Presidenten: Etter
ynske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Ketil Kjenseth (V) [15:45:27 ] (komiteens leder og ordfører
for saken): Norge har brøytet løype når det gjelder klimarisiko.
Det utvalget vi nedsatte, og den rapporten de utarbeidet, har vakt
stor internasjonal oppmerksomhet og interesse. Statens pensjonsfond
utland har faktisk også vakt en viss interesse, om enn ikke så mye
i klima- og miljødebatten foreløpig i Norge, men også gjort en god
del når det gjelder kriterier og forvaltning knyttet til både miljø
og klima.
Risikovurdering
er et kjent tema for oss her i Norge med de omgivelsene vi bor i.
Naturlig nok har Finans Norge engasjert seg en del i dette. Forsikringsutbetalinger
er en stor del av deres medlemmers utlegg knyttet til skader etter
naturhendelser – flom, skred, styrtregn og hva det nå måtte være
– men også det som kan relateres mer og mer til klima.
Norge leder også
an når det gjelder å kartlegge og ha oversikt over egen natur. Vi
har en bred forvaltning i form av både vern og restriksjoner på
bruk utenfor nasjonalparkområder. Vi har mye verdifull natur å ta
vare på. Vi er også blant dem som har digitalisert mest natur, og
har sånn sett en god oversikt.
Vi skulle egentlig
til Kina til høsten for å forhandle om en Parisavtale for naturen.
På grunn av koronasituasjonen er det utsatt. Vi skulle også egentlig
til Skottland på klimatoppmøtet til høsten. Også det er utsatt.
Betegnelsen på klimatoppmøtet er COP, og det er nummer 26 i rekken.
Når det gjelder naturtoppmøtet, er det nummer fem i rekken. Det
sier nok litt om hvilken oppmerksomhet klima har i forhold til natur
– det er det ene – men også hvilke risikoelementer vi har hatt knyttet
til dette.
Men det som vi
peker mest på fra flertallets side her i dag, er at det også har
noe å si hvilken metodikk som finnes der ute, der også fag og forskning
gjerne vil bidra mer før vi går løs på en sånn type utvalg i Norge,
og at vi samarbeider mest mulig innenfor de nordiske landene for
å brøyte den løypa som Norge også har gjort knyttet til klima. Dette
er absolutt og helt sikkert noe Norge kommer til å lede an i de
neste årene.
Espen Barth Eide (A) [15:48:46 ] : Det er to store dype, langsiktige
og globale kriser vi står overfor framover. Det er klimakrisen og
det er naturkrisen. De to er nært koblet sammen, de forsterker hverandre
– klimaendringene øker alvoret i naturkrisen, og måten vi bruker
naturen på, bidrar til klimaendringene – men de er samtidig forskjellige
og må forstås hver for seg i tillegg til sammen.
2020 er naturens
år. Vi skulle ha toppmøte i Kunming – FNs naturpanel og FNs naturtoppmøte
– og forslagsstillerne har ønsket å sette et helt annet fokus nettopp
på tematikken rundt naturrisiko.
Vi er natur, vi
lever av naturen, vi bør leve med naturen, og vi lever av en lang
rekke naturgoder – naturtjenester – som gjør livet på jorden mulig.
Vårt moderne industrielle samfunn er ikke noe mer enn at vi rett
og slett har blitt «flinkere» til å foredle og utnytte naturen.
Men vi har samtidig også blitt mye flinkere til å undergrave det
livsgrunnlaget som gjør fortsatt vekst og fortsatt velstand mulig.
Dette er svært alvorlig og svært alarmerende.
Fokuset på klima
har nå over flere år vist at man langt inn i viktige næringslivskretser
har skjønt at det er viktig også å tenke på klimarisiko – det man
kaller økonomisk klimarisiko – både overgangsrisiko og risiko for klimaet
i seg selv. Det utmerkede Klimarisikoutvalget, som la fram sin rapport
for ikke så veldig lenge siden, bidro kraftig til hvordan både offentlige
myndigheter og privat sektor kan tenke rundt denne økonomiske klimarisikoen.
