Ketil Kjenseth (V) [10:05:13] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet i denne store og viktige saken, i en tid med litt andre arbeidsbetingelser. Vi har benyttet oss av alle tekniske hjelpemidler, gjennomført digital høring og holdt oss med et stort forhandlingsrom. Selv med seks partier i forhandlingsrommet i innspurten, har det vært én meter fysisk avstand og av og til to meter politisk avstand.

Selv om det tidvis har vært litt hoppekrepsstemning i forhandlingene, er det i dag et stort og bredt flertall som slutter seg til regjeringas forslag om en forvaltningsplan for norske havområder og en definisjon av SVO iskantsonen på 15 pst. isfrekvens i april, basert på observasjoner de siste 30 år.

Formålet med forvaltningsplanen er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk, samtidig som miljøverdiene i havområdene blir opprettholdt. Bare gjennom å se alle viktige næringer for norsk økonomi som er knyttet til havområdene i sammenheng med hensynet til miljøet og økosystemene i havet, kan havområdene forvaltes på en bærekraftig måte.

Det var Bondevik II-regjeringa, også da med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i regjering, som innførte praksisen med en helhetlig forvaltning av norske havområder. For første gang samles nå alle havområdene i en og samme melding, og vi tar altså et nytt skritt på borgerlig side.

Norge blir lagt merke til internasjonalt med denne samlede og langsiktige forvaltningen av våre havområder. I en tid med økt geopolitisk interesse for de nordlige havområdene er kunnskap og god forvaltning kombinert med høy sikkerhet og beredskap viktig for Norge for å hevde våre interesser og lede an. I dag kan vi gratulere Norge med plass i FNs sikkerhetsråd. Mange små land og øystater har stemt på oss – mange med en forventning om at vi våger å være en stemme i innsatsen mot de globale klimaendringene.

Klimaendringene vises tydelig i våre nordlige havområder, og det er viktig at føre-var-prinsippet legges til grunn. Disse endringene vil ha store konsekvenser for marine økosystemer og naturmangfold i norske havområder, noe som også vil påvirke havnæringer og kystsamfunn.

Det er avgjørende viktig å ta vare på marine økosystemer som tareskog, tangsamfunn og ålegressenger, såkalt blå skog, som er svært viktige i opptak av CO₂, og som utgjør naturlige karbonlagre i havet. Blå skog er også viktig for marint naturmangfold og bidrar til å beskytte kysten mot ekstremvær ved å dempe bølger.

Det er spesielt viktig å trekke fram forvaltning av særlig verdifulle og sårbare områder, SVO. I de områdene som er definert som særlig verdifulle og sårbare, har vi et spesielt ansvar for å trå varsomt fram, og menneskelig aktivitet skal vise særlig aktsomhet og foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller naturmangfold.

Faglig forum har gjort en oppdatering av det faglige grunnlaget for avgrensing av de særlig verdifulle og sårbare områdene iskanten, polarfronten og Eggakanten i forbindelse med utarbeiding av forvaltningsplanen. Vi merker oss at Faglig forum framhever at ikke bare iskanten, men også iskantsonen er viktig, da områdets egenskaper og biologiske prosesser har betydning for områdets verdi, og sårbarhet omfatter mer enn akkurat overgangen mellom is og åpent hav. SVO iskantsonen benyttes derfor heretter som betegnelse.

Som saksordfører, komitéleder og Venstre-representant er jeg veldig tilfreds med at vi i dag får et stort og bredt flertall som slutter seg til en ny definisjon av SVO iskantsonen, og at vi setter en fast og tydelig nordlig grense på 15 pst. for petroleumsaktivitet. Helt siden 2011 har det vært forvirring om hva som gjelder. Den rød-grønne regjeringa satte i 2011 en grense for petroleumsvirksomhet ved 30 pst. isfrekvens basert på eldre data. Men i 2013 åpnet de Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet, og deler av dette området var nord for 2011-grensa – i praksis en åpning nordover. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa fortsatte å legge 30 pst. til grunn i sitt forslag i 2015, men da med oppdaterte data over de siste 30 år. Det flyttet iskanten nordover. Flertallet på Stortinget var ikke enig med den daværende regjeringa, men flertallet greide heller aldri å bli enige om et samlet alternativ.

Nå setter vi en fast og tydelig grense. Det blir ingen oljeleting nord for 15 pst., og vi lukker grensa mot Barentshavet nord. Hadde vi flyttet Oslo til Larvik, hadde folk fått med seg det. I fysisk avstand er det vel 130 km. På det meste flytter vi iskanten 134 km sørover, og i tillegg kommer en sikkerhetssone på 50 km. Nå går grensa sør for Bjørnøya i stedet for nord for. Eggakanten er med, og vi flytter grensa for aktivitet ved land fra 50 til 100 km. Til sammen vernes over 56 000 km² havområder som leveområde for mange sårbare og truede dyrearter i et av verdens mest uberørte naturområder.

Jeg tar til slutt opp det forslaget som Venstre står sammen med de andre regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om.

Espen Barth Eide (A) [10:10:38]: Svært mye av det vi lever av her i landet, finner vi under, i eller oppå havet. Desto viktigere er det at vi forvalter våre havområder slik at også kommende generasjoner kan høste av deres rikdom. Havet skal gi oss arbeidsplasser i dag, og det skal gi oss arbeidsplasser i morgen. Havet skal også gi oss mat i dag, og det skal gi oss mat i morgen.

Norge har en stolt tradisjon for å vedta helhetlige og økosystembaserte forvaltningsplaner. Disse har som formål å legge til rette for bærekraftig verdiskaping, samtidig som høstingen av havets ressurser skjer på en måte som sikrer miljøverdiene i havområdene. Våre havområder er rike på ressurser, men de er også sårbare. Klimaendringene truer livet i havet – nesten enda mer enn de truer livet på land. Havene blir surere, varmere og mer forurenset, og de mister oksygen. Så langt har havene tatt unna en stor del av karbonutslippene den industrielle tid har tapt, men deres evne til å gjøre det blir etter hvert mettet.

Vi går inn i en tid da vi i stadig større grad vil se konsekvensene av globale klimaendringer i våre egne havområder. Samtidig vil en stadig større befolkning trenge proteinene fra havet ettersom landjordas evne til å produsere tilstrekkelig føde også forringes.

Jeg er glad for at det i denne sal er bred enighet om at det skal trekkes en absolutt grense for petroleumsvirksomhet nordover, fra og med det området der det er 15 pst. sannsynlighet for is i april. Det var også nå uaktuelt for Arbeiderpartiet å være med på å flytte denne grensen nordover, gitt den kunnskapen vi nå har om iskantsonens natur. Og det er viktig at vi tar inn over oss hva «iskantsonen» egentlig betyr. I naturvitenskapelig forstand beskriver dette begrepet et sammenhengende belte som strekker seg fra åpent hav til isdekket hav – folkelig sagt: fra null is til full is. Hele dette området rommer et unikt økosystem som varer over tid selv om selve isen pulserer nordover og sørover, både innenfor og mellom år. De siste ti årene har gitt oss langt mer kunnskap om dette økosystemets særlige karakter. Tidligere var vi mer opptatt av å finne iskanten, altså hvor den faste isen begynte, og det gjaldt å holde en viss avstand til den. I dag er det helt på sin plass at vi snakker om iskantsonen som hele dette området.

Flertallet har etter gode forhandlinger mellom seks partier gjort klart at den faglige innsikten som er frambrakt gjennom arbeidet med denne forvaltningsplanen, representerer nettopp det vi kaller best tilgjengelig kunnskap på det nåværende tidspunkt. Siden hele den faktiske iskantsonen er sårbar, har komiteens flertall vært opptatt av å minne om at føre-var-prinsippet basert på best tilgjengelig kunnskap gjelder for hele dette området, både nord for og sør for den absolutte petroleumsgrensen, slik tilfellet også er i andre norske havområder. Områdene sør for petroleumsgrensen, altså sør for der vi i dag vedtar et SVO, er derfor ikke fritt fram for all aktivitet. Om nye områder her skal åpnes, må det som vanlig legges fram en åpningsmelding for Stortinget, og ved utdeling av lisenser må som vanlig grundige evalueringer og miljøfaglige forhold legges til grunn også her. Det har samtidig vært viktig å sikre en god forutsigbarhet i forvaltningen, ikke minst for alle de næringene som er opptatt av dette området, hvilket også tilsa at man ikke skulle legge nye restriksjoner på allerede tildelte felt, noe som ikke minst oljenæringen er svært opptatt av.

Det har i denne saken vært mye snakk om petroleum, og det er en viktig del av diskusjonen, men jeg vil minne om at forvaltningsplanen også gjelder for andre næringer: fiskeri, skipsfart, framtidig bruk av havbunnsmineraler, havvind, havbruk osv. Vi skal både avklare forholdet mellom næringene og naturen og avklare forholdet næringene imellom. Derfor har vi lagt stor vekt på spørsmålet om sameksistens, hvordan man kan ha sunne produktive hav, et grunnlag for bærekraftig forvaltning, som en forutsetning for dagens og morgendagens arbeidsplasser, en skapende økonomi og respekt for naturens særegenheter i dette verdifulle og sårbare området.

Stefan Heggelund (H) [10:15:13]: I dag er nest siste dag i denne sesjonen, og vi avslutter i miljø- og energikomiteen i dag med bl.a. denne debatten. Det er en fin måte å avslutte på. Det oppsummerer viktigheten av det arbeidet vi driver med i vår komité, på en god måte. Det er et verdig punktum for sesjonen.

