Vetle Wang Soleim (H) [10:10:02] (ordfører for sakene): Først vil jeg takke for samarbeidet i finanskomiteen med å komme fram til neste års opplegg for skatt, avgift og toll. Det er naturligvis et viktig arbeid å få på plass den innstillingen som i stor grad skal finansiere de ulike partienes budsjett.

I den forbindelse vil jeg fra Høyres side spesielt takke samarbeidspartiene Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti for et godt felles samarbeid, som har ledet fram til en budsjettenighet for 2018.

I Stortinget ligger fortsatt regjeringens hovedgrep i statsbudsjettet fast.

For det første fortsetter reduksjonen i selskaps- og personskatten fra 24 til 23 pst. i tråd med skatteforliket i Stortinget. Dette er viktig for at Norge skal være et konkurransedyktig land sammenlignet med våre naboland ellers i Europa. Det er viktig at vi har rammevilkår som tiltrekker seg selskaper, og at de etablerer seg her. Det betyr arbeidsplasser som vi trenger.

Vi øker verdsettelsesrabatten i formuesskatten fra 10 til 20 pst., og det er viktig at vi fortsetter å redusere den urettferdige skatten på norsk eierskap. Jeg synes det er veldig rart at ikke flere partier følger regjeringens politikk om å redusere skatten på arbeidende kapital. Langs hele kysten spesielt ser vi nå verft og maritime næringer med lokale norske eiere som gjør nesten hva som helst for ikke å selge sine lokale arbeidsplasser til utlandet. Hadde de gjort det, hadde de sluppet formuesskatt, men disse eierne vil fortsette å sponse sitt lokale fotballag, klasseturen til grendeskolen og pensjonistenes møtested. Det er nettopp disse vi vil ha flere av, og jeg vil fra Stortingets talerstol berømme de selskapene som står i stormen for å holde på de lokale arbeidsplassene og det norske eierskapet.

For det tredje faser vi ut eiendomsskatten på verker og bruk, maskinskatten, noe som er en lettelse for næringslivet og gjør det mer forutsigbart å etablere ny industri i Norge. Dette er en skatt som stammer fra starten av 1900-tallet, en tid da industrien var langt enklere enn i dag, og dette er en lov som viser seg vanskelig å praktisere, og som næringslivet og fagforeninger, både trevirkeindustrien i innlandet og maritime næringer langs kysten, har etterspurt lenge.

Vi har forståelse for at dette vil merkes godt i noen kommuner, og derfor forslo regjeringen en overgangsordning med nedtrapping over fem år, som etter forliket er økt til sju år. Sammen med våre forlikspartnere har vi også kommet fram til at kommunene skal kompenseres for det inntektsbortfallet de vil få fra 2019 og utover.

Regjeringens overskrift på dette statsbudsjettet er Et bærekraftig velferdssamfunn, og i denne overskriften ligger det at den måten vi har tenkt på de siste årene, ikke kan fortsette. Det er ikke slik lenger at vår enorme oljeformue i like stor grad vil kunne finansiere våre valgløfter. De pengene vi bruker i dag, må brukes annerledes. De pengene vi bruker i morgen, må ha som utgangspunkt å forsterke bærekraften i velferdssamfunnet. Dette betyr at vi framover må ha mer penger inn eller få mer ut av hver krone vi bruker i dag, for å finansiere stadig større oppgaver.

Jeg vil her understreke at noe av hovedkritikken som ble reist fra Høyre og opposisjonen under de rød-grønne årene, var nettopp at oljeformuen ble brukt til å smøres tynt utover framfor å prioritere det som gir landet flere arbeidsplasser og vekst i økonomien. Da handlingsregelen ble utformet, var det enighet om at man skulle bruke oljepengene på investeringer i samferdsel, forskning og utdanning og vekstfremmende skattelettelser. Det er nettopp en slik prioritering denne regjeringen foretar. Det er vekstfremmende å senke skatten på våre bedrifter og fase ut maskinskatten. Det er ikke vekstfremmende å tappe eiere av norske bedrifter for penger, uavhengig av om de går i pluss eller minus, og spesielt ikke nå når mange opplever å gå i minus.

Jeg vil også bruke anledningen til å presisere at punkt 12.2. i innstillingen skal forstås slik at de fire samarbeidspartiene står inne i alle deler av punktet som ikke er endret som en følge av budsjettenigheten. Endringene i ABE-reformen vil ha noe innvirkning på enkelte av sektoravgiftene, og det er der sammenligningstabellen i kapittel 16 og tilrådingen til Stortinget i kapittel 18 som bekrefter hva de fire partiene står inne i.

Videre vil jeg opplyse om en tallfeil i innstillingen på side 114 nederst om avgiftsgruppe B i engangsavgiftene. Der står det to plasser 75 g/km. Det skal være 70 g/km, likt det som står i flertallets forslag på side 60 i innstillingen.

Regjeringen har levert et godt budsjett for landet. Vi må sørge for at det lønner seg å investere i norske arbeidsplasser, og at det ikke lønner seg å flagge ut. Vi må fortsette å senke skatten til folk flest, slik at våre innbyggere kan bruke mer av sine egne penger på det de ønsker. Vi må skape mer, ikke skatte mer.

Trond Giske (A) [10:23:07]: For Arbeiderpartiet har skatte- og avgiftspolitikken tre viktige mål:

For det første skal den gi en god og trygg finansiering av de velferdsgodene vi mener det er best å finansiere i fellesskap – en god skole, trygg eldreomsorg, helsetilbud, forsvar, gode sosiale ordninger.

For det andre skal skattesystemet bidra til verdiskaping og næringsutvikling over hele landet, være forutsigbart, effektivt og langsiktig.

For det tredje skal det bidra til en mer rettferdig fordeling. Det er egentlig ganske enkelt. De som har mest, skal bidra mest. Folk med vanlige inntekter, skal betale mindre.

På alle disse tre punktene er Arbeiderpartiets opplegg mer målrettet og bedre innrettet enn Fremskrittspartiet og Høyres skatteopplegg, for vi sørger for at vi har mer å investere på det vi trenger for å forberede oss på framtiden. Norge har noen store oppgaver som vi må løse i fellesskap:

• sørge for at mange flere barn og unge får en oppvekst med trygghet og kunnskap

• sørge for at folk kan kvalifisere seg for framtidens arbeidsplasser, slik at ingen «går ut på dato» i framtidens arbeidsliv

• bygge ut eldreomsorgen og helsetilbudet, slik at det økende antall eldre kan være trygg på å få den hjelpen de trenger

• stanse klimaendringene og bevare et godt miljø for framtidige generasjoner

Fra ett år til et annet er ikke forskjellene i norsk politikk enorme. Vi ligger om lag 4,6 mrd. kr over skattenivået for 2017. Men for dem det gjelder, betyr det mye.

Kort fortalt består vårt skatteopplegg av fire enkle grep:

For det første vanlig moms på brus og godteri, slik at vi kan finansiere flere lærere, barnehagelærere, prøveprosjekt med skolemat, frukt og grønt i skolen, et bedre barnevern en trygg oppvekst.

For det andre nær dobler vi veksten på sykehus, vi styrker kommuneøkonomien og eldreomsorgen, stanser usosiale kutt og finansierer det ved å gjeninnføre den formuesskatten vi hadde i 2013.

For det tredje kutter vi subsidieringen av utenlandske nettleverandører. Det er meningsløst at bare man har en postadresse i Sverige, skal man slippe den momsen som norske leverandører er nødt til å legge på. Vi bruker de pengene vi får inn, på arbeidsplasser i Norge, i oppstartsbedrifter, i havnæringen, skognæringen, på utvikling av nye arbeidsplasser innenfor miljø og klimateknologi – en skikkelig distriktssatsing.

Og for det fjerde satser vi på mer jernbane, kollektivtrafikk, nullutslippsbiler, elektriske ferger, karbonfangst og -lagring, samtidig som vi finansierer det med å gjøre det dyrere å forurense.

Vårt skatteopplegg sikrer en bedre fordeling. Fra Høyre og Fremskrittspartiet har vanlige folk fått en femmer om dagen. De rikeste har fått 160 ganger mer. Arbeiderpartiet gjør det motsatte:

• ingen samlet økning i inntektsskatten, men omfordeling fra dem som tjener over 1 mill. kr, til dem med vanlige og lave inntekter

• ingen økning i de avgiftene som folk flest betaler mest av – drivstoff, elavgift, alkohol

• ingen skattesmell for pendlerne

Fremskrittspartiet og Høyre er svært opprørt når de med de største formuene eller største inntektene må betale noen hundrelapper mer i måneden. Men de sender mer enn gjerne regningen på opp mot 1 mrd. kr til norske pendlere, til eldre arbeidstakere som mister jobben, eller lavtlønte som blir syke. Et godt eksempel er økningen i barnehageprisen. En økning i barnehageprisen spiser opp skattekuttene for vanlige folk. Hvis man har to barn i barnehage, må foreldrene tjene til sammen nær 1,8 mill. kr for å komme bedre ut med Høyres skatteopplegg enn med Arbeiderpartiets. Skattekuttene kommer inn den ene dagen, men forsvinner ut i økt egenbetaling dagen etter. Det er verken rettferdig, effektivt eller sosialt.

Arbeiderpartiet er mot en slik usosial politikk. Vi sier nei til økningene i egenandelene og bruker heller pengene på bedre velferd.

Det har betydning hvem vi velger å stille opp for. Når handlingsrommet er mindre, blir også valgene vi gjør, viktigere. Høyresiden har helt siden Reagan og Thatcher på 1980-tallet hevdet at skattekutt til de rikeste gir ekstra næringsutvikling og dermed ekstra skatteinntekter. På 40 år har man ennå ikke kommet opp med dokumentasjon på denne teorien. Tvert imot har politikken gitt større forskjeller og dårligere finansiering av velferdstjenestene i alle land hvor denne praksisen er prøvd.

Arbeiderpartiet vil bruke de mulighetene og rikdommene Norge har. Vi vil skape et mer rettferdig samfunn, hvor alle får mulighet til å delta, med sterk næringsutvikling, hvor vi tar hele landet i bruk, med sterkere fellesskap og små forskjeller.

Med dette tar jeg opp de forslag Arbeiderpartiet har i innstillingene – alene eller sammen med andre.

Helge André Njåstad (FrP) [10:36:05]: Skatt og avgift er viktig for heilskapen i statsbudsjettet, og det er nok òg difor finansdebatten i førre veke i stor grad dreidde seg om skatte- og avgiftsspørsmål. I dag blir det ein liten reprise på den debatten. Det er òg naturleg at me diskuterer skatt og avgift, for det er der dei store forskjellane i norsk politikk ligg – mellom parti som vil setja skattane og avgiftene ned, og parti som vil setja dei opp, i litt ulik grad og styrke.

Det var veldig fornøyeleg å høyra replikkordskiftet mellom dei to tidlegare samarbeidspartia i den raud-grøne regjeringa, som no står og kappast om kva avgift eller skatt på formue ein skal auka, og nærmast har eit vandrande seminar om ein skal auka den eller den. Eg trur alle me som er opptekne av skattepolitikk, er veldig glade for at det ikkje er dei partia som etter haustens val skal laga ei regjeringsplattform der ein diskuterer korleis ein skal kjempa mot rikdom meir enn å kjempa mot fattigdom.

I innstillinga som ligg føre, er eg veldig glad for at hovuddelen av det regjeringa har føreslått, står fast. Mykje av det byggjer på eit skatteforlik som heldigvis fleire parti har stilt seg bak, der me går inn for å setja ned både selskapsskatten og inntektsskatten til 23 pst., og der me òg aukar verdsetjingsrabatten på formuesskatten frå 10 pst. til 20 pst., noko som vil vera eit viktig bidrag for å fortsetja å redusera skattar og avgifter i Noreg.

Når me ser heile femårsperioden som dette statsbudsjettet er det femte året i, under eitt, nærmar me oss 25 mrd. kr i skatte- og avgiftsreduksjonar, noko som er eit betydeleg bidrag til at folk flest og næringsliv får behalda meir sjølve. Eg har aldri forstått at det blir sett opp mot velferd. Det er ikkje slik at om ein får behalda meir i eiga lommebok eller eiga bedrift, betyr det at dei pengane ikkje kan brukast til velferd. Det handlar om noko så fundamentalt som kven som er best i stand til å disponera eigne pengar. Er det me som sit i denne salen, eller dei som sit i eit kommunestyre eller fylkesting, som er best til å disponera, eller er det den enkelte sjølv som kan definera kva ein ønskjer å bruka pengane på, for å sikra seg anten velferd eller auka verdiskaping, som igjen gjev auka skatteinntekter til staten og kommunane? Det er der den store forskjellen ligg, og det er der eg er veldig glad for at Framstegspartiet har ei hand på rattet, slik at avgifter og skattar går ned og ikkje opp.

Det er òg skapt ein myte om at det i den femårsperioden som me har lagt bak oss, er dei som har mest frå før, som har fått mest skattelette. Eg er stolt over at me har vore med på å setja ned formuesskatten, slik at dei som er rike på ansvar og skaper arbeidsplassar, ikkje har ei så sterk skattlegging og den særnorske formuesskatten. Men det er ein myte at det er dei som har fått mest.

Det er folk flest og vanlege folk som har fått dei største skattelettane med denne regjeringa. Dei som har kome absolutt best ut av det, er dei som kjøper seg nye, miljøvenlege bilar, noko Framstegspartiet er veldig glad for. Me veit at ein i store delar av Noreg er avhengig av bilen for å levera ungar i barnehagen, koma seg på fritidsaktivitetar og på butikken. Me har klart å setja ned bilavgiftene og sørgja for at bilen ikkje lenger er ei mjølkeku for staten, men at bilavgiftene går til å byggja vegar og infrastruktur. Me er veldig stolte over det og at me i lag med samarbeidspartia våre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, har klart å dreia bilpolitikken i ei retning som gjer at det løner seg å fornya bilparken i ei meir miljøvenleg retning. Det er me veldig fornøgde med.

Der tek me nye steg i dette budsjettet når me ytterlegare premierer bilar som slepper ut lite CO2, til fordel for vektkomponenten i dagens eingongsavgift. Det gjer at det til neste år blir endå meir lønsamt å kjøpa miljøvenlege bilar, som er til glede for alle.

Det som likevel gler meg mest i dag, er at me kjem til å gjera vedtak om å fjerna maskinskatten. Det er alltid gøy for Framstegspartiet å sørgja for å fjerna ein skatt heilt. Det at me no kan seia til næringslivet at den norske maskinskatten på produksjonsutstyr er vekk frå 2019 og sju år fram i tid, er eit solid bidrag til å sikra nyetablering og optimisme i næringslivet. Det gler oss veldig.

