Stortinget - Møte tirsdag den 13. april 2021

Dato: 13.04.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [12:17:33]

Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 8. april 2021)

Talere

Presidenten: Etter ynske frå utanriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordna debatten slik:

Arbeidarpartiet 15 minutt, Høgre 15 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Miljøpartiet Dei Grøne 5 minutt og Raudt 5 minutt.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Marianne Marthinsen (A) []: Jeg vil som alltid i disse rundene starte med å takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Hun var i redegjørelsen opptatt av at EU har klart å holde fast på sine klimaambisjoner til tross for pandemien. Norge er en aktiv partner i den omstillingen som nå er i gang, sa hun, og det er bra å høre. Vår nasjonale utfordring, å omstille vår egen industri i grønn retning, i en tid da petroleumssektoren kommer til å bli en mindre kraftig motor, og vår ambisjon om å forene industribygging og arbeidsplasser med å utvikle klimaløsninger har potensial til å gli perfekt inn i EUs nye grønne giv.

Dette er en agenda som kan bli avgjørende viktig for Norge på områder som elektrifisering, grønn skipsfart, CCS, hydrogen og havvind. Men det krever at vi har tunga rett i munnen nå, for i det omfattende lovgivningsarbeidet som foregår i EU, ligger djevelen i stor grad i detaljene. I juni – og det vet selvfølgelig utenriksministeren godt – kommer de konkrete regelverksendringene som skal sørge for at målet nås, og det kan potensielt ha store konsekvenser også for vår industri. Hva skjer f.eks. når det gjelder spørsmålet om klimatoll? Norsk Industri er ikke nødvendigvis udelt begeistret for den ideen, og signaliserer at de heller vil beholde et system med CO2-kompensasjon og gratiskvoter. Om EU skulle velge å beholde gratiskvoter som en del av kvotesystemet, samtidig som man innfører en karbonavgift ved grensen, vil jo det – ikke helt urettmessig, vil jeg legge til – svekke legitimiteten til karbonavgiften overfor sentrale handelspartnere utenfor EU og kanskje også gi problemer i WTO-sammenheng. Jeg skulle gjerne hørt hva regjeringen faktisk tenker om disse dilemmaene, og hva det innebærer for hvordan vi posisjonerer oss i Brussel fram mot framleggelsen av denne lovgivningspakken.

Taksonomien var vi også innom i debatten om forrige redegjørelse, og det er fortsatt et spørsmål der vi har noen bekymringer. Vil vi f.eks. få et marked for blått hydrogen fra naturgass med CCS? Dette er spørsmål som fortsatt skal gjennom veldig omfattende prosesser i EU-systemet, og jeg tror det kan være mye å hente på også å involvere Stortinget i det arbeidet, bl.a. gjennom de kontaktene de ulike partiene har i Europaparlamentet.

Det er mange som er opptatt av de pågående forhandlingene med Storbritannia. De norske målene for forhandlingene ble presentert i juli i fjor, og da ble det understreket at Norge bl.a. ønsker full frihandel for sjømat, altså en forbedring av dagens EØS-regime. Vi skjønner selvsagt at det er begrenset i hvor stor grad man kan dele informasjon fra en pågående forhandling, vi har forståelse for det, men det er klart at vi legger merke til at utenriksministeren i redegjørelsen sa at Norge ønsker en løsning som medfører lavere toll for viktige sjømatprodukter, altså ikke formuleringen om full frihandel. Det ville være fint i alle fall å få et signal fra regjeringen om i hvilken retning dette utvikler seg, og om det er slik at utenriksministerens ordvalg nå må tolkes dit hen at det å oppnå full frihandel for sjømat ikke lenger ses på som et realistisk utfall.

Til slutt noen få ord om den sosiale pilaren og lønnsdannelsen. Vi har jo også fulgt med på debatten i kjølvannet av kommisjonens forslag til direktiv om tilstrekkelige minstelønninger i Europa. Saklig sett oppfatter jeg at det er stor grad av enighet mellom Arbeiderpartiet og regjeringen i spørsmål om partenes rolle, avtalefriheten og den sosiale modellen som vår lønnsdannelse er bygget på. Utenriksministeren sa jo også at verken partene i arbeidslivet eller regjeringen ønsker et direktiv som kan gripe inn i lønnsdannelsen, inkludert å svekke partenes rolle.

Vi har sett at det er uenighet om hvordan kommisjonens forslag er å forstå. Det er flere aspekter som er uklare her, for å si det forsiktig, også EØS-relevansen, men dette er et område hvor det ikke kan glippe. Om EU-regelverk skulle gripe direkte inn i lønnsdannelsen, ville det være noe fundamentalt nytt og sette oppslutningen om EØS-avtalen nasjonalt ytterligere i spill.

Så har vi lagt merke til at arbeidsministeren har skrevet under på dette brevet, som det er blitt referert til i redegjørelsen. Det er i og for seg bra at det er sendt et brev, men i og med at dette er et potensielt svært viktig spørsmål, bør Stortinget få mer innsyn i hvor aktiv regjeringen faktisk er: Har vi nøyd oss med å sende et brev, eller tas det flere initiativ fra regjeringens side for å sikre at våre synspunkter når fram på dette området?

EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale. Den er av stor betydning for norsk økonomi, men oppslutningen om den her hjemme er avhengig av at den forvaltes aktivt og godt, og jeg ser fram til å høre utenriksministerens utdypinger på de temaene som jeg har tatt opp her.

Hårek Elvenes (H) []: Først må jeg få lov til å takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om viktige forhold knyttet til Norges forhold til Europa.

Norge har valgt å følge EUs felles vaksinestrategi, også for anskaffelse av vaksiner. Dette har vist seg å være en klok strategi. Vi ser en pågående konflikt, disputt, mellom EU og Storbritannia, der begge parter egentlig er skadelidende i den situasjonen som har oppstått. Noen har også i Norge tatt til orde for at Norge burde ha en egen vaksinestrategi, skaffe seg vaksiner på egen hånd. Konflikten mellom Storbritannia og EU er en påminnelse om hvor risikabelt det ville ha vært for lille Norge å gå alene.

Alternativet til et samarbeid i EU som en felles front er at 27 land – pluss 3 EFTA-land – skulle gått ut i markedet og forsøkt å skaffe seg vaksiner. Det ville sannsynligvis ha ført til at vaksineringen i EU-landene ville ha blitt mer ulik enn i dag, at tilgangen på vaksinene hadde blitt ulik, og med den konsekvens at gjenåpningen av Europa antagelig ville ha skjedd senere.

Problemet i verden i dag er ikke for mye samarbeid, heller ikke på vaksinesiden. Og som kjent: Proteksjonisme har sin bivirkning, også på medisiner.

EU-landene Polen og Ungarn er vitne til snikende autoritære kupp. Pressens frie og uavhengige stilling knebles gjennom en langdryg og sofistikert prosess. Statsminister Orbán i Ungarn har lyktes; bare en brøkdel av landets medier er frie og uavhengige. I Polen er dessverre rettssikkerheten omgjort til regler for en liten klikk i ett parti. Forfatningsdomstolen, riksadvokatembetet, de hemmelige tjenestene og politiet gjøres til undersåtter av ett parti, ironisk nok partiet med benevnelsen «Lov- og rettferdighetspartiet». Det er dessverre trist å konstatere at tre tiår med demokratisk utvikling i Polen opplever stadige tilbakeslag.

Jeg merket meg i redegjørelsen at utenriksministeren nå er ganske fast i klypa, for å si det slik, ved at de delene av EØS-midlene som er tenkt å gå til NGO-er, «non-governmental organizations», i 15 EU-land, herunder Polen og Ungarn, nå med antagelig ganske stor sannsynlighet vil bli satt på vent hvis ikke forvaltningen av disse midlene gjøres av organisasjoner som er uavhengige av myndighetene. Det er positivt, for når man ser pressefrihetens utvikling i Polen, er det trist. Liberale medier stemples som upatriotiske, den statlige kringkastingen driver med propaganda, og uavhengige medier kjøpes opp.

EØS-avtalen er Norges viktigste og største avtale. Etter Storbritannias uttreden av EU går faktisk 60 pst. av Norges eksport til EU. Denne avtalen har en fundamental betydning for norsk økonomi og norsk velferd. Vi er en liten økonomi, en liten og meget åpen økonomi, som er helt avhengig av denne avtalen. Motstanderne av denne avtalen mener at man finner like gode alternativer i en frihandelsavtale og gjennom WTOs regelverk. Det er ikke tilfellet, for denne avtalen er noe langt mer, og den sikrer altså norske bedrifter tilgang til et hjemmemarked på ca. 450 millioner, til hjemmemarkedsbetingelser.

Jeg la merke til at representanten fra Arbeiderpartiet slo ring om EØS-avtalen. Det er positivt i disse tider når et samarbeidsparti med Arbeiderpartiet, som er i ferd med å gjøre Arbeiderpartiet rangen stridig hva gjelder oppslutning, har en helt annen oppfatning om denne avtalen. Det er illusorisk å tro at man skal oppnå betingelser gjennom en frihandelsavtale som er bedre enn det man har i denne avtalen. Det er bare å se på hva Storbritannia har oppnådd, og det er bare å se på hvilken forhandlingsstyrke EFTA-landene i dag har med fire land, kontra åtte land mot tolv land i EU da denne avtalen ble forhandlet fram i sin tid.

Morten Wold (FrP) []: Det er aller først på sin plass å takke utenriksministeren for en god redegjørelse i saker rundt EU- og EØS-spørsmål. Hun tok opp flere viktige tema som berører forholdet mellom Norge og EU, både samarbeidet om pandemi, demokrati og rettsstat, samarbeid om EUs programmer og deltakelse i EU-byrå, Schengen-samarbeidet, arbeidsliv og minstelønn – og arbeidet med klimavennlige investeringer.

Dette viser bredden av Norges samarbeid med EU. Vi er ikke bundet til EU bare gjennom EØS-avtalen, men også gjennom en rekke andre samarbeidsformer. Inntrykket er at tilknytningen stadig blir tettere, selv om vi aldri så mye ikke er medlem av unionen. Utenriksministeren nevnte f.eks. at regjeringen arbeider for norsk deltakelse i den europeiske helseunionen.

Knyttet til covid-19 har det vært mye og sterkt fokus på vaksiner. Det er naturlig. Når en pandemi rammer, er vi alle sårbare. Problematikken rund AstraZeneca-vaksinen er velkjent, og bruken av den er satt på vent. Underveis i debatten har flere tatt til orde for at norsk egenproduksjon av vaksiner må prioriteres i fremtiden. Det er tanker det er verdt å dvele ytterligere ved, selv om Norge har et godt samarbeid med EU når det gjelder vaksiner. Med en verden i stadig endring kan selvforsyningsgraden også på dette området være nyttig å ha i bakhodet.