Forslagsstillerne fra Arbeiderpartiet har ønsket at vi skal gjøre
det samme med naturrisiko. Vi erkjenner at det på mange måter er
et enda mer komplisert spørsmål, for utslipp ett sted i verden rammer
hele verden. Naturrisiko er mye mer ulikt fordelt, men desto viktigere
er det at man går i front.
Jeg har lyst til
å si at jeg er litt overrasket over responsen fra regjeringspartiene,
som mener å si at dette er vel en god idé en gang, men noen andre
der ute et annet sted må utrede metodikken for oss først. Og når
de har gjort det – om det er OECD, utlendinger, EU eller andre –
kan vi komme og gjøre det vi også. Hva med å ta ledelse? Hva med
å sette fokus selv? Hva med å gjøre noe som vil være viktig i Norge,
og også gi en viss internasjonal oppmerksomhet – at noen gikk foran
og utredet sin naturrisiko, men derved også bidro til den metodeutviklingen
som trengs for at andre kan gjøre det samme.
Med det vil jeg
ta opp de forslag som Arbeiderpartiet er en del av i denne innstillingen.
Presidenten: Representanten
Espen Barth Eide har teke opp dei forslaga han refererte til.
Terje Halleland (FrP) [15:52:01 ] : Jeg kan bare begynne med
å si at jeg kommer ikke til å stemme for dette forslaget, og kommer
heller ikke til å gi Espen Barth Eide noen internasjonal anerkjennelse
for forsøket.
Det er mange grunner
til å se på bruken av naturen vår. Det er utfordringer, gjerne i
forbindelse med hvordan vi bruker den i dag, og om å vi klarer å
hente ut potensialet som ligger der. Men jeg tror ikke et offentlig
utvalg vil være en løsning på dette.
Jeg sitter med
en følelse av at dette fort kan ende med en ren begrensning av bruken
av naturen og hvordan slik bruk kan skattlegges eller avgiftslegges.
Når jeg leser tvilen i Senterpartiets merknader, når de mener at et
slikt utvalg vil føre til en utvikling basert på «ensidig vernepolitikk»,
da tror jeg vi skal lytte, for dette kommer fra et parti som kjenner
meget godt til forslagsstillerne og forslagsstillernes ambisjoner.
Norge er en nasjon som har levd av naturen rundt oss. Om det er
fisken i havet, om det er vannkraften eller oljen, så har vi levd
av det naturen har gitt oss. Så lenge vi har hatt gründere og pådrivere
for utvikling og vekst, har vi hatt «bremseklosser» som hele tiden
har arbeidet for å gjøre dette så vanskelig som mulig.
Ole André Myhrvold (Sp) [15:53:54 ] : At verden står i en krise
også med hensyn til tap av natur, er hevet over tvil. Tapet av natur
og biologisk mangfold skjer i stort tempo, og konsekvensene er uoverskuelige.
Senterpartiets
inngang til den problemstillingen er imidlertid annerledes enn den
flertallet i denne salen har. Vi står i en tradisjon med forvaltning
gjennom bruk. Det finnes ingen enkle løsninger på disse sektorovergripende,
globale utfordringene. Løsningene er svært ulike og må etter Senterpartiets
syn finnes på en linje hvor forsvarlig forvaltning kan kombineres
med bærekraftig bruk og høsting av det naturen kan tilby. Globale
avtaler må først og fremst ta for seg hvilke forpliktelser det enkelte
land har for fellesskapet, og ikke hvordan utfordringene skal løses
lokalt.
For Senterpartiet,
f.eks., er arbeidet med å begrense tapet av matjord og kulturlandskap
avgjørende viktig. Det handler om matproduksjon, det handler om
beredskap, men ikke minst handler det om hensynet til det biologiske
mangfoldet som finnes i det kulturlandskapet. Løsningene her ligger
i en landbrukspolitikk som er bevisst disse utfordringene, en bevisst
politikk rundt arealbruk, og at man tillater å høste av de ressursene marka
tilbyr.
