Solveig Schytz (V) [10:04:37] (ordfører for saken): Jeg vil først få innlede om denne saken som saksordfører, og siden komme tilbake med et innlegg fra Venstre senere i debatten.

Norges institusjon for menneskerettigheter, heretter kalt NIM, ble etablert i 2015 og har vært i regulær drift siden 2016. Institusjonen er organisatorisk underlagt Stortinget, men er uavhengig. NIM skal fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivningen, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig. Etter lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter § 11 skal institusjonen årlig avgi en melding til Stortinget om sin virksomhet og utviklingen av den menneskerettslige situasjonen i Norge. Det er denne vi nå skal behandle.

Den viktigste grunnen til å ha en nasjonal institusjon er å belyse de menneskerettslige utfordringene i Norge, overvåke og gi råd til myndighetene og andre og informere om menneskerettighetene. Rollen som brobygger mellom bl.a. de ulike ombudene, sivilt samfunn og myndighetene bidrar til en viktig samordning, overblikk og systematisering av menneskerettighetsarbeidet nasjonalt.

Gjennom NIMs årsrapport gis Stortinget en god innsikt i hvordan menneskerettighetene følges opp i regjeringen, slik at Stortinget kan ivareta funksjonen med å overvåke at grunnlovfestede rettigheter ikke blir brutt. Komiteen merker seg at NIM i sin årsmelding for 2019 viser til at menneskerettighetene har en sterk stilling i Norge, og at utgangspunktet derfor er godt, men at årsmeldingen også viser at det fortsatt er viktige samfunnsområder der menneskerettighetsarbeidet må styrkes og videreutvikles.

I årsmeldingen for 2019 har NIM valgt å trekke fram fire anbefalinger. NIM viser i sin første anbefaling til at Norge i 2019 ble dømt fire ganger i Den europeiske menneskerettsdomstol for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 i barnevernssaker. I tillegg har EMD tatt inn over 20 nye barnevernssaker til behandling. NIM anbefaler at regelverk og praksis på barnevernsfeltet må vurderes opp mot EMDs prinsipp om at alle omsorgsovertakelser som utgangspunkt skal anses som midlertidige. NIM peker på at fylkesnemnder og domstoler må ha tilstrekkelig bredt og oppdatert faktagrunnlag og gi konkrete begrunnelser og avveie kryssende menneskerettigheter når de treffer beslutninger om barnevernstiltak.

I sin andre anbefaling viser NIM til Sivilombudsmannens særskilte melding om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler. NIM mener at anbefalingene i den særskilte meldingen må gjennomføres, og at klagemekanismene, domstolskontrollen og ordningen med fri rettshjelp i isolasjonssaker bør gjennomgås.

NIM peker videre på at vold og overgrep i nære relasjoner er en alvorlig menneskerettslig utfordring i Norge. Norske myndigheter gir etter institusjonens mening fortsatt ikke god nok beskyttelse til flere sårbare grupper. Som en tredje anbefaling mener derfor NIM at den varslede handlingsplanen mot vold i nære relasjoner bør identifisere sårbare grupper og inneholde kunnskapsbaserte tiltak som sikrer en koordinert og effektiv beskyttelse av disse gruppene. NIM peker på at det er særlig viktig å etablere tiltak knyttet til barn og eldre, og at kommunens rolle og ansvar må reflekteres i denne planen.

Den fjerde anbefalingen fra NIM viser til tvangsregelverket i helse- og omsorgstjenesten og praktisering av dette, at den utfordrer menneskerettslige krav. NIM mener at det bør foretas lovendringer, innføres beslutningsstøttesystemer og foretas grundige vurderinger av kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandlingstiltak, og at det også må sikres at de som utøver tvang, har tilstrekkelig kunnskap om menneskerettslige krav.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid om denne saken, og jeg ser fram til en viktig debatt i stortingssalen. Jeg kommer som sagt tilbake til Venstres innlegg.

Lene Vågslid (A) [10:09:01] (leiar i komiteen): Takk til saksordføraren, og takk til NIM for ein god og veldig viktig rapport. Me skulle eigentleg ha behandla han i vår, men slik situasjonen er, får me behandla han no, og det er bra. Eg er veldig glad for at NIM i rapporten i år har gjort veldig tydeleg fire klare anbefalingar, og eg vil begynne med å kommentere det som går på barnevernet.

Både Arbeidarpartiet og SV seier i innstillinga at me meiner det er heilt avgjerande at anbefalingane på barnevernsfeltet blir følgde opp. Det er alvorleg at Noreg er dømt fire gonger i EMK for brot på retten til familieliv. Samtidig understrekar me òg frå Arbeidarpartiet og SVs side at barns rett til beskyttelse mot vald og omsorgssvikt må vege vel så tungt. Dette handlar om krevjande avvegingar mellom barns og foreldres menneskerettar og må også i tida framover vere oppe til politisk debatt.

Som me viser til i saka, meiner me at det frå regjeringa si side bør sørgjast for at det blir gjeve konkrete grunngjevingar både for omsorgsovertaking og for kvifor tilbakeføring ikkje er i barnets interesse. Me viser òg til det forslaget som Arbeidarpartiet fremja under trontaledebatten, og som blei samrøystes vedteke, der me bad regjeringa

«sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid».

Arbeidarpartiet har i fleire år i budsjetta sine peikt på mangelen på tilsette i det kommunale barnevernet og føreslege øyremerkte midlar for å styrkje dette feltet. Dette er påpeikt av organisasjonane til dei tilsette, av Barneombodet og av Helsetilsynet.