Samtidig med det tette forholdet mellom EU og Norge ser vi at en av våre viktigste allierte, nemlig Storbritannia, tar et langt skritt bort fra unionen. Dommedagsprofetier om krise og kollaps ble gjort til skamme da Storbritannia og EU i tolvte time ble enige om en handels- og samarbeidsavtale. Det er en langt mindre omfattende og forpliktende tilknytningsform enn vår egen EØS-avtale. Nettopp det var den britiske Tory-regjeringens ambisjon, og det har den faktisk levert på. Det må karakteriseres som godt politisk håndverk.

Når vi begynner å se konturene av hvordan Storbritannias avtale fungerer i praksis, vil vi tydeligere se EØS-avtalens styrker og svakheter. Som utenriksministeren påpekte i sin redegjørelse: Hvert eneste trailerlass som går fra EU til Storbritannia – eller omvendt – møter nå en papirmølle og et grensebyråkrati som det ikke gjorde for fire måneder siden.

Både eksportører og importører møter utfordringer knyttet til opprinnelsesregler og produktstandarder. Dette slipper vi i Norge takket være EØS-avtalen. Det letter hverdagen for alle de bedriftene som har samhandel med EU-land. For Norges økonomi er dette kritisk. For oss som har en liten befolkning på 5 millioner mennesker, er det en enorm fordel å ha fri adgang til et marked bestående av 450 millioner andre. Det er nettopp markedstilgangen som er EØS-avtalens styrke.

EØS-avtalens svakhet er at den har etablert overnasjonale organer som kan avsi bindende avgjørelser for Norge. Gjennom EØS-avtalen tas nye, relevante EU-regler inn i norsk lov. I prinsippet kan vi reservere oss, men det har aldri skjedd. Derfor er dette bare en teoretisk mulighet vi aldri benytter. Det er hevdet at ved å reservere oss setter vi hele EØS-avtalen i fare. Dette aspektet av EØS-avtalen svekker norsk suverenitet. Storbritannias avtale med EU synes å ivareta landets suverenitet på en bedre måte.

Jeg har store forventninger til samarbeidet mellom Norge og Storbritannia etter brexit. Landene er bundet sammen av historie, kultur og felles interesser. Utenriksministeren fremhevet maritim transport, gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og telekommunikasjon som områder der vi kan komme frem til særlig gode ordninger. På frihandelsområdet jobbes det med å få gode vilkår for sjømatprodukter og ivaretakelse av norske landbruksinteresser.

Jeg skal bevege meg inn på området landbruk, og jeg registrerer at presidenten er fra Senterpartiet. Jeg tar likevel sjansen.

Jeg er ikke så bekymret for at britiske produkter vil utkonkurrere norsk landbruk. Norske oster er i verdensklasse. Mer import av cheddar vil ikke true dette. Bedre tilgang for sjømat, inkludert bearbeidede produkter, vil gi flere arbeidsplasser i Kyst-Norge.

Avslutningsvis: Ordet «samarbeid» nevnes 44 ganger i utenriksministerens redegjørelse. Hun understreker tydelig at EU fortsatt vil være vår viktigste samarbeidspartner, også etter at Storbritannia har gått ut av EU. EU er åpenbart en viktigere aktør enn Storbritannia, men jeg mener at det nå i større grad bør bli naturlig for oss også å søke samarbeid med Storbritannia – uten nødvendigvis å måtte gå veien om EU. Det kan bli en vinn-vinn-situasjon for både Norge og Storbritannia.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg vil takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om Norges forhold til EU. Senterpartiet merker seg at redegjørelsen og innlegget fra Høyres representant bærer preg av at Høyre er uforbeholdent hengivne til unionen, og at Høyre ønsker å melde Norge inn i EU. Senterpartiet er opptatt av å ha et godt samarbeid med Europa, men vi mener at overnasjonal styring gjennom EU er feil svar på de utfordringene vi står overfor.

Regjeringen har hatt informasjonsmonopol på valg av vaksinestrategi. Man har stolt helt og holdent på EU og lagt alle egg i én kurv. Utenriksministeren hevder at EUs felles vaksinestrategi har gitt oss fleksibilitet. Senterpartiet mener at det blir en vel ensidig framstilling. Regjeringens lojalitet til Det europeiske legemiddelbyrået, EMA, har også hindret Legemiddelverket og FHI i å vurdere godkjenning av andre vaksiner, slik som flere av EUs egne medlemsland har gjort, eller inngå andre vaksinesamarbeid. Bindingene til EU har tatt fra oss denne fleksibiliteten. Senterpartiet mener det nå er behov for en uavhengig undersøkelse av regjeringens valg av vaksinestrategi.

Høyre mener vi skal sko oss på EU også i framtidige helsekriser. Senterpartiet mener at det er en uklok tilnærming, i lys av pandemien. Det siste året har vist oss at nasjonalstaten er en viktig ramme for beredskapsorganisering og krisehåndtering. Da pandemien traff, hadde ikke EU beredskapsplaner og var dårlig rustet for å møte det som kom.

Utenriksministeren redegjorde for at regjeringen forbereder forhandlinger med EU om en ny periode med EØS-midler. Senterpartiet har tatt til orde for en kritisk gjennomgang av denne pengebruken og mener vi må redusere milliardbeløpene som sendes i bistand til EU-land. Dette har Høyre stemt imot.

Senterpartiet forventer at regjeringen likevel følger opp flertallet på Stortinget, som hadde følgende merknad i innstillingen til Senterpartiets forslag om å kutte i Norges pengestøtte til EU:

«Komiteens flertall (…) er betenkt over den betydelige veksten i de norske EØS-midlene. Selv om det er bred politisk enighet om midlenes overordnede formål (…), tilsier den store økningen at det er behov for en kritisk gjennomgang av bevilgningenes effekt.»

Utenriksministeren brukte mye taletid på å tegne et negativt bilde av at britene har forlatt EU – som et tilsynelatende argument for EØS-avtalen. Det kan virke som om utenriksministeren mener det kun finnes to alternativer til EØS – enten et fullverdig norsk EU-medlemskap, sånn som Høyre ønsker, eller britenes avtale. Senterpartiet mener det ikke er i Norges interesse med en sånn lojalitet til EU. Vi mener dagens tilknytningsform fratar Norge politisk handlingsrom og suverenitet på en uakseptabel måte, og vi har derfor krevd en grundig utredning av alternativer, altså handelsavtaler med EU som ikke svekker norsk suverenitet, sånn som EØS-avtalen gjør.

Forsvarssamarbeidet i EU blir stadig mer omfattende. EØS-avtalen forplikter ikke Norge til utenrikspolitisk samarbeid med EU. Den norske regjeringen har likevel valgt å knytte Norge tett opp til EUs forsvarsbyrå, forsvarsfondet og den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken. Senterpartiet er tvilende til at EUs parallelle løp innen forsvar vil styrke sikkerheten i Europa. NATO har vært verdens mest suksessfulle forsvarsallianse, og for Norge er det ikke godt nytt hvis NATO svekkes som følge av at Frankrike ønsker en allianse hvor de selv sitter i førersetet. USA og Storbritannia er Norges viktigste allierte i forsvarspolitikken. Vi har et historisk godt samarbeid med dem, og ingen av dem er medlem i EU.

Senterpartiet er dypt bekymret for økende import av mat. De siste ukene har vi sett en rekke utbrudd av salmonella på grunn av kjøtt fra Europa. Med import øker også risikoen for å bringe salmonella eller antibiotikaresistente bakterier inn i Norge, noe som er en alvorlig trussel mot folkehelse, dyrehelse og matsikkerhet.

Senterpartiet frykter nå at regjeringen vil gi Storbritannia kvoter på landbruksvarer i en ny frihandelsavtale, som utenriksministeren redegjorde for. Næringsminister Iselin Nybø har blitt utfordret på dette, og hun har ikke avvist at det gjøres en kobling mellom fisk og landbruk i forhandlingene. Senterpartiet mener regjeringen må stå opp for norske interesser og beskytte det norske landbruket mot liberalisering og konkurranse fra EU og andre land, og mener Stortinget ikke kan godkjenne en avtale som utfordrer norsk landbruk.

Audun Lysbakken (SV) []: Utenriksministeren var innom mangt og mye i redegjørelsen forrige torsdag. På noen temaer gikk hun i detalj, og på andre var hun mer knapp og kryptisk. Så jeg tenkte jeg skulle tillate meg å sitere litt fra den delen der utenriksministeren snakket om en av de viktigste og mest omfattende EØS-beslutningene vi har hatt her på Stortinget på lang tid, nemlig saken om EUs fjerde jernbanepakke. For etter kort å ha konstatert at Høyesterett har gitt sin velsignelse til at regjeringen kan trumfe gjennom en evighetsprivatisering av norsk jernbane, snakket hun om direktivets fordeler. Jeg siterer kort – det vil jo glede utenriksministeren at jeg gjentar hennes ord, men jeg gjør det likevel:

«Tilknytning til og deltakelse i EUs byråer er aktuelt på flere områder. (…) Vi har kunnet bidra med bl.a. fagkunnskap om drift under krevende klimatiske forhold inn i den europeiske regelverksutviklingen på det tekniske og sikkerhetsmessige området. Det er viktig for regjeringa at norske myndigheter fortsatt kan delta i jernbanebyråets arbeid.»

Med det fortsetter utenriksministeren det som har vært regjeringens etter vårt syn ganske uredelige linje med å late som om den fjerde jernbanepakken er en liten, nærmest teknisk sak. Sånn er det jo ikke. Men jeg skjønner at regjeringen ikke har lyst til å snakke om det som er det viktigste med pakken. Det er nemlig EUs påbud om konkurranseutsetting og privatisering av norsk jernbane. Regjeringen har da skuet utover det kaoset av aktører, oppsplittinger og utenlandske selskaper som nå preger den norske jernbanen, konsekvensene av regjeringens egen privatiseringsreform, og sett en gyllen mulighet til å gjøre dette kaoset permanent.

Av alle upopulære reformer regjeringen har innført, er kanskje jernbanereformen den som får flest til å vende tommelen ned. I en undersøkelse fra Opinion i 2018 svarte hele 60 pst. at de var motstandere av regjeringens frislipp for utenlandske togselskap. Kun 15 pst. var for. I en undersøkelse blant kommunestyrerepresentanter, utført av Folkevalgtbarometeret på bestilling fra Norsk Jernbaneforbund, var funnene enda klarere. Nesten syv av ti mener at kollektivtransport bør drives av det offentlige, seks av ti mener at vi får en dårligere jernbane ved konkurranseutsetting.

Jeg har iblant kalt EØS-avtalen for en abonnementsordning på høyrepolitikk, og denne saken viser nettopp hvordan abonnementet fungerer. En norsk Høyre-ledet regjering står for tidenes privatisering av norsk jernbane. EU rykker inn og vil sementere den feilslåtte og upopulære privatiseringspolitikken. Det innebærer da – med Fremskrittspartiets velsignelse kanskje – å gi fra seg kontrollen over strategisk viktig infrastruktur til EU. Om det innebærer det, får det heller være.

