Nikolai Astrup (H) [10:17:19] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 2): La meg starte med å takke komiteen for godt samarbeid om innstillingen. Jeg vil rette en særlig takk til representantene Helge André Njåstad, Terje Breivik og Kjell Ingolf Ropstad for godt samarbeid om budsjettforliket.

Statsbudsjettet for 2018 viderefører og forsterker Solberg-regjeringens hovedsatsinger. Budsjettet for 2018 skal legge til rette for vekst og verdiskaping, nye jobber, flere i jobb og et bærekraftig og trygt velferdssamfunn som løfter dem som trenger vår felles hjelp.

Helsekøene og ventetidene skal videre ned, antall pasientbehandlinger skal videre opp. Det bevilges penger til nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal, nytt klinikkbygg ved Radiumhospitalet og nytt sykehus i Drammen. I tillegg skal sykehuset i Haugesund moderniseres. Vi tar i bruk mangfoldet av private og ideelle helseaktører. Pakkeforløpene utvides til flere diagnoser, og opptrappingen for pasienter med rus og psykiske lidelser fortsetter. Skritt for skritt realiseres et helsevesen der pasientens behov kommer før systemets.

Kampen mot barnefattigdom trappes opp. Antall bostedsløse er rekordlavt. Kommuneøkonomien er sterk.

Forsvaret skal gradvis rustes opp og moderniseres i tråd med langtidsplanen for Forsvaret, og de nærmeste årene skal det gjøres store investeringer i forsvarsevnen. Pilene peker i riktig retning på mange områder. Ledigheten går ned, veksten går opp, det skapes flere jobber, og flere kommer i jobb.

Det er godt nytt at pilene på arbeidsmarkedet peker i riktig retning. De fleste anslagene tilsier at vi fremover vil oppleve større økonomisk vekst. Det er godt nytt, for økt økonomisk vekst betyr flere i arbeid.

Flere i arbeid betyr økte inntekter og lavere utgifter for fellesskapet, mindre forskjeller og et mer bærekraftig velferdssamfunn. Likevel opplever vi at for mange unge faller ut av eller aldri kommer inn i arbeidslivet. Derfor har regjeringen innført aktivitetsplikt for unge stønadsmottakere og fraværsgrense i videregående skole. Å stille krav er å bry seg. Samtidig har vi senket terskelen inn i arbeidslivet gjennom å modernisere arbeidsmiljøloven, for arbeid er det sikreste fundamentet å bygge videre vekst og velstand på, og flere i jobb betyr at vi sikrer fortsatt små forskjeller i Norge. En av de fremste forsvarerne av en mer fleksibel arbeidsmiljølov er Eddie Eidsvåg. Etter å ha jobbet mange år med Pøbelprosjektet mente han endringene i arbeidsmiljøloven var utrolig viktig for nettopp den målgruppen han jobbet med.

For noen starter utfordringene tidlig. Derfor er tidlig innsats i skolen et av de viktigste tiltakene vi kan gjennomføre for å gi flere barn en god start på livet og en reell sjanse til å komme seg gjennom skoleløpet og ut i jobb. I mange år har det vært en fellessatsing mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti om å satse mer på lærerne. En stor satsing på etter- og videreutdanning skal gjøre gode lærere enda bedre. Skjerpede inntakskrav på lærerhøyskolen gir lærerutdanningen høyere prestisje, og kompetansekrav sørger for at de som jobber i skolen, er godt kvalifisert. Vi har også ansatt om lag 1 000 nye lærere på småtrinnet de siste årene, og vi har gitt yrkesfagene vel fortjent oppmerksomhet. Ser vi skolesatsingen i sammenheng med regjeringens forsknings- og kompetansepolitikk, tegner det et bilde av en regjering som forstår at de viktigste investeringene vi kan gjøre som samfunn, er å legge til rette for at flere får muligheter og kan realisere sine talenter, drømmer og ambisjoner.

Når arbeidsmarkedet nå er i bedring og flere får seg jobb, er ikke det regjeringens fortjeneste alene. Svak krone, fornuftig tilpasset finans- og pengepolitikk og en politikk som legger til rette for at det kan skapes nye jobber, er blant elementene som har bidratt til at det lysner i norsk økonomi. Samtidig vet vi alle at en liten, åpen og internasjonal økonomi som den norske gjør oss sårbare for internasjonale svingninger i råvarepriser og markedskonjunkturer. Derfor må omstillingen av norsk økonomi fortsette. I 2019 tar vi første skritt for å avvikle maskinskatten, noe som vil bidra til å gjøre det mer attraktivt å etablere nye virksomheter i Norge. Vi fortsetter også nedtrappingen av den særnorske skatten på bedrifter eid av folk som er bosatt i Norge, og person- og selskapsskatten reduseres til 23 pst. – ned fra 28 pst. i 2013. Alt dette gjør det lettere å hevde seg i konkurransen om å være et attraktivt land å jobbe og drive virksomhet i, samtidig som et velutviklet velferdssamfunn bidrar til at vi er et godt land å bo i.

Oljeindustrien er fortsatt svært viktig for norsk økonomi, og vil være det i mange år fremover. Da vi for tre år siden opplevde det største fallet i oljeprisen på flere tiår, viste det oss hvor sårbare vi kan være. Det er behov for flere sterke ben å stå på. Forskningen og teknologiutviklingen i petroleumssektoren viser at et lite land som Norge kan være i teknologitoppen globalt, og mange av de teknologiske løsningene har stor overføringsverdi til andre sektorer. Samtidig har Norge antakelig verdens beste teknologistøtteordninger, som skal bidra til at det utvikles ny teknologi, som skal akselerere det grønne skiftet og redusere utslipp. I sum vil det også gi bedre konkurransekraft.

Statsbudsjettet for 2018 er også startskuddet for oppfølgingen av den historiske satsingen på vei og bane som regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti ble enige om før sommeren. Også dette vil gi landet økt konkurransekraft, og gjør det mulig å skape verdier over hele landet.

Da handlingsregelen ble vedtatt, var det bred enighet om at oljepengene som ble faset inn i norsk økonomi, skulle brukes til å investere for fremtiden. Kunnskap, forskning og utvikling, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser skulle prioriteres. Regjeringen leverer bedre på dette målet enn det tidligere regjeringer har gjort, samtidig som nivået på oljepengebruken må tilpasses situasjonen i norsk økonomi. Derfor har det vært sterkere vekst i oljepengebruken de siste årene enn det vi vil se i 2018 og fremover. Vi har imidlertid senket handlingsregelen for bruk av oljepenger fra 4 pst. til 3 pst. av fondets verdi.

Til tross for at særlig Arbeiderpartiet har kritisert oss for å ha brukt for mye oljepenger, ser vi samtidig at det skiller omtrent 4 promille i oljepengebruk samlet sett over de siste fem statsbudsjettene. Det må vel bety at partiet i praksis er rimelig tilfreds med regjeringens politikk på dette området.

Samferdselsbudsjettene er økt med 60 pst. siden regjeringen tiltrådte, vedlikeholdsetterslepene på vei og bane reduseres etter mange tiår med kontinuerlig økning, og veiprosjekter realiseres nå raskere og billigere enn planlagt. Det siste er i seg selv en samferdselsrevolusjon. Etableringen av Nye Veier AS har bidratt positivt. Det er anslått at selskapet vil spare staten for 30 mrd. kr de neste årene, basert på kontraktene som så langt er inngått.

Dette er et eksempel på nytenkning som vi må se mer av i offentlig sektor. Handlingsrommet i norsk økonomi kommer til å bli mindre i årene fremover. For å bevare velferden er det ingen vei utenom å tenke nytt både i offentlig og i privat sektor. Nye Veier AS, jernbanereformen, politireformen, kommunereformen og mer digitalisering er blant moderniseringsgrepene regjeringen har iverksatt med sikte på å gjøre tjenestene bedre og få mer velferd og bedre resultater ut av hver offentlig krone vi putter inn.

Tiden da politikere kappes om å bevilge mest mulig penger til ulike gode formål, må etter hvert være over. Gode intensjoner i form av mer penger må veies opp mot resultatene pengene gir. Vi som er politikere, og jeg våger å omfatte oss alle, hopper for ofte for raskt til den konklusjonen at mer penger er svaret, uavhengig av hva utfordringen er. I tilfellet Nye Veier ser vi at mindre penger faktisk kan gi bedre resultater – fordi det ikke er penger alene som har vært problemet i norsk samferdsel. Det har vært lang planleggingstid, rigide reguleringsplaner, omkamper og en stykkevis og delt tilnærming til utbyggingsparseller.

Modernisering, digitalisering, automatisering og robotisering er blant virkemidlene som skal frigjøre ressurser til de politikkområdene der penger er en viktig del av svaret.

Perspektivmeldingens fremskrivninger viser hvordan det kan gå dersom vi ikke lykkes med å skape flere verdier, øke produktiviteten og effektivisere offentlige tjenester. Regnestykkene går ikke opp.

Alternativet til forandring er forvitring.

Jeg mener statsbudsjettet for 2018 svarer godt på utfordringene vi har foran oss:

• Langsiktig omstilling må til for å sikre fremtidens velferd.

• Økonomien og samfunnet må bli grønnere.

• Offentlig sektor må fortsatt reformeres.

• Flere barn må gis muligheter uavhengig av sosial bakgrunn.

• Vi må sikre alle nødvendig digital kompetanse.

• Tryggheten vår må sikres.

• Ledigheten må videre ned, og antall unge utenfor arbeid må reduseres.

I et samfunn der vi blir stadig færre unge som skal forsørge stadig flere eldre, der den internasjonale konkurransen blir hardere og behovet for omstilling større, beveger budsjettet for 2018 oss i riktig retning. Det er det grunn til å glede seg over.

Med det ser jeg frem til en konstruktiv debatt.

Trond Giske (A) [10:34:08]: På et av mine mange skolebesøk som leder av utdanningskomiteen i forrige periode møtte jeg en lærer som etterlot et dypt inntrykk. Vi hadde snakket om alle elevene som faller ut av skolen uten å fullføre, og hva det gjorde med hver enkelt av dem. Vet du hva som føles ekstra fortvilt, spurte læreren. Vi kunne ha fått til så mye mer hvis vi bare gjorde de riktige tingene, og vi ville fått så enormt mye igjen. Vi sløser med mulighetene våre, sa læreren.

Vi kunne ha fått til så mye mer hvis vi bare gjorde de riktige tingene. En bedre beskrivelse kan knapt gis om den politikken Fremskrittspartiet og Høyre fører. Vi sløser med Norges muligheter.

Det statsbudsjettet bør handle om, er hvordan vi løser de store oppgavene som Norge har, hvordan vi forbereder oss på framtiden. Mange spør: Hva skal vi leve av i framtiden? Vi skal verken leve av renter fra oljefondet eller av skattekutt. Vi skal leve av det arbeidet og den verdiskapingen dagens barn og unge skaper i framtiden. Derfor er det ikke investeringer i nye oljefelt eller utvidelse av oljefondet til unoterte aksjer eller eiendommer som avgjør hvordan Norge vil se ut, det er hvordan vi satser på barn og unge.

60 000 elever starter på skolen hver høst – nysgjerrige, lærelystne, med drømmer og forhåpninger, med foreldre som håper at skolen skal ta godt vare på ungene deres. Den grunnleggende visjonen, at alle skal få en likeverdig sjanse til å lykkes i livet, er for Arbeiderpartiet det fineste uttrykket for velferdsstaten Norge. 13 år senere har 15 000 ungdommer forlatt skolen uten å ha fullført, inn i et nytt arbeidsliv som har færre og færre ufaglærte arbeidsplasser igjen.

En av de store oppgavene Arbeiderpartiet vil løse, er å skape trygghet og kunnskap slik at alle barn og unge kan lykkes. I vårt alternative budsjett er barn og unge budsjettvinnere, med en satsing på 2 mrd. kr mer enn regjeringen til mange nye lærere, en intensiv læring gjennom tidlig innsats, lese-, skrive- og regnegaranti, en mer praktisk skole, et sunt skolemåltid og mer fysisk aktivitet, fordi det ikke er noen motsetning hos oss, som det er hos Høyre og Fremskrittspartiet, mellom folkehelse og læring.

Tidlig innsats starter i barnehagen, derfor går vi mot Fremskrittspartiet og Høyres regning til vanlige folk som har unger i barnehagen, og foreslår i stedet flere barnehageplasser og flere ansatte. Vi bruker 1 mrd. kr mer enn Høyre og Fremskrittspartiet på tidlig innsats, starter arbeidet med et reelt løft for yrkesfagene og legger penger på bordet for flere helsesøstre og en sterkere innsats mot mobbing og hjelp til unge med psykiske utfordringer.

På dette området sleper regjeringen beina etter seg. Men fortsetter vi å gjøre omtrent det samme som før, får vi omtrent de samme resultatene som før. Heldigvis lykkes særlig Kristelig Folkeparti i å dra budsjettforlikene i riktig retning – på tross av og ikke på grunn av Fremskrittspartiet og Høyre.

I høst er igjen rekordmange unge uten læreplass. Det er over 6 000 med ungdomsrett som ønsker å lære seg et fag, gå inn og gjøre en innsats, men som får nei til en plass i en bedrift eller en virksomhet til å ta det fagbrevet de drømmer om. Det er Norges mest meningsløse kø, men under Erna Solberg og Siv Jensen vokser denne køen.

70 000 unge under 30 år står utenfor arbeid og utdanning, antall nye unge uføre er doblet i løpet av noen få år. Vi sløser med mulighetene. Norge kunne ha fått til mye mer.

Vi lever av hverandres arbeid, men under denne regjeringen er andelen av den voksende befolkningen som er sysselsatt, den laveste på 20 år. Dette er den andre store oppgaven Arbeiderpartiet vil løse. Fremskrittspartiet og Høyre tror at årsaken er at arbeidsløse og uføre har det for godt, og kutter i feriepengene for ledige, i dagpengene for dem som tjener minst, i barnetillegget for uføre. Men folk ønsker jobb. Arbeidsledig ungdom ønsker å kvalifisere seg og få seg et arbeid, folk med nedsatt funksjonsevne ønsker å kunne kombinere trygdeordninger med arbeid, og eldre arbeidstakere ønsker å kunne få ny kunnskap, sånn at de kan stå i jobben lenger.

I trontalen sa statsministeren at den viktigste oppgaven for Norge er å sørge for at ingen går ut på dato i arbeidslivet. I statsbudsjettet som kom dagen etter, var det ikke spor av innsats for å sørge for at folk ikke går ut på dato i arbeidslivet. Det hjelper lite at statsministeren holder taler fra sitt tårn langt fra folks hverdag, når det som sies, ikke følges opp av handling.

Arbeiderpartiet satser 2,5 mrd. kr mer enn regjeringen på å få flere i arbeid og færre på trygd, på havnæringene, miljøteknologi, nye næringer som bioøkonomi og helse- og velferdsteknologi. Vi legger flere hundre millioner på bordet for å utvikle næringslivet i distriktene og vil starte den kompetansereformen som skal sørge for læring gjennom hele livet. 2 000 flere tiltaksplasser skal hjelpe dem som sliter mest inn i ny jobb.

Vi blir stadig flere som trenger god omsorg og et godt helsetilbud. Vi lever lenger, og medisinske framskritt gir oss muligheter til å gi mange flere god helsehjelp. Faktisk er det slik at stadig flere av oss vil bli langt over 100 år. Det er bra. Men da må vi bruke det handlingsrommet og den sterke økonomien vi har, til å forberede oss på den framtiden, sånn at vi kan gi god helse og trygg omsorg til alle.

Dette er den tredje store oppgaven Norge er nødt til å løse. Vi satser derfor 2,5 mrd. kr mer enn regjeringen på god helse og omsorg for alle. Vi styrker kommuneøkonomien kraftig, sånn at vi kan gi en god alderdom til alle, sånn at vi kan doble veksten i helsebudsjettet – 1,4 mrd. kr mer til raskere behandling, nytt utstyr, flere ansatte på sykehusene, ny teknologi, en storstilt satsing på digitalisering og helse- og velferdsteknologi. Fremskrittspartiet og Høyre gjør det motsatte. Faktisk er budsjettet for 2018 det svakeste når det gjelder veksten i sykehusøkonomien på mange år. Fortsatt er Fremskrittspartiets fanesak – eller skal vi si tidligere fanesak – eldreomsorgen, avspist med småpenger fra regjeringen. Vi kan ikke fortsette slik. Vi må bruke mulighetene, vi må forberede Norge på framtiden.

Den fjerde store oppgaven er å løse klimakrisen, å møte klimaendringene med kraftfull politikk som sørger for at vi når 2-gradersmålet. I vårt alternative budsjett peker vi på fire områder: nullutslippsteknologi i veitransporten, bærekraftig biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst og -lagring. Vi bevilger det som trengs for fullskala demonstrasjonsanlegg for karbonfangst og -lagring. Sjelden har vel et miljøbudsjett fått hardere medfart i miljøbevegelsen enn Fremskrittspartiet og Høyres forslag for 2018.

I tidligere år har vi hørt både Venstre og Kristelig Folkeparti rope høyt for å gjøre om på Fremskrittspartiet og Høyres svake klimabudsjett. I år var det oppsiktsvekkende stille – særlig oppsiktsvekkende fordi satsingen var så svak.

Vi har over 2 mrd. kr mer enn regjeringen i vår satsing på klima og miljø. Den pakken kommer til å bli nedstemt, men kanskje vil det føre til at de som i denne salen er enig i at vi må satse mer på å kutte klimautslipp, ikke mindre, vil gjøre seg noen refleksjoner rundt hvor tyngdepunktet i klima- og miljøpolitikken i denne salen burde ligge.

Jeg vil også nevne noen av de ekstraordinære satsingene vi har i vårt alternative budsjett. Med 1,6 mrd. kr mer enn Fremskrittspartiet og Høyre til distriktene vil vi skape nye arbeidsplasser og et godt velferdstilbud over hele landet med en kraftig utbygging av bredbånd, en aktiv næringspolitikk, styrking av politidistriktene og et betydelig velferdsløft. Vi har en stor innsats for digitalisering, med 1,2 mrd. kr mer enn regjeringen, teknologiløft i skolen, kompetansereformen for livslang læring, å gjøre norsk næringsliv ledende i å ta i bruk ny teknologi og digitalisere offentlig sektor. Vi vil ha et kraftfullt løft i kampen mot vold og overgrep for å gjøre alle trygge gjennom styrking av politiet, styrking av barnevernet, av de frivillige organisasjonene. Fremskrittspartiet og Høyres kutt overfor de frivillige på dette feltet står vel fram som noe av det mest smålige og brutale i regjeringens budsjett.

Under Fremskrittspartiet og Høyre øker forskjellene i Norge. De rikeste har fått de store skattekuttene, vanlige folk og familier får småpenger, avgiftsøkninger og høyere barnehagepris. Arbeiderpartiets skatteopplegg vil gi mer rettferdig fordeling. De som har mest, skal betale mer. Folk med vanlige eller lave inntekter skal betale mindre. Vi sier nei til Fremskrittspartiet og Høyres store regning til pendlerne. Vårt alternativ er å skape mer og dele bedre. Når handlingsrommet er blitt mindre, må også valgene bli viktigere. Vi vil skape et mer rettferdig samfunn, hvor alle får mulighet til å delta, med sterkere fellesskap og små forskjeller. La oss bruke de mulighetene Norge har.

Jeg tar opp det forslaget Arbeiderpartiet har fremmet.

Helge André Njåstad (FrP) [10:53:40]: Først vil eg takka komiteen for godt samarbeid, men òg takka komitésekretærane våre og tilsette i Finansdepartementet som har hjelpt oss til alle tider av døgnet med å få på plass eit budsjett og ei innstilling.

Dette blir det tredje innlegget som skal handla om budsjettforslaget frå Framstegspartiet og Høgre. Det er det femte budsjettet på rad der Framstegspartiet har hatt direkte påverknad. Det er eit budsjett som sikrar økonomisk vekst, fleire i jobb og eit berekraftig velferdssamfunn. Vårt mål er å gje folk meir fridom og tryggleik, og at me skal visa handlekraft.

Budsjettet som no blir vedteke, vidarefører dei viktigaste satsingsområda til Framstegspartiet og Høgre innanfor område som forsvar, Nasjonal transportplan, som me vedtok i sommar, investeringar i politiet, forsking og skattelettar. Me har vore gjennom ein vanskeleg periode med vedvarande låg oljepris, ei flyktningkrise og ei stadig meir uroleg og uoversiktleg verd. Eg er glad for at Framstegspartiet har vore med på å styra landet trygt i denne situasjonen, og me ser no ny optimisme.

Framstegsparti-avtrykka i dette budsjettet er tydelege. Eg vil nemna eit par punkt:

I dag gjer me eit viktig vedtak i behandlinga av budsjettet om å fjerna eigedomsskatt på maskiner. Det er eit viktig bidrag for mange bedrifter rundt omkring i Noreg. Det bidreg til å sikra arbeidsplassar, men det bidreg òg til å sørgja for å skapa moglegheiter til å etablera nye. Grøne datasenter har spesielt vore nemnt, og at Noreg har hatt ei ulempe i etableringa av dei. No fjernar Stortinget den ulempa, og det kan gje gode ringverknader for mange av kommunane i landet.

I tillegg til å fjerna den såkalla maskinskatten reduserer me handlingsrommet som kommunane har til å innføra og auka eigedomsskatten på hus og hytte. Det er ei veldig viktig sak for oss i Framstegspartiet. Når me ser eit hus, ser me ein heim, ikkje eit skatteobjekt.

Me fortset å tryggja velferda gjennom å styrkja kommuneøkonomien. Ser ein på dei siste fire åra, har kommuneøkonomien vorte betre. No tek me nye grep i dette budsjettet ved å løyva meir pengar til lærarar og helsesystrer. Me fortset opptrappinga for rusfeltet, og me vidarefører prøveprosjektet for ei statleg finansiert eldreomsorg, som absolutt ikkje er fasa ut som ei av kjernesakene til Framstegspartiet – det er ei viktig sak – og me ser allereie gode resultat i dei kommunane som deltek i prøveprosjektet. Vårt mål er å styrkja eldreomsorga ytterlegare.

Den beste måleininga for kommuneøkonomien trur eg er talet på kommunar som er i ROBEK-registeret, og det er veldig hyggeleg å kunna sjå at me per 1. desember er nede i 28 kommunar. Det har aldri før vore så få kommunar som er ROBEK-registrerte, og det tydar på at kommuneøkonomien er god i Noreg.

Dette budsjettet er ansvarleg, og det er tilpassa den økonomiske situasjonen i landet. Den største utfordringa me har framover, er å skapa nye, lønsame arbeidsplassar i privat sektor. Skal me lykkast, må me prioritera tiltak som aukar vekstevna i økonomien og styrkjer det private næringslivet. Det har regjeringa gjort i alle budsjetta, og det fortset me med òg i budsjettet for 2018.

Norsk økonomi er omstillingsdyktig. Det ser me i budsjettet, og me ser det på talet på arbeidsplassar som er skapte. Sjølv om oljeprisfallet har ført til færre jobbar innanfor den sektoren, ser me likevel at det har vorte skapt mange nye arbeidsplassar, og pilane peikar i rett retning.

Når me ser at endringane i skatte- og avgiftsopplegget i 2018-budsjettet fullt ut har vorte fasa inn, har me gjennom desse fem budsjetta sidan 2013 redusert skattar og avgifter med 24,4 mrd. kr, altså eit betydeleg bidrag, som sørgjer for at folk flest har meir å rutta med og kan vera meir sjef i eigen kvardag, og at bedriftene har moglegheit til å investera og skapa arbeidsplassar. Det er Framstegspartiet glad for å vera med på. Det er viktig med tanke på den positiviteten me no ser. Hadde me ikkje hatt dei fem budsjetta med skattelettar, hadde me ikkje hatt den same positiviteten som me no ser. Og hadde det ikkje vore dette budsjettet som hadde vorte vedteke, men eit av dei alternative, hadde protestane frå næringslivet og folk flest vore langt større.

Til slutt: Framstegspartiet er òg veldig fornøyd med at bilistane kjem godt ut av dette budsjettet. Bilen er eit fridomssymbol og er viktig for folk, spesielt folk i distrikta, som ikkje har andre moglegheiter. Difor er me glade for at me nok ein gong leverer eit budsjett der bensinprisane ikkje går opp, og der me går i ei meir miljøvenleg retning på nye bilar som fornyar bilparken.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:07:09]: Hovedbærebjelken i norsk økonomi er fastlandsøkonomien. Det er utviklingen i fastlandsøkonomien som er avgjørende for vår velstandsutvikling – din og min private økonomi. Det er det som er avgjørende for fellesskapssatsinger på skole, helse, forsvar, politi og vei – det offentliges kraft til å løfte hverandre.

Vi har et stort økonomisk handlingsrom i Norge, takket være kloke valg før oss og ikke minst en god forvaltning av våre naturressurser og en klar strategi for hvordan disse ressursene kan skape arbeidsplasser og verdiskaping i Norge. Den politiske debatten er litt fra dag til dag, men hvis man ser på de lange linjene i norsk politisk historie, har det vært en klar konfliktlinje om hvordan vi skal forvalte våre naturressurser. Da konsesjonslovene kom i sin tid, kalte datidens Høyre det «panikklover». Heldigvis var det et politisk flertall som vedtok en klok forvaltning av våre naturressurser. Det har vi høstet av når det gjelder fiskeri, jord og skog, olje og gass, og det har gitt oss et kjempestort handlingsrom. Vi har sikret nasjonalt eierskap over ressursene. Vi har sikret nasjonal kontroll, og vi har hatt en politikk som har bygd industri og verdiskaping i hele landet. Det har vært mange framtidsrettede politikere før oss, som har tenkt helhet, tenkt langsiktig, de har tenkt nasjonalt og bygd Norge.

De seneste årene, etter oljeprisfallet, har investeringene i olje og gassnæringen falt kraftig – fra et toppnivå på rundt 230 mrd. kr til drøyt 150 mrd. kr i 2017. Nesten parallelt med oljeprisfallet har kronen svekket seg, og den har svekket seg kraftig. Det har økt konkurransekraften til norsk industri, det har delvis vært redningen for deler av skogindustrien, det har styrket konkurransekraften til fiskeri, havbruk og turisme. Næringsmiddelindustrien har også hatt en veldig god periode, takket være lavere kronekurs og gode politiske valg. Norsk økonomi har blitt stimulert kraftig. Det har vært rekordhøy oljepengebruk. Vi har hatt rekordlave renter. Vi har hatt en svak krone, og det har vært god tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Vilkårene for store investeringer i norsk fastlandsindustri har vært rekordgode, men investeringene i industrien har ikke skjedd. De frigjorte ressursene ved lavere investeringer i olje- og gass og lave renter og lav kronekurs har ikke flyttet seg til industri, de har flyttet seg til bolig og eiendom. Den sektoren passerer over 200 mrd. kr i år. Det er den nye store motoren i norsk økonomi. Tallene for industriinvesteringer ligger an til å bli i overkant av kun 20 mrd. kr. Altså, når investeringene i vår mest lønnsomme næring, olje og gass, har stupt, er eiendom og boligbygging den nye store næringen. Det er ikke bærekraftig over tid. Vi kan ikke bo oss til rikdom, ikke som land.

Hvis vi flytter oss fra nasjonalbudsjettet, som vi diskuterer i dag, til statsbudsjettet og de store offentlige satsingene framover, er det noen ting som kommer helt tydelig fram. Med den vedtatte nasjonale transportplanen vil vi bruke over tusen milliarder offentlige kroner på å bygge samferdsel rundt i landet. I den vedtatte langtidsplanen for Forsvaret skal vi gjennomføre kanskje den største fastlandsinvesteringen noensinne ved å kjøpe nye kampfly. Vi har store offentlige byggeprosjekt, som nytt regjeringskvartal her i Oslo, som alene vil koste anslagsvis 15–16 mrd. kr. Vi i dette stortinget kommer til å bruke enormt mye penger i store offentlige investeringer.

Men regjeringen har ingen tenkning rundt hvordan disse prosjektene kan skape ny norsk industri. På samferdselssiden virker det som det er helt likegyldig om det er en kinesisk aktør som bygger ut veien, eller om det er en norsk aktør. Der må vi selvfølgelig ha en industristrategi, som da vi satte i gang et forskningsprosjekt for å bygge den nye Mjøsbrua i tre. Vi må bruke disse prosjektene til å bygge vår næring og vår industri.

Når det gjelder jagerfly, har dagens regjering vært så passive at AIM Norway på Lillestrøm har mistet kontrakter, og de har blitt flyttet utenlands. Når vi har så store investeringer på forsvarsbudsjettet, må vi selvfølgelig ha en industristrategi for hvordan vi kan bygge vår industri, våre arbeidsplasser og vår kompetanse. Når det gjelder regjeringskvartalet, har regjeringen hele tiden vært motstrebende til å stille krav om at man kan bruke f.eks. tre for å bygge den industrien i Norge. Det er skremmende at på det tidspunktet når investeringene i norsk industri er rekordlave, bruker ikke regjeringen muligheten til å bruke offentlige investeringer til å bygge vår næring.

Den største industriinvesteringen de seneste årene har vi sett i forbindelse med Hydro på Karmøy. De fikk 1,5 mrd. kr i offentlig støtte gjennom Enova, fordi det offentlige gikk aktivt inn. Hvis man går nedover på listen, er det Tine, Nortura og Orkla som er de selskapene som har flest investeringer. Og hva er kjennetegnet ved disse næringene? Jo, det er næringsmiddelindustrien som har stått for en veldig stor andel av investeringene i norsk industri i de seneste årene. Hva er det dagens budsjett gjør? Den industrien som har investert mest, er dette budsjettet et målrettet angrep på – med en avgiftsøkning på 2 mrd. kr til den industrien som faktisk har satset. Det er fullstendig uansvarlig og ugjennomtenkt det som nå skjer – at vi skal ha en målrettet avgiftsøkning på 2 mrd. kr til Norges største fastlandsindustri, med en avgiftsøkning på enkeltprodukter på 83 pst. Samtidig som man gjør det, innfører man en 350 kr-grense som gjør at hvis man produserer de samme varene i Sverige, har man null moms, null avgift, og man kan importere dem kostnadsfritt til Norge. Det er uforståelig at dette er en god strategi fra regjeringen, fra Kristelig Folkeparti og fra Venstre.

I nasjonalbudsjettet løfter regjeringen fram to næringer til. De løfter fram at havbruk har styrket seg, og de løfter fram at turistnæringen har styrket seg. At det er positivt, er vi alle enige i. Da er det interessant å se på finansinnstillingen og se hva man faktisk gjør for en av de to store næringene man løfter fram som noe positivt. Norsk turistnæring får nå – hvis stortingsflertallet vedtar det de har foreslått – en ny stor avgiftsøkning. I løpet av tre år har turistnæringen da fått 50 pst. mer i moms – det går altså fra 8 pst. til 12 pst. Det er en målrettet måte å svekke konkurransekraften til vår turistnæring på, som til nå har blitt reddet på grunn av kronekursen, mens regjeringen gjør det den kan for å svekke konkurransekraften til turistnæringen. Mens svensk turistnæring fortsatt har moms på 8 pst., skal norsk turistnæring nå få en moms på 12 pst. og over 700 mill. kr mer i avgifter.

Det som er så forunderlig når man ser på budsjettforslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er at de næringene som har satset, de næringene som har gått bra og har forbedret sin konkurransekraft de senere årene, er de som får de store skatte- og avgiftshoppene. Den ene er næringsmiddelindustrien, som får det nesten sjokkartede avgiftshoppet på over 2 mrd. kr over natten. Den andre er turistnæringen, som over tre år nå har fått en momsøkning på 50 pst. Begge de to næringene er veldig utsatt for konkurranse, fra svensk turistnæring, svensk næringsmiddelindustri, svensk handelsnæring. Det er uforståelig at det norske stortinget gjør det man kan for å svekke vilkårene for våre næringer mens man styrker vilkårene for næringene i Sverige, for vi kan ikke ta de arbeidsplassene som en selvfølge. Det er uklokt, og det er kortsiktig.

