasjon er det svært viktig
hva stortingsflertallet gjør, og hvordan man håndterer en slik situasjon.
Det ble fra flertallspartiene satt
i gang kraftige tiltakspakker på Sør- og Vestlandet, i de områdene
i landet vårt som ble hardest rammet av prisfallet. Men i tillegg handlet
håndteringen av dette prisfallet om å gjøre ting som vi allerede
hadde lovet å gjøre. Mange av de tiltakene vi gjorde for kortsiktig
og raskt å øke aktiviteten i norsk økonomi, handlet også om å investere
for fremtiden innenfor samferdsel, forskning og lavere skatter og avgifter
for næringslivet.
Gjennom en kraftig utbygging av
infrastrukturen og med en langtidsplan for forskning og utvikling
har vi investert for fremtiden samtidig som aktiviteten har økt dramatisk.
Og resultatene av regjeringens politikk har vist seg tydelig og
viste seg også før valget i høst: Ledigheten har falt, og den faller
fortsatt. Stadig flere kommer i jobb, og den økonomiske veksten
er nå anslått til å bli sterkere i årene som kommer, enn det som
er normalt for norsk økonomi.
I 2013, da de rød-grønne partiene
tapte valget, sa de daværende regjeringspartiene at dette handlet
ikke om ny politikk, det handlet om et ønske om nye ansikter. Åpenbart
likte velgerne de ansiktene de den gangen fikk. Men jeg tror at
analysen den gang var gal, og jeg tror den er akkurat like gal i
dag. For når de fire samarbeidspartiene fikk fornyet tillit av velgerne,
tror jeg det skyldtes de resultatene som de foregående fire årene
hadde vist, men også at de fire ikke-sosialistiske partiene i fellesskap
hadde bedre svar på fremtiden enn hva opposisjonspartiene hadde.
Det har blitt påpekt fra flere
representanter fra denne talerstolen at Stortinget har blitt annerledes
etter valget. La meg begynne med å si at de fire partiene som sto bak
alle de fire foregående budsjettene, fortsatt har flertall og står
bak det femte budsjettforliket.
Men noe av det som har endret seg
i Stortinget etter valget, er at vi har fått en langt mer fragmentert
opposisjon. Arbeiderpartiet er betydelig svekket, vi har fått et nytt
parti inn på Stortinget, og flere av de andre opposisjonspartiene
er styrket på Arbeiderpartiets bekostning. Derfor er det også litt
spesielt å høre opposisjonens kritikk av det budsjettforliket som
i dag skal vedtas. For det kan av og til høres ut som om deres viktigste
kritikk er at noen avgifter går opp. Men det rare med det er at
hvis vi ser på opposisjonens alternative budsjetter, er det de er mest
opptatt av, å overby hverandre på å øke skattene og avgiftene –
Senterpartiet med 6 mrd. kr mer enn regjeringens forslag, Arbeiderpartiet
med 8 mrd. kr, SV med hele 17 mrd. kr i økte skatter og avgifter.
Summen av våre fire partiers felles politikk over fire år er altså
nesten 23 mrd. kr i lavere skatter og avgifter.
Et godt samfunn er samtidig et
samfunn som gir muligheter for alle, og hvor alle som kan, også
får lov til å bidra og delta i samfunnet vårt. Derfor prioriterer
vi i dette budsjettforliket innsats mot barnefattigdom, vi styrker
barnevernet bl.a. ved at barn i barnevernet skal få bedre psykisk
helsehjelp, fosterforeldre skal få bedre vilkår og arbeidet med
tidlig innsats i skolen forsterkes, slik at flere elever lærer grunnleggende
ferdigheter tidligere i skoleløpet og på den måten også kan fullføre
og bestå videregående skole. Vi vil også hjelpe langtidsledige og
arbeidssøkende under 30 år, slik at de lettere kan få nettopp arbeid
og utdanning.
Mange av de utfordringene vi står
overfor fremover, trenger også nye svar. Vi vet at også stadig flere
mennesker som har en utdanning som de er stolte av, i en jobb de
har gjort i mange år, opplever at den kompetansen de har, går ut
på dato, og at de trenger nytt påfyll og ny kompetanse. Derfor har
også ett av regjeringens viktige løfter for de fire neste årene
vært at vi må ha en reform som handler om å lære hele livet, og
at ingen i arbeidslivet vårt skal gå ut på dato.
Til slutt er det slik at Arbeiderpartiet
har, gjennom mediene riktignok, lansert det de selv kaller for sparereformer.
For eksempel sier de at det er en sparereform å halvere frafallet
i videregående skole. Det er jo ikke en reform, det er et mål, og
et mål som det er veldig lett å stille seg bak. Spørsmålet er bare:
Hva gjør man med politikken for å sørge for at det skjer? Og det
er gang på gang slik at det er flertallspartiene som har politiske
løsninger for å løse utfordringene. Det er derfor velgerne også
ga oss fire nye år for å ta ansvar for Norge.
Eigil Knutsen (A) []: I motsetning til foregående
taler skal jeg ikke prøve meg som valganalytiker. Jeg skal heller
ikke snakke om tiltakspakkene for Vestlandet, for dem så vi ikke
så mye til. Stavanger Aftenblad avslørte at mesteparten gikk til
museumsbygg og statens eiendommer på Svalbard, for å nevne noe.
Teknologien har alltid endret seg
og særlig etter den industrielle revolusjonen. Det nye er farten
teknologien endres i. Da settes vi alle på prøve. Robotisering,
automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet fundamentalt
og gjør at vi vil jobbe på helt andre måter enn før. Jobber vil
forsvinne, men nye jobber vil komme til.
Arbeiderpartiet ønsker gjennom
sitt forslag til statsbudsjett for 2018 å fatte politiske beslutninger
som griper mulighetene digitaliseringen fører med seg, samtidig
som vi sørger for at nye forskjeller ikke skapes. Det desidert viktigste
vi gjør i møte med digitaliseringen, er å satse på kompetanse. Vi
trenger en kompetansereform i arbeidslivet, ikke en ny nettside
til 20 mill. kr. Vi trenger faktisk flere tusen nye IKT-studieplasser,
og Arbeiderpartiet foreslår tusen nye allerede i 2018. Hvis ikke
dette blir vedtatt, styrer vi med viten og vilje mot en kritisk
mangel på IKT-kompetanse.
Vi vil også forske mer på IKT og
ny teknologi, og sist, men ikke minst må vi sørge for en mer digital
skole gjennom å styrke lærernes kompetanse og sørge for at elever får
prøvd seg på koding og programmering.
Næringslivet i Norge er ledende
på å ta i bruk ny teknologi, men for mange bedrifter er det snakk
om store investeringer og dermed betydelig risiko. Klyngeprogrammene
gir bedrifter mulighet til å samarbeide om nye initiativ og løsninger,
derfor vil Arbeiderpartiet styrke denne ordningen. I den forbindelse
går det an å komme med en anelse ros til regjeringen, som sørger
for at initiativet til en finansteknologiklynge i Bergen får Arena-status
og dermed finansering. Slike initiativ vil skape eksportmuligheter
og er helt avhengig av en aktiv næringspolitikk for å komme ut av
startgropen.
I tillegg til en aktiv næringspolitikk
overfor næringslivet er det nødvendig å digitalisere offentlig sektor,
slik at man bruker ressursene på en bedre måte. I offentlig sektor
er det mange oppgaver som kan automatiseres, og som igjen kan frigjøre
ansatte til å gjøre de oppgavene som ikke kan erstattes av maskiner.
En stor utfordring i det offentlige, enten det er i fylke, kommune eller
stat, er at en er inndelt i såkalte siloer. Den ene siloen kan gjøre
nybrottsarbeid innen digitalisering uten at nabosiloen nyter godt
av det. Derfor vil Arbeiderpartiet styrke medfinansieringsordningen
slik at prosjekter kan gå på tvers av siloene. Det er særlig innen
helse, utdanning og transport digitaliseringen gjør seg gjeldende i
offentlig sektor.
For Arbeiderpartiet er det avgjørende
viktig å sørge for at også offentlig sektor er i stand til å ta
i bruk ny teknologi, hvis ikke får vi et todelt system hvor de som
har råd til det, kjøper seg en bedre privat tjeneste, og de andre
må ta til takke med et utdatert offentlig tilbud.
Det offentlige kjøper varer og
tjenester for 500 mrd. kr hvert eneste år. Siden veksten i offentlig konsum
tiltar under denne borgerlige regjeringen, er det ingen grunn til
å tro at tallet vil reduseres – tvert imot. De 500 mrd. kr i anskaffelser
bør i størst mulig grad brukes til å fremme innovasjon og bedre
løsninger, men i praktisk politikk ser det ikke ut som om dette
er ambisjonen til dagens regjering.
Arbeiderpartiet vil ha en risikoavlastningsordning for
offentlige anskaffelser, som skal støtte offentlige virksomheter
som ønsker anskaffelser for å ta fatt på store samfunnsutfordringer.
I Norge har vi f.eks. mulighet til å bli en pionernasjon innen e-helse.
Det krever store investeringer. Arbeiderpartiet vil støtte sykehus
og kommuner som har gode e-helseprosjekter på trappene. Vi vil investere
mye mer i sykehusene våre.
Mange kommuner henger også etter
og er i liten grad digitalisert. En barnehagesøknad er ikke digitalisert
når saksbehandleren må printe den ut og punche den inn i et annet
datasystem selv om jeg har søkt elektronisk. Derfor er det behov
for at flere standardløsninger blir gjort tilgjengelig. De store
kommunene går foran og utvikler løsninger som etter hvert blir tatt
i bruk i mindre kommuner. Derfor vil Arbeiderpartiet øke midlene
til IKT-prosjekter i kommunene.
Digitalisering er ikke bare for
offentlige organer og store kommuner. Digitaliseringen må omfavne
alle. Folk og næringsliv over hele landet skal ha tilgang til høyhastighetsnett,
og mange steder trengs det offentlige tilskudd for å bygge ut tilgangen.
Arbeiderpartiet går derfor inn for kraftig å styrke tilskuddene
til bredbåndsutbyggingen.
Teknologiske endringer kan som
sagt skape nye forskjeller. Automatisering og robotisering vil øke
velstanden, men det er ingen automatikk i at godene blir jevnt fordelt
– tvert imot. Derfor er den norske modellen mer aktuell enn noen
gang – et omfordelende skattesystem, trygghet i arbeidslivet og
en kompetansepolitikk som favner alle.
Sivert Bjørnstad (FrP) []: På tross av dystre spådommer
fra opposisjonen, media og noen få andre for kort tid siden går
AS Norge faktisk ganske godt. Det er ikke først og fremst på grunn
av vanvittig framsynte, kloke og fornuftige politikere. Det er fordi
vi har hjelpe- og sykepleiere som hver morgen tar på seg uniformen og
går på jobb, det er fordi vi har rørleggere, murere, ingeniører
og sivilingeniører som bygger landet, det er fordi vi har et fungerende
trepartssamarbeid, og det er fordi vi har folk som har tatt litt
mer initiativ enn de fleste andre av oss, satset litt ekstra, feilet,
men likevel reist seg gang på gang, nemlig gründerne.
Men selv om det er enkeltmenneskene
som har bygd landet, og som har gjort det så robust som det er i dag,
er det slik at god, riktig og kraftfull politikk også hjelper på
og underbygger denne trenden. Det var ikke gitt at det skulle gå
bra da vi for knappe to år siden sto i salen her og diskuterte viktige
saker med en oljepris på 27 dollar, økende arbeidsledighet og norgeshistoriens største
asylstrøm som bakteppe. «For mye for tidlig» og «for lite for sent»
ble brukt omtrent annenhver gang i kritikken. Fasiten er at vi har
klart oss ganske greit på grunn av politikken, ikke på tross av
den.
I mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag,
kunne Nav før helgen melde om en rekordlav arbeidsledighet, på 1,8 pst. Man
må tilbake til noen år før jeg ble født for å finne like lave tall,
dette på tross av egentlig ganske store skatteletter til folk flest
og til bedrifter de siste årene. Kanskje er det nettopp på grunn
av.
Velferdstjenestene kan neppe sies
å ha blitt dårligere de siste årene heller. Det bygges veier som
aldri før, sykehusene har stor aktivitetsvekst, kommunebudsjettene
er rause, og det gis tilskudd til rekordmange sykehjemsplasser.
Den logiske slutningen av dette
må være at det ikke er sånn som Arbeiderpartiet har sagt i alle
år, at en krone i skattelette er en krone mindre til velferd. En
krone til skattelette kan faktisk gi velferdsvekst. Det bærer også Arbeiderpartiets
alternative budsjett preg av. Der er det en sterk erkjennelse –
den tidligere retorikken knyttet til at skattekutt er velferdskutt,
er nå død og begravet. I valgkampen hørte vi gjentatte ganger fra
Arbeiderpartiets ledelse og kandidater at det som skulle til for
å løse alle velferdsstatens utfordringer, var å øke skattene med 15 mrd. kr.
Nå har man moderert dette til opp til 15 mrd. kr. Det var det riktignok
ingen som hørte i valgkampen, men det er et steg i riktig retning.
Med sine om lag 8 mrd. kr i skatteskjerpelser beholder Arbeiderpartiet
omtrent 15 mrd. kr av flertallspartienes skatteletter fra de siste
årene. Det er bra. Det er selvsagt ikke bra at man skjerper skattene
i en tid med omstilling for bedriftene, men det er bra at man ikke
holder løftet fra valgkampen i år.
Vi prioriterer det viktigste i
dette budsjettet. Skattene skal fortsatt ned, ikke opp. Samarbeidspartiene
fortsetter den kraftfulle satsingen på infrastruktur for å bygge
landet både på vei, bane og sjø. Når samferdselsbudsjettet er økt
med omtrent 60 pst. de siste fire årene, vitner det om en massiv
satsing der det tidligere var forsømmelse.
Kunnskap, forskning og utvikling
er blant de viktigste byggesteinene for å møte omstillingen vi står
oppe i. Et omstillingsdyktig næringsliv, som finner nye løsninger
på framtidens utfordringer, og som kan gi inntekter til fellesskapet
i framtiden, er avgjørende. Et av de viktigste virkemidlene for
å få til dette er fjerningen av maskinskatten. Å beskatte produksjonsutstyret
i stedet for sluttproduktet er utrolig lite effektivt. Hvis vi mener
noe med f.eks. et grønt skifte, kan det ikke være sånn at bedriftene
kvier seg for å bytte ut utrangerte, miljøfiendtlige maskiner med
nye, grønnere maskiner i frykt for økt skatt. At Arbeiderpartiet
og Senterpartiet ikke lytter til Bondelaget, Fellesforbundet og
Industri Energi, for å nevne noen i denne saken, er skremmende.
Norge vil med dette budsjettet
sikre flere mennesker jobb. Det vil sikre og videreutvikle velferden
for dem som trenger det mest. Vi prioriterer det viktigste først.
Statsråd Bent Høie []: Etter fire år med regjeringen
Solberg har helsekøene gått ned, antall pasientbehandlinger har
økt, vi har fått flere helsesøstre i skolen, og folk som sliter
med rus eller psykiske helseplager, følges tettere opp. Vi har innført
fritt behandlingsvalg. Vi har lagt fram en nasjonal helse- og sykehusplan,
melding om primærhelsetjenesten, opptrappingsplan for rusfeltet,
prioriteringsmelding, og vi har rettighetsfestet brukerstyrt personlig
assistanse – for å nevne noe. Målet er å skape pasientens helsetjeneste. Budsjettavtalen
som er inngått mellom samarbeidspartiene, ivaretar og styrker denne
viktige satsingen.
