Stortinget - Møte tirsdag den 27. april 2021

Dato: 27.04.2021
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 350 S (2020–2021), jf. Dokument 8:125 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 13 [12:52:56]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Emilie Enger Mehl, Sandra Borch, Per Olaf Lundteigen, Siv Mossleth, Liv Signe Navarsete, Geir Pollestad og Jenny Klinge om å sikre geitenes framtid i Norge (Innst. 350 S (2020–2021), jf. Dokument 8:125 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [] (ordfører for saken): Vi skal prate om en av juvelene i norsk matproduksjon og norsk matkultur. Det er, som komiteen skriver, en næring som bidro til bl.a. annet sju medaljer i oste-VM for bare to år siden, og det er en næring som har hatt en voldsomt positiv utvikling de siste årene. Som næringskomiteen beskriver: Det er investert 100 mill. kr i prosjektet «Friskere geiter». Det har gitt veldig gode resultater. Bevisst og faglig godt utført arbeid med både avl, helse og fôring har gitt oss noen av de friskeste dyrene i verden, og det er næringskomiteen imponert over og framhever i innstillingen.

Denne saken er egentlig en direkte fortsettelse av saken som vi hadde i stad. Det handler om at vi skal ha en matproduksjon som er basert på det landet vi er, den naturen vi har. Næringskomiteen skriver at det er vel ingen andre dyr som er så flinke til å utnytte ulendt terreng som det geita er, og da kan man ta i bruk beiteressurser som ellers ville råtnet og gått til spille, hvis vi ikke hadde hatt en drøvtygger som geita.

Dessverre ser vi at denne næringen er under press. Som det kommer fram i innstillingen, er det også enkelte nye fjøs og nylig gjennomførte investeringer hvor brukere vurderer om man skal trappe ned. Derfor trengs det en plan, det trengs en bedre politikk for å sikre geitas framtid i Norge. Det blir rett og slett mindre av det Stortinget er enige om at vi skal ha mer av i norsk jordbruk, så politikken må være basert på kartet og den naturen vi har. Der har naturligvis også samvirkene et ansvar for å følge opp at dette kan skje i praksis, med både slakterier, ysterier og mottak av melk for geiter, sånn at den produksjonen er mulig å gjennomføre rundt omkring i hele landet. Så det er et ansvar vi på Stortinget og næringen deler.

Men der næringskomiteen skiller lag, er et viktig punkt å få fram for oss i Arbeiderpartiet og på rød-grønn side, for i innstillingen kan man lese at vi nærmest får kritikk for å engasjere oss i kampen for en plan for geita. Det tar vi med veldig lave skuldre fordi vi mener at saken er så viktig at her trengs det handling. Hvis ikke kan vi rett og slett risikere å få mange færre geitebruk de neste årene – på tross av det gode arbeidet som er lagt ned i avl, helse og utvikling av fôr til dyrene våre.

Med det tar jeg opp forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Nils Kristen Sandtrøen har teke opp det forslaget han refererte til.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar for komiteen): Det er mange grunnar til å verta glad av geitepolitikk, for geita er så mykje meir enn berre eit dyr som gjev oss kjøt og mjølk. Dyra har vore i landet i hundrevis av år, dei er dei beste til å pleia kulturlandskapet, og dei er sjølve bildet på eit aktivt og levande distriktslandbruk.

Dessverre har geitene i Noreg opplevd tilbakegang dei seinare åra, og det er her komiteen skil lag, mellom regjeringspartia og Framstegspartiet, som seier at det går bra som det går, i motsetning til opposisjonen elles, Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV, som ønskjer å ha ein målretta innsats for å snu ei negativ utvikling.

Dette handlar om så mange ting. Det handlar om ein kan få kjedene, kjedemakta, til å gjera meir for å få selt geiteprodukt i Noreg. Det er ikkje sånn at det er forbrukarane som kvar dag vel vekk produkt frå norsk geit. Det er val som vert tekne på innkjøpsavdelinga hjå dei tre kjedene våre. Me har òg ein situasjon der me har eit makstak på mjølkeproduksjon for geit på 900 000 liter. Det er vanvitig høgt. Me må spreia denne produksjonen på fleire.

Me har òg eit helseprosjekt, Friskere geiter, som er ei suksesshistorie, som andre næringar, andre produksjonar og andre land definitivt kan læra av.