Høyesterett har altså gitt en uttalelse om suverenitetsoverføring. Som utenriksministeren framhever i redegjørelsen, har Høyesterett gitt sitt svar, nemlig at suverenitet kan avstås til et EU-byrå med vanlig flertall, i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd. Betenkningen var historisk. Den er også omdiskutert, bl.a. fordi Høyesterett la vekt på Stortingets lange praksis med suverenitetsoverføring. For å si det som jusprofessorene Eirik Holmøyvik og Christoffer Conrad Eriksen: Stortingets praksis er i henhold til Grunnloven fordi den er Stortingets praksis.

Det er utvilsomt en beslutning som vil bli diskutert mye framover. For alle som er opptatt av demokratisk forankring og suverenitet, må det være et tankekors at en i dag ikke har en grunnlov som gir tydelige avgrensninger på suverenitetsavståelse.

Store politiske endringer bør ha demokratisk legitimitet. Dersom regjeringen er opptatt av dette, har man en mulighet til å sikre legitimiteten til den privatiseringspolitikken regjeringen har ført når det gjelder jernbanen. Derfor har jeg to utfordringer i dag, den første til regjeringen og den andre til regjeringens støtteparti: Vil regjeringen bli med på å sikre denne legitimiteten gjennom å utsette behandlingen av den fjerde jernbanepakken til etter valget, vil regjeringspartiene la velgerne få vurdere regjeringens jernbanepolitikk før de gjør den gjeldende for all framtid gjennom jernbanepakken? Og til Fremskrittspartiet: Vil Fremskrittspartiet sørge for at man i det minste lar velgerne høre fra seg før man gir fra seg kontrollen over norsk infrastruktur til EU? De to spørsmålene tilsier en utsettelse av behandlingen av jernbanepakken til etter valget.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Først av alt: Takk til utenriksministeren for en god redegjørelse i en urolig tid. Folk følger mer med nå enn før på hva som skjer fra dag til dag, og det å se sammenhengen fra en EØS-avtale til å bli innkalt til vaksine, følger folk veldig nøye med på og er svært tilfreds med, så jeg vil starte med å takke for det.

Samarbeid gjør sterk. Det er et gammelt visdomsord som er mer aktuelt enn noen gang. Det siste året og i lang tid framover, selv etter at store deler av befolkningen er vaksinert mot korona/covid-19, vil pandemien være på dagsordenen, og virusbekjempelse og hvordan vi sammen med andre land skal komme i gang med den for å oppnå en normalisert hverdag, vil prege både politikk og dagene framover. Det vil også prege vår beredskapstankegang her i landet.

Det er klart at det oppstår en del ønsker om at vi kanskje burde kjøpt vaksiner her og der og lyttet til impulser her og der, men det skulle tatt seg ut at vi i vårt land drev med slik impulshandling og den type ukvalifisert holdning. Vi må ha en langsiktig, forutsigbar og stabil kanal fordi pandemien kan ri oss i flere år. Det er faktum.

Utenriksministeren vektla dette sterkt i sin redegjørelse forrige uke. Norge er en del av EUs felles vaksinestrategi og anskaffer vaksiner gjennom EUs anskaffelser. Det skal vi være svært glade for. Det er inngått avtaler med åtte produsenter, og så langt er fire godkjent av Det europeiske legemiddelbyrået, EMA. Det sier seg selv at sånne ting må gjøres i fellesskap. Det er umulig for Norge på egen kjøl å gjøre slike risikovurderinger og investeringer i utvikling, produksjon og anskaffelser innen så mange vaksinetyper. Utenriksministeren minnet også om at det hjelper lite å være et rikt land når hele verden jakter på de samme vaksinene og eksporten begrenses av ulike tiltak rundt omkring.

Det er en kjent sak at regjeringspartiene har ulike tilnærminger til hvorvidt Norge skal være medlem av EU, men som representant for det partiet som svarer nei på det spørsmålet, har jeg ingen problemer med å fastslå at samarbeid med EU er nyttig og nødvendig for Norge. EU finnes, og med et riktig samarbeid er det svært nyttig for Norge innen mange samfunnsområder. Hvis vi ikke har den pragmatismen og erkjennelsen i bunnen for vår politiske agering, tjener vi ikke folket på en konstruktiv måte.

Jeg legger merke til at Senterpartiet har en annen tilnærming, og jeg undres over hva som er viktigst for Senterpartiet av og til, om en skal bruke enhver anledning til egen valgkampstrategi eller om en skal tjene folket. Det er det etterlatte inntrykket, satt på spissen nå i pandemihåndteringen. Det tror jeg folk legger merke til.

Mitt parti mener at Norge er best tjent med den tilknytningen vi har i EØS-avtalen. Av og til synes jeg Senterpartiet etterlater det inntrykket at det nærmest er rart at EU finnes, at de er imot at EU finnes. Det er en rar posisjon å ha i et demokratisk perspektiv og forholdsvis arrogant overfor folk og nasjonalforsamlinger som samarbeider ellers ute i Europa. I alle fall er det en annen måte å tenke europapolitikk på.

Europa har mye felles tankegods, politiske tradisjoner og også demokratiske tradisjoner. Dessverre ser vi at i enkelte europeiske land brer det seg en trussel mot et demokratisk sinnelag og bærende prinsipper for fungerende rettsstater. Det skjer i Polen og i Ungarn. Det er kanskje ikke så overraskende at det hender her, hvor man har en relativt ung demokratisk styreform, etter mange år med kommunistisk ettpartistyre.

Sunt demokrati kommer ikke av seg selv, og i mange av de utslagene vi ser i dag, skjer reaksjonene på den motsatte siden av skalaen enn der kommunismen var. Nasjonalisme og fremmedfrykt som samfunnstrend oppstår ofte i vakuum der et demokratisk sinnelag ikke har rukket å få fotfeste. Jeg er glad for at Kommisjonen har vist dette oppmerksomhet, og at Norge viser vilje til å bidra.

EØS-midlene er en del av pakken som sikrer norsk tilgang til det indre marked. At midlene brukes til forsvar og fremme av felles verdier ved å støtte organisasjoner og institusjoner som arbeider for å fremme rettsstatens prinsipp og respekt for demokrati og menneskerettigheter, er rett og meningsfylt, og det ønsker Kristelig Folkeparti å bidra til. Jeg har selv fått bli med og se på eksempler på det samarbeidet.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen – i en tid der det europeiske samarbeidet er kanskje viktigere enn noen gang, med de utfordringene vi står overfor, der de største problemene er innenfor klima- og naturkrisen, men også i den situasjonen vi er i hvor det demokratiske Europa utfordres fra både Kina og Russland, og hvor man også i EU-landene og de demokratiske landene i Europa har krefter som er en utfordring.

Det er nettopp i det perspektivet – de største problemene vi står overfor – at vi må ta utgangspunkt i det europeiske samarbeidet som vi har. Spesielt gjelder det innenfor klima og natur, og jeg setter veldig pris på den vekten utenriksministeren la på EUs grønne giv, altså en vekststrategi, en sektorovergripende plan for et klimanøytralt Europa i 2050. Nå har Norge faktisk et enda mer ambisiøst krav, som vil gå ut over det klimanøytrale hvis vi skal redusere våre utslipp med 90–95 pst. innen 2050. Men det er klart det er helt avgjørende – for norsk næringsliv, for å oppnå de klimamålene vi skal oppnå, og for at Europa skal ta en ledende posisjon – at vi deltar i dette samarbeidet så tett som vi kan.

Vi skal vedta klimaplanen for Norge fram mot 2030. Heldigvis har vi blitt medlem av hele klimapolitikken til EU, også det innenfor ikke-kvotepliktig sektor. Men et spørsmål som understrekes av hvor viktig dette er, er EUs kommende beslutning om deres mål i 2030 skal være et nøytralt, med 55 pst. reduksjon, eller om det skal være et faktisk, med 60 pst. reduksjon, som EU-parlamentet ønsker. Jeg vil i hvert fall håpe at Norge bruker den innflytelsen vi har, for at EU lander på et utslippsmål og et rent utslippskutt fram mot 2030, enten det blir 55 eller 60 pst. Det er en av de mest avgjørende beslutningene på den siden, som skal tas nå.

Samtidig er dette, som representanten Marianne Marthinsen sier, vår suverent viktigste handelsavtale, men som hun også understreker, er oppslutningen utfordret. Det hører vi også i de andre innleggene her i Stortinget.

Fra Senterpartiets side understreker man først at man ikke vil bruke de EØS-midlene, man vil redusere EØS-midlene som vi bidrar med inn i EU i dag. For det første: Hva ville det føre til hvis vi ensidig begynner å kutte i disse midlene? Det er klart det har konsekvenser også på andre områder, i tillegg til at er det noe EØS-midlene gjør, er det å bidra positivt til utvikling – både en grønnere utvikling og innenfor kultur, kulturminnevern og mange andre områder innenfor EU, og de gir oss innflytelse. Et konkret eksempel er i Polen, hvor mange lokale myndigheter har innført LHBT-frie soner. Norge har vært tydelig og sagt at da stopper vi overføringen av EØS-midler til disse lokale myndighetene. Det er ingen tvil om at dette har blitt lagt merke til og har gjort både at lokale myndigheter har endret standpunkt, og at det er en pågående prosess flere steder. Vi har en innflytelse.

Senterpartiet vil ut av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det ville være helt feil i den internasjonale situasjonen vi er i. Men det kanskje mest alvorlige er at man vil sette i gang en grundig utredning av en handelsavtale med EU, altså å gå bort fra hele EØS-avtalen.

Jeg vil stille et spørsmål, særlig til Arbeiderpartiet: Er en slik utredning noe man ville kunne godta? Jeg vil mene at det er negativt for norsk næringsliv i seg selv. I det hele tatt å begynne å stille spørsmålet skaper usikkerhet, og man er på vei inn i en inn i en utvikling vi ikke har noen interesse av. Det understrekes også når representanten Audun Lysbakken fra SV bruker hele sitt innlegg på å gå imot EUs fjerde jernbanepakke, akkurat som om dette er en trussel mot den jernbanesatsingen vi ser i hele Europa.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Bjørnar Moxnes (R) []: I redegjørelsen sin kom utenriksministeren inn på Høyesteretts betenkning om Stortinget kan bruke Grunnloven § 26 til å vedta jernbanepakke IV med simpelt flertall fordi det er såkalt lite inngripende. Utenriksministeren mener at Høyesteretts betenkning danner et godt grunnlag for at Stortinget nå, med minste mulige flertall, kan vedta at et EU-byrå skal få bestemme over Norge og for øvrig sørge for vedvarende import av høyrepolitikk fra EU og privatisering som prinsipp for norsk jernbane til evig tid.

