Stortinget - Møte tirsdag den 29. januar 2019

Dato: 29.01.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 129 S (2018–2019), jf. Dokument 12:27 (2015–2016))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [12:14:23]

Innstilling frå kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Karin Andersen, Heikki Eidsvoll Holmås, Torgeir Knag Fylkesnes og Kirsti Bergstø om ny § 107 (grunnlovfesting av retten til bolig) (Innst. 129 S (2018–2019), jf. Dokument 12:27 (2015–2016))

Talere

Nils T. Bjørke (Sp) [] (ordførar for saka): Det er mange gode intensjonar bak grunnlovsforslaget om retten til eigen bustad. Samstundes er det for oss i Senterpartiet eit spørsmål om kva slags prinsipp og føringar som skal inn i Grunnlova, som nemnt i førre sak.

Ein del prinsipp og reglar er det andre lover som skal ta inn. Ein bustad er eit velferdsgode på linje med arbeid, helse og utdanning. Ein trygg og stabil busituasjon er ei nødvendig ramme i livet til alle menneske. Det er sjølvsagt eit mål i bustadpolitikken at alle skal ha høve til å eiga sin eigen bustad. Men er det noko som høyrer heime i Grunnlova? Eg som saksordførar, og fleirtalet i komiteen har slutta seg til, har i grunngjevinga for å avvisa forslaget vist til dei mange områda som regulerer bustadpolitikken i dag. Både sosialtenestelova, arbeidet for statleg og lokalt bustadsosialt arbeid tek dette opp i seg. Me har difor vist til at me går ut frå at den bustadsosiale handlingsplanen vert revidert i 2020.

Det er ingen tvil om at det å finna seg eigen bustad er utfordrande for mange. I fjor passerte kvadratmeterprisen for nye einebustader 35 000 kr. For brukte bustader var prisen om lag 10 000 kr lågare. Samstundes har leigeprisane gått opp i takt med prisauken elles. Nålauget kan difor vera trongt for mange av dei som vil inn på marknaden. I tillegg har den nye reguleringa på bustadmarknaden i Oslo, som det har vore naudsynt å få igjennom, òg bidratt til å gjera det vanskelegare for somme. Det er viktig at me får ei betring for dei som vil kjøpa seg eigen bustad for første gong. Det er òg ei stor utfordring at mange vanskelegstilte og personar med særlege behov manglar bustadtilbod, og at gruppa bustadlause ikkje minkar. Difor trengst det eit bustadsosialt løft i Noreg som sikrar alle retten til eigen bustad.

Når me meiner dette ikkje høyrer heime i Grunnlova, men i kommunane sitt arbeid, er det ut frå ei meining om at det er kommunane sjølve som må bidra til å utvikla ein variert bustadmarknad, tilpassa innbyggjarar i ulike livsfasar og skiftande økonomisk situasjon.

Det er viktig at det også utanfor dei mest sentrale strøka er ein leigemarknad som fungerer. Kommunane må ta ansvar for å regulera eit tilstrekkeleg tal tomter. I pressområde må kommunane samarbeida om dette. Me i Senterpartiet meiner at det er naudsynt med tiltak som både sikrar bustadfornying i utkantområde, og at kommunane ved å etablera kommunale tomteselskap kan få ned tomteprisane.

Det har vorte for komplisert og kostbart å byggja bustader i Noreg, og det øydelegg for ein velfungerande bustadmarknad i både by og bygd. Det er viktig at alle er sikra tilgang på ein bustad til ein akseptabel pris. Difor må me halda fram med å styrkja dei bustadpolitiske verkemidla i Husbanken, slik at kommunane vert best mogleg i stand til å gjennomføra ein aktiv bustadpolitikk tilpassa lokale behov. Men me trur ikkje at løysinga er å leggja det inn i Grunnlova, og eg vil difor anbefale fleirtalsinnstillinga om at forslaget ikkje vert vekteke.

Karin Andersen (SV) []: Først vil jeg ta opp mindretallsforslaget i saken.