Det trengst difor ein sterkare politikk for å få meir etterspurnad etter geiteprodukt, men òg auka produksjon og fleire geiter i Noreg.

Eg registrerer at Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti er veldig bekymra for at dette kan gå ut over og svekkja forhandlingsinstituttet. Det er det ikkje noko som helst grunnlag for. For jordbruksforhandlingane skjer ikkje i eit vakuum, jordbruksforhandlingane skjer gjennom at Stortinget seier noko om tiltak, verkemiddel og mål, og utformar politikk, f.eks. ein handlingsplan, og så er det partane som på bakgrunn av den utforma politikken har forhandlingar. Jordbruksforhandlingane går føre seg innanfor ramma av den politikken Stortinget har trekt opp, men det vil sjølvsagt vera faglaga som i forhandlingar med staten vel enkelttiltak.

Vårt representantforslag er mykje meir. Det handlar om å ha ein storstilt og målretta innsats for å få fleire geiter i Noreg. Det vil heile landbruket tena på, og det vil gjera at Noreg vert eit finare land å bu i og å vera turist i.

A ndré N. Skjelstad (V) []: Det er helt korrekt, det representanten Pollestad sier, at jordbruksforhandlingene ikke foregår i et vakuum, men samtidig er det ganske spesielt at partiet som Pollestad representerer, bortimot vil instruere hva partene skal bli enige om fra denne salen.

Det er ikke til å komme fra at geita er viktig. Den er viktig som en kulturlandskapspleier, definitivt. Den er viktig med tanke på produksjon av melk til ost, og ikke minst også med tanke på kjøttproduksjon. Men det er heller ikke til å komme fra at fra 1990 og fram til nå, som også landbruksministeren peker på i sitt svarbrev, har dette gått ned.

På 1990-tallet var det stimulert til klyngeproduksjon, for å si det sånn, for å samle geiteprodusenter mest mulig i ett område, for å gjøre logistikken enklere for TINE når de skulle hente melk. Det er for så vidt ikke denne salen som har lagt hindringer for produksjonen, det er samvirket selv som på mange måter har vist veien, at de ikke nødvendigvis ønsker det fantastiske produktet som representanten Sandtrøen var inne på. Så det ligger et betydelig ansvar hos samvirkeorganisasjonene når det gjelder dette.

Per i dag er det, som også ministeren viste til, et overskudd i produksjonen. Selvfølgelig er det også her muligheter for mange typer produkter framover, men først og fremst hviler dette ene og alene på hvordan det er rigget med hensyn til å ta imot produktene fra geiteproduksjonen. Der kan jeg vanskelig se at vi kan detaljere og detaljstyre samvirkeorganisasjonene. Jeg registrerer for så vidt at representanten Pollestad ønsker det, noe jeg synes er litt spesielt.

Det er ingen tvil om at vi ønsker mer geiteproduksjon der det er mulig, men her må det på mange måter spilles på lag med landbrukets egne organisasjoner. Det tror jeg vi må kunne overlate til dem, selv om vi stimulerer, og selv om vi mener at geita er positiv både for det norske landskapet og ikke minst med tanke på de mulighetene som er når det gjelder kjøtt og melk.

Steinar Reiten (KrF) []: Geitenæringen har lange tradisjoner i Norge, og geita har fortsatt en viktig rolle i norsk landbruk, både med tanke på meieriprodukter av høy kvalitet og i økende grad også kjøtt. I tillegg er geitehold et viktig bidrag til å holde kulturlandskapet åpent. Det er også grunn til å gi næringen honnør for et særdeles vellykket avlsarbeid de siste tiårene. Det har bedret dyrehelsen og gitt bedre kvalitet på meieriprodukter som blir framstilt av geitemelk.

Det er likevel et faktum at antallet aktive geitebønder har gått kraftig ned de siste 30 årene. Rundt 1990 var det ca. 1 000 geitemelkbruk i Norge. I 2020 var tallet redusert til 269. Likevel er det ikke slik at geitenæringen er blant de sektorene i landbruket som kommer dårligst ut inntektsmessig. Onsdag i forrige uke presenterte avisen Nationen de siste oppdaterte tallene fra Budsjettnemnda for jordbruket, som partene legger til grunn for jordbruksoppgjøret. Der framgår det at et referansebruk med 144 årsgeiter faktisk har et beregnet vederlag til arbeid og egenkapital som ligger høyere enn f.eks. et melkebruk med 49 årskyr. Det viser at de grepene som er tatt av staten ved regjeringen og faglagene i fellesskap gjennom jordbruksoppgjørene de siste årene, har gitt god effekt for de gjenværende geitebøndene.