Jeg tror ikke at utenriksministeren ikke har lest Høyesteretts svar. Det har hun garantert gjort grundig. Men når hun påstår at svaret gir et godt grunnlag, er det uforståelig, for betenkningen vurderer nemlig ikke om et slikt vedtak – altså ved minste mulige flertall – ville være i tråd med intensjonene i Grunnloven. Den vurderer praksisen, og siden stortingsflertallets praksis i 25 år har vært i strid med Grunnloven, er det plutselig greit. Da kalles det konstitusjonell sedvanerett. Så kan man bare vedta avvikling av demokratiet og overføring av myndighet til EU bit for bit – ett lite inngripende tiltak etter det andre.

Dette er naturligvis dypt problematisk. Skal virkelig lovgiverne få lage lover, og så skal det være greit at vi bryter dem så lenge det skjer systematisk, i massivt omfang og over lang nok tid? Én ting er nå at EØS-avtalen uthuler det norske folkestyret og også avgir makt som skulle ligget i denne sal, til EU. En annen er at det er en avtale som også fungerer som abonnement på høyrepolitikk for all framtid. Det å sette ut jernbanen på anbud vil med denne pakken bli obligatorisk, og et storting som vedtar noe annet, vil da ende opp med å bryte EØS-avtalen, også om et flertall i befolkningen ønsker en annen politikk.

Innbyggerne våre har vært skeptiske til jernbaneprivatisering. Solide flertall i gjentatte målinger mener jernbanen skal drives av fellesskapet. Det er jo fordi folk bruker toget i hverdagen sin og ikke er på et kontor inne i Oslo og trekker opp teorier om konkurranse fra skrivebordsskuffen.

Ingenting tyder heller hittil på at Go-Ahead har skapt noe bedre jernbanetilbud i Norge. Men denne modellen ønsker regjeringen og Fremskrittspartiet å utbre til resten av Jernbane-Norge, og gjennom jernbanepakke IV vil den bli lovfestet som prinsipp, med EU som øverste myndighet. Her går det i motsatt retning – og det er interessant – av jernbaneprivatiseringens hjemland, som er England, hvor de nå har begynt å renasjonalisere jernbanen fordi de private ikke klarer å levere.

At regjeringen i denne situasjonen ønsker å kjøre på med en jernbanepakke som innfører privatisering som bærende prinsipp, og som avgir norsk myndighet til enda et EU-byrå, tror jeg er vanskelig å forstå, også for regjeringspartienes og Fremskrittspartiets egne velgere.

Etter valget, altså for første gang på veldig mange år, kan det bli et EØS-kritisk flertall i denne salen. Det flertallet vil Rødt jobbe for at skal si nei til å uthule demokratiet vårt enda mer gjennom EØS-avtalen. Vi vil jobbe for å stanse importen av høyrepolitikk og overføringen av myndighet til EU og ikke minst bruke det handlingsrommet som Arbeiderpartiet snakker pent og høyt om i EØS-avtalen – faktisk ta det i bruk til å si nei til direktiver og si ja til å tre ut av direktiver som viser seg skadelige for norsk arbeidsliv, norsk samfunnsliv og det norske fellesskapet.

Jeg håper til slutt at regjeringspartiene innser at de ikke bør gå inn for å haste gjennom jernbanepakke IV i Stortinget, at det fort vil framstå både arrogant og noe udemokratisk. Jeg blir ikke overrasket om de prøver på det. Derfor vil jeg også be om et klart svar fra Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene på om de, dersom det skjer at det trumfes gjennom i Stortinget av Fremskrittspartiet og de borgerlige før valget, vil bli med oss etter valget, etter vår valgseier, på å gå inn for å reversere jernbanepakke IV og tre ut av den, hvis vi trer inn i den før valget. Det vil jeg ha et klart svar på fra Arbeiderpartiet og de øvrige partiene.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Det er mange ulike temaer her, og i og med at jeg har hatt ordet til en lang redegjørelse, tenkte jeg ikke å holde en ny, liten redegjørelse nå, men heller forsøke å svare ut en del av de temaene og problemstillingene som har kommet opp.

Når det gjelder spørsmålet om den såkalte grensetilpasningsmekanismen for CO2, som representanten Marthinsen spurte om, har Norge i de posisjonene vi allerede har gitt til EU – og dem oppdaterer vi nå – vært veldig klar på at vi mener at den må være WTO-kompatibel. Vi mener også at den ikke skal ramme norske bedrifter. Det er nokså åpenbart all den tid vi for det første er en del av EUs kvotesystem, og for det andre er risikoen for karbonlekkasje relativt liten i denne sammenheng. Det er jo ikke det den heller er ment å ramme. Det er viktig for oss å understreke at vi også i dette posisjonspapiret til EU snakker mye om hydrogen og blå hydrogen, at Norge både er en klar produsent og en som kan bidra til at dette systemet utvikles i samhandel med andre systemer.

Når det gjelder den sosiale pilaren, er dette en tematikk som er diskutert i redegjørelsen, men også i de jevnlige europautvalgsmøtene vi har i Stortinget. Der har arbeids- og sosialministeren, som jeg nevnte i redegjørelsen, sendt et brev, men det har også ni andre land gjort, deriblant Sverige og Danmark. Vi har også gitt det portugisiske EU-formannskapet beskjed om at vi deler de synspunktene Danmark og Sverige og de sju andre landene har, og det er et ønske om et mindre forpliktende opplegg enn et direktiv. Det er nettopp fordi situasjonen er så ulik i de ulike landene.

Kommisjonen har også gitt regjeringa en tilbakemelding om at det ikke skal være denne type minstelønnsordninger i land som har kollektive avtaler, og vi mener, som representanten Marthinsen, sammen med partene i arbeidslivet at dette er den rette veien å gå. Vi ønsker den lønnsdannelsen vi har i Norge, og vi ønsker at folk skal kunne organisere seg. Det er også bakgrunnen for at vi er kritiske til det EU har kommet med.

Så var det også spørsmål knyttet til frihandelsavtalen med Storbritannia. Der er vi, som jeg sa, inne i en krevende fase – en avsluttende fase, håper vi selvsagt. Men samtidig er det sånn at vi i denne avtalen har mange hensyn å balansere. Dem redegjorde jeg også for i redegjørelsen min. Samtidig er det for oss viktig at vi ser på dette også som en helhetlig avtale som faktisk handler om betydelig mer enn fisk og landbruk. Det er det som får mest oppmerksomhet, men for oss er det viktig å sikre næringslivet bredt, og nettopp derfor bruker vi tid og ressurser på disse forhandlingene.

Så til representanten Enger Mehl: Jeg vet ikke om man skal kalle det en hedersbetegnelse, eller hva man skal kalle det, å si at man er «uforbeholdent hengivne» til unionen. Vel, fra mitt og regjeringas ståsted handler dette om hvordan vi best kan ivareta norske interesser. Vi mener helt klart at norske interesser er best ivaretatt gjennom det tette og nære samarbeidet vi har med EU gjennom EØS-avtalen. Så er det et par partier i regjering som mener vi bør bli EU-medlem, det er ett parti som mener at EØS-avtalen er tilstrekkelig, men felles for alle partiene er at vi mener at vi skal ha en tett tilknytning til EU fordi det tjener våre interesser best.

Jeg synes det er et interessant poeng i sammenhengen at når man snakker om EUs forsvarspolitikk, f.eks., og særlig spørsmålet om tilknytning til PESCO og spørsmålet om militær mobilitet, mener representanten Enger Mehl at det ikke er bra for Norge, fordi vår nærmeste allierte, USA, ikke er der. Vel, ironien er jo at USA også har søkt EU om å få være med på militær mobilitet som en del av PESCO. De mener det er positivt, og vi har uttrykt oss positivt til det. Canada har gjort det samme.

Så er det spørsmål også knyttet til vaksiner. Jeg skal ikke gå veldig dypt inn i alle sider ved det, det er spørsmål som det er bedre stilles til helseministeren. Men jeg tror det er grunn til å minne om at vi i dag er i en situasjon hvor det verken er godkjent kinesiske eller russiske vaksiner i EU. Det har å gjøre med at kineserne ikke har bedt om å få godkjent sin vaksine, og russerne har ikke delt de dataene som er nødvendig for at vaksinen eventuelt kan bli godkjent. Jeg tror ikke noen ville like å se oss i en situasjon der man tar i bruk ikke godkjente vaksiner i Norge. Jeg mener også det vi har sett knyttet til forsinkelser og at vi har en midlertidig stans i en av vaksinene, også gir oss en større fleksibilitet, fordi vi da kan trekke på de andre vaksinene som vi også er en del av gjennom innkjøp.

Så vil jeg også bare nevne kort at spørsmålet om den europeiske helseunionen er noe som kommer opp i stadig sterkere grad, nettopp fordi EU jo veldig tydelig erkjenner at man ikke var klar til å kunne håndtere en pandemi da den kom. Det betyr at helsepolitikken fortsatt er et nasjonalt ansvar, men det er et ønske om tettere koordinering på enkelte områder. Det gjelder i særlig grad en tiltakspakke for helseberedskap, det gjelder EUs kreftplan, og det gjelder EUs legemiddelstrategi. Jeg mener det er positivt om EU samarbeider tettere her, og at vi også da har en mulighet til å delta i det samarbeidet.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å snakke veldig mye om den fjerde jernbanepakken, men jeg klarer ikke helt å la det gå når opptil flere talere har brukt relativt mye tid på det. Nå legger jeg merke til at representanten Lysbakken, som stilte et konkret spørsmål og hadde en utfordring, ikke er til stede i salen lenger, men jeg skal likevel svare på spørsmålet hans – jeg er helt sikker på at svaret vil tilflyte. Representanten Lysbakken var opptatt av at velgerne må få ta stilling til dette, både jernbanereformen, som representanten mener det ikke er enighet om, og fjerde jernbanepakke. Det interessante er jo at jernbanereformen ble lagt fram i 2015. Det betyr at velgerne tok stilling til den i 2017, og velgerne gjenvalgte regjeringa som hadde lagt fram jernbanereformen.

Jeg må si, i det litt mer alvorlige hjørnet, at jeg synes det er merkverdig å høre på SV og Rødt og hvordan de omtaler avgjørelsen i Høyesterett. Dette er jo en betenkning Høyesterett ga, for første gang siden 1945, på bakgrunn av at særlig SV og Rødt ville ha en betenkning til Stortinget, der de vel egentlig håpet på et annet resultat. Det er ikke sånn at man først kan be om en betenkning og mene at Høyesterett er det rette stedet å be om den betenkningen, og når man så er misfornøyd med resultatet, går man til angrep på betenkningen. Jeg synes det er en ganske spesiell måte å håndtere Høyesterett på, og jeg synes at en del av de uttalelsene som har kommet i etterkant, også har vært tilsvarende spesielle. Nei til EU kalte det en stor og viktig seier da det ble flertall for å be Høyesterett om denne betenkningen. Samtidig var det et ganske tydelig angrep på integriteten til dommerne da resultatet viste seg ikke å være det man ønsket.