Senterpartiet
er også opptatt av skog – for å nevne et annet område. Senterpartiets
utgangspunkt er at skogen representerer en verdifull ressurs som
må behandles deretter. Det er mulig å bruke skogen på en måte som ivaretar
de ressursene vi trenger knyttet til bioøkonomien, som klimaløsning,
men som også ivaretar det biologiske mangfoldet, som er avhengig
av skogen, og som finner sitt grunnlag her. Norsk skog har vært
i kontinuerlig utvikling, og det finnes vel knapt uberørt skog her
i landet.
Løsningen på krisen
knyttet til tap av natur og biologisk mangfold må etter Senterpartiets
syn finne sin løsning basert på ulike klimatiske, topografiske og
miljømessige forhold samt geografiske forskjeller og forutsetninger.
Vi mener forslaget som debatteres i dag, favner for vidt. Senterpartiet
mener at et naturrisikoutvalg må organiseres ut fra de nevnte forutsetninger
og prinsippet om kunnskapsbasert naturkartlegging, sammen med tradisjonen
med bruk og forvaltning av natur.
Dette handler
ikke om Senterpartiets kjennskap til forslagsstillerne. Det handler
nok mer om at vi frykter et utvalg nedsatt av en regjering som er
i ferd med å videreutvikle en vernepolitikk som vi har sett mange
eksempler på ikke har vært kunnskapsbasert. 10-prosentvernet av
norsk skog er et eksempel på det. Det samme er forslaget om forbud
mot torvproduksjon. En slik følelsesmessig forvaltning av naturressursene
ønsker Senterpartiet ikke å stille seg bak, og vi kan derfor heller
ikke stille oss bak dagens forslag.
Stefan Heggelund (H) [15:57:12 ] : Tap av natur og biologisk
mangfold er negativt på i alle fall tre måter. Det ene er naturens
verdi i seg selv. Det handler bl.a. om alle de fantastiske naturopplevelsene
som vi ikke ønsker å frarøve fremtidens generasjoner. Vi bor i verdens vakreste
land, og vi forvalter verdens vakreste natur. Det skal også komme
kommende generasjoner til gode.
Det andre er møtet
med klimaendringene. Jo større biologisk mangfold vi har, jo bedre
rustet er naturen til å håndtere de klimaendringene vi vet uansett
kommer.
Det tredje er
at tap av naturmangfold, biologisk mangfold, også kan ha økonomiske
konsekvenser og være direkte negativt for næringsvirksomhet og verdiskaping,
f.eks. for fiskerinæringen.
Vi støtter et
sterkt arbeid, og vi støtter internasjonalt forpliktende avtaler
for å stoppe tapet av natur og å verne truede arter. Naturrisikoarbeidet
er faglig og metodisk i sin oppstart. OECD er i ferd med å starte
opp et arbeid som tar opp metoder for å analysere påvirkning av
avhengighet, risiko og muligheter i næringslivets forhold til naturmangfoldet.
Naturrisiko er et helt reelt begrep, et begrep vi bør bruke mer,
og det bør integreres i alt arbeid av viktighet for naturmangfoldet.
Så kommer vi til
disse argumentene om at regjeringen har en vente-og-se-holdning.
Vi hørte nå fra representanten Espen Barth Eide at regjeringspartienes
respons er at vi bare skal se hva som skjer der ute, og så kanskje
gjøre noe med det selv etterpå. Det er jo feil. Det er det argumentet
venstresiden kommer med i klimadebatten, i miljødebatten – hver
gang de ikke har reelle argumenter, hører vi dette: Norge må gå
foran. Vel, det regjeringspartiene har svart i denne saken, er at
det er for tidlig å si om det mest hensiktsmessige er å ha et offentlig
naturrisikoutvalg etter mønster av Klimarisikoutvalget. Det er det
eneste man har sagt. Det er for tidlig å si om det er det mest hensiktsmessige.
Så tror jeg det
er få land som kan si at man går så foran som Norge gjør, både i
klimapolitikken og i miljøpolitikken. I naturmangfoldspolitikken
og for øvrig i klimapolitikken går vi så langt foran at vi betaler
andre land for å ta vare på sin natur. Har man ikke noen bedre argumenter,
kommer man alltid med: «Regjeringen vil bare vente og se», eller
«Norge må gå foran». Norge går foran, og det er det ingen tvil om.
