Cecilie Myrseth (A) [14:31:20 ] : Langs hele norskekysten finner
man den samme historien: Havet gir folk mat og arbeid. Fra fjord
til bord går det et ubrytelig bånd. I Nord-Norge som langs resten
av kysten har vi alltid levd av havet. Havet, som i generasjoner
har gitt oss store verdier, gir oss store verdier, ja, det gir til
og med penger i lomma til unger som skjærer torsketunger. På restauranter
og i de mange hjem verden over spises det hver dag 37 millioner
måltid med norsk sjømat. Tenk det – hver dag, verden over! Inntektene
fra sjømaten er det som i veldig stor grad vil gi oss velferd i framtiden.
Skal fiskeri-
og sjømatpolitikken ha legitimitet, må den også ha folk langs kysten
som heier. Da må man ha tillit, som oppnås gjennom dialog, lokale
ringvirkninger og arbeidsplasser. Det har vi mange gode eksempler
på, f.eks. på Senja – se på Husøy og hvordan man jobber i Sjømatklyngen
Senja – og på Helgeland, med Nova Sea.
Havbruksnæringen
er på mange måter en suksesshistorie og en av våre aller viktigste
næringer. Det er en lønnsom distriktsnæring, det er matproduksjon,
det er en eksportnæring, det er en framtidsnæring. I 2020 eksporterte
vi laks og ørret for over 18 mill. kr – kanskje en liten dupp fra
året før, men med tanke på at restaurantene over hele verden er
stengt og vi ikke reiser, er dette et kjempetall. Nye markeder åpner
også opp. Sjømatrådet kan melde om at Sørøst-Asia, Thailand og Taiwan,
gir nye laksemarkeder for Norge. I Thailand er laks nå blitt den
mest populære fisken å spise. Selv under pandemien og lockdown har
konsumet økt. Vi har med andre ord kjempemuligheter som hav- og
sjømatnasjon, gjennom havbruket.
I Arbeiderpartiets
nylig vedtatte program har vi som mål å doble verdiskapningen fra
havbruk innen 2030. Det er et ambisiøst mål, men vi har tro på næringen
og har høye ambisjoner. Vi mener at Norge skal lede an i utviklingen
av verdens mest produktive og miljøvennlige havbruksnæring, med
produksjon av mat til et voksende verdensmarked, for vi skal leve
av havet også framover, skape arbeidsplasser langs kysten, og sjømaten
er en del av framtidens grønne løsning. Men samtidig ser vi utfordringer.
For at næringen skal kunne vokse i tråd med ambisjonene, er det
en forutsetning for vekst at næringen utvikler seg på en bærekraftig
måte. Hvordan skal vi nå den veksten vi har ambisjon om? Hva vil statsråden
gjøre for å sikre mer bærekraft samtidig som konkurransekraften
i næringen sikres?
Da Stortinget
våren 2015 behandlet Solberg-regjeringens stortingsmelding om havbruksnæringen,
ble det enighet om trafikklyssystemet. Nå mener vi i Arbeiderpartiet
at det er modent for å videreutvikles med flere miljøindikatorer.
Det må også investeres
i ny teknologi og nye innovasjoner om målsettingen om en økning
av produksjon skal nås. Stortinget vedtok også i 2015 en ordning
om oppdrett på land, og Arbeiderpartiet mener at vi også må se på
regelverket her. Anlegg på land gir store og ofte irreversible inngrep.
Det er et stort behov for energi, og det stilles også spørsmål ved
fiskehelsen. I media har vi sett at fiskeriministeren har tatt til
orde for at mer oppdrett skal inn i lukkede anlegg, og at det vurderes
en ny stimuleringsordning som skal bidra til det. Samtidig ser vi
at semilukkede anlegg i fjorder og kystnære områder gjør at vi kan
utnytte våre komparative fortrinn langs kysten, med rent vann og
gode strømforhold, og det er også rimeligere enn store anlegg til
havs.
Arbeiderpartiet
mener også at vi må ha en teknologinøytral tilnærming når vi skal
legge rammene for den videre utviklingen av havbruksnæringen. Vi
må basere avgjørelsene på kunnskap og fokusere på bærekraft. Vi mener
også at vi må se på hvordan vi kan utvikle de fortrinnene vi har
som havnasjon, med samarbeid mellom havnæringer som maritim sektor,
olje og gass. Våre sterke maritime miljø langs kysten og vår kompetanse
som havnasjon gir oss konkurransefortrinn som vi må bygge videre
på.
Arbeiderpartiet
mener at det hadde vært på sin plass med en mer offensiv satsing
på teknologi og innovasjon, hvor staten også tar en mer aktiv rolle.