Regjeringen har i løpet av fem
år og fem budsjetter lagt til rette for en høyere aktivitetsvekst
i sykehusene enn det de rød-grønne la opp til i sine åtte år. Neste
år budsjetteres det med en vekst i all pasientbehandling på 2 pst.
Den demografiske utviklingen tilsier en vekst på 1,5 pst. Den foreslåtte
veksten utover dette legger til rette for økte medisinkostnader
og investeringer, og at flere kan få behandling.
Regjeringen foreslår 785 mill. kr
til oppstart av fire nye, store byggeprosjekter neste år sammenlignet
med saldert budsjett for 2017. Videre går regjeringen inn for at
det skal planlegges for to protonsentre. Det første senteret etableres
ved Radiumhospitalet i 2023. Det andre senteret etableres i Bergen,
og mellom samarbeidspartiene er det enighet om at det skal planlegges
for at det kan stå ferdig senest i 2025.
Vi ser nå gode resultater av vår
politikk. Ventetiden går ned. Det er om lag 75 000 færre ventende
ved utgangen av andre tertial i 2017 sammenlignet med samme tid
i 2013. I andre tertial i år var gjennomsnittlig ventetid for alle
fagområder 58 dager. Vi har dermed nådd årets mål om at den gjennomsnittlige
ventetiden ikke skal overstige 60 dager. Sammenlignet med 2013 er
dette en nedgang på 13 dager. Hittil er det innført 28 pakkeforløp.
Pakkeforløp gjør at pasienter opplever et godt organisert, helhetlig
og forutsigbart behandlingsopplegg. Vi er nå i gang med å etablere
pakkeforløp innen psykisk helse og rus og foreslår å videreføre
penger til dette i 2018.
Vi skal styrke kvaliteten i omsorgstjenestene.
Budsjettforslaget innebærer ytterligere styrking av kvaliteten og
kapasiteten i omsorgstjenestene. Det legges til rette for å innvilge
tilskudd til om lag 1 800 heldøgns omsorgsplasser og 350 dagaktivitetsplasser
til hjemmeboende personer med demens.
I årene som kommer, blir det viktig
å etablere flere heldøgns omsorgsplasser. Derfor foreslo regjeringen
en gradvis omlegging av investeringstilskuddet i statsbudsjettet
for 2017, slik at det fra 2021 kun gis investeringstilskudd til
prosjekter som gir netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser. Antall
innvilgede søknader om investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser
er om lag doblet.
Regjeringen har prioritert å følge
opp stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, og vi foreslår 55 mill. kr
til pilotforsøk med primærhelseteam i kommunene. Etableringen av
primærhelseteam vil bidra til mer helhetlige og bedre koordinerte
tjenester og større bredde i tjenestetilbudet.
Regjeringen vil også forsterke
innsatsen for mennesker med rusutfordringer og/eller psykiske helseutfordringer.
Opptrappingsplanen for rusfeltet følges opp med 300 mill. kr gjennom
styrking av kommunenes frie inntekter. Videre er 200 mill. kr av
veksten i de frie inntektene begrunnet med tidlig innsats i barnehage
og skole, og 200 mill. kr med forebyggende tiltak for barn, unge
og familier. Gjennom budsjettavtalen økes kommunenes frie inntekter
ytterligere med 100 mill. kr til flere helsesøstre, og 75 mill. kr
til opptrappingsplanen for rusfeltet.
Vi foreslår å styrke program for
folkehelsearbeid i kommunene med 25 mill. kr. Arbeidet skal ha barn
og unge som prioritert målgruppe, fremme lokalt rusforebyggende
arbeid og bidra til å integrere psykisk helse som en likeverdig
del av det lokale folkehelsearbeidet.
Regjeringen støtter anbefalingen
om nasjonale, digitale løsninger for hele helse- og omsorgstjenesten. Innovasjon,
bruk av ny teknologi og nye måter å organisere arbeidet på er avgjørende
for å sikre en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste for årene framover
og – ikke minst – for å skape pasientens helsetjeneste.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Tuva Moflag (A) []: Statsbudsjettet handler først
og fremst om mennesker – mennesker som bidrar, og mennesker som
trenger støtte fra fellesskapet. I VG den 30. november kunne vi
lese at en kvinne som har store smerter grunnet endometriose, har
fått avslag på sin søknad om arbeidsavklaringspenger. Ifølge VG
er avslaget begrunnet med at hun ikke er i såkalt aktiv behandling.
Med «aktiv behandling» menes kirurgisk eller kjemisk sterilisering.
I klartekst betyr dette at 34-åringen, som ønsker seg barn med samboeren
sin, blir bedt om å fjerne livmor og eggstokker eller framskynde overgangsalderen.
Det framstår som helt urimelig
at en kvinne som ønsker seg barn, blir bedt om å sterilisere seg
for å få innvilget arbeidsavklaringspenger, noe som kan tyde på
mangel på kompetanse og forståelse for kvinnehelse.
Mitt spørsmål til statsråden er
som følger: Er det akseptabelt at en kvinne som ønsker seg barn,
blir bedt om å sterilisere seg for å få arbeidsavklaringspenger?
Statsråd Bent Høie []: Jeg kan ikke ta stilling til
hva slags behandling som er best for denne kvinnen. Men det som
i hvert fall er helt klart, er at i møte med helsetjenesten skal
en få være med og diskutere hvilken type behandling man ønsker å
gjennomgå, og det gjelder også pasienter med denne type sykdom.
Pasienten skal være medvirkende i den behandlingen som gis.
Tuva Moflag (A) []: Da takker jeg for svaret. Dette
handler ikke bare om å få delta i behandlingen, men om å få muligheten
til faktisk å kunne få en anstendig lønn eller arbeidsavklaringspenger
i en situasjon hvor en ønsker å gjennomgå fertilitetsbehandling og
stifte familie. Så her handler det om at statsrådene i fellesskap
må ta ansvar for å finne løsninger – ikke bare i helsevesenet, men
også innenfor Nav.
Det finnes dessverre flere eksempler
på forskjellsbehandling og mangel på likestilling i helsevesenet. Forskning
viser at det eksempelvis er store forskjeller mellom kvinner og
menn i behandling og oppfølging av hjerteinfarkt. Jeg vil derfor
spørre statsråden om hva han vil gjøre for å sikre likeverdige helsetjenester
for kvinner og menn, og også om han vil ta en prat med sin statsrådskollega
Hauglie for å løse problemet for kvinner med endometriose.
Statsråd Bent Høie []: Det å sikre en likere behandling
uavhengig av kjønn er en viktig del av regjeringens politikk. Derfor
har vi også vært opptatt av f.eks. å styrke forskningen knyttet
til sykdommer som spesielt rammer kvinner. Det at vi nå får en større
oversikt over variasjon i behandlingstilbudet som gis, gir også
grunnlag for å fjerne uberettiget variasjon i helsetjenesten, bl.a.
mellom kjønn. Så det er et viktig arbeid som pågår, og så skal jeg
selvfølgelig se på den saken som representanten tar opp og se om
det er behov for å gjøre justeringer der.
Kjersti Toppe (Sp) []: I statsbudsjettet legg ein
opp til betydelege innkjøp av laboratorietenester frå private. Vi
er ueinige om ein del ting, men eg trur at vi er einige om at det
som er verre enn eit offentleg monopol, er eit privat monopol. I
førre veke fekk eg vite at Helse Midt-Norge hadde føretatt ei anskaffing
av røntgentenester for perioden 2018 til 2022, der heile volumet
i føretaket vart gitt til Aleris i Ålesund. Det fører til at tilbodet
som i dag er i Kristiansund, vert lagt ned. Men det som er verre,
er den langsiktige verknaden der staten bidreg til at det i neste
omgang ikkje er ein velfungerande marknad, og der kortsiktig økonomisk
gevinst no vil føra til at det vert danna monopol og høg pris i
framtida.
Spørsmålet mitt er om statsråden
ser på dette, og om han er villig til å gå inn og beordra føretaka
til å dele opp anboda slik at vi får ein velfungerande marknad.
Statsråd Bent Høie []: Jeg er, som representanten,
opptatt av at når staten og helseforetakene opptrer som innkjøpere,
har de en innkjøpspolitikk som handler om mer enn bare å få best
mulig pris og resultat av det ene innkjøpet, men bidrar også til
at det er marked og konkurranse for framtiden. Hvilke løsninger
en bruker for å oppnå det, tror jeg vil være litt ulikt alt etter hva
en kjøper inn. Det som er viktig, er at en er trygg på at en bidrar
til at det også er flere som leverer anbud i neste runde, og ikke
bidrar – som representanten tar opp – til å skape private monopol.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Noe av det beste med
velferdsstaten er at den skal sikre oss alle like gode muligheter
uansett hvor vi starter. Enten man er fattig narkoman eller mangemillionær,
får man helsehjelp i verdensklasse. Det er noen egenandeler, men jevnt
over skal alle ha råd til å få hjelp. Men det finnes et stort hull
i velferdsstaten vår. Når vi smiler, skinner klasseforskjellene
ut av munnen på oss.
– Jeg merker hvordan folk reagerer,
alle som møter meg, tror jeg er dum, forteller Patrick, som har
ødelagte, råtne tenner, men ikke råd til å få dem fikset.
Også for rikere familier er en
plutselig tannlegeregning på mange titusener en stor utgift å svelge.
I SVs budsjett – for de mange, ikke for de få – starter vi innfasingen av
makspris for tannlege. Vil statsråden bli med og tette dette store
hullet i velferdsstaten og ta tannhelse inn i egenandelsordningen?
Statsråd Bent Høie []: Denne regjeringen har gjort
flere forbedringer på tannhelsefeltet som nettopp skjermer mennesker
med store tannhelseutgifter, og som av ulike andre årsaker bør få
bedre dekning for sine tannlegekostnader. Blant annet i det budsjettforslaget
som ligger til behandling i Stortinget i dag, styrker en tilbudet
til pasienter med odontofobi. Det er også blitt ytterligere styrket
i budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre. Det mener
jeg også er en riktig utvikling.
Hvis representanten tar til orde
for å lage en generell skjermingsordning for tannlegefeltet på lik
linje med det vi har ellers, mener jeg det vil være en feil prioritering.
Hvis vi ser på resultatene innenfor tannhelse i Norge, har vi blant
de beste resultatene når det gjelder tannhelse internasjonalt. Vi
har store utfordringer, f.eks. for mennesker med psykiske helseutfordringer
og rus. De har en levetid som er 20 år kortere enn befolkningen ellers.
Jeg ville satset de store pengene der vi har dårlige resultater,
ikke der vi har blant verdens beste resultater.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Elin Rodum Agdestein (H) []: Valget i høst ble en
tillitserklæring til de fire borgerlige partiene. Regjeringen med
statsminister Erna Solberg i spissen fikk mandat til å videreføre
en politikk som har som hovedmål å skape trygghet for landet, for
jobbene og bærekraft for velferden.
Valg vinnes på troverdighet. Etter
fire krevende år med en urolig sikkerhetspolitisk situasjon og med
store økonomiske utfordringer som følge av det kraftige fallet i
oljeprisen, har regjeringen utvist en styringsevne som har lost
landet trygt gjennom en vanskelig tid.
Velgerne ønsker mer av den politikken
som faktisk virker, også når man blir satt på stor prøve. Det er
igjen vekst i norsk økonomi, og veksten har kommet raskere enn forventet.
Pilene peker oppover i hele landet, også i de delene som ble hardest
rammet.
Ledigheten er rekordlav. Som det
ble sagt i et tidligere innlegg: I Trøndelagsfylkene er den nå helt
nede på 1,8 pst. Det er 30 år siden sist ledigheten har vært tilsvarende
lav, og det er veldig gledelig at det er særlig blant ungdom i aldersgruppen
20–24 år at ledigheten synker mest.
I forventningsbarometeret for fjerde
kvartal fra Finans Norge bekreftes optimismen i husholdningene. Men
enda viktigere for Norge er det at optimistene snart er i flertall
også i EU. Vi må 16 år tilbake i tid for å finne tilsvarende tall
i Europa. Optimismen ledsages av økende etterspørsel, og det er
gledelig, fordi utviklingen hos våre handelspartnere er avgjørende
for norsk økonomi. For Norge er en handelsnasjon. Vi har bygd velferden ved
å selge varene våre i markedene ute i verden. Betydningen av tilgang
til internasjonale markeder er ikke mindre nå. Derfor er det så
viktig at regjeringen holder fullt trykk på å ivareta norske interesser
ute gjennom WTO, i arbeidet med å få på plass nye frihandelsavtaler og
ikke minst gjennom en aktiv europapolitikk.
Tendensene til økt nasjonalisme
og proteksjonisme gir grunn til bekymring. Det er utviklingstrekk
vi må arbeide aktivt imot. De kreftene som er imot internasjonal
handel, og som mener EØS-avtalen tilhører fortiden, tar feil, for
den avtalen trygger norsk velferd. Fravær av avtalen ville gitt
store negative konsekvenser.
Ser vi det i et distriktsperspektiv,
forsterkes bildet. Opptil ni av ti bedrifter i områder langs kysten
er helt avhengig av EØS-avtalen. Det er naivt å tro at det bare
er å bestille en ny og bedre avtale fra EU. Vi kan ikke være halvveis
innenfor og halvveis utenfor. EU har vært tydelig: Nære handelsforbindelser
avhenger av like konkurransevilkår.
Europa med sine 500 millioner mennesker
er vårt største og viktigste marked. 72 pst. av eksporten av varer og
tjenester går til EU, 90 pst. av all oljeproduksjon, nesten all
gass og sjømat for mer enn 60 mrd. kroner. De 170 vogntogene med
laks som går til EU hver dag med 25 millioner fiskemåltider, trenger
forutsigbare rammer. Derfor er det så viktig å slå ring om EØS-avtalen.
Det var britene vi inngikk våre
første handelsavtaler med, allerede på 1200-tallet – for snart 1 000
år siden. Det handlet om fisk. Blant EU-landene er Storbritannia fortsatt
vårt aller viktigste enkeltmarked. Derfor endrer brexit mye for
Norge, og det er viktig å få på plass handelsavtaler så fort som
mulig. Her er regjeringen prisverdig aktiv. Det handler om fisk
fortsatt, men nå også om eksport av norsk naturgass.
Når økonomien nå igjen er i vekst,
må vi bruke mindre gass i finanspolitikken. Det er viktig å skjerme
renten, holde en lav kronekurs og sikre at eksportnæringene våre
er konkurransedyktige i markedene ute. Det er fortsatt utfordringer.
Hver sittende regjering har kunnet øke oljepengebruken. Det snur
nå. Vi må prioritere bedre, og vi må bygge buffere. Vi må sikre
at flere kommer i jobb og blir i jobb lenger, og vi må fortsatt
styrke vekstevnen i økonomien.
Vi har et godt utgangspunkt med
solide statsfinanser, et produktivt næringsliv og en høyt utdannet befolkning.
Med budsjettet for 2018 viderefører vi en politikk som vi vet virker.
Vi fortsetter å lette skattebyrden for personer og bedrifter, og
vi reduserer diskrimineringen av norsk eierskap gjennom å kutte
skatt på arbeidende kapital. Det skal lønne seg å jobbe og investere i
norske arbeidsplasser. Derfor er det et viktig gjennombrudd at vi
reduserer den vekstfiendtlige eiendomsskatten.