Ingjerd Schou hadde
her overtatt presidentplassen.
Lars Haltbrekken (SV) [16:00:33 ] : Hva har naturen noen gang
gjort for oss? Ofte er den jo i veien – i veien for en ny hyttelandsby,
et alpinanlegg, en motorvei eller en snøscooter.
Vi er avhengig
av naturen. Det er lett å si, men det er kanskje vanskelig å tro
på det når det vi føler oss avhengig av i hverdagen, er mac-en,
bilen, kona, pengene, kaffen og mobiltelefonen. En rik natur gir
oss de tingene vi er enda mer avhengig av, men som vi ikke skjønner
at vi savner før de er borte – ren luft, rent vann, mat, medisiner,
sikring mot ras og oversvømmelser og materialer til hus, klær og
annet, som medisiner, for å nevne noe.
Ta elvemuslingen,
en liten pusling som er truet av utryddelse, mye på grunn av den
storstilte vannkraftutbyggingen vi har hatt i Norge. Elvemusling
er ingen delikatesse for mennesker. Det er heller ikke derfor vi
bør ta vare på den. Men den er med på å rense vannet i elven – og
rent vant er vi mennesker avhengig av.
Gitt at vi er
enige om at mennesket er avhengig av en rik natur og sammenhengene
i naturen for å overleve: Hvordan sikrer vi dette i praksis? På
engelsk kaller de dette «Web of Life» – livets nett. Det høres kanskje
litt hippieaktig ut for mange av oss, men det er et godt bilde. Naturen
henger sammen på så intrikate måter at vi ikke engang forstår halvparten.
Det handler om hvem som spiser hvem, hvem som beskytter hvem – kort
sagt hvordan vi alle er avhengig av mangfold. Og dersom vi ikke vet
hvordan trådene henger sammen, kan kutting av én enkelt tråd føre
til at nettet rakner og nettets funksjon svekkes eller ødelegges.
De fleste planter
og dyr er ikke nødvendigvis så sjarmerende vesener. Kanskje føles
det trist å tenke på at det ikke lenger skal finnes pandaer, isbjørn,
regnskog, pingviner og gorillaer. Men hva med fettkjuka, krypsekkdyret
eller grå buktkrinslav – arter som er stygge, uformelige, små og
med navn som bare en forsker kan elske. Det er lett å overse dem,
men det er akkurat sånn naturmangfoldet ser ut. Og de dyrene som
vi kjenner, som vi ser på tv og henger opp bilder av, er avhengig
av disse artene og enda mer ukjente slektninger, men de kommer seg aldri
verken på Discovery Channel eller Ut i naturen.
Naturen er vår
viktigste tjenesteyter. Likevel ødelegger vi den. Hva det vil koste
oss, og hvilken risiko vi tar, er noe av det vi ønsker svar på gjennom
en slik utredning.
Jeg tar med det
opp de forslag SV står bak.
Presidenten: Da
har representanten Lars Haltbrekken tatt opp de forslagene han refererte
til.
Statsråd Sveinung Rotevatn [16:03:58 ] : Naturmangfaldet forsvinn
i eit tempo som vi ikkje har sett før, og det vi mistar, er ikkje
først og fremst plantar og dyr som vi likar å sjå – slik representanten
Haltbrekken var inne på. Vi mistar delar av det livsvevet som utgjer grunnlaget
for produksjon, forbruk og velferd. Tilstanden i naturen avheng
av våre handlingar, og velferda vår avheng av tilstanden i naturen.
Omgrepet «naturrisiko» fangar den siste samanhengen: Kor robust
eller sårbart vil eit land, ein bransje eller ei bedrift vere i møte
med store tap og alvorleg svekking av økosystem og naturområde?
Svaret på slike
spørsmål hjelper oss til å sikre at tiltaka er sterke nok. På same
måten fangar omgrepet ein annan samanheng: Kor robuste eller sårbare
vil vi vere for framtidig skjerping av dei tiltaka vi må ta i bruk
for å verne naturmangfaldet, som ei oppfølging av biomangfaldskonvensjonen?
