Stortinget - Møte torsdag den 27. mai 2021

Dato: 27.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 516 S (2020–2021), jf. Dokument 8:226 S (2020–2021) og Dokument 8:254 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [12:08:11]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om å erstatte helseforetaksmodellen med demokratisk styrte sykehus der pasientenes behov kommer først og Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Per Olaf Lundteigen og Ole André Myhrvold om verdier for den norske helsetjenesten (Innst. 516 S (2020–2021), jf. Dokument 8:226 S (2020–2021) og Dokument 8:254 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten på følgende måte: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Nicholas Wilkinson (SV) [] (ordfører for saken): Jeg er saksordfører for to representantforslag, et om verdier for den norske helsetjenesten, fra Senterpartiet, og et om å erstatte helseforetaksmodellen med demokratisk styrte sykehus, fra Rødt.

Forslaget fra Rødt om å skrote helseforetaksmodellen og fjerne ISF-ordningen kan vi ikke behandle, siden det har blitt behandlet før i denne perioden, i Innst. 205 S for 2020–2021, etter representantforslag fra Senterpartiet.

Flertallet i komiteen – Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – mener at en forvaltningsmodell vil redusere politisk ansvar for sykehus. Mindretallet – Senterpartiet og SV – mener at norsk helsevesen er en grunnleggende del av velferdsstaten og må styres av folkevalgte, og at en ny modell vil styrke politisk ansvar for sykehusene.

SV og Senterpartiet viser til at med helseforetaksmodellen har styreprosessen blitt endret fra folkevalgte til profesjonelle styrer, etter modell fra det private næringslivet. Antallet direktører og andre ledere har økt kraftig, og de har fått enorm makt over utviklingen av helsetilbudet. Vi mener at det er en grunnleggende verdi at utviklingen av folkets helsevesen blir styrt av folket gjennom en forvaltningsmodell, og vi fremmer forslag om det i saken.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen i 2019 slo fast at helseforetakene ikke legger godt nok til rette for å skape en heltidskultur og for å beholde sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere. Flertallet – de rød-grønne og Fremskrittspartiet – viser til at det er en betydelig bemanningsutfordring i norsk helsevesen, og at det er store behov for å ta tak i den pågående bemanningskrisen. Vi viser til SSBs rapport om mangler i 2035 dersom vi ikke tar nødvendige grep nå. Vi har store problemer med å få nok leger.

Dette flertallet mener at Norge må begynne å utdanne det helsepersonellet vi har behov for, og at høyere utdanning må prioritere utdanningsplasser til denne gruppen. Regjeringspartiene er enige om at vi må tilby studieplasser som svarer til samfunnets behov, og viser til at regjeringen har gitt midler til flere studieplasser for sykepleiere de siste årene.

Mindretallet – de rød-grønne – fremmer forslag om å styrke helseprofesjonene på sykehusene og at helsebyråkratiet reduseres sammen med kontroll- og ledernivåene, som erstattes av stedlig ledelse. Flertallet – regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – mener at stedlig ledelse er hovedregelen ved norske sykehus, og støtter ikke forslaget.

De rød-grønne mener at nøytral moms stimulerer til outsourcing av tjenester på sykehus. Vi foreslår at matforsyning, renhold og IT-funksjoner ikke skal settes ut på anbud. Flertallet – regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – mener at helseforetakene selv skal vurdere om de ønsker anbud for tjenester.

Senterpartiet foreslår en stortingsmelding om verdier i helsevesenet og får støtte fra SV, men Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har sagt at de ikke vil støtte dette forslaget.

De rød-grønne partiene fremmer også et forslag om en nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

SV fremmer alle forslagene vi er med på. SV vil ikke støtte Rødts forslag, for vi mener at vi skal ha et utvalg for å se på det, og vi kan ikke støtte et forslag der det står veldig tydelig at det er staten som skal eie sykehusene. Kanskje regionene, fylkene eller staten bør eie sykehusene, men vi mener vi ikke kan si og vedta det på Stortinget nå.

Presidenten: Representanten Nicholas Wilkinson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Tore Hagebakken (A) []: Da er det vel slik å forstå at de forslag som Arbeiderpartiet er en del av, også er fremmet, gjennom det representanten Wilkinson nettopp sa.

Arbeiderpartiet ønsker et sterkt offentlig helsevesen med fagfolkene i front, et helsevesen som tar vare på oss når vi trenger det, uavhengig av størrelsen på lommeboka eller hvor man bor, og der vi har ansatte som har nødvendig tid til å hjelpe og gi god oppfølging til dem som trenger det. Vi er uenig i at en forvaltningsmodell som kan bidra til pulverisering av det politiske ansvaret for sykehusene, er riktig vei å gå for å løse de utfordringene helsevesenet står overfor.

