Presidenten: Etter
ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses
til 4 timer og 45 minutter, eksklusiv replikker og tre-minuttersinnlegg,
og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet
80 minutter, Høyre 70 minutter, Fremskrittspartiet 45 minutter,
Senterpartiet 30 minutter, Sosialistisk Venstreparti 20 minutter,
Venstre 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Miljøpartiet
De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.
Replikkordskiftet
foreslås ordnet slik: Det blir – innenfor den fordelte taletid –
adgang til én replikk med svar etter innlegg fra statsministeren
og finansministeren per opposisjonsparti, til sammen syv replikker, og
fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere,
parlamentariske ledere og øvrige medlemmer av regjeringen.
Videre blir det
foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Nikolai Astrup (H) [] (komiteens leder og ordfører
for sak nr. 2): La meg starte med å takke komiteen for godt samarbeid
om innstillingen. Jeg vil rette en særlig takk til representantene
Helge André Njåstad, Terje Breivik og Kjell Ingolf Ropstad for godt
samarbeid om budsjettforliket.
Statsbudsjettet
for 2018 viderefører og forsterker Solberg-regjeringens hovedsatsinger.
Budsjettet for 2018 skal legge til rette for vekst og verdiskaping,
nye jobber, flere i jobb og et bærekraftig og trygt velferdssamfunn
som løfter dem som trenger vår felles hjelp.
Helsekøene og
ventetidene skal videre ned, antall pasientbehandlinger skal videre
opp. Det bevilges penger til nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal,
nytt klinikkbygg ved Radiumhospitalet og nytt sykehus i Drammen.
I tillegg skal sykehuset i Haugesund moderniseres. Vi tar i bruk
mangfoldet av private og ideelle helseaktører. Pakkeforløpene utvides
til flere diagnoser, og opptrappingen for pasienter med rus og psykiske
lidelser fortsetter. Skritt for skritt realiseres et helsevesen
der pasientens behov kommer før systemets.
Kampen mot barnefattigdom
trappes opp. Antall bostedsløse er rekordlavt. Kommuneøkonomien
er sterk.
Forsvaret skal
gradvis rustes opp og moderniseres i tråd med langtidsplanen for
Forsvaret, og de nærmeste årene skal det gjøres store investeringer
i forsvarsevnen. Pilene peker i riktig retning på mange områder.
Ledigheten går ned, veksten går opp, det skapes flere jobber, og
flere kommer i jobb.
Det er godt nytt
at pilene på arbeidsmarkedet peker i riktig retning. De fleste anslagene
tilsier at vi fremover vil oppleve større økonomisk vekst. Det er
godt nytt, for økt økonomisk vekst betyr flere i arbeid.
Flere i arbeid
betyr økte inntekter og lavere utgifter for fellesskapet, mindre
forskjeller og et mer bærekraftig velferdssamfunn. Likevel opplever
vi at for mange unge faller ut av eller aldri kommer inn i arbeidslivet.
Derfor har regjeringen innført aktivitetsplikt for unge stønadsmottakere
og fraværsgrense i videregående skole. Å stille krav er å bry seg.
Samtidig har vi senket terskelen inn i arbeidslivet gjennom å modernisere
arbeidsmiljøloven, for arbeid er det sikreste fundamentet å bygge
videre vekst og velstand på, og flere i jobb betyr at vi sikrer
fortsatt små forskjeller i Norge. En av de fremste forsvarerne av
en mer fleksibel arbeidsmiljølov er Eddie Eidsvåg. Etter å ha jobbet
mange år med Pøbelprosjektet mente han endringene i arbeidsmiljøloven
var utrolig viktig for nettopp den målgruppen han jobbet med.
For noen starter
utfordringene tidlig. Derfor er tidlig innsats i skolen et av de
viktigste tiltakene vi kan gjennomføre for å gi flere barn en god
start på livet og en reell sjanse til å komme seg gjennom skoleløpet
og ut i jobb. I mange år har det vært en fellessatsing mellom regjeringspartiene,
Venstre og Kristelig Folkeparti om å satse mer på lærerne. En stor
satsing på etter- og videreutdanning skal gjøre gode lærere enda
bedre. Skjerpede inntakskrav på lærerhøyskolen gir lærerutdanningen høyere
prestisje, og kompetansekrav sørger for at de som jobber i skolen,
er godt kvalifisert. Vi har også ansatt om lag 1 000 nye lærere
på småtrinnet de siste årene, og vi har gitt yrkesfagene vel fortjent
oppmerksomhet. Ser vi skolesatsingen i sammenheng med regjeringens forsknings-
og kompetansepolitikk, tegner det et bilde av en regjering som forstår
at de viktigste investeringene vi kan gjøre som samfunn, er å legge
til rette for at flere får muligheter og kan realisere sine talenter,
drømmer og ambisjoner.
Når arbeidsmarkedet
nå er i bedring og flere får seg jobb, er ikke det regjeringens
fortjeneste alene. Svak krone, fornuftig tilpasset finans- og pengepolitikk
og en politikk som legger til rette for at det kan skapes nye jobber,
er blant elementene som har bidratt til at det lysner i norsk økonomi.
Samtidig vet vi alle at en liten, åpen og internasjonal økonomi
som den norske gjør oss sårbare for internasjonale svingninger i
råvarepriser og markedskonjunkturer. Derfor må omstillingen av norsk økonomi
fortsette. I 2019 tar vi første skritt for å avvikle maskinskatten,
noe som vil bidra til å gjøre det mer attraktivt å etablere nye
virksomheter i Norge. Vi fortsetter også nedtrappingen av den særnorske
skatten på bedrifter eid av folk som er bosatt i Norge, og person-
og selskapsskatten reduseres til 23 pst. – ned fra 28 pst. i 2013.
Alt dette gjør det lettere å hevde seg i konkurransen om å være
et attraktivt land å jobbe og drive virksomhet i, samtidig som et
velutviklet velferdssamfunn bidrar til at vi er et godt land å bo
i.
Oljeindustrien
er fortsatt svært viktig for norsk økonomi, og vil være det i mange
år fremover. Da vi for tre år siden opplevde det største fallet
i oljeprisen på flere tiår, viste det oss hvor sårbare vi kan være.
Det er behov for flere sterke ben å stå på. Forskningen og teknologiutviklingen
i petroleumssektoren viser at et lite land som Norge kan være i
teknologitoppen globalt, og mange av de teknologiske løsningene
har stor overføringsverdi til andre sektorer. Samtidig har Norge
antakelig verdens beste teknologistøtteordninger, som skal bidra
til at det utvikles ny teknologi, som skal akselerere det grønne skiftet
og redusere utslipp. I sum vil det også gi bedre konkurransekraft.
Statsbudsjettet
for 2018 er også startskuddet for oppfølgingen av den historiske
satsingen på vei og bane som regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti
ble enige om før sommeren. Også dette vil gi landet økt konkurransekraft,
og gjør det mulig å skape verdier over hele landet.
Da handlingsregelen
ble vedtatt, var det bred enighet om at oljepengene som ble faset
inn i norsk økonomi, skulle brukes til å investere for fremtiden.
Kunnskap, forskning og utvikling, infrastruktur og vekstfremmende
skattelettelser skulle prioriteres. Regjeringen leverer bedre på
dette målet enn det tidligere regjeringer har gjort, samtidig som
nivået på oljepengebruken må tilpasses situasjonen i norsk økonomi.
Derfor har det vært sterkere vekst i oljepengebruken de siste årene
enn det vi vil se i 2018 og fremover. Vi har imidlertid senket handlingsregelen
for bruk av oljepenger fra 4 pst. til 3 pst. av fondets verdi.
Til tross for
at særlig Arbeiderpartiet har kritisert oss for å ha brukt for mye
oljepenger, ser vi samtidig at det skiller omtrent 4 promille i
oljepengebruk samlet sett over de siste fem statsbudsjettene. Det
må vel bety at partiet i praksis er rimelig tilfreds med regjeringens
politikk på dette området.
Samferdselsbudsjettene
er økt med 60 pst. siden regjeringen tiltrådte, vedlikeholdsetterslepene
på vei og bane reduseres etter mange tiår med kontinuerlig økning,
og veiprosjekter realiseres nå raskere og billigere enn planlagt.
Det siste er i seg selv en samferdselsrevolusjon. Etableringen av
Nye Veier AS har bidratt positivt. Det er anslått at selskapet vil
spare staten for 30 mrd. kr de neste årene, basert på kontraktene
som så langt er inngått.
Dette er et eksempel
på nytenkning som vi må se mer av i offentlig sektor. Handlingsrommet
i norsk økonomi kommer til å bli mindre i årene fremover. For å
bevare velferden er det ingen vei utenom å tenke nytt både i offentlig
og i privat sektor. Nye Veier AS, jernbanereformen, politireformen,
kommunereformen og mer digitalisering er blant moderniseringsgrepene
regjeringen har iverksatt med sikte på å gjøre tjenestene bedre
og få mer velferd og bedre resultater ut av hver offentlig krone vi
putter inn.
Tiden da politikere
kappes om å bevilge mest mulig penger til ulike gode formål, må
etter hvert være over. Gode intensjoner i form av mer penger må
veies opp mot resultatene pengene gir. Vi som er politikere, og
jeg våger å omfatte oss alle, hopper for ofte for raskt til den konklusjonen
at mer penger er svaret, uavhengig av hva utfordringen er. I tilfellet
Nye Veier ser vi at mindre penger faktisk kan gi bedre resultater
– fordi det ikke er penger alene som har vært problemet i norsk
samferdsel. Det har vært lang planleggingstid, rigide reguleringsplaner,
omkamper og en stykkevis og delt tilnærming til utbyggingsparseller.
Modernisering,
digitalisering, automatisering og robotisering er blant virkemidlene
som skal frigjøre ressurser til de politikkområdene der penger er
en viktig del av svaret.
Perspektivmeldingens
fremskrivninger viser hvordan det kan gå dersom vi ikke lykkes med
å skape flere verdier, øke produktiviteten og effektivisere offentlige tjenester.
Regnestykkene går ikke opp.
Alternativet til
forandring er forvitring.
Jeg mener statsbudsjettet
for 2018 svarer godt på utfordringene vi har foran oss:
-
Langsiktig
omstilling må til for å sikre fremtidens velferd.
-
Økonomien
og samfunnet må bli grønnere.
-
Offentlig
sektor må fortsatt reformeres.
-
Flere
barn må gis muligheter uavhengig av sosial bakgrunn.
-
Vi
må sikre alle nødvendig digital kompetanse.
-
Tryggheten
vår må sikres.
-
Ledigheten
må videre ned, og antall unge utenfor arbeid må reduseres.
I et samfunn der
vi blir stadig færre unge som skal forsørge stadig flere eldre,
der den internasjonale konkurransen blir hardere og behovet for
omstilling større, beveger budsjettet for 2018 oss i riktig retning.
Det er det grunn til å glede seg over.
Med det ser jeg
frem til en konstruktiv debatt.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Trond Giske (A) []: La meg også få takke komiteens
leder for et godt samarbeid om budsjettet.
Jeg tror ingen
regjering i noe land noen gang har hatt så mye penger til rådighet
som Høyre og Fremskrittspartiet har hatt i sine snart fire år og
fire måneder i regjering. Dette er en regjering som har brukt like
mye oljepenger som alle andre regjeringer i Norge til sammen gjorde
før de tiltrådte. 1 000 mrd. kr er brukt, delvis under dekke av
at vi har hatt en elendig økonomisk utvikling, høy arbeidsløshet
og svak jobbvekst.
Mitt spørsmål
til Astrup er følgende: Hvilke sosiale reformer står igjen etter
at man har brukt 1 000 mrd. kr over fem år, og hvilke store effektiviseringsreformer
har Fremskrittspartiet og Høyre gjennomført som sørger for at vi
bruker pengene bedre?
Nikolai Astrup (H) []: La meg først adressere spørsmålet
om oljepengebruk. Som jeg sa i mitt innlegg, skiller det altså 4 promille
mellom Arbeiderpartiets oljepengebruk i denne perioden, de siste
fem budsjettene, og regjeringens oljepengebruk. Da synes jeg det
singler ganske godt i glasshuset når denne kritikken fremmes av
Trond Giske.
Så til hva vi
har brukt penger på: Vi har bl.a. brukt penger på helsevesenet og
sørget for at helsekøene har gått ned med 70 000. La meg si det
slik: Det er ikke tilfeldig, for sist vi satt i regjering, gikk
helsekøene ned med 50 000. Nå har de gått ned med 70 000, og de
skal videre ned. Vi trapper nå opp satsingen på pasienter som trenger
behandling mot rus og psykiske plager, og vi har økt innsatsen mot
barnefattigdom, for å nevne noe, i tillegg til at vi har funnet
rom for å gjøre det mer attraktivt å legge til rette for nye arbeidsplasser
i Norge – både skattelettelser og velferd.
Trond Giske (A) []: Nå var ikke mitt spørsmål i og
for seg om forskjellen på nivået på oljepengebruk, men om innholdet.
Mens tidligere statsministre og finansministre har gjennomført store
sosiale reformer – et års fødselspermisjon, full barnehagedekning, lavere
pensjonsalder, en femte ferieuke og mange store framskritt – uten
oljepenger, har Fremskrittspartiet og Høyre klart å svi av 1 000
mrd. kr i løpet av fem år, og det står ikke én stor sosial reform
igjen. Men det verste er at det står ikke en eneste effektiviseringsreform
igjen. Pensjonsreformen som den rød-grønne regjeringen gjennomførte,
bedret balansen med over 30 mrd. kr bare i 2018. Jeg ber representanten
Astrup ramse opp hvilke reformer som gir en tilnærmet lik innsparing
– eller la oss klare oss med halvparten eller en fjerdedel – som
denne reformen, og som er gjennomført av reformregjeringen Fremskrittspartiet
og Høyre. Man kritiserer opposisjonen for ikke å være for reformer.
Vel, da kan man jo legge fram hvilke store effektiviseringsreformer
denne regjeringen har gjennomført.
Nikolai Astrup (H) []: Vi har bl.a. en avbyråkratiseringsreform
som har frigjort vel 8,5 mrd. kr så langt, og den kommer til å frigjøre
store midler også fremover til andre viktige, prioriterte oppgaver.
Jeg synes denne kritikken er litt spesiell fra representanten Giske
med tanke på at Arbeiderpartiet har vært enten imot eller lunkne
til stort sett alle reformer som vi har gjennomført i offentlig
sektor, som er nødvendige for å få bedre tjenester ut av hver krone
– enten det er snakk om kommunereform, politireform eller det er
snakk om mange andre viktige grep som gjennomføres. Jeg synes kanskje
representanten Giske ikke bør gjøre seg så høy og mørk. Ja, pensjonsreformen
var viktig. Vi støttet den, og nå må vi fullføre den pensjonsreformen.
Det står ikke på regjeringen alene, men det står definitivt på regjeringens
agenda. Jeg regner med at vi får også Arbeiderpartiets støtte.
Når jeg leser
Arbeiderpartiets alternative budsjetter de siste årene, ser jeg
heller ikke spor av noen store reformer langs de linjer Trond Giske
her skisserer. Så igjen singler det godt i glasshuset.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Nok en gang står vi overfor
en budsjettavtale der det kommer kraftige avgiftsøkninger – som
ikke er utredet, og som får store konsekvenser – bl.a. en avgiftsøkning
på over 2 mrd. kr på sjokolade, sukkervarer og ikke-alkoholholdig
drikke.
Høyre ser ikke
ut til å la seg påvirke av at dette rammer både vilkårlig og setter
arbeidsplasser i fare i Norges største fastlandsindustri. Men det
er jo noen som Høyre, i hvert fall tradisjonelt sett, pleier å lytte
til i de fleste sammenhenger, og det er EU. Når det gjelder ny støtte, er
det krav om at den skal notifiseres til ESA, f.eks. i form av at
det gis avgiftsfritak for noen, mens det er avgift for andre. Det
gjelder ikke bare rene nye støtteordninger, men også vesentlige
endringer i eksisterende støtteordninger. EU-domstolen har vist
til en grense på 50 pst.
Da er spørsmålet:
Da man tidligere gjorde vedtaket om flypassasjeravgiften, var man
i det minste såpass ansvarlig at man utsatte implementeringen, så
hvorfor er det ikke gjort en EU-rettslig vurdering nå?
Nikolai Astrup (H) []: Så vidt jeg vet, er de økningene
i sukker- og sjokoladeavgiften innenfor EØS-avtalens regelverk,
og det er det vi forholder oss til. For øvrig burde Senterpartiet,
som jo gjennom mange år har tatt til orde for nettopp å øke disse
avgiftene, være veldig glad for at man i budsjettforliket har gjort det.
På mange måter har Senterpartiets kamp for økt sukkeravgift fått
gjennomslag, og det bør jo være noe som både representanten Borch
og representanten Toppe, som har vært eksponenter for dette, bør
være veldig glad for i dag. Jeg regner med at det også gjelder representanten
Gjelsvik, og at man fortsatt står på det synet.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Den 1. august i år
ble kontantstøtten økt med 1 500 kr. Nå får foreldre som velger
å bli hjemme med ungene sine, 7 500 kr i måneden. Fra 1. januar
neste år blir dette tilbudet enda mer attraktivt fordi regjeringen
øker maksprisen i barnehage til nærmere 3 000 kr. Jeg lurer på om
representanten Astrup ser paradokset, når vi jo forsøker å få økt deltakelse
i arbeidslivet, bekjempe fattigdom og få bedre integrering. Hvorfor
kan man ikke heller øke barnetrygden, som vi vet ikke holder arbeidsføre
utenfor arbeidslivet, men som holder barn utenfor fattigdom?
Nikolai Astrup (H) []: Vi har valgt å legge oss på
en mer målrettet tilnærming enn økt barnetrygd ved å gjøre barnehage
billigere for de familiene som har dårligst økonomi. Det er også
noe vi følger opp gjennom budsjettforliket med Kristelig Folkeparti
og Venstre. Tiden man kan ha kontantstøtte, er strammet inn, slik
at den er mer målrettet inn mot dem som ikke får barnehageplass,
noe som også er viktig. Vi har også et litt annet syn på valgfrihet
for barnefamilier enn SV har, i dette tilfellet valgfrihet for de
aller minste barna. Det har en egenverdi at man faktisk kan velge
om man vil vente litt med å sende barna i barnehage. Alle barn er
forskjellige og har forskjellige behov, og det respekterer vi.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Trond Giske (A) []: På et av mine mange skolebesøk
som leder av utdanningskomiteen i forrige periode møtte jeg en lærer
som etterlot et dypt inntrykk. Vi hadde snakket om alle elevene
som faller ut av skolen uten å fullføre, og hva det gjorde med hver
enkelt av dem. Vet du hva som føles ekstra fortvilt, spurte læreren.
Vi kunne ha fått til så mye mer hvis vi bare gjorde de riktige tingene,
og vi ville fått så enormt mye igjen. Vi sløser med mulighetene
våre, sa læreren.
Vi kunne ha fått
til så mye mer hvis vi bare gjorde de riktige tingene. En bedre
beskrivelse kan knapt gis om den politikken Fremskrittspartiet og
Høyre fører. Vi sløser med Norges muligheter.
Det statsbudsjettet
bør handle om, er hvordan vi løser de store oppgavene som Norge
har, hvordan vi forbereder oss på framtiden. Mange spør: Hva skal
vi leve av i framtiden? Vi skal verken leve av renter fra oljefondet
eller av skattekutt. Vi skal leve av det arbeidet og den verdiskapingen
dagens barn og unge skaper i framtiden. Derfor er det ikke investeringer
i nye oljefelt eller utvidelse av oljefondet til unoterte aksjer
eller eiendommer som avgjør hvordan Norge vil se ut, det er hvordan
vi satser på barn og unge.
60 000 elever
starter på skolen hver høst – nysgjerrige, lærelystne, med drømmer
og forhåpninger, med foreldre som håper at skolen skal ta godt vare
på ungene deres. Den grunnleggende visjonen, at alle skal få en
likeverdig sjanse til å lykkes i livet, er for Arbeiderpartiet det
fineste uttrykket for velferdsstaten Norge. 13 år senere har 15 000
ungdommer forlatt skolen uten å ha fullført, inn i et nytt arbeidsliv
som har færre og færre ufaglærte arbeidsplasser igjen.
En av de store
oppgavene Arbeiderpartiet vil løse, er å skape trygghet og kunnskap
slik at alle barn og unge kan lykkes. I vårt alternative budsjett
er barn og unge budsjettvinnere, med en satsing på 2 mrd. kr mer
enn regjeringen til mange nye lærere, en intensiv læring gjennom
tidlig innsats, lese-, skrive- og regnegaranti, en mer praktisk
skole, et sunt skolemåltid og mer fysisk aktivitet, fordi det ikke
er noen motsetning hos oss, som det er hos Høyre og Fremskrittspartiet,
mellom folkehelse og læring.
Tidlig innsats
starter i barnehagen, derfor går vi mot Fremskrittspartiet og Høyres
regning til vanlige folk som har unger i barnehagen, og foreslår
i stedet flere barnehageplasser og flere ansatte. Vi bruker 1 mrd. kr mer
enn Høyre og Fremskrittspartiet på tidlig innsats, starter arbeidet
med et reelt løft for yrkesfagene og legger penger på bordet for
flere helsesøstre og en sterkere innsats mot mobbing og hjelp til
unge med psykiske utfordringer.
På dette området
sleper regjeringen beina etter seg. Men fortsetter vi å gjøre omtrent
det samme som før, får vi omtrent de samme resultatene som før.
Heldigvis lykkes særlig Kristelig Folkeparti i å dra budsjettforlikene
i riktig retning – på tross av og ikke på grunn av Fremskrittspartiet
og Høyre.
I høst er igjen
rekordmange unge uten læreplass. Det er over 6 000 med ungdomsrett
som ønsker å lære seg et fag, gå inn og gjøre en innsats, men som
får nei til en plass i en bedrift eller en virksomhet til å ta det
fagbrevet de drømmer om. Det er Norges mest meningsløse kø, men
under Erna Solberg og Siv Jensen vokser denne køen.
70 000 unge under
30 år står utenfor arbeid og utdanning, antall nye unge uføre er
doblet i løpet av noen få år. Vi sløser med mulighetene. Norge kunne
ha fått til mye mer.
Vi lever av hverandres
arbeid, men under denne regjeringen er andelen av den voksende befolkningen som
er sysselsatt, den laveste på 20 år. Dette er den andre store oppgaven
Arbeiderpartiet vil løse. Fremskrittspartiet og Høyre tror at årsaken
er at arbeidsløse og uføre har det for godt, og kutter i feriepengene
for ledige, i dagpengene for dem som tjener minst, i barnetillegget
for uføre. Men folk ønsker jobb. Arbeidsledig ungdom ønsker å kvalifisere
seg og få seg et arbeid, folk med nedsatt funksjonsevne ønsker å
kunne kombinere trygdeordninger med arbeid, og eldre arbeidstakere
ønsker å kunne få ny kunnskap, sånn at de kan stå i jobben lenger.
I trontalen sa
statsministeren at den viktigste oppgaven for Norge er å sørge for
at ingen går ut på dato i arbeidslivet. I statsbudsjettet som kom
dagen etter, var det ikke spor av innsats for å sørge for at folk
ikke går ut på dato i arbeidslivet. Det hjelper lite at statsministeren holder
taler fra sitt tårn langt fra folks hverdag, når det som sies, ikke
følges opp av handling.
Arbeiderpartiet
satser 2,5 mrd. kr mer enn regjeringen på å få flere i arbeid og
færre på trygd, på havnæringene, miljøteknologi, nye næringer som
bioøkonomi og helse- og velferdsteknologi. Vi legger flere hundre
millioner på bordet for å utvikle næringslivet i distriktene og vil
starte den kompetansereformen som skal sørge for læring gjennom
hele livet. 2 000 flere tiltaksplasser skal hjelpe dem som sliter
mest inn i ny jobb.
Vi blir stadig
flere som trenger god omsorg og et godt helsetilbud. Vi lever lenger,
og medisinske framskritt gir oss muligheter til å gi mange flere
god helsehjelp. Faktisk er det slik at stadig flere av oss vil bli
langt over 100 år. Det er bra. Men da må vi bruke det handlingsrommet
og den sterke økonomien vi har, til å forberede oss på den framtiden,
sånn at vi kan gi god helse og trygg omsorg til alle.
Dette er den tredje
store oppgaven Norge er nødt til å løse. Vi satser derfor 2,5 mrd. kr
mer enn regjeringen på god helse og omsorg for alle. Vi styrker
kommuneøkonomien kraftig, sånn at vi kan gi en god alderdom til alle,
sånn at vi kan doble veksten i helsebudsjettet – 1,4 mrd. kr mer
til raskere behandling, nytt utstyr, flere ansatte på sykehusene,
ny teknologi, en storstilt satsing på digitalisering og helse- og
velferdsteknologi. Fremskrittspartiet og Høyre gjør det motsatte.
Faktisk er budsjettet for 2018 det svakeste når det gjelder veksten
i sykehusøkonomien på mange år. Fortsatt er Fremskrittspartiets
fanesak – eller skal vi si tidligere fanesak – eldreomsorgen, avspist
med småpenger fra regjeringen. Vi kan ikke fortsette slik. Vi må
bruke mulighetene, vi må forberede Norge på framtiden.
Den fjerde store
oppgaven er å løse klimakrisen, å møte klimaendringene med kraftfull
politikk som sørger for at vi når 2-gradersmålet. I vårt alternative
budsjett peker vi på fire områder: nullutslippsteknologi i veitransporten,
bærekraftig biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst
og -lagring. Vi bevilger det som trengs for fullskala demonstrasjonsanlegg
for karbonfangst og -lagring. Sjelden har vel et miljøbudsjett fått
hardere medfart i miljøbevegelsen enn Fremskrittspartiet og Høyres
forslag for 2018.
I tidligere år
har vi hørt både Venstre og Kristelig Folkeparti rope høyt for å
gjøre om på Fremskrittspartiet og Høyres svake klimabudsjett. I
år var det oppsiktsvekkende stille – særlig oppsiktsvekkende fordi
satsingen var så svak.
Vi har over 2 mrd. kr
mer enn regjeringen i vår satsing på klima og miljø. Den pakken
kommer til å bli nedstemt, men kanskje vil det føre til at de som
i denne salen er enig i at vi må satse mer på å kutte klimautslipp, ikke
mindre, vil gjøre seg noen refleksjoner rundt hvor tyngdepunktet
i klima- og miljøpolitikken i denne salen burde ligge.
Jeg vil også nevne
noen av de ekstraordinære satsingene vi har i vårt alternative budsjett.
Med 1,6 mrd. kr mer enn Fremskrittspartiet og Høyre til distriktene
vil vi skape nye arbeidsplasser og et godt velferdstilbud over hele
landet med en kraftig utbygging av bredbånd, en aktiv næringspolitikk,
styrking av politidistriktene og et betydelig velferdsløft. Vi har
en stor innsats for digitalisering, med 1,2 mrd. kr mer enn regjeringen,
teknologiløft i skolen, kompetansereformen for livslang læring, å
gjøre norsk næringsliv ledende i å ta i bruk ny teknologi og digitalisere
offentlig sektor. Vi vil ha et kraftfullt løft i kampen mot vold
og overgrep for å gjøre alle trygge gjennom styrking av politiet,
styrking av barnevernet, av de frivillige organisasjonene. Fremskrittspartiet
og Høyres kutt overfor de frivillige på dette feltet står vel fram
som noe av det mest smålige og brutale i regjeringens budsjett.
Under Fremskrittspartiet
og Høyre øker forskjellene i Norge. De rikeste har fått de store
skattekuttene, vanlige folk og familier får småpenger, avgiftsøkninger og
høyere barnehagepris. Arbeiderpartiets skatteopplegg vil gi mer
rettferdig fordeling. De som har mest, skal betale mer. Folk med
vanlige eller lave inntekter skal betale mindre. Vi sier nei til
Fremskrittspartiet og Høyres store regning til pendlerne. Vårt alternativ
er å skape mer og dele bedre. Når handlingsrommet er blitt mindre,
må også valgene bli viktigere. Vi vil skape et mer rettferdig samfunn,
hvor alle får mulighet til å delta, med sterkere fellesskap og små
forskjeller. La oss bruke de mulighetene Norge har.
Jeg tar opp det
forslaget Arbeiderpartiet har fremmet.
Presidenten: Representanten
Trond Giske har tatt opp det forslaget han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Nikolai Astrup (H) []: Jeg hadde i grunnen tenkt
å spørre representanten Giske om oljepengebruken til Arbeiderpartiet,
men nå har vi jo slått fast at den ligger på akkurat sammen nivå
som regjeringens, så da trenger jeg ikke gjøre det.
Representanten
Giske nevnte i sitt innlegg at han, som oss, er opptatt av et mer
rettferdig samfunn. Det er bra. Samtidig er det vel mye som tyder
på at Arbeiderpartiets politikk ikke virker. For hvordan kan det
ha seg at da de rød-grønne styrte landet, ble det 22 000 flere unge
som endte opp utenfor arbeidslivet, 15 000 flere fattige barn og
sykehuskøene ble lengre – til tross for at skattene gikk opp, og
man hadde en fantastisk periode med økonomisk vekst som følge av
at oljeprisen var oppe i 140 dollar fatet på det høyeste? Mitt spørsmål
er enkelt: Hvordan kan det ha seg at Trond Giske ikke oppnådde bedre
resultater da han faktisk hadde makt til å gjennomføre sin politikk?
Trond Giske (A) []: Det foregår en enormt interessant
debatt om framtiden, og den synes jeg representanten Astrup skal
melde seg på. Man har styrt i en hel stortingsperiode, og selv inn
i en ny periode med Fremskrittspartiet og Høyre er man opptatt av
å snakke om de åtte rød-grønne årene. Det gjør vi gjerne – full barnehagedekning,
mange titusen flere ansatte i helse- og omsorg, 360 000 flere jobber,
mindre forskjeller mellom folk – gjerne det. Men la oss nå snakke
om framtiden. Hvordan bruker vi denne pengerikeligheten, de tusen
milliardene oljekroner, på en bedre måte? Hvordan skaper vi jobber
til folk? Hva gjør vi med det som snart er 100 000 barn i varige
lavinntektsfamilier? Hva gjør vi med de 15 000 som fortsatt dropper
ut av skolen? Det hjelper dem veldig lite at representanten Astrup
her helst vil snakke om ting som har skjedd for ti eller femten
år siden.
Sivert Bjørnstad (FrP) []: At Arbeiderpartiet vingler
på viktige politiske områder, har vi blitt godt vant til de siste
årene. Nå snakker de ikke lenger om 15 mrd. kr i skatteskjerpelse
– nå er det opp til 15 mrd. kr.
Det er imidlertid
ikke det eneste politiske området hvor Arbeiderpartiet vingler i
sitt alternative statsbudsjett. Da Fremskrittspartiet og SV for
et drøyt tiår siden lanserte tanken om et barnehageforlik, ble Arbeiderpartiet
prisverdig med på det. Representanten Giske var vel sågar saksordfører
i Stortinget for saken. En av de viktigste pilarene i det forliket,
var at kommunale og private barnehager skulle behandles likt, også
økonomisk. I sitt alternative budsjett kutter imidlertid Arbeiderpartiet 300 mill. kr
til ikke-kommunale barnehager. Hvorfor er det så viktig for Arbeiderpartiet
og Trond Giske at barn i ikke-kommunale barnehager skal risikere
å få et kvalitativt dårligere tilbud enn barn i kommunale barnehager?
Trond Giske (A) []: Det er helt riktig at et av premissene
i barnehageforliket var en likeverdig finansiering av private og
offentlige barnehager. Men så vet vi at de offentlige barnehagene
tar en stor del av oppgaven med å ta de mest ressurskrevende ungene,
og da er ikke likeverdig behandling likt kronebeløp per barnehageplass
i private og i offentlige. Da må det tas høyde for at de offentlige
barnehagene har denne ekstraoppgaven, og det er det vi gjør i vårt
alternative budsjett.
Og når vi snakker
om å snu: Vel, i valgkampen raljerte Fremskrittspartiet og Høyre
over en lærernorm på kommunenivå som Arbeiderpartiet foreslo. I
dag skal de stemme for en lærernorm på skolenivå. I valgkampen lovte
man store avgiftslettelser, nå øker man avgiftene med 2 mrd. kr.
I valgkampen lovte man at eiendomsskatten skal bort, i dag vedtar
man at den ikke skal økes så fort som kommunene kanskje ønsker seg.
Så et kurs om å snu, vingle og å bryte løfter tar jeg gjerne når
som helst hos representanten.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Forholdene i arbeidslivet
blir mer utrygge i praktiske yrker. Sysselsettingsandelen faller
radikalt. Sterkest er fallet blant unge menn med lite skolegang.
Blant menn mellom 25 og 29 år med kun grunnskoleutdanning har sysselsettingsandelen
falt fra 79 pst. til 66 pst. fra 2006 til 2016, altså hele 13 pst.
Trenden fortsetter også blant unge menn mellom 30 og 40 år. Andelen
uføretrygdede ungdommer øker, og det er nær 100 000 personer under
30 år som verken er i arbeid eller under utdanning.
Senterpartiet
mener denne utviklingen må snus, og det er Arbeiderpartiet enig
i. Arbeiderpartiet sier i komitéinnstillingen:
«Det krever målrettet politisk innsats.»
Mitt spørsmål
er: Er Arbeiderpartiet enig med Senterpartiet i at en viktig del
av den målrettede innsatsen er å gå vekk fra fri arbeidsinnvandring
og over til kontrollert arbeidsinnvandring fra EØS-land utenfor
Norden?
Trond Giske (A) []: Jeg mener at da vi satt i regjering
sammen, gjorde vi kraftfulle ting for å bekjempe sosial dumping.
Vi allmenngjorde tariffavtaler der det var nødvendig. Vi styrket
Arbeidstilsynet og kontrollen med useriøse arbeidstakere. Vi skjerpet Skatteetatens
mulighet til å ettergå bedrifter som driver useriøst. Det er synd
at dette arbeidet ikke har den samme styrkingen nå som under oss,
så dette er et område hvor vi står sammen.
Jeg tror vi kan
klare dette innenfor en EØS-avtale, den har stor betydning for norsk
næringsliv. Men vi må være bevisst på de komplikasjonene det medfører. Innenfor
sektorer som bygg- og anleggssektoren og transportnæringen ser vi
at det er til dels svært useriøse forhold – på randen til kriminalitet
– så dette må bekjempes med alle midler. Og det har også med rekruttering
til disse yrkene å gjøre, for hvordan kan man si til en ungdom at
han skal gå inn i et yrke med slike forhold? Det handler veldig
mye om å få unge, særlig gutter, inn i disse jobbene på en ordentlig
måte.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg har merket meg
Arbeiderpartiets merknader til nasjonalbudsjettet hvor de skriver
godt om klimarisiko. Det er et aktuelt tema. Oljeprisfallet gjennom
de siste fire årene har vist oss hvor sårbar norsk økonomi er, og
at det er åpenbart at en strammere klimapolitikk, klimaendringene
i seg selv og de store skiftene som vi ser innenfor energimarkedene,
kommer til å påvirke en liten, åpen og oljebasert økonomi som den
norske. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet omtaler dette.
Jeg merker meg
også at de skriver om klimabudsjett, karbonbudsjettet som vi har
å bruke framover, og slår fast at det er bare en liten del av verdens
samlede olje-, kull- og gassreserver som faktisk kan utvinnes. Hvilke konsekvenser
mener representanten Giske at dette bør få for norsk oljepolitikk?
Er det behov for endringer i norsk petroleumsforvaltning, konsesjonssystemet
og skatteregimet, eller kan vi fortsette som før?
Trond Giske (A) []: Det er helt åpenbart at verden
ikke kan fortsette som før. Vi må kutte verdens klimautslipp med
kanskje 70–80 pst. for å få en klimanøytral og stabil framtid. Veldig
mye av olje-, gass- og kullressursene må bli liggende under bakken,
men istedenfor å plukke ut enkeltfelt og si at det og det skal bli liggende,
tror Arbeiderpartiet på en effektiv klimapolitikk som handler om
å gjøre det dyrere å forbrenne fossile energikilder. Da vil de minst
lønnsomme feltene bli liggende og de mest lønnsomme bli brukt. Da
blir kull utfaset, da blir gass en god overgang, og da sørger vi
for å nå dette målet.
Derfor er det
gledelig at det er gjort framskritt internasjonalt, men vi må fortsette
å redusere vår oljeavhengighet. Vi har fått interessante forslag
fra oljefondet om dette. Den viktigste oljeavhengigheten som vi
har, er bruken av oljepenger og den enorme innfasingen som har vært
i disse årene. Ingen annen regjering har økt oljeavhengigheten i
Norge så mye som den sittende.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Helge André Njåstad (FrP) []: Først vil eg takka
komiteen for godt samarbeid, men òg takka komitésekretærane våre
og tilsette i Finansdepartementet som har hjelpt oss til alle tider
av døgnet med å få på plass eit budsjett og ei innstilling.
Dette blir det
tredje innlegget som skal handla om budsjettforslaget frå Framstegspartiet
og Høgre. Det er det femte budsjettet på rad der Framstegspartiet
har hatt direkte påverknad. Det er eit budsjett som sikrar økonomisk
vekst, fleire i jobb og eit berekraftig velferdssamfunn. Vårt mål
er å gje folk meir fridom og tryggleik, og at me skal visa handlekraft.
Budsjettet som
no blir vedteke, vidarefører dei viktigaste satsingsområda til Framstegspartiet
og Høgre innanfor område som forsvar, Nasjonal transportplan, som me
vedtok i sommar, investeringar i politiet, forsking og skattelettar.
Me har vore gjennom ein vanskeleg periode med vedvarande låg oljepris,
ei flyktningkrise og ei stadig meir uroleg og uoversiktleg verd.
Eg er glad for at Framstegspartiet har vore med på å styra landet
trygt i denne situasjonen, og me ser no ny optimisme.
Framstegsparti-avtrykka
i dette budsjettet er tydelege. Eg vil nemna eit par punkt:
I dag gjer me
eit viktig vedtak i behandlinga av budsjettet om å fjerna eigedomsskatt
på maskiner. Det er eit viktig bidrag for mange bedrifter rundt
omkring i Noreg. Det bidreg til å sikra arbeidsplassar, men det
bidreg òg til å sørgja for å skapa moglegheiter til å etablera nye. Grøne
datasenter har spesielt vore nemnt, og at Noreg har hatt ei ulempe
i etableringa av dei. No fjernar Stortinget den ulempa, og det kan
gje gode ringverknader for mange av kommunane i landet.
I tillegg til
å fjerna den såkalla maskinskatten reduserer me handlingsrommet
som kommunane har til å innføra og auka eigedomsskatten på hus og
hytte. Det er ei veldig viktig sak for oss i Framstegspartiet. Når
me ser eit hus, ser me ein heim, ikkje eit skatteobjekt.
Me fortset å tryggja
velferda gjennom å styrkja kommuneøkonomien. Ser ein på dei siste
fire åra, har kommuneøkonomien vorte betre. No tek me nye grep i
dette budsjettet ved å løyva meir pengar til lærarar og helsesystrer.
Me fortset opptrappinga for rusfeltet, og me vidarefører prøveprosjektet
for ei statleg finansiert eldreomsorg, som absolutt ikkje er fasa
ut som ei av kjernesakene til Framstegspartiet – det er ei viktig
sak – og me ser allereie gode resultat i dei kommunane som deltek
i prøveprosjektet. Vårt mål er å styrkja eldreomsorga ytterlegare.
Den beste måleininga
for kommuneøkonomien trur eg er talet på kommunar som er i ROBEK-registeret, og
det er veldig hyggeleg å kunna sjå at me per 1. desember er nede
i 28 kommunar. Det har aldri før vore så få kommunar som er ROBEK-registrerte,
og det tydar på at kommuneøkonomien er god i Noreg.
Dette budsjettet
er ansvarleg, og det er tilpassa den økonomiske situasjonen i landet.
Den største utfordringa me har framover, er å skapa nye, lønsame
arbeidsplassar i privat sektor. Skal me lykkast, må me prioritera tiltak
som aukar vekstevna i økonomien og styrkjer det private næringslivet.
Det har regjeringa gjort i alle budsjetta, og det fortset me med
òg i budsjettet for 2018.
Norsk økonomi
er omstillingsdyktig. Det ser me i budsjettet, og me ser det på
talet på arbeidsplassar som er skapte. Sjølv om oljeprisfallet har
ført til færre jobbar innanfor den sektoren, ser me likevel at det
har vorte skapt mange nye arbeidsplassar, og pilane peikar i rett retning.
Når me ser at
endringane i skatte- og avgiftsopplegget i 2018-budsjettet fullt
ut har vorte fasa inn, har me gjennom desse fem budsjetta sidan
2013 redusert skattar og avgifter med 24,4 mrd. kr, altså eit betydeleg
bidrag, som sørgjer for at folk flest har meir å rutta med og kan
vera meir sjef i eigen kvardag, og at bedriftene har moglegheit
til å investera og skapa arbeidsplassar. Det er Framstegspartiet
glad for å vera med på. Det er viktig med tanke på den positiviteten
me no ser. Hadde me ikkje hatt dei fem budsjetta med skattelettar,
hadde me ikkje hatt den same positiviteten som me no ser. Og hadde
det ikkje vore dette budsjettet som hadde vorte vedteke, men eit
av dei alternative, hadde protestane frå næringslivet og folk flest
vore langt større.
Til slutt: Framstegspartiet
er òg veldig fornøyd med at bilistane kjem godt ut av dette budsjettet.
Bilen er eit fridomssymbol og er viktig for folk, spesielt folk
i distrikta, som ikkje har andre moglegheiter. Difor er me glade for
at me nok ein gong leverer eit budsjett der bensinprisane ikkje
går opp, og der me går i ei meir miljøvenleg retning på nye bilar
som fornyar bilparken.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Ingrid Heggø (A) []: Framstegspartiet lova jo avgiftskutt
i valkampen, nesten i kvar sving, og legg i dag på rundt 2 mrd. kr
i avgifter. Det å koma på nye avgifter er ikkje noko nytt i desse
tider, for fire veker før jul pleier ein faktisk å koma med det
over natta. Dette gjev store ulemper for næringslivet. Det er innført
nye avgifter for mellom 6 og 7 mrd. kr i perioden Framstegspartiet
har sete i regjering.
Kva avgifter er
representanten mest stolt over?
Helge André Njåstad (FrP) []: Det er jo interessant
å få spørsmål om skattar og avgifter frå eit parti som no vil auka
skattane og avgiftene med 8 mrd. kr, mens ein i valkampen gjekk
inn for 15 mrd. kr i auka skattar og avgifter. Eg fortalde nettopp i
mitt hovudinnlegg at me har sett ned skattane og avgiftene med over
24 mrd. kr i førre og denne perioden fordi me meiner det er riktig
politikk å sørgja for at folk får behalda meir.
Når det gjeld
budsjettforliket, er det ingen løyndom at Framstegspartiet ikkje
er like glad for alt, men me er glade for heilskapen, spesielt når
me ser Arbeidarpartiets alternativ, som hadde vore det andre alternativet,
og som ville ha betydd betydelege skatte- og avgiftsskjerpingar.
Difor er det opphavlege budsjettforslaget frå regjeringa kombinert
med avtalen med Kristeleg Folkeparti og Venstre betre for både folk
flest og næringslivet. Viss ein spør om favoritten min, er det at
me har kvitta oss med maskinskatten, noko som vil bety masse for
arbeidsplassane i distrikta. Det er absolutt Framstegspartiets favoritt
av skattar og avgifter som blir reduserte i dette budsjettet.
Ingrid Heggø (A) []: Eg spurde om avgifter og ikkje
om eigedomsskatten. Det var det eg spurde representanten om, om
kva han var mest stolt over. Men det kan virka som om representanten
meiner at regjeringa skal målast på det som er i eige budsjett,
og ikkje på det som har kome i forhandlingane. Då må ein anta at
opsjonsskattlegging er noko som Framstegspartiet ikkje vil verta
teke til inntekt for. Det var jo ikkje slik i opphavleg budsjett.
Det å leggja på barnehageprisane er representanten tydelegvis veldig
stolt over – 1 320 kr året meir i utgifter for den enkelte.
Men eg spør om
igjen: Kva er representanten mest stolt over av dei avgiftene ein
har vore med på å innføra?
Helge André Njåstad (FrP) []: Me tek ansvaret for
budsjetteinigheita, men brukar sjølvsagt mest tid på å snakka om
Framstegspartiets avtrykk i hovudbudsjettet. Men me er veldig nøgde
med budsjettforliket innanfor opsjonsskattlegging, som representanten
stilte spørsmål om. Når det gjeld barnehagepris, som ein òg var
innom, må eg nesten opplysa om at det var me som innførte ordninga
med at dei som har minst, får ein lågare pris og kan sleppa å betala,
så det har vore ein verkeleg sosial profil. Eg synest ikkje det
er drygt å seia at ein skal betala litt meir for den gode tenesta
som barnehage er. Eg synest ikkje ein skal senda eit signal til
alle barnehagelærarar der ute om at ein ikkje er verd den ekstra
auken, spesielt når me har skjerma dei som har minst.
Når det gjeld
spørsmålet om kva avgift som er auka som eg er mest stolt av, er
me i Framstegspartiet ikkje særleg stolte av å auka avgifter. Det
er difor me er glade for at me har sett ned skattar og avgifter
med over 24 mrd. kr i denne perioden, og det vil me fortsetja med. Me
synest at alternativet, som ville ha vore Arbeidarpartiets budsjett,
ville ha vore langt verre for folk flest.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg har vanskelig
for å tro at representanten Njåstad egentlig tror på det han selv
sier. Han ser liksom flakkende ut, litt usikker – tar seg til ansiktet
og er litt usikker på om han skal snakke om avgifter. Det skjønner
jeg godt, for i løpet av de første fire årene økte Fremskrittspartiet
avgiftene med nesten 4 mrd. kr fra de overtok regjeringsmakten.
Når det kommer til den årlige budsjettrunden, dukker det opp nye
avgiftsbomber hvert år. I år var den nye avgiftsbomben at vi skal
øke avgiftene for norsk næringsmiddelindustri med 83 pst. Jeg hadde ikke
i min villeste fantasi trodd at det var en Fremskrittsparti-statsråd,
finansminister Siv Jensen, som skulle stå ansvarlig for en sånn
type avgiftsøkning. Men hvis man i tillegg begynner å lese hva de
gjør, ser man at alle de sjøfolkene som kjører Helge André Njåstad hjem,
skal få 16 500 kr mindre i skattefradrag på grunn av at man fjerner
hyretillegget. Hvorfor synes Fremskrittspartiet det er kjempesmart
at sjøfolk som gjør en hederlig jobb, skal få 16 500 kr mindre i
skattefradrag?
Helge André Njåstad (FrP) []: Når det gjeld hyretillegget,
er vel det ei ordning frå 1920-talet som det er greit at ein no
harmoniserer med øvrige ting som blir gjort på skattesida. Eg trur
ikkje det er store greiene. Dessutan dreier hyretillegget seg om
ytingar ein har når ein er heime – når ein ikkje er på sjøen – så
eg trur ikkje Senterpartiet skal bekymra seg så veldig over den
justeringa som der skjer.
Når det gjeld
avgiftene, synest eg det er litt rart at Senterpartiet no køyrer
den populistiske varianten, all den tid det var Senterpartiet som
stilte spørsmål til Finansdepartementet fyrst i denne budsjettprosessen,
om auka pris på brus og snop. Alle som har høyrt representanten
Toppe sine innlegg frå denne salen, har jo registrert at det å auka
prisen på snop og brus verkeleg er draumesaka til Senterpartiet,
meir enn til Framstegspartiet.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: I SVs alternative budsjett
foreslår vi å gjøre skattesystemet mer progressivt – omfordelende
– sånn at den typiske lønnsmottaker kommer ut i pluss sammenlignet
med regjeringens forslag. For eksempel vil en familie med to voksne
og to barn – to frihetssymboler, eller dieselbiler – med 400 000 kr
i lønn og ingen formue, som jo gjelder ganske mange folk, gå ut
i pluss med nærmere 7 000 kr sammenlignet med budsjettet som er
lagt fram fra regjeringen, fordi vi prioriterer de mange, ikke de
få. Vil ikke et parti som har slagordet «folk flest», være mer komfortabelt
med et sånt forslag enn med et statsbudsjett hvor de med inntekter
på over 10 mill. kr får skattekutt på 89 000 kr, mens de med inntekter
opp til 600 000 kr får 100 kr i skattekutt, som er tilfellet i regjeringens
budsjett?
Helge André Njåstad (FrP) []: Om me samanliknar heilskapen
i SV sine alternativ og dei budsjetta Framstegspartiet har vore
med på, er det ikkje tvil om at folk flest kjem betre ut med skatte-
og avgiftslettane våre, og det er òg ein myte at det er dei som
har mest frå før, som har fått dei største skattelettane. Det er
heilt vanlege folk som kjøper seg ny bil i løpet av perioden, som
får store lettar på eingongsavgifta med våre opplegg. Ser ein heilskapen,
kjem ein betre ut med den politikken Framstegspartiet er med og
påverkar, enn den politikken som SV føreslår som alternativ, som
betyr auka skattar og avgifter for alle, men spesielt for dei rikaste.
Me er òg opptekne av å leggja til rette for ein politikk som gjer
at folk vil skapa arbeidsplassar, for det er det me må leva av i
framtida, nemleg folk som tek risiko og skapar arbeidsplassar. Me
vil ikkje ha ei omtale av dei som dei som har mest frå før. Det
dei fyrst og fremst er rike på, er ansvar, fordi dei skapar arbeidsplassar.
Eg er ikkje flau over å ha ein politikk som sørgjer for at me heidrar
dei gründerane som gjer at me har så mange milliardar å fordela
kvart år i statsbudsjettet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Hovedbærebjelken
i norsk økonomi er fastlandsøkonomien. Det er utviklingen i fastlandsøkonomien
som er avgjørende for vår velstandsutvikling – din og min private økonomi.
Det er det som er avgjørende for fellesskapssatsinger på skole,
helse, forsvar, politi og vei – det offentliges kraft til å løfte
hverandre.
Vi har et stort
økonomisk handlingsrom i Norge, takket være kloke valg før oss og
ikke minst en god forvaltning av våre naturressurser og en klar
strategi for hvordan disse ressursene kan skape arbeidsplasser og verdiskaping
i Norge. Den politiske debatten er litt fra dag til dag, men hvis
man ser på de lange linjene i norsk politisk historie, har det vært
en klar konfliktlinje om hvordan vi skal forvalte våre naturressurser.
Da konsesjonslovene kom i sin tid, kalte datidens Høyre det «panikklover».
Heldigvis var det et politisk flertall som vedtok en klok forvaltning
av våre naturressurser. Det har vi høstet av når det gjelder fiskeri,
jord og skog, olje og gass, og det har gitt oss et kjempestort handlingsrom.
Vi har sikret nasjonalt eierskap over ressursene. Vi har sikret nasjonal
kontroll, og vi har hatt en politikk som har bygd industri og verdiskaping
i hele landet. Det har vært mange framtidsrettede politikere før
oss, som har tenkt helhet, tenkt langsiktig, de har tenkt nasjonalt
og bygd Norge.
De seneste årene,
etter oljeprisfallet, har investeringene i olje og gassnæringen
falt kraftig – fra et toppnivå på rundt 230 mrd. kr til drøyt 150 mrd. kr
i 2017. Nesten parallelt med oljeprisfallet har kronen svekket seg,
og den har svekket seg kraftig. Det har økt konkurransekraften til
norsk industri, det har delvis vært redningen for deler av skogindustrien,
det har styrket konkurransekraften til fiskeri, havbruk og turisme.
Næringsmiddelindustrien har også hatt en veldig god periode, takket være
lavere kronekurs og gode politiske valg. Norsk økonomi har blitt
stimulert kraftig. Det har vært rekordhøy oljepengebruk. Vi har
hatt rekordlave renter. Vi har hatt en svak krone, og det har vært
god tilgang på kvalifisert arbeidskraft.
Vilkårene for
store investeringer i norsk fastlandsindustri har vært rekordgode,
men investeringene i industrien har ikke skjedd. De frigjorte ressursene
ved lavere investeringer i olje- og gass og lave renter og lav kronekurs
har ikke flyttet seg til industri, de har flyttet seg til bolig
og eiendom. Den sektoren passerer over 200 mrd. kr i år. Det er
den nye store motoren i norsk økonomi. Tallene for industriinvesteringer
ligger an til å bli i overkant av kun 20 mrd. kr. Altså, når investeringene
i vår mest lønnsomme næring, olje og gass, har stupt, er eiendom
og boligbygging den nye store næringen. Det er ikke bærekraftig
over tid. Vi kan ikke bo oss til rikdom, ikke som land.
Hvis vi flytter
oss fra nasjonalbudsjettet, som vi diskuterer i dag, til statsbudsjettet
og de store offentlige satsingene framover, er det noen ting som
kommer helt tydelig fram. Med den vedtatte nasjonale transportplanen vil
vi bruke over tusen milliarder offentlige kroner på å bygge samferdsel
rundt i landet. I den vedtatte langtidsplanen for Forsvaret skal
vi gjennomføre kanskje den største fastlandsinvesteringen noensinne
ved å kjøpe nye kampfly. Vi har store offentlige byggeprosjekt,
som nytt regjeringskvartal her i Oslo, som alene vil koste anslagsvis
15–16 mrd. kr. Vi i dette stortinget kommer til å bruke enormt mye
penger i store offentlige investeringer.
Men regjeringen
har ingen tenkning rundt hvordan disse prosjektene kan skape ny
norsk industri. På samferdselssiden virker det som det er helt likegyldig
om det er en kinesisk aktør som bygger ut veien, eller om det er en
norsk aktør. Der må vi selvfølgelig ha en industristrategi, som
da vi satte i gang et forskningsprosjekt for å bygge den nye Mjøsbrua
i tre. Vi må bruke disse prosjektene til å bygge vår næring og vår
industri.
Når det gjelder
jagerfly, har dagens regjering vært så passive at AIM Norway på
Lillestrøm har mistet kontrakter, og de har blitt flyttet utenlands.
Når vi har så store investeringer på forsvarsbudsjettet, må vi selvfølgelig ha
en industristrategi for hvordan vi kan bygge vår industri, våre
arbeidsplasser og vår kompetanse. Når det gjelder regjeringskvartalet,
har regjeringen hele tiden vært motstrebende til å stille krav om
at man kan bruke f.eks. tre for å bygge den industrien i Norge.
Det er skremmende at på det tidspunktet når investeringene i norsk
industri er rekordlave, bruker ikke regjeringen muligheten til å
bruke offentlige investeringer til å bygge vår næring.
Den største industriinvesteringen
de seneste årene har vi sett i forbindelse med Hydro på Karmøy.
De fikk 1,5 mrd. kr i offentlig støtte gjennom Enova, fordi det
offentlige gikk aktivt inn. Hvis man går nedover på listen, er det
Tine, Nortura og Orkla som er de selskapene som har flest investeringer.
Og hva er kjennetegnet ved disse næringene? Jo, det er næringsmiddelindustrien
som har stått for en veldig stor andel av investeringene i norsk
industri i de seneste årene. Hva er det dagens budsjett gjør? Den
industrien som har investert mest, er dette budsjettet et målrettet
angrep på – med en avgiftsøkning på 2 mrd. kr til den industrien
som faktisk har satset. Det er fullstendig uansvarlig og ugjennomtenkt
det som nå skjer – at vi skal ha en målrettet avgiftsøkning på 2 mrd. kr
til Norges største fastlandsindustri, med en avgiftsøkning på enkeltprodukter
på 83 pst. Samtidig som man gjør det, innfører man en 350 kr-grense
som gjør at hvis man produserer de samme varene i Sverige, har man
null moms, null avgift, og man kan importere dem kostnadsfritt til
Norge. Det er uforståelig at dette er en god strategi fra regjeringen,
fra Kristelig Folkeparti og fra Venstre.
I nasjonalbudsjettet
løfter regjeringen fram to næringer til. De løfter fram at havbruk
har styrket seg, og de løfter fram at turistnæringen har styrket
seg. At det er positivt, er vi alle enige i. Da er det interessant
å se på finansinnstillingen og se hva man faktisk gjør for en av
de to store næringene man løfter fram som noe positivt. Norsk turistnæring
får nå – hvis stortingsflertallet vedtar det de har foreslått –
en ny stor avgiftsøkning. I løpet av tre år har turistnæringen da
fått 50 pst. mer i moms – det går altså fra 8 pst. til 12 pst. Det
er en målrettet måte å svekke konkurransekraften til vår turistnæring
på, som til nå har blitt reddet på grunn av kronekursen, mens regjeringen
gjør det den kan for å svekke konkurransekraften til turistnæringen.
Mens svensk turistnæring fortsatt har moms på 8 pst., skal norsk
turistnæring nå få en moms på 12 pst. og over 700 mill. kr mer i
avgifter.
Det som er så
forunderlig når man ser på budsjettforslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre, er at de næringene som har satset,
de næringene som har gått bra og har forbedret sin konkurransekraft
de senere årene, er de som får de store skatte- og avgiftshoppene.
Den ene er næringsmiddelindustrien, som får det nesten sjokkartede
avgiftshoppet på over 2 mrd. kr over natten. Den andre er turistnæringen,
som over tre år nå har fått en momsøkning på 50 pst. Begge de to
næringene er veldig utsatt for konkurranse, fra svensk turistnæring,
svensk næringsmiddelindustri, svensk handelsnæring. Det er uforståelig
at det norske stortinget gjør det man kan for å svekke vilkårene
for våre næringer mens man styrker vilkårene for næringene i Sverige,
for vi kan ikke ta de arbeidsplassene som en selvfølge. Det er uklokt,
og det er kortsiktig.
I Senterpartiets
budsjettopplegg er det selvfølgelig en helt annen avgiftspolitikk.
For det første mener vi at den avgiftspolitikken som har vært ført
mot biler de seneste årene, har vært uklok, for mange i Norge er
avhengig av bil. Vi har lagt opp til en stabilitet i momsen for reiselivet.