I det siste ordinære jordbruksoppgjøret, i 2019, før koronapandemien, ble dyretilskuddet til melkegeiter økt med 190 kr per dyr for bruk med opptil 125 geiter og 100 kr per dyr for bruk med over 125 geiter. Samtidig ble utmarksbeitetilskuddet økt med 114 kr per dyr. Det har vært et viktig bidrag til å styrke økonomien til geitebøndene, og tallene fra budsjettnemnda viser at effekten har vært god. I tillegg kan geitebønder søke på ulike statlige virkemidler over jordbruksavtalen, som f.eks. tilskudd til tiltak i beiteområder og SMIL-midler til kulturlandskapspleie.

Samtidig er det viktig å understreke at produksjonen av geitemelk må samsvare med etterspørselen i markedet. Over tid har det vært overkapasitet i næringen, og for 2021 er det prognosert en melkeleveranse på 19,9 millioner liter geitemelk, mens det kommersielle behovet er anslått til 12,9 millioner liter.

Det er bred tverrpolitisk enighet om å videreføre tiltak som bidrar til å sikre at geitenæringen skal ha en framtid i norsk landbruk og med en tilfredsstillende inntektsutvikling. Likevel er både forslagsstillerne og opposisjonen for øvrig kjent med at den norske landbruksmodellen er basert på årlige jordbruksoppgjør. Der blir det gjort krevende avveininger når kravene skal utformes. Det er også slik at faglagene gjennom bondesamvirkene, i dette tilfellet TINE, har ansvaret for markedsreguleringen. Det innebærer at markedet til enhver tid må være i balanse med de inntektsmessige strukturelle ulempene det kan medføre for produsentene, samtidig som en best mulig markedspris skal tas ut i markedet.

At forslagsstillerne og de øvrige opposisjonspartiene likevel velger å fremme forslag som bryter med de bærende prinsippene, er for oss vanskelig å forstå. Hvis Stortinget skal begynne å gi føringer for prioriteringene i et jordbruksoppgjør samtidig som partene forbereder årets forhandlinger, gjør vi hele landbruket en bjørnetjeneste. Da er vi er med på å grave fundamentet vekk under selve forhandlingsinstituttet.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg deler forslagsstillernes syn på at geita er et viktig husdyr i norsk landbruk. Geita produserer mat på ressurser som ellers ikke er nyttbare til menneskeføde, og bidrar ikke minst til kulturlandskap og matkultur som det er svært verdifullt å ta vare på og ikke minst videreutvikle.

Forutsetningene for å øke markedet for norsk geitemelk har aldri vært større. Målrettet avl har bidratt til sterk kvalitetsheving og større verdiskapingspotensial. Samtidig gjorde prosjektet Friskere geiter, som flere har nevnt her, det mulig å sanere deler av bestanden av melkegeiter for tapsbringende sykdommer. Friskere dyr, friskere geiter, har lagt grunnlag for en varig standardheving i geiteholdet med betydning ikke minst for bedre dyrevelferd, økt ytelse, mindre kraftfôrforbruk og bedre melkekvalitet med større anvendelsesmulighet enn det som var før.

Det er store muligheter for lokal verdiskaping og småskalaproduksjon for produsenter av geitemelk. En større andel av geitemelk enn av kumelk foredles lokalt. Når norske geitoster ble tildelt hele sju medaljer i Oste-VM i 2019, illustrerer det at norske geitebønder leverer gode råvarer og har initiativ og ståpåvilje som borger godt for både geitenes og næringens framtid. Jeg vil også peke på de mulighetene som ligger i bruk av geit til mer enn melkeproduksjon, og jeg utfordrer bransjen til å satse.