I Senterpartiets budsjettopplegg er det selvfølgelig en helt annen avgiftspolitikk. For det første mener vi at den avgiftspolitikken som har vært ført mot biler de seneste årene, har vært uklok, for mange i Norge er avhengig av bil. Vi har lagt opp til en stabilitet i momsen for reiselivet. Vi synes det er uklokt målrettet å svekke konkurransekraften til en så viktig næring. Vi har selvfølgelig en helt annen forutsigbarhet for næringsmiddelindustrien. Vi har bedre avskrivingssatser, som gjør at det er mulig å investere i nytt utstyr og ny teknologi, noe som gjør at man får en modernisering av bedriftene våre.

Vi har en satsing på landbruk, fisk og skog, for det har vært en suksess for Norge at vi har levende matproduksjon i hele landet, at vi tar vare på råvareressursene og bygger industri. Vi har en bredbåndsatsing på 500 mill. kr, som gjør at man kan få brukt ny teknologi i hele landet, for det er viktig at vi bygger ut bredbånd nå, sånn som man bygde ut strømnettet på starten av 1900-tallet. Vi har et løft for tjenester nær folk, ved at kommunene får 2,4 mrd. kr mer, for det er viktig for skoler, for sykehjem, for de grunnleggende tjenestene.

Vi satser helt annerledes på forsvar, for vi mener at mye av det som ligger inne til forsvar knyttet til jagerfly, er bra, men det er altfor dårlig når det gjelder hær og heimevern, den grunnleggende landberedskapen. Vi har et annet politibudsjett. Vi ønsker å styrke politidistriktene, for vi må ha en god beredskap i hele landet.

Senterpartiets forslag er gjennomtenkt, det er målrettet, det er industrivennlig, det bygger norsk industri, og det bygger hele landet. Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:25:40]: «For de mange, ikke for de få» er tittelen på SVs alternative statsbudsjett for 2018. Det er et budsjett som tar inn over seg de to store utfordringene som vi står overfor – økende klasseforskjeller og klimakrisen – og de henger sammen og må løses sammen.

I land etter land ser vi nå at fellesskap brytes ned og svekkes. Økende forskjeller er gift. Å sikre små forskjeller burde være en prioritet. Likevel er det knapt nevnt i innleggene så langt fra Fremskrittspartiet og Høyre. I stedet kan vi lese i budsjettet at nå går alt så mye bedre – veksten i økonomien er større, arbeidsmarkedene er i bedring. Jeg tillater meg likevel å spørre: bedre for hvem da?

Vi ser at forskjellene øker i arbeidslivet. Det er lønns- og bonusfest på toppen, mens de som er dårligst betalt, har fått det tøffere. Altfor mange unge står utenfor utdanning og arbeidsliv, antall langtidsledige øker, færre er fagorganisert, og deler av arbeidslivet blir stadig mer utrygt. Og mens fagarbeideren blir stående uten jobb, og barnehageassistenten må ha åtte års ansiennitet før lønnen kommer over 300 000 kr, eier de 10 pst. rikeste i Norge over 50 pst. av all formue – og andelen øker.

Det er ikke så rart, for de 0,1 pst. med størst formue har fått 264 500 kr i skattekutt fra 2013 til 2017. Men det var ikke nok, for i dette budsjettet får de med formue over 100 mill. kr nesten 150 000 kr i skattelette. Det går iallfall bedre for de rikeste i Norge.

De som kunne ha trengt at det gikk bedre, er de uføre forsørgerne som har mistet barnetillegget, dem som får mindre bostøtte, de ansatte ved landets sykehus som må løpe stadig fortere, foreldre med alvorlig syke barn som har mistet pleiepenger, arbeidsløse som har mistet feriepenger, eller barnefamiliene som må betale mer for barnehageplassen. Så jeg spør igjen: bedre for hvem da? Jeg er i hvert fall litt usikker på hvordan de store skattekuttene til dem med aksjeformue skal «trickle down» til verftsarbeideren med sluttvederlag som har fått skatteøkning.

Så budsjettet er ikke et svar på de økende forskjellene, og det er heller ikke et svar på klimakrisen. Denne sommeren har vi opplevd hetebølger og at skogbranner har herjet Europa. I Øst-Afrika pågår det FN kaller den største humanitære katastrofen siden annen verdenskrig, en tørke- og sultkatastrofe forsterket av klimaendringene. Og klimaendringene er synonymt med urettferdighet. Norge har, som et rikt, oljeproduserende land, et ansvar for å kutte utslippene både her hjemme og internasjonalt. Derfor må hvert eneste statsbudsjett framover være tidenes klimabudsjett.

Dessverre er klimaet taperen i budsjettet og i budsjettavtalen. Klimapolitikken, som stort sett er presset gjennom av Stortinget, halter videre uten de nødvendige nye satsingene. Vi har en regjering som ikke synes det er så farlig – de vil ikke ta lederskap i klimapolitikken. Det er helt uklart hvor vi skal, og hvordan vi skal komme dit. Det finnes ikke noe klimamål for Norge, ikke noe klimabudsjett.

Gjennom de siste årene har de dyreste fossile bilene, f.eks. luksusbilen Porsche Cayenne, fått de aller største avgiftslettelsene. Bevilgningene til utvikling av karbonfangstteknologi har stoppet opp. Landet tapetseres med firefelts motorveier. Oljeavhengigheten forsterkes. Ja, selv kollektivprisene skal opp.

Venstre og Kristelig Folkepartis gjennomslag i budsjettavtalen handler først og fremst om å reversere kutt som er foreslått av regjeringen. Klimaforliket for 2020 skulle forsterkes av denne regjeringen, men det ble brutt i forrige periode. For de neste årene er det ikke satt noe klimamål for Norge, og det er bare å gratulere Venstre og Kristelig Folkeparti med det, for da er det heller ingen mål å bryte.

Ett statsbudsjett skal ikke løse alle verdens utfordringer, men det viser en retning for politikken. Der regjeringen og samarbeidspartiene er blitt enige om et budsjett som øker forskjellene i Norge, som bruker de store pengene på asfalt i stedet for på barna våre, har SV lagt fram et alternativt statsbudsjett for små forskjeller, høy sysselsetting og sterke fellesarenaer – et budsjett som gjør Norge til en del av klimaløsningen, ikke en del av klimaproblemet.

Vi prioriterer fire områder for mindre forskjeller:

1. et trygt arbeidsliv – for det å ha en jobb er den aller viktigste økonomiske tryggheten man kan ha. Vi vil ha en reell ungdomsgaranti som hjelper unge inn i arbeidslivet. Vi prioriterer nye tiltaksplasser for langtidsledige og lanserer en pakke for heltid.

2. økt barnetrygd – fordi en god barndom varer hele livet. Når forskjellene øker, rammes barna aller hardest, og stadig flere barn vokser opp i familier som ikke har råd til skolefritidsordning eller fritidsaktiviteter.

3. en skole for alle. Jeg er stolt over å legge fram forslag som innebærer de første skrittene i vår neste store velferdsreform, heldagsskolen. SV foreslår for neste år mer rom for dybdelæring, praktisk læring, leksehjelp, fysisk aktivitet og sunn og gratis skolemat. Så er den aller viktigste ressursen i skolen læreren. Derfor er det all grunn til å si godt jobbet til Kristelig Folkeparti, som har fått gjennomslag for lærernorm, en sak Kristelig Folkeparti og SV har stått sammen om.

Og til slutt:

1. et rettferdig boligmarked, fordi boligmarkedet fortsatt er en driver for ulikhet og delte byer i Norge. Vi foreslår å bekjempe boligspekulasjon. Vi foreslår å styrke Husbanken, slik at flere får mulighet til å få seg et sted å bo, og flere får bostøtte. Vi foreslår endrede regler for startlån, og vi vil bygge flere studentboliger.

Vi har altså lagt fram et budsjett med en klimapolitikk for folk flest, en politikk som gjør det mulig for pappaen på Veitvet, barnehagelæreren i Sogndal og kystfiskeren i Steigen å bli med på klimadugnaden. Men da må også oljedirektøren møte opp. Dette budsjettet er første trinn for å redusere de norske klimagassutslippene med nærmere 5 millioner tonn i denne stortingsperioden. Det er mer utslippskutt enn vi noensinne har fått til i Norge. Vi lanserer en stor satsing på kollektiv og miljøvennlig transport og prioriterer 3 mrd. kr mer til kollektiv i byene, mer til investeringer i og vedlikehold av jernbanen, flere gang- og sykkelveier, og støtte til å omstille ferje- og båttransporten fra fossil til fornybar energi. Vi gjør det dyrere å kjøpe en ny bensin- eller dieselbil og mer lønnsomt å velge elbil.

Vi prioriterer også – i motsetning til regjeringen – å gjøre Norge mindre oljeavhengig. Jeg hører regjeringspartiene snakke om at oljen vil bli mindre viktig, men det er ingenting i politikken som føres, som tyder på det. Der later man som om alt vil fortsette som før. Men skatteinntektene fra oljeindustrien faller. 17 av 71 oljeselskaper betaler nå skatt, og inntektene til oljefondet fra sokkelen blir mindre. Goliat minner oss på at enkeltfelt framover kan bli rene tapsprosjekt for staten. SV foreslår å vri satsingene over på andre næringer og et nytt petroleumsskatteregime som tar inn over seg en ny virkelighet hvor vi må ta mindre risiko.

Det blir mindre handlingsrom i budsjettene framover. Alle partiene må prioritere hardere. Da er det dypt bekymringsfullt at vi har en regjering som har vært umettelig i å spise av framtidens handlingsrom. Aldri før har det vært så stor avstand mellom inntekter og utgifter som det er nå. I 2013 var oljepengebruken på 125 mrd. kr. For 2018 er det foreslått å bruke 231 mrd. kr. Hver sjette krone foreslått brukt over statsbudsjettet for 2018, er en krone fra oljefondet.

Dette er framtidige generasjoners penger, det er vårt felles handlingsrom – en formue som vi kan bruke til bedre velferd og færre fattige unger og til å bekjempe klimaendringer. Men regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre har ikke brukt pengene på dette. De har brukt pengene på skattelette til de rikeste og latt smålige kutt bli stående, og dermed er de blitt enige om et budsjett som – til tross for lyspunkter som lærernorm – vil øke forskjellene og lar klimainnsatsen stå på stedet hvil.

Det er derfor med glede at jeg tar opp SVs forslag.

Ola Elvestuen (V) [11:43:22]: Jeg vil begynne med å takke Terje Breivik, som har gjort jobben i finanskomiteen.

«En velfungerende offentlig sektor er et fundament i den norske velferdsstaten. Vi har gode offentlige velferdsordninger, men må hele tiden spørre oss selv om vi løser oppgavene godt nok. Uten bevisste valg vil vi måtte finansiere en markert vekst i offentlig sektor. Beslutningsvegring kan vise seg å bli en særlig utfordring i en økonomi hvor mye lenge har gått godt.»

Dette kunne ha vært et sitat fra Venstres program, men det er et sitat fra perspektivmeldingen. Nettopp perspektivmeldingen og de framtidsutsiktene som der tegnes, har vært bakteppet for Venstres arbeid med statsbudsjettet for 2018. Poenget er at perspektivmeldingen viser at det er en rekke nye utfordringer vi møter i de kommende årene, som må løses.

En god og varig velferd, ikke minst for kommende generasjoner, krever evne og vilje til omstilling. En bærekraftig økonomisk og økologisk politikk gjør det samme. En eldre befolkning fører til at en mindre del av befolkningen jobber og betaler skatt, og at utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester vil øke. De neste 10–15 årene vil handlingsrommet i den økonomiske politikken være mindre og til dels langt mindre enn det nivået som har vært de siste 10–12 årene. Dessuten vil klimaendringene og Norges internasjonale forpliktelser om å redusere norske klimagassutslipp betydelig stille oss overfor store utfordringer. Vi må gjennom en helt nødvendig grønn omstilling, som vil endre rammebetingelsene for norsk næringsliv, både nasjonalt og globalt. Sist, men ikke minst må vi tørre å stille spørsmål om vi løser offentlige oppgaver godt nok og effektivt nok. Ikke minst er det helt nødvendig å se på velferdsordninger som virker direkte kontraproduktivt i forhold til helt nødvendige oppgaver, som å få flere i arbeid og få flere til å stå lenger i arbeid.

Problemet er at samtlige opposisjonspartier skyver disse problemene foran seg ved å lage alternative budsjetter som medfører betydelige, varig økte offentlige utgifter finansiert gjennom skatte- og avgiftsøkninger. En ting er skatteøkninger som kan ha negative konsekvenser for norsk næringsliv og arbeidsplasser. Det er tross alt et reelt politisk valg. En helt annen ting er å finansiere økte offentlige utgifter med en stor grad av kraftig økning av avgifter. En kraftig økning av en avgift tilsier mindre og villet mindre etterspørsel og dermed reduserte inntekter for statskassen på sikt – altså fører politikken til varig økte utgifter og varig reduserte inntekter på sikt. Man skyver ikke bare problemene foran seg stikk i strid med det som påpekes som helt nødvendig i perspektivmeldingen, men problemene og utfordringene forsterkes.

Jo mer vi gjør i dag, jo lettere blir omstillingene i morgen. Regjeringen har – helt nødvendig – strammet noe inn på veksten i bruken av oljepenger i sitt forslag til statsbudsjett for 2018. Dette er etter Venstres syn for lite for å møte de øvrige utfordringene knyttet til modernisering, inkludering, klimautfordringer og en bærekraftig velferdsstat vi nå møter. Venstre er enig med statsminister Erna Solberg, som peker på et bærekraftig velferdssamfunn som et hovedprosjekt framover, men vi etterlyser flere konkrete forslag fra regjeringshold for å realisere dette prosjektet.

Utfordringene som perspektivmeldingen peker på, preger Venstres forslag til statsbudsjett for 2018. Det foreslås en rekke nødvendige grep og tiltak for å lykkes:

En målrettet satsing på å få flere i arbeid, og totalt foreslår Venstre om lag 4,5 mrd. kr i ulike tiltak knyttet til teknologioverføring og innovasjon, tiltak for økt gründerskap og tiltak for økt aktivitet. I tillegg kommer forslaget om målrettete skattelettelser for norsk næringsliv på rundt 2 mrd. kr utover regjeringens forslag som bl.a. innebærer at selskapsskatten reduseres fra 24 pst. til 23 pst.; en gjennomgående digitalisering av Norge med en satsing på skole og utdanningsområdet spesielt på over 1 mrd. kr; en grønn omstilling av Norge med tiltak innen samferdsel og næringsliv på 6 mrd. kr, i tillegg til et betydelig grønt skatteskifte; en frihetsreform for like muligheter for alle barn, med satsing på barnehage, skole, SFO og en reell omfordeling til fordel for dem som har minst, med 3,5 mrd. kr; et skattesystem som stimulerer til arbeid og miljøvennlig atferd, og som gir alle med vanlige inntekter en skattelette på ca. 3 000 kr; et krafttak for integrering; en mer bærekraftig velferdsstat både når det gjelder ansvarlig pengebruk, effektivisering av offentlig sektor og flere betydelige og nødvendige endringer i offentlige ytelser, som virker kontraproduktivt i forhold til mål om flere i arbeid, og at den reelle pensjonsalderen må heves i framtiden. Vi må jobbe lenger.

Venstre omfordeler og prioriterer innenfor en ansvarlig økonomisk ramme uten å øke skatter og avgifter. I sum betyr dette en politikk som ikke overlater utfordringer og problemer til neste generasjon, men som faktisk tør å ta utfordringene på alvor.

Jeg innrømmer gjerne at det ligger forslag til kutt og omprioriteringer i Venstres alternativ, som ikke er populære, og som vil ramme noen, og som vil få konsekvenser for dem som ikke vil være med på omstillingen. Men vi kan ikke framover føre en politikk som ikke medfører endringer. Politikk er å gjøre det som er rett, til rett tid, som gjør at vi tar ansvar for utviklingen, og gjør det vi kan og må, basert på den kunnskap vi har.

Det er oftest det motsatte som skjer. La meg ta noen eksempler: Senterpartiet har vært for å øke avgiftene på brus og godteri, helt til noen faktisk foreslo det. Da er man plutselig imot. Arbeiderpartiet var for å innføre en flypassasjeravgift, helt til noen faktisk foreslo det. Da var man imot. Flere partier var veldig for å redusere bruken av plast, helt til noen foreslo å bruke avgiftssystemet for å gjøre noe med det. Da ble man imot.

Det har heldigvis vært en lite dramatisk budsjetthøst i år. Regjeringens forslag til statsbudsjett fikk en rimelig nøktern, god mottakelse. Det var få store protester. Det skyldes etter mitt syn ikke minst at veldig mye av budsjettforslaget til regjeringen er oppfølging av avtaler mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det skyldes en mer nøktern pengebruk.

Forhandlingene om statsbudsjettet mellom de samme partier har også blitt unnagjort i rekordfart, uten spesielt mye dramatikk, verken i eller utenfor det offentlige rom. Resultatene av avtalen er etter mitt og Venstres syn bra. Det er betydelig gjennomslag for Venstre når det gjelder satsing på jernbane, lærere, høyere utdanning og forskning, fattigdomsbekjempelse, satsing på gründere og nye næringer, klassisk naturvern og frivillighet for å nevne noen av de viktigste styrkingene Venstre får gjennomført med de vedtak som fattes senere i kveld.

Det statsbudsjettet som i dag får flertall, bringer Norge et stykke på rett vei, men farten og retningen både kunne og burde vært tydeligere, slik det er i Venstres forslag til statsbudsjett. Jeg tar til slutt opp Venstres forslag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:58:33]: Først vil jeg få takke komiteen, og spesielt Nikolai Astrup, Helge André Njåstad og Terje Breivik for et godt samarbeid for å komme fram til den budsjettenigheten vi gjorde.

Da statsbudsjettet kom, var det et greit utgangspunkt for forhandlinger. Det var et sterkt fokus på vekst og på å skape nye arbeidsplasser. Det var stor satsing på helse og sykehus. Det var oppfølging av reformene for rus og psykiatri, det var oppfølging av Nasjonal transportplan, og det var en stor satsing på vei og jernbane. Det var satsing på sikkerhet, gjennom både forsvar og justis, og det var oppfølging av skattereformen.

Det var også en rekke kutt og manglende satsinger, som Kristelig Folkeparti påpekte og ga tydelig beskjed om. Vi trengte et budsjett som var mer familievennlig, og som satset på mer tidlig innsats i skolen med flere lærere, spesielt for de yngste elevene, en menneskeverdsatsing, et løft for frivilligheten og sivil sektor, et mer sosialt budsjett og et grønnere budsjett.

Når vi i dag går gjennom innstillingen fra finanskomiteen for statsbudsjettet for 2018, har Kristelig Folkeparti fått viktige gjennomslag. Det gjennomføres en stor reform i skolen – lærernormen. Det er en ambisiøs og krevende reform, men den er helt nødvendig. De siste årene har samarbeidspartiene bevilget 1,3 mrd. kr til flere lærere. Det har gitt 198 flere lærere. Det er altfor dyre lærere til at vi kunne ha fortsatt samme satsing. Vi krevde en lærernorm som til slutt skal ende med 15 elever per lærer i 1.–4. klasse og 20 elever per lærer i 5.–10. klasse. Den skal nå innføres over to år, slik at det fra høsten 2018 skal være 16 elever i 1.–4. klasse og 21 elever per lærer i snitt i 5–10. klasse.

Vi vet at tidlig innsats er helt avgjørende. Nå gjennomfører vi nettopp det ved at vi får inn flere lærere. Det vil være en stor reform som forhåpentligvis også vil medføre at behovet for ekstraundervisning kan gå ned, fordi en tar tak i utfordringene så tidlig som mulig. Det er også viktig for Kristelig Folkeparti at det er flere lærere – voksne – som kan se hver enkelt elev. Det å bli sett er grunnleggende for oss alle.

Vi fikk også til et løft for familiene. Det gjeninnføres en fleksibel kontantstøtte, som gjør det mulig for flere å velge en gradvis innføring i barnehagen – ha noen dager hjemme og noen dager i barnehage. Det er en stor satsing på familievern, og det er en stor satsing på å bekjempe vold og overgrep mot barn. Det er flere helsesøstre som vil være med på å kunne avdekke ting tidlig. Det er flere jordmødre som kan komme inn og kanskje avdekke vold og overgrep før barn blir født. Det er en satsing på barnevern og familievern, og det er en storstilt satsing på politi. Det er flere politistillinger – nå er det bevilget 131 mill. kr som skal gjøre at 2018-kullet også skal kunne få jobb. Det er viktig i et distriktsperspektiv, men også viktig for å kunne etterforske og følge opp de ulike sakene som blir avdekket. I tillegg er det en stor satsing på etterforskere, jurister og påtale, som skal kunne følge opp saker som gjelder vold og overgrep mot barn.

Vi har også en stor satsing på abort – og sorteringsforebyggende tiltak. Det er innført dobbel permisjon de fire første månedene for tvillingforeldre. Gratis prevensjon utvides med ett år ekstra. Det er økt engangsstønad. Og jeg vil trekke fram den kanskje største menneskeverdsatsingen i dette budsjettet, som er en utvidelse av pleiepengeordningen. Den vedtok Stortinget en utvidelse av, som gjorde at enda flere familier med alvorlig syke barn kunne få pleiepenger, men Kristelig Folkeparti ønsket også at en skulle ha 100 pst. kompensasjon etter ett år, og at det skulle være mulighet for pleiepenger også for dem som ønsket å ta det ut for barn på over 18 år med psykisk utviklingshemming. Det klarte vi å få gjennomslag for i dette budsjettet, og det vil jeg spesielt takke mine kolleger for at vi klarte å få på plass. Dette er ekstremt viktig for dem det gjelder. Nå mangler vi bare å fjerne femårsregelen, og så er ordningen veldig god.

Vi fikk også til et løft for sivil sektor. Det er avgjørende å bygge et bærekraftig velferdssamfunn, og det betyr ikke bare en sterk stat som er der for innbyggerne, men en sivil sektor som er med på å bygge samfunnet. Det betyr en stor støtte til ulike frivillige organisasjoner som gjør et fantastisk arbeid for å hjelpe barn og unge i ulike aktiviteter, eller å hjelpe dem som faller utenfor og trenger ekstra hjelp. Det er ekstremt viktig med en sterk sivil sektor. Det at mennesker engasjerer seg for å hjelpe andre, er et kvalitetstegn i samfunnet, og det er Kristelig Folkeparti stolt av å løfte videre. Derfor er vi glad for at vi øker momskompensasjonsordningen med 75 mill. kr i forliket, og vi er også glad for at vi løfter folkehøyskolene og Kirken, som også bidrar med et enormt viktig arbeid for samfunnet.

Dette budsjettet er også en satsing på miljø og klima. Ulike, viktige miljøtiltak får økt støtte. Det er f.eks. en stor satsing på flom- og skredtiltak for å forebygge.

Debatten rundt det grønne skiftet handler også om avgifter, og miljøvennlige biler får styrket sin konkurransedyktighet i dette budsjettet. Vi er på vei mot å nå de viktige målene, som er helt nødvendige.

En av de andre tydelige beskjedene Kristelig Folkeparti hadde da budsjettet kom, var at vi måtte bedre den sosiale profilen. Derfor er jeg glad for at det ligger mange tiltak her som er målrettet for å bekjempe fattigdom, spesielt der det er barn i lavinntektsfamilier. Små beløp til f.eks. Blå Kors eller Røde Kors, enten det er ulike dagtilbud eller det er ferietilbud, betyr enormt mye for dem som lever i fattigdom. Vi vet alle at det aller viktigste er å jobbe med å få folk ut i arbeid, men for dem som ikke har klart å komme i arbeid, eller ikke kommer til å klare det, er de ulike tiltakene for å skape bedre livskvalitet enormt viktige.

Vi er også glad for at vi fikk rettet opp – eller fjernet – det foreslåtte kuttet i dagpenger. Vi er med på å legge til rette for at samfunnet skal innrettes slik at det skal være best, eller enklest, og lønne seg mest mulig å komme i arbeid. Det kuttet mente både vi og mange eksperter bare ville ramme mennesker som hadde dårlig økonomi, og som da heller ville brukt tid på å finne ut hvordan de skulle få ulike stønader, i stedet for å finne seg en jobb. Vi er også glad for at vi øker det beløpet som er satt for å få gratis kjernetid, gratis barnehage – opptil 533 000 kr. Det betyr også mye for familiene med dårlig økonomi.

Et statsbudsjett for 2018 i Norge dreier seg om mer enn Norge. For Kristelig Folkeparti er det alltid avgjørende å ha et internasjonalt perspektiv. Derfor er vi glad for at vi har 1 pst. av brutto nasjonalinntekt i bistand til verdens fattigste, men vi er også glad for innretningen. Det har vært en storstilt satsing på utdanning, på helse og på næringsutvikling, som er helt avgjørende for det langsiktige arbeidet for at mennesker skal kunne jobbe seg ut av fattigdom. I budsjettforliket vrir vi enda mer – 400 mill. kr ekstra til Afrika, der vi vet at de aller fattigste bor. Det har også vært en styrking av sivilt samfunn, som er et veldig viktig bidrag, en viktig kanal for å gi bistand.

Til slutt vil jeg snakke om skatt på verk og bruk. For Kristelig Folkeparti er det en sak som har to sider. Derfor ønsket vi i utgangspunktet – og i vårt alternative budsjett – å ha et lovutvalg som kunne se på de utfordringene. For dette er viktige inntekter for kommunene, og det er også viktig i en lokaldemokratisammenheng å kunne ha lokal beskatningsrett, eiendomsskatt, på verk og bruk. Samtidig har det kommet mange tilbakemeldinger fra næringslivet, som har opplevd at den er krevende og uforutsigbar og derfor har ønsket en opprydning.

Vi klarte dessverre ikke å få til et lovutvalg, som var Kristelig Folkepartis primærstandpunkt, men vi klarte gjennom forliket fortsatt å kunne skattlegge kraftlinjer, og det er fremdeles skatt på vannkraft og vindkraft, og det betyr at om lag halvparten av det tapet kommunene ville hatt, fortsatt er mulig å skattlegge. I tillegg kommer det på plass en kompensasjonsordning som kan være med på å trygge velferdstilbudet ute i kommunene. Overgangsordningen blir på sju år, med så å si full kompensasjon til de ulike kommunene som blir rammet. Derfor mener jeg at vi klarer å ivareta begge hensynene på en god måte gjennom dette forliket.

Kristelig Folkeparti er godt fornøyd med forliket, selv om vi gjennom Kristelig Folkepartis alternative budsjett gjerne skulle hatt en mer kraftfull satsing på ulike felt. Men med det utgangspunktet vi har, og med den størrelsen vi har, er vi godt fornøyd med forliket.

Per Espen Stoknes (MDG) [12:15:16]: Mine beste øyeblikk har jeg når jeg kjenner at jeg bor i takknemlighetens hus. Dette huset, denne salen, vekker en slik takknemlighet i meg for at jeg kan stå her nå i dag – oppvokst i velstående Norge, et såpass velfungerende demokrati – sammen med 168 andre som velger å gi årevis av sitt liv for å forbedre samfunnet vårt, så langt vi alle kan. Det gir meg en følelse av takknemlighet når jeg nå holder innlegg her for første gang.

Som følge av denne dyptfølte takknemligheten kommer det også et engasjement som en direkte respons. Takknemligheten vekker et ønske om å bidra tilbake, til å forme og skape. Dette bringer meg selvfølgelig til statsbudsjettet – hvilket samfunn bidrar budsjettet egentlig til å skape?

I valgkampen fikk vi høre fra regjeringspartiet Høyre at Norge skulle bli nyskapende, smartere og grønt. Vi fikk høre statsminister Solberg holde flere slike innlegg, og hver gang kom det på trillende bergensk: «nyskapende, smart og grønt», og andre ganger «grønt, smart og nyskapende». Og igjen: «Framtidens arbeids- og næringsliv må være grønt, smart og nyskapende». Men har slike ord noen betydning for handling, for statsbudsjettet? Er det mulig å se en omlegging til grønt, smart og nyskapende – ikke bare i taleflommen, men også i pengeflommen?

Jeg har nettopp lagt min rolle som forsker og næringslivsgründer til side, og som nybakt politiker er jeg bekymret for en voksende politikerforakt. Jeg har selv kjent på ambivalens mot å gå inn i denne nye rollen, fordi mye av politikerforakten har en substansiell årsak og bunner i at politikere til stadighet bruker ord og lover ting som så i praksis viser seg å bety ingenting – eller det motsatte.

Derfor står jeg her i dag i takknemlighet, og samtidig med en bekymring, fordi vi uthuler språket og bidrar til at begrepene tømmes for mening. Så for å unngå at begrepene uthules, må vi stadig vende tilbake til og reflektere over hva ordene betyr. Hva betyr egentlig ordene «smart», «grønt» og «grønt skifte»? Når vet vi at det er grønt nok? Heldigvis finnes det ganske objektive autoritative og internasjonale svar på dette. Så la meg få dele ut karakter til Norges utvikling. Jeg er ikke sensor her, jeg formidler kun karakterer fra eksterne sensorer.

«Smart»: En rimelig tolkning av «smart» er at man har en høy score i DESI-undersøkelsen, Digital Economy and Society Index fra The World Economic Forum og EU. Her kommer Norge nå ut som land nummer to blant landene i Europa. Så Norge er og blir ledende dersom vi med «smart» mener en rask digitalisering. Vi gratulerer Solberg og regjeringen med å ha bidratt til dette – å føre Norge videre i ledelsen internasjonalt til en smart digitalisering.

Så hva med «nyskapende»? Standardmålet her er Global Innovation Index, drevet av INSEAD og verdens patentorganisasjon, WIPO mfl. Den viser at Norge i 2017 er på 19. plass globalt, men på en synkende trend i forhold til da regjeringen begynte, og Norge er konsekvent dårligere enn våre nordiske naboer. Oppstartsanalytikere i Argentum finner at Norge konsekvent er på bunnen i Norden når det gjelder ventureinvesteringer, altså investeringer i nyskapende bedrifter i tidlig vekstfase. Så det er fortsatt brukbare karakterer på «nyskapende» globalt, men utviklingen går feil vei i forhold til dem vi liker å sammenligne oss med. Da hjelper det heller ikke med noen få millioner ekstra til Siva, IFU og næringslivsrettet forskning – som Venstre liksom vant fram med i forhandlingene.

Og hva da med «grønt» nok? Hvert år utgir OECD en oversikt over grønne vekstindikatorer. Her kommer Danmark, Sverige og Finland helt på topp, mens Norge ligger langt under OECD-gjennomsnittet på den viktigste indikatoren, årlig karbonproduktivitet. Der ligger vi på rundt 2 pst. årlig. Norge ligger altså langt under det nivået som til og med New Climate Economy Report anbefaler, på minst 5 pst. per år.

Så eksamenskontoret rapporterer da en A på «smart», en C minus på «nyskapende» og en F – eller strykkarakter – på «grønt». Sammenlignet med våre naboland er vi mindre nyskapende og ganske grå. Dette statsbudsjettet gjør at ordet «grønt» uthules og mister sin mening når det kommer fra regjeringens munn – det er grønnvask.