Vi synes det er uklokt målrettet å svekke konkurransekraften til
en så viktig næring. Vi har selvfølgelig en helt annen forutsigbarhet
for næringsmiddelindustrien. Vi har bedre avskrivingssatser, som
gjør at det er mulig å investere i nytt utstyr og ny teknologi,
noe som gjør at man får en modernisering av bedriftene våre.
Vi har en satsing
på landbruk, fisk og skog, for det har vært en suksess for Norge
at vi har levende matproduksjon i hele landet, at vi tar vare på
råvareressursene og bygger industri. Vi har en bredbåndsatsing på 500 mill. kr,
som gjør at man kan få brukt ny teknologi i hele landet, for det
er viktig at vi bygger ut bredbånd nå, sånn som man bygde ut strømnettet
på starten av 1900-tallet. Vi har et løft for tjenester nær folk,
ved at kommunene får 2,4 mrd. kr mer, for det er viktig for skoler,
for sykehjem, for de grunnleggende tjenestene.
Vi satser helt
annerledes på forsvar, for vi mener at mye av det som ligger inne
til forsvar knyttet til jagerfly, er bra, men det er altfor dårlig
når det gjelder hær og heimevern, den grunnleggende landberedskapen.
Vi har et annet politibudsjett. Vi ønsker å styrke politidistriktene, for
vi må ha en god beredskap i hele landet.
Senterpartiets
forslag er gjennomtenkt, det er målrettet, det er industrivennlig,
det bygger norsk industri, og det bygger hele landet. Jeg tar opp
Senterpartiets forslag.
Presidenten: Representanten
Trygve Slagsvold Vedum har tatt opp det forslaget han refererte
til.
Det blir replikkordskifte.
Åsunn Lyngedal (A) []: Arbeiderpartiet og Senterpartiet
deler en bekymring for økende ulikheter mellom regionene i Norge.
Det er ulikheter i økonomiske ressurser og i tjenestetilbud. Dagens
regjering gjør altfor lite for å gjøre noe med disse ulikhetene
– utviklingen går i gal retning. Vi står sammen om en del viktige
satsinger: Vi ønsker milliardstyrkinger til kommunene, vi ønsker
å bruke mer penger på de offentlige helseforetakene, vi styrker
Hæren og politidistriktene, og vi står sammen om ikke å straffe
dem som har lang reise til jobb – slik regjeringen gjør – med 1 mrd. kr.
Jeg håper vi kan stå sammen om en politikk for å ta hele Norge i bruk
og vil gjerne høre representanten Slagsvold Vedums analyse av hva
som er de viktigste grepene for å sikre et godt tjenestetilbud i
hele landet.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: For Senterpartiet
er det avgjørende viktig at man kan ha tjenester nær der folk bor.
Ofte i den politiske debatten kan det høres kjedelig ut å si at
satsing på kommuneøkonomi er det viktigste tiltaket. Når alt kommer
til alt, er det kommunene som tilbyr skole, som tilbyr sykehjem,
og som gir litt ekstra penger til de lokale kulturtiltakene. Så
et av de viktigste grepene vi gjør i budsjettet vårt, er knyttet
til nettopp kommuneøkonomien, for det er så viktig for å ha de grunnleggende
tjenestene nær der folk bor.
Så må vi også
ha en næringspolitikk som gjør at vi stimulerer til å få nye arbeidsplasser
der det ofte er mindre privat kapital. Derfor har vi en så sterk
satsing på regionale utviklingsmidler som vi har, og derfor har
vi en så målrettet næringspolitikk som vi har på både fiskeri, skogbruk
og jordbruk, og en gjennomtenkt avgiftspolitikk når det gjelder
næringsmiddelindustrien.
I 2017 er det
for meg helt uforståelig at en samferdselsminister fra Fremskrittspartiet
ikke har en tydeligere satsing på bredbånd. Skal vi ta hele landet
i bruk, må hele landet også få mulighet til å bruke nye teknologiske løsninger.
Men det virker det som om regjeringen har glemt.
Elin Rodum Agdestein (H) []: I innlegget sitt nevnte
representanten Slagsvold Vedum en rekke områder som er tilgodesett
med påplussinger i Senterpartiets budsjett – f.eks. har Senterpartiet
1,3 mrd. kr mer enn alle andre til Hæren og Heimevernet. Så hørte vi
lite om inndekningen. Hvis vi ser nærmere etter, ser vi at det er
en hel rekke urealistiske inndekninger i tillegg til usosiale kutt.
Senterpartiet kutter til sammen 1 mrd. kr på helse, et område representanten
Slagsvold Vedum trakk fram som viktig, og kutter 1,2 mrd. kr på eldreomsorgen.
Men det mest usosiale er kanskje likevel at man tar bort 500 mill. kr
til kjøp av private tjenester i barnevernet. Om man ikke legger
det tilbake til det offentlige, betyr det redusert kapasitet, og
at det er beredskapsplassene som rammes.
Hvorfor er det
de svakeste gruppene – de syke, de eldre og de aller mest utsatte
barna – som skal betale for Senterpartiets satsinger?
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Vi har et omfattende
budsjettdokument på 148 sider. Jeg skjønner at det kan være vanskelig
å lese alle sidene, og det er det man må gjøre hvis man skal se
budsjettet totalt.
Når det gjelder
helse, har vi økt pengene til helse, men vi har gått inn med en
mindre andel til ISF, innsatsstyrt finansiering, og mer til rammeoverføring.
Hvis man ser på totaliteten, er det mer til sykehusene, men vi har
en mindre markedsrettet finansering og mer trygghet på basisfinansiering
for norske sykehus.
Når det gjelder
eldreomsorg, mener vi at det er klokere å gi de pengene som er satt
av til statlige forsøk på eldreomsorgen, direkte til kommunene.
Så vi har ikke kuttet, bare overført det til kommunene. Og det kommer
i tillegg til de 2,4 mrd. kr, som er en satsing som gjør at man
kan bygge sykehjem og bygge eldreomsorg. Det samme gjelder barnevernet.
Så man har bare prioritert annerledes.
Når det gjelder
sykehussektoren, ønsker vi rett og slett mer basisfinansiering og
mindre ISF-finansiering.
Knut Magne Flølo (FrP) []: Som gammal næringslivsmann
er eg oppteken av verdiskaping, for verdiskaping er nødvendig for
å finansiere alle dei løfta som Senterpartiet har lagt inn i sitt
budsjett. Dei skjerpar skattane, dei vil kutte ut EØS-finansiering
– milliardbeløp.
Eg vil spørje
Slagsvold Vedum: Korleis har han tenkt å skaffe alle desse midlane
– når ein ser dei lovnadene som er lagde inn i Senterpartiets alternative
statsbudsjett? Det er for meg ei gåte.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Igjen: Man må lese
hele vårt alternative budsjett, for det er som vanlig godt, det
er gjennomtenkt og det er fullfinansiert.
Noe av det viktigste
vi gjør i vårt alternative budsjett, er bl.a. at vi øker avskrivningssatsene
for dem som ønsker å investere i norsk næringsliv, for det gjør
at man får mindre kapitalkostnader i en tidlig fase, når man investerer.
Og så har vi forutsigbarhet i avgiftspolitikken. Alle vi som har
drevet med privat næringsvirksomhet, vet at noe av det viktigste
en gjør som politiker, er å skape forutsigbarhet. Derfor er den
type avgiftshopp som Fremskrittspartiet nå igjen gjennomfører –
på over 80 pst. for deler av norsk næringsmiddelindustri – fullstendig
uansvarlig. Hvis en spør enhver næringslivsaktør om hva som er det
verst tenkelige for vedkommende, er det nettopp store skifter i
politikken.
Vi ble med på
et skatteforlik med Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Arbeiderpartiet for to år siden, nettopp for å skape
forutsigbarhet, men så kommer da Fremskrittspartiet og Høyre, med
Erna Solberg og Siv Jensen i spissen, med den typen avgiftssjokk
nå på slutten, som er et målrettet angrep på vår industri.
Lars Haltbrekken (SV) []: Skal vi klare å kutte utslipp
av klimagasser, må vi både redusere biltrafikken i sentrale strøk
og ta i bruk miljøvennlige drivstoff, som f.eks. biogass. For at
vi skal kunne ta i bruk biogass, må vi sørge for at biogassen lønner
seg framfor den fossile gassen. Veibruksavgift på flytende fossil
gass, LPG, er et viktig virkemiddel for å få til nettopp dette,
men den vil Senterpartiet fjerne. Hvorfor vil Senterpartiet svekke
konkurransesituasjonen for biogassen, et drivstoff partiet ellers
framsnakker?
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Hvis en ser på vårt
klimabudsjett, så er det mange store grep der. Det aller største
grepet er et CO2-fond for næringstransport
på 1 mrd. kr, nettopp for å klare å konvertere næringstransporten
til mer miljøvennlig drivstoff. En ser det på fullskala CO2-rensing, der vi legger
inn 340 mill. kr, nettopp for å bygge ut industri og næring og klima
parallelt. En ser det på skogpolitikken, der vi legger inn 171 mill. kr
til målrettede skogtiltak, som gjør at en kan få til mer bruk av
tre, mer CO2-binding.
Så har vi også
en avgiftspolitikk som er veldig forutsigbar, for noe av utfordringen
når det gjelder biogass, er å ha en infrastruktur som er godt nok
utbygd i hele landet. Derfor mener vi at vi må ha et samspill med
dem som selger LPG, skal vi klare å få faset inn biogass i den øvrige
transportnæringen. Det er grunnen til at vi gjør dette, for vi er
redd for at hvis en nå tar bort lønnsomheten, mister vi hele infrastrukturen,
og da klarer vi ikke å fase inn biogassen. Så vi har målrettede,
gode grep for å styrke næringen, styrke lønnsomheten i dette, og
så er vi opptatt av å ha en infrastruktur som gjør at en kan selge biogass
i hele landet.
Presidenten: Dermed
er replikkordskiftet omme.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: «For de mange, ikke
for de få» er tittelen på SVs alternative statsbudsjett for 2018.
Det er et budsjett som tar inn over seg de to store utfordringene
som vi står overfor – økende klasseforskjeller og klimakrisen –
og de henger sammen og må løses sammen.
I land etter land
ser vi nå at fellesskap brytes ned og svekkes. Økende forskjeller
er gift. Å sikre små forskjeller burde være en prioritet. Likevel
er det knapt nevnt i innleggene så langt fra Fremskrittspartiet
og Høyre. I stedet kan vi lese i budsjettet at nå går alt så mye
bedre – veksten i økonomien er større, arbeidsmarkedene er i bedring.
Jeg tillater meg likevel å spørre: bedre for hvem da?
Vi ser at forskjellene
øker i arbeidslivet. Det er lønns- og bonusfest på toppen, mens
de som er dårligst betalt, har fått det tøffere. Altfor mange unge
står utenfor utdanning og arbeidsliv, antall langtidsledige øker, færre
er fagorganisert, og deler av arbeidslivet blir stadig mer utrygt.
Og mens fagarbeideren blir stående uten jobb, og barnehageassistenten
må ha åtte års ansiennitet før lønnen kommer over 300 000 kr, eier
de 10 pst. rikeste i Norge over 50 pst. av all formue – og andelen øker.
Det er ikke så
rart, for de 0,1 pst. med størst formue har fått 264 500 kr i skattekutt
fra 2013 til 2017. Men det var ikke nok, for i dette budsjettet
får de med formue over 100 mill. kr nesten 150 000 kr i skattelette.
Det går iallfall bedre for de rikeste i Norge.
De som kunne ha
trengt at det gikk bedre, er de uføre forsørgerne som har mistet
barnetillegget, dem som får mindre bostøtte, de ansatte ved landets
sykehus som må løpe stadig fortere, foreldre med alvorlig syke barn som
har mistet pleiepenger, arbeidsløse som har mistet feriepenger,
eller barnefamiliene som må betale mer for barnehageplassen. Så
jeg spør igjen: bedre for hvem da? Jeg er i hvert fall litt usikker
på hvordan de store skattekuttene til dem med aksjeformue skal «trickle
down» til verftsarbeideren med sluttvederlag som har fått skatteøkning.
Så budsjettet
er ikke et svar på de økende forskjellene, og det er heller ikke
et svar på klimakrisen. Denne sommeren har vi opplevd hetebølger
og at skogbranner har herjet Europa. I Øst-Afrika pågår det FN kaller
den største humanitære katastrofen siden annen verdenskrig, en tørke-
og sultkatastrofe forsterket av klimaendringene. Og klimaendringene
er synonymt med urettferdighet. Norge har, som et rikt, oljeproduserende land,
et ansvar for å kutte utslippene både her hjemme og internasjonalt.
Derfor må hvert eneste statsbudsjett framover være tidenes klimabudsjett.
Dessverre er klimaet
taperen i budsjettet og i budsjettavtalen. Klimapolitikken, som
stort sett er presset gjennom av Stortinget, halter videre uten
de nødvendige nye satsingene. Vi har en regjering som ikke synes
det er så farlig – de vil ikke ta lederskap i klimapolitikken. Det
er helt uklart hvor vi skal, og hvordan vi skal komme dit. Det finnes
ikke noe klimamål for Norge, ikke noe klimabudsjett.
Gjennom de siste
årene har de dyreste fossile bilene, f.eks. luksusbilen Porsche
Cayenne, fått de aller største avgiftslettelsene. Bevilgningene
til utvikling av karbonfangstteknologi har stoppet opp. Landet tapetseres
med firefelts motorveier. Oljeavhengigheten forsterkes. Ja, selv
kollektivprisene skal opp.
Venstre og Kristelig
Folkepartis gjennomslag i budsjettavtalen handler først og fremst
om å reversere kutt som er foreslått av regjeringen. Klimaforliket
for 2020 skulle forsterkes av denne regjeringen, men det ble brutt i
forrige periode. For de neste årene er det ikke satt noe klimamål
for Norge, og det er bare å gratulere Venstre og Kristelig Folkeparti
med det, for da er det heller ingen mål å bryte.
Ett statsbudsjett
skal ikke løse alle verdens utfordringer, men det viser en retning
for politikken. Der regjeringen og samarbeidspartiene er blitt enige
om et budsjett som øker forskjellene i Norge, som bruker de store
pengene på asfalt i stedet for på barna våre, har SV lagt fram et
alternativt statsbudsjett for små forskjeller, høy sysselsetting
og sterke fellesarenaer – et budsjett som gjør Norge til en del
av klimaløsningen, ikke en del av klimaproblemet.
Vi prioriterer
fire områder for mindre forskjeller:
-
et
trygt arbeidsliv – for det å ha en jobb er den aller viktigste økonomiske
tryggheten man kan ha. Vi vil ha en reell ungdomsgaranti som hjelper
unge inn i arbeidslivet. Vi prioriterer nye tiltaksplasser for langtidsledige
og lanserer en pakke for heltid.
-
økt
barnetrygd – fordi en god barndom varer hele livet. Når forskjellene
øker, rammes barna aller hardest, og stadig flere barn vokser opp
i familier som ikke har råd til skolefritidsordning eller fritidsaktiviteter.
-
en
skole for alle. Jeg er stolt over å legge fram forslag som innebærer
de første skrittene i vår neste store velferdsreform, heldagsskolen.
SV foreslår for neste år mer rom for dybdelæring, praktisk læring,
leksehjelp, fysisk aktivitet og sunn og gratis skolemat. Så er den
aller viktigste ressursen i skolen læreren. Derfor er det all grunn
til å si godt jobbet til Kristelig Folkeparti, som har fått gjennomslag
for lærernorm, en sak Kristelig Folkeparti og SV har stått sammen
om.
Og til slutt:
-
et
rettferdig boligmarked, fordi boligmarkedet fortsatt er en driver
for ulikhet og delte byer i Norge. Vi foreslår å bekjempe boligspekulasjon.
Vi foreslår å styrke Husbanken, slik at flere får mulighet til å
få seg et sted å bo, og flere får bostøtte. Vi foreslår endrede
regler for startlån, og vi vil bygge flere studentboliger.
Vi har altså lagt
fram et budsjett med en klimapolitikk for folk flest, en politikk
som gjør det mulig for pappaen på Veitvet, barnehagelæreren i Sogndal
og kystfiskeren i Steigen å bli med på klimadugnaden. Men da må også
oljedirektøren møte opp. Dette budsjettet er første trinn for å
redusere de norske klimagassutslippene med nærmere 5 millioner tonn
i denne stortingsperioden. Det er mer utslippskutt enn vi noensinne
har fått til i Norge. Vi lanserer en stor satsing på kollektiv og
miljøvennlig transport og prioriterer 3 mrd. kr mer til kollektiv
i byene, mer til investeringer i og vedlikehold av jernbanen, flere
gang- og sykkelveier, og støtte til å omstille ferje- og båttransporten
fra fossil til fornybar energi. Vi gjør det dyrere å kjøpe en ny
bensin- eller dieselbil og mer lønnsomt å velge elbil.
Vi prioriterer
også – i motsetning til regjeringen – å gjøre Norge mindre oljeavhengig.
Jeg hører regjeringspartiene snakke om at oljen vil bli mindre viktig,
men det er ingenting i politikken som føres, som tyder på det. Der
later man som om alt vil fortsette som før. Men skatteinntektene
fra oljeindustrien faller. 17 av 71 oljeselskaper betaler nå skatt,
og inntektene til oljefondet fra sokkelen blir mindre. Goliat minner
oss på at enkeltfelt framover kan bli rene tapsprosjekt for staten.
SV foreslår å vri satsingene over på andre næringer og et nytt petroleumsskatteregime
som tar inn over seg en ny virkelighet hvor vi må ta mindre risiko.
Det blir mindre
handlingsrom i budsjettene framover. Alle partiene må prioritere
hardere. Da er det dypt bekymringsfullt at vi har en regjering som
har vært umettelig i å spise av framtidens handlingsrom. Aldri før har
det vært så stor avstand mellom inntekter og utgifter som det er
nå. I 2013 var oljepengebruken på 125 mrd. kr. For 2018 er det foreslått
å bruke 231 mrd. kr. Hver sjette krone foreslått brukt over statsbudsjettet
for 2018, er en krone fra oljefondet.
Dette er framtidige
generasjoners penger, det er vårt felles handlingsrom – en formue
som vi kan bruke til bedre velferd og færre fattige unger og til
å bekjempe klimaendringer. Men regjeringen, Kristelig Folkeparti
og Venstre har ikke brukt pengene på dette. De har brukt pengene
på skattelette til de rikeste og latt smålige kutt bli stående,
og dermed er de blitt enige om et budsjett som – til tross for lyspunkter
som lærernorm – vil øke forskjellene og lar klimainnsatsen stå på
stedet hvil.
Det er derfor
med glede at jeg tar opp SVs forslag.
Eva Kristin Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Representanten
Kari Elisabeth Kaski har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Ingrid Heggø (A) []: Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreforma,
også kalla ABE, inneber at alle offentlege verksemder får redusert
tildelinga med 0,5 pst. eller meir kvart år. I år enda det på 0,7 pst.
Regjeringa sitt
forslag til politisatsing i vest vart ete opp av auken då den var
på berre 0,5 pst. Arbeidarpartiet har kompensert i sitt alternative
budsjett, f.eks. innanfor politiet, med 275 mill. kr meir. Eg lytta
nøye, men eg klarte ikkje å høyre representanten frå SV sitt svar
når det gjeld effektivisering av offentleg sektor.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det jeg definitivt
snakket om, såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringskutt
fra regjeringen, er at vi i realiteten gjennom de siste årene har
sett at det er blitt egentlig rene ostehøvelkutt av velferdskutt.
Det som kanskje er mest frustrerende med de kuttene, er det vi nå
ser av reportasjer, bekymringsmeldinger, fra norske sykehjem, fra kriminalomsorgen.
Senest i dag kunne NRK melde om ganske dramatiske kutt i kriminalomsorgen,
som rammer veldig mange. Det som også er frustrerende, er at dette
er effektivisering fullstendig uten ledelse. Det er ingen tvil om
at det er et effektiviseringsbehov i offentlig sektor, et behov
for digitalisering, for nyinvesteringer, men regjeringen har altså
valgt å gripe det an uten ledelse og uten å skape rom for de nødvendige
investeringene i f.eks. digitale løsninger som vi trenger for framtiden.
Vetle Wang Soleim (H) []: Jeg deler representanten
Kaskis syn på at det er viktig å få flere i jobb, spesielt våre
unge. Derfor mener jeg at det som er mest grunnleggende, er at norske
bedrifter får beholde mer av sine egne penger, slik at de faktisk
kan skape de jobbene som vi alle skal leve av. Vi er nødt til å
skape mer, ikke skatte mer. Det som også er viktig i denne sammenhengen,
er at samfunnet ikke slutter å stille krav og har en tett oppfølging.
Da regjeringen
innførte aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år,
så vi i media glade ungdommer fortelle at de fikk et push for å
komme seg ut av sengen, få sin egen lønn, få sin egen frihet – men
det er SV imot.
Da regjeringen
innførte fraværsgrensen, fikk den tøff kritikk fra SV. Nå ser vi
rektorer og avisledere landet over som mener at grensen stort sett
fungerer og har fått fraværet ned med 40 pst., noe som er kjempebra,
noe som SV er imot.
Når vi ser at
disse tiltakene faktisk fungerer, hvorfor er da SV imot?
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er jo friskt å
høre fra Høyre og representanten den beskrivelsen som kommer rundt
regjeringens politikk når vi ser at antall unge som står utenfor
både utdanning og arbeidsliv, øker så dramatisk – vi snakker altså
om nærmere 100 000 som står utenfor. Særlig rammer det unge menn,
særlig rammer det fagarbeidere, som blir stående utenfor jobb. Vi
snakker muligens om en tapt generasjon, og vi har sett hvordan dette
har utviklet seg i andre land.
Det SV foreslår,
er en satsing på ungdom gjennom en garanti for at ungdom skal komme
seg ut i utdanning eller i arbeid i løpet av tre måneder– som kommunene får
økonomisk handlingsrom til faktisk å få til – sånn at vi sikrer
at de kommer seg ut i den aktiviteten som vi er helt enig i at er
helt avgjørende, men som denne regjeringen ikke har lyktes med å
få til.
Helge André Njåstad (FrP) []: Når me høyrer på SV,
er dei tilsynelatande opptekne av både barnefamiliar og miljø, men
les me budsjettet, registrerer me at det er nettopp desse områda
dei straffar hardt. Når ein ser på kva dei gjer på bilsida, aukar
SV eingongsavgifta, som har vore den viktigaste faktoren for å fornya
bilparken, med 4,5 mrd. kr, noko som betyr at barnefamiliar må ut
med mellom 30 000 og 60 000 kr meir for å kjøpa seg ein meir miljøvenleg
bil. Og som om ikkje det var nok, legg dei òg på bensin- og dieselprisen
med 50 øre og 1 kr, noko som ville gjort det dyrare for folk i distriktet
å køyra barn til barnehagen og til fritidsaktivitetar.
Kva er bakgrunnen
for at eit parti som gjev uttrykk for at dei er opptekne av både
klima og barnefamiliar, har ein så fiendtleg politikk overfor bilen,
som er nødvendig for barnefamiliar i distriktet?
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg er veldig glad
for at jeg får det spørsmålet fra representanten Njåstad, for det
gir meg en anledning til igjen å minne om at vi har foreslått i
vårt alternative budsjett en pakke for skatter og avgifter som innebærer
at folk flest, den typiske lønnsmottaker, den typiske familie, med vanlig
lønn, kommer ut i pluss, til tross for de endringene vi gjør i engangsavgiften.
De endringene vi gjør i engangsavgiften, handler nettopp om at vi
skal vri avgiftstrykket fra fossile biler, øke prisen på fossile
biler og gjøre det billigere å kjøpe nullutslippsbiler.
Det denne regjeringen
har gjort, er å gi de aller største avgiftslettelsene til fossile
luksusbiler, til Porsche Cayenne, og det er litt uklart hvordan
det på noen som helst måte skal hjelpe den ordinære barnefamilien
til å bli mer klimavennlig. De har også gitt de aller største skattelettelsene
til de aller rikeste, mens det i vårt opplegg er folk flest som
kommer ut i pluss – til tross for avgiftsøkningene på miljø.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet og SV har
jo stått sammen over lang tid om tiltak for å styrke folkehelsen
og redusere sukkerforbruket gjennom å bruke avgiftssystemet. Samtidig
har verken SV eller Senterpartiet inne i sine alternative budsjett
en slik kraftig avgiftsøkning på sukker og sjokolade og ikke-alkoholholdige
drikkevarer som det som ligger i budsjettavtalen. Når en hører flertallets
lovprisning av det avgiftshoppet som er på disse produktene, er
det da slik at SV nå har endret syn på det, eller står de fortsatt
på at det er andre tiltak som bør gjennomføres for å ivareta folkehelsen
og redusere sukkerforbruket?
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Vi har ikke gått inn
for å øke sukkeravgiften, som regjeringspartiene og støttepartiene
har gjort. Bakgrunnen for det er at vi ser at det er ganske betydelige
avgrensningsutfordringer der. Jeg er glad i å ta vitaminer, og jeg
spiser mine vitaminbjørner hver eneste dag. Jeg har begynt å hamstre
nå før avgiftene går opp. Men jeg merker meg jo at sukkerholdige
kaker ikke får den samme avgiftsøkningen.
Jeg tror det er
uklokt å innføre avgifter som ikke er utredet, og som risikerer
å få noen utfordringer knyttet til legitimitet. Vi har behov for
at folk flest forstår avgiftene, ser hvorfor vi har dem. Selv om
avgiftssystemet kan funke bra for folkehelsen, tror jeg at man trenger
mer utredning og mer målrettede avgifter for å få det til, og ikke
bare innfører en avgift som salderingspost i en budsjettforhandling.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Ola Elvestuen (V) []: Jeg vil begynne med å takke
Terje Breivik, som har gjort jobben i finanskomiteen.
«En velfungerende offentlig sektor
er et fundament i den norske velferdsstaten. Vi har gode offentlige
velferdsordninger, men må hele tiden spørre oss selv om vi løser
oppgavene godt nok. Uten bevisste valg vil vi måtte finansiere en
markert vekst i offentlig sektor. Beslutningsvegring kan vise seg
å bli en særlig utfordring i en økonomi hvor mye lenge har gått
godt.»
Dette kunne ha
vært et sitat fra Venstres program, men det er et sitat fra perspektivmeldingen.
Nettopp perspektivmeldingen og de framtidsutsiktene som der tegnes,
har vært bakteppet for Venstres arbeid med statsbudsjettet for 2018.
Poenget er at perspektivmeldingen viser at det er en rekke nye utfordringer
vi møter i de kommende årene, som må løses.
En god og varig
velferd, ikke minst for kommende generasjoner, krever evne og vilje
til omstilling. En bærekraftig økonomisk og økologisk politikk gjør
det samme. En eldre befolkning fører til at en mindre del av befolkningen
jobber og betaler skatt, og at utgiftene til pensjoner og helse-
og omsorgstjenester vil øke. De neste 10–15 årene vil handlingsrommet
i den økonomiske politikken være mindre og til dels langt mindre
enn det nivået som har vært de siste 10–12 årene. Dessuten vil klimaendringene
og Norges internasjonale forpliktelser om å redusere norske klimagassutslipp
betydelig stille oss overfor store utfordringer. Vi må gjennom en
helt nødvendig grønn omstilling, som vil endre rammebetingelsene
for norsk næringsliv, både nasjonalt og globalt. Sist, men ikke
minst må vi tørre å stille spørsmål om vi løser offentlige oppgaver
godt nok og effektivt nok. Ikke minst er det helt nødvendig å se
på velferdsordninger som virker direkte kontraproduktivt i forhold
til helt nødvendige oppgaver, som å få flere i arbeid og få flere
til å stå lenger i arbeid.
Problemet er at
samtlige opposisjonspartier skyver disse problemene foran seg ved
å lage alternative budsjetter som medfører betydelige, varig økte
offentlige utgifter finansiert gjennom skatte- og avgiftsøkninger.
En ting er skatteøkninger som kan ha negative konsekvenser for norsk
næringsliv og arbeidsplasser. Det er tross alt et reelt politisk
valg. En helt annen ting er å finansiere økte offentlige utgifter
med en stor grad av kraftig økning av avgifter. En kraftig økning
av en avgift tilsier mindre og villet mindre etterspørsel og dermed
reduserte inntekter for statskassen på sikt – altså fører politikken
til varig økte utgifter og varig reduserte inntekter på sikt. Man
skyver ikke bare problemene foran seg stikk i strid med det som
påpekes som helt nødvendig i perspektivmeldingen, men problemene
og utfordringene forsterkes.
Jo mer vi gjør
i dag, jo lettere blir omstillingene i morgen. Regjeringen har –
helt nødvendig – strammet noe inn på veksten i bruken av oljepenger
i sitt forslag til statsbudsjett for 2018. Dette er etter Venstres
syn for lite for å møte de øvrige utfordringene knyttet til modernisering,
inkludering, klimautfordringer og en bærekraftig velferdsstat vi
nå møter. Venstre er enig med statsminister Erna Solberg, som peker
på et bærekraftig velferdssamfunn som et hovedprosjekt framover,
men vi etterlyser flere konkrete forslag fra regjeringshold for
å realisere dette prosjektet.
Utfordringene
som perspektivmeldingen peker på, preger Venstres forslag til statsbudsjett
for 2018. Det foreslås en rekke nødvendige grep og tiltak for å
lykkes:
En målrettet satsing
på å få flere i arbeid, og totalt foreslår Venstre om lag 4,5 mrd. kr
i ulike tiltak knyttet til teknologioverføring og innovasjon, tiltak
for økt gründerskap og tiltak for økt aktivitet. I tillegg kommer forslaget
om målrettete skattelettelser for norsk næringsliv på rundt 2 mrd. kr
utover regjeringens forslag som bl.a. innebærer at selskapsskatten
reduseres fra 24 pst. til 23 pst.; en gjennomgående digitalisering
av Norge med en satsing på skole og utdanningsområdet spesielt på
over 1 mrd. kr; en grønn omstilling av Norge med tiltak innen samferdsel
og næringsliv på 6 mrd. kr, i tillegg til et betydelig grønt skatteskifte;
en frihetsreform for like muligheter for alle barn, med satsing
på barnehage, skole, SFO og en reell omfordeling til fordel for
dem som har minst, med 3,5 mrd. kr; et skattesystem som stimulerer
til arbeid og miljøvennlig atferd, og som gir alle med vanlige inntekter
en skattelette på ca. 3 000 kr; et krafttak for integrering; en
mer bærekraftig velferdsstat både når det gjelder ansvarlig pengebruk, effektivisering
av offentlig sektor og flere betydelige og nødvendige endringer
i offentlige ytelser, som virker kontraproduktivt i forhold til
mål om flere i arbeid, og at den reelle pensjonsalderen må heves
i framtiden. Vi må jobbe lenger.
Venstre omfordeler
og prioriterer innenfor en ansvarlig økonomisk ramme uten å øke
skatter og avgifter. I sum betyr dette en politikk som ikke overlater
utfordringer og problemer til neste generasjon, men som faktisk
tør å ta utfordringene på alvor.
Jeg innrømmer
gjerne at det ligger forslag til kutt og omprioriteringer i Venstres
alternativ, som ikke er populære, og som vil ramme noen, og som
vil få konsekvenser for dem som ikke vil være med på omstillingen. Men
vi kan ikke framover føre en politikk som ikke medfører endringer.
Politikk er å gjøre det som er rett, til rett tid, som gjør at vi
tar ansvar for utviklingen, og gjør det vi kan og må, basert på
den kunnskap vi har.
Det er oftest
det motsatte som skjer. La meg ta noen eksempler: Senterpartiet
har vært for å øke avgiftene på brus og godteri, helt til noen faktisk
foreslo det. Da er man plutselig imot. Arbeiderpartiet var for å
innføre en flypassasjeravgift, helt til noen faktisk foreslo det.
Da var man imot. Flere partier var veldig for å redusere bruken av
plast, helt til noen foreslo å bruke avgiftssystemet for å gjøre
noe med det. Da ble man imot.
Det har heldigvis
vært en lite dramatisk budsjetthøst i år. Regjeringens forslag til
statsbudsjett fikk en rimelig nøktern, god mottakelse. Det var få
store protester. Det skyldes etter mitt syn ikke minst at veldig
mye av budsjettforslaget til regjeringen er oppfølging av avtaler mellom
regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det skyldes
en mer nøktern pengebruk.
Forhandlingene
om statsbudsjettet mellom de samme partier har også blitt unnagjort
i rekordfart, uten spesielt mye dramatikk, verken i eller utenfor
det offentlige rom. Resultatene av avtalen er etter mitt og Venstres syn
bra. Det er betydelig gjennomslag for Venstre når det gjelder satsing
på jernbane, lærere, høyere utdanning og forskning, fattigdomsbekjempelse,
satsing på gründere og nye næringer, klassisk naturvern og frivillighet
for å nevne noen av de viktigste styrkingene Venstre får gjennomført
med de vedtak som fattes senere i kveld.
Det statsbudsjettet
som i dag får flertall, bringer Norge et stykke på rett vei, men
farten og retningen både kunne og burde vært tydeligere, slik det
er i Venstres forslag til statsbudsjett. Jeg tar til slutt opp Venstres forslag.
Presidenten: Representanten
Ola Elvestuen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Fredric Holen Bjørdal (A) []: Regjeringa føreslår
å kutte i ordinære tiltaksplassar for å hjelpe folk i arbeid med
2 000, eller 12 pst. Det vart heller ikkje prioritert i forliket
som kjent. Venstre ser i sitt alternative budsjett ut til å vere
godt fornøgd med regjeringa sitt nivå på arbeidsmarknadstiltak –
dette trass i at fleire står lenger unna arbeidslivet, at fleire
innvandrarar vil ha behov for arbeidsmarknadstiltak framover, og
at manglande kompetanse for mange er den største barrieren for å
kome inn i arbeidslivet. Manglande tilbod om oppfølging, arbeidsmarknads-
og kompetansehevande tiltak bidrar til at for mange kjem inn i eit
helsespor og blir skyvde endå lenger unna arbeidslivet.
Burde ikkje dette
tilseie ein forsterka innsats på arbeidsmarknadstiltak, ikkje kutt,
i dette budsjettet?
Ola Elvestuen (V) []: Det Venstre har prioritert
gjennom flere år, er at vi må føre en politikk som får flere folk
i arbeid, og at en har en næringslivspolitikk som legger opp til
skatteendringer – hele formuesskatteendringen er nettopp for at
vi skal legge til rette for flere norske bedrifter. Vi har gjennom
de årene som vi har bak oss, tatt for oss hele virkemiddelapparatet,
fra å gjøre det enklere for de minste bedriftene ved at en har forretningsengler
som får skattelette, gjennom at vi har såkornfond, vi har presåkornfond,
og vi har støttet opp under det som er Innovasjon Norges miljøteknologiordninger,
det som ligger i Enova, det som ligger i Fornybar AS – hele virkemiddelapparatet
for å få en næringsutvikling med flere i arbeid og en grønnere næringsutvikling.
Det henger sammen med skatteforslagene som vi har kommet med, og
de støtteordningene som er lagt inn.
Fredric Holen Bjørdal (A) []: Men altså då ingen
fleire arbeidsmarknadstiltak, og det er kanskje ikkje oppsiktsvekkjande
at Venstre ikkje har prioritert det i forhandlingane. Det som derimot
er litt overraskande, er at partiet ikkje har ordna gjennomslag
for andre viktige kampsaker i dette budsjettet. Ferien for dei over
60 blir ikkje kutta, sjukeløna og AFP-en består, og fagforeiningsfrådraget
blir ikkje halvert, slik Venstre eigentleg ønskjer. Det betyr at
arbeidsfolk og fagorganiserte kan puste letta ut. Men dette kan
vel ikkje vere eit budsjettforlik på arbeidslivsfeltet som Venstre
er særleg fornøgd med?
Ola Elvestuen (V) []: Dette er et budsjett som vi
er godt fornøyd med på det som er våre hovedprioriteringer, både
satsing på skole og høyere utdanning, det som går på klima og miljø,
og det som går på fattigdomsbekjempelse. Som jeg også var inne på
i mitt innlegg, tror jeg alle partier må ta inn over seg at med perspektivmeldingen,
med de utgiftsøkningene vi ser framover, og de strammere rammene
som vi har, kommer vi også til å måtte gå inn på andre diskusjoner,
at vi må ha reduserte utgifter, som dem som ble påpekt, som vi har
foreslått i vårt budsjett. Vi er likevel godt fornøyd med budsjettforslaget
og den enigheten som vi har.
Ivar Odnes (Sp) []: Venstre sa i valkampen at det
er i skulen det startar, og at det no skal satsast stort på digitalisering
og IKT i skulen, og det skjer mykje positivt når det gjeld digitale
læreverktøy i skulen no. Men ein viktig føresetnad for at alle skal
ta del i dette, er den digitale infrastrukturen. At det er langt
frå alle som er kobla på eit digitalt høgfartsnett, er det lagt
fram tal på, og samferdselsministeren har sjølv stadfesta at det
er behov for eit statleg bidrag på om lag 3,7 mrd. kr for at 90 pst.
av befolkninga skal få tilgang til det digitale høgfartsnettet.
Når Venstre no
ikkje vert med på å sikra ei større satsing på breibandsutbygging
for å kobla heile Noreg på det digitale nettet, er spørsmålet mitt:
Når og korleis ser Elvestuen for seg at alle skal kunna ha ein likeverdig
tilgang til det digitale høgfartsnettverket?
Ola Elvestuen (V) []: Satsing på økt bredbånd og
bredbånd i distriktene har jo vært en hovedprioritering både i vårt
forslag og inn i det som er enigheten. Så en av vinnerne er jo bredbånd.
Økningen er vel på over 80 mill. kr i den enigheten som vi nå har.
Et akkurat årstall kan jeg ikke si, men at dette er et satsingsområde,
at man her tar et viktig steg i den retningen med bredbånd, og at
dette er en av de større endringene ved enigheten, er det ingen
tvil om.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg vet at jeg og representanten
Elvestuen deler den samme bekymringen for klimaendringene og det
samme engasjementet for å ta strømmen i bruk for å kutte klimagassutslipp,
og derfor er jeg litt i stuss over at det ikke er større bekymring
i Venstre over tempoet i innfasingen av elbiler. Til tross for at
vi kan være stolte over elbilpolitikken, taper fortsatt elbilen
åtte av ti ganger i konkurransen mot fossilbilen når en ny bil skal
kjøpes. Det er derfor vanskelig å hevde at vi er i rute for å nå
målet om at alle nye biler i 2025 skal være nullutslippsbiler. Det
blir ikke bedre av at lettelsen i engangsavgiften for biler som
går på bensin eller diesel, gjennom de siste årene har vært nesten
tre ganger så stor som for elbilene.
Så jeg lurer ganske
enkelt på hva som er Venstres plan for å få med seg Fremskrittspartiet
og Høyre på å øke bilavgiftene tilstrekkelig for å nå målet for
2025.
Ola Elvestuen (V) []: For det første var det Venstre
som fikk til en enighet med Høyre og Fremskrittspartiet om å sette
seg målet om bare å selge nullutslippskjøretøy i 2025. Vi har et
mer ambisiøst mål enn noen andre land i verden. Vi fører også en
politikk for nullutslippskjøretøy som er mer ambisiøs enn det noen
andre land er i nærheten av å få til. Og det er resultatene som
teller, og sist måned var vel rundt 20 pst. av bilene som ble solgt
i Norge, rene elbiler.
Det viktigste
vi gjør, er å opprettholde de fritakene som vi har – noe som vi
også gjør i den enigheten vi har for neste år – og klarer å holde
tak i fordelene lenge nok til at vi når målet for 2025. 2025-målet
ligger fast, det er en forpliktelse for alle de fire partiene som
nå er med på å lage budsjett. Er det noe jeg er fornøyd med for
Venstres del, både i den forrige perioden og i denne perioden, er
det taktskiftet og den tryggheten man har for omstilling innenfor
transportsektoren.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først vil jeg få takke
komiteen, og spesielt Nikolai Astrup, Helge André Njåstad og Terje
Breivik for et godt samarbeid for å komme fram til den budsjettenigheten
vi gjorde.
Da statsbudsjettet
kom, var det et greit utgangspunkt for forhandlinger. Det var et
sterkt fokus på vekst og på å skape nye arbeidsplasser. Det var
stor satsing på helse og sykehus. Det var oppfølging av reformene
for rus og psykiatri, det var oppfølging av Nasjonal transportplan,
og det var en stor satsing på vei og jernbane. Det var satsing på
sikkerhet, gjennom både forsvar og justis, og det var oppfølging
av skattereformen.
Det var også en
rekke kutt og manglende satsinger, som Kristelig Folkeparti påpekte
og ga tydelig beskjed om. Vi trengte et budsjett som var mer familievennlig, og
som satset på mer tidlig innsats i skolen med flere lærere, spesielt
for de yngste elevene, en menneskeverdsatsing, et løft for frivilligheten
og sivil sektor, et mer sosialt budsjett og et grønnere budsjett.
Når vi i dag går
gjennom innstillingen fra finanskomiteen for statsbudsjettet for
2018, har Kristelig Folkeparti fått viktige gjennomslag. Det gjennomføres
en stor reform i skolen – lærernormen. Det er en ambisiøs og krevende
reform, men den er helt nødvendig. De siste årene har samarbeidspartiene
bevilget 1,3 mrd. kr til flere lærere. Det har gitt 198 flere lærere.
Det er altfor dyre lærere til at vi kunne ha fortsatt samme satsing.
Vi krevde en lærernorm som til slutt skal ende med 15 elever per
lærer i 1.–4. klasse og 20 elever per lærer i 5.–10. klasse. Den
skal nå innføres over to år, slik at det fra høsten 2018 skal være
16 elever i 1.–4. klasse og 21 elever per lærer i snitt i 5–10.
klasse.
Vi vet at tidlig
innsats er helt avgjørende. Nå gjennomfører vi nettopp det ved at
vi får inn flere lærere. Det vil være en stor reform som forhåpentligvis
også vil medføre at behovet for ekstraundervisning kan gå ned, fordi
en tar tak i utfordringene så tidlig som mulig. Det er også viktig
for Kristelig Folkeparti at det er flere lærere – voksne – som kan
se hver enkelt elev. Det å bli sett er grunnleggende for oss alle.
Vi fikk også til
et løft for familiene. Det gjeninnføres en fleksibel kontantstøtte,
som gjør det mulig for flere å velge en gradvis innføring i barnehagen
– ha noen dager hjemme og noen dager i barnehage. Det er en stor
satsing på familievern, og det er en stor satsing på å bekjempe
vold og overgrep mot barn. Det er flere helsesøstre som vil være
med på å kunne avdekke ting tidlig. Det er flere jordmødre som kan
komme inn og kanskje avdekke vold og overgrep før barn blir født.
Det er en satsing på barnevern og familievern, og det er en storstilt satsing
på politi. Det er flere politistillinger – nå er det bevilget 131 mill.
kr som skal gjøre at 2018-kullet også skal kunne få jobb. Det er
viktig i et distriktsperspektiv, men også viktig for å kunne etterforske
og følge opp de ulike sakene som blir avdekket. I tillegg er det
en stor satsing på etterforskere, jurister og påtale, som skal kunne følge
opp saker som gjelder vold og overgrep mot barn.
Vi har også en
stor satsing på abort – og sorteringsforebyggende tiltak. Det er
innført dobbel permisjon de fire første månedene for tvillingforeldre.
Gratis prevensjon utvides med ett år ekstra. Det er økt engangsstønad. Og
jeg vil trekke fram den kanskje største menneskeverdsatsingen i
dette budsjettet, som er en utvidelse av pleiepengeordningen. Den
vedtok Stortinget en utvidelse av, som gjorde at enda flere familier
med alvorlig syke barn kunne få pleiepenger, men Kristelig Folkeparti
ønsket også at en skulle ha 100 pst. kompensasjon etter ett år,
og at det skulle være mulighet for pleiepenger også for dem som
ønsket å ta det ut for barn på over 18 år med psykisk utviklingshemming.
Det klarte vi å få gjennomslag for i dette budsjettet, og det vil
jeg spesielt takke mine kolleger for at vi klarte å få på plass.
Dette er ekstremt viktig for dem det gjelder. Nå mangler vi bare
å fjerne femårsregelen, og så er ordningen veldig god.
Vi fikk også til
et løft for sivil sektor. Det er avgjørende å bygge et bærekraftig
velferdssamfunn, og det betyr ikke bare en sterk stat som er der
for innbyggerne, men en sivil sektor som er med på å bygge samfunnet.
Det betyr en stor støtte til ulike frivillige organisasjoner som gjør
et fantastisk arbeid for å hjelpe barn og unge i ulike aktiviteter,
eller å hjelpe dem som faller utenfor og trenger ekstra hjelp. Det
er ekstremt viktig med en sterk sivil sektor. Det at mennesker engasjerer
seg for å hjelpe andre, er et kvalitetstegn i samfunnet, og det
er Kristelig Folkeparti stolt av å løfte videre. Derfor er vi glad
for at vi øker momskompensasjonsordningen med 75 mill. kr i forliket,
og vi er også glad for at vi løfter folkehøyskolene og Kirken, som
også bidrar med et enormt viktig arbeid for samfunnet.
Dette budsjettet
er også en satsing på miljø og klima. Ulike, viktige miljøtiltak
får økt støtte. Det er f.eks. en stor satsing på flom- og skredtiltak
for å forebygge.
Debatten rundt
det grønne skiftet handler også om avgifter, og miljøvennlige biler
får styrket sin konkurransedyktighet i dette budsjettet. Vi er på
vei mot å nå de viktige målene, som er helt nødvendige.
En av de andre
tydelige beskjedene Kristelig Folkeparti hadde da budsjettet kom,
var at vi måtte bedre den sosiale profilen. Derfor er jeg glad for
at det ligger mange tiltak her som er målrettet for å bekjempe fattigdom, spesielt
der det er barn i lavinntektsfamilier. Små beløp til f.eks. Blå Kors
eller Røde Kors, enten det er ulike dagtilbud eller det er ferietilbud,
betyr enormt mye for dem som lever i fattigdom. Vi vet alle at det
aller viktigste er å jobbe med å få folk ut i arbeid, men for dem
som ikke har klart å komme i arbeid, eller ikke kommer til å klare det,
er de ulike tiltakene for å skape bedre livskvalitet enormt viktige.
Vi er også glad
for at vi fikk rettet opp – eller fjernet – det foreslåtte kuttet
i dagpenger. Vi er med på å legge til rette for at samfunnet skal
innrettes slik at det skal være best, eller enklest, og lønne seg
mest mulig å komme i arbeid. Det kuttet mente både vi og mange eksperter
bare ville ramme mennesker som hadde dårlig økonomi, og som da heller
ville brukt tid på å finne ut hvordan de skulle få ulike stønader,
i stedet for å finne seg en jobb. Vi er også glad for at vi øker
det beløpet som er satt for å få gratis kjernetid, gratis barnehage
– opptil 533 000 kr. Det betyr også mye for familiene med dårlig økonomi.
Et statsbudsjett
for 2018 i Norge dreier seg om mer enn Norge. For Kristelig Folkeparti
er det alltid avgjørende å ha et internasjonalt perspektiv. Derfor
er vi glad for at vi har 1 pst. av brutto nasjonalinntekt i bistand
til verdens fattigste, men vi er også glad for innretningen. Det har
vært en storstilt satsing på utdanning, på helse og på næringsutvikling,
som er helt avgjørende for det langsiktige arbeidet for at mennesker
skal kunne jobbe seg ut av fattigdom. I budsjettforliket vrir vi
enda mer – 400 mill. kr ekstra til Afrika, der vi vet at de aller
fattigste bor. Det har også vært en styrking av sivilt samfunn,
som er et veldig viktig bidrag, en viktig kanal for å gi bistand.
Til slutt vil
jeg snakke om skatt på verk og bruk. For Kristelig Folkeparti er
det en sak som har to sider. Derfor ønsket vi i utgangspunktet –
og i vårt alternative budsjett – å ha et lovutvalg som kunne se
på de utfordringene. For dette er viktige inntekter for kommunene,
og det er også viktig i en lokaldemokratisammenheng å kunne ha lokal
beskatningsrett, eiendomsskatt, på verk og bruk. Samtidig har det
kommet mange tilbakemeldinger fra næringslivet, som har opplevd
at den er krevende og uforutsigbar og derfor har ønsket en opprydning.
Vi klarte dessverre
ikke å få til et lovutvalg, som var Kristelig Folkepartis primærstandpunkt,
men vi klarte gjennom forliket fortsatt å kunne skattlegge kraftlinjer, og
det er fremdeles skatt på vannkraft og vindkraft, og det betyr at
om lag halvparten av det tapet kommunene ville hatt, fortsatt er
mulig å skattlegge. I tillegg kommer det på plass en kompensasjonsordning
som kan være med på å trygge velferdstilbudet ute i kommunene. Overgangsordningen
blir på sju år, med så å si full kompensasjon til de ulike kommunene
som blir rammet. Derfor mener jeg at vi klarer å ivareta begge hensynene på
en god måte gjennom dette forliket.
Kristelig Folkeparti
er godt fornøyd med forliket, selv om vi gjennom Kristelig Folkepartis
alternative budsjett gjerne skulle hatt en mer kraftfull satsing
på ulike felt. Men med det utgangspunktet vi har, og med den størrelsen
vi har, er vi godt fornøyd med forliket.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Sverre Myrli (A) []: Kristelig Folkeparti og Venstre
har fått reversert en del av de verste kuttene til Høyre og Fremskrittspartiet
– det skal de ha. Men er Kristelig Folkeparti virkelig fornøyd med
det? Ta f.eks. bredbånd, der regjeringen – helt uforståelig – foreslo
å kutte bredbåndsbevilgningene, som i statsbudsjettet for 2017 var
på 140 mill. kr, til 70 mill. kr i 2018, altså en halvering av bredbåndsutbyggingen
– i en tid hvor alle snakker om at man skal satse på digitalisering
og digital infrastruktur. Kristelig Folkeparti og Venstre får inn igjen
80 mill. kr, og vi er omtrent på stedet hvil. Så når Elvestuen sier
at det er en satsing på bredbånd, er den satsingen altså bare en
reversering av regjeringens kutt og å få det opp igjen på dagens
nivå. Arbeiderpartiet mener vi skal bruke 500 mill. kr i året på
bredbåndsutbygging, slik at alle nå skal få bredbånd.
Spørsmålet mitt
til Kristelig Folkeparti er, for jeg tror også Kristelig Folkeparti
egentlig mener vi skal bruke mer på bredbånd: Er Kristelig Folkeparti
fornøyd med bare å rette opp kuttene fra Høyre og Fremskrittspartiet
i bredbåndsatsingen?
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Takk for spørsmålet.
Da vi gikk inn
i forhandlingene, var vi veldig tydelige på at i de ulike sakene
var vi ikke fornøyd med bare å rette opp kutt – vi skulle ha en
tydelig satsing på de gruppene vi ønsket å hjelpe.
Når det gjelder
bredbånd, ligger det omtrent på dette nivået i Kristelig Folkepartis
alternative budsjett. Dette er et nivå som ligger, så vidt jeg husker,
godt over snittet til de rød-grønne i forrige periode. Men det er
jo, som representanten Myrli sier, et stort behov for utbygging av
bredbånd. Departementet var tydelig på at det også kan stimulere
private aktører til å bygge ut, og i kombinasjon med det offentlige
håper jeg at vi kommer et godt stykke på vei. Men dette er nok et
felt som vi sammen må løfte enda mer de neste årene, og jeg håper virkelig
at det, når Stortinget får et nytt budsjett neste høst, ikke innebærer
kutt på et så viktig felt som bredbånd.
Geir Pollestad (Sp) []: Det er noko litt rituelt
over desse budsjettrundane. Ein av dei faste delane er at Kristeleg
Folkeparti, saman med samarbeidspartia, skal ta ei næring. No er
det delar av næringsmiddelindustrien som skal få svi. Det er interessant
å sjå at Kristeleg Folkeparti er med på å gjera saft veldig mykje dyrare,
medan alkoholhaldige drikkar knapt vert dyrare.
Det er òg interessant
å sjå at det ein feirar som 100 mill. kr til flom- og skredsikring,
er 100 mill. kr som regjeringa først har kutta. Det er nemnt 80 mill. kr
til breiband. Ja, men tek ein vekk kuttet på 70 mill. kr, er det
ei forsiktig satsing. Det vart jubla over at ein har redda organisasjonar
som f.eks. 4H. Fasiten etter desse åra er at 4H har fått tydeleg
dårlegare vilkår. Kristeleg Folkeparti har gått frå å vera ein «konstruktiv
opposisjon» til å vera «opposisjon».
Etter å ha følgt
denne hausten har eg eitt spørsmål til representanten Ropstad: Kva
er eigentleg Kristeleg Folkepartis politiske prosjekt?
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg synes jo at jeg,
både gjennom framleggelsen av budsjett – alle disse rituelle rundene
med media foran hvert eneste forhandlingsmøte – og i dag har vært
veldig tydelig på hva som er Kristelig Folkepartis prosjekt. Vi
ønsker et samfunn der det er rom for mangfold, der vi tar vare på
hver enkelt. Menneskeverd er et stikkord for noe Kristelig Folkeparti
alltid løfter, og derfor er vi ekstremt stolte over det vi får til
på pleiepengeordningen eller abort- og sorteringsforebyggende tiltak.
For Kristelig Folkeparti er det alltid viktig å satse på tidlig
innsats, mer valgfrihet og fleksibilitet for familiene, som vi vet
legger grunnsteinen. Det å trygge familiene, også når det gjelder
vold og overgrep, er ekstremt viktig for å bygge trygge barn.
Vi har en kraftfull
satsing på tidlig innsats i skolen, som jeg er enormt stolt over
at vi får til, for det betyr at flere lærere kommer til å se de
yngste elevene. Så er det også vårt syn på samfunnet, at det er
mer enn staten. Derfor er sivil sektor viktig for Kristelig Folkeparti,
og den har vi klart å styrke – ikke bare i år, men også de siste foregående
årene.
Mona Lill Fagerås (SV) []: Jeg var en av dem som
jublet hemningsløst da Kristelig Folkeparti fikk igjennom lærernormen
i budsjettforhandlingene med regjeringspartiene. Men jeg må si at
jeg satte kaffen i halsen dagen derpå, da det viste seg at prisen
for lærernormen var at Kristelig Folkeparti hadde gitt opp sakene
om tilbakevirkende kraft for lærerne, altså at 33 000 lærere skal
avskiltes, og 4-kravet i matte. Kristelig Folkepartis politikk blir
altså å avskilte lærere og ha tomme studieplasser på lærerstudiet
i en tid da det kanskje aldri har vært flere ufaglærte i norsk skole.
Mitt spørsmål
til Ropstad blir da: Hvordan skal vi klare å innføre lærernormen
om ikke studieplassene fylles, og når kompetente lærere blir avskiltet?
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Takk for spørsmålet,
og ikke minst takk for honnør når det gjelder lærernormen. Vi har
stått sammen i å innføre lærernormen på skolenivå, og det setter
Kristelig Folkeparti stor pris på.
Når det gjelder
kompetansekravene, er dette noe Kristelig Folkeparti fremdeles er
imot. Det er sånn at man inngår ulike forlik, så var vi – for å
få gjennomført normen – også villige til å skrive under på det som
går på kompetansekravene. Men jeg mener representanten her også
peker på det sentrale, at skal vi lykkes med normen, trenger vi
flere lærere. Derfor var vi også tydelige på at vi skal jobbe med
en rekrutteringsstrategi. Jeg tror at i det arbeidet kan det være
behov for å justere på kravene, og det kommer Kristelig Folkeparti
til å jobbe med, sammen med regjeringspartiene og Venstre, for å lykkes
med å ha det som vi alle er opptatt av – flere lærere, mer kompetente
lærere og en mulighet til å kunne satse på tidlig innsats, som er
nøkkelen til å lykkes med skolen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Per Espen Stoknes (MDG) []: Mine beste øyeblikk har
jeg når jeg kjenner at jeg bor i takknemlighetens hus. Dette huset,
denne salen, vekker en slik takknemlighet i meg for at jeg kan stå
her nå i dag – oppvokst i velstående Norge, et såpass velfungerende demokrati
– sammen med 168 andre som velger å gi årevis av sitt liv for å
forbedre samfunnet vårt, så langt vi alle kan. Det gir meg en følelse
av takknemlighet når jeg nå holder innlegg her for første gang.
Som følge av denne
dyptfølte takknemligheten kommer det også et engasjement som en
direkte respons. Takknemligheten vekker et ønske om å bidra tilbake,
til å forme og skape. Dette bringer meg selvfølgelig til statsbudsjettet
– hvilket samfunn bidrar budsjettet egentlig til å skape?
I valgkampen fikk
vi høre fra regjeringspartiet Høyre at Norge skulle bli nyskapende,
smartere og grønt. Vi fikk høre statsminister Solberg holde flere
slike innlegg, og hver gang kom det på trillende bergensk: «nyskapende,
smart og grønt», og andre ganger «grønt, smart og nyskapende». Og
igjen: «Framtidens arbeids- og næringsliv må være grønt, smart og
nyskapende». Men har slike ord noen betydning for handling, for
statsbudsjettet? Er det mulig å se en omlegging til grønt, smart
og nyskapende – ikke bare i taleflommen, men også i pengeflommen?
Jeg har nettopp
lagt min rolle som forsker og næringslivsgründer til side, og som
nybakt politiker er jeg bekymret for en voksende politikerforakt.
Jeg har selv kjent på ambivalens mot å gå inn i denne nye rollen,
fordi mye av politikerforakten har en substansiell årsak og bunner
i at politikere til stadighet bruker ord og lover ting som så i
praksis viser seg å bety ingenting – eller det motsatte.
Derfor står jeg
her i dag i takknemlighet, og samtidig med en bekymring, fordi vi
uthuler språket og bidrar til at begrepene tømmes for mening. Så
for å unngå at begrepene uthules, må vi stadig vende tilbake til
og reflektere over hva ordene betyr. Hva betyr egentlig ordene «smart»,
«grønt» og «grønt skifte»? Når vet vi at det er grønt nok? Heldigvis
finnes det ganske objektive autoritative og internasjonale svar
på dette. Så la meg få dele ut karakter til Norges utvikling. Jeg
er ikke sensor her, jeg formidler kun karakterer fra eksterne sensorer.
