Stortinget - Møte tirsdag den 19. november 2019

Dato: 19.11.2019
President: Nils T. Bjørke

Innhold

Sak nr. 3 [11:41:52]

Interpellasjon fra representanten Carl-Erik Grimstad til kunnskaps- og integreringsministeren: «I flere oppslag i NRK har vi fått et rystende innblikk i lukkede nettverk i sosiale medier der fortvilet ungdom deler sine tunge tanker om å ta sitt eget liv. For mange er slike nettsamfunn et sted der man søker trøst og støtte til å takle vonde og vanskelige følelser. Både selvmord, selvmordsforsøk og selvskading er et rop om hjelp fra fortvilte unge som trenger hjelp til å håndtere vanskelige følelser. Selvmordsforebyggende arbeid i skolen kan være et viktig tiltak for å redusere antall selvmord og selvmordsforsøk. Det finnes flere slike programmer med dokumentert effekt, men utviklerne av programmene opplever at de faller mellom to sektorer, helse og utdanning, og sliter med å få disse effektive programmene ut i skolen. Hvordan vil statsråden arbeide for at kunnskapsbaserte og effektive selvmordsforebyggende programmer, som f.eks. YAM, kan brukes mer aktivt i skolen»?

Talere

Carl-Erik Grimstad (V) []: Det har vært interessant å følge debatten om mangfold i norsk skole. Aller først skulle jeg ha lyst til å høre i hvilken grad statsråden ser en kobling, en slags bro, mellom det spørsmålet og det neste temaet, det vi nå skal behandle.

I flere oppslag i NRK har vi fått et trist innblikk i lukkede nettverk i sosiale medier, der fortvilet ungdom deler sine tunge tanker om selvskading og om å ta sitt eget liv. For mange er slike nettsamfunn et sted der man søker trøst og støtte til å takle vonde og vanskelige følelser. Både selvmord, selvmordsforsøk og selvskading er et rop om hjelp fra fortvilte unge som trenger hjelp til å håndtere vanskelige følelser. Det er fortvilende for oss alle å være vitne til at barn og unge ikke ser noen annen utvei enn å gjøre slutt på livet. Det kan vi ikke sitte stille og la skje, vi må handle. Selvmordstallene må og skal ned.

Jeg er blitt gjort kjent med en dypt tragisk sak som har beveget meg. I 2015 tok tolv år gamle Mia livet sitt. Foreldrene har vært prisverdig åpne og har latt oss få et innblikk i hennes historie. Statsråden har, så vidt jeg vet, også hatt et møte med dem.

Det kan være mange grunner til at barn sliter. For Mia var det mobbing på skolen, en følelse av ikke å høre til, for andre kan det være helt andre årsaker til at de vil ta sitt liv. Det som er felles, er at de trenger hjelp, og de trenger et miljø som ser dem og kan følge opp. De må sikres et godt psykososialt miljø i skolen, de har krav på det.

De siste årene har alle fylker fått sitt eget mobbeombud. I årsrapporten fra mobbeombudet i Akershus for skoleåret 2018–2019 står det at det er mange og alvorlige brudd på opplæringsloven kapittel 9 A, og det etterspørres nødvendig grep. Mobbeombudet skriver om store variasjoner i skolens håndtering av mobbesaker, og at det er et stort behov for å styrke skolenes arbeid med det psykososiale miljøet.

Barn og unge oppholder seg mye av tiden sin på skolen. Det gjør skolen til en av de viktigste arenaene for å oppdage barn og unge som sliter, og det er i skolen vi må arbeide systematisk for å bygge robuste barn. Å våge å se og å våge å handle er viktig. Poenget er at skolen burde ha handlet tidligere og iverksatt tiltak for Mia. Hvordan unngå at vi får flere slike historier som Mias?

Foreldrene til Mia satte mobbing på dagsordenen i 2015, og dokumentaren til Innafor-redaksjonen til NRK om selvmordsnettverk på sosiale medier, vist nylig, understreker bare hvor viktig det er å jobbe med det psykososiale miljøet på skolen. Det innebærer en kamp mot mobbing og utenforskap hver eneste dag.

Det er derfor jeg i dag – med støtte i Granavolden-erklæringen og for så vidt også med adresse til helseministeren – vil stille spørsmål om hvordan vi kan hente det beste ut for våre barn og unge gjennom å få til et godt selvmordsforebyggende arbeid i skolen. Jeg tror det vil være viktig for å redusere antall selvmord og selvmordsforsøk. Det finnes flere slike programmer med dokumentert effekt, men utviklerne av programmene opplever at de faller mellom to stoler, nærmere bestemt mellom to sektorer – helse og utdanning – og sliter med å få disse effektive programmene ut i skolen.