Hvordan kan regjeringen så rette opp dette i sitt neste statsbudsjett? Vel, vi har 20–30 forslag i finanskomiteens innstilling som vi tar opp til votering. Dersom disse legges inn, hentet fra De grønnes alternative statsbudsjett, vil nok neste OECD-karakter i grønn vekst, når den foreligger, bli atskillig bedre, og begrepet «grønt» kan få en finanspolitisk mening igjen.

Bjørnar Moxnes (R) [12:27:40]: Regjeringen lanserte forslag til budsjett 2018 som et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn. I løpet av regjeringens fire år ved makten har vi sett fint lite til dette. Økende forskjeller, systematisk svekkelse av arbeidsfolks rettigheter og høy arbeidsløshet er det som kjennetegner den mørkeblå regjeringens politikk. Men problemet går lenger tilbake i tid.

Bondevik II-regjeringen svekket fellesskapet med skattekutt på 30 mrd. kr fra 2001 til 2005. I de neste åtte årene trykket den rød-grønne regjeringen inn pauseknappen. De holdt skattenivået fra 2004 uendret i hele perioden, fram til 2013. Så kom en mørkeblå regjering og svekket fellesskapet med nye skattekutt, på over 20 mrd. kr. Og neste år kutter de enda mer. Dette er mønsteret. Når de borgerlige har makten, fører de en målrettet politikk for å svekke fellesskapet og øke forskjellene. Når rød-grønne partier vinner makten, opptrer de som et pauseinnslag før en ny borgerlig regjering fortsetter skattekuttene.

Hvis vi skal bekjempe forskjellene og sikre finansieringen av fellesskapets velferd i framtiden, må venstresiden slutte å opptre som et pauseinnslag mellom borgerlige regjeringer. Den jobben har Rødt nå tatt fatt på. Flere har spurt meg hva Rødt egentlig kan få til med én representant på Stortinget, attpåtil med en borgerlig regjering. Til det vil jeg for det første si: Regjeringen er ikke eneveldig i Norge. Kampen om hvor mye den får gjennomført er ikke tapt, den er i gang, og Rødt gir den kamp for hver meter, nå også på Stortinget. For det andre: I tillegg til forsvarskampen mot borgerlig politikk skal vi skape en offensiv, radikal politikk, få mindre forskjeller, styrket velferd og bekjempe sosial dumping og privatisering. Vi har blinket ut 100 steder vi starter på dette arbeidet, i forslagene våre til statsbudsjett for 2018.

For det første: Styrking av velferden. Regjeringen sier at kommunene har aldri hatt så god råd som det de har nå, men i lokalsamfunn landet rundt kjenner ikke folk seg igjen i den fortellingen. Den norske staten er søkkrik, men i mange kommuner har de dårlig råd, gjelden er stor og velferdstjenestene er presset – over grensen til det forsvarlige. Se bare på hvordan de i hjemmetjenesten må løpe fra bruker til bruker, hvordan det spinkes og spares i det kommunale barnevernet, eller hvor mange elever som har hverdagen sin i nedslitte skolebygg.

Økte inntekter til kommunene er en hovedprioritering for Rødt. For oss er det viktig at verdiskapingen som skjer landet rundt, også tilfaller folk i lokalsamfunn landet rundt. Så vi foreslår å øke overføringene til kommunene med 12 mrd. kr, som er langt mer enn noe annet parti på Stortinget.

For det andre bekjemper vi fattigdom. Altfor mange barn vokser opp i fattige familier, og altfor mange minstepensjonister lever under fattigdomsgrensen. Rødt foreslår en tiltakspakke på 4 mrd. kr mot fattigdom ved å øke barnetrygden, ved å øke engangsstønaden ved fødsel og adopsjon, ved å gjeninnføre barnetillegget i uføretrygden, og ikke minst ved å øke minstepensjonen både for aleneboende og for gifte og samboende.

For det tredje: Få flere i arbeid. Vi øker rammene for sysselsettingstiltak, vi øker bevilgningene til flom og rassikring, og vi viderefører tiltakspakkene mot ledighet, som er viktig i kommuner landet rundt.

Hvor tar vi pengene fra? Svaret på det er gjennom en mer rettferdig skattepolitikk. Vi holder skatten uendret for dem som tjener under 600 000 kr i året, og øker den for dem som tjener mer enn det, ikke minst for dem som har inntekter over 850 000 kr i året.

De hundre forslagene våre er bare en start. I tiden framover vil Rødt fortsette arbeidet med å skape en offensiv, radikal politikk for mindre forskjeller, styrket velferd og å bekjempe sosial dumping og privatisering.

Med dette tar jeg opp Rødts hundre forslag til budsjettet for neste år.

Statsråd Siv Jensen [12:41:02]: La meg først få lov å si at forhandlingene om neste års statsbudsjett mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har vært konstruktive. La meg benytte anledningen til å takke alle dem som har stått på og bidratt til denne enigheten.

Regjeringen la i oktober frem et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn. Budsjettet som Stortinget vedtar i dag, viderefører regjeringens prioriteringer av tiltak som gjør oss bedre rustet til å møte de utfordringene som vi vet vil komme i fremtiden.

Regjeringen har styrt Norge trygt gjennom en krevende tid. Vi har håndtert den største migrasjonskrisen siden annen verdenskrig, og vi har vært utsatt for det mest alvorlige oljeprisfallet på 30 år.

Det å ha en jobb å gå til er viktig for oss alle. Det er viktig for den enkelte, og det er viktig for Norge. Derfor er det også grunn til å glede seg over at den vanskeligste perioden nå er bak oss.

Regjeringens politikk har virket. Veksten i norsk økonomi er på vei opp, ledigheten går ned, og det skapes flere jobber. Konjunkturnedgangen som fulgte etter oljeprisfallet for tre år siden, er nå over. Flere får jobb. Sysselsettingen øker, og andelen av befolkningen som er i jobb, har sluttet å falle. Også på Sør- og Vestlandet, der tilbakeslaget traff hardest, er nedgangen i ferd med å snu, til ny vekst og optimisme. Det skal vi glede oss over. Vår viktigste oppgave nå er å legge til rette for at optimismen vedvarer, at investeringene kommer, at folk føler seg trygge, fordi de har en jobb å gå til, og fordi de ser lyst på sin egen økonomiske fremtid.

Vi går bedre økonomiske tider i møte, og innfasingen av oljepenger over statsbudsjettet må tilpasses. Da unngår vi å legge press på kronekursen og undergrave den positive utviklingen i næringslivet. Regjeringen legger derfor opp til nøytral finanspolitikk i 2018. Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet anslås til under 3 pst. av kapitalen i Statens pensjonsfond utland.

Siden handlingsregelen ble innført, har sterk vekst i fondskapitalen gitt rom for at hver sittende regjering har kunnet øke bruken av oljeinntekter betydelig. Nå går vi inn i en ny tid. For det første gir lavere petroleumspriser mindre inntekter for staten. For det andre er anslaget på forventet realavkastning justert ned fra 4 pst. til 3 pst. Et samlet storting har sluttet seg til denne endringen.

Regjeringen tar denne nye virkeligheten på alvor. Budsjettet for 2018 innebærer en bærekraftig finanspolitikk, som støtter opp under omstilling og legger til rette for at den positive utviklingen i norsk økonomi kan fortsette.

I årene som kommer, vil petroleumsnæringen bidra mindre til veksten i norsk økonomi enn det vi har vært vant til. Derfor må vi legge til rette for ny vekst i andre næringer. Bedret konkurranseevne gir et viktig bidrag i de omstillinger norsk økonomi må gjennom, men det er også viktig hvordan vi bruker pengene over statsbudsjettet.

Vi har vært gjennom et kraftig oljeprisfall. Mange har mistet jobben, og mange private bedrifter har vært gjennom tøffe og store omstillinger. Vi kan ikke ha en situasjon der staten ikke omstiller seg. For å møte utfordringene må vi prioritere tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien, og vi må bruke pengene i offentlig sektor smartere. Det har denne regjeringen foreslått i alle de budsjettene den har lagt frem.

For å få bedre tjenester og mer ut av ressursene i offentlig sektor gjennomfører vi reformer i kommunesektoren, i politiet, av jernbanen og av høyskolene. Disse reformene styrker konkurranseevnen for næringslivet, de gir et bedre tilpasset offentlig tjenestetilbud og vil kunne frigjøre midler på statsbudsjettet som vi kan bruke til å utføre viktige samfunnsoppgaver.

Det er fortsatt rom for å jobbe bedre og finne nye, gode løsninger i offentlig sektor. Vi må tørre å spørre oss om de ordningene vi har i dag på ulike områder, er utdaterte, eller om vi kan gjøre ting på en annen måte, slik vi bl.a. gjør med selskapet Nye Veier AS. Nye Veier AS skal tenke nytt i måten å bygge vei på. Målet er å få mer igjen for hver krone vi bruker. Det vil gagne folk som ferdes på veien, og det kan bety store besparelser for samfunnet.

I perspektivmeldingen viste vi at Norge står overfor betydelige utfordringer når vi skal finansiere velferdsordningene våre i fremtiden. Når utfordringene blir større og det økonomiske handlingsrommet mindre, har vi et stort ansvar for å tenke nytt. Derfor skal vi fortsette å modernisere Norge. Reformarbeidet i offentlig sektor må fortsette, og vi må jobbe målrettet for å forenkle hverdagen for folk flest og for næringslivet.

Samtidig som vi gjennomfører reformer og effektiviserer, prioriterer vi vekstfremmende skattelettelser og samferdsel, forskning og utdanning. Det fortsetter vi med i budsjettet for 2018. Ved å fortsette satsingen på samferdsel, forskning og utdanning vil vi med budsjettenigheten redusere næringslivets transportkostnader, styrke nyskapingen og heve kompetansen i befolkningen. På den måten bedrer vi grunnlaget for morgendagens næringer. Samtidig fortsetter også regjeringens satsing på helse, sosialt sikkerhetsnett, kommunene, forsvar og justis og beredskap.

Lavere skatt handler om at en familie skal få beholde mer av inntekten hver måned, og at bedriftene skal få beholde mer av overskuddet til å investere i nye arbeidsplasser.

I budsjettet Stortinget vedtar i dag, ligger hovedtrekkene i regjeringens skatte- og avgiftsforslag fast. Inntektsskatten reduseres, i tråd med Stortingets enighet om en skattereform, fra 24 pst. til 23 pst., og verdsettingsrabatten i formuesskatten økes fra 10 pst. til 20 pst. Det gir sterkere incentiver til å spare, investere og arbeide. Den nye ordningen for beskatning av opsjoner økes fra 30 000 kr til 500 000 kr. Det kan gjøre det lettere for små, nyetablerte selskap å rekruttere og holde på dyktige ansatte.

Eiendomsskatten på maskiner og utstyr fases ut. Lavere eiendomsskatt øker bedriftenes lønnsomhet og bidrar til investeringer og arbeidsplasser. Denne skatten oppleves også for mange bedrifter som uforutsigbar og er et hinder for nyetableringer og en ulempe for etablerte bedrifter. Budsjettavtalen opprettholder, med noen endringer, regjeringens forslag om å fjerne denne skatten. De såkalte monstermastene og kraftnettet skal fortsatt betale eiendomsskatt, og Stortinget ber også regjeringen sørge for at det gis tilnærmet full kompensasjon til kommuner som får redusert eksisterende inntekter som følge av endringene.

I 2018 får elbiler fritak for avgiftene på trafikkforsikring og omregistrering, slik regjeringen har foreslått. Gjennom budsjettenigheten er det klart at elfirmabiler beholder 40 pst. rabatt i firmabilbeskatningen, og det innføres ikke engangsavgift for elbiler.

Omleggingen av engangsavgiften i miljøvennlig retning forsterkes i 2018 ved at CO₂-komponenten økes og vektkomponenten reduseres ytterligere.

Budsjettet som Stortinget vedtar i dag, bidrar til å skape morgendagens jobber gjennom satsing på kunnskap, forskning og innovasjon. Vi bygger mer vei, vi bygger mer bane. Vi satser på helsetjenester og velferd i kommunene. Vi kutter ventetider, utvider tilbud og hever kvaliteten. Vi prioriterer innsats mot barnefattigdom, og vi styrker barnevernet. Arbeidet med tidlig innsats i skolen forsterkes. Vi investerer i politiet og Forsvaret for økt trygghet i hverdagen og bedre beredskap i en usikker tid. Vi reduserer skatter for folk og bedrifter for at det skal lønne seg både å skape, investere og jobbe i Norge. Budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre innebærer at det blir lettelser også i 2018. På den måten styrker regjeringen velferden i dag og trygger Norge for fremtiden.

Statsminister Erna Solberg [13:04:35]: Statsbudsjettet for 2018 legger til rette for fortsatt grønn økonomisk vekst, for nødvendig omstilling, for flere i jobb og dermed et mer bærekraftig velferdssamfunn.

Norsk økonomi er i et roligere farvann etter at vi har opplevd en brottsjø etter at oljeprisen falt med over 70 pst. fra oljepristoppen i 2014. Det vi ser nå, er at den økonomiske veksten er på vei opp, at ledigheten er på vei ned, og at det skapes flere jobber. Prognosene tilsier at i de kommende årene vil norsk økonomi vokse noe mer enn normalt. Det er gledelig, ikke minst fordi økt økonomisk vekst gir et mer bærekraftig velferdssamfunn. Det var riktig å bruke mer oljepenger da vi skulle motvirke virkningene av oljeprisfallet. Nå er det riktig at veksten i overføringene fra fondet blir mindre i årene fremover.

Når økonomien vokser, må vi holde igjen på oljepengebruken og på offentlige utgifter, først og fremst for å sikre den grunnleggende velferden vår og sørge for at ikke for høy vekst i det offentlige truer konkurranseevnen til norsk økonomi. Norsk næringsliv er grunnlaget for arbeidsplassene både i dag og fremover. Det er derfor betryggende at regjeringens innstramning i handlingsregelen får full tilslutning i Stortinget, og at vi fortsatt ligger under handlingsregelen med dette budsjettet. Det ville vært galt å øke den offentlige utgiftsveksten og finansiere det med å inndra familiers kjøpekraft og bedrifters investeringskraft gjennom økte skatter og avgifter, ikke minst i en tid etter at alle partene i arbeidslivet har stilt seg solidarisk for å skaffe flere jobber ved å ha moderate lønnsoppgjør. Økte offentlige utgifter nå ville skapt færre jobber som bidrar til statsbudsjettet, og flere som spiser av statsbudsjettet. På lang sikt undergraver det mulighetene våre for å ha et bærekraftig velferdssamfunn.

Flere i jobb og flere som jobber lenger, er det absolutt viktigste for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Derfor skal flere kvalifiseres til jobb. Jobbene må være lønnsomme og grønne. Det styrker den økonomiske bærekraften, det styrker den klimamessige bærekraften, og det styrker ikke minst den sosiale bærekraften, fordi flere føler at de deltar, at de er en del av samfunnet, at de har noe meningsfylt å gå til. Det vil også gi færre fattige og mindre forskjeller. Skal det bli flere jobber, må norsk økonomi fortsatt omstille seg. Omstillingen må også bidra til at vi når klimamålene våre. Derfor gjennomfører vi et grønt skifte, der klimautslippene reduseres samtidig som det skapes nye arbeidsplasser.

I 2018 fullføres skattereformen. Den gjør det mer lønnsomt for nordmenn å investere i norske arbeidsplasser. Budsjettenigheten mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti styrker også rammevilkårene for gründere og innovative næringer. Maskinskatten skal fases ut – et etterlengtet tiltak for å sikre flere investeringer i industri og produksjon i hele landet.

Når man lytter til debatten i dag – og jeg har lyttet til mange debatter i Stortinget gjennom mitt politiske liv – hører man ofte debatter som preges av krav om mer penger eller en kritikk av at tiltak er for små målt i kroner og øre. Ja, ofte blir den politiske forskjellen dimensjonert ut fra om man har fem millioner mer eller fem millioner mindre til et tiltak. Men jeg må si at det er også mulig å få store resultater ikke bare gjennom små beløp, men også gjennom å gjøre ting på en annen måte.

La meg nå gi noen eksempler fra budsjettet. Aktivitetsplikten for unge opprettholdes. Det løftet vi pengene til kommunene med i fjor for å gjennomføre. På lang sikt er det et viktig tiltak for å få unge som kan jobbe, til å komme tilbake i arbeidslivet, enten gjennom arbeidstrening eller kompetansehevende tiltak, eller motiveres for å gå tilbake igjen til utdanning. Det vil bidra til at færre står utenfor i fremtiden, flere er i arbeid og bidrar til å løfte samfunnet vårt. Fraværsgrensen er et annet eksempel. Dagsfraværet er redusert med 40 pst. Det tror jeg kommer til å bety at flere fullfører videregående skole i årene som kommer.

Jeg tror at i årene som kommer, bør vi være flinkere til å se på hvordan vi bruker de pengene vi har i statsbudsjettet, mer enn bare å diskutere om vi har lagt på fem eller ti millioner ekstra. For det er sånn at det går an å ha et kritisk øye på hva vi bruker bevilgningene til i dag, og det er resultatene som teller, ikke bevilgningsnivået. Resultatene er det som er avgjørende også for om vi får et bærekraftig velferdssamfunn.

Jonas Gahr Støre (A) [13:26:36]: Norge er et land preget av mindre forskjeller og et sterkere samhold enn mange andre land. Vi har mange i arbeid og en sterk velferdsstat.

Statsbudsjettet for 2018 bekrefter at arbeidsledigheten er på vei ned, og veksten i norsk økonomi på vei opp. Det er bra.

Men hever vi blikket litt utover 2018, ser vi at noen av de største utfordringene Norge har stått overfor på mange år, nå rykker nærmere. Det preger inngangen til denne stortingsperioden. Oppgavene vi står overfor, er store, mange og viktige. Det burde preget statsbudsjettet for neste år fra regjeringen, men det gjør det ikke. La meg nevne fire eksempler:

• Vi må snu trenden med stadig flere som ikke får jobb, eller kun får utrygge jobber.

• Vi må få frafallet i skolen ned og gi flere unge en god start på livet og arbeidslivet.

• Vi må gi omsorg av bedre kvalitet til flere eldre.

• Vi må i denne stortingsperioden komme i gang med vesentlige reduksjoner i klimagassutslippene. Det haster om vi skal nå de mål Stortinget har satt om 40 pst. kutt innen 2030.

Arbeiderpartiet har lagt fram et alternativt budsjett, som svarer på disse fire utfordringene. Vi prioriterer annerledes. De av oss med mest betaler noe mer til fellesskapet. Det gir rom for satsinger.

Vi bruker 2,5 mrd. kr mer enn Høyre og Fremskrittspartiet for å få flere i arbeid og færre på trygd, økt bruk av lønnstilskudd og arbeidsmarkedstiltak, aktivitetsreform for unge, strategiske satsinger på havnæringene, på nullutslippsferger, på miljøteknologiordning – listen er lang.

Vi bruker betydelig mer, og det går til formål, statsminister, som gir resultater på fellesskolen og vår felles helse- og omsorgstjeneste og billigere barnehager. Vi har tusen nye lærere i 1–4. klasse, lærersatsing som virkelig monner, tre tusen nye studieplasser – tusen av dem til det strategisk viktige IKT-området – 1 mrd. kr mer til sykehusene og en storsatsing på teknologi i eldreomsorgen. Vi investerer også i klimatiltak som monner, vi investerer mer i kollektivprosjekter i byene, i jernbane mellom byene og i fangst og lagring av CO₂ og mer til.

Hva så med det statsbudsjettet som Høyre og Fremskrittspartiet la fram? Det tar ikke grepene som trengs. Igjen må vi si i en finansdebatt at Venstre, og særlig Kristelig Folkeparti, har fått rettet opp noen av de mest uheldige utslagene av Høyre og Fremskrittspartiets politikk. Igjen må vi også si: Regjeringens budsjett øker forskjellene i Norge. På altfor mange områder prioriterer budsjettet de få, ikke de mange. Skatteopplegget har en gjenkjennelig usosial profil, og utgiftssiden preges av smålige kutt i ytelsene til noen av dem som har minst fra før, som mottakere av dagpenger.

Og budsjettet har, igjen, en svak distriktsprofil. Det retter vi i vårt budsjett opp ved å si nei til skatteøkningene for pendlere og ved å investere 1,6 mrd. kr mer til bredbåndsutbygging, kystsatsing, regionale utviklingsmidler og mer til.

Til tross for høy pengebruk bruker regjeringen ikke de store pengene på de virkelig store oppgavene, som å få flere i jobb og færre på trygd, som tidlig innsats i skolen for å få frafallet ned, som virkelig å ruste omsorgssektoren for doblingen i antall eldre som nå kommer i løpet av en generasjon. Det er skuffende, men det er ikke overraskende. I forrige stortingsperiode brukte Høyre og Fremskrittspartiet over tusen nye oljemilliarder spredt på mange områder, men uten å kunne vise til én stor velferdsreform.

Etter den høsten vi nå legger bak oss, er det med respekt å melde enda mindre grunn til å være overrasket over at det har gått trått og smått. Ingen nye visjoner eller satsinger, ingen ny giv på de store områdene som arbeid, skole, omsorg og klima, ingen ny regjeringsplattform og ingen avklaring om hvem som en gang skal sitte i regjering.

Norge kan bedre. Og selv om Venstre og Kristelig Folkeparti denne gangen sikrer regjeringspartiene flertall for et svakt budsjett, vil jeg avslutte med å gjenta løftet fra trontaledebatten tidligere i høst: Arbeiderpartiet vil som det største opposisjonspartiet framover gjøre det vi kan for å trekke politikken i endret retning inn mot sentrum-venstre. Vi vil bruke de mulighetene som åpner seg i det nye stortinget for å bygge nye flertall – i enkeltsaker, og i sum og over tid for en politikk som virkelig satser på norske fortrinn, våre unge, folk på jobb, familiene, et trygt arbeidsliv og et nyskapende arbeidsliv og jobber og verdiskaping i hele landet – ikke minst løftet av våre unike naturressurser som en storsatsing på havnæringene, på den blå og den grønne bioøkonomien. Det må til for at Norge skal forbli et land med små forskjeller, like muligheter og et sterkt fellesskap.

Trond Helleland (H) [13:39:59]: Først har også jeg lyst til å takke Kristelig Folkeparti og Venstre for at de nok en gang har inngått budsjettavtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Når jeg hører opposisjonen, som nå har brukt tid på å ta replikker på Jonas Gahr Støre, viser det at det bare er ett reelt alternativ nå, og det er at den regjeringen vi har, med samarbeidspartnere, skal fortsette. Det virker ikke som om det er noen spesiell glede over å kunne samarbeide på den andre siden, og det tar vi med oss som en god start på denne perioden.

Vi har lagt bak oss et stort oljeprisfall – det største på 30 år. Ledigheten har begynt å gå ned, veksten går opp, og det skapes flere jobber. Vi har styrt trygt gjennom en krevende tid.

Nå går vi inn i bedre tider, og da må vi holde igjen på pengebruken for ikke å legge press på kronen, renten og konkurranseevnen til norske bedrifter. Slik støtter vi opp under omstillingen og legger til rette for at den positive utviklingen i norsk økonomi kan fortsette.

Statsbudsjettet for 2018 er et budsjett for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn. Hovedinnretningen fra regjeringens budsjettframlegg ligger fortsatt fast.

Det skal investeres i nye sykehus, veier og jernbane skal bygges ut og Forsvaret rustes opp. Satsingen på forskning og utvikling fortsetter. Prioriteringene bærer bud om at regjeringen ønsker å satse på en politikk som sikrer et bærekraftig velferdssamfunn. Regjeringens politikk støtter opp under aktivitet, arbeid og omstilling. Etter flere år med kraftig økning i bruken av oljeinntekter tilsier utsiktene for norsk økonomi at finanspolitikken normaliseres i 2018. Det er nå en god økonomisk utvikling i hele landet. Derfor legges det opp til en nøytral finanspolitikk. Bruken av oljeinntekter tilsvarer 2,9 pst. av kapitalen i Statens pensjonsfond utland. Innretningen av budsjettet, med skattelettelser, satsing på infrastruktur, forskning og innovasjon, støtter opp under vekst og omstilling. Det samme gjør pengepolitikken, der en svakere krone enn før oljeprisfallet styrker næringslivets konkurranseevne.

Regjeringen fortsetter gjennomføringen av skattereformen i tråd med enigheten vi fikk i Stortinget i forrige periode. Selskapsskattesatsen har blitt redusert fra 28 pst. i 2013 til 23 pst. i 2018. Det gjennomføres også lettelser i formuesskatten, som vil styrke norsk privat eierskap og vri investeringene fra eiendom til arbeidsplasser ved at verdsettingsrabatten for aksjer og driftsmidler økes fra 10 pst. til 20 pst. i 2018. Regjeringen gjennomfører også flere tiltak som bidrar til å utvide skattegrunnlaget og forbedre skattesystemet.

I tråd med regjeringens politiske plattform og budsjettene for de tre siste årene fortsetter satsingen på helse, samferdsel, utdanning og kommunale tjenester. På denne måten prioriterer vi de velferdsordningene folk er avhengige av, samtidig som vi legger til rette for å styrke Norges vekstevne på sikt. Budsjettforslaget innebærer også en fortsatt innsats for å bedre tryggheten og beredskapen i landet, bl.a. gjennom investeringer i infrastruktur for politiet og Forsvaret.

Opposisjonspartiene har lagt fram sine alternative statsbudsjetter. Jeg har merket meg at andre partier ønsker å øke den offentlige utgiftsveksten og finansiere det med å inndra privat kjøpe- og investeringskraft gjennom økte skatter og avgifter. Det er ikke riktig medisin for å skape nye jobber i Norge.

Debattene i media har vært lite preget av nye ideer til bedre løsninger fra opposisjonen. Tvert om har mange opposisjonspartier ført en kamp for å sikre at alt skal være som det alltid har vært. Det er derfor verdt å minne om de utfordringene vi står overfor i årene som kommer.

Handlingsrommet i norsk økonomi fram mot 2030 vil bli trangere i møte med at vi får mange flere eldre over 80 år, at vi skal gjennomføre en overgang til lavutslippssamfunnet og omstille norsk økonomi fra olje og gass til nye næringer.

I årene som kommer, tror jeg norsk politisk debatt vil preges mer av disse problemstillingene. Prioritering, reformering og modernisering vil kanskje igjen bli viktige honnørord. Når Høyre og Fremskrittspartiet velger å prioritere og å modernisere, gjør vi det for å bevare Norge som verdens beste land å bo i. Vi har gitt skattelettelser og satset på næringsrettet forskning fordi vi ønsker å skape flere jobber. Vi har aktivitetsrettet ytelser og har satset på kunnskap i skolen for å få flere i arbeid. Hvis alle som kan jobbe, er i arbeid, har vi råd til å hjelpe dem som trenger det mest i Velferds-Norge.

Det er derfor med optimisme og framtidstro Høyre ønsker å bygge framtidens Norge – et Norge som skal være grønnere, smartere og mer mangfoldig enn i dag, et Norge hvor de som kan jobbe, forsørger seg selv og deltar i samfunnet. Det vil være et Norge som er i bedre forfatning enn det vi selv overtok fra våre foreldre. Det vil være et bærekraftig velferdssamfunn. Det er det dette budsjettet er et skritt mot.

Hans Andreas Limi (FrP) [13:53:09]: Jeg er både glad og stolt over at vi for femte år på rad sikrer flertall for et nytt statsbudsjett, og over at de viktigste satsingene til Fremskrittspartiet og Høyre i regjering kan fortsette også inn i 2018. Takk til de partiene som har bidratt, og som også setter sine avtrykk på budsjettavtalen for neste år. Situasjonen i Stortinget er annerledes nå sammenlignet med forrige periode, men det ikke-sosialistiske flertallet viser vilje og evne til å etablere flertall for hovedrammene i budsjettet for neste år.

Så virker det som om opposisjonen, i hvert fall noen i opposisjonen, er veldig overrasket over at Fremskrittspartiet ikke har vunnet alt i budsjettforhandlingene. Men det er jo ikke på den måten forhandlinger foregår eller bidrar til enighet, verken i Stortinget eller utenfor. Forhandlinger er nettopp å gi og ta for å sikre helheten og etablere flertall for et best mulig budsjett som fortsatt tar Norge i riktig retning.

Vi har vært gjennom krevende tider de siste årene med kraftig oljeprisfall, og mange har mistet jobben. Dette har vi styrt trygt gjennom. Utsiktene er lysere enn på lenge: Veksten i økonomien tar seg opp, arbeidsledigheten synker – den har sunket jevnt og trutt de siste elleve månedene – og vi ser en positiv utvikling i sysselsettingen. Dette viser nettopp at politikken har vært riktig utformet siden 2013.

Det er viktig for Fremskrittspartiet å være en del av dette flertallet og sikre forutsigbarhet, for vi trenger flere arbeidsplasser, og næringslivet og bedriftene trenger gode rammebetingelser. Det er nettopp det denne regjeringen har levert og skal levere fremover. Alternativet ville vært et Arbeiderparti-styre som skifter standpunkt nesten fra dag til dag. Det er nok å nevne kommunereform, skattenivå og nå sist også asylpolitikken. Det eneste de var helt sikre på i valgkampen, var at de ville øke skattene med 15 mrd. kr. De visste ikke helt hvorfor, og de visste ikke hva de skulle bruke pengene på. Heldigvis fikk ikke Arbeiderpartiet flertall. Det ville vært ganske alvorlig for norske bedrifter og arbeidsplasser, det ville kunne ført til at det hadde blitt vanskeligere å etablere bedrifter, flere ville flagget ut av Norge, og flere arbeidsplasser ville blitt borte. Heldigvis ser det ut til at også Arbeiderpartiet har forstått dette når de nå etter valget har sagt at de ikke vil øke skattene så mye likevel. Så kom det da noe godt ut av denne valgkampen.

Fremskrittspartiet er opptatt av trygghet for vanlige folk. Derfor er vi glade for at justis- og beredskapssektoren er styrket betydelig de siste årene. Vi har sørget for langt flere politifolk ute i gatene, og vi har sørget for nytt utstyr til politiet. Dette er helt avgjørende for at politiet skal være i stand til å møte de økende truslene vi står overfor, på en best mulig måte. Forsvar og heimevern har fått nytt utstyr, og de til dels tette skottene som har vært mellom politi og forsvar, bygges ned for å få en bedre koordinering av ressursene. Dette arbeidet vil Fremskrittspartiet videreføre, og vi skal jobbe hardt hver eneste dag for at politi og beredskap skal være best mulig for innbyggerne i Norge. Jeg er også glad for at vi i statsbudsjettet for 2018 legger inn nok penger til at alle nyutdannede neste år vil kunne tilbys jobb innen politiet.

Jeg er helt sikker på at vanlige folk også vil føle seg langt tryggere etter hvert som man ser de positive effektene av den nærpolitireformen som nå innføres, og som skal bidra til at politiet også kan konsentrere ressursene i politi og påtalemyndighet om å bekjempe det som er en økende form for avansert kriminalitet, og som ikke nødvendigvis er det vanlige folk opplever i sin hverdag, men som allikevel er til stede, og må bekjempes.

Noe av det viktigste vi politikere gjør, er å legge til rette for at folk får behandling når de blir syke eller ikke klarer å ta vare på seg selv. Jeg er veldig stolt over at Fremskrittspartiet har fått til en økt pasientbehandling på norske sykehus hvert eneste år i denne perioden. I 2018 skal det fortsatt økes – det er lagt opp til en ytterligere vekst fra regjeringens side på ca. 2 pst. Det er viktig for den enkelte. Det er viktig at vi får redusert helsekøene fordi vi har lagt om politikken, og det er også viktig for samfunnet som helhet, for det bidrar til at flere kommer raskere tilbake i jobb, og at de slipper å gå sykmeldt i en lang periode.