Gjennom forliket med Venstre og
Kristelig Folkeparti videreføres hovedprofilen i statsbudsjettet,
samtidig som vi får en ytterligere styrking på områder som gjør
et godt budsjett enda bedre.
For å sikre vekstkraften framover
må vi fortsette å omstille, vi må reformere og bruke pengene sånn
at vi får mer velferd igjen for hver krone, og at norsk økonomi får
flere bein å stå på. Det vil regjeringen gjøre, og derfor er jeg
framtidsoptimist på vegne av Norge. Med dette budsjettet styrker
vi velferden i dag og trygger Norge for framtiden.
Himanshu Gulati (FrP) []: Etter en høst hvor opposisjonen
har valgt å føre mesteparten av politikken på Stortinget i kontroll-
og konstitusjonskomiteen, er det deilig endelig å kunne stå her
og diskutere litt ordentlig politikk. For det er mye politikk å
diskutere. Denne regjeringen har hatt store ambisjoner, levert på mange
saker og også levert veldig mange saker til Stortinget.
Skattene og avgiftene er redusert
med nesten 25 mrd. kr. Helsekøene er redusert med rundt 70 000 personer.
Fengselskøene er så godt som historie. Vei- og banebyggingen er
på et rekordnivå. Og folket ga også sin dom for snaue tre måneder
siden, da de ga denne regjeringen fornyet tillit ved valget.
Jeg har med stor interesse lest
opposisjonens alternative budsjetter. Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og resten av venstresiden ser ut til først og fremst å ha to virkemidler.
Hovedtiltaket til opposisjonen, altså selve visjonen, det som er
alternativet til dagens regjering, er å reversere det regjeringen
har gjort – ikke bare reversere det regjeringen har gjort, men venstresiden
har også klart å reversere sin egen politikk. For etter det noe
dårlige valgresultatet til Arbeiderpartiet har de valgt å reversere
sine skatteøkninger, og det skal faktisk Arbeiderpartiet ha ros
for. De skal ha ros for å bruke litt sunt fjellvett også i sin politiske
virksomhet, for det er tross alt aldri for sent å snu.
Det andre virkemidlet opposisjonen
har, er mer penger. Den har mer penger enn regjeringen. Verdens enkleste
løsning på et politisk problem er å gi mer penger. Men det løser
sjelden et problem alene. For om penger hadde vært løsningen på
våre problemer, hadde ikke Norge hatt noen som helst uløste politiske
oppgaver. Men vi trenger også nye løsninger, nye måter å tenke på
og nye måter å organisere på. Det største opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet,
har riktignok mer penger enn regjeringen, og det er også et opposisjonspartis privilegium.
Men når det gjelder politiske løsninger, framstår de mer som et
politisk konkursbo, hvor eneste politiske løsning er å reversere
det regjeringen har gjort.
Jeg nevnte at fengselskøene er
fjernet i Norge, mye takket være et fengsel i Nederland, noe som
ikke kun handler om penger, men andre måter å organisere ting på.
Dette fengselet vil venstresiden reversere, altså legge ned.
Vi har fått på plass et prøveprosjekt
med statlig finansiering av eldreomsorgen i Norge, noe som gjør
at det ikke lenger er postnummeret, eller hvor du bor, som avgjør
hva slags tjenester du får. Dette prosjektet ønsker også venstresiden
å fjerne – å reversere.
Fritt behandlingsvalg er en annen
ordning som regjeringen har innført. Den gir pasienter over det
ganske land økt makt over egen behandling. Også fritt behandlingsvalg
ønsker opposisjonen å reversere.
Fraværsgrensen har halvert fraværet
innen yrkesfag. Også dette ønsker opposisjonen å reversere.
Vi har kommuner i Norge som har
færre innbyggere enn det antall folk som har sitt daglige virke
her på Stortinget, men kommunereformen ønsker opposisjonen å reversere.
Vi har redusert skattetrykket i
Norge, både for folk og for næringsliv. Også dette ønsker opposisjonen
å reversere.
Vi har forenklet en haug med reguleringer
hva gjelder unødvendige forbud, snøskuterrestriksjoner og mange
andre forenklinger. Mange av disse ønsker venstresiden å reversere.
Vei- og baneutbyggingen er på et
rekordnivå, mens noe av Arbeiderpartiets største kritikk av NTP
var at det var for mye penger.
Et av våre hovedtiltak på samferdsel,
Nye Veier, ønsker også opposisjonen å reversere. Det samme gjelder jernbanereformen,
som Arbeiderpartiet var imot, men som man i valgkampen bare var
litt imot. Og ikke minst arveavgiften, som man var imot, men etterpå
fant man ut at man ikke skulle være imot allikevel.
Det stopper ikke her. Selv om opposisjonen
har budsjettert med kraftig urealistiske effektiviseringstiltak,
noe som også for øvrig er opposisjonens privilegium, er man imot
regjeringens tiltak for avbyråkratisering. De er imot ABE-reformen,
de var imot kemner-reformen, og de har vært imot en rekke andre
konkrete tiltak fra regjeringen som faktisk kunne ha utgjort en
forskjell.
Så lenge hovedgrepet til vårt største
opposisjonsparti er å reversere alt regjeringen gjør, tror jeg de
vil slite med å reversere fallet på meningsmålingene. For det folk
ønsker, er politiske løsninger – andre måter å gjøre ting på.
Selv om opposisjonen ser ut til
å mangle nye politiske løsninger, mangler de som nevnt ikke penger.
I Norge har vi en slags skattekonkurranse som ikke ligner på den type
skattekonkurranse vi er vant til å se i utlandet: Arbeiderpartiet
vil øke skattene med 5 mrd. kr, Senterpartiet med 6 mrd. kr, SV
med 22 mrd. kr, og de som vinner denne konkurransen, er MDG, som
vil øke skattene med hele 45 mrd. kr. Da er det fristende å avslutte
innlegget mitt med å sitere en tidligere britisk statsminister,
Margaret Thatcher: Problemet med sosialisme er at du til slutt går
tom for andres penger.
Kjersti Toppe (Sp) []: Da helsedirektøren heldt sin
årstale for 2017, drog han fram ungt utanforskap som den største
helseutfordringa for samfunnet. Han snakka ikkje om «pakkeforløp»
eller dyre legemiddel, han snakka om ungt utanforskap. For trass
i at ungdom som gruppe aldri har hatt det materielt betre, ser vi
aukande utanforskap. Det ser vi på fråfallstala, på uføretala og
på tala over sjølvrapporterte psykiske plager og lidingar. Tre av
ti unge fullfører ikkje vidaregåande skule, og meir enn ein av ti
fell utanfor både skule og arbeidsliv. Nær 100 000 under 30 år står
i dag utanfor arbeid og utdanning, og over halvparten av desse manglar
fullført vidaregåande opplæring. Trenden fortset òg for dei som
er mellom 30 og 40 år.
Som folkevalde sviktar vi når vi
ikkje maktar å gi folk som har nedsett arbeidsevne, tilrettelagt
arbeid. Altfor mange får ikkje kjenna på at samfunnet har bruk for
dei. Dermed mister ungdom gleda, inspirasjonen og håpet. Dette vil
Senterpartiet endra på i sitt alternative budsjett for ei ny politisk
retning for Noreg.
I Grunnlova slår ein fast i § 110
at «dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart
arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda
si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg, har rett til stønad frå
det offentlege.» Men sånn er det ikkje. Definisjonen på «eit arbeidsført
menneske» er snevra inn. Dei som for få år sidan kunne gjera ein
jobb med arbeidsevna si, vert no marginaliserte og endar i beste
fall på Navs tiltaksprogram. Fri arbeidsinnvandring frå EØS-området,
der arbeidsløysa er skyhøg og lønningane låge, har bidratt til å
gjera arbeidslivet vårt meir brutalt. Det aukar utanforskapet i
samfunnet. Senterpartiet vil ha regulert arbeidsinnvandring, der
den som søkjer arbeid, må ha tilbod om fast jobb med norske løns-
og arbeidsvilkår.
Medbestemmelsesbarometeret 2016
frå Høgskulen i Oslo og Akershus viste at arbeidslivet vårt bevega
seg i ei autoritær retning. Påverknaden på eigen arbeidssituasjon
og på styring og organisering av verksemda er aller minst i staten
og hos utanlandske eigarar. Barometeret viste òg at tilsette innan
pleie og omsorg og i helsevesenet har langt mindre påverknad på
organisering av arbeidet enn i alle andre bransjar. Senterpartiet
føreslår difor ein tillitsreform i staten og i dei kommunale offentlege
tenestene for mindre byråkrati, meir medråderett og meir ansvar
i førstelinjetenesta.
Forskjellane i Noreg har auka,
og det har vorte fleire fattige barn. Stortinget har gjennom år
late vera å styrkja barnetrygda, eit tiltak vi veit bidrar til utjamning
mellom barnefamiliar og andre familiar. Senterpartiet prioriterer
dette i sitt alternative budsjett. I vårt budsjett står vi opp for
ein fordelingspolitikk på fleire felt, for å sikra både økonomisk
og geografisk utjamning, rettferdig fordeling mellom landsdelar,
mellom samfunnsgrupper og mellom generasjonar. Vi veit at sosial
naud og fattigdom ofte går i arv, og at det er avgjerande for både
samfunnsutviklinga, berekrafta og produktiviteten i samfunnet at vi
held fram med å vera eit samfunn med små økonomiske forskjellar.
Eit sterkt velferdssamfunn kan
berre skapast saman med innbyggjarane. Det må byggjast på medborgarskap og
tillit til at folk vil ta ansvar og delta aktivt i fellesskapet,
ikkje berre gjennom offentlege ordningar, men ved å stilla opp og
utgjera ein forskjell for kvarandre i det daglege.
Samfunnet står overfor store og
krevjande omsorgsutfordringar dei neste ti åra, og skal vi tryggja
velferdsstaten, må vi inkludera, respektera og ta på alvor innsatsen
frå pårørande, frivillige og ideelle organisasjonar. Sjeldan har
vi sett eit forslag til statsbudsjett som så systematisk kuttar
støtta til frivillige lag og organisasjonar. Noko er retta opp,
men utviklinga er bekymringsfull. På felt etter felt ser vi at frivillig
innsats ikkje vert respektert. I Senterpartiets alternative budsjett
prioriterer vi frivillige lag og organisasjonar for å sikra eit
berekraftig velferdssamfunn for framtida.
Åsunn Lyngedal (A) []: De neste årene skal vi løse
større oppgaver med mindre penger. Da er det viktigere enn noen
gang å bruke fellesskapets penger riktig. Lave arbeidsledighetstall
ser ut til å gjøre at regjeringen overser en av de viktigste utfordringene
vi står overfor, nemlig at stadig færre av oss deltar i arbeidslivet.
Hva betyr det for det økonomiske handlingsrommet?
Med en like stor andel av de voksne
i arbeid i Norge i tredje kvartal 2017 som vi hadde i tredje kvartal
2013 – for fire år siden – ville vi hatt 73 000 flere sysselsatte
i Norge i dag. Bare skatteinntektene fra disse 73 000 ville gitt
Norge en inntekt på 7 mrd. kr. Hvis de 73 000 i tillegg er avhengig
av offentlige stønader for å leve, blir tapet til samfunnet enda
større. Det er et årlig tap – 7 mrd. kr.
Regjeringen har et fast svar på
fallende sysselsettingsandel. Kutt i formuesskatten til de rikeste
– det skal få flere i jobb. Og de bruker 3 mrd. kr på det, også
i dette budsjettet.
Regjeringen sverger til dynamiske
effekter av skattelette. Enkelt sagt mener de at de som får skattekutt,
skal investere i nye jobber, og flere skal jobbe mer. Finansdepartementet
skrev i skatteproposisjonen i 2015:
«Det er ikke grunnlag for å budsjettere
med dynamiske effekter i 2015 av forslagene til skatteendringer.»
I nasjonalbudsjettet 2015 skriver
regjeringen selv:
«Siden kapitalmarkedene i Norge
i det store og hele fungerer godt, vil formuesskatten antagelig
først og fremst påvirke sparingen.»
Skattekutt er et svært kostbart
og lite effektivt tiltak for økt sysselsetting, men det ser ut til
å være vanskelig for Høyre og Fremskrittspartiet å komme ut av sporet.
Arbeiderpartiet vet at vi i Norge
er blitt rike på alles arbeid. Vi vil ikke være med på de formuesskattekuttene,
for det vi vet om dem, er nemlig at de øker forskjellene i samfunnet
vårt. De små forskjellene vi har i Norge, har vært sikret av en
aktiv utjamningspolitikk.
Hvis vi skal få flere i jobb og
stanse utviklingen mot økte forskjeller, må vi bruke milliardene
klokt. Vi må kvalifisere framtidens arbeidstakere til framtidens
arbeidsplasser.
Derfor har Arbeiderpartiet i sitt
alternative budsjett sikret:
Tidlig innsats, som allerede skal
starte i barnehagen. Vi vil derfor fullfinansiere en kompetanseheving
i barnehagen som sikrer at halvparten av de ansatte har pedagogisk
utdanning.
Vi finansierer tidlig innsats i
grunnskolen og vil gi en lese-, skrive- og regnegaranti. Vi bruker
300 mill. kr på nye lærere i budsjettet vårt for 2018.
De 15 000 ungdommene som hvert
år ikke fullfører videregående skole, er en utfordring for Norge
og for den enkelte. Vi må sikre at vi kommer ut av dagens situasjon
der hver tredje elev på yrkesfag slutter før de får et fag- eller
svennebrev. Derfor vil Arbeiderpartiet, i tillegg til det jeg har
nevnt om tidlig innsats, bruke en milliard på å styrke yrkesfagene.
Utstyret elevene undervises i, må være oppdatert, og de må være
garantert en lærlingplass. Det er umulig å forstå at regjeringen
kan lage et fireårig skoleløp og akseptere at de ikke kan tilby
de siste to årene.
Arbeiderpartiet vil ha 3 000 flere
studieplasser og 2 000 flere arbeidsmarkedstiltaksplasser.
For Nordland, som for mange fylker
som ligger et stykke fra Oslo, er det avgjørende at vi får bygd
ut bredbånd også der markedet ikke finner det lønnsomt. Arbeiderpartiet
skal derfor bruke en halv milliard kroner på det.
Vi har en rik kyst, og Arbeiderpartiet
vil prioritere muligheten til å investere i fiskerihavner. Vi satser 150 mill. kr
mer enn regjeringen på det i 2018.
Vi satser på CO2-fangst og -lagring, og
vi styrker Enova. Vi vil styrke mineralnæringen, og satse på leting
etter mineraler, fordi vi vet at verdiskapning skjer i tilknytning
til naturressursene.
Vi går imot den planlagte økningen
som regjeringen har foreslått i CO2-avgift
på LNG, fordi vi mener det vil svekke industrien langs kysten vår.
Arbeiderpartiet har de løsningene som vil sikre oss i framtiden.
Mudassar Kapur (H) []: Det har vært en spennende
debatt så langt, og kvelden er fortsatt ung, så jeg skal ikke prøve
å oppsummere, men komme med en liten refleksjon så langt.
En av årsakene til Arbeiderpartiets
kollaps ved høstens valg var at velgerne ikke kjente seg igjen i
elendighetsbeskrivelsen av Norge, og derfor heller ikke ønsket Arbeiderpartiets
alternativer. Jeg merker meg at Arbeiderpartiet allikevel gjennom
dagen – så langt – har fortsatt sin høytlesning av egne valgkampbrosjyrer
fra tidligere i høst.
