Stortinget - Møte tirsdag den 2. februar 2021

Dato: 02.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 6 [15:55:50]

Interpellasjon fra representanten Åsunn Lyngedal til næringsministeren: «I Europa satses det på produksjon av battericeller. Etablering av slik produksjon anses som avgjørende for lavere utslipp og oppbygging av ny industri. Batteriproduksjon på egen jord er et strategisk spørsmål for Europa som i 2017 hadde under 1 pst. av verdens produksjon. Markedet for batterier i Europa har doblet seg siden 2018 og McKinsey har anslått at det vil tidoble seg fram til 2030. SINTEF mener battericelleproduksjon kan gi 10 000 nye arbeidsplasser i Norge. FREYR i Mo i Rana planlegger en battericellefabrikk som vil sysselsette 2 500 personer, og Gjelsten/Agder Energi har varslet en investering på 20 mrd. kroner i batteriproduksjon. Våre naboland bruker offentlige muskler for å bygge en batteriindustri. Hvilke virkemidler mener regjeringen er de viktigste for å få etablert battericelleproduksjon i Norge, og hva er regjeringens politikk for å tiltrekke seg investeringer innen industrien»?

Talere

Åsunn Lyngedal (A) []: Bakgrunnen for interpellasjonen om satsing på battericelleproduksjon i Norge er todelt. For det første har jorden vår et akutt og stort behov for at vi forurenser mindre og forbruker mindre av dens ressurser. For det andre har Norges handelsbalanse svekket seg de siste åtte årene.

Vi trenger noe nytt å leve av etter som inntektene fra olje og gass går ned. De siste tallene fra SSB viser at vi i 2020 hadde knappe 10 mrd. kr i overskudd på utenrikshandel, inklusiv petroleumseksport. Hvis man ser bort fra inntektene fra olje og gass, var underskuddet i 2020 312 mrd. kr. Vi vet at inntektene fra olje og gass skal gå ned, og det haster å omstille norsk næringsliv. Arbeiderpartiet er ikke alene om å mene det, NHO-rapporten «Neste trekk» påpeker at Norge har behov for 250 000 nye arbeidsplasser de neste årene. Samtidig er det slik at Norge kan industri, og industri i Norge gir lavere utslipp enn hvis man har den samme industrien i de fleste andre land. For den som har besøkt et industrianlegg i Kina eller i Russland, er dette synlig bare med det blotte øye. Vi vet at myndighetskrav til utslipp til miljø, sammen med CO2-avgift, har gitt en ren norsk industri. Dyktige fagarbeidere, som i stor grad har vært organisert, har bidratt med sin kreativitet til å forbedre arbeidsoperasjoner i bedrifter landet rundt hver dag. Det har gjort Norge til et av landene i verden med høyest produktivitet og mest rasjonelle arbeidsprosesser.

Behovet for omstilling i grønn retning – og verdens beste industrinasjon – borger for at vi burde satse på batteriverdikjeden. Rapporten «Grønne elektriske verdikjeder» peker nettopp på batteriverdikjeden som en stor mulighet for Norge. Det samme gjør Prosess 21.

Som jeg har skrevet i interpellasjonen, er batteriproduksjon på egen jord et strategisk spørsmål også for Europa, som i 2017 hadde under 1 pst. av verdens produksjon. Samtidig er det en enorm markedsmulighet for Norge, fordi markedet for batterier i Europa har doblet seg siden 2018, og McKinsey har anslått at det vil tidobles fram til 2030. SINTEF mener at battericelleproduksjon kan gi 10 000 nye arbeidsplasser i Norge. Med Europas Green New Deal og satsing på sirkulærøkonomi, sammen med Joe Bidens Clean Energy Transition Plan, vil markedet for battericeller vokse enormt.

Interpellasjonen fokuserer på battericelleproduksjon, men Norge har store muligheter langs hele verdikjeden, fra utvinning av råstoffene som brukes i produksjonen, til celleproduksjon, sammenstilling av batteriene og ikke minst noe av det aller viktigste: resirkulering.

Presidenten refererte veldig riktig initiativene som er nevnt i interpellasjonen, bl.a. FREYR. I tillegg kjenner vi nå til Beyonder og Morrow, og det siste er at 82 kommuner har meldt sin interesse for å få lov til å være vertskommune for Equinor, Hydro og Panasonics initiativ til å bygge battericellefabrikk. Jeg ser at min lokalavis mener at kommunen Narvik kanskje kommer til å være med i finalen når de 82 skal vurderes.

Som næringspolitiker i Nordland var det FREYRs planlagte etablering i Mo i Rana som vakte min interesse for denne typen industri. De mener at de skal skape 2 500 arbeidsplasser i Mo i Rana, og det er utrolig viktig for Nordland. Nord-Norges sterkeste industrimiljø ligger i Mo Industripark i Mo i Rana og vil gi utmerkede samarbeidsmuligheter for FREYR. Det er overskuddskraft i regionen, og den produksjonen de planlegger her, er ikke gjort noe annet sted i verden i kommersiell skala. De henter inn kapital, og nå rett før helgen kom nyheten om at 7,5 mrd. kr fra investorer er på plass. Det har jeg lyst til å gratulere FREYR med, for det er ingen selvfølge at man klarer å hente inn slik kapital til ny industrisatsing. Den støtten de har fått fra norske myndigheter så langt, er 9 mill. kr fra Innovasjon Norge, og så har de søkt Enova.

Det bringer meg over til politikk og rammebetingelser for å skape ny industri i Norge. Hva sier rapporten «Grønne elektriske verdikjeder», hva sier Prosess 21, og hva sier Battery Norway, som er under dannelse? De sier: Det er viktig at regjering og storting uttaler at dette er noe de vil satse på. Industrien ber oss om å sette tydelige og ambisiøse mål. Det vil gjøre at initiativene til etablering vil bli positivt mottatt, og det betyr noe for tillatelsesprosessene. I tillegg sier de at det er viktig at Norge legger til rette for konkurransedyktige finansielle støtteordninger. Det påpekes at den første fullskala etableringen må motta statstilskudd, og at piloter som skal verifisere teknologien, må motta støtte. I tilfellet med FREYR: Det hadde vært lettere for dem å skaffe kapital ved statlig investeringsstøtte, som hadde avlastet risikoen. Nye næringer krever annen avlastning enn kjent teknologi, kjente næringer. Ber de om nye programmer? Nei, det gjør ikke industrien. De sier: Se helheten i virkemiddelapparatet, samarbeid gjerne på tvers, gi oss ett kontaktpunkt. Men vi må inn med større støttegrad.