Norsk geitenæring stimuleres i dag gjennom en rekke virkemidler gjennom jordbruksavtalen. Det omfatter både produksjonsrettede virkemidler, tilskudd til dyr på beite, velferdsordninger og ulike former for utviklingsmidler og bedriftsrettede virkemidler. Samlet sett skal disse virkemidlene bidra til at næringen har rammevilkår som gir mulighet for utvikling og framtidstro og til å kunne utnytte de særegne kvalitetsfortrinnene som norsk geit faktisk har. Utover dette utarbeides det strategier for landbruksbasert næringsutvikling på både nasjonalt og regionalt nivå som danner et viktig grunnlag for utviklingen framover i tid.

Jeg mener det er godt grunnlag for en positiv utvikling for norsk geitenæring, og at geita også for framtiden vil være et viktig dyr i norsk landbruk. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for en egen handlingsplan for utvikling av geiteholdet der vi er nå.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Dette stortinget har hatt noen av de beste debattene om jordbruk og mat som har vært i nasjonalforsamlingen vår på flere tiår. Nå er saken å gå fra prat til praksis. I likhet med den forrige saken handler dette egentlig om å utnytte spredte norske naturressurser. I siste jordbruksdebatt var landbruksministeren og jeg uenige, for landbruksministeren nektet for at dagens regjering administrerer Listhaug-politikken videre. Det jeg lurer på nå, er: Vil vi med denne landbruksministeren, resten av tiden, se et kraftfullt brudd med Listhaug-politikken, slik at vi kan gå fra prat til praksis og utnytte mer av de beiteressursene som nå utnyttes mindre, så Norge ikke fortsetter å gro igjen?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg legger merke til at representanten også har fått seg et ordforråd som er fra prat til praksis, og hvis representanten leser både resultatene fra norsk landbruk og jordbruksavtalene, handler det om utnyttelse av norske ressurser. Det handler om at vi har tro på den selveiende bonden som prioriterer ut fra de ressursene han har, på den gården han eier.

Så har jeg som landbruksminister og også nasjonalforsamlingen ansvaret for, i partssamarbeid, å lage et jordbruksoppgjør som gjør at rammevilkårene for den enkelte bonde er gode. Den avtalen har en klart å komme i mål med, med begge faglagene, de to siste årene, og da mener jeg det er en landbrukspolitikk som jordbruket selv har vært enig i.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Resultatene teller, heter det – et godt begrep. Men resultatene går nå feil vei ved at selvforsyningen, korrigert for det vi importerer av korn og fôrråvarer, går ned. Det er det jeg egentlig spør om, om vi heller skal få selvforsyningen opp og bli bedre, istedenfor at den skal gå ned og bli lavere og dårligere. Der har vi på rød-grønn side et klart felles mål ved at vi vil sørge for å jobbe selvforsyningen opp mot 50 pst., korrigert for import av fôrråvarer. Det er egentlig det jeg spør om – essensen i om landbruksministeren vil være med de rød-grønne partiene på den veien for norsk jord- og matpolitikk, eller om det i praksis er den veien det går nå, med at selvforsyningen svekkes, korrigert for det vi importerer av fôrråvarer.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: I forrige replikkrunde hadde jeg og representanten en diskusjon om 2018, og tørken som var da. Uavhengig av hvem som sitter i statsrådstolen, og uavhengig av hvem som sitter i regjeringskontorene, kan vi ikke alltid korrigere for været, som tørke, regn eller flom. Men det vi kan, er å være med på å styre innenfor jordbruksoppgjørene.

Når en har større areal, på 65 000 dekar, med kornproduksjon fra det ene året til det andre, mener jeg det er mer enn prat, at en viser at en faktisk vil øke selvforsyningen. En vil øke kvaliteten, for en tror at den beste måten å utnytte ressursene på, er gjennom det samarbeidet vi har med jordbrukets organisasjoner.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Et kort spørsmål til slutt, for rød-grønn side får dessverre en slags kritikk for å foreslå at vi skal ha en handlingsplan for geita, som er det konkrete bakteppet i dag. Ved tidligere anledninger, f.eks. da Stortinget gjorde opptrappingsvedtaket, som er veldig viktig for at det fortsatt finnes matproduksjon mange steder i landet i dag, har den praktiske politikken blitt forbedret, nettopp fordi Stortinget fant sammen.

