Statsråd Henrik Asheim [11:34:40]: Regjeringen oppnevnte 8. november 2019 et utvalg for å granske feilpraktiseringen av folketrygdens oppholdskrav for rett til sykepenger, pleiepenger og arbeidsavklaringspenger ved opphold i andre EØS-land. Stortinget behandlet den 15. mars 2020 Innst. 168 S for 2019–2020, fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. I denne forbindelse ble det varslet at man ville komme tilbake til Stortinget når granskingsutvalgets endelige rapport forelå. Utvalgets utredning – NOU 2020: 9 – ble overlevert av utvalgsleder Finn Arnesen den 4. august 2020. Jeg takker for denne muligheten til å informere Stortinget om utredningen, og om hvordan den blir fulgt opp fra regjeringens side.

Som følge av Navs feilpraktisering av folketrygdlovens oppholdskrav har mange enkeltmennesker lidd urett. Flere har fått vedtak om avkorting, stans eller nektelse av ytelser, eller krav om tilbakebetaling rettet mot seg. Spesielt alvorlig er det at forholdet mellom folketrygdloven og EØS-retten ikke har blitt vurdert av verken Nav, påtalemyndigheten eller domstolene i saker der mennesker har blitt anmeldt og dømt for trygdesvindel.

Samtidig er det her viktig å understreke, som også utvalget gjør, at det er opp til domstolene å avgjøre de rettslige spørsmålene i saken. Den endelige avklaringen får vi altså først når domstolene har tatt stilling til alle relevante spørsmål, men uansett hva det endelige utfallet i domstolene blir, mener jeg at denne saken, gjennom granskingsutvalgets rapport, har avdekket flere mangler i arbeidet med EØS-saker på trygdeområdet.

I den følgende redegjørelsen vil jeg gå gjennom de viktigste funnene og læringspunktene utvalget har kommet frem til, og hvordan disse blir fulgt opp av regjeringen. Jeg vil også orientere om status i arbeidet med oppryddingen overfor de berørte og om planene for videre arbeid i saken. Regjeringen har tatt – og fortsetter å ta – denne saken på det aller største alvor. Vi rydder opp, og vi trekker lærdom av det som har skjedd.

Granskingsutvalget har lagt frem en rekke viktige funn og læringspunkter. Disse har verdi ikke bare for denne konkrete saken, men for Norges arbeid med EØS-saker generelt. Vi må bruke denne innsikten til å komme styrket ut av dette og sørge for at historien ikke får gjenta seg. Samtidig ser utvalgets rapport ut til å bekrefte den fremstillingen som ble gitt i høringen i kontroll- og konstitusjonskomiteen i januar i år.

Granskingsutvalget ser saken som en systemsvikt og retter kritikk mot alle de involverte aktørene. I utredningen har utvalget lagt til grunn at Nav har hovedansvaret for feiltolkningen og feilpraktiseringen av folketrygdens oppholdskrav i lys av EØS-avtalen og trygdeforordningen. Samtidig understreker utvalget at også Arbeids- og sosialdepartementet, Trygderetten, påtalemyndighetene, advokater, domstolene og akademia på hver sine måter har et betydelig ansvar. Fellesnevneren ligger i manglende bevissthet og oppmerksomhet om problemstillingen.

Utvalget mener at EØS-rettens betydning for folketrygdens ordninger har befunnet seg i blindsonen til nær sagt alle involverte. Ingen stilte de nødvendige spørsmålene som skulle til for å avdekke at reglene om å ta med pleiepenger, arbeidsavklaringspenger og sykepenger til andre EØS-land ble tolket feil og anvendt feil.

Utvalget ble i mandatet bedt om å avdekke hvordan feilen kunne skje, og hvordan den fikk pågå over så lang tid. Slik jeg leser utredningen, kan de viktigste av utvalgets funn grupperes i tre kategorier:

• manglende oppmerksomhet om og synliggjøring av EØS-retten

• for svak EØS-kompetanse

• for svak styring og kommunikasjon

Jeg skal i det følgende si noe mer om disse områdene.

Utvalget mener en viktig årsak til feilen er at folketrygdloven ikke har blitt tilpasset de reglene som følger av EØS-retten. Loven ble ikke endret i 1994, da Norge ble medlem i EØS og dagjeldende trygdeforordning tatt inn i norsk rett. Reglene ble videreført i 1997, da någjeldende folketrygdlov ble vedtatt. Reglene ble heller ikke endret i 2012, da någjeldende trygdeforordning ble tatt inn i norsk rett. Utvalget viser bl.a. til at det ikke er markert i loven at reglene om opphold i Norge i en rekke praktiske tilfeller må fravikes. I utredningen mener utvalget videre at Arbeids- og sosialdepartementet ikke har hatt tradisjon for å beskrive de begrensningene EØS-retten legger på anvendelsen av folketrygdlovens regler ved utarbeidelse av forslag til endringer i folketrygdloven.

Hvordan Nav fortolker og praktiserer regelverket de har ansvaret for, fremgår av etatens rundskriv. Utvalget mener at Navs lovforståelse har vært vanskelig tilgjengelig i rundskrivet. De mener at dette kan ha bidratt til at feilpraktiseringen fikk pågå over så lang tid. Utvalget viser videre til at den feilaktige rettsoppfatningen som kom til uttrykk i rundskrivene og i praksis, ikke ble utfordret av forskere eller andre som skrev om eller underviste om de aktuelle trygdeytelsene.

Utvalget er opptatt av behovet for bedre EØS-kompetanse i alle ledd. Dette gjelder både Nav, departementet, Trygderetten, de akademiske miljøene, påtalemyndigheten, domstolene og advokatstanden. Det er ikke tilstrekkelig å ha enten kompetanse på EØS eller kompetanse på trygd. For å kunne trå riktig er det nødvendig med kunnskap om begge deler.

Arbeids- og velferdsetatens EØS-rettslige kompetanse og tolkning av EØS-regler har i liten grad vært en del av styringsdialogen mellom departementet og etaten. I den aktuelle saken gjelder dette både den formelle styringsdialogen og den faglige dialogen om retts- og regelverksutviklingen. Blant annet derfor har departementet ikke klart å fange opp at Nav har praktisert reglene knyttet til utbetalinger av ytelser i andre EØS-land galt. EØS-reglene har ikke vært på dagsordenen – ingen har identifisert dette som et risikoområde.

Utvalget viser til at det er behov for bedre kommunikasjon. Dette gjelder først og fremst internt i Nav, men også mellom Nav, Arbeids- og sosialdepartementet og de øvrige aktørene, som f.eks. Trygderetten og påtalemyndigheten.

Et viktig punkt i utvalgets mandat var å vurdere om også praksis før 1. juni 2012 må gjennomgås. Bakgrunnen for dette er at den tidligere trygdeforordningen ble erstattet med en ny forordning på denne datoen. Den tidligere forordningen var ikke formulert på samme måte og hadde ikke en tilsvarende bestemmelse om muligheten til å ta med ytelser ved opphold i et annet EØS-land. Et sentralt spørsmål er derfor om feilpraktiseringen kun knytter seg til perioden etter at den nye forordningen ble innlemmet i norsk rett, eller om – og i så fall i hvilken utstrekning – den strekker seg helt tilbake til tidspunktet da Norge gikk inn i EØS, den 1. januar 1994.

Et samlet utvalg legger til grunn at personer som før 1. juni 2012 hadde benyttet seg av retten til fri bevegelighet for arbeidstakere eller retten til fri etablering, ikke kan nektes de aktuelle ytelsene utelukkende med den begrunnelse at de oppholdt seg i et annet EØS-land. Denne gruppen kan følgelig, etter utvalgets syn, også ha blitt rammet av feilpraktiseringen. Et flertall i utvalget mener i tillegg at også personer som ikke falt inn under disse kategoriene, kan ha rett til å motta trygdeytelser under opphold i andre EØS-land, i kraft av å være tjenestemottakere, i lys av retten til fri bevegelighet av tjenester. Flertallet i utvalget legger til grunn en juridisk forståelse som innebærer at feilpraktiseringen har pågått betydelig lenger enn siden 1. juni 2012. Dette vil innebære at flere personer kan være rammet enn det som fremgikk av delutredningen fremlagt i mars.

Mindretallet på tre tar ikke stilling til tjenestemottakeres rettigheter og viser til at dette må avklares av domstolene. Mindretallet mener for øvrig at det ikke er grunnlag for å konkludere med at Nav har hatt en systematisk feilbehandling før 1. juni 2012 av personer som har benyttet seg av retten til fri bevegelighet for arbeidskraft, eller retten til fri etablering. De kan likevel ikke utelukke at det har skjedd feil i enkelttilfeller.

Som det ble understreket fra denne talerstolen i mars, og som utvalget selv fremhever, er det ikke utvalget som avgjør hva som er gjeldende rett. Den oppgaven ligger til domstolene. I den forbindelse nevner jeg at Høyesterett den 30. juni 2020 forela EFTA-domstolen 16 spørsmål knyttet til tolkningen av både gjeldende og tidligere trygdeforordning, som ledd i behandlingen av en av de gjenopptatte straffesakene.

Vår oppgave nå er uansett å rydde opp og bidra til at de berørte får en avklaring, og at nødvendig forbedringsarbeid skjer så raskt som mulig.

Når man leser utvalgets utredning, er noe av det som gjør sterkt inntrykk, beskrivelsen av de berørte personers møte med Nav og med rettssystemet. De beskriver lokale Nav-kontorer som ga lite eller mangelfull informasjon. De beskriver overordnede kontrollorganer i Nav som la til grunn andre krav om opphold i Norge enn det lokale Nav-kontoret. Videre fortalte en person som ble intervjuet av utvalget, om gjentatte oppfordringer om å tilstå, både fra Nav og fra påtalemyndigheten, fordi det ville gi en mildere dom.

Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen avholdt 1. september et møte med syv personer som har blitt rammet av feilpraktiseringen. Disse fortalte også om vanskeligheter med å komme i kontakt med Nav og vanskeligheter med å få informasjon om sakene sine. I lys av disse beskrivelsene er jeg glad for at Nav, som følge av møtet 1. september, har intensivert arbeidet med å bedre kommunikasjonen med de berørte brukerne. Det er herunder opprettet et eget telefonnummer som disse berørte kan benytte.

Arbeids- og sosialdepartementet tar for øvrig sikte på å arrangere et nytt møte med brukerne over nyttår. Basert på funnene utvalget har gjort, presenterer de en rekke læringspunkter som gir grunnlag for forbedringsarbeid både i departementet, i underliggende etater og hos andre involverte aktører.

Blant anbefalingene fra utvalgets flertall vil jeg trekke frem følgende:

• Den EØS-rettslige kompetansen må styrkes i alle ledd.

• Der EØS-regler er særlig relevante, bør Arbeids- og sosialdepartementet sørge for at dette fremgår direkte av loven.

• Ved forslag om endringer i folketrygdloven må Arbeids- og sosialdepartementet sørge for at forarbeidene redegjør grundig for EØS-rettslige føringer for anvendelsen av loven.

• Nav må sikre at EØS-rettslige spørsmål inngår som en integrert del ved utarbeidelsen av rundskriv og ved behandling av enkeltsaker.

• Tolkning og praktisering av EØS-rettslige regler bør inn som en risikofaktor i Arbeids- og sosialdepartementets etatsstyring.

• Når Trygderetten eller domstolene legger til grunn en annen rettsoppfatning enn Nav, må Nav enten endre praksis eller ta saken videre i rettssystemet, og Trygderetten bør ha systemer for å reagere når Nav ikke følger opp prinsipielle kjennelser.

• Nav må sikre at kommunikasjonen mellom avdelinger og linjer er god, slik at endringer i praksis raskt kan manifestere seg i hele etaten, og Nav og Trygderetten bør ha en bedre dialog.

• Påtalemyndigheten må ta et selvstendig ansvar for å vurdere anmeldelser fra forvaltningen.

• Den EØS-rettslige kompetansen i de alminnelige domstolene må styrkes, og det må ifølge utvalget utvikles en kultur i domstolene som gjør at dommere identifiserer EØS-rettslige spørsmål også i straffesaker.

Arbeids- og sosialdepartementet er i gang med vurdering og oppfølging av de anbefalingene fra utvalget som gjelder vår sektor. Jeg vil i det videre redegjøre for dette arbeidet samt oppfølgingen og håndteringen av de sakene hvor det har skjedd feil.

Som del av oppfølgingen av granskingsutvalget sendte Arbeids- og sosialdepartementet utvalgets utredning på en bred høring 21. august. Fristen for å avgi uttalelser ble satt til 21. september. Det har kommet inn nærmere 30 uttalelser fra interesseorganisasjoner, fagforeninger, offentlige organer, herunder domstolsapparatet, og privatpersoner.

Hovedinntrykket etter å ha lest tilbakemeldingene er at høringsinstansene vurderer at granskingsutvalget har levert en grundig utredning. Høringsuttalelsene peker på kjente problemstillinger som ivaretas gjennom igangsatt oppfølgingsarbeid.

Flere høringsinstanser støtter utvalgets overordnede anbefalinger om synliggjøring av EØS-retten og støtter tiltak for bedre å kunne identifisere EØS-rettslige problemstillinger i lover, forskrifter, rundskriv og andre typer rettskilder. En av høringsuttalelsene stiller spørsmål ved metode og innretning av granskingsrapporten og ved hvorvidt det i tilstrekkelig grad er stilt spørsmål ved f.eks. Arbeids- og sosialdepartementets rolle i saken.

Mange av høringssvarene peker på behovet for økt EØS-rettslig kompetanse i forvaltningen, Trygderetten og de alminnelige domstolene. Høyesterett viser i den forbindelse til at justitiarius i desember 2019 satte i gang et internt arbeid for å sikre at Høyesterett for fremtiden på eget initiativ er enda bedre rustet til å avdekke og fange opp EØS-rettslige spørsmål.

Riksadvokaten viser til at statsadvokatene og politiet i årets mål- og prioriteringsrundskriv er minnet om påtalemyndighetens selvstendige ansvar for alle sider av straffesaker, og at EU/EØS-regelverk av betydning for skyld- og straffespørsmålet i straffesaker må fanges opp bedre.

Flere høringsinstanser støtter utvalgets anbefalinger om viktigheten av samhandling internt og mellom offentlige enheter for å styrke god kommunikasjon og kunnskapsdeling om EØS-rettslige problemstillinger.

Tilbakemeldingene fra høringen viser at mange aktører er i gang med oppfølgingsarbeidet. Vi vil også ta med synspunkter fra høringen i arbeidet med å følge opp granskingsutvalgets utredning.

Oppfølgingen av de berørte har vært – og er – vår første prioritet. Som nevnt har Høyesterett 30. juni 2020 sendt en forespørsel til EFTA-domstolen om en rådgivende tolkningsuttalelse i en konkret gjenopptatt straffesak. Setteriksadvokaten har stilt alle relevante straffesaker i bero i påvente av avgjørelsen i Høyesterett. Setteriksadvokaten mener det er behov for avklaring av rettstilstanden. Dette forventes å ta noe tid. Navs vurdering og behandling av saker fra tiden før 1. juni 2012 vil bli igangsatt når uttalelsen fra EFTA-domstolen foreligger og Høyesterett har avsagt dom i saken.

For noen berørte vil det derfor kunne ta tid å få en endelig avklaring. Dette er selvfølgelig beklagelig for dem det gjelder, men det er viktig å få EFTA-domstolens vurdering.

I henhold til straffeprosessloven vil personer som urettmessig har vært utsatt for straffeforfølging, kunne ha krav på erstatning. Det innebærer at personer som frifinnes ved ny domstolsbehandling, vil kunne søke om erstatning etter urettmessig straffeforfølging. Det vil i disse sakene bli gitt fritt rettsråd uten behovsprøving.

Tall fra Nav viser at av de personene i dette sakskomplekset som har mottatt tilbakebetalingskrav siden 1. juni 2012, har 895 personer fått vedtakene omgjort. Blant dem som har vært rammet av avslag, stans eller avkorting, har 1 495 personer fått omgjort vedtakene. Arbeidet ble forsinket med om lag fem måneder på grunn av håndteringen av dagpengesakene i forbindelse med covid-19-pandemien. Arbeidet er gjenopptatt etter sommerferien. Totalt har Nav utbetalt ca. 69 mill. kr, og i tillegg er det slettet gjeld på om lag 55 mill. kr. Nav arbeider fortsatt med å gjennomgå registrene sine for å avdekke om flere personer kan være berørt.

Regjeringen har etablert et særlig rettshjelpstiltak. De som vil klage på de nye vedtakene eller ønsker å fremme krav om erstatning, kan benytte seg av fritt rettsråd som er opprettet for disse sakene. Klager på erstatningsvedtak blir behandlet av en egen, nyopprettet nemnd. Her tilbys det også fritt rettsråd.

Flere av utvalgets læringspunkter som gjelder Arbeids- og sosialdepartementet, er allerede igangsatt. Et sentralt tiltak i oppfølgingen av denne saken er at regjeringen 23. juni 2020 satte ned et lovutvalg, ledet av professor Halvard Haukeland Fredriksen. Lovutvalget skal gå gjennom trygdelovgivningen og forholdet til internasjonale avtaler med betydning for trygdekoordinering. Å synliggjøre internasjonal retts betydning for trygdeområdet er lovteknisk krevende. Lovutvalget er likevel bedt om å ferdigstille sitt arbeid innen sommeren 2021. Lovutvalget vil kunne bidra til å gjøre loven noe enklere å forstå, men vi må forvente at jussen på feltet fremdeles vil være komplisert og kreve veiledning og oppfølging fra Nav og andre for å bli forstått. Det må være en ambisjon at EØS-rettslige føringer fremgår tydeligere av loven, der dette er særlig relevant.

Regjeringen vil på bakgrunn av lovutvalgets tilrådinger komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Granskingsutvalget anbefaler i tillegg at EØS-retten må komme tydeligere og mer systematisk frem i utredninger og lovforarbeider. Jeg vil sørge for at Arbeids- og sosialdepartementet synliggjør og presiserer EØS-rettslige vurderinger mer systematisk i både utredninger, høringer og dokumenter til Stortinget.

EØS-kompetansen må gjennomgående styrkes. Departementet, Nav og Trygderetten må ha nødvendig innsikt og ressurser på et så sentralt område. I Arbeids- og sosialdepartementet er det så langt lyst ut flere juridiske stillinger for å styrke departementets kapasitet og kompetanse til å følge opp EØS-rettslige spørsmål. Nav er bedt om å gjøre rede for hvordan de vil følge opp funn og læringspunkter fra rapporten. Sentrale oppfølgingspunkter vil være styrket EØS-kompetanse og intern kommunikasjon om juridiske problemstillinger. Etatens arbeid med forbedringstiltak vil bli fulgt opp av departementet gjennom styringsdialogen.

For å styrke fagkunnskapen ytterligere vil departementet også koble seg tettere på akademia og relevante forskningsmiljøer. Akademia har en viktig rolle i å formidle og lære opp andre i koblingen mellom norsk og internasjonal rett.

EØS-kompetansen må være så utbredt at vi i fremtiden står stødig i møte med skiftende nasjonal og internasjonal lovgivning, for det er et faktum at EØS-retten er dynamisk. Praktiseringen og forståelsen av regelverket vil endres som følge av avgjørelser i Trygderetten, i norske domstoler, i EFTA- og EU-domstolene.

Jeg legger til grunn at det i fremtiden vil være økt oppmerksomhet om EØS-rettslige spørsmål, og det vil være et økt omfang av avgjørelser som utfordrer gjeldende praksis på forskjellige områder. Departementet har som nevnt økt den juridiske kapasiteten, bl.a. for å følge rettsutviklingen, utrede konsekvenser av nye avgjørelser og utrede EØS-konsekvenser av endringer i regelverket. Arbeids- og velferdsetaten skal løpende følge avgjørelser på området. Avgjørelser som utfordrer gjeldende praksis, skal vurderes med sikte på endring av praksis, eller med sikte på videre prosess i rettssystemet.

For å redusere faren for at feiltolkninger skjer, er det helt avgjørende at de ulike faginstansene snakker godt sammen, og rutinene for å formalisere dette må styrkes. Basert på erfaringer fra denne saken går Arbeids- og sosialdepartementet nå gjennom styringsdialogen med Nav og andre underliggende etater. EØS-rettslige vurderinger vil bli definert som et område med risiko og inngå i den formelle styringsdialogen med Nav.

Departementet har sendt et oppdragsbrev til Arbeids- og velferdsdirektoratet og Trygderetten. Her ber departementet om at anbefalingene fra granskingsutvalget blir fulgt opp på egnet måte. Arbeids- og velferdsdirektoratet og Trygderetten er bedt om en overordnet vurdering av utredningens funn og konklusjoner. De er også bedt om en særskilt vurdering av læringspunktene utvalget har avdekket på deres respektive ansvarsområder. Departementet vil følge opp dette i styringsdialogen fremover. I det videre arbeidet tar vi også med oss merknadene granskingsutvalget har om ressurser, organisering og intern kommunikasjon i Nav, for å se hvordan forholdene kan bli bedre.

Denne saken har vist at det er klare forbedringsbehov ved gjennomføringen av EØS-regelverk i norsk rett som er relevante også utenfor trygdeområdet. Statsministeren ba tidlig om en gjennomgang av hvordan alle departementene gjennomfører EØS-retten. Det ble også bedt om en gjennomgang av hvordan departementene holder seg orientert om praksis i underliggende etater. Arbeidet koordineres av Justis- og beredskapsdepartementet. Utfordringene i EØS-arbeidet er sammensatte, og de må derfor løses med ulike typer tiltak. Det er summen av en rekke ulike tiltak som skal bedre hvordan vi jobber med EØS-saker.

Målet er at Norge gjennomfører EØS-retten på riktig måte, at innholdet i EØS-retten er klart for dem som skal bruke den, at det er klart hvordan EØS-retten forholder seg til annen norsk lovgivning, og at det offentlige anvender EØS-retten korrekt.

EØS-avtalen har nå virket i mer enn 25 år. I løpet av denne tiden har samarbeidet utviklet seg, og regelverket som tas inn i EØS-avtalen, har blitt mer omfattende og komplisert. Særtrekk ved EØS-retten gjør i tillegg at regelverket kan være vanskelig tilgjengelig. Denne utfordringen forsterkes av den store regelverksmengden.

Samtidig vil jeg understreke at EØS-avtalen har gitt norske borgere rettigheter som de ikke ville fått gjennom nasjonal lovgivning, ved at vi gjennom avtalen blir en del av et større fellesskap. Dette europeiske fellesskapet har vært og er avgjørende viktig for norsk økonomi og velferd.

En viktig del av gjennomføringen i norsk rett er å se på hvordan innholdet i reglene kan gjøres lettere å forstå. Klare og gode regler vil bidra til etterlevelse og god håndheving.

Denne saken reiser omfattende juridiske spørsmål om lovgivningsteknikk og konsekvensutredning når nye rettsakter tas inn i norsk rett. Det er viktig at forvaltningen har tilstrekkelig bevissthet om disse problemstillingene og gis gode verktøy for å kunne håndtere dem. Derfor ser nå departementene nærmere på tilgjengeligheten av EØS-regelverket, rutinene for høring og oversettelse av EØS-regelverk, oppfølgingen av rettspraksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen, samordningen mellom departementene samt kompetansebehovet knyttet til EØS i departementene og i forvaltningen for øvrig. Tilrådingene fra granskingsutvalget vil være viktige premisser for dette videre arbeidet.

Granskingsrapporten slår fast at mye har gått galt. Svikten har rammet mange enkeltmennesker og deres familier hardt. Det overordnede blikket, de nødvendige kontrollspørsmålene, samhandlingen på tvers og de kritiske røstene om EØS-rettens betydning i denne saken har vært fraværende.

At mange har ansvar, betyr ikke at ansvaret pulveriseres. Den enkeltes rettssikkerhet er grunnleggende i et demokratisk samfunn. Derfor har vi et system hvor mange ledd, uavhengig av hverandre, skal ivareta den enkelte. Når det svikter i alle ledd, må vi erkjenne det. Det betyr ikke at ansvaret usynliggjøres eller feies under teppet.

Jeg kan forsikre om at Arbeids- og sosialdepartementet har full oppmerksomhet om denne saken. Vi må lære av våre feil, og vi skylder det norske samfunnet å gjøre dette grundig og ordentlig.

For å unngå tilsvarende feilpraktiseringer i fremtiden trenger vi å få på plass et godt og ryddig regelverk, en styrket EØS-kompetanse i forvaltningen og bedre måter å synliggjøre koblingen mellom norsk og internasjonal rett på. I tillegg må kritiske spørsmål løftes frem både i forvaltningen og fra andre samfunnsinstitusjoner.

Et overordnet mål må være å gjenreise tilliten. Det er viktig at folk kan ha tillit til at regelverket blir praktisert korrekt i fremtiden, og at de kan ha tillit til at det ryddes opp overfor dem som har blitt rammet. Borgerne skal og må kunne forvente dette av oss.

Eva Kristin Hansen (A) [12:01:51]: Først vil jeg takke statsråden for en grundig redegjørelse, en redegjørelse om en veldig alvorlig sak. Det er nå snart ett år siden befolkningen og det politiske Norge fikk en av de verste skandalene i fanget noensinne. Det viste seg at folk som hadde reist til andre EØS-land mens de mottok sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger, gjennom år hadde blitt dømt for bedrageri, tvunget til å betale tilbake store summer og – det mest hårreisende av alt – havnet i fengsel på feil grunnlag. Vi kjenner nå dessverre historien altfor godt. Vi har blitt kjent med mange av dem som ble rammet, og vi har blitt vitne til et system som var mot dem det egentlig var laget for.

Stortinget ble første gang involvert i denne saken 5. november i fjor, da daværende statsråd Anniken Hauglie hadde en redegjørelse, som igjen førte til en omfattende runde i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg tror det var rystende for alle å få alle historiene, men også å oppdage omfanget og at saken kunne og burde vært oppdaget på et tidligere tidspunkt.