Det er slik at staten har ulike plikter og skal legge til rette for at de enkelte innbyggerne kan ha tilgang på de mest fundamentale rettighetene, som er avgjørende for at man kan fungere som likeverdig borger. Det å sikre at innbyggerne kan fungere som likeverdige borgere, er et av de viktigste utgangspunktene for dette forslaget – som jeg har fremmet i flere stortingsperioder. Det kommer jeg til å gjenta så lenge jeg er her, fordi jeg mener at dette er et så grunnleggende behov som mennesker har i Norge, for at de skal kunne få oppfylt sine andre menneskerettigheter, f.eks. retten til privatliv, f.eks. muligheten til å ha et arbeid, f.eks. muligheten til å kunne ta utdanning, f.eks. muligheten for at det skal være nyttig å motta helsetjenester. Hvis man ikke har et trygt sted å bo, vet vi at veldig mye av dette egentlig ikke kommer til å fungere særlig godt, fordi bolig er så fundamentalt for tryggheten og privatlivet til de enkelte menneskene.

Grunnloven har pålagt staten å ivareta en del av menneskerettighetene. Vi har også ratifisert menneskerettskonvensjonen. Vi har diskutert det i en tidligere sak her og hatt et litt bredere perspektiv på det, og også det var Stortinget imot. Men ulike deler av slike behov er fastsatt i Grunnloven allerede i dag, og det viser jo at også resten av Stortinget mener det er riktig at en del av disse forholdene reguleres i Grunnloven. Det gjelder selvfølgelig det som har med styresett og rettssikkerhet og slike ting å gjøre, men også retten til arbeid og et rent miljø står i Grunnloven. Så kan man spørre seg om det styrer nok av det regjeringen gjør på det området. Det er jeg nok ganske kritisk til. Men det står der, og det betyr at det er en forpliktelse som Stortinget har pålagt styrende myndigheter og seg sjøl.

Så det er ulike plikts- og rettighetsbestemmelser som er fastsatt i Grunnloven, og som anses som det samfunnet og myndigheter mener er avgjørende for å ivareta både samfunnets og enkeltmenneskets behov, de grunnleggende behovene. Det kan ikke være noen tvil om at bolig er et grunnleggende behov i Norge. Det er bare å stikke nesa utenfor denne salen i dag, så ser man jo at det er nærmest livsfarlig å ikke ha det. Det er lite i enkeltmenneskets liv som er på stell hvis man ikke har et trygt sted å bo.

Det er helt riktig at dette også er regulert i en god del annen lovgivning. Men den sosiale boligpolitikken i Norge er kraftig svekket de siste årene. Den er kraftig svekket, og det vi ser nå, er veldig alvorlig, fordi boligmarkedet er i ferd med å bli kanskje den største forskjellsmaskinen vi har i landet, mellom dem som har, og dem som ikke har. De som har bolig, får nytte av store skattesubsidier, og de som ikke har, må betale store summer for å leie seg inn – penger de ikke har. Bostøtten har også falt som en stein de siste fem årene. Den sosiale boligpolitikken er så svekket at retten til bolig virkelig hadde fortjent en plass i Grunnloven i dag, for å sikre dette på en bedre måte, slik at det ikke skal være opp til f.eks. hver kommune å sikre det, rett og slett fordi dette er utgangspunktet. Alle som sier de er opptatt av enkeltmenneskets muligheter i samfunnet, burde være for dette forslaget.

Jeg mener også det er et demokratisk problem for samfunnet, for folk som er bostedsløse, som må flytte mye og ikke har en stabil og god bosituasjon, har ikke på samme måte som andre mulighet til å delta i demokratiet på like vilkår som andre. Det burde være en av samfunnets og statens viktigste oppgaver å legge til rette for det.

Privatliv nevnte jeg tidligere. Det står det faktisk i Grunnloven at man har rett til. Så kan man kanskje diskutere litt hva det betyr, men det er veldig vanskelig å ha et privatliv hvis man skal bo på hospits, f.eks. – det er umulig.

En annen ting ved å skulle grunnlovfeste bolig, noe som er annerledes enn en del av de andre tingene vi har snakket om, er at en bolig faktisk er en materiell gjenstand. Man kan telle boliger, man kan vedta antall boliger, man kan telle dem som er bostedsløse, eller dem som ikke har mulighet til å skaffe seg et trygt sted å bo, enten ved å leie eller å eie. Det er altså mulig å gjøre politiske vedtak når det gjelder bolig, som det er vanskelig å gjøre på en del andre områder, fordi det rett og slett er mulig å kvantifisere det. Det er mulig å gjøre helt klare vedtak for å sikre akkurat denne rettigheten. Derfor skulle det ikke være noen særlig tungtveiende eller praktiske grunner som skulle tale imot det. Jeg har vært med på mange diskusjoner om bl.a. retten til arbeid, som også er nedfelt i Grunnloven. Det er litt vanskeligere å si hvordan staten egentlig skal sikre det, hvordan det rent faktisk skal foregå. Med bolig er det annerledes, rett og slett fordi der er det mulig å gjøre helt konkrete vedtak i helt konkrete saker og telle resultatene.