Jeg vil gjerne takke saksordføreren og komiteen for godt arbeid, spesielt de partier som ønsket et konstruktivt samarbeid om forvaltningsplanene. For oss var det viktig med bred enighet om denne viktige saken fordi det sikrer legitimitet og forutsigbarhet – og det fikk vi til.

Med meldingen sikrer regjeringen kontinuitet og fornyelse, nytenkning og stadfesting av viktige prinsipper i norsk forvaltning av de norske havområdene. Dette er et system bygget opp gjennom mange år, og denne gangen samler vi for første gang forvaltningsplanene for de tre havområdene i samme melding.

Forvaltningsplanene er basert på kunnskap, på fagkyndighet. Så er forvaltningsplanene et politisk redskap for å balansere ulike hensyn. Det har de alltid vært. Denne type ansvarlig forvaltning – som vi begynte med i Norge – er det som også står som inspirasjon for resten av verden: bærekraftig forvaltning av havområdene, at vi ivaretar natur- og miljøhensyn samtidig som vi legger til rette for langsiktig verdiskaping for flere ulike næringer.

Ut fra debatten som har vært, kan det virke som om dette i hovedsak er en oljemelding. Det er langt fra sannheten. Dette er en sak som handler om flere næringer i havområdene våre – petroleum ja, men også havbruk til havs, fiskeri og etter hvert havvind.

Men det som har skapt mest debatt, er avgrensingen på SVO iskantsonen. Den flyttes lenger sør, til 15 pst. isfrekvens i april. Grensen er satt på bakgrunn av anbefalinger fra Faglig forum, der man var delt i synet på hvor grensen bør gå.

Debatten – ordskiftet i offentligheten – om grensen har vist at også i offentligheten er det flere meninger. Noen vil ha den lenger sør, andre vil ha den lenger nord. Det er en kritikk vi nå hører fra kritikere som vil ha den lenger sørover, som nok aldri ville sagt seg fornøyd med konklusjonen uansett hva den var. Den øredøvende stillheten om alt det andre forvaltningsplanene inneholder, tyder nok likevel på at helheten som er ivaretatt, er god, forsvarlig, forutsigbar og bærekraftig. Vi kombinerer en føre-var-tilnærming for å ivareta miljøverdiene, samtidig som den nye grensen ikke berører tildelte utvinningstillatelser.

I behandlingen av saken gikk regjeringspartiene først til Fremskrittspartiet, for de er vår nærmeste samarbeidspartner. Med den enigheten som utgangspunkt hadde vi videre samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Våre seks partier har kommet til en enighet jeg er veldig fornøyd med. La meg med den gjenstående tiden raskt gå gjennom denne enigheten.

For det første stadfester vi noe av den viktige forskningen som er gjort om våre havområder, og at vi ikke lenger snakker om en iskant, men om en iskantsone.

For det andre er vi opptatt av mer kunnskap, mer oppdaterte tidsserier og hvilke konsekvenser ulike oppdateringsintervaller vil gi.

For det tredje er vi tydelige på viktigheten av å ivareta norske interesser. Det betyr videre kartlegging av tilgjengelige ressurser nord for den definerte grensen, og at norske interesser må sikres raskt og effektivt dersom Russland skulle gjøre et grenseoverskridende funn i Barentshavet nord. Derfor ønsker jeg også å vise til forslaget fra Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet.

For det fjerde stadfester vi ønsket om at 25. konsesjonsrunde skal igangsettes så raskt som mulig.

I våre havområder er det flere ulike næringer som opererer. Vi understreker i enigheten betydningen av sameksistens for de ulike næringene, og vi sier at de skal likebehandles så langt det er saklig grunnlag for dette, òg når aktiviteten har sammenlignbar påvirkning på koraller og bunnsamfunn. I tillegg understreker vi at regjeringen jobber aktivt for at forslaget til forbud mot tungolje i Arktis vedtas av IMOs miljøkomité.

Dette er en helhetlig melding, og det er en innstilling som ivaretar helheten – bærekraft og aktivitet, miljøverdier og verdiskaping.

Igjen ønsker jeg å takke komiteen, og jeg ser fram til debatten, men ikke minst til vedtaket i dag.

Jon Georg Dale (FrP) [10:20:11]: Dei føregåande innlegga har på mange måtar illustrert det som vart Framstegspartiets hovudjobb gjennom forhandlingar med dei andre partia, nemleg å vareta interessene til norske arbeidsplassar, for den jobben gjer seg ikkje sjølv. Det må kjempast for å skape grunnlag for å produsere meir verdiar i havet – også i Barentshavet – dei komande åra, anten det gjeld oljeindustrien, fiskeria eller andre næringar.

Det gjer at sjølv om utgangspunktet vårt før desse forhandlingane var eit litt anna, nemleg at vi burde både konsekvensutgreie Lofoten, Vesterålen og Senja og opne lenger nord enn det regjeringa føreslo, har vi sett det som eit viktig arbeid å bidra til nokre viktige gjennomslag også i desse forhandlingane. Det er ikkje først og fremst på vegner av oss sjølve, men på vegner av alle dei tusenvis av arbeidarane i ulike industriar knytte til havnæringane. Difor var det viktig – og det kom ikkje av seg sjølv det heller – at vi klarte å få eit breitt fleirtal for at vi framleis skal kartleggje nord for 15 pst. som vi i dag definerer. Grunnen til at vi skal gjere det, er naturlegvis at vi vil vite kva for ressursar som ligg lenger nord, med utgangspunkt i at vi kan opne for dei seinare. Det har vore eit viktig premiss for at Framstegspartiet har vore med på dette.

Det andre vi gjer, er å seie at vi skal fortsetje med å oppdatere tidsserien. Vi har no sett at grensa som vert fastsett til 15 pst. i dag, minner veldig om den grensa vi hadde for få år tilbake, som var definert som 30 pst., fordi tidsserien vert endra. Det gjev grunnlag for å sjå på flytting av grensa på eit seinare tidspunkt.

Det tredje – og det er det einaste punktet der Arbeidarpartiet og Senterpartiet hoppa av avtalen med Framstegspartiet og regjeringspartia i dag – er faktisk å gje regjeringa fullmakt til å starte ein opningsprosess om Russland gjer grenseoverskridande funn.

For Framstegspartiet handlar det grunnleggjande sett om å vareta norske interesser. Om russarane opnar sine oljefelt nord for 15 pst., bør også vi ta del i den verdiskapinga som kan kome av det. Eg er glad for å ha fått med regjeringspartia på det, sjølv om Arbeidarpartiet og Senterpartiet hoppa av.

I sum bidreg dette til både å gje stabile og føreseielege rammevilkår for alle næringsaktørar no og å levere på noko av det dei var opptekne av, nemleg å sikre eit breitt og solid fleirtal i Stortinget som kan stå seg over tid, på det som var minimumsløysinga som regjeringspartia la fram. Det meiner vi at vi har bidrege til. Det er ingen endringar i faktisk politikk som er i disfavør for industrien og fiskeria, frå det regjeringa la fram etter desse forhandlingane, men vi har fått på plass nokre grep som talar industrien si sak. Det har vore viktig for oss.

Det andre, som også er ganske sentralt, er at sjølv om det no vert sett ei grense for petroleumsaktivitet på 15 pst. isfrekvens i april, er ikkje det eit vern av områda nord for dette. For Framstegspartiet har også det vore viktig. Det betyr at vi erkjenner at det ikkje er politisk grunnlag i Stortinget i denne stortingsperioden og med det fleirtalet som er her i huset, for å flytte seg lenger nord enn det vi landar på i dag, men vi håpar jo at det skal endrast, fordi vi veit at det er enorme ressursar som antakeleg vert kommersielt lønsame over tid også nord for denne grensa.

For oss handlar det om grunnlaget for å skape velferd i åra framover. Vi meiner at oljeindustrien har vist over tid at ein klarer å kombinere ein effektiv olje- og gasspolitikk med å vareta naturverdiane i våre viktig havområde. Barentshavet skil seg ikkje vesentleg frå dei andre sårbare områda våre på det, og det skulle tilseie at vi kan håpe på eit større oljeeventyr også lenger nord ved eit seinare høve.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:25:29]: De rike olje- og gassforekomstene på norsk kontinentalsokkel har vært og er grunnlaget for Norges største eksportnæring og kommer til å være det også i overskuelig framtid. Det gir Norge en økonomisk handlefrihet som er enestående internasjonalt. Det har vi fått bevis på flere ganger denne våren når Stortinget har kunnet bevilge store krisepakker for å smøre økonomien i en krevende tid.

Petroleumsnæringen vil også være et brofeste over i det grønne skiftet. Det vil være et brofeste hvor vi skal bygge broen over til de grønne næringene, basert på den kapitalen, den kompetansen, den teknologien og de ressursene som i dag kommer fra olje og gass.

Senterpartiet har lang tradisjon for å slutte opp om hovedlinjene i norsk petroleumspolitikk, med særlig vekt på forvaltning, næringsutvikling i hele landet, inntektene næringen gir til fellesskapet, og hensynet til miljø- og klimaansvar. Olje- og gassressursene må, etter Senterpartiets syn, utnyttes i et tempo og på en måte som gjør at gevinstene varer lenge, og som balanserer hensynet til olje- og gassnæringen mot de øvrige næringenes behov, som f.eks. fiske, skipsfart og havvind og miljøinteressene.

Norge er et land som i uminnelige tider har brukt sjøen, både som transportåre og til å høste av dens ressurser. For Senterpartiet er det derfor viktig å ha en forvaltningsplan som ikke går på bekostning av fiskeri og havbruk og sårbare naturressurser. I områdene hvor det drives petroleumsvirksomhet, skal sameksistens legges til grunn for forvaltningen. Vi er derfor fornøyd med at områder som er særlig verdifulle for fiskerinæringen, som ligger nært land eller har stor risiko for ulykker, også i fortsettelsen skal holdes fri for petroleumsvirksomhet.