Jeg skal ikke, president, være uparlamentarisk i min språkbruk, men jeg vil allikevel gjerne få sitere noe som har stått i kommentarfelt. Nei til EU skrev på sosiale medier at Høyesterett «våger dessverre ikke å utfordre Stortinget». Det betyr at man i prinsippet går til angrep på den integriteten Høyesterett har, og som jeg antok at alle partier i denne sal og alle organisasjoner også var opptatt av. Men i kommentarfeltet er det faktisk mange som går enda lenger, og her, president, vil jeg også sitere – og dette er ikke mine uttrykk: Høyesteretts medlemmer karakteriseres som en gjeng åler. Jeg synes for det første det er en veldig spesiell måte å håndtere en betenkning fra Høyesterett på som Stortinget har bedt om, og jeg synes det er en veldig spesiell måte å håndtere at Høyesterett kommer fram til et resultat man ikke liker. Jeg synes også det er en veldig spesiell måte å håndtere maktfordelingsprinsippet på.

Jeg mistenker ingen i denne sal for å mene det som jeg nå siterte, men jeg synes allikevel det er verdt å bemerke at vi i disse debattene om Europa snakker mye om demokrati, om rettsstat, om domstolenes uavhengighet, om viktigheten av å ha nettopp disse uavhengige domstolene. Når Stortinget da ber vår høyeste domstol om en betenkning om et grunnlovsspørsmål, er det altså flere representanter som mener at det ikke kan legges til grunn, fordi man synes å være uenig i resultatet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Utenriksministeren er opptatt av et bedre militært samarbeid i Europa. Hun snakket om å styrke samarbeidet, at det var positivt, og både Canada og USA støtter opp under det. Et av de viktigste områdene å samarbeide på er på forsvarsindustrisiden. Norge har det strengeste eksportregelverket i hele EU. Det vil si at vår forsvarsindustri blir konkurrert ut bl.a. på grunn av dette samarbeidet. Vi er ikke i stand til å konkurrere og får stadig flere tilbakemeldinger om at selv om vi har den beste teknologien, også på «dual-use technology», som det heter, taper vi konkurransen fordi vi gjennom vårt eksportregelverk ikke aksepterer eksport til land hvor det er krig eller krig truer, og det gjør at de andre landene ikke bryr seg. Vi skal bry oss. Så spørsmålet til utenriksministeren er: Vil utenriksministeren ta et initiativ slik at vi kan få harmonisert eksportregelverket, altså liberalisere vårt eksportregelverk slik at vi får et tilsvarende eksportregelverk og de samme konkurransevilkårene?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Eksportkontrollregelverk er nasjonale beslutninger, så EU har ikke et felles regelverk, men det er flere land i EU som har et mer liberalt regelverk enn det vi har. Vi forholder oss jo – og det har alle regjeringer siden 1959 gjort – til vedtaket Stortinget fattet i 1959, som legger rammene for hvilke land man kan eksportere til, og også hva man kan eksportere, til en viss grad.

Norge har fra tidligere sluttet seg til, eller innlemmet, direktivet for forsvarsmateriell. Det er det mange EU-land som ikke har gjort. Fra vår side var det tenkt som en måte både å kunne få større innpass på det europeiske markedet og å ha noen av de samme kjørereglene for det, uten at det berører eksportkontrollregelverket som sådant – det handler mer om industrisamarbeid, bl.a. Nå er jo Stortinget også enige om – og regjeringa legger fram en proposisjon om – tilslutning til Det europeiske forsvarsfondet. Det mener vi også er et viktig bidrag til å gi norsk industri bedre rammevilkår.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Da anser jeg det slik at man ikke vil ta noe initiativ for å liberalisere det, men kommer med noen andre grunner for at man skal ha andre organisasjoner man skal slutte seg til, og en annen type samarbeid, som ikke konkret hjelper forsvarsindustrien.

Jeg vil fokusere litt på klimasamarbeidet og utslippet av CO2, som utenriksministeren var veldig opptatt av. Kina har nå 28 pst. av det globale utslippet av CO2 og har ambisjoner om å slippe ut langt mer, 450 pst. økning er det siste tallet jeg så. Norge har som mål å halvere sitt utslipp av CO2 frem til 2030. Mitt spørsmål og min utfordring til utenriksministeren er om hun vet og kan fortelle meg hvor stort utslipp Norge har av CO2 i global sammenheng, i prosent.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Nei, det har jeg ikke oversikt over, dessverre, og det foreslår jeg vel egentlig at klima- og miljøministeren er den rette til å svare på. Jeg skal ikke begi meg inn på vurderinger av det, for det vet jeg ikke.

Men jeg vil gjerne svare på det spørsmålet Tybring-Gjedde stilte før det, om å liberalisere. Vi har jo minst en gang i året – jeg vil si en gang i året – større debatter om eksportkontroll, når regjeringa legger fram sin årlige stortingsmelding om eksporten av forsvarsmateriell året før. Jeg har ikke registrert – fra noe parti, egentlig – noe forslag om at vi skal gå bort fra 1959-vedtaket. Dersom det skulle være flertall for det på Stortinget, ville jo det i så fall være en endring av norsk politikk.

Jeg mener det er viktig at vi har et strengt eksportkontrollregelverk, at vi har tydelig nasjonal kontroll med den eksporten vi gjør av forsvarsmateriell, og at vi gjør våre egne vurderinger, men selvsagt samarbeider bl.a. med EU for å kunne ha et godt innhold i det eksportkontrollregelverket og bidra til kontrollen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg kan informere utenriksministeren om at det er 0,5 pst. av det globale utslippet, og vi har ambisjoner om å gå ned til 0,25 pst. av det globale utslippet, som vil koste oss flere hundre milliarder kroner. Det er for så vidt med regjeringens og Stortingets støtte, Fremskrittspartiet synes dette er helt meningsløst, men det er en annen sak.

Det er slik at en eksporterer forsvarsmateriell til land fordi de skal ha avskrekking. NATO-landene har også mye forsvarsmateriell, forsvarssystemer, som ikke er til å bruke, men til å avskrekke, slik at de ikke bruker det. Det er jo hele poenget med forsvarsindustrien. Andre land får beskjed om at der det er krig eller krig truer, dit skal vi ikke eksportere, så de får ikke lov til å bruke avskrekking som et argument for å kjøpe forsvarsmateriell. Fremskrittspartiet støtter liberalisering av 1959-vedtaket, det har vi gjort hele veien. Man kan selvfølgelig fremstille det som om vi ikke gjør det – Høyre gjør det ikke, Fremskrittspartiet gjør faktisk det. Vi håper nå at en vil ta initiativ slik at vi kan være på linje med EU-landene, slik at vi ikke stiller oss i en spesiell situasjon i konkurransen.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Men det er altså ikke et felles eksportkontrollregelverk i EU. Det er nasjonalt, i hvert enkelt land. Det betyr at noen land har liberale regelverk, andre land har strenge regelverk. Vi som ikke EU-medlem ligger på den strenge sida, og det er fordi det er det det er full enighet om i Stortinget. Jeg har ingen intensjoner om å ta til orde for en liberalisering av norsk regelverk, nettopp fordi Stortinget så tydelig har slått fast, i 1959 og i årene etter, at vi skal ha de strenge rammene vi har for eksporten.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Stortinget behandlet for ikke så lenge siden et forslag fra Senterpartiet om å legge til grunn en reduksjon i EØS-midlene når regjeringen skal inn i nye forhandlinger. Det skyldes at vi mener ordningen har sklidd helt ut av proporsjoner, blitt altfor dyr, og at man kan stille spørsmål ved om det er sammenheng mellom de milliardbeløpene som brukes f.eks. til bistand i Polen eller Ungarn, og formålet med ordningen, som er sosial økonomisk utjevning i Europa. For ikke lenge siden bekreftet også utenriksministeren i et svar på skriftlig spørsmål at ordningen er frivillig og en midlertidig ordning. Så sa hun i redegjørelsen at man forbereder seg på nye forhandlinger, men at en sentral forutsetning for en ny periode må være å få på plass enda mer robuste mekanismer for å ivareta verdiene som ligger til grunn for samarbeidet.

Mitt spørsmål er da: Er det slik at dette tolkes som at man åpner for at det ikke blir noen ny periode med EØS-midler i det hele tatt, og hvilke krav må eventuelt være på plass for at det skal bli en?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Hvis jeg ikke husker feil, tror jeg vi har diskutert dette også på et par av møtene i Europautvalget i Stortinget når vi har diskutert veien fram mot en eventuell ny periode. Det er jo sånn at etter hver periode skal både EU og Norge gjøre opp status for å se om det fortsatt er behov for denne typen midler. Det er det nokså åpenbart at det fortsatt er, og da er jo spørsmålet innretningen på de midlene – vi bruker i dag veldig mye midler på klima- og næringssamarbeid, på forskning og særlig på sivilt samfunn, som kanskje er de store bolkene, og som bidrar til sosial og økonomisk utvikling og utjevning i Europa. Sånn vi ser på det nå, mener vi det er positivt at EU strammer til bl.a. på rettsstatsmekanismer, og ønsker at så mye som mulig av det også skal være en del av vilkårene for utbetaling av EØS-midler. Det er derfor jeg sa det jeg sa i redegjørelsen, at vi ønsker å se på den utviklingen som har vært, og se hva vi gjør med det for å styrke våre egne ordninger for dette.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Noreg er i sluttfasen av forhandlingar om handelsavtale med Storbritannia. I media kan me lese at tollfrie kvotar på fisk og landbruk er tema, noko som er uhøyrt. Senterpartiet krev at regjeringa ikkje gir innrømmingar på landbruksområdet. Importen frå EU er alt så stor gjennom artikkel 19-forhandlingane at han svekkjer vår nasjonale produksjon av mat og dermed òg matsikkerheita vår. Målet for denne sal, iallfall i fine talar, er at me skal ha meir lokal og kortreist mat, og eg har lenge forventa at statsråd Vervik Bollestad skulle slå fast på vegner av regjeringa at det er uaktuelt å auke dei lokale tollfrie kvotane på landbruksvarer til Noreg. Me hadde jo eit handelsunderskot med EU på 44 mrd. kr i 2020 på landbruksvarer.