«Smart»: En rimelig
tolkning av «smart» er at man har en høy score i DESI-undersøkelsen,
Digital Economy and Society Index fra The World Economic Forum og EU.
Her kommer Norge nå ut som land nummer to blant landene i Europa.
Så Norge er og blir ledende dersom vi med «smart» mener en rask
digitalisering. Vi gratulerer Solberg og regjeringen med å ha bidratt
til dette – å føre Norge videre i ledelsen internasjonalt til en
smart digitalisering.
Så hva med «nyskapende»?
Standardmålet her er Global Innovation Index, drevet av INSEAD og
verdens patentorganisasjon, WIPO mfl. Den viser at Norge i 2017
er på 19. plass globalt, men på en synkende trend i forhold til
da regjeringen begynte, og Norge er konsekvent dårligere enn våre
nordiske naboer. Oppstartsanalytikere i Argentum finner at Norge
konsekvent er på bunnen i Norden når det gjelder ventureinvesteringer,
altså investeringer i nyskapende bedrifter i tidlig vekstfase. Så
det er fortsatt brukbare karakterer på «nyskapende» globalt, men
utviklingen går feil vei i forhold til dem vi liker å sammenligne
oss med. Da hjelper det heller ikke med noen få millioner ekstra
til Siva, IFU og næringslivsrettet forskning – som Venstre liksom vant
fram med i forhandlingene.
Og hva da med
«grønt» nok? Hvert år utgir OECD en oversikt over grønne vekstindikatorer.
Her kommer Danmark, Sverige og Finland helt på topp, mens Norge ligger
langt under OECD-gjennomsnittet på den viktigste indikatoren, årlig
karbonproduktivitet. Der ligger vi på rundt 2 pst. årlig. Norge
ligger altså langt under det nivået som til og med New Climate Economy
Report anbefaler, på minst 5 pst. per år.
Så eksamenskontoret
rapporterer da en A på «smart», en C minus på «nyskapende» og en
F – eller strykkarakter – på «grønt». Sammenlignet med våre naboland
er vi mindre nyskapende og ganske grå. Dette statsbudsjettet gjør
at ordet «grønt» uthules og mister sin mening når det kommer fra
regjeringens munn – det er grønnvask.
Hvordan kan regjeringen
så rette opp dette i sitt neste statsbudsjett? Vel, vi har 20–30
forslag i finanskomiteens innstilling som vi tar opp til votering.
Dersom disse legges inn, hentet fra De grønnes alternative statsbudsjett,
vil nok neste OECD-karakter i grønn vekst, når den foreligger, bli
atskillig bedre, og begrepet «grønt» kan få en finanspolitisk mening
igjen.
Presidenten: Representanten
Per Espen Stoknes har tatt opp de forslagene han refererte til.
Cecilie Myrseth (A) []: Framtiden er avhengig av
at vi klarer å få en god balanse mellom vekst og vern. Vi vet f.eks.
at framtidens Velferds-Norge er avhengig av bærekraftig vekst –
også i nord, hvor vi har næringer med spesielle fortrinn. Eksempler
på det er sjømat og reiseliv.
Når det gjelder
reiseliv, vet vi at Nord-Norge har en betydelig høyere vekst enn
resten av landet. Min hjemkommune, Tromsø, har de siste ti årene
hatt en vekst på over 700 pst. Vi hadde en reportasje om en familie
fra Sydney som var på besøk for å se på nordlyset. Vi hadde en runde
om dette i valgkampen, hvor det ble sagt at man kanskje ikke burde
ha så mange turister langveisfra. Man burde ha flere kortreiste
turister, kom det i hvert fall fra Miljøpartiet De Grønne.
Så mitt spørsmål
til representanten er: I hvilke næringer ser man for seg at man
skal legge til rette for økt vekst, og hvordan skal man få til økt
vekst i næringslivet for framtiden?
Per Espen Stoknes (MDG) []: Takk for spørsmålet.
Vi er for en oppbygging
av grønt reiseliv. Det kan man enkelt beregne ved å se på verdiskapingen
i forhold til ressursbruken. Hvis verdiskapingen kan økes mer enn
5 pst. relativt til utslippene, blir det et grønt reiseliv. Dette
gjør det mulig å utforme reiselivspolitikken slik at en både tjener
penger og samtidig har en miljøgevinst. Ikke minst har reiseliv
den enorme fordelen at det er arbeidsintensivt. Den store verdiskapingen
i samfunnet vårt er ikke kapitalavkastning; det er de 2,5–2,8 millioner
mennesker som går på jobb hver eneste dag. Jeg tror at nettopp turismen
og reiselivsnæringen er en mulighet for Norge til å markere seg
når det gjelder økt verdiskaping, ved å bruke kulturelle og lokale
ressurser. Og jeg tror nettopp den høyverdige turismen som de spesielle
lokasjonene – som Nord-Norge og Tromsø – kan by på, er fantastiske
når det gjelder å oppnå akkurat det.
Mudassar Kapur (H) []: Da Miljøpartiet De Grønne
la fram sitt alternative statsbudsjett, sa Stoknes følgende til
NTB:
«Meningsmotstanderne klarte å parkere
oss ved å si at vi er fanatisk opptatt av klima og miljø til fortrengsel
for solidaritet. Det er feil, det har vært feil og det kommer til
å være feil.»
Kanskje tenkte
Stoknes på den solidariske elsykkelstøtten Miljøpartiet De Grønne
innførte lokalt her i Oslo, som først og fremst gikk til rikinger
og samfunnstopper? For i deres alternative statsbudsjett er det
ikke mye solidaritet å se. Der har Miljøpartiet De Grønne foreslått at
flyseteavgiften, bensin- og dieselavgiften og beskatning av biler
til sammen skal utgjøre 25 mrd. kr. Dette vil ramme distriktene
og næringslivet i distriktene hardest. Kan representanten fra Miljøpartiet
De Grønne forklare oss i salen og det norske folk hvor solidariteten i
dette ligger?
Per Espen Stoknes (MDG) []: Med glede! Først til
elsykkelstøtten, som innovasjonsmessig har vært en kjempesuksess:
Når et nytt produkt i et marked utløser en interesse, særlig blant
høystatusfolk, sprer det seg mye raskere gjennom sosiale normer.
Det å få i gang etterspørselen etter elsykler ved å stimulere den med
høyprofilerte, medieprofilerte tiltak har vist seg å være en dundrende
suksess. Så blir jo elsyklene billigere og billigere etter hvert
som det selges flere.
Når det gjelder
flyseteavgiften og de andre avgiftene: Dette er en del av et grønt
skatteskifte der vi gjør mange kutt i avgiftene, f.eks. på arbeidsgiversiden.
Arbeidsgiveravgiften kuttes progressivt, slik at det blir mye billigere
å ansette folk. Vi har også en netto skattelette i personinntekten
i vårt alternative statsbudsjett. Så vi øker skattene på det som
er miljøskadelig, og reduserer avgifter og skatter på det som hjelper
særlig lavinntektsfamilier. Det er det solidariske.
Sivert Bjørnstad (FrP) []: Miljøpartiet De Grønne
er et parti for eliten og for dem av oss med tjukk lommebok, ikke
for folk flest. Det er De Grønnes alternative statsbudsjett et glimrende
bevis på. Partiet ønsker å øke diverse avgifter for folk flest med
rundt 45 mrd. kr – et vanvittig høyt beløp: 15 mrd. kr ekstra i avgifter
for bilistene, 10 mrd. kr ekstra for flypassasjerene, 1 mrd. kr
i kjøttskatt og fjerning av taxfree, for å nevne noe. Alle er avgifter
som i mer eller mindre grad berører folk flest. Dette er ikke en
del av et grønt skatteskifte; dette er en skatterevolusjon.
Mitt spørsmål
til representanten fra Miljøpartiet er i grunnen ganske enkelt:
Tror han at det er de av oss med høye inntekter, en relativt sikker
jobb og et fint hus som rammes av høyere avgifter, eller tror han
at det er sliterne – studenter, minstepensjonister og folk utenfor
arbeidsmarkedet – som merker disse voldsomme avgiftsøkningene mest?
Per Espen Stoknes (MDG) []: Under Fremskrittspartiet
og Høyres regjering øker antall fattige i Norge. Nav-undersøkelsen
viser at antallet har gått opp fra 7,5 pst. til over 9,3 pst. De
som står for en usolidarisk økonomisk politikk, er særlig Fremskrittspartiet,
som kutter avgiftene til de rikeste og løfter fram dem, samtidig
som man prøver å snakke seg fram til det motsatte.
Vi går inn for
økt minstepensjon. Vi gir et kjempeløft for psykisk helse. Vi kutter
i arbeidsgiveravgiften. Vi innfører mer progressiv personskatt.
Det betyr at det blir billigere for folk. Hvis en vanlig lavinntektsfamilie legger
om forbruket sitt til å bli noe grønnere på enkelte ting, f.eks.
spiser litt mindre kjøtt, vil altså den med vårt statsbudsjett komme
ut med 10 000 kr mer enn med regjeringens statsbudsjett. Videre
går vi for å utrede borgerlønn, som vil gi en helt annen form for
trygghet. Vi går for fri rettshjelp. Vi går for kortere arbeidstid
og gratis barnehage for (presidenten klubber) lavinntektsfamilier.
Det er vidt spekter av solidariske (presidenten avbryter) tiltak.
Presidenten: Taletiden
er ute.
Replikkordskiftet
er omme.
Bjørnar Moxnes (R) []: Regjeringen lanserte forslag
til budsjett 2018 som et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb
og et bærekraftig velferdssamfunn. I løpet av regjeringens fire
år ved makten har vi sett fint lite til dette. Økende forskjeller,
systematisk svekkelse av arbeidsfolks rettigheter og høy arbeidsløshet
er det som kjennetegner den mørkeblå regjeringens politikk. Men
problemet går lenger tilbake i tid.
Bondevik II-regjeringen
svekket fellesskapet med skattekutt på 30 mrd. kr fra 2001 til 2005.
I de neste åtte årene trykket den rød-grønne regjeringen inn pauseknappen.
De holdt skattenivået fra 2004 uendret i hele perioden, fram til
2013. Så kom en mørkeblå regjering og svekket fellesskapet med nye
skattekutt, på over 20 mrd. kr. Og neste år kutter de enda mer.
Dette er mønsteret. Når de borgerlige har makten, fører de en målrettet
politikk for å svekke fellesskapet og øke forskjellene. Når rød-grønne
partier vinner makten, opptrer de som et pauseinnslag før en ny
borgerlig regjering fortsetter skattekuttene.
Hvis vi skal bekjempe
forskjellene og sikre finansieringen av fellesskapets velferd i
framtiden, må venstresiden slutte å opptre som et pauseinnslag mellom
borgerlige regjeringer. Den jobben har Rødt nå tatt fatt på. Flere
har spurt meg hva Rødt egentlig kan få til med én representant på
Stortinget, attpåtil med en borgerlig regjering. Til det vil jeg
for det første si: Regjeringen er ikke eneveldig i Norge. Kampen
om hvor mye den får gjennomført er ikke tapt, den er i gang, og
Rødt gir den kamp for hver meter, nå også på Stortinget. For det
andre: I tillegg til forsvarskampen mot borgerlig politikk skal
vi skape en offensiv, radikal politikk, få mindre forskjeller, styrket
velferd og bekjempe sosial dumping og privatisering. Vi har blinket
ut 100 steder vi starter på dette arbeidet, i forslagene våre til
statsbudsjett for 2018.
For det første:
Styrking av velferden. Regjeringen sier at kommunene har aldri hatt
så god råd som det de har nå, men i lokalsamfunn landet rundt kjenner
ikke folk seg igjen i den fortellingen. Den norske staten er søkkrik,
men i mange kommuner har de dårlig råd, gjelden er stor og velferdstjenestene
er presset – over grensen til det forsvarlige. Se bare på hvordan
de i hjemmetjenesten må løpe fra bruker til bruker, hvordan det spinkes
og spares i det kommunale barnevernet, eller hvor mange elever som
har hverdagen sin i nedslitte skolebygg.
Økte inntekter
til kommunene er en hovedprioritering for Rødt. For oss er det viktig
at verdiskapingen som skjer landet rundt, også tilfaller folk i
lokalsamfunn landet rundt. Så vi foreslår å øke overføringene til
kommunene med 12 mrd. kr, som er langt mer enn noe annet parti på
Stortinget.
For det andre
bekjemper vi fattigdom. Altfor mange barn vokser opp i fattige familier,
og altfor mange minstepensjonister lever under fattigdomsgrensen.
Rødt foreslår en tiltakspakke på 4 mrd. kr mot fattigdom ved å øke
barnetrygden, ved å øke engangsstønaden ved fødsel og adopsjon,
ved å gjeninnføre barnetillegget i uføretrygden, og ikke minst ved
å øke minstepensjonen både for aleneboende og for gifte og samboende.
For det tredje:
Få flere i arbeid. Vi øker rammene for sysselsettingstiltak, vi
øker bevilgningene til flom og rassikring, og vi viderefører tiltakspakkene
mot ledighet, som er viktig i kommuner landet rundt.
Hvor tar vi pengene
fra? Svaret på det er gjennom en mer rettferdig skattepolitikk.
Vi holder skatten uendret for dem som tjener under 600 000 kr i
året, og øker den for dem som tjener mer enn det, ikke minst for
dem som har inntekter over 850 000 kr i året.
De hundre forslagene
våre er bare en start. I tiden framover vil Rødt fortsette arbeidet
med å skape en offensiv, radikal politikk for mindre forskjeller,
styrket velferd og å bekjempe sosial dumping og privatisering.
Med dette tar
jeg opp Rødts hundre forslag til budsjettet for neste år.
Presidenten: Da
har representanten Bjørnar Moxnes tatt opp de forslagene han refererte
til.
Det blir replikkordskifte.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: For Arbeiderpartiet
er utdanning blant de viktigste satsingsområdene. Derfor har vi
prioritert kvalitet i barnehagen, tidlig innsats, flere lærere,
yrkesfagene, kampen mot mobbing samt flere fagskoleplasser og studieplasser langt
høyere enn regjeringen i vårt alternative budsjett.
Det er overraskende
å se at utdanning ikke engang er inne på Rødts «topp ti»-liste over
viktigste saker. Betyr dette at representanten er fornøyd med regjeringens budsjett,
eller ønsker han en annen politikk? Hva er Rødts viktigste utdanningssatsing?
Bjørnar Moxnes (R) []: I våre hundre forslag ligger
det bl.a. inne en massiv satsing på kommuneøkonomien. Det er kommunene
som betaler for grunnskolen, og fylkeskommunene betaler for den
videregående skolen. De er kraftig underfinansiert, det vet vi.
Vi bevilger langt mer enn Arbeiderpartiet for å sørge for at de
som driver skolene, og betaler for skolene, skal ha råd til både
å ruste opp bygninger og bygge nye skolebygg, og også sikre en god
kvalitet på undervisningen. Det er vårt viktigste tiltak på utdanningssiden.
I tillegg ser
vi at veldig mange faller fra, spesielt på yrkesfag. Det tror vi
bl.a. skyldes at mange ser at det ikke er noen framtid innenfor
mange håndverksfag på grunn av sosial dumping, som brer om seg.
Så våre tiltak for å styrke Økokrim, styrke Arbeidstilsynet og bekjempe
sosial dumping er også avgjørende for å sikre at de som velger yrkesfag,
byggfag, skal ha et yrke å gå til i framtiden.
Henrik Asheim (H) []: I representanten Moxnes’ eget
prinsipprogram står det:
«Kapitalismen har overlevd seg selv.
Nå haster det å bli kvitt den.»
Og videre:
«Arbeiderklassen kan ikke styre
innenfor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten og
med utgangspunkt i det borgerlige statsapparatet.»
Med det utgangspunktet
er det litt overraskende, ettersom vi i dag diskuterer et statsbudsjett
innenfor kapitalismens rammer, som legger eiendomsretten til grunn og
er laget av det borgerlige statsapparatet, at representanten Moxnes
velger å fremme hundre endringsforslag til dette statsbudsjettet,
bl.a. å avvikle 350-kronersgrensen for netthandel og å redusere
stortingslønnen til 749 000 kr.
Hvorfor er ikke
ett av de hundre forslagene å avvikle kapitalismen som system? Eller
er partiet Rødt blitt nettopp et pauseinnslag mellom borgerlige
regjeringer?
Bjørnar Moxnes (R) []: Vi tror vel ikke at én representant
på Stortinget i seg selv skaper en revolusjon. Når revolusjonen
kommer, vil også Asheim merke den, det er jeg helt sikker på! (Munterhet
i salen.) Men vi starter ikke ett sted, vi starter hundre steder
i forslagene våre til budsjettet.
Så vet jo vi som
sosialister at det å ha arbeidskraft tilgjengelig er den viktigste
kapitalen man kan ha. Vi har hatt halvannen stilling siden vi kom
inn på Stortinget. Fra nyttår har vi en full stab tilgjengelig,
så for neste års budsjett, altså 2019, vil nok også Asheim se at
det er enda flere og enda bedre forslag.
Men det er klart:
Man kan ikke vedta sosialisme i et parlament, det må skapes av befolkningen.
Så det vil uansett ikke skje gjennom vedtak i Stortinget, det vil
naturligvis skje på annet vis.
Helge André Njåstad (FrP) []: Eg òg begynner å lura
litt på om Raudt ser på seg sjølv som eit pauseinnslag, all den
tida staben er i mellombelse og ikkje i faste stillingar. Det såg
me på intranettet til Stortinget.
Men spørsmålet
mitt skal ikkje gå på det, det skal gå på ei av dei fyrste sakene
Moxnes tok opp då han vart vald, nemleg 100 pst. skatt på all inntekt
over 1,5 mill. kr. Eg var veldig spent på om eg skulle sjå det igjen
i det fyrste budsjettforslaget, men registrerer at eit par månader innanfor
dette huset har fått Moxnes og Raudt til å gå vekk frå eit av dei
viktigaste løfta frå tidlegare. Så eg lurer på kva som er bakgrunnen
for at det ikkje lenger er ein god idé å skattleggja all inntekt
over 1,5 mill. kr 100 pst.
Bjørnar Moxnes (R) []: Her kan jeg ikke berolige
Fremskrittspartiet, for dette er ikke noe som jeg har funnet på.
Rødts landsmøte vedtok en endring av skattepolitikken i vår. Vi
gikk over til en litt annen modell fordi det er mer hensiktsmessig
å drive inn penger fra rikingene på annet vis enn å ha totalskatt
på alt over halvannen million kroner – så vi har altså et annet
skatteopplegg nå.
Det overraskende
er jo hvor mye penger vi får inn til fellesskapet ved forholdsvis
moderate økninger i inntektsskatten for dem som har over 1,2 mill. kr
i årsinntekt. Det er snakk om nærmere 200 000 mennesker som har
det, og ved å skattlegge de inntektene litt mer rettferdig får vi
råd til å sikre kommuneøkonomien, vi får råd til å starte innfasing
av gratis tannlege, vi får råd til tiltak mot arbeidsledighet –
vi får råd til veldig mye som styrker velferden gjennom en ganske
moderat økning kun i inntektskatten. Så tar vi resten av skatteopplegget
neste år. Da kommer det enda mer inn til fellesskapet.
Heidi Greni (Sp) []: Rødt vil øke tilskuddet til
bredbånd, og det er bra. Rødt mener også at det må gjøres drastiske
grep innenfor transport, bl.a. at det må bli enklere å reise klimavennlig
for å redusere utslippene. Det er også bra. Men jeg savner en forståelse
for hvor forskjellig dette landet vårt er.
Rødt sier at den
veibyggingen som regjeringen foreslår i statsbudsjettet, er uansvarlig
og foreslår å kutte bevilgningene. Pengene omfordeles til jernbane,
sykkel- og gangveier. Senterpartiet har i sitt alternative budsjett foreslått
1 mrd. kr til opprustning av fylkesveier. Det er helt nødvendig
for transportetaten, som sier at det mangler 1,5–2 mrd. kr for å
tette vedlikeholdsetterslepet.
Næringslivet i
distriktet, bl.a. fiskeriene, som er vår vekstnæring nr. én, peker
på dårlig veistandard som et hovedproblem for dem. Vil Rødt tilby
kollektivtilbud til fiskeeksportører og folket langs vår langstrakte
kyst, eller har de rett og slett glemt hvordan dette landet ser
ut?
Bjørnar Moxnes (R) []: Det vi foreslår, er å videreføre
veibevilgningene på 2017-nivå. Vi går altså imot den kraftige økningen
i budsjettene til vei som regjeringen legger inn for 2018. Vi viderefører
2017-nivået.
Så foreslår vi
i våre forslag å øke bevilgningene til kollektiv med 2 mrd. kr og
bevilgningene til vedlikehold på jernbane med 1,8 mrd. kr. Her er
etterslepet stort. Her har regjeringen valgt å bruke de store pengene
på å starte en reform som skal gi selskaper fra Kina og Tyskland
sugerør inn i statskassa istedenfor å sørge for å bruke pengene
på å ruste opp infrastrukturen på jernbanen.
Vi tror det er
viktig å bygge ut nye veier i tråd med det som har vært nivået fram
til 2017, og ikke minst satse på jernbane, hvor det er store mangler
per i dag.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Siv Jensen []: La meg først få lov å si
at forhandlingene om neste års statsbudsjett mellom Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre har vært konstruktive. La meg benytte
anledningen til å takke alle dem som har stått på og bidratt til
denne enigheten.
Regjeringen la
i oktober frem et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb og
et bærekraftig velferdssamfunn. Budsjettet som Stortinget vedtar
i dag, viderefører regjeringens prioriteringer av tiltak som gjør
oss bedre rustet til å møte de utfordringene som vi vet vil komme i
fremtiden.
Regjeringen har
styrt Norge trygt gjennom en krevende tid. Vi har håndtert den største
migrasjonskrisen siden annen verdenskrig, og vi har vært utsatt
for det mest alvorlige oljeprisfallet på 30 år.
Det å ha en jobb
å gå til er viktig for oss alle. Det er viktig for den enkelte,
og det er viktig for Norge. Derfor er det også grunn til å glede
seg over at den vanskeligste perioden nå er bak oss.
Regjeringens politikk
har virket. Veksten i norsk økonomi er på vei opp, ledigheten går
ned, og det skapes flere jobber. Konjunkturnedgangen som fulgte
etter oljeprisfallet for tre år siden, er nå over. Flere får jobb.
Sysselsettingen øker, og andelen av befolkningen som er i jobb,
har sluttet å falle. Også på Sør- og Vestlandet, der tilbakeslaget
traff hardest, er nedgangen i ferd med å snu, til ny vekst og optimisme.
Det skal vi glede oss over. Vår viktigste oppgave nå er å legge
til rette for at optimismen vedvarer, at investeringene kommer,
at folk føler seg trygge, fordi de har en jobb å gå til, og fordi
de ser lyst på sin egen økonomiske fremtid.
Vi går bedre økonomiske
tider i møte, og innfasingen av oljepenger over statsbudsjettet
må tilpasses. Da unngår vi å legge press på kronekursen og undergrave den
positive utviklingen i næringslivet. Regjeringen legger derfor opp
til nøytral finanspolitikk i 2018. Bruken av oljeinntekter over
statsbudsjettet anslås til under 3 pst. av kapitalen i Statens pensjonsfond
utland.
Siden handlingsregelen
ble innført, har sterk vekst i fondskapitalen gitt rom for at hver
sittende regjering har kunnet øke bruken av oljeinntekter betydelig.
Nå går vi inn i en ny tid. For det første gir lavere petroleumspriser
mindre inntekter for staten. For det andre er anslaget på forventet
realavkastning justert ned fra 4 pst. til 3 pst. Et samlet storting
har sluttet seg til denne endringen.
Regjeringen tar
denne nye virkeligheten på alvor. Budsjettet for 2018 innebærer
en bærekraftig finanspolitikk, som støtter opp under omstilling
og legger til rette for at den positive utviklingen i norsk økonomi
kan fortsette.
I årene som kommer,
vil petroleumsnæringen bidra mindre til veksten i norsk økonomi
enn det vi har vært vant til. Derfor må vi legge til rette for ny
vekst i andre næringer. Bedret konkurranseevne gir et viktig bidrag
i de omstillinger norsk økonomi må gjennom, men det er også viktig
hvordan vi bruker pengene over statsbudsjettet.
Vi har vært gjennom
et kraftig oljeprisfall. Mange har mistet jobben, og mange private
bedrifter har vært gjennom tøffe og store omstillinger. Vi kan ikke
ha en situasjon der staten ikke omstiller seg. For å møte utfordringene
må vi prioritere tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien, og vi
må bruke pengene i offentlig sektor smartere. Det har denne regjeringen
foreslått i alle de budsjettene den har lagt frem.
For å få bedre
tjenester og mer ut av ressursene i offentlig sektor gjennomfører
vi reformer i kommunesektoren, i politiet, av jernbanen og av høyskolene.
Disse reformene styrker konkurranseevnen for næringslivet, de gir
et bedre tilpasset offentlig tjenestetilbud og vil kunne frigjøre
midler på statsbudsjettet som vi kan bruke til å utføre viktige
samfunnsoppgaver.
Det er fortsatt
rom for å jobbe bedre og finne nye, gode løsninger i offentlig sektor.
Vi må tørre å spørre oss om de ordningene vi har i dag på ulike
områder, er utdaterte, eller om vi kan gjøre ting på en annen måte,
slik vi bl.a. gjør med selskapet Nye Veier AS. Nye Veier AS skal tenke
nytt i måten å bygge vei på. Målet er å få mer igjen for hver krone
vi bruker. Det vil gagne folk som ferdes på veien, og det kan bety
store besparelser for samfunnet.
I perspektivmeldingen
viste vi at Norge står overfor betydelige utfordringer når vi skal
finansiere velferdsordningene våre i fremtiden. Når utfordringene
blir større og det økonomiske handlingsrommet mindre, har vi et
stort ansvar for å tenke nytt. Derfor skal vi fortsette å modernisere
Norge. Reformarbeidet i offentlig sektor må fortsette, og vi må
jobbe målrettet for å forenkle hverdagen for folk flest og for næringslivet.
Samtidig som vi
gjennomfører reformer og effektiviserer, prioriterer vi vekstfremmende
skattelettelser og samferdsel, forskning og utdanning. Det fortsetter
vi med i budsjettet for 2018. Ved å fortsette satsingen på samferdsel,
forskning og utdanning vil vi med budsjettenigheten redusere næringslivets
transportkostnader, styrke nyskapingen og heve kompetansen i befolkningen.
På den måten bedrer vi grunnlaget for morgendagens næringer. Samtidig
fortsetter også regjeringens satsing på helse, sosialt sikkerhetsnett,
kommunene, forsvar og justis og beredskap.
Lavere skatt handler
om at en familie skal få beholde mer av inntekten hver måned, og
at bedriftene skal få beholde mer av overskuddet til å investere
i nye arbeidsplasser.
I budsjettet Stortinget
vedtar i dag, ligger hovedtrekkene i regjeringens skatte- og avgiftsforslag
fast. Inntektsskatten reduseres, i tråd med Stortingets enighet om
en skattereform, fra 24 pst. til 23 pst., og verdsettingsrabatten
i formuesskatten økes fra 10 pst. til 20 pst. Det gir sterkere incentiver
til å spare, investere og arbeide. Den nye ordningen for beskatning
av opsjoner økes fra 30 000 kr til 500 000 kr. Det kan gjøre det
lettere for små, nyetablerte selskap å rekruttere og holde på dyktige
ansatte.
Eiendomsskatten
på maskiner og utstyr fases ut. Lavere eiendomsskatt øker bedriftenes
lønnsomhet og bidrar til investeringer og arbeidsplasser. Denne
skatten oppleves også for mange bedrifter som uforutsigbar og er
et hinder for nyetableringer og en ulempe for etablerte bedrifter.
Budsjettavtalen opprettholder, med noen endringer, regjeringens
forslag om å fjerne denne skatten. De såkalte monstermastene og
kraftnettet skal fortsatt betale eiendomsskatt, og Stortinget ber
også regjeringen sørge for at det gis tilnærmet full kompensasjon til
kommuner som får redusert eksisterende inntekter som følge av endringene.
I 2018 får elbiler
fritak for avgiftene på trafikkforsikring og omregistrering, slik
regjeringen har foreslått. Gjennom budsjettenigheten er det klart
at elfirmabiler beholder 40 pst. rabatt i firmabilbeskatningen,
og det innføres ikke engangsavgift for elbiler.
Omleggingen av
engangsavgiften i miljøvennlig retning forsterkes i 2018 ved at
CO2-komponenten økes og vektkomponenten
reduseres ytterligere.
Budsjettet som
Stortinget vedtar i dag, bidrar til å skape morgendagens jobber
gjennom satsing på kunnskap, forskning og innovasjon. Vi bygger
mer vei, vi bygger mer bane. Vi satser på helsetjenester og velferd
i kommunene. Vi kutter ventetider, utvider tilbud og hever kvaliteten.
Vi prioriterer innsats mot barnefattigdom, og vi styrker barnevernet.
Arbeidet med tidlig innsats i skolen forsterkes. Vi investerer i
politiet og Forsvaret for økt trygghet i hverdagen og bedre beredskap
i en usikker tid. Vi reduserer skatter for folk og bedrifter for at
det skal lønne seg både å skape, investere og jobbe i Norge. Budsjettavtalen
med Kristelig Folkeparti og Venstre innebærer at det blir lettelser
også i 2018. På den måten styrker regjeringen velferden i dag og
trygger Norge for fremtiden.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Trond Giske (A) []: Ingen finansmininister har noensinne
hatt så mye oljepenger til disposisjon som Siv Jensen, og med begrunnelse
i den svake økonomiske veksten og lave sysselsettingsveksten under
hennes tid er den reelle bruken av penger nesten doblet. Vi er blitt
mer oljeavhengig enn noensinne. Nå er festen imidlertid over. På
side 52 i nasjonalbudsjettet beskrives det såkalte handlingsrommet
i årene framover: 18 mrd. kr i økte inntekter hvert år av skatter
og avgifter og oljepengebruk, utgifter bindes opp til folketrygd
og demografikostnader – og hvis en da i tillegg tar NTP og forsvarsplan,
er alle pengene brukt opp. Med dette bildet har Fremskrittspartiet
gått til valg på 50 mrd. kr i skattekutt. Hvor skal disse skattekuttpengene
tas? Hvilke velferdsordninger skal skjæres ned for å få plass innenfor
et handlingsrom som ifølge hennes eget dokument, på side 52, er
lik null?
Statsråd Siv Jensen []: For det første har ikke jeg
registrert at Arbeiderpartiet har motsatt seg den oljepengebruken
som regjeringen har lagt til grunn gjennom de siste årene. Forskjellen
er marginal og knapt merkbar, så hvis Arbeiderpartiets kritikk skulle stått
seg, ville Arbeiderpartiet ha måttet kutte i ganske mange av disse
milliardene som de mener at regjeringen ikke burde brukt. Det har
jeg ikke registrert at Arbeiderpartiet gjør.
Så har ikke Fremskrittspartiet
tallfestet 50 mrd. kr i skattekutt. Men det er helt riktig observert
at Fremskrittspartiet ønsker å fortsette å redusere skatter og avgifter
i årene som kommer. Den ambisjonen ligger fast, og den står i grell
kontrast til Arbeiderpartiets løfter om å skjerpe skattene. Nå er
det litt uklart for meg hvor mye Arbeiderpartiet vil skjerpe skattene
med de neste årene, all den tid de i sitt alternative budsjett bare
for neste år foreslår å skjerpe skattene med over 8 mrd. kr. Jeg
mener det er gal politikk. Jeg mener vi står oss på å ha konkurransedyktige
skatter i Norge.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I et samfunn er det viktig
å se det enkelte mennesket og legge til rette for ulike behov som
den enkelte har. Fremskrittspartiet har over lengre tid kjempet
med nebb og klør mot kravet fra over 30 000 pensjonister om å få
pensjonsslippen sin på papir. I denne salen forrige uke brukte Fremskrittspartiets
talsperson, representanten Wiborg, tid på innstendig å oppfordre
Kristelig Folkeparti om å trekke sitt forslag om at en skulle ha
pensjonsslippen på papir. Statsråd Hauglie svarte på direkte spørsmål
at det var helt umulig å bekrefte at regjeringen ville følge opp
i revidert. Videre sa statsråden at «forslaget som nå vedtas, ikke
har penger med seg, og det vil derfor være vanskelig å følge opp».
Kan finansministeren
garantere at alle pensjonsmottakere som ønsker det, får pensjonsslippen
i posten fra 1. juli 2018, i tråd med hva flertallet på Stortinget
har bedt regjeringen om å sørge for?
Statsråd Siv Jensen []: Nå er det arbeids- og sosialministeren
som har ansvaret for å følge opp det vedtaket fra Stortinget, men
jeg er helt sikker på at hun, som resten av regjeringen, følger
opp de vedtak som til enhver tid fattes av Stortinget.
Når det er sagt,
er jeg helt enig i den første setningen til representanten Gjelsvik,
om at det er viktig å se det enkelte mennesket i et samfunn. Det
å se enkeltmennesker har en viktig verdi, og da handler det om å
legge til rette gjennom et mangfold av virkemidler som gjør at enkeltmennesker
kan leve frie og selvstendige liv. Derfor er det viktig for denne
regjeringen f.eks. å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket,
for det handler om å kunne ta bedre valg i egen økonomi. Det står
i kontrast til Senterpartiets budsjettalternativ, hvor man foreslår
å skjerpe skattene med flere milliarder kroner samlet sett. Det
handler om f.eks. å føre en god distriktspolitikk gjennom å bygge
ut infrastruktur og gjennom å ha konkurransedyktige rammebetingelser
for næringslivet, slik at man kan bygge seg gode muligheter uansett
hvor i landet man er bosatt. Det har denne regjeringen lagt til rette
for, og derfor går det også nå bra over hele landet.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: På side 27 i proposisjonen
for skatter og avgifter kan vi lese at om lag 12 pst. av skattyterne
får økt skatt, og at andelen personer som får skatteskjerpelse,
er størst i de høyeste inntektsgruppene. Men jeg lurer på om ikke
det er en liten omskriving av fakta, for det er vitterlig sånn at
formuesskattekuttene er større enn skatteøkningene, og at de med
de største inntektene og formuene fortsatt får store skattelettelser.
I sum etter fire år med denne regjeringen sitter de igjen med de
største skattelettelsene. Eller tar jeg feil?
Statsråd Siv Jensen []: Fordelingsprofilen på regjeringens
skatteopplegg er presentert på flere steder i budsjettdokumentene,
og viser at de aller fleste mennesker kommer godt ut med det opplegget
som regjeringen har lagt opp til. Det er helt riktig at vi i tråd med
skatteforliket som er inngått av mange partier her i Stortinget,
har fulgt opp bl.a. ved å gjøre endringer i verdsettelsesrabatten,
som handler om arbeidende kapital. Det er viktig. Det handler om
at vi skal ha et konkurransedyktig næringsliv hvor vi slutter å
forskjellsbehandle det å være norsk eier i Norge og det å være utenlandsk
eier i Norge. Jeg skjønner at det kanskje ikke er viktig for SV,
men det er viktig for regjeringen, fordi det handler om å legge
til rette for å skape vekst og verdiskaping over hele landet. Vi
vet erfaringsmessig at det norske eierskapet har betydd mye rundt
omkring i mange deler av landet, kanskje særlig i krevende tider.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Mange foreldre til
alvorlig sjuke barn gjør en fantastisk innsats for å gjøre livet
til ungene best mulig. Noe vi har vært opptatt av, er at staten
også skal være med på å skape trygghet og forutsigbarhet for de
familiene. Derfor er vi veldig fornøyd med budsjettavtalen, der
to av tre viktige punkter for Kristelig Folkeparti blir fulgt opp.
Det første gjelder psykisk utviklingshemmede over 18 år, for dem er
det unntak for å kunne få pleiepenger. Det andre er at en får 100 pst.
kompensasjon for tidligere lønn hele femårsperioden i stedet for
66 pst. etter ett år. Det er vi veldig fornøyd med.
Det siste punktet
som gjør at det blir komplett, er at en kutter den femårsregelen
en har i dag, slik at en mister muligheten til pleiepenger etter
fem år. Er finansministeren enig i intensjonen til Kristelig Folkeparti
om å styrke pleiepengeordningen videre, eller vil hun kjempe mot
en sånn endring?
Statsråd Siv Jensen []: La meg først få lov å si
at jeg synes det er bra at Kristelig Folkeparti er så fornøyd med
den budsjettenigheten som er inngått i Stortinget. Det er bra. Vi
burde gjøre mye mer av det i tiden som kommer – å bli enig med Kristelig
Folkeparti om store og viktige spørsmål for Norge i årene som ligger foran
oss.
Når det gjelder
pleiepengeordningen, har det vært et tema i mange ulike sammenhenger.
Regjeringen har vist at dette har vært en ordning som er viktig
for oss – å innrette den på en måte som treffer bredere, og legge
til rette for at flere foreldre som har alvorlig syke barn, får muligheten
til å inngå i ordningen – og jeg opplever at det har vært liten
uenighet om det. Det rare er at ingen gjorde noe med det før denne
regjeringen faktisk foreslo det. At Kristelig Folkeparti har ønsket
å styrke denne ordningen, har vi oppfattet. Det er det også blitt
enighet om å gjøre, og regjeringen kommer til å følge opp den enigheten
som ligger til grunn mellom de fire partiene.
Per Espen Stoknes (MDG) []: Vi i De Grønne er skuffet
over at regjeringen ikke leverer nok skattelette – på viktige grønne
områder. Våre forslag er at vi kutter moms på frukt og grønt, vi
kutter i avgifter på reparasjon, og vi kutter i avgifter på kollektivtransporten. Hvorfor
er det De Grønne som særlig kutter i arbeidsgiveravgiften for å
skape flere arbeidsplasser som gir skattefradrag på enøktiltak på
nær 0,5 mrd. kr? Hvorfor er det De Grønne som må stå på barrikadene
for å innføre et minstefradrag i næringsinntekten som gjør hverdagen
enklere for næringsdrivende, osv.? Vi hadde håpet å finne sammen
med regjeringspartiene om et slikt reelt grønt skatteskifte.
Så mitt spørsmål
er: Hvorfor vil ikke lenger finansministeren og regjeringen kjempe
for lavere avgifter på de godene som vi alle vil ha mer av, balansert
mot avgifter på vitenskapelig dokumentert miljøskadelig forbruk,
som vi vil ha mindre av?
Statsråd Siv Jensen []: Gjennom mange inngåtte budsjettavtaler
mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre
har det grønne skatteskiftet stått i fokus. Vi har holdt systematisk
på med det, på en måte som nå gir resultater. Vi ser det f.eks.
på utslippene fra personbiler. Gjennom de skiftene vi har foretatt
på det området, får vi nå til resultater gjennom at bilparken skiftes
ut, og at utslippene går ned – rett og slett fordi vi gjør det rimeligere
for folk å kunne ta gode valg.
Det sagt tror
jeg Miljøpartiet De Grønne skal være litt forsiktig med å skryte
av skatteprofilen i budsjettopplegget sitt. Man må se på helheten,
og den regningen man ville ha fått servert fra Miljøpartiet De Grønne,
gitt at deres budsjett hadde blitt vedtatt, tror jeg veldig mange
ville ha betakket seg for.
Bjørnar Moxnes (R) []: Siv Jensen øker avgiften,
over natten, med over 80 pst. på sukker og sjokolade. Jeg tror at
Anders Lange ikke bare spreller, men roterer vilt rundt i graven
sin når hans parti er blitt det store avgiftssjokkpartiet. Det alvorlige
her er at det handler om arbeidsplasser landet rundt. Det handler om
Borg i Sarpsborg, Berentsens Brygghus i Egersund, Brynild i Fredrikstad,
Oskar Sylte i Molde, Mack i Tromsø, Trondheim med Nidar, Aass i
Drammen, Hansa i Bergen og Freia her i Oslo.
Ser finansministeren
at denne avgiftsøkningen kan føre til både en voldsom økning i grensehandelen
i Sverige og – ikke minst – en økning i den momsfrie netthandelen,
som er avgiftsfri opp til 350 kr per forsendelse, på bekostning
av norsk næringsmiddelindustri?
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Statsråd Siv Jensen []: For det første er det Stortinget
som velger å saldere budsjettet gjennom å øke den avgiften. Det
er altså i utgangspunktet ikke et forslag denne regjeringen har
lagt frem. Men enigheten er helt innenfor rammene av hva som er
akseptabelt, særlig fordi man må se skatte- og avgiftsopplegget
i sin helhet.
Jeg må si at er
det ett parti og én representant som ikke har noen troverdighet
når det gjelder skattereduksjoner, er det Rødt. Rødt går til valg
på å skjerpe skattene betydelig. Man må se på helheten, og denne
regjeringen har vært opptatt av å styrke rammebetingelsene for norsk
næringsliv i alle sine budsjetter. Derfor har vi gjort noe med selskapsskatten,
derfor har vi gjort noe med formuesskatten, derfor gjør vi nå noe
med maskinskatten. Summen av det styrker rammebetingelsene for norsk
næringsliv, og det i tillegg til – selvfølgelig – alt det andre
vi gjør når det gjelder infrastrukturforbedringer, som jeg heller
ikke opplever er et av satsingsforslagene til Rødt, eller satsingen
på kunnskap, på innovasjon og forskning og på gode rammebetingelser
for næringslivet generelt.
Presidenten: Neste
og siste replikant er Trond Giske.
Trond Giske (A) []: President, først til forretningsordenen.
Det er ikke slik at Arbeiderpartiet har avgitt sine replikker til
andre, det skal etter størrelsen være tre til oss. Vi avstår gjerne
en, men to replikker skal Arbeiderpartiet ha til finansminister
og statsminister. Noe annet har i hvert fall ikke vært vedtatt i
komiteen.
Så til spørsmålet
til finansministeren: Jeg har ved en rekke anledninger spurt finansministeren
om mulige effektiviseringer i statsbudsjettet. Jeg har vist til
at den rød-grønne regjeringen gjennomførte en pensjonsreform som
bare i 2018-budsjettet sparer staten for 30 mrd. kr, først og fremst
ved økt arbeidsdeltagelse, og spurt hvilke reformer som Høyre og
Fremskrittspartiet – som så ofte kritiserer opposisjonen for ikke
å være reformvennlig nok – har gjennomført som har noe i nærheten
av et slikt besparingspotensial. ABE-reformen blir dratt fram, og
den gir kanskje et par milliarder over mange år gjennom et rent
rammekutt. Så her får Siv Jensen anledning til å fortelle Stortinget
hvilke reformer som kan måle seg med pensjonsreformen i reell besparelse
på statsbudsjettet.
Statsråd Siv Jensen []: Jeg merker meg at når Arbeiderpartiet
skal diskutere reformer, har de egentlig bare ett svar, og det er
pensjonsreform – mens de i handling har stemt mot omtrent alle de
forslag denne regjeringen har lagt frem gjennom flere år, som har
handlet om å effektivisere, avbyråkratisere og forenkle.
Jeg brukte en
stor del av innlegget mitt på å snakke om akkurat dette spørsmålet,
for det er viktig. Det kommer til å bli enda viktigere i årene som
kommer, at vi tør å prioritere, at vi tør å diskutere hvordan vi
kan frigjøre handlingsrom nettopp for å kunne satse på å bedre velferden
i dette landet. Men da må også Arbeiderpartiet nå bevege seg fra
å ha en retorisk øvelse rundt spørsmål om reformer til faktisk å
stemme for dem. Hvis det vi ser, er et Arbeiderparti på vei dit,
ville ingenting ha gledet meg mer. Vi kommer nemlig til å trenge
mange flere reformer i tiden som kommer. Da må vi både gjennomføre
dem og stå ved dem når noen begynner å mislike dem.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsminister Erna Solberg []: Statsbudsjettet for
2018 legger til rette for fortsatt grønn økonomisk vekst, for nødvendig
omstilling, for flere i jobb og dermed et mer bærekraftig velferdssamfunn.
Norsk økonomi
er i et roligere farvann etter at vi har opplevd en brottsjø etter
at oljeprisen falt med over 70 pst. fra oljepristoppen i 2014. Det
vi ser nå, er at den økonomiske veksten er på vei opp, at ledigheten
er på vei ned, og at det skapes flere jobber. Prognosene tilsier at
i de kommende årene vil norsk økonomi vokse noe mer enn normalt.
Det er gledelig, ikke minst fordi økt økonomisk vekst gir et mer
bærekraftig velferdssamfunn. Det var riktig å bruke mer oljepenger
da vi skulle motvirke virkningene av oljeprisfallet. Nå er det riktig
at veksten i overføringene fra fondet blir mindre i årene fremover.
Når økonomien
vokser, må vi holde igjen på oljepengebruken og på offentlige utgifter,
først og fremst for å sikre den grunnleggende velferden vår og sørge
for at ikke for høy vekst i det offentlige truer konkurranseevnen
til norsk økonomi. Norsk næringsliv er grunnlaget for arbeidsplassene
både i dag og fremover. Det er derfor betryggende at regjeringens
innstramning i handlingsregelen får full tilslutning i Stortinget,
og at vi fortsatt ligger under handlingsregelen med dette budsjettet.
Det ville vært galt å øke den offentlige utgiftsveksten og finansiere
det med å inndra familiers kjøpekraft og bedrifters investeringskraft
gjennom økte skatter og avgifter, ikke minst i en tid etter at alle
partene i arbeidslivet har stilt seg solidarisk for å skaffe flere
jobber ved å ha moderate lønnsoppgjør. Økte offentlige utgifter
nå ville skapt færre jobber som bidrar til statsbudsjettet, og flere som
spiser av statsbudsjettet. På lang sikt undergraver det mulighetene
våre for å ha et bærekraftig velferdssamfunn.
Flere i jobb og
flere som jobber lenger, er det absolutt viktigste for å sikre et
bærekraftig velferdssamfunn. Derfor skal flere kvalifiseres til
jobb. Jobbene må være lønnsomme og grønne. Det styrker den økonomiske bærekraften,
det styrker den klimamessige bærekraften, og det styrker ikke minst
den sosiale bærekraften, fordi flere føler at de deltar, at de er
en del av samfunnet, at de har noe meningsfylt å gå til. Det vil
også gi færre fattige og mindre forskjeller. Skal det bli flere
jobber, må norsk økonomi fortsatt omstille seg. Omstillingen må
også bidra til at vi når klimamålene våre. Derfor gjennomfører vi
et grønt skifte, der klimautslippene reduseres samtidig som det
skapes nye arbeidsplasser.
I 2018 fullføres
skattereformen. Den gjør det mer lønnsomt for nordmenn å investere
i norske arbeidsplasser. Budsjettenigheten mellom Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti styrker også rammevilkårene for
gründere og innovative næringer. Maskinskatten skal fases ut – et
etterlengtet tiltak for å sikre flere investeringer i industri og
produksjon i hele landet.
Når man lytter
til debatten i dag – og jeg har lyttet til mange debatter i Stortinget
gjennom mitt politiske liv – hører man ofte debatter som preges
av krav om mer penger eller en kritikk av at tiltak er for små målt
i kroner og øre. Ja, ofte blir den politiske forskjellen dimensjonert
ut fra om man har fem millioner mer eller fem millioner mindre til
et tiltak. Men jeg må si at det er også mulig å få store resultater
ikke bare gjennom små beløp, men også gjennom å gjøre ting på en
annen måte.
La meg nå gi noen
eksempler fra budsjettet. Aktivitetsplikten for unge opprettholdes.
Det løftet vi pengene til kommunene med i fjor for å gjennomføre.
På lang sikt er det et viktig tiltak for å få unge som kan jobbe,
til å komme tilbake i arbeidslivet, enten gjennom arbeidstrening
eller kompetansehevende tiltak, eller motiveres for å gå tilbake
igjen til utdanning. Det vil bidra til at færre står utenfor i fremtiden,
flere er i arbeid og bidrar til å løfte samfunnet vårt. Fraværsgrensen
er et annet eksempel. Dagsfraværet er redusert med 40 pst. Det tror
jeg kommer til å bety at flere fullfører videregående skole i årene
som kommer.
Jeg tror at i
årene som kommer, bør vi være flinkere til å se på hvordan vi bruker
de pengene vi har i statsbudsjettet, mer enn bare å diskutere om
vi har lagt på fem eller ti millioner ekstra. For det er sånn at
det går an å ha et kritisk øye på hva vi bruker bevilgningene til
i dag, og det er resultatene som teller, ikke bevilgningsnivået.
Resultatene er det som er avgjørende også for om vi får et bærekraftig
velferdssamfunn.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Jonas Gahr Støre (A) []: Ja, det er resultatene som
teller og hva pengene går til. Jeg har lyst til å sette søkelyset
på et tema, kompetanse, som vi alle er enige om betyr mye. Særlig
ser vi nå betydningen av IKT-kompetanse, at vi utdanner unge mennesker
som kan satse på det gjennom sitt yrkesliv – på å løse store, viktige
oppgaver for landet vårt. Vi har de siste årene sett situasjonen
i sykehusene når helseregionene ikke har hatt kompetanse og har
måttet sette ut store oppdrag. Det å kjøpe tjenester fra utlandet
kan være bra også i sykehusene, men det har også noe å gjøre med
vår nasjonale beredskap og egentlig med vår kapasitet til å løse
store oppgaver selv.
Nå i helgen leste
vi om situasjonen innenfor den digitale beredskapen. I DN sto det
om hvordan Norges evne til å ivareta egen sikkerhet er alvorlig
truet av mangel på spisskompetanse innenfor kryptologi. Her har
regjeringen år etter år sviktet i å bevilge penger til nye studieplasser
innenfor IKT, og nå ser vi konsekvensene. Olav Lysne omtaler mangelen
som et «kjempeproblem» for norsk sikkerhet. Her er resultatene ikke
levert, pengene har ikke kommet fram, de unge har ikke blitt utdannet.
Hva tenker statsministeren å gjøre med det?
Statsminister Erna Solberg []: I dette statsbudsjettet
opprettes det faktisk en rekke flere IKT-studieplasser innenfor
alle de forskjellige IKT-utdanningene som et resultat av prioriteringer
som er gjort, og det er altså en økning i antallet IKT-plasser.
Det som er en
utfordring i det norske utdanningssystemet, er at selv om en under
denne regjeringen har økt betydelig innenfor de såkalte post doc.-stillingene og
innenfor doktorgradsstillingene som en del av opptrappingen som
vi har innenfor langtidsplanen for forskning, så ser vi at det er
en utfordring å få nordmenn til å gå videre i det høyere utdanningssystemet
og virkelig ta spisskompetanse.
Vi ser at mange
av dem som søker disse jobbene, kommer med annen lands bakgrunn
og ikke nødvendigvis kan sikkerhetsklareres for å komme inn i det
norske arbeidslivet. Det er en utfordring som vi må gripe fatt i,
men dette dreier seg ikke om basisantallet arbeidsplasser; dette
dreier seg om spisskompetansen på topp. Da jeg var og besøkte Gjøvik,
som har et flott identitetssystem-arbeid, så var det altså ingen
som hadde norsk bakgrunn som jobbet der. Det kommer til å være en
utfordring for sikkerheten. Det er en annen debatt enn den debatten
som Jonas Gahr Støre nå løfter.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Norges største fastlandsindustri
er næringsmiddelindustrien. Nesten 50 000 mennesker jobber i den
industrien, og en har arbeidsplasser rundt omkring i hele landet,
og det har vært en industri som har vært villig til å investere.
Derfor synes jeg det var helt utrolig at Erna Solberg som statsminister
kunne sette et godkjentstempel på et avgiftshopp på 2 mrd. kr –
over natta – til denne industrien, at Erna Solberg, som ofte snakker
om forutsigbarhet for norsk næringsliv, synes det er helt greit
at Freia får 360 mill. kr mer i avgift på ett fabrikkanlegg, at
Nidar får over 200 mill. kr i økt avgift på sine anlegg, og at Lerum
– som Erna Solberg var og besøkte før valget og på en måte solte
seg i glansen av investeringene – nå får en regning på over 16 mill. kr,
til det ene anlegget. Er dette ansvarlig, og kan Erna Solberg forklare
hvorfor det er klokt å føre denne typen avgiftspolitikk?
Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen foreslo
ikke en dramatisk økning i disse budsjettene, men vi har hørt på
det Stortinget har ønsket. Det har vært et klart og bredt flertall
i Stortinget som har ønsket en tydelig og klar økning i avgifter
rettet mot usunn mat, særlig snop og mineralvann. Det har kommet
til uttrykk i flere ulike partiers alternative budsjetter, og det
var en del av den diskusjonen man hadde i Stortinget rundt disse
spørsmålene, som resulterte i at man fulgte opp det som har vært
et tydelig Senterparti-krav over mange år. Og som representant fra
Hordaland, sammen med representanten Kjersti Toppe, har jeg sett overskriftene
hvor hun anklager regjeringen for ikke å ta usunne matvaner blant
f.eks. ungdom på alvor. Dette har altså Stortinget gjort i dette
budsjettkompromisset når de har lagt inn en betydelig økning i avgiftene
på dette området. Det er en konsekvens som også vil komme av nesten
alle andre alternative statsbudsjetter som er lagt frem her.
Jeg hører at Senterpartiet
nå ikke er enig i den politikken de har sagt tydelig flere ganger
tidligere, men det får vi heller ta på kvoten for snuoperasjonen
i Senterpartiet.
Audun Lysbakken (SV) []: Hvis regjeringen fortsetter
å la forskjellene øke i dag, får vi et kaldere samfunn i morgen.
Denne regjeringen har rigget skattesystemet for den økonomiske eliten,
systematisk skrudd ned eller fjernet skatt på det som de som har mest
i det norske samfunnet, henter inntektene sine fra. SV har lagt
fram en skattepolitikk som går i stikk motsatt retning; den er for
de mange, ikke for de få. Det vil bety at den typiske lønnstaker
med en inntekt under 600 000 kr sitter igjen med betydelig mer enn
med regjeringens opplegg. Regjeringens skattepolitikk er for de
få, ikke for de mange. En verftsarbeider som mister jobben, har
fått økt skatt på sluttvederlaget sitt, mens aksjemillionærene nå
altså er den gruppen som tilgodeses i dette budsjettforslaget.
Hvorfor er Høyre,
som påstår at de opptatt av skatteletter, så mye dårligere på skatteletter
til vanlige folk enn SV?
Statsminister Erna Solberg []: Jeg tror jeg og representanten
Lysbakken er enige om at det er en utfordring hvis ulikhetene blir
for store i et samfunn. Særlig er jeg opptatt av at når vi skal
bygge et bærekraftig velferdssamfunn, er den sosiale bærekraften
viktig. Den dreier seg om at ulikhetene ikke blir for store. Den dreier
seg ikke minst om at folk føler at de mestrer sitt eget liv, at
de kan delta i samfunnet, at de får en mulighet til å prøve seg.
Derfor vil vi nok ha en litt annen innfallsvinkel på hva som er
de store ulikhetsutfordringene.
Jeg synes f.eks.
at ulikhet i helse er en av de største utfordringene vi står overfor.
Den største forskjellen i Norge er i levealder basert på hvordan
livet ditt har vært. Den er oppe i nesten 15–20 år, basert på om
du har en god økonomisk bakgrunn eller om du har en dårligere økonomisk
bakgrunn – bare se på hvordan vi behandler folk med ulike helsesystemer.
Derfor synes jeg det vi gjør med å lage pasientenes helsevesen er
ekstremt viktig, at brukerne får lov å delta i utviklingen av helsevesenet. Man
får et større syn på det.
Derfor er det
å gripe fatt i fattige barn viktig. Derfor er arbeidssiden viktig.
For meg er faktisk det aller viktigste vi gjør, å sørge for at foreldre
kommer i jobb, sånn at barna deres ser at jobb lønner seg, og at
det er viktig for deres egen utvikling.
Trine Skei Grande (V) []: I valgkampen prøvde Venstre
å løfte det at vi i norsk skole i dag har veldig mange lærere som
underviser i fag de ikke har utdannelse til å undervise i. Det har
veldig ofte vært snakket om tidlig innsats i skolen, uten at man
helt tar inn over seg den rapporten som Barneombudet akkurat la fram,
som viser at to tredjedeler av dem som har spesialundervisning i
norsk skole, ikke har utdannelse til å gjøre det. Dette er de store
utfordringene i norsk skole. Lell ga Høyre seg i budsjettet, og
sa at vi skal ha en minstenorm på antall lærere i klassen. Da håper
jeg at statsministeren har en skikkelig god plan for å sørge for
at det er faglærte folk, og at det ikke blir en reform som gjør
at vi sender enda flere ufaglærte inn i norsk skole.
Statsminister Erna Solberg []: Nå er det slik at
representanten Skei Grande er en del av det forliket som har sagt
ja til en bemanningsnorm i skolen. I så måte deler vi vel ansvaret
for å sørge for at det blir en god reform for skolen, når vi har
sagt ja til det.
Jeg er enig i
representanten Skei Grandes skepsis i bunn, at det ikke er antallet
lærere som i utgangspunktet er utfordringen for tidlig innsats.
Det er målrettetheten i arbeidet som gjøres. Det er kunnskapen om
å jobbe med dem som har spesielle problemer. Det er f.eks. det å kunne
knekke koden på lesing og skriving – ulike metoder. Det er også
å sette inn et fagnivå for dem som jobber i skolen. Det er ganske
dramatiske tall, og de er ikke nye. Før har vi iallfall hatt tall
på at det er over 50 pst. som bare oppbevares når de får spesialundervisning.
Spesialundervisningen kan virke som om det i større grad er en ordning
for å holde barn med store behov ute av et klasserom enn å sørge
for at de får et hjelpetilbud. Jeg mener ikke at flere lærere er
til hinder for dette, men det betyr at vi er nødt til å være systematiske
for å få til nettopp målsetninger om å sørge for at de får ekstra
kompetanse for å jobbe med disse spørsmålene. Derfor er bl.a. en
videreføring av den store etter- og videreutdanningssatsingen vi
har, veldig viktig.