Senterpartiet er tilfreds med at et bredt flertall samler seg om et forlik om forvaltningsplanene for de norske havområdene. Det flertallet sikrer forutsigbarhet for næringene i områdene, og at hensynet til områdenes sårbarhet ivaretas.

For Senterpartiet har det vært avgjørende viktig at det vitenskapelige utgangspunktet for plasseringen av iskantsonen legges til grunn. Det har vi fått gjennomslag for sammen med regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. At et bredt flertall nå slår fast at det etableres en nordlig grense for petroleumsvirksomhet ved 15 pst. isfrekvens, og at det nord for dette området ikke tillates petroleumsvirksomhet i perioden fram til oppdateringen av forvaltningsplanene, tidligst i 2024, er viktig.

Fra Senterpartiets ståsted vil vi understreke viktigheten av at føre-var-prinsippet legges til grunn i områdene mellom 0,5 pst. og 15 pst. isfrekvens, selv om området i seg selv ikke erklæres som et særlig sårbart og verdifullt område, et såkalt SVO. Hensynet til naturmangfoldet og miljøfaglige råd legges likevel til grunn før det gis tillatelse til næringsvirksomhet i alle våre havområder. Da er et oppdatert kunnskapsgrunnlag avgjørende. At flertallet samler seg bak merknaden om at det fortsatt skal foregå systematisk kunnskapsutvikling, er viktig.

Noen vil hevde at flertallet velger å overse miljøfaglige råd når man setter en grense ved 15 pst. isfrekvens. Til dem vil jeg si at politikk handler om å veie ulike interesser mot hverandre. På noen områder er de brede forlikene mer verdt enn på andre. Dette er et av de politiske områdene hvor et bredt forlik er viktig. Her har vi fått et forlik som sørger for at det tas viktige miljømessige hensyn, samtidig som vi gir næringene som opererer i disse havområdene, forutsigbarhet og klare føringer.

Norsk petroleumspolitikk har foregått trinnvis. Et resultat av det er at sektoren er underlagt et av verdens strengeste regimer for helse, miljø og sikkerhet. Senterpartiet er overbevist om at med de kravene som nå stilles til de næringene som skal drive virksomhet i disse områdene, vil det innebære en minimal sikkerhetsrisiko.

Avslutningsvis vil jeg takke flertallspartiene for samarbeidet for å finne fram til en holdbar, forutsigbar og langsiktig løsning for miljø og næringer og forvaltningen av ressursene i disse havområdene.

Lars Haltbrekken (SV) [10:30:10]: Hadde dagens regjering deltatt i diskusjonen om hvorvidt jorden var flat eller rund, ville den landet på et kompromiss om at den var firkantet. Regjeringens forslag til hvor iskantsonen går, har ingen støtte i den naturfaglige vitenskapen om hvor iskantsonen faktisk ligger. Beleilig nok går tegningen fra regjeringen fri for alle gitte oljetillatelser og har dermed fått støtte fra bl.a. Fremskrittspartiet. Men iskantsonen ligger der den ligger, uavhengig av hvor det politiske flertallet på Stortinget mener at den ligger, og den kommer til å være like sårbar for oljesøl. Iskantsonen blir ikke mer firkantet av at stortingsflertallet skulle ønske at den var det. Derfor kommer også SV til å fortsette kampen for disse sårbare havområdene, også etter at dagens diskusjon om iskantsonen er over.

Iskantsonen er ikke en skarp kant hvor man plutselig vil møte fast is om man reiser nordover med båt. Man vil gradvis seile inn i områder med slush og kanskje noen isflak etter hvert, før man møter mer fast is man kan gå på.

Flertallet skriver i innstillingen at de mener det er viktig å ha et oppdatert og best mulig kunnskapsgrunnlag. Ja, det er det lett å være enig i. Men det som kommer etter, tyder på at holdningene til fakta og vitenskap allerede har tatt sommerferie hos flertallet i denne sal. For hva skal man med et oppdatert og best mulig kunnskapsgrunnlag når man ikke er interessert i å bruke det? Fakta om iskantsonen har ikke makten i flertallets innstilling, og det er alvorlig. En opplyst debatt bør legge fakta til grunn. Man kan godt være uenig om hvor stor risiko man skal utsette sårbare områder for, men vi kan ikke holde oss med våre egne fakta.

En kan bare spekulere: Har regjeringen laget sin egen iskantsone for å skjule de miljønederlag som den vil påføre regjeringens såkalte miljøparti når den legger fram forslag til 25. konsesjonsrunde? Det er jo dette det handler om. Vitenskapsfornektelsen fra flertallet handler i bunn og grunn om å tilrettelegge for mer oljevirksomhet i noen av våre mest sårbare havområder. Flertallet understreker også i sine merknader hvor viktig det er å få satt i gang ny oljevirksomhet i dette området – og det i en tid da verden har funnet for mye fossil energi. Da skal regjeringspartiene kjøre på mot nord, da skal de kjøre på med ny oljevirksomhet i vårt felles matkammer, og de skal gjøre det ved å overkjøre vitenskapen og miljøfaglige råd på veien.

Iskantsonen er et av områdene i verden med svært høy produksjon av mat, mat i form av f.eks. raudåte og andre bitte små arter vi bare kan se i et mikroskop, mat for leddene lenger opp i næringskjeden, mat for lofottorsken, som den er avhengig av for å komme svømmende nedover med sin innebygde GPS til områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja hvert eneste år. Et oljesøl i disse områdene vil kunne ha katastrofale konsekvenser for denne matproduksjonen – vår felles matproduksjon.

Det såkalte miljøpartiet Venstre prøver å selge inn vitenskapsfornektelsen de er med på, som en miljøseier. De mener de har fått gjennomslag for at det ikke skal være noe oljevirksomhet nord for regjeringens konstruerte iskant. Men dette holder ikke, for vi kan lese i innstillingen at hvis russerne finner olje på sin side av sokkelen, nord for den hjemmelagde iskantsonen til regjeringspartiene, skal Norge kunne kaste seg rundt, kaste seg på og sette i gang oljevirksomhet også nord for regjeringens iskantsone. Det slås også ettertrykkelig fast at man skal kunne kartlegge områdene nord for regjeringens iskantsone, og at grensene som er trukket, bare gjelder for fire år.

Siste ord er derfor ikke sagt i denne sak. Vi kommer til å stå på for at disse sårbare områdene skal beskyttes mot skadelig virksomhet.

Jeg vil til slutt ta opp de forslag som SV er med på.

Tore Storehaug (KrF) [10:35:39]: La meg begynne med å takke saksordføraren, takke komiteen og det store, breie fleirtalet her fordi ein har klart å jobbe på tvers og finne fram til ei god løysing. Det meiner eg det er grunn til å vere stolt av. Eg meiner òg det er grunn til å vere stolt av landet vårt og den polarhistoria vi har. Vi har jobba systematisk og blir betre og betre på naturforvalting og betre og betre på forvalting av dei store havområda vi har. Det er rett nok nødvendig, men det er ikkje sjølvsagt av den grunn.

Der miljøargument blei oppfatta som eit slags trugsmål mot velstand for berre nokre tiår sidan, speler politikarar og næringsliv no på lag for eit grønt skifte, og det er eit konkurransefortrinn for dei ulike verksemdene å kunne dokumentere den miljømessige berekrafta som er der. Vi har kome langt, men vi kan ikkje tillate oss å kvile. Havet dekkjer mesteparten av den jordkloden vi har og er sette til å forvalte, og det meiner eg vi gjer godt med det fleirtalet som no ligg her.

Det er fyrste gongen Stortinget samstundes behandlar heilskaplege forvaltingsplanar for dei norske havområda, og det er flott at vi har kome dit. Det er flott at vi har eit system som òg gjer at vi skal ta denne øvinga med jamne mellomrom. Når denne debatten er på ein av dei siste dagane i denne sesjonen, passar det kanskje òg å løfte blikket og vere litt ettertenksam, for vi som er i denne salen, spelar ei viktig rolle i den forvaltinga som er. Politikk betyr ein forskjell.

Eg tillèt meg å sitere gamle Ivar Aasen, som klarar å vere sjølvkritisk, men samtidig òg vise at politikk, eller det å kunne bidra, betyr noko:

«Dagar koma, dagar fara, utan kvild fer tidi fort.

Lenge tykkest dagen vara, endå er for lite gjort.

Vist eg ofte ottast må, at mi gjerning var for små,

endå må eg takksam vera, at eg noko kunde gjera.»

Forvaltingsplanane er reiskapar både for å leggje til rette for verdiskaping, for mattryggleik og for å halde oppe miljøverdiane i havområda. Vi må ha desse tankane og omsyna i hovudet heile vegen i sånne saker.

La meg vidare konsentrere meg om det som kanskje har vore den heitaste poteta i denne saka, nemleg iskantsona eller iskanten i Barentshavet. Det er ikkje tilfeldig at eg valde å sitere nettopp det Aasen-diktet, for det er ein grunn til å vere takksam for at vi faktisk har klart å få eit breitt fleirtal i denne salen for å flytte iskantsona sørover, med andre ord utvidar vi SVO-området sørover og slår fast at det ikkje skal vere petroleumsverksemd der.

Iskantsona er eitt av verdas viktigaste økosystem i eitt av verdas mest sårbare havområde. Det er ikkje eit område vi kan gamble med, sjølv om viktige økonomiske interesser i petroleumssektoren ligg i den andre vektskåla.