Representanten Giske seier at det ikkje er spor av valløfta våre om eigedomsskatt. Då ber eg om at ein les dokumenta ytterlegare, for det er masse spor av god Framstegsparti-politikk. Når det gjeld eigedomsskatt, er jo maskinskatten ein del av eigedomsskatten. Der tek me store steg i dag. I tillegg gjer me det vanskelegare å auka og innføra eigedomsskatt på hus og hytter. Det er masse spor av god Framstegsparti-politikk i dette skatte- og avgiftsopplegget.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:48:46]: Noe av kvaliteten ved det norske politiske systemet har vært forutsigbarhet. Det har vært en stor styrke for oss som et lite land at vi ikke har hatt brå endringer selv med skiftende flertall. Det var et bredt skatteforlik i forrige periode, nettopp for å sikre forutsigbarhet for innbyggere og for næringsliv. Det har vært et høyt skattenivå, men folk har visst at hvis de investerer, er det liten risiko for at det plutselig blir brå endringer. Vi opplevde i årets budsjett at det plutselig kom brå endringer – ikke på skatt, men på avgift.

Det som overrasker meg når det gjelder Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er at de ikke er mer bekymret over de siste års utvikling i norsk økonomi. Norsk kapital har ikke gått fra olje og gass til investering i industri, men fra olje og gass til investering i bolig og eiendom. Norge som land kan ikke bo seg til rikdom. Vi må ha verdiskaping, vi må ha verdiskapende industri.

Den industrien som har investert mest, er næringsmiddelindustrien. Der har vi sett investeringer rundt omkring i hele landet, og det er også den industrien som sysselsetter flest på fastlandet. Nesten 50 000 mennesker jobber i norsk næringsmiddelindustri. Derfor er det så forunderlig, det som skjer i det skatte- og avgiftsopplegget som flertallet vil vedta i dag, som nettopp er et målrettet angrep på den delen av norsk næringsliv som investerer mest på fastlandet, norsk næringsmiddelindustri, med en avgiftsøkning på 83 pst., og den slår helt vilkårlig ut. Den er sterkt konkurransevridende i sin form og bryter med hele tankegangen om at det norske skatte- og avgiftssystemet skal være forutsigbart.

Man får en avgiftsøkning på sjokoladekjeks på 0 pst., men på sjokolade på 83 pst. Vitaminbjørnene, som er blitt så mye omtalt tidligere, får 83 pst. avgiftsøkning, mens marsipanpølse får 0 pst. Kjøper man marsipan med sjokolade, får man 83 pst. avgiftsøkning. Det viser at hele avgiften har vært sovende, den er bare blitt prisregulert. Nå kommer det et enormt avgiftshopp på 83 pst. som slår helt vilkårlig ut på produktene.

Grunnen til at den bare har vært prisregulert, er nettopp at man har sett at denne avgiften slår veldig spesielt ut og rammer enkeltbedrifter voldsomt. Når vi f.eks. hører at Freia her i Oslo får 360 mill. kr mer i avgift på sitt ene anlegg, er det en vilkårlighet som ikke hører hjemme i det norske storting. Vi har vært kjent for å ha forutsigbarhet og trygghet, men et høyt nivå på både skatter og avgifter. Men det har vært trygt å investere her. Denne typen avgiftshopp gjør det utrygt å investere, og det er konkurransevridende. I dagens Dagbladet kan vi lese at takket være 350-kronersgrensen er det en svensk aktør som hver dag, avgifts- og momsfritt, eksporterer 20 tonn godteri til Norge. Det er et direkte utslag av en uforutsigbar avgiftspolitikk som premierer svenske aktører og straffer norske aktører. Det er helt uforståelig at de fire partiene ønsker en slik politikk. Jeg kan ikke tro at de egentlig er for den selv.

Så er det en annen ting jeg synes er sørgelig med det skatte- og avgiftsopplegget som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vedtar i dag. Det er de store skatteskjerpelsene som kommer for vanlige arbeidsfolk. Da man skulle gjøre opp budsjettet, var det de som bor på brakke, som skulle ta regningen. Siv Jensen kom med et forslag om at man skulle skjerpe skattene med 750 mill. kr for dem som bor på brakke i Norge – vanlige arbeidsfolk. Da man skulle gjøre opp budsjettet med Kristelig Folkeparti og Venstre, skulle man sende en skatteregning til sjøfolk på 200 mill. kr. En vanlig sjømann får fort 7 000–8 000 kr mer i skatt på grunn av at man fjerner det skattefrie hyretillegget.

I opplegget fjerner man også arbeidsgiverens mulighet til å betale kost for arbeidstakere som må bo borte fra hjemmet. Man reduserer betalingen med 150 kr per arbeidstaker – en målrettet skatteøkning for dem som må være langt borte fra hjemmet når de jobber.

Så har regjeringen sett, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, at det var én gruppe som ble rammet urimelig, og det var lastebilsjåførene. Men det som er det forunderlige med opplegget som her ligger, er at hvis en lastebilsjåfør sover i bilen, skal han få det skattefritt, men hvis han sover på brakke, skal han ikke få det skattefritt. Det er komplett uforståelig. Derfor burde man trekke hele forslaget og ikke lage et system som tvinger folk til å sove i lastebilen når de kunne sovet i brakka, eller at det er mer hederlig å jobbe hjemmefra hvis man kjører lastebil, enn hvis man kjører gravemaskin. Det som er typisk for dagens regjeringspartier, er at når man rammer vanlige arbeidsfolk, er det helt greit å øke skattene, men rammer det dem som har mest, gjør man det ikke.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:53:56]: Det vil jeg gjerne gjøre.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:02:14]: Vi foreslår i dette budsjettet en rød og grønn omlegging av skatte- og avgiftspolitikken, for å omfordele mer rettferdig og for å redusere klimagassutslippene. Vi foreslår å senke skatten på arbeid, samtidig som vi foreslår en skatteøkning på formue, arv og eiendom. Dette vil omfordele makt og verdier i samfunnet og føre til en mer rettferdig skattlegging. Det er en omlegging for de mange, ikke for de få.

De siste fire årene har skattesystemet blitt mer omfordelende i Norge. De med de største inntektene og formuene har fått store skattekutt. I perioden 2013–2017 fikk de 0,1 pst. med størst formue hele 264 500 kroner i skattekutt. Rikdom går i arv i Norge, og slik samles rikdom og makt hos noen få. Blant de 100 rikeste i Norge er to av tre arvinger. De har tjent godt på at regjeringen, med Arbeiderpartiets støtte, har fjernet arveavgiften – for det skal lønne seg å arve.

Det skal også lønne seg å eie bolig, helst så mange og dyre boliger som mulig. Dagens skattesystem for bolig er laget slik at det er de med de dyreste boligene som får de største skattefordelene. Dette er penger som ellers kunne ha gått til lavere skatt til folk flest og til bedre velferd.

I dag har vi hørt – og vi kommer til å høre – at skattekutt til de rikeste skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst. Det er en myte. Tvert imot har bl.a. Det internasjonale pengefondet, IMF, nylig lagt fram forskning som viser at det er fullt mulig med økt skatt på de høyeste inntektene uten at det går ut over veksten i økonomien. For ulikhet skader økonomisk vekst, og når beregninger fra IMF viser at den økonomiske veksten i Norge er lavere enn det den ellers ville ha vært, nettopp på grunn av de økte ulikhetene de siste tre tiårene, burde det bekymre langt flere enn SV.

SV legger her fram forslag som gjør at folk med vanlige inntekter blir sittende igjen med mer av inntektene sine, mens de med høyest inntekt og formue må bidra mer. Vi foreslår å flytte skatt fra arbeid til formue, arv og eiendom. Det er viktigere at det lønner seg å jobbe, enn at det lønner seg å arve. Derfor foreslår vi lavere inntektsskatt til folk flest. Alle som tjener under 600 000 kr, får i snitt lavere skatt med SVs forslag. Vi gjenoppretter formuesskatten, slik at de rikeste i Norge bidrar mer til fellesskapet. Vi gjeninnfører arveavgiften. Sju av ti av Norges rikeste er arvinger, og fraværet av skatt på arv øker forskjellene.

Vi reduserer også subsidieringen av eiendomsmarkedet. De med flest og dyrest boliger tjener mest på skattesubsidiene i dag. Vi i SV vil heller bruke pengene til skattekutt for folk flest.

Vi foreslår også en grønn omlegging av avgiftene. Forurensning og utslipp av klimagasser har store konsekvenser for enkeltmennesker og for samfunn, både i Norge og i verden. Miljøavgifter er ett av virkemidlene vi bruker for å redusere miljøskadelig aktivitet og betale for å reparere skadene fra forurensningen. Det siste poenget er viktig, for fellesskapets inntekter fra ulike bilavgifter har gått kraftig ned det siste tiåret. Det skyldes først og fremst at biler som kjører på fossilt drivstoff, har fått lavere avgifter det siste tiåret. Vi foreslår derfor å øke avgiftene på de bilene som slipper ut mest CO2, og å øke drivstoffavgiftene for å gjøre det mer lønnsomt å velge nullutslippsbiler.

Det er grunn til å minne Stortinget om at det er vedtatt at innen 2025 skal alle nye biler være nullutslippsbiler. Men virkemidlene i budsjettavtalen er ikke i nærheten av å få oss på riktig spor. Fortsatt taper elbilen åtte av ti ganger når en ny bil kjøpes. Da er det smått utrolig når regjeringen både har redusert avgiftene for dyre, fossile luksusbiler og samtidig vil starte innfasingen av avgifter på elbiler. Først når man gjør fossilbiler dyrere, kan man fase inn avgifter på elbiler. SVs mål er ikke at elbilen skal være billigst mulig, men at den skal kunne utkonkurrere fossilbilen i både store og små bilklasser. Det er da vi når målet, det er da vi kutter klimagassutslippene. Derfor legger vi også fram et forslag om å utrede akkurat det.

Skal vi diskutere skatt i et miljøperspektiv, må vi også snakke om oljeskatt. SV foreslår å vri satsingen over på andre næringer og et nytt petroleumsskatteregime som tar inn over seg en ny virkelighet hvor vi også er nødt til å ta mye mindre risiko.

Til tross for økte avgifter vil de fleste tjene på våre helhetlige forslag til skatter og avgifter. Det er et rødt og grønt skatteskifte for de mange, ikke for de få.

Med det tar jeg opp de forslagene SV har alene eller sammen med andre.

Terje Breivik (V) [11:13:58]: Når me i dag behandlar skatte- og avgiftsopplegget for 2018, er det isolert sett eit skatte- og avgiftsopplegg som eit stort fleirtal stiller seg bak hovudtrekka i, og som fylgjer opp skattereforma som seks parti er samde om. Det store grepet er å redusera alminneleg skattesats for bedrifter og personlege skattytarar til 23 pst.

Budsjettavtalen mellom Venstre, Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia fører i all hovudsak vidare forslaga frå regjeringa, med eit par viktige unntak. Det eine er at skatte- og avgiftsfordelane for elbilar – nullutsleppsbilar – vert førte vidare og ikkje stramma inn, slik regjeringa føreslo. Det er viktig for å sikra føreseielege rammer og for å nå målet om at alt sal av nye bilar i 2025 skal vera av nullutsleppsbilar. Det andre er at den føreslegne opsjonsskatteordninga for gründerbedrifter vert langt betre og mykje, mykje meir operasjonell enn det regjeringa føreslo.

Det er viktige delar av det som i dag vert vedteke, Venstre er veldig fornøgd med. Skatteklasse 2 vert avvikla, noko Venstre var det fyrste partiet som føreslo. Opsjonsskatteordninga – som eg nett nemnde – for gründerbedrifter vert innført og betydeleg forbetra, noko Venstre var det fyrste partiet som føreslo. Det vert innført ei lik CO2-avgift i ikkje-kvotepliktig sektor på 500 kr per tonn, i tråd med prinsippet om at forureinaren skal betala uansett utsleppskjelde, som Venstre var det fyrste partiet som føreslo. Og me er i førarsetet når det gjeld ei ytterlegare omlegging av eingongsavgifter for fossile bilar, der avgifta for utslepp vert høgare. Det vert meir lønsamt å kjøpa bilar med lite CO2-utslepp i 2018.

Nokre ord om sukker- og drikkevareavgift. Det var ikkje ein avgiftsauke, verken momsauke eller auke av særavgifter, som Venstre føreslo i sitt alternative statsbudsjett. Venstre står likevel bak den avtalen som er inngått. Eg stiller meg noko undrande til den monomane motstanden som Senterpartiet framfører mot avtalen, seinast tidlegare her i salen. Avgifter har negative sider for næringa, men samstundes har dei ein positiv effekt på folkehelsa, ifylgje Folkehelseinstituttet. Senterpartiet sjølv har – m.a. gjennom den allereie nemnde representanten Kjersti Toppe – fleire gonger teke til orde for å auka sukkeravgiftene. Senterpartiet i regjering har vore med på å auka avgiftene på alkoholfrie drikkevarer betydeleg. I perioden 2008–2013 vart avgiftssatsen t.d. auka frå 1,68 til 3,06 per liter på drikkevarer som er tilsette sukker eller søtstoff, tilsvarande 80 pst. – omtrent like mykje som det Senterpartiet no kritiserer budsjettavtalen for.

Det er ingenting i Senterpartiets avgifts- og skattepolitiske krumspring som overraskar lenger. For to år sidan meinte Senterpartiet at det var miljøpolitisk heilt rett å auka vegbruksavgifta på bensin og diesel. No meiner partiet at det er heilt rett å redusera den same avgifta. For to år sidan var Senterpartiet heilt imot finansskatten. No føreslår partiet ei ytterlegare skatteskjerping for sparebankar og andre bankar utover det regjeringa føreslår, på netto 1,2 mrd. kr – distriktsarbeidsplassar gode som nokon og ekstremt viktige for andre distriktsarbeidsplassar. Senterpartiet meiner ifylgje seg sjølv at det er skadeleg for næringslivet at vegbruksavgifta på diesel vert prisjustert, men det er openbert ikkje skadeleg med ein skatteauke for ei enkeltnæring på 1,2 mrd. kr. Det er vanskeleg å henga heilt med i resonnementa her.

For Venstre er det viktig med eit skatte- og avgiftssystem som i tillegg til å skaffa statskassen nødvendige inntekter bidreg til åtferdsendring, som løner det me vil ha meir av, og som gjer det me vil ha mindre av, mindre lønsamt, som løner det å investera i norsk næringsliv, i arbeidsplassar og i arbeid, som løner dei miljøvenlege løysingane, og som gjer det mindre lønsamt å forureina. Difor føreslår Venstre ein skikkeleg skattelette for vanlege folk i vanlege jobbar på ca. 3 000 kr per år, fordi det alltid skal vera mest lønsamt å jobba. Difor føreslår Venstre eit betydeleg grønt skatteskifte som gjev både bedrifter og forbrukarar moglegheit til å ta grøne val, fordi det alltid skal vera mest lønsamt å ta grøne val. Og difor føreslår Venstre målretta skattelettar for næringsdrivande og dei minste verksemdene, fordi initiativ og vilje til å skapa ein arbeidsplass for seg sjølv og nokre til alltid skal løna seg.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:26:01]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for å sy sammen innstillinga på en god måte. Dette er også en viktig del av statsbudsjettet. Som flere har vært inne på, ligger det et opplegg fra regjeringa som følger opp skatteforliket, der vi senker selskapsskatten og også fortsetter senkingen av formuesskatten på arbeidende kapital. Det har Kristelig Folkeparti vært tydelig på at vi er glade for helt siden budsjettet kom, fordi det er med på å lette på det vi ønsker, nemlig å kunne skape flere arbeidsplasser.