Det er min mening at vi ikke kan få gjort nok for å skape et godt og utviklende læringsmiljø der alle har en plass og føler tilhørighet.

Hvordan vil statsråden arbeide for at kunnskapsbaserte og effektive selvmordsforebyggende programmer som f.eks. YAM – Youth Aware of Mental Health – kan brukes mer aktivt i skolen? Dette programmet er i regi av den utmerkede organisasjonen Mental Helse.

Statsråd Jan Tore Sanner []: La meg aller først få takke representanten Carl-Erik Grimstad for å ta opp et svært viktig og også svært bekymringsfullt tema. Det at spørsmålet og interpellasjonen rettes til kunnskapsministeren, understreker noe av det sentrale i denne saken, nemlig at her må vi jobbe på tvers og ikke inne i hver vår sektor. Vi må bygge laget rundt barn og ungdom.

Gjennom bl.a. NRK-dokumentaren Trigger Warning har vi fått innblikk i vanskelige livssituasjoner og selvmord, som har rammet altfor mange unge mennesker. Undersøkelser har vist at mange unge sliter psykisk, og at flere enn tidligere oppgir at de har psykiske plager av ulikt slag. I NRK-dokumentaren fremkommer det også at mange av personene som omtales, hadde hatt kontakt med psykiatrien. Når vi snakker om psykiske helseutfordringer og lidelser som denne dokumentaren tar opp, er dette utfordringer som må møtes av helsevesenet.

Representanten Grimstad viser til at selvmordsforebyggende arbeid i skolen kan være et viktig tiltak for å redusere antall selvmord og selvmordsforsøk. Jeg er enig i at skolen kan bidra til å forebygge psykiske helseutfordringer. Samtidig må vi også være varsomme med å legge alt ansvaret over på skolen. Jeg mener det er viktig at vi jobber på tvers av sektorer. Alle som jobber med barn og unge, må ta et ansvar i denne viktige saken, og så er det vi som tilhører det offentlige, som må sørge for at vi bygger det laget rundt barn og unge som sliter.

Vi vet at mennesker med selvmordsønsker eller som begår selvmord, ofte har vært plaget av psykiske vansker. Barn og unge trenger kunnskap om hvordan de kan håndtere krav og forventninger som møter dem, både i skolen og ellers i livet. Her kan skolen bidra. I skolens formålsparagraf er det nedfelt at elevene skal utvikle kunnskap og ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet sitt og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Gjennom de nye læreplanene innfører vi nå folkehelse og livsmestring som et tverrfaglig tema i skolen. Både folkehelse og livsmestring har et individuelt perspektiv og et samfunnsperspektiv og et sosialt perspektiv. Sosialt fellesskap og støtte er viktig for den enkeltes trivsel, livsglede, mestring og følelse av egenverd. Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir mulighet til å ta ansvarlige livsvalg.

I barne- og ungdomsårene er utvikling av et positivt selvbilde og en trygg identitet særlig avgjørende. De tverrfaglige temaene er nedfelt i læreplanene der de er relevante. For folkehelse og livsmestring kan jeg f.eks. vise til samfunnsfag. I omtalen av det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring står det bl.a.:

«Innsikt i korleis relasjonar og tilhøyrsle blir påverka av samhandling med andre, òg digitalt, er ein del av kompetansen i faget. Faget skal bidra til at elevane kan gjere gode livsval og handtere utfordringar knytte til seksualitet, personleg økonomi, rus, utanforskap og digital samhandling.»

Samfunnsfag behandler også bruk av digitale medier og har et særlig ansvar for at elevene utvikler digitalt medborgerskap eller digital dømmekraft.

Det er selvsagt ikke bare samfunnsfag som har ansvar for dette tverrfaglige temaet. Jeg kan også nevne fagene kroppsøving, KRLE og naturfag. Det er imidlertid opp til hver enkelt lærer hvordan opplæringen utformes, og hvordan tematikken legges inn.