Knut Arild Hareide (KrF) []: Det svaret får meg til
å stille eit litt anna spørsmål til statsministeren, for statsministeren
hadde gleda av å kommentere ei meiningsmåling der alle dei fire
partia som har samarbeidd om budsjettet, går fram. Da sa ho:
«Jeg tror at folk ser at vi får
til politikk, og at de liker den politikken vi får til.»
Me veit bl.a.
at den saka folk liker, er at me no har fått på plass ei lærarnorm.
Det seier foreldra er bra, det seier lærarane er bra, det seier
elevane er bra – nettopp fordi me får ein god, tidleg innsats. Eg
synest det manglar litt begeistring for ei reform som me veit kan
bety så mykje for så mange elevar, og eg hadde derfor lyst til å
gi statsministeren moglegheita til å vise ein smule begeistring
for kanskje den største utdanningspolitiske reforma i dette årtusen.
Statsminister Erna Solberg []: Jeg er alltid – tror
jeg – mest opptatt av kvalitet og litt mindre av kvantitet. Det
er litt av utfordringen med en bemanningsnorm. Det er også sånn
at noen av de stedene i landet som har best skoleresultater, nå
vil få betydelig økt bemanning knyttet til dette, mens noen av dem som
hadde hatt behov for enda mer intensivitet, får nesten ingenting.
Det er litt av utfordringen i den forbindelse. Jeg tror vi skal
være ærlig – det er en utfordring. Det betyr ikke at det er til
hinder for å få til andre ting, for det er selvfølgelig bedre at
det er flere lærere. Men vi gjør en prioritering der de skolene
mine barn har gått på, skal få betydelig flere lærerårsverk til
tross for at de skårer høyt på alle sosiale indikatorer som finnes
i dette landet, mens der hvor man skårer lavt på alle, og hvor man
har den største frafallsprosenten, ikke nødvendigvis får det. Det
betyr for meg at det blir en utfordring å få det til. Den andre
utfordringen vi har, er å sørge for at vi likevel målretter, for
det er så mye mer enn bare lærerstillinger som må til for å sørge
for at de som er svakest, faktisk løftes i skolehverdagen.
Per Espen Stoknes (MDG) []: På NHO-konferansen sa
statsministeren at klimapolitikken blir betydelig skjerpet framover.
Nå har statsministeren fire år bak seg, og hennes regjering har
ført et tempo i klimapolitikken som i utregninger fra CICERO betyr
at vi vil bruke mer enn 2 300 år på å komme til lavutslippssamfunnet.
Årets statsbudsjett viser at regjeringen har tenkt å fortsette i
samme tempo framover, noe som tyder på at regjeringen har misforstått
dette med 2030 til å bety 2 030 år. I budsjettet finner vi ingen
ambisjon om økt klimainnsats. Det er ikke noen ytterligere vridning
av bilparken mot nullutslipp, ingen økning for utslippsfri maritim
sektor, og 95 pst. kutt i midler til karbonfangst og -lagring.
Spørsmålet er:
Hvordan forklarer Erna Solberg sammenhengen mellom det hun gjentatte
ganger sa i valgkampen, og årets statsbudsjett, og hvordan kan vi
styre i henhold til klimaloven uten et eget klimabudsjett, sånn som
Oslo nå har innført?
Statsminister Erna Solberg []: For det første går
nå utslippene ned i Norge. Utslippene i fjor gikk ned. Vi har altså
klart å snu utviklingen. De prognosene som er gjort om effekten
av dagens politikk, viser en dynamisk effekt. Det var 8 milliarder
i gap til 2020-målene da vi kom inn i regjeringen. Nå er det gapet
ned mot 2 millioner tonn i forhold til det. Det betyr at vi har
fått en ganske stor effekt av politikken, men den måten CICERO regner
på, betyr at de ikke regner noen dynamisk effekt av at teknologi
videreutvikles. Det er de klimatiltaksutredningene som er gjort,
som er prognosene for utviklingen fremover, for ny teknologi sprer
seg og blir mer dominerende for hvert eneste år.
I dette budsjettet
tar vi konsekvensene av ganske mye. Vi tar konsekvensene av at ferjeutgifter
blir større og dyrere fordi vi har stilt sterkere klimakrav. Derfor øker
vi pengene til fylkeskommunene knyttet til det. Vi øker Enova-overføringen,
som nå når det nivået som de fire partiene som har stått bak regjeringen,
faktisk sa vi skulle ha, men som den rød-grønne regjeringen sa nei
til da vi forsøkte å forhandle før klimaforliket.
Bjørnar Moxnes (R) []: Omfanget av kriminalitet i
arbeidslivet er økende, og det river ned ryddige vilkår i bransje
etter bransje. De seriøse firmaene som betaler tarifflønn, og som
betaler skatt, blir utkonkurrert av useriøse og til og med av kriminelle
nettverk, ofte med tilhold i Øst-Europa, som konkurrerer ut de seriøse
i næringslivet vårt. Det er nylig dokumentert i en bok om malerbransjen
at det er den albanske mafiaen som nå har veldig mye av malermarkedet
i Norge. En ser tilsvarende i mange andre bransjer også.
Mange har etter
hvert innsett at den viktigste kraften for lov og orden i arbeidslivet
er å ha sterke fagforeninger, klubber til stede på arbeidsplassene,
byggeplassene, som kan ta det opp dersom det er ulovligheter som foregår.
Den billigste formen for et slags borgervern er derfor å styrke
fagbevegelsen landet rundt.
Hvorfor er regjeringen
mot å øke fagforeningsfradraget i budsjettet? Det ville vært en
billig måte og også motvirket sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen har en
ambisiøs og aktiv politikk mot arbeidslivskriminalitet som jeg tror
er betydelig mer målrettet enn generelt å øke fagforeningskontingentfradraget
i budsjettene. Det er bl.a. å jobbe overfor EU, som vi nå har gjort, med
et eget initiativ knyttet til ni forskjellige tiltak. Det er for
å bidra til at det vi nå ser som en erfaring fra vårt arbeidsmarked
med tanke på grensene – når det er grenseoverskridende, og hvor
vi får problemer med oppfølgingen i andre land – faktisk fokuseres,
ved å sørge for at EU bidrar til bedre samarbeid mellom de nasjonale
tilsynsorganene, ved å sørge for at vi har et felles ID-kontrollsystem
i hele Europa sånn at vi på en arbeidsplass faktisk vet hvem som
er der, har kontroll over dem som er der, og at vi følger de finansielle strømningene,
f.eks. på lønninger og annet, og har felles regler for det når folk
går over grensene. Dette er initiativ som hvis vi får gjennomslag
i EU, faktisk vil bidra til at kontrollsystemene våre fungerer langt
bedre, og jeg tror dette er mer målrettet – samtidig som det er
godt kontrollarbeid – enn å øke fagforeningskontingenten.
Presidenten: Replikkordskiftet
er slutt.
Jonas Gahr Støre (A) []: Norge er et land preget
av mindre forskjeller og et sterkere samhold enn mange andre land.
Vi har mange i arbeid og en sterk velferdsstat.
Statsbudsjettet
for 2018 bekrefter at arbeidsledigheten er på vei ned, og veksten
i norsk økonomi på vei opp. Det er bra.
Men hever vi blikket
litt utover 2018, ser vi at noen av de største utfordringene Norge
har stått overfor på mange år, nå rykker nærmere. Det preger inngangen
til denne stortingsperioden. Oppgavene vi står overfor, er store,
mange og viktige. Det burde preget statsbudsjettet for neste år
fra regjeringen, men det gjør det ikke. La meg nevne fire eksempler:
-
Vi
må snu trenden med stadig flere som ikke får jobb, eller kun får
utrygge jobber.
-
Vi
må få frafallet i skolen ned og gi flere unge en god start på livet
og arbeidslivet.
-
Vi
må gi omsorg av bedre kvalitet til flere eldre.
-
Vi
må i denne stortingsperioden komme i gang med vesentlige reduksjoner
i klimagassutslippene. Det haster om vi skal nå de mål Stortinget
har satt om 40 pst. kutt innen 2030.
Arbeiderpartiet
har lagt fram et alternativt budsjett, som svarer på disse fire
utfordringene. Vi prioriterer annerledes. De av oss med mest betaler
noe mer til fellesskapet. Det gir rom for satsinger.
Vi bruker 2,5 mrd. kr
mer enn Høyre og Fremskrittspartiet for å få flere i arbeid og færre
på trygd, økt bruk av lønnstilskudd og arbeidsmarkedstiltak, aktivitetsreform
for unge, strategiske satsinger på havnæringene, på nullutslippsferger,
på miljøteknologiordning – listen er lang.
Vi bruker betydelig
mer, og det går til formål, statsminister, som gir resultater på
fellesskolen og vår felles helse- og omsorgstjeneste og billigere
barnehager. Vi har tusen nye lærere i 1–4. klasse, lærersatsing
som virkelig monner, tre tusen nye studieplasser – tusen av dem til
det strategisk viktige IKT-området – 1 mrd. kr mer til sykehusene
og en storsatsing på teknologi i eldreomsorgen. Vi investerer også
i klimatiltak som monner, vi investerer mer i kollektivprosjekter
i byene, i jernbane mellom byene og i fangst og lagring av CO2 og mer til.
Hva så med det
statsbudsjettet som Høyre og Fremskrittspartiet la fram? Det tar
ikke grepene som trengs. Igjen må vi si i en finansdebatt at Venstre,
og særlig Kristelig Folkeparti, har fått rettet opp noen av de mest
uheldige utslagene av Høyre og Fremskrittspartiets politikk. Igjen
må vi også si: Regjeringens budsjett øker forskjellene i Norge.
På altfor mange områder prioriterer budsjettet de få, ikke de mange.
Skatteopplegget har en gjenkjennelig usosial profil, og utgiftssiden
preges av smålige kutt i ytelsene til noen av dem som har minst
fra før, som mottakere av dagpenger.
Og budsjettet
har, igjen, en svak distriktsprofil. Det retter vi i vårt budsjett
opp ved å si nei til skatteøkningene for pendlere og ved å investere
1,6 mrd. kr mer til bredbåndsutbygging, kystsatsing, regionale utviklingsmidler
og mer til.
Til tross for
høy pengebruk bruker regjeringen ikke de store pengene på de virkelig
store oppgavene, som å få flere i jobb og færre på trygd, som tidlig
innsats i skolen for å få frafallet ned, som virkelig å ruste omsorgssektoren
for doblingen i antall eldre som nå kommer i løpet av en generasjon.
Det er skuffende, men det er ikke overraskende. I forrige stortingsperiode
brukte Høyre og Fremskrittspartiet over tusen nye oljemilliarder
spredt på mange områder, men uten å kunne vise til én stor velferdsreform.
Etter den høsten
vi nå legger bak oss, er det med respekt å melde enda mindre grunn
til å være overrasket over at det har gått trått og smått. Ingen
nye visjoner eller satsinger, ingen ny giv på de store områdene
som arbeid, skole, omsorg og klima, ingen ny regjeringsplattform
og ingen avklaring om hvem som en gang skal sitte i regjering.
Norge kan bedre.
Og selv om Venstre og Kristelig Folkeparti denne gangen sikrer regjeringspartiene
flertall for et svakt budsjett, vil jeg avslutte med å gjenta løftet
fra trontaledebatten tidligere i høst: Arbeiderpartiet vil som det
største opposisjonspartiet framover gjøre det vi kan for å trekke
politikken i endret retning inn mot sentrum-venstre. Vi vil bruke
de mulighetene som åpner seg i det nye stortinget for å bygge nye
flertall – i enkeltsaker, og i sum og over tid for en politikk som
virkelig satser på norske fortrinn, våre unge, folk på jobb, familiene,
et trygt arbeidsliv og et nyskapende arbeidsliv og jobber og verdiskaping
i hele landet – ikke minst løftet av våre unike naturressurser som
en storsatsing på havnæringene, på den blå og den grønne bioøkonomien.
Det må til for at Norge skal forbli et land med små forskjeller,
like muligheter og et sterkt fellesskap.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Trond Helleland (H) []: Jeg har sett gjennom de siste
budsjettdebattene og har registrert at Jonas Gahr Støre var svært
bekymret over landets utvikling, men dette skulle velgerne rette
opp ved valget i september. Velgerne ville det annerledes. Arbeiderpartiet
er fortsatt i opposisjon, Høyre er i posisjon. Arbeiderpartiet ga
ikke de svar velgerne ville ha. De brukte tiden i opposisjon på
å kritisere og ikke utvikle egen politikk. Jeg synes vi nå er akkurat
der vi var før valget. Det er den samme leksa om igjen.
Et eksempel: Da
vi var her i forbindelse med revidert, brukte Arbeiderpartiet veldig
mye tid på Nasjonal transportplan. De hadde løftet fram 27 veiprosjekt
som de skulle forsere, som skulle koste 7 mrd. kr. Det var et problem
med det, for det kostet 50 mrd. kr å forsere dem. Hva er fasiten
nå, etter dette store valgløftet? Jo, Arbeiderpartiet bevilger ikke
mer til veier. De kutter i Nye Veier med 60 mill. kr, og de kutter
500 mill. kr i bompengereduksjon utenfor byene. Viser ikke dette
at Arbeiderpartiet ikke har noen klar linje, at de gir valgløfter
som de bryter to måneder etter valget?
Jonas Gahr Støre (A) []: Nei, det viser ikke det.
Vi tar tak i det store temaet «norsk infrastruktur» og satser på
områder som regjeringen bevisst har underspilt i sitt forslag. Vi
satser på kysten. Vi satser på havnene. Vi satser på bredbånd. Vi
satser på områder som er viktige for å få hele Norge til å fungere.
Samtidig er det stor aktivitet både på veier og på jernbane, men på
disse områdene har regjeringen kuttet, ikke satset, og blitt hengende
etter, og det retter vi opp.
Atle Simonsen (FrP) []: Arbeiderpartiet gikk på et
solid valgnederlag. I selvransakelsen etterpå har man forsøkt å
redusere dette til å handle om dårlig kommunikasjon, at man ikke
har fått fram budskapet, at velgerne ikke oppfattet ting riktig,
og at man hadde feil retorikk og feil taktikk. Men har representanten Gahr
Støre noen gang tenkt tanken at det ikke er på grunn av feil retorikk,
men feil politikk at han og Arbeiderpartiet tapte valget? Sammen
med Trond Giske argumenterte representanten Gahr Støre gjennom hele valgkampen
for at skattene skulle øke med 15 mrd. kr, og de fordelte til og
med disse i løpet av valgkampen. Det var faktisk helt nødvendig
og rettferdig, mens skatteletten til regjeringen var uansvarlig,
usosial og urettferdig. Når Arbeiderpartiet nå forlater og begraver
den tomme retorikken om at 1 kr mindre i skatt er 1 kr mindre til
velferd, og stemmer for om lag 15 mrd. kr av regjeringens skattekutt,
betyr det at man anerkjenner at man kan redusere skatter og øke
velferden samtidig?
Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg tror Arbeiderpartiet
har vært langt mer brutal i sin egen evaluering enn det representanten
Simonsen nå sa. Det er helt åpenbart at vi har utfordringer når
det gjelder politikk og det å nå velgerne med viktige budskap. Så
det jobber vi med på bred front.
Jeg tror at det
å love mer velferd og mindre skatt over tid ikke er mulig. Det var
mulig i forrige periode, for man kunne pøse på med oljepenger og
dekke over. Det kommer ikke til å bli slik i årene som kommer. Det
budskapet står fast. Så tenker jeg om skatt: så mye som nødvendig
og så lite som mulig. Derfor har vi sagt inntil 15 mrd. kr. Vi viser
i vårt budsjett at gjennom omprioriteringer og ved at noen av oss
betaler noe mer, de med de høyeste formuene, får vi til kraftfulle
satsinger på områdene arbeid, kompetanse, helse og omsorg og klima. Det
er satsinger som er nødvendig for at forskjellene ikke skal øke,
for at tilliten skal bevares, og for at vi løser noen av de store
oppgavene vårt samfunn står overfor.
Heidi Greni (Sp) []: Arbeiderpartiet og Senterpartiet
står sammen om at kommunesammenslåinger skal skje gjennom lokalt
initiativ og frivillighet. En gang mente regjeringspartiene det
samme, men de endret strategi da kommunereformen møtte massiv motstand
blant innbyggere og lokalpolitikere. I tillegg til at de har brukt
tvang i en rekke tilfeller, har regjeringen også innført nye og
veldig spesielle økonomiske støtteordninger for å fremme reformen.
De har innført såkalt regionsentertilskudd som skal tilfalle dem
som ble 8 000 innbyggere etter at de ble sammenslått i 2017, og
de har fritatt sammenslåtte kommuner fra effekten av endringer i
inntektssystemet. Regningen går til små og mellomstore kommuner.
For 2018 tas 454 mill. kr
fra det generelle innbyggertilskuddet til kommunene for å premiere
sammenslåtte kommuner. Det er penger som skulle fordeles etter utgiftsbehov
for å gi likeverdige tjenester til innbyggerne i hele landet, men
som nå har blitt premiepenger til dem som slår seg sammen. Hva er
Arbeiderpartiets holdning til denne måten å drive fram målene om
færre kommuner på?
Jonas Gahr Støre (A) []: Det å bruke økonomiske midler
som tvang, til å tvinge kommuner til å slå seg sammen mot deres
vilje, er vi imot. Så må vi utvikle kommunefinansieringen vår slik
at vi sikrer at våre kommuner, små eller store, kan løse de mange oppgavene
de er tillagt. Det kan gjelde de aller største blant kommunene,
som den byen vi nå er i, eller mindre kommuner. Så må vi også være
i stand til å fange opp at størrelsen på kommunene endrer seg. Folk
flytter, og vi må ha et kommunefinansieringssystem som kan ta høyde
for at vi løser oppgavene på best mulig måte. Men det å sette kommunene
i en tvangssituasjon for å slå seg sammen ved å endre finansieringsopplegget
er ikke en klok måte å gå fram på.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Som representanten
Gahr Støre er klar over, har den sittende regjeringen kuttet skattene
med 23,4 mrd. kr. Det gir 23,4 mrd. kr mindre til folks velferdstilbud
med en rekke usosiale kutt, som f.eks. kuttet i pleiepengene. Regjeringens
skatteopplegg er å rigge systemet for dem med mest fra før. Norges
aller rikeste har fått 160 ganger så mye i skattelette som folk
flest. Det gir økt ulikhet i makt og rikdom. SV har foreslått et
budsjett for de mange, ikke bare for de få – for å bekjempe de økende
forskjellene.
Arbeiderpartiet
lovet i valgkampen å øke skattene med 15 mrd. kr, men nå ser vi
at Arbeiderpartiet har levert et alternativt budsjett hvor økningen
er på 4,5 mrd. kr. En rekke usosiale kutt og endringer som har blitt
gjennomført, har ikke blitt snudd med dette budsjettet, f.eks. arveavgiften.
Nær 77 av Norges 100 rikeste er arvinger. Mitt spørsmål er: Hvordan
er det med representantens selvtillit når det gjelder å bekjempe
de økende forskjellene med en så forsiktig endring i skatteopplegget
som Arbeiderpartiet foreslår?
Jonas Gahr Støre (A) []: Takk, selvtilliten er grei.
Vi går gjennom en ransakelse etter valget. Det står egentlig ikke
på selvtilliten, men den må kobles opp mot politisk klokskap.
Vi var mot mange
av de kuttene som ble gjennomført – ikke alle, men mange av dem.
Vi bidro til en skattereform. I motsetning til SV gikk vi inn og
fullførte en skattereform som vår regjering, der også SV satt, tok
initiativet til, som gjør det bedre for bedriftene våre og samtidig
ivaretar rettferdighet og bedre beskatningssystem når det gjelder
eiendom og andre verdier.
Så må vi konstatere
at velgerne har valgt en regjering tilbake igjen til tross for de
skattekuttene som øker forskjellene. Vi kommer til å fortsette å
kjempe mot det, men det betyr ikke at vi samtidig kan si at alt
som er foreslått, kan reverseres. Det er ikke bare gjennom skatt vi
bekjemper økte forskjeller, men også i vårt skatteopplegg viser
vi til at de med sterkest skuldre kan betale noe mer. Da får vi
rom for store satsinger, men det er en lang rekke andre ting som
trengs for å bekjempe forskjellene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er slutt.
Trond Helleland (H) []: Først har også jeg lyst til
å takke Kristelig Folkeparti og Venstre for at de nok en gang har
inngått budsjettavtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Når jeg
hører opposisjonen, som nå har brukt tid på å ta replikker på Jonas
Gahr Støre, viser det at det bare er ett reelt alternativ nå, og
det er at den regjeringen vi har, med samarbeidspartnere, skal fortsette.
Det virker ikke som om det er noen spesiell glede over å kunne samarbeide
på den andre siden, og det tar vi med oss som en god start på denne
perioden.
Vi har lagt bak
oss et stort oljeprisfall – det største på 30 år. Ledigheten har
begynt å gå ned, veksten går opp, og det skapes flere jobber. Vi
har styrt trygt gjennom en krevende tid.
Nå går vi inn
i bedre tider, og da må vi holde igjen på pengebruken for ikke å
legge press på kronen, renten og konkurranseevnen til norske bedrifter.
Slik støtter vi opp under omstillingen og legger til rette for at
den positive utviklingen i norsk økonomi kan fortsette.
Statsbudsjettet
for 2018 er et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb og et
bærekraftig velferdssamfunn. Hovedinnretningen fra regjeringens
budsjettframlegg ligger fortsatt fast.
Det skal investeres
i nye sykehus, veier og jernbane skal bygges ut og Forsvaret rustes
opp. Satsingen på forskning og utvikling fortsetter. Prioriteringene
bærer bud om at regjeringen ønsker å satse på en politikk som sikrer
et bærekraftig velferdssamfunn. Regjeringens politikk støtter opp
under aktivitet, arbeid og omstilling. Etter flere år med kraftig
økning i bruken av oljeinntekter tilsier utsiktene for norsk økonomi
at finanspolitikken normaliseres i 2018. Det er nå en god økonomisk
utvikling i hele landet. Derfor legges det opp til en nøytral finanspolitikk.
Bruken av oljeinntekter tilsvarer 2,9 pst. av kapitalen i Statens
pensjonsfond utland. Innretningen av budsjettet, med skattelettelser,
satsing på infrastruktur, forskning og innovasjon, støtter opp under vekst
og omstilling. Det samme gjør pengepolitikken, der en svakere krone
enn før oljeprisfallet styrker næringslivets konkurranseevne.
Regjeringen fortsetter
gjennomføringen av skattereformen i tråd med enigheten vi fikk i
Stortinget i forrige periode. Selskapsskattesatsen har blitt redusert
fra 28 pst. i 2013 til 23 pst. i 2018. Det gjennomføres også lettelser
i formuesskatten, som vil styrke norsk privat eierskap og vri investeringene
fra eiendom til arbeidsplasser ved at verdsettingsrabatten for aksjer
og driftsmidler økes fra 10 pst. til 20 pst. i 2018. Regjeringen
gjennomfører også flere tiltak som bidrar til å utvide skattegrunnlaget
og forbedre skattesystemet.
I tråd med regjeringens
politiske plattform og budsjettene for de tre siste årene fortsetter
satsingen på helse, samferdsel, utdanning og kommunale tjenester.
På denne måten prioriterer vi de velferdsordningene folk er avhengige
av, samtidig som vi legger til rette for å styrke Norges vekstevne
på sikt. Budsjettforslaget innebærer også en fortsatt innsats for
å bedre tryggheten og beredskapen i landet, bl.a. gjennom investeringer
i infrastruktur for politiet og Forsvaret.
Opposisjonspartiene
har lagt fram sine alternative statsbudsjetter. Jeg har merket meg
at andre partier ønsker å øke den offentlige utgiftsveksten og finansiere
det med å inndra privat kjøpe- og investeringskraft gjennom økte
skatter og avgifter. Det er ikke riktig medisin for å skape nye
jobber i Norge.
Debattene i media
har vært lite preget av nye ideer til bedre løsninger fra opposisjonen.
Tvert om har mange opposisjonspartier ført en kamp for å sikre at
alt skal være som det alltid har vært. Det er derfor verdt å minne om
de utfordringene vi står overfor i årene som kommer.
Handlingsrommet
i norsk økonomi fram mot 2030 vil bli trangere i møte med at vi
får mange flere eldre over 80 år, at vi skal gjennomføre en overgang
til lavutslippssamfunnet og omstille norsk økonomi fra olje og gass
til nye næringer.
I årene som kommer,
tror jeg norsk politisk debatt vil preges mer av disse problemstillingene.
Prioritering, reformering og modernisering vil kanskje igjen bli
viktige honnørord. Når Høyre og Fremskrittspartiet velger å prioritere
og å modernisere, gjør vi det for å bevare Norge som verdens beste
land å bo i. Vi har gitt skattelettelser og satset på næringsrettet
forskning fordi vi ønsker å skape flere jobber. Vi har aktivitetsrettet
ytelser og har satset på kunnskap i skolen for å få flere i arbeid.
Hvis alle som kan jobbe, er i arbeid, har vi råd til å hjelpe dem som
trenger det mest i Velferds-Norge.
Det er derfor
med optimisme og framtidstro Høyre ønsker å bygge framtidens Norge
– et Norge som skal være grønnere, smartere og mer mangfoldig enn
i dag, et Norge hvor de som kan jobbe, forsørger seg selv og deltar
i samfunnet. Det vil være et Norge som er i bedre forfatning enn
det vi selv overtok fra våre foreldre. Det vil være et bærekraftig
velferdssamfunn. Det er det dette budsjettet er et skritt mot.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Hadia Tajik (A) []: Høgre hevdar ofte at dei er eit
næringsvenleg parti, og at noko av det også handlar om å vera føreseieleg
for næringslivet. Men no får me altså – på femte året – eit budsjettforlik
mellom regjeringspartia og samarbeidspartia på Stortinget der det
slett ikkje er første gongen at forhandlingane i Stortinget i siste
runde endar opp med ei uvarsla og totalt uventa avgiftsendring som
har betyding for norsk næringsliv. I 2015 var det plastposeavgifta,
i 2016 var det flyseteavgifta, og dette årets juleoverrasking var
altså ein ganske plutseleg auke i sukkeravgifta.
Spørsmålet mitt
til representanten Helleland er då: Meiner han sjølv at dette er
ein føreseieleg måte å driva næringspolitikk på?
Trond Helleland (H) []: Nei, det mest forutsigbare
ville vært å ha en flertallsregjering, som hadde kunnet lagt fram
et budsjett uten at Stortinget og – jeg holdt på å si – demokratiet
hadde pirket borti det. Men det vi har gjort denne gangen, er å
pålegge en avgift som jeg hadde oppfattet at det var ganske bred
enighet om i Stortinget. Det er litt diskusjon om innretningen,
men jeg la merke til at Arbeiderpartiet brukte omtrent det samme
beløpet, kanskje litt mer, på å gjøre noe tilsvarende med momsen
på sukkerholdige varer.
Dette er en avgift
som naturligvis ikke var et primærforslag fra regjeringen, men som
jeg mener også kan bidra til bedre folkehelse, og som er noe jeg
tror ville presset seg fram på et eller annet vis.
Problemet som
Tajik tar opp, er at når man har en mindretallsregjering, som Arbeiderpartiet
hadde før de fikk åtte år med flertallsregjering, må man ha forhandlinger
i Stortinget. Det kan bidra til at det kommer avgifter som ikke
var varslet, og det er en uforutsigbarhet som vi må leve med i et
demokratisk system.
Hadia Tajik (A) []: Forskjellen på det som Arbeidarpartiet
har føreslått, og det som regjeringa no kjem til å innføra, er korleis
ei næring stiller seg til ei momsendring som slår ut på utsalsleddet,
samanlikna med ei avgift som går direkte på produsentane. Det er det
som er realiteten i det regjeringa no kjem til å gå inn for, og
som samarbeidspartia støttar oppunder. Det inneber f.eks. at tradisjonsrike
produsentar som Oskar Sylte kan måtta leggja ned, som Romsdals Budstikke melde
i førre veke.
Hovudkritikken
min er nettopp at det ikkje er føreseieleg: Avgifta kjem plutseleg,
utan forvarsel, og ho gjeld ei lang rekkje aktørar. Eg er litt overraska
over at regjeringa ikkje har lært, og at dei ikkje klarer å planleggja
betre.
Eg må nesten spørja
om representanten Helleland kan fortelja om det er delar av næringslivet
som på nokon måte er freda for plutselege avgifter i framtidige budsjettforhandlingar,
eller om alle delar av norsk næringsliv nå er nøydde til å stålsetja
seg for den uføreseielege situasjonen som han beskriv.
Trond Helleland (H) []: Jeg blir nesten rørt når
representanten Tajik framstår som den store forsvareren av norsk
næringsliv og den som skal bidra til forutsigbarhet, når Arbeiderpartiet
i valgkampen gikk ut med klare løfter om økning av skattene på 15 mrd. kr,
som de riktignok ikke klarer å levere alt nå – heldigvis – men som
stadig er ute etter å ta norsk næringsliv. Så er plutselig Arbeiderpartiet
de som skal belære Høyre om hvordan man skal drive næringsvennlig politikk.
NHO og de store
organisasjonene er godt fornøyd med denne regjeringens politikk.
Vi har – sammen med Arbeiderpartiet – satt ned selskapsskatten.
Vi har tatt store grep for å få ned formuesskatten. Vi har lagt
til rette for å skape bedre vilkår for næringslivet. Det går faktisk
så det suser i norsk næringsliv nå. Vi har økning i sysselsettingen,
arbeidsledigheten går ned. Vi har en god utvikling som gjør at norske
eksportbedrifter gjør det bedre enn noen gang. Så jeg tror de er
fornøyd med utviklingen i norsk politikk.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Det er mye man skal
høre i stortingssalen, f.eks. at Høyres parlamentariske leder er
rørt over at tidenes høyeste avgiftsøkning – på 83 pst. – er gjennomført.
Han burde vært flau, og han burde si: I all verden – hva er det
Høyre bruker sine stemmer på når de skal øke avgiftene med 360 mill. kr
bare til Freias anlegg? Jeg, som en gang var en ung og lovende Unge
Høyre-leder, hadde aldri trodd at jeg skulle bruke min makt til
å innføre 200 mill. kr mer i avgift på Nidars anlegg i Trondheim eller
16 mill. kr mer på Lerums anlegg i Sogndal.
Dette er en fullstendig
uansvarlig politikk, og det er Høyres ansvar. Det er flest stemmer
fra Høyre til dette forslaget, deretter fra Fremskrittspartiet,
og Senterpartiet har aldri fremmet det, uansett hvor mange ganger Helleland
sier det.
Hva er grunnen
til at Høyre bruker sin makt til å gjennomføre en avgiftsøkning
på 83 pst. på Vitaminbjørner, mens sjokoladekjeks får unntak?
Trond Helleland (H) []: Jeg vet ikke om representanten
Slagsvold Vedum blander sammen begrepene «rørt» og «røre», for det
var mye rør i dette innlegget fra representanten. Jeg var rørt over
Hadia Tajiks omsorg for norsk næringsliv. Jeg synes naturligvis
ikke noe spesielt om at vi må øke sukkeravgiften så mye som representanten
Slagsvold Vedum påpeker, men det er en del av et budsjettforlik,
og vi kan leve godt med det, spesielt fordi vi vet at både Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og andre i denne salen har krevd at man skal sette opp
avgiftene på usunn mat, deriblant sukker. Så dette er en tilpassing
jeg tror vi kan ta. Jeg håper virkelig at vi kan få både pærebrus
og ananasbrus framover, og jeg skal bidra til å øke omsetningen
ved å kjøpe noen flasker av det, som Hadia Tajik var opptatt av.
Lars Haltbrekken (SV) []: Klimaendringene er, som
vi har hørt tidligere i dag, allerede i gang og vil ramme de mange
som kommer etter oss. Derfor må alle statsbudsjett være tidenes
miljøbudsjett – for de mange, ikke for de få. I dag styrer regjeringen med
stø kurs mot å bryte Stortingets klimaforlik om store kutt i de
norske utslippene innen 2020. Derfor vil jeg spørre Høyres Helleland:
Hvor store utslippskutt kan vi forvente av regjeringens budsjettforslag,
og hvor mye større blir kuttene etter enigheten med Venstre og Kristelig
Folkeparti?
Trond Helleland (H) []: Jeg vil egentlig si at denne
regjeringen har vist gjennom fire år at vi har klart å styre dette
på en god måte. Klimautslippene, både i kvotepliktig og i ikke-kvotepliktig
sektor, går ned i Norge. Det er en helt annen utvikling enn den
som var under åtte år med SV i regjering.
Vi har en elbilpolitikk
som er offensiv, vi har en klimapolitikk som er offensiv, vi har
Parisavtalen. Vi kommer til å jobbe beinhardt for å få til dette.
Og som jeg sa i mitt innlegg: Vi trenger en omstilling i dette landet,
og da må alle bidra, også for å få til en grønnere vekst i årene
framover. Det har vi lagt godt til rette for gjennom de omstillingspakkene
vi har lagt opp til, både satsing på forskning og utvikling, fornybar
energi, elbilpolitikk og andre ting. Så jeg mener vi er på god vei.
Jeg tror SVs bekymringer
– som alltid – overstiger det som er realiteten. Vi er på god vei,
og vi bidrar til å få klimautslippene ned.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg er både glad og stolt
over at vi for femte år på rad sikrer flertall for et nytt statsbudsjett,
og over at de viktigste satsingene til Fremskrittspartiet og Høyre
i regjering kan fortsette også inn i 2018. Takk til de partiene
som har bidratt, og som også setter sine avtrykk på budsjettavtalen
for neste år. Situasjonen i Stortinget er annerledes nå sammenlignet
med forrige periode, men det ikke-sosialistiske flertallet viser
vilje og evne til å etablere flertall for hovedrammene i budsjettet
for neste år.
Så virker det
som om opposisjonen, i hvert fall noen i opposisjonen, er veldig
overrasket over at Fremskrittspartiet ikke har vunnet alt i budsjettforhandlingene. Men
det er jo ikke på den måten forhandlinger foregår eller bidrar til
enighet, verken i Stortinget eller utenfor. Forhandlinger er nettopp
å gi og ta for å sikre helheten og etablere flertall for et best
mulig budsjett som fortsatt tar Norge i riktig retning.
Vi har vært gjennom
krevende tider de siste årene med kraftig oljeprisfall, og mange
har mistet jobben. Dette har vi styrt trygt gjennom. Utsiktene er
lysere enn på lenge: Veksten i økonomien tar seg opp, arbeidsledigheten
synker – den har sunket jevnt og trutt de siste elleve månedene
– og vi ser en positiv utvikling i sysselsettingen. Dette viser
nettopp at politikken har vært riktig utformet siden 2013.
Det er viktig
for Fremskrittspartiet å være en del av dette flertallet og sikre
forutsigbarhet, for vi trenger flere arbeidsplasser, og næringslivet
og bedriftene trenger gode rammebetingelser. Det er nettopp det
denne regjeringen har levert og skal levere fremover. Alternativet ville
vært et Arbeiderparti-styre som skifter standpunkt nesten fra dag
til dag. Det er nok å nevne kommunereform, skattenivå og nå sist
også asylpolitikken. Det eneste de var helt sikre på i valgkampen,
var at de ville øke skattene med 15 mrd. kr. De visste ikke helt
hvorfor, og de visste ikke hva de skulle bruke pengene på. Heldigvis
fikk ikke Arbeiderpartiet flertall. Det ville vært ganske alvorlig
for norske bedrifter og arbeidsplasser, det ville kunne ført til
at det hadde blitt vanskeligere å etablere bedrifter, flere ville
flagget ut av Norge, og flere arbeidsplasser ville blitt borte.
Heldigvis ser det ut til at også Arbeiderpartiet har forstått dette
når de nå etter valget har sagt at de ikke vil øke skattene så mye
likevel. Så kom det da noe godt ut av denne valgkampen.
Fremskrittspartiet
er opptatt av trygghet for vanlige folk. Derfor er vi glade for
at justis- og beredskapssektoren er styrket betydelig de siste årene.
Vi har sørget for langt flere politifolk ute i gatene, og vi har
sørget for nytt utstyr til politiet. Dette er helt avgjørende for
at politiet skal være i stand til å møte de økende truslene vi står overfor,
på en best mulig måte. Forsvar og heimevern har fått nytt utstyr,
og de til dels tette skottene som har vært mellom politi og forsvar,
bygges ned for å få en bedre koordinering av ressursene. Dette arbeidet
vil Fremskrittspartiet videreføre, og vi skal jobbe hardt hver eneste
dag for at politi og beredskap skal være best mulig for innbyggerne
i Norge. Jeg er også glad for at vi i statsbudsjettet for 2018 legger
inn nok penger til at alle nyutdannede neste år vil kunne tilbys
jobb innen politiet.
Jeg er helt sikker
på at vanlige folk også vil føle seg langt tryggere etter hvert
som man ser de positive effektene av den nærpolitireformen som nå
innføres, og som skal bidra til at politiet også kan konsentrere
ressursene i politi og påtalemyndighet om å bekjempe det som er en
økende form for avansert kriminalitet, og som ikke nødvendigvis
er det vanlige folk opplever i sin hverdag, men som allikevel er
til stede, og må bekjempes.
Noe av det viktigste
vi politikere gjør, er å legge til rette for at folk får behandling
når de blir syke eller ikke klarer å ta vare på seg selv. Jeg er
veldig stolt over at Fremskrittspartiet har fått til en økt pasientbehandling på
norske sykehus hvert eneste år i denne perioden. I 2018 skal det
fortsatt økes – det er lagt opp til en ytterligere vekst fra regjeringens
side på ca. 2 pst. Det er viktig for den enkelte. Det er viktig
at vi får redusert helsekøene fordi vi har lagt om politikken, og
det er også viktig for samfunnet som helhet, for det bidrar til
at flere kommer raskere tilbake i jobb, og at de slipper å gå sykmeldt i
en lang periode.
Statsbudsjettet
for 2018 er et budsjett som bygger landet for fremtiden, og som
ivaretar behovene til vanlige folk uten at de må betale for mye
i skatt. Dette er en linje som Fremskrittspartiet vil fortsette
å satse på fremover.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Hadia Tajik (A) []: Representanten Limi snakka litt
om vanlege folk, og det er det eg har tenkt å spørja om også. Representanten
Limis parti var ein gong kjent som partiet for sterk nedsetjing
av skattar, avgifter og offentlege inngrep. Men dei åra leiaren
av Framstegspartiet har vore finansminister, har avslørt at sanninga
er ganske dramatisk annleis. For mens dei som har mest frå før,
har fått raust med skattekutt, har budsjettforliket ført til at
netto avgiftsaukingar med Framstegspartiet i regjering med god margin
passerer 6 mrd. kr.
Mitt spørsmål
til representanten Limi er: Korleis meiner han at ein netto avgiftsauke
på godt over 6 mrd. kr, med leiaren av Framstegspartiet som finansminister,
er noko som kjem folk flest til gode?
Hans Andreas Limi (FrP) []: Avgiftsøkninger kommer
ikke folk flest til gode. Men det som er resultatet etter at vi
kom i regjering i 2013, er nettopp at vi har klart å få til en reduksjon
i skatter og avgifter på nesten 25 mrd. kr., deriblant en reduksjon
i inntektsskatten på godt og vel 8 000 kr for vanlige familier med en
gjennomsnittlig inntekt. Det er relativt mye penger. Samtidig er
det også gjennomført en omlegging av bilavgiftene. Det betyr at
nye, sikre og miljøvennlige biler har blitt vesentlig billigere,
noe som igjen er en mulighet for flere til å ta det valget, og som
bidrar til at vi fornyer bilparken og reduserer miljøbelastningen
fra privatbilismen. Så i sum er jeg ganske stolt over det vi har
gjennomført.
Jeg ser at vi
også har muligheten til å gjennomføre flere reduksjoner i skatter
og avgifter fremover, men vi vet at så lenge vi sitter i mindretall,
er vi helt avhengig av å etablere et flertall i Stortinget for hvert
enkelt statsbudsjett. Da må vi ivareta helheten (presidenten klubber).
Så ser vi at det er noe som kommer inn som ikke nødvendigvis…
Presidenten: Tida
er ute.
Hadia Tajik (A) []: Det er ingen parti som har fleirtal
aleine. Alle må forhandla og verta einige med andre. Ingen parti
går så høgt på banen og lovar éin ting, men gjennomfører noko anna,
som det Framstegspartiet gjer. Rett nok stemmer det som representanten
seier, at dei har bidrege til å få skattane ned, men der har det
fungert sånn at dei som har mest, har fått mest ut av det. Når dei
har auka avgiftene med netto 6 mrd. kr, er det noko som treffer
lommeboka til alle. Sånn ser me at dei har operert på fleire område.
Dei seier at dei er bekymra for signaleffekten ved ein auke av talet
på kvoteflyktningar, og så doblar dei talet på kvoteflyktningar.
Dei seier at dei ikkje vil ha meir bompengar, men no kan me jo gjera
opp status: Det er bompengerekord, med meir enn 60 fleire bomstasjonar
no enn før Framstegspartiet kom i regjering.
Så eg må nesten
spørja: På kva for andre område kan me rekna med at Framstegspartiet
gjennomfører det stikk motsette av det dei lovar veljarane sine?
Hans Andreas Limi (FrP) []: Jeg registrerer at representanten
gir en veldig feilaktig historiebeskrivelse. Det er nemlig slik
at Fremskrittspartiet har bidratt til at skatte- og avgiftstrykket
i Norge er redusert med nesten 25 mrd. kr, hvis man tar med konsekvensene
av det som ligger i budsjettavtalen for neste år.
Noe av det første
vi gjorde, var å fjerne arveavgiften. Vi har redusert bilavgiftene.
Vi har altså levert tilbake til folk flest. Vi har ikke klart å
fjerne bompengene fullstendig, vi har redusert bompengeandelen.
Nå bygges det mer vei enn noensinne før. Men det er en realitet
at det fortsatt er et stort flertall i Stortinget som ønsker bompengefinansierte
veier i Norge. Fremskrittspartiet ønsker primært ikke det. Så lenge
vi ikke får flertall for primærstandpunktet, må vi sørge for at
vi gjør det som er mulig innenfor flertallets rammer, og det er
nettopp å bidra til at det blir mindre bompenger, lavere bompengesatser,
og at vi bygger mer vei, slik at bilistene får tilbake noe av det
som de betaler inn til statskassen.
Siv Mossleth (Sp) []: Om avtrykk på budsjettet: I
forrige uke vedtok vi Nordhordlandspakken. Da synes jeg at regjeringspartiene
kom med bompengemerknader som kan undergrave enigheten bak veipakken.
Samtidig spurte jeg samferdselsministeren om hvor mye bompenger
som var krevd inn i denne regjeringens fartstid. Men ministeren
dundret i vei verbalt uten å antyde et eneste tall. Jeg fant likevel
ut at det er krevd inn ca. 39 mrd. kr i bompenger de fire siste
årene.
Fremskrittspartiet
er – som Senterpartiet, som har det inne – opptatt av å nå målet
om å bruke 2 pst. av bruttonasjonalproduktet på Forsvaret. Men når
partiet sier at bompengene skal gå mot null, med mindre folk sier
noe annet i en folkeavstemning, og så går bompengene opp til rekordhøye
131 mrd. kr i neste transportplanperiode, hvordan mener representanten
Limi at denne regjeringen kan treffe bedre på Forsvarets 2 pst.-mål
enn på bompengemålet?
Hans Andreas Limi (FrP) []: Nå ble jeg litt i tvil
om jeg skulle svare på spørsmål om Forsvaret eller bompenger. Men
siden påstandene går på at bompengene øker: Det er jo en konsekvens
av at det bygges mye mer vei enn noensinne. Det er fortsatt slik
at det er et flertall som ønsker at deler av veiutbyggingen skal
finansieres av bompenger. Andelen går ned. Det betyr at det bygges
mer vei per bompengekrone nå enn det gjorde i foregående periode
– under de rød-grønne. Så har vi fått flertall for å redusere bompengetakstene
ute i distriktene. Det er lagt inn 500 mill. kr i budsjettet som skal
gå til å redusere bompengetakster etter hvert som bompengeselskapene
slår seg sammen, får mer effektiv drift og får redusert administrasjonskostnadene.
Da blir de også belønnet ved at de kan søke om midler til reduserte
takster.
Så vi har gjort
mange grep for å redusere belastningen for bilistene, ikke minst
det vi har gjort på andre bilrelaterte avgifter, som i løpet av
perioden fra 2013 er redusert samlet, når man ser det i forhold
til statens inntekter, med 9 mrd. kr.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Siden Fremskrittspartiet
kom i regjeringen, har de bl.a. økt prisen på barnehageplass med
over 1 000 kr, kuttet barnetillegget for uføre og kuttet gratis
fysioterapi for brannskadde, kreftopererte og lamme. Pensjonistene
har blitt fattigere – i flere runder. Dere har gitt økt skatt for
dem som mister jobben. Listen er lang. Men samtidig som Fremskrittspartiet
straffer folk flest, er det noen som vinner. VG melder at de rikeste
har fått 575 000 kr hver i skattekutt. Vi andre har fått 10 kr dagen
– knapt nok til en øl i uka, og den trenger vi når Fremskrittspartiet
styrer.
SVs forslag til
statsbudsjett er for de mange, ikke for de få. Derfor foreslår vi
at folk flest skal få mer enn 2 000 kr i skattekutt hver hvert år.
Vil Fremskrittspartiet børste støv av sitt gamle slagord og garantere
at de aldri igjen vil foreslå flere kroner i skattekutt til milliardærene
enn det de foreslår til folk flest?
Hans Andreas Limi (FrP) []: La meg først si at jeg
unner virkelig representanten Wilkinson en øl i uka. Det er bare
hyggelig.
Så er det mange
påstander her, og det er de påstandene som gjentas kontinuerlig
fra SV. For det første, en gang for alle: Vi har ikke fjernet barnetillegget
for de uføre, bare så det er sagt. Vi har bedret forholdene for
barnefamiliene. Vi har bygd ut en bedre barnehagedekning. Vi har
skjermet dem med lave og middels inntekter når det gjelder å sette
tak på hvor mye man skal betale for en barnehageplass, og vi har
innført fleksibelt opptak. Alt er lagt til rette for barnefamiliene,
som også har fått sin del av skattelettelsene i løpet av de årene
som har gått siden 2013. Men det er nå engang sånn at det er helt naturlig
at når man gjennomfører skattelettelser, er det de som betaler mest
skatt i utgangspunktet, for vi har et progressivt skattesystem,
som da også får de største skattelettelsene. Men det betyr ikke
at alle, uavhengig av inntekt, får skattelette, og det har vært
det viktigste å sikre for Fremskrittspartiet.
Presidenten: Då
er replikkordskiftet slutt.
Marit Arnstad (Sp) []: På mange måter er det noe
veldig forutsigbart over dette budsjettet. Regjeringen legger fram
et budsjett der de nok en gang barberer distriktspolitiske tiltak.
Alt som smaker av distriktspolitikk – enten det er utjevning av
nettariffer, regionale utviklingsmidler, bedriftsrettede lån og
tilskuddsordninger eller tiltak innenfor primærnæringene – er barbert.
Senterpartiet velger en annen retning enn det.
Bredbåndssatsingen
som foreslås, ligger langt unna det som kommer til å være nødvendig
dersom Norge skal digitaliseres. Det er allerede i ferd med å bli
et digitalt klasseskille i Norge, og vi har noen få år foran oss
nå på å prøve å unngå at det skapes nye store skiller mellom ulike
deler av landet. Mens 98 pst. i Oslo har tilgang til høyhastighets
bredbånd, ligger prosentandelen i distriktene på 40. Hvis hele Norge
skal digitaliseres, hvis det skal gi mening, er det som ligger i
budsjettet til infrastruktur, altså i form av bredbånd, helt utilstrekkelig. Senterpartiet
velger en annen retning.
Dette er også
et budsjett der en svekker vilkårene for viktig industri i Norge,
ikke minst i distriktene. Økt moms på reiselivsnæringen rammer en
næring som sysselsetter titusener over hele Norge. Det gjøres overfor
en næring som er i vekst, en næring som er sterkt konkurranseutsatt.
Nær sagt som vanlig kommer endringer uten forvarsel og står i skarp
motsetning til det regjeringen sa i vår i reiselivsmeldingen. Senterpartiet
velger en annen retning.
Heller ikke i
år blir vi spart for de rene besynderlighetene på avgiftsfronten.
Årets økning i sukker- og sjokoladeavgiften føyer seg inn i rekken
av avgiftspolitiske krumspring som sikrer at norsk industri må ta
regningen for den borgerlige budsjettenigheten. Jeg må si at når
finansministeren og statsministeren står på Stortingets talerstol
og snakker mot bedre vitende om den avgiften, er det ganske alvorlig.
Senterpartiet har ingen forslag om økt sukkeravgift i sitt budsjett.
Senterpartiet har sjølsagt vært opptatt av sammenhengen mellom sukker og
folkehelse, men det er også slik at den avtalen som har vært mellom
bransjen og staten de ti siste årene, har redusert sukkerforbruket
med 25 pst. Den avgiftsøkningen på 83 pst. som regjeringen nå går
inn for, har ingen logisk sammenheng med folkehelse. Det er ingen
logisk sammenheng når Nugatti og marengs får null avgift, mens Farris
med smak får det. Det rammer helt vilkårlig, og det er en av de
alvorlige tingene med denne avgiften. Den kommer altså som lyn fra
klar himmel på en industri som er svært konkurranseutsatt. Men det
som er mest påtagelig og smått – vil jeg si – fra regjeringen, er
en finansminister og en statsminister som står på Stortingets talerstol
og ikke våger å stå oppreist og forsvare den avgiften de nå skal
gjennomføre. Nei, i stedet skyver de Stortinget foran seg og sier
at dette har ikke regjeringen foreslått. Implisitt: Dette står ikke
regjeringen for. Det er smått. Det er ikke mye statsmannsaktig over
det. Faktum er at dette står regjeringen for, dette har regjeringen inngått
en avtale om, og dette skal regjeringen gjennomføre. Det kan godt
være som representanten Helleland sa, at Høyre kan leve godt med
det. Men en hel industri kommer ikke til å leve godt med det.
Regjeringen bekrefter
på mange måter gjennom budsjettet at de ikke ser hele Norge. De
bekrefter at når de lover skattelette, følger det ofte en prislapp
med i form av økte avgifter, som også rammer helt vilkårlig. Senterpartiet
velger en annen vei. Vi holder igjen på avgiftsøkningene, vi velger
å prioritere viktige distriktstiltak og viktige næringer. Derfor
sier vi nei til den sukkeravgiften som rammer vilkårlig, og som
er dårlig utredet. Derfor sier vi nei til en økning av reiselivsmomsen
som går rett på bunnlinjen til de mange hotell, campingplasser,
kulturopplevelser og reiselivstiltak som finnes over hele landet.
Men vi velger å si ja til infrastruktur, som utbygging av bredbånd
i hele landet, og vi øker de bevilgningene betraktelig. Vi sier
ja til en bedre økonomi for kommunene, fordi det er de som legger
til rette for velferden for oss alle, vi sier ja til flere politistillinger
og et bedre politi over hele landet, og vi sier ja til å øke investeringene
i hær og heimevern nå, ikke i morgen, ikke i revidert nasjonalbudsjett,
ikke til neste år.
Den budsjettpolitiske
prosessen er forutsigbar. Det er også forutsigbart at man setter
seg på bakrommene på Stortinget og forhandler seg fram til et forlik.
Vi må konstatere at Høyre og Fremskrittspartiet nå igjen har klart
å binde opp Kristelig Folkeparti og Venstre, ikke bare på budsjettet,
dessverre, men også til å forhandle om revidert budsjett til våren,
og også svinebinde dem i alle saker av økonomisk betydning. Det
er uheldig, mest av alt for Venstre og Kristelig Folkeparti sjøl,
fordi de i den sammenhengen blir begrenset når det gjelder å stå for
det de mener gjennom sine partiprogram, og få gjennomslag i de enkelte
sakene som det faktisk er flertall for i Stortinget.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Else-May Botten (A) []: Jeg merket meg at representanten
Arnstad var opptatt av bredbåndsutbygging. Det ser vi også i budsjettet
– både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har økt med 500 mill. kr,
mens regjeringen halverer fra 139 mill. kr til 70 mill. kr for 2018. Bredbånd
er faktisk like viktig som både strøm og telefon, og det skulle
bare mangle om ikke alle, uansett hvor man bor i dette landet, skulle
ha muligheten og tilgangen til det.
Siden det er så
stor forskjell mellom regjeringens forslag og Senterpartiets og
Arbeiderpartiets alternativ, lurer jeg rett og slett på hva representanten
Arnstad mener konsekvensene vil være av det regjeringen har lagt fram,
kontra det Senterpartiet selv har lagt fram.
Marit Arnstad (Sp) []: Ja, både Senterpartiet og
Arbeiderpartiet er opptatt av bredbåndsutbyggingen. Det er også
helt naturlig, for alt pratet om digitalisering blir jo ikke virkelig
hvis ikke også alle i landet får tilgang til den infrastrukturen
som trengs for å få en virkelig digitalisering. Bredbånd er den
infrastrukturen. Vi vet at det er nå vi har et vindu, det er i noen
få år framover vi har et vindu til å sikre alle høyhastighets bredbånd.
Der har Senterpartiet og Arbeiderpartiet lagt inn 500 mill. kr over
flere år for å kunne oppnå det. Det vil for neste år tilsvare omtrent
det som det er søkt om, for det er stor etterspørsel der ute, blant
innbyggere og blant selskap, etter å få bygd ut bredbånd. Problemet
er bare at regjeringen ikke er villig til å øke de midlene på en
sånn måte at det hjelper.
Himanshu Gulati (FrP) []: Til tross for enkelte avgiftsøkninger
i forbindelse med stortingsforlikene de siste årene har denne regjeringen
gitt landets innbyggere skatte- og avgiftslettelser på nesten 25 mrd. kr
på fire–fem år. Det er imidlertid verdt å merke seg at for første
gang på mange år – jeg tror faktisk det er den første gangen i dette
årtusenet – har Senterpartiet passert Arbeiderpartiet når det gjelder
hvem som ønsker å øke skattene og avgiftene for landets innbyggere
mest. Mens Arbeiderpartiet ønsker en skatteøkning på 5 mrd. kr,
har Senterpartiet i sine alternative budsjetter foreslått 6 mrd. kr
i økning for landets innbyggere neste år. Senterpartiets motto om
å ta hele landet i bruk ser ut til å gjelde også når statens lange
hånd skal nå lenger inn i folks lommebøker.
Mitt spørsmål
er om Senterpartiet vil anbefale også Arbeiderpartiet å øke sine
skatter og avgifter enda mer de neste årene, slik at begge partier
kommer opp på samme nivå.
Marit Arnstad (Sp) []: Det er riktig at Senterpartiet
har et helhetlig skatte- og avgiftsopplegg. Det er et skatte- og
avgiftsopplegg der de som har mest, skal bidra mest. De som har
minst, skal få mer i skattelette og også unngå veldig belemrende
avgifter.
Det er dette som
er litt av problemet til Fremskrittspartiet: De har disse store
ordene om hvor mye skattelette de er for, men en vet at når de har
gitt skatteletten til dem som har mest fra før, tyter det ut et
sted – og da tyter det ut gjennom økte avgifter. Over 6 mrd. kr
har, i løpet av den perioden Fremskrittspartiet har sittet i regjering,
kommet i form av økte avgifter. 2 mrd. kr på bare én næring skal
i løpet av neste års budsjett legges på som rene avgifter. Det å
øke avgiftene på den måten som Fremskrittspartiet nå foreslår, er
ikke veldig solidarisk, er ikke veldig sosialt og er – i det tilfellet
som vi står overfor når det gjelder sukkeravgiften – direkte næringsfiendtlig.
Elin Rodum Agdestein (H) []: Flere i distriktene
som venter på ny stamvei, har merket seg at Senterpartiet vil kutte
i bevilgningene til Nye Veier med 200 mill. kr. Det vil gi en mer
ineffektiv veibygging. I tillegg ser vi at Senterpartiet vil svekke
Avinors økonomi med 150 mill. kr, noe som i neste omgang kan gå
ut over driften av kortbanenettet. Det kommer i tillegg til det
Dokument 8-forslaget fra Senterpartiet som nå er til behandling
i Stortinget, om å overlate taxfreesalget til Vinmonopolet. Det
vil i neste runde kunne innebære en ytterligere svekking av grunnlaget
for finansiering av kortbanenettet. Synes Senterpartiet det er god
distriktspolitikk?
Marit Arnstad (Sp) []: Vårt opplegg når det gjelder
transportsektoren, synes vi er god distriktspolitikk.
Jeg er egentlig
litt overrasket over at representanten Rodum Agdestein får seg til
å gå opp og framføre en slik replikk. Her står vi tross alt overfor
en regjering som har skrinlagt Trøndelags viktigste kollektivsatsing
gjennom årtier, nemlig elektrifiseringen av Trønder- og Meråkerbanen,
et prosjekt som var ferdig, som var prioritert inn i de rød-grønnes
Nasjonal transportplan i 2013, der byggingen skulle starte nå i
høst, og der det er null kroner i budsjettet. En legger nå ned planleggingsorganisasjonen
og sprer den for alle vinder. De får ikke inngått de kontraktene
som gjelder videre planlegging. En har rett og slett begravd det
viktigste transportpolitiske prosjektet en har i Trøndelag. Da synes
jeg det blir litt merkelig å stå her og etterspørre Senterpartiets
distriktspolitiske satsing på transportsiden.
Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Mer flom, styrtregn
og ras viser oss at klimaendringene er i gang, noe som mange lokalsamfunn
merker på kroppen allerede. Skal vi gjennomføre et grønt skifte,
må kommuner og fylker kunne finansiere både klimatilpassing og lokale
klimatiltak. Jeg tror Senterpartiet kanskje ble like overrasket
som oss da vi så at regjeringen presenterte et statsbudsjett hvor
bevilgningene til ras og flomsikring var halvert. Dette er nok et
område hvor vi framover må forvente å måtte legge enda mer penger på
bordet, noe SV legger opp til i sitt alternative budsjett, som prioriterer
de mange istedenfor de få.