I innstillinga i dag ligger også flere av sakene som vi fikk gjennomslag for gjennom budsjettforhandlingene, og jeg ønsker å trekke fram flere av dem. Spesielt gjennomslaget for pleiepenger syns vi er viktig. I går var det en lang debatt i Stortinget om den ordningen, og jeg er glad for at det er et enstemmig storting som vil støtte at en nå øker kompensasjonen fra 66 pst. til 100 pst. for foreldre som tar ut pleiepenger og har alvorlig sjuke barn. Det vil være en viktig bit, for de gjør en ekstremt viktig for jobb for ungene sine og også for samfunnet. I mange tilfeller ville fort alternativet vært institusjon. Det tror jeg ikke nødvendigvis hadde vært det beste for barna, og det hadde ikke nødvendigvis vært det beste for samfunnsøkonomien heller. Det ligger også inne å sikre muligheten for at foreldre til psykisk utviklingshemmede som passerer 18 år, også kan få pleiepenger. Det er to viktige endringer som jeg er glad for vil skje i dag.

Av andre saker er jeg glad for at vi hever skattefradraget på gaver til frivillige organisasjoner. Det går opp fra 30 000 nå til 40 000 neste år. Det er et viktig signal og er med på å stimulere til flere gaver til frivillige organisasjoner, som gjør et fantastisk arbeid for utsatte grupper, for å skape aktivitet, for barn og unge, de bidrar til at vi har det Norge vi alle er så glad i.

Det ligger også inne en endring, som representanten Breivik var inne på, når det gjelder elbiler. Da Kristelig Folkeparti gikk inn i forhandlingene, var vi mest opptatt av at elbiler ikke skulle komme svekket ut med hensyn til konkurransedyktighet. I det opplegget som ligger her, er det, som representanten Breivik tydelig understreket, fortsatt sånn at det ikke er engangsavgift på elbiler, og at de i tillegg kommer enda bedre ut i 2018 enn det de gjorde i 2017, så vi ligger godt an til å nå de målene vi har satt oss.

Jeg vil også takke representanten Breivik spesielt for det arbeidet han gjorde med opsjonsordningen, der han og Venstre har gjort en veldig viktig jobb for å få en kraftig utvidelse av ordningen, som forhåpentligvis også vil være viktig for nystart av bedrifter.

Det ligger også inne fjerning av eiendomsskatten på verk og bruk. Jeg har vært tydelig fra talerstolen før på at vi ønsket et lovutvalg som så på det før en gjorde det grepet. Samtidig har vi også vært tydelige på at det er en skatt som har to sider. Den ene siden er uforutsigbarhet og at den er krevende for næringslivet, den andre at det er viktige inntekter for kommunene, og det er også en lokaldemokratiside ved den saken. Når vi klarte å unnta alt som gikk med kraftlinjer, og sånn sett beholder ca. halvparten av inntektene for kommunene, i tillegg til at vi fikk på plass en kompensasjonsordning og en nedtrapping på sju år, mener vi at det var et opplegg som vil være godt.

Til slutt vil jeg komme inn på den økte prisen på brus og snop. Jeg er glad for at det er et nesten fulltallig storting som sier tydelig at en ønsker dyrere varer når det gjelder brus og snop, enten gjennom moms eller gjennom økt avgift. Kristelig Folkepartis løsning var å øke momsen, og jeg mener fremdeles at bevisbyrden ligger på dem som ikke mener at brus og godteri skal ha 25 pst. moms. Det er uforståelig for meg at det skal være 15 pst. Jeg registrerer at i tilbakemeldingene, enten det er Tannlegeforeningen, Tannpleierforeningen, Legeforeningen, Folkehelseinstituttet eller for så vidt hvis man går internasjonalt også, så er en veldig tydelig på at det å øke prisen på det en vil ha mindre av, nemlig brus og godteri, bruk av sukker, er fornuftig politikk. Jeg er glad for at når vi gjør de generelle endringene, med lettelser enten det er i personbeskatning eller bedriftsbeskatning, som er med på å skape arbeidsplasser, så er vi også med på å skattlegge det vi vil ha mindre av, enten det gjelder forurensing, eller det gjelder folkehelse og det vi mener er usunt.

Per Espen Stoknes (MDG) [11:38:59]: Jeg vet ikke om presidenten har lagt merke til det, men Nettavisen er svært glad i – eller iallfall opptatt av – De Grønne. Oppslag om MDG-Lan og Miljøpartiet De Gale blir flittig brukt som klikk-agn, og det blir trollfest på nettet. De hadde et stort oppslag om at Miljøpartiet De Grønne ville ha 45 mrd. kr i avgiftsøkning i sitt statsbudsjett. Det er ikke bare i Nettavisen dette skjer. Men mediene glemmer at vi samtidig flytter over 20 mrd. kr rett tilbake i avgiftsletter, og 20 mrd. kr til gode formål. Det er lett å ha munnhuggeri om høye miljøavgifter, men det er gode grunner til det.

Et grønt skifte betyr at man får en vesentlig forbedring i ressursbruken i samfunnet, slik at verdiskapingen går opp, mens miljøbelastningen går raskt ned. Det kan påskyndes av et grønt skatteskifte. Men hva er et grønt skatteskifte? I NOU 2015:15 – Grønn skattekommisjon – heter det:

«Et grønt skatteskift er kjennetegnet ved at beskatningen vris over mot miljøskadelige aktiviteter. Økte inntekter fra miljøavgifter blir benyttet til å redusere andre skatter og avgifter.»

Vi i Miljøpartiet De Grønne er så gale at vi tar Grønn skattekommisjon på alvor – mer enn de selv gjorde. Vet presidenten hva vi gjør? Vi er så gærne at vi vil ha resultater, fordi det haster med å forbedre ressursøkonomien raskt. Vi sløser for mye. Derfor foreslår vi ordentlig å øke avgiftene på det vi vil ha mindre av, og så gir vi samtidig skattelette på det vi vil ha mer av. Det må da være smart. Til sammen balanserer vi budsjettet på ansvarlig vis, med 6 mrd. kr mindre i oljepengebruk enn det regjeringen gjør.

Husk at skatter og avgifter har tre formål – først sikre finansiering av velferd, så omfordeling av ressursene og, det tredje, prising av kostnader som ikke fanges opp av bedriftene, altså miljøkostnader. I vårt skattesystem er Finansdepartementet særlig opptatt av det første, at vi skal ha et skatte- og avgiftssystem som er så effektivt som mulig. Alle andre hensyn ønsker Finansdepartementet skal vike for å sikre kostnadseffektiviteten.

I Miljøpartiet De Grønne er vi opptatt av ressurseffektivitet i tillegg. Derfor har vi lagd et statsbudsjett hvor vi når miljø- og klimamålene ved at vi kutter kraftig i avgiftene på de godene vi ønsker at folk skal ha mer av. Vi fjerner moms på frukt og grønt og økologisk mat. Vi fjerner moms på reparasjoner, slik at produkter kan vare lenger. Vi ønsker å gjøre det billigere å ansette folk – ikke gjennom å holde lønningene nede, men ved at man skal betale lavere arbeidsgiveravgift. Vi er derfor imot regjeringens forslag om å øke den laveste momssatsen, som bl.a. rammer kollektivtrafikken og turistnæringen. Så setter vi av midler for å kompensere for regjeringens økning i moms på tjenester.

Når det gjelder produkter og atferd vi ønsker mindre av, ønsker vi mindre forurensning, og da er målet bl.a. at i 2025 skal alt nybilsalg være fossilfritt. Vi tror ikke vi når dit uten ytterligere virkemidler. Derfor innfører vi en klimabelønningsordning, hvor vi avgiftsbelegger fossilt drivstoff og betaler pengene likt ut igjen til alle. Vi innfører et CO2-fond for næringstransport. Så foreslår vi en mer effektiv flyseteavgift. Da vil det lønne seg for selskapene å fylle opp flyene. Regjeringen gjør det motsatte – kutter avgiftene på det vi vil ha mindre av, og gjør fossilbiler billigere, i strid med 2025-målet. Det er svært inkonsekvent.

I tillegg må vi ta skattegrep for å bedre omfordelingen i samfunnet. Miljøpartiet De Grønne har en sosial skattepolitikk ved at vi gir skattelette til lavtlønte. Vi øker rentefradrag, gir skattefradrag for enøk og endrer opsjonsbeskatning for næringsdrivende. Vi gir mer i minstefradrag for selvstendig næringsdrivende. Lavtlønte og næringsdrivende kommer bedre ut. Og vi øker personbeskatningen noe for de rikeste.

Det vi trenger, er også en bedre og mer rettferdig skattlegging, med mindre svart økonomi og unndragelser. Økokrim er underfinansiert. Ved å øke innsatsen mot økonomisk skattesnusk kan vi også gi økt skatteinngang allerede i 2018. Det skal gjøre folk mer nervøse for å jukse.

Det er altså tre gode grunner til at vi foreslår reelle økninger i miljøavgiftene: først mindre pengebruk enn regjeringen, deretter flytte avgifter fra arbeidsinntekt over på ressursbruk og, for det tredje, øke avgiftene på det vi vil ha mindre av. Dette er god økonomi og god økologi. Det er bra for nordmenn flest og bra for naturen. Vi regner med at de andre partiene blir modigere via et grønt skatteskifte og blir med etter hvert.

Bjørnar Moxnes (R) [11:48:24]: Rødt vil bekjempe forskjellene og sikre finansiering av fellesskapets velferd. Derfor foreslår vi for det første å øke de frie overføringene til kommunene med 12 mrd. kr, som er mer enn fra noe annet parti på Stortinget. Det trengs virkelig. Mange kommuner har dårlig råd, gjelden er stor, velferdstjenestene er presset over grensen til det forsvarlige, samtidig som vi har en søkkrik stat. Det er bare rett og rimelig at verdiskapingen som skjer landet rundt, også tilfaller folk i lokalsamfunn landet rundt. Derfor må kommuneøkonomien styrkes. Det gjør Rødt.

For det andre vil vi bekjempe fattigdommen. Derfor foreslår vi en tiltakspakke på 4 mrd. kr neste år, deriblant økt engangsstønad ved fødsel og adopsjon, økt minstepensjon for både aleneboende, gifte og samboende, gjeninnføring av barnetillegget i uføretrygden og 3 mrd. kr til økt barnetrygd.

For det tredje vil Rødt bekjempe arbeidsledigheten. Dette er ikke tiden for regjeringens vente-og-se-politikk. Rødt foreslår i stedet både å øke rammene for sysselsettingstiltak med over 700 mill. kr, øke bevilgningene til flom- og rassikring med over 600 mill. kr og videreføre tiltakspakkene mot ledighet landet rundt med 2 mrd. kr.

Satsingene finansierer vi med en mer rettferdig skattepolitikk. Vi holder skatten uendret for alle som tjener under 600 000 kr, og øker den for dem som tjener mer. Det er ikke mer enn en hundrelapp i måneden ekstra hvis man tjener opp til 750 000 kr, men mer enn det hvis man har over 1 mill. kr i året. Jeg tror folk flest synes det er rett og rimelig at de som har millioninntekt, skatter noe mer. Økt inntektsskatt for dem med høye inntekter gir oss 16 mrd. kr mer til fellesskapet i 2018. I tillegg øker vi skatten på utbytte. Gjennom det får vi 7 mrd. kr mer til fellesskapet neste år. Samtidig går vi imot svekkelsen av kommuneøkonomien som de borgerlige gjennomfører ved å fjerne eiendomsskatten på produksjonsutstyr og installasjoner. Både kraftkommunenes organisasjon og norske industrikommuner har advart mot endringen. En lang rekke kommuner vil tape inntekter på flere titalls millioner kroner årlig, ikke minst når kompensasjonsordningene fases ut.

Sist torsdag tok jeg turen til Freia. Når man er på Rodeløkka, kan man lukte seg fram til fabrikken. Her er det lagd sjokolade i 130 år. Jeg fikk en omvisning på fabrikken, med de tillitsvalgte. De er nå bekymret fordi bedriften får en ekstraregning fra de borgerlige på 370 mill. kr i året på grunn av økt sjokolade- og sukkeravgift. Økt avgift kan høres bra ut med tanke på folkehelsen, men uten den nye avgiftsøkningen på over 80 pst. har vi redusert sukkerforbruket kraftig. Vi spiser 16 kilo mindre sukker per innbygger nå enn i 2000.

En mer håndfast effekt av økt avgift er at sjokolade og søtsaker fra utlandet blir mer konkurransedyktig. Så det er bra for grensehandelen, det er bra for den tollfrie handelen over internett, men det er ikke nødvendigvis et godt bidrag til folkehelsen å flytte salg av sjokolade og brus til Sverige.

Det er ikke minst dårlig nytt for næringsmiddelindustrien i Norge og for en av de siste produksjonsbedriftene i Oslo. For Freia blir det 1 mill. kr i avgiftsøkning per arbeidsplass fra én dag til en annen. Tilsvarende skjer med arbeidsplasser landet rundt: Borg i Sarpsborg, Berentsens Brygghus i Egersund, Brynild i Fredrikstad, Oskar Sylte i Molde, Mack i Tromsø, Nidar i Trondheim, Aass i Drammen, Hansa i Bergen – 2 mrd. kr ekstra i avgifter på disse arbeidsplassene, som hentes inn for å finansiere skattekutt til landets rikeste, hilsen Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. I bakvendtland kan åpenbart absolutt alt gå an. Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Siv Jensen [12:01:09]: Regjeringen har lagt frem et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag. Budsjettenigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti bekrefter denne innretningen.

Veksten i norsk økonomi er på vei opp, ledigheten går ned, og det skapes flere jobber. Regjeringens poltikk har virket. Men vi kan ikke slå oss til ro med dette. Omstillingen norsk økonomi er inne i, må fortsette. Derfor må vi fortsatt legge til rette for investeringer og nye arbeidsplasser. Bare slik kan vi sørge for at folk føler seg trygge, trygge på at de har en jobb å gå til, trygge på at de har grunn til å se optimistisk på fremtiden, og trygge på at de kan satse på ny virksomhet.

Når ledige hender kommer i jobb, går skatteinntektene opp og trygdeutgiftene ned. Vi får mer ressurser til å bygge landet videre. Derfor prioriterer regjeringen tiltak som øker vekstevnen i økonomien og styrker det private næringslivet. Det krever et bredt sett av virkemidler. Endringer i skatte- og avgiftssystemet er ett, investeringer i samferdsel, innovasjon, forskning og utdanning er andre virkemidler.