Regjeringen satte ned, som statsråd Asheim sa, et granskingsutvalg, som endte opp i en ganske solid NOU, som ble lagt fram 4. august. Den NOU-en bekrefter det som kontroll- og konstitusjonskomiteen kom fram til gjennom sin behandling, men er også bedre dokumentert, siden utvalget fikk tilgang til ting vi i Stortinget ikke hadde. Så har vi alle sammen registrert, som også statsråden var inne på, at det er en uenighet om det rettslige utgangspunktet og den EØS-rettslige vurderingen, og da må vi jo avvente behandlingen i domstolene.

Et spørsmål Stortinget i likhet med de fleste i landet har stilt, også utvalget, er: Hvordan kunne dette skje? Hvorfor ble ikke ting oppdaget? Gjennom den forrige behandlingen i Stortinget var det flere ting som pekte seg ut, og som også granskingsutvalget har slått fast. Det helt åpenbare er at det ikke har vært en tilpasning til EØS-retten, og her har også påtalemyndigheten og domstolene sviktet. Arbeids- og sosialdepartementet har rett og slett sovet i timen og ikke beskrevet de mulige begrensningene som ligger i EØS-retten.

Så blir det også i NOU-en beskrevet en kultur i Nav som jeg mener er veldig alvorlig. Det har ikke vært rom for å stille spørsmål ved etablerte sannheter, og spørsmålene som har blitt stilt, har ikke blitt fanget opp. I tillegg har Nav vært gjennom flere omorganiseringer og nedbemanninger, og det har vært lite kompetanse om EØS. Summen av alt dette kjenner vi godt til: Folk har blitt knallhardt rammet.

Kunne dette ha vært oppdaget tidligere? Jeg mener det er helt åpenbart at det kunne det ha blitt gjort. Da Trygderetten begynte å fatte kjennelser som gikk mot Nav fra juni 2017, tok det enormt med tid, til tross for at flere ansatte i Nav virkelig begynte å trykke på den røde knappen, før ting skjedde. Vi har lest e-postene ansatte har sendt, hvor de fortviler over manglende signaler etter at de begynte å oppdage sakene fra Trygderetten. Vi har sett passiviteten hos direktoratet, hvor man ikke kommer noen vei. Det går i flere tilfeller flere måneder fra Nav melder bekymring, til det kommer svar. Det er en ganske lang periode fra Trygderetten begynner å fatte kjennelser i juni 2017, til august 2019, hvor folk i hele denne perioden blir dømt, satt i fengsel og blir tvunget til å betale tilbake store summer. Det er etter mitt syn ganske utrolig.

Det som også har overrasket meg i denne saken, er den manglende kommunikasjonen mellom de ulike aktørene, hvor det virker som om departementet ikke har hatt en anelse om hvilke diskusjoner som faktisk har pågått. Det vitner om et system som faktisk har vært litt dysfunksjonelt, og som har bidratt til at uretten ikke har blitt oppdaget og ryddet opp i.

Så er spørsmålet: Hva kan vi lære av denne saken? Det aller viktigste er at dette aldri må skje igjen. Og det er helt åpenbart at EØS-retten må følges opp på en annerledes måte enn det vi gjør i dag, ikke bare på dette feltet, men på alle felt.

Nav-saken er en trygdeskandale og rettsskandale uten sidestykke. Alle det er begått urett mot, må få livet sitt tilbake. Urett skal og må rettes opp. Så må vi også se framover og bygge opp et Nav som faktisk fungerer. For det er ikke bra som det er. Vi kan ikke fortsette å slanke en organisasjon som ikke tåler det. Vi tåler ikke mer nedbemanning. Folket fortjener et Nav som er til for dem, ikke som mistenker dem når de ber om hjelp. Folk skal kunne være trygge på at de ikke skal bli dømt på feil grunnlag i dette landet, og i denne saken kan vi si at både rettsstaten og velferdsstaten har sviktet.

Regjeringen må nå være seg sitt ansvar bevisst. Så tror jeg hele Stortinget vil være med og gjøre en viktig jobb i tiden framover.

Svein Harberg (H) [12:06:55]: Jeg har også lyst til å takke statsråden for en grundig og god redegjørelse.

Det er altså et år siden nyhetsbildet var preget av noe som utviklet seg nesten fra dag til dag. Det begynte med noe som en lurte på om var feil, og så bare vokste og vokste det. Vi var nok alle sammen litt målløse da vi så omfanget av det.

Etter statsråd Hauglies redegjørelse fikk kontroll- og konstitusjonskomiteen den til behandling. Da vi behandlet dette sist, hadde vi mange spørsmål. Vi opplevde vel også da vi avga innstilling og uttrykte at dette måtte være første del av behandlingen, at det fortsatt var mange ubesvarte spørsmål. Vi hadde en høring der politisk ledelse gjennom tidene slet med å kunne svare på hvorfor det var som det var. Det var mye uavklart, så vi satt igjen med stor usikkerhet når det gjaldt hvor og hvordan denne feilen kunne oppstå.

Nå har vi fått mer kunnskap. Jeg registrerer at statsråden er tydelig på to ting: De som er urettmessig rammet av feiltolkningen, skal få rettet opp sin sak så raskt og rettferdig som mulig. Mye er gjort, og noe gjenstår. Jeg tror det er viktig å rette en takk også til alle dem som arbeider i Nav-systemet, som har vært nedlesset av saker, og som skal følge dette opp fra dag til dag. De har gjort en stor innsats under stort press. Det andre statsråden er tydelig på, er at granskingsutvalgets funn skal følges opp. Mye er en i gang med å følge opp, og noe må komme i fortsettelsen, for granskingsutvalget har levert en grundig og god rapport. Så er det noen spørsmål som fortsatt skal avklares gjennom domstolene.

Det er skremmende å få slått fast en kollektiv svikt der få har stilt spørsmål, eller i det hele tatt rettet søkelyset mot forholdet mellom EØS-regler og norsk rett. Det slås igjen fast at det gjennom skiftende regjeringer har vært håndtert likt, og at det ikke ligger en politisk agenda eller handling mot bedre vitende til grunn for det som har skjedd. Å slå fast dette er ikke ansvarsfraskrivelse – tvert imot.

Det som ble slått fast av kontroll- og konstitusjonskomiteen i innstillingen sist, står ved lag. Det ser vi også etter denne rapporten. Nå skal komiteen på grunnlag av redegjørelsen og med kunnskap fra utvalgets rapport arbeide videre. Vi skal ta med oss ny kunnskap. Vi skal se mer på hvor det sviktet, og hvordan det kunne skje. Vi skal sjekke ut læringspunktene og hvordan vi kan ta dem med oss. Vi skal gå gjennom de grep som statsråden har redegjort for har skjedd, og se hvordan vi i helhet kan sikre at sånt ikke skjer igjen.

Vi skal ikke konkludere i dag, men det er vel ingen tvil om at EØS-rett etter dette må få en annen oppmerksomhet og oppfølging ved implementering i norsk lov- og regelverk. Både forvaltningen og vi som politikere har en stor oppgave med sikre det og gjenskape tillit til at vi ivaretar innbyggernes rettigheter på en riktig og god måte. Videre politikkutvikling på dette området skal fagkomiteen få ta seg av, men håpet er at kontroll- og konstitusjonskomiteen kan samle seg om å påpeke grunnleggende grep som må foretas for å sikre EØS-rett i norsk rett. Jeg opplever at komiteen og Stortinget har et felles ønske om å bidra til det.

Solveig Horne (FrP) [12:11:32]: Jeg vil takke statsråden for en grundig redegjørelse om en utredning som er utrolig god. Jeg er også glad for at både statsministeren og statsråden har vært veldig tydelige på å gi en unnskyldning til dem som har blitt berørt av den største skandalen i nyere tid. Som flere har vært inne på, er det å lese historiene til dem som har vært berørt av dette, sterk lesning, og de fortjener virkelig en unnskyldning fra hele det politiske Norge.

For Fremskrittspartiet har det hele tiden vært viktig å få en full gjennomgang av denne saken. Da Stortinget i juni behandlet statsrådens redegjørelse som ble holdt i fjor, fikk vi veldig mye kritikk for at vi verken ville gå så langt som å fremme daddelforslag eller å kaste statsråder. Jeg er veldig glad for at vi har ventet på den fulle redegjørelsen. Granskingsrapporten viser også at det var viktig å vente. Jeg ser fram til vurderingen fra EFTA-domstolen.

Det er sånn at vi alle er syndebukker, hvis vi kan kalle det det. Jeg synes VG hadde en god oppsummering den 4. august, da granskingsrapporten kom:

«Da saken smalt i fjor, var det mange som sa dette burde vært avslørt for lengst.

Og det er sant. Men av hvem? Her i Norge var alle med på det.»

Alle har sviktet. Alle regjeringer har gjort feil, helt fra EØS-regelverket ble innført. Ingen senere regjeringer så problemet. Trygderetten kunne ha oppdaget det før. Forskere og spesialister har gjort feil, og Høyesterett har også måttet tåle kritikk. Det viser at det er vanskelig å finne en syndebukk, som vi så ofte er på jakt etter, når vi alle har feilet.

Det som er viktig nå, er å kunne lære av de feilene som er gjort. Med den systemsvikten som har vært – når folk har blitt feilaktig dømt, satt i fengsel, blitt avkrevd tilbakebetaling, nektet ytelser de har rett til – er det jo Nav som kommer verst ut. Den manglende varslingskulturen, ansvarspulveriseringen og uakseptabel mangel på aktivitet viser at det virkelig må ryddes opp. Jeg er opptatt av at det nå skjer. Vi må være tydelige på at det må ryddes opp, og at man må få på plass erstatninger. Vi hadde kanskje ikke sett for oss at covid-19-epidemien skulle føre til at dette for flere ble satt på vent. Det har vært en påkjenning for dem som har blitt berørt av dette. Fremskrittspartiets signal til regjeringen er at nå må det ryddes opp. Vi klarte under koronaepidemien å raskt få i gang saksbehandlingen. Det må også skje med dem som har blitt berørt her, slik at de får den erstatningen og oppreisningen de har krav på.

Så viser også granskingsutvalget at det må skje en god del på hele dette feltet. Når man mangler grunnleggende kompetanse på EØS-rett, når tilliten til Nav må gjenopprettes, som statsråden var inne på, er det helt klart at det er en kultur i Nav som må endres på. Nav skal være der for dem som trenger hjelp. Det er ikke slik at folk ringer Nav i utide. De gjør det fordi de trenger hjelp. Da er det viktig at Nav er der for å gi dem den gode hjelpen.

Vi har nå fått en god redegjørelse fra statsråden. Den er det med all sannsynlighet kontroll- og konstitusjonskomiteen som skal behandle. Som representanten Harberg var inne på, er den videre utformingen av politikken nødt til å skje i fagkomiteen. Men kontroll- og konstitusjonskomiteen skal gå grundig inn i granskingen og denne redegjørelsen og se på hva vi kan gjøre for å bidra til et bedre system senere.

Nils T. Bjørke (Sp) [12:16:17]: Denne saka har synt oss ei forvaltning som ikkje er slik som me ynskjer. Me har sett eit Nav som arbeider mot rettstryggleiken til dei som treng velferdssystema mest, eit Nav der leiinga ikkje veit kven i eigen organisasjon som har ansvar. Me har sett eit departement som verkar meir oppteke av å verna om statsråden sitt politiske syn enn av å retta opp i justismord.

Paragraf 11-3 i folketrygdlova seier uttrykkjeleg at det er eit vilkår for arbeidsavklaringspengar at medlemen oppheld seg i Noreg. Det er ikkje i tråd med EØS-forordning 883/2004. Kjernen i denne saka er at lova slik ho er vedteken i denne salen, er formulert feil. Regjeringa har implementert EU-rett utan å endra lova. Mange har vorte dømde for brot på ei lov som var feil. Ordninga med arbeidsavklaringspengar vart innført i 2010. I same periode arbeidde departementet med å setja i verk den nye EU-forordninga. Ingen har funne spor av at departementet har vurdert kva EU-forordninga har hatt å seia for lovparagrafen som var feil.

Den 31. mars 2017 la regjeringa fram eit forslag om å lovfesta Navs praksis om å gje rett til arbeidsavklaringspengar under opphald i utlandet i inntil fire veker i året, med vilkår om at opphaldet skulle verta godkjent på førehand av Nav. Dette lovforslaget var i strid med EØS-forordning 883/2004. Forordninga var innarbeidd i ei forskrift då lovforslaget vart lagt fram. Forskrifta var ikkje nemnd i lovforslaget. Regjeringa braut då opplysningsplikta overfor Stortinget. Eg saknar at ministeren tek eit tydeleg ansvar for departementet si handtering i denne saka av Nav.

Feilen har fått store konsekvensar for enkeltmenneske. Folk har urett vorte straffa og dømde for feil departementet gjorde. Det at mange er ramma av saka, gjev ho ein eigen dimensjon. Den menneskelege dimensjonen såg korkje departementet eller Nav då Trygderetten fann feilen og ville ta saka inn for EFTA-domstolen. Det var viktigare å skjula omfanget av feilpraktiseringa enn å kontakta påtalestyresmaktene for å stoppa straffesakene som var i gang.