Isolasjon i fengsel er ein tematikk me har debattert mykje det siste året, og dette er svært alvorleg. Me kjenner alle godt til anbefalingane i Sivilombodsmannens særskilde melding til Stortinget. Dei raud-grøne partia i justiskomiteen er tydelege på at desse anbefalingane må følgjast opp.

Me meiner òg det er viktig å sørgje for at Grunnlova § 92 blir følgd, og me fremjar difor òg eit forslag i saka om at regjeringa må «legge til rette for mindre bruk av isolasjon i fengsel slik at Grunnloven § 92 følges».

Det er òg grunn til å framheve den særskilde stillinga til kvinner i fengsel. Her er verken politikkutforminga eller praksisen god nok til å ta omsyn til at kvinner er i eit stort mindretal og har særskilde utfordringar i norske fengsel. Arbeidarpartiet har mange gonger dei siste åra trekt fram dei mangelfulle soningsforholda for kvinnelege innsette. Me veit at kvinner risikerer å sone meir restriktivt. Kanskje særleg etter at regjeringa Solberg la ned ei rekkje av dei opne fengsla, har kvinnene fått dårlegare tilbod frå soningsstart til soningsslutt. Her vil eg vise til forslaga me fremja i samband med behandlinga av Dokument 8:33 S for 2019–2020.

Vald i nære relasjonar er grov kriminalitet og eit stort samfunnsproblem. Det er rett og slett synd at me enno ikkje har fått på plass ein handlingsplan mot vald i nære relasjonar. Den førre gjekk ut for mange år sidan, og me veit at dette er eit godt verktøy fordi det er målretta, det er sektorstyrt, det skal samarbeidast om og evaluerast. Arbeidarpartiet har i mange år teke til orde for at slike handlingsplanar må me òg ha lokalt.

Som Arbeidarpartiet skriv i innstillinga, saman med SV, handlar òg arbeidet mot og med vald i nære relasjonar mykje om ressursar. I går og dagen før kunne me sjå at fleire hundre tusen straffesaker ligg i bunkar i kø hjå påtalemyndigheita i politiet. Arbeidarpartiet meiner at her er ein av dei store proppane til at rettssikkerheits- og menneskerettsbrota både mot offer og mot tiltalte framleis kan skje i Noreg.

Eg vil òg vise til saksordføraren sitt innlegg om tvang i helse- og omsorgssektoren. Her meiner me det er kjempeviktig å følgje opp både observasjonane og anbefalingane, og me ser fram til oppfølginga av tvangslovutvalet, som òg blir vist til i innstillinga.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet meiner at me må gjere meir enn berre å sende anbefalingane over til regjeringa, me meiner at anbefalingane bør realitetsbehandlast i Stortinget.

Eg tek opp forslaget i innstillinga.

Ingunn Foss (H) [10:14:00]: NIMs årsmelding for 2019 peker på sentrale utviklingstrekk og utfordringer innenfor et bredt spekter av områder som institusjonen mener kan gi grunnlag for en konstruktiv debatt om menneskerettighetene.

I årsmeldingen for 2019 har NIM valgt å trekke fram fire anbefalinger:

Det vises til at Norge i 2019 ble dømt fire ganger i EMD for brudd på EMK artikkel 8 i barnevernssaker. I tillegg har EMD tatt inn over 20 nye barnevernssaker til behandling.

NIM viser også til Sivilombudsmannens særskilte melding om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler, videre på at vold og overgrep i nære relasjoner er en alvorlig menneskerettslig utfordring i Norge, og at tvangsregelverket i helse- og omsorgssektoren og praktiseringen av dette utfordrer menneskerettslige krav.

Ulike departementer har i svarbrevet til komiteen gjort rede for hvordan de arbeider med de ulike problemstillingene og anbefalingene som det blir vist til i NIMs årsrapport. Barne- og familiedepartementet har i sitt svarbrev til komiteen pekt på at departementet arbeider med flere tiltak som vil forbedre kvaliteten i barnevernet, bl.a. et kompetanseløft for barnevernssektoren og en ny barnevernslov. Forslag til ny barnevernslov var på høring i 2019, og departementet tar sikte på å legge fram forslag til ny lov for Stortinget våren 2021.

Det arbeides kontinuerlig for å redusere bruken av utelukkelse og isolasjon i fengsel. Kriminalomsorgen arbeider med å utvikle tiltaksplaner for innsatte som er utelukket fra fellesskap med andre innsatte. Utfordringene med isolasjon understreker også behovet for at kriminalomsorgen er godt organisert. Regjeringen foreslår i Prop. 143 L for 2019–2020 bl.a. at kriminalomsorgen omorganiseres ved å gå fra tre til to administrative nivåer, og at dette forslaget er ment å styrke mulighetene for god kvalitet i klagesaksarbeidet, rettslikhet og Kriminalomsorgsdirektoratets, KDIs, forutsetninger for å sikre en enhetlig praksis i etaten. Justis- og beredskapsdepartementet gjennomgår også i disse dager regelverket om utelukkelse og tvang og vurderer om det bør foreslås endringer.

Regjeringen igangsatte i 2019 arbeidet med en ny handlingsplan mot vold og overgrep i nære relasjoner, med utgangspunkt i forpliktelsene som følger av Istanbul-konvensjonen. Planen skal ha en egen tiltakspakke for å adressere vold og overgrep i samiske samfunn. Målet med handlingsplanen er å legge til rette for gjennomføringen av en helhetlig, samordnet politikk mot vold i nære relasjoner. Planen vil ha hovedvekt på den volden som rammer kvinner i uforholdsmessig stor grad, men også vold som rammer andre grupper i samfunnet.

Helse- og omsorgsdepartementet har startet arbeidet med en revisjon av alle tvangshjemlene for helse- og omsorgstjenesten, basert på anbefalingene i NOU 2019: 14. Anbefalingene fra NIM inngår i dette arbeidet, og NIM har i sin høringsuttalelse kommet med nyttige innspill til arbeidet. Et lovforslag vil bli lagt fram for Stortinget så raskt det lar seg gjøre.

Vi tar NIMs funn og anbefalinger på alvor. Det blir utført et betydelig arbeid i flere departementer med de menneskerettslige problemstillingene NIM løfter i årsrapporten for 2019.

Petter Eide (SV) [10:17:22]: Det er veldig hyggelig å kunne stå her og skryte av NIMs arbeid og årsrapport. Vi behandler den i dag, og det er ikke en hvilken som helst organisasjon og institusjon vi nå diskuterer. Det er faktisk en av Norges viktigste, for de skal passe på noe av det som er aller viktigst, nemlig menneskerettighetssituasjonen i Norge. De skal gjøre det uavhengig og med stor integritet.

Det sies at NIM er en uavhengig organisasjon formelt, men den uavhengigheten kan kun realiseres hvis NIM opplever at de har politisk støtte for å kunne rapportere på den måten de mener er nødvendig. Jeg opplever, når jeg registrerer modigheten og tydeligheten i den rapporten vi har fått framlagt av NIM nå, og som vi behandler i dag, at forfatterne ikke nødvendigvis har tatt hensyn til om storting eller regjering måtte like det eller ikke. Og det er nettopp slik det skal være. Dette er skrevet med en stor grad av uavhengighet og integritet og litt uavhengig av hvordan de oppfatter at Stortinget ønsker å motta det. Det betyr at de har vært tydelige og modige i sin kritikk av vesentlige ting. Det synes jeg er veldig bra.

Vi har andre institusjoner i Norge som arbeider på samme måte, og som skal motta den samme støtten til sin uavhengighet og integritet. Det er bl.a. Riksrevisjonen og selvfølgelig også Sivilombudsmannen, nå omdøpt til Sivilombudet.

Jeg har for min egen del lyst til å legge til at jeg synes NIM har vært svært tilgjengelig i mitt eget stortingsarbeid. Det er også en del av NIMs arbeid å kunne rådgi Stortinget løpende i det vi driver med. Spesielt relevant har det vært i flere saker som har vært oppe i justiskomiteen. For meg personlig er det veldig kort vei til NIM både skriftlig i e-post og også via kjappe telefoner for å avklare vanskelige ting knyttet til menneskerettighetssituasjonen i Norge. Jeg gjør det ofte, og jeg anbefaler også mine kollegaer i justiskomiteen å bruke NIM på den måten, for det synes jeg faktisk er veldig viktig.

Jeg vil advare mot at behandlingen av NIMs årsrapport blir en slags postkassebehandling – at Stortinget mottar NIMs årsrapport, men egentlig viser liten vilje til å realitetsbehandle sakene som står der. Kollega Vågslid nevnte også dette i sitt innlegg.

Jeg oppfatter at regjeringspartiene litt høflig og vennlig reflekterer over rapportens innhold, men ikke viser vilje til å gå inn og realitetsbehandle innholdet. Da er det viktig å minne om at Stortinget har et grunnlovsmessig, helt selvstendig ansvar for menneskerettighetssituasjonen i Norge. Jeg mener at det selvstendige menneskerettighetsansvaret som ligger i denne sal, ikke blir oppfylt tilstrekkelig ved at vi ser på NIMs rapport, oversender rapporten til regjeringen og ber regjeringen gå videre med dette.

Vi gjorde det i fjor, og vi har også i år fremmet noen saker om helt konkret realitetsbehandling av området. Spesielt handler dette i år om forholdene ved isolasjon i fengsel, som kanskje er et av de mest alvorlige menneskerettighetsbruddene som pågår i Norge.

Så tar vi opp en ting til i rapporten. Det er viktig å være klar over at Norge, selv om vi liker å tro at vi er verdens beste nasjon når det gjelder menneskerettigheter, mottar en rekke rapporter fra tilsynsorganer i verden, spesielt fra FN og Europarådet. Jeg har henvendt meg til regjeringen om dette tidligere. Det finnes ikke noen samlet oversikt over rapportene som Norge mottar fra internasjonale tilsynsorganer. Det finnes heller ikke noe samlet koordinert opplegg fra regjeringen om hvem som skal håndtere det tilsynet verden utøver overfor Norge. Jeg har lyst til å si det sånn: Hvorfor skal vi tro at et land som Nigeria skal følge oppfordringene fra FN når Norge heller ikke har et opplegg for hvordan vi skal følge opp det internasjonale tilsynet?

Vi tar også opp i behandlingen i dag at vi ønsker en samlet oversikt over de råd, anbefalinger og observasjoner som internasjonale tilsynsorganer har kommet med overfor Norge, og vi ønsker et koordinert opplegg fra regjeringen.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:22:43]: Innledningsvis vil jeg si en stor takk til NIM for det viktige arbeidet som gjøres med å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge. Takk for en grundig og viktig årsmelding som fokuserer på samfunnsområder der menneskerettighetsarbeidet må styrkes og videreutvikles.

Vi skal aldri ta for gitt en oppslutning omkring menneskerettighetene som vi har i Norge. De siste årene har vi sett trender i verden der menneskerettigheter, demokrati og rettsstaten svekkes i mange land. Det er nettopp i slike utfordrende tider menneskerettighetene må hegnes om og vi må kjempe for å sikre menneskers grunnleggende rett i alle land.

Oppslutningen om menneskerettigheter er i utgangspunktet godt i Norge, men vi vet at situasjonen alltid kan bli bedre, og vi vet at grunnleggende menneskerettigheter utfordres i politiske diskusjoner og arbeid. Jeg er derfor glad for at NIM peker på at to av de store utfordringene i det norske samfunnet i dag er bruken av isolasjon i fengsler, og at det er behov for å forbedre mekanismene for å forhindre vold og overgrep i nære relasjoner.

Det er urovekkende å lese om Sivilombudsmannens funn i særskilt melding til Stortinget, som påpekes av NIM, om at omfanget av isolasjon som skjer uten vedtak, er stort i norske fengsler. Kristelig Folkeparti vil jobbe for å forbedre disse forholdene ved å jobbe for nasjonale regler for fellesskap, bedre aktivitetstilbud til de innsatte og bedre behandlingstilbud for innsatte som er psykisk syke. Vi vet at isolasjon og manglende menneskelig kontakt er skadelig og må begrenses, og vi må ta grep slik at vi kan redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd i norske fengsler.

Det er videre bekymringsfullt å lese NIMs påpekning av at vold og overgrep i nære relasjoner er en alvorlig menneskerettslig utfordring i Norge. Kristelig Folkeparti har arbeidet hardt for å sikre sårbare barn og unge mot vold og overgrep, og vi er glade for at da Kristelig Folkeparti kom inn i regjering i 2019, ble det iverksatt arbeid med en ny handlingsplan mot vold og overgrep i nære relasjoner.

Vi merker oss at NIM anbefaler at planen også må identifisere barn og eldre og inneholde kunnskapsbaserte tiltak som gir en koordinert og effektiv beskyttelse av disse gruppene. Alle mennesker har rett til å leve et liv uten å bli truet eller utsatt for vold.

Videre er jeg glad for at Norge vedtok å ratifisere Istanbul-konvensjonen i 2017. Den er en menneskerettslig nyvinning i arbeidet med å forhindre vold i nære relasjoner. Istanbul-konvensjonen pålegger statene gjennomføringsplikter. Konvensjonen krever at myndighetene må være mer proaktive og oppsøkende i sin forebyggingsvirksomhet. Dette innebærer bl.a. bedre trening av personell i barnevern, helsevesen og politi for å avdekke vold og trusler som sårbare mennesker blir utsatt for. Det er først og fremst gjennom forebygging vi kan oppdage og forhindre menneskerettsbrudd som vold i nære relasjoner. Vi vet at det ikke er alle som er i stand til å anmelde vold selv.

Gjennom Kristelig Folkepartis arbeid i regjering sikrer vi at Istanbul-konvensjonen følges opp i norsk rett gjennom arbeidet med vår handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Staten plikter å sikre barn mot vold og overgrep. Barn er en sårbar gruppe i samfunnet og har en særlig beskyttelse under menneskerettighetene. Kristelig Folkeparti vil fortsatt kjempe for menneskerettighetene gjennom sitt arbeid og engasjement for å motvirke isolasjon i fengslene og for å beskytte sårbare barn og unge, og vi er forpliktet til å arbeide for realisering av menneskerettighetene for alle mennesker. Det krever handling, og det er Kristelig Folkeparti innstilt på å delta i.

Statsråd Monica Mæland [10:27:16]: Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, har en sentral rolle i arbeidet med å fremme og beskytte menneskerettigheter i Norge. Siden NIM ble etablert i 2015, har institusjonen vært en sterk faglig aktør og en tydelig stemme.

NIM overvåker og gir råd til myndigheter og andre aktører og informerer om menneskerettighetene. Rollen som brobygger mellom bl.a. ombudene, sivilt samfunn og myndighetene bidrar til en viktig samordning av menneskerettighetsarbeidet. Rådene og anbefalingene fra NIM er viktige og velkomne innspill til regjeringen og departementenes arbeid.

NIM har avgitt en grundig årsmelding, med fire hovedanbefalinger til regjeringen. I justiskomiteens innstilling fremmes to saksområder som jeg har ansvaret for, nemlig situasjonen i fengslene og vold i nære relasjoner.

Regjeringen tar kritikken fra Sivilombudsmannen om situasjonen i fengslene på alvor. Det arbeides kontinuerlig for å redusere bruken av utelukkelse og isolasjon, med både lovendringer og forbedringer av de fysiske forholdene, som også har vært en problemstilling.

For det første gjennomgår Justis- og beredskapsdepartementet nå regelverket for utelukkelse fra fellesskapet og bruk av tvangsmidler i fengslene, og vi vurderer om det bør foreslås endringer i reglene om klage. Kriminalomsorgsdirektoratet utreder også konsekvensene av å innføre en nasjonal standard for et minimum antall timer i fellesskap hver dag for innsatte.

For det andre arbeider regjeringen videre med nye regler om Tilsynsrådet for kriminalomsorgen, som ble sendt på høring 13. november 2020. Et velfungerende tilsynsråd kan bidra til å sikre at kriminalomsorgen og samarbeidende etater har tilstrekkelig oppmerksomhet rettet mot isolasjon.

For det tredje har regjeringen satset på rehabilitering og nybygg, som vil gi bedre forhold for innsatte og legge til rette for aktivisering.

For det fjerde implementerer Kriminalomsorgsdirektoratet et nytt IKT-system, noe som skal være ferdig innen 2021, og som vil gi bedre oversikt over omfanget av isolasjon.

Gjennomføringen av enkelte av Sivilombudsmannens anbefalinger fordrer samarbeid mellom helsemyndighetene og kriminalomsorgen, og et slikt samarbeid er også igangsatt.

Når det gjelder vold i nære relasjoner, er det et betydelig samfunnsproblem. Jeg vil vel si at det er en av de aller verste formene for kriminalitet et samfunn har, fordi vold, både psykisk og fysisk, begås av en av ens nærmeste. Regjeringen kommer til å legge fram en handlingsplan mot vold i nære relasjoner i februar 2021, som bl.a. skal inneholde en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn. Planen skal bidra til å imøtekomme de forpliktelser vi har etter Istanbul-konvensjonen, og også gi retning for et langsiktig arbeid hvor målet er å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner helhetlig og samordnet.

Det er sånn at på tross av at dette har vært prioritert av mange ulike regjeringer, av ulike etater og ulike institusjoner i mange, mange år, greier vi fortsatt ikke i stor nok grad å forebygge dette. Vi trenger fortsatt ny kunnskap, vi trenger nye metoder, vi trenger nye verktøy. I går arrangerte statsministeren et innspillsmøte i anledning den internasjonale dagen for å forebygge vold mot kvinner – som vi dessverre også måtte markere i Norge i går. Vi har gode fagmiljø, vi har mye erfaring. Vi må dele av denne erfaringen, og vi må bruke den for å kunne gjøre et enda bedre arbeid på dette veldig viktige området.

Solveig Schytz (V) [10:40:58]: Det er alvorlig at Norge fire ganger er blitt dømt for brudd på menneskerettighetenes artikkel 8, om retten til familieliv. Jeg er derfor glad for at regjeringen gjør en rekke tiltak som vil forbedre kvaliteten på barnevernet, bl.a. et kompetanseløft for barnevernssektoren og ikke minst en ny barnevernslov, som forhåpentlig kommer til Stortinget om ikke lenge. Jeg tillater meg å være optimist på det.

Det er alvorlige funn i Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler. Derfor er jeg glad for at både regjeringen og kriminalomsorgen tar dette på største alvor, og at det jobbes kontinuerlig for å redusere bruken av utelukkelse og isolasjon i fengsel.

Justisdepartementet gjennomgår regelverket om utelukkelse og tvang og vurderer om det bør foreslås endringer. Jeg er glad for at Justisdepartementet har understreket at Sivilombudsmannens anbefalinger står sentralt i dette arbeidet, og at det også vurderes å innføre en nasjonal standard for et minimum antall timer ulåst celle hver dag for innsatte. Jeg vil også understreke viktigheten av nye, moderne fengselsbygg og rehabilitering av gamle fengselsbygg de siste årene, som er avgjørende for å redusere isolasjon i fengslene. Mennesker som opplever isolasjon i fengsel, har også et udekket rettshjelpsbehov. Jeg er derfor glad for at rettshjelpsutvalget har adressert dette i sin rapport, og ser fram til at Stortinget skal behandle en ny rettshjelpsordning.

Altfor mange mennesker opplever vold i nære relasjoner. Det er behov for et sterkere og mer koordinert arbeid for å forebygge og avdekke vold i nære relasjoner. Derfor ser vi fram til den nye handlingsplanen mot vold i nære relasjoner som regjeringen nå arbeider med, for å få en helhetlig og samordnet politikk som både forebygger volden, beskytter og hjelper de utsatte, og ansvarliggjør, behandler og straffeforfølger voldsutøvere.

NIM anbefaler i sin årsrapport at for å sikre at bruken av tvang i helse- og omsorgssektoren ikke praktiseres i større grad enn menneskerettighetene tillater, bør det gjøres lovendringer. Herunder bør det innføres et beslutningsstøttesystem og foretas grundige vurderinger av kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandlingstiltak, og det må sikres at den som utøver tvang, har tilstrekkelig kunnskap om menneskerettslige krav.

Tvangslovutvalget ble oppnevnt i 2016, og Helse- og omsorgsdepartementet har startet arbeidet med en revisjon av tvangshjemlene for helse- og omsorgstjenesten basert på anbefalingene i NOU-en om tvangsbegrensningsloven. Problemstillingene som nevnes i anbefalingene fra NIM, inngår i dette arbeidet, og vi ser fram til at et lovforslag blir lagt fram for Stortinget.

Menneskerettighetene står sterkt i Norge, men like fullt må de kjempes for hver dag. Vi tar den kampen.

Maria Aasen-Svensrud (A) [10:44:00]: I norske fengsler er det over 3 000 mennesker som soner. Undersøkelsene viser at 92 pst. av de innsatte viser tegn til psykiske lidelser. Dette er ikke så merkelig, for selv om vi alle må stå til ansvar for våre egne handlinger og eventuelle lovbrudd, må også vi som samfunn og vi som fellesskap ta ansvar for at folk er i stand til å følge loven.

Når vi kjenner historien til mange av dem som soner i fengslene våre, kan vi tydelig se spor av svikt og svik i disse menneskenes oppvekst og liv – svikt og svik fra dem som skulle være nære og nærmest, mor, far og familie, men også fra fellesskapet. Om vi som fellesskap og vår velferdsstat ikke tok ansvaret for han da han var 7, da han var 12, da han var 14, og da han var 17 – ja, da må vi ofte ta det ansvaret i fengselet.

I år er det 60 år siden Jens Bjørneboe skrev sin bok «Den onde hyrde». Boken bidro til en reformering av det norske strafferegimet. Bjørneboe løftet debatten om hvordan vi behandler våre straffedømte. Derfor er det et paradoks at vi nå, 60 år etter, fremdeles har en isolasjonsproblematikk og en praksis som bryter med menneskerettighetene.

Problematikken er løftet inn i Stortinget ved flere anledninger, fra NIM, fra Sivilombudsmannen og fra flere av representantene i denne salen. Arbeiderpartiet vet at løsningen på denne situasjonen krever konkrete, forpliktende og økonomiske tiltak. Arbeiderpartiet er beredt til det, og vi vil ta tak i det. Det vil synes i våre forslag, våre alternative budsjetter og vårt kommende partiprogram.

Karin Andersen (SV) [10:46:05]: Menneskerettighetene er ikke for festtaler, de er rettslige forpliktelser for staten til sivilisasjon og i de veivalgene vi skal ta både for nasjonal lovgivning og i enkeltsaker. Det er når valgene er vanskelige, menneskerettighetene trengs, for da handler det ikke om hva vi mener, men om hva vi har av faktiske forpliktelser. Jeg begynner slik, for da denne institusjonen ble opprettet, var jeg ganske aktivt med i det, og jeg er veldig glad for at vi har den.

Men jeg vil dvele litt ved loven som regulerer NIM. I § 3 første ledd bokstav b står det: «rådgi Stortinget». Det var litt av det min medrepresentant Petter Eide var inne på, nemlig: Hvordan skal Stortinget få en helhetlig oversikt over hvordan Norge følger opp dette, og hvordan skal vi i vårt daglige arbeid få hjelp av NIM? Jeg leder kommunal- og forvaltningskomiteen, og vi har ansvar for flyktning- og asylpolitikken, kanskje det mest betente politiske området i både norsk og internasjonal politikk. Der har vi ikke bare behov for å kunne ta en telefon til NIM og høre hva de mener, vi har som komité og som storting behov for å kunne rådspørre NIM når vi f.eks. får endringer i lovverket som i hvert fall etter mitt syn bryter våre forpliktelser både når det gjelder flyktningkonvensjonen, og f.eks. når det gjelder retten til familieliv, som representanten Schytz var oppe og snakket om. Det er jo ikke bare innen strafferettspleien vi har et ansvar for å veie dette mot retten til familieliv, det har vi også i all utlendingspolitikk. Det har vi når det gjelder våre forpliktelser til å sikre en asylrett som er i tråd med våre internasjonale forpliktelser, f.eks. der UNHCR sier at vi bryter våre forpliktelser når vi har fjernet rimelighetsvilkåret. Vi har også innspill fra NIM når det gjelder hvordan vi behandler enslige mindreårige asylsøkere under 18 år.

Det jeg ønsker at vi skal se på framover, er hvordan vi som institusjon, som storting, og i vårt komitéarbeid knyttet til aktuell lovbehandling også kan spørre NIM. Vi opprettet jo NIM for at de skulle kunne gi Stortinget råd ikke bare som enkeltrepresentanter, men som organ – om vi er i tråd med våre internasjonale forpliktelser, om vi er på kanten, eller om vi er over. For Norge skal overholde sine forpliktelser.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:49:19]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å tegne meg til denne saken, men jeg føler et visst behov for å bidra til å korrigere et bilde som tegnes fra denne talerstolen som er svært vanskelig å forholde seg til. Jeg opplever at venstresiden i sin beskrivelse av brudd på menneskerettighetene er i ferd med å beskrive Norge som nesten et u-land hva gjelder menneskerettighetene – Norge, som kanskje er verdens beste land å bo i, og hvor man i høyeste grad tar sitt ansvar for å ivareta befolkningens menneskerettigheter, selv om det er utfordringer på enkelte områder og kanskje langt andre områder enn det som diskuteres i denne sal, og da snakker jeg om ytringsfriheten.

Det er interessant å høre sammenligninger med afrikanske land og høre at man nesten beskriver norske fengsler på en måte som det er vanskelig å kjenne seg igjen i dersom man har hatt litt befatning med det som rører seg i norske fengsler. Norske fengsler er gode, og jeg har vanskelig for å akseptere den virkelighetsbeskrivelsen som lages.

Så må vi huske at på noen områder er man kanskje litt overivrig når man skal ivareta menneskerettighetene. Vi har nå en sak gående etter en dom i Gulating som gjør at man ikke kan bruke kroppsvisitasjon i norske fengsler på samme måte som tidligere. Det er en situasjon der man ikke har fått på plass kroppsskannere i de aller fleste norske fengsler. Da bidrar man i menneskerettighetenes navn til å utsette ansatte i norske fengsler for fare. Det går altså direkte på liv og helse løs for ansatte i norske fengsler fordi Kriminalomsorgsdirektoratet er så opptatt av å implementere det som er definert som menneskerettigheter etter Den europeiske menneskerettighetskommisjon. Og her ligger problemet. Da er spørsmålet: I disse avveiningene, frem til man får kroppsskannere på plass, skal man da akseptere at ansatte i norske fengsler setter liv og helse i fare fordi man skal omfavne noe som er definert som menneskerettigheter?

Dette er egentlig ganske typisk for mye av denne debatten. På mange områder klarer man ikke å skille mellom det som er de helt fundamentale, grunnleggende viktige menneskerettighetene som ligger til grunn for gode samfunn, og som er helt fundamentale for Norge som nasjon, og de – skal vi si – nydefinerte menneskerettighetene som stadig øker i omfang, og som blir stadig mer kompliserende for moderne samfunn å forholde seg til. Vi forholder oss til dem. Det gjør ikke røverstatene.

Lene Vågslid (A) [10:52:36]: No viste representanten Amundsen eigentleg det eg meiner er mangel på kunnskap om kva isolasjon er for noko. Om du ser for deg at du blir isolert på ein av dei flottaste suitane til eit hotell i kanskje fleire månader, er det framleis skadeleg. Isolasjonsproblematikken er framleis skadeleg, sjølv om me i Noreg har mange av dei beste fengsla , fleire av dei nye. Sjølv om cella er fin, er isolasjon framleis skadeleg. Eg vil åtvare mot Framstegspartiets måte å tenkje på. Sjølv om Noreg er eit av dei beste landa å bu i og eit av dei beste landa på likestilling, betyr jo ikkje det at me er perfekte. Det betyr ikkje at det ikkje framleis er ein jobb å gjere. Seinare i dag skal me ha ein interpellasjonsdebatt om openheit. Me er i Norge blant dei beste landa i verda òg der. Me har likevel store utfordringar. Det kan ein bl.a. lese om i media i dag.

Dette er litt typisk Framstegspartiet. Eigentleg er ein ikkje så oppteken av dei menneskerettslege diskusjonane. Det er greitt. Men at ein ikkje anerkjenner det viktige i det som ligg i desse fire anbefalingane frå NIM, som handlar om isolasjon, vald i nære relasjonar, tvang i helse- og omsorgssektoren osv., meiner eg denne debatten ikkje fortener. Eg er veldig glad for at regjeringspartia, i motsetnad til Framstegspartiet, tek problematikken på alvor, sjølv om me kanskje er litt ueinige om vegen vidare og tiltak.

Når det gjeld debatten om skannarar i norske fengsel, meiner eg det er eit politisk ansvar å sørgje for at det blir sett av midlar og å sørgje for at desse skannarane er på plass.

Petter Eide (SV) [10:54:41]: Jeg ønsker å ta ordet for å korrigere det uriktige bildet som representanten Per-Willy Amundsen forsøkte å tegne av oss. Det bildet jeg ønsker å beskrive av rettstilstanden og menneskerettighetssituasjonen i Norge, er at den norske rettsstaten og menneskerettighetssituasjonen i Norge er svært god. Sammenliknet med andre land er den veldig god. Det skulle bare mangle, for vi har en gjennomregulert stat, vi har gode kontrollordninger, ting er til de grader på stell. Men det betyr ikke at alt er bra, for vi har noen betydelige utfordringer – som har vært nevnt her – f.eks. knyttet til situasjonen i fengsler, bl.a. isolasjon i fengsel, og vold og voldtekt.

Menneskerettigheter handler om hvilket ansvar staten tar. Hvis en mann voldtar sin kone, f.eks., er det ikke han som bryter menneskerettighetene, men hvis staten systematisk overser slike forhold, er det staten som bryter menneskerettighetene ved at den ikke gir tilstrekkelig beskyttelse til kvinner i denne situasjonen. Norge har en betydelig utfordring – dette har også blitt påpekt av flere internasjonale tilsynsorganer – med at vi ikke er i stand til å beskytte spesielt kvinner, men også barn, mot vold og voldtekt i nære relasjoner.

Når det gjelder det andre punktet som representanten Amundsen tok opp, om innføring av nye overvåkings- eller tvangstiltak i f.eks. fengselsinstitusjoner, skal selvsagt de menneskerettslige konsekvensene av det utredes før man innfører det. Jeg synes det handler om å være skikkelig, og det handler om å gjøre ting på en ordentlig måte. Jeg vil avvise at dette er en utfordring. Dette må gjøres ordentlig.

Det viktigste i denne debatten om fortellingen om Norge er at Norge også skal være et foregangsland i verden når det gjelder menneskerettigheter. Vi har alle forutsetninger for å kunne ha en nesten plettfri menneskerettighetssituasjon i Norge. Da er vi nødt til å ta de internasjonale rapportene og anbefalingene om Norge på alvor. Dette var vi innom i debatten for noen minutter siden. Det som i et globalt perspektiv framstår som små utfordringer i Norge, må vi likevel ta på høyeste alvor. Vi må ha legitimitet til å kritisere andre land for deres menneskerettighetsbrudd, og da må vi selv påse at vi holder vårt hus rent og vår sti ren på dette området, ellers har vi ikke noen kraft eller autoritet til å kritisere andre land. Norge skal være og har muligheten til å være et foregangsland i verden med hensyn til menneskerettighetene. Derfor er denne debatten viktig også i Norge, selv om utfordringene i Norge kan synes små i et globalt perspektiv.

Maria Aasen-Svensrud (A) [10:57:50]: Statsråden har ved flere anledninger nevnt her i Stortinget at hun har stilt spørsmål til innsatte i norske fengsler om de ønsker å sone i et annet land. Det er ikke så rart at statsråden får det svaret hun får, for man får antagelig det samme svaret som statsråden ville fått om hun hadde spurt om folk ville bo i et annet land enn Norge. Men i verdens beste land, som vi liker å omtale oss som, må det være mulig å sette svært høye krav. Det er f.eks. et stort og viktig krav å ikke bryte menneskerettighetene.

Statsråden har også ved flere anledninger nevnt at hun har besøkt mitt tidligere arbeidssted, Horten fengsel. Det vet jeg at de satte stor pris på. Det er utrolig hva de klarer å få til i Horten fengsel – jeg er også svært stolt av fengselet. Med svært begrensede midler har de klart å gjøre en flott jobb, og det er ikke rart de vil skryte av det, for de er selvsagt fryktelig redde for at fengselet skal legges ned. Jeg forstår godt at de er bekymret for det, det er det grunn til.

Når det gjelder dommen fra Gulating, er den viktig. Arbeiderpartiet har stor respekt for domstolene og domstolenes avgjørelser, og vi vil på ingen måte sette menneskerettighetene til side, slik det kunne høres ut som om Fremskrittspartiet tok til orde for. At regjeringen ikke har sørget for én krone over statsbudsjettet for å få implementert sikkerhetsskannere ved alle landets fengsler, slik som dommen tilsier at en nå må, er direkte uforståelig.

Arbeiderpartiet vil komme tilbake til dette når vi behandler statsbudsjettet, og vi vil selvsagt fremme et forslag og be regjeringen om å få på plass sikkerhetsskannere i fengslene. Det må være en regjerings oppgave å sørge for at våre egne institusjoner settes i stand til å følge lover og nye dommer.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:00:13]: Det var en litt interessant forestilling vi fikk i løpet av de siste minuttene. Det er et typisk eksempel på når man ikke er i stand til å ta stilling til noe som kan være vanskelig å stå i. Jeg skal være enig i at man burde vært mer forutsigende og fått på plass kroppsskannere i norske fengsel på et tidligere tidspunkt – det er helt klart. Men man aksepterer altså premisset om at det er greit at ansatte i norske fengsel frykter for liv og helse – noe som er sagt i norske medier, TV 2 og Dagbladet har omtalt disse saken – og kjenner på frykt fordi de ikke kan bruke kroppsvisitasjon på samme måte som tidligere, f.eks. for å avdekke skjulte våpen. Det er man ikke villig til å gjøre noe med, man bare viser til at man skal få på plass kroppsskannere.

Mitt spørsmål er: Lever man i den villfarelse at man tror det bare er for oss på Stortinget å vedta at det skal skje, og så er kroppsskannerne på plass i morgen ferdig installert, klare for bruk, de ansatte er ferdig opplært til å bruke kroppsskannerne, og at hele situasjonen er løst på det viset? Selvfølgelig ikke, de må kjøpes inn, de må tas i bruk, folk må ha opplæring – det vil ta tid. All den tid man ikke er der, og man ikke er kommet dit, burde det vært naturlig at man i hvert fall dispenserte fra de nye bestemmelsene som Kriminalomsorgsdirektoratet har kommet med, og som selvfølgelig regjeringen har ansvaret for, for at man ikke skal sette liv og helse til ansatte i norske fengsel i fare. Det klarer man ikke å si rett ut.

Fremskrittspartiet foreslår dette i sitt alternative statsbudsjett. Det er en av de sakene som ligger på bordet i forhandlingene med regjeringen nå, nemlig at man skal dispensere fra dette kravet frem til man har på plass kroppsskannere. Av og til er det sånn at man må ta noen valg her i livet, man må vurdere interesser opp mot hverandre. Hvis man av hensyn til å fremme menneskerettigheter i norske fengsel, er villig til å sette liv og helse til ansatte i fare, er det ikke vanskelig for Fremskrittspartiet å vite hvor vi skal stå i den saken. Vi vil ha kroppsskannere på plass raskt, men vi aksepterer ikke premisset om at de ansatte skal oppleve at liv og helse er satt i fare frem til det er en realitet.

Så registrerer jeg at SV i god gammel stil viser til FN som – jeg holdt på å si – det lysende håpet for menneskerettigheter i verden. Da vil jeg bare nevne: Husk hvem som sitter i Menneskerettighetsrådet, og husk at når noen av disse røverstatene kritiserer Norge, gjør de det ikke med særlig troverdighet.

Maria Aasen-Svensrud (A) [11:03:32]: Arbeiderpartiet aksepterer overhodet ikke at folk ikke er trygge på jobb. Dynamisk sikkerhet krever nok folk på jobb, statisk sikkerhet krever nå å få på plass skannerne. Om kriminalomsorgen ser seg nødt til å be om dispensasjon fra denne dommen i Gulating, får regjeringen ta det fullt og helt på egen kappe.

Siste taler begynte med å snakke om innføring av kroppsskannere. Dette arbeidet kunne vært satt i gang. Det får være måte på ansvarsfraskrivelse å lytte til.

Petter Eide (SV) [11:04:16]: Jeg må bare svare på den siste betraktningen fra representanten Per-Willy Amundsen. Det er faktisk slik at menneskerettighetssituasjonen i verden er avhengig av at vi har gode internasjonale tilsynssystemer. Vi knytter oss opp mot internasjonale konvensjoner, enten det er i FN eller i Europarådet, og Norges forpliktelse er å gjøre hva vi kan for å ivareta de forpliktelsene selv. Det er også en rett og plikt til å kritisere andre land for de bruddene de har.

Dette er et system – en vev – som vi lager globalt for å sikre at menneskerettighetene er en universell standard. I motsetning til Fremskrittspartiet er SV veldig opptatt av at vi skal ivareta disse internasjonale standardene og respektere dem, og at våre plikter og rettigheter i dette systemet skal ivaretas.