I 2035 kommer vi til å møte en stor mangel på helsepersonell hvis vi ikke tar grep. Det haster med å gjøre noe. De ansatte er den viktigste ressursen vi har i helsevesenet. Norge må bidra til å utdanne det helsepersonellet vi kommer til å ha behov for i framtida, og det er et viktig politisk spørsmål vi må sikre en god løsning på.

Et annet viktig politisk spørsmål som krever svar, handler om å utjevne forskjellene i helsevesenet. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer et forslag der vi ber regjeringa legge fram en strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Dette er i tråd med ønskene til både Kreftforeningen og Nasjonalforeningen for folkehelsen. Det er grunnleggende urettferdig at de med lang utdanning og god økonomi lever lenger og har færre helseproblemer. Også i helsepolitikken må vi ha som mål å redusere de økende forskjellene vi ser i Norge.

Camilla Strandskog (H) []: Jeg tror alle i denne salen deler ambisjonen om at vi skal skape den helsetjenesten som er best for pasienten. Det er et offentlig ansvar å sikre gode helsetjenester, og pasientene skal sikres et likeverdig tilbud over hele landet.

Forslagsstillerne etterlyser en stortingsmelding om verdier for norsk helsetjeneste og en helsetjeneste som ikke styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Regjeringspartiene er ikke enig i at helsetjenesten i dag er preget av bedriftsøkonomiske prinsipper. Det er heller ikke lenge siden vi behandlet stortingsmeldingen Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering, hvor nettopp verdier i helsetjenesten ble løftet og diskutert. Helsetjenesten er et område som er preget av individuelle rettigheter, og det er lovgivers uttrykk av verdier som der kommer til uttrykk – det være seg likeverdig tilgang på helsetjenester, medvirkning og respekt for enkeltmennesket.

Sosiale forskjeller er en utfordring som vi som politikere må ta på alvor. Det er ingen som ønsker seg en todelt helsetjeneste. Det er et offentlig ansvar å sikre et godt og likeverdig helsetilbud til alle. Da mener jeg vi må bruke alle gode og tilgjengelige ressurser, uavhengig av om de er private, ideelle eller offentlige. Det viktigste er at helsekøene reduseres, og at pasientene får god behandling. Derfor er fritt behandlingsvalg så viktig. Det er et av de viktigste tiltakene vi har mot en todelt helsetjeneste. Det lar pasientene selv velge hvor de vil behandles, og staten tar regningen.

Det er også fremmet forslag i saken om å innføre folkestyre av spesialisthelsetjenesten, der sykehus blir styrt etter en forvaltningsmodell. Dette er et spørsmål vi har diskutert tidligere i denne stortingsperioden, så jeg vil ikke bruke altfor mye tid på akkurat dette temaet, men vil bare kort si at en slik forvaltningsmodell som her foreslås, vil pulverisere det politiske ansvaret for sykehusene, som i dag ligger hos Stortinget. Det er her budsjettene og styringsdokumentene vedtas, og det er her ansvaret bør ligge.

Vi skal også behandle forslag om stedlig ledelse i sykehusene og såkalt innsourcing av tjenester. Jeg vil minne om at det i dag er en hovedregel om stedlig ledelse på sykehusene. Den viktigste ressursen vi har i helsetjenesten, er menneskene som jobber der, både helsepersonell og de i administrative stillinger. Helseinstitusjonene våre har viktige samfunnsoppdrag som handler om mer enn å drive direkte pasientkontakt. De skal være arbeidsgivere, de skal drive med forskning og utdanning – i tillegg til å levere helsetjenester av høy kvalitet. Når det gjelder såkalt innsourcing av tjenester, mener regjeringspartiene at dette er noe helseforetakene selv skal vurdere bruken av. De har ansvaret for å sørge for at sykehusene drives på en best mulig måte, og da har vi tillit til at de velger den løsningen som fungerer best for dem.

Morten Stordalen (FrP) []: Det er et offentlig ansvar å sikre gode og likeverdige helsetilbud til alle, uavhengig av hvor i landet man bor. Da er det også viktig å ta i bruk alle tilgjengelige ressurser, uavhengig av om de er private, ideelle eller offentlige.

Koronapandemien har vist oss hvor lett helsekøene igjen kan vokse seg store. Derfor må det, særlig når vi er tilbake i en normalsituasjon, sikres at helsekøene reduseres, og at pasientene får god behandling.