Jeg er glad for at et bredt flertall på Stortinget står bak fjorårets enighet om en skattereform. Denne reformen er det viktigste strukturpolitiske tiltaket for å skape nye arbeidsplasser. I skatte- og avgiftsopplegget for 2018 følger vi opp enigheten om skattereformen. Skattereformen bidrar til forutsigbarhet og stabilitet for næringslivet. Budsjettavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti rokker ikke ved dette.

I 2018 reduseres skattesatsen på alminnelig inntekt for personer og selskaper fra 24 til 23 pst. Når bedriften og den enkelte får bestemme over en større del av inntekten, blir det litt mer attraktivt å investere og jobbe mer. Skatten på den sist tjente kronen reduseres for de aller fleste, og mest for dem med lav inntekt. I tillegg reduserer vi formuesskatten på aksjer og driftsmidler. Verdsettelsesrabatten – som et bredt flertall på Stortinget stiller seg bak – økes til 20 pst. Formuesskatten hemmer det private norske eierskapet fordi den bare rammer norske eiere og kan svekke investeringene i virksomheter som er avhengige av norsk kapital.

Det skal lønne seg å investere og produsere i Norge. Eiendomsskatten er en belastning for mange produksjonsbedrifter. Å betale eiendomsskatt også på produksjonsutstyr er et ekstra lodd til denne byrden. Jeg er glad for at vi har blitt enige med Venstre og Kristelig Folkeparti om å fase ut eiendomsskatten på produksjonsutstyr for mange bedrifter.

Når vi faser ut eiendomsskatten på maskiner og utstyr, er det mange etablerte hjørnesteinsbedrifter som er vinnerne. Norske og utenlandske investeringer i f.eks. datasentre eller annen ny virksomhet får samtidig større forutsigbarhet om rammevilkårene. Forutsigbarhet om eiendomsskatten er også viktig for private husholdninger. Derfor halveres grensen for maksimal sats på eiendomsskatt fra 2 til 1 promille for det året skatten innføres. Og heretter kan eiendomsskatten kun økes med inntil 1 promille i året, ikke 2.

Jeg vil også nevne den nye opsjonsskatteordningen for nyansatte i små oppstartsselskap. Etter enigheten med Venstre og Kristelig Folkeparti om å øke den maksimale opsjonsfordelen per ansatt til 500 000 kr vil det bli enda lettere for slike selskap å ansette og beholde flere.

Fra årsskiftet gjeninnføres differensiert arbeidsgiveravgift for transport og energi. Vi har jobbet lenge mot EU for å få til dette, og i sommer fikk vi gjennomslag. Dette er viktig for den regionale næringspolitikken.

Et helhetlig, effektivt og godt tilpasset skattesystem innebærer også at vi løpende må vurdere enkeltelementer i dette systemet. Det er nødvendig for å trygge den fremtidige velferden. Ordninger som en gang i tiden var fornuftige nok, kan ha mistet sin begrunnelse og kompliserer ofte dagens skatteregler. Slike ordninger bør fjernes, selv om det kan være til ulempe for noen på kort sikt. Jeg merker meg derfor med glede at det er flertall i denne sal for flere gode grunnlagsutvidelser i personbeskatningen. En samlet finanskomité er enig med regjeringen i at skatteklasse 2 skal avvikles. Endringen vil fremme likestilling, arbeidsdeltakelse og integrering.

Fradragsreglene for merutgifter ved kost og losji endres for alle arbeidstakere, slik at de i større grad vil gi fradrag for reelle merutgifter ved pendling. En betydelig andel som krever fradragene, er pendlere fra EØS-land. Det er avdekket omfattende svindel, juks og misbruk av ordningen. Det vil ikke lenger bli gitt fradrag for merutgifter til kost hvis det kan tilberedes mat i pendlerboligen, og øvrige fradragssatser reduseres. Arbeidsgivers mulighet til skattefritt å dekke utgifter til pendling strammes tilsvarende inn.

Moderniseringen av skattesystemet må ta inn over seg oppblomstringen av nye markedsplasser i den nye delingsøkonomien. Derfor fjernes skattefritaket for utleieforhold som varer mindre enn 30 dager. Da får hoteller og andre tradisjonelle overnattingsvirksomheter like konkurransevilkår som de som leier ut boligen sin gjennom tjenester som Airbnb. For utleie over 30 dager vil skattleggingen være som i dag.

Vi foreslår at den lave satsen i merverdiavgiften økes fra 10 til 12 pst. Ved å øke den lave momssatsen og heller gi skattelettelser på inntekt, skattlegger vi forbruk fremfor arbeid og sparing. Det er en endring i retning av et skatteopplegg som er tilpasset de utfordringene vi står overfor.

Regjeringen har ambisiøse mål i klima- og miljøpolitikken. I samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti fortsetter vi å gjøre endringer i skatte- og avgiftssystemet som bidrar til å redusere utslippene. En grønn omlegging av avgiftene er også et viktig bidrag i arbeidet med å omstille og modernisere Norge.

Over 80 pst. av klimagassutslippene i Norge omfattes av kvoteplikt og/eller CO2-avgift. Regjeringen foreslo en mer enhetlig CO2-avgift på vel 450 kr per tonn CO2 ved å avvikle fritak og lave satser. En lik CO2-avgift gjør at kostnadene ved klimapolitikken holdes så lave som mulig. Med budsjettavtalen økes CO2-avgiften til 500 kr per tonn CO2-ekvivalenter. Bilister og sjåfører på veien skjermes ved at veibruksavgiften på drivstoff reduseres tilsvarende.

I budsjettavtalen er det enighet om å fortsette omleggingen av engangsavgiften i miljøvennlig retning. Det betyr at avgift på vekt reduseres og avgiften på utslipp økes. Engangsavgift på elbiler ble det ikke denne gangen. I tillegg fritas elbiler for trafikkforsikringsavgift og omregistreringsavgift. Dette kommer i tillegg til endringer som allerede har gitt resultater.

Konsekvensen er at det ruller stadig flere moderne og miljøvennlige biler ut på veiene. Utslippene fra bilparken går ned. Stortinget har et uttalt mål om å redusere gjennomsnittlig CO2-utslipp for nye biler til 85 gram per km. Vi ligger nå an til å nå dette målet flere år før tiden.

Med budsjettforliket er samlede skatter redusert med i overkant av 24 mrd. kr siden regjeringen overtok høsten 2013. Lettelsene har kommet det store flertallet av skattytere til gode, både privatpersoner og bedrifter.

Skatte- og avgiftssystemet må løpende forbedres for å kunne støtte opp under en effektiv ressursbruk. Jeg vil rose Venstre og Kristelig Folkeparti for konstruktive bidrag til forhandlinger som var tøffe. Men vi kom i mål med et godt resultat for Norge. Jeg ser frem til et fortsatt godt samarbeid.

Espen Barth Eide (A) [12:26:03]: Skal vi lykkes i det grønne skiftet, er skatte- og avgiftspolitikken et av de viktigste virkemidlene vi rår over. Ved en god og fornuftig bruk av skatte- og avgiftspolitikken, ikke minst miljøavgifter, skal vi sikre at forurenser betaler, det skal koste å gjøre dårlige miljømessige valg. Vi skal stimulere til valg av miljømessige løsninger og derved også stimulere utviklingen av ny teknologi, få volumet opp og prisen ned – noe som kan gi som ekstragevinst mulighet for nye arbeidsplasser på nye felt, og som kan gjøre at vi legger oss godt i front i forhold til den konkurransesituasjonen vi møter når kravene blir enda strengere både nasjonalt og internasjonalt. Disse virkemidlene er aller mest effektive der hvor gode alternativer finnes. Derfor er det viktig at man hele tiden har en dynamisk tilnærming til hva som er det riktige nivået, hva som er de riktige grepene med tanke på hva slags alternativer det er mulig å bruke.

Et veldig godt eksempel, som har vært nevnt flere ganger i dag, er mange års god politikk for å fremme salg av elbiler. Vi er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet ikke lyktes i å innføre en avgift på vekt på elbil – dette fordi vi mener det fortsatt er langt igjen. Statsråden sa nettopp at vi er kommet langt. Norge ligger på mange måter i front i verden når det gjelder nybilsalg, men det er fortsatt slik at de fleste ikke velger elbil. Hvis vi ser på det samlede volumet av biler i Norge, er det faktisk bare 4 pst. av bilparken som er elektrisk. Det er nettopp fordi det går lang tid mellom hver gang man fornyer bilen sin. Det gjør at man har med seg en arv – og man er bundet til et utslippsnivå og en bilpark mange år framover. Selv om vi når målet som vi har satt oss, om at alle nye personbiler i 2025 er elektriske, vil vi likevel ha med oss en arv. Derfor trenger vi fortsatt en klar og tydelig positiv særbehandling av elektriske biler. Dette gjelder i alle klasser.

Når vi er bekymret for forslaget om å innføre en vektavgift på elektriske biler, er det nettopp fordi økt vekt også i stor grad vil være knyttet til større batteripakke og derved lengre rekkevidde. Vekt har en annen effekt på elbil enn på andre biler. Har man en stor dieselbil, er den ikke bare stor i volum, men den har gjerne også en stor motor som forurenser mer. Har man en stor og tung elbil, kan det være en familiebil man kan kjøre med hele veien til hytta, og som kan være familiens førstebil – ikke som i enkelte tilfeller i dag: bil nr. 2 for bybruk og kortere kjøreturer.

I tillegg til en god skattepolitikk på dette området, som opprettholder forskjellen mellom elektrisk bil og fossilbiler, gjelder det altså at man har en god politikk for å bygge ut ladeinfrastruktur. Ut fra det samme resonnementet mener vi at det ikke er riktig i dag å fjerne unntaket for LNG når det gjelder CO2-avgift. Poenget med skatte- og avgiftspolitikken på dette feltet må være at man belønner det som forurenser mindre, og straffer det som forurenser mer. I noen segmenter av maritim transport er det fortsatt slik – enn så lenge – at det å velge LNG-fartøyer vil være bedre enn det ene eksisterende alternativet, som er diesel eller tungolje. Det vil endre seg over tid, men i dag er det det riktige standpunktet.

Til slutt vil jeg si at disse spørsmålene, om å lytte til tankene – i hvert fall essensen – fra Grønn skattekommisjon om en ytterligere vridning av skatte- og avgiftspolitikken i grønn retning, også blir viktige når vi neste år skal diskutere avgiftsmeldingen og ha en diskusjon om vår sirkulærøkonomi, hvordan man belønner gjenbruk og sånn sett beskatter kasting av ting som kunne vært brukt om igjen. Dette er også en viktig del av avgiftspolitikken.

Henrik Asheim (H) [12:31:16]: Norge er et land som opp gjennom historien har fått til fantastiske ting. Da vi temmet vannkraften, var det grunnlaget for å revolusjonere hverdagen til vanlige folk ved at de fikk tilgang på strøm, men det var også grunnlaget for å bygge opp fantastiske industrieventyr som Hydro og Elkem. Den teknologien og kunnskapen vi hadde om å bruke rett og slett stein for å holde igjen vann, var også noe av det som ble brukt da vi i 1969 fant olje og gass, som igjen gjorde at vi kunne bygge de enorme fundamentene under oljeplattformene, og som dermed la grunnlag for en fantastisk veksthistorie som løftet Norge fra fattigdom til rikdom. Den teknologien vi brukte, og måten vi regnet ut hvordan vi skulle frakte disse oljeplattformene ut av norske fjorder, gjorde at vi også oppdaget at det var motstrøm i de fjordene, som igjen gjorde at noen fikk ideen til å sette nett i fjordene, putte fisk oppi der, og dermed hadde vi oppdrettsnæringen.

Gang på gang har Norge bevist at vi er et land som har evnen til å skape muligheter og skape velstand. Noen ganger høres det ut som om norsk rikdom kommer av flaks, at det kommer av hvor landet vårt ligger, eller hva som tilfeldigvis ligger på havbunnen fra millioner av år tidligere. Men det er ikke tilfellet. Situasjonen er den at Norge som nasjon har bygget seg opp, nettopp fordi vanlige mennesker har satset, jobbet hardt og skapt verdier og arbeidsplasser som har gagnet en hel nasjon.

I forlengelsen av det vedtar vi nå det femte felles budsjettet mellom de fire ikke-sosialistiske partiene, et budsjett som nettopp tar opp i seg noe av det som er en grunnleggende norsk verdi: Verdien av ditt arbeid skal også være din. Det skal lønne seg å stå på. Det skal lønne seg å satse. Summen av disse fem budsjettene er et redusert skattetrykk på over 24 mrd. kr, som betyr at vanlige familier, folk som står opp og går på jobb, men også han eller hun som hadde den gode ideen ute i distriktene, nå sitter igjen med litt mer i lommeboka, en litt bedre bunnlinje, som gjør at de igjen kan investere litt mer i nye arbeidsplasser. Dette har også ført til at skatteinntektene til Norge faktisk har gått opp, selv om skattetrykket har gått ned. Det er nettopp fordi flere mennesker jobber, og flere skaper.

I diskusjonen her, som denne gangen handler om skatt og avgift, kan det av og til høres ut som om dette er et rent verktøy. Venstresiden har lagt frem alternative budsjetter hvor de overbyr hverandre i hvem som kan ta inn mest mulig skatt. Arbeiderpartiet har sågar sagt i denne debatten at skattetrykket må tilpasses det offentliges behov. Det er faktisk ikke så enkelt. Skatte- og avgiftspolitikk er også verdipolitikk. Det handler om hvor mye staten skal kunne ta inn, og hvor mye som skal være ditt, av det du selv har skapt.

Allikevel skal vi ikke bare redusere skattene, men også diskutere hvordan vi skal innrette skattetrykket innenfor det skattenivået vi i fellesskap vedtar. Derfor sier vi på den ene siden at vi senker skattene for å investere, for å jobbe, for å skape, men samtidig har vi økt noen av avgiftene, f.eks. på å forurense, for å sørge for at vi også får et samfunn som er bærekraftig for fremtiden.

Den norske suksessen er ikke bare at mennesker har satset og jobbet hardt, men at vi også har dratt i fellesskap ved å skape et velferdssamfunn som gjør at vi f.eks. har hatt adgang til gratis utdanning, at vi har bygget infrastruktur, og at vi har gjort de tingene som i fellesskap har skapt Norge som nasjon. Derfor er det veldig gledelig at de skatteinntektene som vi også med dette budsjettet tar inn, nettopp investeres langsiktig for fremtiden. Det at vi nå overoppfyller langtidsplanen for forskning, er et langsiktig grep for å sørge for at Norge også fremover har næringer, arbeidsplasser og verdier.

