Stortinget - Møte tirsdag den 29. januar 2019

Dato: 29.01.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 128 S (2018–2019), jf. Dokument 12:21 (2015–2016))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [10:35:30]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Kirsti Bergstø, Snorre Serigstad Valen, Iselin Nybø, Sveinung Rotevatn, Jette F. Christensen, Truls Wickholm og Heidi Nordby Lunde om endring i §§ 1, 3, 4 til 9, 11, 12, 13, 14, 15, 17 til 32, 34 til 37, 39 til 41, 43 til 48, 62, 67 til 69, 74 til 82, 86 og 121 (om å endre statsform til republikk) (Innst. 128 S (2018–2019), jf. Dokument 12:21 (2015–2016))

Talere

Bente Stein Mathisen (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteens medlemmer for godt samarbeid.

Grunnlovsforslaget vi har til behandling, er et forslag om å endre statsform fra monarki til republikk. Forslaget er fremmet av Kirsti Bergstø, Snorre Serigstad Valen, Iselin Nybø, Sveinung Rotevatn, Jette F. Christensen, Truls Wickholm og Heidi Nordby Lunde.

Det er ikke første gang Stortinget behandler grunnlovsforslag om å innføre republikk som statsform i Norge. De har blitt fremmet og behandlet i Stortinget flere ganger, og hver gang Stortinget har behandlet forslaget, har et stort flertall stemt imot. Det er ikke så rart, for stortingsrepresentantene avspeiler folkemeningen i dette spørsmålet. Det er ikke akkurat et rop i befolkingen om at man bør endre statsform i Norge. Meningsmålinger som har blitt gjennomført de senere år, viser at monarkiet har bred oppslutning i befolkningen. I en undersøkelse som TNS Gallup gjennomførte i 2016, kom det frem at 67,1 pst. ville valgt monarki, mens 32,9 pst. ville valgt republikk. Det er altså ingen signaler som skulle tilsi at det vil bli en endring i det standpunktet som Stortinget tidligere har tatt i dette spørsmålet.

Jeg har også lyst til å minne om at monarkiet som statsform har mer enn en tusenårig lang tradisjon i Norge. I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 ble det avholdt en folkeavstemning om Norge fortsatt skulle være kongedømme. Prins Carl – den gang – ønsket å vite om folket ville ha ham som konge i Norge, og vi kjenner resultatet. Et klart flertall ville ha den foreslåtte kongen, prins Carl, som fikk navnet kong Haakon VII, som statsoverhode i Norge.

Høyre er et parti som er opptatt av gode tradisjoner og av å ta vare på det som fungerer. Monarkiet i Norge, med den innretningen vi har på det, fungerer.

Jeg kan også se at det er mange prinsipielle innvendinger mot en slik statsform i dag, men målestokken er om folk synes at den statsformen vi har, fungerer. Det synes folket. Kongen og monarkiet har som statsform gitt det norske folk et stabilt og forutsigbart styringssystem som folk er fornøyd med. På denne bakgrunn støtter ikke komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet grunnlovsforslaget fra representantene Kirsti Bergstø, Snorre Serigstad Valen, Iselin Nybø, Sveinung Rotevatn, Jette F. Christensen, Truls Wickholm og Heidi Nordby Lunde om å endre statsform til republikk.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for det, president! Det er ekstra passende å starte dette innlegget med å si nettopp det – en tittel jeg skulle ønske vi brukte oftere her i landet.

Men dette er et spørsmål som handler om langt mer enn titler. Saken vi diskuterer nå, handler om prinsipper. Den handler om et prinsipp som tilsynelatende er både rimelig og allment akseptert, nemlig at makt og posisjoner ikke skal gå i arv, men gis ut fra folkets vilje gjennom frie valg. Men selv om det er et både rimelig og akseptert prinsipp, er ikke det tilfellet når det gjelder Norges statsoverhode. For selv om de fleste er glad i det kongehuset vi har nå, meg selv inkludert, finnes det få eller ingen gode prinsipielle argumenter for å beholde denne statsformen. Det å arve makt og posisjoner er noe som henger igjen fra en fortid vi alle her er glad for at vi har forlatt. Og selv om kongehuset ikke har formell makt, er det ingen tvil om at det har uformell makt, også i dag.