Batteriproduksjonen vil gi en stor eksportmulighet, og Arbeiderpartiet har derfor foreslått i sitt budsjett for 2021 at GIEK-Eksportkreditt skal kunne bidra til etablering av grønn industri uten at det foreligger en aktuell eksportkontrakt, men på bakgrunn av at det foreligger en mulighet for å bygge ny eksport. Det gjør de med sitt tilsvarende instrument i Sverige. Vi mener også at vi faktisk kan bruke kraftgarantiordningen for å bidra til at batteriprodusenter får lavere pris og garantier for sine kraftforpliktelser.

Hva gjør verden rundt oss? Kina er verdens største produsent, og der kan jeg love at de bruker både statlig eierskap, statlige midler og alt som skal til. Men hva gjør EU? European Battery Alliance spiller en stor rolle og deltar aktivt i EUs store satsing på IPCEI batteriproduksjon, Important Project of Common European Interest. Det innebærer at prosjektene kan få støtte utover statsstøtteregulativet fordi det er store og strategisk viktige prosjekter for flere land. EU har lansert to IPCEI-er for batteri, og nummer to kom i forrige uke, for 2,9 mrd. euro fra landene. Verdien – sammen med det som private skyter inn – er på 12 mrd. euro. IPCEI nummer én utgjorde 8,2 mrd. i sum og fikk 3,2 mrd. fra det offentlige.

Norge deltar ikke i IPCEI for batteriproduksjon. Det mener Arbeiderpartiet at vi burde ha gjort, med vårt store omstillingsbehov. Men når vi velger ikke å gjøre det, må vi satse statlige virkemidler på andre måter. Vi må så, og så må vi sikre rammeverk og skatteregler som gjør at vi kan høste når den nye industrien tjener penger. Slik tenkte Arbeiderpartiet da vi bygde ut vannkraften, slik la vi til rette da vi fant oljen, og vi får sterk større fra næringslivet i at dette er det viktig å gjøre for å sikre verdiskaping og arbeid for framtiden.

Hva gjør de i Sverige? I Skellefteå bygger Northvolt opp en gigafabrikk, og den har fått 165 mill. svenske kroner i støtte, herunder 30 mill. i regional midler. Dessverre ar det slik at regionale utviklingsmidler i stor grad er borte fra fylkeskommunene, og de regionale investeringsmidlene i Innovasjon Norge falt til en tredjedel for fire år siden, fra 150 mill. kr til 50 mill. kr. Det gjør det vanskelig å støtte f.eks. battericelleproduksjon i Mo i Rana.

I Finland har regjeringen lansert et program på 450 mill. euro.

Når både EU og våre naboland legger strategier, bruker finansielle og offentlige muskler, er det er en fare for at Norge kan bli hengende etter. Jeg vil hevde at det er behov for en koordinert innsats og kraft når Norge skal bygge en ny eksportindustri. Så mitt spørsmål, som jeg avslutter interpellasjonen med, er: Hvilke virkemidler mener regjeringen er de viktigste for å få etablert battericelleproduksjon i Norge, og hva er regjeringens politikk for å tiltrekke seg investeringer i denne nye industrien?

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Iselin Nybø []: Først vil jeg si takk til representanten for at hun tar opp et veldig aktuelt og spennende tema som er viktig for den framtidige industrien i landet vårt.

Regjeringen bidrar til den grønne omstillingen. Vi ønsker å stimulere til grønn vekst som får utslippene ned, og som sikrer og skaper grønne arbeidsplasser. Regjeringens mål er at vi skal være en ledende industri- og teknologinasjon. Industrien er helt sentral i en grønn omstilling. Økende elektrifisering er en del av den grønne omstillingen, og batterier er en viktig del av en grønn omstilling med elektrifisering på en rekke områder.

Bruken av batterier øker raskt og med stadig nye anvendelsesområder. Etterspørselen etter batterier øker over hele verden. Økt etterspørsel etter batterier og batteriteknologi gir muligheter for norsk industri, og derfor er det positivt å kunne slå fast at det nå blir arbeidet med spennende prosjekter i norsk industri flere steder i landet, i en verdikjede for batterier.

Norge har etter min vurdering et godt utgangspunkt for å kunne bli en del av en framvoksende battericelleindustri. Vi har en stor prosessindustri som er av de ledende i verden på mange områder. Prosessindustrien produserer allerede metaller og materialer som vil være viktige i en batteriproduksjon. De har kompetanse, og de utvikler teknologi i verdensklasse.

Norge har tunge teknologiske forsknings- og innovasjonsmiljøer. Det gjelder både i industrien selv og i instituttsektoren. Et eksempel på det er SINTEF, et viktig teknologisk kompetansemiljø som jobber dedikert med å se på muligheten for mer effektive batterier.

Produksjon av batterier vil naturlig nok kreve mye kraft. Tilgang på fornybar og rimelig kraft er et konkurransefortrinn i Norge. I over 100 år har Norges fornybare ressurser lagt grunnlaget for kraftintensiv prosessindustri, og i årene mot 2040 forventer Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, et kraftoverskudd i Norge på mellom 14 og 21 TWh.

Norge ligger allerede langt framme i elektrifisering av tunge sektorer, og vi skal videre på det området både på land og til havs. Elektrifisering av veitransport er et av de mest effektive tiltakene for å oppnå klimamålene. Gjennom målrettet politikk har vi i Norge oppnådd verdens høyeste andel av batteridrevne biler, og vi har konkrete mål for videre elektrifisering av transportsektoren.