Mitt siste spørsmål til ministeren er følgende: Er det ikke bedre å enes om en handlingsplan for den norske geita, enn at det fortsetter som nå, med at det blir færre og færre i næringen, og at alt det gode arbeidet som er lagt ned innenfor helse og melkekvalitet, ikke blir verdsatt så mye som det kan bli, med en tydelig og klar støtteerklæring fra Stortinget i dag?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: I mitt innlegg sa jeg at dette er en næring som har gjort store tiltak for forbedring, bl.a. innenfor dyrehelse, og som har gitt en kvalitet på produksjonen som er anerkjent verden over, ved at en bl.a. får disse prisene for osteprodukter. Men enhver landbruksproduksjon må også legge til rette for et marked som vil ha produktene. Per nå har vi ikke for lite geitemelk. Vi er i en situasjon hvor vi faktisk må få avsetning på den melken vi har. Derfor mener jeg at slik det er nå, har vi ikke bruk for en handlingsplan. Men jeg sa «nå» – jeg sa det på talerstolen, og jeg sier det her. For jeg mener dette er en næring som, ut fra både resultater, kvalitet og måten de bruker ressursene sine på, går forholdsvis godt i forhold til mange andre næringer innenfor landbruket.

Geir Pollestad (Sp) []: I eit oppslag på TV 2-nyheitene var Emilie Enger Mehl, stortingsrepresentant for Senterpartiet, ute og markerte Senterpartiets forslag om ein handlingsplan for geiter. Ho besøkte då ein geitebonde som òg hadde eigen produksjon av ost. Det som vart trekt fram som hemskoen der, og hindringa der, for å få selt produkta, var tilgang til daglegvarekjedene og butikkhyllene. Det er jo ikkje gitt at nordmenn ikkje vil ha produkt av geit; det kan like godt vera at kjedene er restriktive med å ta inn denne typen produkt og det store mangfaldet av produkt som finst.

Då er spørsmålet mitt: Ser statsråden at det kan vera grunn til å leggja litt ekstra press på daglegvarekjedene for å få dei til i større grad å ta inn produkt produsert av geit?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Det representanten spør om her, er et kjempeviktig tiltak også for å få avsetning på markedet, så det har representanten helt rett i. Og i ulike typer produksjoner som har hatt et overskudd, eller lokalmatproduksjoner, har jeg hatt møte med hver enkelt av handelskjedene – nettopp for å åpne opp og si at de har et ansvar for å ta dette inn i hyllene, både for å få et mangfold, for å sikre lokalt næringsliv i de områdene der de har butikkene sine, og for å få varene ut til kundene. Det gjelder ulike geiteprodukter, men det gjelder også annen lokal matproduksjon. Og koronatiden har jo nå vist at veldig mange lokale butikker har gjort det ved at de har tatt kontakt med sine sentrale ledd. Jeg mener at det trykket skal vi ikke bare fortsette med, det må vi ha absolutt hele tiden.

Geir Pollestad (Sp) []: Ein viktig ting i politikken for å ha geiter i heile landet er at dei enkelte bruka ikkje må verta for store. I dag er det ei grense, eit makstak, for produksjon av geitemjølk på 900 000 liter. Det er ganske enormt, og spørsmålet mitt er: Ser statsråden at det kan vera grunn til å redusera det makstaket?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Nå vil ikke jeg gå inn i sånne spørsmål akkurat nå, men jeg ser at det er en fordel å ha et landbruk fordelt over hele landet, og da tenker jeg også på geiteproduksjonen. Da blir det både mindre risiko og en får brukt ressursene mange flere steder. Men jeg ser også at det er noen som har investert i større ting i en periode. Så dette er ikke diskusjoner jeg skal ta her først, men jeg ser den utfordringen som representanten legger for dagen.

Geir Pollestad (Sp) []: Då trur eg at eg fekk stadfesta at statsråden har sett litt på jordbrukets krav i jordbruksforhandlingane før ho kom i Stortinget, så eg skal ikkje spørja meir om det, men eg skal spørja litt meir prinsipielt om forholdet mellom det å gjera politiske vedtak i Stortinget og respekten for forhandlingsinstituttet i seg sjølv.