Fritt behandlingsvalg er et gode for pasientene og et svært viktig tiltak for å motvirke et todelt helsevesen. Når venstresiden vil reversere ordningen med fritt behandlingsvalg, setter de ideologi foran folks helse. Det burde være en selvfølge at alle har frihet til å velge det behandlingsstedet de ønsker. Pasienten velger, staten betaler.

Fremskrittspartiet mener organiseringen av sykehusgrensene må endres ved å avskaffe de regionale helseforetakene og fordele oppgavene mellom en nasjonal styringsenhet og de enkelte helseforetakene. Vi mener de regionale helseforetakene er et unødvendig mellomledd og fører til ansvarsfraskrivelse og unødvendig byråkrati. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å fordele oppgavene mellom staten og de lokale helseforetakene og på den måten sikre at alle pasienter får gode og likeverdige helsetjenester, uavhengig av bosted.

Et annet viktig moment for å sikre likeverdige helsetjenester er å sørge for at vi utdanner det helsepersonellet vi har behov for. Nav publiserte forrige uke sin årlige bedriftsundersøkelse der de ser på hvilke forventninger bedriftene har når det gjelder sysselsettingsutviklingen det kommende året. Tallene viser at sykepleiermangelen har nådd rekordstore høyder det siste året. Årets undersøkelse estimerer en mangel på nesten 7 000 sykepleiere. SSBs framskrivinger viser at vi kan mangle om lag 36 000 helsefagarbeiderårsverk og 20 000 sykepleierårsverk fram mot 2035.

Det er en situasjon som må tas på alvor, og som vi politikere må bidra til å løse til det beste for pasienten, helsetjenesten og landet.

Kjersti Toppe (Sp) []: Helsetenesta i Noreg er ein viktig del av velferdssamfunnet vårt. Kva sentrale verdiar som denne helsetenesta skal byggja på, må drøftast politisk. I ei tid der helsetenestene vert drivne fram på basis av løfte om privatisering, nye juridiske rettar, nye lover og auka konkurranse, er det viktig å ikkje mista av syne kva som er målet med tenesta, og kva innhaldet i tenesta skal vera.

Legeforeningen viser i høyringsinnspelet sitt til at det no er fleire utviklingstrekk i helsetenesta som gir grunn til bekymring. Fastlegeordninga er under sterkt press. Produktiviteten i sjukehusa har lenge gått ned fordi det ikkje vert investert nok. Legar har høg arbeidsbelastning og får stadig mindre tid til pasientane.

Pandemien har vist at vi ikkje var godt nok forberedte, og at beredskapen må styrkast. Vi mangla smittevernutstyr og hadde ikkje nok intensivkapasitet. Samtidig veit vi at behovet for helse- og omsorgstenestene vil auka kraftig i åra framover. Senterpartiet er einig med Legeforeningen i bekymringane dei tar opp, om at dette kan undergrava den helsetenesta vi i Noreg er så stolte av. Situasjonen viser behovet for endring.

Helsetenesta i Noreg representerer meir enn enkel pasientbehandling. Ho representerer beredskapen ved krise og at vi har lokalsjukehus som kan mobilisera ved store ulykker, at kvinner rekk fram til fødeavdelinga i tide, og at eldre får verdig pleie og omsorg ved livets slutt.

Helsetenesta sitt samfunnsansvar kan ein ikkje oversjå. Eit fleirtal i befolkninga meiner at vi i dag har ei todelt helseteneste, at hjelp avheng av kva inntekt ein har. Norsk helsevesen har tradisjonelt hatt høg tillit. No kan denne tilliten vera i ferd med å rakna. Vi ser ein stor auke i bruken av private helseforsikringar.

Senterpartiet meiner at norsk helseteneste må styrast av folkevalde, men i helseføretaksmodellen gjekk ein bort frå det prinsippet og over til ei ordning der sjukehus vert styrte av profesjonelle styre etter modell frå det private næringslivet. Antalet direktørar og andre leiarar har auka kraftig og fått enorm makt over utviklinga av helsetilbodet på kostnad av folkevald styring. Sjølv Stortinget får i denne modellen ikkje vera med på å avgjera store endringar i f.eks. sjukehusstrukturen fordi norske sjukehus vert drifta og styrte etter bedriftsøkonomiske prinsipp.

Høg grad av innsatsstyrt finansiering gjer at pengar følgjer pasientbehandling, og at nokre pasientar og behandlingar gjerne vert meir lønsame enn andre. Kommunane har betalingsplikt dersom dei ikkje tar imot såkalla utskrivingsklare pasientar. At eldre pasientar vert frakta ut av sjukhus midt på natta fordi sjukehusa skal tena pengar, vitnar om eit system og eit helsevesen som har mista si verdimessige forankring.