Jeg lurer på om
dette er noe som også Senterpartiet har prioritert og vil prioritere
framover, sammen med SV.
Marit Arnstad (Sp) []: Dette blir et viktig tema.
Klimapolitikken blir på en måte viktig på to fronter. Det ene er
å gjennomføre klimatiltak som faktisk har virkning. Senterpartiet
er opptatt av at en skal ha en praktisk klimapolitikk, som ikke
er full av symboler, men der en har tiltak som virker. Derfor har
vi i vårt alternative budsjett prioritert CCS-prosjektene – karbonfangst-
og lagringsprosjektene – som nå er helt i spranget og burde gjennomføres.
Vi har også prioritert CO2-fond
for særlig tungtransporten.
I tillegg til
det er jeg enig i at også det som kan være både tilpassing og forebygging,
er veldig viktig. Bevilgninger knyttet til flom og skred er helt
avgjørende i årene framover, og det synes også Senterpartiet er
viktig å prioritere.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Audun Lysbakken (SV) []: Hvis forskjellene får øke
i dag, får vi et kaldere samfunn i morgen. Den regjeringen som har
makten nå, fører en politikk for de få og ikke for de mange. Det
budsjettforslaget som ble levert tidligere i høst, er et veldig
tydelig bevis på det. Regjeringen rigger skattesystemet for den
økonomiske eliten. Helt systematisk blir det sånn at skatt fjernes
eller reduseres på det som de rikeste henter sine inntekter fra,
mens vanlige folk ikke merker noe til skattelettene, eller til og
med, som enkelte verftsarbeidere og andre som har mistet jobben
på Vestlandet, har opplevd, får skatteøkning på sluttvederlag.
Regjeringen har,
samtidig som den ser ut til å være sterk i troen på at de rikeste
yter mer hvis de blir enda rikere, på felt etter felt gjennomført
usosiale kutt mot de menneskene som har minst i landet vårt. Så
tanken ser ut til å være at akkurat de fattigste yter mer hvis de
bare blir fattigere. Det er en underlig logikk.
I tillegg til
å rigge skattesystemet og kutte for dem som har minst, har denne
regjeringen endret maktbalansen i arbeidslivet systematisk, i favør
av sjefene og eierne og i disfavør av arbeidstakerne og fagbevegelsen.
Vi ser også at regjeringen legger opp til at noen av de viktigste
ressursene for framtiden konsentreres på færre hender, sånn som
fisken, der en nå står i en veldig stor og viktig politisk kamp
om hvorvidt disse ressursene i framtiden skal tilhøre noen få, kvotebaroner
og trålredere, eller kystens folk.
Videre har denne
regjeringen – og det er nå til og med forsterket gjennom det borgerlige
budsjettforliket – ført en politikk for velferdskutt på en rekke
områder, riktignok kamuflert som såkalt avbyråkratisering og effektivisering.
Men vi ser nå at det på felt etter felt rammer tilbudet til innbyggerne,
innenfor sykehusene, innenfor høyere utdanning – og innenfor fengslene,
der dagens melding fra Kriminalomsorgsdirektoratet er dramatisk
og burde få alarmklokkene til å ringe i regjeringskvartalet.
Opp mot dette
har SV foreslått et budsjett for de mange og ikke for de få, et
budsjett for kraftig omfordeling, der vanlige lønnstakere kommer
ut i pluss, mens den økonomiske eliten blir bedt om å bære de tyngste byrdene
i tyngre tider. Det må være et tankekors for Høyre og Fremskrittspartiet
at det er SV som er skattelettepartiet for de lavtlønte. Vi har
levert et budsjett som setter dem som har minst, først, som styrker
innsatsen mot arbeidskriminalitet og snur maktforholdet i arbeidslivet,
som legger til rette for at ressursene skal tilhøre folket og ikke
noen få på toppen, som avviser juksekutt som fører til velferdskutt,
og som vil styrke fellesskapets velferd istedenfor privatisering
og velferdsprofitt.
En politikk for
de mange og ikke for de få må også bety en grønn miljøpolitikk.
Det er få som tjener på ødeleggelsen av miljøet vårt, og det er
mange som taper. Vi trenger en ny energipolitikk, og avsløringene
rundt Goliat i det siste har vist hvor meningsløst det f.eks. er
å fortsette med subsidiering av oljeselskapenes profitt istedenfor
å investere de store pengene i det som skal bli morgendagens arbeidsplasser.
Under denne regjeringen
har innsatsen mot klimaendringene stoppet opp, utviklingen i norske
klimagassutslipp har flatet ut, og vi ser at til og med målene nå er
overlatt til Brussel. Vi trenger en omprioritering innenfor samferdselsområdet
der vi istedenfor å bruke mer penger på at folk som har mye, skal
få kjøpe dyre Porscher, bruker penger på å styrke de miljøvennlige transportalternativene,
det vil si nullutslippsbiler, og det vil også si skikkelige investeringer
i kollektivtrafikk.
Til slutt: Vårt
budsjettforslag er et budsjettforslag for de mange og ikke for de
få også internasjonalt. Det har vært snakket mye om å hjelpe flyktninger
der de er, men det store humanitære løftet som trengs, er ikke å
se i regjeringens budsjettforslag – det er derimot til stede i SVs alternative
budsjett. Det samme er en kraftig økning i klimabistanden og en
innsats for de kvinnene internasjonalt som rammes av USAs nye politikk
og den såkalte «gag rule», og inngrepet mot kvinners kropper og
kvinners frihet som det innebærer.
Helt til slutt:
Vårt budsjett er også et budsjett for å styrke forsvaret av Norge
– mindre penger til krig i utlandet og rådyre kampfly, mer til hær,
heimevern og sjøforsvar enn høyresiden.
Høyre og Fremskrittspartiet
kan altså konstatere at det er SV som er skattelettepartiet for
de mange, mens de er skattelettepartiene for de få, og at SV er
en bedre forsvarsvenn enn den rød-grønne regjeringen. Det må være
en kilde til ettertanke for blå stortingsrepresentanter.
Presidenten: Det
er i alle fall ei kjelde til replikkordskifte – det vert replikkordskifte.
Tuva Moflag (A) []: Jeg ser fram til et konstruktivt
samarbeid med SV i Stortinget de neste fire årene. Vi har allerede
vist at vi i fellesskap bruker det politiske handlingsrommet til
å presse politikken i riktig retning, eksempelvis i saken om daglig
fysisk aktivitet i skolen.
Jeg kommer fra
vervet som ordfører i Ski. Her har vi, sammen med SV, jobbet aktivt
for å øke kunnskapen om seksuelle overgrep, både blant våre egne
ansatte og ikke minst blant barn og unge. Når barn og unge får kunnskap
om egen kropp, seksualitet og grensesetting, kan dette bidra til
å forebygge og forhindre seksuelle overgrep mot barn. Vi i Arbeiderpartiet
mener derfor det er på tide å innføre undervisning i grensesetting
i barnehage, grunnskole og videregående skole. Jeg merker meg at SV
også har satt av ytterligere 70 mill. kr i kampen mot seksuelle
overgrep i sitt alternative budsjett.
Mitt spørsmål
til Lysbakken er: Vil SV sammen med Arbeiderpartiet presse politikken
i riktig retning på et område der regjeringen ikke leverer godt
nok?
Audun Lysbakken (SV) []: Svaret på det er ja, og
jeg tenker det er viktig å legge merke til at da den rød-grønne
regjeringen gikk av, var det satt i gang et stort arbeid knyttet
til seksuell trakassering. Skjeie-utvalget, som hadde gått gjennom
norsk likestillingspolitikk, hadde også lagt fram en rekke konkrete
forslag til hva som kunne gjøres. Veldig lite av det er fulgt opp
av denne regjeringen. Det er bl.a. tiltak fra den utredningen vi
nå foreslår å gjennomføre, som jeg også tror Arbeiderpartiet i sitt
forslag legger opp til. Så der tror jeg det er mye å være enig om.
Jeg er også enig med representanten i at det er særlig viktig å
begynne i skolen. Det store, omfattende arbeidet mot mobbing, som
det er bred enighet i Stortinget om at skal gjennomføres i skolen,
må også følges opp av et tilsvarende arbeid for å hindre seksuell
trakassering.
Vetle Wang Soleim (H) []: I februar i år sa helsedirektøren
at antallet uføretrygdede mellom 20 år og 29 år er doblet de siste
ti årene. Han sa videre at problemet starter med frafall i den videregående
skolen. Med fraværsgrensen er fraværet gått ned med 40 pst. i forrige
skoleår, men fortsatt er SV konsekvent imot. Vil representanten
erkjenne at fraværsgrensen virker, slik rektorene selv sier?
Audun Lysbakken (SV) []: Regjeringen har satt i gang
en tre år lang evaluering av fraværsgrensen, jeg regner med at heller
ikke Høyre har tenkt å konkludere før de har fått den evalueringen
de har bestilt. Jeg ser fram til å få den, jeg er åpen for å utvikle
politikk og se på resultatene, men vi må jammen få forskningen på bordet
først. Med all respekt: Det er ikke noe grunnlag for å slå fast
det representanten slår fast, og heller ikke for å si noe sikkert
om årsakssammenhengen i dag. Vi har bl.a. sett at fraværet i videregående
skole har falt gjennom flere år. Det vi kan være ganske sikker på,
tror jeg, er at hadde vi gjennomført den veldig rigide fraværsgrensen
som regjeringen først foreslo, hadde dette gått galt. Heldigvis
grep Stortinget inn, bl.a. etter initiativ fra SV, og fikk laget
en mykere regel. Så får vi se hvordan det har slått ut. Det avgjørende
for oss er hvordan det går med de gruppene der frafallet er høyt.
Vi vil følge den politikken som er best for dem.
Olemic Thommessen hadde her
gjeninntatt presidentplassen.
Silje Hjemdal (FrP) []: Regjeringen tapetserer landet
med motorveier og ny asfalt: Jeg må si tusen takk til SV for komplimentet.
Det varmer et FrP-hjerte.
SV skriver i sitt
alternative budsjett at det er et budsjett for de mange og ikke
for de få. Jeg er helt enig med dem, men det er nettopp fordi SVs
avgiftsøkninger på over 20 mrd. kr vil ramme mange, også folk flest.
SV bruker bilistene som melkekyr. Engangsavgiften på bil øker, og
avgiften på bensin og diesel øker med henholdsvis 50 øre og 1 krone.
Dette vil ramme næringslivet, men også mange barnefamilier som alt
har en stram økonomi. Ser partiet konsekvensene av sine usosiale
skatteøkninger, og hvor mye ekstra må en barnefamilie tjene for å
kunne betjene disse økningene?
Audun Lysbakken (SV) []: Det hadde vært et godt poeng
hvis det var riktig, men beregningen i vårt budsjett viser veldig
tydelig at premisset for spørsmålet er feil. De beregningene har
vi for sikkerhets skyld fått i brev fra Siv Jensen, så jeg regner
med at også Fremskrittspartiet stoler på dem. De viser veldig tydelig at
for den typiske lønnstaker med en inntekt under 600 000 kr, vil
man, når man regner inn både skatter og avgifter, komme ut i pluss,
altså vesentlig bedre med SVs budsjettforslag enn med det Fremskrittspartiet
har lagt fram.
Kjersti Toppe (Sp) []: Det er stort press i sjukehusa
både på sentralisering og på privatisering. Vi har fritt behandlingsval,
vi har ein høg prosentdel innsatsstyrt finansiering, og vi har meir
kjøp gjennom tøffe anbod som driv dette fram. I tillegg er det innført
noko som heiter nøytral moms i helseføretaka frå 1. januar 2017.
Det vil seia at helseføretaka vert kompenserte for moms ved kjøp
av private tenester – for å stimulera sjukehus til ikkje å driva
tenester i eigen regi, men i staden kjøpa tenester frå private.
Dette har det ikkje vore så mykje snakk om politisk, men det er
ei veldig viktig sak, og spørsmålet mitt er heilt enkelt: Kva meiner
SV om innføringa av nøytral moms i helseføretaka våre?
Audun Lysbakken (SV) []: Der er SV og Senterpartiet
helt enige. SV er imot innføring av nøytral moms. Vi ser det først
og fremst som et tiltak for å fremme privatiseringen av helsevesenet.
Det er rett og slett en åpning for at store konsern kan komme inn
og få tilgang til det som er et potensielt milliardmarked, altså enda
et område der skattepenger skal gå til privat profitt for noen få.
Så nøytral moms er definitivt politikk for de få og ikke for de
mange. Derfor er vi imot det. Det er også grunn til å spørre seg
om det vil være særlig effektivt, for mange helseforetak organiserer
jo i dag f.eks. renholds- og kantinetjenester selv. Man vil da kunne ende
opp i en situasjon med en konkurranseutsetting som skaper økt byråkrati,
og er det én ting vi ikke trenger i helseforetakene nå, så er det
enda mer byråkrati. Vi trenger at pengene når ut til pasientene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Trine Skei Grande (V) []: Da Venstre lagde sitt alternative
statsbudsjett i år – i rekordfart, syntes vi sjøl – var vårt utgangspunkt
de utfordringene som perspektivmeldinga faktisk sier at Norge står
overfor. Det handler både om at vi må skape flere jobber, og at
vi må skape flere grønne jobber innenfor de nye næringene. Vi må
ta tak i fattigdom og økte ulikheter, men vi må også sørge for at
bærekraften i vår velferdsstat blir ivaretatt. Da må man tore å
ta noen tøffe prioriteringer i budsjettene.
Det er det som
hele Stortinget var enig om at var de store utfordringene, og som
hele Stortinget samlet seg rundt som de tingene vi burde gjøre med
budsjettene framover, og vi har levert vårt svar på de utfordringene. De
utfordringene er ikke så prangende til stede i denne debatten i
dag som det jeg mener at de egentlig burde ha vært.
En av de store
satsingene i Venstres alternative budsjett handler om skole. Det
handler om å satse på de tingene vi vet vi trenger framover: mer
etter- og videreutdanning av lærere, slik at alle elever kan føle
seg trygge på at de går inn i et klasserom der de har en kvalifisert lærer
som kan faget man underviser i. Det er den viktigste innsatsfaktoren
vi kan gjøre for å få til en god skole. Det sier all forskning.
Vi utvider også
barnehagetilbudet, slik at 7 000 flere barn får gratis kjernetid.
Dette har vært en av de viktigste sakene for Venstre, nemlig det
som den forrige regjeringas fattigdomsmelding fastslo: at det som
er viktigst for å bekjempe fattigdomsfella og fattigdom blant barn,
er å gi tilgang på barnehage. Da er det for oss viktig at de som har
dårligst råd, får gratis kjernetid og lavere priser. Det er det
mest virkningsfulle vi kan gjøre overfor akkurat den gruppa.
Venstre ønsker
også å øke antall kvoteflyktninger vi tar imot. Gjennom budsjettforliket
ble vi enige om at vi skulle doble antall kvoteflyktninger, til
1 000 flere. Da er Norge i front internasjonalt, ikke bare per capita,
men også per tall sammenlignet med andre land. Det er ikke så ofte
vi hører det skrytes av at vi faktisk har den rollen, men den rollen
har vi nå fått – både gjennom de forlikene vi har fått før, og gjennom
det budsjettforliket som Venstre var med på.
En annen viktig
satsing i Venstres alternative budsjett, som vi også har fått gjennomslag
for gjennom forliket, er over 150 mill. kr mer til et kulturløft.
Det å løfte kulturminnevernet, men også kunstnerøkonomien, har vært
viktig for Venstre, og gjennom flere år har vi økt stipendordningene,
kunstnerassistentordningene og de ordningene som vi vet at kunstnerne
har vært mest opptatt av å finne gode løsninger på. Vi løfter det
frie kulturfeltet, vi løfter språk- og bokfeltet, og vi ser hvordan
vi kan være med på å styrke kulturen innenfor de ansvarlige rammene
vi har.
Men den tredje
store satsingen som er viktig for Venstre, og som vi gikk til valg
på, er å gjøre det lettere for gründere å skape arbeidsplasser.
Forskningsrapporter som ble lagt fram i løpet av valgkampen, viste
at det meste av jobbskapingen skjer i de små bedriftene, og det meste
av verdiskapingen skjer også i de små bedriftene. Det er dem med
under ti ansatte som har høyest produksjon per ansatt, og det er
der det skapes flest nye jobber. Derfor har det vært viktig for
oss at vi nå i forliket fikk til nær en tjuedobling av opsjonsbeskatningen
når den går fra 30 000 til 500 000. Det er et virkemiddel for å få
bedrifter inn i vekst, det er et virkemiddel for å få flere ansatte
og flere gode hoder inn i vekstbedrifter, men også for at de får
eierskap til de innovasjonene de er med på. Vi styrker Sivas katapult-ordning
og Sivas inkubatorer, som vi vet er et målrettet system for å skape
flere arbeidsplasser og flere bedrifter. Vi har en stor innovasjonssatsing
og satsing på muliggjørende teknologi, som gjør det mulig å utvikle
nye modeller, også innenfor nye innkjøpsordninger.
Innenfor klima
og miljø er det gjennomført et taktskifte de siste fem–seks årene,
både med mål og med tiltak som faktisk virker. Arbeiderpartiets
representant sa i debatten at da de rød-grønne styrte, var det bare
fryd og gammen i tilbakemeldingene fra miljøorganisasjonene når
de la fram budsjetter, og nå var det full krise. Da har nok vi hørt
veldig forskjellige toner. Det er helt soleklart at vi nå har gjort
store innhogg i viktige tiltak som kommer til å få kjempestore følger
videre framover for å nå klimamålsettingene. Og i 2009 hørte man
Natur og Ungdom si at «de rød-grønne lover og lyver», og at «dette
er ikke et budsjett for et miljøvennlig Norge», i 2010 sa Bellona-nestlederen
at «alarmklokkene ringer for klimaet, men regjeringen hører ikke
etter», og WWF sa i 2010 at klimapolitikken var ute av styring,
og at regjeringa gjorde det helt umulig å nå klimamålene.
Vi som har satt
oss ned og lest trontaledebattene de siste årene, ser at i de rød-grønnes
tid var det bare salg av klimakvoter som var et tema. Nå er det
satt djerve mål for kommunikasjon, vi har fått til et grønt skatteskifte som
er mye sterkere enn vi har hatt gjennom mange perioder, og vi ser
at vi nå er i stand til å kunne finne virkemidler som virkelig virker.
Vi ser at utslippene går ned – ikke på grunn av at økonomien går
ned, for økonomien går opp, men vi ser at vi får til virkninger
innenfor det virkemiddelapparatet som vi har tort å ta i bruk. Norge er
også helt i front på å endre bilparken.
Så man har satt
seg en del djerve målsettinger. Vi begynner også nå framover å få
en kollektivsatsing som kommer til å gjøre store endringer for Norge
på klima- og miljøsiden. Jeg er ganske stolt over hvor langt vi
er kommet, men det er fortsatt en stor jobb å gjøre. Det skal vi
gjerne innrømme, men det skal vi også gjerne være med på.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Ingvild Kjerkol (A) []: «Venstres budsjettforslag
vil koste sykehusene mer enn én milliard kroner. Samtidig hopper
de bukk over en fastlegeordning i knestående. Nå er det opp til
Stortinget å ta ansvar for helheten i helsebudsjettet.»
Dette var Legeforeningens
reaksjon på Venstres alternative budsjett, og Skei Grande viet ikke
helse mye oppmerksomhet i sitt innlegg. Både i 2017 og i 2016 fikk Venstre
de blå-blå med på å kutte en halv milliard til sykehusene våre.
Begrunnelsen var at pengene skulle gå til folkehelse og forebygging.
Når budsjettforliket nå er et faktum, ble det ikke mer til sykehusene,
og den forebyggende innsatsen ble oppsummert i økning av sukkeravgiften
med de ymse utslag det gir for både sunn og usunn mat. Og fysisk
aktivitet i skolen er Venstre imot. Hvordan mener representanten
Skei Grande at færre penger til sykehusene og mindre effektiv forebygging gjør
oss i stand til å møte veksten i livsstilssykdommer og samtidig
en aldrende befolkning, sånn som perspektivmeldingen beskriver?
Trine Skei Grande (V) []: Venstres prioriteringer
på helse har vært å løfte rus og psykiatri – som har vært dårlig
prioritert av veldig mange regjeringer over veldig lang tid – og
folkehelseperspektivet. Det er pussig å få et spørsmål fra Arbeiderpartiet
om sukkeravgiften, som jeg tror at Arbeiderpartiet også hadde i sitt
alternative budsjett, så det er underlig å se hvordan man her snur
rundt på argumentasjonen.
Vi tror nok også
at det er deler av sykehusene som kan drives på en bedre måte enn
i dag. Det er ikke sånn at alle måtene man arbeider med budsjettene
på i sykehusene, er helt perfekt. Derfor har vi lagt inn en effektivisering
der, som vi har lagt inn i alle andre sektorer også. Det gir oss
rom for å prioritere, det gir oss rom for å prioritere de aller
svakeste pasientene, og det er derfor rus og psykiatri har vært
hovedprioriteten til Venstre, sammen med det folkehelseperspektivet
som representanten påpeker.
Emilie Enger Mehl (Sp) []: Situasjonen i norsk kriminalomsorg
er kritisk. Det varsles om en bemanning som er så lav at det går
ut over sikkerheten. Vi får høre om uholdbart høyt arbeidspress,
tidvis høyt sykefravær, og at det heller ikke er økonomi til å kalle
inn vikarer ved sykdom. Innsatte blir stadig mer innelåst og isolert,
og vold og trusler øker. Denne utviklingen har vi sett over flere
år. Likevel har Venstre vært med på å kutte i kriminalomsorgen gjentatte
ganger. Hele 150 mill. kr har det blitt kuttet siden 2013. I dag
ble det kjent at direktøren i Kriminalomsorgsdirektoratet mener
at budsjettsituasjonen for 2018 er så kritisk at en har bedt om
et krisemøte med Justisdepartementet. Justisministerens svar i Bergens
Tidende er at virkelighetsbeskrivelsen hennes ikke stemmer, for
han ser ingen negativ utvikling. Stoler representanten Skei Grande
mest på varslene fra kriminalomsorgen selv eller på svaret fra justisministeren?
Og hvorfor har dere vært med på kuttene når vi trenger å gjøre noe
med situasjonen i fengslene?
Trine Skei Grande (V) []: Kuttene som det her vises
til, er den effektiviseringspromillen som er lagt inn i alle enheter
i staten, og som jeg tror at statens enheter også har store muligheter
for faktisk å gjennomføre. Så går det an at det er noen deler av
norsk statsadministrasjon som ikke har det å gå på. Derfor er jeg
veldig glad for at statsråden i dag sa at han skulle sette ned en
kommisjon for å gå gjennom hele kriminalfeltet for å få fakta på
bordet også om utviklingen. Hvis det viser seg der at det trengs
bedre tiltak for å styrke kriminalomsorgen, er Venstre gjerne med
på det laget for å fikse det.
Petter Eide (SV) []: La meg vri oppmerksomheten på
et internasjonalt tema. Ingen har snakket om noe internasjonalt
i dag. Situasjonen i Middelhavet er nesten like ille som for to
år siden. 150 000 flyktninger har kommet over havet bare i løpet
av året. 2 700 har druknet. Likevel vil denne regjeringen trekke
tilbake den norske redningsbåten. På to år har det norske redningsbidraget
plukket opp 40 000 mennesker, og når den båten skal tas tilbake,
er det altså ikke slik at flyktningene slutter å komme over havet.
Det som skjer, er at flere vil drukne. Jeg har lyst til å spørre
representanten Skei Grande: Hvorfor er det slik at Venstre stiller
seg på Fremskrittspartiets side i denne saken, som ikke ønsker å
bidra noe som helst humanitært i Middelhavet, og hvorfor vil ikke
Venstre være med på vår side og støtte opp under en av de mest effektive
humanitære operasjonene vi kan gjøre …(presidenten klubber.)
Trine Skei Grande (V) []: Det er litt rart å si at
Norge ikke stiller opp på noe som helst humanitært i denne krisen,
for det har vi vel egentlig gjort. Jeg syns ikke vi skal snakke
ned den jobben på den båten som norske humanitære gjør, og alt det
som vi faktisk har bidratt med. Jeg syns ikke vi skal snakke ned
den jobben de norske har gjort.
Når det gjelder
dette redningsbidraget, har Norge stilt opp de gangene vi har blitt
spurt om å gjøre det, og nå er det en annen situasjon. At alt er
likt på Middelhavet nå i forhold til hvordan det var for ett til
to år siden, tror jeg ikke alle ser på som sannheten.
Venstre vil gjerne
være med på det laget. Det er derfor vi har doblet antall kvoteflyktninger,
for det syns vi er en viktig del for å møte dette, og vi syns det
er viktig at man sørger for at man får til flertall for gode lovendringer
også her i Norge. Da hadde jeg håpet at SV sa at her er vi et lag.
Vi utgjør vel ikke akkurat et flertall i Stortinget for å gjøre
den jobben, men jeg er gjerne med på det laget for å gjøre de endringene.
Men det å påstå at vi ikke gjør noe, syns jeg er en dårlig start
for en dialog.
Presidenten: Dermed
er replikkordskiftet omme.
Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg har lyst til å starte
mitt innlegg i denne budsjettdebatten med å understreke det leiaren
for finanskomiteen, Nikolai Astrup, sa i sitt innlegg. Han peikte
veldig tydeleg på at dei løyste ikkje alle problem med litt meir
pengar. Derfor er det viktig at me ser på korleis me kan få til
ei fornying, korleis me kan tenkje nytt og få meir ut av dei ressursane
òg i det landet som kanskje har dei enklaste statsbudsjetta i verda
å handtere. Eg synest også at eksemplet med Nye Veier som er brukt
her i dagens debatt, er eit godt eksempel på korleis me kan få til
meir og betre gjennomføring av vei ved å tenkje nytt.
Eg vil òg gi ein
takk til Høgre, Framstegspartiet og Venstre for gode forhandlingar
og for eit godt resultat. Det er ei stor glede at me har fått på
plass ei lærarnorm, ei lærarnorm som vil gjere skulen betre, og
ikkje minst vil hjelpe dei mest sårbare elevane. Eg vil faktisk
kalle det den største utdanningspolitiske reforma i dette tusenåret.
Nokon beskriv
dette som ein siger for Kristeleg Folkeparti, men det viktigaste
her er at dette er noko som lærarane ønskjer seg. Elevane ønskjer
seg det. Foreldra peiker på dette som det viktigaste me no kan gjere.
No er altså denne lærarnorma ikkje berre ord eller luftige visjonar.
No er den konkret politikk. Ho skal gjennomførast i budsjettet for
2018 – og med full verknad frå 2019.
Eg vil rette ein
takk til Utdanningsforbundet, men òg til partiet SV, som har støtta
Kristeleg Folkeparti nettopp i denne tenkinga. Eg la merke til kva
statsministeren sa i sitt svarinnlegg i dag på ein av replikkane. Ho
viste til, bl.a. når det galdt sukkeravgift, korleis stortingsfleirtalet
såg på den saka. Det viser at breie alliansar er viktige, og det
er viktig med gode støttespelarar for å få til god endring.
Så har det vore
viktig for Kristeleg Folkeparti å sikre ein betre familiepolitikk.
Me har bl.a. fått til større fleksibilitet på kontantstøtta. No
er det sånn at ein må velje enten berre barnehage eller berre kontantstøtte.
Dette budsjettet gjer at ein får til ein betre kombinasjon. Kanskje
vel nokon to dagar med kontantstøtte og tre dagar med barnehage.
Familiane får ein større fleksibilitet og valfridom.
Igjen ser eg at
Arbeidarpartiet er ute mot kontantstøtta. I dag er det byrådsleiar
i Oslo, Johansen, som er tydeleg ute mot ho – ei ordning som gir
familiar valfridom og fleksibilitet. Eg synest det er vanskeleg
å forstå den store motstanden som er mot det.
Me er også glade
for at me har fått igjennom auka permisjon for tvillingforeldre,
sånn at både mor og far kan vere heime med barnet dei første fire
månadene. Fleirlingforeldre får òg utvida permisjon.
Kristeleg Folkeparti
seier nei til tvillingabort, og det er viktig at vi følgjer opp
våre prinsipp med politikk som gjer det lettare for foreldre med
store omsorgsoppgåver å kunne ta seg av barna sine.
Så er det særleg
ei sak som eg er veldig glad for at me har fått på plass i dette
budsjettet: Regjeringa utvidar pleiepengeordninga for eitt år tilbake
i tid, med gjennomføring i oktober 2017. Det var ei utviding som
me stilte oss positive til, men avkortinga til 66 pst. synest me var
galen, også fordi ein da såg på pleiepengeordninga som ei trygdeordning.
Det har aldri Kristeleg Folkeparti gjort. Me har sett det som ei
ordning der ein får betalt for den pleieoppgåva som du gjer, fordi
du meiner det er det beste for barnet ditt. Derfor er eg særdeles
glad for nettopp den løysinga som me ser i budsjettet.
Til slutt: For
Kristeleg Folkeparti har det også vore viktig å ha eit perspektiv
utover vårt eige land. Derfor har me auka budsjettet til 1 pst.
av BNI når det gjeld utviklingshjelp. Me har også fått til at me
kan ta imot fleire kvoteflyktningar. Den siste replikkekslinga viser berre
behovet for nettopp det.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Eigil Knutsen (A) []: Representanten Hareide brukte
mye tid på lærernormen i sitt innlegg. Det viser en svekket regjering
som har gitt Kristelig Folkeparti betydelige innrømmelser. Det er
bra.
Det Kristelig
Folkeparti ikke har
fått gjennomslag for, er å nedsette et lovutvalg for å vurdere kommunenes mulighet
til å skattlegge verk og bruk. I stedet avspises industrikommunene
med en tidsbegrenset kompensasjon som ikke dekker opp for tapet.
Lindås kommune
i mitt og representanten Hareides hjemfylke, Hordaland, er vertskap
for Mongstad-raffineriet. De taper 150 mill. kr på at Kristelig
Folkeparti har blitt enig med flertallet om å fjerne kommunenes
beskatningsmulighet på verk og bruk. Hammerfest kommune, derimot,
som er vertskap for Snøhvit-anlegget, får beholde store skatteinntekter
fordi anlegget er underlagt særskatteregler for petroleumsanlegg.
Derfor er jeg veldig nysgjerrig på hva som er den store prinsipielle forskjellen
mellom anlegget på Melkøya og raffineriet på Mongstad.
Jeg undres over
hvorfor representanten Hareide inngår i et flertall som fratar kommuner
beskatningsrett, som tilfeldig rammer kommuner uten utredning, uten
lovutvalg og uten det forarbeidet slike enorme endringer alltid
gjennomgår i Norge.
Knut Arild Hareide (KrF) []: Det er riktig at Kristeleg
Folkeparti hadde eit anna syn på maskinskatten; me så gjerne at
me kunne behalde den. I forhandlingane har me vunne store gjennomslag,
men det er nokre saker me ikkje vinn fram på. Så synest eg òg det var
vel verdt å lytte til det finansministeren sa i sitt innlegg om
nettopp den saka. Ho peikte på kva kompensasjon kommunane får. Derfor
er det jo ikkje riktig at Lindås kommune vil tape 150 mill. kr på
den saka.
Eg skal òg innrømme
at sjølv om Kristeleg Folkeparti har hatt ein ståstad der me har
ønskt å behalde maskinskatten, har det òg funnest problematiske
sider ved den skatten. Blant anna avgrensinga av kva anlegg som er
ein del av den skatten, og kva anlegg som ikkje er det, er problematisk.
Me hadde ønskt å behalde maskinskatten, men me har forhandla oss
fram til ein budsjettavtale me meiner er god, og er veldig glad
for at det blei gitt kompensasjon av varig art nettopp til dei kommunane som
er ramma.
Arne Nævra (SV) []: Det er litt om miljø, til en
tidligere miljøvernminister: Kristelig Folkeparti har en ganske
god miljøpolitikk på papiret. De skriver bl.a. i arbeidsprogrammet
sitt at «med dagens innmeldte utslippskutt står vi foran en oppvarming
på 2,7 grader». Og litt videre: «KrF har en visjon om at Norge skal
bli et nullutslippssamfunn og gå i bresjen for å fase ut fossile energikilder
som kull, olje og gass».
Vi vet at transportsektoren
spiller en avgjørende rolle for å få utslippene av klimagasser ned,
og i Norge er skipsfarten veldig viktig. Norske miljøer er verdensledende
på lav- og nullutslippsteknologi på skip.
Kristelig Folkeparti
har ikke noe medlem i transportkomiteen, men før jul kommer en viktig
sak hit til salen, nemlig en innstilling bygd på to Dokument 8-forslag,
ett fra Arbeiderpartiet og ett fra SV, om miljøvekting i det nye
kystruteanbudet. I dette spørsmålet ligger ønskene til tunge aktører
i næringen selv langt foran regjeringens anbudskrav. Jeg vil spørre
representanten Hareide om Kristelig Folkeparti vil være med på å
sette nye, strengere miljøkrav til kystruteanbudet.
Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg skal vere så ærleg
å seie at da eg som miljøvernminister gav ein pris til Arne Nævra,
hadde eg ikkje forventa at me skulle møtast i replikkveksling i
Stortinget, men sånn er skjebnen blitt.
Det er eit godt
spørsmål, for nettopp det å få ned utsleppa er viktig, og eg har
sett på dei forslaga som no ligg i Stortinget. Så er det sånn at
mi erfaring med korleis me skal få ned utsleppa, er at me må stille
føreseielege krav òg til dei aktørane som er med. Derfor er dette
eit forslag som eg synest er spennande å sjå på, men det er òg sånn at
eg trur denne anbodsutlysinga allereie har skjedd, så eg må vite
konsekvensane av å endre ho før eg kan seie om Kristeleg Folkeparti
er villig til å sjå på det, eller om me meiner at det ikkje er aktuelt.
Men det er nettopp anbod som er den beste og rimelegaste måten å
stille gode miljøkrav på.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Hvis vi går tilbake
i tid, hadde Senterpartiet og Kristelig Folkeparti et felles ønske
om å styrke vilkårene for pendlerne i Norge. Det var en god sentrumssak,
som vi også kjørte i sentrumsregjeringen. Nå har det av en eller
annen grunn blitt sånn at når Kristelig Folkeparti er sammen med
Høyre og Fremskrittspartiet, er det om å gjøre å straffe pendlerne
mest mulig. Hvorfor synes Kristelig Folkeparti nå det er kjempefornuftig
å stramme inn for pendlerne, og at en vanlig pendler har fått 8 400 kr
mindre i fradrag i de fire årene Kristelig Folkeparti har støttet
regjeringen?
I budsjettforliket
kom det nye, store skatteskjerpelser for pendlere og folk som må
bo borte, bl.a. langtransportsjåfører. Nå kan man lese i media at
det har blitt endret på, men det ligger ingen endring inne i finansinnstillingen,
og det ligger ingen forslag på bordet. Hvor kommer den endringen?
Finansieringen er lagt inn, man skal stramme inn for langtransportsjåfører,
og det er det vi skal vedta i dag. Så kan representanten oppklare
hvor det står?
Knut Arild Hareide (KrF) []: Kristeleg Folkeparti
har i løpet av dei fire åra vore med på ei skatte- og avgiftslette
på om lag 22 mrd. kr. Me har altså levert 22 mrd. kr meir i skatte-
og avgiftslette enn me lovde veljarane våre. Det er riktig at me
har vore med på nokre skatte- og avgiftsaukar. Det er heilt naturleg.
Når det gjeld
pendlarfrådraget, har det i nokre budsjettforlik me har vore med
på, blitt redusert. Om me ser på budsjetteinigheita frå i fjor,
auka me pendlarfrådraget gjennom det budsjettforliket me inngjekk
i budsjettet for 2017. Så historia som representanten Slagsvold Vedum
her legg fram, er ikkje eintydig.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: For Kristelig Folkepartis
del er det dessverre litt for entydig, for bunnfradraget har blitt
redusert med 8 400 kr, også justert med fradraget fra 1,50 kr til
1,55 kr per kilometer som en gjorde i fjor, men ikke i år. En har
måttet ta inn igjen det i år.
Mitt spørsmål
gjelder den ordningen som går på hyretillegg og diett, som Kristelig
Folkeparti og Venstre klarte å forhandle inn, at man nå skal stramme
inn og skattlegge folk som får diett, hardere. Det har det vært sterke
reaksjoner på. Blant annet har lastebilsjåførene vært ute og sagt
at det kommer til å ramme dem og deres inntekt kraftfullt. Det har
blitt sagt i media at dette skal likevel ikke gjennomføres. Hvorfor
ligger det da ikke noe forslag til finansinnstillingen i dag? Det
er jo i dag det skal vedtas. Er det riktig at det ikke skal gjennomføres
en innskjerping i skatt for dem som må bo mye borte på grunn av
jobb?
Knut Arild Hareide (KrF) []: Det er klart at den
einigheita som me har lagt fram, og dei nye forslaga me har kome
på bordet med, kostar. Me er nøydde til å ha inndekning for det.
Det har dei fire partia funne fram til ei felles einigheit om, og
det stiller Kristeleg Folkeparti seg bak. Det som dei fire partia
har stilt seg bak, vil sjølvsagt bli gjennomført.
Eg har lyst til
å seie at når det gjeld pendlarfrådraget, er det klart ei todelt
vurdering av det. Me veit òg at me ønskjer å bidra til meir bruk
av kollektiv. Det er klart nokre vurderingar som tilseier at den
problemstillinga er i dag ikkje like enkel som tidlegare – ut frå
eit reint klima- og miljøperspektiv. Derfor har det vore riktig
at me enkelte år har gjort pendlarordninga betre, men me har òg hatt
innstrammingar – og det stiller Kristeleg Folkeparti seg bak.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Anniken Hauglie []: Norge står overfor store
utfordringer når vi skal finansiere velferden i framtiden. Vi har
imidlertid et godt utgangspunkt fordi forskjellene i Norge er relativt
små sammenlignet med de fleste andre land, og slik vil vi at det
skal være også framover. Solide statsfinanser, et produktivt næringsliv
og en høyt utdannet arbeidsstyrke gjør oss godt rustet til å møte
utfordringene som kommer.
Bærekraftige
velferdsordninger krever innsats på flere områder. Av dem som står
utenfor arbeidsmarkedet, mottar en betydelig andel offentlige ytelser.
Skal velferden være bærekraftig, er den avhengig av at flere kan
forsørge seg selv ved egen inntekt.
Høy sysselsetting
gir økte skatteinntekter til fellesskapet og reduserer utgiftene
til offentlige ytelser. Aldringen av befolkningen gjør dette ekstra
viktig. Nå er arbeidsledigheten på vei ned for tolvte måned på rad,
og sysselsettingen vokser. Andelen som er sysselsatt, har vært fallende
fra 2008, dels som følge av nedgangskonjunktur, dels som følge av
aldringen av befolkningen og dels på grunn av økt innvandring, for
å nevne noen eksempler.
Vi er på rett
vei, men ikke langt nok. For enkelte grupper er situasjonen bekymringsfull,
og for samfunnet som helhet må sysselsettingen opp. Dette er mitt
hovedfokus for arbeidsmarkedspolitikken. Derfor har vi i budsjettet
for 2018 foreslått styrking av innsatsen overfor utsatte grupper.
Vi iverksatte en ny nasjonal ungdomsinnsats i 2017. Vi foreslår
å styrke bevilgningen med 70 mill. kr for å videreføre innsatsen
i 2018. Regjeringens nye ungdomsinnsats er tildelt 100 mill. kr
i 2018. Innsatsen representerer en systematisk styrking av oppfølgingen
av unge som etter åtte uker står utenfor arbeid og utdanning, og
er mer forpliktende enn de tidligere garantiene.
Regjeringen foreslår
å bevilge 37 mill. kr til forsterket innsats for langtidsledige.
Dette er en videreføring av innsatsen som ble innført i revidert
nasjonalbudsjett i år. Denne trer i kraft tidligere enn det den
tidligere garantien gjorde.
Økt overgang
til arbeid er et sentralt mål bak endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger
og følges opp i budsjettforslaget. Varigheten begrenses, men perioden
en AAP-mottaker kan være arbeidssøker, utvides. Økte ressurser til
oppfølging er også viktig for å understøtte de positive virkningene
av regelverksendringene.
Regjeringen foreslår
sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti å øke tiltaksnivået for
varig tilrettelagt arbeid med 300 plasser i 2018. Det gir et samlet
nivå på anslagsvis 10 000 plasser. I tillegg vil det bli opprettet om
lag 75 plasser i forbindelse med et treårig forsøk med varig tilrettelagt
arbeid i kommunal regi. Dette vil redusere ventetiden og bidra til
at flere i målgruppen kan få realisert sin restarbeidsevne.
Det sosiale sikkerhetsnettet
skal bidra til at alle får nødvendig hjelp til å kunne delta i arbeidslivet
og på andre fellesskapsarenaer i samfunnet. En viktig del av arbeidet
for å styrke det sosiale sikkerhetsnettet er nettopp tiltak som
legger til rette for mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidsliv,
utdanning og dagligliv. Regjeringen styrker dette området i budsjettet
for 2018.
Norge står overfor
en stor omstilling i både privat og offentlig sektor. Vi kan ikke
lenger lene oss på oljeinntektene i samme grad som før. Vi skal
gjennom et grønt skifte. Vi trenger flere bedrifter i privat sektor
som betaler skatt og bidrar til fellesskapet. Det pålegger oss som styrer
i dag, et stort ansvar for å bidra til dette for å sikre kommende
generasjoners muligheter til den samme velferden som vi selv setter
så stor pris på. Det budsjettet som regjeringen har lagt fram, og
de endringene som har kommet som følge av budsjettforhandlingene
her i Stortinget, legger nettopp til rette for dette.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Lise Christoffersen (A) []: I budsjettet for 2018
foreslår regjeringa en midlertidig ordning for fosterforeldre på
dagpenger og arbeidsavklaringspenger sånn at de ikke skal tape på
å være fosterforeldre. Men 11. mai i år gjorde Stortinget et enstemmig
og helt krystallklart vedtak om at ingen trygdede, heller ikke uføre, etterlatte
eller enslige forsørgere, skal tape på å være fosterforeldre. Så
hvorfor unnlater regjeringa å følge opp det enstemmige vedtaket
Stortinget har gjort?
Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen følger opp
Stortingets vedtak overfor fosterforeldre. Stortinget vedtok at
man skulle unngå avkortning av fosterforeldrenes godtgjørelse. De
sakene som kom mye opp i debatten, og som også ble tatt inn i Stortinget,
gjaldt særlig fosterforeldre som går på arbeidsavklaringspenger,
men også fosterforeldre som går på dagpenger. Som jeg gjorde oppmerksom
på da vi diskuterte dette før sommeren, krever disse endringene
både regelverksendringer og budsjettendringer.
Det som regjeringen
nå har gjort, er at vi har foreslått å endre regelverket for fosterforeldre
på dagpenger og arbeidsavklaringspenger, slik at disse ikke avkortes urimelig,
slik som mange av eksemplene viste. I tillegg har regjeringen satt
ned et eget utvalg som nettopp skal se på fosterforeldres rammebetingelser,
og regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en samlet oversikt over
hvordan fosterforeldrenes inntekter, godtgjørelser og rammebetingelser
skal være.
Lise Christoffersen (A) []: Stortinget vedtok 11. mai
2017 følgende:
«Stortinget ber regjeringa snarast
innføre ei overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytingar,
som sikrar at dei ikkje tapar økonomisk på å vere fosterforeldre.»
Så det er regjeringa
som på egen kjøl har valgt at mange fosterforeldre fortsatt skal
tape trygdeytelser, til tross for et stortingsvedtak om det motsatte.
Men Stortinget sa mer den 11. mai. Vi sa at en overgangsordning skulle
komme snarest, og heller ikke det har regjeringa fulgt opp – sju
og en halv måneder er ikke snarest.
Så mitt spørsmål
er: Vil statsråden, av hensyn til de fosterforeldrene som nå har
tapt store beløp på regjeringas sendrektighet, vurdere å gi den
amputerte overgangsordningen tilbakevirkende kraft fra 11. mai,
da Stortinget gjorde sitt enstemmige vedtak?
Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen kommer tilbake
til Stortinget så snart som mulig. Som jeg sa i mitt forrige svar,
og som jeg også sa i tidligere debatter før sommeren, ville disse
endringene kreve både regelverksendringer og budsjettendringer.
Nå er budsjettet kommet, det er lagt penger inn i budsjettet, og regelverket
er endret slik at nettopp de fosterforeldrene som går på arbeidsavklaringspenger
eller dagpenger, ikke får avkortning, slik Stortinget også forutsatte.
Når det gjelder
rammebetingelser for øvrig, har regjeringen satt ned – som jeg sa
i mitt forrige svar – et eget utvalg som skal se på rammebetingelsene
for fosterforeldrene. Regjeringen vil derfor komme tilbake til Stortinget,
slik at Stortinget kan diskutere rammebetingelsene i en helhet.
For regjeringen var det viktig at man fikk gjort de endringene som
gikk på arbeidsavklaringspenger og dagpenger, nå, og så vil vi komme
tilbake igjen til om det skal gjøres øvrige endringer i rammebetingelsene
for fosterforeldrene.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Høyre er Stortingets
sterkeste tilhenger av ideologien om fri bevegelse av arbeidsfolk
mellom EØS-land. Dette er rett og slett fordi denne ideologien gir
billigere arbeidskraft. Årsaken er logisk: Ved fri flyt endres arbeidsmarkedet
ved at tilgangen på arbeidsfolk blir større enn etterspørselen. Arbeidsbetalingen
presses nedover, først i praktiske yrker, seinere i stadig flere
yrker. I tillegg rammes de som står svakest på arbeidsmarkedet,
sterkest – folk med bare delvis arbeidsevne eller ungdom som ikke
har fullført videregående utdanning. Nær 100 000 personer under
30 år er nå verken i arbeid eller i utdanning, og statsråden har
en nærmest umulig jobb. Den frie flyten har flere negative konsekvenser
enn statsråden får penger til.
Mitt spørsmål
er: Hvorfor kan ikke Høyre fortelle ærlig om konsekvensen av fri
flyt med forskjellene i inntekt for dem som arbeider?
Statsråd Anniken Hauglie []: Høyre har aldri lagt
skjul på at fri flyt også medfører utfordringer. Vi vet at kriminalitet
bl.a. er grenseoverskridende. Det er også bakgrunnen for at statsministeren
har tatt et eget initiativ overfor EU for å sette et forsterket
trykk på arbeidslivskriminaliteten som rammer landene felles. Så vi
har aldri lagt skjul på det.
Det som overrasker
meg mer, er vel kanskje at Senterpartiet underkjenner de fordelene
fri flyt har for Norge. EU er det viktigste markedet for norske
bedrifter. Uten tilgang til det indre markedet ville norske bedrifter hatt
betydelig større utfordringer enn det man har i dag.
Jeg tror at for
de aller fleste nordmenn er det fordeler ved fri flyt, også når
man er ordinær reisende og turist. Men vi skal bekjempe de negative
sidene. Det gjør vi i fellesskap med våre naboland og med våre samarbeidspartnere
i EU.
For øvrig – når
det gjelder antallet ungdommer utenfor arbeid og utdanning, har
det stabilisert seg, i motsetning til under den forrige regjeringen,
da det økte drastisk.
Solfrid Lerbrekk (SV) []: Svart arbeid og arbeidslivskriminalitet
øydelegg grunnsteinen i samfunnet vårt. Me ser at problemet vert
større, meir komplekst og gjeld fleire og fleire næringar. Politiet
åtvarar om meir og meir organisert kriminalitet og eit brutalisert
arbeidsliv. Fagforeiningane varslar om fleire useriøse aktørar.
I budsjettet har regjeringa likevel valt ikkje å leggja inn ei einaste
krone til auka innsats på dette området. Ein skulle nesten tru at
ingenting hadde forandra seg.
Spørsmålet mitt
er: Korleis ser arbeidsministeren på dette problemet, og kor stort
og utfordrande er det for samfunnet i hennar auge?
Statsråd Anniken Hauglie []: Denne regjeringen har
sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti satset betydelig mot
arbeidslivskriminalitet i de årene vi har samarbeidet. Regjeringen
har på eget initiativ, også sammen med samarbeidspartiene, styrket
bl.a. arbeidet med å etablere flere sentre mot arbeidslivskriminalitet.
Vi har etablert flere SUA-kontorer.
Men det er viktig
å huske på at arbeidet mot arbeidslivskriminalitet ikke bare handler
om kroner og øre. Det gjør det også, men det handler også mye om
lover og hjemler, om samarbeid mellom etater på tvers av land, mellom
arbeidstilsyn i de ulike landene, om kompetanse- og informasjonsdeling.
Alt dette jobber regjeringen med, bl.a. gjennom vår strategi mot
arbeidslivskriminalitet som vi har inngått sammen med partene i arbeidslivet,
og gjennom det arbeidet vi gjør internasjonalt, nå sist med det
initiativet som statsministeren har tatt overfor EU. Arbeidslivskriminalitet
må bekjempes på mange områder. Den som tror at dette bare handler om
kroner og øre, kommer ikke til å klare å løse dette problemet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Hadia Tajik (A) []: Eg deler mykje av verkelegheitsskildringa
til statsråd Hauglie, som hadde ordet her i stad. På mange måtar
verkar det òg som om statsråden forstår alvoret for framtidas velferd
og berekrafta i henne, men når ein ser på satsingane i budsjettet,
står ikkje det heilt i stil med den verkelegheitsskildringa me får
høyra. Det må anten bety at statsråden har tapt i dei interne diskusjonane,
eller at budsjettet er prega av klassisk høgretenking om at marknadskreftene
og individet ikkje eigentleg treng satsingane til staten eller lyftet
til fellesskapet.
I perspektivmeldinga
til regjeringa står det at en «stor og kompetent arbeidsstyrke er
vår viktigste ressurs», og det er noko eg er heilt einig i. Då er
det særleg to utviklingstrekk som bekymrar meg: Det fyrste er at
dei fire siste åra har me hatt det klart største fallet i sysselsetjingsdel
i Europa. Me er nær sagt det einaste landet som har hatt ein så
tydeleg nedgang. Det andre som bekymrar meg, er at arbeidslivet
vårt ikkje er trygt og føreseieleg for alle.
For å ta det
fyrste fyrst så har sysselsetjingsgraden gått ned over tid. Og ei
gruppe som ligg spesielt dårleg an i arbeidslivet vårt, er unge
menn. Det burde knapt ha vore ei gruppe som var meir etterspurd
i arbeidslivet. Men det er altså færre unge menn enn før som står
i arbeid, det er fleire som går på dagpengar, fleire som tek imot
sosialhjelp, og fleire som går på uføretrygd.
Til saman er
det 70 000 unge menneske som står utanfor både jobb og utdanning,
og i år vert det dobbelt så mange nye unge uføre som i 2013. Det
er alvorleg for dei det gjeld, men det er òg svært alvorleg for
samfunnet vårt, særleg i ei tid då me treng fleire folk i arbeid.
Mange av dei unge det her er snakk om, har gjerne låg kompetanse.
Ein del av dei har òg helseproblem. Men det veldig mange av dei
har felles, er at dei ynskjer å jobba.
Tidlegare i år
kunne NRK fortelja om Rebekka frå Rogaland. Ho er 22 år gamal. Ho
har gått på arbeidsavklaringspengar i årevis, og ho seier: Eg sit
mellom å verta ufør og å koma i jobb. Eg vil ikkje verta ufør. Eg
vil kjempa imot det til siste slutt.
Svaret frå regjeringa
i budsjettet til dei som har den svakaste tilknytinga til arbeidslivet,
er at dei risikerer å verta skovne heilt ut. Dei har føreslått å
kutta i dagpengane, føreslått å kutta i tiltaksplassar. Det meiner
eg er heilt feil veg å gå.
For å få fleire
i arbeid føreslår Arbeidarpartiet i sitt alternative statsbudsjett
særleg tre ting. For det fyrste satsar me massivt på kompetanse.
Me ynskjer å lyfta yrkesfaga og satsa på læreplassar og føreslår
å starta ei kompetansereform for arbeidslivet. For det andre satsar me
på å få fleire i arbeid og færre på trygd. Det betyr bl.a. at me
vil auka bruken av lønstilskot, at me ynskjer å oppretta fleire
arbeidsmarknadstiltak, og at me ynskjer å starta ei aktivitets-
og jobbreform for unge som går på gradert uføretrygd. For det tredje
satsar me på å skapa fleire arbeidsplassar i lag med næringslivet.
Det betyr bl.a. satsingar som eit verdiskapingsprogram for havet,
å styrkja klyngjeprogrammet, satsa på bioøkonomi og å ha ei kraftig
satsing på miljøteknologi, for ikkje å seia å gje føreseielege rammer
for dei som arbeider med teknologiutvikling knytt til karbonfangst
og -lagring.
Det andre eg
har lyst til å ta opp, er mangelen på tryggleik i arbeid, som altfor
mange opplever. No sist fredag sette eg meg ned i lag med LO i Rogaland
for å diskutera kva deira medlemer ser og opplever, og her er to viktige
bekymringsmeldingar frå dei: Det eine er at graden av innleige aukar,
ikkje berre innanfor bygg og anlegg, men òg innanfor helse og omsorg.
Det har betyding for føreseielegheit, det har betyding for kompetansebygging,
og på sikt har det òg betyding for kva slags arbeidsliv me får.
Det andre dei tok opp, er at useriøse aktørar er i ferd med å slå
seg opp og slå seg inn i delar av arbeidslivet vårt. Då treng me
ein ordentleg innsats for å få bukt med det. I realiteten føreslår
regjeringa ingen nysatsingar, mens Arbeidarpartiet føreslår å auka
midlane til både Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og a-krimsentera.
Saman med forslag som er til behandling i Stortinget no, som mellombels
forbod mot innleige, vil dette kunna gjera arbeidslivet tryggare
og betre for fleire.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Siden forrige finansdebatt
har det vært et valg. Nå prøver alle partier å finne ut hvorfor
det gikk bra, eller hvorfor det gikk dårlig, ved valget – eller
hvordan det kunne gått enda bedre. Det er helt sikkert mange grunner
til at det går som det går. Det kan være at de blideste vinner valget,
som partileder Jonas Gahr Støre sa, eller det kan være noe med konjunkturene,
eller mye rart. Men jeg tror at én ting som er ganske viktig, er
at den politikken som man fører år etter år, er noe som er gjenkjennelig hos
et parti og hos en regjering. Det å ha en gjenkjennelig politikk
kan av og til være litt kjedelig, for på alle saksområder er det
en rekke debatter som til enhver tid går, alltid nye forslag til
hva man skal gjøre, hva man kan putte inn – i dette tilfelle i skolen
– alltid nye, spennende ideer som skal debatteres.
En av de tingene
som regjeringen holdt fast på i løpet av forrige fireårsperiode,
og kommer til å holde fast på også i denne fireårsperioden, er en
systematisk satsing på skole, kunnskap og kompetanse. Grunnen til
det er at så mange av de debattene som går i denne salen, har kunnskap
og skole som en av de viktigste bestanddelene.
Når man snakker
om å skape morgendagens jobber, handler næringsutviklingen og arbeidet
for å skape nye arbeidsplasser nettopp om kunnskap og skole. Hvis man
har en diskusjon om økende forskjeller både i Norge og i verden,
er et av de aller mest målrettede virkemidlene vi har for å gi alle
en reell mulighet til å heve seg, en god skole for alle.
Når man snakker
om integrering i et samfunn som blir mer mangfoldig, er en skole
som samler på tvers av forskjellige skillelinjer, men ikke minst
også hvor det ikke er bakgrunn, hudfarge, religion eller etnisitet
som avgjør hva slags faglige resultater man får, noe av det aller
viktigste.
Når vi snakker
om utenforskap og at vi har for mange i Norge som ikke er en del
av arbeidslivet, er det vanskelig å tenke seg noe som er viktigere
for å bøte på dette på sikt, enn skole og kunnskap.
Det er veldig
mye skolen kan gjøre, og alle lærere og alle skoler vet at det er
veldig mye vi forventer at skolen også skal gjøre. Men en av de
viktige tingene å gjøre er å klare å holde fast på det aller mest
grunnleggende oppdraget til skolen, nemlig å gi elevene den kunnskapen
og de ferdighetene de trenger for å kunne klare seg resten av livet,
enten de har lyst til å bli fagarbeider eller advokat.
Den viktigste
satsingen til regjeringen de siste årene har vært tidlig innsats
i skolen. Dette blir fulgt opp også gjennom regjeringens budsjett,
gjennom lærerspesialister, gjennom bemanningsnorm i barnehagen,
gjennom en lovfestet plikt sånn at kommunene skal ha gode systemer
for dem som går gjennom barnehage og skole. Det må også sies at
det kom inn en lærernorm i budsjettforliket – jeg var i pappapermisjon,
så jeg hadde ikke noe med den å gjøre – men det var kanskje ikke
akkurat Høyres foretrukne modell. Men når det først er blitt enighet
om det, er det også verdt å si at det å styrke med flere lærere
for de yngste elevene kan brukes, hvis man gjør det på en god måte,
nettopp for å styrke tidlig innsats.
En annen ting
som regjeringen har prioritert, ikke bare når det er populært, ikke
bare når det snakkes mye om, ikke bare når det er overskrifter,
er fagopplæringen, for det er like viktig for landet vårt at vi
har gode fagarbeidere som at vi har gode universitetsutdannede folk. Det
er like viktig at vi har gode mestere som at vi har mastergrader.
En av de tingene vi trenger, og som vi er i gang med, er et løft
for fagskolene, en av de aller mest undervurderte og forbigåtte
delene av vårt utdanningssystem. I forrige budsjett hadde vi løft
for kvalitet og innhold. I dette budsjettet kommer det flere plasser,
i tillegg til en fortsatt styrking av yrkesfagene for at vi skal
få flere og bedre fagarbeidere i fremtiden.