Me har jo frå Senterpartiets side lagt fram eit forslag om ein handlingsplan, som me no behandlar, og det eg synest er litt rart, er at Norges Bondelag, som jo skulle ha all interesse av å slå ring om jordbruksforhandlingane, skriv i sin høyringsuttale til Stortinget at dei støttar representantforslaget. Då er det litt rart at Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti meiner at dette svekkjer forhandlingsinstituttet, for eg trur ikkje at Norges Bondelag ville ha støtta det viss det svekte forhandlingsinstituttet.

Då er spørsmålet mitt til statsråden: Meiner statsråden at dette representantforslaget svekkjer forhandlingsinstituttet?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Det er sånn at vi har mange handlingsplaner, vi diskuterte det også i den førre saka, om handlingsplan for jordvern, så vi legg føringar for Stortinget. Men jeg er opptatt av at vi er i en situasjon nå – vi fikk kravet i dag – hvor vi skal inn i forhandlinger, og jeg er opptatt av at i de forhandlingene skal en både ta kravet på alvor og en skal lage et tilbud for å sikre et landbruk over hele landet. Da mener jeg at diskusjoner som denne også må være en del av prioriteringene i et jordbruksoppgjør.

Så er organisasjonene i sin fulle rett til å støtte det, men jeg som politiker er veldig opptatt av at jeg ikke ønsker å svekke et forhandlingsinstitutt, for jeg mener det er et godt grep i landet vårt for å sikre en landbrukspolitikk som er stabil, og som er forutsigbar.

Presidenten: Replikkordskiftet er då omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Steinar Reiten (KrF) []: Vi registrerer som forventet at representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet avfeier den bekymringen som kommer til uttrykk i merknader fra flertallet om at forslag av den typen vi behandler her, kan bidra til å svekke forhandlingsinstituttet. Det at representantene bruker så pass mye tid og energi på å avfeie det, viser at vi har truffet et ømt punkt.

For å anskueliggjøre dette lite grann refererer vi til et forslag som Arbeiderpartiet fremmet i april 2018, altså bare noen få uker før jordbruksoppgjøret skulle starte det året. Det var et forslag som ble kostnadsberegnet av Agri Analyse til ca. 1,5 mrd. kr i året i uoverskuelig framtid. Til sammenlikning er det kravet som jordbruksorganisasjonene har satt fram i dag, på litt over 2 mrd. kr. Det betyr at Arbeiderpartiet fremmet et forslag, tre uker før forhandlingene skulle starte, med en kostnadsramme tilsvarende 75 pst. av det som i dag er landbrukets krav.

Jeg ser også i det som har kommet fra landbruket i dag, at Norges Bondelag velger å prioritere sau og lam som en næring de vil løfte fram i årets forhandlinger, mens Senterpartiet har fremmet et forslag om at det er geitenæringen som skal prioriteres. Da har jeg lyst til å spørre representantene Pollestad og Sandtrøen: Ser man virkelig ikke at dette er problematisk? Man kan fremme slike forslag når man er rimelig sikker på at de ikke vil bli vedtatt, men la oss nå si at dette hadde blitt vedtatt i Stortinget – den planen Arbeiderpartiet fremmet i 2018, den handlingsplanen Senterpartiet fremmer i dag. Hvordan skulle partene forholdt seg til det, når forslaget er til behandling i Stortinget samme dag som bondeorganisasjonene legger fram sine krav? Det synes jeg vi bør få et svar på.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det skal Reiten få et svar på.

Det er vanlige folks tur til å få arbeid og trygghet i hele landet vårt. Den politikken vi vedtar her, skal virke positivt for innbyggere og lokalsamfunn i mange år framover. Det er der det er en liten misforståelse ute og går, for våre forslag – Arbeiderpartiets opptrappingsplan for 2018-våren – satte egentlig spikeren på hodet i de problemene som oppsto bare to måneder etterpå, med tørken, men ble dessverre nedstemt. Hvis den planen hadde blitt vedtatt, ville selvfølgelig næringen nå hatt langt flere og sterkere positive verktøy til å fornye melkeproduksjonen rundt omkring i hele landet vårt. Det ville gitt oppdrag til snekkere, elektrikere og andre servicenæringer rundt omkring i hele landet, som nå virkelig trenger aktivitet og oppdrag. Det ville vært en storstilt positiv investering for at folk kan bosette seg, jobbe og bo i hele Norge – som vi trenger mer av.