Kan utanriksministeren slå fast at det er uaktuelt å auke dei tollfrie kvotane for landbruksvarer til Noreg utover det EU inkludert Storbritannia hadde før brexit?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Nå er representanten inne på et område som hører under næringsministerens konstitusjonelle ansvar, det er hun som fører forhandlingene om frihandelsavtalen. Men som jeg sa i redegjørelsen, og det gjentar jeg veldig gjerne, er det sånn at vi søker selvfølgelig å oppnå så gode vilkår som mulig for norsk sjømateksport, samtidig som vi beskytter norsk landbruk. Det er den balansegangen vi alltid må ta i denne typen forhandlinger. Det gjelder selvfølgelig også nå. Som jeg sa i svaret til representanten Marthinsen, er dette en avtaleforhandling som dreier seg om mer enn fisk og landbruk, selv om det er det som får mest oppmerksomhet. Dette handler om at vi skal sikre stabile og gode rammevilkår for norsk næringsliv i Storbritannia, og at vi også får gode investeringer og godt britisk næringsliv i Norge.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: I utgreiinga si trekte utanriksministeren fram eit forslag til direktiv frå EU-kommisjonen om minsteløn. Eit sånt direktiv vil vera eit klart brot med den norske modellen og insentiva til eit organisert arbeidsliv. Det er truleg ikkje EØS-relevans i direktivet, men det er framleis likevel ein fare for at det er det. Dersom det skulle visa seg at det er EØS-relevans i direktivet, vil regjeringa gå mot implementering av eit minstelønsdirektiv i Noreg?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg tror det er viktig å begynne den diskusjonen i riktig ende. Akkurat nå er vi der at vi ennå ikke helt vet hvordan direktivet kommer til å se ut. Som jeg nevnte i svaret mitt i stad, er det nå flere land, deriblant Sverige og Danmark, som på akkurat samme måte som Norge har tatt til orde for at vi som har kollektiv lønnsdannelse, vi som har stor organiseringsgrad, jo vil bevare det, og kommisjonen har egentlig kommet det i møte på mange måter. Hensikten her er å sikre en levelig minstelønn og gode levekår for dem som er lavest lønnet i Europa, og som har dårlige rammevilkår. Det betyr ikke at man på samme måte må innføre dette for land der man har kollektiv avtalefesting, og der man også har høy organiseringsgrad. Her opplever jeg at Stortinget vel er så å si enstemmige i dette, og arbeidslivets parter mener det samme. Derfor har vår tilnærming vært for det første å forsøke å påvirke EU i vår retning. Dersom det skulle bli et direktiv, som jo ikke er sikkert ennå, må vi så vurdere EØS-relevansen, og så må vi komme tilbake til hva den norske holdningen til det er.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jette F. Christensen (A) []: Aller først vil jeg takke utenriksministeren for at hun tok opp den demokratiske tilbakegangen i Europa i sin redegjørelse. Hun la diskusjonen om dette der den skal være. Diskusjonen om EØS-midler i Norge må handle om hvordan de brukes best for å få mest mulig demokrati og rettsstat for pengene, for å si det rett ut.

Det er ingen som mener at det norske bidraget ukritisk skal vokse bare for å vokse. Alle mener at bidraget skal stilles krav til. Det blir til og med gjort hele veien. Noen ganger diskuteres dette i en diskurs der man later som om Norge ukritisk betaler avlat til EU. Det stemmer ikke. Hvis fortellingen om norske EØS-midler hadde vært at disse pengene vekselvis går til diplomatlunsjer i Brussel og aspirerende autokrater i Budapest og Warszawa, ville alle vært imot.

Det er lett å gjøre retoriske poeng av hvorfor Norge sponser museumsopplevelser i Polen. Det tar veldig mye lengre tid å fortelle om et museum for polske jøders historie, hvor viktig det er å fortelle denne historien og sikre at norske midler går til undervisningsopplegg for unge for å øke forståelsen, huske historien og være et bidrag til at det aldri skjer igjen.

EØS-midler er ment å støtte sivilt samfunn og sosial utjevning. Sammen med Ungarn er Polen det landet som er det fremste eksemplet på demokratier i tilbakegang. I begge landene blir rettsstat og sivile rettigheter kontinuerlig bygd ned. Det er våre verdier, våre menneskerettigheter og våre rettsstatsprinsipper som også blir angrepet når de blir angrepet i Ungarn og Polen. Derfor er det vår plikt og vårt ansvar å gjøre noe med det, særlig når det virker. Norske penger har jo helt aktivt bidratt til å legge press på endring, bl.a. i Ungarn i 2014. Den nye avtalen med Ungarn har en klar henvisning til rettsstatsmekanismen i EU og krever en enighet om forvaltning av midler som skal gå til det sivile samfunn. Å få til det i forhandlinger med en stat som har stormet kontorene til sivile organisasjoner fordi de har mottatt støtte fra Norge, er en bragd.

EU har arbeidet i årevis med å finne ut hvordan de skal finne et effektivt press mot Ungarn og Polen. Imens har Norge vært med på konstruktivt å bidra til å stoppe eller i hvert fall bremse den demokratiske tilbakegangen som foregår i Europa. For la oss være ærlige: Det er ikke noen «democratic backsliding» som foregår. Disse landene sklir ikke bort fra demokratiet som styreform, de springer, og da må vi holde på de virkemidlene vi har for å prøve å stoppe dem.

Jeg inviterte utenriksministeren til å diskutere bruk av virkemidler i et skriftlig spørsmål for ikke så lenge siden, der jeg spurte om hvordan utenriksministeren mener at Norges bidrag kan brukes mest effektivt for redning av demokrati, sivilsamfunn og rettsstat i Polen. Jeg er klar over at regjeringen bruker både dialog og internasjonalt press for å utøve påvirkning på dette feltet, men nå er situasjonen så pass alvorlig og akutt at det kommer nye forslag til virkemiddelbruk hele tiden. Jeg er ikke opptatt av å være for eller imot ett enkelt virkemiddel. Jeg er opptatt av å åpne en konkret og åpen diskusjon om hvilke virkemidler som kan være best. Et flatt kutt i EØS-midler kan resultere i at de organisasjonene som arbeider for å bevare rettsstaten, kan bli rammet, og da vil ikke pengene virke etter hensikten. Samtidig kan frysing av EØS-midler til konkrete prosjekter innenfor justissektoren bidra til å legge press mot utviklingen som bekymrer hele Europa.

Svaret var veldig overraskende. Det var nesten så jeg ikke kjente igjen utenriksministeren. Der sto det: «Vi kan imidlertid ikke reagere med suspensjon av EØS-midler på alle uønskede politiske utviklinger eller beslutninger.» Unnskyld meg, men det er det som faktisk er foreslått her. Videre i svaret står det: «Det må være en klar og tydelig forbindelse til direkte negative effekter for programmer og prosjekter vi finansierer.» Det står også: «Dersom det er risiko for eller det forekommer avtale- eller regelbrudd, får dette konsekvenser.» Det er strålende, men det er akkurat de konsekvensene, hvor de skal være, og eventuelle negative effekter på programmene jeg ønsker å diskutere.

Nå er Polen i ferd med å bli en rettsstatsfri sone. Vi trenger å diskutere bruk av virkemidler. Jeg kommer til å sende det spørsmålet til utenriksministeren en gang til, og håper hun tar seg tid til å svare utfyllende, slik at vi kan få en god diskusjon om hvordan EØS-midlene virker best – ikke om de skal finnes eller ikke.

Svein Roald Hansen (A) []: Senterpartiets representant, Emilie Enger Mehl, ønsket en grundig utredning om alternativet til EØS, ikke bare ha medlemskap og britenes avtale å velge mellom. Det finnes ingen grundigere utredning enn å studere britenes avtale, fordi det beste med britenes avtale er at den viser oss forskjellen på det vi har i EØS, og det vi vil få med en handelsavtale. Jeg hadde forventet at de som heier på brexit, brukte denne debatten til å vise fram fordelene de mener britene nå har i forhold til oss, men Moxnes og Lysbakken valgte seg fjerde jernbanepakke.

EØS-avtalen er, som utenriksministeren sa, noe langt mer enn en handelsavtale, men for norsk økonomi og eksport er den viktigst som handelsavtale, og da kan vi sammenligne med britenes nye avtale. Det finnes ikke ett eneste eksempel på at britisk næringsliv har fått bedre og enklere markedsadgang med den nye avtalen enn de hadde som EU-medlemmer – ikke ett! Tvert imot: De slipper riktignok fortsatt toll og kvotebegrensninger, forutsatt at de holder seg til standarden i det indre markedet, så friheten til å fastsette egne regler og standarder, som skulle være så viktig, er nokså illusorisk. Senker de standardene, kommer det med en pris. Men det britisk eksportindustri opplever, er plunder, heft og kostnader på grensepasseringene. Særlig problematisk er det for fisk og næringsmidler, og lakseeksporten er stanset nesten helt opp. De som eksporterer til detaljmarkedet i EU-landene, er i ferd med å gi opp. Hva er rådet de får fra regjeringen? Jo, etabler et distribusjonsselskap i et EU-land! Det er litt av en attest til egen avtale.

Tjenesteeksportørene har enda dårligere vilkår. Popartister og kunstnere møter problemer med visumkrav – i hvert land de skal turnere i. Den frie bevegelsen vi nyter godt av i et indre marked, har sine fordeler, også for kulturarbeidere.

Britisk landbruk rammes hardt av den nye innvandringspolitikken. Får de inn hjelpen østfra til våronn og innhøstning? Det er et spørsmål. Det norsk landbruk sliter med på grunn av koronaen, blir en permanent hodepine for britiske bønder.

Nå forhandler regjeringen med britene om en handelsavtale til erstatning for EØS. Britene har mye biff og ost de vil få solgt. Landbruket er redd for at regjeringen åpner for store kvoter for å få mindre toll på bearbeidet sjømat. Vi har hørt bekymringen også her i salen i dag. Forstår nå bønder – og Senterpartiet – hvor godt EØS-avtalen beskytter norsk landbruk? Når vi forhandler med EU om litt mer ost og litt mer hortensia, kan vi gjøre det uten å stå i krysspresset som regjeringen nå gjør i forhandlinger med britene. Det er på tide at norske bønder slår ring om EØS-avtalen og ber sine støttespillere avblåse kampen mot EØS.

EØS-avtalen er den beste handelsavtalen vi kan ha med EU. Den sikrer eksportnæringene fullverdig markedsadgang uten plunder, heft og kostnader på grensene. Den gir trygghet og rettigheter fordi norske bedrifter konkurrerer innenfor et felles regelverk, og den beskytter landbruket mot en langt åpnere frihandel.

Alle som er opptatt av å vurdere EØS-avtalen opp mot alternativene, kan begynne med å studere NUPIs analyse om EØS og alternativene, som er gjort på oppdrag fra sjømatnæringen, en av våre aller viktigste eksportnæringer, og hvor våre europeiske naboland er det aller viktigste markedet. Analysen er krystallklar: Det er bare ett alternativ som er enda bedre enn EØS, og det er medlemskap.