Det er mange måter dette kan gjøres på, og det er mange ulike ting som må følge av en slik grunnlovfesting som forsterker den sosiale boligpolitikken, som forsterker arbeidet som skal gjøres i kommunene, som saksordføreren var oppe og snakket om, som forsterker Husbanken med både virkemidler, penger og muligheter til å sikre et slikt formål som dette. Men dette er altså et mål vi kunne nådd. Det er rett og slett noe av det det hadde vært mulig å vedta, og som kunne fått en helt praktisk konsekvens for noen av de menneskene i samfunnet som har det aller vanskeligst.

Det å kunne sikre at mennesker i utrygge situasjoner har en trygg bolig, tror jeg hadde vært en stor fordel når vi ser på de store ressursene som landet bruker på å rehabilitere mennesker som f.eks. har vært gjennom soning, rehabilitere mennesker som har vært gjennom rusbehandling, rehabilitere mennesker som har vært i vanskelige situasjoner, og som skal tilbake til samfunnet, og som ender opp i en situasjon der det er mangel på bolig som gjør at det går helt galt gang på gang.

Jeg er veldig lei for at Stortinget ikke ser at dette er en av de mest konkrete og virkningsfulle forpliktelsene staten burde ta på seg, som ville sikre noe av det helt grunnleggende i enkeltmenneskers liv og muligheter til både å ha privatliv, delta i demokratiet, ta imot helsetjenester, ta imot utdanning, stå i arbeid – i det hele tatt alle livets viktigste forhold.

Jeg forstår at forslaget kommer til å bli nedstemt nå, men jeg kan forsikre at dette forslaget også kommer til å komme til behandling i neste stortingsperiode.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har teke opp det forslaget ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) []: Man kunne kanskje et øyeblikk få et inntrykk av at forslaget om grunnlovfesting av retten til bolig var grunnlovfesting av retten til å eiebolig. Man kunne få et inntrykk av det ut fra hva det ble argumentert for, men det er kanskje ikke det man mener.

Det jeg hengte meg opp i, var det som ble sagt om at dette kunne man ikke overlate til kommunene. Det er jeg litt overrasket over at lederen av kommunalkomiteen sier, som er representant for SV, et parti som veldig ofte snakker nettopp om at kommunene skal løse mange oppgaver og ikke minst langt flere oppgaver, og man er veldig opptatt av at staten skal løse helst færre oppgaver. Vi har sett det f.eks. i debatten om eldreomsorg, hvor man er veldig opptatt av at dette skal kommunene løse, vi skal ikke ha statlige forsøk på eldreomsorg. Men når det kommer til bolig, har SV tydeligvis ingen tiltro til at norske kommuner skal løse situasjonen. For Fremskrittspartiet er det helt avgjørende at det nettopp er kommunen som løser disse problemene, for det er kommunen som er nærmest dem som trenger bolig. Er det slik å forstå at man mener at norske kommuner ikke er i stand til å gjøre den oppgaven?

Karin Andersen (SV) []: Først til dette med eie og leie: Nei, dette forslaget tar ikke sikte på at alle skal eie, men også der er det behov for å gjøre ganske store endringer, slik at flere kan få mulighet til å eie, for det er jo den viktigste måten folk sparer på i dag. Så alle som leier, taper ganske mye.

Nei, det er ikke slik at vi ikke har tillit til kommunene, men kommunene får altfor svake virkemidler fra staten – bl.a. gjennom Husbanken og de begrensningene som nå er lagt på Husbanken – til å gjøre det mulig for flere å komme inn i både leie- og eiemarkedet.

Innstramminger har denne regjeringen gjort ved at man har latt være å justere bostøtten, som jo har falt som en stein. Da kan man spørre kommunene hva de synes om det, for nå sitter kommunene igjen med utgiftene til sosialhjelp, for et sted må folk bo. Det koster det hvite ut av øyet både for kommunene og for den enkelte, og det er en regning som staten burde tatt en mye større del av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg tok ordet for å adressere noe av den argumentasjonen som jeg ser går igjen i flere av disse sakene. Det er det evige: Ja, det er gode intensjoner og dette er et viktig forslag, men det er kanskje ikke helt viktig nok for å grunnlovfeste det.