Jeg må minne Arbeiderpartiet om
at vi er et land med store muligheter og små forskjeller. Mange
deltar i arbeidslivet i storsamfunnet. Vi har store naturressurser, en
kompetent arbeidsstyrke og solide statsfinanser. Velstanden er jevnere
fordelt enn i de fleste andre land. Finanspolitikken har de siste
årene vært brukt aktivt for å motvirke arbeidsledighet. Sammen med
lave renter og en markert bedret konkurranseevne har en målrettet
finanspolitikk bidratt til at veksten nå er på vei opp, og ledigheten
på vei ned, også på Sør- og Vestlandet, og oppsvinget for norsk
økonomi har kommet raskere enn ventet.
Jeg er glad for at Norge har en
regjering som ser viktigheten av en skikkelig storbysatsing. Storbyene
er Norge i miniatyr. I 2030 vil Oslo ha over 800 000 innbyggere. Vi
vet at utdanning er en av de viktigste faktorene for både integrering
og sosial mobilitet. Derfor er regjeringens satsing på ekstra midler
til tidlig innsats i skolen, gratis kjernetid i barnehage for familier
med lave inntekter, igangsetting av ny Oslo sør-satsing – som vi sammen
med Kristelig Folkeparti og Venstre har fått forsterket ytterligere
– og forsterkninger av Groruddals-satsingen helt avgjørende.
La meg få utdype akkurat dette
feltet noe mer: Jeg har fulgt med på Arbeiderpartiets kritikk av
områdesatsingene. Det har vært mye kritikk og lite politikk. Uansett
hva som er utfordringen, er Arbeiderpartiets svar å bevilge enda
mer penger. Samtidig savner vi de konkrete løsningene og en debatt
om hvordan vi kan få mest mulig igjen for pengebruken. Hvordan får
vi flere i arbeid, og hvordan kan vi få flere til å fullføre skolen
og flere til å lære seg norsk? Jeg opplever at Arbeiderpartiet kun
ønsker å bevilge seg ut av utfordringene, og hvis man ikke har noen
klare planer for bevilgningen, blir den for ren symbolpolitikk å
regne – på en måte en form for politisk latskap.
I storsamfunnet skal det være plass
til alle. Det skal være plass til dem som søker jobb, og til dem
som vil skape sin egen. Nettopp derfor er en lavere selskapsskatt,
fjerning av maskinskatten og satsing på innovasjon, gründerskap
og nye arbeidsplasser viktig. Det skal være plass til dem som har
flyttet til byen for å studere, men har hjertet sitt i hjembygda.
Det skal være plass til flyktningfamilien som gjennom hardt arbeid
flytter ut av sin sosiale bolig og inn i sin egen. Nettopp derfor
er regjeringens satsing på sosial boligpolitikk, tilrettelegging
for bygging av flere boliger og studentboliger og oppfølging av
viktige kollektiv- og infrastruktursatsinger viktig.
Samtidig har vi et arbeiderparti
som i praksis er imot flere viktige grep for å modernisere og reformere Norge
i nødvendig retning. Partiet vingler videre i skattepolitikken når
de prøver å være både for og mot skattelette på samme tid. Nå vil
de beholde skattelettelser de tidligere har vært mot og kalt usosiale.
Det ønsker jeg velkommen, og jeg velger å ta det som et tegn på
at Arbeiderpartiet endelig har innsett at Høyre alltid har hatt rett
i at lavere skatter kan gi mer velferd.
Rigmor Aasrud (A) []: Jeg registrerer at representanten
Kapur har brukt tid på å lese valgkampbrosjyrene til Arbeiderpartiet.
Det har han sikkert godt av. Men jeg har faktisk brukt tid på å
lese innstillingen som vi har til behandling her i dag. I den sier
regjeringspartiene at en god og forutsigbar kommuneøkonomi er viktig
for at kommuner og fylkeskommuner skal ivareta sine oppgaver. De
samme representantene sier at også regjeringens forslag til budsjett
for 2018 vil legge til rette for at kommunesektoren kan tilby flere
og bedre tjenester. Regjeringspartiene legger med det et umulig
ansvar på alle kommunestyremedlemmene rundt omkring i landet som
i disse dager strever med å kutte nok i tilbudene, og ikke fordi
tilbudene er for gode, eller at det er mer kapasitet enn det som
etterspørres. Det er heller ikke kommunal løssluppenhet som gjør
det nødvendig å kutte – nei, kommunene får i realiteten mindre å
rutte med til neste år. Realveksten spises opp av lønns- og prisveksten,
og det blir flere som trenger tjenester fra det offentlige.
I tillegg bruker regjeringen å
smøre det de kaller en kommunereform, ved å ta penger fra de andre
kommunene sånn at det skal være penger til gulrøtter til dem som
slår seg sammen.
For alle oss som var ute i valgkampen,
ble det synliggjort at vi hadde behov for flere og bedre tjenester.
Vi har møtt brukere, pårørende og ansatte. Vi har lært og lyttet.
I Arbeiderpartiet omsetter vi den lærdommen gjennom det vi prioriterer
i budsjettene. Vi har erfart at det er utfordringer som må løses,
at det er mye ugjort i eldreomsorgen, at skolehelsetjenesten ikke
er bra nok, og at vi har en demensomsorg som ikke er tilstrekkelig. Vi
har sett at det er mye ugjort når det gjelder mobbing, og vi har
sett at både barnehage og skole trenger et løft. Derfor har vi prioritert
mer enn 2 mrd. kr til kommunene, og fylkeskommunene vil få 1 mrd. kr
mer fra oss enn det som regjeringen foreslår i sitt budsjett. I
tillegg kommer det en del satsinger som vil komme kommunesektoren
til gode utover det som ligger i rammene. Da kan vi få nettopp det
regjeringspartiene skriver i sine merknader – flere og bedre tjenester.
Det er nødvendig at også offentlig
sektor bidrar til å jobbe på nye måter. Norge må være best i verden
på å ta i bruk ny teknologi og nye digitale løsninger. Mye er gjort,
men mye gjenstår. Innsatsen som synliggjøres av regjeringen på det
området, er omtrent det halve av det Stoltenberg-regjeringen la
opp til i 2013.
Skal innbyggere bruke digitale
løsninger for f.eks. å følge opp ungene sine på skolen, ja da må
tilgangen på bredbånd bli bedre. Digitale skiller forsterkes av
geografi, og det kan vi gjøre noe med, men da trengs det penger
til infrastruktur. Regjeringens satsing på bredbånd står i skarp
kontrast til målene om å være ledende i verden.
Omstilling krever trygge ansatte.
Den norske modellen har gitt oss et arbeidsliv der ansattes kompetanse har
bidratt til mange nye løsninger til beste for innbyggere – og i
tillegg gitt oss høy produktivitet. Men offentlig sektor har utviklet
seg sånn at måling og kontroll har fått en altfor stor plass. Arbeiderpartiet
mener vi må legge mer vekt på de ansattes kunnskap og kompetanse. Det
må legges mer vekt på samfunnsnytte og resultater. Vi foreslår en
tillitsreform, der fagfolk får større frihet til å foreta vurderinger
av hvordan oppgaver skal løses.
Den norske modellen er skreddersydd
for sånn tenkning, og her må regjeringen sørge for at trepartssamarbeidet
er nettopp det, et samarbeid. Altfor ofte hører vi at man er innkalt
til møter hos statsråden og får beskjed om hvordan ting skal være,
eller man får lov til å komme med et høringssvar. Da sløser man
med ressursene. Et reelt trepartssamarbeid krever mer, og det gir bedre
resultater.
Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Da står vi
her igjen. Ett år er gått og et nytt skal planlegges. Regjeringen
har igjen presentert et bærekraftig budsjett, som fokuserer på økonomisk
vekst, på flere i arbeid og på velferdssamfunnet – vårt velferdssamfunn,
som er noe helt unikt.
«Til lags åt alle kan ingen gjera»,
sa Ivar Aasen. I en budsjettprosess med stramme prioriteringer stemmer nok
det ganske bra. Men for helsefeltets del kan det se ut som om regjeringen
har klart å prioritere bredt og har husket de fleste. Vi lytter
til innspill som kommer, og vi gjør tjenestene bedre på områder
de kan bli bedre på.
Regjeringen vil skape pasientenes
helsetjeneste. Det betyr at hvis du er pasient, skal du være trygg
på at ingen beslutninger om deg tas uten deg. For å oppnå dette
må kommunene lykkes med å skape koordinerte og helhetlige pasientforløp,
mer forebygging og tidlig innsats og gi flere tjenester nær der
brukerne bor.
Tilgjengeligheten økes, kapasiteten
økes, og kvaliteten i helse- og omsorgssektoren økes. Sykehusene
styrkes, noe som betyr raskere behandling og kortere ventetider.
Rusfeltet tenkes også på i år, gjennom videreføring av opptrappingsplanen.
Primærhelsetjenesten videreutvikles – bl.a. gjennom oppstart av
en pilot på primærteam og oppfølgingsteam.
Statlig finansiering av helse-
og omsorgstjenestene lever i beste velgående i de seks kommunene
som deltar, og jeg kan ikke la være å si at det fryder mitt FrP-hjerte
å høre alle de positive tilbakemeldingene vi får fra ansatte, fra
ledere, fra pårørende og ikke minst fra pasienter og brukere selv.
Vi vet godt at mange her i salen
er motstandere av at staten skal overta finansieringsansvaret for
eldreomsorgen i kommunene, muligens i en slags frykt for at private skal
komme på banen med tilbud til eldre og pleietrengende som er bedre,
eller annerledes, enn dem som eksisterer i dag. Men hva er de egentlig
motstandere av? For Fremskrittspartiet er det like naturlig at på
samme måte som foreldre kan velge hvilken barnehage barna deres
skal gå i, skal de eldre selv, eller deres pårørende, bestemme hvor
de skal tilbringe sin alderdom, eller hvem de skal motta pleietjenester
fra. Det er ingen logikk i at det skal innføres begrensninger på
å la folk få velge selv, bare fordi de blir eldre eller får behov
for omsorgstjenester.
Regjeringens satsing på demens
videreføres i 2018 gjennom 350 flere dagaktivitetsplasser for personer med
demens og tilskuddsmidler til dagaktivitetstilbud.
Hele 3 mrd. kr legger til rette
for bygging av nye sykehjemsplasser og for rehabilitering av gamle.
Igjen legger vi til rette for at
alle de flotte menneskene som hver dag jobber i kommunenes helse-
og omsorgstjenester, skal få mulighet til å øke sin kompetanse. 1,5 mrd. kr
vil gi ganske mange en ønsket og nødvendig etter- og videreutdanning.
Jeg mener at forebygging og folkehelse
er spesielt viktig for framtiden. Å jobbe forebyggende i stedet
for alltid å måtte behandle, samtidig som det bygges opp gode folkehelsetiltak
for hele befolkningen, vil gi en vinn-vinn-situasjon for oss alle
og for samfunnet.
Det som også gleder mitt hjerte,
er at vi satser så massivt på våre barn og unge gjennom styrking
av helsestasjonene og skolehelsetjenesten med flere helsesøstre og
psykologer, at det nå er lagt fram en strategisk plan for psykisk
helse som skal munne ut i en handlingsplan, og ikke minst at flere
tiltak settes inn mot mobbing, og at vold og overgrep helt tydelig
er satt på dagsordenen gjennom en egen plan.
Innsatsen på rus- og psykisk helse-feltet
er en prioritert oppgave for meg og for Fremskrittspartiet.
Jeg gleder meg til å ta fatt på
2018.
Eva Kristin Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Helge Orten (H) []: De siste fire årene har det blitt
gjennomført et historisk samferdselsløft. I fem budsjetter og i
en ambisiøs nasjonal transportplan for perioden 2018–2029 har regjeringspartiene,
Kristelig Folkeparti og Venstre vist både vilje og evne til å bygge landet.
Samferdselsbudsjettet er i 2018 over 60 pst. høyere enn det var
i 2013. Når representanten Giske hevder at regjeringa har svidd
av 1 000 mrd. kr i oljepenger, for så vidt tilnærmet det samme beløp
som Arbeiderpartiet selv har foreslått, er dette noe av det vi har
satset på: å bygge infrastruktur og gjøre hverdagen til folk tryggere og
bedre og sørge for at folk kommer seg til og fra arbeid og andre
aktiviteter raskt og miljøvennlig. Etter min mening er dette en
god investering, som bidrar til økt verdiskaping og flere arbeidsplasser.
Vi prioriterer det viktigste først.
Derfor er nivået på vedlikehold og fornying på vei og bane løftet
betydelig under denne regjeringa, og etter flere tiår med forfall
ser vi nå en klar bedring. Det er det grunn til å glede seg over, selv
om vi fremdeles har et stykke vei å gå.
Samfunnet blir stadig mer digitalisert.
Det betyr at kravet til bredbånd og et godt mobilnett blir stadig
viktigere. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og Senterpartiet velger
å snakke om en liten del av bredbåndssatsingen når de kritiserer
regjeringa. I Norge har vi valgt å la utbyggingen av bredbånd i
hovedsak skje på kommersielle vilkår. Det har vært en suksess. I
2016 ble det investert mer enn 10 mrd. kr i ekomnettet, og Norge
er i verdenstoppen på bredbånds- og mobildekning. Det er et konkurransefortrinn
vi må videreføre ved fortsatt å legge til rette for utbygging, bidra
til lave kostnader, f.eks. gjennom en effektiv graveforskrift, og
ha en målrettet tilskuddsordning i områder som ikke er kommersielt
interessante. Jeg tror med fordel både Arbeiderpartiet og Senterpartiet
kan prøve å se helheten i bredbåndsutbyggingen før de tegner opp
sitt krisebilde.
Norge har forpliktet seg til å
gjennomføre betydelige kutt i klimagassutslipp. En stor del av disse
kuttene må komme i transportsektoren, og vi er godt i gang. Flere
av tiltakene i budsjettet for 2018 vil bidra til å redusere klimagassutslippene
ytterligere. I statsbudsjettet for 2018 fortsetter vi satsingen
på jernbane, kollektiv, gange og sykkel, og særlig da i byområdene.
Ifølge Statistisk sentralbyrå er det en betydelig vekst i antall
kollektivreiser fra 2015 til 2016.
Positive tilskudds- og avgiftsordninger
som premierer lav- og nullutslippsløsninger, har gjort Norge til
et foregangsland i innfasingen av ny miljøteknologi. Elbilsatsingen
er et godt eksempel på det. Innenfor maritim sektor blir det utviklet
ny teknologi i form av batteri- og hydrogenelektriske løsninger
for båt og ferge, godt hjulpet av offentlige innkjøpsordninger og
støtte til tilrettelegging fra Enova. Innen 2020 vil sannsynligvis
ca. 50 fergesamband kunne ha nullutslippsløsninger.
Det er god grunn til å være teknologioptimist.
Vi løser ikke miljøutfordringene ved å begrense folks mobilitet,
slik enkelte partier på venstresida synes å tro, men ved å utvikle
ny teknologi. Det både reduserer utslippene og skaper nye norske
arbeidsplasser.