Når m.a. Arbeidarpartiet og Høgre i ein felles merknad i innstillinga skriv at ein forvaltningsmodell for sjukehus «vil pulverisere det politiske ansvaret» som i dag ligg til storting og regjering, er det feil. Senterpartiet meiner at staten framleis skal eiga sjukehusa. Stortinget skal framleis bestemma sjukehusbudsjetta. Stortinget skal gjennom ein styrande nasjonal helse- og sjukehusplan sikra folkevald styring på nasjonalt nivå. Store avgjerder skal løftast frå styreromma i føretaksmøtet til stortingssalen og til folkevalde.

Helsetenester kan ikkje skapa helse. Helsetenester kan berre avgrensa konsekvensen av sjukdom og skade. Det må alltid vera viktigare å sikra at sjukdom ikkje oppstår, enn å behandla sjukdomar når dei kjem. I Noreg har vi store sosiale helseforskjellar. Forskjellane er aukande. Dei som har lang utdanning og god økonomi, lever lenger og har færre helseproblem enn dei som har kortare utdanning og dårlegare økonomi. Sosiale helseforskjellar er urettferdige.

Senterpartiet fremjar forslag i dag, saman med SV, om at det må leggjast fram ei stortingsmelding om verdiar for norsk helseteneste. Det er feil at vi nettopp har hatt ei slik melding, som saksordføraren viste til. Den omhandla i det store og heile prioriteringar. Det er viktig, men det er ikkje ei slik melding vi etterlyser. Senterpartiet fremjar òg forslag, saman med Arbeidarpartiet og SV, om ein nasjonal strategi for å utjamna sosiale helseforskjellar. Det har fått stor oppslutning i høyringsrunden. Vi fremjar forslag, saman med SV, om å innføra folkestyre av spesialisthelsetenesta, der sjukehus vert styrte etter ein forvaltningsmodell.

Den offentlege helsetenesta er ein av velferdsstaten sine viktigaste berebjelkar, og internasjonalt er den norske helsetenesta i ei særstilling. Senterpartiet vil sikra dette for framtida.

Eg vil til slutt seia at Senterpartiet vil støtta forslag nr. 6, frå Raudt.

Bjørnar Moxnes (R) []: Økende forskjeller mellom folk merkes også på folkehelsen. Rødt jobber for en helsepolitikk som får ned forskjellene. Bunnlinjestyring, sentralisering og privatisering har svekket og svekker helseberedskapen vår. Sektoren var ikke godt nok forberedt eller rustet til å møte en langvarig krise som en pandemi, og det bedriftsøkonomiske regimet i sykehusene har ført til nedbygging både av sengetall og av annen beredskap i sykehusene.

For 20 år siden ble helseforetaksmodellen innført. Da skulle sykehusene for enhver pris vekk fra offentlig forvaltning og organiseres som foretak etter modell fra aksjeloven. Denne liberalismen ble innført av Stoltenberg I-regjeringen og ble varmt omfavnet av Fremskrittspartiet. Som John Alvheim sa: «Dette er bortimot en blåkopi av FrPs politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv.» Men sykehus er ikke butikk, og Rødt vil at befolkning og folkevalgte skal få tilbake styringen over helsevesenet, som også sikrer at innbyggerne får nærhet til sykehustilbudet.

Landet rundt ser vi nå at folk reiser seg mot direktørveldet i helseforetakene, fordi de tvinges til å kjempe for lokalsykehuset sitt eller for fødeavdelingen sin. Vi ser det i Oslo, med kampen for Ullevål sykehus, vi ser det på Nordmøre, med kampen for fødeavdeling, og vi ser det i Innlandet, med kampen mot tidenes nedleggelse av sykehus – og hele veien med Bunadsgeriljaen som symbolet på kampen for et likeverdig føde- og helsetilbud til innbyggerne, uansett hvor de bor.

Det underliggende problemet er helseforetaksmodellen, som gjør at sykehus styres mer etter bunnlinje og mindre etter pasientenes behov. Legeforeningen har slått fast at de ønsker å avvikle dagens helseforetaksmodell. Fagforbundet sier at sykehussektoren må tilbake til folkevalgt styring og demokratisk kontroll, og Rødt kommer med et forslag i dag om en mer demokratisk sykehusstruktur. Så husker vi påstandene fra 20 år siden om at helseforetaksmodellen skulle skape mindre byråkrati og tydelige ansvarsforhold, men fakta viser at det har blitt motsatt. Antallet høytlønte administratorer har eksplodert, og det samme gjelder antallet ledernivåer på sykehusene, mens ansatte er overarbeidet og opplever å ha liten innflytelse over egen arbeidshverdag. Rødt foreslår derfor at helseprofesjonene må styrkes på sykehusene, og at vi reduserer helsebyråkratiet sammen med en reduksjon i både leder- og kontrollnivåene, som erstattes av det eneste fornuftige, nemlig stedlig ledelse.