Her finst det
absolutt ein parallell til omgrepet «klimarisiko», som omfattar
både fysisk klimarisiko og overgangs- eller omstillingsrisiko. Det
at vi har teke i bruk risikotenking på klimafeltet, har hjelpt oss
mykje til å ta omsyn ikkje berre til det vi trur vil skje, men også til
det som kan skje i ekstreme tilfelle og i verstefallstilfelle. Eg
er sikker på at ei risikotilnærming også kan gje oss auka forståing
av korleis vi er avhengige av naturmangfaldet og naturmangfaldspolitikken.
Både den globale oppvarminga og tapet av naturmangfald er globale utfordringar,
og begge er kjelder til økonomisk tap allereie i dag.
Det er lett å
tenkje at det er næringsliv og arbeidsplassar i utkanten av landet
som er mest avhengig av naturgrunnlaget og dermed mest utsett for
risiko når grunnlaget vert svekt, men denne avhengnaden gjeld alle
– direkte og indirekte. Og eg er glad for at eit stort fleirtal
i komiteen synest einige om at «naturrisiko» er eit nyttig omgrep.
Når eg likevel
ikkje vil støtte forslaget om å opprette eit offentleg utval no
etter mønster frå klimarisikoutvalet, er det ikkje fordi «naturrisiko»
er eit uviktig omgrep. Det er fordi vi meiner det er for tidleg.
Det finst nokre viktige forskjellar mellom klima- og naturmangfald,
og dei forskjellane må ein ta omsyn til når ein skal konkretisere
korleis ei risikotilnærming på naturmangfaldfeltet kan sjå ut. Naturrisiko
krev skreddarsaum, som OECD seier, på ein annan måte enn det klimarisiko
gjer. Per i dag har vi rett og slett kome for kort.
Regjeringa vil
gjerne bidra til å støtte dei prosessane som heldigvis går føre
seg internasjonalt, som greier ut naturrisikoomgrepet og gjev det
innhald. Eit slikt bidrag er å arbeide for at dette kjem høgt på
agendaen under UNEA-5 f.eks., FNs miljøforsamling. Både fleirtalet
og mindretalet i komiteen har trekt dette fram som eit viktig initiativ.
Det vil eg følgje opp som president for den miljøforsamlinga. Eg
vil også ta dette opp i det nordiske samarbeidet. Og ikkje minst
støttar vi det viktige arbeidet som føregår i OECD, som er ein viktig
arena for å utveksle erfaring og utvikling av omgrepet «metodikk
og statistikk» generelt, og innanfor naturmangfaldsområdet spesielt
i denne samanhengen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Espen Barth Eide (A) [16:07:18 ] : Jeg konstaterer med tilfredshet
at statsråden deler engasjementet for begrepet «naturrisiko». Det
tror jeg på og er glad for. Jeg vil også slutte meg til at det er
bra at et bredt flertall i komiteen har snakket det opp, men jeg
fortsetter å stusse ved det som blir andre del av innlegget, nemlig
at det er for tidlig å ta tak i dette i Norge, for jeg har i hvert
fall alltid levd etter den forestillingen at man kan jobbe både
hjemme og ute samtidig. Vi skal selvfølgelig delta i internasjonale
prosesser for å utvikle metodikken, men da f.eks. Bank of England
gikk helt i front med å utvikle begrepet «klimarisiko», sa jo ikke
Mark Carney og Bank of England at dette kan vi ikke gjøre, for de
andre har ikke gjort det først. Noen må jo sette tonen. Noen må
gå i front. Jeg har vanskelig for å forstå det og vil derfor gjerne
høre statsråden forklare hvorfor ikke vi kunne ha et offentlig utvalg
som så på dette i norsk sammenheng, som også kunne være et innspill
til både den nasjonale og den internasjonale prosessen med å utvikle metodikken
for å utrede naturrisiko.