Denne avklaringa har ei litt sånn rotete politisk forhistorie. Debatten om iskanten starta i behandlinga av Meld. St. 36 for 2012–2013, om opning av Barentshavet søraust for petroleumsverksemd. Den opningsmeldinga la til grunn at det ikkje skulle setjast i gang petroleumsverksemd ved iskanten og polarfronten, og så var spørsmålet om petroleumsverksemd ved iskanten skulle vurderast på nytt i samband med oppdatering av forvaltingsplanen.

Den opningsmeldinga som blei fremja av den då raud-grøne regjeringa, med Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, var uklar med tanke på kva definisjon som var lagd til grunn for iskanten og polarfronten. Viss ein går tilbake og les dei spørsmåla som komiteen den gongen stilte departementet, er det tydeleg at ein ikkje fekk nokon klåre svar. I svarbrevet sitt den gongen skreiv Ola Borten Moe til komiteen 5. juni 2013 at han definerte iskanten på følgjande måte:

«I begrepet den faktiske/observerte iskanten legges den til enhver tid observerte iskant. I åpningsprosessen er iskanten definert som 40 pst. isdekning.»

Det har lenge vore nødvendig å rydde i det uklare biletet som blei skapt av Borten Moe, og den forvaltingspolitikken som låg til grunn den gongen det var eit anna fleirtal i denne salen. I 2015 blei det gjort eit forsøk som ville ha flytta grensa noko nordover. Den gongen blei saka send tilbake. Ein bad om å få ein heilskapleg forvaltingsplan. Det er han vi behandlar no. Der får vi eit godt faggrunnlag for stadfesting av SVO iskantsona.

La meg understreke at det har vore viktig og verdifullt at eit breitt fleirtal stiller seg bak forslaget frå regjeringa om ikkje å setje i gang petroleumsverksemd i område som har havis meir enn 15 pst. av dagane i april. Dette er eit godt grunnlag for ei trygg og god forvalting av desse områda, og det er ein god grunn til å takke for at det er eit breitt fleirtal som stiller seg bak det, òg med orda frå Ivar Aasen i mente.

Une Bastholm (MDG) [10:41:00]: I årets nyttårstale viet statsminister Erna Solberg mye plass til klimakrisen. Hun ba oss forberede oss på en tøffere klimapolitikk. Som statsministeren minnet om, er utslippene i Norge omtrent like store i dag som de var i 1990. I verden går de opp.

Årsaken til det er først og fremst at vi forbrenner altfor mye kull, olje og gass. Skal vi få utslippene ned, kan vi ikke engang brenne den oljen og gassen vi kjenner til i dag. I lys av det er saken vi diskuterer i dag, nokså absurd. Å i det hele tatt vurdere å gå på tvers av alle miljøfaglige anbefalinger for å legge til rette for enda mer oljeleting – i tillegg i sårbare havområder som allerede er under press – hører ikke hjemme i norsk politikk i 2020.

Mens EU vil erstatte fossil energi med fornybar energi, insisterer de fleste norske politikere fremdeles på at norsk gass er en del av klimaløsningen for Europa. Selv om vi vet at utslippene må være netto null i 2050, åpner norske politikere oljefelt som skal pumpe helt til 2070.

Den siste uken har Stortinget gjort noen av de mest kortsiktige vedtakene noensinne. Først kom milliardskattelettelsene til oljenæringen, med stor risiko for både arbeidsplasser og klima og uten en alvorlig vurdering av alternative måter å skape oppdrag til leverandørnæringen på – f.eks. fra havvind, som vi slett ikke skal ha langt nord, kjære sal, men langt sør i Norskehavet, der vi kan produsere kraft til et Europa som skal omstille seg.

Flertallet velger i dag å overkjøre Miljødirektoratets, Polarinstituttets og Havforskningsinstituttets anbefalinger for definering av iskantsonen. Det samme flertallet går dessuten inn for å lyse ut 25. konsesjonsrunde raskest mulig for å få mest mulig oljeaktivitet, koste hva det koste vil. Til sammen er den siste ukens byks i oljepolitikken den rake motsetningen av det Erna Solberg proklamerte i sin nyttårstale. Stortingsflertallet og regjeringen har bevist Erna Solberg feil og gitt distriktsstatsråd Hofstad Helleland rett i at miljøpolitikk er noe Norge anser som en luksus vi ikke tar oss råd til når det virkelig gjelder.

Som de fleste i denne salen vet, vil Miljøpartiet De Grønne ha en gradvis og styrt nedtrapping av olje- og gassnæringen sammen med en kraftig oppskalering av ny og eksisterende fornybar maritim næring. Det er sånn vi tar vare på velferden og miljøet for kommende generasjoner på samme tid.

Når vi foreslår det, blir vi møtt med at det er markedet og ikke politikerne som skal avgjøre når oljenæringen skal legges ned – som om det norske oljeeventyret hadde funnet sted uten en kraftig politisk særbehandling. Og hva skjer når oljeprisen faller? Da er ikke markedet så viktig lenger; da pøser stortingsflertallet på med milliarder i subsidier og skattefordeler. Havvind, derimot, som på alle måter er en framtidsrettet næring, må klare seg uten statsstøtte.

Norge, verden og ungene våre fortjener en modigere og mer framtidsrettet energi-, nærings- og miljøpolitikk. Derfor kan ikke vi stå med stortingsflertallet i denne saken. Sammen med SV foreslår vi å definere iskantsonen etter miljøfaglige råd, altså ved 0,5 pst. isfrekvens. Vi foreslår å ikke tillate olje- og gassvirksomhet innenfor iskantsonen. Vi ber regjeringen endre petroleumsloven for å gjøre det mulig å trekke tildelte lisenser og ekskludere områder nord for iskantsonen i anslagene for petroleumsressurser. Vi ber om en nasjonal plan for marine verneområder senest i høst, og om at det ikke skal iverksettes petroleumsvirksomhet i særlig verdifulle og sårbare områder.

Det sies at man viser sitt sanne ansikt i krisetider. Det er litt over et år siden 40 000 ungdommer demonstrerte for en mer radikal klimapolitikk. Det er under et halvt år siden statsministerens nyttårstale. Jeg beklager, men dagens unge vil dømme dette stortinget hardt for måten vi håndterte årets krise på, og det med rette.

Bjørnar Moxnes (R) [10:45:29]: Iskanten er avgjørende for nordområdene, for produksjonen i hele området, og i de lange, lyse månedene i sommerhalvåret er det en eksplosjon av liv i havet som påvirker nesten alt annet liv i nord. Og denne produksjonen skjer i iskantsonen. Denne sonen av store og små isflak, sørpe, ferskvann fra isen og saltvann fra havet kan bli flere kilometer bred, og den flytter seg med årstidene og beveger seg hele tiden. Iskantsonen er matfat for mange av våre viktige fiskeslag og også levested for tusenvis av arter, fra de aller minste til de aller største. Det er dette kampen står om.

Iskantsonen er også sårbar. Her vil konsekvenser av oljeutslipp kunne bli enorme. Små mengder olje i havet gjør at eggene til hoppekrepsen ikke kan klekke, ifølge forskerne, og da bryter hele næringskjeden sammen. Det vil bli vanskelig å rydde opp etter oljesøl i mørke, kulde og bølger, og lenser fungerer ikke spesielt bra i et hav fullt av is. Riksrevisjonen kritiserte oljevernberedskapen i Barentshavet i mars i fjor. Den er ikke rustet til å takle været i området.

I 2015 flyttet daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft fra Høyre iskanten nordover. Det gjorde de ved å endre 30-årsperioden man beregner iskantsonens utbredelse fra, for klimaendringene skjer raskt, og iskanten trekker seg nordover på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Når sonen trekker seg lenger nord på grunn av klimaendringer, påvirker det også dyrelivet der, og da trenger de ekstra beskyttelse. Flyttingen av iskantsonen lenger nord burde ikke være en åpen invitasjon til å bore etter olje lenger nord, men en advarsel om hvor ille det står til med naturen i vår tid.

I det faglige forumet som skal gi anbefalinger til myndighetene, ønsket alle utenom én å flytte iskanten sørover for å sette miljøhensyn og artsmangfold først, og den ene var naturligvis Oljedirektoratet. Alle andre fagmiljøer anbefalte at hele området som har mer enn 0,5 pst. isfrekvens, defineres som en del av iskantsonen. Denne definisjonen vil gjøre at åtte tildelte letelisenser havner i stengte områder, men det må vi tåle, for vi kan ikke åpne stadig nye oljefelt når kloden blir stadig varmere.

Så har vi Venstre i regjering. De har lagd sin egen tulledefinisjon av iskanten som et liksom-kompromiss for å lure sine miljøvelgere. Og ikke nok med det: Regjeringen tillater også leting etter olje nord for denne sonen, og sonen skal oppdateres om fire år, når iskanten etter all sannsynlighet har flyttet seg lenger nordover på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Dette er ikke miljøpolitikk – og viser at Venstre ikke er et miljøparti når det gjelder som aller mest.

«Arbeiderpartiet vil i arbeidet med denne saken legge større vekt på sårbarhet, miljø og artsmangfold enn vi har gjort tidligere,» sa Jonas Gahr Støre i januar. De ordene var verdt forholdsvis lite da det kom til stykket, når Arbeiderpartiet altså går sammen med regjeringen mot all tilgjengelig miljøkunnskap, og mot å ta vare på sårbar og verdifull natur. I stedet for å føre en aktiv statlig industripolitikk som skaper en langsiktig, framtidsrettet og miljøvennlig industri, og som trygger varige jobber for dem som i dag jobber i oljerelaterte næringer, gir altså regjeringen og Arbeiderpartiet oljeselskapene stabile rammebetingelser rett mot en ny økonomisk krise. Naturen, planktonet og dyrene i iskantsonen skal heller ikke få rammebetingelser det går an å leve med. Så i dag er Arbeiderpartiet og regjeringen på feil side, mener vi.