Vi lever i en tid da det liberale demokratiet sies å være truet. Spesielt forskjellige høyreradikale og høyrepopulistiske strømninger har den siste tiden tatt til gatene og også vunnet makt i flere land. En ny medievirkelighet har gitt oss nye utfordringer med fragmentering og netthets, noe som hindrer deltakelse. Ikke minst har vanlige folk mange steder mistet tilliten til det politiske systemet.

Mange vil være enig i denne situasjonsbeskrivelsen, og noen vil kanskje også bruke den for å argumentere for monarkiet fordi monarken ifølge en slik måte å argumentere på er en såkalt samlende figur, fri for politikk. Jeg vil tvert imot si at de utfordringene demokratiet står overfor, gjør behovet for å fullføre demokratiseringen av landet enda viktigere. Det å utvide demokratiet vårt til også å gjelde vårt fremste nasjonale symbol, nemlig statsoverhodet vårt, hadde vært et kraftig signal imot de mørke kreftene som truer folkestyret, et signal om at vi er på offensiven for stadig å utvikle demokratiet vårt til det bedre.

Det er en historisk sus over denne debatten. Vi kan trekke de historiske linjene helt tilbake til den franske revolusjonen, da demokratene stilte seg til venstre i forsamlingen og Kongens støttespillere til høyre. SV tilhører arbeiderbevegelsen, på mange måter forlengelsen av venstresiden fra den forsamlingen. Det er en stolt tradisjon for stadig å kjempe for å utvide demokratiet. Vi har kjempet for makt og representasjon for vanlige arbeidsfolk i politikken, med allmenn stemmerett, og også i arbeidsliv og økonomi, gjennom fagorganisering og arbeiderstyre. Det har vært og er fortsatt våre mål.

Demokratiet har utviklet seg gjennom begrensningene av Kongens makt, via sivile rettigheter og til allmenn stemmerett. Det har aldri vært statisk, og det kan det ikke være nå heller. Et argument de som vil fortsette denne utviklingen også når det gjelder statsform, møter, er folkeavstemningen i 1905. Men som det også står i forslaget vi behandler i dag, har vi aldri hatt en folkeavstemning om statsform i Norge, kun et ja eller et nei til at den danske prinsen Carl skulle bli den norske kongen Haakon. Attpåtil var det en folkeavstemning der en svært liten del av befolkningen kunne delta – ikke kvinner og ikke arbeiderklassen.

I år er det 100 år siden vi innførte allmenn stemmerett i Norge for alle kvinner og menn, uavhengig av klassetilhørighet. Derfor er det på tide og veldig passende at 2019 blir året vi tar det neste steget i demokratiseringen av Norge: ved å vedta disse demokratiske endringene i Grunnloven og gjennomføre en folkeavstemning om å gjøre Norge til republikk, der et ja vil sette endringene i verk.

Presidenten: Presidenten antar at representanten vil ta opp forslaget.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det vil jeg.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp det forslaget han refererte til.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Det som gjorde at jeg – til tross for at det ikke var planlagt – ønsket å knytte noen kommentarer til forslaget, var at representanten Øvstegård gjorde seg til talsmann for arbeiderklassen. Det synes jeg kanskje var litt drøyt.

Men jeg vil gjerne si at det er forskjellige synspunkter, og at Arbeiderpartiet som parti står bak at vi stemmer mot forslaget. Tradisjonen tro er det likevel enkeltrepresentanter i Arbeiderpartiet som ønsker å stemme for. Det har vi lang tradisjon for.

Jeg er enig i at det går an å reise prinsipielle diskusjoner om hvorvidt vi ville ha valgt monarki hvis vi i dag skulle valgt statsform. Men bare det at vi har denne debatten, er et utrolig godt eksempel på at vi ikke lenger har et monarki i form av det man av og til kan få inntrykk av: i form av et enevelde. Nei, tvert imot: Det at vi kan ha denne debatten, altså at vi som stortingsrepresentanter kan foreslå å bytte ut Kongen, mens Kongen ikke kan foreslå å bytte ut verken Øvstegård eller meg, viser hvor sterkt den demokratiske tradisjonen og folkestyret står i vår modell.