Når Noreg har inngått ein EØS-avtale, må lovene våre ha eit klart innhald som gjer den reelle rettstilstanden synleg for alle. Denne saka har vist oss at det er mykje som må rettast opp i. Det fyrste som no må gjerast, er å rydda opp i uretten mot dei som er straffa og dømde, på ein skikkeleg måte. Me må endra regelverket som er feil. Me må sikra at Stortinget aldri meir vert invitert til å vedta nye lovforslag i strid med EØS-regelverket. Dette må me ta ansvar for på tvers av det politiske miljøet, forvaltninga og rettsvesenet.

Eg er i stuss – det er klart at dette er komplisert jus. Men har det vore tilstrekkeleg vilje til å opplysa om dei store ulempene med EØS-avtalen? Eller har det vore ein gjennomført vilje til å leggja skjul på dei store utfordringane som er, og difor heller ikkje vilje til å gå inn i lovverket?

Freddy André Øvstegård (SV) [12:20:07]: Trygdeskandalen viser oss noe av det aller verste med det Forskjells-Norge som har vokst fram de senere årene, nemlig at til og med rettssikkerheten har blitt et klassedelt gode i dette landet. Merete Smith, generalsekretæren i Advokatforeningen, sa det godt under Stortingets kontrollhøring om saken: Hvis det var næringslivsledere med tilgang på de beste advokater som var rammet, ja da hadde nok feilen blitt oppdaget tidligere.

Men det var ikke næringslivsledere som var rammet. Det var syke mennesker. Folk som ikke kunne jobbe. Folk som trengte hjelp fra Nav. Det viktigste i denne saken er akkurat de menneskene som er rammet av denne urettferdigheten – de 75 som er uskyldig dømt for trygdesvindel, de omkring 4 000 personene som trolig er rammet av feiltolkning, hun som ikke fikk besøkt sin syke søster i utlandet, de som har blitt utsatt for økonomisk ruin på grunn av store tilbakebetalingskrav, eller bestefaren som måtte holde skjult for barnebarna sine at han skulle i fengsel.

Ofrene skal få rettferdighet. Det må være det viktigste. Men for mange er ikke denne skandalen over. De venter ennå på å bli frikjent. De venter fortsatt på oppreisning. Vi hører om telefonnumre som har blitt lovet før. Vi hører om frie rettsråd, som er langt mindre omfattende enn fri rettshjelp. Det er ikke godt nok.

Nå har vi fått granskingsutvalgets rapport, og den viser en knusende dom over klassejustis i Norge, men også over regjeringens håndtering av denne skandalen. Rapporten peker tydelig på at det er departementet og Nav som har hovedansvaret for skandalen. Det er klinkende klart at justismord, uskyldige fengslinger, kunne vært forhindret hvis regjeringen hadde handlet tidligere. Og det viser at vår kritikk og vårt mistillitsforslag mot daværende statsråd Hauglie var rimelig. Men likevel, på tross av hvor hardt folk er rammet, og på tross av alle disse alvorlige avsløringene som har kommet underveis, står vi igjen i en situasjon som oppleves akkurat slik flere hevder ikke er situasjonen, nemlig ansvarspulverisering. Det er ingen som har tatt det endelige ansvaret for skandalen. Og det mener jeg, med respekt å melde, er å ikke ta ofrene i denne saken på det alvoret de fortjener. Skal de få rettferdighet, burde denne alvorlige saken også fått konsekvenser for noen på toppen.

Jeg vil nevne to funn i rapporten som bør være viktige for behandlingen videre og ettertiden. For det første konstaterer utvalget «at de effektiviseringstiltak som er truffet, har medført at direktoratet synes å mangle faglige og ressursmessige forutsetninger for å ivareta det fagansvaret det er tillagt på en god måte.»

Det er veldig gjenkjennelig fra kontrollkomiteens behandling, hvor vi stadig – på punkt etter punkt i tidslinjen – ser sårbarheten i Nav, at få folk på jobb og med rett kompetanse fører til forsinkelser i å oppdage feilen. Og det er alvorlig når vi samtidig vet at det har blitt kuttet 400 mill. kr i såkalte effektiviseringskutt i Nav siden 2015.

Så peker utvalget på at ved flere kritiske korsveier i departementet, når saken etter hvert ble behandlet vinteren og våren 2019, før feilen ble oppdaget, var det en politisk begrunnet vegring mot å ta konsekvensene av det som ble oppdaget underveis. Et eksempel er at daværende minister Hauglie bl.a. sa at dette kunne komme til å gå på tvers av regjeringens politikk mot såkalt trygdeeksport. Det står i rapporten.

Det er noen spørsmål granskingsutvalgets rapport egentlig ikke svarer så godt på. Departementet har hele tiden f.eks. sagt at de visste hva rett EØS-forståelse var. De visste bare ikke hva som var Navs praksis. Likevel foreslo det samme departementet å lovfeste Navs praksis i 2017. Hvordan er det mulig?

For meg er det klart at granskingsutvalget ikke har fulgt alle spor hele veien dit de fører, og at det er Stortinget som må trekke de politiske konklusjonene basert på granskingen. Derfor støtter vi at saken skal gå til kontrollkomiteen, vi må peke ut en ny kurs for Nav, og vi må sørge for at alle ofrene får oppreisning og rettferdighet. Og det må skje så raskt og effektivt som mulig.

Solveig Schytz (V) [12:25:23]: Nav-skandalen er det største kollektive systemsviket i Norge gjennom tidene. Det har kanskje foregått helt siden 1994, og et samlet storting har vært involvert som øverste lovgiver. Nesten alle partier har vært i regjering, og vi har alle et stort ansvar for å være ydmyke. Jeg vil understreke alvoret i denne saken, der alle tre statsmakter, både storting, regjering og rettsapparat, har latt være å ta hensyn til at avgjørelsene til EØS-retten har forrang foran nasjonalt regelverk. Dette har ført til at enkeltmennesker urettmessig er dømt til fengsel og på uriktig grunnlag har fått betalingskrav og betalingsmerknader heftet ved seg. Granskingsrapporten viser at vi trenger bedre EØS-kompetanse i alle ledd i forvaltningen, i de akademiske miljøene, hos domstolene og i advokatstanden.

Det som gjør sterkest inntrykk i granskingsrapporten, er skildringene av de berørte menneskenes møte med Nav og rettssystemet. De fikk mangelfull informasjon, ulik informasjon fra ulike Nav-kontor som de var i kontakt med. Noen slet med å få kontakt med sitt eget Nav-kontor. Det er en trist historie om et system som har satt systemet foran folk.

Det er bra at regjeringen tar ansvar og tar denne saken på alvor. Nå må vi se framover og sørge for at noe slikt som denne skandalen aldri skjer igjen. Vi må gjøre alt vi kan for at en slik skandale aldri skal skje igjen. Vi må styrke EØS-kompetansen i alle ledd, gjennomgå regelverk og ha et ryddig lovverk.