Rødt støtter de miljøfaglige rådene som sier at iskantsonen skal gå lenger sør. Vi er mot å utvide letingen etter olje. Vi har funnet mer olje enn vi kan ta opp, skal vi nå målene om å kutte klimagassutslipp. Vi ønsker ikke å gamble med både arbeidsplasser, natur og miljø. Vi vil derimot ha en storstilt satsing med statlige investeringer på miljøvennlig industri og forhindre både omstilling til ledighet og full gass i retning av en ny markedsbasert oljepriskollaps, ikke oljeleting i sårbare områder langt mot nord.

Statsråd Sveinung Rotevatn [10:50:53]: Noreg er ein havnasjon. Havet har alltid vore grunnlag for velferd og utvikling i dette landet. Om vi tek godt vare på det, med mangfaldet og resursane som finst der, er det det beste grunnlaget vi kan leggje for ei berekraftig utvikling og ein berekraftig havøkonomi. Det vil spele ei viktig rolle i overgangen til eit lågutsleppssamfunn og i utviklinga av nye, grøne løysingar og ny verksemd.

Havet er matfatet vårt og eit område der samanhengen mellom berekraftig utvikling og økonomiske moglegheiter er særleg tydeleg. Moglegheitene for framtidig vekst er altså gode om vi forvaltar havet godt. Miljøtilstanden i dei produktive og ressursrike norske havområda er på mange vis god, men både verdshava og dei norske havområda endrar seg no raskt som følgje av klimaendringane. Dei er under aukande press frå verksemd på havet så vel som på land.

Dei siste åra har FNs klimapanel og FNs naturpanel åtvara om ei rask, negativ utvikling for verdshava og om konsekvensane på sikt for miljø og samfunn om vi ikkje raskt reduserer utsleppa og set i verk tiltak for å redusere den samla belastinga frå verksemd i havområda og langs kysten.

Med meldinga som Stortinget behandlar i dag, fører regjeringa dei heilskaplege og økosystembaserte forvaltingsplanane for norske havområde vidare, og vi fornyar dei i møte med klimaendringane og påverknad frå auka verksemd i havet og på land. Meldinga byggjer på eit solid fagleg grunnlag frå Fagleg forum og frå overvakingsgruppa. Gjennom desse planane vert det sett heilskaplege rammer og varsla tiltak for berekraftig bruk og bevaring av økosystema i havet, som er nødvendig i møte med desse utfordringane.

God forvalting av havareala bidreg til å møte utfordringane i havet. Eg er difor glad for at det i komiteens innstilling er brei einigheit om dei rammene og tiltaka som regjeringa har fremja i meldinga.

Iskantsona er eit svært sårbart naturområde. Det er her isbjørn jaktar på sel. Her finn vi sårbare fugleartar, fisk og plankton. Dette er eit område vi må ta vare på. Når det gjeld iskantsona, er det i forvaltingsplanen sett ei tydeleg, fast grense for kor langt nord det kan setjast i verk petroleumsverksemd av omsyn til naturverdiane. Den grensa har regjeringa føreslått skal gå der det har vore havis 15 pst. av dagane i april, i åra 1988 til 2017. Denne ramma gjeld til ho eventuelt vert oppdatert i ein seinare forvaltingsplan.

Det er Stortinget einig i. Det er eg glad for. Det betyr at iskantsona no har fått eit sterkare vern enn før. Det betyr at større delar av iskantsona enn nokosinne vert skjerma mot petroleumsverksemd. Ho vert flytta sørover samtidig som isen har trekt seg nordover. Det viser at vi tek naturverdiane og miljøverdiane meir på alvor no enn før, og det er bra.

Nokre av partia meiner grensa burde vore trekt endå lenger mot sør, og nokre meiner ho burde vore trekt endå lenger mot nord. Eg meiner at grensa slik vi no har lagt ho, er ei god løysing for miljøet som også gjer det føreseieleg for dei som lever av havet. At eit breitt fleirtal no stiller seg bak det, tyder på – får vi håpe – at også ei slik fast grense vil stå seg på sikt, og det er viktig for miljøet.

For første gong nyttar vi ei stortingsmelding til å gje ei brei framstilling av korleis klimaendringane påverkar havområda – kva konsekvensar det vil få på sikt, og kva det betyr for forvaltinga vår. Regjeringa legg vekt på at forvaltinga av dei levande ressursane og naturmangfaldet i havet må tilpassast klimaendringane. Vi vil, som ein del av forvaltingsplanarbeidet, gjennomføre ein risikoanalyse for dei norske havområda som omfattar både direkte og indirekte verknader av klimaendringane.

Eg ser fram til ein vidare diskusjon i salen i dag. Noreg er ein havnasjon, og dette er ein god dag for havet.

Terje Halleland (FrP) [11:07:47]: Som vestlending har jeg alltid bodd ved havet og alltid brukt havet. Vår historie ligger i havet, dagens velstand kom fra havet, og om noen skulle være i tvil: Vår framtid ligger i havet.

Forvaltningsplaner for våre havområder er svært viktige i kompromisset mellom aktivitet, verdiskaping, matsikkerhet og miljø. Da er det bekymringsfullt når hele debatten dreier seg om hvordan vi skal kunne etablere begrensninger framfor å se muligheter.

Vi er en maritim stormakt, vi har lange og stolte skipsfartstradisjoner, og maritim næring er blant våre aller viktigste, med Haugesund som vår maritime hovedstad. Det er 200 000 arbeidsplasser direkte knyttet til havet, både i de tradisjonelle havnæringene og i andre næringer, som skaper verdier for over 500 mrd. kr årlig. Vi høster av havet, og vi lever av havet, og aldri om vi vil risikere aktivitet som kunne true havets eksistens og framtid.

Iskanten er blitt det store temaet i denne forvaltningsplanen – og ikke uten grunn. Jeg og Fremskrittspartiet skulle gjerne ha sett at denne grensen gikk lenger nord, for to tredjedeler av alle våre uoppdagede petroleumsressurser ligger i Barentshavet, og to tredjedeler av dem igjen ligger i Barentshavet nord. Men denne planen er viktig, og vedtaket vi gjør i dag, legger et grunnlag for framtiden. Jeg er glad for at vi har fått den dynamiske grensen som skal vurderes bak fjæra, og Fremskrittspartiet kommer til å prioritere midler til direktoratet, slik at vi kan lete og kartlegge disse områdene godt og være forberedt når de blir tilgjengelige for ny aktivitet.

Russland har ikke en grense for petroleumsaktivitet i nord, og jeg er svært glad for at vi har sikret et flertall for å ivareta de norske interessene om Russland starter aktivitet i grenseoverskridende funn. Men jeg finner det særdeles merkelig at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke ønsker å sikre slike verdier og i dag stemmer imot et forslag om at regjeringen skal vurdere hva som best ivaretar norske interesser ved grenseoverskridende funn. Forstå det den som kan.

Flertallet vedtar i dag en plan som ivaretar en god og trygg aktivitet, som igjen gir verdiskaping og arbeidsplasser i mange år framover.

Hege Haukeland Liadal (A) [11:11:06]: Dagens sak som vi debatterer, inkluderer Norges største og viktigste næring, og det er helt naturlig for meg å gi den tre minutter. Det er svært mange gode grunner for en god, trygg og forutsigbar forvaltning av norsk olje- og gassproduksjon, men jeg vil nevne de fem som er viktigst for meg.

1. Verden trenger mer energi. Til og med det internasjonale energibyrået IEA nevner det i sine festtaler – vi trenger all norsk olje og gass.

2. Norsk gass reduserer klimautslippene i Europa. Vi er altså en del av løsningen, ikke en del av problemet.

3. Vi har ikke hatt noen alvorlige miljøulykker på norsk sokkel gjennom de siste 40 års aktivitet, og det skal vi ikke ha. Vi er en internasjonal ledende produsent innen miljøvennlig leting og produksjon.

4. Det gir betydelige inntekter og ringvirkninger. Jeg skal ikke nevne dem i fleng, men se til Pumps & Pipes i Stavanger og der vi klarer å være sektorovergripende.

5. Det er Norges største fastlandsindustri, og i kjølvannet av aktiviteten på norsk sokkel har vi også på land Norges største sysselsetting i form av arbeidsplasser som leverer til norsk sokkel.

Jeg kunne selvsagt også nevnt god ressursutnyttelse, arbeidsplasser i hele landet – for ikke å snakke om i hele verden – og at det er en motor i norsk økonomi og industriutvikling.

Alt dette i sum gjør meg gyselig stolt av norsk olje- og gassproduksjon. Jeg er stolt av den velferdsutviklingen vi har hatt, og den vi skal ha. Jeg er også helt sikker på at vi i framtiden vil få ytterligere grunner til å være stolte.

Når offshorearbeidere reiser på jobb, skal de vite at vi er stolte. Vi skal fortsette som i dag. Vi skal ha god sameksistens på havet. Det vil også bli sånn i framtiden at vi muligens, på grunn av teknologiutvikling, ikke lenger har de store oljeplattforminstallasjonene på havet, men installasjoner under vann som tar opp naturressurser styrt av menneskelige ressurser og ny teknologi på land – gjerne ledet fra Haugesund.

Arne Nævra (SV) [11:13:58]: Jeg har vært så heldig å ha hatt mange ekspedisjoner i de områdene vi snakker om i dag – mest filmekspedisjoner i mitt tidligere liv, men også på forskningsbåter. Da ville jeg skildre det livet som var i iskantsonen, særlig de verdifulle og sårbare områdene som hører til, for naturinteresserte tv-tittere. Nå skal jeg si litt om hva jeg har sett.