Statsbudsjettet for 2018 er et budsjett som bygger landet for fremtiden, og som ivaretar behovene til vanlige folk uten at de må betale for mye i skatt. Dette er en linje som Fremskrittspartiet vil fortsette å satse på fremover.

Marit Arnstad (Sp) [14:08:15]: På mange måter er det noe veldig forutsigbart over dette budsjettet. Regjeringen legger fram et budsjett der de nok en gang barberer distriktspolitiske tiltak. Alt som smaker av distriktspolitikk – enten det er utjevning av nettariffer, regionale utviklingsmidler, bedriftsrettede lån og tilskuddsordninger eller tiltak innenfor primærnæringene – er barbert. Senterpartiet velger en annen retning enn det.

Bredbåndssatsingen som foreslås, ligger langt unna det som kommer til å være nødvendig dersom Norge skal digitaliseres. Det er allerede i ferd med å bli et digitalt klasseskille i Norge, og vi har noen få år foran oss nå på å prøve å unngå at det skapes nye store skiller mellom ulike deler av landet. Mens 98 pst. i Oslo har tilgang til høyhastighets bredbånd, ligger prosentandelen i distriktene på 40. Hvis hele Norge skal digitaliseres, hvis det skal gi mening, er det som ligger i budsjettet til infrastruktur, altså i form av bredbånd, helt utilstrekkelig. Senterpartiet velger en annen retning.

Dette er også et budsjett der en svekker vilkårene for viktig industri i Norge, ikke minst i distriktene. Økt moms på reiselivsnæringen rammer en næring som sysselsetter titusener over hele Norge. Det gjøres overfor en næring som er i vekst, en næring som er sterkt konkurranseutsatt. Nær sagt som vanlig kommer endringer uten forvarsel og står i skarp motsetning til det regjeringen sa i vår i reiselivsmeldingen. Senterpartiet velger en annen retning.

Heller ikke i år blir vi spart for de rene besynderlighetene på avgiftsfronten. Årets økning i sukker- og sjokoladeavgiften føyer seg inn i rekken av avgiftspolitiske krumspring som sikrer at norsk industri må ta regningen for den borgerlige budsjettenigheten. Jeg må si at når finansministeren og statsministeren står på Stortingets talerstol og snakker mot bedre vitende om den avgiften, er det ganske alvorlig. Senterpartiet har ingen forslag om økt sukkeravgift i sitt budsjett. Senterpartiet har sjølsagt vært opptatt av sammenhengen mellom sukker og folkehelse, men det er også slik at den avtalen som har vært mellom bransjen og staten de ti siste årene, har redusert sukkerforbruket med 25 pst. Den avgiftsøkningen på 83 pst. som regjeringen nå går inn for, har ingen logisk sammenheng med folkehelse. Det er ingen logisk sammenheng når Nugatti og marengs får null avgift, mens Farris med smak får det. Det rammer helt vilkårlig, og det er en av de alvorlige tingene med denne avgiften. Den kommer altså som lyn fra klar himmel på en industri som er svært konkurranseutsatt. Men det som er mest påtagelig og smått – vil jeg si – fra regjeringen, er en finansminister og en statsminister som står på Stortingets talerstol og ikke våger å stå oppreist og forsvare den avgiften de nå skal gjennomføre. Nei, i stedet skyver de Stortinget foran seg og sier at dette har ikke regjeringen foreslått. Implisitt: Dette står ikke regjeringen for. Det er smått. Det er ikke mye statsmannsaktig over det. Faktum er at dette står regjeringen for, dette har regjeringen inngått en avtale om, og dette skal regjeringen gjennomføre. Det kan godt være som representanten Helleland sa, at Høyre kan leve godt med det. Men en hel industri kommer ikke til å leve godt med det.

Regjeringen bekrefter på mange måter gjennom budsjettet at de ikke ser hele Norge. De bekrefter at når de lover skattelette, følger det ofte en prislapp med i form av økte avgifter, som også rammer helt vilkårlig. Senterpartiet velger en annen vei. Vi holder igjen på avgiftsøkningene, vi velger å prioritere viktige distriktstiltak og viktige næringer. Derfor sier vi nei til den sukkeravgiften som rammer vilkårlig, og som er dårlig utredet. Derfor sier vi nei til en økning av reiselivsmomsen som går rett på bunnlinjen til de mange hotell, campingplasser, kulturopplevelser og reiselivstiltak som finnes over hele landet. Men vi velger å si ja til infrastruktur, som utbygging av bredbånd i hele landet, og vi øker de bevilgningene betraktelig. Vi sier ja til en bedre økonomi for kommunene, fordi det er de som legger til rette for velferden for oss alle, vi sier ja til flere politistillinger og et bedre politi over hele landet, og vi sier ja til å øke investeringene i hær og heimevern nå, ikke i morgen, ikke i revidert nasjonalbudsjett, ikke til neste år.

Den budsjettpolitiske prosessen er forutsigbar. Det er også forutsigbart at man setter seg på bakrommene på Stortinget og forhandler seg fram til et forlik. Vi må konstatere at Høyre og Fremskrittspartiet nå igjen har klart å binde opp Kristelig Folkeparti og Venstre, ikke bare på budsjettet, dessverre, men også til å forhandle om revidert budsjett til våren, og også svinebinde dem i alle saker av økonomisk betydning. Det er uheldig, mest av alt for Venstre og Kristelig Folkeparti sjøl, fordi de i den sammenhengen blir begrenset når det gjelder å stå for det de mener gjennom sine partiprogram, og få gjennomslag i de enkelte sakene som det faktisk er flertall for i Stortinget.

Audun Lysbakken (SV) [14:21:22]: Hvis forskjellene får øke i dag, får vi et kaldere samfunn i morgen. Den regjeringen som har makten nå, fører en politikk for de få og ikke for de mange. Det budsjettforslaget som ble levert tidligere i høst, er et veldig tydelig bevis på det. Regjeringen rigger skattesystemet for den økonomiske eliten. Helt systematisk blir det sånn at skatt fjernes eller reduseres på det som de rikeste henter sine inntekter fra, mens vanlige folk ikke merker noe til skattelettene, eller til og med, som enkelte verftsarbeidere og andre som har mistet jobben på Vestlandet, har opplevd, får skatteøkning på sluttvederlag.

Regjeringen har, samtidig som den ser ut til å være sterk i troen på at de rikeste yter mer hvis de blir enda rikere, på felt etter felt gjennomført usosiale kutt mot de menneskene som har minst i landet vårt. Så tanken ser ut til å være at akkurat de fattigste yter mer hvis de bare blir fattigere. Det er en underlig logikk.

I tillegg til å rigge skattesystemet og kutte for dem som har minst, har denne regjeringen endret maktbalansen i arbeidslivet systematisk, i favør av sjefene og eierne og i disfavør av arbeidstakerne og fagbevegelsen. Vi ser også at regjeringen legger opp til at noen av de viktigste ressursene for framtiden konsentreres på færre hender, sånn som fisken, der en nå står i en veldig stor og viktig politisk kamp om hvorvidt disse ressursene i framtiden skal tilhøre noen få, kvotebaroner og trålredere, eller kystens folk.

Videre har denne regjeringen – og det er nå til og med forsterket gjennom det borgerlige budsjettforliket – ført en politikk for velferdskutt på en rekke områder, riktignok kamuflert som såkalt avbyråkratisering og effektivisering. Men vi ser nå at det på felt etter felt rammer tilbudet til innbyggerne, innenfor sykehusene, innenfor høyere utdanning – og innenfor fengslene, der dagens melding fra Kriminalomsorgsdirektoratet er dramatisk og burde få alarmklokkene til å ringe i regjeringskvartalet.

Opp mot dette har SV foreslått et budsjett for de mange og ikke for de få, et budsjett for kraftig omfordeling, der vanlige lønnstakere kommer ut i pluss, mens den økonomiske eliten blir bedt om å bære de tyngste byrdene i tyngre tider. Det må være et tankekors for Høyre og Fremskrittspartiet at det er SV som er skattelettepartiet for de lavtlønte. Vi har levert et budsjett som setter dem som har minst, først, som styrker innsatsen mot arbeidskriminalitet og snur maktforholdet i arbeidslivet, som legger til rette for at ressursene skal tilhøre folket og ikke noen få på toppen, som avviser juksekutt som fører til velferdskutt, og som vil styrke fellesskapets velferd istedenfor privatisering og velferdsprofitt.

En politikk for de mange og ikke for de få må også bety en grønn miljøpolitikk. Det er få som tjener på ødeleggelsen av miljøet vårt, og det er mange som taper. Vi trenger en ny energipolitikk, og avsløringene rundt Goliat i det siste har vist hvor meningsløst det f.eks. er å fortsette med subsidiering av oljeselskapenes profitt istedenfor å investere de store pengene i det som skal bli morgendagens arbeidsplasser.

Under denne regjeringen har innsatsen mot klimaendringene stoppet opp, utviklingen i norske klimagassutslipp har flatet ut, og vi ser at til og med målene nå er overlatt til Brussel. Vi trenger en omprioritering innenfor samferdselsområdet der vi istedenfor å bruke mer penger på at folk som har mye, skal få kjøpe dyre Porscher, bruker penger på å styrke de miljøvennlige transportalternativene, det vil si nullutslippsbiler, og det vil også si skikkelige investeringer i kollektivtrafikk.

Til slutt: Vårt budsjettforslag er et budsjettforslag for de mange og ikke for de få også internasjonalt. Det har vært snakket mye om å hjelpe flyktninger der de er, men det store humanitære løftet som trengs, er ikke å se i regjeringens budsjettforslag – det er derimot til stede i SVs alternative budsjett. Det samme er en kraftig økning i klimabistanden og en innsats for de kvinnene internasjonalt som rammes av USAs nye politikk og den såkalte «gag rule», og inngrepet mot kvinners kropper og kvinners frihet som det innebærer.

Helt til slutt: Vårt budsjett er også et budsjett for å styrke forsvaret av Norge – mindre penger til krig i utlandet og rådyre kampfly, mer til hær, heimevern og sjøforsvar enn høyresiden.

Høyre og Fremskrittspartiet kan altså konstatere at det er SV som er skattelettepartiet for de mange, mens de er skattelettepartiene for de få, og at SV er en bedre forsvarsvenn enn den rød-grønne regjeringen. Det må være en kilde til ettertanke for blå stortingsrepresentanter.

Trine Skei Grande (V) [14:34:28]: Da Venstre lagde sitt alternative statsbudsjett i år – i rekordfart, syntes vi sjøl – var vårt utgangspunkt de utfordringene som perspektivmeldinga faktisk sier at Norge står overfor. Det handler både om at vi må skape flere jobber, og at vi må skape flere grønne jobber innenfor de nye næringene. Vi må ta tak i fattigdom og økte ulikheter, men vi må også sørge for at bærekraften i vår velferdsstat blir ivaretatt. Da må man tore å ta noen tøffe prioriteringer i budsjettene.

Det er det som hele Stortinget var enig om at var de store utfordringene, og som hele Stortinget samlet seg rundt som de tingene vi burde gjøre med budsjettene framover, og vi har levert vårt svar på de utfordringene. De utfordringene er ikke så prangende til stede i denne debatten i dag som det jeg mener at de egentlig burde ha vært.

En av de store satsingene i Venstres alternative budsjett handler om skole. Det handler om å satse på de tingene vi vet vi trenger framover: mer etter- og videreutdanning av lærere, slik at alle elever kan føle seg trygge på at de går inn i et klasserom der de har en kvalifisert lærer som kan faget man underviser i. Det er den viktigste innsatsfaktoren vi kan gjøre for å få til en god skole. Det sier all forskning.

Vi utvider også barnehagetilbudet, slik at 7 000 flere barn får gratis kjernetid. Dette har vært en av de viktigste sakene for Venstre, nemlig det som den forrige regjeringas fattigdomsmelding fastslo: at det som er viktigst for å bekjempe fattigdomsfella og fattigdom blant barn, er å gi tilgang på barnehage. Da er det for oss viktig at de som har dårligst råd, får gratis kjernetid og lavere priser. Det er det mest virkningsfulle vi kan gjøre overfor akkurat den gruppa.

Venstre ønsker også å øke antall kvoteflyktninger vi tar imot. Gjennom budsjettforliket ble vi enige om at vi skulle doble antall kvoteflyktninger, til 1 000 flere. Da er Norge i front internasjonalt, ikke bare per capita, men også per tall sammenlignet med andre land. Det er ikke så ofte vi hører det skrytes av at vi faktisk har den rollen, men den rollen har vi nå fått – både gjennom de forlikene vi har fått før, og gjennom det budsjettforliket som Venstre var med på.

En annen viktig satsing i Venstres alternative budsjett, som vi også har fått gjennomslag for gjennom forliket, er over 150 mill. kr mer til et kulturløft. Det å løfte kulturminnevernet, men også kunstnerøkonomien, har vært viktig for Venstre, og gjennom flere år har vi økt stipendordningene, kunstnerassistentordningene og de ordningene som vi vet at kunstnerne har vært mest opptatt av å finne gode løsninger på. Vi løfter det frie kulturfeltet, vi løfter språk- og bokfeltet, og vi ser hvordan vi kan være med på å styrke kulturen innenfor de ansvarlige rammene vi har.

Men den tredje store satsingen som er viktig for Venstre, og som vi gikk til valg på, er å gjøre det lettere for gründere å skape arbeidsplasser. Forskningsrapporter som ble lagt fram i løpet av valgkampen, viste at det meste av jobbskapingen skjer i de små bedriftene, og det meste av verdiskapingen skjer også i de små bedriftene. Det er dem med under ti ansatte som har høyest produksjon per ansatt, og det er der det skapes flest nye jobber. Derfor har det vært viktig for oss at vi nå i forliket fikk til nær en tjuedobling av opsjonsbeskatningen når den går fra 30 000 til 500 000. Det er et virkemiddel for å få bedrifter inn i vekst, det er et virkemiddel for å få flere ansatte og flere gode hoder inn i vekstbedrifter, men også for at de får eierskap til de innovasjonene de er med på. Vi styrker Sivas katapult-ordning og Sivas inkubatorer, som vi vet er et målrettet system for å skape flere arbeidsplasser og flere bedrifter. Vi har en stor innovasjonssatsing og satsing på muliggjørende teknologi, som gjør det mulig å utvikle nye modeller, også innenfor nye innkjøpsordninger.

Innenfor klima og miljø er det gjennomført et taktskifte de siste fem–seks årene, både med mål og med tiltak som faktisk virker. Arbeiderpartiets representant sa i debatten at da de rød-grønne styrte, var det bare fryd og gammen i tilbakemeldingene fra miljøorganisasjonene når de la fram budsjetter, og nå var det full krise. Da har nok vi hørt veldig forskjellige toner. Det er helt soleklart at vi nå har gjort store innhogg i viktige tiltak som kommer til å få kjempestore følger videre framover for å nå klimamålsettingene. Og i 2009 hørte man Natur og Ungdom si at «de rød-grønne lover og lyver», og at «dette er ikke et budsjett for et miljøvennlig Norge», i 2010 sa Bellona-nestlederen at «alarmklokkene ringer for klimaet, men regjeringen hører ikke etter», og WWF sa i 2010 at klimapolitikken var ute av styring, og at regjeringa gjorde det helt umulig å nå klimamålene.

Vi som har satt oss ned og lest trontaledebattene de siste årene, ser at i de rød-grønnes tid var det bare salg av klimakvoter som var et tema. Nå er det satt djerve mål for kommunikasjon, vi har fått til et grønt skatteskifte som er mye sterkere enn vi har hatt gjennom mange perioder, og vi ser at vi nå er i stand til å kunne finne virkemidler som virkelig virker. Vi ser at utslippene går ned – ikke på grunn av at økonomien går ned, for økonomien går opp, men vi ser at vi får til virkninger innenfor det virkemiddelapparatet som vi har tort å ta i bruk. Norge er også helt i front på å endre bilparken.

Så man har satt seg en del djerve målsettinger. Vi begynner også nå framover å få en kollektivsatsing som kommer til å gjøre store endringer for Norge på klima- og miljøsiden. Jeg er ganske stolt over hvor langt vi er kommet, men det er fortsatt en stor jobb å gjøre. Det skal vi gjerne innrømme, men det skal vi også gjerne være med på.

Knut Arild Hareide (KrF) [14:48:10]: Eg har lyst til å starte mitt innlegg i denne budsjettdebatten med å understreke det leiaren for finanskomiteen, Nikolai Astrup, sa i sitt innlegg. Han peikte veldig tydeleg på at dei løyste ikkje alle problem med litt meir pengar. Derfor er det viktig at me ser på korleis me kan få til ei fornying, korleis me kan tenkje nytt og få meir ut av dei ressursane òg i det landet som kanskje har dei enklaste statsbudsjetta i verda å handtere. Eg synest også at eksemplet med Nye Veier som er brukt her i dagens debatt, er eit godt eksempel på korleis me kan få til meir og betre gjennomføring av vei ved å tenkje nytt.

Eg vil òg gi ein takk til Høgre, Framstegspartiet og Venstre for gode forhandlingar og for eit godt resultat. Det er ei stor glede at me har fått på plass ei lærarnorm, ei lærarnorm som vil gjere skulen betre, og ikkje minst vil hjelpe dei mest sårbare elevane. Eg vil faktisk kalle det den største utdanningspolitiske reforma i dette tusenåret.

Nokon beskriv dette som ein siger for Kristeleg Folkeparti, men det viktigaste her er at dette er noko som lærarane ønskjer seg. Elevane ønskjer seg det. Foreldra peiker på dette som det viktigaste me no kan gjere. No er altså denne lærarnorma ikkje berre ord eller luftige visjonar. No er den konkret politikk. Ho skal gjennomførast i budsjettet for 2018 – og med full verknad frå 2019.

Eg vil rette ein takk til Utdanningsforbundet, men òg til partiet SV, som har støtta Kristeleg Folkeparti nettopp i denne tenkinga. Eg la merke til kva statsministeren sa i sitt svarinnlegg i dag på ein av replikkane. Ho viste til, bl.a. når det galdt sukkeravgift, korleis stortingsfleirtalet såg på den saka. Det viser at breie alliansar er viktige, og det er viktig med gode støttespelarar for å få til god endring.

Så har det vore viktig for Kristeleg Folkeparti å sikre ein betre familiepolitikk. Me har bl.a. fått til større fleksibilitet på kontantstøtta. No er det sånn at ein må velje enten berre barnehage eller berre kontantstøtte. Dette budsjettet gjer at ein får til ein betre kombinasjon. Kanskje vel nokon to dagar med kontantstøtte og tre dagar med barnehage. Familiane får ein større fleksibilitet og valfridom.

Igjen ser eg at Arbeidarpartiet er ute mot kontantstøtta. I dag er det byrådsleiar i Oslo, Johansen, som er tydeleg ute mot ho – ei ordning som gir familiar valfridom og fleksibilitet. Eg synest det er vanskeleg å forstå den store motstanden som er mot det.

Me er også glade for at me har fått igjennom auka permisjon for tvillingforeldre, sånn at både mor og far kan vere heime med barnet dei første fire månadene. Fleirlingforeldre får òg utvida permisjon.

Kristeleg Folkeparti seier nei til tvillingabort, og det er viktig at vi følgjer opp våre prinsipp med politikk som gjer det lettare for foreldre med store omsorgsoppgåver å kunne ta seg av barna sine.

Så er det særleg ei sak som eg er veldig glad for at me har fått på plass i dette budsjettet: Regjeringa utvidar pleiepengeordninga for eitt år tilbake i tid, med gjennomføring i oktober 2017. Det var ei utviding som me stilte oss positive til, men avkortinga til 66 pst. synest me var galen, også fordi ein da såg på pleiepengeordninga som ei trygdeordning. Det har aldri Kristeleg Folkeparti gjort. Me har sett det som ei ordning der ein får betalt for den pleieoppgåva som du gjer, fordi du meiner det er det beste for barnet ditt. Derfor er eg særdeles glad for nettopp den løysinga som me ser i budsjettet.

Til slutt: For Kristeleg Folkeparti har det også vore viktig å ha eit perspektiv utover vårt eige land. Derfor har me auka budsjettet til 1 pst. av BNI når det gjeld utviklingshjelp. Me har også fått til at me kan ta imot fleire kvoteflyktningar. Den siste replikkekslinga viser berre behovet for nettopp det.

Statsråd Anniken Hauglie [15:02:12]: Norge står overfor store utfordringer når vi skal finansiere velferden i framtiden. Vi har imidlertid et godt utgangspunkt fordi forskjellene i Norge er relativt små sammenlignet med de fleste andre land, og slik vil vi at det skal være også framover. Solide statsfinanser, et produktivt næringsliv og en høyt utdannet arbeidsstyrke gjør oss godt rustet til å møte utfordringene som kommer.

Bærekraftige velferdsordninger krever innsats på flere områder. Av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, mottar en betydelig andel offentlige ytelser. Skal velferden være bærekraftig, er den avhengig av at flere kan forsørge seg selv ved egen inntekt.

Høy sysselsetting gir økte skatteinntekter til fellesskapet og reduserer utgiftene til offentlige ytelser. Aldringen av befolkningen gjør dette ekstra viktig. Nå er arbeidsledigheten på vei ned for tolvte måned på rad, og sysselsettingen vokser. Andelen som er sysselsatt, har vært fallende fra 2008, dels som følge av nedgangskonjunktur, dels som følge av aldringen av befolkningen og dels på grunn av økt innvandring, for å nevne noen eksempler.

Vi er på rett vei, men ikke langt nok. For enkelte grupper er situasjonen bekymringsfull, og for samfunnet som helhet må sysselsettingen opp. Dette er mitt hovedfokus for arbeidsmarkedspolitikken. Derfor har vi i budsjettet for 2018 foreslått styrking av innsatsen overfor utsatte grupper. Vi iverksatte en ny nasjonal ungdomsinnsats i 2017. Vi foreslår å styrke bevilgningen med 70 mill. kr for å videreføre innsatsen i 2018. Regjeringens nye ungdomsinnsats er tildelt 100 mill. kr i 2018. Innsatsen representerer en systematisk styrking av oppfølgingen av unge som etter åtte uker står utenfor arbeid og utdanning, og er mer forpliktende enn de tidligere garantiene.

Regjeringen foreslår å bevilge 37 mill. kr til forsterket innsats for langtidsledige. Dette er en videreføring av innsatsen som ble innført i revidert nasjonalbudsjett i år. Denne trer i kraft tidligere enn det den tidligere garantien gjorde.

Økt overgang til arbeid er et sentralt mål bak endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger og følges opp i budsjettforslaget. Varigheten begrenses, men perioden en AAP-mottaker kan være arbeidssøker, utvides. Økte ressurser til oppfølging er også viktig for å understøtte de positive virkningene av regelverksendringene.

Regjeringen foreslår sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti å øke tiltaksnivået for varig tilrettelagt arbeid med 300 plasser i 2018. Det gir et samlet nivå på anslagsvis 10 000 plasser. I tillegg vil det bli opprettet om lag 75 plasser i forbindelse med et treårig forsøk med varig tilrettelagt arbeid i kommunal regi. Dette vil redusere ventetiden og bidra til at flere i målgruppen kan få realisert sin restarbeidsevne.

Det sosiale sikkerhetsnettet skal bidra til at alle får nødvendig hjelp til å kunne delta i arbeidslivet og på andre fellesskapsarenaer i samfunnet. En viktig del av arbeidet for å styrke det sosiale sikkerhetsnettet er nettopp tiltak som legger til rette for mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidsliv, utdanning og dagligliv. Regjeringen styrker dette området i budsjettet for 2018.

Norge står overfor en stor omstilling i både privat og offentlig sektor. Vi kan ikke lenger lene oss på oljeinntektene i samme grad som før. Vi skal gjennom et grønt skifte. Vi trenger flere bedrifter i privat sektor som betaler skatt og bidrar til fellesskapet. Det pålegger oss som styrer i dag, et stort ansvar for å bidra til dette for å sikre kommende generasjoners muligheter til den samme velferden som vi selv setter så stor pris på. Det budsjettet som regjeringen har lagt fram, og de endringene som har kommet som følge av budsjettforhandlingene her i Stortinget, legger nettopp til rette for dette.

Hadia Tajik (A) [15:14:41]: Eg deler mykje av verkelegheitsskildringa til statsråd Hauglie, som hadde ordet her i stad. På mange måtar verkar det òg som om statsråden forstår alvoret for framtidas velferd og berekrafta i henne, men når ein ser på satsingane i budsjettet, står ikkje det heilt i stil med den verkelegheitsskildringa me får høyra. Det må anten bety at statsråden har tapt i dei interne diskusjonane, eller at budsjettet er prega av klassisk høgretenking om at marknadskreftene og individet ikkje eigentleg treng satsingane til staten eller lyftet til fellesskapet.

I perspektivmeldinga til regjeringa står det at en «stor og kompetent arbeidsstyrke er vår viktigste ressurs», og det er noko eg er heilt einig i. Då er det særleg to utviklingstrekk som bekymrar meg: Det fyrste er at dei fire siste åra har me hatt det klart største fallet i sysselsetjingsdel i Europa. Me er nær sagt det einaste landet som har hatt ein så tydeleg nedgang. Det andre som bekymrar meg, er at arbeidslivet vårt ikkje er trygt og føreseieleg for alle.

For å ta det fyrste fyrst så har sysselsetjingsgraden gått ned over tid. Og ei gruppe som ligg spesielt dårleg an i arbeidslivet vårt, er unge menn. Det burde knapt ha vore ei gruppe som var meir etterspurd i arbeidslivet. Men det er altså færre unge menn enn før som står i arbeid, det er fleire som går på dagpengar, fleire som tek imot sosialhjelp, og fleire som går på uføretrygd.

Til saman er det 70 000 unge menneske som står utanfor både jobb og utdanning, og i år vert det dobbelt så mange nye unge uføre som i 2013. Det er alvorleg for dei det gjeld, men det er òg svært alvorleg for samfunnet vårt, særleg i ei tid då me treng fleire folk i arbeid. Mange av dei unge det her er snakk om, har gjerne låg kompetanse. Ein del av dei har òg helseproblem. Men det veldig mange av dei har felles, er at dei ynskjer å jobba.

Tidlegare i år kunne NRK fortelja om Rebekka frå Rogaland. Ho er 22 år gamal. Ho har gått på arbeidsavklaringspengar i årevis, og ho seier: Eg sit mellom å verta ufør og å koma i jobb. Eg vil ikkje verta ufør. Eg vil kjempa imot det til siste slutt.

Svaret frå regjeringa i budsjettet til dei som har den svakaste tilknytinga til arbeidslivet, er at dei risikerer å verta skovne heilt ut. Dei har føreslått å kutta i dagpengane, føreslått å kutta i tiltaksplassar. Det meiner eg er heilt feil veg å gå.

For å få fleire i arbeid føreslår Arbeidarpartiet i sitt alternative statsbudsjett særleg tre ting. For det fyrste satsar me massivt på kompetanse. Me ynskjer å lyfta yrkesfaga og satsa på læreplassar og føreslår å starta ei kompetansereform for arbeidslivet. For det andre satsar me på å få fleire i arbeid og færre på trygd. Det betyr bl.a. at me vil auka bruken av lønstilskot, at me ynskjer å oppretta fleire arbeidsmarknadstiltak, og at me ynskjer å starta ei aktivitets- og jobbreform for unge som går på gradert uføretrygd. For det tredje satsar me på å skapa fleire arbeidsplassar i lag med næringslivet. Det betyr bl.a. satsingar som eit verdiskapingsprogram for havet, å styrkja klyngjeprogrammet, satsa på bioøkonomi og å ha ei kraftig satsing på miljøteknologi, for ikkje å seia å gje føreseielege rammer for dei som arbeider med teknologiutvikling knytt til karbonfangst og -lagring.

Det andre eg har lyst til å ta opp, er mangelen på tryggleik i arbeid, som altfor mange opplever. No sist fredag sette eg meg ned i lag med LO i Rogaland for å diskutera kva deira medlemer ser og opplever, og her er to viktige bekymringsmeldingar frå dei: Det eine er at graden av innleige aukar, ikkje berre innanfor bygg og anlegg, men òg innanfor helse og omsorg. Det har betyding for føreseielegheit, det har betyding for kompetansebygging, og på sikt har det òg betyding for kva slags arbeidsliv me får. Det andre dei tok opp, er at useriøse aktørar er i ferd med å slå seg opp og slå seg inn i delar av arbeidslivet vårt. Då treng me ein ordentleg innsats for å få bukt med det. I realiteten føreslår regjeringa ingen nysatsingar, mens Arbeidarpartiet føreslår å auka midlane til både Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og a-krimsentera. Saman med forslag som er til behandling i Stortinget no, som mellombels forbod mot innleige, vil dette kunna gjera arbeidslivet tryggare og betre for fleire.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:19:51]: Siden forrige finansdebatt har det vært et valg. Nå prøver alle partier å finne ut hvorfor det gikk bra, eller hvorfor det gikk dårlig, ved valget – eller hvordan det kunne gått enda bedre. Det er helt sikkert mange grunner til at det går som det går. Det kan være at de blideste vinner valget, som partileder Jonas Gahr Støre sa, eller det kan være noe med konjunkturene, eller mye rart. Men jeg tror at én ting som er ganske viktig, er at den politikken som man fører år etter år, er noe som er gjenkjennelig hos et parti og hos en regjering. Det å ha en gjenkjennelig politikk kan av og til være litt kjedelig, for på alle saksområder er det en rekke debatter som til enhver tid går, alltid nye forslag til hva man skal gjøre, hva man kan putte inn – i dette tilfelle i skolen – alltid nye, spennende ideer som skal debatteres.

En av de tingene som regjeringen holdt fast på i løpet av forrige fireårsperiode, og kommer til å holde fast på også i denne fireårsperioden, er en systematisk satsing på skole, kunnskap og kompetanse. Grunnen til det er at så mange av de debattene som går i denne salen, har kunnskap og skole som en av de viktigste bestanddelene.

Når man snakker om å skape morgendagens jobber, handler næringsutviklingen og arbeidet for å skape nye arbeidsplasser nettopp om kunnskap og skole. Hvis man har en diskusjon om økende forskjeller både i Norge og i verden, er et av de aller mest målrettede virkemidlene vi har for å gi alle en reell mulighet til å heve seg, en god skole for alle.

Når man snakker om integrering i et samfunn som blir mer mangfoldig, er en skole som samler på tvers av forskjellige skillelinjer, men ikke minst også hvor det ikke er bakgrunn, hudfarge, religion eller etnisitet som avgjør hva slags faglige resultater man får, noe av det aller viktigste.

Når vi snakker om utenforskap og at vi har for mange i Norge som ikke er en del av arbeidslivet, er det vanskelig å tenke seg noe som er viktigere for å bøte på dette på sikt, enn skole og kunnskap.

Det er veldig mye skolen kan gjøre, og alle lærere og alle skoler vet at det er veldig mye vi forventer at skolen også skal gjøre. Men en av de viktige tingene å gjøre er å klare å holde fast på det aller mest grunnleggende oppdraget til skolen, nemlig å gi elevene den kunnskapen og de ferdighetene de trenger for å kunne klare seg resten av livet, enten de har lyst til å bli fagarbeider eller advokat.

Den viktigste satsingen til regjeringen de siste årene har vært tidlig innsats i skolen. Dette blir fulgt opp også gjennom regjeringens budsjett, gjennom lærerspesialister, gjennom bemanningsnorm i barnehagen, gjennom en lovfestet plikt sånn at kommunene skal ha gode systemer for dem som går gjennom barnehage og skole. Det må også sies at det kom inn en lærernorm i budsjettforliket – jeg var i pappapermisjon, så jeg hadde ikke noe med den å gjøre – men det var kanskje ikke akkurat Høyres foretrukne modell. Men når det først er blitt enighet om det, er det også verdt å si at det å styrke med flere lærere for de yngste elevene kan brukes, hvis man gjør det på en god måte, nettopp for å styrke tidlig innsats.

En annen ting som regjeringen har prioritert, ikke bare når det er populært, ikke bare når det snakkes mye om, ikke bare når det er overskrifter, er fagopplæringen, for det er like viktig for landet vårt at vi har gode fagarbeidere som at vi har gode universitetsutdannede folk. Det er like viktig at vi har gode mestere som at vi har mastergrader. En av de tingene vi trenger, og som vi er i gang med, er et løft for fagskolene, en av de aller mest undervurderte og forbigåtte delene av vårt utdanningssystem. I forrige budsjett hadde vi løft for kvalitet og innhold. I dette budsjettet kommer det flere plasser, i tillegg til en fortsatt styrking av yrkesfagene for at vi skal få flere og bedre fagarbeidere i fremtiden.

Vi fortsetter også satsingen på forskning. Med dette budsjettet har vi oppfylt alle opptrappingsplaner i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som vi lovet. Med andre ord satte vi en ny standard for hva et forskningspolitisk dokument skulle være – ikke bare fine ord, ikke bare festtaler, men faktiske, konkrete, reelle opptrappinger i form av flere stipendiater, mer penger til utstyr, mer penger til å delta i Horisont 2020, som er EUs store forskningsprogram.

Helt til slutt: Vi står foran en kjempeoppgave når det gjelder å ruste Norge for fremtiden. En av de viktigste delene av det er et kompetanseløft. Livslang læring er noe vi lenge har snakket om i Norge, men realiteten er at systemene våre ikke egentlig er rigget for det. Der er det også mange partier som har spennende forslag og gode ideer, og jeg ser frem til å debattere det videre med Stortinget i tiden som kommer.

Erlend Wiborg (FrP) [15:33:50]: Landet får nå et godt budsjett, i tråd med velgernes dom ved høstens stortingsvalg. Velgerne sa da ja til en fortsatt ikke-sosialistisk regjering, og de sa også tydelig at de satte pris på det Fremskrittspartiet og regjeringen sammen med våre samarbeidspartier har fått til de siste fire årene. Velgernes dom tyder også på at de forstår at ingen partier får gjennomslag for all sin politikk, men at det må inngås kompromisser, og at det selvfølgelig er enkeltsaker som Fremskrittspartiet helst skulle vært foruten, men at velgerne evner å se helheten og ser at landet går i riktig retning.

Et annet signal velgerne ga, var at de sa tydelig nei til reverseringspolitikken til spesielt Arbeiderpartiet. For selv om Norge og verden har stått overfor – og fortsatt står overfor – krevende tider, har regjeringen styrt Norge trygt igjennom. Vi hadde et betydelig fall i oljeprisen, noe som medførte økt arbeidsledighet, som var dramatisk for den enkelte, og som skapte store utfordringer. Regjeringen kom med målrettede tiltak, og vi ser effekten. Arbeidsledigheten faller måned for måned, og det viser at regjeringens grep var korrekte. Vi har også et budsjett – som vedtas her nå – som tydelig viser at vi må spille på lag med næringslivet, at vi må skape verdier før vi kan dele verdiene. Derfor er jeg glad for at vi har klart å kombinere det med å ha et godt sikkerhetsnett som fanger opp dem som faller utenfor.

Representanten Gahr Støre snakket tidligere i dag om at regjeringen prioriterer de få. Ja, på enkelte områder gjør vi det – fordi vi mener det er riktig. Vi kan ta pleiepengeordningen. Det er en ordning som heldigvis ikke altfor mange har bruk for, men de som har bruk for den, har virkelig bruk for den. Regjeringen sto for en betydelig utvidelse av pleiepengeordningen før sommeren. Da doblet vi ordningen og gjorde den mindre byråkratisk. Nå, sammen med våre støttepartier Venstre og Kristelig Folkeparti i budsjettforliket, utvider vi den ytterligere. Dette er jo noe alle partier i denne sal har ønsket, og under de åtte rød-grønne årene ble det fremmet flere forslag fra bl.a. Fremskrittspartiet, men alle forslag om å forbedre pleiepengeordningen ble da nedstemt. Nå viser de fire ikke-sosialistiske partiene at vi nok en gang styrker pleiepengeordningen.

Skal vi fortsette som regjeringen har gjort, med å kunne utvide og styrke velferdssamfunnet, sørge for at flere mennesker kan beholde mer av sin egen inntekt, er det viktig å se helheten i politikken.

Jeg er glad for at regjeringen sammen med våre støttepartier nå har videreført den massive styrkingen av samferdsel – noe som gjør at næringslivet raskere og lettere får fraktet sine varer ut, noe som gjør at ansatte lettere kan ta seg en jobb som er noe lenger unna, og ikke minst at det blir tryggere å ferdes på norske veier, og at togene i større grad går.

Men det handler også om det større og mer strukturelle. Stortingsflertallet har gjennom de senere årene vist at man evner å modernisere f.eks. arbeidsmiljøloven. Det har skapt store protester. Av og til skaper omstilling protester, men det er likevel nødvendig. For samfunnet har endret seg. Næringslivets behov har endret seg. Familieformer er i stadig endring. Hva folk ønsker med sine egne liv, endrer seg. Da kan vi ikke ha en arbeidsmiljølov fra 1970-tallet, vi må ha en arbeidsmiljølov tilpasset det samfunnet vi har i dag. Derfor er jeg glad for at vi har fått modernisert arbeidsmiljøloven til det folk faktisk har behov for.

Jeg er veldig fornøyd med det budsjettforliket vi får her i dag. Vi sørger for at folk flest får beholde mer av sine egne penger, vi sørger for at næringslivet får beholde mer av sine penger til å kunne investere, og det klarer vi samtidig som vi styrker velferden for dem som virkelig trenger det mest.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [15:39:06]: Senterpartiet tror på hele Norge, og da må en legge til rette for å styrke tjenestene nær der folk bor, i hele landet. Det gjør vi bl.a. gjennom en kraftig styrking av kommuneøkonomien – kommunene er en bærebjelke for velferd i hele landet – og vi styrker kommunene med 2,4 mrd. kr og fylkeskommunene med 1,5 mrd. kr.

Vi prioriterer 0,5 mrd. kr til styrking av lokalt politi for å gi folk større trygghet i hverdagen, der de bor, i hele landet. Vi prioriterer 1 mrd. kr til Hæren og 300 mill. kr til Heimevernet for å styrke beredskapen i hele Norge.

Senterpartiet er opptatt av at vi må bygge og vedlikeholde veier. Derfor satser vi på nye investeringer, vi satser mer på rassikring og har over 1 mrd. kr til vedlikehold på fylkesveiene. Vi må også satse på utbygging av jernbane, og vi må satse på pendlerparkering rundt de store byene. Senterpartiet er opptatt av at vi skal bygge landet med en god infrastruktur. Vi må også satse på bredbånd, slik at alle – både folk og næringsliv – får tilgang til et høyhastighetsnett der de bor.

En politikk for hele Norge innebærer at vi må satse på å utnytte de rike naturressursene vi har i hele vårt langstrakte land. Da må vi legge til rette for nye investeringer i Norge basert på de naturressursene. Vi foreslår bl.a. at en setter av 10 mrd. kr i kapital til et grønt investeringsselskap som skal bringe oss over fra fossile til fornybare, nye og grønne løsninger.

Vi vil styrke rammevilkårene for industrien, bl.a. gjennom å gjeninnføre de viktige startavskrivningene for nyinvesteringer i maskinene i bl.a. industri og landbruk. Vi tar til orde for målrettet satsing på ulike næringer, og vi øker bl.a. jordbruksfradrag, fiskerfradrag og sjømannsfradrag.

Skal vi sikre investeringer i norsk næringsliv, er stabilitet og forutsigbarhet helt sentralt. Da blir Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstres uforutsigbare angrep på enkeltnæringer svært skadelig. Reiselivet har fått 50 pst. økning i sin moms i løpet av de siste årene. Flytrafikken i Norge har av dagens flertall fått en avgiftssmell på 2 mrd. kr, og i budsjettavtalen kommer det ytterligere avgiftsøkninger for denne viktige delen av kollektivtransporten i Norge.

Flertallet inngår nye avtaler med EU om handel med landbruksvarer, som åpner døren for økt import uten at en viser vilje til tilstrekkelig kompensasjon til næringen. I budsjettavtalen smeller en til med over 2 mrd. kr i økt avgift på sukker- og sjokoladevarer og ikke-alkoholholdige drikkevarer, samtidig som en opprettholder det helt særnorske avgiftsfritaket på netthandel fra utlandet, opptil 350 kr per forsendelse.

Gjennom skatteforliket skulle en skape forutsigbare rammevilkår for næringslivet. Det som skjer nå, etter år etter år med budsjettavtalene som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti inngår, er det stikk motsatte. Det kommer nye avgifter og avgiftshopp helt uten forvarsel og uten dialog med berørte parter. I skatteforliket var en viktig ambisjon også å tette skattehull, sørge for beskatning i de land der verdiskapningen faktisk skjer, og sikre mer rettferdige konkurransevilkår, ikke minst for bedrifter som ikke har mulighet til å flytte overskudd mellom ulike land.

Her mener Senterpartiet at det haster med å innføre tiltak. Vi har konkrete forslag i vårt alternative statsbudsjett, bl.a. om å inkludere eksterne renter i rentebegrensningsregelen. Her kunne flertallet ha hentet proveny, her kunne de ha styrket norsk næringsliv, men de velger altså å gjøre helt andre grep. En utsetter tiltak mot overskuddsflytting, men opprettholder avgiftsfri import fra utlandet opptil 350 kr og topper det hele med kraftig avgiftsøkning som rammer norske arbeidsplasser. Dette er ikke en politikk for hele Norge, dette er ikke en politikk for å skape og styrke norske arbeidsplasser.

En politikk for hele Norge innebærer også at vi tar norske arbeidsfolk på alvor, der man styrker kampen mot sosial dumping, arbeidslivskriminalitet og regulerer arbeidsinnvandring. Man må også legge til rette for at de som reiser langt, skal komme seg på arbeid og ikke blir straffet, slik man gjør år etter år med pendlerne.

Det er behov for en ny politikk som går i en annen retning, som tror på hele Norge, som sikrer tjenester nær folk. Det er Senterpartiets opplegg i vårt alternative budsjett.

Ingrid Heggø (A) [15:44:23]: Noreg vil lykkast best når vi står saman – by og land hand i hand. Då må vi løysa oppgåva med å ta heile landet i bruk, skapa utvikling og hindra sentralisering.

Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett har ein aktiv og god distriktspolitikk som er heilt nødvendig for dei framtidige vekstnæringane våre, men han er òg viktig for å dempa presset på byane og gje folk reell moglegheit til å velja å bu i alle delar av landet vårt. Ein aktiv distriktspolitikk er òg grunnlaget for å ta vare på det Noreg vi kjenner – då må vi investera i Noreg og ikkje selja Noreg.

Arbeidarpartiet har ei kraftfull satsing på distrikta i vårt alternative budsjett – 1,6 mrd. kr. I tillegg kjem satsinga på fylkeskommunar og kommunar. Sogn og Fjordane ville fått om lag 73 mill. kr meir og kommunane i fylket nesten 50 mill. kr meir med Arbeidarpartiet sitt framlegg til statsbudsjett. Dette er alvorleg mange lærarar og helsearbeidarar.

Arbeidarpartiet vil premiera dei som pendlar, ikkje straffa dei. Difor går vi imot endringa i kost og losji for arbeidstakarane og vil innføra 2015-reglane for pendlarane igjen. Vi vil heller ikkje straffa dei arbeidsledige eller dei uføre med usosiale, smålege endringar og kuttforslag, og vi leverer eit budsjett som vil gje mindre forskjellar.

Forverringa i bortebuarstipendet som vi fekk med regjeringsforslaget, var det aldri aktuelt for oss å gå inn for. Det ville vore svært uheldig for mange skuleelever, som hadde fått forverra skulekvardagen sin. Vi vil heller setja innsatsen inn på å få bukt med at så mange droppar ut av skulen, vi vil ha tidleg innsats, nok lærarar i klasserommet og ei massiv satsing på IKT.

Arbeidarpartiet sikrar god kommunikasjon i heile landet og trygge og gode vegar. Inntektssystemet slo svært hardt ut for nokre av fylka. Det råka mitt fylke aller hardast. Den såkalla tapskompensasjonen, som vart sett til 60 mill. kr årleg, er no komen ned i 40 mill. kr. Det skapar ein svært vanskeleg situasjon når ein ikkje kan stola på at desse midlane kjem, og at det kan verta forhandla bort og ned ein sein nattetime. Og det var ikkje dette som vart sagt frå regjeringshald i valkampen, tvert om, då skulle ein ordna opp i alt.

Nok ein gong styrkjer Arbeidarpartiet dei regionale utviklingsmidlane og tek eit krafttak for breibandutbygginga med 500 mill. kr. Arbeidarpartiet satsar målretta på skredsikring, fiskerihamner, utbetring av farleier og meir midlar til tiltak mot flaum, skred og ras, fordi vi tek distrikta på alvor, og vi tek klimaendringane på alvor. Dette viser budsjettet vårt tydeleg.

Den største utfordringa Noreg må løysa, er å skapa fleire arbeidsplassar og sørgja for at ein større del av folk i arbeidsfør alder deltek i arbeidslivet. God grunnopplæring med fleire lærarar som har tid til elevane, læreplassar til alle og 3 000 fleire studieplassar er startgrunnlaget. Eit milliardløft for yrkesfaga og læring gjennom heile livet prioriterer vi.

Næringar som fornybar energi, maritime næringar, olje og gass, fiskeri og havbruk er eksempel på næringar der vi er verdsleiande i dag, der vi har spesielle fortrinn. Ein mykje meir aktiv politikk som bidreg til at nye moglegheiter vert omsette til nye arbeidsplassar, vert kravd, f.eks. eit næringsprogram for havet, klimasatsing som gjev nye næringar, satsing på bioøkonomi, velferdsteknologi og styrking av klyngeprogrammet.

Arbeidarpartiet vil òg ha på plass betre opsjonsskattlegging og akseleratorprogram, for å nemna noko. Arbeidarpartiet sitt budsjett viser korleis vi vil skapa betre næringsutvikling, fleire arbeidsplassar og større moglegheiter til den enkelte arbeidstakar, samtidig som vi sørgjer for tryggleik i arbeid.

Arbeidarpartiet har eit godt budsjett for både by og land, der arbeid for alle er jobb nummer ein.

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:49:30]: Denne regjeringa har sett mange rekordar: rekord i talet på arbeidsledige, rekordlåg del vaksne i arbeid og rekordhøg oljepengebruk, men utan tvil også rekord i å love politisk handling og ikkje levere. I 2013 vart det norske folk lovd nye idear og betre løysingar. I budsjettet for 2014 fekk vi presentert det einaste verktøyet i høgrepolitikken: skattekutt finansiert av framtidas pensjonar, dyrare barnehagar og kutt i arbeidsmarknadstiltak. Året etter stig arbeidsløysa, og Høgre lovar å ruste Noreg for framtida.

Fasiten for 2015 vart poseavgift, og at norske milliardærar og mangemillionærar fekk tidenes gåvepakke. Før Venstre og Kristeleg Folkeparti sette i gang med skadeavgrensing, var planen at rekninga skulle sendast til bl.a. uføre med born, funksjonshemma med behov for bil, arbeidsledige og eldre som hadde opplevd gleda med Den kulturelle spaserstokken.

Då Stortinget så behandla budsjettet for 2016, var krisa langs kysten på sitt verste, og tusenvis av menneske gjekk inn i jula med varsel om permittering eller oppseiing. Og sjølv om regjeringspartia var mest opptekne av å tone ned og bortforklare dei snart 130 000 arbeidsledige, lova dei eit budsjett for arbeid, aktivitet og omstilling. Resultatet: Det vart fleire skattegåver til dei velståande, flyseteavgift og ekstraskatt til arbeidstakarar som mista jobben.

Poseavgifta for 2017 var store sjukehuskutt og dyrare fysioterapi for brannskadde og kronikarar, og i år var planen for 2018 at dei arbeidsledige og dei som har langt å reise til jobben, skulle ta rekninga saman med dei som ikkje har råd til advokat eller er avhengige av gratis matutdeling. Men det vart sukkeravgift og ostehøvelkutt i staden.

Regjeringa har fortsett i akkurat det same sporet etter valet som i dei fire førre åra. Utgiftssida aukar, inntektssida blir svekt, og for å saldere budsjetta har det år etter år vore auka avgifter og gjennomført smålege kutt til vanlege folk og dei som sit nedst ved bordet. Samtidig har oljepengar vorte fasa inn i rekordhøgt tempo – 1 000 mrd. kr – utan ei einaste stor sosial reform eller innsparingsreform, utan nye idear eller betre løysingar, utan å ruste Noreg for framtida, utan evne til å prioritere.

I same periode har arbeidsløysa gått opp, sysselsetjinga har gått ned, forskjellane og fattigdomen aukar, fråfallet i skulen er det same som før, togradarsmålet blir stadig vanskelegare å nå, og no må oljepengebruken reduserast kraftig. Høgre–Framstegsparti-regjeringa har svikta. Dei har ført ein kortsiktig politikk som effektivt har redusert handlingsrommet til komande avgjerdstakarar til å møte framtidige utfordringar.

Arbeidarpartiet vil ha ein annan kurs for landet. Vi har difor laga eit budsjett for å møte Noregs utfordringar med handling. Vi må få fleire ut i arbeid, klimagassutsleppa må ned, vi må byggje ut helse- og omsorgstilbodet, vi må få fleire elevar til å lykkast i skulen, og vi må bevare samfunnsmodellen vår med høg tillit og små forskjellar. Difor føreslår vi ei milliardsatsing for å skape nye arbeidsplassar, for å få færre på trygd. Vi legg pengar på bordet for eit skikkeleg løft for tidleg innsats, betre barnehagar, fleire lærarar og betre yrkesfag. Vi føreslår nær 1,5 mrd. kr meir til raskare behandling, nytt utstyr og fleire tilsette i sjukehusa våre.

Vi tek klimautfordringa på alvor samtidig som vi sikrar arbeidsplassane for framtida. Vi legg pengar på bordet for fullskala demonstrasjonsanlegg for karbonfangst og -lagring, har ein naturvernpakke på fleire hundre millionar kroner, og vi vil fortsetje å gjere det lettare for vanlege folk og familiar å velje utsleppsfri transport.

Etter valet er det eit nytt politisk landskap i Stortinget. Statsministeren må berre venje seg til politiske nederlag i åra framover. Valresultatet tilseier ei svekt regjering, og det har vi fått. Arbeidarpartiet kjem til å bruke det handlingsrommet som finst i nasjonalforsamlinga, til å få gjennomslag for ein annan politikk, til å fullføre pensjonsreforma, til å halvere fråfallet i den vidaregåande skulen, til å halvere talet på nye unge uføre og til å gjennomføre reformer for velferdsteknologi, e-helse og digitalisering, fordi reformer er nødvendige, og fordi vi har ei regjering som ikkje maktar å førebu oss på framtida.

Knut Magne Flølo (FrP) [15:54:06]: Ein kommentar til føregåande talar: Eg ser i alle fall at Arbeidarpartiet rosemåler framtida og kva dei har tenkt å gjere.

Eg vil ta utgangspunkt i perspektivmeldinga, og i innleiinga står det:

«Varig velstand krever evne og vilje til omstilling».

Vidare kan vi lese at «nye utfordringer krever nye svar», men det krev at vi gjer kloke val. Dette budsjettet viser at regjeringa vidarefører og intensiverer arbeidet med den omstillinga som er nødvendig for å sikre ei berekraftig utvikling i landet.

Det står vidare, i kapittel 6, i den nemnde meldinga:

«Produktivitet er ikke alt, men på lang sikt er det nesten alt.»

Eg har lyst å sitere det som står vidare:

«For å bidra til høy produktivitet og god omstillingsevne, må den økonomiske politikken understøtte en balansert økonomisk utvikling, medvirke til at innsatsfaktorene brukes der de kaster mest av seg og sørge for høy utnyttelse av arbeidskraft og kapital.»

Difor må innovasjon og teknologi frambringe nye høgproduktive verksemder, og dette har som konsekvens at lågproduktive einingar må leggjast ned.

Omstilling er smerteleg og vanskeleg. Det har eg erfaring med sjølv i mi heimbygd i Vestnes. Dei som ikkje har evne og vilje til nytenking, må på sikt leggjast ned. Eg har eit konkret eksempel på det, igjen frå min heimkommune, Vestnes: Etter krigen og utover på 1950- og 1960-talet bygde ein større og mindre båtar av tre. Så skjønte ein handfull bedrifter at dei måtte slutte med det og begynne å byggje båtar av stål. Dei verfta i Vestnes som tidlegare leverte offshoreskip, har igjen omstilt seg til å byggje større cruiseskip og nye skip til Hurtigruten, i tillegg til at det i dag vert forhandla om bygging av nye kystvaktskip, som ligg inne i det budsjettet som vi debatterer.

Dette viser at bedrifter som har evne og vilje til nytenking og omstilling, overlever i det lange løp.

Som tidlegare bedriftseigar vil eg framheve nokre viktige element i budsjettavtalen:

Maskinskatten – at denne no er på plass, er eit viktig signal til det skapande næringslivet, med stabile rammevilkår, og som set bom for at kommunane kan skattleggje maskiner og utstyr som er nødvendig for verdiskaping. Samtidig er det positivt at budsjettavtalen har element i seg som f.eks. ei utfasing over sju år og ei kompensasjonsordning for kommunar som vert spesielt ramma, f.eks. Sunndal i Møre og Romsdal. Dette inneber at kommunen har god tid til å tilpasse seg nye reglar når det gjeld skattlegging av næringslivet.

Ein annan viktig ting er skattlegging av opsjonar. Budsjettavtalen inneber at maksimal opsjonsfordel vert auka frå 30 000 kr til 500 000 kr. Honnør og takk til Venstre og Kristeleg Folkeparti! Det er viktig for å rekruttere og behalde dyktige tilsette at opsjonane ikkje vert skattbare før aksjane vert realiserte.

Inntektsskatten er redusert frå 24 pst. til 23 pst. for selskap og personar, og marginalskatten er redusert.

Verdisettingsrabatten i formuesskatten vert auka frå 10 pst. til 20 pst. – igjen eit tiltak som viser at regjeringa og Venstre og Kristeleg Folkeparti er opptekne av å ha rammevilkår som gjer at bedrifter får lyst til å investere og har trua på den sitjande regjeringa, på at det er lønsamt å skape verdiar som kjem alle til gode, noko som er nødvendig for at vi skal skape tryggleik for alle dei oppgåvene som vi er opptekne av å løyse.

Som finansministeren var inne på i sitt innlegg: No går vi mot ei ny tid. Det er det dette budsjettet legg opp til, med nyskaping og endring av skatte- og avgiftspolitikken. Ikkje alt er i tråd med ønska til Framstegspartiet, men slik er det i politikken. Det er moglegheitas kunst som gjeld. Vi har gjennom samarbeid fått på plass eit budsjett som legg opp til å rette på det som kan skape verdiar og vere interessant å satse kapital og krefter på – for verdiskaping i landet.

Henrik Asheim (H) [15:59:38]: Høsten 2013 fikk Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre tillit av velgerne til i fellesskap å ta ansvar for landet vårt. I løpet av forrige periode skjedde det likevel noe som var umulig å forutse da valgresultatet i 2013 var på plass. Noe av det var at oljeprisen falt dramatisk – faktisk med over 70 pst. I en slik uforutsett situasjon er det svært viktig hva stortingsflertallet gjør, og hvordan man håndterer en slik situasjon.

Det ble fra flertallspartiene satt i gang kraftige tiltakspakker på Sør- og Vestlandet, i de områdene i landet vårt som ble hardest rammet av prisfallet. Men i tillegg handlet håndteringen av dette prisfallet om å gjøre ting som vi allerede hadde lovet å gjøre. Mange av de tiltakene vi gjorde for kortsiktig og raskt å øke aktiviteten i norsk økonomi, handlet også om å investere for fremtiden innenfor samferdsel, forskning og lavere skatter og avgifter for næringslivet.

Gjennom en kraftig utbygging av infrastrukturen og med en langtidsplan for forskning og utvikling har vi investert for fremtiden samtidig som aktiviteten har økt dramatisk. Og resultatene av regjeringens politikk har vist seg tydelig og viste seg også før valget i høst: Ledigheten har falt, og den faller fortsatt. Stadig flere kommer i jobb, og den økonomiske veksten er nå anslått til å bli sterkere i årene som kommer, enn det som er normalt for norsk økonomi.

I 2013, da de rød-grønne partiene tapte valget, sa de daværende regjeringspartiene at dette handlet ikke om ny politikk, det handlet om et ønske om nye ansikter. Åpenbart likte velgerne de ansiktene de den gangen fikk. Men jeg tror at analysen den gang var gal, og jeg tror den er akkurat like gal i dag. For når de fire samarbeidspartiene fikk fornyet tillit av velgerne, tror jeg det skyldtes de resultatene som de foregående fire årene hadde vist, men også at de fire ikke-sosialistiske partiene i fellesskap hadde bedre svar på fremtiden enn hva opposisjonspartiene hadde.

Det har blitt påpekt fra flere representanter fra denne talerstolen at Stortinget har blitt annerledes etter valget. La meg begynne med å si at de fire partiene som sto bak alle de fire foregående budsjettene, fortsatt har flertall og står bak det femte budsjettforliket.

Men noe av det som har endret seg i Stortinget etter valget, er at vi har fått en langt mer fragmentert opposisjon. Arbeiderpartiet er betydelig svekket, vi har fått et nytt parti inn på Stortinget, og flere av de andre opposisjonspartiene er styrket på Arbeiderpartiets bekostning. Derfor er det også litt spesielt å høre opposisjonens kritikk av det budsjettforliket som i dag skal vedtas. For det kan av og til høres ut som om deres viktigste kritikk er at noen avgifter går opp. Men det rare med det er at hvis vi ser på opposisjonens alternative budsjetter, er det de er mest opptatt av, å overby hverandre på å øke skattene og avgiftene – Senterpartiet med 6 mrd. kr mer enn regjeringens forslag, Arbeiderpartiet med 8 mrd. kr, SV med hele 17 mrd. kr i økte skatter og avgifter. Summen av våre fire partiers felles politikk over fire år er altså nesten 23 mrd. kr i lavere skatter og avgifter.

Et godt samfunn er samtidig et samfunn som gir muligheter for alle, og hvor alle som kan, også får lov til å bidra og delta i samfunnet vårt. Derfor prioriterer vi i dette budsjettforliket innsats mot barnefattigdom, vi styrker barnevernet bl.a. ved at barn i barnevernet skal få bedre psykisk helsehjelp, fosterforeldre skal få bedre vilkår og arbeidet med tidlig innsats i skolen forsterkes, slik at flere elever lærer grunnleggende ferdigheter tidligere i skoleløpet og på den måten også kan fullføre og bestå videregående skole. Vi vil også hjelpe langtidsledige og arbeidssøkende under 30 år, slik at de lettere kan få nettopp arbeid og utdanning.

Mange av de utfordringene vi står overfor fremover, trenger også nye svar. Vi vet at også stadig flere mennesker som har en utdanning som de er stolte av, i en jobb de har gjort i mange år, opplever at den kompetansen de har, går ut på dato, og at de trenger nytt påfyll og ny kompetanse. Derfor har også ett av regjeringens viktige løfter for de fire neste årene vært at vi må ha en reform som handler om å lære hele livet, og at ingen i arbeidslivet vårt skal gå ut på dato.

Til slutt er det slik at Arbeiderpartiet har, gjennom mediene riktignok, lansert det de selv kaller for sparereformer. For eksempel sier de at det er en sparereform å halvere frafallet i videregående skole. Det er jo ikke en reform, det er et mål, og et mål som det er veldig lett å stille seg bak. Spørsmålet er bare: Hva gjør man med politikken for å sørge for at det skjer? Og det er gang på gang slik at det er flertallspartiene som har politiske løsninger for å løse utfordringene. Det er derfor velgerne også ga oss fire nye år for å ta ansvar for Norge.

Eigil Knutsen (A) [16:04:48]: I motsetning til foregående taler skal jeg ikke prøve meg som valganalytiker. Jeg skal heller ikke snakke om tiltakspakkene for Vestlandet, for dem så vi ikke så mye til. Stavanger Aftenblad avslørte at mesteparten gikk til museumsbygg og statens eiendommer på Svalbard, for å nevne noe.

Teknologien har alltid endret seg og særlig etter den industrielle revolusjonen. Det nye er farten teknologien endres i. Da settes vi alle på prøve. Robotisering, automatisering og digitalisering endrer arbeidslivet fundamentalt og gjør at vi vil jobbe på helt andre måter enn før. Jobber vil forsvinne, men nye jobber vil komme til.

Arbeiderpartiet ønsker gjennom sitt forslag til statsbudsjett for 2018 å fatte politiske beslutninger som griper mulighetene digitaliseringen fører med seg, samtidig som vi sørger for at nye forskjeller ikke skapes. Det desidert viktigste vi gjør i møte med digitaliseringen, er å satse på kompetanse. Vi trenger en kompetansereform i arbeidslivet, ikke en ny nettside til 20 mill. kr. Vi trenger faktisk flere tusen nye IKT-studieplasser, og Arbeiderpartiet foreslår tusen nye allerede i 2018. Hvis ikke dette blir vedtatt, styrer vi med viten og vilje mot en kritisk mangel på IKT-kompetanse.

Vi vil også forske mer på IKT og ny teknologi, og sist, men ikke minst må vi sørge for en mer digital skole gjennom å styrke lærernes kompetanse og sørge for at elever får prøvd seg på koding og programmering.

Næringslivet i Norge er ledende på å ta i bruk ny teknologi, men for mange bedrifter er det snakk om store investeringer og dermed betydelig risiko. Klyngeprogrammene gir bedrifter mulighet til å samarbeide om nye initiativ og løsninger, derfor vil Arbeiderpartiet styrke denne ordningen. I den forbindelse går det an å komme med en anelse ros til regjeringen, som sørger for at initiativet til en finansteknologiklynge i Bergen får Arena-status og dermed finansering. Slike initiativ vil skape eksportmuligheter og er helt avhengig av en aktiv næringspolitikk for å komme ut av startgropen.

I tillegg til en aktiv næringspolitikk overfor næringslivet er det nødvendig å digitalisere offentlig sektor, slik at man bruker ressursene på en bedre måte. I offentlig sektor er det mange oppgaver som kan automatiseres, og som igjen kan frigjøre ansatte til å gjøre de oppgavene som ikke kan erstattes av maskiner. En stor utfordring i det offentlige, enten det er i fylke, kommune eller stat, er at en er inndelt i såkalte siloer. Den ene siloen kan gjøre nybrottsarbeid innen digitalisering uten at nabosiloen nyter godt av det. Derfor vil Arbeiderpartiet styrke medfinansieringsordningen slik at prosjekter kan gå på tvers av siloene. Det er særlig innen helse, utdanning og transport digitaliseringen gjør seg gjeldende i offentlig sektor.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende viktig å sørge for at også offentlig sektor er i stand til å ta i bruk ny teknologi, hvis ikke får vi et todelt system hvor de som har råd til det, kjøper seg en bedre privat tjeneste, og de andre må ta til takke med et utdatert offentlig tilbud.

Det offentlige kjøper varer og tjenester for 500 mrd. kr hvert eneste år. Siden veksten i offentlig konsum tiltar under denne borgerlige regjeringen, er det ingen grunn til å tro at tallet vil reduseres – tvert imot. De 500 mrd. kr i anskaffelser bør i størst mulig grad brukes til å fremme innovasjon og bedre løsninger, men i praktisk politikk ser det ikke ut som om dette er ambisjonen til dagens regjering.

Arbeiderpartiet vil ha en risikoavlastningsordning for offentlige anskaffelser, som skal støtte offentlige virksomheter som ønsker anskaffelser for å ta fatt på store samfunnsutfordringer. I Norge har vi f.eks. mulighet til å bli en pionernasjon innen e-helse. Det krever store investeringer. Arbeiderpartiet vil støtte sykehus og kommuner som har gode e-helseprosjekter på trappene. Vi vil investere mye mer i sykehusene våre.

Mange kommuner henger også etter og er i liten grad digitalisert. En barnehagesøknad er ikke digitalisert når saksbehandleren må printe den ut og punche den inn i et annet datasystem selv om jeg har søkt elektronisk. Derfor er det behov for at flere standardløsninger blir gjort tilgjengelig. De store kommunene går foran og utvikler løsninger som etter hvert blir tatt i bruk i mindre kommuner. Derfor vil Arbeiderpartiet øke midlene til IKT-prosjekter i kommunene.

Digitalisering er ikke bare for offentlige organer og store kommuner. Digitaliseringen må omfavne alle. Folk og næringsliv over hele landet skal ha tilgang til høyhastighetsnett, og mange steder trengs det offentlige tilskudd for å bygge ut tilgangen. Arbeiderpartiet går derfor inn for kraftig å styrke tilskuddene til bredbåndsutbyggingen.

Teknologiske endringer kan som sagt skape nye forskjeller. Automatisering og robotisering vil øke velstanden, men det er ingen automatikk i at godene blir jevnt fordelt – tvert imot. Derfor er den norske modellen mer aktuell enn noen gang – et omfordelende skattesystem, trygghet i arbeidslivet og en kompetansepolitikk som favner alle.

Sivert Bjørnstad (FrP) [16:10:09]: På tross av dystre spådommer fra opposisjonen, media og noen få andre for kort tid siden går AS Norge faktisk ganske godt. Det er ikke først og fremst på grunn av vanvittig framsynte, kloke og fornuftige politikere. Det er fordi vi har hjelpe- og sykepleiere som hver morgen tar på seg uniformen og går på jobb, det er fordi vi har rørleggere, murere, ingeniører og sivilingeniører som bygger landet, det er fordi vi har et fungerende trepartssamarbeid, og det er fordi vi har folk som har tatt litt mer initiativ enn de fleste andre av oss, satset litt ekstra, feilet, men likevel reist seg gang på gang, nemlig gründerne.

Men selv om det er enkeltmenneskene som har bygd landet, og som har gjort det så robust som det er i dag, er det slik at god, riktig og kraftfull politikk også hjelper på og underbygger denne trenden. Det var ikke gitt at det skulle gå bra da vi for knappe to år siden sto i salen her og diskuterte viktige saker med en oljepris på 27 dollar, økende arbeidsledighet og norgeshistoriens største asylstrøm som bakteppe. «For mye for tidlig» og «for lite for sent» ble brukt omtrent annenhver gang i kritikken. Fasiten er at vi har klart oss ganske greit på grunn av politikken, ikke på tross av den.

I mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, kunne Nav før helgen melde om en rekordlav arbeidsledighet, på 1,8 pst. Man må tilbake til noen år før jeg ble født for å finne like lave tall, dette på tross av egentlig ganske store skatteletter til folk flest og til bedrifter de siste årene. Kanskje er det nettopp på grunn av.

Velferdstjenestene kan neppe sies å ha blitt dårligere de siste årene heller. Det bygges veier som aldri før, sykehusene har stor aktivitetsvekst, kommunebudsjettene er rause, og det gis tilskudd til rekordmange sykehjemsplasser.

Den logiske slutningen av dette må være at det ikke er sånn som Arbeiderpartiet har sagt i alle år, at en krone i skattelette er en krone mindre til velferd. En krone til skattelette kan faktisk gi velferdsvekst. Det bærer også Arbeiderpartiets alternative budsjett preg av. Der er det en sterk erkjennelse – den tidligere retorikken knyttet til at skattekutt er velferdskutt, er nå død og begravet. I valgkampen hørte vi gjentatte ganger fra Arbeiderpartiets ledelse og kandidater at det som skulle til for å løse alle velferdsstatens utfordringer, var å øke skattene med 15 mrd. kr. Nå har man moderert dette til opp til 15 mrd. kr. Det var det riktignok ingen som hørte i valgkampen, men det er et steg i riktig retning. Med sine om lag 8 mrd. kr i skatteskjerpelser beholder Arbeiderpartiet omtrent 15 mrd. kr av flertallspartienes skatteletter fra de siste årene. Det er bra. Det er selvsagt ikke bra at man skjerper skattene i en tid med omstilling for bedriftene, men det er bra at man ikke holder løftet fra valgkampen i år.

Vi prioriterer det viktigste i dette budsjettet. Skattene skal fortsatt ned, ikke opp. Samarbeidspartiene fortsetter den kraftfulle satsingen på infrastruktur for å bygge landet både på vei, bane og sjø. Når samferdselsbudsjettet er økt med omtrent 60 pst. de siste fire årene, vitner det om en massiv satsing der det tidligere var forsømmelse.

Kunnskap, forskning og utvikling er blant de viktigste byggesteinene for å møte omstillingen vi står oppe i. Et omstillingsdyktig næringsliv, som finner nye løsninger på framtidens utfordringer, og som kan gi inntekter til fellesskapet i framtiden, er avgjørende. Et av de viktigste virkemidlene for å få til dette er fjerningen av maskinskatten. Å beskatte produksjonsutstyret i stedet for sluttproduktet er utrolig lite effektivt. Hvis vi mener noe med f.eks. et grønt skifte, kan det ikke være sånn at bedriftene kvier seg for å bytte ut utrangerte, miljøfiendtlige maskiner med nye, grønnere maskiner i frykt for økt skatt. At Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke lytter til Bondelaget, Fellesforbundet og Industri Energi, for å nevne noen i denne saken, er skremmende.

Norge vil med dette budsjettet sikre flere mennesker jobb. Det vil sikre og videreutvikle velferden for dem som trenger det mest. Vi prioriterer det viktigste først.

Statsråd Bent Høie [16:15:22]: Etter fire år med regjeringen Solberg har helsekøene gått ned, antall pasientbehandlinger har økt, vi har fått flere helsesøstre i skolen, og folk som sliter med rus eller psykiske helseplager, følges tettere opp. Vi har innført fritt behandlingsvalg. Vi har lagt fram en nasjonal helse- og sykehusplan, melding om primærhelsetjenesten, opptrappingsplan for rusfeltet, prioriteringsmelding, og vi har rettighetsfestet brukerstyrt personlig assistanse – for å nevne noe. Målet er å skape pasientens helsetjeneste. Budsjettavtalen som er inngått mellom samarbeidspartiene, ivaretar og styrker denne viktige satsingen.

Regjeringen har i løpet av fem år og fem budsjetter lagt til rette for en høyere aktivitetsvekst i sykehusene enn det de rød-grønne la opp til i sine åtte år. Neste år budsjetteres det med en vekst i all pasientbehandling på 2 pst. Den demografiske utviklingen tilsier en vekst på 1,5 pst. Den foreslåtte veksten utover dette legger til rette for økte medisinkostnader og investeringer, og at flere kan få behandling.

Regjeringen foreslår 785 mill. kr til oppstart av fire nye, store byggeprosjekter neste år sammenlignet med saldert budsjett for 2017. Videre går regjeringen inn for at det skal planlegges for to protonsentre. Det første senteret etableres ved Radiumhospitalet i 2023. Det andre senteret etableres i Bergen, og mellom samarbeidspartiene er det enighet om at det skal planlegges for at det kan stå ferdig senest i 2025.

Vi ser nå gode resultater av vår politikk. Ventetiden går ned. Det er om lag 75 000 færre ventende ved utgangen av andre tertial i 2017 sammenlignet med samme tid i 2013. I andre tertial i år var gjennomsnittlig ventetid for alle fagområder 58 dager. Vi har dermed nådd årets mål om at den gjennomsnittlige ventetiden ikke skal overstige 60 dager. Sammenlignet med 2013 er dette en nedgang på 13 dager. Hittil er det innført 28 pakkeforløp. Pakkeforløp gjør at pasienter opplever et godt organisert, helhetlig og forutsigbart behandlingsopplegg. Vi er nå i gang med å etablere pakkeforløp innen psykisk helse og rus og foreslår å videreføre penger til dette i 2018.

Vi skal styrke kvaliteten i omsorgstjenestene. Budsjettforslaget innebærer ytterligere styrking av kvaliteten og kapasiteten i omsorgstjenestene. Det legges til rette for å innvilge tilskudd til om lag 1 800 heldøgns omsorgsplasser og 350 dagaktivitetsplasser til hjemmeboende personer med demens.

I årene som kommer, blir det viktig å etablere flere heldøgns omsorgsplasser. Derfor foreslo regjeringen en gradvis omlegging av investeringstilskuddet i statsbudsjettet for 2017, slik at det fra 2021 kun gis investeringstilskudd til prosjekter som gir netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser. Antall innvilgede søknader om investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser er om lag doblet.

Regjeringen har prioritert å følge opp stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, og vi foreslår 55 mill. kr til pilotforsøk med primærhelseteam i kommunene. Etableringen av primærhelseteam vil bidra til mer helhetlige og bedre koordinerte tjenester og større bredde i tjenestetilbudet.

Regjeringen vil også forsterke innsatsen for mennesker med rusutfordringer og/eller psykiske helseutfordringer. Opptrappingsplanen for rusfeltet følges opp med 300 mill. kr gjennom styrking av kommunenes frie inntekter. Videre er 200 mill. kr av veksten i de frie inntektene begrunnet med tidlig innsats i barnehage og skole, og 200 mill. kr med forebyggende tiltak for barn, unge og familier. Gjennom budsjettavtalen økes kommunenes frie inntekter ytterligere med 100 mill. kr til flere helsesøstre, og 75 mill. kr til opptrappingsplanen for rusfeltet.

Vi foreslår å styrke program for folkehelsearbeid i kommunene med 25 mill. kr. Arbeidet skal ha barn og unge som prioritert målgruppe, fremme lokalt rusforebyggende arbeid og bidra til å integrere psykisk helse som en likeverdig del av det lokale folkehelsearbeidet.

Regjeringen støtter anbefalingen om nasjonale, digitale løsninger for hele helse- og omsorgstjenesten. Innovasjon, bruk av ny teknologi og nye måter å organisere arbeidet på er avgjørende for å sikre en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste for årene framover og – ikke minst – for å skape pasientens helsetjeneste.

Elin Rodum Agdestein (H) [16:28:05]: Valget i høst ble en tillitserklæring til de fire borgerlige partiene. Regjeringen med statsminister Erna Solberg i spissen fikk mandat til å videreføre en politikk som har som hovedmål å skape trygghet for landet, for jobbene og bærekraft for velferden.

Valg vinnes på troverdighet. Etter fire krevende år med en urolig sikkerhetspolitisk situasjon og med store økonomiske utfordringer som følge av det kraftige fallet i oljeprisen, har regjeringen utvist en styringsevne som har lost landet trygt gjennom en vanskelig tid.

Velgerne ønsker mer av den politikken som faktisk virker, også når man blir satt på stor prøve. Det er igjen vekst i norsk økonomi, og veksten har kommet raskere enn forventet. Pilene peker oppover i hele landet, også i de delene som ble hardest rammet.

Ledigheten er rekordlav. Som det ble sagt i et tidligere innlegg: I Trøndelagsfylkene er den nå helt nede på 1,8 pst. Det er 30 år siden sist ledigheten har vært tilsvarende lav, og det er veldig gledelig at det er særlig blant ungdom i aldersgruppen 20–24 år at ledigheten synker mest.

I forventningsbarometeret for fjerde kvartal fra Finans Norge bekreftes optimismen i husholdningene. Men enda viktigere for Norge er det at optimistene snart er i flertall også i EU. Vi må 16 år tilbake i tid for å finne tilsvarende tall i Europa. Optimismen ledsages av økende etterspørsel, og det er gledelig, fordi utviklingen hos våre handelspartnere er avgjørende for norsk økonomi. For Norge er en handelsnasjon. Vi har bygd velferden ved å selge varene våre i markedene ute i verden. Betydningen av tilgang til internasjonale markeder er ikke mindre nå. Derfor er det så viktig at regjeringen holder fullt trykk på å ivareta norske interesser ute gjennom WTO, i arbeidet med å få på plass nye frihandelsavtaler og ikke minst gjennom en aktiv europapolitikk.

Tendensene til økt nasjonalisme og proteksjonisme gir grunn til bekymring. Det er utviklingstrekk vi må arbeide aktivt imot. De kreftene som er imot internasjonal handel, og som mener EØS-avtalen tilhører fortiden, tar feil, for den avtalen trygger norsk velferd. Fravær av avtalen ville gitt store negative konsekvenser.

Ser vi det i et distriktsperspektiv, forsterkes bildet. Opptil ni av ti bedrifter i områder langs kysten er helt avhengig av EØS-avtalen. Det er naivt å tro at det bare er å bestille en ny og bedre avtale fra EU. Vi kan ikke være halvveis innenfor og halvveis utenfor. EU har vært tydelig: Nære handelsforbindelser avhenger av like konkurransevilkår.

Europa med sine 500 millioner mennesker er vårt største og viktigste marked. 72 pst. av eksporten av varer og tjenester går til EU, 90 pst. av all oljeproduksjon, nesten all gass og sjømat for mer enn 60 mrd. kroner. De 170 vogntogene med laks som går til EU hver dag med 25 millioner fiskemåltider, trenger forutsigbare rammer. Derfor er det så viktig å slå ring om EØS-avtalen.

Det var britene vi inngikk våre første handelsavtaler med, allerede på 1200-tallet – for snart 1 000 år siden. Det handlet om fisk. Blant EU-landene er Storbritannia fortsatt vårt aller viktigste enkeltmarked. Derfor endrer brexit mye for Norge, og det er viktig å få på plass handelsavtaler så fort som mulig. Her er regjeringen prisverdig aktiv. Det handler om fisk fortsatt, men nå også om eksport av norsk naturgass.

Når økonomien nå igjen er i vekst, må vi bruke mindre gass i finanspolitikken. Det er viktig å skjerme renten, holde en lav kronekurs og sikre at eksportnæringene våre er konkurransedyktige i markedene ute. Det er fortsatt utfordringer. Hver sittende regjering har kunnet øke oljepengebruken. Det snur nå. Vi må prioritere bedre, og vi må bygge buffere. Vi må sikre at flere kommer i jobb og blir i jobb lenger, og vi må fortsatt styrke vekstevnen i økonomien.

Vi har et godt utgangspunkt med solide statsfinanser, et produktivt næringsliv og en høyt utdannet befolkning. Med budsjettet for 2018 viderefører vi en politikk som vi vet virker. Vi fortsetter å lette skattebyrden for personer og bedrifter, og vi reduserer diskrimineringen av norsk eierskap gjennom å kutte skatt på arbeidende kapital. Det skal lønne seg å jobbe og investere i norske arbeidsplasser. Derfor er det et viktig gjennombrudd at vi reduserer den vekstfiendtlige eiendomsskatten.

Gjennom forliket med Venstre og Kristelig Folkeparti videreføres hovedprofilen i statsbudsjettet, samtidig som vi får en ytterligere styrking på områder som gjør et godt budsjett enda bedre.

For å sikre vekstkraften framover må vi fortsette å omstille, vi må reformere og bruke pengene sånn at vi får mer velferd igjen for hver krone, og at norsk økonomi får flere bein å stå på. Det vil regjeringen gjøre, og derfor er jeg framtidsoptimist på vegne av Norge. Med dette budsjettet styrker vi velferden i dag og trygger Norge for framtiden.

Himanshu Gulati (FrP) [16:33:13]: Etter en høst hvor opposisjonen har valgt å føre mesteparten av politikken på Stortinget i kontroll- og konstitusjonskomiteen, er det deilig endelig å kunne stå her og diskutere litt ordentlig politikk. For det er mye politikk å diskutere. Denne regjeringen har hatt store ambisjoner, levert på mange saker og også levert veldig mange saker til Stortinget.

Skattene og avgiftene er redusert med nesten 25 mrd. kr. Helsekøene er redusert med rundt 70 000 personer. Fengselskøene er så godt som historie. Vei- og banebyggingen er på et rekordnivå. Og folket ga også sin dom for snaue tre måneder siden, da de ga denne regjeringen fornyet tillit ved valget.

Jeg har med stor interesse lest opposisjonens alternative budsjetter. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og resten av venstresiden ser ut til først og fremst å ha to virkemidler. Hovedtiltaket til opposisjonen, altså selve visjonen, det som er alternativet til dagens regjering, er å reversere det regjeringen har gjort – ikke bare reversere det regjeringen har gjort, men venstresiden har også klart å reversere sin egen politikk. For etter det noe dårlige valgresultatet til Arbeiderpartiet har de valgt å reversere sine skatteøkninger, og det skal faktisk Arbeiderpartiet ha ros for. De skal ha ros for å bruke litt sunt fjellvett også i sin politiske virksomhet, for det er tross alt aldri for sent å snu.

Det andre virkemidlet opposisjonen har, er mer penger. Den har mer penger enn regjeringen. Verdens enkleste løsning på et politisk problem er å gi mer penger. Men det løser sjelden et problem alene. For om penger hadde vært løsningen på våre problemer, hadde ikke Norge hatt noen som helst uløste politiske oppgaver. Men vi trenger også nye løsninger, nye måter å tenke på og nye måter å organisere på. Det største opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet, har riktignok mer penger enn regjeringen, og det er også et opposisjonspartis privilegium. Men når det gjelder politiske løsninger, framstår de mer som et politisk konkursbo, hvor eneste politiske løsning er å reversere det regjeringen har gjort.

Jeg nevnte at fengselskøene er fjernet i Norge, mye takket være et fengsel i Nederland, noe som ikke kun handler om penger, men andre måter å organisere ting på. Dette fengselet vil venstresiden reversere, altså legge ned.

Vi har fått på plass et prøveprosjekt med statlig finansiering av eldreomsorgen i Norge, noe som gjør at det ikke lenger er postnummeret, eller hvor du bor, som avgjør hva slags tjenester du får. Dette prosjektet ønsker også venstresiden å fjerne – å reversere.

Fritt behandlingsvalg er en annen ordning som regjeringen har innført. Den gir pasienter over det ganske land økt makt over egen behandling. Også fritt behandlingsvalg ønsker opposisjonen å reversere.

Fraværsgrensen har halvert fraværet innen yrkesfag. Også dette ønsker opposisjonen å reversere.

Vi har kommuner i Norge som har færre innbyggere enn det antall folk som har sitt daglige virke her på Stortinget, men kommunereformen ønsker opposisjonen å reversere.

Vi har redusert skattetrykket i Norge, både for folk og for næringsliv. Også dette ønsker opposisjonen å reversere.

Vi har forenklet en haug med reguleringer hva gjelder unødvendige forbud, snøskuterrestriksjoner og mange andre forenklinger. Mange av disse ønsker venstresiden å reversere.

Vei- og baneutbyggingen er på et rekordnivå, mens noe av Arbeiderpartiets største kritikk av NTP var at det var for mye penger.

Et av våre hovedtiltak på samferdsel, Nye Veier, ønsker også opposisjonen å reversere. Det samme gjelder jernbanereformen, som Arbeiderpartiet var imot, men som man i valgkampen bare var litt imot. Og ikke minst arveavgiften, som man var imot, men etterpå fant man ut at man ikke skulle være imot allikevel.

Det stopper ikke her. Selv om opposisjonen har budsjettert med kraftig urealistiske effektiviseringstiltak, noe som også for øvrig er opposisjonens privilegium, er man imot regjeringens tiltak for avbyråkratisering. De er imot ABE-reformen, de var imot kemner-reformen, og de har vært imot en rekke andre konkrete tiltak fra regjeringen som faktisk kunne ha utgjort en forskjell.

Så lenge hovedgrepet til vårt største opposisjonsparti er å reversere alt regjeringen gjør, tror jeg de vil slite med å reversere fallet på meningsmålingene. For det folk ønsker, er politiske løsninger – andre måter å gjøre ting på.

Selv om opposisjonen ser ut til å mangle nye politiske løsninger, mangler de som nevnt ikke penger. I Norge har vi en slags skattekonkurranse som ikke ligner på den type skattekonkurranse vi er vant til å se i utlandet: Arbeiderpartiet vil øke skattene med 5 mrd. kr, Senterpartiet med 6 mrd. kr, SV med 22 mrd. kr, og de som vinner denne konkurransen, er MDG, som vil øke skattene med hele 45 mrd. kr. Da er det fristende å avslutte innlegget mitt med å sitere en tidligere britisk statsminister, Margaret Thatcher: Problemet med sosialisme er at du til slutt går tom for andres penger.

Kjersti Toppe (Sp) [16:38:19]: Da helsedirektøren heldt sin årstale for 2017, drog han fram ungt utanforskap som den største helseutfordringa for samfunnet. Han snakka ikkje om «pakkeforløp» eller dyre legemiddel, han snakka om ungt utanforskap. For trass i at ungdom som gruppe aldri har hatt det materielt betre, ser vi aukande utanforskap. Det ser vi på fråfallstala, på uføretala og på tala over sjølvrapporterte psykiske plager og lidingar. Tre av ti unge fullfører ikkje vidaregåande skule, og meir enn ein av ti fell utanfor både skule og arbeidsliv. Nær 100 000 under 30 år står i dag utanfor arbeid og utdanning, og over halvparten av desse manglar fullført vidaregåande opplæring. Trenden fortset òg for dei som er mellom 30 og 40 år.

Som folkevalde sviktar vi når vi ikkje maktar å gi folk som har nedsett arbeidsevne, tilrettelagt arbeid. Altfor mange får ikkje kjenna på at samfunnet har bruk for dei. Dermed mister ungdom gleda, inspirasjonen og håpet. Dette vil Senterpartiet endra på i sitt alternative budsjett for ei ny politisk retning for Noreg.

I Grunnlova slår ein fast i § 110 at «dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg, har rett til stønad frå det offentlege.» Men sånn er det ikkje. Definisjonen på «eit arbeidsført menneske» er snevra inn. Dei som for få år sidan kunne gjera ein jobb med arbeidsevna si, vert no marginaliserte og endar i beste fall på Navs tiltaksprogram. Fri arbeidsinnvandring frå EØS-området, der arbeidsløysa er skyhøg og lønningane låge, har bidratt til å gjera arbeidslivet vårt meir brutalt. Det aukar utanforskapet i samfunnet. Senterpartiet vil ha regulert arbeidsinnvandring, der den som søkjer arbeid, må ha tilbod om fast jobb med norske løns- og arbeidsvilkår.

Medbestemmelsesbarometeret 2016 frå Høgskulen i Oslo og Akershus viste at arbeidslivet vårt bevega seg i ei autoritær retning. Påverknaden på eigen arbeidssituasjon og på styring og organisering av verksemda er aller minst i staten og hos utanlandske eigarar. Barometeret viste òg at tilsette innan pleie og omsorg og i helsevesenet har langt mindre påverknad på organisering av arbeidet enn i alle andre bransjar. Senterpartiet føreslår difor ein tillitsreform i staten og i dei kommunale offentlege tenestene for mindre byråkrati, meir medråderett og meir ansvar i førstelinjetenesta.

Forskjellane i Noreg har auka, og det har vorte fleire fattige barn. Stortinget har gjennom år late vera å styrkja barnetrygda, eit tiltak vi veit bidrar til utjamning mellom barnefamiliar og andre familiar. Senterpartiet prioriterer dette i sitt alternative budsjett. I vårt budsjett står vi opp for ein fordelingspolitikk på fleire felt, for å sikra både økonomisk og geografisk utjamning, rettferdig fordeling mellom landsdelar, mellom samfunnsgrupper og mellom generasjonar. Vi veit at sosial naud og fattigdom ofte går i arv, og at det er avgjerande for både samfunnsutviklinga, berekrafta og produktiviteten i samfunnet at vi held fram med å vera eit samfunn med små økonomiske forskjellar.

Eit sterkt velferdssamfunn kan berre skapast saman med innbyggjarane. Det må byggjast på medborgarskap og tillit til at folk vil ta ansvar og delta aktivt i fellesskapet, ikkje berre gjennom offentlege ordningar, men ved å stilla opp og utgjera ein forskjell for kvarandre i det daglege.

Samfunnet står overfor store og krevjande omsorgsutfordringar dei neste ti åra, og skal vi tryggja velferdsstaten, må vi inkludera, respektera og ta på alvor innsatsen frå pårørande, frivillige og ideelle organisasjonar. Sjeldan har vi sett eit forslag til statsbudsjett som så systematisk kuttar støtta til frivillige lag og organisasjonar. Noko er retta opp, men utviklinga er bekymringsfull. På felt etter felt ser vi at frivillig innsats ikkje vert respektert. I Senterpartiets alternative budsjett prioriterer vi frivillige lag og organisasjonar for å sikra eit berekraftig velferdssamfunn for framtida.

Åsunn Lyngedal (A) [16:43:45]: De neste årene skal vi løse større oppgaver med mindre penger. Da er det viktigere enn noen gang å bruke fellesskapets penger riktig. Lave arbeidsledighetstall ser ut til å gjøre at regjeringen overser en av de viktigste utfordringene vi står overfor, nemlig at stadig færre av oss deltar i arbeidslivet. Hva betyr det for det økonomiske handlingsrommet?

Med en like stor andel av de voksne i arbeid i Norge i tredje kvartal 2017 som vi hadde i tredje kvartal 2013 – for fire år siden – ville vi hatt 73 000 flere sysselsatte i Norge i dag. Bare skatteinntektene fra disse 73 000 ville gitt Norge en inntekt på 7 mrd. kr. Hvis de 73 000 i tillegg er avhengig av offentlige stønader for å leve, blir tapet til samfunnet enda større. Det er et årlig tap – 7 mrd. kr.

Regjeringen har et fast svar på fallende sysselsettingsandel. Kutt i formuesskatten til de rikeste – det skal få flere i jobb. Og de bruker 3 mrd. kr på det, også i dette budsjettet.

Regjeringen sverger til dynamiske effekter av skattelette. Enkelt sagt mener de at de som får skattekutt, skal investere i nye jobber, og flere skal jobbe mer. Finansdepartementet skrev i skatteproposisjonen i 2015:

«Det er ikke grunnlag for å budsjettere med dynamiske effekter i 2015 av forslagene til skatteendringer.»

I nasjonalbudsjettet 2015 skriver regjeringen selv:

«Siden kapitalmarkedene i Norge i det store og hele fungerer godt, vil formuesskatten antagelig først og fremst påvirke sparingen.»

Skattekutt er et svært kostbart og lite effektivt tiltak for økt sysselsetting, men det ser ut til å være vanskelig for Høyre og Fremskrittspartiet å komme ut av sporet.

Arbeiderpartiet vet at vi i Norge er blitt rike på alles arbeid. Vi vil ikke være med på de formuesskattekuttene, for det vi vet om dem, er nemlig at de øker forskjellene i samfunnet vårt. De små forskjellene vi har i Norge, har vært sikret av en aktiv utjamningspolitikk.

Hvis vi skal få flere i jobb og stanse utviklingen mot økte forskjeller, må vi bruke milliardene klokt. Vi må kvalifisere framtidens arbeidstakere til framtidens arbeidsplasser.

Derfor har Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett sikret:

Tidlig innsats, som allerede skal starte i barnehagen. Vi vil derfor fullfinansiere en kompetanseheving i barnehagen som sikrer at halvparten av de ansatte har pedagogisk utdanning.

Vi finansierer tidlig innsats i grunnskolen og vil gi en lese-, skrive- og regnegaranti. Vi bruker 300 mill. kr på nye lærere i budsjettet vårt for 2018.

De 15 000 ungdommene som hvert år ikke fullfører videregående skole, er en utfordring for Norge og for den enkelte. Vi må sikre at vi kommer ut av dagens situasjon der hver tredje elev på yrkesfag slutter før de får et fag- eller svennebrev. Derfor vil Arbeiderpartiet, i tillegg til det jeg har nevnt om tidlig innsats, bruke en milliard på å styrke yrkesfagene. Utstyret elevene undervises i, må være oppdatert, og de må være garantert en lærlingplass. Det er umulig å forstå at regjeringen kan lage et fireårig skoleløp og akseptere at de ikke kan tilby de siste to årene.

Arbeiderpartiet vil ha 3 000 flere studieplasser og 2 000 flere arbeidsmarkedstiltaksplasser.

For Nordland, som for mange fylker som ligger et stykke fra Oslo, er det avgjørende at vi får bygd ut bredbånd også der markedet ikke finner det lønnsomt. Arbeiderpartiet skal derfor bruke en halv milliard kroner på det.

Vi har en rik kyst, og Arbeiderpartiet vil prioritere muligheten til å investere i fiskerihavner. Vi satser 150 mill. kr mer enn regjeringen på det i 2018.

Vi satser på CO₂-fangst og -lagring, og vi styrker Enova. Vi vil styrke mineralnæringen, og satse på leting etter mineraler, fordi vi vet at verdiskapning skjer i tilknytning til naturressursene.

Vi går imot den planlagte økningen som regjeringen har foreslått i CO₂-avgift på LNG, fordi vi mener det vil svekke industrien langs kysten vår. Arbeiderpartiet har de løsningene som vil sikre oss i framtiden.

Mudassar Kapur (H) [16:48:46]: Det har vært en spennende debatt så langt, og kvelden er fortsatt ung, så jeg skal ikke prøve å oppsummere, men komme med en liten refleksjon så langt.

En av årsakene til Arbeiderpartiets kollaps ved høstens valg var at velgerne ikke kjente seg igjen i elendighetsbeskrivelsen av Norge, og derfor heller ikke ønsket Arbeiderpartiets alternativer. Jeg merker meg at Arbeiderpartiet allikevel gjennom dagen – så langt – har fortsatt sin høytlesning av egne valgkampbrosjyrer fra tidligere i høst.

Jeg må minne Arbeiderpartiet om at vi er et land med store muligheter og små forskjeller. Mange deltar i arbeidslivet i storsamfunnet. Vi har store naturressurser, en kompetent arbeidsstyrke og solide statsfinanser. Velstanden er jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Finanspolitikken har de siste årene vært brukt aktivt for å motvirke arbeidsledighet. Sammen med lave renter og en markert bedret konkurranseevne har en målrettet finanspolitikk bidratt til at veksten nå er på vei opp, og ledigheten på vei ned, også på Sør- og Vestlandet, og oppsvinget for norsk økonomi har kommet raskere enn ventet.

Jeg er glad for at Norge har en regjering som ser viktigheten av en skikkelig storbysatsing. Storbyene er Norge i miniatyr. I 2030 vil Oslo ha over 800 000 innbyggere. Vi vet at utdanning er en av de viktigste faktorene for både integrering og sosial mobilitet. Derfor er regjeringens satsing på ekstra midler til tidlig innsats i skolen, gratis kjernetid i barnehage for familier med lave inntekter, igangsetting av ny Oslo sør-satsing – som vi sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre har fått forsterket ytterligere – og forsterkninger av Groruddals-satsingen helt avgjørende.

La meg få utdype akkurat dette feltet noe mer: Jeg har fulgt med på Arbeiderpartiets kritikk av områdesatsingene. Det har vært mye kritikk og lite politikk. Uansett hva som er utfordringen, er Arbeiderpartiets svar å bevilge enda mer penger. Samtidig savner vi de konkrete løsningene og en debatt om hvordan vi kan få mest mulig igjen for pengebruken. Hvordan får vi flere i arbeid, og hvordan kan vi få flere til å fullføre skolen og flere til å lære seg norsk? Jeg opplever at Arbeiderpartiet kun ønsker å bevilge seg ut av utfordringene, og hvis man ikke har noen klare planer for bevilgningen, blir den for ren symbolpolitikk å regne – på en måte en form for politisk latskap.

I storsamfunnet skal det være plass til alle. Det skal være plass til dem som søker jobb, og til dem som vil skape sin egen. Nettopp derfor er en lavere selskapsskatt, fjerning av maskinskatten og satsing på innovasjon, gründerskap og nye arbeidsplasser viktig. Det skal være plass til dem som har flyttet til byen for å studere, men har hjertet sitt i hjembygda. Det skal være plass til flyktningfamilien som gjennom hardt arbeid flytter ut av sin sosiale bolig og inn i sin egen. Nettopp derfor er regjeringens satsing på sosial boligpolitikk, tilrettelegging for bygging av flere boliger og studentboliger og oppfølging av viktige kollektiv- og infrastruktursatsinger viktig.

Samtidig har vi et arbeiderparti som i praksis er imot flere viktige grep for å modernisere og reformere Norge i nødvendig retning. Partiet vingler videre i skattepolitikken når de prøver å være både for og mot skattelette på samme tid. Nå vil de beholde skattelettelser de tidligere har vært mot og kalt usosiale. Det ønsker jeg velkommen, og jeg velger å ta det som et tegn på at Arbeiderpartiet endelig har innsett at Høyre alltid har hatt rett i at lavere skatter kan gi mer velferd.

Rigmor Aasrud (A) [16:53:21]: Jeg registrerer at representanten Kapur har brukt tid på å lese valgkampbrosjyrene til Arbeiderpartiet. Det har han sikkert godt av. Men jeg har faktisk brukt tid på å lese innstillingen som vi har til behandling her i dag. I den sier regjeringspartiene at en god og forutsigbar kommuneøkonomi er viktig for at kommuner og fylkeskommuner skal ivareta sine oppgaver. De samme representantene sier at også regjeringens forslag til budsjett for 2018 vil legge til rette for at kommunesektoren kan tilby flere og bedre tjenester. Regjeringspartiene legger med det et umulig ansvar på alle kommunestyremedlemmene rundt omkring i landet som i disse dager strever med å kutte nok i tilbudene, og ikke fordi tilbudene er for gode, eller at det er mer kapasitet enn det som etterspørres. Det er heller ikke kommunal løssluppenhet som gjør det nødvendig å kutte – nei, kommunene får i realiteten mindre å rutte med til neste år. Realveksten spises opp av lønns- og prisveksten, og det blir flere som trenger tjenester fra det offentlige.

I tillegg bruker regjeringen å smøre det de kaller en kommunereform, ved å ta penger fra de andre kommunene sånn at det skal være penger til gulrøtter til dem som slår seg sammen.

For alle oss som var ute i valgkampen, ble det synliggjort at vi hadde behov for flere og bedre tjenester. Vi har møtt brukere, pårørende og ansatte. Vi har lært og lyttet. I Arbeiderpartiet omsetter vi den lærdommen gjennom det vi prioriterer i budsjettene. Vi har erfart at det er utfordringer som må løses, at det er mye ugjort i eldreomsorgen, at skolehelsetjenesten ikke er bra nok, og at vi har en demensomsorg som ikke er tilstrekkelig. Vi har sett at det er mye ugjort når det gjelder mobbing, og vi har sett at både barnehage og skole trenger et løft. Derfor har vi prioritert mer enn 2 mrd. kr til kommunene, og fylkeskommunene vil få 1 mrd. kr mer fra oss enn det som regjeringen foreslår i sitt budsjett. I tillegg kommer det en del satsinger som vil komme kommunesektoren til gode utover det som ligger i rammene. Da kan vi få nettopp det regjeringspartiene skriver i sine merknader – flere og bedre tjenester.

Det er nødvendig at også offentlig sektor bidrar til å jobbe på nye måter. Norge må være best i verden på å ta i bruk ny teknologi og nye digitale løsninger. Mye er gjort, men mye gjenstår. Innsatsen som synliggjøres av regjeringen på det området, er omtrent det halve av det Stoltenberg-regjeringen la opp til i 2013.

Skal innbyggere bruke digitale løsninger for f.eks. å følge opp ungene sine på skolen, ja da må tilgangen på bredbånd bli bedre. Digitale skiller forsterkes av geografi, og det kan vi gjøre noe med, men da trengs det penger til infrastruktur. Regjeringens satsing på bredbånd står i skarp kontrast til målene om å være ledende i verden.

Omstilling krever trygge ansatte. Den norske modellen har gitt oss et arbeidsliv der ansattes kompetanse har bidratt til mange nye løsninger til beste for innbyggere – og i tillegg gitt oss høy produktivitet. Men offentlig sektor har utviklet seg sånn at måling og kontroll har fått en altfor stor plass. Arbeiderpartiet mener vi må legge mer vekt på de ansattes kunnskap og kompetanse. Det må legges mer vekt på samfunnsnytte og resultater. Vi foreslår en tillitsreform, der fagfolk får større frihet til å foreta vurderinger av hvordan oppgaver skal løses.

Den norske modellen er skreddersydd for sånn tenkning, og her må regjeringen sørge for at trepartssamarbeidet er nettopp det, et samarbeid. Altfor ofte hører vi at man er innkalt til møter hos statsråden og får beskjed om hvordan ting skal være, eller man får lov til å komme med et høringssvar. Da sløser man med ressursene. Et reelt trepartssamarbeid krever mer, og det gir bedre resultater.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [16:58:27]: Da står vi her igjen. Ett år er gått og et nytt skal planlegges. Regjeringen har igjen presentert et bærekraftig budsjett, som fokuserer på økonomisk vekst, på flere i arbeid og på velferdssamfunnet – vårt velferdssamfunn, som er noe helt unikt.

«Til lags åt alle kan ingen gjera», sa Ivar Aasen. I en budsjettprosess med stramme prioriteringer stemmer nok det ganske bra. Men for helsefeltets del kan det se ut som om regjeringen har klart å prioritere bredt og har husket de fleste. Vi lytter til innspill som kommer, og vi gjør tjenestene bedre på områder de kan bli bedre på.

Regjeringen vil skape pasientenes helsetjeneste. Det betyr at hvis du er pasient, skal du være trygg på at ingen beslutninger om deg tas uten deg. For å oppnå dette må kommunene lykkes med å skape koordinerte og helhetlige pasientforløp, mer forebygging og tidlig innsats og gi flere tjenester nær der brukerne bor.

Tilgjengeligheten økes, kapasiteten økes, og kvaliteten i helse- og omsorgssektoren økes. Sykehusene styrkes, noe som betyr raskere behandling og kortere ventetider. Rusfeltet tenkes også på i år, gjennom videreføring av opptrappingsplanen. Primærhelsetjenesten videreutvikles – bl.a. gjennom oppstart av en pilot på primærteam og oppfølgingsteam.

Statlig finansiering av helse- og omsorgstjenestene lever i beste velgående i de seks kommunene som deltar, og jeg kan ikke la være å si at det fryder mitt FrP-hjerte å høre alle de positive tilbakemeldingene vi får fra ansatte, fra ledere, fra pårørende og ikke minst fra pasienter og brukere selv.

Vi vet godt at mange her i salen er motstandere av at staten skal overta finansieringsansvaret for eldreomsorgen i kommunene, muligens i en slags frykt for at private skal komme på banen med tilbud til eldre og pleietrengende som er bedre, eller annerledes, enn dem som eksisterer i dag. Men hva er de egentlig motstandere av? For Fremskrittspartiet er det like naturlig at på samme måte som foreldre kan velge hvilken barnehage barna deres skal gå i, skal de eldre selv, eller deres pårørende, bestemme hvor de skal tilbringe sin alderdom, eller hvem de skal motta pleietjenester fra. Det er ingen logikk i at det skal innføres begrensninger på å la folk få velge selv, bare fordi de blir eldre eller får behov for omsorgstjenester.

Regjeringens satsing på demens videreføres i 2018 gjennom 350 flere dagaktivitetsplasser for personer med demens og tilskuddsmidler til dagaktivitetstilbud.

Hele 3 mrd. kr legger til rette for bygging av nye sykehjemsplasser og for rehabilitering av gamle.

Igjen legger vi til rette for at alle de flotte menneskene som hver dag jobber i kommunenes helse- og omsorgstjenester, skal få mulighet til å øke sin kompetanse. 1,5 mrd. kr vil gi ganske mange en ønsket og nødvendig etter- og videreutdanning.

Jeg mener at forebygging og folkehelse er spesielt viktig for framtiden. Å jobbe forebyggende i stedet for alltid å måtte behandle, samtidig som det bygges opp gode folkehelsetiltak for hele befolkningen, vil gi en vinn-vinn-situasjon for oss alle og for samfunnet.

Det som også gleder mitt hjerte, er at vi satser så massivt på våre barn og unge gjennom styrking av helsestasjonene og skolehelsetjenesten med flere helsesøstre og psykologer, at det nå er lagt fram en strategisk plan for psykisk helse som skal munne ut i en handlingsplan, og ikke minst at flere tiltak settes inn mot mobbing, og at vold og overgrep helt tydelig er satt på dagsordenen gjennom en egen plan.

Innsatsen på rus- og psykisk helse-feltet er en prioritert oppgave for meg og for Fremskrittspartiet.

Jeg gleder meg til å ta fatt på 2018.

Helge Orten (H) [17:03:02]: De siste fire årene har det blitt gjennomført et historisk samferdselsløft. I fem budsjetter og i en ambisiøs nasjonal transportplan for perioden 2018–2029 har regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre vist både vilje og evne til å bygge landet. Samferdselsbudsjettet er i 2018 over 60 pst. høyere enn det var i 2013. Når representanten Giske hevder at regjeringa har svidd av 1 000 mrd. kr i oljepenger, for så vidt tilnærmet det samme beløp som Arbeiderpartiet selv har foreslått, er dette noe av det vi har satset på: å bygge infrastruktur og gjøre hverdagen til folk tryggere og bedre og sørge for at folk kommer seg til og fra arbeid og andre aktiviteter raskt og miljøvennlig. Etter min mening er dette en god investering, som bidrar til økt verdiskaping og flere arbeidsplasser.

Vi prioriterer det viktigste først. Derfor er nivået på vedlikehold og fornying på vei og bane løftet betydelig under denne regjeringa, og etter flere tiår med forfall ser vi nå en klar bedring. Det er det grunn til å glede seg over, selv om vi fremdeles har et stykke vei å gå.

Samfunnet blir stadig mer digitalisert. Det betyr at kravet til bredbånd og et godt mobilnett blir stadig viktigere. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og Senterpartiet velger å snakke om en liten del av bredbåndssatsingen når de kritiserer regjeringa. I Norge har vi valgt å la utbyggingen av bredbånd i hovedsak skje på kommersielle vilkår. Det har vært en suksess. I 2016 ble det investert mer enn 10 mrd. kr i ekomnettet, og Norge er i verdenstoppen på bredbånds- og mobildekning. Det er et konkurransefortrinn vi må videreføre ved fortsatt å legge til rette for utbygging, bidra til lave kostnader, f.eks. gjennom en effektiv graveforskrift, og ha en målrettet tilskuddsordning i områder som ikke er kommersielt interessante. Jeg tror med fordel både Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan prøve å se helheten i bredbåndsutbyggingen før de tegner opp sitt krisebilde.

Norge har forpliktet seg til å gjennomføre betydelige kutt i klimagassutslipp. En stor del av disse kuttene må komme i transportsektoren, og vi er godt i gang. Flere av tiltakene i budsjettet for 2018 vil bidra til å redusere klimagassutslippene ytterligere. I statsbudsjettet for 2018 fortsetter vi satsingen på jernbane, kollektiv, gange og sykkel, og særlig da i byområdene. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det en betydelig vekst i antall kollektivreiser fra 2015 til 2016.

Positive tilskudds- og avgiftsordninger som premierer lav- og nullutslippsløsninger, har gjort Norge til et foregangsland i innfasingen av ny miljøteknologi. Elbilsatsingen er et godt eksempel på det. Innenfor maritim sektor blir det utviklet ny teknologi i form av batteri- og hydrogenelektriske løsninger for båt og ferge, godt hjulpet av offentlige innkjøpsordninger og støtte til tilrettelegging fra Enova. Innen 2020 vil sannsynligvis ca. 50 fergesamband kunne ha nullutslippsløsninger.

Det er god grunn til å være teknologioptimist. Vi løser ikke miljøutfordringene ved å begrense folks mobilitet, slik enkelte partier på venstresida synes å tro, men ved å utvikle ny teknologi. Det både reduserer utslippene og skaper nye norske arbeidsplasser.

I vår vedtok vi Nasjonal transportplan 2018–2029. Statsbudsjettet for 2018 er første året i denne planen, og det legges opp til en vekst i samferdselsbudsjettet på godt over 4 mrd. kr. Opptrappingen som var bebudet i Nasjonal transportplan, er godt i gang, og det er viktig at dette har høy prioritet allerede i 2018-budsjettet. Vi har altså startet gjennomføringen.

I behandlingen av Nasjonal transportplan var det flere gode ønsker om framskynding av prosjekter på både vei og bane. For eksempel var Arbeiderpartiet tydelige på at de ville framskynde 27 store veiprosjekter til over 50 mrd. kr ved kun å sette av 5 mrd. kr. Det er helt urealistisk. Jeg hadde da forventet at Arbeiderpartiet ville forsøke å følge opp løftene fra i vår. Men nei, til tross for skatte- og avgiftsøkninger på over 8 mrd. kr i Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2018 er det altså ikke satt av en ekstra krone til vei. Jeg opplevde at representanten Gahr Støre i stor grad avlyste veiløfter i sin replikkveksling med representanten Helleland tidligere i dag.

I forrige stortingsperiode gjennomførte vi mange reformer nettopp for å legge til rette for lavere kostnader, raskere utbygging og et bedre tilbud til de reisende. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV stemte imot. Nå begynner vi å se resultater av reformene. Nye Veier rapporterer om at de kan bygge sin portefølje både raskere og rimeligere. Statens vegvesen er i omstilling og gjennomfører tiltak for å effektivisere driften og redusere kostnadene. Jernbanereformen gir en klarere ansvarsfordeling og rendyrker Bane NOR som en utbyggingsaktør, samtidig som strekninger vil bli fortløpende konkurranseutsatt. Dette vil gi mer vei og bane for pengene framover.

Vi er i ferd med å gå inn i en ny epoke, der ny teknologi vil endre samferdselssektoren, skape et bedre tilbud for de reisende og bidra til en mer miljøvennlig transport. Nasjonal transportplan og statsbudsjettet for 2018 er nok et steg på veien til en mer moderne og bærekraftig transportsektor.

Else-May Botten (A) [17:08:22]: Vi som er stortingsrepresentanter nå, er utrolig heldige. Vi har på mange måter overtatt roret på et norskregistrert fellesskip som er godt rigget og bra lastet, men som for tiden er ute og seiler i noe usikkert farvann. Det er lett å navigere feil, fordi vi over mange tiår har hatt det så godt at det er lett å bli litt smånaiv og ikke ta faresignalene på alvor når de dukker opp – og kanskje ikke før det er for sent. Vi skal gjennom omstillinger som berører oss på mange områder samtidig. Da er det ikke nok å se på farene eller bare å snakke om dem, man må kunne seile skuta trygt i havn.

Havet har gjennom tusenvis av år gitt oss enorme muligheter. Fram til nå har vi på mange måter greid å ligge et hestehode foran i teknologiutviklingen innenfor havnæringene. Vi har også greid å bygge opp samarbeidet i hele verdikjeden, og nå på tvers av ulike næringer. Dette har styrket norsk konkurransekraft.

Presidenten har sikkert ikke Parisavtalen fremst i pannebrasken hele tiden, det har heller ikke jeg. Men gode kollega, det er nå vi har sjansen til å redde jorda fra global oppvarming, og det er nå vi sitter med det ansvaret. Vi har ingen angrefrist. Arbeiderpartiet mener at oppgavene Norge nå skal løse, gir oss muligheter til både industriutvikling og nye arbeidsplasser i hele landet. Men det er avhengig av politisk mot og framtidsrettede, tøffe prioriteringer.

Hele verden jobber nå for å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, men selv om alle land følger opp den internasjonale klimaavtalen, vil den globale middeltemperaturen stige med 2,7 grader. Det vil gi omfattende og ødeleggende konsekvenser for store deler av verdens befolkning. Det vil gi hyppigere flom, også her. Derfor har vi en offensiv satsing på forskning, forebyggende tiltak og håndtering av flom og ras. I Norge vil Vestlandet være spesielt utsatt. Da er det trist at regjeringen tar for lite ansvar når det gjelder flom- og skredsikring.

Vi ser nå at regjeringen ved å fjerne klimateknologifondet i Enova vil bidra til at vi får mindre forutsigbarhet når det gjelder utbetalingene der også. Det er beklagelig at vi har en regjering som nå skaper usikkerhet rundt CCS-prosjektene, der Norge kan ta på seg ledertrøya igjen. I Arbeiderpartiet vet vi at det haster med å ta grep. Målet er å nå 40 pst. utslippskutt innen 2030. Det er ambisiøst, og tiltak er helt nødvendig. Potensialet ligger i nullutslippsteknologien i veitransport, biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst og -lagring.

Enova er et viktig hjelpemiddel for å legge til rette for tiltak som bidrar til å redusere klimagassutslippene. Tydelige bestillinger og budsjett som hjelper, er derfor viktig, og er vårt svar på dette. Arbeiderpartiet har en politikk der storbyene går foran når det gjelder utslippskutt på klimatilpasning, og det vises i de byene vi nå styrer. Budsjettforslaget til regjeringen har mange mangler og svarte ikke på Norges utfordringer, men etter forliket ble det noe bedre – i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Regjeringen ville i sitt budsjettforslag også fjerne fritaket for CO₂-avgiften på LNG-skip framfor å opprettholde fritaket og bidra til at hjemmemarkedet vokser, og at vårt norske næringsliv kan posisjonere seg godt i et økende globalt marked.

I vårt alternative budsjett peker vi på fire områder der det er stort potensial for utslippskutt i Norge: nullutslippsteknologi i veitransporten, bærekraftig biodrivstoff, klimavennlig skipsfart og karbonfangst og -lagring. Arbeiderpartiet vil også satse mer på langsiktig forskning og utvikling av klimateknologi. Vårt mål er at norsk industri skal bli verdensledende på klimateknologi og med det skape nye kompetansearbeidsplasser i hele landet.

Det har vært en lang debatt, og enda lengre blir den. Men det er interessant å se – og ikke minst høre – at parlamentarisk leder i Høyre sier at det er til Høyre og regjeringens ære at det nå går bedre i næringslivet, og knytter det til oljeprisfallet som har vært. De har i hvert fall aldri tatt på seg skylden for oljeprisfallet, men når det går godt igjen, er det selvfølgelig regjeringens «skyld».

Til slutt vil jeg bare leke litt med tall. Høyre gikk ned til 25 pst. i valget, Fremskrittspartiet gikk ned til 15,2 pst. – greit å minne om, for det høres ikke sånn ut. De har mistet til sammen fem mandat, og jeg tror at selvtilliten ikke bør inhaleres for mye.

Margunn Ebbesen (H) [17:13:49]: Regjeringen har styrt Norge trygt gjennom en krevende tid. Nå peker pilene oppover, og det viser at regjeringens aktive finanspolitikk med midlertidige tiltakspakker de siste årene har virket etter hensikten. En økonomisk nedgangstid er snudd til en økonomisk oppgangstid, og dette har fått fotfeste over hele landet.

For å trygge velferden må det skapes flere lønnsomme arbeidsplasser som bidrar til Norges økonomi, og ikke bare arbeidsplasser som skal betales av AS Norge. Regjeringen har nå lagt fram et budsjett som legger grunnlag for økonomisk vekst, flere i jobb og et bærekraftig velferdssamfunn.

Den norske kronen er blitt markert svakere etter at oljeprisen falt. Det er en klar fordel for eksportbedrifter, for leverandører til oljevirksomheten og for andre bedrifter som møter konkurranse fra utlandet i det norske hjemmemarkedet. Tilpasning til bedret konkurranseevne tar tid, men turistvirksomhet og havbruk er gode eksempler på næringer som har hatt sterk vekst i omsetningen.

Morgendagens jobber skapes gjennom at det satses på kunnskap, på forskning og på innovasjon. Dette tar regjeringen på alvor. Satsingen på næringsrettet forskning som Brukerstyrt innovasjonsarena, FORNY2020 og SkatteFUNN-ordningen er økt med i overkant av 4,2 mrd. kr fra 2013. Innretningen av budsjettet med skattelettelser, satsing på infrastruktur, forskning og innovasjon støtter opp under vekst og omstilling.

Den beste indikatoren som viser bedring i økonomien, er at også arbeidsmarkedet er i bedring. Den registrerte ledigheten har falt hver eneste måned dette året. Tallene som ble presentert sist fredag, viser at andelen helt ledige har gått ned fra 2,8 pst. i november i fjor til 2,3 pst. i november i år, og sammenlignet med i fjor varsler langt færre bedrifter om permitteringer eller oppsigelser.

Regjeringen fortsetter gjennomføringen av skattereformen i tråd med enigheten i Stortinget. Selskapsskatten er redusert fra 28 pst. i 2013 til 23 pst. i 2018. I en undersøkelse som ble gjennomført av NHO, sa bedriftseiere at formuesskatten – den særnorske straffeskatten på norsk eierskap – er til hinder for at det skapes flere jobber. Regjeringen foreslår lettelser i formuesskatten, som vil styrke norsk privat eierskap og trygge norske arbeidsplasser.

Om noen er i tvil, lytter regjeringen til alle parter i næringslivet, også til LO og Fellesforbundet. Disse var tydelige på at maskinskatten måtte fjernes. «Å kreve skatt på maskiner setter Norges arbeidsplasser i fare», sa leder Jørn Eggum i Fellesforbundet. Jeg er derfor glad for at også samarbeidspartiene var enig i at denne skatten skal fases ut. Dette er viktig for at norske arbeidsplasser skal henge med i utviklingen.

For den teknologiske utviklingen går lynraskt. Vi lever i robotenes tidsalder. Vi hører alle om digitalisering, automatisering og 3D. Enhver bedrift som ønsker å henge med i utviklingen og har ambisjoner om å konkurrere på verdensmarkedet, må være i tet teknologisk. At norske industribedrifter som konkurrer ute, skal ilegges en ekstra maskinskatt når de anskaffer seg nytt utstyr og nye maskiner, blir da helt absurd. Vi skryter med rette av de norske produksjonsarbeiderne – operatørene. De er anerkjent som verdens beste.

Men for at vi skal kunne klare å hevde oss i den globale konkurransen, må de samme arbeiderne få tilgang til den nyeste og beste teknologien. Dette må da skje uten at man skal betale en særnorsk maskinskatt for at bedriftene skal satse på sine ansatte og sin bedrift. Dette retter nå regjeringen og samarbeidspartiene opp i ved å fase ut maskinskatten.

Regjeringen fortsetter sine prioriteringer av vekstfremmende lettelser i skatter og avgifter, styrking av samferdsel og satsing på forskning og innovasjon i statsbudsjettet for 2018. Dette er avgjørende for å gi næringslivet de beste vilkår, slik at nye arbeidsplasser kan skapes, og eksisterende arbeidsplasser sikres.

Siden jeg har litt tid igjen, ønsker jeg å gi en liten kommentar til forrige innlegg, som viste til hvordan meningsmålingene har gått. Hvis de samme representanter hadde sett på Arbeiderpartiets oppslutning her i salen om dagens meningsmåling hadde vært lagt til grunn, tror jeg den også hadde vært vesentlig lavere.

Atle Simonsen (FrP) [17:18:44]: Til tross for en vanskelig periode med det største oljeprisfallet på 30 år, den største migrasjonskrisen siden annen verdenskrig og en stadig mer urolig og uoversiktlig verden har Fremskrittspartiet vært med på å styre landet trygt mot ny optimisme. I samme debatt for ett år siden var Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre bekymret og meldte om uro. Han meldte om at arbeidsledigheten økte, klimagassutslippene gikk opp, det var færre sysselsatte, og Nav i Rogaland meldte om den høyeste ledigheten noensinne.

Siden den gang har klimagassutslippene gått ned, arbeidsledigheten har falt ti måneder på rad, antall sysselsatte har gått opp, og Nav i Rogaland har hatt en nedgang i arbeidsledigheten på hele 32 pst. og også nedgang i ungdomsledigheten.

Jeg lurer veldig på hvordan Arbeiderpartiets leder synes dette egentlig går. Med en sånn situasjon var det nok flere enn meg som dristet seg til å tro at Jonas Gahr Støre skulle være mindre bekymret i år og heller kanskje komme med en tommel opp til regjeringen for å ha styrt landet godt gjennom en krevende tid, for dette har ikke kommet av seg selv.

Det kommer på grunn av at vi bygger landet med betydelig satsing på vei og annen infrastruktur, en økning på enorme 50 pst. fra 2013, over 20 mrd. kr i lavere skatter og avgifter, som setter næringslivet i stand til å skape jobber, økt satsing på forskning for å rigge oss for framtiden og investeringer i politi og trygghet i en urolig tid.

Regjeringens politikk har virket. Veksten i norsk økonomi er på vei opp, ledigheten går ned, og det skapes flere jobber.

Jeg er glad for at vi har fått på plass et godt budsjett for 2018, og er spesielt glad for at vi i avtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre har prioritert midler til en utredning av klinisk masterstudium i medisin ved Universitetet i Stavanger, noe jeg personlig lovte velgerne i valgkampen.

I dag er det mange som har snakket om bærekraft. SVs representant Kaski skriver at stadig færre oljeselskaper betaler skatt – det er ikke veldig bærekraftig. Jeg kan berolige henne med at 130 mrd. kr inn i statskassen fra oljenæringen i aller høyeste grad er bærekraftig. Lite bærekraftig er utspillet fra AUF-leder Mani Hussaini i VG 21. november, der han mener at økt innvandring og mindre oljevirksomhet er veien videre for Arbeiderpartiet. Det er vanskelig å tenke seg en mindre bærekraftig kombinasjon. Da er det ikke at AUF mener dette som bekymrer meg, men at Arbeiderparti-leder Gahr Støre i intervjuet omtaler det som kloke tanker. For selv om arbeidsledigheten går ned, er det fremdeles høy ledighet flere plasser, spesielt i Stavanger, Sandnes og Sola, som er typiske oljekommuner i mitt fylke.

Konserntillitsvalgt i Statoil sa tidligere i høst at 100 000 kan miste jobben dersom det ikke gis tilgang til nye arealer. Da vil det vi har gjennomgått til nå, framstå som en mild bris i forhold til hva vi har i vente. Derfor vil nye letearealer for olje og gass være viktig for vår framtidige bærekraft.

Det internasjonale energibyrået var i Oslo denne uken for å spå verdens energietterspørsel og hvordan den vil se ut framover. Etterspørselen etter både olje og gass vil øke framover. De skriver i den ferske IEA-vurderingen av den norske energipolitikken at Norge bør fortsette sin politikk med å utvikle olje- og gassressursene både fordi olje- og gassektoren betyr mye økonomisk, og det produseres med relativt lave utslipp, og den er viktig for Europas forsyningssikkerhet. På spørsmålet om Norge fortsatt skal være en olje- og gassnasjon, tror jeg vi kan si som Jon Almaas gjør hver tirsdag: Vi legger’n død.

Mange spør seg. Hva skal man leve av etter oljen? Sannheten er nok at dersom vi i denne salen hadde hatt svaret på det, hadde vi sannsynligvis drevet med noe annet. Vi som politikere må legge forholdene til rette for at bedrifter og enkeltpersoner kan være de som driver verden framover. Det gjør vi bl.a. med lavere skatter og avgifter for bedrifter og for familier.

En vanlig familie har fått 10 000 kr mindre i årlig skatt med denne regjeringen. Arbeiderpartiet har flere ganger kalt dette for forskjellige versjoner av småpenger eller lommerusk. Da kan man jo begynne å lure på hva som er normale inntekter i Arbeiderpartiet, når man mener at 10 000 kr er småpenger.

Arbeiderpartiet stemmer i dag for 15 mrd. kr av regjeringens skattelettelser og forlater dermed den tomme retorikken om at en krone mindre i skatt er en krone mindre til velferd. Det er nemlig feil. En krone mindre i skatt er ikke en krone mindre til velferd. Det er en krone mer til klær, til mat, til ferier og til fritidsaktiviteter for barnefamilier og andre – noe andre kanskje ville kalt velferd.

Karin Andersen (SV) [17:23:34]: Nå fikk vi igjen bekreftet at Fremskrittspartiet ikke tar klimautfordringene på alvor. Det er en av de største utfordringene vi har. Vi er nødt til å få et næringsliv som kan gi arbeidsplasser uten å ødelegge klimaet. Fremskrittspartiet var nå oppe og sa at det overhodet ikke var deres politikk. Det er greit å merke seg.

Det er viktig med et annet skatteopplegg enn det regjeringen har. Det er viktig med skattelette. SVs skatte- og avgiftsopplegg, som er beregnet av finansministeren – som sitter i salen – vil gi skattelette til alle familier med inntekt under 600 000 kr – til klær og mat og de tingene som representanten fra Fremskrittspartiet nå var oppe og snakket om. De familiene trenger kanskje disse pengene mer enn de familiene som Fremskrittspartiet har gitt skattelette, nemlig de aller rikeste.

Det er ingen regjering før denne som har hatt slike muligheter som man nå har. Og det skulle da bare mangle, når man bruker 125 mrd. kr mer i oljepenger, at det ikke ble litt mer veg og litt mer tog og noen flere politifolk og kanskje også litt mer til bredbånd landet rundt – det ble litt for lite av det – og litt til kommunene. Man kan ikke bruke alle de 125 milliardene til skattelette til de rikeste. 23 mrd. kr har man brukt til det jeg vil kalle vekstfiendtlige forskjeller, og det skal jeg forklare, for jeg begynner å bli ganske lei av denne debatten om de fattige ungene. Det er usant at vi ikke kan gjøre noe med fattigdommen, det er usant at vi ikke har råd, og det er usant at det vil skade økonomien og viljen til å bidra hvis vi gjør det. Hvis en får endene til å møtes, kan kreftene brukes til å ta vare på ungene, og hvis en er frisk nok, kan en skaffe seg kompetanse og kanskje få en jobb, men også der har regjeringen kuttet.

OECD la fram en rapport i 2014 som viste at hvis man reduserte de økonomiske ulikhetene i Norge, ville Norge få en økt vekst på 9 pst. Det er mye penger. OECD anbefaler også mer skatt til de rikeste og mindre økonomiske forskjeller. Så mindre fattigdom er altså mulig. Det spørs bare hva vi bruker pengene til. Bruker vi dem klokere enn regjeringen, får vi færre fattige og økonomisk vekst, og det må være bedre enn at noen som har mer enn nok fra før, blir rike og de vanskeligstilte får mindre.

Hvilke tiltak kan vi sette inn raskt? Da vil jeg nevne de tre b-ene: barnetrygden, barnetillegget og bostøtten. Barnetrygden har ikke økt siden 1997. Den vil redusere barnefattigdommen vesentlig, særlig hvis vi øker den mest for aleneforsørgere og familier med flere barn, slik SV har gjort, og også tette igjen det hullet der kommunene kan redusere sosialhjelpen for mottakere av barnetrygd. Der har vi også spurt finansministeren, som sier at over 300 mill. kr i året tas fra de fattigste barnefamiliene på denne måten. Er det noen som synes det er rart at det da blir flere fattige, og at de blir fattige?