Vi fortsetter
også satsingen på forskning. Med dette budsjettet har vi oppfylt
alle opptrappingsplaner i langtidsplanen for forskning og høyere
utdanning, som vi lovet. Med andre ord satte vi en ny standard for
hva et forskningspolitisk dokument skulle være – ikke bare fine
ord, ikke bare festtaler, men faktiske, konkrete, reelle opptrappinger
i form av flere stipendiater, mer penger til utstyr, mer penger
til å delta i Horisont 2020, som er EUs store forskningsprogram.
Helt til slutt:
Vi står foran en kjempeoppgave når det gjelder å ruste Norge for
fremtiden. En av de viktigste delene av det er et kompetanseløft.
Livslang læring er noe vi lenge har snakket om i Norge, men realiteten
er at systemene våre ikke egentlig er rigget for det. Der er det også
mange partier som har spennende forslag og gode ideer, og jeg ser
frem til å debattere det videre med Stortinget i tiden som kommer.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Martin Henriksen (A) []: Jeg vil gjerne ønske statsråden
velkommen tilbake i jobben og tilbake til Stortinget. Det viste
seg at dette fort ble en av de dyreste foreldrepermisjonene i historien.
Men jeg vil gjerne gratulere med forliket og vedtaket om å innføre
en norm for lærertetthet. Arbeiderpartiet er veldig for flere lærere,
og vi er for at det skal være en norm som sikrer at midlene som
bevilges til det, faktisk når ut i skolen.
Høyre er jo det
partiet som oftest har argumentert heftig mot en norm, bl.a. mot
Arbeiderpartiets ønske om en norm på kommunenivå. I dag skal de
selv stemme for en norm på skolenivå, og ikke bare det – de skal utrede
og innføre den. Det er fremdeles usikkert hvordan bl.a. kostnadene
blir. Regjeringa selv sier at tallene er usikre og skal utredes.
Kommunene har fremdeles ikke svar på hvilken modell det blir lagt
opp til, og hvordan den skal innføres. Men den største bekymringen
er akkurat det med finansiering. Da lurer jeg på: Når vi kjenner
historien, med store reformer som ikke er fullfinansiert, og effekten
av det – vil statsråden sørge for at en lærernorm blir fullfinansiert
fra statens side?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første,
siden det kom spørsmål om dette tidligere, er det selvfølgelig sånn
at regjeringen skal gjennomføre. Vi er jo en del av partiene som
har inngått forlik. Men det er ikke sånn at regjeringen, altså statsråden,
sørger for at det blir fullfinansiert. Det er Stortinget som må
bevilge pengene til det. Det budsjettforlikspartiene har gjort,
er at de har satt av 200 mill. kr til en halvårseffekt fra 2018, og
så sier de at regjeringen må komme tilbake i revidert med en nærmere
vurdering av hva dette vil koste. Og jeg antar, slik jeg leser budsjetteksten,
at de fire partiene ikke har tenkt ikke å fullfinansiere dette,
for å si det sånn.
Det er alltid
et vurderingsspørsmål hva det er som skal inn i regnestykket eller
ikke. Som representanten Henriksen er kjent med, har de fire forlikspartiene
gjentatte ganger i flere år gitt penger til flere lærere. Så har det
blitt fordelt på forskjellige måter til kommunene, og da vil det
være et vurderingsspørsmål hva av dette som også skal telle med
i regnestykket.
Helt til slutt
vil jeg si at det er fint at Arbeiderpartiet gratulerer med budsjettforliket,
for det betyr kanskje at man kommer et steg nærmere med hensyn til
å finne ut hva Arbeiderpartiet egentlig mener om norm, for det har
det vært vanskelig å finne ut frem til nå.
Martin Henriksen (A) []: Det er i hvert fall ikke
vanskelig å tolke signalene fra regjeringshold. Statsministeren
har uttalt seg kritisk til en lærernorm, den vikarierende kunnskapsministeren
har uttalt seg kritisk til en lærernorm, og den hjemvendte, tilbakevendte,
kunnskapsministeren har uttalt seg kritisk til en lærernorm – og
alt dette etter at man har skrevet under et forlik med forlikspartnerne
sine om å innføre en lærernorm. Til og med i dag har vi hørt representanter fra
regjeringspartiene være kritiske til den lærernormen som de selv
skal innføre. Det er klart at det, i hvert fall hos noen, skaper
usikkerhet om hvordan oppfølgingen av dette vedtaket blir. Representanten
Knut Arild Hareide stilte vel et spørsmål til statsministeren for
å gi henne anledning til å glede seg over dette årtusenets viktigste
utdanningsreform, som han sa.
Det jeg lurer
på, er hvordan skepsisen hos den nåværende kunnskapsministeren,
hos statsministeren, hos representanter fra regjeringspartiene –
som uttaler det høyt gang på gang, egentlig i strid med forliket
– vil påvirke det videre arbeidet med lærernormen, som nå skal innføres
om veldig kort tid.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Svaret er at det
ikke vil påvirke arbeidet med lærernormen. Det må sies at Høyre
har en god markedsavdeling, men jeg tror ikke markedsavdelingen
til Høyre, eller regjeringen, for den saks skyld, er så god at man
plutselig kan få hele Norge til å tro at Høyre er blitt for en norm
som vi har vært veldig tydelige på at vi er imot. Det er heller ikke
noe poeng i å late som. Dette er ikke en lærernorm som Høyre har
ønsket. Vi har ikke gått til valg på den. Dette er en seier for
Kristelig Folkeparti, som dermed har fått mer igjennom på dette
området i løpet av en fireårsperiode, pluss litt til, enn det andre
partier som var for norm, klarte i løpet av en åtteårsperiode under
forrige regjering.
Det er også viktig
for meg at vi må være helt ærlige overfor Stortinget om hva som
er fallgruvene og utfordringene. Det betyr at vi må være helt ærlige
om at en norm sannsynligvis vil bety massive overføringer til de største
byene og veldig lite – nær ingenting – til mange små distriktskommuner.
Det er ikke slik at vi har tusenvis av lærere som bare venter på
å bli tilbudt jobb i skolen. Det kan føre til store rekrutteringsutfordringer.
Det må vi legge frem, men vi gjennomfører det flertallet i Stortinget
ber oss om.
Martin Henriksen (A) []: Budsjettforliket mellom
regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre sier at en del
av disse utfordringene som kunnskapsministeren påpeker, skal utredes,
og man skal komme tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett. Revidert
nasjonalbudsjett legges fram i mai. Stortinget skal vedta revidert
nasjonalbudsjett i juni. Da er det to måneder til skolestart. To
måneder har norske kommuner på å forberede seg på det som representanten
Hareide, Kristelig Folkepartis partileder, omtaler som den største
skolepolitiske reformen i dette årtusenet.
Kunnskapsministeren
har påpekt utfordringer med finansiering, med fleksibilitet for
kommuner, med hvor sikker man skal være på tallene, med rekruttering
av lærere. Så spørsmålet er: Hvor sikker føler kunnskapsministeren
seg på at man kan klare å innføre en sånn norm, når kommunene får
to måneder på å forberede seg på innføring av lærernormen fra høsten
2018?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Problemet er ikke
å innføre en norm. Det kan Stortinget gjøre når som helst, og da
vil den normen gjelde. Problemet er å sørge for at den får et reelt
innhold, dvs. at det faktisk fører til de ønskede endringer ute
i sektor. Det er faktisk ikke noe verken Stortinget eller regjeringen
kan bestemme, for det kommer an på en rekke ting. For eksempel gitt
at Oslo, når normen blir fullt innført, skal ansette kanskje 600–800
lærere – vi vet ikke nøyaktig tallet, man må se på de siste GSI-tallene
som kommer – da kan vi gjøre vårt for at det skal bli lettere å
rekruttere. Vi kan stimulere og gjøre en rekke andre sånne ting, men
vi kan ikke forhindre at det også f.eks. kan få konsekvenser for
lærerrekruttering i andre kommuner. Vi kan ikke garantere at Oslo
vil finne 800 ferdig utdannede lærere. Normen kan allikevel komme
på plass, men innholdet i normen har også noe med hvordan virkeligheten
faktisk er. Men vi skal gjøre vårt beste.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Mona Lill Fagerås (SV) []: Kunnskapsministeren brukte
store deler av valgkampen på å argumentere mot lærernormen og har
etter budsjettforliket med Venstre og Kristelig Folkeparti uttalt
til media, bl.a. NTB, at lærernormen blir krevende å innfri. Det
jeg ikke får til å gå i hop, er at regjeringen allerede har bevilget
1,3 mrd. kr til økt lærertetthet på 1.–4. trinn. Dessverre har dette
bare gitt 198 nye lærerstillinger i 1.– 4. klasse. Kunnskapsministeren
uttalte da at det var kommunene som måtte ta ansvar og bruke pengene
til det det var ment, altså at pengene kommer fram til elevene.
Når ministeren
kritiserer kommunene for å bruke pengene feil, hvordan kan en lærernorm,
som jo vil få kommunene til å bruke pengene slik de var ment, være så
krevende?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi har jo, sammen
med Kristelig Folkeparti og Venstre, gitt penger til flere lærere
i to omganger. I siste omgang ble disse pengene fordelt til alle
norske kommuner basert på elevtall. En lærernorm vil sannsynligvis
ikke fungere på den måten. En lærernorm betyr at man må ta utgangspunkt
i de kommunene som har størst klasser, og det er det som er grunnen
til at en lærernorm – sannsynligvis, i hvert fall – vil slå ut på
den måten at en by som Oslo vil få veldig mange hundre nye lærere,
et fylke som Finnmark vil få en håndfull, kanskje litt flere. De
nøyaktige tallene har vi ikke lenger.
De midlene vi
ga, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, i siste runde, var
øremerket, dvs. at kommunene måtte bruke dem på lærerstillinger
i 1.– 4. klasse. De måtte rapportere om det, og kommuner som sa
at de brukte det på et eller annet annet, får ikke mer penger.
Uansett vil jo
ikke dette oppheve alle de praktiske problemene rundt å innføre
en lærernorm, men vi skal som sagt gjøre vårt for at Stortinget
får den informasjonen de skal ha, og vi skal gjøre vårt for at dette
blir innført på en best mulig måte.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Erlend Wiborg (FrP) []: Landet får nå et godt budsjett,
i tråd med velgernes dom ved høstens stortingsvalg. Velgerne sa
da ja til en fortsatt ikke-sosialistisk regjering, og de sa også
tydelig at de satte pris på det Fremskrittspartiet og regjeringen
sammen med våre samarbeidspartier har fått til de siste fire årene. Velgernes
dom tyder også på at de forstår at ingen partier får gjennomslag
for all sin politikk, men at det må inngås kompromisser, og at det
selvfølgelig er enkeltsaker som Fremskrittspartiet helst skulle
vært foruten, men at velgerne evner å se helheten og ser at landet
går i riktig retning.
Et annet signal
velgerne ga, var at de sa tydelig nei til reverseringspolitikken
til spesielt Arbeiderpartiet. For selv om Norge og verden har stått
overfor – og fortsatt står overfor – krevende tider, har regjeringen
styrt Norge trygt igjennom. Vi hadde et betydelig fall i oljeprisen, noe
som medførte økt arbeidsledighet, som var dramatisk for den enkelte,
og som skapte store utfordringer. Regjeringen kom med målrettede
tiltak, og vi ser effekten. Arbeidsledigheten faller måned for måned,
og det viser at regjeringens grep var korrekte. Vi har også et budsjett
– som vedtas her nå – som tydelig viser at vi må spille på lag med
næringslivet, at vi må skape verdier før vi kan dele verdiene. Derfor
er jeg glad for at vi har klart å kombinere det med å ha et godt
sikkerhetsnett som fanger opp dem som faller utenfor.
Representanten
Gahr Støre snakket tidligere i dag om at regjeringen prioriterer
de få. Ja, på enkelte områder gjør vi det – fordi vi mener det er
riktig. Vi kan ta pleiepengeordningen. Det er en ordning som heldigvis
ikke altfor mange har bruk for, men de som har bruk for den, har
virkelig bruk for den. Regjeringen sto for en betydelig utvidelse
av pleiepengeordningen før sommeren. Da doblet vi ordningen og gjorde
den mindre byråkratisk. Nå, sammen med våre støttepartier Venstre
og Kristelig Folkeparti i budsjettforliket, utvider vi den ytterligere. Dette
er jo noe alle partier i denne sal har ønsket, og under de åtte
rød-grønne årene ble det fremmet flere forslag fra bl.a. Fremskrittspartiet,
men alle forslag om å forbedre pleiepengeordningen ble da nedstemt.
Nå viser de fire ikke-sosialistiske partiene at vi nok en gang styrker
pleiepengeordningen.
Skal vi fortsette
som regjeringen har gjort, med å kunne utvide og styrke velferdssamfunnet,
sørge for at flere mennesker kan beholde mer av sin egen inntekt,
er det viktig å se helheten i politikken.
Jeg er glad for
at regjeringen sammen med våre støttepartier nå har videreført den
massive styrkingen av samferdsel – noe som gjør at næringslivet
raskere og lettere får fraktet sine varer ut, noe som gjør at ansatte
lettere kan ta seg en jobb som er noe lenger unna, og ikke minst
at det blir tryggere å ferdes på norske veier, og at togene i større
grad går.
Men det handler
også om det større og mer strukturelle. Stortingsflertallet har
gjennom de senere årene vist at man evner å modernisere f.eks. arbeidsmiljøloven.
Det har skapt store protester. Av og til skaper omstilling protester,
men det er likevel nødvendig. For samfunnet har endret seg. Næringslivets
behov har endret seg. Familieformer er i stadig endring. Hva folk
ønsker med sine egne liv, endrer seg. Da kan vi ikke ha en arbeidsmiljølov
fra 1970-tallet, vi må ha en arbeidsmiljølov tilpasset det samfunnet
vi har i dag. Derfor er jeg glad for at vi har fått modernisert
arbeidsmiljøloven til det folk faktisk har behov for.
Jeg er veldig
fornøyd med det budsjettforliket vi får her i dag. Vi sørger for
at folk flest får beholde mer av sine egne penger, vi sørger for
at næringslivet får beholde mer av sine penger til å kunne investere,
og det klarer vi samtidig som vi styrker velferden for dem som virkelig
trenger det mest.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet tror på
hele Norge, og da må en legge til rette for å styrke tjenestene
nær der folk bor, i hele landet. Det gjør vi bl.a. gjennom en kraftig
styrking av kommuneøkonomien – kommunene er en bærebjelke for velferd
i hele landet – og vi styrker kommunene med 2,4 mrd. kr og fylkeskommunene
med 1,5 mrd. kr.
Vi prioriterer
0,5 mrd. kr til styrking av lokalt politi for å gi folk større trygghet
i hverdagen, der de bor, i hele landet. Vi prioriterer 1 mrd. kr
til Hæren og 300 mill. kr til Heimevernet for å styrke beredskapen
i hele Norge.
Senterpartiet
er opptatt av at vi må bygge og vedlikeholde veier. Derfor satser
vi på nye investeringer, vi satser mer på rassikring og har over
1 mrd. kr til vedlikehold på fylkesveiene. Vi må også satse på utbygging
av jernbane, og vi må satse på pendlerparkering rundt de store byene.
Senterpartiet er opptatt av at vi skal bygge landet med en god infrastruktur.
Vi må også satse på bredbånd, slik at alle – både folk og næringsliv
– får tilgang til et høyhastighetsnett der de bor.
En politikk for
hele Norge innebærer at vi må satse på å utnytte de rike naturressursene
vi har i hele vårt langstrakte land. Da må vi legge til rette for
nye investeringer i Norge basert på de naturressursene. Vi foreslår bl.a.
at en setter av 10 mrd. kr i kapital til et grønt investeringsselskap
som skal bringe oss over fra fossile til fornybare, nye og grønne
løsninger.
Vi vil styrke
rammevilkårene for industrien, bl.a. gjennom å gjeninnføre de viktige
startavskrivningene for nyinvesteringer i maskinene i bl.a. industri
og landbruk. Vi tar til orde for målrettet satsing på ulike næringer,
og vi øker bl.a. jordbruksfradrag, fiskerfradrag og sjømannsfradrag.
Skal vi sikre
investeringer i norsk næringsliv, er stabilitet og forutsigbarhet
helt sentralt. Da blir Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstres uforutsigbare angrep på enkeltnæringer svært skadelig.
Reiselivet har fått 50 pst. økning i sin moms i løpet av de siste
årene. Flytrafikken i Norge har av dagens flertall fått en avgiftssmell
på 2 mrd. kr, og i budsjettavtalen kommer det ytterligere avgiftsøkninger
for denne viktige delen av kollektivtransporten i Norge.
Flertallet inngår
nye avtaler med EU om handel med landbruksvarer, som åpner døren
for økt import uten at en viser vilje til tilstrekkelig kompensasjon
til næringen. I budsjettavtalen smeller en til med over 2 mrd. kr
i økt avgift på sukker- og sjokoladevarer og ikke-alkoholholdige
drikkevarer, samtidig som en opprettholder det helt særnorske avgiftsfritaket
på netthandel fra utlandet, opptil 350 kr per forsendelse.
Gjennom skatteforliket
skulle en skape forutsigbare rammevilkår for næringslivet. Det som
skjer nå, etter år etter år med budsjettavtalene som Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti inngår, er det stikk motsatte. Det
kommer nye avgifter og avgiftshopp helt uten forvarsel og uten dialog
med berørte parter. I skatteforliket var en viktig ambisjon også
å tette skattehull, sørge for beskatning i de land der verdiskapningen faktisk
skjer, og sikre mer rettferdige konkurransevilkår, ikke minst for
bedrifter som ikke har mulighet til å flytte overskudd mellom ulike
land.
Her mener Senterpartiet
at det haster med å innføre tiltak. Vi har konkrete forslag i vårt
alternative statsbudsjett, bl.a. om å inkludere eksterne renter
i rentebegrensningsregelen. Her kunne flertallet ha hentet proveny,
her kunne de ha styrket norsk næringsliv, men de velger altså å
gjøre helt andre grep. En utsetter tiltak mot overskuddsflytting,
men opprettholder avgiftsfri import fra utlandet opptil 350 kr og
topper det hele med kraftig avgiftsøkning som rammer norske arbeidsplasser.
Dette er ikke en politikk for hele Norge, dette er ikke en politikk
for å skape og styrke norske arbeidsplasser.
En politikk for
hele Norge innebærer også at vi tar norske arbeidsfolk på alvor,
der man styrker kampen mot sosial dumping, arbeidslivskriminalitet
og regulerer arbeidsinnvandring. Man må også legge til rette for at
de som reiser langt, skal komme seg på arbeid og ikke blir straffet,
slik man gjør år etter år med pendlerne.
Det er behov
for en ny politikk som går i en annen retning, som tror på hele
Norge, som sikrer tjenester nær folk. Det er Senterpartiets opplegg
i vårt alternative budsjett.
Ingrid Heggø (A) []: Noreg vil lykkast best når vi
står saman – by og land hand i hand. Då må vi løysa oppgåva med
å ta heile landet i bruk, skapa utvikling og hindra sentralisering.
Arbeidarpartiet
sitt alternative budsjett har ein aktiv og god distriktspolitikk
som er heilt nødvendig for dei framtidige vekstnæringane våre, men
han er òg viktig for å dempa presset på byane og gje folk reell
moglegheit til å velja å bu i alle delar av landet vårt. Ein aktiv
distriktspolitikk er òg grunnlaget for å ta vare på det Noreg vi
kjenner – då må vi investera i Noreg og ikkje selja Noreg.
Arbeidarpartiet
har ei kraftfull satsing på distrikta i vårt alternative budsjett
– 1,6 mrd. kr. I tillegg kjem satsinga på fylkeskommunar og kommunar.
Sogn og Fjordane ville fått om lag 73 mill. kr meir og kommunane
i fylket nesten 50 mill. kr meir med Arbeidarpartiet sitt framlegg
til statsbudsjett. Dette er alvorleg mange lærarar og helsearbeidarar.
Arbeidarpartiet
vil premiera dei som pendlar, ikkje straffa dei. Difor går vi imot
endringa i kost og losji for arbeidstakarane og vil innføra 2015-reglane
for pendlarane igjen. Vi vil heller ikkje straffa dei arbeidsledige
eller dei uføre med usosiale, smålege endringar og kuttforslag,
og vi leverer eit budsjett som vil gje mindre forskjellar.
Forverringa i
bortebuarstipendet som vi fekk med regjeringsforslaget, var det
aldri aktuelt for oss å gå inn for. Det ville vore svært uheldig
for mange skuleelever, som hadde fått forverra skulekvardagen sin.
Vi vil heller setja innsatsen inn på å få bukt med at så mange droppar
ut av skulen, vi vil ha tidleg innsats, nok lærarar i klasserommet
og ei massiv satsing på IKT.
Arbeidarpartiet
sikrar god kommunikasjon i heile landet og trygge og gode vegar.
Inntektssystemet slo svært hardt ut for nokre av fylka. Det råka
mitt fylke aller hardast. Den såkalla tapskompensasjonen, som vart
sett til 60 mill. kr årleg, er no komen ned i 40 mill. kr. Det skapar
ein svært vanskeleg situasjon når ein ikkje kan stola på at desse
midlane kjem, og at det kan verta forhandla bort og ned ein sein
nattetime. Og det var ikkje dette som vart sagt frå regjeringshald
i valkampen, tvert om, då skulle ein ordna opp i alt.
Nok ein gong
styrkjer Arbeidarpartiet dei regionale utviklingsmidlane og tek
eit krafttak for breibandutbygginga med 500 mill. kr. Arbeidarpartiet
satsar målretta på skredsikring, fiskerihamner, utbetring av farleier
og meir midlar til tiltak mot flaum, skred og ras, fordi vi tek distrikta
på alvor, og vi tek klimaendringane på alvor. Dette viser budsjettet
vårt tydeleg.
Den største utfordringa
Noreg må løysa, er å skapa fleire arbeidsplassar og sørgja for at
ein større del av folk i arbeidsfør alder deltek i arbeidslivet.
God grunnopplæring med fleire lærarar som har tid til elevane, læreplassar
til alle og 3 000 fleire studieplassar er startgrunnlaget. Eit milliardløft
for yrkesfaga og læring gjennom heile livet prioriterer vi.
Næringar som
fornybar energi, maritime næringar, olje og gass, fiskeri og havbruk
er eksempel på næringar der vi er verdsleiande i dag, der vi har
spesielle fortrinn. Ein mykje meir aktiv politikk som bidreg til
at nye moglegheiter vert omsette til nye arbeidsplassar, vert kravd, f.eks.
eit næringsprogram for havet, klimasatsing som gjev nye næringar,
satsing på bioøkonomi, velferdsteknologi og styrking av klyngeprogrammet.
Arbeidarpartiet
vil òg ha på plass betre opsjonsskattlegging og akseleratorprogram,
for å nemna noko. Arbeidarpartiet sitt budsjett viser korleis vi
vil skapa betre næringsutvikling, fleire arbeidsplassar og større moglegheiter
til den enkelte arbeidstakar, samtidig som vi sørgjer for tryggleik
i arbeid.
Arbeidarpartiet
har eit godt budsjett for både by og land, der arbeid for alle er
jobb nummer ein.
Fredric Holen Bjørdal (A) []: Denne regjeringa har
sett mange rekordar: rekord i talet på arbeidsledige, rekordlåg
del vaksne i arbeid og rekordhøg oljepengebruk, men utan tvil også
rekord i å love politisk handling og ikkje levere. I 2013 vart det
norske folk lovd nye idear og betre løysingar. I budsjettet for
2014 fekk vi presentert det einaste verktøyet i høgrepolitikken:
skattekutt finansiert av framtidas pensjonar, dyrare barnehagar
og kutt i arbeidsmarknadstiltak. Året etter stig arbeidsløysa, og
Høgre lovar å ruste Noreg for framtida.
Fasiten for 2015
vart poseavgift, og at norske milliardærar og mangemillionærar fekk
tidenes gåvepakke. Før Venstre og Kristeleg Folkeparti sette i gang
med skadeavgrensing, var planen at rekninga skulle sendast til bl.a. uføre
med born, funksjonshemma med behov for bil, arbeidsledige og eldre
som hadde opplevd gleda med Den kulturelle spaserstokken.
Då Stortinget
så behandla budsjettet for 2016, var krisa langs kysten på sitt
verste, og tusenvis av menneske gjekk inn i jula med varsel om permittering
eller oppseiing. Og sjølv om regjeringspartia var mest opptekne
av å tone ned og bortforklare dei snart 130 000 arbeidsledige, lova
dei eit budsjett for arbeid, aktivitet og omstilling. Resultatet:
Det vart fleire skattegåver til dei velståande, flyseteavgift og
ekstraskatt til arbeidstakarar som mista jobben.
Poseavgifta for
2017 var store sjukehuskutt og dyrare fysioterapi for brannskadde
og kronikarar, og i år var planen for 2018 at dei arbeidsledige
og dei som har langt å reise til jobben, skulle ta rekninga saman
med dei som ikkje har råd til advokat eller er avhengige av gratis
matutdeling. Men det vart sukkeravgift og ostehøvelkutt i staden.
Regjeringa har
fortsett i akkurat det same sporet etter valet som i dei fire førre
åra. Utgiftssida aukar, inntektssida blir svekt, og for å saldere
budsjetta har det år etter år vore auka avgifter og gjennomført
smålege kutt til vanlege folk og dei som sit nedst ved bordet. Samtidig har
oljepengar vorte fasa inn i rekordhøgt tempo – 1 000 mrd. kr – utan
ei einaste stor sosial reform eller innsparingsreform, utan nye
idear eller betre løysingar, utan å ruste Noreg for framtida, utan
evne til å prioritere.
I same periode
har arbeidsløysa gått opp, sysselsetjinga har gått ned, forskjellane
og fattigdomen aukar, fråfallet i skulen er det same som før, togradarsmålet
blir stadig vanskelegare å nå, og no må oljepengebruken reduserast
kraftig. Høgre–Framstegsparti-regjeringa har svikta. Dei har ført
ein kortsiktig politikk som effektivt har redusert handlingsrommet
til komande avgjerdstakarar til å møte framtidige utfordringar.
Arbeidarpartiet
vil ha ein annan kurs for landet. Vi har difor laga eit budsjett
for å møte Noregs utfordringar med handling. Vi må få fleire ut
i arbeid, klimagassutsleppa må ned, vi må byggje ut helse- og omsorgstilbodet,
vi må få fleire elevar til å lykkast i skulen, og vi må bevare samfunnsmodellen
vår med høg tillit og små forskjellar. Difor føreslår vi ei milliardsatsing
for å skape nye arbeidsplassar, for å få færre på trygd. Vi legg
pengar på bordet for eit skikkeleg løft for tidleg innsats, betre barnehagar,
fleire lærarar og betre yrkesfag. Vi føreslår nær 1,5 mrd. kr meir
til raskare behandling, nytt utstyr og fleire tilsette i sjukehusa
våre.
Vi tek klimautfordringa
på alvor samtidig som vi sikrar arbeidsplassane for framtida. Vi
legg pengar på bordet for fullskala demonstrasjonsanlegg for karbonfangst
og -lagring, har ein naturvernpakke på fleire hundre millionar kroner,
og vi vil fortsetje å gjere det lettare for vanlege folk og familiar
å velje utsleppsfri transport.
Etter valet er
det eit nytt politisk landskap i Stortinget. Statsministeren må
berre venje seg til politiske nederlag i åra framover. Valresultatet
tilseier ei svekt regjering, og det har vi fått. Arbeidarpartiet
kjem til å bruke det handlingsrommet som finst i nasjonalforsamlinga,
til å få gjennomslag for ein annan politikk, til å fullføre pensjonsreforma,
til å halvere fråfallet i den vidaregåande skulen, til å halvere
talet på nye unge uføre og til å gjennomføre reformer for velferdsteknologi,
e-helse og digitalisering, fordi reformer er nødvendige, og fordi
vi har ei regjering som ikkje maktar å førebu oss på framtida.
Knut Magne Flølo (FrP) []: Ein kommentar til føregåande
talar: Eg ser i alle fall at Arbeidarpartiet rosemåler framtida
og kva dei har tenkt å gjere.
Eg vil ta utgangspunkt
i perspektivmeldinga, og i innleiinga står det:
«Varig velstand krever evne og
vilje til omstilling».
Vidare kan vi
lese at «nye utfordringer krever nye svar», men det krev at vi gjer
kloke val. Dette budsjettet viser at regjeringa vidarefører og intensiverer
arbeidet med den omstillinga som er nødvendig for å sikre ei berekraftig
utvikling i landet.
Det står vidare,
i kapittel 6, i den nemnde meldinga:
«Produktivitet er ikke alt, men
på lang sikt er det nesten alt.»
Eg har lyst å
sitere det som står vidare:
«For å bidra til høy produktivitet
og god omstillingsevne, må den økonomiske politikken understøtte
en balansert økonomisk utvikling, medvirke til at innsatsfaktorene
brukes der de kaster mest av seg og sørge for høy utnyttelse av
arbeidskraft og kapital.»
Difor må innovasjon
og teknologi frambringe nye høgproduktive verksemder, og dette har
som konsekvens at lågproduktive einingar må leggjast ned.
Omstilling er
smerteleg og vanskeleg. Det har eg erfaring med sjølv i mi heimbygd
i Vestnes. Dei som ikkje har evne og vilje til nytenking, må på
sikt leggjast ned. Eg har eit konkret eksempel på det, igjen frå
min heimkommune, Vestnes: Etter krigen og utover på 1950- og 1960-talet
bygde ein større og mindre båtar av tre. Så skjønte ein handfull
bedrifter at dei måtte slutte med det og begynne å byggje båtar
av stål. Dei verfta i Vestnes som tidlegare leverte offshoreskip,
har igjen omstilt seg til å byggje større cruiseskip og nye skip
til Hurtigruten, i tillegg til at det i dag vert forhandla om bygging
av nye kystvaktskip, som ligg inne i det budsjettet som vi debatterer.
Dette viser at
bedrifter som har evne og vilje til nytenking og omstilling, overlever
i det lange løp.
Som tidlegare
bedriftseigar vil eg framheve nokre viktige element i budsjettavtalen:
Maskinskatten
– at denne no er på plass, er eit viktig signal til det skapande
næringslivet, med stabile rammevilkår, og som set bom for at kommunane
kan skattleggje maskiner og utstyr som er nødvendig for verdiskaping.
Samtidig er det positivt at budsjettavtalen har element i seg som
f.eks. ei utfasing over sju år og ei kompensasjonsordning for kommunar
som vert spesielt ramma, f.eks. Sunndal i Møre og Romsdal. Dette
inneber at kommunen har god tid til å tilpasse seg nye reglar når det
gjeld skattlegging av næringslivet.
Ein annan viktig
ting er skattlegging av opsjonar. Budsjettavtalen inneber at maksimal
opsjonsfordel vert auka frå 30 000 kr til 500 000 kr. Honnør og
takk til Venstre og Kristeleg Folkeparti! Det er viktig for å rekruttere og
behalde dyktige tilsette at opsjonane ikkje vert skattbare før aksjane
vert realiserte.
Inntektsskatten
er redusert frå 24 pst. til 23 pst. for selskap og personar, og
marginalskatten er redusert.
Verdisettingsrabatten
i formuesskatten vert auka frå 10 pst. til 20 pst. – igjen eit tiltak
som viser at regjeringa og Venstre og Kristeleg Folkeparti er opptekne
av å ha rammevilkår som gjer at bedrifter får lyst til å investere og
har trua på den sitjande regjeringa, på at det er lønsamt å skape
verdiar som kjem alle til gode, noko som er nødvendig for at vi
skal skape tryggleik for alle dei oppgåvene som vi er opptekne av
å løyse.
Som finansministeren
var inne på i sitt innlegg: No går vi mot ei ny tid. Det er det
dette budsjettet legg opp til, med nyskaping og endring av skatte-
og avgiftspolitikken. Ikkje alt er i tråd med ønska til Framstegspartiet, men
slik er det i politikken. Det er moglegheitas kunst som gjeld. Vi
har gjennom samarbeid fått på plass eit budsjett som legg opp til
å rette på det som kan skape verdiar og vere interessant å satse
kapital og krefter på – for verdiskaping i landet.
Henrik Asheim (H) []: Høsten 2013 fikk Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre tillit av velgerne til i fellesskap
å ta ansvar for landet vårt. I løpet av forrige periode skjedde
det likevel noe som var umulig å forutse da valgresultatet i 2013
var på plass. Noe av det var at oljeprisen falt dramatisk – faktisk
med over 70 pst. I en slik uforutsett situasjon er det svært viktig
hva stortingsflertallet gjør, og hvordan man håndterer en slik situasjon.
Det ble fra flertallspartiene
satt i gang kraftige tiltakspakker på Sør- og Vestlandet, i de områdene
i landet vårt som ble hardest rammet av prisfallet. Men i tillegg handlet
håndteringen av dette prisfallet om å gjøre ting som vi allerede
hadde lovet å gjøre. Mange av de tiltakene vi gjorde for kortsiktig
og raskt å øke aktiviteten i norsk økonomi, handlet også om å investere
for fremtiden innenfor samferdsel, forskning og lavere skatter og avgifter
for næringslivet.
Gjennom en kraftig
utbygging av infrastrukturen og med en langtidsplan for forskning
og utvikling har vi investert for fremtiden samtidig som aktiviteten
har økt dramatisk. Og resultatene av regjeringens politikk har vist
seg tydelig og viste seg også før valget i høst: Ledigheten har
falt, og den faller fortsatt. Stadig flere kommer i jobb, og den
økonomiske veksten er nå anslått til å bli sterkere i årene som
kommer, enn det som er normalt for norsk økonomi.
I 2013, da de
rød-grønne partiene tapte valget, sa de daværende regjeringspartiene
at dette handlet ikke om ny politikk, det handlet om et ønske om
nye ansikter. Åpenbart likte velgerne de ansiktene de den gangen fikk.
Men jeg tror at analysen den gang var gal, og jeg tror den er akkurat
like gal i dag. For når de fire samarbeidspartiene fikk fornyet
tillit av velgerne, tror jeg det skyldtes de resultatene som de
foregående fire årene hadde vist, men også at de fire ikke-sosialistiske
partiene i fellesskap hadde bedre svar på fremtiden enn hva opposisjonspartiene
hadde.
Det har blitt
påpekt fra flere representanter fra denne talerstolen at Stortinget
har blitt annerledes etter valget. La meg begynne med å si at de
fire partiene som sto bak alle de fire foregående budsjettene, fortsatt
har flertall og står bak det femte budsjettforliket.
Men noe av det
som har endret seg i Stortinget etter valget, er at vi har fått
en langt mer fragmentert opposisjon. Arbeiderpartiet er betydelig
svekket, vi har fått et nytt parti inn på Stortinget, og flere av
de andre opposisjonspartiene er styrket på Arbeiderpartiets bekostning. Derfor
er det også litt spesielt å høre opposisjonens kritikk av det budsjettforliket
som i dag skal vedtas. For det kan av og til høres ut som om deres
viktigste kritikk er at noen avgifter går opp. Men det rare med
det er at hvis vi ser på opposisjonens alternative budsjetter, er
det de er mest opptatt av, å overby hverandre på å øke skattene
og avgiftene – Senterpartiet med 6 mrd. kr mer enn regjeringens
forslag, Arbeiderpartiet med 8 mrd. kr, SV med hele 17 mrd. kr i
økte skatter og avgifter. Summen av våre fire partiers felles politikk
over fire år er altså nesten 23 mrd. kr i lavere skatter og avgifter.
Et godt samfunn
er samtidig et samfunn som gir muligheter for alle, og hvor alle
som kan, også får lov til å bidra og delta i samfunnet vårt. Derfor
prioriterer vi i dette budsjettforliket innsats mot barnefattigdom,
vi styrker barnevernet bl.a. ved at barn i barnevernet skal få bedre
psykisk helsehjelp, fosterforeldre skal få bedre vilkår og arbeidet
med tidlig innsats i skolen forsterkes, slik at flere elever lærer
grunnleggende ferdigheter tidligere i skoleløpet og på den måten
også kan fullføre og bestå videregående skole. Vi vil også hjelpe
langtidsledige og arbeidssøkende under 30 år, slik at de lettere
kan få nettopp arbeid og utdanning.
Mange av de utfordringene
vi står overfor fremover, trenger også nye svar. Vi vet at også
stadig flere mennesker som har en utdanning som de er stolte av,
i en jobb de har gjort i mange år, opplever at den kompetansen de har,
går ut på dato, og at de trenger nytt påfyll og ny kompetanse. Derfor
har også ett av regjeringens viktige løfter for de fire neste årene
vært at vi må ha en reform som handler om å lære hele livet, og
at ingen i arbeidslivet vårt skal gå ut på dato.
Til slutt er
det slik at Arbeiderpartiet har, gjennom mediene riktignok, lansert
det de selv kaller for sparereformer. For eksempel sier de at det
er en sparereform å halvere frafallet i videregående skole. Det
er jo ikke en reform, det er et mål, og et mål som det er veldig
lett å stille seg bak. Spørsmålet er bare: Hva gjør man med politikken
for å sørge for at det skjer? Og det er gang på gang slik at det
er flertallspartiene som har politiske løsninger for å løse utfordringene.
Det er derfor velgerne også ga oss fire nye år for å ta ansvar for
Norge.
Eigil Knutsen (A) []: I motsetning til foregående
taler skal jeg ikke prøve meg som valganalytiker. Jeg skal heller
ikke snakke om tiltakspakkene for Vestlandet, for dem så vi ikke
så mye til. Stavanger Aftenblad avslørte at mesteparten gikk til
museumsbygg og statens eiendommer på Svalbard, for å nevne noe.
Teknologien har
alltid endret seg og særlig etter den industrielle revolusjonen.
Det nye er farten teknologien endres i. Da settes vi alle på prøve.
Robotisering, automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet
fundamentalt og gjør at vi vil jobbe på helt andre måter enn før.
Jobber vil forsvinne, men nye jobber vil komme til.
Arbeiderpartiet
ønsker gjennom sitt forslag til statsbudsjett for 2018 å fatte politiske
beslutninger som griper mulighetene digitaliseringen fører med seg,
samtidig som vi sørger for at nye forskjeller ikke skapes. Det desidert
viktigste vi gjør i møte med digitaliseringen, er å satse på kompetanse.
Vi trenger en kompetansereform i arbeidslivet, ikke en ny nettside
til 20 mill. kr. Vi trenger faktisk flere tusen nye IKT-studieplasser,
og Arbeiderpartiet foreslår tusen nye allerede i 2018. Hvis ikke
dette blir vedtatt, styrer vi med viten og vilje mot en kritisk
mangel på IKT-kompetanse.
Vi vil også forske
mer på IKT og ny teknologi, og sist, men ikke minst må vi sørge
for en mer digital skole gjennom å styrke lærernes kompetanse og
sørge for at elever får prøvd seg på koding og programmering.
Næringslivet
i Norge er ledende på å ta i bruk ny teknologi, men for mange bedrifter
er det snakk om store investeringer og dermed betydelig risiko.
Klyngeprogrammene gir bedrifter mulighet til å samarbeide om nye
initiativ og løsninger, derfor vil Arbeiderpartiet styrke denne
ordningen. I den forbindelse går det an å komme med en anelse ros
til regjeringen, som sørger for at initiativet til en finansteknologiklynge
i Bergen får Arena-status og dermed finansering. Slike initiativ
vil skape eksportmuligheter og er helt avhengig av en aktiv næringspolitikk
for å komme ut av startgropen.
I tillegg til
en aktiv næringspolitikk overfor næringslivet er det nødvendig å
digitalisere offentlig sektor, slik at man bruker ressursene på
en bedre måte. I offentlig sektor er det mange oppgaver som kan
automatiseres, og som igjen kan frigjøre ansatte til å gjøre de
oppgavene som ikke kan erstattes av maskiner. En stor utfordring
i det offentlige, enten det er i fylke, kommune eller stat, er at
en er inndelt i såkalte siloer. Den ene siloen kan gjøre nybrottsarbeid
innen digitalisering uten at nabosiloen nyter godt av det. Derfor
vil Arbeiderpartiet styrke medfinansieringsordningen slik at prosjekter kan
gå på tvers av siloene. Det er særlig innen helse, utdanning og
transport digitaliseringen gjør seg gjeldende i offentlig sektor.
For Arbeiderpartiet
er det avgjørende viktig å sørge for at også offentlig sektor er
i stand til å ta i bruk ny teknologi, hvis ikke får vi et todelt
system hvor de som har råd til det, kjøper seg en bedre privat tjeneste,
og de andre må ta til takke med et utdatert offentlig tilbud.
Det offentlige
kjøper varer og tjenester for 500 mrd. kr hvert eneste år. Siden
veksten i offentlig konsum tiltar under denne borgerlige regjeringen,
er det ingen grunn til å tro at tallet vil reduseres – tvert imot.
De 500 mrd. kr i anskaffelser bør i størst mulig grad brukes til
å fremme innovasjon og bedre løsninger, men i praktisk politikk
ser det ikke ut som om dette er ambisjonen til dagens regjering.
Arbeiderpartiet
vil ha en risikoavlastningsordning for offentlige anskaffelser,
som skal støtte offentlige virksomheter som ønsker anskaffelser
for å ta fatt på store samfunnsutfordringer. I Norge har vi f.eks.
mulighet til å bli en pionernasjon innen e-helse. Det krever store
investeringer. Arbeiderpartiet vil støtte sykehus og kommuner som
har gode e-helseprosjekter på trappene. Vi vil investere mye mer
i sykehusene våre.
Mange kommuner
henger også etter og er i liten grad digitalisert. En barnehagesøknad
er ikke digitalisert når saksbehandleren må printe den ut og punche den
inn i et annet datasystem selv om jeg har søkt elektronisk. Derfor
er det behov for at flere standardløsninger blir gjort tilgjengelig.
De store kommunene går foran og utvikler løsninger som etter hvert
blir tatt i bruk i mindre kommuner. Derfor vil Arbeiderpartiet øke
midlene til IKT-prosjekter i kommunene.
Digitalisering
er ikke bare for offentlige organer og store kommuner. Digitaliseringen
må omfavne alle. Folk og næringsliv over hele landet skal ha tilgang
til høyhastighetsnett, og mange steder trengs det offentlige tilskudd
for å bygge ut tilgangen. Arbeiderpartiet går derfor inn for kraftig
å styrke tilskuddene til bredbåndsutbyggingen.
Teknologiske
endringer kan som sagt skape nye forskjeller. Automatisering og
robotisering vil øke velstanden, men det er ingen automatikk i at
godene blir jevnt fordelt – tvert imot. Derfor er den norske modellen
mer aktuell enn noen gang – et omfordelende skattesystem, trygghet
i arbeidslivet og en kompetansepolitikk som favner alle.
Sivert Bjørnstad (FrP) []: På tross av dystre spådommer
fra opposisjonen, media og noen få andre for kort tid siden går
AS Norge faktisk ganske godt. Det er ikke først og fremst på grunn
av vanvittig framsynte, kloke og fornuftige politikere. Det er fordi
vi har hjelpe- og sykepleiere som hver morgen tar på seg uniformen og
går på jobb, det er fordi vi har rørleggere, murere, ingeniører
og sivilingeniører som bygger landet, det er fordi vi har et fungerende
trepartssamarbeid, og det er fordi vi har folk som har tatt litt
mer initiativ enn de fleste andre av oss, satset litt ekstra, feilet,
men likevel reist seg gang på gang, nemlig gründerne.
Men selv om det
er enkeltmenneskene som har bygd landet, og som har gjort det så
robust som det er i dag, er det slik at god, riktig og kraftfull
politikk også hjelper på og underbygger denne trenden. Det var ikke gitt
at det skulle gå bra da vi for knappe to år siden sto i salen her
og diskuterte viktige saker med en oljepris på 27 dollar, økende
arbeidsledighet og norgeshistoriens største asylstrøm som bakteppe.
«For mye for tidlig» og «for lite for sent» ble brukt omtrent annenhver
gang i kritikken. Fasiten er at vi har klart oss ganske greit på grunn
av politikken, ikke på tross av den.
I mitt hjemfylke,
Sør-Trøndelag, kunne Nav før helgen melde om en rekordlav arbeidsledighet,
på 1,8 pst. Man må tilbake til noen år før jeg ble født for å finne
like lave tall, dette på tross av egentlig ganske store skatteletter
til folk flest og til bedrifter de siste årene. Kanskje er det nettopp
på grunn av.
Velferdstjenestene
kan neppe sies å ha blitt dårligere de siste årene heller. Det bygges
veier som aldri før, sykehusene har stor aktivitetsvekst, kommunebudsjettene
er rause, og det gis tilskudd til rekordmange sykehjemsplasser.
Den logiske slutningen
av dette må være at det ikke er sånn som Arbeiderpartiet har sagt
i alle år, at en krone i skattelette er en krone mindre til velferd.
En krone til skattelette kan faktisk gi velferdsvekst. Det bærer
også Arbeiderpartiets alternative budsjett preg av. Der er det en
sterk erkjennelse – den tidligere retorikken knyttet til at skattekutt
er velferdskutt, er nå død og begravet. I valgkampen hørte vi gjentatte
ganger fra Arbeiderpartiets ledelse og kandidater at det som skulle
til for å løse alle velferdsstatens utfordringer, var å øke skattene
med 15 mrd. kr. Nå har man moderert dette til opp til 15 mrd. kr.
Det var det riktignok ingen som hørte i valgkampen, men det er et
steg i riktig retning. Med sine om lag 8 mrd. kr i skatteskjerpelser
beholder Arbeiderpartiet omtrent 15 mrd. kr av flertallspartienes
skatteletter fra de siste årene. Det er bra. Det er selvsagt ikke
bra at man skjerper skattene i en tid med omstilling for bedriftene,
men det er bra at man ikke holder løftet fra valgkampen i år.
Vi prioriterer
det viktigste i dette budsjettet. Skattene skal fortsatt ned, ikke
opp. Samarbeidspartiene fortsetter den kraftfulle satsingen på infrastruktur
for å bygge landet både på vei, bane og sjø. Når samferdselsbudsjettet
er økt med omtrent 60 pst. de siste fire årene, vitner det om en
massiv satsing der det tidligere var forsømmelse.
Kunnskap, forskning
og utvikling er blant de viktigste byggesteinene for å møte omstillingen
vi står oppe i. Et omstillingsdyktig næringsliv, som finner nye
løsninger på framtidens utfordringer, og som kan gi inntekter til
fellesskapet i framtiden, er avgjørende. Et av de viktigste virkemidlene
for å få til dette er fjerningen av maskinskatten. Å beskatte produksjonsutstyret
i stedet for sluttproduktet er utrolig lite effektivt. Hvis vi mener
noe med f.eks. et grønt skifte, kan det ikke være sånn at bedriftene
kvier seg for å bytte ut utrangerte, miljøfiendtlige maskiner med
nye, grønnere maskiner i frykt for økt skatt. At Arbeiderpartiet
og Senterpartiet ikke lytter til Bondelaget, Fellesforbundet og
Industri Energi, for å nevne noen i denne saken, er skremmende.
Norge vil med
dette budsjettet sikre flere mennesker jobb. Det vil sikre og videreutvikle
velferden for dem som trenger det mest. Vi prioriterer det viktigste
først.
Statsråd Bent Høie []: Etter fire år med regjeringen
Solberg har helsekøene gått ned, antall pasientbehandlinger har
økt, vi har fått flere helsesøstre i skolen, og folk som sliter
med rus eller psykiske helseplager, følges tettere opp. Vi har innført
fritt behandlingsvalg. Vi har lagt fram en nasjonal helse- og sykehusplan,
melding om primærhelsetjenesten, opptrappingsplan for rusfeltet,
prioriteringsmelding, og vi har rettighetsfestet brukerstyrt personlig
assistanse – for å nevne noe. Målet er å skape pasientens helsetjeneste. Budsjettavtalen
som er inngått mellom samarbeidspartiene, ivaretar og styrker denne
viktige satsingen.
Regjeringen har
i løpet av fem år og fem budsjetter lagt til rette for en høyere
aktivitetsvekst i sykehusene enn det de rød-grønne la opp til i
sine åtte år. Neste år budsjetteres det med en vekst i all pasientbehandling
på 2 pst. Den demografiske utviklingen tilsier en vekst på 1,5 pst.
Den foreslåtte veksten utover dette legger til rette for økte medisinkostnader
og investeringer, og at flere kan få behandling.
Regjeringen foreslår
785 mill. kr til oppstart av fire nye, store byggeprosjekter neste
år sammenlignet med saldert budsjett for 2017. Videre går regjeringen
inn for at det skal planlegges for to protonsentre. Det første senteret
etableres ved Radiumhospitalet i 2023. Det andre senteret etableres
i Bergen, og mellom samarbeidspartiene er det enighet om at det
skal planlegges for at det kan stå ferdig senest i 2025.
Vi ser nå gode
resultater av vår politikk. Ventetiden går ned. Det er om lag 75 000
færre ventende ved utgangen av andre tertial i 2017 sammenlignet
med samme tid i 2013. I andre tertial i år var gjennomsnittlig ventetid
for alle fagområder 58 dager. Vi har dermed nådd årets mål om at
den gjennomsnittlige ventetiden ikke skal overstige 60 dager. Sammenlignet
med 2013 er dette en nedgang på 13 dager. Hittil er det innført
28 pakkeforløp. Pakkeforløp gjør at pasienter opplever et godt organisert,
helhetlig og forutsigbart behandlingsopplegg. Vi er nå i gang med
å etablere pakkeforløp innen psykisk helse og rus og foreslår å
videreføre penger til dette i 2018.
Vi skal styrke
kvaliteten i omsorgstjenestene. Budsjettforslaget innebærer ytterligere
styrking av kvaliteten og kapasiteten i omsorgstjenestene. Det legges
til rette for å innvilge tilskudd til om lag 1 800 heldøgns omsorgsplasser
og 350 dagaktivitetsplasser til hjemmeboende personer med demens.
I årene som kommer,
blir det viktig å etablere flere heldøgns omsorgsplasser. Derfor
foreslo regjeringen en gradvis omlegging av investeringstilskuddet
i statsbudsjettet for 2017, slik at det fra 2021 kun gis investeringstilskudd
til prosjekter som gir netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser.
Antall innvilgede søknader om investeringstilskudd til heldøgns
omsorgsplasser er om lag doblet.
Regjeringen har
prioritert å følge opp stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten,
og vi foreslår 55 mill. kr til pilotforsøk med primærhelseteam i
kommunene. Etableringen av primærhelseteam vil bidra til mer helhetlige
og bedre koordinerte tjenester og større bredde i tjenestetilbudet.
Regjeringen vil
også forsterke innsatsen for mennesker med rusutfordringer og/eller
psykiske helseutfordringer. Opptrappingsplanen for rusfeltet følges
opp med 300 mill. kr gjennom styrking av kommunenes frie inntekter.
Videre er 200 mill. kr av veksten i de frie inntektene begrunnet
med tidlig innsats i barnehage og skole, og 200 mill. kr med forebyggende
tiltak for barn, unge og familier. Gjennom budsjettavtalen økes
kommunenes frie inntekter ytterligere med 100 mill. kr til flere
helsesøstre, og 75 mill. kr til opptrappingsplanen for rusfeltet.
Vi foreslår å
styrke program for folkehelsearbeid i kommunene med 25 mill. kr.
Arbeidet skal ha barn og unge som prioritert målgruppe, fremme lokalt
rusforebyggende arbeid og bidra til å integrere psykisk helse som
en likeverdig del av det lokale folkehelsearbeidet.
Regjeringen støtter
anbefalingen om nasjonale, digitale løsninger for hele helse- og
omsorgstjenesten. Innovasjon, bruk av ny teknologi og nye måter
å organisere arbeidet på er avgjørende for å sikre en bærekraftig helse-
og omsorgstjeneste for årene framover og – ikke minst – for å skape
pasientens helsetjeneste.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Tuva Moflag (A) []: Statsbudsjettet handler først
og fremst om mennesker – mennesker som bidrar, og mennesker som
trenger støtte fra fellesskapet. I VG den 30. november kunne vi
lese at en kvinne som har store smerter grunnet endometriose, har
fått avslag på sin søknad om arbeidsavklaringspenger. Ifølge VG
er avslaget begrunnet med at hun ikke er i såkalt aktiv behandling.
Med «aktiv behandling» menes kirurgisk eller kjemisk sterilisering.
I klartekst betyr dette at 34-åringen, som ønsker seg barn med samboeren
sin, blir bedt om å fjerne livmor og eggstokker eller framskynde overgangsalderen.
Det framstår
som helt urimelig at en kvinne som ønsker seg barn, blir bedt om
å sterilisere seg for å få innvilget arbeidsavklaringspenger, noe
som kan tyde på mangel på kompetanse og forståelse for kvinnehelse.
Mitt spørsmål
til statsråden er som følger: Er det akseptabelt at en kvinne som
ønsker seg barn, blir bedt om å sterilisere seg for å få arbeidsavklaringspenger?
Statsråd Bent Høie []: Jeg kan ikke ta stilling til
hva slags behandling som er best for denne kvinnen. Men det som
i hvert fall er helt klart, er at i møte med helsetjenesten skal
en få være med og diskutere hvilken type behandling man ønsker å
gjennomgå, og det gjelder også pasienter med denne type sykdom.
Pasienten skal være medvirkende i den behandlingen som gis.
Tuva Moflag (A) []: Da takker jeg for svaret. Dette
handler ikke bare om å få delta i behandlingen, men om å få muligheten
til faktisk å kunne få en anstendig lønn eller arbeidsavklaringspenger
i en situasjon hvor en ønsker å gjennomgå fertilitetsbehandling og
stifte familie. Så her handler det om at statsrådene i fellesskap
må ta ansvar for å finne løsninger – ikke bare i helsevesenet, men
også innenfor Nav.
Det finnes dessverre
flere eksempler på forskjellsbehandling og mangel på likestilling
i helsevesenet. Forskning viser at det eksempelvis er store forskjeller mellom
kvinner og menn i behandling og oppfølging av hjerteinfarkt. Jeg
vil derfor spørre statsråden om hva han vil gjøre for å sikre likeverdige
helsetjenester for kvinner og menn, og også om han vil ta en prat
med sin statsrådskollega Hauglie for å løse problemet for kvinner
med endometriose.
Statsråd Bent Høie []: Det å sikre en likere behandling
uavhengig av kjønn er en viktig del av regjeringens politikk. Derfor
har vi også vært opptatt av f.eks. å styrke forskningen knyttet
til sykdommer som spesielt rammer kvinner. Det at vi nå får en større
oversikt over variasjon i behandlingstilbudet som gis, gir også
grunnlag for å fjerne uberettiget variasjon i helsetjenesten, bl.a.
mellom kjønn. Så det er et viktig arbeid som pågår, og så skal jeg
selvfølgelig se på den saken som representanten tar opp og se om
det er behov for å gjøre justeringer der.
Kjersti Toppe (Sp) []: I statsbudsjettet legg ein
opp til betydelege innkjøp av laboratorietenester frå private. Vi
er ueinige om ein del ting, men eg trur at vi er einige om at det
som er verre enn eit offentleg monopol, er eit privat monopol. I
førre veke fekk eg vite at Helse Midt-Norge hadde føretatt ei anskaffing
av røntgentenester for perioden 2018 til 2022, der heile volumet
i føretaket vart gitt til Aleris i Ålesund. Det fører til at tilbodet
som i dag er i Kristiansund, vert lagt ned. Men det som er verre,
er den langsiktige verknaden der staten bidreg til at det i neste
omgang ikkje er ein velfungerande marknad, og der kortsiktig økonomisk
gevinst no vil føra til at det vert danna monopol og høg pris i
framtida.
Spørsmålet mitt
er om statsråden ser på dette, og om han er villig til å gå inn
og beordra føretaka til å dele opp anboda slik at vi får ein velfungerande
marknad.
Statsråd Bent Høie []: Jeg er, som representanten,
opptatt av at når staten og helseforetakene opptrer som innkjøpere,
har de en innkjøpspolitikk som handler om mer enn bare å få best
mulig pris og resultat av det ene innkjøpet, men bidrar også til
at det er marked og konkurranse for framtiden. Hvilke løsninger
en bruker for å oppnå det, tror jeg vil være litt ulikt alt etter hva
en kjøper inn. Det som er viktig, er at en er trygg på at en bidrar
til at det også er flere som leverer anbud i neste runde, og ikke
bidrar – som representanten tar opp – til å skape private monopol.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Noe av det beste med
velferdsstaten er at den skal sikre oss alle like gode muligheter
uansett hvor vi starter. Enten man er fattig narkoman eller mangemillionær,
får man helsehjelp i verdensklasse. Det er noen egenandeler, men jevnt
over skal alle ha råd til å få hjelp. Men det finnes et stort hull
i velferdsstaten vår. Når vi smiler, skinner klasseforskjellene
ut av munnen på oss.
– Jeg merker
hvordan folk reagerer, alle som møter meg, tror jeg er dum, forteller
Patrick, som har ødelagte, råtne tenner, men ikke råd til å få dem
fikset.
Også for rikere
familier er en plutselig tannlegeregning på mange titusener en stor
utgift å svelge. I SVs budsjett – for de mange, ikke for de få –
starter vi innfasingen av makspris for tannlege. Vil statsråden
bli med og tette dette store hullet i velferdsstaten og ta tannhelse
inn i egenandelsordningen?
Statsråd Bent Høie []: Denne regjeringen har gjort
flere forbedringer på tannhelsefeltet som nettopp skjermer mennesker
med store tannhelseutgifter, og som av ulike andre årsaker bør få
bedre dekning for sine tannlegekostnader. Blant annet i det budsjettforslaget
som ligger til behandling i Stortinget i dag, styrker en tilbudet
til pasienter med odontofobi. Det er også blitt ytterligere styrket
i budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre. Det mener
jeg også er en riktig utvikling.
Hvis representanten
tar til orde for å lage en generell skjermingsordning for tannlegefeltet
på lik linje med det vi har ellers, mener jeg det vil være en feil
prioritering. Hvis vi ser på resultatene innenfor tannhelse i Norge,
har vi blant de beste resultatene når det gjelder tannhelse internasjonalt.
Vi har store utfordringer, f.eks. for mennesker med psykiske helseutfordringer
og rus. De har en levetid som er 20 år kortere enn befolkningen ellers.