Det er umulig for noen, selv embetsverket i Finansdepartementet, å gå inn i et klasserom og regne seg frem til hvem i den klassen som om 20 år kommer til å bli Norges største arbeidsgiver, eller regne seg frem til hvem i den klassen som om 20–30 år kommer til å finne kuren for en sykdom som har tatt livet av eller plaget altfor mange mennesker over altfor lang tid. Derfor er det å investere i kunnskap å investere i fremtiden, fordi det gir hvert enkelt menneske muligheten til å nå så langt det kan. Det at vi investerer i samferdsel, gjør at vi investerer i noe av det som er blodomløpet i nettopp den verdiskapingen som vanlige folk skaper over hele landet. Det at vi investerer i helsebygg, gjør at flere, når de faktisk får en utfordring, får muligheten til å bli friske på en trygg og god måte.

Vi er et land som har skapt oss til velstand, ikke skattet oss til velstand, og det er heldigvis noe som flertallet i denne sal i dag kommer til å bekrefte ved å beholde skattetrykket lavere enn i fjor, men samtidig skal det bli lettere å skape og jobbe.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:36:32]: Skatter og avgifter finansierer en stor del av samfunnets fellesgoder: barnehager, skoler, veier, politi, forsvar og sykehus – for å nevne noe. Sånn har det vært lenge, og sånn kommer det til å være i all overskuelig framtid.

Men disse skattene og avgiftene finansierer også mer enn fellesgodene. De kan bidra til å opprettholde et unødvendig stort byråkrati. De kan hindre politikere i å gjøre vanskelige prioriteringer. Og de kan gjøre at man skyver regningen over til helt vanlige folk for tiltak som til dels er helt unødvendige, eller som voksne mennesker i større grad kunne ha betalt for selv.

Når vi år etter år senker skattene og avgiftene for folk flest og bedrifter, gjør vi det fordi vi tror på folk. Vi tror at det er mulig for herr Hansen og fru Iversen og deres familier å disponere litt mer av sin egen inntekt og formue til eget beste, og også til fellesskapets beste. Med frihet følger ansvar, og ansvar gir fornuftige valg.

Velgerne synes åpenbart dette er en modell som gir resultater, som gir vekst, velstand og framtidstro. I et helt klart valg mellom 15 mrd. kr i skatteskjerpelser og fortsatte skatteletter i september i år sa folket klart fra. I ettertid har vi hørt at det var kommunikasjonen rundt de 15 milliardene det var noe galt med. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror det norske folk er lei av at politikere putter sugerøret ned i lommeboka til vanlige folk for å finansiere noe eller noen.

Opposisjonen vil sikkert hevde at det er oljepenger som har betalt for moroa. Vel, hvis det er sånn som Arbeiderpartiet sier, at vi har økt oljepengebruken med tusen milliarder, har altså Arbeiderpartiet stemt for 960 av de milliardene. På tross av dette har de ikke klart å begeistre.

Vi har hvert år fulgt handlingsregelen, som Arbeiderpartiet introduserte på starten av dette tusentallet – ikke bare for hvor mye som skal brukes, men enda viktigere: Hva pengene skal brukes til, et område Arbeiderpartiet sviktet på selv. Vi har satset massivt på vekstfremmende skatteletter, infrastruktur og investeringer i forskning og utvikling. Det er det som skal ruste landet for framtiden og ny økonomisk hverdag.

Siden regjeringsskiftet har vi, inkludert neste år, senket skattene og avgiftene med om lag 24 mrd. kr. Det er et betydelig beløp, men vi er ikke ferdig. Vi ønsker å gi folket enda mer råderett over egne penger. Til tross for disse skattelettelsene har vi også klart å finansiere viktige velferdstjenester. Det må være et paradoks for Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen at det faktisk er mulig. I alle fall så lenge jeg har vært interessert i politikk, har venstresiden presentert et falskt dilemma mellom skattekutt og velferd, nå senest i valgkampen. Vi har bevist at det ikke er sånn:

• På tross av 24 mrd. kr i skattelettelser gir vi tre ganger så mange lærere mulighet til etter- og videreutdanning som før valget i 2013.

• På tross av 24 mrd. kr i skattelettelser fikk kommunene i 2016 sitt beste resultat i dette millenniet, og aldri før har færre kommuner stått på ROBEK-listen.

• Soningskøen har gått fra 1 200 personer til i praksis å være borte i dag.

• Politiet har fått 1 300 flere operative politistillinger.

• Samferdselsbudsjettet har økt med over 60 pst., og vi bygger veier bedre, mer effektivt og billigere enn tidligere.

• Vi har lansert 28 pakkeforløp for kreft.

• Ventetiden for behandling ved norske sykehus går ned, og det er i dag 70 000 færre i sykehuskø enn da vi tok over.

• Arbeidsledigheten har gått ned hver måned dette året. I mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, er den registrerte arbeidsledigheten på 1,8 pst., den laveste på 30 år.

• Pensjonister får beholde mer av pensjonen sin enn tidligere, og frikortgrensen og BSU-taket er økt.

• Vi har nesten doblet de næringsrettede FoU-virkemidlene. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er lansert og systematisk fulgt opp i hvert budsjett etterpå.

Alt dette på tross av – eller rettere sagt på grunn av – 24 mrd. kr i skatte- og avgiftslettelser til folk flest.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet endelig har sett dette, og at de ikke følger opp lovnaden sin fra valgkampen om å øke skattene med 15 mrd. kr. Nå er det plutselig 8 mrd. kr som er det saliggjørende, og som skal finansiere alle gode løfter og lovnader. Det er likevel mye, og det er mer enn hva som er nødvendig. Jeg er glad for at flertallet velger en annen vei.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:41:45]: Senterpartiet tror på hele Norge, og da må en bruke også skatte- og avgiftspolitikken for å legge til rette for at folk skal kunne bo og jobbe over hele landet vårt. Vi må legge til rette for dem som ønsker å ta de krevende jobbene for at vi skal kunne utnytte de rike ressursene vi har, både til lands og til vanns, gjennom bl.a. å styrke målrettede tiltak for ulike næringer, enten det er snakk om jordbruksfradrag, fiskerfradrag, sjømannsfradrag eller andre ordninger, som f.eks. særskilt fradrag for Nord-Troms og Finnmark.

Vi trenger også å bidra til forutsigbarhet, vi trenger å styrke næringen som vi skal satse på – og ikke gi dem avgiftssjokk over natta, slik det har vært flere eksempler på, senest i denne budsjettavtalen. Og vi trenger å legge til rette for at de som tar disse jobbene, de som er borte fra sin familie og sitt hjem over tid, som bor på brakke eller i sin lastebil, faktisk blir verdsatt, at det blir lagt til rette for, og at en ikke får en skattesmell på opp mot 10 000 kr.

Senterpartiet ønsker skattelette for folk flest. I vårt alternative budsjett får alle som tjener under 750 000 kr, betydelige skattelettelser i forhold til inneværende år – opp mot over 2 000 kr for noen av de inntektsgruppene – mens de som tjener over 750 000 kr, får en skatteøkning. Dette er en klar fordelingsprofil i vårt opplegg.

I sitt innlegg i stad viste representanten Ropstad til at det gjennom budsjettforhandlingene har blitt foretatt vesentlige og jeg vil si klare forbedringer i det forslaget som gjelder maskinskatt. Men allikevel viser det hvordan denne saken ble håndtert: Først ble det lagt fram et forslag fra regjeringen – uten at noe lovutvalg hadde sett på saken. Så ble det foretatt nye avgrensninger gjennom budsjettavtalen – uten at det hadde vært gjenstand for en åpen prosess. Så sto en igjen med det resultatet en nå har, hvor en bl.a. ser at kommunene er sterkt bekymret for jobben med å få kompensert inntektstapet og den store jobben som skal gjøres med tanke på retaksering. Jeg håper at flertallet i det minste vil være imøtekommende overfor det kravet som KS har stilt angående retaksering og tidspunkt for det. Men det beste og klokeste en kunne ha gjort, er jo nettopp – når en skal foreta endringer – å gjøre det gjennom et lovutvalg og sørge for en kunnskapsbasert og forutsigbar endring.

Senterpartiet gjør andre endringer for næringslivet som bidrar til å styrke næringslivet. Nå har nesten hver eneste representant fra regjeringspartiene vært oppe her og snakket om maskinskatten. Med den innretningen som ligger i budsjettforliket, er det anslått ca. en halv milliard kroner i lettelse. Fire ganger så mye utgjør økningen i sukker- og sjokoladeavgift og økningen i avgift på ikke-alkoholholdige drikkevarer. Den skattesmellen som ble gitt til næringslivet ved å øke avskrivningssatser da en fjernet startavskrivningene i fjoråret, var alene på 1,8 mrd. kr.

Regjeringen, som i Sundvolden-erklæringen sa at en skulle gjennomgå og forbedre de skattemessige avskrivningsreglene for å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig, har sørget for det stikk motsatte gjennom å levere en stor ekstraregning til dem som ønsker å investere i norsk industri, investere i maskiner, investere i annet materiell. De får altså en ekstraregning, men ønsker å bidra bl.a. til nye og grønne investeringer i industrien. Senterpartiet ønsker å bruke avskrivningssatsene som et viktig virkemiddel for å styrke industri – øke avskrivningssatser på skip, øke avskrivningssatser på vogntog.

Helt avslutningsvis til kraftverksbeskatning: Det er viktig å sørge for en balanse mellom kraftverkseier, vertskommune og staten. Der har balansen dessverre endret seg over tid. Derfor mener Senterpartiet det er viktig å øke naturressursskatten, redusere grunnrenteskatten, fjerne maksimums- og minimumsreglene for eiendomsskatten i kraftanlegg og ikke minst å redusere kapitaliseringsrenten til 3 pst. for eiendomsskatt på vannkraftanlegg. Dette er også viktige tiltak for å styrke kraftkommunene.

Åsunn Lyngedal (A) [12:47:06]: Regjeringen Solberg har hver eneste høst finansiert lettelser i formuesskatten med stadig mer kreative avgiftsøkninger og med uverdige kutt for svake grupper.

For Arbeiderpartiet har det alltid vært et mål å bruke skattepolitikken til utjevning. Det er nødvendig, for det er så mange andre mekanismer i samfunnet vårt som gjør at de som har mye, får mer. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å skattlegge inntekten til vanlige folk på en annen måte enn det regjeringen foreslår i dette budsjettet. Folk flest vil få lavere skatt på inntekten sin hvis Arbeiderpartiet får bestemme.

Det er 4,3 millioner i Norge som betaler skatt. Arbeiderpartiet gir større skattelette enn regjeringen gir, opp til inntekter på 750 000 kr. Det vil si at 3,7 millioner av skattyterne vi har i Norge, får lavere skatt med Arbeiderpartiet. For Arbeiderpartiet er det opplagt at større forskjeller i økonomisk handlingsrom mellom mennesker gir en samfunnsutvikling vi ikke ønsker. Små forskjeller har gjort at mange deltar i samfunnet vårt. Vi har en sterk følelse av likeverd mellom mennesker. Det har gitt lav kriminalitet, og det har gitt like muligheter til å realisere sitt potensiale. Samtidig har gode inntekter til fellesskapet sørget for at grunnleggende velferdsgoder som skole og barnehage, helsehjelp og eldreomsorg er tilgjengelig for alle, uansett privatøkonomi. Når det blir stor forskjell på velferdstilbudet for dem som har god økonomi, og dem som ikke har det, mister vi noe verdifullt i Norge.

Politikken skal sikre en god utvikling. Det vi ser i høstens statsbudsjett, er en regjering som ikke tar grep i den økonomiske politikken. Da får vi ikke tatt styring på de viktigste trekkene ved utviklingen. Vi ønsker å fordele ressursene annerledes. Hvis vi hadde klart å forbedre barn og unges levekår og skoletilbud, sånn at halvparten så mange som i dag hadde endt opp som unge uføre, kunne vi spare samfunnet for milliarder. Derfor vil Arbeiderpartiet bruke penger på de store utfordringene. Det gjør det nødvendig for oss i dette budsjettet å ta formueskattenivået tilbake til der det var i 2013. Når de 1 600 personene i Norge som hadde en formue på over 100 millioner kr, har fått 575 000 kr hver i skattelette siden 2013, bruker vi framtidens penger feil.

Skattekuttene har ikke gitt resultater i form av flere arbeidsplasser eller økonomisk vekst. Tvert imot er investeringen i næringslivet historisk lav. Det vi vet, er at det har bidratt til å øke forskjellene og budsjettunderskuddet. Nav sier i en rapport fra 14. november i år at de økonomiske forskjellene i Norge øker. Selv om det store flertallet i Norge har høy levestandard og gode levekår, har ulikhetene økt over tid. De siste tre årene har de med lavest inntekt ikke tatt del i inntektsveksten. Tvert imot har de hatt nullvekst. De 20 prosentene som har høyest inntekt i landet vårt, har nærmere fire ganger mer i inntekt enn de 20 prosentene som har lavest.

De viktigste tingene i livet må være det viktigste i politikken. Vi er alle opptatt av å hindre og redusere barnefattigdom, og det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å hindre det, er å sørge for at mange er i arbeid, og at alle har en lønn de kan leve av. Da er det bekymringsfullt at lønnstakerne som tjener minst i Norge, ikke har hatt lønnsvekst siden 2008. Arbeiderpartiet vil derfor i sitt alternative budsjett bruke de store pengene på det vi mener er de viktigste utfordringene. Den første av dem er å få flere i arbeid. Hvis sysselsettingsandelen i dag hadde vært like høy som for fire år siden, hadde 73 000 flere vært i jobb. Det ville gitt oss viktige inntekter. Den andre utfordringen er at vi må sørge for en enda tryggere oppvekst for barn og unge i Norge. For det tredje må vi kunne løse de omsorgsoppgavene som vi vet kommer til å øke i framtiden, og for det fjerde må vi ha en mer offensiv klimapolitikk. Det mener vi vårt alternative budsjett legger til rette for.

Mudassar Kapur (H) [12:52:06]: Jeg må si det er ganske utrolig å høre den ene arbeiderpartirepresentanten etter den andre komme opp her og snakke om arbeidsledighet uten engang å nevne på en seriøs måte det prisfallet vi hadde i oljen, og hvilke utfordringer det medførte, og hvordan regjeringen faktisk har møtt disse utfordringene på en god måte. Det blir litt rart å ha en skattedebatt og arbeidsledighetsdebatt uten å adressere det. Jeg tror det hadde kledd Arbeiderpartiet litt bedre å huske sånne ting når man beskylder andre for ikke å ha gjort nok.

Finanspolitikken har de siste årene vært brukt aktivt for å motvirke arbeidsledighet og skape vekst. Sammen med lave renter og en markert bedre konkurranseevne har denne målrettede politikken bidratt til at veksten nå er på vei opp og ledigheten er på vei ned. Jeg er glad for at partiene på ikke-sosialistisk side har kommet fram til enighet om budsjettet fem år på rad. Skatter og avgifter er også en sentral del av disse enighetene.

De sentrale elementene i regjeringens forslag til skatte- og avgiftsopplegg for 2018 ligger fast. Vi reduserer inntektsskatten fra 24 til 23 pst., i tråd med skattereformen, og verdisettingsrabatten i formuesskatten økes fra 10 til 20 pst. Andre positive punkter fra enighetene er gavefradraget, som styrker frivilligheten. Og selv om man øker CO2-avgiften, skjermes drivstoff ved at veibruksavgiften på drivstoff reduseres tilsvarende. Sistnevnte er særlig viktig for distriktene, der man er avhengig av bil, både privat og i næringslivet.