Norsk maritim sektor leder an i utviklingen og implementeringen av batterier om bord i fartøy på verdensbasis, og dette er et resultat av en konkret og villet politikk og har allerede bidratt til etablering av batteriproduksjon for maritim sektor i Norge.

I regjeringens stortingsmelding om morgendagens maritime næring, som vi nylig la fram, og som jeg tror representanten selv viste til i en tidligere debatt i dag, peker vi bl.a. på at 26 fergesamband er blitt elektriske i løpet av 2020, og at dette antallet vil øke til rundt 70 i 2022. Miljøkrav i offentlige fergeanbud har vært en viktig pådriver for nettopp den utviklingen.

Regjeringen har styrket virkemidler som skal bidra til grønn vekst i industrien og i næringslivet. Nysnø Klimainvesteringer kan investere i bedrifter som utvikler ny, klimavennlig teknologi, og er styrket ytterligere av regjeringen. Enova er et annet eksempel på et virkemiddel som gjør betydelige investeringer i grønn industrivirksomhet og teknologiutvikling.

Investering i forskning og innovasjon er en motor for bærekraftig vekst og gir oss styrke i møte med de store samfunnsutfordringene. Innenfor næringsrettet forskning og innovasjon vil de generelle virkemidlene som forvaltes, ikke minst av Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva, være relevante for etablering av battericelleproduksjon. I statsbudsjettet for 2021 ble det bevilget 333 mill. kr til den nye virkemiddelpakken for grønn omstilling: Grønn plattform. Dette er en plattform som er etablert sammen med Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Siva, hvor noe av tanken er å kunne løfte hele verdikjeder, bl.a. innenfor batterier.

Vi har flere tunge industriklynger i landet som er viktige i arbeidet med framtidig verdiskaping og grønn omstilling. Regjeringen bidrar til å støtte klyngesamarbeidet i industrien. Klyngen Arctic Cluster Team, som har vært med i det nasjonale klyngeprogrammet Arena siden 2017, ble nettopp tatt opp i eliteserien Arena Pro. Det er en klynge hvor ikke minst det nevnte industrimiljøet i Mo i Rana inngår, og som bl.a. jobber aktivt med nye, grønne verdikjeder, hvor muligheter innenfor elektrifisering og batterier er av det som blir framhevet.

Eyde-klyngen, i en helt annen del av landet, er et såkalt NCE, og Eyde-klyngen har gitt viktige bidrag innenfor forskning og kompetanse som har bidratt til å realisere investeringen i en ny batterifabrikk i Arendal.

Gjenbruk av batterier vil være en del av en samlet verdikjede for batterier. Vi har allerede sett interessante eksempler på industribedrifter i Norge som har startet virksomhet innenfor gjenvinning av batterier. Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn og sirkulær økonomi som utnytter ressursene bedre. En nasjonal strategi om sirkulærøkonomi vil etter planen legges fram denne våren.

Regjeringen ønsker å ha et godt samspill med industrien i arbeidet med grønn omstilling, og det skjer på ulike måter. Vi har etablert det strategiske samhandlingsforumet Prosess21 for å ha god kontakt med industrien om sentrale spørsmål i en grønn omstilling og reduksjon av klimagassutslipp. Batterier og produksjonsmuligheter på dette området er absolutt et tema i arbeidet til dette samhandlingsforumet.

Det offentlige legger til rette for næringsvirksomhet og investeringer først og fremst gjennom gode og generelle rammevilkår. Gjennom offentlig finansierte utdanningsinstitusjoner sørger det offentlige for godt utdannet arbeidskraft. Tilgang på og overføring av kompetanse er helt sentralt i utviklingen av denne typen industri.

God infrastruktur bidrar til effektiv transport. Det gjør at næringslivet blir mer produktivt. Et prinsipielt forankret skattesystem med brede grunnlag og lave satser legger til rette for god utnyttelse av arbeidskraft og investeringer i næringslivet. Regjeringen har gjennom sju år prioritert skatte- og avgiftsendringer som fremmer økonomisk vekst og legger til rette for grønn omstilling. Industri og næringsliv trenger forutsigbare og gode rammevilkår, for det fremmer investeringer, det reduserer risiko, og det kan øke lønnsomheten i nye og etablerte virksomheter.

Vi ønsker å ha nær kontakt og samarbeid internasjonalt om viktige spørsmål innenfor grønn omstilling og industriutvikling. Det gjelder ikke minst i Europa, hvor EU har en sentral ramme for sitt arbeid gjennom European Green Deal. Norge støtter fullt ut EUs arbeid med European Green Deal. EUs vekststrategi er i tråd med norske ambisjoner, og norsk industri er tett integrert i europeisk industri. EU har også etablert den europeiske batterialliansen og arbeider for at virksomheter i hele verdikjeden for batterier skal kunne finne sted i Europa.

Norge har, med en avansert industri og sterke kompetansemiljøer, et godt utgangspunkt for å ta en sterk posisjon i en helhetlig verdikjede for battericeller. Vi har en unik tilgang til store, fornybare kraftressurser, og regjeringen fremmer ny, grønn virksomhet gjennom en rekke konkrete virkemidler som støtter grønn industriomstilling og ny virksomhet. Det er derfor gledelig å slå fast at det nå blir jobbet med helt konkrete prosjekter i industrien for å etablere ny virksomhet innenfor verdikjeden av batterier.

Åsunn Lyngedal (A) []: Jeg takker for svaret. Jeg så at det ble litt oppmerksomhet rundt interpellasjonen i Finansavisen. De var opptatt av at når det er fire mulige etableringer på gang i Norge, skal vi ikke da være fornøyd? Er vi nødt til å gjøre noe mer som land for å tiltrekke oss slik industri? Det er kanskje opplagt at jeg mener at vi bør gjøre det, fordi vi har naturressursene, og fordi vi har det store behovet for nye arbeidsplasser for framtiden.

Jeg er blitt kjent med Invest in Norway, som er den lille delen av Innovasjon Norge som skal drive med å få utenlandske større selskaper til å ha lyst til å etablere seg i Norge – akkvisisjon, som det noen ganger kalles. Det er fire–fem personer, en liten enhet, og jeg tenker vel at en av de tingene vi kunne ha gjort, var å styrke dem for å tiltrekke oss produksjon av denne typen.