Representanten Grimstad spør om hvordan jeg vil arbeide for at kunnskapsbaserte og effektive selvmordsforebyggende programmer som f.eks. YAM, Youth Aware of Mental Health, kan brukes mer aktivt i skolen. Det finnes mange ulike programmer som kan brukes til helsefremmende og forebyggende arbeid i skolen og på andre arenaer der unge samles. Jeg er glad for at det finnes slike, og mange skoler bruker allerede i dag ulike programmer for å arbeide med læringsmiljø og elevens selvbilde. Jeg kan imidlertid ikke gå ut og pålegge skolene å ta i bruk programmer. Fra nasjonalt hold legger vi føringene gjennom læreplanene, og så er det opp til den enkelte skole hvordan de vil arbeide for at elevene skal nå mål i læreplanverket, og legge til rette for gode og trygge læringsmiljø ved skolen. Dette har vi også gjort gjennom å styrke skolehelsetjenesten. Det er viktig at ulik kompetanse er rundt barn og unge, og at det er en lav terskel, slik at elevene kan få den hjelpen de har behov for. Vi er ikke i mål på dette området, men vi bygger opp dette viktige støtteapparatet for elevene.

Jeg vil også benytte anledningen til å si at regjeringen har startet arbeidet med en ny handlingsplan mot selvmord. Kunnskapsdepartementet deltar i dette arbeidet. Departementet har også gitt Utdanningsdirektoratet i oppgave å utvikle en nettressurs for hvordan skolene kan arbeide forebyggende mot selvskading og selvmord. I nettressursen ligger eksempler på kostnadsfrie ressurser skolene kan velge å ta i bruk. Nettressursen er utarbeidet i samarbeid med Helsedirektoratet. Det er understreket at dersom skolene har behov for å arbeide med slike tema, anbefales det at skolene jobber tverrfaglig sammen med andre fagfelt og sektorer om disse temaene. Skolens mandat er å bidra til at elevene gis kompetanse til å kunne forstå og påvirke faktorer som har betydning for den enkeltes liv. Dette handler om å kunne håndtere følelser og relasjoner, medgang og motgang. Dersom lærere ser at elever sliter, er det selvsagt deres oppgave å ta tak i det og hjelpe eller bidra til at elevene får hjelp på annet vis.

Jeg er glad for at vi nå har presentert et læreplanverk som har tatt disse spørsmålene inn som en viktig del av opplæringen. Jeg håper at det kan bidra til økt oppmerksomhet og kunnskap om psykiske helseutfordringer og hvordan skolen kan bidra til at elevene får kompetanse som setter dem i stand til å ta valg som fremmer god helse, og til at det er mulig å få hjelp og komme seg videre selv når livet kjennes som mørkest. Vi skal ta vare på barn og ungdom, og skolen skal ta sin del av ansvaret. Jeg vil derfor igjen takke for at dette viktige temaet reises i Stortinget.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Først vil jeg takke statsråden for en fyldig og god redegjørelse om dette vanskelige og alvorlige temaet. Jeg tror kanskje han ikke fikk med seg spørsmålet jeg stilte innledningsvis i mitt forrige innlegg. Det hadde vært interessant å høre statsrådens tanker om hvordan mangfold i skolen kan bygge bro over til nettopp arbeidet for å bedre den psykiske helsen blant barn og unge. Jeg er for så vidt ikke enig i at det ikke finnes noe mål for det psykiske arbeidet, målet må nettopp være å få ned antallet selvmord blant de unge, som skyter i været. Det kan vi ikke leve med.

Så må jeg si at i dag, 19. november, markerer vi den internasjonale mannsdagen her på Stortinget, bl.a. med et seminar i regi av Venstre og Mannsforum – så gratulerer med dagen, president.

Som statsråden husker godt, leverte Stoltenberg-utvalget sin rapport om kjønnsulikheter i den norske skolen i april i år. Den tegner på mange måter et sørgelig bilde av situasjonen for guttene i møte med skoleverket. Jenter har gjennomgående bedre språkforståelse enn gutter allerede i fire–seksårsalderen. Kjønnsforskjellene i lesing og regning er små i starten av grunnskolen, men utvikler seg til det bedre for jentene i tenårene. Nær 70 pst. av dem som trenger spesialundervisning i grunnskolen, er gutter. Jentenes karakterer er bedre enn guttenes. Frafallet i videregående skole er klart størst blant gutter. Langt flere jenter enn gutter tar høyere utdanning. Forskjellene øker, noe som er særlig alvorlig i morgendagens kompetansesamfunn, der kunnskap etterspørres i større grad enn i dag, samtidig som sysselsettingen i det som i dag er mannsdominerte næringer, avtar. Menn har lavere forventet levealder enn kvinner, menn er gjennomgående mer barnløse enn kvinner, særlig menn med lav utdanning. Dette kan åpenbart kobles mot selvmord og selvmordstanker. I alderen 15–24 år er det to ganger så mange gutter som jenter som begår selvmord. Totalt er det to tredeler flere menn som tar sitt eget liv, og medianalderen for selvmord i Norge er 47 år.