EØS-avtalen er viktig for eksport og økonomi, men også for deg og meg. Den gir nordmenn rettigheter i våre europeiske naboland, retten til å søke arbeid, trygghet for helsetjenester når man arbeider, studerer eller ferierer der, tilgang til felles utdanningsprogrammer som Erasmus eller forskningsprogrammer som Horisont 2020. Det var gledelig å registrere forslagene fra regjeringen i dag om deltakelse i disse og flere andre programmer. Alt dette er britene, britisk ungdom, nå fratatt, og så langt er det ikke mulig å få øye på gevinsten de ivrigste brexiterne forespeilet folket.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Då eg stilte spørsmål til utanriksministeren om auka tollfri import av mat til Noreg, fekk eg ikkje noko særleg tryggande svar. No veit eg at det er næringsministeren som har sete i forhandlingar, men eg har òg sete åtte år i regjering og veit ganske mykje om samarbeidet mellom Næringsdepartementet og Utanriksdepartementet og dess like ministrar. Det svaret var unnvikande og som sagt slett ikkje tryggande.

Det er slik at det er kvotar både på landbruk og på fisk. Når det gjeld avtalen mellom EU og Storbritannia, har regjeringa medgitt at:

«Avtalen gir riktignok fri markedsadgang for sjømat, men den kobler ressurstilgang og markedsadgang, noe som ikke ville vært i vår interesse.»

Det er heller ikkje i vår interesse å kople fisk og landbruk meir enn det me allereie gjer i EØS-avtalen. Der òg er det press. Men er det ikkje ei slik kopling ein held på med ved tildeling av fiskekvotar til EU frå regjeringa si side?

Storbritannia har ikkje tildelt seg sjølv fiskekvotar i norsk farvatn, men det har EU gjort. Dei har tildelt seg sjølv torskekvote i fiskevernsona ved Svalbard som går langt utover det Noreg har fastsett i forskrift. Det er heilt uakseptabelt og ei krenking av Noregs rettar. Dei har tildelt kvotar på – beklagar, no skal eg halde meg til manuset så eg ikkje sporar av. EU har tildelt kvotar utanfor Svalbard, som dei ikkje har rett til å gjere. Spørsmålet mitt er: Kva gjer regjeringa med det? Dei protesterer for all verda, er med på ferda, eller gjer dei noko med det?

Den lemfeldigheita ein ser, både med at det går beinharde rykte om at ein koplar mat – altså landbruksvarer og tollfriheit der – og fisk, som media skriv mykje om for tida, og at ein ikkje tek eit oppgjer med EU og får på plass ryddigheit når det gjeld fiskeri, det viser ei svak regjering. Det viser ei regjering som diltar etter EU, som ønskjer seg inn i absolutt alle forum som EU har, som ikkje har ei einaste motførestilling mot noko som kjem frå Brussel, og som brukar EØS-avtalen til å gjere oss til nærast medlemer. Det er skammeleg, og det forsvarar ikkje det norske nei til EU som det norske folk gav. Denne regjering har sett oss på ei sklie inn i EU på nesten alle område, til og med forsvar. Det kan ikkje fortsetje, derfor må me ha ei ny regjering.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg har lyttet med interesse på debatten om bl.a. utenriksministerens beskrivelse av den betenkning som nå er gitt fra Høyesterett i saken om fjerde jernbanepakke. Det er jo nettopp det det handler om – det er en betenkning. Det er ikke slik at det er Høyesterett som skal behandle spørsmålet om hvorvidt Norge skal tilslutte seg fjerde jernbanepakke eller ikke. Det er det Stortinget som skal gjøre.

Både jeg og flere andre fra Senterpartiet deltok tydelig i debatten da det var spørsmål om en skulle innhente en betenkning fra Høyesterett. Det ga Stortinget sin tilslutning til, fordi en nettopp ville ha en betenkning, en vurdering av de spørsmål som ble reist i fjerde jernbanepakke, fra Høyesterett. Ut fra det ministeren nå sier, er det forhåpentligvis også sånn at regjeringen vil gå inn og lese den vurderingen nøye, for det som Høyesterett bl.a. kommer fram til, er at den suverenitetsavståelse som skjer gjennom den jernbanepakken, er mer omfattende enn det som regjeringen har lagt til grunn i sin korrespondanse med Stortinget. Blant annet har samferdselsministeren lagt til grunn at det ikke er noen myndighetsoverføring til EU-kommisjonen. Høyesterett sier derimot at jo da, det kan bli slik at EU vedtar regelverk som trer i kraft for Norges del før det er inkludert gjennom EØS-avtalen.

Videre har også regjeringen lagt til grunn at vi i sikkerhetsspørsmål kan bruke en såkalt stopp-knapp fra norsk side, også i spørsmål som er behandlet av EUs jernbanebyrå og voldgiftsnemnda. Der konkluderer Høyesterett med at en slik type praksis fra norsk side sannsynligvis ville bli ansett som illojal i henhold til EØS-regelverket.

På flere punkt konkluderer Høyesterett med at det vi her står overfor, går lenger enn det som regjeringen har lagt fram for Stortinget, så jeg forventer at regjeringen nå går nøye gjennom denne utredningen fra Høyesterett og ser på de materielle sidene ved fjerde jernbanepakke. Så er det til sjuende og sist Stortinget, ut fra en politisk vurdering, som skal ta stilling til om vi skal underlegge oss et system der vi avgir myndighet til EU på viktige områder knyttet til norsk jernbanesikkerhet og knyttet til organisering av norsk jernbane.

Til slutt: Jeg hadde håpet at det gjennom debatten hadde kommet tydeligere fram hva som er Norges posisjon nå med tanke på en ny runde med EØS-forhandlinger om kontingent. Vi står altså overfor et EU som er blitt mindre siden sist. Storbritannia har gått ut. Én ting er at vi skal ha en byrdefordeling mellom Norge, Island og Liechtenstein, men den særegne norske kontingenten på toppen burde i det minste bli fjernet gjennom nye forhandlingsrunder.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Eg vil venda litt tilbake igjen til dette med minsteløn, for der minsteløn i ein del europeiske land kan representera eit slags golv, vil det vera stor fare for at det i Noreg vil representera eit lønsmessig tak, fordi me har hatt gode måtar å forhandla fram tariffavtalar som har vore allmenngjorde på.

Så vidt eg veit, har Kommisjonen sagt at forslaget til EØS-direktiv ikkje er merka som EØS-relevant. Likevel sa utanriksministeren i si utgreiing: «Vi foretar nå en grundig vurdering av forslagets EØS-relevans.»

Då er mitt spørsmål: Kvifor skal ein bruka meir tid på det, viss det ikkje er merka med relevans for EØS-avtalen? Eg meiner regjeringa bør bruka tid på å seia at ein avviser forslaget fullstendig, og at det ikkje bør verta gjort gjeldande i Noreg. Om det vert føreslege at det skal gjerast gjeldande i Noreg, håpar eg verkeleg at regjeringa seier nei til å innføra dette, for det vil vera eit klart brot med den norske modellen, med insentiva til å organisera seg. Det er verdt å minna om frå denne talarstolen at både LO og NHO er mot dette.

Eg har registrert at representantar frå regjeringa, både utanriksministeren og den tidlegare fungerande arbeidsministeren, har uttalt seg på ein måte eg foreløpig er roa av, men ein skal vera klar over at det viktigaste er ikkje kva kommissærane og Kommisjonen seier og uttalar når dei presenterer politikken sin, men kva som vert ståande i direktivet. Me skal vera klar over at dette forslaget kjem i lys av at fagbevegelse over heile Europa er under sterkt press, at det er fallande deltaking, og at det er svak forhandlingsrett i mange land.

Noko av det finaste med Noreg kan me takka fagbevegelsen for. Me har vore eit land som har hatt ganske små forskjellar mellom folk, og ganske høg tillit i samfunnet. Me har hatt eit trygt arbeidsliv og gode pensjonar å falla tilbake på. Alt dette er verdt å ta vare på, og då er det heilt nødvendig å avvisa denne type forslag som vil vera med og bryta opp rundt det som har vore nokon av dei viktigaste byggesteinane for Noreg og den norske modellen. Me har vore sikra kvile, fri og ferie takka vera fagbevegelsen. Det er verdt å ta vare på, og då må ein seia nei til denne type forslag frå EU, som vil vera med og svekkja det.

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg har ikke lyst til å slippe muligheten til å interpellere utenriksministeren litt mer om forhandlingene om avtale med Storbritannia, som hun redegjorde for i redegjørelsen. Selv om daværende europaminister Aspaker hadde som en uttrykt ambisjon høsten 2016 å få en avtale minst like god som EØS med britene, må vel utenriksministeren i dag kanskje innse at det var vel optimistisk, siden det vel ikke foreligger tanker om at vi skal gå i union med britene.

Norske eksportbedrifter må også bære konsekvensene av at britene har forlatt det indre marked. Jeg antar at betingelsene vi blir enige med britene om, neppe kommer til å skille seg nevneverdig fra det som ligger i avtalen mellom Storbritannia og EU, med unntak av frihandel på landbruksvarer og fisk.

Det som vil være interessant, er om utenriksministeren kan si noe om vi vil stille samme krav til britene som EU har gjort når det gjelder å opprettholde standarder innen helse, miljø, forbrukervern, arbeidstakerrettigheter osv. Hvilken overvåkning skal Norge legge opp til for at dette faktisk følges opp, og hvilke reaksjoner vil avtalen åpne for om britene ikke forholder seg til avtalen på dette området? Her vet vi at det som står på spill med tanke på EU, er tollfrihet og kvotefrihet.

I avtalen mellom EU og Storbritannia er det også lagt opp til en rekke komiteer som skal sørge for at avtalen opprettholdes og fungerer, og det skal også være en parlamentarikerforsamling slik vi kjenner det fra EØS-avtalen. Er dette også aktuelt for Norge å forsøke å få til overfor Storbritannia?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: For å ta det siste først: Tilknytningen vår til det indre marked og prinsippet om like regler og standarder i EØS setter noen begrensninger for frihandelsavtaleforhandlingene med Storbritannia. Vi kan ikke undergrave de forpliktelsene vi har gjennom EØS i en avtale med Storbritannia. Det gjelder f.eks. standarder og produktkrav. Det er også sånn at det er etablert en del ordninger mellom EU og Storbritannia når det gjelder både tekniske handelshindringer og veterinære regler. Det har også betydning for oss, fordi vi har som gjennomgående prioritering når vi gjennomfører disse forhandlingene, å jobbe for at norsk eksport ikke får dårligere tilgang til det britiske markedet enn det EU har gjennom avtalen.

Når det gjelder den parlamentariske dimensjonen, er dette noe som eksisterer der man har en EFTA-frihandelsavtale. Det som i hvert fall så langt har vært responsen fra britene, er at det er liten interesse for det fra deres side i denne sammenheng, og det er heller ikke helt den type avtale. Derfor har ikke det vært på dagsordenen annet enn i denne sonderende fasen.

Så er det mye man kan si, og jeg er egentlig enig i alt Eirik Faret Sakariassen sier knyttet til minstelønn, men realitetene er altså at når Kommisjonen merker med EØS-relevans, er det ofte bare veiledende, og det er ikke alltid riktig. Det er nettopp derfor vi allikevel bruker ressurser på å sjekke ut EØS-relevansen. Vi vet veldig godt at det er stor uenighet i EU om dette direktivet, og som jeg nevnte, går nå ni land inn for en svakere legal tilknytning enn et direktiv, så det er fortsatt uvisst hva resultatet blir, og det er nettopp derfor vi fortsetter å påvirke i tråd med norske interesser.