I vår vedtok vi Nasjonal transportplan
2018–2029. Statsbudsjettet for 2018 er første året i denne planen,
og det legges opp til en vekst i samferdselsbudsjettet på godt over
4 mrd. kr. Opptrappingen som var bebudet i Nasjonal transportplan,
er godt i gang, og det er viktig at dette har høy prioritet allerede
i 2018-budsjettet. Vi har altså startet gjennomføringen.
I behandlingen av Nasjonal transportplan
var det flere gode ønsker om framskynding av prosjekter på både
vei og bane. For eksempel var Arbeiderpartiet tydelige på at de
ville framskynde 27 store veiprosjekter til over 50 mrd. kr ved
kun å sette av 5 mrd. kr. Det er helt urealistisk. Jeg hadde da
forventet at Arbeiderpartiet ville forsøke å følge opp løftene fra
i vår. Men nei, til tross for skatte- og avgiftsøkninger på over
8 mrd. kr i Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2018 er det
altså ikke satt av en ekstra krone til vei. Jeg opplevde at representanten
Gahr Støre i stor grad avlyste veiløfter i sin replikkveksling med
representanten Helleland tidligere i dag.
I forrige stortingsperiode gjennomførte
vi mange reformer nettopp for å legge til rette for lavere kostnader,
raskere utbygging og et bedre tilbud til de reisende. Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV stemte imot. Nå begynner vi å se resultater
av reformene. Nye Veier rapporterer om at de kan bygge sin portefølje
både raskere og rimeligere. Statens vegvesen er i omstilling og
gjennomfører tiltak for å effektivisere driften og redusere kostnadene.
Jernbanereformen gir en klarere ansvarsfordeling og rendyrker Bane
NOR som en utbyggingsaktør, samtidig som strekninger vil bli fortløpende
konkurranseutsatt. Dette vil gi mer vei og bane for pengene framover.
Vi er i ferd med å gå inn i en
ny epoke, der ny teknologi vil endre samferdselssektoren, skape
et bedre tilbud for de reisende og bidra til en mer miljøvennlig
transport. Nasjonal transportplan og statsbudsjettet for 2018 er
nok et steg på veien til en mer moderne og bærekraftig transportsektor.
Else-May Botten (A) []: Vi som er stortingsrepresentanter
nå, er utrolig heldige. Vi har på mange måter overtatt roret på
et norskregistrert fellesskip som er godt rigget og bra lastet,
men som for tiden er ute og seiler i noe usikkert farvann. Det er
lett å navigere feil, fordi vi over mange tiår har hatt det så godt
at det er lett å bli litt smånaiv og ikke ta faresignalene på alvor
når de dukker opp – og kanskje ikke før det er for sent. Vi skal
gjennom omstillinger som berører oss på mange områder samtidig.
Da er det ikke nok å se på farene eller bare å snakke om dem, man
må kunne seile skuta trygt i havn.
Havet har gjennom tusenvis av år
gitt oss enorme muligheter. Fram til nå har vi på mange måter greid
å ligge et hestehode foran i teknologiutviklingen innenfor havnæringene.
Vi har også greid å bygge opp samarbeidet i hele verdikjeden, og
nå på tvers av ulike næringer. Dette har styrket norsk konkurransekraft.
Presidenten har sikkert ikke Parisavtalen
fremst i pannebrasken hele tiden, det har heller ikke jeg. Men gode
kollega, det er nå vi har sjansen til å redde jorda fra global oppvarming,
og det er nå vi sitter med det ansvaret. Vi har ingen angrefrist.
Arbeiderpartiet mener at oppgavene Norge nå skal løse, gir oss muligheter
til både industriutvikling og nye arbeidsplasser i hele landet. Men
det er avhengig av politisk mot og framtidsrettede, tøffe prioriteringer.
Hele verden jobber nå for å begrense
den globale oppvarmingen til 2 grader, men selv om alle land følger opp
den internasjonale klimaavtalen, vil den globale middeltemperaturen
stige med 2,7 grader. Det vil gi omfattende og ødeleggende konsekvenser
for store deler av verdens befolkning. Det vil gi hyppigere flom,
også her. Derfor har vi en offensiv satsing på forskning, forebyggende
tiltak og håndtering av flom og ras. I Norge vil Vestlandet være
spesielt utsatt. Da er det trist at regjeringen tar for lite ansvar
når det gjelder flom- og skredsikring.
Vi ser nå at regjeringen ved å
fjerne klimateknologifondet i Enova vil bidra til at vi får mindre
forutsigbarhet når det gjelder utbetalingene der også. Det er beklagelig at
vi har en regjering som nå skaper usikkerhet rundt CCS-prosjektene,
der Norge kan ta på seg ledertrøya igjen. I Arbeiderpartiet vet
vi at det haster med å ta grep. Målet er å nå 40 pst. utslippskutt
innen 2030. Det er ambisiøst, og tiltak er helt nødvendig. Potensialet
ligger i nullutslippsteknologien i veitransport, biodrivstoff, klimavennlig
skipsfart og karbonfangst og -lagring.
Enova er et viktig hjelpemiddel
for å legge til rette for tiltak som bidrar til å redusere klimagassutslippene. Tydelige
bestillinger og budsjett som hjelper, er derfor viktig, og er vårt
svar på dette. Arbeiderpartiet har en politikk der storbyene går
foran når det gjelder utslippskutt på klimatilpasning, og det vises
i de byene vi nå styrer. Budsjettforslaget til regjeringen har mange
mangler og svarte ikke på Norges utfordringer, men etter forliket ble
det noe bedre – i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti.
Regjeringen ville i sitt budsjettforslag
også fjerne fritaket for CO2-avgiften
på LNG-skip framfor å opprettholde fritaket og bidra til at hjemmemarkedet
vokser, og at vårt norske næringsliv kan posisjonere seg godt i
et økende globalt marked.
I vårt alternative budsjett peker
vi på fire områder der det er stort potensial for utslippskutt i
Norge: nullutslippsteknologi i veitransporten, bærekraftig biodrivstoff,
klimavennlig skipsfart og karbonfangst og -lagring. Arbeiderpartiet
vil også satse mer på langsiktig forskning og utvikling av klimateknologi.
Vårt mål er at norsk industri skal bli verdensledende på klimateknologi
og med det skape nye kompetansearbeidsplasser i hele landet.
Det har vært en lang debatt, og
enda lengre blir den. Men det er interessant å se – og ikke minst
høre – at parlamentarisk leder i Høyre sier at det er til Høyre
og regjeringens ære at det nå går bedre i næringslivet, og knytter det
til oljeprisfallet som har vært. De har i hvert fall aldri tatt
på seg skylden for oljeprisfallet, men når det går godt igjen, er
det selvfølgelig regjeringens «skyld».
Til slutt vil jeg bare leke litt
med tall. Høyre gikk ned til 25 pst. i valget, Fremskrittspartiet
gikk ned til 15,2 pst. – greit å minne om, for det høres ikke sånn
ut. De har mistet til sammen fem mandat, og jeg tror at selvtilliten ikke
bør inhaleres for mye.
Margunn Ebbesen (H) []: Regjeringen har styrt Norge
trygt gjennom en krevende tid. Nå peker pilene oppover, og det viser
at regjeringens aktive finanspolitikk med midlertidige tiltakspakker
de siste årene har virket etter hensikten. En økonomisk nedgangstid
er snudd til en økonomisk oppgangstid, og dette har fått fotfeste
over hele landet.
For å trygge velferden må det skapes
flere lønnsomme arbeidsplasser som bidrar til Norges økonomi, og ikke
bare arbeidsplasser som skal betales av AS Norge. Regjeringen har
nå lagt fram et budsjett som legger grunnlag for økonomisk vekst,
flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn.
Den norske kronen er blitt markert
svakere etter at oljeprisen falt. Det er en klar fordel for eksportbedrifter, for
leverandører til oljevirksomheten og for andre bedrifter som møter
konkurranse fra utlandet i det norske hjemmemarkedet. Tilpasning
til bedret konkurranseevne tar tid, men turistvirksomhet og havbruk
er gode eksempler på næringer som har hatt sterk vekst i omsetningen.
Morgendagens jobber skapes gjennom
at det satses på kunnskap, på forskning og på innovasjon. Dette
tar regjeringen på alvor. Satsingen på næringsrettet forskning som
Brukerstyrt innovasjonsarena, FORNY2020 og SkatteFUNN-ordningen
er økt med i overkant av 4,2 mrd. kr fra 2013. Innretningen av budsjettet med
skattelettelser, satsing på infrastruktur, forskning og innovasjon
støtter opp under vekst og omstilling.
Den beste indikatoren som viser
bedring i økonomien, er at også arbeidsmarkedet er i bedring. Den
registrerte ledigheten har falt hver eneste måned dette året. Tallene
som ble presentert sist fredag, viser at andelen helt ledige har
gått ned fra 2,8 pst. i november i fjor til 2,3 pst. i november
i år, og sammenlignet med i fjor varsler langt færre bedrifter om
permitteringer eller oppsigelser.
Regjeringen fortsetter gjennomføringen
av skattereformen i tråd med enigheten i Stortinget. Selskapsskatten
er redusert fra 28 pst. i 2013 til 23 pst. i 2018. I en undersøkelse
som ble gjennomført av NHO, sa bedriftseiere at formuesskatten –
den særnorske straffeskatten på norsk eierskap – er til hinder for
at det skapes flere jobber. Regjeringen foreslår lettelser i formuesskatten, som
vil styrke norsk privat eierskap og trygge norske arbeidsplasser.
Om noen er i tvil, lytter regjeringen
til alle parter i næringslivet, også til LO og Fellesforbundet.
Disse var tydelige på at maskinskatten måtte fjernes. «Å kreve skatt på
maskiner setter Norges arbeidsplasser i fare», sa leder Jørn Eggum
i Fellesforbundet. Jeg er derfor glad for at også samarbeidspartiene
var enig i at denne skatten skal fases ut. Dette er viktig for at
norske arbeidsplasser skal henge med i utviklingen.
For den teknologiske utviklingen
går lynraskt. Vi lever i robotenes tidsalder. Vi hører alle om digitalisering, automatisering
og 3D. Enhver bedrift som ønsker å henge med i utviklingen og har
ambisjoner om å konkurrere på verdensmarkedet, må være i tet teknologisk.
At norske industribedrifter som konkurrer ute, skal ilegges en ekstra
maskinskatt når de anskaffer seg nytt utstyr og nye maskiner, blir
da helt absurd. Vi skryter med rette av de norske produksjonsarbeiderne
– operatørene. De er anerkjent som verdens beste.
Men for at vi skal kunne klare
å hevde oss i den globale konkurransen, må de samme arbeiderne få
tilgang til den nyeste og beste teknologien. Dette må da skje uten
at man skal betale en særnorsk maskinskatt for at bedriftene skal
satse på sine ansatte og sin bedrift. Dette retter nå regjeringen
og samarbeidspartiene opp i ved å fase ut maskinskatten.
Regjeringen fortsetter sine prioriteringer
av vekstfremmende lettelser i skatter og avgifter, styrking av samferdsel
og satsing på forskning og innovasjon i statsbudsjettet for 2018.
Dette er avgjørende for å gi næringslivet de beste vilkår, slik
at nye arbeidsplasser kan skapes, og eksisterende arbeidsplasser
sikres.
Siden jeg har litt tid igjen, ønsker
jeg å gi en liten kommentar til forrige innlegg, som viste til hvordan
meningsmålingene har gått. Hvis de samme representanter hadde sett
på Arbeiderpartiets oppslutning her i salen om dagens meningsmåling
hadde vært lagt til grunn, tror jeg den også hadde vært vesentlig
lavere.
Atle Simonsen (FrP) []: Til tross for en vanskelig
periode med det største oljeprisfallet på 30 år, den største migrasjonskrisen
siden annen verdenskrig og en stadig mer urolig og uoversiktlig
verden har Fremskrittspartiet vært med på å styre landet trygt mot ny
optimisme. I samme debatt for ett år siden var Arbeiderpartiets
leder Jonas Gahr Støre bekymret og meldte om uro. Han meldte om
at arbeidsledigheten økte, klimagassutslippene gikk opp, det var
færre sysselsatte, og Nav i Rogaland meldte om den høyeste ledigheten
noensinne.
Siden den gang har klimagassutslippene
gått ned, arbeidsledigheten har falt ti måneder på rad, antall sysselsatte
har gått opp, og Nav i Rogaland har hatt en nedgang i arbeidsledigheten
på hele 32 pst. og også nedgang i ungdomsledigheten.
Jeg lurer veldig på hvordan Arbeiderpartiets
leder synes dette egentlig går. Med en sånn situasjon var det nok
flere enn meg som dristet seg til å tro at Jonas Gahr Støre skulle
være mindre bekymret i år og heller kanskje komme med en tommel
opp til regjeringen for å ha styrt landet godt gjennom en krevende
tid, for dette har ikke kommet av seg selv.
Det kommer på grunn av at vi bygger
landet med betydelig satsing på vei og annen infrastruktur, en økning
på enorme 50 pst. fra 2013, over 20 mrd. kr i lavere skatter og
avgifter, som setter næringslivet i stand til å skape jobber, økt
satsing på forskning for å rigge oss for framtiden og investeringer
i politi og trygghet i en urolig tid.
Regjeringens politikk har virket.
Veksten i norsk økonomi er på vei opp, ledigheten går ned, og det
skapes flere jobber.
Jeg er glad for at vi har fått
på plass et godt budsjett for 2018, og er spesielt glad for at vi
i avtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre har prioritert midler
til en utredning av klinisk masterstudium i medisin ved Universitetet
i Stavanger, noe jeg personlig lovte velgerne i valgkampen.
I dag er det mange som har snakket
om bærekraft. SVs representant Kaski skriver at stadig færre oljeselskaper
betaler skatt – det er ikke veldig bærekraftig. Jeg kan berolige
henne med at 130 mrd. kr inn i statskassen fra oljenæringen i aller
høyeste grad er bærekraftig. Lite bærekraftig er utspillet fra AUF-leder
Mani Hussaini i VG 21. november, der han mener at økt innvandring
og mindre oljevirksomhet er veien videre for Arbeiderpartiet. Det
er vanskelig å tenke seg en mindre bærekraftig kombinasjon. Da er
det ikke at AUF mener dette som bekymrer meg, men at Arbeiderparti-leder
Gahr Støre i intervjuet omtaler det som kloke tanker. For selv om
arbeidsledigheten går ned, er det fremdeles høy ledighet flere plasser,
spesielt i Stavanger, Sandnes og Sola, som er typiske oljekommuner
i mitt fylke.
Konserntillitsvalgt i Statoil sa
tidligere i høst at 100 000 kan miste jobben dersom det ikke gis
tilgang til nye arealer. Da vil det vi har gjennomgått til nå, framstå som
en mild bris i forhold til hva vi har i vente. Derfor vil nye letearealer
for olje og gass være viktig for vår framtidige bærekraft.
Det internasjonale energibyrået
var i Oslo denne uken for å spå verdens energietterspørsel og hvordan den
vil se ut framover. Etterspørselen etter både olje og gass vil øke
framover. De skriver i den ferske IEA-vurderingen av den norske
energipolitikken at Norge bør fortsette sin politikk med å utvikle
olje- og gassressursene både fordi olje- og gassektoren betyr mye
økonomisk, og det produseres med relativt lave utslipp, og den er viktig
for Europas forsyningssikkerhet. På spørsmålet om Norge fortsatt
skal være en olje- og gassnasjon, tror jeg vi kan si som Jon Almaas
gjør hver tirsdag: Vi legger’n død.