Venstre har i lang tid arbeidet for en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. For mange av våre velgere, og for meg, var det derfor en skuffelse at det ikke var mulig å få til en betydelig økonomisk satsing i kombinasjon med den opptrappingsplanen som endelig kom. Dette er selvsagt et ønske som Venstre kommer til å ta med seg inn i framtidens budsjettforhandlinger. Vi kan ikke slippe dette, bl.a. fordi tiltak knyttet til tidlig innsats for psykisk helse åpenbart henger sammen med den triste statistikken vi opplever når det gjelder selvskading og selvmord i den yngre generasjonen. Jeg håper jeg har statsrådens støtte i dette arbeidet.

Nils T. Bjørke hadde her igjen teke over presidentplassen.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Selvsagt har representanten statsrådens støtte i dette viktige arbeidet – ikke bare denne statsrådens, men hele regjeringens. Jeg oppfatter at det er et felles prosjekt at vi skal sørge for at barn og ungdom trives på skolen, og at de har trygge skoledager. Det er en forutsetning for læring.

Jeg mener at representanten tar opp et viktig spørsmål når han stiller spørsmål om mangfold i skolen kan bidra til å bygge bro over til at flere elever føler trygghet når det gjelder egen identitet, og at man er god nok. Jeg tror at representanten er inne på noe svært viktig. Mange elever, mange barn og ungdom, opplever høye krav og forventninger, ikke bare til hva de skal lære og hva de skal kunne, men også til hvordan de skal være. Da er jeg enig i at respekt for mangfold – og mangfoldet i seg selv – kan være med på å gi elevene trygghet for egen identitet og seg selv.

Så er spørsmålet også mannsperspektivet, eller gutteperspektivet. Jeg mener at vi nå tar to viktige grep i stortingsmeldingen Tett på – om tidlig innsats. Det handler om å flytte kompetansen dit barna er. Mange barn i barnehagen og gutter i skolen opplever å møte assistenter der de skulle ha møtt voksne med relevant kompetanse. En god spesialpedagogisk undervisning, støtte og hjelp fra voksne med riktig kompetanse, er avgjørende for å løfte de guttene – og alle barn. Vi foreslår nå også å innføre en oppfølgingsplikt for skolene. Ofte opplever barn og ungdom at små problemer får lov til å vokse seg store. Det som kan ha startet som en liten utfordring som ikke blir tatt tak i, vokser seg stort, og i ungdomsårene kan det få svært negative konsekvenser. Nå skal vi nedfelle en oppfølgingsplikt for skolen. Det betyr at hvis en elev f.eks. er mye borte fra skolen, skal skolen ta tak i dette. Det kan være utfordringer på skolen, det kan være utfordringer utenfor skoletiden. Det at skolen får denne oppfølgingsplikten, gjør at vi også kan bidra til at problemene ikke får vokse seg store. Vi må sørge for at kompetansen er tett på. Det er den beste hjelp og støtte vi kan gi til både gutter og jenter, det er den beste hjelpen vi kan gi til alle barn.

Sveinung Stensland (H) []: Takk til representanten Grimstad, som tar opp en problemstilling som virkelig er aktuell, dessverre, og som angår altfor mange. Det kan være umulig for oss andre å sette oss inn i den smerten som kan drive et menneske til å ta sitt eget liv. Det kan også være helt umulig for oss andre å skjønne hvor smertelig det er for foreldre og pårørende som opplever noen som sliter slik. Dette er virkelig en utfordring for dem det angår, og det er også en utfordring for hele samfunnet. Derfor mener jeg det absolutt er på sin plass å løfte denne debatten inn i stortingssalen.

Jeg er enig med statsråden: Alt ansvar kan ikke ligge på skolen i denne sammenhengen. Men det er samtidig slik at skolen er en utmerket arena for å ta opp denne tematikken, og i de nye læreplanene som akkurat har kommet, er – som statsråden sa – folkehelse og livsmestring en viktig del. Hva hører til folkehelse og livsmestring om ikke selvmord? Og når vi ser på psykisk uhelse som den utfordringen den har blitt, spesielt blant unge, må det virkelig være noe som har med folkehelse og livsmestring å gjøre.