Her er det også naturlig at både fiskeriministeren og næringsministeren
engasjerer seg. Hvordan kan vi legge til rette for prosjekter som
kan bidra til å utvikle maritim næring, samtidig som vi videreutvikler
havbruksnæringene? Kan mer av utviklingen skje her i Norge? Nå ser
vi at mye av utviklingen skjer i andre land, bl.a. med havfarmer som
bygges i Kina. Er utvikling av norsk leverandørindustri noe som
settes i fokus i havbruksstrategien?
Utviklingskonsesjonene,
som også viser at det er stor kreativitet og masse innovasjon i
næringen, var noe man kunne søke på fram til 2017. Vil det komme
nye runder med utviklingskonsesjoner? Mangfold og lokal tilknytning
– er det noe regjeringen fokuserer på? Jobbes det med å sikre arbeidsplasser
på land, sånn at den totale verdiskapningen kan økes? Vi ser også
at det er skepsis mot næringen – som jeg vil påstå blir større jo lenger
nord man kommer. Her er kanskje også konfliktene med fiskeriene
større. Kanskje vi kan unngå konflikter om vi har et større verdikjedefokus,
tenker på ringvirkninger, bygger lokalsamfunn basert på ressursene?
Sameksistens er utrolig viktig når vi skal utvikle havnæringene.
Vi har et felles ansvar for å forvalte fjordene våre på en måte
som sikrer at vi får til en bærekraftig vekst. Folk og samfunn må
være med, og politikere på alle nivå må stille krav og forventninger
til næringen og samtidig legge til rette og utnytte fellesskapets
areal og ressurser på en god måte.
Produksjonsavgiften
som vi nå har vedtatt å innføre, er viktig. Den bidrar til å sikre
stabile og forutsigbare inntekter til kommunene som stiller areal
disponible for oppdrett. I tillegg har vi havbruksfondet, som også
er svært viktig. Regjeringen har vedtatt å endre innretningen på
fondet. Det har ikke vi støttet. Kommunene burde fått mer, men fra
neste år har altså Solberg-regjeringen bestemt at mer av inntektene
skal gå til statskassa.
Det blir også
stadig viktigere å kunne dokumentere at fisken er produsert på en
bærekraftig måte. Forbrukertrendene påvirker oss. Dokumentaren Seaspiracy
er nå blant topp ti på Netflix. Det får også flere folk i flere land
til å ta avstand ikke bare fra oppdrettsnæringen, men fra all sjømat.
Jeg har sett Kardashian-stuntet til fiskeriministeren og må innrømme
at jeg synes det var artig. Men hva mer gjør man for å møte motstanden
som kommer fra enkelte miljøer? Det er viktig å spre kunnskap om
norsk sjømat generelt, men det er også viktig for å sikre oppdrettsnæringens
omdømme, vårt omdømme og framtidig verdiskapning, sånn at vi kan
sikre at folk gjør opplyste valg og sikre markeder.
Vi må få folk
til å spise fisk. Det er viktig. Både fiskeriministeren og jeg er
nok enige om at vi må spise mer fisk. Satsinger som den man har
på Geitmyra i Kristiansand, er viktig. Det å lære familier og unger
å spise fisk og det å lære seg å lage mat av fisk er viktig. Jeg
har vært med på fiskekakekonkurranse på Geitmyra. Det er veldig
inspirerende å se unger som snakker på den måten om fisk. Det er
viktig for at man i generasjoner som kommer, skal spise mer fisk.
Beredskap er også
viktig i sjømatpolitikken, og det går først og fremst på tilgangen
på fôr. I dag er vi for avhengig av importert fôr. Det mener vi
i Arbeiderpartiet at vi må gjøre noe med. Vi trenger å ha en satsing
på å utvikle råstoff for fiskefôr her i landet. Vi må bli mer selvforsynt
og ikke så avhengig av import. Bærekraft er også viktig i den sammenhengen.
Arbeiderpartiet har programfestet at vi vil stimulere til økt produksjon
av norskprodusert bærekraftig fôr, med mål om at alt fôr til havbruksnæringen
skal være fra bærekraftige kilder innen 2030.
Det skjer med
andre ord mye på området, og mye har forandret seg på de seks årene
som har gått siden regjeringen la fram stortingsmeldingen om havbruksnæringen
i 2015. Men i stedet for å legge fram en ny melding, som bl.a. Arbeiderpartiet
har ønsket, har regjeringen valgt å utarbeide en strategi som ikke
skal forankres i Stortinget. For at Stortinget skal få innblikk
i dette viktige arbeidet, skal få muligheten til å drøfte rammebetingelser
for denne viktige næringen, har jeg derfor valgt å fremme interpellasjonen.
Da spør jeg ganske enkelt og kort: Hvilke planer er det egentlig
som ligger i denne strategien? Hva er regjeringens planer for havbruksnæringen?
Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [14:41:21 ] : Først har jeg
lyst til å takke interpellanten som gir meg muligheten til å snakke
om en meget viktig distrikts- og kystnæring, som de siste årene
er blitt mer og mer viktig også for Norge. Jeg opplever også at
jeg er enig i veldig mye av det som interpellanten tar opp i sitt
innlegg.
Laksen er en av
de tingene som Norge er mest kjent for ute i verden, og jeg opplever
det er en bred enighet også politisk om at dette er en viktig næring.
Vi har lyktes med mye, og det er viktig at vi forteller om hva vi
har fått til, jfr. diskusjonene som pågår ute i verden, også rundt
bærekraft.
Havbruksnæringen
er en næring som i all hovedsak består av familiebedrifter, noen
store og mange mindre. Det er en næring med stor grad av lokalt
eierskap og engasjement ikke bare for sin bedrift, men også for
sitt lokalsamfunn. Det gir lokale ringvirkninger og masse aktivitet
langs kysten, i tillegg til at Norge bidrar med sunn sjømat til
en verden som trenger det.
Norsk økonomi
er i en omstillingsfase, og havbruk har vokst til å bli en betydelig
næring i Norge. Havbruksnæringen er en viktig bidragsyter til bosetting
og sysselsetting langs hele kysten som gir inntekter til fellesskapet.
Regjeringen har også gjennomført betydelige lokale ringvirkninger
til havbrukskommunene, som har lagt til rette for havbruksnæringen.
Men potensialet
er større enn det vi har fått til til nå. Havbruksnæringen kan og
skal bli enda viktigere for Norge i framtiden. Før sommeren vil
regjeringen legge fram en havbruksstrategi, og målet med strategien
er å legge til rette for å utløse havbruksnæringens verdiskapingspotensial
innenfor bærekraftige rammer. Verden trenger mer sunn norsk sjømat,
og havbruksnæringen er en viktig del av løsningen for Norges vei
ut av koronakrisen. Blant annet gjennom sin lønnsomhet og folk i næringen
med vilje og evne til å satse kan havbruksnæringen kunne være en
viktig kraft for å sørge for arbeidsplasser og bosetting i Distrikts-Norge.
Det Norge trenger
nå, mer enn noen gang, er flere arbeidsplasser i privat sektor.
Små og mellomstore bedrifter er ryggraden i norsk næringsliv, som
Norge er avhengig av. Havbruksnæringen er en slik næring.
Strategien skal
anvise retningen framover for næringen. Ettersom strategien er under
utarbeidelse, er det lite jeg kan si om det konkrete innholdet,
men på bakgrunn av interpellasjonen mener jeg det er naturlig å
si noe om arbeidet med strategien og aktuelle tema som den kan omhandle.
I strategien vil vi se litt inn i framtiden, 10 til 15 år, og på
hvordan vi kan legge til rette for å utnytte det potensialet som
næringen har, enda bedre.
I arbeidet med
strategien har det vært viktig for meg at vi har hatt en bred og
inkluderende prosess. Nettopp derfor har vi arrangert en hel rekke
innspillmøter med både næringen, miljøvern- og dyrevernorganisasjoner, ulike
klynger og underliggende etater. Vi har mottatt veldig mange gode
innspill, både skriftlig og muntlig. På mange måter blir denne interpellasjonsdebatten
også et slags innspillmøte, for strategien er ikke ferdig.
Mange har påpekt
at fiskehelse og fiskevelferd er en grunnleggende utfordring, som
vi må håndtere bedre enn det vi gjør i dag for å få videre vekst.
Dødeligheten i anleggene må ned, og det må etableres gode metoder
for å kvantifisere graden av velferd. Klima og miljø har naturligvis
stått i sentrum for mange innspill. Eksempelvis har det blitt pekt
på viktige problemstillinger som å sikre bærekraftige fôrressurser,
potensial for økt sirkulærøkonomi, elektrifisering, nullutslipp
og mer sjøveitransport av fisk til markedet. Det samme gjelder kjente
utfordringer som bevaring av villaksen. I denne sammenhengen har
det blitt pekt på at det er et behov for å satse på produksjon med
mer rømningssikker teknologi og andre innovasjoner som kan bidra
til videreutvikling av næringen.
Representanten
Myrseth har i sin interpellasjon pekt på at det blir stadig viktigere
å kunne dokumentere at fisken er produsert på en bærekraftig måte.
Det er jeg helt enig i, og det er en økende trend der ute at kundene krever
slik dokumentasjon. EUs taksonomiprosess er et godt eksempel på
hva som er på gang. For å redusere miljøpåvirkning og kutte utslipp
opplyser Arbeiderpartiet at man vil at regjeringen skal gå i dialog
med sjømatnæringen for å få på plass en forpliktende avtale, etter modell
fra landbruket.