I dag må halvparten av driftsmidlene i helseforetakene tjenes inn ved såkalt innsatsstyrt finansiering, en modell som er hentet inn fra det amerikanske Medicare, basert på et kommersielt og profittdrevet helsevesen – det omvendte av det norske helsevesenet. Det innebærer også at sykehusansatte må bruke verdifull tid på detaljert økonomisk koding av diagnoser og prosedyrer. Markedsstyrte helsetilbud medfører større ulikhet og gjør også helsevesenet mer utsatt for kommersialisering. Av tjenestene de ulike helseforetakene kjøper etter konkurranse, utgjør kommersielle aktører om lag 40 pst., og veksten har de siste årene vært sterkest blant leverandører som inngår i utenlandske konserner. Rødt foreslår at renhold, IT-funksjoner og matforsyning må være en del av sykehusenes kjernevirksomhet og ikke hives ut på anbud. Det er viktig for å unngå svekket kvalitet, hygiene og sikkerhet.

Helseforetaksmodellen har for lengst vist at den har ført til forsterket politisk ansvarsfraskrivelse, et oppsvulmet og fordyrende helsebyråkrati og et sykehusvesen uten tilstrekkelig reservekapasitet. Helsekronene er befolkningens eiendom, og sykehusene må være underlagt folkevalgt styring og forvaltning. Tiden er overmoden for å gi både befolkning og folkevalgte makten over helsevesenet tilbake, vekk fra byråkratene i disse helseforetakene.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Presidenten: Da har representanten Bjørnar Moxnes tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Bent Høie []: Det oversendte forslaget om helseforetaksmodellen er i hovedsak avklart og gjelder styrking av helseprofesjonen ved sykehusene, at helsebyråkratiet reduseres sammen med kontroll- og ledernivåene, og at støttefunksjoner ikke bør settes ut på anbud.

Forslaget inneholder noen utsagn og påstander rundt helseforetaksmodellen og sykehuspolitikken som i hvert fall jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg minner også om at regjeringen har tatt stilling til spørsmål om videre organisering av spesialisthelsetjenesten. Det har også vært diskutert flere ganger i Stortinget, og det ligger fast.

Jeg er i likhet med forslagsstillerne opptatt av at de helsefaglige profesjonene representerer en kritisk kompetanse ved landets sykehus. Deres kompetanse skal både ivaretas og styrkes i tjenesten. Det såkalte helsebyråkratiet er mangefasettert og har ansvar for å ivareta svært mange ulike og viktige funksjoner i alle deler av spesialisthelsetjenesten.

Helseforetakene har begrunnet sin omfattende virksomhet og mange medarbeidere og behovet for å organisere seg på flere ledernivåer. Som jeg også har belyst i svarbrevet mitt, er det svært mange ledere i spesialisthelsetjenesten som har en medisinsk eller annen helsefaglig bakgrunn. Stedlig ledelse er hovedregelen ved norske sykehus. Samtidig er helseforetakene gitt en viss fleksibilitet til å utforme ledermodeller som er tilpasset deres lokale behov. Jeg mener at det fortsatt er klokt.

Når det gjelder spørsmålet om at sykehusene ikke bør ha adgang til å sette støttetjenester ut på anbud, vurderer jeg at helseforetakene klart står nærmest til å ta en riktig og god beslutning om organisering av egen virksomhet.

Verdiutsagn står sentralt i lovverk, forarbeid til lover, stortingsmeldinger og offentlige utredninger. Blant annet vil stikkord som tilgang til faglig forsvarlig tjeneste, respekt for enkeltmennesker, medvirkning, god utnyttelse av tilgjengelige ressurser og å fremme helse og likeverdige tjenestetilbud kunne sies å være helt sentrale mål for helse- og omsorgstjenesten i lovverket.

Det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle. Regjeringen vil sørge for godt samarbeid med ulike private og ideelle aktører for å understøtte dette ansvaret og samtidig bidra til innovasjon, mangfold, kvalitet og valgfrihet i tjenestetilbudet. Jeg mener at regjeringens politikk, som innebærer samarbeid med private aktører, både ideelle og kommersielle, om å utføre oppgaver på vegne av det offentlige, er et viktig virkemiddel for å motvirke en todelt helsetjeneste.