Jeg er enig i at kompetanse, den brede FoU – forskning og utvikling – som vi er gode på i Norge, infrastrukturen vår og et samfunn med små forskjeller selvfølgelig er viktig. Men jeg tror jeg har vært tydelig i interpellasjonen på at jeg egentlig ønsker meg noe mer, fordi dette er en industri som ikke bare skal få det som alle andre industrier eller næringer har tilgang til, men det er en industri som burde få en særlig oppmerksomhet fra staten. Jeg skulle ønske meg at man kunne sette tydelige mål for Norge, mål for hvor mye vi har lyst til å satse innenfor denne industrien. Når man ikke har deltatt i IPCEI for batteriproduksjonen – og det er veldig usikkert om det blir flere, om det er mulighet til å delta i det – tenker jeg at man får prøve å finne andre måter å kunne gi investeringsstøtte på, for det er utrolig vanskelig for så store industriprosjekter som dette. Ikke engang Grønn plattform kan bidra med investeringsstøtte til så store prosjekter. Jeg oppfatter at der er det gitt mest til tidligfaseprosjekter, FoU-prosjekter.

Så hører jeg det gjentatt at skattesystemet som tar ned formuesskatten, skal være næringsfremmende. Det finnes det vel ingen rapporter som har kunnet fastslå at det er, og Finansdepartementet ga vel til og med uttrykk for, i 2016, at det ikke var noen tegn på at det fungerte sånn, siden kapitalmarkedet i Norge fungerer såpass bra. Det er et paradoks at vi i Norge har brukt veldig mye offentlige penger, unnlatt å ta merverdiavgift, unnlatt å ta avgifter fra elbiler, mens det ikke har skapt industri i Norge. Jeg tror det er viktig at vi, når vi skal bruke statlige muskler, finner fram til områder der vi har muligheten til å skape næring og arbeidsplasser i Norge.

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg synes at Finansavisen har et poeng, for det er jo langt å foretrekke at vi får private investorer på banen når vi skal investere i store, viktige og framtidige industriprosjekter i dette landet. Det er selvfølgelig også et dilemma hvis vi fra politisk hold skulle gå inn og si at vi støtter ett prosjekt foran et annet prosjekt. Som representanten også tok opp i sitt innlegg, er det mange spennende prosjekter på gang her, og felles for dem er at de har en del kapital i ryggen. Det er derfor vi har disse brede virkemidlene våre, det er derfor vi har et virkemiddelapparat som kan gjøre konkrete vurderinger for oss, nettopp fordi vi fra politisk hold i så måte ikke kan gå inn og plukke vinnere.

Når det gjelder Invest in Norway, er jeg helt enig. Det å tiltrekke seg også utenlandsk kapital for å investere i Norge er et gode. Vi har en annen kapitalstruktur, eller eierstruktur, i dette landet enn mange av de andre landene vi sammenligner oss med, og mange ganger fra denne talerstolen, og ikke minst fra partiet som representanten representerer, blir det med eierskap fra utenlandske aktører sett litt ned på. Jeg mener at det er positivt om vi også kan tiltrekke oss utenlandsk kapital til å være med i store prosjekter som dette, ikke minst fordi det ikke bare har norsk interesse. Det er en felles europeisk interesse, ikke minst i et sikkerhetsperspektiv, å kunne stå for en større del av batteriproduksjonen vår selv.

Så nevner representanten formuesskatt. Jeg vil understreke at jeg ikke tok opp formuesskatt. Jeg snakket om det generelle skatte- og avgiftsnivået, som jeg mener er viktig for å legge gode rammer for private bedrifter.

Til slutt en kommentar til det som representanten tar opp, dilemmaet med elbilpolitikken vår: Vi er jo blant de landene i verden som har lykkes best med å få elbiler på veiene, og det har vi i stor grad gjort gjennom skatter og avgifter, vi har stimulert til at folk velger det miljøvennlige alternativet. Det er bra, og det er en suksesshistorie. Vi har riktignok ikke store deler av den produksjonen selv, men når vi har instrumenter som f.eks. Nysnø, altså når vi har måter å gå inn med kapital på i spennende framtidige industriprosjekter, så bredder vi ut de mulighetene vi har som stat til også å være inne på eiersiden – ikke direkte, men da gjennom Nysnø.

Jeg mener at det totalt sett her skjer veldig mye spennende, og jeg synes det er så kjekt å se at i hele landet legger de nå til rette for ny og framtidig industri.

Ruth Grung (A) []: Jeg må si det er veldig kjekt at Stortinget kan debattere noe som er topp aktuelt, for det mobiliseres egentlig langs hele kysten for å konkurrere om å etablere batteribedrifter. Da blir det viktig, når det kommer en ny type grønn industri – som kanskje ikke er helt grønn, men i alle fall er fremtidsrettet, vi trenger batterier – at vi i større grad ser på hvordan virkemiddelapparatet, myndighetenes rolle, regelverk, osv., kan spille på lag.

Bare fra mitt fylke, Vestland, tror jeg det er ti aktører bare til den siste søknaden, og det er veldig naturlig at de er langs hele kysten, der vi har tilgang på kraft. Men så leste jeg i Bergens Tidende i dag, at Corvus, som har etablert seg på egen hånd, men med støtte fra det offentlige, har inngått samarbeid med Toyota, hvor de bruker batteriteknologien fra bil og overfører det til skipsteknologi. De har planer om å produsere batterier til 400 skip i løpet av et år. I tillegg vil Corvus flytte sitt hovedkontor fra Canada til Bergen, og det representerer et betydelig antall arbeidsplasser. Så da er det en sammenheng mellom det man har gjort innenfor biler – elektriske biler, som Toyota og svære internasjonale selskaper, som nettopp kommer til Norge på grunn av teknologien, og bygger opp under den industrien – og maritim sektor, der vi har fortrinn, og der vi kan skape flere arbeidsplasser. Det er veldig bra, og det er et viktig steg nærmere grønn skipsfart.