Øvstegård sier at Kongen har uformell makt. Nei, realiteten er at Kongen har mye formell makt, men i realiteten utøves den politiske delen av den makta av den regjeringa vi akkurat nå har fått presentert et utvidet eksemplar av, her i Stortinget.

Men jeg mener det er grunn til å reise diskusjonen. Og når jeg, for min del, er en pragmatisk tilhenger av at vi fortsetter med det kongedømmet som altså er konstitusjonelt – der det ikke er Kongen som bestemmer loven, men lovmakerne som bestemmer hva Kongen kan gjøre – er det ut fra den funksjonen kongehuset har, og den respekt de har gjort seg fortjent til. For jeg vil understreke at også de må gjøre seg fortjent til folkets respekt.

Vi har opplevd nasjonale katastrofer her i landet – selvfølgelig under krigen – og i forbindelse med naturkatastrofer har vi opplevd deltakelsen fra kongeparet som vi har nå. Ikke minst kommer jeg bestandig til å huske kongens engasjement og deltakelse etter 22. juli 2011 og den rollen han spilte for å bidra til å samle en nasjon. Men også mer praktisk har jeg i tidligere funksjoner hatt gleden av å være på utenlandsbesøk sammen med både kongepar og kronprinspar og sett den verdien de faktisk har for oss for å få gode politiske kontakter, og den døråpnerfunksjonen de har for norsk næringsliv. Jeg vil tilskrive det en praktisk betydning som gjør at jeg mener det er en pragmatisk konklusjon at vi ikke bør reparere det som faktisk fungerer.

På den bakgrunn, og så lenge vi har et kongehus som gjør seg fortjent til den respekten og den støtten de åpenbart har i folket, er vår konklusjon å gå videre med den statsformen vi valgte i 1905. Men som jeg sa: Det er noen representanter også i vårt parti som velger å støtte SVs og Øvstegårds standpunkt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Grunnen til at eg greip ordet, var innlegget til komitéleiar Andersen, der han viste til ulike hendingar i vår moderne historie der kongehuset har spela ei viktig rolle som samlande for landet. Det er heilt rett, men det er ikkje fordi det er eit monarki dei fekk den samlande rolla for Noreg, det er fordi dei har blitt gitt ein samlande posisjon for landet i kritiske tider. Det er altså den rolla dei skal ha i landet i den typen kritiske tider.

Det som er ein prinsipiell diskusjon her, er: Skal den posisjonen – som den einaste vi har i dette landet – vere ein reint arveleg posisjon? Den øvste myndigheita i samfunnet vårt, Kongen, skal han vere utropt gjennom at det er genetikken som avgjer kven som skal ha den posisjonen i samfunnet vårt? Det er diskusjonen, ikkje om dei var vore flinke eller ikkje flinke i ulike typar situasjonar, men at dei blir gitt det gjennom arv – som ein absurditet – i Noreg.

Det er spesielt å lese historia om da ein vedtok å innføre demokrati. Noreg kunne på heilt eige grunnlag valt ikkje å gjere det. Vi hadde ikkje hatt eigne kongar sidan 1500-talet, og så, i 1905, fann ein på at ein skulle utruste seg med ein konge. Eg trur det var eit uttrykk for usikkerheit over eigen posisjon i verda, noko vi veit historikarane også peiker på, og kanskje også mangel på sjølvtillit. Det å vere ein stat og ha ein konge ville forsterke Noregs sjølvstendige rolle.

Ein overgang til ei statsform som er reint demokratisk, vil vere ei naturleg vidareføring av det som for Noreg starta i 1884, det som eigentleg starta i 1814, og som var tradisjonen bygd på den franske revolusjonen – og for så vidt den amerikanske – opprøret mot den arvelege posisjonen, det arvelege hegemoniet og styringa over samfunnet. Det er, meiner eg, heilt rett, det representanten Øvstegård seier, at dette opprøret blei starta av dei som ikkje hadde arvelege posisjonar i samfunnet: av arbeidarar, arbeidarrørsla i vår tid. Derfor er dette ei forlenging av det arbeidet.

Eg vil berre gi støtte til representanten Øvstegård sitt innlegg og understreke at dette ville vore eit naturleg steg for fleire andre parti i dette stortinget å ta aktivt standpunkt til. Det verkar meir som om ein synest det er greitt å leve i den absurditeten, den anakronismen, vi har i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.