Representantene peker på at en sterk offentlig helsetjeneste med et sterkt beredskapsansvar er en grunnstein i vårt velferdssamfunn, og det er jeg helt enig i. Pasientene skal være trygge på at de får den hjelpen de trenger, når de trenger det. Jeg mener at regjeringens politikk for desentraliserte tjenester, fødetilbud og akuttmedisinske tjenester nettopp understøtter dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) []: Jeg skal gjøre det kort: Er statsråden enig i at det er bekymringsfullt store helseforskjeller i Norge? Og mener statsråden at regjeringa gjør nok for å bekjempe de forskjellene?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er bekymret for sosiale helseforskjeller i Norge. Derfor jobber regjeringen veldig hardt med å gjøre noe med det som er årsakene til de sosiale helseforskjellene, de viktigste årsakene. En av de viktige årsakene er utdanning. Derfor er det helt vesentlig å sørge for at skolen får mulighet til å gi folk anledning til å fullføre videregående utdanning. Det er sannsynligvis det enkelttiltaket som vil ha størst betydning for å utjevne de sosiale helseforskjellene i Norge, at flere får mulighet til å fullføre videregående utdanning. Derfor er jeg ofte forundret over at partier som sier at de er opptatt av folkehelsepolitikk, i så liten grad anerkjenner at skolens viktigste folkehelseoppgave er å sørge for at skolen lykkes med skolens kjerneoppgave, nemlig å gi barn og unge en mulighet til å fullføre videregående utdanning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Sjukehusalliansen som støtter helseforetaksloven, består av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det blir slått fast nok en gang i denne innstillinga. I en merknad sier disse partiene at en mener at en forvaltningsmodell «vil pulverisere det politiske ansvaret for sykehusene, som i dag ligger hos Stortinget og regjeringen. Det er her budsjettene og styringsdokumentene vedtas.»

Ja, budsjetter og styringsdokumenter må vedtas her, det er også Senterpartiets mening. Det må være en klar ansvarsdeling mellom storting og regjering. Så kommer vi til styret for sjukehusene. Styret for sjukehusene på RHF-nivå er i dag utnevnt av statsråden. RHF-et utnevner styrene i helseforetaket. De som altså sitter i styrene, er ikke ansvarlige på den måten at de kan skiftes ut ved valg, som hvis de hadde vært fra fylkestinget. Hvorfor innebærer denne modellen en ansvarspulverisering, slik som regjeringspartiene sier?

Statsråd Bent Høie []: Det er fordi det da er statsråden som er ansvarlig overfor Stortinget for helseforetakene. Med Senterpartiets modell vil en jo ansvarliggjøre folkevalgte fra fylkene, fra ulike partier, i en helt umulig situasjon. For oppgaven til styrene i helseregionene er å gjennomføre den politikken som regjeringen og Stortinget vedtar, men dette er representanter som kan være innvalgt på programmer som står for en helt annen politikk. For det første setter det dem i en veldig vanskelig situasjon. For det andre er det slik at hvis de skal være ansvarlige overfor sine velgere for det programmet de er innvalgt på fra fylkene, har den ansvarlige statsråden da bare én mulighet, og det er kontinuerlig å skifte ut styrene helt til en får en styresammensetning som samsvarer med ens egen politikk. Det er nettopp det flertallet her sier er pulverisering av ansvar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: I veldig mye av det som ligger til grunn for velferdssamfunnet vårt, har vi ulike forvaltningsnivåer. Vi har storting, stat og departement, og vi har fylkesting og kommune. Det som er hele prinsippet, er at de store linjene trekkes opp av Stortinget, som så gir klare føringer for hva som i tilfelle fylkesting eller kommunestyrer skal gjøre. Dette fungerer på en god måte på mange områder. Det er en ledelsesform som altså innebærer at den som er satt til å lede et sjukehus etter Senterpartiets modell, sjølsagt må forholde seg til den rammen en får fra overordnet myndighet når det gjelder funksjonsfordeling og budsjett. Så det er innenfor den modellen at en skal ta sitt ansvar.

Hvordan kan statsråden da hevde at en sånn modell for sjukehusene vil være ansvarspulverisering, mens det på andre områder, eksempelvis sjukehjem, ikke er ansvarspulverisering?

Statsråd Bent Høie []: Det er fordi det er to helt forskjellige modeller. Hadde Senterpartiet stått for sin opprinnelige modell, hadde jeg hatt en viss respekt for det, nemlig å overlate sykehusene til fylkestingene og gi dem ansvaret for sykehusene. Det er jo en ren modell som gir et tydelig politisk ansvar for sykehusene. Så har Senterpartiet oppdaget at deres politikk på det området både er upopulær og ikke har noen særlig støtte lenger, og da har en prøvd å finne en hybridmodell som skal skape et inntrykk av at en gir fylkespolitikerne innflytelse på sykehusene, men samtidig skal staten sitte med ansvaret. Den modellen er en verre modell, etter min oppfatning, enn en ren fylkeskommunal modell, for den plasserer iallfall ansvaret på et riktig sted.