Vi lever i et samfunn der tilliten mellom velgere og stat er høy. De aller fleste av oss betaler sin skatt fordi vi mener det er viktig for å opprettholde det velferdssamfunnet vi lever i, og de fellesgodene vi har. Når politikere krever inn andre folks hardt opptjente penger, må folk kunne ha tillit til følgende: at pengene brukes til det beste for fellesskapet, at de politiske partiene ikke krever inn skatter og avgifter for å oppfylle sine egne ideologiske drømmer, men for å levere de beste tjenestene for den enkelte innbygger, og at politikerne ikke bruker folks lommebok som en enkel inntektskilde fordi politikerne selv ikke evner å prioritere.

Denne regjeringen reduserte skattene med nærmere 23 mrd. kr i forrige periode og fortsetter i samme spor. Dette er spesielt viktig i dagens situasjon, hvor næringslivet er i en omstilling. Etter oljeprisfallet mistet mange arbeidstakere jobben, og vi må fortsette å stimulere til å skape nye arbeidsplasser. Vi skal satse på den som søker jobb, men vi må også satse på den som vil skape sin egen. Derfor er en lavere selskapsskatt, fjerning av maskinskatten og satsing på innovasjon og gründerskap viktige grep.

I Norge har vi den unike situasjonen at de aller fleste eier sin egen bolig. Noen er pensjonister eller foreldre, som etter et langt liv med sparing og nedbetaling av gjeld nå er i stand til å hjelpe neste generasjon med sin første bolig. Andre kan være flyktningfamilien, som etter å ha spart penger endelig kan flytte ut av den kommunale boligen og inn i sin egen. Nettopp derfor er regjeringens satsing på sosial boligpolitikk og tilrettelegging for bygging av flere boliger viktig.

Det er også viktig at det er denne regjeringen som er garantisten mot en nasjonal boligskatt, slik at folks hjem forblir et hjem og ikke et skatteobjekt, slik SV legger opp til i sitt alternativ. SV ønsker altså å innføre et regime der man skattlegges og straffes for å ha et eget hjem. Det siste norske husholdninger trenger akkurat nå, er at det skal bli enda dyrere å bo i sitt eget hjem. En slik skattlegging som SV legger opp til, vil ramme urettferdig og usosialt, og det kler et parti som SV dårlig å fremme slik politikk.

Jeg må også dele en bekymring: Slik boligmarkedet har vært de siste tre–fire årene, har forutsigbarhet vært helt avgjørende. Da har vi et SV som har en hopp-og-sprett-politikk når det gjelder boligskatten. Deres skattemodeller endrer seg i takt med boligprisene, og det er ikke det folk trenger. Man var imot nasjonal eiendomsskatt, men så ønsket man å innføre det. Nå ønsker man også å innføre en fordelsskatt på bolig. Jeg vet ikke hva som blir det neste. Jeg vil si at hvis vi skal løse boligmangelen, kan vi ikke skatte oss ut av den. Vi må ha en god sosial boligpolitikk, og så må vi bygge oss ut av boligmangelen.

Nina Sandberg (A) [12:57:20]: I et sjansespill er det slump, ikke dyktighet, som avgjør. Arbeiderpartiet mener at barns utvikling er for viktig til å overlates til tilfeldighetene. Vi tror at alle er født med større evner og muligheter enn vi aner. Arbeiderpartiet står for en politikk som sørger for at barn får like muligheter, uansett hvilken familie de er vokst opp i.

Som forsker gjorde jeg studier av frafall i videregående opplæring. Vi fant at foreldrenes sosiale bakgrunn påvirket barnas sjanser for å prestere i grunnskolen og for å fullføre videregående. De som falt fra, hadde dårligere odds for å få seg jobb og for å delta i samfunnslivet.

Svært få vil være overrasket over dette og lignende funn. Det som er overraskende, er regjeringens mangel på innsats. De siste fire årene har 60 000 unge gått ut uten å fullføre og bestå videregående. Det er et tap for dem, og det er et tap for samfunnet. Vi har ikke råd til å fortsette sånn.

Det skulle man tro en regjering som allerede er godt i gang med å tømme våre barns sparekonto, tok inn over seg. På regjeringens nettsider kan man lese at skatte- og avgiftssystemet finansierer offentlige velferdsordninger og bidrar til omfordeling. I Arbeiderpartiet foretrekker vi handling. Vi bruker de store pengene der de betyr mest: til å gi alle barn og unge en god start. I vårt alternative budsjett øker vi momsen på brus og godteri. Det gjør vi for å betale for en storstilt satsing på å få flere til å fullføre skolen. Økningen i merverdiavgift finansierer et skikkelig løft for tidlig innsats. Vi oppretter flere barnehageplasser og stopper Høyre og Fremskrittspartiets økning i barnehageprisen, som kommer straks. Vi vil ha høy kompetanse rundt de minste, og vi trapper opp til at halvparten av alle barnehageansatte er barnehagelærere. Vi vil ha tusen flere lærere på 1.–4. trinn i 2018, og vi innfører en lese-, skrive- og regnegaranti, slik at alle får den oppfølgingen de trenger for å mestre de grunnleggende ferdighetene i løpet av 2. trinn. Vi gjør skolen mer praktisk og digital allerede fra barnetrinnet, og fordi trygge elever lærer best, styrker vi også innsatsen mot mobbing.

Tidlig innsats koster, men gir umåtelig stor gevinst, kanskje enda mer enn skattelettelser til dem som har mest fra før.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:00:18]: Med perspektivmeldingen og oljeprissjokket som et bakteppe var finansdebatten sist uke preget av de utfordringene vi har for å sikre bærekraft for velferden framover i tid. Heldigvis er norsk økonomi i vekst igjen, men nedturen ga oss en kraftig påminnelse om vår egen sårbarhet, og at vi trenger flere bein å stå på når handlingsrommet blir mindre. Den største utfordringen framover blir å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser i privat konkurranseutsatt sektor – flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke som lever av statsbudsjettet.

Skal vi lykkes, må vi prioritere tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien og styrke det private næringslivet. Da må det lønne seg å jobbe og investere i norske arbeidsplasser. Vi må skape mer og skatte mindre.

Sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti viderefører vi derfor en politikk som vi vet virker, gjennom skatte- og avgiftsendringene som ligger i budsjettet for 2018. Vi letter skattebyrden for personer og bedrifter, vi faser ut eiendomsskatt på verk og bruk, den såkalte maskinskatten, og vi reduserer diskriminering av norsk eierskap gjennom å kutte i formuesskatt på aksjer og driftsmidler på arbeidende kapital.

Vi gjeninnfører differensiert arbeidsgiveravgift i transport- og energisektoren, en ordning som ble avviklet i 2013, uten at den rød-grønne regjeringen løftet en finger for å forhindre det. Det har altså tatt regjeringen minst fire år med intenst arbeid opp mot EU for å rette opp dette. Det er lett å forstå at det betyr svært mye for enkeltbedrifter og konkurransekraften i Distrikts-Norge at det har lyktes. Widerøes Flyveselskap opplyste på et møte med trønderbenken nylig at endringen vil utgjøre om lag 10–15 mill. kr på bunnlinjen for deres selskap.

De nye reglene for opsjonsbeskatning i gründerselskapene åpner nå nye muligheter. Gjennom hardt arbeid med å foredle naturressursene våre – fiskeri, skogbruk, vannkraft og ikke minst olje- og gassressursene – har vi ikke bare skapt grunnlag for velferden, men Norge har også utviklet teknologi som er verdensledende, og som har overslag til nye næringer, til bioøkonomien og det grønne skiftet. Et eksempel på en sånn innovasjon er biogassfabrikken på Skogn.

OECD har kåret Trøndelag med teknologihovedstaden Trondheim til Norges mest innovative region. Det er den eneste regionen som er blant topp 25 i Europa.

Innovasjon basert på våre fremragende teknologimiljøer vil være blant de fremste konkurransefortrinnene våre framover, men da må vi føre en politikk som sikrer disse nye framtidsnæringene innovasjonskraft og konkurransekraft. Det legger dette budsjettet med skatte- og avgiftspolitikken til rette for.

Lise Christoffersen (A) [13:03:27]: Skattepolitikken er en av de virkelige skillesakene i norsk politikk. For Høyre og Fremskrittspartiet er skattekutt et mål i seg selv, og ikke for folk flest, men for dem med mest fra før. Når inntekter kuttes, må også utgifter kuttes. Det kuttes der det smerter mest, fra dem som lite har fra før. Skattefesten for de rikeste og årlige kutt i trygd og stønadssatser fortsetter i 2018. Arbeidsledige og folk på trygd betaler prisen. Høyre og Fremskrittspartiet drives av en merkelig kortslutning: Den som har mye, motiveres av mer, den som har lite, motiveres av mindre.

Den urettferdige skattepolitikken tåkelegges med fraser som «dynamisk» og «framoverlent», med påståtte ringvirkninger i form av investeringer og nye arbeidsplasser. De ringvirkningene har ingen sett. Arbeiderpartiet har spurt, men både statsminister, finansminister og arbeidsminister er og blir svar skyldig, for svaret fins ikke. Sysselsettingsandelen er lavere enn på lenge.

En gjenganger i budsjettdebatten fra Høyres side er utsagn à la: Vi gjør det som er best for landet! Det er feil. Det skapes nesten ikke arbeidsplasser i privat sektor, og det er et sykdomstegn. «Oljesjokk» er blitt bortforklaringen på at den rød-grønne regjeringa hadde tre ganger så god jobbskaping å vise til. Og våre gode resultater kom midt under finanskrisa. Vi merket ikke så mye til den i Norge, men det var jo fordi de store pengene ble brukt til å holde hjulene i gang. Men også da var Høyre og Fremskrittspartiets svar store skattekutt for de rikeste.

Arbeiderpartiet starter i den motsatte enden: Hva må til for å sikre arbeid og velferd i tida som kommer? Hvordan skal offentlige og private ressurser trekke i samme retning? Svaret er politisk styring, ikke marked. Vi vil investere stort i arbeidstakernes kompetanse, vårt viktigste konkurransefortrinn i framtida. Men det hjelper lite hvis arbeidsplassene ikke fins. Arbeiderpartiet legger derfor 1,5 mrd. kr på bordet i 2018 som starten på en langsiktig satsing på klimavennlig næringsutvikling – i havnæringene, innen skipsfart og industri, bioøkonomi og velferdsteknologi, klyngeprogram og regionale akseleratorprogrammer, bredbånd i hele landet, styrket landbruk.

Det vil koste. Vi må ha inntekter. De må komme fra et rettferdig skatte- og avgiftssystem, der det ytes etter evne. Ett av de grepene vi gjør i vår helhetlige skatte- og avgiftspolitikk for folk flest, er å fjerne momsfritaket på utenlandsk netthandel på beløp under 350 kr. Det vil styrke norske arbeidsplasser i norske butikker, men det viktigste er at det vil styrke inntektssida i budsjettet med 1,7 mrd. kr på årsbasis, 1,4 mrd. kr i 2018. Arbeiderpartiet vil bruke disse pengene til å investere i vår felles framtid for økt sysselsetting og velferd. Det begynner å haste etter fire år, snart fem, med pause i jobbskaping.

Kjell-Idar Juvik (A) [13:06:46]: Dagens regjering, med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre, setter Kommune-Norge i en vanskelig økonomisk situasjon med sin iver etter å fjerne eiendomsskatten. Kommunenes eiendomsskatteinntekter fra vannkraftsektoren alene er redusert med 380 mill. kr i år i forhold til i fjor og foreslås ytterligere redusert med 206 mill. kr til neste år, dvs. 586 mill. kr mindre til skole, barnehage, helse, omsorg, kultur og tilrettelegging for næringsvekst i 2018.

Reduksjonen på vannkraftanleggene på over 30 pst. over to år medfører at kraftanleggene ikke lenger gjenspeiler anleggenes markedsverdi, slik loven forutsetter. Reduksjonen skyldes fallende kraftpriser – det er korrekt – men også at kapitaliseringsrenten ikke er nedjustert i takt med fallende rentenivå. Den fallende renten er gjenspeilet i reduserte rentesatser i forskriftene som gjelder for alle øvrige kraftskatter, med mellom 1 og 2 pst. de siste fem årene, mens kapitaliseringsrenten på vannkraftanleggene er uendret på 4,5 pst., og burde vært ned mot 2 pst.

Jeg kan vanskelig se at den framtidige verdien av norske vannkraftanlegg har falt med over 30 pst. på to år, og mener at kapitaliseringsrenten må reduseres slik at eiendomsskattegrunnlaget for vannkraftanlegg gir et mer korrekt uttrykk for verdien på anleggene.

Som sagt vil dette ha store konsekvenser for enkeltkommuner som nå sitter og lager budsjettene for 2018. To eksempler fra mitt hjemfylke:

• Rana kommune vil få 17 mill. kr mindre i inntekter for 2018 i forhold til 2016.

• Min egen kommune, Hemnes, vil få 18 mill. kr mindre i 2018 enn i 2016 til å gi tilbud til innbyggerne sine.

I tillegg kommer tapte inntekter ved reduksjon på verker og bruk.

Arbeiderpartiet har foreslått å endre på verdisettingen ved å senke renten og øke antall år for gjennomsnittsberegning. Det ville gitt kommunene et redusert tap på 270 mill. kr.

Så litt om verker og bruk. Eiendomsskatt på verker og bruk er en viktig del av finansieringsgrunnlaget for velferd i mange norske kommuner. Dette glemmer regjeringen i sin iver etter å kutte skattene.

Regjeringen foreslår som sagt å kutte dette. Det gjør de også uten å utrede. Vi mener det er i strid med utredningsinstruksen å fremme et så omfattende lovendringsforslag med så store og usikre økonomiske konsekvenser for en samlet kommunesektor gjennom et statsbudsjett. Det burde vært nedsatt et bredt partssammensatt lovutvalg som vurderte eiendomsskattereglene for verker og bruk, og ikke minst så på eiendomsskatten på produksjonslinjer.

I budsjettavtalen er det enighet om en kompensasjon foreløpig begrenset til 500 mill. kr per år. Men det er nok ikke høyt nok.

Her bør regjeringen lytte til kommunene og ta seg litt bedre tid, i hvert fall ett år ekstra, før man iverksetter dette.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:10:09]: Gjennom hele valgkampen ble vi bombardert med politisk radioreklame. I mitt hjemfylke, Hedmark, var det spesielt Høyre og Fremskrittspartiet som var på offensiven i radio. Stadig vekk kunne man høre finansminister Siv Jensens stemme som sa noe slikt som at hvis du vil fjerne eiendomsskatten, må du stemme på Fremskrittspartiet.