Så ja, politikken vil være virkningsfull. Den vil virke over flere år – på samme måte som opptrappingsvedtaket gjorde i sin tid. Og da kan vi jo utfordre representanten Reiten tilbake: Mener han det var feil at Stortinget i sin tid gjorde et klart og tydelig opptrappingsvedtak som flere partier sto bak, og som over mange påfølgende år ga grunnlag både for fornuftige investeringer basert på de naturressursene som lå rundt omkring i landet, og for å sørge for en bedre økonomi i driften?

Det tror jeg ikke Reiten vil si var dumt. Det var tvert imot veldig smart for landet vårt, og vi trenger nå offensiv politikk som tar utgangspunkt i realiteten på bakken og hva de faktiske tallene fra SSB viser om hvor stor andel av befolkningen som er i arbeid – eller hvor liten andel som er i arbeid. I mitt eget hjemfylke er det i enkelte kommuner opp mot 40 pst. som står utenfor arbeids- og næringslivet. Selvfølgelig skal nasjonalforsamlingen gjøre offensive vedtak som ser flere år fram i tid, for å sikre folk arbeid og trygg mat. Det skulle bare mangle. Det er vår viktigste oppgave her på Stortinget.

Presidenten: Representanten Steinar Reiten har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Steinar Reiten (KrF) []: Representanten Sandtrøen skal få svar. Det han refererer til, skjedde i forbindelse med at regjeringen Solberg la fram sin stortingsmelding om landbruket. Det er i sånne situasjoner Stortinget skal gi føringer og male med bred pensel og fortelle regjeringen hva kursen videre skal være. Det interessante den gangen var at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet visste at de var uten enhver reell innflytelse i Stortinget. Kristelig Folkeparti skrev veldig mange av de merknadene som komiteen etter hvert sluttet seg til, og det ble lagt føringer for en landbrukspolitikk som vi står ved i dag, og som vi føler at vi kan vise fram med stolthet når denne perioden nå går mot slutten.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg satt og hørte med interesse på representanten Sandtrøens innlegg. I mitt åpningsinnlegg i denne saken var jeg også litt innom samvirkebedriftene, som faktisk er en del av det totale grunnlaget. Representanten Sandtrøen beveger seg litt mer mot et bilde som handler om arbeidsledighet og slikt, og det kan være at det hadde vært interessant å debattere det.

Men vi har nå en sak foran oss som dreier seg om et Dokument 8-forslag om geitas framtid. Det er interessant hvis vi går til det skrittet at vi bortimot skal instruere foredlingsbedriftene og foredlingsindustrien eid av landbruket selv – for det er jo det det på mange måter egentlig legges opp til av flere representanter som har vært med og talt for dette forslaget. Det har representanten Sandtrøen ikke nevnt med et eneste ord, annet enn at han sa at det også lå et ansvar på dem. Men han sa heller ikke hvordan dette skulle gjøres. Skal vi instruere fra Stortinget hvordan det skal legges opp, hvordan de skal drive økonomien framover – som vil styrke næringen, som vil styrke distriktslandbruket, som vil styrke helheten, som også vil legge til rette for flere arbeidsplasser, og ikke færre?

Så kan vi gjerne ha gode intensjoner rundt geitenæringen. Jeg husker tilbake til 1990-tallet, da TINE la opp til klyngedrift og deretter kjøpte ut de fleste innenfor geitemelkproduksjon i Trøndelag, fordi det med tanke på logistikken ikke var liv laga å drive dette videre.

Det vi legger opp til i dag, er å instruere landbruket. Selv om Bondelaget er positive til dette, er jeg mektig overrasket over at en vil instrueres på denne måten. Jeg trodde at de ville klare å finne ut hvordan økonomien skulle rigges i både foredlingsbedriftene og industrien og ikke minst for landbruket. Når vi ser svaret fra statsråden, har vi et overskudd innenfor geitemelkproduksjon per i dag på røffly 7 000 tonn, etter hva jeg kan se. Noe svar har ikke representanten Sandtrøen. Han kommer med mange flotte tranmælske postulater uten i det hele tatt å bevege seg inn på hva saken gjelder. Nå håper jeg at herr Sandtrøen på det siste minuttet han har igjen av sin taletid, kan gi oss svar på hvordan foredlingsindustrien og vi skal gjøre dette.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 13.

Votering, se voteringskapittel