Det andre er barnetillegget i uføretrygden. Der var representanten fra Fremskrittspartiet nettopp oppe og sa at han syntes at 10 000 kr var mye. Ja, hvor mye har dere tatt av barnetillegget fra dem med lavest uførepensjon og forsørgeransvar for barn? Opp mot 20 000 kr i året for folk som ikke kan få jobb. Det er så usosialt som det kan få blitt.

Bostøtten handler om å gi folk trygghet i eget hjem. Vi har blitt mange hundre tusen flere mennesker i dette landet, vi har blitt mange flere fattige, boutgiftene har økt enormt, og inntektene til familiene med lavest inntekt har stått stille. Og hva gjør regjeringen? Ingenting. Vi bruker altså mindre til bostøtte nå enn vi gjorde i 2009. Det er mange titusen færre som får bostøtte nå enn for ti år siden. Dette henger ikke på greip i det hele tatt, og det slår rett inn i tryggheten til de mest vanskeligstilte familiene. For det å vite at man har et sted å bo, er viktig, når man skal sette beina under seg og livet kanskje har gått litt i ball, og man ikke har jobb og ikke vet hvordan man skal forsørge seg framover.

Så pengene finnes. Regjeringen har vist at de vil bruke pengene på de aller rikeste, uten å kunne bevise med et fnugg at det engang blir arbeidsplasser av det. SV fordeler pengene til de mange som trenger dem, og ikke til de få som har mer enn nok.

Anniken Huitfeldt (A) [17:28:58]: På våren fikk Stortinget meldinga om veivalg i norsk utenrikspolitikk – den ble vedtatt. Her varslet regjeringa modige valg og klare prioriteringer. Ingen av de ambisjonene er i grunnen synlige i budsjettet for 2018. Det er ingen konkrete veivalg som tas i dette budsjettet. Samtidig vedtok vi viktige prinsipper for norsk bistand, om fattigdomsorientering samt forutsigbarhet for sivilsamfunnet. Heller ikke det er fulgt opp i regjeringas forslag. At utenriksministeren ikke forholder seg til vedtak som er fattet i Stortinget, synes jeg er et problem. Det er i realiteten svært lite folkevalgt kontroll over hvordan utviklingsbudsjettet fordeles. Samarbeidspartiene protesterer, men gjør i grunnen ikke noe grunnleggende med det.

Debatten om utvikling i år ble den samme som ved de foregående fem budsjetter. Kristelig Folkeparti og Venstre måtte forhandle opp bistandsprosenten, men de kom ikke i mål. Det hadde jeg nok forventet etter at Stortinget gjorde et prinsippvedtak om 1 pst. Det ble heller ikke fokusert på bistandens innhold.

Arbeiderpartiet mener at vi må gi bistand der vi kan gjøre en forskjell. Etter at president Trump ble valgt, er det spesielt på ett område: kvinners rettigheter generelt og kvinners seksuelle rettigheter spesielt. Der har regjeringa etter flere år med kutt kommet tilbake på 2013-nivå i dette budsjettet. Det er altså ingen bragd, det er en klar nedprioritering. Norge er ikke lenger i fremste rekke på dette området. Det er det land som Sverige, Danmark, Nederland og Belgia som er.

Trumps «gag rule» rammer ikke bare kvinners rettigheter til å ta abort i konfliktområder – der vet vi at det er mye større sjanse for voldtekt og seksualisert vold, og at kvinner som er i krise, kan bli tvunget til å bære fram barn de ikke ønsker seg, når slike bistandsprogrammer kuttes. Denne regelen innebærer ikke bare det, den innebærer også en munnkurv, den reduserer ytringsfriheten til organisasjoner som kjemper for selvbestemt abort. Gjør de det, kuttes støtten til deres andre prosjekter, enten det handler om fødselshjelp eller vaksiner. Hvor er Norges stemme? Dette handler om menneskerettigheter og er straff til organisasjoner som benytter seg av det frie ord.

I dag ser vi at mange fattige land utvikler seg gjennom bistand og handel, slik Norge og Europa utviklet seg etter krigen gjennom handelsavtaler og Marshallhjelpen. Nå ser vi at motstanden mot frihandel øker på både venstresiden og høyresiden i både Europa og USA. Viktige områder for Norge bør derfor være å støtte opp under arbeidstakerstandarder og å bidra til jevnere fordeling i de landene hvor vi gir bistand.

Arbeidet mot skatteparadiser bør også etter min mening være en hovedprioritet for Norge.

Landmaktplanen fikk dessverre ingen konsekvenser for forsvarsbudsjettet for 2018. Da har vi altså vedtatt to hele budsjetter i Stortinget uten at langtidsplanen har fått konsekvenser for landmakten, og det bryter jo med hele prinsippet om langtidsplanlegging i Forsvaret. Økte ambisjoner må følges opp i hvert eneste budsjett. Vi ønsker å styrke aktiviteten i Hæren og Heimevernet i dette budsjettet. Det burde etter min mening regjeringa vært med på. De skriver selv at det skal være aktivitetsøkning i Luftforsvaret og Sjøforsvaret, og det er bra, men de sier ingenting om aktivitetsøkning i Hæren. Det er ikke bra nok. Der har vi større ambisjoner. Dessverre fikk vi ikke flertall for det i dette budsjettet.

Terje Aasland (A) [17:33:19]: Det å sikre trygge, gode og framtidsrettede arbeidsplasser er helt grunnleggende for folks trygghet. Arbeid til alle er derfor ett av områdene som Arbeiderpartiet satser på i sitt alternative statsbudsjett. Og vi mener at politikken må legge til rette for langt mer kraftfull jobbskapervekst enn det som er tilfellet nå. For situasjonen er ganske krevende. Manglende jobbvekst de siste årene bekrefter egentlig veldig tydelig at regjeringen har ført en mislykket næringspolitikk. Vi foreslår derfor i vårt alternative statsbudsjett en storstilt satsing på 2,5 mrd. kr for å skape nye arbeidsplasser og for å få flere over fra trygd til jobb.

I vårt alternative statsbudsjett kan vi lese om at vi satser på havnæringene, miljøteknologi og nye næringer som bioøkonomi og helse- og velferdsteknologi. Vi legger flere hundre millioner på bordet for å utvikle næringslivet i distriktene. Vi vil starte en kompetansereform, og foreslår også 2 000 nye tiltaksplasser for å få folk inn i jobb. Vi foreslår en langt bedre opsjonsbeskatning enn den regjeringen foreslo, og som ble møtt med massiv kritikk. Vi vil også opprette et regionalt akseleratorprogram for å styrke kapitaltilgangen for vekstbedriftene. Ja, dette er bare noe.

Statsministeren sa på slutten av sitt innlegg her i dag at det er resultatene som teller. Ja, i næringspolitikken er det i hvert fall sånn at resultatene har uteblitt, og sånn sett tror jeg vi kan understreke at det som har vært ført de siste årene når det gjelder næringspolitikk, det å skape mer jobbvekst, er totalt mislykket. Omstilling har de siste fire årene vært et mantra uten særlig innhold fra regjeringen – et budskap anført av både statsminister og finansminister.

Omstillingen er ikke vellykket fordi den er svak. Retningen uteblir, og altfor mange står utenfor arbeidsmarkedet. Jobbskaperveksten er svak. Skal vi nå sysselsettingsnivået fra 2013 i 2019, kreves det at vi må etablere mer enn 50 000 flere jobber enn det regjeringen forventer for 2019. Med andre ord: Vi må føre en langt mer aktiv politikk for jobbskaping i hele landet. Ordet «omstilling» må derfor, i sterk kontrast til regjeringens passive tilnærming, fylles med innhold.

For å nevne noen områder fra vårt alternative budsjett: Vi satser langt mer enn regjeringen på miljøvennlig skipsfart. Nullutslippsferger er et stikkord. Det er bra klimapolitikk og avgjørende viktig for økt aktivitet i maritim næring og ikke minst ved verftene våre. Deler av den maritime klyngen er fortsatt i en svært krevende markedssituasjon, og vi mener at en langt sterkere satsing på fornyelse av fergeflåten nå er helt riktig.

En annen dimensjon er at vi over tid har hatt en systematisk satsing på klimavennlig skipsfart gjennom bruk av LNG. Norge har blitt ledende. Og helt fram til nå har vi vært det. Men derfor er det høyst beundringsverdig – eller undringsverdig – at regjeringen nå foreslår en endring i rammevilkårene ved å innføre full CO₂-avgift, noe som vil stanse teknologiutviklingen, vil øke utslippene fra norsk skipsfart og vil svekke konkurransedyktigheten til en samlet norsk maritim næring. Det er grunn til nå å tro at prosjektet vil bli stoppet. Skip som har LNG som framdrift, blir lagt til kai, mens eldre diesel- og oljeskip fyres opp. Forstå det den som kan. Vi foreslår derfor ikke en økning i CO₂-avgiften for dette, slik regjeringen foreslår.

Når det gjelder miljøteknologiordningen, er det et lavterskeltilbud for bedriftene til å satse på miljø- og klimateknologi. Vi foreslår 250 mill. kr mer enn regjeringens satsingsforslag der, nettopp fordi vi ønsker å bidra til at bedriftene og næringslivet skal kunne ta i bruk og videreutvikle både klima- og miljøteknologi som kan bringe oss inn i lavutslippssamfunnet.

Et annet område som er ganske vesentlig, er regjeringens kutt i bevilgningen til karbonfangst og -lagring. Det er svært uheldig, et galt signal, har skapt stor usikkerhet i industrien og drar oss i feil retning.

Svak jobbvekst må avløses og erstattes med at skaperkraften og mulighetene i større grad lykkes. Vi må derfor føre en langt mer aktiv næringspolitikk som bygger på de fantastiske mulighetene som vi har. Vi må bistå bedriftene og de gode ideene ved å være en god partner for næringslivet og de gode ideene. Vi må utvikle kompetanse og testarenaer. Vi må avlaste risiko og skape merverdier ut av de fantastiske naturressursene som er over hele landet. Ja, oppsummert er det helt nødvendig at regjeringens svake næringspolitikk, som ikke bidrar til god nok jobbskapervekst, avløses av en langt mer offensiv politikk for trygge, framtidsrettede arbeidsplasser.

Vetle Wang Soleim (H) [17:38:32]: Regjeringen har lagt fram et statsbudsjett som legger til rette for vekst i økonomien, at flere kommer seg i jobb, og et bærekraftig velferdssamfunn.

Vi har lagt bak oss en krevende tid, da det dramatiske fallet i oljeprisen ga store konsekvenser for norsk økonomi. I olje- og gassnæringen mistet flere titusener jobben, og for mange enkeltpersoner og familier er situasjonen fortsatt vanskelig, spesielt på Sør- og Vestlandet. Derfor legger regjeringen fortsatt opp til en målrettet innsats for dem som er utenfor arbeidslivet. Spesielt blant våre unge styrker vi nå oppfølgingen gjennom Nav og utvider ungdomsinnsatsen.

Næringslivet har måttet gå igjennom en kraftig omstilling de siste årene. Denne omstillingen vil måtte fortsette i årene som kommer. I en slik omstillingsperiode er det spesielt viktig at staten er en medspiller. Regjeringen gjennomfører derfor målrettede tiltakspakker rettet mot de utsatte delene av landet og vil fortsette å senke skattene for bedrifter og norske arbeidsplasser, slik at bedriftene selv kan beholde mer av sine egne opptjente penger. Vi skal ikke glemme at det ikke er Stortinget eller regjeringen som skaper arbeidsplasser i dette landet. Det er bedrifter, gründere og næringslivet som sørger for at de fleste av oss har en jobb å gå til – en jobb som i sin tur genererer inntekter til vårt felles velferdssamfunn. Vi som politikere har som oppgave å stå minst mulig i veien for dem som ønsker å skape og å få til noe. Hvis våre bedrifter får beholde mer av sine egne opptjente penger, er det mer igjen til å skape nye arbeidsplasser. Jeg er imot en politikk der vi tar inn mer fra bedriftene rundt om i landet, for så å dele det ut igjen fra et kontor i Oslo. Har man mål om å gjennomføre en aktiv sentraliseringspolitikk, er det å tappe næringslivet i distriktene for penger det beste man kan gjøre. En slik politikk støtter Høyre ikke.

I finansinnstillingen vil vi kunne lese i Arbeiderpartiets merknader på side 287:

«Satsingen på digitalisering er svært svak, vi har fått mer byråkrati, flere skjemaer og rapporter, og det har ikke vært gjennomført noen større reformer.»

Det er vanskelig for meg å forstå – og jeg tror i alle fall jeg har med meg Senterpartiet når jeg sier at dette skjønner jeg ingenting av. Jeg tror det er flere som ikke helt kan forstå dette, inkludert Arbeiderpartiet selv. Hvis det ikke hadde vært gjennomført noen større reformer de siste fire årene, hvordan kunne Arbeiderpartiets leder da gå ut i VG i mars i år og fortelle hvilke av disse han ønsket å reversere dersom han skulle bli statsminister? Og ikke nok med det, han ga sin egen vurdering av åtte av de reformene og tiltakene denne regjeringen har iverksatt – hele veien fra kommunereform til Nye Veier og over til fraværsgrensen. Hvis ikke det å endre en kommunestruktur fra 1960-tallet er en større reform, vet ikke jeg hva som skal til for å kvalifisere til det. Det er ikke slik at regjeringen ikke gjennomfører reformer, det er bare at vi ikke gjennomfører Arbeiderpartiets reformer, noe jeg lever veldig godt med.

Når denne regjeringen iverksetter reformer, er det riktig at det ikke alltid er for å spare penger. Men hvis man kan bruke de pengene vi allerede i dag bevilger til ulike satsinger, på en bedre måte og vi får mer igjen for hver krone, er dette noe som på sikt vil gjøre tjenestene bedre, og også spare penger, selv om vi veldig ofte ser at reformene frigjør midler i andre deler av statsbudsjettet. For eksempel vil vi slippe å betale sykepenger hvis pasienter kan velge et privat helsetilbud på statens regning, med kortere ventetid, for så å komme ut i jobb raskere. Vi vil slippe å bruke penger på oppfølging og stønader hvis flere unge fullfører videregående skole på grunn av fraværsgrensen, og hvis flere unge får lærlingplass med den sterke økningen i lærlingtilskuddet. Vi kan bygge de samme veiene for titalls milliarder kroner mindre med veiselskapet Nye Veier, penger som vi kan bruke på andre viktige tiltak. Gjennom kommunereformen kan man bygge sterkere kommuner, som igjen gir bedre tjenester, f.eks. raskere byggesaksbehandling, som letter næringslivet og øker aktiviteten – og derigjennom skatteinntektene.

Det er venstresidens kjennemerke at kun satsinger som kan få en post på statsbudsjettet, er verdt å snakke om. Jeg utfordrer venstresiden til å tenke annerledes. Det finnes tiltak som fraværsgrensen, som er helt gratis, men som vil gi effekt på budsjettene. Denne regjeringen viser at det er mulig å tenke nytt og annerledes om de pengene vi allerede bruker, og det er det avgjørende at vi fortsetter å gjøre i de årene som kommer.

Regjeringens overskrift på årets statsbudsjett bør etter min mening være denne stortingsperiodens overskrift. Når vi ikke det målet, har vi feilet i vår gjerning.

Emilie Enger Mehl (Sp) [17:43:50]: Nærhet, trygghet og forebygging er viktige stikkord for Senterpartiet, men dessverre har vi fått et justisbudsjett som bærer preg av at prestisjeprosjekter og ostehøvelkutt er viktigere enn trygghet og nærhet der folk bor.

Senterpartiets største satsing på justisfeltet er nærpolitiet. Da mener jeg ikke regjeringens definisjon av nærpolitiet, som på folkemunne har blitt omdøpt til fjernpolitiet. Vårt nærpoliti er synlig, nært og til stede der folk bor. Det er et nærpoliti som jobber forebyggende, og som har ressurser til å følge opp både innbyggere, enkelthendelser og organisert kriminalitet i et stadig mer komplekst straffesaksbilde.

Vi har hele veien kritisert politireformen, som er sentraliserende og distriktsfiendtlig, og som gjør at politiet blir distansert fra lokalsamfunn rundt om i hele Norge. Men nå blir reformen et faktum. Regjeringen har satt i gang den største politireformen i nyere tid, uten å følge opp med tilstrekkelige midler.

Regjeringen skriver selv i budsjettproposisjonen at det framover må gjøres krevende prioriteringer i alle politidistrikter, med behov for oppgradering av IKT, nytt utstyr og ansettelser av både politi, politijurister og sivile. Disse prioriteringene har regjeringen imidlertid overlatt til den enkelte politimester, uten at det følger med frie midler som gjør det mulig å prioritere noe som helst. Det er en stor ansvarsfraskrivelse.

Det kreves en økning i frie midler. Det klarer ikke regjeringen å levere på. Det økonomiske handlingsrommet til politidistriktene har blitt sterkt svekket de siste årene – til fordel for vekst i konsulentbruk og i Politidirektoratet. For Senterpartiet er det viktig å sette det lokale politiet økonomisk i stand til å løse oppgavene sine på en god måte. Derfor har vi lagt inn en økning på 500 mill. kr i frie midler i vårt alternative statsbudsjett og kutter i stedet til Politidirektoratet.

Høyre og Fremskrittspartiets foreslåtte kutt til frivillighet på justisfeltet var også håpløse. Senterpartiet er glad for at disse er trukket tilbake. Vi mener at frivilligheten er et viktig bidrag i rettsstaten, og til en svært lav kostnad for samfunnet sammenlignet med de kostnadsbesparende effektene man får tilbake. Derfor har vi lagt inn i vårt alternative statsbudsjett en styrking av frivillige organisasjoner innenfor både kriminalomsorgen, beredskap og spesielle rettshjelpstiltak.

Også på kriminalomsorgsfeltet ser vi en kritisk sløsing med penger, spesielt knyttet til leie av fengselsplasser i Nederland til en kostnad av 300 mill. kr årlig. I Senterpartiets budsjett har vi ikke lagt inn midler til å fornye denne leieavtalen. Vi vil isteden bruke pengene på å forbedre driften i norske fengsler og å bygge fengselsplasser i Norge. Senterpartiet er grunnleggende uenig i at det er en god idé å leie fengselsplasser i Nederland. Vi mener at det er en fraskrivelse av det grunnleggende ansvaret som staten har for sine egne borgere og for strafferettspleie. Men selv om avtalen ble kritisert fra mange hold, ble den inngått med det argumentet at det skulle være en midlertidig avtale, fordi man hadde et veldig akutt behov for å korte ned soningskøen. Her i Stortinget sa representanten Kjell Ingolf Ropstad, fra Kristelig Folkeparti, bl.a. at han trodde han egentlig kunne si at ingen ønsker å ta i bruk plasser i Nederland. Likevel var Kristelig Folkeparti med på å gi regjeringens forslag om å leie flertall.

Nå har det akutte behovet for leie av plasser i Nederland falt bort. Vi har 284 ledige høysikkerhetsplasser i norske fengsler, av samme type som de 242 plassene vi leier i Nederland. Senterpartiet er derfor krystallklare på at denne ordningen må opphøre fortest mulig. Vi ser at ordningen i tillegg går på bekostning av kriminalomsorgen i Norge. Det har vært kutt på nærmere 150 mill. kr på driftsbudsjettene i fengsler her i Norge. Samtidig brukes det også store ressurser i norske fengsler på å finne og transportere fanger som kan være aktuelle for Nederland. Bemanningssituasjonen er kritisk – det har vi fått mange varsler om – og antall tilfeller av vold og trusler i fengslene øker. Det går på sikkerheten løs.

Justisministeren burde egentlig fått tittelen statistikkminister, for hver eneste gang vi får høre om hendelser som illustrerer den kritiske situasjonen vi har i kriminalomsorgen nå, får vi til svar at alt går helt strålende fordi soningskøen er borte – eller så finnes det en annen statistikk som han kan gjemme seg bak, og dekke over den virkeligheten han ikke vil snakke om.

Høyre og Fremskrittspartiet burde være veldig bekymret for innholdet i norsk kriminalomsorg. Med Fremskrittspartiets oppskrift på kriminalomsorg kommer vi til å skape et hardere samfunn, med mer kriminalitet og høy tilbakefallsgrad. Som lederen for Kriminalomsorgens Yrkesforbund sa det: Vi risikerer å løslate innsatte som er minst like farlige som det de var da de ble satt inn.

Martin Henriksen (A) [17:49:11]: Utdanning er avgjørende for å få flere i arbeid og færre på trygd, for å møte digitaliseringen med politikk som gir folk muligheter, for å løse klimakrisa og for å utjevne forskjeller mellom folk.

Derfor er barnehage, skole og utdanning vinnere i Arbeiderpartiets alternative budsjett – særlig barn og unge, der vi foreslår ei satsing på 2 mrd. kr mer enn Høyre og Fremskrittspartiet. Vi vil ha 1 300 nye lærere i 2018, mer intensiv læring gjennom lese-, skrive- og regnegaranti og en mer praktisk skole.

For Arbeiderpartiet starter tidlig innsats i barnehagen. Vi sier klart nei til regjeringas usosiale økning av barnehageprisen, samtidig som vi satser på økt kvalitet. Det viktigste for kvalitet er flere kvalifiserte voksne. Der regjeringa foreslår en minimal vekst i andelen barnehagelærere, vil vi at halvparten av alle ansatte i barnehagen skal være lærere. Vi foreslår en yrkesfagmilliard med bedre utstyr og mer praksis for elevene. Vi foreslår en mye sterkere innsats mot mobbing og trakassering.

Dette budsjettet viser at dagens regjering ikke bruker de mulighetene den har til å ruste Kunnskaps-Norge for framtida. På fem år har Høyre og Fremskrittspartiet brukt 1 000 mrd. oljekroner, og resultatene i skolen uteblir. Regjeringa har riktignok hatt én litt større reform for skolen, ved at bevilgningene til etter- og videreutdanning har økt. Det er bra, og det er full enighet i Stortinget om den satsingen.

Men det er få resultater å vise til. Frafallet i videregående er nesten uendret. Rekrutteringen til yrkesfag har gått ned. Det går nå 3 000 færre elever på yrkesfag i Norge enn da Erna Solberg ble statsminister. Arbeidet for å bruke digitalisering som mulighet i skolen går med museskritt, og det utdannes for få lærere. Særlig det siste er alvorlig. Vi har i realiteten en dobbel lærerkrise. For det første er det færre som søker seg til lærerutdanningen for 1. til 7. klasse. Vi får ikke fylt opp lærerutdanningen med de lærerne vi trenger. For det andre blir det stadig færre menn i skolen. Arbeiderpartiet mener det må kraftfulle tiltak til. La oss starte med å innføre en ny nasjonal rekrutteringskampanje for å få flere til å søke på lærerutdanningen, særlig menn. La oss heve statusen til lærerne, vise dem tillit og gi dem bedre tid til å være lærer. Skal vi få til det siste, trengs det flere lærere i skolen. Rekruttering av lærere er nå viktigere enn noensinne.

En av de største nyhetene i budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre var innføringen av en lærernorm. Flere lærere med bedre tid er kanskje ett av de viktigste tiltakene for Arbeiderpartiet i utdanningspolitikken. Det er derfor vi har foreslått 3 000 flere lærere denne stortingsperioden – massiv satsing på tidlig innsats i skole og barnehage.

Arbeiderpartiet ønsker en norm som sikrer at pengene som bevilges, brukes på økt lærertetthet, og som også gir mulighet til å hjelpe dem som trenger det mest, på de skolene som trenger det mest.

Jeg vil si at dersom budsjettenigheten fører til økt lærertetthet i skolen, er det svært positivt. Jeg vil gjerne applaudere Kristelig Folkepartis innsats for flere lærere og gjennomslaget deres i forhandlingene. Men vi må også stille spørsmål ved hvordan denne lærernormen nå skal settes ut i livet. For det første skal de klareste motstanderne av en norm for lærertetthet det neste halve året utrede og innføre den. Det er for øvrig samme regjering som i sine egne budsjetter ikke satte av midler til en eneste ny lærerstilling. Derfor er det grunn til å følge nøye med. For det andre vet kommunene enda ikke hvordan normen skal utformes, eller om den er finansiert. Regjeringa selv er usikker på kostnadene, den skal utrede tallene, og vi vet ikke hvor langt pengene som er satt av i 2018, rekker. Først i revidert nasjonalbudsjett, som skal legges fram i mai og vedtas i juni, vil kommunene forhåpentligvis få avklart hva som ligger i en slik norm, og hva som kreves av kommunene.

Det viktige nå er for det første at kommunene som skal ansette hundrevis eller tusenvis av nye lærere, får penger til det. En underfinansiert norm vil gjøre Kristelig Folkepartis gjennomslag til en tom seier og skape store utfordringer for kommunene. Så langt har signalene fra regjeringspartiene ikke vært beroligende. Selv etter at budsjettforliket er underskrevet, har både statsministeren, den vikarierende kunnskapsministeren og den hjemvendte kunnskapsministeren uttalt seg særdeles kritisk til normen.

Høyre og Fremskrittspartiet kan selvsagt mene det de vil, men regjeringa må følge opp, ikke trenere. Det første og viktigste Arbeiderpartiet gjør i vårt alternative budsjett, er å sette av nok penger, for vi vil at de elevene som trenger det, faktisk skal få nok lærere med bedre tid.

Masud Gharahkhani (A) [17:54:34]: Vi har en kulturminister som mener typisk norsk er vafler og brunost. Arbeiderpartiet er veldig for vafler og brunost, og noen av oss har spist litt for mye vafler i løpet av livet, men la det ligge.

Det som beskriver Norge best, er dugnad, dugnad, dugnad. På Kulturnytt samme morgen som statsbudsjettet ble lagt fram, uttrykte kulturministeren at budsjettet hadde en tydelig profil, hvor det var frivillighet det skulle satses på.

Kulturministeren deltok tydeligvis ikke på den samme budsjettkonferansen som resten av regjeringen. Her er noen av mange reaksjoner: Dersom regjeringens budsjett blir vedtatt, vil all den flotte koraktiviteten bli skadelidende. De kutter til de aller svakeste. Et budsjett som er gråere enn bunnlinjen til filmen Snømannen. Listen er lang.

Regjeringens beskjed til frivilligheten var kutt, kutt og enda mer kutt. Vi har en frivillighetsminister som har glemt frivillighetserklæringen. Frivilligheten er idretten og småbarnsforeldre som i en hektisk hverdag stiller opp og baker kake på klubbhuset, klubblederen som stiller opp for barna, selv på julaften, om det trengs. Frivilligheten er det mangfoldige kulturlivet vi har i Norge, som korsang, den største kulturaktiviteten, de som sprer sangglede for alle generasjoner. Dette gjør de for at dine og mine barn skal få en god og trygg oppvekst. Dette stortinget burde være takknemlig for den jobben de gjør hver eneste dag.

Det er trist at vi har en regjering som jobber mot og ikke med frivilligheten. Vi har en regjering som gang etter gang, i statsbudsjett etter statsbudsjett, er avhengig av andre partier på Stortinget for å redde frivilligheten.

Arbeiderpartiet gir betydelig mer til frivilligheten i sitt alternative statsbudsjett fordi den er ryggmargen i det norske samfunnet. Det betyr øremerkede penger til å ta igjen etterslepet på nye idrettsanlegg og mer til momskompensasjon. Vi støtter opp om ungdomsorganisasjoner som har vekst og aktivitet, slik at barna våre får gode og aktive lokalsamfunn der alle barn, uansett størrelse på lommeboka til mor og far, kan delta.

Vi lytter til museums- og kulturinstitusjonene, som folk legger ned utallige dugnadstimer i, og som gir glede til mange, de som tar vare på norsk kulturarv og historie. Fra Arbeiderpartiet vil vi si tusen takk for den jobben de gjør hver eneste dag. Vi skal jobbe med dem og ikke mot dem.

Skal Norge lykkes, er vi avhengig av høy sysselsetting. Skal vi lykkes med integrering og likestilling, må beskjeden til innvandrerkvinner være følgende: I Norge skal du lære deg norsk, og du skal ut i arbeidslivet.

Vi har en regjering som sender høyere barnehageregning til familier der begge voksne er i arbeid og bidrar med skatt til fellesskapet, mens til de familier, ofte innvandrerfamilier, der kun én voksen er i arbeid, er beskjeden at de skal gi deg 163 000 kr av skattebetalernes penger for at du ikke skal delta i arbeidslivet, og for at du ikke skal sende ungene dine i barnehage slik at de kan lære seg norsk til skolestart.

Kontantstøtten er en fattigdomsfelle. I min by, Drammen, er vi nå på toppen i andelen barn i fattige familier, ofte på grunn av kun én voksen i arbeid. Det samme ser vi i Oslo. I flere av Oslos bydeler får rundt halvparten av barna kontantstøtte.

Arbeiderpartiet får ikke flertall for å fjerne kontantstøtten helt på Stortinget og erstatte den med nok barnehageplasser. I Oslo og i Drammen kommer det erkjennelse – tverrpolitisk – om at kontantstøtten hemmer integrering og hemmer sysselsetting, noe regjeringen sier selv. Derfor foreslår vi endringer av ordningen, slik at kommuner som Oslo og Drammen kan søke om lokal avvikling til fordel for barnehageplasser og sysselsettingstiltak. Fortsetter vi med den naive politikken, skaper vi en ny generasjon med vedvarende lav inntekt og en underklasse. Det er nå Norge må ta grep. Vi må stille tydelige krav om hva slags Norge vi ønsker oss. Derfor har vi troen på at dette stortinget tverrpolitisk kan ta tydelig grep og støtte Arbeiderpartiets forslag til endringer av kontantstøtten, slik at beskjeden til innvandrerkvinner er: I Norge gjelder arbeidslinja – det er viktig for din selvstendighet, for familiens økonomi og for det landet du bor i, Norge.

Ingvild Kjerkol (A) [17:59:18]: Stortingets oppdrag er å sikre god helse og livskvalitet til alle som bor i Norge. Sammenliknet med de fleste andre land har vi greid å skape et samfunn der det er mulig. I løpet av neste generasjon vil det bli dobbelt så mange over 70 år, og det betyr mer liv å leve for veldig mange. Men fortsatt er det sånn at hvor en bor, foreldrenes utdanningsnivå og den familieøkonomien en vokser opp i, er avgjørende for helsa og for hvor lenge en får være frisk og leve. Det mest alvorlige er at forskjellene mellom dem med god og dem med dårlig helse øker i Norge.

Selv om vi lever lenger, øker utbredelsen av de såkalt ikke-smittsomme og mer livsstilsrelaterte sykdommene, hjertelidelser, diabetes type 2, kreft, lungesykdommer og ikke minst psykiske lidelser. Verdens helseorganisasjon sier at vi har en epidemi som brer seg fra land til land. 60 pst. av alle dødsfall i verden skyldes nå ikke-smittsomme sykdommer. I Norge er tallet nærmere 80 pst., og det er fortsatt tydelige sosiale forskjeller. Psykisk u-helse er i økende grad årsak til frafall og til sykmeldinger, og vi har mye kunnskap om hvordan vi kan møte denne epidemien. Folkesykdommene knyttes til mangel på fysisk aktivitet og et usunt kosthold, psykiske vansker som følge av mobbing i skolen, omsorgssvikt, vold og overgrep i nære relasjoner. Det er godt dokumentert at forebygging og spesielt de brede tiltakene som når ut til alle, er det som gir mest helse igjen for pengene og størst velferdsgevinst. Det er bedre for den enkelte og for fellesskapet å forebygge framfor å reparere. Alt dette handler om folkehelse. Det finner en i vårt budsjett. Arbeiderpartiet prioriterer de brede og mest effekt