Det framstår som ren populisme når Fremskrittspartiet driver valgkamp på denne måten, og framstiller det som at velgerne kan stole på at de vil fjerne eiendomsskatten, til tross for at de har sittet fire år i regjering, og stadig flere kommuner har innført eiendomsskatt i denne perioden.

Fremskrittspartiet er hele tiden med på å ta grep som gjør at kommunene blir nødt til å innføre eiendomsskatt. Skattepolitikken er helhetlig. Når forlikspartene nå f.eks. uten forvarsel har fjernet maskinskatten, som genererer rundt 1 mrd. kr i inntekt til norske kommuner, er det helt klart at disse kommunene er nødt til å ta inn det økonomiske tapet på andre måter. Dette er en milliard som finansierer sykehjemsplasser og lærerstillinger. En av løsningene som er varslet, er at kommunene ser seg nødt til å innføre eller å øke eiendomsskatten.

Når Fremskrittspartiet tidligere har vært med på å legge om inntektssystemet slik at enkelte kommuner taper på det og får mindre inntekter, er det klart at de kommunene må ta inn inntektene på andre måter, og en av løsningene er å innføre eiendomsskatt eller å øke eiendomsskatten.

Fremskrittspartiets skattepolitikk mangler altså en helhetlig og logisk tenkning, men det er ganske enkelt, for uten inntekter kan ikke kommunene tilby gode tjenester nær folk.

Jeg må også si at jeg blir litt skremt når Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann i Stortinget, representanten Njåstad, altså den fremste talspersonen for skatt, bruker sitt hovedinnlegg til å si at han aldri har skjønt hvorfor reduserte skatter på 25 mrd. kr kan bli satt opp mot velferd. Da kan man jo spørre seg om representanten Njåstad, eller Fremskrittspartiet for den del, skjønner sammenhengen mellom et godt helsevesen og velferd, sammenhengen mellom offentlig skole og velferd, sammenhengen mellom god eldreomsorg og velferd. For det er nettopp slike ting som vi, staten og fellesskapet, har et ansvar for, og det må finansieres, bl.a. gjennom skatt.

Hvis Ola Nordmann får et hjerteinfarkt, hjelper det ham lite at Norges aller rikeste har fått milliarder av kroner i skattelette. Men det hjelper ham at ambulansen er på plass så fort som mulig, og at han blir tatt hånd om på et sykehus som kan redde livet hans. De aller fleste årene merker ikke Ola Nordmann så mye til sykehuset eller til ambulansen. Men den dagen han får hjerteinfarkt, merker han det veldig, veldig godt.

Åsunn Lyngedal (A) [13:13:24]: Det er interessant å høre regjeringspartiene si at det går så godt i norske kommuner. I Nord-Norge får 71 av 87 kommuner – i Finnmark, Troms og Nordland – ikke engang kompensert for lønns- og prisveksten til neste år.

Nord-Norge er i veldig mange sammenhenger et distrikt. For oss som bor der, kan det virke som et sentrum, men vi snakker ofte om det som et distrikt. En av de tingene som rammer Nord-Norge ekstra hardt, i tillegg til et dårlig kommuneoppgjør, er at man fjerner muligheten til å skattlegge verk og bruk. Det gir endringer i fordelingen av verdiene i samfunnet vårt som er veldig store. Regjeringen anslår at det vil omfordele 800 mill. kr. Kommunene selv antyder 1,2 mrd. kr. Her angripes distriktene på noe som ganske få har et forhold til. Men de som har vokst opp i et samfunn der det fantes et verk eller et bruk, vet at det er et begrep for de store produksjonsbedriftene i lokalsamfunnet, eller en fabrikk om en vil.

Vi har i 120 år skattlagt de store installasjonene, f.eks. smelteovnene ved Elkem Salten verk i Sørfold. Det samme har vi gjort med de store maskinene ved LKABs anlegg i Narvik.

Det har vært forsøk på å begrunne omleggingen med at det har vært skapt tvil om man kan anlegge grønne datalagringssentre i Norge. Skatt på verk og bruk har aldri vært lagt på datamaskiner, printere, verktøy eller anleggsmaskiner. Skulle det være et behov for å tydeliggjøre dette i lovverket, er det mulig.

Jeg vil hevde at det aller meste av pengene som kommunene tar inn som skatt på verk og bruk, nå kommer til å gå ut av landet. Hvorfor? Jo, fordi veldig mange av de store industribedriftene våre er eid fra utlandet. Den eneste skatten de betaler i Norge, er eiendomsskatt på verk og bruk, for overskuddet deres skattlegges i hjemlandet.

I Nordland betaler Elkem Bluestar i Sørfold 8,9 av 10,3 mill. kr i eiendomsskatt på verk og bruk. De pengene vil for framtiden gå til Kina. I Mosjøen betales 20 av 23 mill. kr av Alcoa. De pengene vil gå til USA, fordi Alcoa er amerikanskeid. I Narvik vil 15 av 20 mill. kr gå til Sverige, fordi LKAB betaler denne eiendomsskatten. Det står ingenting i forslaget fra regjeringen om hvor mye av disse pengene som nå tas ut av norske kommuner og gis til utlandet. Det er beklagelig. Det viser hvor galt det kan gå når regjeringen, uten foregående utredning av konsekvenser, foreslår å endre et 120 år gammelt lovverk.

Vetle Wang Soleim (H) [13:16:35]: Først må jeg ta tak i det siste som ble sagt fra Juvik og Lyngedal angående verk og bruk. Dette er en sak som har vært på høring i flere omganger, og der kommunene har vært tett involvert i prosessen med å få sagt sine meninger. Det er rett og slett slik at denne regjeringen er imot den skatten, og vi ønsker å fase den ut. Så enkelt er det. Nå hører jeg at Arbeiderpartiet er veldig kritisk til denne utfasingen, selv om de har gått med på og ønsker en lovutredning av forslaget. Gitt de ordelag som ble brukt av Juvik og Lyngedal: Kan vi få en bekreftelse fra Arbeiderpartiet på at det lovarbeidet de ønsker å støtte opp om, egentlig bare er en skinnprosess, at de egentlig er imot hele endringen uansett?

Det går et ganske markant skille her i salen når det gjelder skatt, og jeg er glad for å være på den siden som mener at det er viktig at bedriftene får beholde mer av sine egne penger for å skape nye arbeidsplasser. Hvorfor skal de sende pengene sine til Oslo for at det skal deles ut fra et kontor her? Det skjønner ikke jeg, og det er jeg glad for at vi prøver å få bukt med.

Senterpartiet har i dag har vært ute og talt imot flere av de endringene som vi ønsker å få gjennomført. Det skulle jo være en gledens dag for Senterpartiet når vi faktisk øker de avgiftene som de alltid har vært for å øke. Hadde vi hatt Senterpartiets politikk om sukkeravgiften fra 21. november i år, hadde vi hatt et bredt flertall for det forslaget i Stortinget. Nå har vi Senterpartiets politikk fra 22. november i år, altså da forliket var på plass. Nå er den helt omvendt, og det mener jeg er en populistisk måte å drive politikk på. De avgrensningene som Senterpartiet mener er vanskelige, har alltid vært vanskelige. De blir ikke mer eller mindre vanskelig selv om satsen økes. De har vært vanskelige fra dag én.

Når det gjelder endringene vi gjør innenfor kost og losji og skattefritt hyretillegg, er det slik at de aller fleste her i salen sier at vi er nødt til å begynne å prioritere. Handlingsrommet blir mindre. Da må vi også begynne å si nei til enkelte ordninger, og dette er to ordninger som har gått ut på dato. Kost og losji ble vedtatt i 1927 og var ment som en mer midlertidig ordning for dem som måtte pendle for å jobbe. Hvis man bor en plass og kan dra hjem og lage mat, slik som alle andre arbeidstakere i Norge gjør, synes ikke jeg det er riktig at man skal få fradrag for det. Det er det ingen andre arbeidstakere som får. I tillegg er det viktig å merke seg at halvparten av alle som krever fradrag, er utenlandske borgere. Senterpartiets omsorg for utenlandske arbeidstakere er også en overraskelse for meg. Videre er det et fradrag som det er vanskelig å kontrollere, vanskelig å dokumentere, og det krever mye kontroll for å sjekke at det faktisk blir gjennomført slik det skal.

Knut Magne Flølo (FrP) [13:19:47]: Dette vert på mange måtar litt ei gjentaking av finansdebatten. Det som er interessant for regjeringa, er å skape verdiar, og varig velstand krev evne til omstilling, nye utfordringar krev nye svar, og at vi tek kloke val.

Det vi debatterer i dag, er regjeringa Solberg, som med støtte frå Venstre og Kristeleg Folkeparti vidarefører og intensiverer den omstillinga og nyskapinga som er nødvendig for verdiskaping, som i sin tur bidreg til finansieringa av alle sektorar i Noreg, det vere seg kommuneøkonomien, samferdsel, sjukehus og stort sett det som skal til for å drifte AS Noreg.

Eg vil trekkje fram ein del viktige skattekutt som vil verke for bedriftene i det ganske land. Her har Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti skjønt at skal vi skape verdiar før dei kan brukast, må vi leggje premissa for at det skjer, nemleg ved at budsjettforliket har sørgt for at eigedomsskatt på produksjonsutstyr vert fasa ut over sju år – rett nok sa regjeringa fem år, men det vart sju år, og det er bra. Dette har som konsekvens at kommunane har god tid på seg til å tilpasse seg den omlegginga. Når det i tillegg ligg inne ei kompensasjonsordning og 72,5 mill. kr til retaksering, er dette akseptabelt for begge partar, ikkje minst for dei mange bedriftene som har etterlyst denne endringa av eigedomsskatten.

I tillegg vil det verte ei avgrensing for kommunane, ved at dei kan forhøgje satsen med berre 1 promille, mot 2 promille tidlegare. Dette er viktige tiltak som bedriftene skjønar, og som gjev dei ein «boost» til aktivitet og optimisme.

Men reaksjonen frå dei raude og dei grøne vil nok vere at her vert dei rike prioriterte. Slett ikkje! Eg har sjølv vore bedriftseigar i 30–35 år og har aldri følt meg rik. Men når myndigheitene legg forholda til rette fordi vi skal skape verdiar til fellesskapet, er det viktig at det vert vist på denne måten.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [13:23:02]: Når høyresiden ber opp til dans om boligpolitikken, får jeg jo delta, for vi får høre her at svaret er en uansvarlig boligpolitikk. Det er ganske utrolig å høre det fra et parti som gjennom de siste årene har sittet i regjering mens boligprisveksten har vært dramatisk, mens vi ser at boligmarkedet forsterker ulikheter i Norge, mens vi ser at vanlige folk med vanlig lønn sliter med å komme seg inn i boligmarkedet.

Man kan også lure på hvordan det skal hjelpe sykepleieren som ikke kommer seg inn i boligmarkedet, at de med flest og dyrest boliger er de som får de aller største skattefordelene. Det får vi ingen svar på.

Økonomer har i lang tid advart mot den utviklingen som vi ser i boligmarkedet i Norge. Det dreier seg om både prisveksten, som har vært usunn, og gjeldsutviklingen, som vi ser har vært dramatisk i Norge gjennom de siste årene. Da er høyresidens eneste svar at vi må bygge flere boliger. Samtidig hører vi fra boligbransjen, senest i etterkant av framleggelsen av statsbudsjettet i høst, at vi nå har bygd for mange boliger. Og slik holder vi på i en evig sirkel. Dette er ikke boligpolitikk – det er mangel på styring, og boligmarkedet blir ikke mer rettferdig av det.

Vi i SV foreslår å øke beskatningen av boliger for dem med mange boliger og for de dyreste boligene, for det er i tråd med rådene fra en lang rekke økonomieksperter. Jeg tror nok at Høyre egentlig – innerst inne – forstår at det er ganske rasjonelt. Det er omfordelende, og det stabiliserer boligmarkedet.

Men fortsetter vi som før, fortsetter vi med denne regjeringens politikk for boligmarkedet – eller snarere deres mangel på politikk – kommer boligmarkedet til fortsatt å være en pådriver for forskjellsutviklingen i Norge. Det kommer til å bidra til at byene våre blir segregert, og til at ulike typer mennesker ikke kan bo i de samme områdene, og det kommer til å være med på å destabilisere norsk økonomi. Det mener jeg er en farlig kurs å ha.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:25:32]: Det er ikke politikerne som skaper jobbene, det er det bedriftene som er eksperter på. Vår oppgave er å legge til rette for det og skape gode rammevilkår. Jeg har ikke møtt en eneste bedrift som ber om økte skatter for å sikre jobbene og for å skape flere. Tvert om: Mange sier at de ville ansatt flere med et lavere skattenivå. Det er her den store forskjellen ligger, mellom dem som har jobb, og dem som står utenfor.

Representanten Giske var i sin tid som næringsminister opptatt av at formuesskatten er krevende for bedriftene. Likevel fortsetter Arbeiderpartiet å øke denne skatten, som diskriminerer norsk eierskap.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt fortsetter å argumentere for å opprettholde eiendomsskatten på verk og bruk. Det er grunn til å spørre seg om disse partiene har fulgt med på signaler fra egne medlemmer, fra partene i arbeidslivet og fra dem som jobber i industrien, som f.eks. klubbleder Svein Erik Veie ved den kriserammede hjørnesteinsbedriften Norske Skog på Skogn i Levanger. Han kommenterte denne saken i media i november i år. Han ba Arbeiderpartiet

tenke seg om to ganger før de stemmer for å opprettholde det han beskriver som en industrifiendtlig maskinskatt, en usosial skatt som rammer næringslivet, uavhengig av om bedriften tjener penger eller ikke.

Han påpekte at verdifastsettelsen på utstyr og maskiner blir tilfeldig. Han mener dessuten at bedriftene er belastet nok gjennom dagens skatteregime, og mener kommunene heller må bidra til å støtte opp under industrien og sikre arbeidsplassene, i stedet for å legge press på dem med et høyt skattetrykk. Spesielt gjelder det bedrifter som sliter i motbakke, som Norske Skog har gjort i lengre tid. Denne bedriften betaler mellom 5 mill. kr og 6 mill. kr i året i eiendomsskatt til Levanger kommune, og maskinskatten er en vesentlig del av det.

Det er nettopp for å sikre økt soliditet og vekstkraft i bedrifter som Norske Skog på Skogn at vi reduserer skattebyrden, innfører lettelser i eiendomsskatten, slik at bedriften kan videreutvikle seg og trygge de jobbene som er på Fiborgtangen i dag. Jeg synes det er overraskende at det gamle industripartiet Arbeiderpartiet forlater den linjen, og at de ikke ser betydningen av det. Men det er kanskje slik som klubblederen Veie har sagt, at det blir mer og mer tydelig hvorfor Arbeiderpartiet taper velgere i industrien.

Helge André Njåstad (FrP) [13:28:17]: Det var representanten Emilie Enger Mehl som fekk meg til å teikna meg til eit innlegg, for maken til misforståingar som må avklarast herifrå, skal ein leita lenge etter.