Når det er snakk om noe så grunnleggende som et tak over hodet – en helt grunnleggende sosial rettighet, som er forankret også i menneskerettighetene – forstår ikke jeg helt den argumentasjonen. For meg tyder det litt på at man sitter der man sitter, og når man sitter trygt på en benk i denne salen, forstår man kanskje ikke fullt ut hvor grunnleggende viktig den rettigheten er for mennesker.

Representanten Andersen sa det godt: Uten et bosted blir mange av de andre rettighetene i Grunnloven ganske meningsløse.

Dette vitner egentlig om to forskjellige litt overordnede, kanskje til og med filosofiske, retninger i denne debatten. På den ene siden er man utelukkende opptatt av hva man kan kalle de åndelige frihetene og rettighetene – og dem er vi alle enige om, alt fra ytringsfrihet, forsamlingsfrihet til de sivile og politiske rettighetene – og hvor viktig det er at de er reflektert i grunnloven vår. På den andre siden har vi de mer materielle rettighetene. Det er ganske meningsløst å sette de to opp mot hverandre og prøve å si at den ene er viktigere enn den andre. Det jeg iallfall mener er tydelig, er at disse materielle rettighetene er grunnleggende viktige for om et menneske skal ha mulighet til å ha glede og nytte av sine andre rettigheter og friheter i samfunnet. Vi trenger begge deler. Vi er nødt til å ta på større alvor at materielle rettigheter, som et sted å bo, er helt avgjørende for et menneskes liv og muligheter.

Som en person som selv nettopp har kommet ut av et boligmarked og leiemarked som student, kjenner jeg også litt på en følelse av provokasjon på vegne av dem som for kort tid siden var mine medstudenter. I dette landet står man i en situasjon der man enten må ta opp store lån eller få hjelp fra foreldrene sine – hvis man er så heldig at man har foreldre med store lommebøker – eller bli kastet ut i et leiemarked uten sjanse. Vi har et så uregulert boligmarked i Norge, at de som faller gjennom i det klasseskillet, faller langt. Derfor hadde det vært noe vakkert over det hvis Stortinget – som man gjorde med retten til arbeid – anerkjente denne mer materielle retten og tok det som mange føler, på alvor og sa: Alle her i landet skal ha både rett til ytringsfrihet og de åndelige frihetene våre og den helt grunnleggende retten det er å ha et sted å bo, som man aldri kommer utenom, og som er et grunnlag for alle andre rettigheter og friheter i dette landet.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Når me har fremja grunnlovsforslaget om rett til bustad, er det av fleire grunnar.

Me meiner f.eks. at det vert feil at Grunnlova stadfestar staten si plikt til å følgja menneskerettane, og samtidig ikkje stadfestar elementære føresetnader for dette. Menneskerettane, som er grunnlovfesta, pålegg bl.a. staten å sikra at alle har tilgang til å utøva arbeidsevna si. Me i SV meiner at det då er eit paradoks at ein ikkje òg har stadfesta i Grunnlova retten til bustad – for korleis kan ein i Noreg gå på jobb regelmessig, utan å ha ein plass å bu? Det er til tider svært kaldt. Me ser meir og meir til farlege klimaendringar i form av hyppigare og meir ekstremvêr. Og ikkje minst: Korleis skal ein kunna ta vare på helsa si, som ein må ha for å kunna jobba, viss ein ikkje har ein plass å bu?

Ting heng saman her. Grunnlova kan med dette ta eit skritt mot å verta meir heilskapleg, i form av at innbyggjarane i dette landet òg kan få grunnlovfesta retten til bustad, sett i samanheng med andre personlege rettar som òg er grunnlovfesta – i ei verd og i eit Noreg der forskjellane aukar fort, og der akkurat dette kan føra til større sosial uro. Fleire og fleire vil med dette føla seg oversette. Der og då å gje eit tydeleg signal ved å gje folk som oftast sit nedst ved bordet, ein grunnlovfesta rett til ein plass å bu, kan ikkje vera meir enn riktig, i mitt hovud.

Det flyt ikkje akkurat over med hus og leilegheiter i dette landet, men media kan til stadigheit visa til bustadhaiar som sit og rugar på tomme leilegheiter berre fordi dei kan, har råd og tener utruleg mykje pengar på det. Eg fryktar at det gjev grunnlag for endå meir politikarforakt når Stortinget på generelt grunnlag ikkje vil føra ein politikk som motverkar denne utviklinga.

Om dette forslaget hadde vorte vedteke i dag, kunne me fått litt meir sving på svansen, for å seia det sånn.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.