Jeg ville satset de store pengene der vi har dårlige resultater,
ikke der vi har blant verdens beste resultater.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Elin Rodum Agdestein (H) []: Valget i høst ble en
tillitserklæring til de fire borgerlige partiene. Regjeringen med
statsminister Erna Solberg i spissen fikk mandat til å videreføre
en politikk som har som hovedmål å skape trygghet for landet, for
jobbene og bærekraft for velferden.
Valg vinnes på
troverdighet. Etter fire krevende år med en urolig sikkerhetspolitisk
situasjon og med store økonomiske utfordringer som følge av det
kraftige fallet i oljeprisen, har regjeringen utvist en styringsevne
som har lost landet trygt gjennom en vanskelig tid.
Velgerne ønsker
mer av den politikken som faktisk virker, også når man blir satt
på stor prøve. Det er igjen vekst i norsk økonomi, og veksten har
kommet raskere enn forventet. Pilene peker oppover i hele landet,
også i de delene som ble hardest rammet.
Ledigheten er
rekordlav. Som det ble sagt i et tidligere innlegg: I Trøndelagsfylkene
er den nå helt nede på 1,8 pst. Det er 30 år siden sist ledigheten
har vært tilsvarende lav, og det er veldig gledelig at det er særlig
blant ungdom i aldersgruppen 20–24 år at ledigheten synker mest.
I forventningsbarometeret
for fjerde kvartal fra Finans Norge bekreftes optimismen i husholdningene. Men
enda viktigere for Norge er det at optimistene snart er i flertall
også i EU. Vi må 16 år tilbake i tid for å finne tilsvarende tall
i Europa. Optimismen ledsages av økende etterspørsel, og det er
gledelig, fordi utviklingen hos våre handelspartnere er avgjørende
for norsk økonomi. For Norge er en handelsnasjon. Vi har bygd velferden ved
å selge varene våre i markedene ute i verden. Betydningen av tilgang
til internasjonale markeder er ikke mindre nå. Derfor er det så
viktig at regjeringen holder fullt trykk på å ivareta norske interesser
ute gjennom WTO, i arbeidet med å få på plass nye frihandelsavtaler og
ikke minst gjennom en aktiv europapolitikk.
Tendensene til
økt nasjonalisme og proteksjonisme gir grunn til bekymring. Det
er utviklingstrekk vi må arbeide aktivt imot. De kreftene som er
imot internasjonal handel, og som mener EØS-avtalen tilhører fortiden, tar
feil, for den avtalen trygger norsk velferd. Fravær av avtalen ville
gitt store negative konsekvenser.
Ser vi det i
et distriktsperspektiv, forsterkes bildet. Opptil ni av ti bedrifter
i områder langs kysten er helt avhengig av EØS-avtalen. Det er naivt
å tro at det bare er å bestille en ny og bedre avtale fra EU. Vi
kan ikke være halvveis innenfor og halvveis utenfor. EU har vært
tydelig: Nære handelsforbindelser avhenger av like konkurransevilkår.
Europa med sine
500 millioner mennesker er vårt største og viktigste marked. 72 pst.
av eksporten av varer og tjenester går til EU, 90 pst. av all oljeproduksjon, nesten
all gass og sjømat for mer enn 60 mrd. kroner. De 170 vogntogene
med laks som går til EU hver dag med 25 millioner fiskemåltider,
trenger forutsigbare rammer. Derfor er det så viktig å slå ring
om EØS-avtalen.
Det var britene
vi inngikk våre første handelsavtaler med, allerede på 1200-tallet
– for snart 1 000 år siden. Det handlet om fisk. Blant EU-landene
er Storbritannia fortsatt vårt aller viktigste enkeltmarked. Derfor
endrer brexit mye for Norge, og det er viktig å få på plass handelsavtaler
så fort som mulig. Her er regjeringen prisverdig aktiv. Det handler
om fisk fortsatt, men nå også om eksport av norsk naturgass.
Når økonomien
nå igjen er i vekst, må vi bruke mindre gass i finanspolitikken.
Det er viktig å skjerme renten, holde en lav kronekurs og sikre
at eksportnæringene våre er konkurransedyktige i markedene ute.
Det er fortsatt utfordringer. Hver sittende regjering har kunnet øke
oljepengebruken. Det snur nå. Vi må prioritere bedre, og vi må bygge
buffere. Vi må sikre at flere kommer i jobb og blir i jobb lenger,
og vi må fortsatt styrke vekstevnen i økonomien.
Vi har et godt
utgangspunkt med solide statsfinanser, et produktivt næringsliv
og en høyt utdannet befolkning. Med budsjettet for 2018 viderefører
vi en politikk som vi vet virker. Vi fortsetter å lette skattebyrden
for personer og bedrifter, og vi reduserer diskrimineringen av norsk
eierskap gjennom å kutte skatt på arbeidende kapital. Det skal lønne
seg å jobbe og investere i norske arbeidsplasser. Derfor er det
et viktig gjennombrudd at vi reduserer den vekstfiendtlige eiendomsskatten.
Gjennom forliket
med Venstre og Kristelig Folkeparti videreføres hovedprofilen i
statsbudsjettet, samtidig som vi får en ytterligere styrking på
områder som gjør et godt budsjett enda bedre.
For å sikre vekstkraften
framover må vi fortsette å omstille, vi må reformere og bruke pengene
sånn at vi får mer velferd igjen for hver krone, og at norsk økonomi får
flere bein å stå på. Det vil regjeringen gjøre, og derfor er jeg
framtidsoptimist på vegne av Norge. Med dette budsjettet styrker
vi velferden i dag og trygger Norge for framtiden.
Himanshu Gulati (FrP) []: Etter en høst hvor opposisjonen
har valgt å føre mesteparten av politikken på Stortinget i kontroll-
og konstitusjonskomiteen, er det deilig endelig å kunne stå her
og diskutere litt ordentlig politikk. For det er mye politikk å
diskutere. Denne regjeringen har hatt store ambisjoner, levert på mange
saker og også levert veldig mange saker til Stortinget.
Skattene og avgiftene
er redusert med nesten 25 mrd. kr. Helsekøene er redusert med rundt 70 000 personer.
Fengselskøene er så godt som historie. Vei- og banebyggingen er
på et rekordnivå. Og folket ga også sin dom for snaue tre måneder
siden, da de ga denne regjeringen fornyet tillit ved valget.
Jeg har med stor
interesse lest opposisjonens alternative budsjetter. Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og resten av venstresiden ser ut til først og fremst
å ha to virkemidler. Hovedtiltaket til opposisjonen, altså selve
visjonen, det som er alternativet til dagens regjering, er å reversere
det regjeringen har gjort – ikke bare reversere det regjeringen
har gjort, men venstresiden har også klart å reversere sin egen
politikk. For etter det noe dårlige valgresultatet til Arbeiderpartiet
har de valgt å reversere sine skatteøkninger, og det skal faktisk
Arbeiderpartiet ha ros for. De skal ha ros for å bruke litt sunt
fjellvett også i sin politiske virksomhet, for det er tross alt
aldri for sent å snu.
Det andre virkemidlet
opposisjonen har, er mer penger. Den har mer penger enn regjeringen.
Verdens enkleste løsning på et politisk problem er å gi mer penger.
Men det løser sjelden et problem alene. For om penger hadde vært
løsningen på våre problemer, hadde ikke Norge hatt noen som helst
uløste politiske oppgaver. Men vi trenger også nye løsninger, nye
måter å tenke på og nye måter å organisere på. Det største opposisjonspartiet,
Arbeiderpartiet, har riktignok mer penger enn regjeringen, og det
er også et opposisjonspartis privilegium. Men når det gjelder politiske
løsninger, framstår de mer som et politisk konkursbo, hvor eneste politiske
løsning er å reversere det regjeringen har gjort.
Jeg nevnte at
fengselskøene er fjernet i Norge, mye takket være et fengsel i Nederland,
noe som ikke kun handler om penger, men andre måter å organisere
ting på. Dette fengselet vil venstresiden reversere, altså legge ned.
Vi har fått på
plass et prøveprosjekt med statlig finansiering av eldreomsorgen
i Norge, noe som gjør at det ikke lenger er postnummeret, eller
hvor du bor, som avgjør hva slags tjenester du får. Dette prosjektet
ønsker også venstresiden å fjerne – å reversere.
Fritt behandlingsvalg
er en annen ordning som regjeringen har innført. Den gir pasienter
over det ganske land økt makt over egen behandling. Også fritt behandlingsvalg
ønsker opposisjonen å reversere.
Fraværsgrensen
har halvert fraværet innen yrkesfag. Også dette ønsker opposisjonen
å reversere.
Vi har kommuner
i Norge som har færre innbyggere enn det antall folk som har sitt
daglige virke her på Stortinget, men kommunereformen ønsker opposisjonen
å reversere.
Vi har redusert
skattetrykket i Norge, både for folk og for næringsliv. Også dette
ønsker opposisjonen å reversere.
Vi har forenklet
en haug med reguleringer hva gjelder unødvendige forbud, snøskuterrestriksjoner
og mange andre forenklinger. Mange av disse ønsker venstresiden
å reversere.
Vei- og baneutbyggingen
er på et rekordnivå, mens noe av Arbeiderpartiets største kritikk
av NTP var at det var for mye penger.
Et av våre hovedtiltak
på samferdsel, Nye Veier, ønsker også opposisjonen å reversere.
Det samme gjelder jernbanereformen, som Arbeiderpartiet var imot,
men som man i valgkampen bare var litt imot. Og ikke minst arveavgiften,
som man var imot, men etterpå fant man ut at man ikke skulle være
imot allikevel.
Det stopper ikke
her. Selv om opposisjonen har budsjettert med kraftig urealistiske
effektiviseringstiltak, noe som også for øvrig er opposisjonens
privilegium, er man imot regjeringens tiltak for avbyråkratisering.
De er imot ABE-reformen, de var imot kemner-reformen, og de har
vært imot en rekke andre konkrete tiltak fra regjeringen som faktisk
kunne ha utgjort en forskjell.
Så lenge hovedgrepet
til vårt største opposisjonsparti er å reversere alt regjeringen
gjør, tror jeg de vil slite med å reversere fallet på meningsmålingene.
For det folk ønsker, er politiske løsninger – andre måter å gjøre ting
på.
Selv om opposisjonen
ser ut til å mangle nye politiske løsninger, mangler de som nevnt
ikke penger. I Norge har vi en slags skattekonkurranse som ikke
ligner på den type skattekonkurranse vi er vant til å se i utlandet:
Arbeiderpartiet vil øke skattene med 5 mrd. kr, Senterpartiet med
6 mrd. kr, SV med 22 mrd. kr, og de som vinner denne konkurransen,
er MDG, som vil øke skattene med hele 45 mrd. kr. Da er det fristende
å avslutte innlegget mitt med å sitere en tidligere britisk statsminister,
Margaret Thatcher: Problemet med sosialisme er at du til slutt går
tom for andres penger.
Kjersti Toppe (Sp) []: Da helsedirektøren heldt sin
årstale for 2017, drog han fram ungt utanforskap som den største
helseutfordringa for samfunnet. Han snakka ikkje om «pakkeforløp»
eller dyre legemiddel, han snakka om ungt utanforskap. For trass
i at ungdom som gruppe aldri har hatt det materielt betre, ser vi
aukande utanforskap. Det ser vi på fråfallstala, på uføretala og
på tala over sjølvrapporterte psykiske plager og lidingar. Tre av
ti unge fullfører ikkje vidaregåande skule, og meir enn ein av ti
fell utanfor både skule og arbeidsliv. Nær 100 000 under 30 år står
i dag utanfor arbeid og utdanning, og over halvparten av desse manglar
fullført vidaregåande opplæring. Trenden fortset òg for dei som
er mellom 30 og 40 år.
Som folkevalde
sviktar vi når vi ikkje maktar å gi folk som har nedsett arbeidsevne,
tilrettelagt arbeid. Altfor mange får ikkje kjenna på at samfunnet
har bruk for dei. Dermed mister ungdom gleda, inspirasjonen og håpet. Dette
vil Senterpartiet endra på i sitt alternative budsjett for ei ny
politisk retning for Noreg.
I Grunnlova slår
ein fast i § 110 at «dei statlege styresmaktene skal leggje til
rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt
eller næringsverksemda si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg,
har rett til stønad frå det offentlege.» Men sånn er det ikkje.
Definisjonen på «eit arbeidsført menneske» er snevra inn. Dei som
for få år sidan kunne gjera ein jobb med arbeidsevna si, vert no
marginaliserte og endar i beste fall på Navs tiltaksprogram. Fri
arbeidsinnvandring frå EØS-området, der arbeidsløysa er skyhøg og
lønningane låge, har bidratt til å gjera arbeidslivet vårt meir
brutalt. Det aukar utanforskapet i samfunnet. Senterpartiet vil
ha regulert arbeidsinnvandring, der den som søkjer arbeid, må ha
tilbod om fast jobb med norske løns- og arbeidsvilkår.
Medbestemmelsesbarometeret
2016 frå Høgskulen i Oslo og Akershus viste at arbeidslivet vårt
bevega seg i ei autoritær retning. Påverknaden på eigen arbeidssituasjon
og på styring og organisering av verksemda er aller minst i staten
og hos utanlandske eigarar. Barometeret viste òg at tilsette innan
pleie og omsorg og i helsevesenet har langt mindre påverknad på
organisering av arbeidet enn i alle andre bransjar. Senterpartiet
føreslår difor ein tillitsreform i staten og i dei kommunale offentlege
tenestene for mindre byråkrati, meir medråderett og meir ansvar
i førstelinjetenesta.
Forskjellane
i Noreg har auka, og det har vorte fleire fattige barn. Stortinget
har gjennom år late vera å styrkja barnetrygda, eit tiltak vi veit
bidrar til utjamning mellom barnefamiliar og andre familiar. Senterpartiet
prioriterer dette i sitt alternative budsjett. I vårt budsjett står vi
opp for ein fordelingspolitikk på fleire felt, for å sikra både
økonomisk og geografisk utjamning, rettferdig fordeling mellom landsdelar,
mellom samfunnsgrupper og mellom generasjonar. Vi veit at sosial
naud og fattigdom ofte går i arv, og at det er avgjerande for både
samfunnsutviklinga, berekrafta og produktiviteten i samfunnet at vi
held fram med å vera eit samfunn med små økonomiske forskjellar.
Eit sterkt velferdssamfunn
kan berre skapast saman med innbyggjarane. Det må byggjast på medborgarskap og
tillit til at folk vil ta ansvar og delta aktivt i fellesskapet,
ikkje berre gjennom offentlege ordningar, men ved å stilla opp og
utgjera ein forskjell for kvarandre i det daglege.
Samfunnet står
overfor store og krevjande omsorgsutfordringar dei neste ti åra,
og skal vi tryggja velferdsstaten, må vi inkludera, respektera og
ta på alvor innsatsen frå pårørande, frivillige og ideelle organisasjonar. Sjeldan
har vi sett eit forslag til statsbudsjett som så systematisk kuttar
støtta til frivillige lag og organisasjonar. Noko er retta opp,
men utviklinga er bekymringsfull. På felt etter felt ser vi at frivillig
innsats ikkje vert respektert. I Senterpartiets alternative budsjett
prioriterer vi frivillige lag og organisasjonar for å sikra eit
berekraftig velferdssamfunn for framtida.
Åsunn Lyngedal (A) []: De neste årene skal vi løse
større oppgaver med mindre penger. Da er det viktigere enn noen
gang å bruke fellesskapets penger riktig. Lave arbeidsledighetstall
ser ut til å gjøre at regjeringen overser en av de viktigste utfordringene
vi står overfor, nemlig at stadig færre av oss deltar i arbeidslivet.
Hva betyr det for det økonomiske handlingsrommet?
Med en like stor
andel av de voksne i arbeid i Norge i tredje kvartal 2017 som vi
hadde i tredje kvartal 2013 – for fire år siden – ville vi hatt
73 000 flere sysselsatte i Norge i dag. Bare skatteinntektene fra
disse 73 000 ville gitt Norge en inntekt på 7 mrd. kr. Hvis de 73 000
i tillegg er avhengig av offentlige stønader for å leve, blir tapet
til samfunnet enda større. Det er et årlig tap – 7 mrd. kr.
Regjeringen har
et fast svar på fallende sysselsettingsandel. Kutt i formuesskatten
til de rikeste – det skal få flere i jobb. Og de bruker 3 mrd. kr
på det, også i dette budsjettet.
Regjeringen sverger
til dynamiske effekter av skattelette. Enkelt sagt mener de at de
som får skattekutt, skal investere i nye jobber, og flere skal jobbe
mer. Finansdepartementet skrev i skatteproposisjonen i 2015:
«Det er ikke grunnlag for å budsjettere
med dynamiske effekter i 2015 av forslagene til skatteendringer.»
I nasjonalbudsjettet
2015 skriver regjeringen selv:
«Siden kapitalmarkedene i Norge
i det store og hele fungerer godt, vil formuesskatten antagelig først
og fremst påvirke sparingen.»
Skattekutt er
et svært kostbart og lite effektivt tiltak for økt sysselsetting,
men det ser ut til å være vanskelig for Høyre og Fremskrittspartiet
å komme ut av sporet.
Arbeiderpartiet
vet at vi i Norge er blitt rike på alles arbeid. Vi vil ikke være
med på de formuesskattekuttene, for det vi vet om dem, er nemlig
at de øker forskjellene i samfunnet vårt. De små forskjellene vi
har i Norge, har vært sikret av en aktiv utjamningspolitikk.
Hvis vi skal
få flere i jobb og stanse utviklingen mot økte forskjeller, må vi
bruke milliardene klokt. Vi må kvalifisere framtidens arbeidstakere
til framtidens arbeidsplasser.
Derfor har Arbeiderpartiet
i sitt alternative budsjett sikret:
Tidlig innsats,
som allerede skal starte i barnehagen. Vi vil derfor fullfinansiere
en kompetanseheving i barnehagen som sikrer at halvparten av de
ansatte har pedagogisk utdanning.
Vi finansierer
tidlig innsats i grunnskolen og vil gi en lese-, skrive- og regnegaranti.
Vi bruker 300 mill. kr på nye lærere i budsjettet vårt for 2018.
De 15 000 ungdommene
som hvert år ikke fullfører videregående skole, er en utfordring
for Norge og for den enkelte. Vi må sikre at vi kommer ut av dagens
situasjon der hver tredje elev på yrkesfag slutter før de får et fag-
eller svennebrev. Derfor vil Arbeiderpartiet, i tillegg til det
jeg har nevnt om tidlig innsats, bruke en milliard på å styrke yrkesfagene.
Utstyret elevene undervises i, må være oppdatert, og de må være
garantert en lærlingplass. Det er umulig å forstå at regjeringen
kan lage et fireårig skoleløp og akseptere at de ikke kan tilby
de siste to årene.
Arbeiderpartiet
vil ha 3 000 flere studieplasser og 2 000 flere arbeidsmarkedstiltaksplasser.
For Nordland,
som for mange fylker som ligger et stykke fra Oslo, er det avgjørende
at vi får bygd ut bredbånd også der markedet ikke finner det lønnsomt.
Arbeiderpartiet skal derfor bruke en halv milliard kroner på det.
Vi har en rik
kyst, og Arbeiderpartiet vil prioritere muligheten til å investere
i fiskerihavner. Vi satser 150 mill. kr mer enn regjeringen på det
i 2018.
Vi satser på
CO2-fangst og -lagring,
og vi styrker Enova. Vi vil styrke mineralnæringen, og satse på
leting etter mineraler, fordi vi vet at verdiskapning skjer i tilknytning
til naturressursene.
Vi går imot den
planlagte økningen som regjeringen har foreslått i CO2-avgift på LNG, fordi vi
mener det vil svekke industrien langs kysten vår. Arbeiderpartiet har
de løsningene som vil sikre oss i framtiden.
Mudassar Kapur (H) []: Det har vært en spennende
debatt så langt, og kvelden er fortsatt ung, så jeg skal ikke prøve
å oppsummere, men komme med en liten refleksjon så langt.
En av årsakene
til Arbeiderpartiets kollaps ved høstens valg var at velgerne ikke
kjente seg igjen i elendighetsbeskrivelsen av Norge, og derfor heller
ikke ønsket Arbeiderpartiets alternativer. Jeg merker meg at Arbeiderpartiet
allikevel gjennom dagen – så langt – har fortsatt sin høytlesning
av egne valgkampbrosjyrer fra tidligere i høst.
Jeg må minne
Arbeiderpartiet om at vi er et land med store muligheter og små
forskjeller. Mange deltar i arbeidslivet i storsamfunnet. Vi har
store naturressurser, en kompetent arbeidsstyrke og solide statsfinanser.
Velstanden er jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Finanspolitikken
har de siste årene vært brukt aktivt for å motvirke arbeidsledighet.
Sammen med lave renter og en markert bedret konkurranseevne har
en målrettet finanspolitikk bidratt til at veksten nå er på vei
opp, og ledigheten på vei ned, også på Sør- og Vestlandet, og oppsvinget
for norsk økonomi har kommet raskere enn ventet.
Jeg er glad for
at Norge har en regjering som ser viktigheten av en skikkelig storbysatsing.
Storbyene er Norge i miniatyr. I 2030 vil Oslo ha over 800 000 innbyggere. Vi
vet at utdanning er en av de viktigste faktorene for både integrering
og sosial mobilitet. Derfor er regjeringens satsing på ekstra midler
til tidlig innsats i skolen, gratis kjernetid i barnehage for familier
med lave inntekter, igangsetting av ny Oslo sør-satsing – som vi sammen
med Kristelig Folkeparti og Venstre har fått forsterket ytterligere
– og forsterkninger av Groruddals-satsingen helt avgjørende.
La meg få utdype
akkurat dette feltet noe mer: Jeg har fulgt med på Arbeiderpartiets
kritikk av områdesatsingene. Det har vært mye kritikk og lite politikk.
Uansett hva som er utfordringen, er Arbeiderpartiets svar å bevilge
enda mer penger. Samtidig savner vi de konkrete løsningene og en
debatt om hvordan vi kan få mest mulig igjen for pengebruken. Hvordan
får vi flere i arbeid, og hvordan kan vi få flere til å fullføre
skolen og flere til å lære seg norsk? Jeg opplever at Arbeiderpartiet kun
ønsker å bevilge seg ut av utfordringene, og hvis man ikke har noen
klare planer for bevilgningen, blir den for ren symbolpolitikk å
regne – på en måte en form for politisk latskap.
I storsamfunnet
skal det være plass til alle. Det skal være plass til dem som søker
jobb, og til dem som vil skape sin egen. Nettopp derfor er en lavere
selskapsskatt, fjerning av maskinskatten og satsing på innovasjon,
gründerskap og nye arbeidsplasser viktig. Det skal være plass til
dem som har flyttet til byen for å studere, men har hjertet sitt
i hjembygda. Det skal være plass til flyktningfamilien som gjennom
hardt arbeid flytter ut av sin sosiale bolig og inn i sin egen.
Nettopp derfor er regjeringens satsing på sosial boligpolitikk,
tilrettelegging for bygging av flere boliger og studentboliger og oppfølging
av viktige kollektiv- og infrastruktursatsinger viktig.
Samtidig har
vi et arbeiderparti som i praksis er imot flere viktige grep for
å modernisere og reformere Norge i nødvendig retning. Partiet vingler
videre i skattepolitikken når de prøver å være både for og mot skattelette
på samme tid. Nå vil de beholde skattelettelser de tidligere har
vært mot og kalt usosiale. Det ønsker jeg velkommen, og jeg velger
å ta det som et tegn på at Arbeiderpartiet endelig har innsett at
Høyre alltid har hatt rett i at lavere skatter kan gi mer velferd.
Rigmor Aasrud (A) []: Jeg registrerer at representanten
Kapur har brukt tid på å lese valgkampbrosjyrene til Arbeiderpartiet.
Det har han sikkert godt av. Men jeg har faktisk brukt tid på å
lese innstillingen som vi har til behandling her i dag. I den sier
regjeringspartiene at en god og forutsigbar kommuneøkonomi er viktig
for at kommuner og fylkeskommuner skal ivareta sine oppgaver. De
samme representantene sier at også regjeringens forslag til budsjett
for 2018 vil legge til rette for at kommunesektoren kan tilby flere
og bedre tjenester. Regjeringspartiene legger med det et umulig
ansvar på alle kommunestyremedlemmene rundt omkring i landet som
i disse dager strever med å kutte nok i tilbudene, og ikke fordi
tilbudene er for gode, eller at det er mer kapasitet enn det som
etterspørres. Det er heller ikke kommunal løssluppenhet som gjør
det nødvendig å kutte – nei, kommunene får i realiteten mindre å
rutte med til neste år. Realveksten spises opp av lønns- og prisveksten,
og det blir flere som trenger tjenester fra det offentlige.
I tillegg bruker
regjeringen å smøre det de kaller en kommunereform, ved å ta penger
fra de andre kommunene sånn at det skal være penger til gulrøtter
til dem som slår seg sammen.
For alle oss
som var ute i valgkampen, ble det synliggjort at vi hadde behov
for flere og bedre tjenester. Vi har møtt brukere, pårørende og
ansatte. Vi har lært og lyttet. I Arbeiderpartiet omsetter vi den
lærdommen gjennom det vi prioriterer i budsjettene. Vi har erfart
at det er utfordringer som må løses, at det er mye ugjort i eldreomsorgen,
at skolehelsetjenesten ikke er bra nok, og at vi har en demensomsorg
som ikke er tilstrekkelig. Vi har sett at det er mye ugjort når
det gjelder mobbing, og vi har sett at både barnehage og skole trenger
et løft. Derfor har vi prioritert mer enn 2 mrd. kr til kommunene,
og fylkeskommunene vil få 1 mrd. kr mer fra oss enn det som regjeringen
foreslår i sitt budsjett. I tillegg kommer det en del satsinger
som vil komme kommunesektoren til gode utover det som ligger i rammene.
Da kan vi få nettopp det regjeringspartiene skriver i sine merknader
– flere og bedre tjenester.
Det er nødvendig
at også offentlig sektor bidrar til å jobbe på nye måter. Norge
må være best i verden på å ta i bruk ny teknologi og nye digitale
løsninger. Mye er gjort, men mye gjenstår. Innsatsen som synliggjøres
av regjeringen på det området, er omtrent det halve av det Stoltenberg-regjeringen
la opp til i 2013.
Skal innbyggere
bruke digitale løsninger for f.eks. å følge opp ungene sine på skolen,
ja da må tilgangen på bredbånd bli bedre. Digitale skiller forsterkes
av geografi, og det kan vi gjøre noe med, men da trengs det penger
til infrastruktur. Regjeringens satsing på bredbånd står i skarp
kontrast til målene om å være ledende i verden.
Omstilling krever
trygge ansatte. Den norske modellen har gitt oss et arbeidsliv der
ansattes kompetanse har bidratt til mange nye løsninger til beste
for innbyggere – og i tillegg gitt oss høy produktivitet. Men offentlig
sektor har utviklet seg sånn at måling og kontroll har fått en altfor
stor plass. Arbeiderpartiet mener vi må legge mer vekt på de ansattes
kunnskap og kompetanse. Det må legges mer vekt på samfunnsnytte
og resultater. Vi foreslår en tillitsreform, der fagfolk får større
frihet til å foreta vurderinger av hvordan oppgaver skal løses.
Den norske modellen
er skreddersydd for sånn tenkning, og her må regjeringen sørge for
at trepartssamarbeidet er nettopp det, et samarbeid. Altfor ofte hører
vi at man er innkalt til møter hos statsråden og får beskjed om
hvordan ting skal være, eller man får lov til å komme med et høringssvar.
Da sløser man med ressursene. Et reelt trepartssamarbeid krever
mer, og det gir bedre resultater.
Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Da står vi
her igjen. Ett år er gått og et nytt skal planlegges. Regjeringen
har igjen presentert et bærekraftig budsjett, som fokuserer på økonomisk
vekst, på flere i arbeid og på velferdssamfunnet – vårt velferdssamfunn, som
er noe helt unikt.
«Til lags åt
alle kan ingen gjera», sa Ivar Aasen. I en budsjettprosess med stramme
prioriteringer stemmer nok det ganske bra. Men for helsefeltets
del kan det se ut som om regjeringen har klart å prioritere bredt
og har husket de fleste. Vi lytter til innspill som kommer, og vi gjør
tjenestene bedre på områder de kan bli bedre på.
Regjeringen vil
skape pasientenes helsetjeneste. Det betyr at hvis du er pasient,
skal du være trygg på at ingen beslutninger om deg tas uten deg.
For å oppnå dette må kommunene lykkes med å skape koordinerte og
helhetlige pasientforløp, mer forebygging og tidlig innsats og gi
flere tjenester nær der brukerne bor.
Tilgjengeligheten
økes, kapasiteten økes, og kvaliteten i helse- og omsorgssektoren
økes. Sykehusene styrkes, noe som betyr raskere behandling og kortere
ventetider. Rusfeltet tenkes også på i år, gjennom videreføring av
opptrappingsplanen. Primærhelsetjenesten videreutvikles – bl.a.
gjennom oppstart av en pilot på primærteam og oppfølgingsteam.
Statlig finansiering
av helse- og omsorgstjenestene lever i beste velgående i de seks
kommunene som deltar, og jeg kan ikke la være å si at det fryder
mitt FrP-hjerte å høre alle de positive tilbakemeldingene vi får
fra ansatte, fra ledere, fra pårørende og ikke minst fra pasienter og
brukere selv.
Vi vet godt at
mange her i salen er motstandere av at staten skal overta finansieringsansvaret
for eldreomsorgen i kommunene, muligens i en slags frykt for at
private skal komme på banen med tilbud til eldre og pleietrengende
som er bedre, eller annerledes, enn dem som eksisterer i dag. Men
hva er de egentlig motstandere av? For Fremskrittspartiet er det
like naturlig at på samme måte som foreldre kan velge hvilken barnehage
barna deres skal gå i, skal de eldre selv, eller deres pårørende, bestemme
hvor de skal tilbringe sin alderdom, eller hvem de skal motta pleietjenester
fra. Det er ingen logikk i at det skal innføres begrensninger på
å la folk få velge selv, bare fordi de blir eldre eller får behov
for omsorgstjenester.
Regjeringens
satsing på demens videreføres i 2018 gjennom 350 flere dagaktivitetsplasser
for personer med demens og tilskuddsmidler til dagaktivitetstilbud.
Hele 3 mrd. kr
legger til rette for bygging av nye sykehjemsplasser og for rehabilitering
av gamle.
Igjen legger
vi til rette for at alle de flotte menneskene som hver dag jobber
i kommunenes helse- og omsorgstjenester, skal få mulighet til å
øke sin kompetanse. 1,5 mrd. kr vil gi ganske mange en ønsket og
nødvendig etter- og videreutdanning.
Jeg mener at
forebygging og folkehelse er spesielt viktig for framtiden. Å jobbe
forebyggende i stedet for alltid å måtte behandle, samtidig som
det bygges opp gode folkehelsetiltak for hele befolkningen, vil
gi en vinn-vinn-situasjon for oss alle og for samfunnet.
Det som også
gleder mitt hjerte, er at vi satser så massivt på våre barn og unge
gjennom styrking av helsestasjonene og skolehelsetjenesten med flere
helsesøstre og psykologer, at det nå er lagt fram en strategisk
plan for psykisk helse som skal munne ut i en handlingsplan, og
ikke minst at flere tiltak settes inn mot mobbing, og at vold og
overgrep helt tydelig er satt på dagsordenen gjennom en egen plan.
Innsatsen på
rus- og psykisk helse-feltet er en prioritert oppgave for meg og
for Fremskrittspartiet.
Jeg gleder meg
til å ta fatt på 2018.
Eva Kristin Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Helge Orten (H) []: De siste fire årene har det blitt
gjennomført et historisk samferdselsløft. I fem budsjetter og i
en ambisiøs nasjonal transportplan for perioden 2018–2029 har regjeringspartiene,
Kristelig Folkeparti og Venstre vist både vilje og evne til å bygge landet.
Samferdselsbudsjettet er i 2018 over 60 pst. høyere enn det var
i 2013. Når representanten Giske hevder at regjeringa har svidd
av 1 000 mrd. kr i oljepenger, for så vidt tilnærmet det samme beløp
som Arbeiderpartiet selv har foreslått, er dette noe av det vi har
satset på: å bygge infrastruktur og gjøre hverdagen til folk tryggere og
bedre og sørge for at folk kommer seg til og fra arbeid og andre
aktiviteter raskt og miljøvennlig. Etter min mening er dette en
god investering, som bidrar til økt verdiskaping og flere arbeidsplasser.
Vi prioriterer
det viktigste først. Derfor er nivået på vedlikehold og fornying
på vei og bane løftet betydelig under denne regjeringa, og etter
flere tiår med forfall ser vi nå en klar bedring. Det er det grunn
til å glede seg over, selv om vi fremdeles har et stykke vei å gå.
Samfunnet blir
stadig mer digitalisert. Det betyr at kravet til bredbånd og et
godt mobilnett blir stadig viktigere. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet velger å snakke om en liten del av bredbåndssatsingen når
de kritiserer regjeringa. I Norge har vi valgt å la utbyggingen
av bredbånd i hovedsak skje på kommersielle vilkår. Det har vært
en suksess. I 2016 ble det investert mer enn 10 mrd. kr i ekomnettet,
og Norge er i verdenstoppen på bredbånds- og mobildekning. Det er
et konkurransefortrinn vi må videreføre ved fortsatt å legge til
rette for utbygging, bidra til lave kostnader, f.eks. gjennom en
effektiv graveforskrift, og ha en målrettet tilskuddsordning i områder
som ikke er kommersielt interessante. Jeg tror med fordel både Arbeiderpartiet
og Senterpartiet kan prøve å se helheten i bredbåndsutbyggingen
før de tegner opp sitt krisebilde.
Norge har forpliktet
seg til å gjennomføre betydelige kutt i klimagassutslipp. En stor
del av disse kuttene må komme i transportsektoren, og vi er godt
i gang. Flere av tiltakene i budsjettet for 2018 vil bidra til å
redusere klimagassutslippene ytterligere. I statsbudsjettet for 2018
fortsetter vi satsingen på jernbane, kollektiv, gange og sykkel,
og særlig da i byområdene. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det
en betydelig vekst i antall kollektivreiser fra 2015 til 2016.
Positive tilskudds-
og avgiftsordninger som premierer lav- og nullutslippsløsninger,
har gjort Norge til et foregangsland i innfasingen av ny miljøteknologi.
Elbilsatsingen er et godt eksempel på det. Innenfor maritim sektor
blir det utviklet ny teknologi i form av batteri- og hydrogenelektriske
løsninger for båt og ferge, godt hjulpet av offentlige innkjøpsordninger
og støtte til tilrettelegging fra Enova. Innen 2020 vil sannsynligvis
ca. 50 fergesamband kunne ha nullutslippsløsninger.
Det er god grunn
til å være teknologioptimist. Vi løser ikke miljøutfordringene ved
å begrense folks mobilitet, slik enkelte partier på venstresida
synes å tro, men ved å utvikle ny teknologi. Det både reduserer
utslippene og skaper nye norske arbeidsplasser.
I vår vedtok
vi Nasjonal transportplan 2018–2029. Statsbudsjettet for 2018 er
første året i denne planen, og det legges opp til en vekst i samferdselsbudsjettet
på godt over 4 mrd. kr. Opptrappingen som var bebudet i Nasjonal
transportplan, er godt i gang, og det er viktig at dette har høy
prioritet allerede i 2018-budsjettet. Vi har altså startet gjennomføringen.
I behandlingen
av Nasjonal transportplan var det flere gode ønsker om framskynding
av prosjekter på både vei og bane. For eksempel var Arbeiderpartiet
tydelige på at de ville framskynde 27 store veiprosjekter til over
50 mrd. kr ved kun å sette av 5 mrd. kr. Det er helt urealistisk.
Jeg hadde da forventet at Arbeiderpartiet ville forsøke å følge
opp løftene fra i vår. Men nei, til tross for skatte- og avgiftsøkninger
på over 8 mrd. kr i Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2018
er det altså ikke satt av en ekstra krone til vei. Jeg opplevde
at representanten Gahr Støre i stor grad avlyste veiløfter i sin
replikkveksling med representanten Helleland tidligere i dag.
I forrige stortingsperiode
gjennomførte vi mange reformer nettopp for å legge til rette for
lavere kostnader, raskere utbygging og et bedre tilbud til de reisende. Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV stemte imot. Nå begynner vi å se resultater
av reformene. Nye Veier rapporterer om at de kan bygge sin portefølje
både raskere og rimeligere. Statens vegvesen er i omstilling og
gjennomfører tiltak for å effektivisere driften og redusere kostnadene.
Jernbanereformen gir en klarere ansvarsfordeling og rendyrker Bane
NOR som en utbyggingsaktør, samtidig som strekninger vil bli fortløpende
konkurranseutsatt. Dette vil gi mer vei og bane for pengene framover.
Vi er i ferd
med å gå inn i en ny epoke, der ny teknologi vil endre samferdselssektoren,
skape et bedre tilbud for de reisende og bidra til en mer miljøvennlig
transport. Nasjonal transportplan og statsbudsjettet for 2018 er
nok et steg på veien til en mer moderne og bærekraftig transportsektor.
Else-May Botten (A) []: Vi som er stortingsrepresentanter
nå, er utrolig heldige. Vi har på mange måter overtatt roret på
et norskregistrert fellesskip som er godt rigget og bra lastet,
men som for tiden er ute og seiler i noe usikkert farvann. Det er
lett å navigere feil, fordi vi over mange tiår har hatt det så godt
at det er lett å bli litt smånaiv og ikke ta faresignalene på alvor
når de dukker opp – og kanskje ikke før det er for sent. Vi skal
gjennom omstillinger som berører oss på mange områder samtidig.
Da er det ikke nok å se på farene eller bare å snakke om dem, man
må kunne seile skuta trygt i havn.
Havet har gjennom
tusenvis av år gitt oss enorme muligheter. Fram til nå har vi på
mange måter greid å ligge et hestehode foran i teknologiutviklingen
innenfor havnæringene. Vi har også greid å bygge opp samarbeidet
i hele verdikjeden, og nå på tvers av ulike næringer. Dette har
styrket norsk konkurransekraft.
Presidenten har
sikkert ikke Parisavtalen fremst i pannebrasken hele tiden, det
har heller ikke jeg. Men gode kollega, det er nå vi har sjansen
til å redde jorda fra global oppvarming, og det er nå vi sitter
med det ansvaret. Vi har ingen angrefrist. Arbeiderpartiet mener
at oppgavene Norge nå skal løse, gir oss muligheter til både industriutvikling
og nye arbeidsplasser i hele landet. Men det er avhengig av politisk
mot og framtidsrettede, tøffe prioriteringer.
Hele verden jobber
nå for å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, men selv
om alle land følger opp den internasjonale klimaavtalen, vil den
globale middeltemperaturen stige med 2,7 grader. Det vil gi omfattende
og ødeleggende konsekvenser for store deler av verdens befolkning.
Det vil gi hyppigere flom, også her. Derfor har vi en offensiv satsing
på forskning, forebyggende tiltak og håndtering av flom og ras.
I Norge vil Vestlandet være spesielt utsatt. Da er det trist at
regjeringen tar for lite ansvar når det gjelder flom- og skredsikring.
Vi ser nå at
regjeringen ved å fjerne klimateknologifondet i Enova vil bidra
til at vi får mindre forutsigbarhet når det gjelder utbetalingene
der også. Det er beklagelig at vi har en regjering som nå skaper
usikkerhet rundt CCS-prosjektene, der Norge kan ta på seg ledertrøya igjen.
I Arbeiderpartiet vet vi at det haster med å ta grep. Målet er å
nå 40 pst. utslippskutt innen 2030. Det er ambisiøst, og tiltak
er helt nødvendig. Potensialet ligger i nullutslippsteknologien
i veitransport, biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst
og -lagring.
Enova er et viktig
hjelpemiddel for å legge til rette for tiltak som bidrar til å redusere
klimagassutslippene. Tydelige bestillinger og budsjett som hjelper,
er derfor viktig, og er vårt svar på dette. Arbeiderpartiet har
en politikk der storbyene går foran når det gjelder utslippskutt
på klimatilpasning, og det vises i de byene vi nå styrer. Budsjettforslaget
til regjeringen har mange mangler og svarte ikke på Norges utfordringer,
men etter forliket ble det noe bedre – i samarbeid med Venstre og
Kristelig Folkeparti.
Regjeringen ville
i sitt budsjettforslag også fjerne fritaket for CO2-avgiften på LNG-skip framfor
å opprettholde fritaket og bidra til at hjemmemarkedet vokser, og
at vårt norske næringsliv kan posisjonere seg godt i et økende globalt
marked.
I vårt alternative
budsjett peker vi på fire områder der det er stort potensial for
utslippskutt i Norge: nullutslippsteknologi i veitransporten, bærekraftig
biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst og -lagring. Arbeiderpartiet
vil også satse mer på langsiktig forskning og utvikling av klimateknologi.
Vårt mål er at norsk industri skal bli verdensledende på klimateknologi
og med det skape nye kompetansearbeidsplasser i hele landet.
Det har vært
en lang debatt, og enda lengre blir den. Men det er interessant
å se – og ikke minst høre – at parlamentarisk leder i Høyre sier
at det er til Høyre og regjeringens ære at det nå går bedre i næringslivet,
og knytter det til oljeprisfallet som har vært. De har i hvert fall
aldri tatt på seg skylden for oljeprisfallet, men når det går godt
igjen, er det selvfølgelig regjeringens «skyld».
Til slutt vil
jeg bare leke litt med tall. Høyre gikk ned til 25 pst. i valget,
Fremskrittspartiet gikk ned til 15,2 pst. – greit å minne om, for
det høres ikke sånn ut. De har mistet til sammen fem mandat, og
jeg tror at selvtilliten ikke bør inhaleres for mye.
Margunn Ebbesen (H) []: Regjeringen har styrt Norge
trygt gjennom en krevende tid. Nå peker pilene oppover, og det viser
at regjeringens aktive finanspolitikk med midlertidige tiltakspakker
de siste årene har virket etter hensikten. En økonomisk nedgangstid
er snudd til en økonomisk oppgangstid, og dette har fått fotfeste
over hele landet.
For å trygge
velferden må det skapes flere lønnsomme arbeidsplasser som bidrar
til Norges økonomi, og ikke bare arbeidsplasser som skal betales
av AS Norge. Regjeringen har nå lagt fram et budsjett som legger grunnlag
for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn.
Den norske kronen
er blitt markert svakere etter at oljeprisen falt. Det er en klar
fordel for eksportbedrifter, for leverandører til oljevirksomheten
og for andre bedrifter som møter konkurranse fra utlandet i det
norske hjemmemarkedet. Tilpasning til bedret konkurranseevne tar
tid, men turistvirksomhet og havbruk er gode eksempler på næringer
som har hatt sterk vekst i omsetningen.
Morgendagens
jobber skapes gjennom at det satses på kunnskap, på forskning og
på innovasjon. Dette tar regjeringen på alvor. Satsingen på næringsrettet forskning
som Brukerstyrt innovasjonsarena, FORNY2020 og SkatteFUNN-ordningen
er økt med i overkant av 4,2 mrd. kr fra 2013. Innretningen av budsjettet med
skattelettelser, satsing på infrastruktur, forskning og innovasjon
støtter opp under vekst og omstilling.
Den beste indikatoren
som viser bedring i økonomien, er at også arbeidsmarkedet er i bedring.
Den registrerte ledigheten har falt hver eneste måned dette året. Tallene
som ble presentert sist fredag, viser at andelen helt ledige har
gått ned fra 2,8 pst. i november i fjor til 2,3 pst. i november
i år, og sammenlignet med i fjor varsler langt færre bedrifter om
permitteringer eller oppsigelser.
Regjeringen fortsetter
gjennomføringen av skattereformen i tråd med enigheten i Stortinget.
Selskapsskatten er redusert fra 28 pst. i 2013 til 23 pst. i 2018.
I en undersøkelse som ble gjennomført av NHO, sa bedriftseiere at
formuesskatten – den særnorske straffeskatten på norsk eierskap
– er til hinder for at det skapes flere jobber. Regjeringen foreslår
lettelser i formuesskatten, som vil styrke norsk privat eierskap
og trygge norske arbeidsplasser.
Om noen er i
tvil, lytter regjeringen til alle parter i næringslivet, også til
LO og Fellesforbundet. Disse var tydelige på at maskinskatten måtte
fjernes. «Å kreve skatt på maskiner setter Norges arbeidsplasser
i fare», sa leder Jørn Eggum i Fellesforbundet. Jeg er derfor glad
for at også samarbeidspartiene var enig i at denne skatten skal fases
ut. Dette er viktig for at norske arbeidsplasser skal henge med
i utviklingen.
For den teknologiske
utviklingen går lynraskt. Vi lever i robotenes tidsalder. Vi hører
alle om digitalisering, automatisering og 3D. Enhver bedrift som
ønsker å henge med i utviklingen og har ambisjoner om å konkurrere på
verdensmarkedet, må være i tet teknologisk. At norske industribedrifter
som konkurrer ute, skal ilegges en ekstra maskinskatt når de anskaffer
seg nytt utstyr og nye maskiner, blir da helt absurd. Vi skryter
med rette av de norske produksjonsarbeiderne – operatørene. De er anerkjent
som verdens beste.
Men for at vi
skal kunne klare å hevde oss i den globale konkurransen, må de samme
arbeiderne få tilgang til den nyeste og beste teknologien. Dette
må da skje uten at man skal betale en særnorsk maskinskatt for at bedriftene
skal satse på sine ansatte og sin bedrift. Dette retter nå regjeringen
og samarbeidspartiene opp i ved å fase ut maskinskatten.
Regjeringen fortsetter
sine prioriteringer av vekstfremmende lettelser i skatter og avgifter,
styrking av samferdsel og satsing på forskning og innovasjon i statsbudsjettet
for 2018. Dette er avgjørende for å gi næringslivet de beste vilkår,
slik at nye arbeidsplasser kan skapes, og eksisterende arbeidsplasser
sikres.
Siden jeg har
litt tid igjen, ønsker jeg å gi en liten kommentar til forrige innlegg,
som viste til hvordan meningsmålingene har gått. Hvis de samme representanter hadde
sett på Arbeiderpartiets oppslutning her i salen om dagens meningsmåling
hadde vært lagt til grunn, tror jeg den også hadde vært vesentlig
lavere.
Atle Simonsen (FrP) []: Til tross for en vanskelig
periode med det største oljeprisfallet på 30 år, den største migrasjonskrisen
siden annen verdenskrig og en stadig mer urolig og uoversiktlig
verden har Fremskrittspartiet vært med på å styre landet trygt mot ny
optimisme. I samme debatt for ett år siden var Arbeiderpartiets
leder Jonas Gahr Støre bekymret og meldte om uro. Han meldte om
at arbeidsledigheten økte, klimagassutslippene gikk opp, det var
færre sysselsatte, og Nav i Rogaland meldte om den høyeste ledigheten
noensinne.
Siden den gang
har klimagassutslippene gått ned, arbeidsledigheten har falt ti
måneder på rad, antall sysselsatte har gått opp, og Nav i Rogaland
har hatt en nedgang i arbeidsledigheten på hele 32 pst. og også
nedgang i ungdomsledigheten.
Jeg lurer veldig
på hvordan Arbeiderpartiets leder synes dette egentlig går. Med
en sånn situasjon var det nok flere enn meg som dristet seg til
å tro at Jonas Gahr Støre skulle være mindre bekymret i år og heller
kanskje komme med en tommel opp til regjeringen for å ha styrt landet
godt gjennom en krevende tid, for dette har ikke kommet av seg selv.
Det kommer på
grunn av at vi bygger landet med betydelig satsing på vei og annen
infrastruktur, en økning på enorme 50 pst. fra 2013, over 20 mrd. kr
i lavere skatter og avgifter, som setter næringslivet i stand til
å skape jobber, økt satsing på forskning for å rigge oss for framtiden
og investeringer i politi og trygghet i en urolig tid.
Regjeringens
politikk har virket. Veksten i norsk økonomi er på vei opp, ledigheten
går ned, og det skapes flere jobber.
Jeg er glad for
at vi har fått på plass et godt budsjett for 2018, og er spesielt
glad for at vi i avtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre har
prioritert midler til en utredning av klinisk masterstudium i medisin
ved Universitetet i Stavanger, noe jeg personlig lovte velgerne
i valgkampen.
I dag er det
mange som har snakket om bærekraft. SVs representant Kaski skriver
at stadig færre oljeselskaper betaler skatt – det er ikke veldig
bærekraftig. Jeg kan berolige henne med at 130 mrd. kr inn i statskassen
fra oljenæringen i aller høyeste grad er bærekraftig. Lite bærekraftig
er utspillet fra AUF-leder Mani Hussaini i VG 21. november, der
han mener at økt innvandring og mindre oljevirksomhet er veien videre
for Arbeiderpartiet. Det er vanskelig å tenke seg en mindre bærekraftig kombinasjon.
Da er det ikke at AUF mener dette som bekymrer meg, men at Arbeiderparti-leder
Gahr Støre i intervjuet omtaler det som kloke tanker. For selv om
arbeidsledigheten går ned, er det fremdeles høy ledighet flere plasser,
spesielt i Stavanger, Sandnes og Sola, som er typiske oljekommuner
i mitt fylke.
Konserntillitsvalgt
i Statoil sa tidligere i høst at 100 000 kan miste jobben dersom
det ikke gis tilgang til nye arealer. Da vil det vi har gjennomgått
til nå, framstå som en mild bris i forhold til hva vi har i vente.
Derfor vil nye letearealer for olje og gass være viktig for vår
framtidige bærekraft.
Det internasjonale
energibyrået var i Oslo denne uken for å spå verdens energietterspørsel
og hvordan den vil se ut framover. Etterspørselen etter både olje
og gass vil øke framover. De skriver i den ferske IEA-vurderingen
av den norske energipolitikken at Norge bør fortsette sin politikk
med å utvikle olje- og gassressursene både fordi olje- og gassektoren
betyr mye økonomisk, og det produseres med relativt lave utslipp,
og den er viktig for Europas forsyningssikkerhet. På spørsmålet om
Norge fortsatt skal være en olje- og gassnasjon, tror jeg vi kan
si som Jon Almaas gjør hver tirsdag: Vi legger’n død.
Mange spør seg.
Hva skal man leve av etter oljen? Sannheten er nok at dersom vi
i denne salen hadde hatt svaret på det, hadde vi sannsynligvis drevet
med noe annet. Vi som politikere må legge forholdene til rette for
at bedrifter og enkeltpersoner kan være de som driver verden framover.
Det gjør vi bl.a. med lavere skatter og avgifter for bedrifter og
for familier.
En vanlig familie
har fått 10 000 kr mindre i årlig skatt med denne regjeringen. Arbeiderpartiet
har flere ganger kalt dette for forskjellige versjoner av småpenger eller
lommerusk. Da kan man jo begynne å lure på hva som er normale inntekter
i Arbeiderpartiet, når man mener at 10 000 kr er småpenger.
Arbeiderpartiet
stemmer i dag for 15 mrd. kr av regjeringens skattelettelser og
forlater dermed den tomme retorikken om at en krone mindre i skatt
er en krone mindre til velferd. Det er nemlig feil. En krone mindre
i skatt er ikke en krone mindre til velferd. Det er en krone mer
til klær, til mat, til ferier og til fritidsaktiviteter for barnefamilier
og andre – noe andre kanskje ville kalt velferd.
Karin Andersen (SV) []: Nå fikk vi igjen bekreftet
at Fremskrittspartiet ikke tar klimautfordringene på alvor. Det
er en av de største utfordringene vi har. Vi er nødt til å få et
næringsliv som kan gi arbeidsplasser uten å ødelegge klimaet. Fremskrittspartiet
var nå oppe og sa at det overhodet ikke var deres politikk. Det er
greit å merke seg.
Det er viktig
med et annet skatteopplegg enn det regjeringen har. Det er viktig
med skattelette. SVs skatte- og avgiftsopplegg, som er beregnet
av finansministeren – som sitter i salen – vil gi skattelette til
alle familier med inntekt under 600 000 kr – til klær og mat og
de tingene som representanten fra Fremskrittspartiet nå var oppe og
snakket om. De familiene trenger kanskje disse pengene mer enn de
familiene som Fremskrittspartiet har gitt skattelette, nemlig de
aller rikeste.
Det er ingen
regjering før denne som har hatt slike muligheter som man nå har.
Og det skulle da bare mangle, når man bruker 125 mrd. kr mer i oljepenger,
at det ikke ble litt mer veg og litt mer tog og noen flere politifolk
og kanskje også litt mer til bredbånd landet rundt – det ble litt
for lite av det – og litt til kommunene. Man kan ikke bruke alle
de 125 milliardene til skattelette til de rikeste. 23 mrd. kr har
man brukt til det jeg vil kalle vekstfiendtlige forskjeller, og
det skal jeg forklare, for jeg begynner å bli ganske lei av denne
debatten om de fattige ungene. Det er usant at vi ikke kan gjøre
noe med fattigdommen, det er usant at vi ikke har råd, og det er usant
at det vil skade økonomien og viljen til å bidra hvis vi gjør det.
Hvis en får endene til å møtes, kan kreftene brukes til å ta vare
på ungene, og hvis en er frisk nok, kan en skaffe seg kompetanse
og kanskje få en jobb, men også der har regjeringen kuttet.
OECD la fram
en rapport i 2014 som viste at hvis man reduserte de økonomiske
ulikhetene i Norge, ville Norge få en økt vekst på 9 pst. Det er
mye penger. OECD anbefaler også mer skatt til de rikeste og mindre
økonomiske forskjeller. Så mindre fattigdom er altså mulig. Det
spørs bare hva vi bruker pengene til. Bruker vi dem klokere enn
regjeringen, får vi færre fattige og økonomisk vekst, og det må
være bedre enn at noen som har mer enn nok fra før, blir rike og
de vanskeligstilte får mindre.
Hvilke tiltak
kan vi sette inn raskt? Da vil jeg nevne de tre b-ene: barnetrygden,
barnetillegget og bostøtten. Barnetrygden har ikke økt siden 1997.
Den vil redusere barnefattigdommen vesentlig, særlig hvis vi øker
den mest for aleneforsørgere og familier med flere barn, slik SV
har gjort, og også tette igjen det hullet der kommunene kan redusere
sosialhjelpen for mottakere av barnetrygd. Der har vi også spurt
finansministeren, som sier at over 300 mill. kr i året tas fra de
fattigste barnefamiliene på denne måten. Er det noen som synes det
er rart at det da blir flere fattige, og at de blir fattige?
Det andre er
barnetillegget i uføretrygden. Der var representanten fra Fremskrittspartiet
nettopp oppe og sa at han syntes at 10 000 kr var mye. Ja, hvor
mye har dere tatt av barnetillegget fra dem med lavest uførepensjon
og forsørgeransvar for barn? Opp mot 20 000 kr i året for folk som
ikke kan få jobb. Det er så usosialt som det kan få blitt.
Bostøtten handler
om å gi folk trygghet i eget hjem. Vi har blitt mange hundre tusen
flere mennesker i dette landet, vi har blitt mange flere fattige,
boutgiftene har økt enormt, og inntektene til familiene med lavest
inntekt har stått stille. Og hva gjør regjeringen? Ingenting. Vi
bruker altså mindre til bostøtte nå enn vi gjorde i 2009. Det er
mange titusen færre som får bostøtte nå enn for ti år siden. Dette
henger ikke på greip i det hele tatt, og det slår rett inn i tryggheten
til de mest vanskeligstilte familiene. For det å vite at man har
et sted å bo, er viktig, når man skal sette beina under seg og livet
kanskje har gått litt i ball, og man ikke har jobb og ikke vet hvordan
man skal forsørge seg framover.
Så pengene finnes.
Regjeringen har vist at de vil bruke pengene på de aller rikeste,
uten å kunne bevise med et fnugg at det engang blir arbeidsplasser
av det. SV fordeler pengene til de mange som trenger dem, og ikke
til de få som har mer enn nok.
Anniken Huitfeldt (A) []: På våren fikk Stortinget
meldinga om veivalg i norsk utenrikspolitikk – den ble vedtatt.
Her varslet regjeringa modige valg og klare prioriteringer. Ingen
av de ambisjonene er i grunnen synlige i budsjettet for 2018. Det
er ingen konkrete veivalg som tas i dette budsjettet. Samtidig vedtok
vi viktige prinsipper for norsk bistand, om fattigdomsorientering
samt forutsigbarhet for sivilsamfunnet. Heller ikke det er fulgt
opp i regjeringas forslag. At utenriksministeren ikke forholder
seg til vedtak som er fattet i Stortinget, synes jeg er et problem.
Det er i realiteten svært lite folkevalgt kontroll over hvordan
utviklingsbudsjettet fordeles. Samarbeidspartiene protesterer, men
gjør i grunnen ikke noe grunnleggende med det.
Debatten om utvikling
i år ble den samme som ved de foregående fem budsjetter. Kristelig
Folkeparti og Venstre måtte forhandle opp bistandsprosenten, men de
kom ikke i mål. Det hadde jeg nok forventet etter at Stortinget
gjorde et prinsippvedtak om 1 pst. Det ble heller ikke fokusert
på bistandens innhold.
Arbeiderpartiet
mener at vi må gi bistand der vi kan gjøre en forskjell. Etter at
president Trump ble valgt, er det spesielt på ett område: kvinners
rettigheter generelt og kvinners seksuelle rettigheter spesielt.
Der har regjeringa etter flere år med kutt kommet tilbake på 2013-nivå
i dette budsjettet. Det er altså ingen bragd, det er en klar nedprioritering.
Norge er ikke lenger i fremste rekke på dette området. Det er det
land som Sverige, Danmark, Nederland og Belgia som er.
Trumps «gag rule»
rammer ikke bare kvinners rettigheter til å ta abort i konfliktområder
– der vet vi at det er mye større sjanse for voldtekt og seksualisert
vold, og at kvinner som er i krise, kan bli tvunget til å bære fram barn
de ikke ønsker seg, når slike bistandsprogrammer kuttes. Denne regelen
innebærer ikke bare det, den innebærer også en munnkurv, den reduserer
ytringsfriheten til organisasjoner som kjemper for selvbestemt abort.