Det har vært en stor debatt og mye snakk om fysisk aktivitet og frukt i skolen. Det må være minst like naturlig å forebygge psykisk uhelse og forebygge selvmord i skolen. Når så mange unge sliter at dette oppfattes som et fenomen, når vi ser selvmordsgrupper på sosiale medier, er vi nødt til å styrke forebyggingen og ikke bare behandlingen. Der har regjeringen gjort en del allerede. Vi har fått betydelig flere helsesykepleiere og kommunepsykologer. Fra neste år skal alle kommuner ha tilgang på kommunepsykolog. Det er viktige tiltak.

Men jeg er enig med interpellanten, som ønsker å få mer oppmerksomhet om noen av disse programmene, som er godt dokumentert. Interpellanten trakk selv frem YAM. Jeg vil berømme Mental Helse for arbeidet med det programmet. Det er et program jeg mener absolutt har en plass i dette arbeidet. Så får vi jobbe videre med dette. De trenger ressurser for å få det på plass.

Jeg håper at en i regjeringens arbeid med forebygging av selvmord også tar med skolens rolle, og gjerne gjennom denne typen programmer. Det er helt legitimt å snakke om fysisk aktivitet og frukt i skolen, og det bør være minst like legitimt å snakke om forebygging av selvmord i skolen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vi har alle både en synlig og en usynlig helse, en fysisk og en psykisk helse. Det gjør oss til hele mennesker. Utfordringen med det som ikke synes, er at det er vanskelig å ta tak i. Det er vanskeligere å ruste seg mot. Men vi har ingen å miste.

Det siste tiåret har stadig flere unge rapportert om psykiske helseplager i undersøkelser. Skolen er en stor del av de unges liv. Det som skjer i skolen, betyr enormt mye for hvordan barn og unge med ulik bakgrunn, ulike forutsetninger og framtidsutsikter skal få best mulig verktøy i verktøykassa for å bygge sin framtid. Livsmestring får nå en langt større plass i læreplanene.

Parallelt det siste tiåret har internett, sosiale medier og smarttelefoner toget inn i samfunnet. Digitale ferdigheter må bli terpet på både i hjemmet og på skolen. Jeg merker meg at digitaliseringsministeren mener at barn ikke bør få smarttelefoner før de er i ungdomsskolealder, samtidig har ni av ti tiåringer smarttelefoner.

I forskningen framstår skolesituasjonen som en av hovedårsakene til stressrelaterte helseplager. Motivasjon er enormt viktig for at elever skal ha det bra og være mottakelige for læring. Manglende motivasjon og psykiske vansker er hovedårsaken til at ungdom ikke fullfører videregående opplæring.

I en undersøkelse fra Universitetet i Sørøst-Norge, USN, rapporterer sju av ti spurte at de opplever skolearbeid som stressende. Tre av ti engster seg i så stor grad at det påvirker søvnkvaliteten. Mange føler maktesløshet når antallet prøver og innleveringer hoper seg opp. Også lærere melder om tidspress og for mange krav å oppfylle på for liten tid. Tiltak må på plass. Slik jeg har forstått det, ble USN engasjert for å tilpasse YAM-programmet til norske forhold. Kongsberg kommune, med en dyktig Senterparti-ordfører i spissen, skal nå være med på en pilot for å teste ut YAM-programmet sammen med Mental Helse. Det er jeg glad for.

Utfordringen til dette kjempegode YAM-initiativet er at når de henvender seg til Helsedepartementet, blir de sendt til Kunnskapsdepartementet. De faller mellom stoler, mellom departement og mellom statsråder. Dette er

  • til tross for at YAM er tuftet på en forskningsstudie og bred dokumentasjon

  • til tross for at vi vet at forebyggende, brede og universelle tiltak er det som gir best helsegevinst

  • til tross for at den forrige folkehelsemeldingen, strategien for psykisk helse og den nye folkehelsemeldingen peker på skolen for å forebygge

  • til tross for at regjeringen jobber med en handlingsplan

  • til tross for at Elevorganisasjonen mener at skolen er en av samfunnets viktigste arenaer når det gjelder å forebygge og oppdage utfordringer med ungdoms helse, og det gjelder i stor grad forebygging av lidelser blant unge

Tiltak for å bedre folks hverdag må skje på mange plan, særlig i kommunene. En stor del av kommunene rapporterte psykisk helse som en av de viktigste folkehelseutfordringene de står overfor.