Vi har veldig god erfaring med at den modellen som Senterpartiet før gikk inn for, ikke bidro til lik helsetjeneste i Norge. Den bidro til lange ventetider, bidro til at en ikke hadde økonomisk kontroll, og bidro til at en ikke fikk gjort nødvendige investeringer i sykehusene. Så den har også Senterpartiet nå forlatt, men de klarer ikke å forlate idéen om å ha fylkespolitikere inn. Dermed ender man opp med en ansvarspulveriserende hybridmodell.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Vi må snakke om helseforetaksmodellen. Regjeringspartiene mener at denne modellen gir politisk ansvar og makt til sykehusene. Men da må jeg bare vise litt til noen av problemene vi har, f.eks. den gylne regel. Helseministeren sa at de skulle bruke mer penger på psykisk helse. Det har de aldri fulgt opp. Nå har vi f.eks. fått IT-problemer. Stortinget og regjeringen har sagt at det er veldig viktig å styrke IT-systemene slik at det ikke skal lekke ut personlig informasjon – men det har skjedd. Da har jeg et spørsmål: Styrer helseministeren helseforetakene, eller styrer helseforetakene helseministeren?

Statsråd Bent Høie []: Det spørsmålet er det veldig enkelt å svare på. Det er helseministeren som styrer helseforetakene. Og jeg tror at hvis representanten spør noen i helseforetakene om det, vil han få et ganske entydig bekreftende svar.

Den problemstillingen som representanten tar opp, er interessant, for han peker på to reelle utfordringer. Men jeg vil nok si at hvis man går inn og har en diskusjon om styringsmodeller med det utgangspunkt at det er mulig å finne en styringsmodell som løser alle problemene i helsetjenesten, kommer man ikke til å finne den styringsmodellen. Dermed må man også stille seg spørsmål om det er styringsmodellen som er utfordringen, eller om det rett og slett er sånn at man hele veien må jobbe med å løse ulike saker, og så må man prøve å finne den styringsmodellen som best bidrar til det. Det tror jeg vi har gjort.

Jeg mener at det alltid er utfordringer med hvilken som helst modell, men jeg tror ofte at vi politikere litt for lett prøver å bruke et verktøy som handler om å flytte firkanter og rundinger i systemet, og tror at det skal løse problemene. Som regel må man jobbe mer systematisk.

Bjørnar Moxnes (R) []: Denne helseforetaksmodellen skulle skape mindre byråkrati og også tydelige ansvarsforhold, skal man tro det Arbeiderpartiet sa da de innførte modellen, med støtte av Høyre – og ikke minst Fremskrittspartiet. Siden har vi sett at reformen har fratatt folkevalgte makt over sykehuspolitikken og overført den makten til et oppsvulmende og – må vi si – ofte helsefaglig lite kompetent direktørsjikt i de ulike foretaksstyrene. Antall høytlønte administratorer har eksplodert, mange med årslønner milevis over det Erna Solberg tjener, og det har vært en økning i antall ledernivåer med samtidig mangel på stedlig ledelse mange steder.

Er statsråden enig i at det ikke har blitt så veldig mye mindre byråkrati eller tydelige ansvarsforhold med den modellen som Arbeiderpartiet innførte?

Statsråd Bent Høie []: Nei, det er jeg ikke enig i – tvert imot. Vi gjør det som Arbeiderpartiet den gang sa var målsettingen med denne reformen, og det er i all hovedsak fulgt opp og har også gitt resultater. Det har blitt kortere ventetider. Det har blitt bedre økonomisk kontroll. Det har dermed også blitt bedre aktivitet med mer investering og fornyelse i sykehussektoren. Norske sykehus drives meget effektivt. Med tanke på hvor mange ansatte som jobber der, har de et lite ledelsesnivå. Det er noe av utfordringen at fordi man prøver å holde ledelsesnivået lavt, blir det av og til et ganske stort lederspenn, og det er et dilemma man hele tiden står i. Ikke minst i diskusjonen om stedlig ledelse og ledelse nær den enkelte medarbeider er det en utfordring i så store organisasjoner at det ofte strider mot ønsket om å holde antall ledere nede. Og det er ikke mulig å kombinere de to målsettingene uten at det blir vanskelig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Velfungerende sjukehus som gir trygghet, er blant de viktigste institusjonene i vårt velferdssamfunn. Folkevalgte, som kan skiftes ut ved valg, må derfor styre sjukehusene. Det er en helt grunnleggende sammenheng her.