Mange spør seg. Hva skal man leve
av etter oljen? Sannheten er nok at dersom vi i denne salen hadde
hatt svaret på det, hadde vi sannsynligvis drevet med noe annet.
Vi som politikere må legge forholdene til rette for at bedrifter
og enkeltpersoner kan være de som driver verden framover. Det gjør
vi bl.a. med lavere skatter og avgifter for bedrifter og for familier.
En vanlig familie har fått 10 000 kr
mindre i årlig skatt med denne regjeringen. Arbeiderpartiet har
flere ganger kalt dette for forskjellige versjoner av småpenger eller
lommerusk. Da kan man jo begynne å lure på hva som er normale inntekter
i Arbeiderpartiet, når man mener at 10 000 kr er småpenger.
Arbeiderpartiet stemmer i dag for
15 mrd. kr av regjeringens skattelettelser og forlater dermed den
tomme retorikken om at en krone mindre i skatt er en krone mindre
til velferd. Det er nemlig feil. En krone mindre i skatt er ikke
en krone mindre til velferd. Det er en krone mer til klær, til mat,
til ferier og til fritidsaktiviteter for barnefamilier og andre
– noe andre kanskje ville kalt velferd.
Karin Andersen (SV) []: Nå fikk vi igjen bekreftet
at Fremskrittspartiet ikke tar klimautfordringene på alvor. Det
er en av de største utfordringene vi har. Vi er nødt til å få et
næringsliv som kan gi arbeidsplasser uten å ødelegge klimaet. Fremskrittspartiet
var nå oppe og sa at det overhodet ikke var deres politikk. Det er
greit å merke seg.
Det er viktig med et annet skatteopplegg
enn det regjeringen har. Det er viktig med skattelette. SVs skatte- og
avgiftsopplegg, som er beregnet av finansministeren – som sitter
i salen – vil gi skattelette til alle familier med inntekt under
600 000 kr – til klær og mat og de tingene som representanten fra
Fremskrittspartiet nå var oppe og snakket om. De familiene trenger
kanskje disse pengene mer enn de familiene som Fremskrittspartiet
har gitt skattelette, nemlig de aller rikeste.
Det er ingen regjering før denne
som har hatt slike muligheter som man nå har. Og det skulle da bare
mangle, når man bruker 125 mrd. kr mer i oljepenger, at det ikke
ble litt mer veg og litt mer tog og noen flere politifolk og kanskje
også litt mer til bredbånd landet rundt – det ble litt for lite
av det – og litt til kommunene. Man kan ikke bruke alle de 125 milliardene
til skattelette til de rikeste. 23 mrd. kr har man brukt til det
jeg vil kalle vekstfiendtlige forskjeller, og det skal jeg forklare,
for jeg begynner å bli ganske lei av denne debatten om de fattige
ungene. Det er usant at vi ikke kan gjøre noe med fattigdommen,
det er usant at vi ikke har råd, og det er usant at det vil skade
økonomien og viljen til å bidra hvis vi gjør det. Hvis en får endene
til å møtes, kan kreftene brukes til å ta vare på ungene, og hvis
en er frisk nok, kan en skaffe seg kompetanse og kanskje få en jobb,
men også der har regjeringen kuttet.
OECD la fram en rapport i 2014
som viste at hvis man reduserte de økonomiske ulikhetene i Norge,
ville Norge få en økt vekst på 9 pst. Det er mye penger. OECD anbefaler
også mer skatt til de rikeste og mindre økonomiske forskjeller.
Så mindre fattigdom er altså mulig. Det spørs bare hva vi bruker
pengene til. Bruker vi dem klokere enn regjeringen, får vi færre
fattige og økonomisk vekst, og det må være bedre enn at noen som
har mer enn nok fra før, blir rike og de vanskeligstilte får mindre.
Hvilke tiltak kan vi sette inn
raskt? Da vil jeg nevne de tre b-ene: barnetrygden, barnetillegget
og bostøtten. Barnetrygden har ikke økt siden 1997. Den vil redusere barnefattigdommen
vesentlig, særlig hvis vi øker den mest for aleneforsørgere og familier
med flere barn, slik SV har gjort, og også tette igjen det hullet
der kommunene kan redusere sosialhjelpen for mottakere av barnetrygd.
Der har vi også spurt finansministeren, som sier at over 300 mill. kr
i året tas fra de fattigste barnefamiliene på denne måten. Er det
noen som synes det er rart at det da blir flere fattige, og at de
blir fattige?
Det andre er barnetillegget i uføretrygden.
Der var representanten fra Fremskrittspartiet nettopp oppe og sa
at han syntes at 10 000 kr var mye. Ja, hvor mye har dere tatt av
barnetillegget fra dem med lavest uførepensjon og forsørgeransvar
for barn? Opp mot 20 000 kr i året for folk som ikke kan få jobb.
Det er så usosialt som det kan få blitt.
Bostøtten handler om å gi folk
trygghet i eget hjem. Vi har blitt mange hundre tusen flere mennesker
i dette landet, vi har blitt mange flere fattige, boutgiftene har økt
enormt, og inntektene til familiene med lavest inntekt har stått
stille. Og hva gjør regjeringen? Ingenting. Vi bruker altså mindre
til bostøtte nå enn vi gjorde i 2009. Det er mange titusen færre
som får bostøtte nå enn for ti år siden. Dette henger ikke på greip
i det hele tatt, og det slår rett inn i tryggheten til de mest vanskeligstilte
familiene. For det å vite at man har et sted å bo, er viktig, når
man skal sette beina under seg og livet kanskje har gått litt i
ball, og man ikke har jobb og ikke vet hvordan man skal forsørge
seg framover.
Så pengene finnes. Regjeringen
har vist at de vil bruke pengene på de aller rikeste, uten å kunne
bevise med et fnugg at det engang blir arbeidsplasser av det. SV
fordeler pengene til de mange som trenger dem, og ikke til de få
som har mer enn nok.
Anniken Huitfeldt (A) []: På våren fikk Stortinget
meldinga om veivalg i norsk utenrikspolitikk – den ble vedtatt.
Her varslet regjeringa modige valg og klare prioriteringer. Ingen
av de ambisjonene er i grunnen synlige i budsjettet for 2018. Det
er ingen konkrete veivalg som tas i dette budsjettet. Samtidig vedtok
vi viktige prinsipper for norsk bistand, om fattigdomsorientering
samt forutsigbarhet for sivilsamfunnet. Heller ikke det er fulgt
opp i regjeringas forslag. At utenriksministeren ikke forholder
seg til vedtak som er fattet i Stortinget, synes jeg er et problem.
Det er i realiteten svært lite folkevalgt kontroll over hvordan
utviklingsbudsjettet fordeles. Samarbeidspartiene protesterer, men
gjør i grunnen ikke noe grunnleggende med det.
Debatten om utvikling i år ble
den samme som ved de foregående fem budsjetter. Kristelig Folkeparti
og Venstre måtte forhandle opp bistandsprosenten, men de kom ikke
i mål. Det hadde jeg nok forventet etter at Stortinget gjorde et
prinsippvedtak om 1 pst. Det ble heller ikke fokusert på bistandens
innhold.
Arbeiderpartiet mener at vi må
gi bistand der vi kan gjøre en forskjell. Etter at president Trump
ble valgt, er det spesielt på ett område: kvinners rettigheter generelt og
kvinners seksuelle rettigheter spesielt. Der har regjeringa etter
flere år med kutt kommet tilbake på 2013-nivå i dette budsjettet.
Det er altså ingen bragd, det er en klar nedprioritering. Norge
er ikke lenger i fremste rekke på dette området. Det er det land
som Sverige, Danmark, Nederland og Belgia som er.
Trumps «gag rule» rammer ikke bare
kvinners rettigheter til å ta abort i konfliktområder – der vet
vi at det er mye større sjanse for voldtekt og seksualisert vold,
og at kvinner som er i krise, kan bli tvunget til å bære fram barn
de ikke ønsker seg, når slike bistandsprogrammer kuttes. Denne regelen
innebærer ikke bare det, den innebærer også en munnkurv, den reduserer
ytringsfriheten til organisasjoner som kjemper for selvbestemt abort.
Gjør de det, kuttes støtten til deres andre prosjekter, enten det
handler om fødselshjelp eller vaksiner. Hvor er Norges stemme? Dette
handler om menneskerettigheter og er straff til organisasjoner som
benytter seg av det frie ord.
I dag ser vi at mange fattige land
utvikler seg gjennom bistand og handel, slik Norge og Europa utviklet seg
etter krigen gjennom handelsavtaler og Marshallhjelpen. Nå ser vi
at motstanden mot frihandel øker på både venstresiden og høyresiden
i både Europa og USA. Viktige områder for Norge bør derfor være
å støtte opp under arbeidstakerstandarder og å bidra til jevnere
fordeling i de landene hvor vi gir bistand.
Arbeidet mot skatteparadiser bør
også etter min mening være en hovedprioritet for Norge.
Landmaktplanen fikk dessverre ingen
konsekvenser for forsvarsbudsjettet for 2018. Da har vi altså vedtatt to
hele budsjetter i Stortinget uten at langtidsplanen har fått konsekvenser
for landmakten, og det bryter jo med hele prinsippet om langtidsplanlegging
i Forsvaret. Økte ambisjoner må følges opp i hvert eneste budsjett. Vi
ønsker å styrke aktiviteten i Hæren og Heimevernet i dette budsjettet.
Det burde etter min mening regjeringa vært med på. De skriver selv
at det skal være aktivitetsøkning i Luftforsvaret og Sjøforsvaret,
og det er bra, men de sier ingenting om aktivitetsøkning i Hæren.
Det er ikke bra nok. Der har vi større ambisjoner. Dessverre fikk
vi ikke flertall for det i dette budsjettet.
Terje Aasland (A) []: Det å sikre trygge, gode og
framtidsrettede arbeidsplasser er helt grunnleggende for folks trygghet.
Arbeid til alle er derfor ett av områdene som Arbeiderpartiet satser
på i sitt alternative statsbudsjett. Og vi mener at politikken må
legge til rette for langt mer kraftfull jobbskapervekst enn det
som er tilfellet nå. For situasjonen er ganske krevende. Manglende
jobbvekst de siste årene bekrefter egentlig veldig tydelig at regjeringen
har ført en mislykket næringspolitikk. Vi foreslår derfor i vårt
alternative statsbudsjett en storstilt satsing på 2,5 mrd. kr for
å skape nye arbeidsplasser og for å få flere over fra trygd til
jobb.
I vårt alternative statsbudsjett
kan vi lese om at vi satser på havnæringene, miljøteknologi og nye
næringer som bioøkonomi og helse- og velferdsteknologi. Vi legger
flere hundre millioner på bordet for å utvikle næringslivet i distriktene.
Vi vil starte en kompetansereform, og foreslår også 2 000 nye tiltaksplasser
for å få folk inn i jobb. Vi foreslår en langt bedre opsjonsbeskatning
enn den regjeringen foreslo, og som ble møtt med massiv kritikk.
Vi vil også opprette et regionalt akseleratorprogram for å styrke
kapitaltilgangen for vekstbedriftene. Ja, dette er bare noe.
Statsministeren sa på slutten av
sitt innlegg her i dag at det er resultatene som teller. Ja, i næringspolitikken
er det i hvert fall sånn at resultatene har uteblitt, og sånn sett
tror jeg vi kan understreke at det som har vært ført de siste årene
når det gjelder næringspolitikk, det å skape mer jobbvekst, er totalt
mislykket. Omstilling har de siste fire årene vært et mantra uten
særlig innhold fra regjeringen – et budskap anført av både statsminister
og finansminister.
Omstillingen er ikke vellykket
fordi den er svak. Retningen uteblir, og altfor mange står utenfor
arbeidsmarkedet. Jobbskaperveksten er svak. Skal vi nå sysselsettingsnivået
fra 2013 i 2019, kreves det at vi må etablere mer enn 50 000 flere
jobber enn det regjeringen forventer for 2019. Med andre ord: Vi
må føre en langt mer aktiv politikk for jobbskaping i hele landet.
Ordet «omstilling» må derfor, i sterk kontrast til regjeringens
passive tilnærming, fylles med innhold.
For å nevne noen områder fra vårt
alternative budsjett: Vi satser langt mer enn regjeringen på miljøvennlig
skipsfart. Nullutslippsferger er et stikkord. Det er bra klimapolitikk
og avgjørende viktig for økt aktivitet i maritim næring og ikke
minst ved verftene våre. Deler av den maritime klyngen er fortsatt
i en svært krevende markedssituasjon, og vi mener at en langt sterkere
satsing på fornyelse av fergeflåten nå er helt riktig.
En annen dimensjon er at vi over
tid har hatt en systematisk satsing på klimavennlig skipsfart gjennom bruk
av LNG. Norge har blitt ledende. Og helt fram til nå har vi vært
det. Men derfor er det høyst beundringsverdig – eller undringsverdig
– at regjeringen nå foreslår en endring i rammevilkårene ved å innføre
full CO2-avgift, noe som
vil stanse teknologiutviklingen, vil øke utslippene fra norsk skipsfart
og vil svekke konkurransedyktigheten til en samlet norsk maritim
næring. Det er grunn til nå å tro at prosjektet vil bli stoppet.
Skip som har LNG som framdrift, blir lagt til kai, mens eldre diesel-
og oljeskip fyres opp. Forstå det den som kan. Vi foreslår derfor
ikke en økning i CO2-avgiften
for dette, slik regjeringen foreslår.
Når det gjelder miljøteknologiordningen,
er det et lavterskeltilbud for bedriftene til å satse på miljø-
og klimateknologi. Vi foreslår 250 mill. kr mer enn regjeringens
satsingsforslag der, nettopp fordi vi ønsker å bidra til at bedriftene
og næringslivet skal kunne ta i bruk og videreutvikle både klima-
og miljøteknologi som kan bringe oss inn i lavutslippssamfunnet.
Et annet område som er ganske vesentlig,
er regjeringens kutt i bevilgningen til karbonfangst og -lagring. Det
er svært uheldig, et galt signal, har skapt stor usikkerhet i industrien
og drar oss i feil retning.
Svak jobbvekst må avløses og erstattes
med at skaperkraften og mulighetene i større grad lykkes. Vi må derfor
føre en langt mer aktiv næringspolitikk som bygger på de fantastiske
mulighetene som vi har. Vi må bistå bedriftene og de gode ideene
ved å være en god partner for næringslivet og de gode ideene. Vi
må utvikle kompetanse og testarenaer. Vi må avlaste risiko og skape
merverdier ut av de fantastiske naturressursene som er over hele
landet. Ja, oppsummert er det helt nødvendig at regjeringens svake
næringspolitikk, som ikke bidrar til god nok jobbskapervekst, avløses
av en langt mer offensiv politikk for trygge, framtidsrettede arbeidsplasser.
Vetle Wang Soleim (H) []: Regjeringen har lagt fram
et statsbudsjett som legger til rette for vekst i økonomien, at
flere kommer seg i jobb, og et bærekraftig velferdssamfunn.
Vi har lagt bak oss en krevende
tid, da det dramatiske fallet i oljeprisen ga store konsekvenser
for norsk økonomi. I olje- og gassnæringen mistet flere titusener jobben,
og for mange enkeltpersoner og familier er situasjonen fortsatt
vanskelig, spesielt på Sør- og Vestlandet. Derfor legger regjeringen
fortsatt opp til en målrettet innsats for dem som er utenfor arbeidslivet.