I den forrige folkehelsemeldingen tok Mental Helse til orde for at vi trenger mer åpenhet og normalisering rundt psykiske lidelser. Temaet hadde da sitt eget kapittel. I den nyest framlagte stortingsmeldingen om folkehelse har ikke psykisk helse og læringsmiljøet i skolen det samme fokuset.

Vi må fortsatt jobbe for å mestre psykiske utfordringer som samfunn. Det er ellers mange lovord om å ta tak i helseutfordringene og å jobbe i skolen. Spørsmålet er da hva vi ser igjen av praktiske tiltak.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg takker for gode og nyttige innlegg fra alle kanter i denne saken. Det er viktig å fokusere på dette, for det omfatter så mange mer enn akkurat de nærmeste. Det er beregnet at det er mellom 5 000 og 6 000 pårørende, nærstående og etterlatte som i Norge i dag har problemer etter et selvmord. Det er det viktig å ta med seg.

Så takker jeg representanten Knutsdatter Strand for å ha utdypet innholdet i YAM-programmet. Det ble jeg først klar over under budsjetthøringen i år. Det gjorde et dypt inntrykk på meg hvordan det ble lagt fram. Det dreier seg ikke bare om terapeutisk eller profylaktisk behandling i ungdomsskolen – det dreier seg også om å skape et kunnskapsgrunnlag, som jeg forstår at statsråden etterlyser. Mental Helse trenger 10 000 barn, i anførselstegn, for å gjennomføre dette programmet. Det vil etter organisasjonens mening bety mye for å danne et grunnlag for hvordan man kan jobbe videre med disse sakene.

Jeg legger merke til at folkehelse og mental livsmestring er en vesentlig del av den nye læreplanen. Det ønsker jeg velkommen. Jeg ser fram til å sette meg bedre inn i det. Det melder seg da følgende spørsmål: Hvordan skal vi utdanne lærere til dette? Hvilket kunnskapsgrunnlag skal vi basere oss på? Det kunne det være interessant å høre statsrådens mening om.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg mener at vi har et godt kunnskapsgrunnlag. Det som ofte er utfordringen, er at kunnskapen og kompetansen er for langt unna barna. Noe av det vår regjering har vært opptatt av, er at vi må bringe mer kompetanse tettere på barna, f.eks. ved å sørge for en sterkere skolehelsetjeneste, eventuelt i samarbeid med ulike typer kompetanse. Det har vært for mye sektortenkning også innenfor dette området. Et barn eller en ungdom med utfordringer har som regel ikke bare én, men flere utfordringer. Da er det viktig at det jobbes på tvers av sektorer, og det er vi som representerer det offentlige, som har ansvaret for å koordinere de ulike tjenestene. Det er nok en utfordring som mange, både ungdom og foreldre, har opplevd – at de plutselig må koordinere de ulike tjenestene. Der har vi en vei å gå, og det er et spørsmål som står høyt på regjeringens dagsorden – hvordan vi kan bygge laget rundt barn og ungdom.

Så er det ulike sider av dette. Det ene er det grunnleggende arbeidet vårt for å bekjempe mobbing og å skape et bedre og tryggere læringsmiljø, som må ligge i bunn. Det andre er det mer systematiske arbeidet som må gjøres for å hjelpe og støtte barn og ungdom som sliter.

Kunnskapsdepartementet ba også om å få en kunnskapsoversikt over konkrete råd om hva skoler kan gjøre for å motvirke stress, som også er et element av dette. Da fikk vi tilbake fire konkrete råd. Det ene er engasjerende undervisning. Det andre er godt læringsmiljø. Det tredje er jevn arbeidsbelastning. Det fjerde er å unngå utvikling av stresskultur på skolen. Dette er fire konkrete råd som skolen kan jobbe med som det grunnleggende for å bidra til et godt læringsmiljø. Så må vi jobbe systematisk for å både hjelpe og støtte de elevene som sliter. Ikke minst må vi se dem tidlig. Der mener jeg vi har bidratt med både bemanningsnorm og pedagognorm i barnehager – flere trygge voksne i barnehagen, og også lærernormen, som Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for, og som regjeringen har fulgt opp, som også bidrar til at det er flere voksne rundt de minste barna.

Presidenten: Då er debatten i sak nr. 3 avslutta.