Jeg er enig med en samlet komité, som sier at «områdets egenskaper og biologiske prosesser som har betydning for områdets verdi og sårbarhet omfatter mer enn akkurat overgangen mellom is og åpent hav».

Alle biologer som har vært der, vet det. Jeg vet det også. Jeg har sjølsagt gjort filmopptak av alle de mest synlige og karismatiske artene som går der. Den hvite nomaden isbjørnen har jeg møtt mange ganger. Den vandrer på drivisen og jakter ringsel. Hvalrossene ligger på flytende isflak.

Men jeg har også sett og prøvd å formidle den rikdommen som er sør for det som kan kalles iskanten – det som folk kanskje tenker på som iskanten. Det er ofte åpent hav. Det er ikke en eneste isklump å se. Gjennom oppblomstring av alger, gjennom motstrømmer der kaldt og varmt vann møtes, gjennom Eggakanten, som skaper oppstrømmer osv., dukker det opp noe ganske utrolig. Hva er det som dukker opp? Det dukker opp oaser av liv – oaser av liv – fra intet. Plutselig er det der. Knuter av sjøfugler – polarlomvier, lomvier, måkefugler, havhester – og midt i dette bråkende, støyende livet kan vi se ryggfinner på kryss og tvers. Det er delfiner som er på jakt der. Og plutselig, hvis en er riktig heldig, dukker det opp to, tre eller fire kjempekjefter fra dypet. Det er kanskje knølhval som er ute i felles ærend for å fange fisk. Ofte er det andre jaktlag der også, ofte halvt i overflatestilling, det er finnhval og spekkhoggere.

Hva i all verden er det som skaper dette livet? Det er sollyset, og det er næringsstoffene. Der starter det. Der starter næringskjeden her ute: først alger, så dyreplankton, så små og store krepsdyr, så mindre fisk og så større fisk. Herfra og oppover følger de fleste med. Da er det mat for sel, som igjen er mat for isbjørn. Og den største av dem alle – blåhvalen – tar snarveien direkte ned til krillen.

Flere talere viser til uenighet i Faglig forum om hvor iskanten skal defineres. Ja, sjølsagt er det noe uenighet, for der er oljeinteressene også representert. Men i det vi kan kalle hele Norges naturfaglige forum, er det hundre prosent enighet: Grensen skulle vært satt mye lenger sør, på 0,5 pst. isfrekvens. Det er satt en politisk grense, ikke en naturfaglig grense.

Runar Sjåstad (A) [11:17:16]: Nåværende og framtidig verdiskaping er avhengig av god miljøtilstand og et rikt naturmangfold i Norges kyst- og havområder og av å ivareta havet som matfat og sørge for bærekraftig bruk av havets ressurser. I Barentshavet har klimaendringene gitt seg utslag i en langtidstrend med økte havtemperaturer, minsket isdekke og store økologiske endringer, særlig i de nordligste områdene. Dette i lag med delelinjeavtalen er med på å skape økt aktivitet. Økt aktivitet fordrer økt samarbeid, økt sameksistens mellom næringer, men også mellom Norge og Russland, som deler de områdene. Man deler en felles fiskeriressurs, man har delelinjeavtalen, som regulerer hvordan grensekryssende ressurser skal utvikles, og ikke minst mulighetene som Nordøstpassasjen, altså den nordlige sjørute, gir. Her har man delvis åpnet for en atskillig kortere reisevei til Asia enn det vi er vant til.

Økt aktivitet i disse områdene øker selvfølgelig sjansene for uønskede hendelser. Det er utrolig viktig at man satser på de miljøene som allerede finnes. Kystverkets trafikksentral i Vardø må styrkes. Økt aktivitet må også gi økte ressurser til overvåkning, til kystforvaltning, til sjøsikkerhet, til overvåkning av sjøtransport og til beredskap mot akutt forurensning. Vi er nødt til å ha økt fokusering på søk og redning, og vi må ha økt slepebåtkapasitet. Det må satses på beredskapslager og nødvendig infrastruktur. Dette er ikke noe vi kan overlate til oljeselskapene alene, det viser Veidnes-prosjektet med all tydelighet. Man har ikke tatt det ansvaret man har bedt om og fått. Men veldig mye av aktiviteten som skjer, og som skal skje, i disse områdene, er ikke knyttet til olje og gass. Debatten har vært preget av olje og gass, men her er det tross alt mye aktivitet. Man har et utstrakt fiske, man har muligheter for mineraler på havbunnen, man har allerede olje- og gassaktivitet.

Så vi skal lytte til fagmiljøene, vi skal ta miljøutfordringen på alvor. Men jeg må si det er til dels deprimerende å høre hvor kaldt, hvor mørkt, hvor islagt, hvor fælt det er der oppe. Det bor faktisk folk der, det er faktisk aktivitet, det er mulig å utvikle samfunn.

Siv Mossleth (Sp) [11:20:31]: Jeg må si meg enig med forrige taler i at i nord er det ikke kaldt og mørkt og vanskelig – det er masse lys, det er flott, og det er fint å bo der.

Dette er en viktig forvaltningsplan som handler om fiskeri, havbruk, naturvern, olje, gass og sjøfart, og det er viktig å ta hensyn til at det nordlige Barentshavet er sårbare områder – det er positivt å trekke grensen sørover for oljevirksomhet. Men norsk oljepolitikk handler også om aktivitet på land og arbeidsplasser, og det er mulig å respektere at de områdene som i dag allerede er åpnet for olje- og gassvirksomhet, forblir utenfor vernegrensen – under den forutsetning at det Nord-Norge bidrar med i form av oljeaktivitet til havs, må avspeile seg i aktivitet på land i nord. Det er et absolutt krav for at oljenæringen skal ha legitimitet i landsdelen.

Utnyttingen av de viktige oljeressursene i nord må følges av strengere politiske krav om varige, stabile og forutsigbare arbeidsplasser på land, lokalt, i mye større grad enn det som er dagens situasjon. Vi kan ikke ha det sånn at i vanskelige tider er det aktivitet på land i nord som er det første som kuttes, som eksempelvis ilandføringen av olje og gass på Veidnes og den feilaktige beslutningen om å legge ned Aker Solutions’ verksted i Sandnessjøen. Som politikere må vi stille klare krav om arbeidsplasser på land i nord.

Til sist har jeg lyst til å minne om at utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er det klinkende klart at vi ikke skal ha oljeaktivitet: Der er det fisken som skal ha førsteprioritet.

Åsmund Aukrust (A) [11:22:46]: I går kveld ble Norge valgt inn i Sikkerhetsrådet, og det er det all grunn til å gratulere oss selv med – jeg tror vel det bare er Fremskrittspartiet og Rødt som har sagt at de ikke ønsker at Norge skal ta på seg dette viktige vervet. I debatten rundt om Norge skulle inn i Sikkerhetsrådet, var det mange som sa at Norge er et lite land, men Norge er ikke et lite land. Legger vi sammen land, hav og sokkelen, er vi blant de 15 største landene i verden.

Jeg mener at nettopp hav, miljø og klima må være en av våre hovedprioriteter i det viktige arbeidet Norge skal gjøre de neste to årene, og arbeidet med forvaltningsplanen er vårt aller viktigste verktøy for å forvalte våre havområder. Vi får den beste kunnskapen om hva som er status for havene, og hvordan de kan forvaltes på en bærekraftig måte.

Forvaltningsplanen er ikke først og fremst en aktivitetsplan, den er et miljøpolitisk verktøy. Så er det opp til oss politikere å ta de politiske valgene vi må gjøre. Da er det åpenbart store politiske dilemmaer man står i, i mange typer spørsmål, men da har vi iallfall faggrunnlaget liggende foran oss, og så får vi være villig til å ta de avveiningene vi skal gjøre.

Jeg mener det er bra at vi nå har fått en skikkelig forvaltningsplan. Det er det Stortinget jevnlig har bedt om å få. Fra Arbeiderpartiets side har vi måttet hale og dra i denne regjeringen for å få det til. Alle tidligere klimaministre har måttet stå i Stortinget og svare for hvorfor de ikke har fått lagt det fram – og det er jo blitt en del av dem under Erna Solberg. De har vist en enorm motvilje mot å legge det fram. Jeg er veldig glad for at vi nå har fått det til.

Debatten i dag viser at det var helt rett det stortingsflertallet gjorde da vi sa nei til opphuggingen av det instrumentet som forvaltningsplanene er, slik Høyre og Fremskrittspartiet prøvde seg på for noen år siden. Da ville daværende klimaminister Tine Sundtoft presentere det som en gladnyhet før en oljekonferanse at hun mente at isen flyttet seg nordover. Erna Solberg uttalte da at iskanten hadde flyttet seg selv. Nei, iskanten flytter seg ikke selv, det skjer eventuelt gjennom global oppvarming og menneskelig aktivitet. Men det er også sånn at iskanten, den flytter seg både nordover og sørover samtidig. Det Stortinget i dag gjør, er i stor grad å si at vi vil videreføre det som har vært de lange linjene, både rundt grensesetting og om føre var.