Gjør de det, kuttes støtten til deres andre prosjekter, enten det
handler om fødselshjelp eller vaksiner. Hvor er Norges stemme? Dette
handler om menneskerettigheter og er straff til organisasjoner som
benytter seg av det frie ord.
I dag ser vi
at mange fattige land utvikler seg gjennom bistand og handel, slik
Norge og Europa utviklet seg etter krigen gjennom handelsavtaler
og Marshallhjelpen. Nå ser vi at motstanden mot frihandel øker på både
venstresiden og høyresiden i både Europa og USA. Viktige områder
for Norge bør derfor være å støtte opp under arbeidstakerstandarder
og å bidra til jevnere fordeling i de landene hvor vi gir bistand.
Arbeidet mot
skatteparadiser bør også etter min mening være en hovedprioritet
for Norge.
Landmaktplanen
fikk dessverre ingen konsekvenser for forsvarsbudsjettet for 2018.
Da har vi altså vedtatt to hele budsjetter i Stortinget uten at
langtidsplanen har fått konsekvenser for landmakten, og det bryter
jo med hele prinsippet om langtidsplanlegging i Forsvaret. Økte
ambisjoner må følges opp i hvert eneste budsjett. Vi ønsker å styrke
aktiviteten i Hæren og Heimevernet i dette budsjettet. Det burde
etter min mening regjeringa vært med på. De skriver selv at det
skal være aktivitetsøkning i Luftforsvaret og Sjøforsvaret, og det
er bra, men de sier ingenting om aktivitetsøkning i Hæren. Det er ikke
bra nok. Der har vi større ambisjoner. Dessverre fikk vi ikke flertall
for det i dette budsjettet.
Terje Aasland (A) []: Det å sikre trygge, gode og
framtidsrettede arbeidsplasser er helt grunnleggende for folks trygghet.
Arbeid til alle er derfor ett av områdene som Arbeiderpartiet satser
på i sitt alternative statsbudsjett. Og vi mener at politikken må
legge til rette for langt mer kraftfull jobbskapervekst enn det som
er tilfellet nå. For situasjonen er ganske krevende. Manglende jobbvekst
de siste årene bekrefter egentlig veldig tydelig at regjeringen
har ført en mislykket næringspolitikk. Vi foreslår derfor i vårt
alternative statsbudsjett en storstilt satsing på 2,5 mrd. kr for
å skape nye arbeidsplasser og for å få flere over fra trygd til
jobb.
I vårt alternative
statsbudsjett kan vi lese om at vi satser på havnæringene, miljøteknologi
og nye næringer som bioøkonomi og helse- og velferdsteknologi. Vi legger
flere hundre millioner på bordet for å utvikle næringslivet i distriktene.
Vi vil starte en kompetansereform, og foreslår også 2 000 nye tiltaksplasser
for å få folk inn i jobb. Vi foreslår en langt bedre opsjonsbeskatning
enn den regjeringen foreslo, og som ble møtt med massiv kritikk.
Vi vil også opprette et regionalt akseleratorprogram for å styrke
kapitaltilgangen for vekstbedriftene. Ja, dette er bare noe.
Statsministeren
sa på slutten av sitt innlegg her i dag at det er resultatene som
teller. Ja, i næringspolitikken er det i hvert fall sånn at resultatene
har uteblitt, og sånn sett tror jeg vi kan understreke at det som
har vært ført de siste årene når det gjelder næringspolitikk, det
å skape mer jobbvekst, er totalt mislykket. Omstilling har de siste
fire årene vært et mantra uten særlig innhold fra regjeringen –
et budskap anført av både statsminister og finansminister.
Omstillingen
er ikke vellykket fordi den er svak. Retningen uteblir, og altfor
mange står utenfor arbeidsmarkedet. Jobbskaperveksten er svak. Skal
vi nå sysselsettingsnivået fra 2013 i 2019, kreves det at vi må
etablere mer enn 50 000 flere jobber enn det regjeringen forventer
for 2019. Med andre ord: Vi må føre en langt mer aktiv politikk
for jobbskaping i hele landet. Ordet «omstilling» må derfor, i sterk
kontrast til regjeringens passive tilnærming, fylles med innhold.
For å nevne noen
områder fra vårt alternative budsjett: Vi satser langt mer enn regjeringen
på miljøvennlig skipsfart. Nullutslippsferger er et stikkord. Det
er bra klimapolitikk og avgjørende viktig for økt aktivitet i maritim
næring og ikke minst ved verftene våre. Deler av den maritime klyngen
er fortsatt i en svært krevende markedssituasjon, og vi mener at
en langt sterkere satsing på fornyelse av fergeflåten nå er helt
riktig.
En annen dimensjon
er at vi over tid har hatt en systematisk satsing på klimavennlig
skipsfart gjennom bruk av LNG. Norge har blitt ledende. Og helt
fram til nå har vi vært det. Men derfor er det høyst beundringsverdig
– eller undringsverdig – at regjeringen nå foreslår en endring i
rammevilkårene ved å innføre full CO2-avgift, noe
som vil stanse teknologiutviklingen, vil øke utslippene fra norsk
skipsfart og vil svekke konkurransedyktigheten til en samlet norsk
maritim næring. Det er grunn til nå å tro at prosjektet vil bli
stoppet. Skip som har LNG som framdrift, blir lagt til kai, mens
eldre diesel- og oljeskip fyres opp. Forstå det den som kan. Vi foreslår
derfor ikke en økning i CO2-avgiften
for dette, slik regjeringen foreslår.
Når det gjelder
miljøteknologiordningen, er det et lavterskeltilbud for bedriftene
til å satse på miljø- og klimateknologi. Vi foreslår 250 mill. kr
mer enn regjeringens satsingsforslag der, nettopp fordi vi ønsker
å bidra til at bedriftene og næringslivet skal kunne ta i bruk og videreutvikle
både klima- og miljøteknologi som kan bringe oss inn i lavutslippssamfunnet.
Et annet område
som er ganske vesentlig, er regjeringens kutt i bevilgningen til
karbonfangst og -lagring. Det er svært uheldig, et galt signal,
har skapt stor usikkerhet i industrien og drar oss i feil retning.
Svak jobbvekst
må avløses og erstattes med at skaperkraften og mulighetene i større
grad lykkes. Vi må derfor føre en langt mer aktiv næringspolitikk
som bygger på de fantastiske mulighetene som vi har. Vi må bistå
bedriftene og de gode ideene ved å være en god partner for næringslivet
og de gode ideene. Vi må utvikle kompetanse og testarenaer. Vi må
avlaste risiko og skape merverdier ut av de fantastiske naturressursene
som er over hele landet. Ja, oppsummert er det helt nødvendig at
regjeringens svake næringspolitikk, som ikke bidrar til god nok
jobbskapervekst, avløses av en langt mer offensiv politikk for trygge,
framtidsrettede arbeidsplasser.
Vetle Wang Soleim (H) []: Regjeringen har lagt fram
et statsbudsjett som legger til rette for vekst i økonomien, at
flere kommer seg i jobb, og et bærekraftig velferdssamfunn.
Vi har lagt bak
oss en krevende tid, da det dramatiske fallet i oljeprisen ga store
konsekvenser for norsk økonomi. I olje- og gassnæringen mistet flere
titusener jobben, og for mange enkeltpersoner og familier er situasjonen
fortsatt vanskelig, spesielt på Sør- og Vestlandet. Derfor legger
regjeringen fortsatt opp til en målrettet innsats for dem som er
utenfor arbeidslivet. Spesielt blant våre unge styrker vi nå oppfølgingen
gjennom Nav og utvider ungdomsinnsatsen.
Næringslivet
har måttet gå igjennom en kraftig omstilling de siste årene. Denne
omstillingen vil måtte fortsette i årene som kommer. I en slik omstillingsperiode er
det spesielt viktig at staten er en medspiller. Regjeringen gjennomfører
derfor målrettede tiltakspakker rettet mot de utsatte delene av
landet og vil fortsette å senke skattene for bedrifter og norske
arbeidsplasser, slik at bedriftene selv kan beholde mer av sine
egne opptjente penger. Vi skal ikke glemme at det ikke er Stortinget
eller regjeringen som skaper arbeidsplasser i dette landet. Det
er bedrifter, gründere og næringslivet som sørger for at de fleste
av oss har en jobb å gå til – en jobb som i sin tur genererer inntekter
til vårt felles velferdssamfunn. Vi som politikere har som oppgave
å stå minst mulig i veien for dem som ønsker å skape og å få til
noe. Hvis våre bedrifter får beholde mer av sine egne opptjente
penger, er det mer igjen til å skape nye arbeidsplasser. Jeg er imot
en politikk der vi tar inn mer fra bedriftene rundt om i landet,
for så å dele det ut igjen fra et kontor i Oslo. Har man mål om
å gjennomføre en aktiv sentraliseringspolitikk, er det å tappe næringslivet
i distriktene for penger det beste man kan gjøre. En slik politikk
støtter Høyre ikke.
I finansinnstillingen
vil vi kunne lese i Arbeiderpartiets merknader på side 287:
«Satsingen på digitalisering er
svært svak, vi har fått mer byråkrati, flere skjemaer og rapporter,
og det har ikke vært gjennomført noen større reformer.»
Det er vanskelig
for meg å forstå – og jeg tror i alle fall jeg har med meg Senterpartiet
når jeg sier at dette skjønner jeg ingenting av. Jeg tror det er
flere som ikke helt kan forstå dette, inkludert Arbeiderpartiet
selv. Hvis det ikke hadde vært gjennomført noen større reformer de
siste fire årene, hvordan kunne Arbeiderpartiets leder da gå ut
i VG i mars i år og fortelle hvilke av disse han ønsket å reversere
dersom han skulle bli statsminister? Og ikke nok med det, han ga
sin egen vurdering av åtte av de reformene og tiltakene denne regjeringen
har iverksatt – hele veien fra kommunereform til Nye Veier og over
til fraværsgrensen. Hvis ikke det å endre en kommunestruktur fra
1960-tallet er en større reform, vet ikke jeg hva som skal til for
å kvalifisere til det. Det er ikke slik at regjeringen ikke gjennomfører
reformer, det er bare at vi ikke gjennomfører Arbeiderpartiets reformer,
noe jeg lever veldig godt med.
Når denne regjeringen
iverksetter reformer, er det riktig at det ikke alltid er for å
spare penger. Men hvis man kan bruke de pengene vi allerede i dag
bevilger til ulike satsinger, på en bedre måte og vi får mer igjen
for hver krone, er dette noe som på sikt vil gjøre tjenestene bedre,
og også spare penger, selv om vi veldig ofte ser at reformene frigjør
midler i andre deler av statsbudsjettet. For eksempel vil vi slippe
å betale sykepenger hvis pasienter kan velge et privat helsetilbud
på statens regning, med kortere ventetid, for så å komme ut i jobb
raskere. Vi vil slippe å bruke penger på oppfølging og stønader hvis
flere unge fullfører videregående skole på grunn av fraværsgrensen,
og hvis flere unge får lærlingplass med den sterke økningen i lærlingtilskuddet.
Vi kan bygge de samme veiene for titalls milliarder kroner mindre
med veiselskapet Nye Veier, penger som vi kan bruke på andre viktige
tiltak. Gjennom kommunereformen kan man bygge sterkere kommuner,
som igjen gir bedre tjenester, f.eks. raskere byggesaksbehandling,
som letter næringslivet og øker aktiviteten – og derigjennom skatteinntektene.
Det er venstresidens
kjennemerke at kun satsinger som kan få en post på statsbudsjettet,
er verdt å snakke om. Jeg utfordrer venstresiden til å tenke annerledes. Det
finnes tiltak som fraværsgrensen, som er helt gratis, men som vil
gi effekt på budsjettene. Denne regjeringen viser at det er mulig
å tenke nytt og annerledes om de pengene vi allerede bruker, og
det er det avgjørende at vi fortsetter å gjøre i de årene som kommer.
Regjeringens
overskrift på årets statsbudsjett bør etter min mening være denne
stortingsperiodens overskrift. Når vi ikke det målet, har vi feilet
i vår gjerning.
Emilie Enger Mehl (Sp) []: Nærhet, trygghet og forebygging
er viktige stikkord for Senterpartiet, men dessverre har vi fått
et justisbudsjett som bærer preg av at prestisjeprosjekter og ostehøvelkutt
er viktigere enn trygghet og nærhet der folk bor.
Senterpartiets
største satsing på justisfeltet er nærpolitiet. Da mener jeg ikke
regjeringens definisjon av nærpolitiet, som på folkemunne har blitt
omdøpt til fjernpolitiet. Vårt nærpoliti er synlig, nært og til
stede der folk bor. Det er et nærpoliti som jobber forebyggende,
og som har ressurser til å følge opp både innbyggere, enkelthendelser
og organisert kriminalitet i et stadig mer komplekst straffesaksbilde.
Vi har hele veien
kritisert politireformen, som er sentraliserende og distriktsfiendtlig,
og som gjør at politiet blir distansert fra lokalsamfunn rundt om
i hele Norge. Men nå blir reformen et faktum. Regjeringen har satt
i gang den største politireformen i nyere tid, uten å følge opp
med tilstrekkelige midler.
Regjeringen skriver
selv i budsjettproposisjonen at det framover må gjøres krevende
prioriteringer i alle politidistrikter, med behov for oppgradering
av IKT, nytt utstyr og ansettelser av både politi, politijurister
og sivile. Disse prioriteringene har regjeringen imidlertid overlatt
til den enkelte politimester, uten at det følger med frie midler
som gjør det mulig å prioritere noe som helst. Det er en stor ansvarsfraskrivelse.
Det kreves en
økning i frie midler. Det klarer ikke regjeringen å levere på. Det
økonomiske handlingsrommet til politidistriktene har blitt sterkt
svekket de siste årene – til fordel for vekst i konsulentbruk og
i Politidirektoratet. For Senterpartiet er det viktig å sette det
lokale politiet økonomisk i stand til å løse oppgavene sine på en
god måte. Derfor har vi lagt inn en økning på 500 mill. kr i frie
midler i vårt alternative statsbudsjett og kutter i stedet til Politidirektoratet.
Høyre og Fremskrittspartiets
foreslåtte kutt til frivillighet på justisfeltet var også håpløse.
Senterpartiet er glad for at disse er trukket tilbake. Vi mener
at frivilligheten er et viktig bidrag i rettsstaten, og til en svært
lav kostnad for samfunnet sammenlignet med de kostnadsbesparende
effektene man får tilbake. Derfor har vi lagt inn i vårt alternative
statsbudsjett en styrking av frivillige organisasjoner innenfor
både kriminalomsorgen, beredskap og spesielle rettshjelpstiltak.
Også på kriminalomsorgsfeltet
ser vi en kritisk sløsing med penger, spesielt knyttet til leie
av fengselsplasser i Nederland til en kostnad av 300 mill. kr årlig.
I Senterpartiets budsjett har vi ikke lagt inn midler til å fornye
denne leieavtalen. Vi vil isteden bruke pengene på å forbedre driften
i norske fengsler og å bygge fengselsplasser i Norge. Senterpartiet
er grunnleggende uenig i at det er en god idé å leie fengselsplasser
i Nederland. Vi mener at det er en fraskrivelse av det grunnleggende
ansvaret som staten har for sine egne borgere og for strafferettspleie.
Men selv om avtalen ble kritisert fra mange hold, ble den inngått
med det argumentet at det skulle være en midlertidig avtale, fordi
man hadde et veldig akutt behov for å korte ned soningskøen. Her
i Stortinget sa representanten Kjell Ingolf Ropstad, fra Kristelig Folkeparti,
bl.a. at han trodde han egentlig kunne si at ingen ønsker å ta i
bruk plasser i Nederland. Likevel var Kristelig Folkeparti med på
å gi regjeringens forslag om å leie flertall.
Nå har det akutte
behovet for leie av plasser i Nederland falt bort. Vi har 284 ledige
høysikkerhetsplasser i norske fengsler, av samme type som de 242
plassene vi leier i Nederland. Senterpartiet er derfor krystallklare
på at denne ordningen må opphøre fortest mulig. Vi ser at ordningen
i tillegg går på bekostning av kriminalomsorgen i Norge. Det har
vært kutt på nærmere 150 mill. kr på driftsbudsjettene i fengsler
her i Norge. Samtidig brukes det også store ressurser i norske fengsler
på å finne og transportere fanger som kan være aktuelle for Nederland.
Bemanningssituasjonen er kritisk – det har vi fått mange varsler
om – og antall tilfeller av vold og trusler i fengslene øker. Det
går på sikkerheten løs.
Justisministeren
burde egentlig fått tittelen statistikkminister, for hver eneste
gang vi får høre om hendelser som illustrerer den kritiske situasjonen
vi har i kriminalomsorgen nå, får vi til svar at alt går helt strålende fordi
soningskøen er borte – eller så finnes det en annen statistikk som
han kan gjemme seg bak, og dekke over den virkeligheten han ikke
vil snakke om.
Høyre og Fremskrittspartiet
burde være veldig bekymret for innholdet i norsk kriminalomsorg.
Med Fremskrittspartiets oppskrift på kriminalomsorg kommer vi til
å skape et hardere samfunn, med mer kriminalitet og høy tilbakefallsgrad.
Som lederen for Kriminalomsorgens Yrkesforbund sa det: Vi risikerer
å løslate innsatte som er minst like farlige som det de var da de ble
satt inn.
Martin Henriksen (A) []: Utdanning er avgjørende
for å få flere i arbeid og færre på trygd, for å møte digitaliseringen
med politikk som gir folk muligheter, for å løse klimakrisa og for
å utjevne forskjeller mellom folk.
Derfor er barnehage,
skole og utdanning vinnere i Arbeiderpartiets alternative budsjett
– særlig barn og unge, der vi foreslår ei satsing på 2 mrd. kr mer
enn Høyre og Fremskrittspartiet. Vi vil ha 1 300 nye lærere i 2018, mer
intensiv læring gjennom lese-, skrive- og regnegaranti og en mer
praktisk skole.
For Arbeiderpartiet
starter tidlig innsats i barnehagen. Vi sier klart nei til regjeringas
usosiale økning av barnehageprisen, samtidig som vi satser på økt
kvalitet. Det viktigste for kvalitet er flere kvalifiserte voksne.
Der regjeringa foreslår en minimal vekst i andelen barnehagelærere,
vil vi at halvparten av alle ansatte i barnehagen skal være lærere.
Vi foreslår en yrkesfagmilliard med bedre utstyr og mer praksis
for elevene. Vi foreslår en mye sterkere innsats mot mobbing og
trakassering.
Dette budsjettet
viser at dagens regjering ikke bruker de mulighetene den har til
å ruste Kunnskaps-Norge for framtida. På fem år har Høyre og Fremskrittspartiet brukt
1 000 mrd. oljekroner, og resultatene i skolen uteblir. Regjeringa
har riktignok hatt én litt større reform for skolen, ved at bevilgningene
til etter- og videreutdanning har økt. Det er bra, og det er full
enighet i Stortinget om den satsingen.
Men det er få
resultater å vise til. Frafallet i videregående er nesten uendret.
Rekrutteringen til yrkesfag har gått ned. Det går nå 3 000 færre
elever på yrkesfag i Norge enn da Erna Solberg ble statsminister.
Arbeidet for å bruke digitalisering som mulighet i skolen går med
museskritt, og det utdannes for få lærere. Særlig det siste er alvorlig.
Vi har i realiteten en dobbel lærerkrise. For det første er det
færre som søker seg til lærerutdanningen for 1. til 7. klasse. Vi
får ikke fylt opp lærerutdanningen med de lærerne vi trenger. For
det andre blir det stadig færre menn i skolen. Arbeiderpartiet mener
det må kraftfulle tiltak til. La oss starte med å innføre en ny
nasjonal rekrutteringskampanje for å få flere til å søke på lærerutdanningen,
særlig menn. La oss heve statusen til lærerne, vise dem tillit og
gi dem bedre tid til å være lærer. Skal vi få til det siste, trengs
det flere lærere i skolen. Rekruttering av lærere er nå viktigere
enn noensinne.
En av de største
nyhetene i budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Kristelig
Folkeparti og Venstre var innføringen av en lærernorm. Flere lærere
med bedre tid er kanskje ett av de viktigste tiltakene for Arbeiderpartiet
i utdanningspolitikken. Det er derfor vi har foreslått 3 000 flere
lærere denne stortingsperioden – massiv satsing på tidlig innsats
i skole og barnehage.
Arbeiderpartiet
ønsker en norm som sikrer at pengene som bevilges, brukes på økt
lærertetthet, og som også gir mulighet til å hjelpe dem som trenger
det mest, på de skolene som trenger det mest.
Jeg vil si at
dersom budsjettenigheten fører til økt lærertetthet i skolen, er
det svært positivt. Jeg vil gjerne applaudere Kristelig Folkepartis
innsats for flere lærere og gjennomslaget deres i forhandlingene.
Men vi må også stille spørsmål ved hvordan denne lærernormen nå
skal settes ut i livet. For det første skal de klareste motstanderne
av en norm for lærertetthet det neste halve året utrede og innføre
den. Det er for øvrig samme regjering som i sine egne budsjetter
ikke satte av midler til en eneste ny lærerstilling. Derfor er det
grunn til å følge nøye med. For det andre vet kommunene enda ikke hvordan
normen skal utformes, eller om den er finansiert. Regjeringa selv
er usikker på kostnadene, den skal utrede tallene, og vi vet ikke
hvor langt pengene som er satt av i 2018, rekker. Først i revidert
nasjonalbudsjett, som skal legges fram i mai og vedtas i juni, vil
kommunene forhåpentligvis få avklart hva som ligger i en slik norm,
og hva som kreves av kommunene.
Det viktige nå
er for det første at kommunene som skal ansette hundrevis eller
tusenvis av nye lærere, får penger til det. En underfinansiert norm
vil gjøre Kristelig Folkepartis gjennomslag til en tom seier og
skape store utfordringer for kommunene. Så langt har signalene fra
regjeringspartiene ikke vært beroligende. Selv etter at budsjettforliket
er underskrevet, har både statsministeren, den vikarierende kunnskapsministeren
og den hjemvendte kunnskapsministeren uttalt seg særdeles kritisk
til normen.
Høyre og Fremskrittspartiet
kan selvsagt mene det de vil, men regjeringa må følge opp, ikke
trenere. Det første og viktigste Arbeiderpartiet gjør i vårt alternative budsjett,
er å sette av nok penger, for vi vil at de elevene som trenger det,
faktisk skal få nok lærere med bedre tid.
Masud Gharahkhani (A) []: Vi har en kulturminister
som mener typisk norsk er vafler og brunost. Arbeiderpartiet er
veldig for vafler og brunost, og noen av oss har spist litt for
mye vafler i løpet av livet, men la det ligge.
Det som beskriver
Norge best, er dugnad, dugnad, dugnad. På Kulturnytt samme morgen
som statsbudsjettet ble lagt fram, uttrykte kulturministeren at
budsjettet hadde en tydelig profil, hvor det var frivillighet det
skulle satses på.
Kulturministeren
deltok tydeligvis ikke på den samme budsjettkonferansen som resten
av regjeringen. Her er noen av mange reaksjoner: Dersom regjeringens
budsjett blir vedtatt, vil all den flotte koraktiviteten bli skadelidende.
De kutter til de aller svakeste. Et budsjett som er gråere enn bunnlinjen
til filmen Snømannen. Listen er lang.
Regjeringens
beskjed til frivilligheten var kutt, kutt og enda mer kutt. Vi har
en frivillighetsminister som har glemt frivillighetserklæringen.
Frivilligheten er idretten og småbarnsforeldre som i en hektisk
hverdag stiller opp og baker kake på klubbhuset, klubblederen som stiller
opp for barna, selv på julaften, om det trengs. Frivilligheten er
det mangfoldige kulturlivet vi har i Norge, som korsang, den største
kulturaktiviteten, de som sprer sangglede for alle generasjoner.
Dette gjør de for at dine og mine barn skal få en god og trygg oppvekst.
Dette stortinget burde være takknemlig for den jobben de gjør hver
eneste dag.
Det er trist
at vi har en regjering som jobber mot og ikke med frivilligheten.
Vi har en regjering som gang etter gang, i statsbudsjett etter statsbudsjett,
er avhengig av andre partier på Stortinget for å redde frivilligheten.
Arbeiderpartiet
gir betydelig mer til frivilligheten i sitt alternative statsbudsjett
fordi den er ryggmargen i det norske samfunnet. Det betyr øremerkede
penger til å ta igjen etterslepet på nye idrettsanlegg og mer til momskompensasjon.
Vi støtter opp om ungdomsorganisasjoner som har vekst og aktivitet,
slik at barna våre får gode og aktive lokalsamfunn der alle barn,
uansett størrelse på lommeboka til mor og far, kan delta.
Vi lytter til
museums- og kulturinstitusjonene, som folk legger ned utallige dugnadstimer
i, og som gir glede til mange, de som tar vare på norsk kulturarv
og historie. Fra Arbeiderpartiet vil vi si tusen takk for den jobben
de gjør hver eneste dag. Vi skal jobbe med dem og ikke mot dem.
Skal Norge lykkes,
er vi avhengig av høy sysselsetting. Skal vi lykkes med integrering
og likestilling, må beskjeden til innvandrerkvinner være følgende:
I Norge skal du lære deg norsk, og du skal ut i arbeidslivet.
Vi har en regjering
som sender høyere barnehageregning til familier der begge voksne
er i arbeid og bidrar med skatt til fellesskapet, mens til de familier,
ofte innvandrerfamilier, der kun én voksen er i arbeid, er beskjeden
at de skal gi deg 163 000 kr av skattebetalernes penger for at du
ikke skal delta i arbeidslivet, og for at du ikke skal sende ungene
dine i barnehage slik at de kan lære seg norsk til skolestart.
Kontantstøtten
er en fattigdomsfelle. I min by, Drammen, er vi nå på toppen i andelen
barn i fattige familier, ofte på grunn av kun én voksen i arbeid.
Det samme ser vi i Oslo. I flere av Oslos bydeler får rundt halvparten
av barna kontantstøtte.
Arbeiderpartiet
får ikke flertall for å fjerne kontantstøtten helt på Stortinget
og erstatte den med nok barnehageplasser. I Oslo og i Drammen kommer
det erkjennelse – tverrpolitisk – om at kontantstøtten hemmer integrering
og hemmer sysselsetting, noe regjeringen sier selv. Derfor foreslår
vi endringer av ordningen, slik at kommuner som Oslo og Drammen
kan søke om lokal avvikling til fordel for barnehageplasser og sysselsettingstiltak.
Fortsetter vi med den naive politikken, skaper vi en ny generasjon
med vedvarende lav inntekt og en underklasse. Det er nå Norge må
ta grep. Vi må stille tydelige krav om hva slags Norge vi ønsker
oss. Derfor har vi troen på at dette stortinget tverrpolitisk kan
ta tydelig grep og støtte Arbeiderpartiets forslag til endringer av
kontantstøtten, slik at beskjeden til innvandrerkvinner er: I Norge
gjelder arbeidslinja – det er viktig for din selvstendighet, for
familiens økonomi og for det landet du bor i, Norge.
Ingvild Kjerkol (A) []: Stortingets oppdrag er å
sikre god helse og livskvalitet til alle som bor i Norge. Sammenliknet
med de fleste andre land har vi greid å skape et samfunn der det
er mulig. I løpet av neste generasjon vil det bli dobbelt så mange
over 70 år, og det betyr mer liv å leve for veldig mange. Men fortsatt
er det sånn at hvor en bor, foreldrenes utdanningsnivå og den familieøkonomien
en vokser opp i, er avgjørende for helsa og for hvor lenge en får
være frisk og leve. Det mest alvorlige er at forskjellene mellom
dem med god og dem med dårlig helse øker i Norge.
Selv om vi lever
lenger, øker utbredelsen av de såkalt ikke-smittsomme og mer livsstilsrelaterte
sykdommene, hjertelidelser, diabetes type 2, kreft, lungesykdommer
og ikke minst psykiske lidelser. Verdens helseorganisasjon sier
at vi har en epidemi som brer seg fra land til land. 60 pst. av
alle dødsfall i verden skyldes nå ikke-smittsomme sykdommer. I Norge
er tallet nærmere 80 pst., og det er fortsatt tydelige sosiale forskjeller.
Psykisk u-helse er i økende grad årsak til frafall og til sykmeldinger,
og vi har mye kunnskap om hvordan vi kan møte denne epidemien. Folkesykdommene
knyttes til mangel på fysisk aktivitet og et usunt kosthold, psykiske vansker
som følge av mobbing i skolen, omsorgssvikt, vold og overgrep i
nære relasjoner. Det er godt dokumentert at forebygging og spesielt
de brede tiltakene som når ut til alle, er det som gir mest helse
igjen for pengene og størst velferdsgevinst. Det er bedre for den
enkelte og for fellesskapet å forebygge framfor å reparere. Alt
dette handler om folkehelse. Det finner en i vårt budsjett. Arbeiderpartiet
prioriterer de brede og mest effektive tiltakene, og vi betaler
for det i våre forslag. De fine ordene følges opp med klare prioriteringer,
i motsetning til hos regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet.
Behovet for at
pasientene får god behandling i våre sykehus, vokser også med disse
trendene selv om vi lykkes med å forebygge effektivt. Helseutfordringene
må altså møtes med flere strategier. Sykehusene må få en økonomisk
forutsigbarhet som gjør at de kan investere mer i utstyr og i de
ansatte for å jobbe smartere, slik at flere pasienter får behandling
uten å oppleve unødvendig venting i sitt behandlingsforløp. Arbeiderpartiet mener
at en styrking på 12 mrd. kr den neste stortingsperioden vil gi
ledelsen ved norske sykehus mulighet til å drive klokt lederskap
og sammen med de ansatte settes i stand til å drive omstilling som
gir bedre pasientbehandling. Vi mener det er så åpenbart at vi burde
hatt et bredt politisk forlik om dette, om å styrke sykehusbudsjettene
med en langsiktighet på fire år. De neste årene skal store byggeprosjekter
gjennomføres i alle helseregionene våre, og det vil komme nye, dyre
medisiner som utfordrer prioriteringer i sykehusene. Det vil være
et enormt behov for å investere i flere ansatte, i teknologi, i
digitale løsninger og særlig i nye IKT-systemer.
Pleie og omsorg
skal en få der en bor. Arbeiderpartiet deler den bekymring landets
kommuner og de ansatte i helse- og omsorgstjenestene gir uttrykk
for. Flere eldre som lever lenger, gir mange flere aktive eldre,
men det gir også en sterk økning i behovet for omsorgstjenester.
På tross av en enorm vekst i oljebruken har Norge de siste årene
forsømt oppgaven med å forberede oss på dette.
Arbeiderpartiets
budsjettforslag har et helt annet tempo i satsingen på gode sykehus,
legehjelp, god omsorg og helseteknologi og effektiv forebygging.
Venter vi for lenge med denne satsingen, vil mange rammes. Det ser
dessverre ut som om regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet
ikke tar det inn over seg, og fortsatt prioriterer milliarder til
de aller rikeste og lar forskjellene i helse øke.
Hvis fellesskapet
ikke stiller opp, vil en del kunne betale for seg selv. Det virker
som om høyrepartiene mener at det er grei skuring. Det bekymrer
dem ikke lenger, men det betyr at mange vil falle utenfor, og det
er uakseptabelt for Arbeiderpartiet.
Ingalill Olsen (A) []: Arbeiderpartiet vil ta hele
landet i bruk, og vi vil styrke og utvikle arbeidsplasser for å
møte utfordringer framover.
Arbeiderpartiet
vil bl.a. utvikle transportsektoren for å nå disse målene – gjennom
å styrke kollektivtransport og jernbane, bygge ut bredbånd i hele
landet og styrke fiskeri- og kystinfrastruktur samt skredsikring.
Arbeiderpartiets
visjon er at Norge skal henge sammen, og at infrastrukturen skal
utbygges for å greie å styrke næringslivet og denne sammenhengen
langs hele landet.
NSB har gjennom
mange år blitt modernisert, men vi ser nå en oppsplitting og fragmentering
av jernbanesektoren samt en svært utbredt konkurranseutsetting. Arbeiderpartiet
er helt tydelig på at konkurranseutsetting av togtrafikk skal innstilles.
En effektiv storbypolitikk
krever en styrking av kollektivtransporten, og Arbeiderpartiet foreslår
at 70 pst. av investeringskostnadene til disse prosjektene skal dekkes
av staten. Det vil føre til raskere gjennomføring og til et bedre
tilbud i våre store byer.
I et moderne
samfunn er bredbånd en forutsetning. Arbeiderpartiet tar sikte på
et kjempeløft for å bygge ut bredbånd i hele landet. Regjeringen
har halvert støtten og tilfører kun 70 mill. kr. Arbeiderpartiet
prioriterer å bruke en halv milliard på dette viktige området. Det
gjør vi fordi vi vet at ingen næringer kan utvikles uten tilgang til
bredbånd. Skal nye jobber skapes, må det være bredbånd tilgjengelig.
Norge er i endring,
også næringsmessig. Oljepengene vil gradvis gi staten mindre inntekter.
Det er andre næringer som etter hvert må bære nasjonen på sine skuldre.
Men vi i Norge er så heldige at vi faktisk har andre næringer som
kan overta, og som kan bære nasjonen på sine skuldre. Vi har mange
fornybare naturressurser, ikke minst i tilknytning til havet. I
den sammenheng er det helt uforståelig at regjeringen nedprioriterer kysten
gjennom å halvere støtten til fiskerihavner, fra 62 mill. kr i fjor
til 31 mill. kr i år, samt at de sørger for at Kystverkets budsjett
får realnedgang. Regjeringens ønske om å overføre fiskerihavnene
til fylkeskommunene vil bety at Kystverkets planleggingskapasitet
og kompetanse forvitrer. Arbeiderpartiet mener at det å sørge for infrastruktur
knyttet til havner og farleder er en statlig oppgave som vil gi
maritime næringer muligheten til å utvikle seg og bidra til nye
og lønnsomme næringer langs kysten. Sånn sett er det utgifter til
inntekts ervervelse, og potensialet på dette området er stort.
Arbeiderpartiet
foreslår derfor 200 mill. kr til oppstart og planlegging av havner
langs hele kysten samt at det skal overføres mer gods fra land til
sjø.
I transportsektoren
er det viktig å ta høyde for klimautfordringene og de endringene
det medfører, bl.a. økt omfang av ras og skred. Vi vet alle at dette
er et område som krever økt innsats, og fra Arbeiderpartiets side avsetter
vi 100 mill. kr mer enn regjeringen til dette formålet.
Arbeiderpartiet
ønsker tryggere veger, sikrere skoleveger og flere gang- og sykkelstier
for å sikre alle som ferdes i trafikken i Norge, i tillegg til at
vi vil styrke arbeidsplassene på sjø og land gjennom kystsatsingen
og styrking av bredbåndsutbyggingen. I vårt budsjettforslag leverer
vi et budsjett som vil bidra til å nå disse målene.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Lise Christoffersen (A) []: Et viktig kjennetegn
ved det norske samfunnet som de fleste setter pris på, er at det
er små forskjeller mellom folk. Det har ikke kommet av seg selv.
Det er resultatet av politiske vedtak, stort sett mot høyrepartienes
stemmer. Dagens høyrepartier prøver, dessverre med et visst hell,
å omskrive sin egen dårlige historie. Det kunne vært tilgitt, hvis
hensikten var å framheve at de nå står for en annen kurs. Men det
gjør de jo ikke.
På Høyres Sundvolden-konferanse
i fjor sa statsminister Erna Solberg at et samfunn med for store
forskjeller er et samfunn som bremser vekst og velferd. Ved framleggelsen
av statsbudsjettet for 2018 sa Siv Jensen at dette «er et budsjett
for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn».
Det de hopper elegant over, er tallene fra SSB, som viser at forskjellene
øker kraftig på deres vakt. Andelen barn som lever i familier med
vedvarende lav inntekt, har nå økt til 10 pst. Det ble heller ikke
problematisert av sosialministeren da hun holdt innlegg før i dag.
Det er to mulige
grunner til en slik mangel på sammenheng, og Arbeiderpartiet er
grunnleggende uenig i begge. Den ene er nemlig at statsministeren
og finansministeren faktisk mener at de sosiale forskjellene ikke er
på et så høyt nivå at det bremser vekst og velferd, og dermed gir
blaffen. Den andre er at Høyre og Fremskrittspartiet i sin klokkertro
på markedskreftene faktisk tror at markedet også tar seg av de fattige.
Men det har markedet aldri gjort. Politisk styring må til for å
sikre et samfunn som inkluderer alle.
Sannheten er
antakelig begge deler – ikke bryr de seg, ikke evner de å se. Hør
ikke på hva de sier, men se på hva de gjør, sier et gammelt visdomsord.
Og hva gjør de?
De skaper nye forskjeller. Ta forrige periode: fjerne uføres skjerming
mot levealdersjustering, skatt på sluttvederlag, kutt i lønnsgaranti
og feriepenger til folk som mister jobben, kutt i barnetillegget til
18 000 uføre, kutt i omsorgs- og pleiepenger, kutt i stønadssatsene
på nærmere 150 mill. kr, godt kamuflert som manglende prisjustering,
kutt til bil for funksjonshemmede, frata flykninger retten til alders-
og uførepensjon, for å nevne noe.
Og det fortsetter
i 2018: nye kutt i dagpenger, kutt i bidragsforskudd for enslige
forsørgere, kutt i stønadssatser og arbeidsmarkedstiltak, kutt for
pendlerne. Norges rikeste har fått milliarder i skattekutt rett
ned i lommeboka. Norges fattigste har fått milliarder i stønadskutt
– ikke ned i, men ut av lommeboka. Kristelig Folkeparti har greid
å stoppe noe, men det er ennå tre budsjetter igjen i denne perioden.
Arbeiderpartiet håper hele opposisjonen kan samarbeide om å gjeninnføre
en mer rettferdig fordeling av godene enn det Høyre og Fremskrittspartiet
står for.
Aleksander Stokkebø (H) []: Det er ikke alt vi vet
helt sikkert om framtiden, men det vi vet, er at vi vil trenge flere
fagarbeidere. Vi trenger noen som kan bygge hus, noen som kan sørge
for at elektronikken fungerer, og noen som kan gi trygg og god helsehjelp
til våre eldre.
Fagfolk bygger
landet, og uten fagfolk stopper Norge.
Skal vi løse
de store samfunnsoppgavene, sikre verdiskapingen og skape et bærekraftig
velferdssamfunn for framtiden, må flere velge yrkesfag. Men hvordan?
For det første
må vi gjøre mer med rådgivningen. Det kan ikke være slik at de med
best karakterer, uavhengig av hva de selv ønsker, skal møte en forventning om
å velge studieforberedende. Flere må få det gode rådet om å velge
å bli fagarbeider.
For det andre
må opplæringen bli mer praktisk og relevant. Den må henge bedre
sammen med det som møter elevene i arbeidslivet. Derfor yrkesretter
vi undervisningen i fellesfagene og lar flere lærere hospitere i
en bedrift for å bli oppdatert på det siste nye. Og derfor oppretter
vi Lektor 2-ordningen for yrkesfag, der fagpersoner fra industri
og arbeidsliv blir mer inkludert i undervisningen til elevene.
For å få flere
til å velge yrkesfag må vi for det tredje la elevene være trygge
på at de har en læreplass å gå til. Derfor har regjeringen og samarbeidspartiene
økt lærlingtilskuddet med 21 000 kr per kontrakt, slik at det blir lettere
for bedriftene å ta inn lærlinger. Vi stiller krav om lærlinger
i offentlige anbud, samtidig som det offentlige tar inn flere. Vi
hever statusen og rekrutterer flere lærebedrifter. Og i denne sammenheng
må jeg si at jeg veldig stolt av å være fra Rogaland, som er det
fylket i landet som er best på å skaffe elevene læreplass.
God rådgivning,
en praktisk og relevant opplæring og flere læreplasser er tre viktige
grep regjeringen gjør for å få flere fagarbeidere. Sammen med Kristelig
Folkeparti og Venstre har vi løftet yrkesfagene og fagskolene med
over 600 mill. kr, og vi skal gjøre enda mer. Nå plusser vi på over
70 mill. kr – 2018 blir yrkesfagenes år.
Med Høyre i regjering
får vi flere gode fagarbeidere. Sammen bygger vi landet og skaper
et bærekraftig velferdssamfunn for framtiden.
Tore Hagebakken (A) []: Å ta vare på våre eldste
er en av våre aller, aller viktigste fellesoppgaver. Arbeiderpartiet
prioriterer god omsorg og helsehjelp. I det hele tatt må alle som
trenger at fellesskapet stiller opp når de trenger hjelp, sikres
verdige tjenester og trygghet. Det viktigste i omsorgen er ressurser,
ansatte, tid og kompetanse.
«Kommuneøkonomien
er sterk», sa komitéleder Astrup da han startet debatten i dag.
Astrup og jeg har en ganske forskjellig oppfatning av hva virkeligheten
er. Det er kanskje greit å høre hva KS sa da budsjettet ble presentert:
«(...) kommuneopplegget stiller
flere kommuner og fylkeskommuner overfor store utfordringer, da
de vil ha realnedgang i de frie inntektene, fordi inntektsveksten
ikke holder tritt med kostnadsutviklingen.»
Det synes jeg
ikke er så sterkt, annet enn at det er sterk kost fra KS – som av
og til kan være litt runde i kantene, synes jeg. Dette var tydelig.
For mange kommuner
blir det krevende å opprettholde dagens tilbud, bl.a. til de eldre
omsorgstrengende. Derfor har Arbeiderpartiet lagt inn 2 mrd. kr
mer til primærkommunene – 2 mrd. kr – pluss 1 mrd. til fylkeskommunene
utover det regjeringa har. I tillegg til å ha for lite penger i
overføringer til sykehjem, omsorgsboliger og den statlige tilskuddsordningen
skal regjeringa kutte ut penger til rehabiliteringsprosjekter. Det
er svært negativt for mange kommuner. Regjeringa skjønner heller
ikke at det trengs en stor satsing på helse- og velferdsteknologi.
Vi vil ha 1 mrd. kr fordelt over fire år og viser det i det første
budsjettåret. Vi vil også ha 1,4 mrd. kr mer til sykehusene. På
mine hjemtrakter, Hedmark og Oppland, betyr det over 70 mill. kr,
og vi ville bl.a. kunne hatt stor nytte av de pengene til prehospitale
tjenester og desentraliserte tilbud.
Helt til slutt
må jeg nevne bredbånd. Når jeg hører Venstres representant stå her
oppe og si at det er budsjettvinneren, vil jeg minne om at det er
80 mill. kr som er lagt oppå 70 mill. kr. Det er 150 mill. kr, noe
som er 10 mill. kr mindre enn det som lå i potten for fem–seks år
siden. Vi har 500 mill. kr bare i 2018! Så det er utrolig synd at
det norske folk, og i særlig grad Distrikts-Norge, ikke får det
i julegave.
Kent Gudmundsen (H) []: Når vi i dag skal lande den
femte budsjettenigheten på rad mellom de borgerlige partiene, legger
vi faktisk bak oss en periode med tidenes kunnskapssatsing i Norge.
Selv om vi som ulike partier kunne tenkt oss en noe annen innretning på
enkelte innsatsområder, er det ingen tvil om at barn, elever, studenter,
voksne og næringslivet har tjent godt på regjeringsskiftet siden
2013. Det er gledelig å se at allerede lærer ungene våre mer, at
frafallet går ned, at i både privat og offentlig sektor forskes
det som aldri før, og at de som vil strekke seg litt ekstra, eller
de som henger litt etter, alle får bedre hjelp og støtte nå enn
for ikke så altfor mange år siden.
Der vi tidligere
fikk sen innsats og tiltak rettet mot slutten av grunnskolen og
inn i videregående, er det nå fire partier som står sammen om et
løft for tidlig innsats. Der vi tidligere fokuserte på antall plasser,
får vi nå et løft for kvaliteten i barnehagen og økt tilgjengelighet
for familier med lave inntekter. Målet er at uavhengig av familiebakgrunn
skal barn bli sett, få støtte når behovet er der, og bli inspirert
til å strekke seg lenger. Vi skal strekke oss, nemlig, for at alle
barn skal ha et bedre utgangspunkt i livet, samtidig som vi legger
grunnlaget for god læring inn til barnetrinnet. For det handler
om å sikre et bedre utgangspunkt for at alle skal kunne lære å lese, skrive
og regne så godt at det å bygge på videre i skoleløpet skal bli
enklere for den enkelte. Når vi nå gjennomfører tidenes løft for
tidlig innsats, fortsetter vi samtidig storsatsingen på videreutdanning
av flere tusen lærere, og i sum løfter vi altså grunnopplæringen
for alle barn.
I denne sammenheng
bør det egentlig være en tankevekker at tidlig innsats for Arbeiderpartiet
er å kutte 300 mill. kr til private barnehager. Ikke bare er det
en useriøs inndekning, som egentlig stiller satsingen til Arbeiderpartiet
i et merkelig lys, det er også en sterk venstredreining og symbolpolitikk
og egentlig en hån overfor de mange som har stått på dag og natt
for å gi alle barn i Norge en barnehageplass.
Jeg har mye mer.
De borgerlige partiene har levert solid på flere områder, bl.a.
innenfor yrkesfag, høyere utdanning og forskning, men helt overordnet
handler kunnskapsbudsjettet om å ta ungene våre på alvor. Det handler
om å skape
-
et
bærekraftig samfunn der alle får muligheter og får gode liv der
de kan bidra tilbake til samfunnet
-
et
bærekraftig samfunn hvor vi sikrer at framtidig omstilling kan møtes
av en kunnskapsrik generasjon som håndterer ny teknologi og nye
oppgaver og ser nye løsninger
-
et
bærekraftig samfunn hvor vi forsker og utvikler nye ideer og finner
bedre løsninger på morgendagens muligheter
Det krever en
kraftfull satsing og et kunnskapsbudsjett levert av fire ikke-sosialistiske
partier – til beste for ungene våre og mulighetene som ligger foran.
Karin Andersen (SV) []: Et bærekraftig budsjett kunne
vært så utrolig mye bedre, med de rammene som er nå. Men det er
litt morsomt å høre Høyre stå her oppe nå og snakke om barnehager
– de har ikke akkurat vært noen pådriver i kampen for barnehager
til alle barn. De har heller ikke akkurat gått foran i kampen for
å ha bemanningsnormer, verken i barnehage eller i skole. Det er
helt nødvendig.
Jeg leder kommunalkomiteen,
og jeg ble i går bedt om å svare på en spørreundersøkelse fra Kommunal Rapport,
som nå har intervjuet ordførere land og strand rundt, der 52 pst.
nå sier at de må nedbemanne. De må nedbemanne i nettopp det som
representanten fra Høyre nå var oppe og snakket om: barnehage, skole
og eldreomsorg – som nesten ingen har snakket om her, og som jeg
skal prøve å få litt tid til, for det er viktig.
Hvis vi nå hadde
fått et mer rettferdig skattesystem, kunne vi ha satt flere tusen
mennesker i stand til å komme ut av fattigdom. De hadde klart seg
bedre, og det hadde vært produktivt. Det hadde økt den økonomiske veksten
i samfunnet. Vi kunne holdt fast på målene om utslippskutt, slik
at barna våre kunne se framtida i møte – ja, ikke bare holdt fast
på målene, men faktisk nådd dem. Det mangler ganske mye fra regjeringen
til at vi skal være trygge på det. Vi kunne fått flere lærere, flere sykepleiere
og flere helsefagarbeidere i stedet for flere millionærer. Vi kunne
kjøpt ulltepper og mat til hjelpeløse flyktninger og hentet noen
flere av dem som fryser og sulter i flyktningleirene, til Norge.
KS var endog i høring i kommunalkomiteen i år og spurte om vi ikke
kunne ta imot litt flere kvoteflyktninger, for, som de sier, vi har
kapasitet til det. Ja, vi har det – vi har økonomi, og vi har kapasitet,
det er bare hjerterommet som mangler. Jeg er glad for at Venstre
og Kristelig Folkeparti har fått på plass noen flere i budsjettavtalen.
Det er bra. Men SV har valgt å svare på det som FN har bedt oss
om, nemlig 5 000 flere kvoteflyktninger. Det er ikke all verden
– det hadde Norge fint klart.
Så det er veldig
mange ting vi kunne gjort med de pengene som regjeringen har til
disposisjon, og som de bruker så aldeles merkelig. For den virkelig
store satsingen regjeringen har, er på skattelette, som de sjøl
sier – eller ikke kan bevise fører til noe annet enn at noen blir rikere,
og at noen blir fattigere. Jeg vet ikke hvor lenge de skal stå her
og fortsette å si at vi skal ha et samfunn med små forskjeller,
for helt systematisk, skrittvis, jobber de for økte forskjeller
– store jafs med skattelettene, små jafs med veldig usosiale kutt
for dem som sliter mest i samfunnet.
Jeg kunne også
ha snakket om rettshjelpen. Det er kanskje noe av det som er aller
alvorligst:at man tar rettshjelp fra dem som er maktesløse.
Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Historien om den norske
velferdsstaten er historien om demokratiet og denne salen, som har
turt å ta langsiktige og visjonære valg. Det handler om troen på
at vi faktisk kan skape et bedre samfunn sammen gjennom politikken.
Derfor har vi sørget for at vi kan eie en naturressurs som vannkraften
i lag. Derfor har vi sørget for at vi bygde opp igjen hele landet
etter annen verdenskrig, og at vi opprettet Statens Lånekasse for
å gi unge folk, uavhengig av størrelsen på lommeboken til foreldrene,
en likeverdig sjanse til å få utdanning.
Det er måten
å løse samfunnsproblemer på, og det er store samfunnsproblemer vi
skal løse de kommende årene. Blant annet er det nå en tredjedel
av den voksne befolkningen som står uten jobb. Halvparten av landets 17-åringer
får ikke sommerjobb, mens det i starten av 2000-tallet var 75 pst.
som fikk det, og det er systematisk barn fra de rikeste familiene
som stiller først i den køen også.
Det er helt klart
at det norske demokratiet igjen må tørre å bruke aktiv politikk
for å løse samfunnsproblemene. Da lurer jeg på, når vi har så store
oppgaver som vi skal løse, hvorfor vi har en så passiv regjering.
Det eneste svaret jeg finner fram til, er at det hos denne regjeringen ligger
en ideologisk tro på at det er markedet som skal løse det, ikke
demokratiet.
Arbeiderpartiets
forslag til hvordan pengene skal brukes i Norge det neste året,
er derfor – på punkt etter punkt – rettet inn mot flere arbeidsplasser
og fordeling av verdier. La meg nevne tre eksempler.
-
Det
handler om at alle skal ha tilgang til den samme grunnleggende infrastrukturen
i Norge. I dagens samfunn betyr det bredbånd. Derfor vil vi bruke penger,
i fellesskap, for å investere i den moderne infrastrukturen.
-
Det
handler om at vi vil skape nye arbeidsplasser, samtidig som vi reduserer
klimagassutslippene. Derfor går vi inn med en storstilt investering
i miljøteknologi, hvor vi oppnår begge disse to tingene på en gang.
-
Det
handler om en helt grunnleggende del av velferdsstaten vår: et sterkt
offentlig helsevesen. Derfor er det sånn at vi i Arbeiderpartiet
tror på et sosialt demokrati, der vi faktisk bruker muligheten som
ligger i denne salen, til å løse samfunnsproblemer.
Norge kan bedre
enn den samfunnsutviklingen vi nå ser. Derfor trenger vi også et
bedre statsbudsjett.
Steinar Reiten (KrF) []: Vi i Kristelig Folkeparti
er svært tilfreds med at vi gjennom budsjettforliket med Høyre,
Fremskrittspartiet og Venstre har fått styrket bevilgningene over
budsjettet til Landbruks- og matdepartementet med 105,5 mill. kr.
Den 16. juni
i år ga Stortinget samtykke til inngåelse av avtale med EU om utvidet
handel med landbruksvarer etter artikkel 19 i EØS-avtalen. Som et
resultat av bortfall av eksportsubsidier på Jarlsbergost og økt
tollfri kvote for ost fra EU vil vi fram mot 2020 få et bortfall
av opp mot 130 millioner liter melk fra norske produsenter. Derfor
var det viktig for stortingsflertallet å presisere i et anmodningsvedtak
at regjeringen måtte fremme kompenserende tiltak for budsjettåret
2018, bl.a. for å lette overgangen til et strammere melkemarked
for norske bønder. Vi i Kristelig Folkeparti gikk derfor inn i budsjettforhandlingene
med et mål om å få på plass et flerårig fond for omstilling i melkeproduksjonen.
Vi ønsket oss et fond som skulle benyttes som investeringstilskudd
til brukere som må foreta store omstillingsinvesteringer på grunn
av de nevnte endringene i de handelspolitiske rammevilkårene, og
at omstilling for melkebruk med 15 til 30 kyr ble prioritert.
Etter forhandlingene
med regjeringspartiene om et budsjettforlik må vi erkjenne at vi
ikke kom helt i mål med våre ambisjoner. Vi foreslo 150 mill. kr
i 2018 til et slikt omstillingsfond, mens budsjettforliket sier
at det blir satt av 75 mill. kr til investeringsstøtte for landbruket,
og kun for budsjettåret 2018. Vi er likevel fornøyd med at forliket
innebærer at disse midlene ikke skal legges inn som en ekstra pott
under jordbruksoppgjøret. Dermed kommer regjeringen oss i møte i
vårt krav om at dette skal defineres som friske midler utenom jordbruksavtalen.
Så vidt vi har brakt i erfaring, er det første gang det skjer, og
summen på 75 mill. kr utgjør godt over 10 pst. av totalrammen for
årets jordbruksoppgjør.
Vi ønsket oss
også et flerårig investeringsfond. Der nådde vi heller ikke fram
i forhandlingene med regjeringen. Kristelig Folkeparti ser seg dermed
ikke ferdig med jobben med å sikre norske bønder bedre rammevilkår
i møte med et strammere melkemarked. Vi har det som utgangspunkt
i kommende konstruktive forhandlinger med regjeringen, både ved
Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret i 2018 og i budsjettforhandlinger
i årene som kommer.
Vi er også fornøyd
med at regjeringen ga etter for vårt krav og la inn igjen i budsjettet
30,5 mill. kr i støtte til organisasjoner som arbeider innenfor
landbruks- og matpolitiske satsingsområder. Det er andre år på rad
at regjeringen handler på tvers av klare signal fra Stortinget om
at støtten til organisasjonene skal videreføres, og vi håper at
vi slipper flere omkamper i framtiden. Det skaper stor frustrasjon
hos tusenvis av frivillige som legger ned en stor innsats for å
løfte fram viktigheten av god dyrevelferd, trivsel gjennom stell
av dyr og planter, utnytting av mat som ellers ville ha blitt kastet,
og andre samfunnsnyttige formål.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Ingunn Foss (H) []: Statsbudsjettet for 2018 er et
budsjett for økonomisk vekst, flere jobber og et budsjett for et
bærekraftig velferdssamfunn. Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene,
Venstre og Kristelig Folkeparti viderefører hovedprofilen fra regjeringens
forslag og inneholder en ytterligere styrking av gründerpolitikken,
klimapolitikken og den sosiale profilen. De fire partiene har med
denne budsjettenigheten vist at de kan ta ansvar i vanskelige tider
og samtidig sørge for å ruste Norge for framtida.
Denne regjeringen
satser på de områdene som er viktigst for framtidas velferd. Den
satser på forskning og utdanning, vei og jernbane, gründere og næringsliv,
helsetjenester samt forenkling og omstilling, både for det offentlige
og for næringslivet.
Vi vil at enda
flere skal få muligheter i det norske samfunnet. Vi hjelper dem
som står utenfor, vi prioriterer økt innsats mot barnefattigdom,
og vi styrker barnevernet. Arbeid med tidlig innsats i skolen forsterkes,
og vi gir skattelettelser som fremmer vekst og investeringer i norske
arbeidsplasser.
Spesielt gledelig
er det at vi i dette budsjettet fikk flertall for utfasing av den
såkalte maskinskatten, en sak som Høyre og næringslivet har jobbet
for i en årrekke. Å fjerne denne skatten vil gi store lettelser
for industrien og trygge arbeidsplassene og ikke minst legge til
rette for nyetableringer.
For Agder-fylkene
er dette en veldig viktig sak med tanke på mulige etableringer av
datasentre. Fylket har store vannkraftressurser og ligger nær kontinentet.
Aktører både på Lista og i Vennesla er allerede godt i gang med
utbygging og utbyggingsplaner. Senket elavgift, tiltak for å få
bygd nye fiberkabler og fjerning av maskinskatten gjør at rammebetingelsene
for denne næringen blir vesentlig bedret.
Dagens regjering
fører en politikk som legger til rette for å styrke Norges vekstevne
og trygge arbeidsplassene, og som sørger for at vi kan opprettholde
velferden også for de generasjoner som kommer etter oss.
Tuva Moflag (A) []: «God helse gjennom hele livet»
var overskriften vi satte på årets budsjettarbeid i Ski kommune.
Det gir god klang i mine ører fordi det er bra for enkeltmennesket
og fordi det er bra for samfunnet. God helse, læring, arbeid og
verdiskaping henger sammen. Det er særlig to ting som er viktig
for å få til en satsing på god helse gjennom hele livet: god kommuneøkonomi
og god sykehusøkonomi. Regjeringen leverer dessverre ikke på noen
av delene. Kollega Ingvild Kjerkol har gitt en god oppsummering
av de skrinne budsjettene til sykehusene.
La meg ta et
eksempel fra kommuneøkonomien. I en tilflyttingskommune som ikke
har eiendomsskatt, har vi balansert budsjettet på en knivsegg over
flere år. Én krevende barnevernssak og én ekstra ressurskrevende
bruker kan faktisk avgjøre om budsjettet går i pluss eller i minus.
Regjeringens julegave til kommunene er å øke taket for refusjon
til ressurskrevende brukere og fase ut tilskuddet til rehabilitering
av heldøgns omsorgsplasser. Bak merkelappen «ressurskrevende bruker»
kan det skjule seg en datter med en alvorlig medfødt li