Statsråd Sveinung Rotevatn [16:08:22 ] : Det har med å gjere
at då regjeringa sette ned klimarisikoutvalet, som leverte sin rapport
i forfjor, der Noreg vel var det første landet i verda, trur eg,
som fekk ein slik rapport på ei regjering sitt bord, var ikkje det
berre noko Noreg sette i gang med på eiga hand, med metodeutvikling
osv. Det var som del av ein internasjonal prosess. Ein hadde gjort
eit ganske stort arbeid med å finne fram til ein del felles metodar
ein kunne vere einige om, som er nyttige når ein skal jobbe med
nettopp det. Der føler eg ikkje at vi er komne per no når det gjeld
naturrisiko. Eg skulle ønskje at vi var komne endå lenger. Eg skulle
ønskje at arbeidet i OECD var kome endå lenger, innanfor FN, osv.
Vi jobbar på for at nettopp det skal skje. Men å begynne heilt frå
starten sjølv utan noko felles syn på metodebruk eller korleis ein
skal gjere dette, trur eg rett og slett ikkje vil gje oss noko særleg
meir nyttig informasjon. Eg kunne alltid ha sett ned eit utval som
ville kome fram til noko som ikkje var så veldig nyttig, men det
er eg generelt litt skeptisk til.
Espen Barth Eide (A) [16:09:23 ] : Det ville vært underlig
å sette ned et utvalg med det formål at det ikke skulle komme fram
til noe nyttig. Man kunne forsøke å sette sammen fagfolk og folk
med innsikt i relevante miljøer, både klima, miljø, natur og økonomisk forskning,
som faktisk kunne bidra med noe nyttig og derved si noe til oss
her i Norge som også kunne inspirere de internasjonale prosessene.
Men jeg vil for min del avslutte med å spørre statsråden om han
er glad for at noen andre – f.eks. som Bank of England i 2015 –
går foran og ikke venter til at noe allerede er skjedd, men faktisk
går i spissen for å sette en ny agenda, slik at vi i hvert fall
kan heie på dem som tør å gjøre det.
Statsråd Sveinung Rotevatn [16:10:04 ] : Ja, det er eg glad
for, nettopp fordi det var eit nyttig arbeid som gjorde at vi kunne
setje i gang med vårt klimarisikoarbeid. No er ikkje Bank of England
eit land, men det var eit viktig fagleg arbeid dei sette i gang.
Eg veit at det er mykje som no er på gang der ute – Noreg bidreg
til det – som kan gje oss eit grunnlag, på eit tidspunkt, for å gjere
eit endå større arbeid her på naturrisiko. Det ønskjer eg at vi
skal gjere. Eg trur berre vi dessverre er komne litt tidleg i gang.
Når det er sagt, er det aldri for tidleg å ta omsyn til natur, å
ta inn over seg naturrisiko når ein skal fatte konkrete vedtak.
Eg synest f.eks. det er fornuftig å ta omsyn til det når ein skal
diskutere spørsmål om snøscooter, når ein skal diskutere spørsmål
om rovvilt, når ein skal diskutere spørsmål om nydyrking av myr.
Akkurat der trur eg ikkje at hovudproblemet ligg i mangelen av eit
offentleg utval, men heller mangelen på vilje til å prioritere naturen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Åsmund Aukrust (A) [16:11:11 ] : Verden står inne i en akutt
helsekrise, den kommer vi ut av, men da må vi ta lærdom for hvordan
vi kan være bedre forberedt på kriser vi vet kommer. Den store krisen
verden står overfor, er miljøkrisen. Det er den globale oppvarmingen, som
vi bruker mye tid på å diskutere, men det er ikke den eneste; tap
av natur er den andre. Tap av natur er både et problem i seg selv,
et problem for oss mennesker – fordi vi er avhengig av alt liv på
jorda – og et problem for økonomien. World Economic Forum har regnet
ut at ødeleggelse av natur er en større trussel enn aksjebobler,
korrupsjon og terror.
Vi har hatt veldig
gode erfaringer, som det er sagt flere ganger i debatten, med dette
glitrende klimarisikoutvalget. Selv om det foreløpig ikke er fulgt
opp, er det et veldig godt grunnlag for oss all sammen å diskutere.