Til slutt vil jeg bare ta noen ord om Fremskrittspartiet, som virkelig har brukt denne saken bare til å lage politisk spill og spetakkel. Den 23. april sto Sylvi Listhaug i Debatten på NRK og truet med regjeringskrise om det stemte at grensen skulle ligge ved 15 pst. Dagen etter kom svaret, og alle de lekkasjene man hadde sett, viste seg å stemme. Da uttalte Jon Georg Dale at dette var en stor seier for Fremskrittspartiet. I tiden etterpå har alle sitater og vinklinger Fremskrittspartiet har fått spilt inn, måttet gjøres om i etterkant fordi det har vist seg ikke å stemme. Terje Halleland uttalte til og med i debatten nå at vi nå har fått en dynamisk iskant. Det har vi ikke fått, vi har derimot sagt at vi skal videreføre dette med at vi skal få det hvert fjerde år. Og for å si det sånn: Hvis det er én ting jeg er sikker på, er det at vi ikke kommer til å vite mindre om havets sårbarhet om fire år. Så det at Fremskrittspartiet fortsatt skal være denne regjeringens troverdige partner i klimaspørsmål, er for meg fortsatt en gåte.

Ketil Kjenseth (V) [11:26:07]: Jeg er helt enig med representanten Aukrust, siste taler: Vi har ikke fått en dynamisk iskant, nei. Vi oppdaterer forvaltningsplanen i tråd med de rulleringene vi har hatt, ca. hvert fjerde år. Det har blitt fem år nå, men vi er i rute med det. Det betyr at en selvfølgelig kan sette en annen grense i 2024 eller 2025, men det betinger at det er et flertall som vil det, eller at vi får helt ny kunnskap som gjør at vi bør justere denne grensa. Den kunnskapen vi har i dag, tilsier at iskantsonen kan bevege seg sørover heller enn nordover. Men det får jo tida vise.

Så viser nok representanten Aukrust fra Arbeiderpartiet også fram en uenighet i Arbeiderpartiet når jeg sammenligner med innlegget jeg hørte fra representanten Hege Haukeland Liadal, som var betydelig mer petroleumsvennlig og ikke la så stor vekt på klimadelen.

Jeg vil minne om at vi er en del av et nordisk fellesskap, og vi har også Grønland blant oss. På Grønland skjer det store endringer nå, som gjør at fastboende har utfordringer med både den livsstilen de har hatt, og de fangstmetodene de har hatt, og også klimaendringer, som gjør at de må flytte fra sine tradisjonelle boområder. Dette skjer raskere i de nordlige i områdene enn det gjør på fastlandet, og vi har mye å lære av bl.a. det som skjer på Grønland. Men også i våre egne havområder og ikke minst på Svalbard har vi mye kunnskap om hva som skjer.

Så har jeg noen kommentarer til representanten Lars Haltbrekken, som ikke holder rede på verken himmelretninger eller geometri. At Sosialistisk Venstreparti ble brukt som rundingsbøye i forhandlingene i den rød-grønne regjeringa, kan ikke Venstre ta noe ansvar for. SV var med på å åpne områdene nordover. Det er tildelt lisenser der i dag, og petroleumsloven tilsier ikke at vi kan oppheve dem. Det er mange konsekvenser for et storting og en regjering å gjøre det. Har en vært med på en sånn avgjørelse, får en stå for det og ikke pålegge et annet miljøparti å rette opp i feilen som ble begått.

Så flytter vi altså sørover. SV har vært med på å flytte nordover i sin regjeringstid. Det er i forhandlingsrommet resultatene skapes, det er ikke på tribunen.

Det er flott å ha en prinsipal mening, men her har SV gjort noe dumt. Da får en stå for det, og så får en respektere at Venstre gjør en jobb nå for å flytte sørover. Når en flytter Oslo til Larvik, er det i befolkningens øyne et eksempel på at en faktisk gjør noe fysisk.

Jon Georg Dale (FrP) [11:29:35]: Aller først til representanten Aukrust: Dersom han skal sitere Framstegspartiets representantar i framtida, føreslår eg at han gjer det rett. Då eg sa den dagen iskantmeldinga kom, at det var betre enn frykta, er altså ikkje det det same som ein stor siger til Framstegspartiet. Så dersom representanten skal snakke frå Stortingets talarstol, oppfordrar eg han om å gjere det sannferdig. Likeins når ein siterer min kollega Halleland, vart det vist til den dynamiske iskantsona som noko vi har funne på heilt sjølv. Vi slepp jo det, det står i meldinga på side 29. Iskanten er svært dynamisk og beveger seg i løpet av året. Det er ikkje noko nytt i dette. Det er tvert imot fagleg fundamentert, og det kan jo tyde på at vi i det minste har lese meldinga, i motsetning til representanten Aukrust.

Det er elles noko ein kan mistenkje fleire representantar for å ha slurva med, f.eks. representanten Nævra, som no likar å framstille Oljedirektoratet som ei partsinteresse for oljenæringa. Men vi har jo etablert Faglig forum for å setje saman fagkompetanse på heile forvaltninga i havområdet. Dei konkluderer med at SVO iskantsonen bør definerast til mellom 30 og 0,5 pst. Og så gjer ein ei politisk avveging og set grensa til 15 pst. Det gjer stortingsfleirtalet i dag. Ein framstiller Oljedirektoratet som ein oljelobby, mens Polarinstituttet og Havforskningsinstituttet er ein heilag gjeng med balanserte kunnskapsformidlarar på eit heilt anna nivå enn Oljedirektoratet. Ein må vere medlem av SV for å tru på noko så hinsides.

Eg meiner tvert imot at det regjeringa har klart å få til i den framstillinga som dei har gjeve av iskantsona i meldinga, og som også har gjeve eit grunnlag for eit breiare fleirtal, er ei forklart avveging mellom dei ulike interessene. Det må vi alltid gjere. Sjølv om Framstegspartiet meiner at vi kan flytte oss lenger nordover fordi det er mogleg å flytte seg nordover og samtidig vareta viktige miljøverdiar, slik olje- og gassindustrien har gjort i veldig mange andre av havområda våre, betyr jo ikkje det at vi fornektar at SVO iskantsonen er definert mellom 0,5 og 30 pst. – det er den. Spørsmålet er kvar vi skal gjere dei avvegingane som Stortinget i dag landar på.

Når ein høyrer SV frå talarstolen i dag, begge representantane for så vidt, er iallfall mitt inntrykk at ein uansett har bestemt seg for kva svar ein skal ha, og så må ein stille dei spørsmåla som er nødvendige. Når ein ikkje vil fortsetje å skape olje- og gassaktivitet i Noreg, fortsetje å skaffe milliardinntekter til samfunnet som vi kan byggje velferd for, så finn ein argumentasjon som passar.

Statsråd Sveinung Rotevatn [11:32:56]: Vi nærmar oss no slutten av debatten, så eg tenkte eg skulle ta ordet igjen. Det er i og for seg freistande å seie mykje om det som har vore hovudtemaet, nemleg iskantsona. Eg skal ikkje gjere det, utover berre å konstatere at vi no får ei tydeleg, fast grense for SVO iskantsona. Det er bra. Men det er klart at vi har eit dynamisk storting, og Stortinget er det ikkje noko storting som kan binde opp for framtida. Så kva Stortinget måtte finne på i framtida, er det opp til veljarane å gje dei mandat til å gjere. Eg håper dei vil leggje endå meir vekt på miljøverdiar framover, men det får vi ta ved valet.

Det eg tenkte eg skulle seie litt om på slutten, er noko eg synest er enormt positivt med det som er innstillinga frå komiteen i dag, og det er at det er eit så stort og breitt fleirtal for nettopp forvaltningsplanane som verktøy. Dei forvaltningsplanane som vi leverer, og som Stortinget og regjeringa no har levert den siste versjonen av, gjev oss eit kunnskapsgrunnlag for å drive forvaltning på tvers av sektorar, leggje vekt på miljøverdiar, sjå ting i samanheng og for første gong sjå alle norske havområde i samanheng, ikkje berre eitt og eitt. Det er bra, og det er godt at Stortinget samrøystes gjev sin tilslutnad til den måten å jobbe på – at ein ikkje berre kan sitje i kvar sin sektor og avgjere, men at ein må ha nokre overordna rammer som ligg fast. Det er bra.

I og med at fleire representantar har vore innom den gledelege nyheita at vi vann fram med kampanjen for å kome inn i FNs tryggingsråd – det er sjølvsagt regjeringa svært glad for at vi fekk til, på vegner av Noreg – er det også verdt å nemne at denne måten å tenkje havforvaltning på også er eit norsk eksportprodukt. Når vi no lenge har reist rundt og snakka med representantar for andre land om korleis Noreg tenkjer om bl.a. klimaspørsmål og havspørsmål, er dette ein av tinga vi framhevar. Å jobbe med forvaltningsplanar, slik Noreg har gjort sidan Bondevik II-regjeringa og fram til no, er ein viktig, kunnskapsbasert måte å forvalte ressursar på og ta omsyn til miljøverdiar på. Det er noko vi ønskjer å fremje i ulike samanhengar, og eg er glad for vi også har framheva at når vi no skal inn i Tryggingsrådet, vil både hav og klima vere høgt på Noregs agenda. Det er godt.

Det betyr ikkje at det ikkje kan vere ulike politiske meiningar om innhaldet i planane – om iskantsona, om boretidsavgrensinga, om Møreflaket, om alt det som er veldig viktige miljøspørsmål – og ofte grensar det opp mot petroleum. Då må ein gje og ta. Men eg er glad for at det har vore vilje til det, både i regjeringa og på Stortinget. Når vi no får ei innstilling som 156 av 169 representantar kan stille seg bak, tenkjer eg at det er noko ein skal vere glad for – det er i alle fall eg som statsråd. Det er ein tung tilslutnad til denne måten å arbeide på, på vegner av miljøet, på vegner av forvaltninga og dei resultata ein har kome fram til. Det lovar godt, også for framtida.

Med det vil i alle fall eg frå mi side takke for ein god debatt, og så får vi sjå kor mykje meir det vert. Det er vel ting som kan tyde på at det kan verte litt til.