Fyrst til utsegna eg skal ha kome med om at skattelette og velferd står i motsetning til kvarandre. Det må forklarast nok ein gong. Eg meiner at om folk får behalda meir i si eiga lommebok, betyr ikkje det at dei pengane blir sløste vekk. Det betyr at folk er i vel så god stand til å disponera eigne pengar til både velferd og andre ting som politikarane er til å prioritera for folk. Så her har me forskjellig grunnsyn når det gjeld korleis samfunnet er organisert. Me har faktisk tru på at både bedrifter og folk er betre i stand til å gjera prioriteringar sjølve, enn det det offentlege og dei folkevalde er for dei. Men det betyr ikkje at me skal slutta å ha velferdsordningar. Det er jo difor me har klart, når me har styrt landet, å styrkja velferdsordningane samtidig som me har gjeve skattelette. Kommuneøkonomien er eit eksempel på det. Det er jo ikkje slik at skattelette betyr ein dårlegare kommuneøkonomi. Då hadde me aldri sett tal for 2016 som viser rekordresultat i Kommune-Noreg, samtidig som det er rekordskattelette. Det er nettopp fordi me har klart å redusera helsekøar, redusera fengselskøar og styrkja kommuneøkonomien samtidig som me har gjeve skattelette – fordi det rett og slett skaper ein heilt ny dynamikk i samfunnet.

Det får meg til å gå inn på det andre, eigedomsskatten, som vart adressert i same innlegg frå Enger Mehl. Det er bra at ein lyttar til radio og høyrer at partileiaren og finansministeren vår seier at det er eit mål for Framstegspartiet å fjerna eigedomsskatten. Eg trur ikkje ho sa på radioen i Hedmark heller at det skulle skje i fyrste budsjett, men det er veldig hyggjeleg å registrera at allereie det fyrste budsjettet etter at valkampløftet vart gjeve, går i retning av å gjera det vanskelegare å innføra og auka eigedomsskatten på hus og hytte og samtidig fjerna eigedomsskatten på maskiner. Det er eit langt steg i retning av det som er målet vårt, nemleg å fjerna eigedomsskatten.

Eg synest heller ikkje at Senterpartiet skal gjera seg veldig høg og mørk når det gjeld at eigedomsskatten har auka i desse fire åra. Det er jo ikkje regjeringa og Stortinget som aukar og innfører eigedomsskatten. Det er det jo norske kommunar som gjer. Sist eg sjekka, hadde Senterpartiet over 100 ordførarar og Arbeidarpartiet over 200 ordførarar. Framstegspartiet har fire, og våre fire har ikkje eigedomsskatt eller jobbar for å fjerna eigedomsskatten. Det er dei raud-grøne ordførarane som har tydd til eigedomsskatt for å saldera budsjettet sitt, samtidig som me har stilt til rådvelde ein rekordgod kommuneøkonomi. Difor krev det hardare verkemiddel frå denne sal for å gjera det vanskelegare for dei raud-grøne kommunane å senda rekninga til innbyggjarane sine fordi dei ikkje klarer å effektivisera drifta si slik dei burde.

Vetle Wang Soleim (H) [13:31:17]: Fortsatt mener jeg det hadde vært nyttig om Arbeiderpartiet kunne avklart hvordan de stiller seg til skatten på verk og bruk, et lovarbeid de har støttet. I tillegg står de her og sier at den vil de uansett ha, virker det som. Da er det kjekt å få avklart hva de egentlig mener om den skatten.

Jeg må ta ordet fordi det fra representanten Juvik ble snakk om kapitaliseringsrenten. Det jeg syntes jeg hørte, var at han ville ha den ned på 2 pst. Vel, den har vært den samme som i dag, 4,5 pst., siden 2011. Fire av de fem siste rapportene som har sett på dette, har konkludert med at den må være høyere enn den er i dag, selv om jeg ser at Arbeiderpartiet og flere kommuner ønsker å ha den lavere fordi det gir økte inntekter til kommunene. I de to siste rapportene, som var ferdig i år, og som også er omtalt i statsbudsjettet, argumenteres det for at risikotillegget i kapitaliseringsrenten skal utgjøre totalt 5–6 pst. I den ene rapporten legger professor Norli til grunn en negativ risikofri realrente, noe Arbeiderpartiet følger opp. Dette er i så fall én av svært få steder hvor man legger til grunn en slik negativ rente. Vi gjør det f.eks. ikke når vi vurderer Statens pensjonsfond utland eller Statens pensjonsfond i fondsmeldingen. Og selv om de fleste faglige anbefalingene går ut på at vi skal øke kapitaliseringsrenten ytterligere, foreslår regjeringen å holde den uendret. Det som er interessant, er at når Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Juvik går på talerstolen og sier at han ønsker den skal være på 2 pst. og Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett foreslår 4 pst., hadde det vært kjekt å få en endelig avklaring av hva man egentlig ønsker. Skal man ned på 2 pst., er det i alle fall helt uten faglig forankring, og jeg ble veldig i stuss på hva Arbeiderpartiet egentlig mener.

Videre har vi fått høre mye fra Senterpartiet i dag når det gjelder det skattefrie hyretillegget, og jeg skal knytte et par kommentarer til det. Det er slik at for dem dette gjelder, vil over halvparten fortsatt få et sjømannsfradrag på over 80 000 kr i tillegg til minstefradraget. Så det er fortsatt gunstig å være sjømann, og man kan fortsatt få skattefri mat om bord. Dette er en ordning som stammer fra 2. verdenskrig for å kompensere dem som ikke kom seg hjem mellom seilasene. Er det da riktig å kompensere sjøfolk i dag når de får mat på land? For dem som mottar dette, er den gjennomsnittlige lønna på 760 000 kr, og dette fradraget er på opptil 16 500 kr. Det er om lag 30 000 dette gjelder, og 15 pst. av dem skatter ikke til Norge. Senterpartiet har fått en helt ny omsorg for dem som ikke skatter til Norge, både når det gjelder kost og losji, og når det gjelder det skattefrie hyretillegget.

Mudassar Kapur (H) [13:34:32]: Da Solberg-regjeringen tok over i 2013, arvet vi et stort etterslep i boligbyggingen i Norge. Vi møtte utbyggere og vi møtte kommuner som klaget på at arven etter Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet var et lappeteppe av fordyrende krav, lange saksbehandlingstider og byråkrati, som var i veien for å drive en helhetlig og god arealplanlegging i kommunene og bygge flere boliger.

Hvis SVs teori om at eiendomsskatt eller skatt på bolig kan være med på å dempe prispresset i boligmarkedet, noe de lanserte med brask og bram tidligere i år, vel, da må man jo spørre: Hvordan gikk det da nettopp SV innførte eiendomsskatt i Oslo? I 2015 tok SV over makten i Oslo, og etter det gikk boligprisene opp med ca. 20 pst. i året i to år. Da var fortsatt svaret fra SV at vi må ha en nasjonal boligskatt fordi det vil være med på å dempe prispresset. Jeg har flere ganger spurt både representanten Kaski og hennes leder: Hvor mye måtte folk ha betalt i eiendomsskatt rundt i Norge for at boligprisene på f.eks. Grünerløkka, der mange av SVs egne velgere bor, skulle gått ned? Det har de aldri greid å svare på.

Vårt forslag har hele tiden vært at vi må jobbe med begge deler. Vi må jobbe med tilbudssiden ved å forenkle, bygge flere boliger, få ned byggekostnadene og få opp byggetakten, slik at vi får tatt igjen etterslepet, og vi må gjøre noe på etterspørselssiden, for vi er også bekymret for gjeldsveksten. Derfor har man innført en del forskrifter som det ser ut til har en virkning på de mest pressede områdene. Det er nettopp slik vi må jobbe. Vi må treffe med regionale tiltak, og vi må kunne jobbe med både tilbuds- og etterspørselssiden.

Jeg vil anbefale representanten fra SV nå endelig å innse at det at partiet SV lanserer nye boligskattemodeller fra den ene statistikken til den andre, skaper lite forutsigbarhet i det norske boligmarkedet. Det vi må gjøre nå, er å fortsette den linjen som regjeringen har, jobbe seriøst med etterspørselssiden, det man gjør på gjeldsvekstsiden, og samtidig legge til rette for at vi har en boligbygging som møter de utfordringene vi har – kombinert med den sosiale boligpolitikken, der vi legger til rette for å bygge flere leieboliger, gjøre det enklere å få bostøtte hvis man trenger det, korrigere Husbankens utlånsvirksomhet slik at de som trenger det mest, får det først og fremst, at en ikke går tom før året er omme, og at en faktisk sørger for at byggetakten holder seg oppe og byggekostnadene holder seg nede.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:37:43]: Noe av det som er mest påtakelig i denne debatten, er at stadig nye representanter fra regjeringspartiene går opp og ikke tar ansvar for konkrete konsekvenser av egen politikk, men stadig vekk bare svarer med generelle skattelettelser som har blitt gitt. Når en smeller til med en avgiftsøkning på sjokolade- og sukkervarer på 83 pst., er svaret generelle skattelettelser som er blitt gitt, når man øker reiselivsmomsen over tre år med 50 pst., er svaret generelle skattelettelser, når en har økt avgiftene på innenlands lufttransport med over 2 mrd. kr siden en overtok – nye avgiftsøkninger i dette budsjettforliket – er svaret skattelettelser generelt sett. Når en har redusert avskrivningssatsene for bl.a. industri gjennom å fjerne startavskrivningen – en skattesmell på 1,8 mrd. kr – er igjen bare svaret generelle skattelettelser. Når mange pendlere som bor på brakke, får en ekstra skatteregning på 10 000 kr, er igjen svaret generelle skattelettelser, og det samme når en tar opp at en har gitt økt skatt på sluttvederlag til dem som mister jobben. Det hjelper lite for sjømenn som får en skattesmell, at rederne får skattelette. Det hjelper lite om eieren av Nidar får redusert skatt, om den som jobber på Nidar, mister jobben selv.

Og til representanten Wang Soleim, som snakket om behovet for å stramme til og prioritere. Ja, det som skjer her, er en prioritering. En skraper sammen stadig nye midler fra ulike grupper for å kunne gi mer skattelette til dem som har mest fra før.

Svært mange av dem av pendlerne som nå får en skattesmell, er folk som allerede opplever press på lønns- og arbeidsvilkår. På toppen av det får de en skattesmell på opp mot 10 000 kr. Og for sjøfolk som har vist moderasjon i en krevende tid, som har vært tilbakeholdne med lønnskrav – ja, noen har sågar gått ned i lønn for å ta ansvar i en situasjon der det har vært krevende for rederiene – hva blir takken? Jo, takken blir å gå inn i jula med en forvissning om at en får en skatteregning på 7 000–8 000 kr ekstra. Politikk handler om prioritering, og denne prioriteringen er feil.

Så til slutt det som går på moms på reiseliv – den økte momsen. Her blir det hengende igjen i salen hva som er ambisjonen framover. I går under næringsdebatten sa representanten Ebbesen at Høyre hadde en ambisjon om at en skulle få en mer flat moms. Er det 15 pst. som er ambisjonen? Er det 25 pst. som er ambisjonen for reiselivsmoms? Det forventer jeg at både finansministeren og representanter for regjeringspartiene svarer på.

Geir Inge Lien (Sp) [13:41:06]: Eg vart litt overraska då representanten Njåstad var framme her og hadde eit innlegg om at Senterpartiet var høg og mørk. Det er vi for så vidt, men då må ein jo kunne seie det same til Framstegspartiet. Dei seier at kommunane har så utruleg god økonomi, og at det er gode overføringar. Det som kjem veldig lite fram, er dei stadig fleire oppgåvene som kjem til kommunane utan fullfinansiering. Det er spesialisering, og det er nye reformer som ikkje er svært synlege. Vi har barnevernet, vi har brann og redning, dimensjoneringsforskrifta, akuttforskrifta og auka kompetansekrav i alle sektorar. Dette er tøft for kommunane, i tillegg til at regjeringa skjer ned på inntektene. Det er krevjande tider når det vert kutta i alle inntektene til kommunane, og kompetansekrava aukar.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:42:30]: Velferdsstaten er eit spleiselag. Å betale skatt etter evne er eit av dei viktigaste bidraga vi kan gjere for å sikre velferd og moglegheiter for alle, og det betyr at folk med høge inntekter må bidra noko meir enn andre. Ikkje minst er det viktig no når vi gjennom denne debatten har fått klarlagt at forskjellane og fattigdomen aukar. Difor føreslår Arbeidarpartiet ei meir rettferdig innretning på inntektsskatten, høgare skatt til høgtlønte, men lågare skatt til dei fleste andre – vi skjermar folk med inntekt under 700 000 kr. For å finansiere ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk aukar vi formuesskatten for dei med dei høgaste formuane, men skjermar pensjonistar og småspararar. Med skatteopplegget vårt blir det mindre skatt til barnefamiliane. Vi seier nei til regjeringa sine dyrare barnehagar, og ein vanleg familie med to barn i barnehagen vil kome langt betre ut med vårt opplegg. Vi seier nei til regjeringa sitt skattesjokk for pendlarar og dei som har langt å reise til jobben.

Høgre og Framstegspartiet kuttar skattane til dei som aldri kan bli rike nok, men lèt som om det er vanlege folk som får mesteparten. Det høyrer vi gong på gong også i denne debatten. Problemet er at det gong på gong er tilbakevist. Frå 2014 til 2017 har dei tusen rikaste fått redusert sin eigen skatt med over 800 000 kr i snitt. Det er 2 200 kr per dag. Dei 94 pst. med lågast formue har fått eit skattekutt på nokre få kroner dagen. Avgiftene derimot, som folk flest betaler, har auka med over 6 mrd. kr sidan 2014. Det fortener berre éin merkelapp: ein usosial og dårleg fordelingspolitikk.

For Arbeidarpartiet er ikkje skatt eit mål – det er eit verkemiddel for å nå måla på velferd, klima, barn og unge og arbeid. Utfordringane står i kø. Vi må få fleire i arbeid og færre på trygd, vi må slutte å snakke om tidleg innsats i skulen og begynne å gjere noko med det, og vi må føre ein offensiv klimapolitikk. Felles for alle desse store utfordringane er at vi framover skal løyse dei med mindre pengar. Det er eit ope spørsmål etter denne debatten her at vi no får eit mindre handlingsrom, men at det samtidig er lova stadig nye skattekutt: Korleis skal det finansierast? Er det velferda som skal kuttast? Er det dei lågtlønte som skal få meir skatt?

For kvart år denne regjeringa sit, er vi eit nytt år på etterskot i å forberede oss på framtida. Noreg treng ein ny kurs også i skattepolitikken, men høgrepolitikken har som kjent berre eitt grep, eitt verktøy. Det er stadig skattekutt, og no også stadig høgare avgifter for vanlege folk. Det er synd for alle, ikkje minst for dei som no står utan jobb og merkar aller hardast at forskjellane og fattigdomen i Noreg aukar.