Spesielt blant våre unge styrker vi nå oppfølgingen gjennom Nav
og utvider ungdomsinnsatsen.
Næringslivet har måttet gå igjennom
en kraftig omstilling de siste årene. Denne omstillingen vil måtte
fortsette i årene som kommer. I en slik omstillingsperiode er det
spesielt viktig at staten er en medspiller. Regjeringen gjennomfører
derfor målrettede tiltakspakker rettet mot de utsatte delene av
landet og vil fortsette å senke skattene for bedrifter og norske
arbeidsplasser, slik at bedriftene selv kan beholde mer av sine
egne opptjente penger. Vi skal ikke glemme at det ikke er Stortinget
eller regjeringen som skaper arbeidsplasser i dette landet. Det
er bedrifter, gründere og næringslivet som sørger for at de fleste
av oss har en jobb å gå til – en jobb som i sin tur genererer inntekter
til vårt felles velferdssamfunn. Vi som politikere har som oppgave
å stå minst mulig i veien for dem som ønsker å skape og å få til
noe. Hvis våre bedrifter får beholde mer av sine egne opptjente
penger, er det mer igjen til å skape nye arbeidsplasser. Jeg er imot
en politikk der vi tar inn mer fra bedriftene rundt om i landet,
for så å dele det ut igjen fra et kontor i Oslo. Har man mål om
å gjennomføre en aktiv sentraliseringspolitikk, er det å tappe næringslivet
i distriktene for penger det beste man kan gjøre. En slik politikk
støtter Høyre ikke.
I finansinnstillingen vil vi kunne
lese i Arbeiderpartiets merknader på side 287:
«Satsingen på digitalisering er
svært svak, vi har fått mer byråkrati, flere skjemaer og rapporter,
og det har ikke vært gjennomført noen større reformer.»
Det er vanskelig for meg å forstå
– og jeg tror i alle fall jeg har med meg Senterpartiet når jeg
sier at dette skjønner jeg ingenting av. Jeg tror det er flere som
ikke helt kan forstå dette, inkludert Arbeiderpartiet selv. Hvis det
ikke hadde vært gjennomført noen større reformer de siste fire årene,
hvordan kunne Arbeiderpartiets leder da gå ut i VG i mars i år og
fortelle hvilke av disse han ønsket å reversere dersom han skulle
bli statsminister? Og ikke nok med det, han ga sin egen vurdering
av åtte av de reformene og tiltakene denne regjeringen har iverksatt
– hele veien fra kommunereform til Nye Veier og over til fraværsgrensen.
Hvis ikke det å endre en kommunestruktur fra 1960-tallet er en større
reform, vet ikke jeg hva som skal til for å kvalifisere til det.
Det er ikke slik at regjeringen ikke gjennomfører reformer, det er
bare at vi ikke gjennomfører Arbeiderpartiets reformer, noe jeg
lever veldig godt med.
Når denne regjeringen iverksetter
reformer, er det riktig at det ikke alltid er for å spare penger.
Men hvis man kan bruke de pengene vi allerede i dag bevilger til ulike
satsinger, på en bedre måte og vi får mer igjen for hver krone,
er dette noe som på sikt vil gjøre tjenestene bedre, og også spare
penger, selv om vi veldig ofte ser at reformene frigjør midler i
andre deler av statsbudsjettet. For eksempel vil vi slippe å betale
sykepenger hvis pasienter kan velge et privat helsetilbud på statens
regning, med kortere ventetid, for så å komme ut i jobb raskere. Vi
vil slippe å bruke penger på oppfølging og stønader hvis flere unge
fullfører videregående skole på grunn av fraværsgrensen, og hvis
flere unge får lærlingplass med den sterke økningen i lærlingtilskuddet.
Vi kan bygge de samme veiene for titalls milliarder kroner mindre
med veiselskapet Nye Veier, penger som vi kan bruke på andre viktige
tiltak. Gjennom kommunereformen kan man bygge sterkere kommuner,
som igjen gir bedre tjenester, f.eks. raskere byggesaksbehandling,
som letter næringslivet og øker aktiviteten – og derigjennom skatteinntektene.
Det er venstresidens kjennemerke
at kun satsinger som kan få en post på statsbudsjettet, er verdt
å snakke om. Jeg utfordrer venstresiden til å tenke annerledes. Det
finnes tiltak som fraværsgrensen, som er helt gratis, men som vil
gi effekt på budsjettene. Denne regjeringen viser at det er mulig
å tenke nytt og annerledes om de pengene vi allerede bruker, og
det er det avgjørende at vi fortsetter å gjøre i de årene som kommer.
Regjeringens overskrift på årets
statsbudsjett bør etter min mening være denne stortingsperiodens
overskrift. Når vi ikke det målet, har vi feilet i vår gjerning.
Emilie Enger Mehl (Sp) []: Nærhet, trygghet og forebygging
er viktige stikkord for Senterpartiet, men dessverre har vi fått
et justisbudsjett som bærer preg av at prestisjeprosjekter og ostehøvelkutt
er viktigere enn trygghet og nærhet der folk bor.
Senterpartiets største satsing
på justisfeltet er nærpolitiet. Da mener jeg ikke regjeringens definisjon
av nærpolitiet, som på folkemunne har blitt omdøpt til fjernpolitiet.
Vårt nærpoliti er synlig, nært og til stede der folk bor. Det er
et nærpoliti som jobber forebyggende, og som har ressurser til å
følge opp både innbyggere, enkelthendelser og organisert kriminalitet
i et stadig mer komplekst straffesaksbilde.
Vi har hele veien kritisert politireformen,
som er sentraliserende og distriktsfiendtlig, og som gjør at politiet
blir distansert fra lokalsamfunn rundt om i hele Norge. Men nå blir
reformen et faktum. Regjeringen har satt i gang den største politireformen
i nyere tid, uten å følge opp med tilstrekkelige midler.
Regjeringen skriver selv i budsjettproposisjonen
at det framover må gjøres krevende prioriteringer i alle politidistrikter,
med behov for oppgradering av IKT, nytt utstyr og ansettelser av
både politi, politijurister og sivile. Disse prioriteringene har
regjeringen imidlertid overlatt til den enkelte politimester, uten
at det følger med frie midler som gjør det mulig å prioritere noe
som helst. Det er en stor ansvarsfraskrivelse.
Det kreves en økning i frie midler.
Det klarer ikke regjeringen å levere på. Det økonomiske handlingsrommet
til politidistriktene har blitt sterkt svekket de siste årene –
til fordel for vekst i konsulentbruk og i Politidirektoratet. For
Senterpartiet er det viktig å sette det lokale politiet økonomisk
i stand til å løse oppgavene sine på en god måte. Derfor har vi
lagt inn en økning på 500 mill. kr i frie midler i vårt alternative
statsbudsjett og kutter i stedet til Politidirektoratet.
Høyre og Fremskrittspartiets foreslåtte
kutt til frivillighet på justisfeltet var også håpløse. Senterpartiet
er glad for at disse er trukket tilbake. Vi mener at frivilligheten
er et viktig bidrag i rettsstaten, og til en svært lav kostnad for
samfunnet sammenlignet med de kostnadsbesparende effektene man får
tilbake. Derfor har vi lagt inn i vårt alternative statsbudsjett
en styrking av frivillige organisasjoner innenfor både kriminalomsorgen,
beredskap og spesielle rettshjelpstiltak.
Også på kriminalomsorgsfeltet ser
vi en kritisk sløsing med penger, spesielt knyttet til leie av fengselsplasser
i Nederland til en kostnad av 300 mill. kr årlig. I Senterpartiets
budsjett har vi ikke lagt inn midler til å fornye denne leieavtalen.
Vi vil isteden bruke pengene på å forbedre driften i norske fengsler
og å bygge fengselsplasser i Norge. Senterpartiet er grunnleggende
uenig i at det er en god idé å leie fengselsplasser i Nederland.
Vi mener at det er en fraskrivelse av det grunnleggende ansvaret
som staten har for sine egne borgere og for strafferettspleie. Men
selv om avtalen ble kritisert fra mange hold, ble den inngått med
det argumentet at det skulle være en midlertidig avtale, fordi man
hadde et veldig akutt behov for å korte ned soningskøen. Her i Stortinget
sa representanten Kjell Ingolf Ropstad, fra Kristelig Folkeparti,
bl.a. at han trodde han egentlig kunne si at ingen ønsker å ta i
bruk plasser i Nederland. Likevel var Kristelig Folkeparti med på
å gi regjeringens forslag om å leie flertall.
Nå har det akutte behovet for leie
av plasser i Nederland falt bort. Vi har 284 ledige høysikkerhetsplasser
i norske fengsler, av samme type som de 242 plassene vi leier i
Nederland. Senterpartiet er derfor krystallklare på at denne ordningen
må opphøre fortest mulig. Vi ser at ordningen i tillegg går på bekostning
av kriminalomsorgen i Norge. Det har vært kutt på nærmere 150 mill. kr på
driftsbudsjettene i fengsler her i Norge. Samtidig brukes det også
store ressurser i norske fengsler på å finne og transportere fanger
som kan være aktuelle for Nederland. Bemanningssituasjonen er kritisk
– det har vi fått mange varsler om – og antall tilfeller av vold
og trusler i fengslene øker. Det går på sikkerheten løs.
Justisministeren burde egentlig
fått tittelen statistikkminister, for hver eneste gang vi får høre
om hendelser som illustrerer den kritiske situasjonen vi har i kriminalomsorgen
nå, får vi til svar at alt går helt strålende fordi soningskøen
er borte – eller så finnes det en annen statistikk som han kan gjemme
seg bak, og dekke over den virkeligheten han ikke vil snakke om.
Høyre og Fremskrittspartiet burde
være veldig bekymret for innholdet i norsk kriminalomsorg. Med Fremskrittspartiets
oppskrift på kriminalomsorg kommer vi til å skape et hardere samfunn,
med mer kriminalitet og høy tilbakefallsgrad. Som lederen for Kriminalomsorgens
Yrkesforbund sa det: Vi risikerer å løslate innsatte som er minst
like farlige som det de var da de ble satt inn.
Martin Henriksen (A) []: Utdanning er avgjørende
for å få flere i arbeid og færre på trygd, for å møte digitaliseringen
med politikk som gir folk muligheter, for å løse klimakrisa og for
å utjevne forskjeller mellom folk.
Derfor er barnehage, skole og utdanning
vinnere i Arbeiderpartiets alternative budsjett – særlig barn og unge,
der vi foreslår ei satsing på 2 mrd. kr mer enn Høyre og Fremskrittspartiet.
Vi vil ha 1 300 nye lærere i 2018, mer intensiv læring gjennom lese-,
skrive- og regnegaranti og en mer praktisk skole.
For Arbeiderpartiet starter tidlig
innsats i barnehagen. Vi sier klart nei til regjeringas usosiale
økning av barnehageprisen, samtidig som vi satser på økt kvalitet. Det
viktigste for kvalitet er flere kvalifiserte voksne. Der regjeringa
foreslår en minimal vekst i andelen barnehagelærere, vil vi at halvparten
av alle ansatte i barnehagen skal være lærere. Vi foreslår en yrkesfagmilliard
med bedre utstyr og mer praksis for elevene. Vi foreslår en mye
sterkere innsats mot mobbing og trakassering.
Dette budsjettet viser at dagens
regjering ikke bruker de mulighetene den har til å ruste Kunnskaps-Norge for
framtida. På fem år har Høyre og Fremskrittspartiet brukt 1 000 mrd.
oljekroner, og resultatene i skolen uteblir. Regjeringa har riktignok
hatt én litt større reform for skolen, ved at bevilgningene til
etter- og videreutdanning har økt. Det er bra, og det er full enighet
i Stortinget om den satsingen.
Men det er få resultater å vise
til. Frafallet i videregående er nesten uendret. Rekrutteringen
til yrkesfag har gått ned. Det går nå 3 000 færre elever på yrkesfag
i Norge enn da Erna Solberg ble statsminister. Arbeidet for å bruke
digitalisering som mulighet i skolen går med museskritt, og det
utdannes for få lærere. Særlig det siste er alvorlig. Vi har i realiteten
en dobbel lærerkrise. For det første er det færre som søker seg
til lærerutdanningen for 1. til 7. klasse. Vi får ikke fylt opp
lærerutdanningen med de lærerne vi trenger. For det andre blir det
stadig færre menn i skolen. Arbeiderpartiet mener det må kraftfulle
tiltak til. La oss starte med å innføre en ny nasjonal rekrutteringskampanje
for å få flere til å søke på lærerutdanningen, særlig menn. La oss
heve statusen til lærerne, vise dem tillit og gi dem bedre tid til
å være lærer. Skal vi få til det siste, trengs det flere lærere
i skolen. Rekruttering av lærere er nå viktigere enn noensinne.
En av de største nyhetene i budsjettforliket
mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre var innføringen
av en lærernorm. Flere lærere med bedre tid er kanskje ett av de
viktigste tiltakene for Arbeiderpartiet i utdanningspolitikken.
Det er derfor vi har foreslått 3 000 flere lærere denne stortingsperioden
– massiv satsing på tidlig innsats i skole og barnehage.
Arbeiderpartiet ønsker en norm
som sikrer at pengene som bevilges, brukes på økt lærertetthet,
og som også gir mulighet til å hjelpe dem som trenger det mest, på
de skolene som trenger det mest.
Jeg vil si at dersom budsjettenigheten
fører til økt lærertetthet i skolen, er det svært positivt. Jeg
vil gjerne applaudere Kristelig Folkepartis innsats for flere lærere og
gjennomslaget deres i forhandlingene. Men vi må også stille spørsmål
ved hvordan denne lærernormen nå skal settes ut i livet. For det
første skal de klareste motstanderne av en norm for lærertetthet
det neste halve året utrede og innføre den. Det er for øvrig samme regjering
som i sine egne budsjetter ikke satte av midler til en eneste ny
lærerstilling. Derfor er det grunn til å følge nøye med. For det
andre vet kommunene enda ikke hvordan normen skal utformes, eller
om den er finansiert. Regjeringa selv er usikker på kostnadene,
den skal utrede tallene, og vi vet ikke hvor langt pengene som er satt
av i 2018, rekker. Først i revidert nasjonalbudsjett, som skal legges
fram i mai og vedtas i juni, vil kommunene forhåpentligvis få avklart
hva som ligger i en slik norm, og hva som kreves av kommunene.
Det viktige nå er for det første
at kommunene som skal ansette hundrevis eller tusenvis av nye lærere,
får penger til det. En underfinansiert norm vil gjøre Kristelig
Folkepartis gjennomslag til en tom seier og skape store utfordringer
for kommunene. Så langt har signalene fra regjeringspartiene ikke
vært beroligende. Selv etter at budsjettforliket er underskrevet,
har både statsministeren, den vikarierende kunnskapsministeren og
den hjemvendte kunnskapsministeren uttalt seg særdeles kritisk til
normen.
Høyre og Fremskrittspartiet kan
selvsagt mene det de vil, men regjeringa må følge opp, ikke trenere.
Det første og viktigste Arbeiderpartiet gjør i vårt alternative budsjett,
er å sette av nok penger, for vi vil at de elevene som trenger det,
faktisk skal få nok lærere med bedre tid.
Masud Gharahkhani (A) []: Vi har en kulturminister
som mener typisk norsk er vafler og brunost. Arbeiderpartiet er
veldig for vafler og brunost, og noen av oss har spist litt for
mye vafler i løpet av livet, men la det ligge.