Så er det en annen side ved saken, og det er at det er knapphet på de stoffene vi bruker i batteriproduksjonen. Der bør også Norge ta en lederposisjon, knyttet til bærekraft. Det går både på ombruk og på produksjon av stoffer, men det går også på at vi er mer bevisste på å bygge opp en mineralindustri når vi har så bra kontroll både på arbeidsforhold og på hvordan vi skal bruke ressursene våre. Da er det gledelig at byggeindustrien ønsker å bruke batterier fra biler til å installere i hus, sånn at de batteriene som ikke er ferdig oppbrukt, helt fint kan brukes til å lade opp energi i hus, enten fra sol eller fra andre kilder. Det er også veldig bra at avfallsindustrien blir koblet inn, sånn at man kan ta ut disse stoffene så de ikke går videre ut i naturen. Så det er viktig å se tingene i en sammenheng.

Den største utfordringen er tilgang på kraft. Det er litt spesielt i Norge, energiland nummer én, der vi er vant til å ha energi, og der vi trodde at vi til enhver tid skulle ha rikelig tilgang på kraft. Det er flere områder – deler av Nordland, Haugalandet og bergensområdet – som mangler kraft til alle planene de har, inklusiv batterifabrikker. Da er det utrolig viktig, og der har staten en rolle, å klare å prioritere infrastruktur, sånn at vi får kraften dit vi ønsker å etablere den.

Det er helt avgjørende for Arbeiderpartiet at vi bruker kraften for å få mest mulig verdiskaping i Norge, mest mulig sysselsetting, og gjerne eksportverdier knyttet opp mot denne industrien og det vi utvikler videre. Da har vi en mulighet til å ta en global posisjon – det er vi vanligvis gode til, vi er flinke til å samarbeide på tvers – men vi må også finne de nisjene som gjør at vi klarer å knytte det opp mot batteri, sånn som vi har gjort det innenfor store deler av eksportindustrien tidligere.

Så har jeg erfart at kanskje det som er den største hemskoen for å få omstilling, er den silotenkningen vi har i Norge. Det gjelder for bransjer, men det gjelder ikke minst for departementer – og kanskje også for komiteer – det å se ting i en sammenheng. For med ny økonomi er det nye forretningsideer som må utvikles, og det er nye verdikjeder. Man må også se på myndighetenes rolle – enten det er på innkjøp, på regelverk eller på virkemiddelapparatet og hvordan det innrettes. Å klare å sy dette sammen tror Arbeiderpartiet er helt avgjørende framover. Så jeg håper at vi kan være nysgjerrige, lære og være litt søkende og fleksible når det gjelder de behovene som dukker opp, for omstilling går fort, og det er veldig gledelig, men da må vi være på underveis.

Geir Pollestad (Sp) []: Det har vore ein lang dag med mange debattar, så det kan fort vera at ein føler seg litt utlada. Men me toler ein diskusjon om industribygging og batteriproduksjon òg.

Det er viktig å få ny industri til Noreg. Eg er så fornøgd med at eg opplever at Senterpartiets syn på industribygging har fått meir tilslutning. Tidlegare var mantraet at politikarar ikkje skal plukka næringar. Eg trur eg høyrde næringsministeren sa det her òg. Det er veldig gamaldags tenking og veldig gamaldags tilnærming til industripolitikk. Eg er glad for at LO og NHO støttar ein meir aktiv næringspolitikk, og nemleg meiner at me skal ha ein meir målretta og aktiv næringspolitikk.

Så må me understreka kva som er fortrinna til Noreg. God tilgang på kraft skal, er, og må alltid vera eit konkurransefortrinn for Noreg. Me må ikkje gjera det til eit problem at me har mykje og billeg kraft i Noreg. Me skal ha mykje og billeg kraft i Noreg, og me skal ha nasjonal styring over den krafta. Og me skal bruka den krafta til å byggja industri.

Så trur eg at det er lurt å læra av feila våre. Ein industri som me har bygd, der ein kan seia alt er gjort feil, er vindmølleindustrien. Me har ikkje norsk eigarskap, me har utanlandsk eigarskap. Lokalsamfunna får omtrent ingen ting igjen – det burde dei ha fått. Og dei vindmøllene som vert sette opp, er nokon andre enn dei som både politikarar og lokalbefolkning opplever at dei har sagt ja til i konsesjonsprosessen. Då vert det bråk. Ein kan vera ueinig i mykje, men eg trur dei fleste er einige om at i vindmølledebatten er det bråk. Det må me læra av så me ikkje gjer same tabben for andre typar industriar.

Det er, som det har vore sagt her, mange kommunar som drøymer om å få sin eigen batterifabrikk. Trass i det er det viktig at ein lokalt stiller krav, at ein forstår at det produktet som ein skal gi frå seg, har ein verdi, at det er kommunane som er den sterke parten, og at det ikkje er dei som kjem og vil ha bygd fabrikken som skal få diktera vilkåra og få sett norske kommunar opp mot kvarandre til å underby kvarandre om kven som kan stilla færrast krav.

Me må ta vare på natur og miljø når me utviklar desse fabrikkane. Ein skal ikkje leggja desse fabrikkane på dyrka mark. Me må ha ein ærleg kommunikasjon overfor lokalbefolkninga: Ein vil sjå ein batterifabrikk, han vil ikkje forsvinna, han vil vera synleg – det vil vera eit inngrep. Det må me vera ærlege om.

I innlegget sitt var næringsministeren inne på dette med miljøkrav i offentlege ferjeanbod. Ja, det er eit veldig godt eksempel, men nei, det var eit veldig dårleg eksempel, for for få av desse ferjene er bygde i Noreg. Ein altfor stor del av dei er ikkje ein gong bygde i EU, dei er bygde utanfor EU. Senterpartiet meiner at me må gå gjennom dei krava me stiller, og sjå om me kan gjera ting for at fleire skal verta bygde i Noreg.

Som interpellanten var inne på; handelsbalansen er bekymringsfull. I møte med det bekymringsfulle vil eg åtvara mot det fordummande. Høgre har ei veldig stor kommunikasjonsavdeling på Stortinget, og dei har ei stor kommunikasjonsavdeling i partiet sitt. Dei har lagt ut på Facebook i dag følgjande plakat: Høyre: Skape mer. Venstresiden: Skatte mer. Dette var så bra at representanten Kårstein Eidem Løvaas under debatten fant det verdt å dela denne statusen. Så bra sagt synest han det var, men det er rett og slett fordummande.

Høgre snakkar om formuesskatten. Om dei hadde meint halvparten av det dei sa om den skatten, burde dei har fjerna han no når dei har statsministeren.

Senterpartiet ønskjer å byggja opp ein ny industripolitikk, og me ser at etter valet er det eit handlingsrom for å få på plass ein ny industripolitikk, der me bruker verkemidla i samanheng, der me brukar eigarskap, der me bruker privat og statleg kapital saman, der me ser på avgiftspolitikken, der me har målretta verkemiddel inn mot bransjar som me ha trua på, der me legg til rette for å skapa arbeidsplassar på norske naturressursar. Det er det som vil verta det viktigaste for oss framover. Eg ønskjer alle kommunar som drøymer om eigen batterifabrikk, lykke til, men hugs: Still krav, ver tøffe – dette skal de leva med lenge.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg tenkte eg skulle begynne med eit globalt perspektiv. Vi er midt i ein pandemi, og dette har ført til enorme krisepakker verda over. Det er anslått at desse ulike krisepakkene retta inn mot næring og industri er på rundt 87 000 mrd. kr globalt. Det som er interessant for dei som har analysert dette, er at desse krisepakkene har ei veldig tydeleg grøn innretning. I Vest-Europa er det anslått at ein bruker 30 gongar meir enn heile Marshall-hjelpa, gjort om til kroner i dag, på gjenoppbygginga. Og når det gjeld den europeiske satsinga Green Deal, er 37 pst. av heile den pakka retta inn mot klimaformål, pluss at ingen prosjekt som gir vesentleg skade på klima og miljø, kan bli finansiert over Green Deal. Ein er altså utelukka frå dette.

I USA har Joe Biden nettopp kome med si pakke – 17 000 mrd. kr. Det er rundt 3 pst. av BNP. Til samanlikning: Dersom Noreg skulle brukt 3 pst. av BNP, ville vi hatt satsingar i år på 650 mrd. kr. Noreg er altså ingen offensiv stat i denne samanhengen.

Det som pregar oss, er at vi har ei skattesubsidiering av petroleum, som blei forsterka i vår, og som har gjort at det regjeringsoppnemnde utvalet Noreg mot 2025 meiner at desse subsidiane forseinkar omstillinga av olje- og gassindustrien. Vi har altså sørgt for ein aktivitet no, men det vil svekkje oss ganske dramatisk i tida som kjem.

Noreg driv eigentleg på med ei grå gjenreising. Arbeidarpartiet og Senterpartiet har deltatt aktivt i å sørgje for det saman med regjeringa. Det er ei stor tabbe, samtidig som det går industrielle lokomotiv forbi oss i høg fart. Projects of Common Interest, PCI, er ein invitasjon frå EU der statane i EU og EØS-området kan bli med, og der er det allereie gått to «batteritog» som Noreg ikkje har deltatt i. Det som er interessant med PCI, er at det opnar opp for å få eit unntak frå statsstøtteregleverket slik at ein kan ha ein direkte statleg finansieringspott. Det er ikkje berre avgrensa til batteri, det er også andre typar «tog» som går der. Men Noreg deltek ikkje der, noko som vil føre til at land som Sverige – eit naboland, som er med på desse prosjekta, har vore med i begge rundane og satsar knallhardt på grøn energi osv. – vil bli ein mykje meir interessant stad å investere enn det Noreg er. Vi sørgjer altså for både ei skattesubsidiering som undergrev det grøne skiftet, og vi deltek ikkje i dei prosjekta som gjer at vi kan opne opp for grøne prosjekt, som batteriproduksjon. Det er også andre spanande prosjekt innanfor den europeiske paraplyen som vi heller ikkje er med i, som industrialliansen European Clean Hydrogen Alliance.

Aktiv, grøn industripolitikk er den nye vinen. Det er også bakgrunnen for at vi i SV har lagt fram eit stort prosjekt som vi har kalla Grønn ny deal, og som etter kvart får namnet Folkets grøne skifte, som nettopp handlar om å ta tilbake den aktive industripolitikken for å skape omstillingar. Da kan ein ikkje fortsetje med å ha ei grå satsing, som tendensen er no, og som er stikk i strid med det som skjer elles internasjonalt. Eg trur at vi grev vår eiga industrigrav – for å seie det slik – dersom vi fortset med å tru at å gi ein så stor plass til petroleumsbransjen gjennom budsjetta våre og skattesubsidieringar er vegen inn i det grøne skiftet. Det er ingenting som tyder på det. Regjeringas eigne ekspertar seier at det er det motsette som skjer, og at det som skjer her hos oss, undergrev spanande prosjekt som batteriproduksjon.

Det som er interessant med batteriprosjekt – som er ein del av dei prosjekta vi har tatt til orde for i Grønn ny deal – er at verdas behov for batteri eksploderer. Vi ser det som skjer på land, at all transport skal elektrifiserast og få batteri, men også det som skjer på havet, der vi har ei betydeleg rolle i å utvikle framtidas skipstransport, ein grøn maritim sektor. Og vi har sol, vind og den typen ting, energi som må brukast med ein gong eller må lagrast. Så her er det enorme moglegheiter for eit land som Noreg, som har både mineralførekomstar, mykje kraft osv. Men ingenting stort kjem til å skje dersom vi ikkje er litt betre enn naboland og andre land til å leggje forholda til rette for denne typen industri.

Ketil Kjenseth (V) []: Takk til interpellanten for en viktig debatt.

Jeg tar ordet også fordi jeg representerer energi- og miljøkomiteen, og det er mange spørsmål her som angår den komiteens arbeidsfelt. Jeg skal komme litt inn på det.

Dette representerer litt av det grønne skiftet vi allerede står i, og det er morsomt å få være med på den omstillingen som nå skjer, å være så tett på det. Dette har kommet veldig tett på mange kommuner, og vi ser den interessen som det er rundt omkring for å legge til rette. Så har de jo fått seg et lite, grønt sjokk der ute, for kravet fra Panasonic, Hydro og Statkraft er bl.a. at det skal minst 1 000 mål til for å bygge batterifabrikk. I hvert fall i mine nabokommuner, rundt Gjøvik, Raufoss, Toten, sier man kanskje: Vi har 250 mål oppå der – det er ingen som har vist noen særlig interesse for det på en stund, men det går en kraftlinje der.

Vi var heldigvis tidlig ute og begynte å koordinere aktørene, og i dag har de tre kommunene i fellesskap kommet fram med tre tomtealternativer. Det viser at man må legge seg litt frampå her for å være med i – kall det – et kappløp, som nå er på gang.

På den annen side, hva hvis 175 kommuner skulle bygge ut 1 000 mål areal litt over natta? Vi snakker om en klimautfordring, men vi snakker også om en naturkrise, så det er ikke alle arealer vi skal bygge ned, det hører også med i denne diskusjonen. Men det er veldig bra det som nå skjer, at man kartlegger arealer: Hva er det man har av potensial, hva skal man bruke eller ikke bruke de arealene til?

Jeg har opplevd gjennom disse månedene som man har blitt med på dette grønne kappløpet om batterifabrikker, at Innovasjon Norge er rustet for å være med på dette. De har gått i forkant, i hvert fall i innlandet, har brukt Team Norway-satsingen godt og har ressurser å sette inn og kan være med på den kartleggingen. Noen aktører spør om en datasenteretablering på kanskje 2 000 mål, man skal ha det så isolert som mulig, mens andre aktører spør om noe som er i nærheten av universitet eller høyskole, av etablert infrastruktur, av etablert produksjon, så det er et bredt spekter i den kravspekken som aktørene stiller. Der opplever jeg at Innovasjon Norge er rigget for å være med på dette, har kontakt med aktørene der ute, for dette er også en stor eksportsatsing: dra kapital til Norge og dra aktører til Norge som vil etablere seg her.

Testsentre er allerede godt utbygd, og på noen områder er det faktisk bare Norge som har en del elektriske testsentre å tilby, eller vindmøllesatsing eller vindsatsing, som flere har kommet til Vestlandet bl.a. for å gjennomføre.

Så er det infrastrukturen oppi dette, for det er klart at det er betydelig kraft som skal til. Det betyr også at det er en infrastruktur som skal fram. Og det nettet må da være på plass. Det er også en del av avklaringen knyttet til hvilke arealer vi skal bruke. Det er ikke gjort over natta å bygge ut den nettkapasiteten som trengs, og den effekten som det er behov for, for noen av de aller største etableringene. Derfor er det viktig at det også er nasjonale aktører med på denne planleggingen.

Det gjelder også innenfor IKT-sektoren, der det er bits og bites som skal fram. Den kapasiteten må jo også være der, så også det kompetansemiljøet er viktig. Datasenteretableringer er også en del av dette. I tillegg er infrastrukturen på forskning og utvikling virkemiddelapparatet, og med den grønne plattformen er vi godt rigget for dette i Norge. Den menneskelige kapitalen, humankapitalen, er noe av grunnen til at mange ser til Norge, i tillegg til at vi har stabilt demokrati, men vi har også stabile leveranser og kapasitet på den infrastrukturen.

Så var Senterpartiet innom sin industribygging. Vel, jeg vil jo si at det er en politikk som for tiden er litt som en dårlig innstilt tv-antenne, det er veldig vanskelig å forstå hvor Senterpartiet vil. Den ene dagen bruker de politiske virkemidler, den andre dagen skal det være opp til andre aktører å drive det fram. Vi har akkurat tatt tilbake kontrollen over vindmølleutbygging i Norge, etter at Senterpartiet satte det ut på vilt anbud. Det fikk noen konsekvenser som gjorde at vi nå har måttet tre inn og stoppe. Så det er tydeligvis ikke alle svar meningsmålingene fanger opp.

Arne Nævra (SV) []: Jeg synes dette er et veldig spennende tema og vil takke interpellanten for å ta opp denne interpellasjonen. Det er utrolig spennende, og jeg må si at vi kunne hatt en interpellasjon for hver av de satsingsområdene som egentlig vil ta over etter at oljekranene gradvis må skrus igjen der ute på sokkelen.

Min kollega, representanten Knag Fylkesnes, nevnte noen av dem – hydrogen, det kan kanskje være flytende vindturbiner, vindkraft, det kan være autonomi, vi er enormt store på det. Det er mange satsingsområder.

Så er jeg veldig glad for at også lederen i miljøkomiteen var oppe på talerstolen og hadde en del poenger her – det er noen men som vi må tenke over. Det hadde også representanten Pollestad, som sjelden snakker om miljø – han nevnte miljøet. Det var faktisk et tankevekkende innlegg fra Senterparti-representanten.

Vi skal være litt forsiktige, vi skal ikke gå i samme fellen som vi har gjort når det gjelder vindkraft på land. Det er arealkrevende områder som kreves – det ble nevnt av siste taler – og man snakker ofte om 1 000 mål. Vi har sett hvordan det nå nesten blir en slags kannibalisme med tanke på å få disse til sitt sted. Det kan være sunt, men man skal være klar over arealbruken.

Og så tror jeg man etter hvert må begynne å sette opp et slags hierarki over hva slags industri vi synes er bra: Gir det nok arbeidsplasser, gir det nok eksportinntekter, hvor mye kraft brukes, osv.? Så kom med en fasit! Kanskje er dette fantastisk.

Så er det et moment som jeg ikke har hørt har vært nevnt her i salen, og som jeg synes skulle vært brakt på banen. Det er nærmest for meg og interessant å spørre statsråden – jeg ser hun står på talerlisten her – om hun kunne svare på spørsmålet om etiske vurderinger når det gjelder batteriproduksjon, og hvor mye det nå er inne i regjeringsbetraktningene på denne sektoren. Vi kjenner f.eks. veldig godt til Amnestys engasjement, rundt at 70 pst. av kobolten vel kommer fra Kongo, og vi vet hva som skjer der. Vi kjenner også til at lavkoboltbatterier er på vei, og det kan være andre alternative kilder til batteriene, men dette er et utrolig viktig spørsmål. Jeg tror den som klarer å posisjonere seg også her, ikke bare på billig kraft og arealer, men på at man har en etisk forsvarlig batteriproduksjon, og at man også har en miljømessig forsvarlig batteriproduksjon, kanskje vil vinne den konkurransen. For det er ikke noen vits i å slå i hjel et miljøargument med et annet, eller at det går på bekostning av noe annet.

Så jeg vil rett og slett spørre næringsministeren om det, om hun kan svare ut dette med etiske betraktninger i regjeringa og hvilke tanker hun har rundt det.

Åsunn Lyngedal (A) []: Takk til alle som har valgt å delta i denne debatten. Jeg tror det er viktig.

Statsråden sa i sitt innlegg at staten ikke skal plukke vinnere. Jeg tror det framgår av interpellasjonen at jeg mener at staten skal plukke vinnere noen ganger, gå inn særlig og satse fordi man vil et sted med en industri, og man ønsker å oppnå både grønn omstilling og mange arbeidsplasser.

Det er ikke sånn at når vi plukker vinnere, skal vi gjøre det blindt. Representanten Nævra var inne på det. Jeg tror det antallet jobber som ligger her, er utrolig viktig, for Norge trenger ifølge NHO 250 000 nye arbeidsplasser for å erstatte dem som skal bort fra olje og gass. Husk at da statsministeren vi har i dag, ble statsminister, hadde vi et eksportoverskudd på 250 mrd. kr. Nå er vi nede på 10 mrd. kr. Olje og gass går ned og skal videre ned. Snart handler vi for mer enn det vi selger for, og det går ikke an.

Når det gjelder å skape og skatte, tror jeg det er noe av «cluet». Når vi skal bygge nye industrier, må vi lage rammebetingelser som er gode. Vi må bygge oppunder at det skapes verdier, men vi må sørge for at samfunnet får tilbake, sånn at vi kan ha den gode kompetansen, sånn at vi kan ha den gode infrastrukturen, sånn at vi kan ha det gode samfunnet som Norge er. Det er jo faktisk sånn at det er skatten som gir oss muligheter til å skape det gode Norge, det er ikke bare noe vi betaler.

Jeg er selvfølgelig enig i at staten ikke må fortrenge privat kapital. Det vil alltid være en blanding av offentlig og privat kapital. Det er ikke sånn at Arbeiderpartiet ikke liker privat kapital, men jeg tenker at statlig eierskap har vist seg formålstjenlig ved flere korsveier i Norges historie, som når vi bestemmer oss for å danne Equinor, som når vi danner Statkraft. Det er heller ikke det som har vært hovedpoenget mitt her, men risikoavlastning i form av hjelp med investering når det er ny teknologi, når det er ukjent.

Det er faktisk også sånn at Norge har kobolt på egen jord, og det er ikke sånn at vi skal la andre land med veldig dårlige arbeidsforhold stå for den utvinningen alene. Jeg tror resirkulering blir en utrolig viktig del av strategien. Jeg ønsker meg fortsatt at det settes tydelige strategiske mål for satsing på en batteriverdikjede i Norge.

Statsråd Iselin Nybø []: Vi har en aktiv næringspolitikk i dette landet. Vi legger til rette gjennom gode rammevilkår for betydelige investeringer i industrien vår, ikke minst når det kommer til batteriindustrien. Det syns jeg er bra, det syns jeg er spennende. Vi satser på forskning, vi satser på innovasjon, vi har sentrale virkemidler for å bidra til grønn vekst i industrien og i næringslivet vårt. Vi har et virkemiddelapparat som er en tung medspiller til bedriftenes grønne satsinger, og som er med på å legge grunnlaget for det nyskapende og nye Norge. Nok en gang vil jeg trekke fram Grønn plattform, som er en helt ny måte å jobbe på, som ser hele kjeden under ett, der Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Siva er sammen om det.

Det ble tatt opp et spørsmål om dette med etikk. Til det er det for det første å si at det ikke går an å svare på det i et sluttinnlegg. Det er et stort og komplekst spørsmål som nesten krever sin egen interpellasjon, for her jobbes det på ulike fronter, og det er mange svar som må inngå i det. Barne- og familiedepartementet jobber videre med det vi har i Granavolden-plattformen knyttet til etikk og menneskerettigheter og egen lovregulering på det.

Jeg snakket i mitt innlegg om behovet for gjenbruk, resirkulering av batterier, sirkulærøkonomi og hvordan vi må legge til rette for det. Interpellanten selv tok opp dette med mineralnæringen. Vi har en stor mineralnæring i dette landet, ikke minst i det fylket som interpellanten selv er fra, der det er viktig å legge til rette for en grønn, bærekraftig utvinning av viktige mineraler også i vårt eget land. Det er viktige verdier, og det er viktige arbeidsplasser. Her er det mange ting som må virke sammen for at vi skal få det beste ut av den produksjonen som skjer i Norge, og som kanskje også i større grad kan skje her.

Så vil jeg si at regjeringen har en offensiv og grønn næringspolitikk. Jeg vil benytte anledningen til å minne representanten Knag Fylkesnes på at det er Stortinget som har vedtatt den store pakken til petroleum i fjor. Regjeringen la fram noe helt annet enn det som ble vedtatt. Gjennom det regjeringen la fram, viser Venstre hva vi kan få til sammen med Høyre når det gjelder grønn omstilling og balansen mellom petroleum og det grønne skiftet. Vi viste at vi får til mer med Høyre enn det SV klarte å få Arbeiderpartiet med på da den pakken skulle landes.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 6 ferdig.

Forrige kapittel
Neste kapittel