Espen Barth Eide (A) [11:36:08]: Mot slutten av debatten – hvis det er det det er – har også jeg lyst til å minne om et par ting som ble sagt innledningsvis av mange av oss som snakket til å begynne med.

Det er bred enighet. Det betyr at regjeringspartiene, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Arbeiderpartiet har fellesmerknader. Det er mange sider grundig gjennomarbeidede fellesmerknader. Det som det står der, er vi per definisjon enige om. Det er derfor de er fellesmerknader. Hvis man lurer på hvordan dette skal tolkes, bør man først og fremst se etter i skriften, for å si det sånn, for det står i innstillingen. Der står det veldig tydelig at man har tatt inn over seg det som vises til som den faglige innsikten i hva iskantsonen er i naturen. Det står svart på hvitt – underskrevet av alle seks partiene – at i faglig naturvitenskapelig forstand er iskanten hele området fra der det ikke er is, til der det er fullt isdekke, uten noen prosentberegning av det når det gjelder forståelsen av naturen.

Så gjør vi, som vi skal, en politisk vurdering av hva det betyr for den jobben vi er satt til å gjøre, ved å trekke avgrensninger mellom næringsvirksomhet, behørig hensyn til natur og miljø og næringer seg imellom. Det er jobben til Stortinget. Men påstanden om at man på en måte ikke har skjønt hva de naturfaglige innspillene sier, mener jeg at det er fornuftig å tilbakevise.

Det andre jeg ville si, er at i den grad det også i denne debatten sniker seg inn en slags konkurranse om hvem som er oljens beste venn, vil jeg si: Det oljeindustrien er mest opptatt av, slik jeg kjenner den, er bred enighet. Veldig mange mennesker i oljeindustrien, enten de er arbeidstakere eller ledere, er opptatt av at man har langsiktighet i måten oljen forvaltes på i Norge, og at samfunnskontrakten opprettholdes. De er ikke tjent med polarisering. Det er ingen fordel om det skal bli en konkurranse om å løpe fortest etter å si ja til alt oljen ber om, for langsiktigheten undergraves av det. At vi faktisk har et så bredt flertall som mener at man har funnet en god balanse mellom mange ulike, hver for seg viktige, hensyn, er noe av det jeg mener er viktigst å feire i dag. Det tror jeg kanskje er det som bør være det etterlatte inntrykk.

Så vil jeg også slutte meg til det statsråden sa til slutt, som faktisk er både viktig og klokt. Jeg har lyst til å si det fra min side også: Også Norges internasjonale omdømme vil i stor grad i framtiden være preget av at vi kan gi inntrykk av at vi forvalter dette med klokskap. Debatten om petroleum er annerledes nå i 2020 enn den var for noen tiår siden, og kommer til å være enda mer annerledes i framtiden. Det å signalisere at vi tar hensyn til klima, natur, miljø og behovet for arbeidsplasser og å videreutvikle en viktig industri samtidig, blir også en viktig del av den debatten, og det tror jeg det er lurt at både statsråd og opposisjon evner fra denne talerstolen.

Lars Haltbrekken (SV) [11:39:27]: Joda, flertallet anerkjenner, slik representanten Barth Eide sa, at de tar feil og at jorda er rund, men flertallet vil like fullt vedta at jorda er firkantet. Svaret jeg fikk fra statsråden i replikkvekslingen her i sted, viser med all tydelighet at denne regjeringen, med det såkalte miljøpartiet Venstre, kan komme til å sette i gang oljevirksomhet også nord for den hjemmelagde iskantsonen de har lagt fram. Det er altså ikke sånn at vi får en tydelig og fast grense for hvor langt nord man kan drive oljevirksomhet. Det er heller ikke sånn, som saksordføreren sier, at det ikke blir noen oljeboring nord for iskantsonen.

Dette spørsmålet har flertallet, sammen med Venstre, lagt i hendene på den russiske presidenten. Man har latt definisjonen og utøvelsen av norsk miljøpolitikk nord for den hjemmesnekrede iskantsonen bli avgjort av hva russerne måtte finne på. Man lar russisk miljøpolitikk definere norsk miljøpolitikk i noen av våre mest sårbare havområder. Man kan si mye rart om Russland, men at det er et land med fremragende god miljøpolitikk og et sterkt vern av våre sårbare områder, tror jeg kanskje selv ikke vitenskapsfornekterne blant flertallet i denne sal i dag kan få seg til å si. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å svelge at Fremskrittspartiet har fått fullt gjennomslag i saken i dag sammen med Putin.

Så går statsråd Rotevatn til angrep på SV i denne saken. Sannheten er at det er gitt åtte letetillatelser i det området som vil bli liggende nord for den egentlige iskantsonen – åtte letetillatelser. Syv av disse letetillatelsene er gitt av den sittende regjering, og over halvparten av dem ble gitt da Venstre satt med klima- og miljøministeren. Det skulle vel si sitt og tale sitt tydelige språk.

Arne Nævra (SV) [11:42:48]: SV er selvfølgelig tilhenger av helhetlige forvaltningsplaner – det skulle bare mangle. Det er et fantastisk redskap, og det må ikke være tvil om det – for å adressere det til statsråden. Vi har fått det på flere områder, og et av forgjengerens hjertebarn var helhetlig plan for Oslofjorden. Det er under utvikling. Jeg ønsker den også velkommen. Det skulle bare mangle.

Hele komiteen sier at den ønsker «spesielt å understreke at føre-var-prinsippene må ligge til grunn og at forvaltningen må være kunnskapsbasert». Er det derfor man ønsker å prøvebore lenger nord enn det naturfaglig er forsvarlig, for å få kunnskap om hvor det eventuelt måtte være mer olje? Vi har mer enn nok naturfaglig kunnskap som kunne trumfet hvis vi ønsket det, som virkelig kunne lagt et innhold i føre-var-prinsippet, hvis vi tok det alvorlig. Det er nok å se på forekomsten av sjøfugl. Hvis representantene ser på kartet, på SEAPOPs undersøkelse f.eks. – hvor det er sjøfugl, hvor konsentrasjonene er på fargekartet – skjønner man hvor kunnskapen er om hvor sjøfuglene er. Det er en veldig god indikator.

Representanten Dale anklager meg for å betrakte Oljedirektoratet som en slags lobbyorganisasjon. Det har jeg aldri sagt – det skulle bare mangle. Men det ligger altså under et næringsdepartement, sånn er det faktisk, og vi kjenner også til at under landbruk ligger det ofte landbruksfaglige vurderinger som kan komme på tvers av naturfaglige vurderinger. Sånn er det i disse fagdepartementene og i underliggende etater, så det må være lov å si at det historisk sett og også når det gjelder ansvaret, er noe kryssende interesser. Dette er ganske elementært.

Så til representanten Barth Eide. Han siterer skriften, og det kan være fint. Jeg synes også det har skjedd noe – jeg må innrømme det. I hvert fall verbalt har det skjedd noe. Jeg tror også at representanten som jeg viste til, kan ha et ansvar for at det har skjedd visse ting også i Arbeiderpartiet den siste tida, og det skal han ha ære for. Men så kommer det til praktisk politikk, til å ta dette på alvor i vedtak.

Helt til sist: Vi kan bestemme oss for hvor Munchmuseet skal ligge, hvor et sykehus skal ligge, men vi kan ikke bestemme hvor Galdhøpiggen skal ligge. Den ligger der den ligger. Iskantsonen ligger der den ligger.

Stefan Heggelund (H) [11:46:07]: Bare kort til representanten Nævra: Jeg må bare si at ressurskartlegging ikke er det samme som prøveboring. Det tror jeg egentlig han vet, men da er det dumt å late som noe annet fra talerstolen.

Kort også til representanten Aukrust: Det er ingen som er blitt presset til å legge fram en forvaltningsplan. Det står i regjeringens regjeringsplattform, og så er jeg glad for den brede enigheten vi har fått med Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Så må jeg si til representantene Haltbrekken og Nævra at jeg er imponert over at SV i det hele tatt deltar i denne debatten. For i forbindelse med at forvaltningsplanen skulle legges fram, mente Sosialistisk Venstreparti at denne saken ikke kunne behandles før sommeren – det var for dårlig tid, det var ikke forsvarlig å behandle saken og konkludere så raskt. Men SV klarte det tydeligvis allikevel. Men så innrømmer representanten Haltbrekken til Nettavisen at SV hadde egentlig allerede konkludert, for lenge siden, også da meldingen kom. Det betyr at det må være en annen grunn, en vikarierende grunn, til at SV går ut i media og sier at det ikke er forsvarlig med vanlig saksbehandling i denne saken – noe som var viktigere for SV enn å flytte grensen sørover, noe som var viktigere for SV enn å prøve å påvirke denne saken. Ingen av oss som har forhandlet denne saken, har hørt et kvidder fra Sosialistisk Venstreparti, eller MDG for den saks skyld, når vi har holdt på med denne saken.

Hva kan det ha vært? Hva er det som kan ha vært viktigere for SV? Jo, det må ha vært å forsinke 25. konsesjonsrunde, å bruke koronaen for alt det er, et politisk spill for å forsinke 25. konsesjonsrunde. Da lurer jeg på, for vi har lest i Klassekampen for en tid tilbake om industriarbeidere i SV som lurer på om dette fortsatt kan være et parti for dem: Er det noen industriarbeidere igjen i Sosialistisk Venstreparti, eller er det nå bare folk som er trygt plassert i hagebyer som diskuterer interseksjonalitet og riving av statuer? Hvis det er noen industriarbeidere igjen, burde de legge merke til Sosialistisk Venstrepartis oppførsel i denne saken. En industriarbeider har ingenting å tjene på å være SV-sosialist.