Det som beskriver Norge best, er
dugnad, dugnad, dugnad. På Kulturnytt samme morgen som statsbudsjettet
ble lagt fram, uttrykte kulturministeren at budsjettet hadde en
tydelig profil, hvor det var frivillighet det skulle satses på.
Kulturministeren deltok tydeligvis
ikke på den samme budsjettkonferansen som resten av regjeringen.
Her er noen av mange reaksjoner: Dersom regjeringens budsjett blir
vedtatt, vil all den flotte koraktiviteten bli skadelidende. De
kutter til de aller svakeste. Et budsjett som er gråere enn bunnlinjen
til filmen Snømannen. Listen er lang.
Regjeringens beskjed til frivilligheten
var kutt, kutt og enda mer kutt. Vi har en frivillighetsminister
som har glemt frivillighetserklæringen. Frivilligheten er idretten og
småbarnsforeldre som i en hektisk hverdag stiller opp og baker kake
på klubbhuset, klubblederen som stiller opp for barna, selv på julaften,
om det trengs. Frivilligheten er det mangfoldige kulturlivet vi
har i Norge, som korsang, den største kulturaktiviteten, de som
sprer sangglede for alle generasjoner. Dette gjør de for at dine og
mine barn skal få en god og trygg oppvekst. Dette stortinget burde
være takknemlig for den jobben de gjør hver eneste dag.
Det er trist at vi har en regjering
som jobber mot og ikke med frivilligheten. Vi har en regjering som
gang etter gang, i statsbudsjett etter statsbudsjett, er avhengig av
andre partier på Stortinget for å redde frivilligheten.
Arbeiderpartiet gir betydelig mer
til frivilligheten i sitt alternative statsbudsjett fordi den er
ryggmargen i det norske samfunnet. Det betyr øremerkede penger til å
ta igjen etterslepet på nye idrettsanlegg og mer til momskompensasjon.
Vi støtter opp om ungdomsorganisasjoner som har vekst og aktivitet,
slik at barna våre får gode og aktive lokalsamfunn der alle barn,
uansett størrelse på lommeboka til mor og far, kan delta.
Vi lytter til museums- og kulturinstitusjonene,
som folk legger ned utallige dugnadstimer i, og som gir glede til
mange, de som tar vare på norsk kulturarv og historie. Fra Arbeiderpartiet
vil vi si tusen takk for den jobben de gjør hver eneste dag. Vi
skal jobbe med dem og ikke mot dem.
Skal Norge lykkes, er vi avhengig
av høy sysselsetting. Skal vi lykkes med integrering og likestilling,
må beskjeden til innvandrerkvinner være følgende: I Norge skal du
lære deg norsk, og du skal ut i arbeidslivet.
Vi har en regjering som sender
høyere barnehageregning til familier der begge voksne er i arbeid
og bidrar med skatt til fellesskapet, mens til de familier, ofte
innvandrerfamilier, der kun én voksen er i arbeid, er beskjeden
at de skal gi deg 163 000 kr av skattebetalernes penger for at du
ikke skal delta i arbeidslivet, og for at du ikke skal sende ungene
dine i barnehage slik at de kan lære seg norsk til skolestart.
Kontantstøtten er en fattigdomsfelle.
I min by, Drammen, er vi nå på toppen i andelen barn i fattige familier,
ofte på grunn av kun én voksen i arbeid. Det samme ser vi i Oslo.
I flere av Oslos bydeler får rundt halvparten av barna kontantstøtte.
Arbeiderpartiet får ikke flertall
for å fjerne kontantstøtten helt på Stortinget og erstatte den med
nok barnehageplasser. I Oslo og i Drammen kommer det erkjennelse
– tverrpolitisk – om at kontantstøtten hemmer integrering og hemmer
sysselsetting, noe regjeringen sier selv. Derfor foreslår vi endringer
av ordningen, slik at kommuner som Oslo og Drammen kan søke om lokal
avvikling til fordel for barnehageplasser og sysselsettingstiltak.
Fortsetter vi med den naive politikken, skaper vi en ny generasjon
med vedvarende lav inntekt og en underklasse. Det er nå Norge må
ta grep. Vi må stille tydelige krav om hva slags Norge vi ønsker
oss. Derfor har vi troen på at dette stortinget tverrpolitisk kan
ta tydelig grep og støtte Arbeiderpartiets forslag til endringer av
kontantstøtten, slik at beskjeden til innvandrerkvinner er: I Norge
gjelder arbeidslinja – det er viktig for din selvstendighet, for
familiens økonomi og for det landet du bor i, Norge.
Ingvild Kjerkol (A) []: Stortingets oppdrag er å
sikre god helse og livskvalitet til alle som bor i Norge. Sammenliknet
med de fleste andre land har vi greid å skape et samfunn der det
er mulig. I løpet av neste generasjon vil det bli dobbelt så mange
over 70 år, og det betyr mer liv å leve for veldig mange. Men fortsatt
er det sånn at hvor en bor, foreldrenes utdanningsnivå og den familieøkonomien
en vokser opp i, er avgjørende for helsa og for hvor lenge en får
være frisk og leve. Det mest alvorlige er at forskjellene mellom
dem med god og dem med dårlig helse øker i Norge.
Selv om vi lever lenger, øker utbredelsen
av de såkalt ikke-smittsomme og mer livsstilsrelaterte sykdommene,
hjertelidelser, diabetes type 2, kreft, lungesykdommer og ikke minst
psykiske lidelser. Verdens helseorganisasjon sier at vi har en epidemi
som brer seg fra land til land. 60 pst. av alle dødsfall i verden
skyldes nå ikke-smittsomme sykdommer. I Norge er tallet nærmere 80 pst.,
og det er fortsatt tydelige sosiale forskjeller. Psykisk u-helse
er i økende grad årsak til frafall og til sykmeldinger, og vi har
mye kunnskap om hvordan vi kan møte denne epidemien. Folkesykdommene
knyttes til mangel på fysisk aktivitet og et usunt kosthold, psykiske vansker
som følge av mobbing i skolen, omsorgssvikt, vold og overgrep i
nære relasjoner. Det er godt dokumentert at forebygging og spesielt
de brede tiltakene som når ut til alle, er det som gir mest helse
igjen for pengene og størst velferdsgevinst. Det er bedre for den
enkelte og for fellesskapet å forebygge framfor å reparere. Alt
dette handler om folkehelse. Det finner en i vårt budsjett. Arbeiderpartiet
prioriterer de brede og mest effektive tiltakene, og vi betaler
for det i våre forslag. De fine ordene følges opp med klare prioriteringer,
i motsetning til hos regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet.
Behovet for at pasientene får god
behandling i våre sykehus, vokser også med disse trendene selv om
vi lykkes med å forebygge effektivt. Helseutfordringene må altså
møtes med flere strategier. Sykehusene må få en økonomisk forutsigbarhet
som gjør at de kan investere mer i utstyr og i de ansatte for å
jobbe smartere, slik at flere pasienter får behandling uten å oppleve
unødvendig venting i sitt behandlingsforløp. Arbeiderpartiet mener
at en styrking på 12 mrd. kr den neste stortingsperioden vil gi
ledelsen ved norske sykehus mulighet til å drive klokt lederskap
og sammen med de ansatte settes i stand til å drive omstilling som
gir bedre pasientbehandling. Vi mener det er så åpenbart at vi burde
hatt et bredt politisk forlik om dette, om å styrke sykehusbudsjettene
med en langsiktighet på fire år. De neste årene skal store byggeprosjekter
gjennomføres i alle helseregionene våre, og det vil komme nye, dyre
medisiner som utfordrer prioriteringer i sykehusene. Det vil være
et enormt behov for å investere i flere ansatte, i teknologi, i
digitale løsninger og særlig i nye IKT-systemer.
Pleie og omsorg skal en få der
en bor. Arbeiderpartiet deler den bekymring landets kommuner og
de ansatte i helse- og omsorgstjenestene gir uttrykk for. Flere
eldre som lever lenger, gir mange flere aktive eldre, men det gir
også en sterk økning i behovet for omsorgstjenester. På tross av
en enorm vekst i oljebruken har Norge de siste årene forsømt oppgaven
med å forberede oss på dette.
Arbeiderpartiets budsjettforslag
har et helt annet tempo i satsingen på gode sykehus, legehjelp,
god omsorg og helseteknologi og effektiv forebygging. Venter vi for
lenge med denne satsingen, vil mange rammes. Det ser dessverre ut
som om regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet ikke tar det
inn over seg, og fortsatt prioriterer milliarder til de aller rikeste
og lar forskjellene i helse øke.
Hvis fellesskapet ikke stiller
opp, vil en del kunne betale for seg selv. Det virker som om høyrepartiene
mener at det er grei skuring. Det bekymrer dem ikke lenger, men
det betyr at mange vil falle utenfor, og det er uakseptabelt for
Arbeiderpartiet.
Ingalill Olsen (A) []: Arbeiderpartiet vil ta hele
landet i bruk, og vi vil styrke og utvikle arbeidsplasser for å
møte utfordringer framover.
Arbeiderpartiet vil bl.a. utvikle
transportsektoren for å nå disse målene – gjennom å styrke kollektivtransport
og jernbane, bygge ut bredbånd i hele landet og styrke fiskeri-
og kystinfrastruktur samt skredsikring.
Arbeiderpartiets visjon er at Norge
skal henge sammen, og at infrastrukturen skal utbygges for å greie
å styrke næringslivet og denne sammenhengen langs hele landet.
NSB har gjennom mange år blitt
modernisert, men vi ser nå en oppsplitting og fragmentering av jernbanesektoren
samt en svært utbredt konkurranseutsetting. Arbeiderpartiet er helt
tydelig på at konkurranseutsetting av togtrafikk skal innstilles.
En effektiv storbypolitikk krever
en styrking av kollektivtransporten, og Arbeiderpartiet foreslår
at 70 pst. av investeringskostnadene til disse prosjektene skal dekkes
av staten. Det vil føre til raskere gjennomføring og til et bedre
tilbud i våre store byer.
I et moderne samfunn er bredbånd
en forutsetning. Arbeiderpartiet tar sikte på et kjempeløft for
å bygge ut bredbånd i hele landet. Regjeringen har halvert støtten og
tilfører kun 70 mill. kr. Arbeiderpartiet prioriterer å bruke en
halv milliard på dette viktige området. Det gjør vi fordi vi vet
at ingen næringer kan utvikles uten tilgang til bredbånd. Skal nye
jobber skapes, må det være bredbånd tilgjengelig.
Norge er i endring, også næringsmessig.
Oljepengene vil gradvis gi staten mindre inntekter. Det er andre næringer
som etter hvert må bære nasjonen på sine skuldre. Men vi i Norge
er så heldige at vi faktisk har andre næringer som kan overta, og
som kan bære nasjonen på sine skuldre. Vi har mange fornybare naturressurser,
ikke minst i tilknytning til havet. I den sammenheng er det helt
uforståelig at regjeringen nedprioriterer kysten gjennom å halvere
støtten til fiskerihavner, fra 62 mill. kr i fjor til 31 mill. kr
i år, samt at de sørger for at Kystverkets budsjett får realnedgang.
Regjeringens ønske om å overføre fiskerihavnene til fylkeskommunene vil
bety at Kystverkets planleggingskapasitet og kompetanse forvitrer.
Arbeiderpartiet mener at det å sørge for infrastruktur knyttet til
havner og farleder er en statlig oppgave som vil gi maritime næringer
muligheten til å utvikle seg og bidra til nye og lønnsomme næringer langs
kysten. Sånn sett er det utgifter til inntekts ervervelse, og potensialet
på dette området er stort.
Arbeiderpartiet foreslår derfor
200 mill. kr til oppstart og planlegging av havner langs hele kysten
samt at det skal overføres mer gods fra land til sjø.
I transportsektoren er det viktig
å ta høyde for klimautfordringene og de endringene det medfører,
bl.a. økt omfang av ras og skred. Vi vet alle at dette er et område
som krever økt innsats, og fra Arbeiderpartiets side avsetter vi
100 mill. kr mer enn regjeringen til dette formålet.
Arbeiderpartiet ønsker tryggere
veger, sikrere skoleveger og flere gang- og sykkelstier for å sikre
alle som ferdes i trafikken i Norge, i tillegg til at vi vil styrke
arbeidsplassene på sjø og land gjennom kystsatsingen og styrking
av bredbåndsutbyggingen. I vårt budsjettforslag leverer vi et budsjett
som vil bidra til å nå disse målene.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Lise Christoffersen (A) []: Et viktig kjennetegn
ved det norske samfunnet som de fleste setter pris på, er at det
er små forskjeller mellom folk. Det har ikke kommet av seg selv.
Det er resultatet av politiske vedtak, stort sett mot høyrepartienes
stemmer. Dagens høyrepartier prøver, dessverre med et visst hell,
å omskrive sin egen dårlige historie. Det kunne vært tilgitt, hvis
hensikten var å framheve at de nå står for en annen kurs. Men det
gjør de jo ikke.
På Høyres Sundvolden-konferanse
i fjor sa statsminister Erna Solberg at et samfunn med for store
forskjeller er et samfunn som bremser vekst og velferd. Ved framleggelsen
av statsbudsjettet for 2018 sa Siv Jensen at dette «er et budsjett
for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn».
Det de hopper elegant over, er tallene fra SSB, som viser at forskjellene
øker kraftig på deres vakt. Andelen barn som lever i familier med
vedvarende lav inntekt, har nå økt til 10 pst. Det ble heller ikke
problematisert av sosialministeren da hun holdt innlegg før i dag.
Det er to mulige grunner til en
slik mangel på sammenheng, og Arbeiderpartiet er grunnleggende uenig
i begge. Den ene er nemlig at statsministeren og finansministeren
faktisk mener at de sosiale forskjellene ikke er på et så høyt nivå
at det bremser vekst og velferd, og dermed gir blaffen. Den andre
er at Høyre og Fremskrittspartiet i sin klokkertro på markedskreftene
faktisk tror at markedet også tar seg av de fattige. Men det har
markedet aldri gjort. Politisk styring må til for å sikre et samfunn
som inkluderer alle.
Sannheten er antakelig begge deler
– ikke bryr de seg, ikke evner de å se. Hør ikke på hva de sier,
men se på hva de gjør, sier et gammelt visdomsord.
Og hva gjør de? De skaper nye forskjeller.
Ta forrige periode: fjerne uføres skjerming mot levealdersjustering,
skatt på sluttvederlag, kutt i lønnsgaranti og feriepenger til folk
som mister jobben, kutt i barnetillegget til 18 000 uføre, kutt
i omsorgs- og pleiepenger, kutt i stønadssatsene på nærmere 150 mill. kr,
godt kamuflert som manglende prisjustering, kutt til bil for funksjonshemmede,
frata flykninger retten til alders- og uførepensjon, for å nevne
noe.
Og det fortsetter i 2018: nye kutt
i dagpenger, kutt i bidragsforskudd for enslige forsørgere, kutt
i stønadssatser og arbeidsmarkedstiltak, kutt for pendlerne. Norges rikeste
har fått milliarder i skattekutt rett ned i lommeboka. Norges fattigste
har fått milliarder i stønadskutt – ikke ned i, men ut av lommeboka.
Kristelig Folkeparti har greid å stoppe noe, men det er ennå tre
budsjetter igjen i denne perioden. Arbeiderpartiet håper hele opposisjonen
kan samarbeide om å gjeninnføre en mer rettferdig fordeling av godene
enn det Høyre og Fremskrittspartiet står for.