Jeg er veldig
enig i at det er viktig å dokumentere at fisken er produsert på
en bærekraftig måte, og det er flere måter å sikre det på. Mange
oppdrettsselskaper og deres leverandører er allerede i gang med
dette fordi markedet krever dokumentasjon. Regjeringen har på sin
side, i Klimaplan 2030, foreslått å innføre et krav om null- og
lavutslippsløsninger for fôrflåter og fartøy tilknyttet oppdrettslokaliteter,
med en trinnvis innfasing fra 2024. Dette kravet er etter min mening
mer forpliktende enn en klimaavtale slik representanten skisserer.
Jeg opplever også
stor grad av innovasjon og nytenking i næringen når det gjelder
det grønne skiftet, sirkulærøkonomi, som f.eks. oppsamling av slam,
og når det gjelder det å løse andre bærekraftutfordringer. En utvikling
i retning av mer lukkede anlegg kystnært vil i tillegg til å kunne
løse bærekraftutfordringer også medføre at flere lokaliteter blir
tilgjengelig, ikke bare til lakseoppdrett, men kanskje også til
nye arter, som f.eks. torsk.
Tillatelsessystemet
er en grunnleggende rammebetingelse for næringen, og vi har fått
mange innspill om videreutvikling av dette. Disse innspillene handler
bl.a. om videreutvikling av trafikklyssystemet, at Norges kyst er
et naturgitt fortrinn vi fortsatt må utnytte i oppdrettsvirksomheten,
og at det er viktig med teknologinøytralitet. Det er ellers ikke
uventet at flere innspill omhandler hvordan et tillatelsessystem
kan hensynta landbasert oppdrett og havbruk til havs. Vi har fått
innspill om at tildelingsregelverket bør oppdateres, og at sektormyndighetene
ikke er godt nok samordnet. Dette er viktige tema, som det er naturlig
at vi tar opp i en strategi.
Videreutvikling
av forvaltningen er noe vi jobber med hver dag. Det er alltid potensiale
for å gjøre ting enklere, samtidig som vi skal ivareta miljø og
bærekraft. Norge er en av de ledende nasjonene når det gjelder digital
samhandling mellom næringsliv og offentlig sektor. I strategien
vil vi derfor se på hvordan vi gjennom digital samhandling kan redusere
ressursbruken både i næringen og i forvaltningen, få enda bedre
samspill, og hvordan vi kan bedre kunnskapsgrunnlaget gjennom økt
datadeling.
Å sikre tilgang
til areal til sjømatproduksjon er en avgjørende premissgiver for
den videre utviklingen av næringen – på samme måte som det å ta
vare på matjorda til landbruksformål. Innspillene oppfordrer til
å tenke helhetlig og se på nye tiltak for sameksistens.
Regional og kommunal
planlegging etter plan- og bygningsloven er viktig for å legge til
rette for en bærekraftig havbruksnæring og for å sikre lokal forankring, og
dette vil vi også omtale i strategien. Det samme gjelder kriterier
for å bedre samordning mellom plan- og bygningsloven og regelverk
knyttet til havbruksnæringen. Dette vil omtales i regjeringens kyststrategi,
som distrikts- og digitaliseringsministeren skal legge fram før sommeren.
Som jeg nevnte
innledningsvis, er oppdrettsfisk en av Norges viktigste eksportvarer.
Uten markedsadgang ingen virksomhet. Det er avgjørende at norsk
oppdrettsfisk har god adgang til markedene. I strategien er det derfor
naturlig å omtale myndighetenes arbeid med å sikre god markedsadgang
til de viktigste markedene. Norge er et lite land, og vi er avhengig
av et godt samarbeid med verden der ute for å sikre våre produkter
markedsadgang. Enhver næring er avhengig av stabile og forutsigbare
rammebetingelser. For en av våre viktigste distriktsnæringer er
stabil og sikker markedsadgang en bunnplanke for hele næringen.
Verdens befolkning
øker og trenger mer mat. Både FNs havpanel, FNs mat- og landbruksorganisasjon,
FAO, og OECD peker på havbruk som en av nøklene i overgangen til
et sunt og bærekraftig globalt matsystem. Her kan og skal Norge
bidra. Norsk sjømat er sunn, den er trygg og produsert på en bærekraftig
måte. Regjeringen har store ambisjoner på vegne av næringen.
Helt til slutt:
Vi har ingen intensjoner om å omgå Stortinget. Det kan komme flere
oppfølgingspunkter fra strategien som må forankres i Stortinget.
Strategien skal etter hvert ut på høring for å gi bred anledning
til å delta med innspill, også etter at strategien er lagt fram.
Jeg vil også nevne at i tidligere tider, og av tidligere regjeringer, er
strategier lagt fram uten å ha vært innom Stortinget.