For sosialliberale Venstre er det helt grunnleggende at folk som i en kortere eller lengre periode er avhengige av støtte fra Nav, skal ha den samme friheten til å nyte godt av det europeiske fellesskapet som oss andre. Som trygdemottaker skal man kunne ha like stor rett til å krysse landegrenser som alle andre, så lenge de gjør det de kan og som kreves for å komme tilbake i arbeid eller bli avklart til uføretrygd.

Bjørnar Moxnes (R) [12:27:51]: Nav-skandalen er Forskjells-Norge på sitt verste. Det er ikke tilfeldig at norgeshistoriens største rettsskandale i fredstid rammet de svakeste blant oss, de som er mest avhengig av fellesskapet. De har i mange år blitt møtt med mistro og skepsis, med kontroll og feilaktige krav om tilbakebetaling, med rettssaker og fengsel.

I Norge er det dessverre sånn i 2020 at vi ser rettssikkerheten din henger sammen med hvor rik du er på makt og penger. Rapporten er også en knusende dom over den norske rettsstaten – over Nav, men også over regjeringen. Når jeg hører statsråden for utdanning, som nå er vikar for arbeidsministeren og dermed den tredje statsråden som «tar ansvar» for denne saken, blir jeg enda mer styrket i min bekymring for at de ansvarlige ikke blir stilt til ansvar. Det hviler et stort ansvar på regjeringen i denne saken, langt større enn det vi nå hører statsrådens har vilje til å ta. Det handler ikke bare om det formelle ansvaret i denne saken.

Utvalgsleder Arnesen uttalte før granskingsrapporten kom, at de ikke hadde funnet grunnlag for å anta at dette har vært en bevisst politikk. Men det kolliderer med rapportens faktiske innhold, med at statsråd Hauglie da hun ble kjent med saken, uttrykte at det å endre denne ulovlige praksisen kunne være uheldig i lys av regjeringsplattformens formuleringer om trygdeeksport. Det kolliderer med at ønsket om en rask avklaring fra direktoratet kolliderte med at departementet ikke kunne argumentere godt nok overfor politisk ledelse, som ønsket å begrense trygdeeksport. Dette står svart på hvitt og bygger opp under det vi vet fra før, at regjeringen i årevis har mistenkeliggjort folk som har blitt syke og falt ut av et stadig mer brutalt arbeidsliv. Vi vet også at regjeringen instruerte Nav om ikke å skaffe seg full oversikt og rette opp da de ble klar over feil praksis i februar 2019.

Utvalgsmedlem Midthjell skriver at departementet oppleves som «ansvarsfraskrivende», og at «for mye av ansvaret for den feilpraktiseringen som de senere årene har fått alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, legges på Nav, uavhengig av overordnet ansvar».

Dette problemet strekker seg langt utover det som angår EØS-retten. Skandalen har vist at perspektiver fra brukerne og fra de ansatte, de som behandler sakene, ikke løftes opp til ledelsen, ikke følges opp. Derfor fikk Rødt Stortinget med på å be departementet om et arbeid i Nav for å sikre at førstelinjen blir hørt. Nylig har statsråden bekreftet at fagforeninger som representerer de ansatte i den kommunale førstelinjen, ikke har blitt tatt med i dette arbeidet. Vi har også fått vite at arbeidsgruppen jobber med et mandat som er snevret inn til EØS-rett, og som også har kort tidsfrist.

Etter å ha hørt statsrådens redegjørelse er jeg bekymret for at dette er symptomatisk for hvordan skandalen følges opp: noen enkle avgrensede læringspunkter og ferdig med det. Men Nav-skandalen er en systemkrise, og mye tyder på at lignende svikt har foregått innenfor andre deler av Navs ansvarsområder. Rødt ville jo stille regjeringen til ansvar da vi fremmet mistillitsforslag mot statsråd Anniken Hauglie, først med bare Rødts stemme, før flere rød-grønne partier kom etter – inntil regjeringen klarte å snike statsråden ut bakdøren før Stortinget rakk å stille Hauglie til ansvar.

I vår behandling av denne rapporten skal vi fortsette med å jobbe for at den får de nødvendige konsekvenser. Maktpersoner må også stilles til ansvar ved å få en gjennomgang i hele Nav-systemet og få tiltak for å snu utviklingen. Vi i Rødt vil gjøre det vi kan for at denne prosessen blir starten på et generaloppgjør med regjeringens mistenkeliggjørende arbeidslinje, som pisker arbeidsledige og påfører arbeidsuføre og syke mennesker trygdeskam. Det vil vi ikke ha noe av, og det burde et samlet storting tatt opp. Vi skal gå i spissen for det.

Statsråd Henrik Asheim [12:32:51]: La meg igjen få takke Stortinget for å få anledning til å redegjøre for de viktigste funnene og læringspunktene granskingsutvalget har kommet frem til, og for hvordan disse nå blir fulgt opp av regjeringen.

Jeg deler et ønske som mange av de berørte i denne saken har, et ønske om en snar og klar tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen og en avklaring i Høyesterett på rettstilstanden i dette sakskomplekset. Dette vil forhåpentligvis kunne hjelpe dem som ble anmeldt og dømt, med å få satt et endelig punktum. Denne avklaringen må være på plass dersom vi skal sikre de berørte en riktig behandling av sin sak.

For de profesjonelle aktørene i denne saken er det imidlertid ikke slik at det skal settes punktum. Det pågående arbeidet med å rydde opp og implementere tiltak kommer til å fortsette. En sentral oppgave i tiden som kommer, vil være å arbeide videre med det jeg opplever som kjernen i utvalgets utredning, nemlig behovet for oppmerksomhet om og synliggjøring av EØS-rettens betydning for trygdeområdet, behovet for styrket EØS-kompetanse og behovet for styrket styring og kommunikasjon.

Arbeidet med å rydde opp var allerede godt i gang da granskingsrapporten ble overlevert. Rapporten har gitt oss verdifulle bidrag til det videre arbeidet. I tillegg til granskingsutvalgets læringspunkter vil jeg ta med meg de innspillene og merknadene som har kommet i høringen, og også i innleggene her i dag.

I juni 2021 vil vi motta utredningen fra lovutvalget som regjeringen har nedsatt. Denne utredningen vil forhåpentligvis gi oss ytterligere bidrag til arbeidet med å motvirke at slike feiltolkninger og feilpraktiseringer skjer i fremtiden.

Som jeg sa i min redegjørelse, må et overordnet mål være å gjenreise tilliten. Borgerne skal og må kunne forvente av oss at regelverket blir praktisert i samsvar med EØS-retten i fremtiden, og at det ryddes opp overfor dem som har blitt rammet.