Det er mye jeg veldig gjerne skulle sagt på det ene minuttet jeg har igjen, men jeg sier noen ord om spørsmålet til Navarsete knyttet til EUs kvotetildeling. Jeg var krystallklar i redegjørelsen min på at det er ikke akseptabelt, og det Norge gjør, er altså å bringe opp fartøy og ta dem i arrest dersom de fisker over den kvoten vi har tildelt EU. Så syns jeg at Liv Signe Navarsete kanskje skulle holdt seg til manuset, som hun sa, for det ble voldsomt mye på slutten der. Det å påstå at det at EU tildeler seg selv kvoter, er en svak regjering som dilter etter EU – da tør jeg minne om at sist EU gjorde det, var i 2011. Da var det altså ikke denne regjeringa som satt med makt. Det var en annen regjering, som representanten Navarsete selv var en del av.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg tek sjansen på å gå på talarstolen utan manus igjen, men no skal eg i alle fall hugse snøkrabbe. Det var det som var det eine poenget i stad, for då EU hadde tildelt eit latvisk fiskeriselskap eigd av russiske økonomiske interesser snøkrabbekvoter, har sikkerheitspolitiske ekspertar sagt at det kan svekkje Noregs suverenitet over Svalbard og Svalbardtraktaten. Det kunne vere interessant å høyre statsråden si vurdering av det. Me veit jo at det ved fleire høve har vore forsøk på å gå til åtak på Noregs suverenitet på Svalbard. Det er mange og store interesser knytt til Svalbard. Det er store økonomiske interesser, men det er òg store politiske interesser. Interessa for Arktis har i det heile vorte mykje større i den seinare tida. Som eit lite land med store interesser i nord er dette viktig for Noreg, og det er viktig at køyrereglane og havretten vert følgd.

Så kjem ein over i det andre spørsmålet ein kunne få svar på: Kva gjer då Noreg? Ja, ein bringar opp kvotar, og det kan verte tøft nok når Kystvakta og andre som skal gjere jobben, ikkje har helikopter. Men det kjem me vel tilbake til i ei anna sak. Så lenge regjeringa ikkje har utstyrt dei med det dei treng, kan det verte ein ganske tøff jobb i all slags vêr og vind utanfor Svalbard. Men dei viktigaste spørsmålet akkurat i denne samanhengen er: Kva kan dette føre til av svekt suverenitet? Får det sikkerheitspolitiske konsekvensar? Og kva konkret gjer regjeringa utover å bringe opp dei som har teke for store kvotar?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg merket meg at utenriksministeren ikke brukte taletid i det hele tatt nå på å kommentere de elementene i den juridiske betenkningen fra Høyesterett som viser til at det er en mer omfattende suverenitetsavståelse enn det regjeringen har lagt til grunn. Jeg vil be utenriksministeren heller bruke taletiden på Stortingets talerstol til å kommentere det i stedet for å referere til hva som står i enkelte kommentarfelt på Facebook. Det er av mindre betydning for Stortingets behandling enn hva som faktisk er det materielle innholdet i den juridiske betenkningen på de områdene.

Til det utenriksministeren kommenterte i sted, og som hun har opplevd støtte knyttet til, nemlig hva slags paragrafer i Grunnloven en skal behandle spørsmålet om jernbanepakke IV etter: Jeg vil minne om at det også har vært en betydelig kritikk knyttet til Høyesterett på det området – ikke bare i kommentarfelt på Facebook, men også fra jusprofessorer, bl.a. Holmøyvik og Eriksen, som meg bekjent ikke har noen synspunkter på verken EU- eller EØS-avtalen, men som har et faglig utgangspunkt for sine bemerkninger til Høyesteretts betenkning. De omtaler den som metodisk svak, materielt mangelfull og at den inneholder oppsiktsvekkende påstander. Kjernen er at Høyesterett bare legger til grunn at Stortinget har lagt seg til en praksis der Stortinget kan bestemme med vanlig flertall hvorvidt man skal bruke § 26 annet ledd, § 115 eller må gå til grunnlovsendring. Da svekker man, eller uthuler, hele mindretallsvernet som er i Grunnloven, gjennom det. Det er en ganske viktig diskusjon, som også Stortinget må ta når man skal behandle saken.

Til slutt kan jeg heller ikke la være å kommentere representanten Hansen lite grann. Han kommenterer hva slags erfaringer vi har med alternativ til EØS-avtalen, og han trakk opp brexit og britenes avtale med EU.

Når det gjelder spørsmålet om markedsadgang, er det i alle fall slik at britene gjennom sin avtale med EU har sikret full markedsadgang for alle varer til EU – også på videreforedlet fiskeprodukt, noe Norge ikke har gjennom EØS-avtalen – i tillegg til at de har tatt tilbake nasjonalt handlingsrom på viktige områder. Det som er viktig i forbindelse med en utredning av alternativ til EØS-avtalen, er å se på alle de ulike land som inngår avtaler med EU. Siden Norge inngikk EØS-avtalen er det ikke et eneste land i verden som har valgt EØS-avtalen – og EU har heller ikke krevd det når man har inngått avtaler med en rekke land. Bare i løpet av de fem siste årene har det vært mellom 15 og 20 nye avtaler. Det er nettopp det man trenger gjennom en utredning av alternativ, og som jeg også trodde at Arbeiderpartiet etter hvert var mer positivt innstilt til, men det er tydelig at representanten Hansen ikke er på de tanker foreløpig.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg legger merke til at temaet Høyesteretts betenkning er et veldig ømtålig tema for noen partier i salen. Jeg synes faktisk det er et poeng å sitere kommentarfeltene og sitere de uttalelsene som har kommet fra enkelte, for jeg mener det viser en manglende respekt for Høyesterett. Jeg mener det også tydelig viser at Høyesteretts betenkning nok ville blitt lagt til grunn uten nærmere vurderinger dersom resultatet hadde vært det motsatte. Dette er altså en betenkning som er fra en enstemmig Høyesterett. Man kan være uenig i innholdet i den, men det er altså Stortinget som lovgiver som har bedt om det, og Høyesterett legger til grunn at det nettopp er Stortinget som lovgiver som må ta disse beslutningene, og kan ta disse beslutningene etter Grunnloven § 26 andre ledd.

Diskusjonen om fjerde jernbanepakke skal fortsette. Mitt poeng i redegjørelsen var bare å si at nå som den betenkningen Stortinget ba om, er gitt, ligger jo også grunnlaget der for at Stortinget kan fatte sin beslutning.

Så til spørsmålet om snøkrabbe, som også er et interessant spørsmål. Der antar jeg selvfølgelig også at representanten Navarsete har fulgt godt med på det som har vært rettsprosesser. EU har lisensiert fartøy til enkelte land til å kunne fangste snøkrabbe ved Svalbard. Det er selvfølgelig forbudt, det er det bare Norge som har anledning til å gjøre. Det er også slått fast av Høyesterett så seint som i februar 2019 at Norge kan straffe land og rederier som fangster snøkrabbe ulovlig, fordi det er det det er: Det er ulovlig. Vi har på vanlig måte selvfølgelig reagert mot dette, men har også hatt rettsprosesser nettopp for å slå fast prinsippet om at det er Norge og ikke EU som kan lisensiere fangst av snøkrabbe i fiskevernsonen ved Svalbard.

Det er viktig også å understreke at det samme prinsippet, nemlig å ta fartøy i arrest, gjelder for kvoter som er over det Norge har gitt til EU. Vi ga også en kvote til Storbritannia denne gangen, selv om dette snus litt på hodet nå som Storbritannia har gått ut av EU. Men vi gjorde altså det likevel.

Det er viktig å understreke at i disse sammenhengene er det kvotebytte som er det normale som gjelder, så dersom EU ønsker å fangste snøkrabbe, må det byttes kvoter på andre områder som norske fiskere kan fangste.

Presidenten: Representanten Svein Roald Hansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Roald Hansen (A) []: Representanten Gjelsvik pekte på at ingen av de andre mellom 60 og 70 landene EU har handelsavtale med, har bedt om en EØS-avtale. Representanten Gjelsvik kjenner bakgrunnen for EØS-avtalen veldig godt. Det var seks EFTA-land og tolv EU-land som var hverandres største handelspartnere. Hvordan skulle man håndtere det når det indre marked ble utviklet slik som vi har sett det? Svaret på spørsmålet er at det er ingen andre land som har hatt 75 pst. av eksporten sin til EU-markedet. Det er forklaringen på at ingen har bedt om det. De som har ønsket å delta i den europeiske integrasjonen, har jo ønsket medlemskap, og ikke det vi har: et medlemskap uten stemmerett. Det er forklaringen.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg synes det er grunn for representanten Hansen, selv om han er en grenseløs tilhenger av både EU og EØS-avtalen, til å reflektere lite grann over at blant alle de land i verden som har inngått handelssamarbeid med EU etter at Norge inngikk EØS-avtalen på starten av 1990-tallet, er det ikke et eneste land som har ment at det er EØS-rammen som vil være den beste rammen for en slik type samarbeid. EU har heller ikke bedt om det. Eksempelvis sa et land som er EFTA-partner med oss, Sveits, nei til EØS-avtalen i en folkeavstemning og valgte andre alternativer. Det samme har Canada, Japan og flere andre land gjort.

Så til utenriksministeren, til betenkningen: Senterpartiet inviterer regjeringen til en diskusjon om det materielle innholdet i Høyesteretts betenkning, der vi nettopp viser til at Høyesterett på flere områder går i rette med regjeringens forståelse av hvor omfattende suverenitetsavståelsen er, og vi forventer at regjeringen følger opp det i forlengelsen.

Hårek Elvenes (H) []: Jeg må si at det går en smule kaldt nedover ryggen på meg når jeg hører representanten Gjelsviks ringeakt for Høyesterett. Som det står i loven: Den høyeste rett. Vi har én høyesterett. Så kan vi ha mange privatpraktiserende jurister av ymse slag som kan ha synspunkter på Høysteretts betenkning, men den er suveren. I vårt rettssystem er det ikke en rettsinstans over Høyesterett. Maktfordelingsprinsippet er så sentralt i vårt parlamentariske demokrati. Denne salen gir lover. Det er rettsinstansene som dømmer og gir sine betenkninger om det Stortinget har bedt om. Når det ikke faller i god politisk jord hos Senterpartiet, kjører man på. Det virker som om man har passert en grense. Jeg vil anbefale boka som tente Gro Harlem Brundtlands interesse for politikken: Johs. Andenæs' «Statsforfatningen i Norge». Representanten Gjelsvik bør lese den og kanskje korrigere etter det han observerer der.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, se voteringskapittel