Derfor foreslår Arbeiderpartiet, sammen med bl.a. Framtiden i våre
hender at vi burde få det samme når det gjelder naturrisiko. Den
eneste argumentasjonen vi hører fra regjeringspartiene, er at de
mener det er for tidlig: Vi må vente – om vi i det hele tatt skal
vurdere å sette ned et utvalg. Jeg frykter vel heller at det er
fordi det kommer fra Arbeiderpartiet at Venstre-statsråden ikke
vil ta tak i det. Han burde heller ha grepet det med begge hender og
sagt: For et flott forslag, jeg skulle ønske at jeg hadde kommet
på det selv.
Jeg synes at behovet
for dette utvalget har blitt styrket den siste uken, for i forrige
uke sa lederen av Høyres programkomité og statsrådens regjeringskollega
at nå skulle vi ta mindre hensyn til naturen. Hun sa at det grønne
skiftet var fra en tid da vi kunne lene oss tilbake. Det har hun
med rette fått mye kritikk for, og da forsvarer hun seg med å si
at hun ikke snakket om klima, hun snakket om naturen. Statsråd Hofstad
Helleland sier at Norge er det eneste landet i verden som har den
luksusen at man kan legge vekt på natur.
Det er galt på
så mange måter. Natur er ingen luksus, og det er heller ikke sånn
at Norge er det eneste landet i verden som tar hensyn til natur.
Natur er en nødvendighet for alt liv på jorda, også for arbeidsplasser.
Det er så sant som det lederen av den internasjonale fagbevegelse sier:
Det finnes ingen jobber på en død planet.
Jeg synes at det
var et godt frampek for hva slags debatter man har i regjering og
i Høyre. I Arbeiderpartiet diskuterer vi det motsatte. Vi diskuterer
ikke hvordan vi skal ta mindre hensyn til naturen, vi diskuterer
hvordan vi kan ta mer hensyn til natur og klima, og hvordan vi kan
skape arbeidsplasser gjennom nettopp å gjøre det. Vi mener at et
sånt utvalg som vi her har lansert, kunne vært et godt bidrag i
en sånn diskusjon.
Stefan Heggelund (H) [16:14:21 ] : Det er kanskje ikke så overraskende
at det var det siste innlegget som gjorde at jeg måtte ta ordet.
Jeg vurderte om jeg skulle forlenge denne debatten – det klødde
i fingrene – men så tenkte jeg: Er det et problem å forlenge en
debatt om dette? Det er en viktig sak vi diskuterer, for viktig
til at representanten Åsmund Aukrust skal sitte og lage ablegøyer
av det som diskuteres i andre partier.
Utfordringen for
representanten Aukrust er at han har intet svar, og Arbeiderpartiet
har intet svar, på en av de tingene som er negativt med tap av naturmangfold, nemlig
at det også vil gå ut over verdiskaping, næringsliv. Og hvorfor
har de ikke noe svar på det – hva mener jeg med det? Det jeg mener
med det, er enkelt og greit at Arbeiderpartiet begynner å bli veldig
tydelige i denne debatten og går nå ut til ytre venstreside, sammen
med representanten Haltbrekken, og setter et skille mellom vekst
og miljø. Det er et kunstig skille, et skille som ikke holder verken
i miljøkampen eller i klimakampen, for det blir ikke noe omstilling
hvis vi ikke har økonomisk vekst.
Dette er den debatten
som man har i Høyre og regjeringspartiene: Hvordan skal vi frikoble
vekst fra utslipp? Nå ser vi at utslippene går ned på grunn av helsekrisen, pandemien,
som vi er i. Men de går ned på en dårlig måte, for det er ikke noe
verdiskaping, det er ikke noen vekst – eller denne veksten bremses,
og da havarerer også den grønne omstillingen. Dette har alltid vært
venstresidens problem i klima- og miljøkampen: Man lager et kunstig
skille mellom vekst og miljø. Men det kan vi ikke gjøre, for da
løser vi ingen problemer.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.