De folkevalgte som skal styre sjukehusene, er Stortinget. Det er der de store rammene trekkes opp. Det er der en gir budsjettene. Det er der en avklarer funksjonsfordelingen og de store strategiske spørsmålene.

Når det så gjelder sjukehusnivå, er vi nødt til å gi mer ansvar til sjukehusstyrene innenfor disse rammene, og vi må også ha en stedlig ledelse som har ansvar for kvalitet, for å følge budsjettet og for personalpolitikken.

Styret for sjukehusene må bestå av folk som kan skiftes ut ved valg, for bare derigjennom kan vi sikre oss at styret er aktivt og følger med på hva som skjer i kommuner og frivillige organisasjoner innenfor det området sjukehuset skal betjene – akuttmedisin, f.eks. Denne vitaliteten er helt nødvendig, og den kunnskapen som det gir folkevalgte, er helt avgjørende for at ledelse og styring av sjukehus skal fungere godt.

I dag har vi ikke noen slik ledelse. Vi har ikke noen slik folkevalgt ledelse av sjukehusene, for de som sitter i sjukehusstyrene, blir på RHF-nivå utnevnt av statsråden. Hvis de ikke følger statsrådens vilje, blir de skiftet ut, og de som da blir tatt godt vare på av statsråden i det regionale helseforetakets styre, er de som utnevner dem som skal sitte i styret for det helseforetaket.

Det vi erfarer i en rekke saker, er at prosesser som tilsynelatende er demokratiske, er gjennomført på en slik måte at den reelle beslutningen er tatt på et tidlig tidspunkt av statsråden, mens det kanskje formelt sett er styret eller endog direktøren i foretaket som står fram og sier: Jeg har tatt beslutningen. Virkeligheten er at den reelle beslutningen er tatt av statsråden, men statsråden blir da ikke involvert – det er de der ute som må ta det ansvaret.

Det trengs en grundig endring av modellen, slik at vi får folkestyre inn i sjukehusene, innenfor Stortingets vilje.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er aukande oppslutning om dei som ønskjer ei anna styring av norske sjukehus. Helseføretaksmodellen har fått mykje kritikk, og spesielt kjem det opp kritikk, misnøye og manglande tillit i dei områda der det er vanskelege struktursaker, som i Helse Møre og Romsdal. No er det ei skjør einigheit mellom dei største partia om å vidareføra modellen. Det er berre Arbeidarpartiet og Høgre som er igjen som forsvararar av han. Eg er sikker på at denne skjøre einigheita ikkje vil stå seg framover, med all kritikken mot denne udemokratiske styremåten for eit så viktig velferdsgode. Dette vil forvitre av seg sjølv. Det må koma og det vil koma ei endring.

Eg synest det var veldig spesielt å høyra statsråden sitt replikksvar til representanten Per Olaf Lundteigen. Aldri har eg høyrt ein statsråd snakka ned Stortinget og den folkevalde forsamlinga på ein sånn måte, når ein rett ut seier at eit storting ikkje kan gjera vedtak om overordna sjukehusstruktur, altså korleis vi skal dimensjonera ei så viktig velferdsteneste, fordi ein kunne stemma imot sine eigne oppfatningar eller det ein hadde gått til val på lokalt. Sånn er det jo på alle andre samfunnsområde, men akkurat for sjukehus er altså dette så krevjande og vanskeleg for dei folkevalde at dei må ta den avgjerda inn i profesjonelle sjukehusstyre. Så kan politikarar og folkevalde fortsetja i valkampar å seia akkurat det dei meiner, lokalt.

Ei sånn form for politikk er veldig uærleg, og eg synest det er oppsiktsvekkjande at ein statsråd kan stå og seia dette frå talarstolen og koma unna med det. Det synest eg er enormt spesielt. Det er jo klart at vi i mange saker i Stortinget kan ha ulike oppfatningar lokalt, men vi går til val på eit partiprogram, og av og til må vi i Stortinget gå i fellesskap med andre parti, og vi kan tapa og vinna saker. Men vi må jo stå for det som folkevalde. Det må vi òg kunna gjera i sjukehuspolitikken, når det angår så mange folk, og folk har tillit til oss i desse sakene. Det er dette demokratiske underskotet i helseføretaksmodellen som kjem så godt fram i svaret til statsråden. Det er det som er hovudgreia i denne modellen: Det som er vanskelege saker for politikarar, skal vi gøyma inn i helseføretaksstyra. Dette må bort.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel