Stortinget - Møte torsdag den 17. desember 2020

Dato: 17.12.2020
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 14 S (2020–2021), jf. Prop. 1 S (2020–2021) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 1 [10:01:53]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2021, kapitler under Barne- og familiedepartementet, Kulturdepartementet og Klima- og miljødepartementet (rammeområdene 2 og 3) (Innst. 14 S (2020–2021), jf. Prop. 1 S (2020–2021) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil debatten deles i to, slik at man først behandler budsjettkapitlene under rammeområde 2 og deretter budsjettkapitlene under rammeområde 3.

Etter ønske fra komiteen vil presidenten ordne debatten slik:

I hver del av debatten blir den fordelte taletid begrenset til 1 time, og taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet og Høyre 10 minutter og øvrige partigrupper samt medlemmer av regjeringen 5 minutter.

Videre vil det i debattens del 1 og del 2 – innenfor den fordelte taletiden – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre vil de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, få en taletid på inntil 3 minutter.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Trygge og gode familier gir de beste forutsetninger for en god oppvekst. Familier er ulike og har forskjellige behov, og hovedprioriteringene i budsjettet for 2021 er først og fremst å rette innsatsen inn mot småbarnsfamiliene. Vi vil også styrke barnevernet og ha kompetansetiltak for dem. Likeledes er det også inntektsutjevnende tiltak i budsjettet.

Ett av dem er at vi øker barnetrygden igjen for de minste, og vi øker også engangsstønaden, som blir på 90 300 kr fra 1. januar. Kontantstøtten ble økt i 2020 og er nå på 7 500 kr per måned. Den er blitt mer fleksibel og kan kombineres med tid i barnehage. Det er også innført boplikt for å få denne.

Vi ønsker et samfunn med små forskjeller, hvor vi kan prioritere tiltak til familier med lav inntekt. Det settes derfor av 25 mill. kr til inntektsgradert foreldrebetaling i skolefritidsordning og gratis skolefritidsordning i en del utvalgte kommuner. I tillegg er det lagt inn 70 mill. kr til bostøtte for enslige og barnefamilier.

Det er viktig for barn og unge å ha en meningsfull fritid. I fritiden treffer man venner og lager nettverk som ofte varer livet ut. Derfor har vi ønsket å innføre et nasjonalt fritidskort. Vi har startet utrullingen av dette, og det er bevilget midler for å få flere kommuner inn i denne ordningen. Det er mange kommuner som søker på den.

Vold og overgrep er en stor utfordring i samfunnet, og opptrappingsplanen mot vold og overgrep var på over 1 mrd. kr i 2020. Denne summen videreføres og forsterkes ytterligere i 2021. I budsjettet til Barne- og familiedepartementet prioriteres innsatsen til familier i veldig utfordrende livssituasjoner. Det vil minske risikoen for vold og overgrep mot utsatte barn.

Antall barn som får hjelp av barnevernet, har økt de siste årene. Rundt 55 000 barn fikk hjelpetiltak av barnevernet i 2019. Rundt 1 000 av disse bor på institusjon. Barnevernet får kritikk fra mange hold, og vi har fått flere dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen hvor foreldre har fått medhold i klager på barnevernets vedtak. Rapporter fra Riksrevisjonen og Helsetilsynet peker også på behov for forbedringer i barnevernet. Mye av dette handler om kompetanse.

Kvaliteten i barnevernet skal nå styrkes ved at det etableres mastergradsutdanning. Det er også satt av midler til 350 etter- og videreutdanningsplasser. De skal fokusere på både juridisk kompetanse i barnevernet og ikke minst veilederkompetanse og relasjonell kompetanse.

Vi får en ny barnevernlov i 2021, og Stortinget har allerede behandlet områder i den nye loven. Blant annet utvides retten til ettervern til fylte 25 år. Det er derfor satt av 24 mill. kr til økt ettervern for denne gruppen.

Vi har også vedtatt at kommunene årlig må avlegge rapport om tilstanden i barnevernet til kommunepolitikerne. Det vil gjøre at politikere vil få et større eierskap til barnevernet, og at de kan prioritere bedre hvilke tiltak som skal inn i barnevernet.

Jeg er også glad for at regjeringen skal legge fram en fosterhjemsstrategi, og at den skal sette ned et utvalg for utredning av institusjonsbarnevernet. Rettsikkerheten til barn i barnevernet skal bedres, og Stortinget har bedt regjeringen sette ned et ekspertutvalg for å utrede dette.

Helsetjenesten til barn i barnevernet skal bedres, og det er satt av 30 mill. kr til opprettelse av tverrfaglig helsekartlegging til barn som skal plasseres utenfor hjemmet. Under koronasituasjonen har mange barnevernstjenester mottatt færre bekymringsmeldinger enn vanlig. Jeg glad for at vi nå har åpnet en nasjonal portal for bekymringsmeldinger, hvor det kan meldes digitalt. Det er takket være satsingen på regjeringens dataprogram, DigiBarnevern.

Til slutt vil jeg anbefale komiteens innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) []: Gjennom koronakrisen hadde jeg håpet at øynene til høyreregjeringen og representanter fra Høyre, som fortsatt ser ut til å være lukket, skulle åpnes, så de ser viktigheten av de damene som jobber i de viktige kvinneyrkene – de som nå har stått på, gått på jobb og utsatt seg selv for fare for å holde hjulene i gang og for at vi andre skal være trygge. Det er hun som jobber som hjemmehjelp, det er sykepleieren, det er renholderen, det er hun som jobber på butikken.

Det har ikke vært måte på klapp fra balkonger og rosende ord også fra høyresiden, men når det gjelder å gjøre arbeidslivet for disse damene litt bedre og mer anstendig, gi dem hele, faste stillinger, en lønn å leve av og pensjon fra første krone, ser vi at det er bare festtaler og klapping fra høyresiden. Hvorfor mener representanten at disse damene ikke fortjener hele, faste stillinger, pensjon fra første krone og en lønn å leve av – når Høyre fortsetter å stemme imot våre forslag?

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Aller først vil jeg gjerne si at det er fantastisk hvor mange som har stått på i denne dugnaden som har å gjøre med koronakrisen. Det har vel ikke bare med koronakrisen å gjøre, tenker jeg, det som representanten tar opp. Det handler jo om kvinner i deltidsstillinger rent generelt.

Det som i alle fall er tilfelle, er at det under denne regjeringen er blitt færre deltidsstillinger, særlig innen helse- og omsorgssektoren. Det er høyt prioritert å få flere kvinner inn i hele, faste stillinger og ikke minst at man også får den lønnen man fortjener.

Når det gjelder pensjon fra første krone, har vi et pensjonsforlik i Stortinget. Nå jobber vi i Stortinget med en ytterligere forbedring av pensjon. Det gjelder for pensjonister, så sånn sett vil i alle fall minstepensjonister få en bedring av pensjonen. Men det er kanskje ikke så mye trøst for disse kvinnene, så uansett vil jeg i alle fall oppfordre dem til å være med i fagforeninger, sånn at de kan jobbe for faste stillinger.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det siste representanten nevnte fra talerstolen, var helsekartlegging av barn når de skal under omsorg av staten.

Senterpartiet fremmet et forslag om at dette skulle lovfestes. Da fikk vi ikke støtte fra regjeringen til det, men representanten Ørmen Johnsen har vært positiv til det hele veien og også gitt Barneombudet støtte i at dette er et veldig viktig tiltak.

Når man så har fått dette på plass i budsjettet fra regjeringen, ligger det bare 20 mill. kr der. Barneombudet sier dette er altfor lite. Senterpartiet plusser på 10 mill. kr i vårt alternative budsjett, og jeg vil spørre representanten Ørmen Johnsen hva hun mener om hvorvidt summen som ligger der nå, er mer enn god nok, eller om den burde vært større, sånn som Barneombudet sier.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg mener summen er 30 mill. kr, og at det står i budsjettet, men vi skal ikke krangle om det. Jeg tenker at vi trenger mer midler til dette fremover. Dette er en oppstart og gjelder særlig barn der staten overtar foreldreansvaret. Det er dem det er snakk om.

Jeg er også opptatt av å lovhjemle dette. Vi får en ny barnevernslov til behandling på vårparten, så jeg regner med at vi kommer tilbake til det. Jeg ser fram til arbeidet og ikke minst til at det blir en grundig og tverrfaglig helsekartlegging. Så vi står sammen i dette.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Over 111 000 barn vokser opp i fattige familier. Det har økt hvert år, og det er nå rekord i antallet fattige barn i Norge. Samtidig som vi har satt den rekorden, har vi også satt rekord i antall nye milliardærer årlig.

Så er spørsmålet hvor barnevennlig og familievennlig regjeringens budsjett er. Jeg la merke til at representanten Ørmen Johnsen i sitt innlegg snakket noe om inntektsutjevning. Mitt spørsmål er om det er familievennlig, barnevennlig eller inntektsutjevnende f.eks. å kutte i brillestøtten til barn, kutte i barnetillegget for uføre forsørgere eller kutte i overgangsstønaden for enslige forsørgere, for å nevne noen av de mange usosiale kuttene denne regjeringen har gjennomført, som har rammet barn.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg mener vi har et veldig bra budsjett for barn og barnefamilier, og en av de gode tingene er at vi faktisk har klart å øke barnetrygden. Det er en god håndsrekning til barnefamiliene. Vi har også lagt inn mer midler til bl.a. fritidskort, slik at barn skal ha en god og meningsfylt fritid. Vi har lagt inn midler, slik at barn skal få komme på sommerferie, osv. Så jeg mener at dette budsjettet er ganske målrettet mot barnefattigdom.

Vi vet at det viktigste for å få folk ut av barnefattigdom, er at foreldrene er i arbeid. Så dette handler også om regjeringens inkluderingsdugnad. Det er mange foreldre med innvandrerbakgrunn som ikke er i arbeid, og dette var noe Jens Stoltenberg påpekte allerede i 2013, da han ble intervjuet av Dagbladet og sa at det å komme i arbeid kanskje er det beste vi kan gjøre for å komme ut av fattigdom.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Henriksen (A) []: Først takk til komiteen for arbeidet med budsjettet, som har vært ganske utfordrende og krevende, gitt den politiske situasjonen vi har.

Å engasjere seg politisk handler om å ville forbedre hverdagen til folk. Hvordan det skal skje, har vi ulike syn på. Som sosialdemokrat vet jeg at et rettferdig og likestilt samfunn trengs for å sikre så mange som mulig et godt liv. Jeg tror på at samarbeid og fellesskap gir styrke, at tilliten mellom folk svekkes når ulikhetene øker. Uten klokt politisk lederskap opplever flere utenforskap. Offentlige skoler og sykehus smuldrer opp, og til slutt er samfunnets grunnmur så løs at vanlige folk blir utrygge.

Under høyreregjeringa øker forskjellene i Norge. Politikken bidrar til at samfunnet trekker seg tilbake, vår felles eiendom selges, viktige deler av vår felles velferd underfinansieres eller overlates til kommersielle selskaper med økonomisk gevinst som hovedformål. De rikeste premieres med høye skattekutt, vanlige folk betaler regningen. Resultatet er det motsatte av rettferdig fordeling og økt tillit, som den norske modellen trygger, et svakere fellesskap enn det arbeidsfolk har bygd opp i Norge gjennom årtier.

Barna rammes hardest når forskjellene øker. Barneministeren skryter av at barnetrygden øker neste år med 300 kr per måned for barn opp til seks år. Men prioriteringen er at de rikeste får sitt først, for fra 1. januar begynner skattekuttene å virke, prisøkningen på barnehageplass også, mens familier må vente på økt barnetrygd til det har gått et helt svangerskap. Regjeringa handler også raskt når rike folk klager over skattetrykket. Regelendringer som måtte til for at skattekommunen Bø ikke skulle tape på at rike som flyttet dit, slipper skatt, tok en dag eller to. Da ordførerne fra Lavangen og Årdal trengte hjelp for å sikre de mest sårbare barna i kommunene, kunne ikke regelverket endres. Dette er symboler og viktige retninger for en politikk som er til og for sine egne, i et nøtteskall fra høyreregjeringa.

Det moderne Norge er bygd på ideen om at de svakes rett ikke skal avgjøres av de sterkes velvilje. Vi har gjennom kloke valg jobbet oss bort fra almissesamfunnet, prioritert vanlige folk, sånn at almisser blir overflødige, og vi vil ikke tilbake til almissesamfunnet igjen.

Arbeiderpartiets budsjett for 2021 gir kommunene muligheter til å utvikle velferdstilbudet til folk, ha SFO-ordninger for alle barn og skolemat. Barna i barnevernet kan få flere ansatte med bedre tid. Organisasjonene kan engasjere og inkludere flere. For eksempel ville kompensasjonsordningen vår gjøre at Blå Kors i Kristiansand ville fått 322 503 kr mer, Kirkens Bymisjon samme sted 207 234 kr og Røde Kors i Vest-Agder 145 903 kr mer. Disse pengene kunne de brukt til hva de ville – hele året.

Mon tro hva de syns om budsjettet, f.eks. de 111 000 barna som vokser opp i vedvarende fattigdom, de 200 000 arbeidsløse, de 364 000 uføretrygdede, alle de som gruer seg til jul, foreldrene som står i kø for å få mat, familiene som ikke får feriepenger på dagpengene – ja, mon tro om de opplever at dette budsjettet er et budsjett for dem?

Utenforskap kan også forsterkes i lukkede og ytterliggående religiøse miljøer, og sånn kan vi ikke ha det.

Flere barn og unge må få tilgang til sports- og fritidsutstyr gjennom BUA. Ifølge en SpareBank 1-undersøkelse velger tre av ti foreldre å ikke introdusere barn for enkelte idretter fordi det er for dyrt, og 15 pst. har valgt å ta barn ut av en idrett av økonomiske grunner. BUA-ordningen, som har vist hvordan en hel skoleklasse plutselig for første gang kan være med på aktivitetsdagen, er ikke særlig prioritert av regjeringa – sånn som billigere øl, vin og skattekutt for de rikeste er.

Regjeringspartienes talere skryter helt sikkert av budsjettet sitt i dag, men de snakker til, med og om sine egne, ikke til de mange vanlige familiene som sliter, og barna som gruer seg til jul.

Arbeiderpartiet forventer at det stilles krav til og gjennomføres kontroller med tros- og livssynssamfunn. Hjelpekilden, miljøet der mennesker i vanskelige religiøse bruddprosesser kan få hjelp, fortjener samfunnets støtte, og Arbeiderpartiet har foreslått å bevilge det de trenger.

Vi trenger en ny regjering.

Jeg tar til slutt opp Arbeiderpartiets forslag til innstillingen.

Presidenten: Da har representanten Kari Henriksen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Fritidskortet og innføringen av det er nettopp tenkt å forhindre utenforskap, som representanten nevnte i sitt innlegg. Arbeiderparti-styrte Drammen har søkt om å delta i nasjonal utprøving av fritidskort, og det er 15 000 barn som får glede av det. Da er spørsmålet mitt: Hva vil nå Arbeiderpartiet gjøre dersom Arbeiderpartiet kommer til makten til høsten – vil de frata disse 15 000 dette fritidskortet og de 15 mill. kr som følger med til kommunen til det?

Kari Henriksen (A) []: Jeg er veldig glad for å få det spørsmålet, for da kan en oppklare hva fritidskortordningen egentlig er. Det er en byråkratisk ordning der mange penger går med til rapportering og til søknadsskriving, og det er behov for flere ansatte i departementet for å håndtere denne ordningen.

Arbeiderpartiets løsning er å bruke de eksisterende strukturene i dag og ikke innføre nye ordninger som ingen vil ha. Frivilligheten vil ikke ha det, idrettsutvalget vil ikke ha det, kommunene vil ikke ha det. Men regjeringa syntes det var en god idé. Og de bruker pengene på en uhensiktsmessig måte. Hvis de som har behov for fritidsaktiviteter i dag, skal vente på at alle barn i Norge skal få fritidsaktiviteter, tror jeg de er ferdig med studiene og godt i gang med jobben sin før det er innført i hele Norge med den takten som regjeringa legger opp til. Men det er en del av adhocpolitikken til regjeringa: De gir med den ene hånda og tar med den andre, og det blir bare klattvis og delt.

Silje Hjemdal (FrP) []: Private institusjoner utgjør i dag en veldig viktig del av Bufetats institusjonstilbud. Arbeiderpartiet er ikke nødvendigvis opptatt av at det er barn som får det beste tilbudet, men hvem som gir tjenestene. Ja, Arbeiderpartiet går faktisk så langt i sine budsjettmerknader som til å si at private kommersielle aktører ikke er «egnet» til å ivareta sårbare barn og familier i samfunnet – en ganske drøy påstand. Det hjelper ikke å glasere et insolvent skjeggtre hvis du ikke har inndekning for det. Jeg lurer på: Hvordan kan Arbeiderpartiet forsvare at de vil sende alle kvinnene som jobber i disse institusjonene, ut i arbeidsledighet dersom man skulle gjort dette over natten? Og hvordan vil Arbeiderpartiet dekke inn alle de kostnadene dette vil medføre for staten?

Kari Henriksen (A) []: I motsetning til Fremskrittspartiet har vi en god politikk for å sikre at flere kommer i jobb. Vi har en god politikk for å fordele penger på en annen måte, sånn at flere blir tryggere for å være i jobb. Og vi har en god politikk for at vanlige folk skal få leve livet sitt på en bedre måte.

Når det gjelder kommersielle aktører i barnevernet, betyr det at Arbeiderpartiet vil at de pengene som fellesskapet bevilger til sårbare barn, skal gå nettopp til barna. De skal ikke gå til profitt for dem som har mest fra før. Vi ønsker en offentlig satsing, og det gjør faktisk hele Stortinget. Kristelig Folkeparti og regjeringa var med på et forslag der vi skulle fase ut kommersielle aktører i barnevernet og trappe opp ideelle, men at den offentlige andelen skulle ligge på rundt 60 pst. Det er en god fordeling, som vil komme barna i Norge til gode på en veldig god måte, istedenfor at penger skal fly ut av landet til andre aktører som ikke jobber med barn.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Det er rett og slett litt dyrt å få barn, og det er også derfor mange venter med å få barn. Kristelig Folkeparti ønsker ikke at det skal være sånn at det er bare de som har veldig god økonomi, som har råd til å sette barn til verden. Derfor har vi ikke bare økt barnetrygden, men det har vært veldig viktig for oss å øke engangsstønaden, og det har vi prioritert i hver eneste budsjettrunde siden 2013. Så på nyåret er engangsstønaden på over 90 000 kr. Det betyr utrolig mye for dem det gjelder.

Men Arbeiderpartiet velger altså å kutte i engangsstønaden – kraftig – i sitt budsjett, og det er alvorlig, for sju av ti av dem som mottar engangsstønad, er kvinner med lav inntekt eller på grensen til å ha lav inntekt. Det å kutte engangsstønaden med 30 000 kr vil helt klart ramme dem som har minst. Så hvordan tenker Henriksen at dette kan være sosial politikk?

Kari Henriksen (A) []: Det er sosial politikk fordi vi styrker de andre strukturene, sånn at fattige kvinner kommer seg i jobb og ikke blir avhengig av almisser fra staten. Det gjør vi fordi vi mener at en del av de tiltakene som Kristelig Folkeparti står bak i regjeringa, som økte kontantytelser til mennesker for ikke å bruke offentlige tiltak, er helt feil politikk, det er en feil vei å gå. Det låser kvinner inne fra arbeidslivet, det holder folk borte fra arbeidslivet, og det gjør at kvinner får en lengre vei for å komme tilbake. Det rammer også i stor grad de marginaliserte kvinnene, som virkelig trenger at de ordentlige strukturene i samfunnet fungerer på en god måte for dem, noe Kristelig Folkeparti ikke legger opp til.

Så det er vår politikk: Vi omfordeler pengene til gode strukturelle ordninger for kvinner og barn som trenger at fellesskapet stiller opp for dem, og ikke gjennom kontantytelser, som faktisk gjør at de blir stående utenfor fellesskapet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Silje Hjemdal (FrP) []: Det var veldig spennende for første gang å være med i denne salen her på huset og legge fram et alternativt budsjett, som Fremskrittspartiet har gjort i år. Derfor er det naturlig for meg også å komme litt innom det, selv om vi har et budsjettforlik – subsidiært – med regjeringspartiene.

Som barn av en stortingsrepresentant har jeg flere ganger på denne talerstolen fortalt hvor viktig det er for Fremskrittspartiet å sikre våre barns framtid. For oss er det svært viktig at alle skal ha rett til en trygg oppvekst. En dårlig oppvekst er faktisk noe som kan prege et menneske for resten av livet, med alt det innebærer av både menneskelige og økonomiske lidelser.

I vårt alternative budsjett foreslo vi derfor å styrke arbeidet mot vold og overgrep mot barn, med 20 mill. kr. Jeg er veldig stolt av at Fremskrittspartiet har vært med på den opptrappingsplanen som regjeringen nå holder i, og som har gått over flere år, men vi ser at utfordringene på dette feltet er store. Jeg er også glad for å si at det var et samlet storting som under koronakrisen gikk til forsvar for mange disse familiene og spesielt de sårbare barna.

Det er skremmende å se hva enkeltmennesker faktisk er i stand til å utsette barn for. Heldigvis: Det Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for i dette budsjettet, var å styrke Stine Sofies Stiftelse med 2 mill. kr, slik at man kan drive ettervern ute i kommunene for de barna som har fått et tilbud her.

Imidlertid må jeg komme med en liten etterlysning. Fremskrittspartiet var veldig glad da vi i revidert budsjett tidligere i år klarte å skaffe penger til barnas verneombud. Dette var noe Fremskrittspartiet la inn i sitt alternative budsjett, og som jeg virkelig håper at regjeringen vil følge opp, selv om vi ikke fikk gjennomslag for det i forhandlingene denne gang.

Fremskrittspartiet mener at et avgjørende element for å sikre barns trygghet er å opprettholde et mangfoldig tilbud innenfor barnevernet. Som vi hørte i replikkordskiftet, er det veldig ulike syn på dette, også innenfor partiene. For Fremskrittspartiet er det avgjørende at det offentlige sikrer oppvekstvilkår som er best mulig tilpasset det enkelte barn, og når hjelp og oppfølging i familien ikke lenger er tilstrekkelig, må vi kunne gi andre tilbud. Vi er av den oppfatning at hvert enkelt barn bør få et best mulig tilpasset tilbud så raskt som mulig, og der andre partier setter politisk ideologi foran barnets beste, er Fremskrittspartiet ikke villig til å gjøre det samme. Derfor vil vi også bruke private, i den grad det er behov for det og de gir det beste tilbudet.

Jeg vil også understreke at det er grunn til å være bekymret for en del av de tingene som er framkommet om barnevernet de siste årene. Selv om det er utrolig mange dyktige medarbeidere der ute, vet vi også at det skjer feil. En svekket tillit til barnevernet er på ingen måte noe som er bra. Derfor foreslår Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett bl.a. å øke kompetansen i barnevernet med ytterligere 20 mill. kr.

For oss var det også veldig viktig å trekke fram det som var Barneombudets bekymring når det gjaldt midler til helsekartlegging i barnevernet. Også der hadde Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett et forslag til en ytterligere styrking, på 10 mill. kr. Jeg har imidlertid stor tro på at det blir god dialog med komiteen om hvordan dette skal følges opp i diskusjonene som kommer til våren.

Hvis jeg skal trekke fram to andre ting, siden fosterhjemsstrategien ble nevnt av komitélederen, så er jeg veldig glad for at man fortsetter arbeidet med brobyggerprosjektet. Det er viktig å ivareta fosterforeldrene og den innsatsen de gjør for oss, og ikke minst – også under samme tak – må vi fokusere på søsken i fosterhjem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) []: I replikken til Kari Henriksen sa Fremskrittspartiet at det ikke bare var viktig å snakke om ting, man måtte også gjøre det i budsjettet. Spenningen var sikkert stor i alle departement da Fremskrittspartiet forhandlet med regjeringspartiene. Alle statsråder, inkludert barne- og familieministeren, ønsket seg helt sikkert mer penger. Men når man ser forliket mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene – når Fremskrittspartiet nå endelig var ute i frihet og kunne holde i slipsknuten til Jan Tore Sanner – er det ikke spor av satsing på barn. Ikke én budsjettpost under Barne- og familiedepartementet, det vi behandler i dag, er økt. Hva er forklaringen på at Fremskrittspartiet fant 8 mrd. kr i økte utgifter på statsbudsjettet, men ikke én krone til Barne- og familiedepartementet? Man fant 1,5 mrd. kr til billigere godteri og 1 mrd. kr til billigere brus. Jeg tror barna i Norge trenger noe mer enn det i en satsing for barns beste, som representanten snakket om.

Silje Hjemdal (FrP) []: Da kan det være fristende å spørre representanten Trond Giske om han i det hele tatt har lest budsjettforliket. Jeg begynner nesten å tvile når vi vet, som komitélederen var inne på, at vi har fått gjennomslag for fritidskortet, vi har økt barnetrygden, vi har gjort masse på det som gjelder vold og overgrep, og vi har satsinger på barn og unge. Engangsstønaden ble trukket fram her. Jeg vil si det er et snev av en latterliggjørende holdning overfor disse småbarnsfamilienes økonomi når man trekker fram avgiftskuttet på bl.a. brus og andre varer. Dette betyr faktisk noe for familiene, det betyr noe når man har med seg lommeboken og er ute og handler. Det betyr noe at mange av disse familiene har fått skattelette, noe som aldri hadde skjedd med Arbeiderpartiet.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er rørende å høre på Fremskrittspartiets omsorg for multinasjonale oppkjøpsfond i barnevernet vårt og deres mulighet til å ut profitt på tilbudet til sårbare barn. Vi har fått en ny rapport for kort tid siden, som anslår at bare på ett år blir det tatt 1,2 mrd. kr ut av velferdstjenestene våre i privat profitt. I barnevernet har utenlandske konserner bredt om seg. Andelen har økt fra 23 pst. i 2010 til 60 pst. i 2018. Da lurer jeg på: Når Fremskrittspartiet er så opptatt av å bekjempe offentlig sløseri – å snu på hver eneste av skattebetalernes krone, ingenting skal gå ut til noe unødvendig – hvorfor er det da så viktig for Fremskrittspartiet at utenlandske konserner skal kunne ta skattepengene til barna våre?

Silje Hjemdal (FrP) []: Det var nesten et ønskespørsmål fra representanten Øvstegård. Man kan snu det. For Fremskrittspartiet er det aller, aller viktigste at de sårbare barna får det beste tilbudet. Det kan imidlertid ikke SV stille seg bak. For dem er hva som står på uniformen, og hvem som tilbyr tjenestene, viktigere enn hvilke tjenester som blir tilbudt. Jeg synes det er veldig spesielt. Vi vet at med den politikken SV ønsker, må man riktignok ha en lovendring, men ikke bare det. Vi snakker om over 1 mrd. kr i nye budsjetteringer på budsjettet for å oppfylle SVs ideologiske drøm og krigføring mot private aktører. Man kunne egentlig spurt tilbake hvordan de skal dekke inn dette.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det gjør vi i vårt alternative budsjett, det er bare å slå opp der. Jeg vil fortsette på dette spørsmålet fordi Fremskrittspartiet er ekstremt tøffe når det gjelder å slå ned på vanlige folk som f.eks. kanskje har fått litt for mye fra Nav, vanlige folk som er avhengig av ytelser – sårbare mennesker, syke mennesker. De skal tas, trygdesnyltere skal slås hardt ned på. Dette har Fremskrittspartiet også anført i regjering med stor bravur, mens når store konserner, den økonomiske eliten i Norge og internasjonalt, henter ut skattepengene våre og bruker dem til alt mulig annet rart enn det fellesskapet har bevilget dem til, altså beskyttelse av barn, da er det helt greit. Hvorfor er det slik at man skal ta dem som går på trygd, men la de rike få ta fellesskapets penger uten konsekvenser?

Silje Hjemdal (FrP) []: Det er rørende å høre hvordan representanten fra SV er opptatt av folks skattepenger. Han vil faktisk bruke over 1,2 mrd. kr i året bare på å frata private muligheten til å levere gode tjenester til nettopp sårbare barn. Man kan også vri på det. Representanten snakker om hvordan han har inndekning i budsjettet. Representanten bruker også oljepenger. Hvor kommer oljepengene fra? Jo, fra noe SV egentlig ikke støtter opp under når det gjelder politikk, men også dette er avkastning av investeringer i utlandet og i andre store multinasjonale selskaper. Hvis SV skal arrestere Fremskrittspartiet på hvordan vi løser ting økonomisk, bør de gå i seg selv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Med vår velutviklede velferdsstat er Norge et av verdens beste land å bo i, noe som ble stilt på prøve da også vi ble truffet av koronapandemien, og 2020 endte opp som et meget spesielt, vanskelig og krevende år. Men noe av det fine oppe i alt det vanskelige, var at da krisen inntraff, viste det politiske Norge at partipolitiske uenigheter er sekundært, at vi står sammen til beste for landet vårt. Krisepakker og kompensasjonsordninger kom på plass. Vi i Senterpartiet var vel å merke ikke helt enige med regjeringen om innretningene og de økonomiske rammene, og det er vi fortsatt ikke, men vi har forsøkt å være konstruktive og finne løsninger, og det bærer vårt alternative budsjett for 2021 naturlig nok preg av, da vi fortsatt må forholde oss til covid-19 og følgene av pandemien framover.

Det alternative budsjettet vårt bærer også preg av at landet vårt har vært styrt av regjeringen Solberg i ulike konstellasjoner siden 2013, for det må reparere skadene fra disse årene, hvor vi altså har hatt sju år med sentralisering, inkludert nedleggelse av en rekke tjenestetilbud rundt om i landet, slik som sjukehus, lensmannskontor, domstoler og studietilbud. Beredskapen vår har blitt svekket, og det har også økonomien til svært mange kommuner og fylkeskommuner blitt. Så forskjellene har økt, og avstanden til tjenestene har økt.

Det burde egentlig være en selvfølge at kvaliteten på tjenestene skal være likeverdig i hele landet, men det er den ikke, og folk er frustrert og føler avmakt. Det siste halvåret har jeg f.eks. ikke lenger tall på hvor mange frustrerte ordførere jeg har snakket med, som er fortvilet over at de mister statlige arbeidsplasser, samtidig som de får stadig flere oppgaver overført til seg, uten at regjeringen lar det følge med nok penger, noe som tvinger mange av dem til f.eks. å legge ned nærskoler, eller å droppe gode tilbud for barn og unge.

Senterpartiet vil ta grep mot dette. Senterpartiet vil jobbe for et godt og likeverdig offentlig tjenestetilbud i hele Norge, uavhengig av hvor man bor. Og vi vil ikke – som regjeringen – gi store skatteletter til de rike, men utjevne sosiale forskjeller, og vi vil sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge.

I vårt alternative budsjett gjør vi det bl.a. ved å foreslå 5 mrd. kr ekstra å rutte med til kommunene, hvorav 2 mrd. kr til aktivitetsfremmende tiltak. Og vi foreslår over 900 mill. kr mer enn regjeringen til barnehager, bl.a. for å dekke inn regjeringens manglende kompensasjon for barnehagenormen. Vi foreslår til sammen 154 mill. kr mer for å innføre finnmarks- og svalbardtillegget i barnetrygden fra september, øke støtten til barnebriller og innføre gratis skolefrukt. Og vi vil styrke jordmortjenesten og skolehelsetjenesten i kommunene med 35 mill. kr, øke midlene til ulike prosjekter for barn og unge fra lavinntektsfamilier med 7 mill. kr samt styrke kulturfeltet og frivillig sektor generelt med hele 670 mill. kr. Vi ser selvfølgelig også det store behovet for å forsterke og forlenge alle kompensasjonsordningene som er innført for å demme opp for covid-19, helt fram til juli.

En annen svært viktig prioritering er å forsterke det offentlige ansvaret for god nok bemanning i det kommunale barnevernet. Vi foreslår her 230 mill. kr til det, en fornuftig sum, sammen med det store pålegget vårt til kommunerammen, særlig nå i forkant av barnevernsreformen som skal komme – en reform som barnevernsansatte rundt omkring i landet har fortalt meg at de frykter kommer til å bli svært underfinansiert fra regjeringens side.

De ansatte i det kommunale barnevernet har fra før av en svært krevende jobb, ikke minst fordi man flere steder er for få allerede. Det bidrar til stort arbeidspress, lang saksbehandlingstid og høy grad av gjennomtrekk og sykefravær, faktorer som påvirker både kvaliteten, ansattes arbeidsmiljø og muligheten til å yte gode og forsvarlige tjenester. Derfor er det behov for midler til mange flere stillinger i det kommunale barnevernet, og jeg skulle ønske at regjeringen også hadde prioritert denne saken høyere.

For Senterpartiet er det for øvrig virkelig ikke ønskelig med en utvikling der en stadig større andel av offentlige velferdstjenester eies og drives av kommersielle aktører og konsern. Vi i Senterpartiet vil styrke fellesskapsløsningene og jobbe for ansvar og drift, at det skal være mest mulig i det offentlige og i den ideelle sektoren, og derfor omprioriterer vi bl.a. 140 mill. kr fra private kommersielle barnevernstjenester til det offentlige barnevernet.

Senterpartiet har ellers sett at det er helt nødvendig å foreslå mer midler til nye, gode grep som enten er blitt vedtatt eller skal innføres, og foreslår 15 mill. kr utover regjeringens budsjett til det utvidede ettervernet for barn i barnevernet og til raskt å få på plass den helsekartleggingen av barn under barnevernets omsorg som vi har snakket om tidligere i dag. Dessuten ønsker vi å styrke fosterhjemsatsingen med ytterligere 5 mill. kr og barnehusene med 10 mill. kr.

Dette ble litt vel oppramsende, men jeg vil avslutte med å si at jeg er overbevist om at det å prioritere barn og unge – og da ikke minst de mest sårbare av dem – må bli en enda viktigere sak for Norge framover. Senterpartiets alternative budsjett viser, med våre satsinger og ikke minst med våre prioriteringer på 5 mrd. kr mer til kommunene, at den saken er viktig for oss.

Da tar jeg opp våre forslag.

Presidenten: Da har representanten Åslaug Sem-Jacobsen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tage Pettersen (H) []: Det er påfallende at partiet som mener de er distriktenes parti, ikke har tillit til at politikerne lokalt kan prioritere der hvor skoen trykker mest. Det er den enkelte kommune som er best i stand til å prioritere sine egne ressurser og tiltak der behovet og nytten er størst, og det er viktig at kommunene har frihet til å vurdere hvordan de samlede tilbudene til utsatte barn best kan styres og organiseres, om det trengs flere ansatte i barnevernet, eller om innsatsen bør settes inn andre steder.

Brukerundersøkelser viser at det ikke er forskjell i brukeropplevelsen på tvers av organisasjonsform på institusjonene. Hva er da representantens begrunnelse for at Senterpartiet nå går i ledtog med SV og Rødt med sin motstand mot private og ikke minst ideelle tjenesteleverandører, som representanten var inne på i sitt innlegg?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk for spørsmålet. Senterpartiet har over lengre tid gått «i ledtog», som representanten sier det, med dem som mener at offentlige oppgaver, særlig oppgaver som barnevern, aller helst bør være i statlig, offentlig regi. Vi er en forkjemper for det supplementet som ideelle aktører kan gi på dette området, men vi vil altså ikke at profitt skal gå ut av staten og ikke tilbakeføres til disse tjenestene. Det er mer enn nok behov for den der.

Det å påstå at Senterpartiet – av alle – ikke er opptatt av kommunenes selvråderett, syntes jeg også var en artig tilnærming. Der må jeg bare si meg fullstendig uenig med representanten.

Silje Hjemdal (FrP) []: Det er rørende å høre representantens engasjement for distriktet. Imidlertid må jeg si at jeg savnet Senterpartiet lite grann før det kunne ha blitt kroken på døren for veldig mange av de private barnehagene. Sånn ble det heldigvis ikke, for Fremskrittspartiet fikk også gjennomslag der i budsjettforliket.

Men det bekymrer meg at Senterpartiet har lagt seg på den samme linjen som SV, Rødt og delvis Arbeiderpartiet når det gjelder de private institusjonene i barnevernet. Jeg tror vi er helt enige om at barn skal få gode tilbud, men hvis jeg hørte representanten rett, gjør man dette ved å omprioritere noen midler fra de private institusjonene av i dag. Men hvis man skal gjøre dette, kommer denne regningen på over 1,2 mrd. kr. Hvordan skal Senterpartiet dekke inn det?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: I vårt budsjett har vi tydeliggjort dette. Også for å signalisere overfor regjeringen at vi venter på at de skal gjennomføre stortingsvedtaket om at vi i større grad skal benytte oss av ideelle aktører og ikke så mye kommersielle, har vi omprioritert 140 mill. kr fra kjøp av kommersielle tjenester til det statlige. Av 3 mrd. kr som står på dette budsjettet, utgjør dette egentlig bare 5 pst. Det er fullt gjennomførbart i 2021, og det er en utrolig viktig sak. Og siden regjeringen ikke har fart på seg i denne saken, som Stortinget har vedtatt at skal skje, må vi vise det i våre budsjetter.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Det var litt vanskelig å lese seg til, men jeg regner med at kontantstøtten ligger inne i Senterpartiets budsjettforslag for kommende år. Representanten må gjerne oppklare det, i så fall. Men jeg har også registrert at deler av Senterpartiets programkomité ønsker å kvitte seg med den.

Kristelig Folkeparti vil alltid hegne om familiers valgfrihet. Vi tror at foreldre vet hva som er best for sine barn, og at ikke bare de med veldig god råd skal ha muligheten til å velge å være litt lenger hjemme med ettåringen sin. Men nå har altså Senterpartiet begynt å vakle, og derfor spør jeg: Er det sånn at Senterpartiet nå har lagt seg på den samme overstyrende staten-vet-hva-som-er-best-for-familiene-linja, som venstresiden har? Eller vil partiet fortsette å legge til rette for at familier faktisk kan velge, ved å tilby dem kontantstøtte også i fortsettelsen?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Kontantstøtten står fortsatt inne i budsjettet vårt. Det er programfestet hos oss at vi hegner om den, men det ligger an til at det kan bli en diskusjon om det på landsmøtet. Det er helt uklart foreløpig hvorvidt den dissensen som kommer i programforslaget, har stor støtte, så det er for tidlig å si noe som helst om hvordan dette kommer til å gå. Men enn så lenge har jeg – som har vært en standhaftig motstander av kontantstøtten før jeg ble politisk engasjert – i det siste lært såpass mye om den og møtt såpass mange som nyter godt av den og den valgfriheten som representanten her peker på, at jeg for mitt eget vedkommende ikke går med særlig høye skuldre inn i den debatten til programforslaget på landsmøtet. Jeg antar at det punktet blir stående, men det er ikke godt å si.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Et tøft år har gjort økonomien til mange familier enda tøffere. Nesten 200 000 er nå arbeidsløse. Fra før av var det over 111 000 barn som vokste opp i fattigdom. Det er rekordmange. 11 pst. av dem som er mamma eller pappa til et barn alene, og er i jobb, er under fattigdomsgrensen, og de enslige forsørgerne har fått redusert inntekten sin under denne regjeringen. Etter syv år med usosiale kutt som har rammet familiers økonomi, i alt fra barnetillegget til uføre eller brillestøtten til barn, kom pandemien. Nå meldes det om stadig lengre køer hos Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon inn mot julen og om stadig flere foreldre som må spørre på finn.no om noen kan donere gaver som de kan gi til ungene.

Det er godt å se at folk stiller opp for hverandre i Norge, men det burde vært unødvendig, for i Norge skal alle barn ha rett til en trygg og god oppvekst, og det skal fellesskapet sørge for. En skal ikke være avhengig av å be om almisser. Hver meter i køen til Frelsesarmeen er en fallitt for velferdsstaten. Hver annonse på finn.no om hjelp er en fiasko for sikkerhetsnettet vårt. For mens regjeringen viser en imponerende evne og vilje til å kutte skattene for dem som har mest fra før – nå er vi oppe i 30 mrd. kr – skorter det når det gjelder inntektssikringen og økonomien til vanlige folk.

Derfor foreslår SV et budsjett for rettferdig fordeling, til fordel for vanlige familier. Vi øker ikke barnetrygden bare for dem med barn under seks år, og vi lar ikke kommuner trekke barnetrygden fra familier som mottar sosialhjelp, nei, vi øker barnetrygden for alle barn, med 1,2 mrd. kr, inkludert alle barna som har foreldre som mottar sosialhjelp.

Vi vet at det første året i et barns liv er utrolig viktig for resten av oppveksten. Derfor foreslår vi at alle familier skal ha minst 200 000 kr i foreldrepenger når de får barn, et minste gulv for alle, som særlig vil hjelpe aleneforsørgere som ikke har fått tjent opp foreldrepenger, og som kun får en liten engangsstøtte i dag.

Dette er bare to av mange grep vi foreslår i vårt budsjett, for å gjøre lommebøkene til familiene litt romsligere. Det handler om en rettferdig fordelingspolitikk, og det handler ikke minst om å skape trygge rammer for alle barns oppvekst.

Hvis vi regner sammen hele SVs statsbudsjett, inkludert barnetrygd, skattelette for vanlige familier, gratis SFO, men også klima- og miljøavgifter, og tar en vanlig familie med to voksne, to barn, vanlig inntekt, som eier sin egen bolig, da sitter familien igjen med godt over 11 000 kr mer med vårt opplegg enn med regjeringens opplegg, samtidig som de aller, aller rikeste, de med over 5 mill. kr i inntekt, må betale mer. Vi tar fra de store lommebøkene for å gi til de små blant oss, fra de store bankkontoene til de små barna. Det er en rettferdig fordelingspolitikk for de mange, til fordel for familier flest.

Mange av de mest utsatte blant oss har fått lide mest dette kriseåret. Vi ser en økning i vold i nære relasjoner samtidig som tilbudet til dem som rammes, i kommunene, er hardt presset. Det gjelder både krisesentrene og barnevernet, for å nevne noe. Veien til krisesenteret var allerede lang mange steder i landet, og i barnevernet har de ansatte gjort opprør mot for dårlig bemanning i flere år. Derfor foreslår SV 250 nye stillinger i barnevernet, sånn at de ansatte skal ha tid til å se, lytte til og hjelpe hvert eneste barn, og vi foreslår 150 mill. kr til å styrke det offentlige institusjonstilbudet i barnevernet, for å gjøre oss mindre avhengig av barnevernsbaroner som tar ut profitt. Vi foreslår å øremerke 300 mill. kr til krisesentertilbudet, sånn at ingen skal møte en stengt dør når de trenger hjelp fordi de har vært utsatt for vold.

Vi møter krisetiden med å ruste opp velferdsstaten når det gjelder både vanlige folks økonomi, kampen mot barnefattigdom og tilbudet til de mest sårbare blant oss.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Haukland (H) []: Jeg kommer til å nevne kvinnelige gründere i mitt innlegg. Høyre er veldig opptatt av økonomisk likestilling mellom kjønnene, og da er kvinnelige gründere utrolig viktige for at kvinner også skal kunne skape sin egen arbeidsplass, skape en framtid for seg selv. Omsorgssektoren er det vi liker å kalle en kvinnedominert sektor. 450 000 kvinner er sysselsatt i helse- og sosialsektoren. Hvorfor ønsker SV å begrense kvinners mulighet til å skape bedrifter ved å ekskludere omsorgstjenester, og mener virkelig Øvstegård at en privatpraktiserende hjemmehjelp er en velferdsprofitør?

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er åpenbart at representanten Haukland skrev sin replikk til denne saken før vi fikk rapporten fra Velferdstjenesteutvalget, som leverte sin NOU om profitt i velferden for et par uker siden. Den rapporten slår fast én gang for alle det vi i SV har sagt lenge, nemlig at kvinnelige gründere, Frelsesarmeen, ideelle aktører, blir skviset ut av velferden vår. Vi ser bare i barnevernet alene, siden det er det denne komiteen har ansvaret for, at utenlandske konsern, altså internasjonale oppkjøpsfond registrert i skatteparadis – ikke akkurat kvinnelige gründere – har økt sin andel av driftsinntektene i barnevernet fra omkring 20 pst. til 60 pst. på åtte år. Det er ikke kvinnelige gründere, det er velferdsprofitører.

Silje Hjemdal (FrP) []: Ja, oljen er de imot, men pengene vil de ha, og dem vil de bruke, også som et resultat av avkastning og profitt.

SV sa også tidligere i debatten at de var redde for sløseri og skattebetalernes penger. Samtidig sier de at de ikke ønsker at private skal kunne drive med profitt. Det vil strengt tatt si at man egentlig heller ikke skal kunne gå med overskudd. Representanten fra SV sier at vi skal ta fra de store lommebøkene og gi til de mange, men hvor mange store lommebøker blir det hvis en ikke kan drive med overskudd, hvis en ikke kan drive med profitt? Det er faktisk dette som holder hjulene i gang i Norge, det at man har bedrifter som går rundt.

Så da lurer jeg på, hvis man ikke skal bruke oljepenger i SVs drømmeverden, eller de store lommebøkene: Skal man sende regningen til vanlige skattebetalere?

Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for det spørsmålet. Der var det mange gode ansatser for å snakke om mye spennende.

For det første tenker jeg det kunne vært interessant for representanten Hjemdal, hvis man først skal angripe SV for bruk av oljepenger, å se hen til eget parti og tidligere egen regjerings oljepengebruk versus SVs oljepengebruk, fordi vi reduserer oljepengebruken i våre alternative budsjetter, mens denne regjeringen jo har satt rekord i bruk av oljemilliarder.

Og så skal jeg svare helt direkte på spørsmålet og si at nei, det skal ikke være mulig med overskudd på barnevern, det skal ikke være mulig med overskudd på barnehage, det skal ikke være mulig med overskudd i eldreomsorgen vår, for de pengene er fellesskapets penger. Det er fellesskapet som har bevilget millioner og milliarder til bedre tilbud for sårbare barn, til bedre tilbud for de eldre og til barnehagene våre. Det skal ingen få lov til å ta ut fra tjenesten for å bruke på privat profitt.

Tage Pettersen (H) []: Jeg vil tilbake til NOU-en om private aktører i velferdsstaten, som representanten har vært innom flere ganger allerede, og vil oppfordre ham til å lese hele rapporten når han først skal trekke sine konklusjoner av den. Noen av funnene i rapporten handler nemlig om, som han har vært inne på, at 20 pst. av velferdstjenestene i dag – helt riktig – leveres av private og ideelle aktører, og disse omsetter for 30 mrd. kr. Og ja, de har et overskudd på 3,7 pst. Erfaringstallene tilsier at den tilsvarende driften i offentlig regi er mye mer kostbar enn de 3,7 pst., og selv kommuner må jo ha overskudd et år for å sette av til fond for å kunne møte vanskelige tider året etter. Så aktører uten overskudd er jo en illusjon. Kan representanten forklare hvordan man skal klare å bytte ut 20 pst. av tilbudet vi her snakker om, og ikke minst hvordan dette skal forsvares i et brukerperspektiv?

Freddy André Øvstegård (SV) []: Svaret på spørsmålet fra representanten Pettersen er ganske enkelt: Vi sier at alle aktører som ønsker å drive f.eks. barnevern eller eldreomsorg eller barnehager, skal få lov til det så lenge de ikke tar ut profitt fra tjenesten. Det er forskjell på det å ha overskudd fra et år til det andre og la det overskuddet forbli i tjenesten for å sørge for bl.a. en bedre barnevernstjeneste, og det å ta overskuddet ut av tjenesten og sette det inn på en bankkonto på en eller annen tropisk øy med svært mange postkasser, slik som de internasjonale oppkjøpsfondene gjør i velferdstjenesten vår. Det er åpenbart. Vi har også sett det der hvor kommunen har tatt tilbake fellesskapets kontroll over velferdstjenester: De ansatte får bedre lønn, de får bedre pensjon, man får trygghet tilbake i tjenesten. Det går veldig fint, og det er vår plan å gjøre for hele landet også.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Jeg er veldig stolt av regjeringens barne- og familiebudsjett. Barnetrygden hadde stått stille i over 20 år, men den økes nå på Kristelig Folkepartis vakt for tredje gang på to år. Engangsstønaden økes også, noe som betyr utrolig mye for dem som venter barn, men ikke har opptjent rett til foreldrepenger. Og kontantstøtten videreføres for å sikre familier valgfrihet og foreldre mer tid sammen med sine små. Med andre ord: Dette er et budsjett som virkelig varmer Kristelig Folkepartis hjerte.

Vold og overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem. Det er en trussel mot barns helse og oppvekst, og det er vårt mål at absolutt ingen barn skal utsettes for dette. Barn er sårbare, de er tillitsfulle og lojale mot sine omsorgspersoner, og ofte avdekkes vold og overgrep mot barn altfor sent. Vi må gjøre mer for å beskytte barn, og derfor vil Kristelig Folkeparti fortsette å prioritere tidlig innsats på dette området. Det har vært viktig for oss i dette budsjettet å øke satsingen knyttet til opptrappingsplanen mot vold og overgrep med 87,3 mill. kr i 2021. Det betyr at den samlede satsingen til opptrappingsplanen blir på om lag 1,1 mrd. kr i 2021.

Vi har også vært opptatt av å gjøre det enklere å komme i kontakt med hjelpeinstanser uten å måtte forlate hjemmet – at man alltid skal møte en åpen dør til tross for nedstenging av samfunnet. Derfor har vi bidratt til etablering av hjelpetelefon for foreldre og bruk av støtteverktøy i kommunene, som vil gjøre det lettere å oppdage og følge opp utsatte barn. Vi har også bevilget 8 mill. kr til alarmtelefonen for barn og unge og til chattetjenesten «SnakkOmPsyken» i regi av Blå Kors, ettersom det under utbruddet av covid-19 har vært en markant økning i antall henvendelser til disse viktige tjenestene.

For de barna som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt, har livet en urettferdig start. Barn i lavinntektsfamilier har oftere psykiske og fysiske helseproblemer, de forteller oftere om dårlige karakterer og mindre trivsel i skolen og har ofte trangere og dårligere boforhold enn andre barn. Flere i gruppen forteller også om ensomhet og bekymringer for framtiden. For å bryte mønsteret og forebygge at fattigdom overføres til neste generasjon, er det avgjørende at barn og ungdom i denne gruppen kan delta i samfunnet på mest mulig like vilkår som andre barn. Regjeringen la derfor fram nå i 2020 en samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier. Formålet med satsingen er å fremme inkludering og deltakelse og å styrke mulighetene for barn i lavinntektsfamilier.

Fritidskortet for barn mellom 6 og 18 år er et viktig bidrag for å fjerne økonomiske barrierer for deltakelse i fritidsaktiviteter. Når vi vet hvor mye deltakelse i faste, organiserte aktiviteter har å si for opplevelsen av fellesskap, inkludering, lek og mestring, må vi sørge for at absolutt alle kan delta. Derfor er jeg stolt av at vi nå over dette budsjettet setter av 120 mill. kr mer til å videreføre og utvide ordningen til å gjelde enda flere kommuner. Det har vært virkelig flott å erfare hvor godt fritidskortet har blitt mottatt i pilotkommunene til nå, og hvordan kommunene implementerer det i sine strategier for inkludering og å bekjempe utenforskap.

For å styrke småbarnsforeldres økonomi skal vi øke barnetrygden med 3 600 kr i året for barn opp til fylte seks år. Det innebærer at barnetrygden de siste to årene har økt med 7 200 kr i året for denne aldersgruppen. Det er en historisk økning og en veldig viktig satsing og også den mest treffsikre måten for å nå de familiene som har minst.

Et annet viktig tiltak for å hjelpe familier som sliter økonomisk, er engangsstønaden, som vi nå øker til over 90 000 kr fra 1. januar. Fra 2013 har Kristelig Folkeparti sørget for å nesten tredoble denne støtten til dem som venter barn, men ikke har tjent opp rett til foreldrepenger. På den måten gir vi folk muligheten til å velge å få barn uavhengig av når det passer best økonomisk.

Dette er et budsjett som avspeiler Kristelig Folkepartis politikk og prioriteringer, og som virkelig bidrar til å styrke barna og familiene i landet vårt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Høyreregjeringas avlatsturné rundt om i landet har drysset titalls millioner kroner over enkelte organisasjoner. Enkelte får og andre ikke. Antall barn som vokser opp i vedvarende fattigdom, øker som en konsekvens av regjeringas prioritering av de rikeste. Arbeiderpartiet har en helhetlig politikk som innfører bl.a. regelstyrt momskompensasjon, og som jeg sa: Blå Kors i Kristiansand ville ha fått over 322 000 kr mer. Vi innfører BUA-ordningen som styrkes, og alle kommuner kunne da ha tilbudt gratis utstyr. Vi innfører skolemat, rimelig SFO og barnehage.

Er kuttene i brilletillegg, fjerning av feriepenger til permitterte foreldre og ABE-kuttene – som denne regjeringen også i år øker, og som fører til mer enn 700 mill. kr i kutt i rammer for barnevernet – et godt bytte mot økte skattekutt til de rikeste og rimeligere øl og vin?

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Kari Henriksen har nok et helt forvridd bilde av den satsingen vi faktisk gjør for å løfte både lavinntektsfamiliene og barna i dette budsjettet. Vi har økt barnetrygden, og det er en historisk økning, for første gang på 20 år. Vi har også fått på plass et fritidskort som virkelig vil være et løft for de kommunene som jobber for å inkludere barn og for å bryte mønstre som ofte nedarves. Vi har også styrket bostøtten, og vi har styrket engangsstønaden. Ikke minst har vi tilskuddsordningen for å sørge for at man kan søke på ordninger for ferier og fritidsaktiviteter for barn, og den er på 365 mill. kr nå. Den er blitt firedoblet siden 2014.

I det hele tatt: Hele den samarbeidsstrategien som regjeringen legger til rette for, med 65 ulike tiltak for å inkludere lavinntektsfamilier, er en utrolig viktig satsing.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Kirkevedlikehold har vært en viktig sak for både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i mange år, særlig fordi det er veldig krevende for kommunene å bevare og istandsette sine fredede kirkebygg, så etterslepet er stort. Nå har Stortinget heldigvis bestemt at middelalderkirkene i stein skal istandsettes før 2030, selv om Kristelig Folkeparti gikk imot dette og var opptatt av at dette vedtaket ikke måtte ødelegge for vedlikehold av andre viktige kirker.

Vel, hva skjer i budsjettforhandlingene med støttepartiet Fremskrittspartiet? Jo, posten for kirkevedlikehold, som burde vært større i utgangspunktet, kuttes med 10 mill. kr. For oss i Senterpartiet, som heller øker den med 30 mill. kr, er det nesten ikke til å forstå at Kristelig Folkeparti er med på dette kuttet. Så kan representanten forklare meg hvorfor de velger å kutte så mye som 10 mill. kr, når en bare har tiden og veien med tanke på å innfri Stortingets vedtak om å istandsette middelalderkirkene i stein fram til 2030?

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Jeg ser ikke det kuttet som Åslaug Sem-Jacobsen omtaler, fordi den samlede summen som vi setter av til istandsetting og vedlikehold av kirker for kommende år, er på 60 mill. kr. Og i de årene som har vært, har vi prioritert dette gang på gang. Med denne bevilgningen vil det være 20 mill. kr til generelt vedlikehold, og så vil det være 40 mill. kr som går til klimaskallet, og også til å sette i stand det elektriske anlegget og bytte ut de rørovnene som er i kirkene nå. Men jeg synes det er veldig flott det engasjementet som Åslaug Sem-Jacobsen har, for kirkebyggene våre er en viktig del av vår felles kristne kulturarv, og vi har et veldig stort engasjement for å få satt dem i stand.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Over 111 000 barn vokser opp i fattigdom. Det er rekordhøyt. Og så vet vi at det å øke barnetrygden er det viktigste tiltaket på kort sikt for å få barn ut av denne skrekkelige statistikken og gi like muligheter til alle unger. Men det som er så provoserende, det som er så ubeskrivelig urettferdig, er at mange av de barna som kanskje trenger barnetrygden aller, aller mest, de som har foreldre som går på sosialhjelp, får ikke barnetrygden, fordi kommunene regner barnetrygd som inntekt.

Stortinget har tidligere gjort det slik at barns egen inntekt ikke skal regnes med når man regner ut sosialhjelp, men har vist at vi kan gå inn og rette opp urettferdighet i denne beregningen. Jeg vil spørre representanten Lossius om hvorfor ikke Kristelig Folkeparti har ryddet opp i også dette.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Kristelig Folkeparti har sørget for at hele økningen i barnetrygden holdes utenfor beregningen av sosialstønad ved at de veiledende satsene for utmåling av sosialstønad økes tilsvarende for den gruppen. Og så har vi kommet med sterk oppfordring om at barnetrygden, også den biten i bunnen, skal holdes utenfor, men enn så lenge er det opp til kommunen.

Men jeg synes faktisk det er ganske umusikalsk av SV å kritisere dette med tanke på at de aldri greide å prioritere noen som helst økning i barnetrygden da de var i regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Regjeringa jobber for at alle barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Barnetrygden er et velferdsgode for alle barnefamilier. I inneværende år økte vi barnetrygden for barn opptil 6 år med 300 kr i måneden. I budsjettet for 2021 foreslår regjeringa en ytterligere økning for samme aldersgruppe. Dette har særlig betydning for dem med lav inntekt. I dag, med vedtakene, betyr det at barnetrygden øker med 8 200 kr for denne aldersgruppa i denne perioden.

Å delta i fritidsaktiviteter er av stor betydning for en god oppvekst. Regjeringa har satt i gang et prøveprosjekt med fritidskortordninger. Fritidskortet skal dekke deltakeravgifter til faste, organiserte aktiviteter for barn i alderen 6 til fylte 18 år. Målet med fritidskortet er å gi flere barn og unge mulighet til å delta. Vi foreslår 180 mill. kr til å videreføre og utvide prøveprosjektet i budsjettet for 2021.

Regjeringa er opptatt av at familiepolitikken skal ivareta alle familier. Vi foreslår derfor å øke engangsstønaden til 90 300 kr. Det er nesten en tredobling siden 2013. Engangsstønaden gir mer stabile økonomiske rammer i tida etter fødsel for mange familier med lav inntekt.

Altfor mange barn og unge rammes av lavinntekt og utenforskap. Derfor har regjeringa lagt fram en samarbeidsstrategi som skal fremme deltakelse og styrke mulighetene til barn i lavinntektsfamilier. I tillegg til økningen av barnetrygden og fritidskortet foreslår vi, som en del av den strategien, bl.a. å styrke Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge med 38,5 mill. kr, til sammen over 350 mill. kr.

Vold og overgrep er en alvorlig trussel mot barns helse og utviklingsmuligheter. En omfangsstudie viser at en av fem har opplevd flere typer vold. Regjeringa har derfor prioritert oppfølgingen av opptrappingsplanen mot vold og overgrep høyt. Regjeringa vil øke satsingen med 87 mill. kr i 2021. Vi styrker behandlingstilbudet til personer som står i fare for å begå overgrep mot barn, og vi styrker behandlingstilbudet til unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd.

For mange i den samiske befolkningen har høy terskel for å ta kontakt med det offentlige tjenesteapparatet. Derfor foreslår vi også å styrke den samiske kompetansen i barnevernet, familievernet og krisesentertilbudet.

Tidlig innsats er avgjørende for å forebygge vold og omsorgssvikt. Vi foreslår derfor også å utvide Familie for første gang. Programmet er et forebyggende tiltak for førstegangsfødende i utfordrende livssituasjoner. I 2021 arbeides det med å utvide kapasiteten og å etablere nye utprøvingsområder.

Det er blitt påpekt store mangler i helsetilbudet til barn i barnevernet. Barn som trenger hjelp fra både helse- og barnevernstjenestene, må få en helhetlig oppfølging. Regjeringa foreslår derfor å styrke helsehjelpen for barn i barnevernet. Denne prioriteringen skal gi barn i barnevernet bedre helse, livskvalitet og økte muligheter for livsmestring. Ungdom som har opplevd omsorgssvikt, trenger ofte lengre tid for å oppnå gode overganger til voksenlivet. Derfor foreslår regjeringa også å bevilge midler til at aldersgrensen for ettervern kan økes til 25 år fra 2021.

Sårbare barn har blitt mer sårbare under pandemien på grunn av smitteverntiltakene. Situasjonen antas å vedvare i deler av neste år. Regjeringa har derfor foreslått midler til tiltak rettet mot sårbare grupper som følge av pandemien. Tilbudet til Alarmtelefonen for barn og unge ble utvidet til døgnåpen drift i 2020, og det ble etablert en chatte-funksjon for å hjelpe barn og unge med behov for kontakt med barnevernet. Dette foreslår vi å videreføre også neste år. I tillegg foreslår regjeringa over 150 mill. kr i tilleggsnummeret til tiltak rettet mot sårbare grupper. Det er bl.a. foreslått midler til å styrke andre hjelpetelefoners bemanning og økt støtte til deltakelse på ferie- og fritidsaktiviteter for sårbare barn og unge.

Som følge av covid-19-pandemien og de medfølgende reiserestriksjonene er det økt risiko for konkurser blant pakkereisearrangører. Vi foreslår derfor også å styrke Reisegarantifondets evne til å møte sine forpliktelser i 2021 med en bevilgning på 104 mill. kr.

Dette har vært et krevende år, men 2021 ser noe bedre ut. Et godt budsjett for barn og familier vil bidra til nettopp det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Årets budsjett fra høyreregjeringa er, som de foregående, et budsjett for de rikeste blant oss, mens vanlige folk avspises med smålige og dramatiske kutt for dem. Kuttene er urettferdige og usosiale.

Negativ sosial kontroll handler også om utenforskap, som rammer mange, og som regjeringa følger altfor dårlig opp. Hjelpekilden melder om at flere de har kontakt med, blir langtidssykemeldte og noen blir uføre av å ha opplevd krenkende forhold i tros- og livssynssamfunn. De har bedt om 1 mill. kr i årets budsjett for å kunne få forutsigbarhet og mulighet til fortsatt drift. Denne millionen fant ikke regjeringa, verken før eller etter forhandlingene med Fremskrittspartiet. Hva er det som gjør at ikke regjeringa fant 1 mill. kr til Hjelpekilden når de har et budsjett fullt av mange andre usosiale og urettferdige kutt?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg deler virkelig ikke den virkelighetsbeskrivelsen til representanten. Dette er et budsjett som ikke minst bruker store penger på å hjelpe de aller minste barna. Tenk på økningen i barnetrygden i denne perioden: 8 200 kr – et fantastisk løft. Og jeg har sterk tro på fritidskortet, der vi skal gi barn mellom 6 og 18 år mulighet til å kunne få delta i faste, organiserte aktiviteter. Derfor reagerer jeg på at Arbeiderpartiet bare tar vekk pengene, fjerner forsøksordningene. Dette er et prosjekt som vi har stor tro på, og som vi skal rulle videre ut.

Men jeg deler bekymringen til representanten knyttet til negativ sosial kontroll. Derfor har vi i lovverket, med den nye trossamfunnsloven, skjerpet rapporteringen, men også kontrollfunksjonen med at vi skal sikre at de som deltar i trossamfunn, skal ha det bra der. Det er så mye fantastisk som skjer i regi av ulike trossamfunn, men det er også viktig at vi har tilsyn med dem.

Når det gjelder de ulike prioriteringene, er det mange gode formål som jeg gjerne skulle hatt inne. Så er det til slutt en prioritering, og dessverre fikk vi ikke penger til dem i denne runden.

Kari Henriksen (A) []: Takk, det var jo rene ord for pengene, det.

Arbeiderpartiet bruker bl.a. de pengene som regjeringa bruker på skattekutt, til å gjøre barnehageprisene rimeligere, gjøre SFO rimeligere. Vi vil innføre gratis skolematordninger, mens denne regjeringa øker barnehageprisene og innfører bl.a. behovsprøving. Og dette fritidskortet som alle skryter av, betyr altså at det er noen utvalgte barn i noen kommuner som får nyte godt av det kortet, mens andre kommuner, som ikke får dette, må vente.

Netto økning av barnetrygden vil være på 155 kr i året når familiene har betalt den økte barnehageprisen. Og nå står altså 5 053 barn i barnehagekø. Hvilken valgfrihet vil ministeren si at disse familiene har til å kunne velge å gå ut i jobb?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg si at vi har utvidet rettighetene knyttet til å få barnehageplass fra da representanten selv styrte landet. Vi har vært opptatt av å utvide antallet barnehageplasser, for jeg er enig i at reell valgfrihet handler om muligheten til å kunne velge barnehage eller kontantstøtte. Arbeiderpartiet vil fjerne valgfriheten når de vil avvikle kontantstøtten, og har stor mistillit til alle familier – at de velger feil for sine egne unger. Den beslutningen må familiene selv få lov til å ta.

Jeg er opptatt av at dette budsjettet er med på å styrke mulighetene for dem som har lav inntekt. Det regnestykket representanten selv viste til, er at den økte barnetrygden da tydeligvis blir på 155 kr. Men det betyr noe for dem som har dårlig økonomi. I tillegg snakker representanten som om behovsprøving er noe farlig, eller noe som skader dem som har lav inntekt. Nei, nettopp behovsprøvingen knyttet til barnehage gjør at de som har lavest inntekt, kan få gratis kjernetid, og at de kan få reduserte satser. Det betyr at de som har minst, får mer, og det synes jeg er et godt prinsipp.

Silje Hjemdal (FrP) []: Statsråden kjenner mitt engasjement for Hjelpekilden, og jeg har utfordret ham tidligere fra denne talerstolen på hva han vil gjøre for å hjelpe dem. Fremskrittspartiet hadde lagt inn 1 mill. kr i vårt alternative budsjett nettopp fordi vi vet hva dette tilbudet betyr for de menneskene som står i utrolig krevende situasjoner. Det har også en rekke dokumentarer gjennom det siste året bevist.

Jeg hadde et lite håp, nå når statsråden reiste rundt med julegaver, om at kanskje Hjelpekilden var en av dem som skulle få nissen på besøk, men dessverre har jeg ikke fått noen sånne nyheter ennå. Jeg lurer på: Kan statsråden utdype konkret hva han har lyst til å gjøre for å støtte Hjelpekilden?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Som jeg sa til representanten sist også, er det et tiltak som jeg synes har mye bra ved seg. Så vil det alltid være et spørsmål om hvilke tiltak som skal få midler over statsbudsjettet. Når representanten sier at det lå inne i Fremskrittspartiets alternative budsjett, var det iallfall ikke motstand fra meg som gjorde at de ikke endte med å få bevilgninger da budsjettforliket lå der. Dette vil være et prioriteringsspørsmål i de framtidige budsjettene, og dem er også representanten delaktig i å utforme.

Silje Hjemdal (FrP) []: Nå er situasjonen slik at vi i Vårt Land i dag kan lese at Hjelpekilden faktisk har kniven på strupen. Da kan vi ikke vente til neste budsjett. Jeg vet at f.eks. kulturministeren noen ganger har klart å snu seg rundt og finne penger til gode formål. Kanskje statsråden på dette feltet også har denne muligheten? Jeg vil i hvert fall sterkt oppfordre til at man snur hver stein, slik at disse menneskene som er så avhengige av dette tilbudet, kan få det.

Men en annen ting jeg vil løfte i dette spørsmålet, er oppfølgingen av tros- og livssynsloven som statsråden nevnte i sted. Der er ikke § 6-2 ikraftsatt, og vi i flertallet ønsker en marsjordre om å gjennomføre det. Kan statsråden si noe om når han tror loven kan få en dato?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg skal følge opp Hjelpekilden og se om det er noe vi kan gjøre, men det er jo Stortinget som bevilger penger. Men jeg skal undersøke saken.

Når det gjelder trossamfunnsloven, var det som vi diskuterte i vår da den ble vedtatt, at det vedtaket som ble fattet om § 6 – som det er mange viktige argumenter knyttet til – måtte utredes først. Det er vi i full gang med. Jeg tør ikke love noe eksakt tidspunkt, men jeg ser en tydelig marsjordre i merknad fra komiteen, og jeg skal gjøre mitt ytterste for å imøtekomme den. Men det er noen krevende hensyn, som representanten er godt kjent med, så vi må være sikre på at vi lander dette på en god måte.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Nå skal jeg ta opp noe nytt og alvorlig, men det berører budsjettet. Når Norge er i rettssaker i Den europeiske menneskerettsdomstol, og ikke minst når vi taper, koster det penger. I Dagbladet kom det i går fram at regjeringsadvokaten faktisk har uttalt at Norge kommer til å tape de neste 30 barnevernssakene i EMD, at EMD har konstruert ting å ta Norge på fordi de ønsker å komme til den konklusjonen at det er noe galt med den norske barnevernspraksisen.

Dette er veldig oppsiktsvekkende uttalelser når det gjelder beskyldningene mot EMD, både om de er feil, og om de er riktige, og når det gjelder utsiktene for framtidige dommer i 2021. Om vi taper alle de kommende barnevernssakene – hvor mye vil det koste oss? Og er statsråden enig i statsadvokatens betraktninger, slik at vi i tilfelle burde ha økt de postene på statsbudsjettet som blir berørt av de framtidige tapene?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg så for øvrig nettopp at det kom et pushvarsel om at EMD avviste den ene saken det i dag var ventet en dom på, så det betyr at det ikke er alle saker Norge blir dømt på i EMD, selv om det vel var mer prosessuelle grunner til at de avviste saken.

Jeg tør ikke å kommentere de uttalelsene representanten viser til. Jeg har tiltro til at EMD gjør en grundig vurdering i de ulike sakene. Jeg er kjent med at de ønsker en forenklet behandling av de gjenstående sakene – det er vel bare tre dommere som skal behandle dem – og at det kan føre til økt risiko for at en blir dømt, ut fra tidligere praksis med en sånn type behandling. Men jeg har stor tillit til at det vil gjøres gode vurderinger knyttet til de spørsmålene.

Når det gjelder erstatning, må jeg innrømme at jeg ikke er helt sikker på hvilken post og kostnad det vil ha. Det er noe vi eventuelt må komme tilbake til hvis det krever mer bevilgninger, men det tror jeg skal gå greit innenfor både ymseposten og andre poster på budsjettet.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med å gi honnør til Kristelig Folkeparti for at de har fått til noen økninger i barnetrygden. Det er noe SV og Kristelig Folkeparti har stått ganske alene om på hver vår side i politikken ganske lenge.

Likevel må jeg spørre videre om dette med at de som kanskje trenger den aller mest, de som har foreldre som mottar sosialhjelp, ikke får barnetrygden. Kristelig Folkeparti i regjering har bestemt at den veiledende sosialhjelpssatsen skal økes tilsvarende økningen i barnetrygden. Mitt spørsmål er om regjeringen har noen oversikt over hvor mange kommuner som følger de veiledende satsene. En slik veiledende sats er jo en oppfordring, kan man kalle den, fra staten. Jeg spurte nettopp Nav, og de sa at de ikke har noen oversikt over hvilke kommuner som benytter seg av de statlige, veiledende satsene for økonomisk sosialhjelp.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg har i alle fall ikke oversikten i hodet her jeg står nå, så det må jeg eventuelt undersøke. Det er også en balanse når det gjelder hvor mye rapportering og byråkrati en skal skape i de ulike ordningene. Her er det jo lokal handlefrihet. Men jeg vet at det er veldig mange kommuner som følger de veiledende satsene, og så vet jeg at det er andre kommuner som beregner det sånn SV og Kristelig Folkeparti ønsker, ved f.eks. å holde barnetrygden utenom når en beregner inntektsgrunnlaget.

Det jeg også er opptatt av knyttet til denne saken, er at selv om vi ikke har fått gjennomslag for det vi ønsket, er det i alle fall et veldig viktig poeng at vi sender et tydelig signal til kommunene om at de må ta hensyn til dette.

Jeg er også klar over, ut fra det har jeg hørt fra andre kommunepolitikere, at de regner barnetrygden inn, men øker sosialhjelpssatsen, sånn at de regner den inn på en annen måte. Det betyr at det gjøres på ulike måter lokalt. Mitt ønske er at lokalpolitikerne da tar et ansvar for å sikre at disse ungene, som kan være i en veldig sårbar situasjon, får et best mulig utgangspunkt for å sikres en trygg og god oppvekst.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Abid Q. Raja []: Vi står overfor en global krise som krever raske beslutninger fra nasjonale myndigheter i alle land. I denne situasjonen er det viktig at vi er oppmerksomme på at hjelp og tiltak treffer alle som trenger det, og at ingen faller utenfor. Derfor må vi vurdere likestillingskonsekvensene av de tiltakene vi iverksetter. Kulturdepartementet følger situasjonen nøye.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, har fått i oppdrag å følge likestillingsmessige konsekvenser av covid-19 på sentrale områder som vold og arbeidsliv. Direktoratet rapporterer jevnlig til Kulturdepartementet om dette.

Vi har et godt utgangspunkt for å fortsette arbeidet med et likestilt samfunn. Norge er et av verdens mest likestilte land. For tredje år på rad er vi nummer to i verden. Forskjellen mellom kvinner og menn er enda mindre i 2019 enn den var i 2018. Det er bra.

Regjeringens mål er at alle skal ta del i det likestilte Norge. Som likestillingsminister vil jeg kjempe for frihet, for samhold og fellesskap, for muligheten til å leve et fritt liv.

Norge er også i front når det gjelder politikk og rettigheter for LHBTIQ-personer. Mange LHBTIQ-personer møter likevel barrierer som hindrer samfunnsdeltakelse. Vi ser også at mange har negative holdninger til LHBTIQ-personer. Regjeringens nåværende handlingsplan for skeive løper ut i år. Det skal utarbeides en ny handlingsplan. Planen er at den skal legges fram i 2021.

Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2021 å øke tilskuddsordningen for LHBTIQ-organisasjonene med 2 mill. kr. Dette er en viktig styrking av en tilskuddsordning som bidrar til å gjøre en forskjell på feltet.

Personer med utviklingshemming og personer med funksjonsnedsettelse er ekstra sårbare for vold og overgrep, og det er viktig at vi har et system som ivaretar gruppen. Derfor har regjeringen i statsbudsjettet for 2021 foreslått 5 mill. kr til ordningen TryggEst. Dette skal bidra til at flere kommuner skal få opplæring og kunnskap i arbeidet med å avdekke, fange opp og gi hjelp til sårbare og utsatte voksne.

Det finnes mennesker som føler frykt for å vise hvilken religion eller etnisk tilhørighet de har, mennesker som er redde for å uttrykke sine meninger. Rasisme og diskriminering er ødeleggende for samfunnet og for menneskers liv.

Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion har tiltak innenfor ni ulike områder, som f.eks. debatt, demokrati, utdanning, bolig, arbeid og strafferettskjeden.

Negative holdninger til muslimer er utbredt i vårt samfunn. Faktisk viser forskning at hele 30 pst. av befolkningen har en eller annen type fordom mot muslimer. Regjeringen har lagt fram en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. Målet er å forebygge og hindre diskriminering og legge til rette for dialog og meningsutveksling. Ingen av oss ønsker at den type angrep som vi har sett, også finner sted i Norge. Derfor er det viktig at vi har disse ulike handlingsplanene.

I statsbudsjettet for 2021 foreslår regjeringen å etablere en ny tilskuddsordning på 8 mill. kr mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer. Det er første gang det innføres en nasjonal tilskuddsordning på dette området. Tilskuddsordningen er et viktig tiltak i handlingsplanene på området.

Avslutningsvis vil jeg si at å jobbe for likestilling er god politikk. Det er smart å gjøre det. Det er det riktige å gjøre. Det er det riktige og det smarte både for enkeltmennesker og for samfunnet. Og derfor må vi hele tiden jobbe for å bli bedre.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke komitélederen og ikke minst hele komiteen for de gode innspillene på likestillings- og ikkediskrimineringsområdet. Jeg ser fram til debatten som også skal følge dette feltet i 2021.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) []: Statsråden sa helt til slutt i sitt innlegg at det å satse på likestilling er smart å gjøre. Da er det vel ikke så smart å satse på ordninger som motvirker likestillingen. Nå har vi i 20 år brukt over 50 mrd. kr på en ordning som er skadelig for arbeidslinja, som holder mødre utenfor arbeidslivet, som er skadelig for likestillingen, og som skader integreringen, altså kontantstøtten. Utvalg etter utvalg, rapport etter rapport, har pekt på dette uten at regjeringen har lyttet. Senest i går kom by- og levekårsutvalget med sin innstilling, og deres konklusjon er at kontantstøtten skaper levekårsutfordringer, og de foreslår å avvikle kontantstøtten og innføre gratis barnehage, helt i tråd med Arbeiderpartiets syn.

Stortingsrepresentant Abid O, Raja sa senest i fjor at han ville avvikle kontantstøtten. Hva tenker likestillingsminister Abid Q. Raja om by- og levekårsutvalgets rapport og konklusjon om kontantstøtten, som kom i går?

Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg tror mitt syn på kontantstøtten er klart, også Granavolden-plattformens syn på dette er klart, og som statsråd står jeg selvfølgelig for regjeringens samlede politikk.

Jeg tror også jeg må bruke litt tid på å anerkjenne at vi ikke må grave oss ned her. Vi må hele tiden huske at vi faktisk er verdens nest beste land på likestilling, og utviklingen går i rett retning. Jeg hørte i det tidligere ordskiftet at man var inne på kvinneandel for deltidsansatte, og helt siden man begynte å måle dette i 1972, har andelen kvinner som har vært deltidsansatt, aldri vært lavere enn nå. Den andelen har altså sunket fra vi kom inn i maktposisjon som borgerlig regjering. Fra 2013, da andelen deltidsansatte kvinner var på 40 pst., har den nå sunket til 36, og andelen heltidsansatte kvinner har økt fra 60 til 63 pst. Det er hele 76 000 flere kvinner som er kommet inn i heltidsstillinger på grunn av dette.

Så likestillingspolitikken i Norge er bra. Mitt syn på kontantstøtte er klart. Det er også regjeringens syn, og som kulturminister fører jeg regjeringens politikk.

Anette Trettebergstuen (A) []: Det er tydelig at statsråden ikke har så veldig lyst til å snakke om den likestillingsfiendtlige og integreringsfiendtlige kontantstøtten. Når det gjelder nedgang i deltidsandelen, handler det om at den Arbeiderparti-ledede rød-grønne regjeringen innførte ti lovendringer for å øke retten til heltid det året vi måtte forlate regjeringskontorene. Den rød-grønne politikken fungerer, og det er bra.

Et område det ikke går framover på, hvor Norge faktisk går tilbake på statistikken over gode land å leve i, er statistikken over land som er bra å leve i for LHBTI-personer. Det er fem konkrete grunner til at vi faller på den rangeringen. En av de viktige grunnene er at vi ikke har et forbud mot skadelig konverteringsterapi. Partiet Venstre var enig med Arbeiderpartiet i at det måtte forbys, regjeringen ville bare utrede det, og siden har vi ikke hørt noe. Når kommer forbudet mot konverteringsterapi?

Statsråd Abid Q. Raja []: Representanten var innom tre temaer, og jeg tror jeg svarte at mitt syn på kontantstøtteordningen ligger fast. Der er det mange artikler å lese på nettet, så det kan representanten bruke litt tid på å google seg fram til. Synet mitt på det er ikke endret.

Når det gjelder det med at det er Arbeiderpartiets politikk som føres av denne regjeringen, vil jeg tilbakevise det. Nå har det altså vært en borgerlig regjering ved makten siden 2013, og det er den borgerlige regjeringen som har styrt landet. Det er vår politikk som styrer dette landet. Det er ikke sånn at det er Arbeiderpartiets linje som ligger her. Jeg tror man også fra den siden må anerkjenne at kvinneandelen i statlige lederstillinger faktisk har økt, andelen deltidsansatte kvinner har gått ned, og andelen heltidsansatte kvinner har gått opp. Dette er politikk som faktisk virker. Det er ikke sånn at de sosialistiske partiene har monopol på likestillingspolitikk, de borgerlige partiene er også opptatt av likestilling.

Når det gjelder konverteringsterapi, er det et arbeid som pågår. Dette har jeg redegjort for i en spørretime her tidligere også, og det er et grundig utredningsarbeid som skal gjøres. Venstres syn på det er helt klart, og det tror jeg også representanten kjenner til. Straks den utredningen er ferdig, vil vi på egnet måte redegjøre for regjeringens syn på det.

Silje Hjemdal (FrP) []: Statsråden var innom mange viktige felt når det gjelder likestilling – flotte handlingsplaner osv. Jeg er glad for at han i flere innlegg som minister har talt mot sosial kontroll, om hvor viktig det er å få innvandrerkvinner i jobb, og hvordan vi skal ta vare på utviklingshemmede osv. Vi kan ramse opp mange gode ting, og selvfølgelig kampen mot rasisme. Men det er en ting jeg savner litt i likestillingsdebatten, og det er fokuset på menn. Det blir veldig ofte om kvinner. Historisk er det gjerne en god grunn til det, men vi vet at også mange menn har det tøft i Norge i dag. Fremskrittspartiet la bl.a. inn 1 mill. kr til MannsForum, som løfter menns problematikk opp på dagsordenen. Jeg lurer på hva statsråden i et likestillingsperspektiv tenker om samværssabotasje.

Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg trykket faktisk «like» på representantens Facebook-innlegg. Jeg tror jeg så det i dag. Jeg sa jeg tror vi alle må være enige om at samværssabotasje er en uting. Representanten er inne på veldig mange gode ting. Under koronasituasjonen er regjeringen urolig for at likestillingen kan få en liten knekk. Dette skal jeg redegjøre for i den neste likestillingspolitiske redegjørelsen neste år, for da har vi forhåpentligvis mer oversikt. Men vi er bekymret for at vold i hjemmet kan øke. Det kan føre til økt isolasjon, og det kan føre til mer vold. Vi kjenner i alle fall til at det i enkelte innvandrermiljøer er et annet syn på kvinner og jentebarn, og at patriarken i huset styrer på en helt annen måte. På verdensbasis vet vi at likestillingen får seg en ordentlig knekk når det oppstår en krise. Vi vet f.eks. at det i verden daglig giftes bort 33 000 jenter som er under myndighetsalder, og vi vet at under krisene rammer det ekstra hardt. Jeg skal i alle fall føre den debatten sammen med Fremskrittspartiet og øvrige i Stortinget og forsøke å bidra til at vi fokuserer på menn, men at vi også opprettholder fokuset på kvinner.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg er utålmodig når det gjelder handlingsplanen mot vold i nære relasjoner og har sendt et skriftlig spørsmål til justisministeren angående det. Vi skal sikkert jobbe godt med den også, men jeg vil litt tilbake til utfordringen når det gjelder likestilling og fokus på menn. Et av de temaene som de ofte tar opp, og som man har sett i en rekke innslag i debatten, bl.a. gjennom TV 2, er at det som oftest er menn som rammes av samværssabotasje. Riktignok rammer dette barna og familien rundt, ikke bare den andre forelderen, men de er ofte menn. Jeg synes også det er en utfordring for likestillingen, og jeg har utfordret barneministeren i en rekke spørsmål fra denne talerstolen, i skriftlige spørsmål og har fått beskjed om å vente på NOU-en fra barnelovutvalget og andre ting. Jeg får ikke noe klart svar på hva regjeringen vil gjøre med samværssabotasje. Hva vil likestillingsministeren gjøre med samværssabotasje?

Statsråd Abid Q. Raja []: For det første er det viktig at vi målbærer hvor vi står politisk i dette, verdimessig. Jeg tror vi må være enige om at samværssabotasje er en uting. I den grad det finnes avtaler eller det er domstolspålagt at man har krav på samvær, har barn i ellers trygge familier godt av å ha kontakt med begge foreldrene. Det skal vi være enige om. Venstre og regjeringen har for så vidt også vært opptatt av pappapolitikken. Det er viktig at barn har kontakt med sine fedre. Derfor har vi hatt en pappaperm som vi heldigvis har innført og økt. Jeg er veldig glad for at representanten er opptatt av handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Jeg kan forsikre om at det er også justisministeren. Jeg vil si at de menn som slår sine koner, som slår sine samboere, som slår sine barn, er feige menn, og den typen vold i nære relasjoner skal vi ha nulltoleranse for. Jeg mener vi har mange tiltak for dette, men helt til vi har nådd nullvisjonen, må vi fortsette å ha ulike tiltak. Jeg ser også fram til at vi skal lage den nye handlingsplanen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Vi hører fra statsråden at Venstre er en aktiv forsvarer av likestilling, men en del trossamfunn er ikke helt på nivå med Venstre i så måte. En del trossamfunn fører ikke et aktivt likestillingsarbeid, og det gjelder kanskje særlig moskeer og kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke.

Sammen med Arbeiderpartiet og SV fremmet vi i Senterpartiet i forbindelse med den nye tros- og livssynsloven et forslag om et krav om 40 pst. representasjon av kvinner i styringsorganer som forvalter offentlig støtte, altså ikke i det teologiske arbeidet. Det fikk ikke støtte av regjeringen. Nå som Venstre har likestillingsansvaret i regjeringen, er det ikke da en gyllen anledning til å angripe også dette store likestillingsproblemet på en litt mer aktiv måte enn sånn som regjeringen håndterte det spørsmålet i tros- og livssynsmeldingen?

Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg tror enkelte av disse spørsmålene ligger under Ropstads konstitusjonelle ansvar, så jeg skal ikke gå helt inn i detaljene på dette. Jeg tror det er noen forskjeller når det gjelder diskrimineringsreglene for de geistlige stillingene, altså rett og slett de som handler om prester og de som har religiøst oppdrag, men det er også ulike regler som gjelder f.eks. om man har stillinger innen styre og stell.

Det er helt åpenbart at vi har en utrolig lang vei å gå med tanke på å komme til full likestilling i enkelte trossamfunn. Dette gjelder flere trossamfunn, men representanten nevnte muslimske, så la meg ta dem. Det er helt åpenbart at man er milevis unna å komme dit at man nærmer seg det vi i Norge kjenner som likestilling, også innenfor trossamfunnene. Negativ sosial kontroll har vi nå sett NRK dokumentere gjelder flere typer trossamfunn, flere steder i Norge. Det er ting som vi ikke helt har hatt øynene åpne for, men vi vet at især er dette et stort problem i mange muslimske miljøer. Kampen mot dette har regjeringen en aktiv politikk på, og det kommer vi til å ha også i fortsettelsen.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Statsbudsjettet er også en anledning til å kvittere ut løfter og vedtak Stortinget har gjort. For et år siden hadde vi en intens debatt om å forby konverteringsterapi mot skeive i trossamfunn, bl.a., etter å ha hørt historiene til folk som Brian og Arne Christian, som har stått fram og fortalt om de overgrepene de har blitt utsatt for. Den gang sa daværende statsråd Skei Grande, men også representanten Grunde Almeland, som var i komiteen på det tidspunktet, at regjeringen ville ha en utredning – en utredning med sikte på forbud.

Nå sier statsråden i svar på skriftlig spørsmål til meg at de fortsatt utreder behovet for å forby konverteringsterapi. Derfor er mitt spørsmål: Er det fortsatt regjeringens politikk å utrede med sikte på et forbud, eller er det å utrede behovet for et forbud?

Statsråd Abid Q. Raja []: Representanten var inne på Venstres syn, så la meg si dette som Venstres nestleder: Venstres syn på konverteringsterapi er tindrende klart – det er moralsk og etisk uakseptabelt. Jeg vil gå så langt som å si at enkelte av de eksemplene som vi har sett, er forkastelige.

Fra regjeringens side handler det om en juridisk utredning. Hva er juridisk riktig å gjøre innenfor Grunnlovens bestemmelser? Hva er juridisk riktig og mulig å gjøre innenfor menneskerettslige forpliktelser, som også Norge er forpliktet til? Det er denne utredningen vi må gjøre, for hvis vi bare kunne sagt hvor vi står moralsk og etisk, kunne vi ha gått feil av gårde. Så jeg tror representanten må ha med seg dette inn i julen, at Venstres syn på konverteringsterapi ligger helt fast, det er i tråd med det både Grunde Almeland, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande har sagt. Det har nå også jeg sagt. Så skal dette utredes juridisk, og da må vi se på hvilket handlingsrom vi har. Når den utredningen er ferdig, vil regjeringen tilkjennegi sitt syn på det på egnet vis.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anette Trettebergstuen (A) []: Vi er på det åttende året med høyreregjering nå. Ministre og partier har kommet og gått, men man har hele tiden og konsistent ført en politikk som øker forskjellene mellom folk. De rikeste har hvert år fått mer, de med minst har fått mindre. Det har blitt større forskjeller mellom de som er i og de som er utenfor jobb, flere står uten arbeid, og det er flere fattige unger i dag.

Vi trenger en ny kurs for Norge. Arbeiderpartiet vil redusere disse forskjellene, bygge en sterkere velferdsstat, drive med sosialt rettferdig fordeling, få flere i jobb, gjøre mer for dem som har minst, og for de mest sårbare. Det er også gjenkjennelig i vårt alternative budsjett i år. Vi vil styrke barnevernet, ha billigere barnehager, ha gratis SFO det første året, styrke fellesskapets inkluderende løsninger i stedet for å drive med avlatspolitikk, slik denne regjeringen gjør.

Koronakrisen setter et forstørrelsesglass på forskjellene i samfunnet vårt, på hvor ille de mest sårbare av oss har det gjennom krisen, de mest sårbare ungene våre, og også på konsekvensene av at vi har langt igjen til likestilling. Statsråden sa i sitt innlegg at det er viktig å se på koronakrisen med kjønnsbrillene på. Ja, det er helt nødvendig, for resultatene av økt ledighet og stengte lokalsamfunn rammer ofte kvinner og sårbare unger hardest.

Det er damene som nå har dratt oss gjennom de mest intensive fasene av denne krisen. Det er de som står i frontlinjen i helsevesenet, som har holdt matbutikkene oppe, som sørger for renhold, som utsetter seg selv for smittefare, som gjør jobben, slik at vi andre kan leve trygt og være beskyttet. Disse damene har fått rosende ord i festtaler og mange klapp fra mang en balkong det siste halve året, men vi hadde håpt at det ikke ble med festtalene fra dem som faktisk styrer landet, denne regjeringen. Vi hadde håpt at også høyresiden nå hadde fått opp øynene for verdien av den jobben som disse damene hver eneste dag gjør, for at disse damene fortjener et mer anstendig arbeidsliv, en arbeidsmiljølov som hensyntar det presset de står i, en lønn å leve av, hele, faste stillinger og pensjon fra første krone.

Det kan ikke fortsette å være slik at de viktigste arbeidstakerne våre er de som må jobbe hardest for minst, for dette er den aller, aller, aller viktigste likestillingssaken. Som midlertidig ansatt eller deltidsarbeidende er man ikke økonomisk fri. Vekk med midlertidigheten, vekk med innleie, vekk med deltid, inn med hele, faste stillinger, pensjon fra første krone.

Det er derfor trist at regjeringen ikke vil være med og belønne innsatsen til de viktige damene med politikken som trengs for å gi dem alle et litt friere liv. Overraskende er det dog ikke, for vi er nå på det åttende året med en høyreregjering som ikke har tatt et eneste initiativ for å øke og styrke likestillingen i dette landet. Tvert imot har det de har gjort i likestillingsregnskapet, vært å kutte i eller fjerne viktige ordninger som har gjort at Norge er et av verdens mest likestilte land.

Det synes også i årets budsjett – stillstand eller reelle kutt. Samtidig som koronakrisen setter forstørrelsesglasset på de damene som jobber under nesten uverdige kår, på økende vold i nære relasjoner, på unger som ikke har det trygt fordi de må være hjemme, prioriterer man altså milliarder til billigere snus og brennevin, men ikke en eneste krone ekstra til likestilling, barnevern eller sårbare unger – eller til tiltak som hadde gitt de mest verdifulle damene våre et anstendig arbeidsliv.

De trenger mindre prat, de trenger mindre klapp, de trenger handling og politikk. Arbeiderpartiet vil ha et mer ordnet arbeidsliv, mindre midlertidighet, mindre innleie, hele, faste stillinger, pensjon fra første krone og en lønn å leve av. Det er og blir den viktigste likestillingssaken. Det er vårt løfte, men for å få det til trenger vi et regjeringsskifte.

Marianne Haukland (H) []: Alle skal ha like muligheter og rettigheter uansett hvem de er, og hvor de kommer fra. Høyre mener respekt, likeverd og inkludering er viktig for at alle skal kunne delta i samfunnet på like vilkår.

I Norge er vi kommet langt med likestilling, og vi har tre år på rad blitt kåret til et av verdens mest likestilte land. Men vi har også noen utfordringer, og kanskje blir mange av dem spesielt tydelige under koronatiden. Særlig ønsker Høyre å fokusere på økonomisk likestilling, som vi mener handler om valgfrihet, mulighet til å kunne ta frie valg, og frihet til å kunne bestemme over egen sparing, hverdag, utdanning, arbeid og tid.

Lønnsgapet mellom menn og kvinner har blitt mindre, og nå tjener kvinner som jobber heltid, 89 pst. av det menn tjener. Det er en bedring. Forskjellen på hva kvinner og menn tjener, påvirker hvilke muligheter og valgfriheter en har. Videre ser vi at kapitalgapet mellom kvinner og menn er enda større. Menn eier 80 pst. av verdiene på Oslo Børs og får 80 pst. av utbyttet. Kvinner har altså lavere inntekt og eier en mindre del av den private formuen. Jeg mener at denne skjevfordelingen også påvirker makt, og derfor er økonomisk likestilling veldig viktig for Høyre. Derfor er også privatøkonomi nå blitt en del av fagfornyelsen i skolen, samtidig som en stor del av private aktører har tatt grep for å markedsføre finansprodukter også mot kvinner. Forhåpentligvis kan vi se en bedring i dette om noen år.

Guttene våre faller etter i skolen og topper negative statistikker, som selvmordsstatistikken. Kvinner er 70 pst. mer sykmeldt enn menn og er i større grad utsatt for vold og overgrep. 150 000 mennesker opplever vold i nære relasjoner hvert år, og to tredjedeler av dem er kvinner. Én av ti kvinner opplever voldtekt i løpet av livet, og halvparten av dem opplever det før de fyller 18 år, men kun 10 pst. anmelder voldtekt.

Vi har kjempemange utfordringer innen likestilling der vi er nødt til å ta viktige og store grep, og Høyre jobber for at kvinners rett til å leve frie liv løftes høyt opp på dagsordenen.

For å bidra til økonomisk likhet har Høyre endret arbeidsmiljøloven, for å sikre både lik lønn og heltidsstillinger. Det dreier seg om å hjelpe kvinner til å ta bevisste valg. Kampanjer som DNBs #huninvesterer har vist at det fungerer å jobbe med bevisstgjøring. Gjennom å øke bevisstgjøringen om langsiktig sparing blant kvinner opplevde de for første gang i historien at det var flere nye kvinnelige fondskjøpere enn mannlige. Flere kampanjer av denne typen tror jeg vil redusere dette kapitalgapet over tid.

Høyre har også jobbet for bedre tiltak for kvinnehelsen. Kvinnesykdommer som rammer stort, har fått en større andel av pakkeforløpene. Pakkeforløp er en standardisert og sømløs håndtering av pasientene, der diagnostisering, behandling og oppfølging skal flyte uten opphold, og hvor ansvaret for oppfølgingen er plassert. Det er innført pakkeforløp for kreft og for anoreksi blant barn og unge, og det jobbes med pakkeforløp for muskel- og skjelettlidelser, smerte, utmattelse og ADHD.

Høyre skiller seg fra opposisjonen ved at vi ønsker å slippe alle gode krefter til også innen helse og omsorg. Vi heier på kvinnelige gründere som ønsker å starte sykehjem og utvikle velferdsteknologi. Opposisjonen ønsker ikke dette gründerskapet innenfor typiske kvinneyrker, og Arbeiderpartiet er i en stor kamp mot private driftere av helse- og omsorgstjenester. Dette mener vi er et angrep på kvinners muligheter.

Høyre vil ha mer bruk av alternative turnusordninger sånn at en sykepleier kan få en mer fleksibel og forutsigbar hverdag. Fleksible turnusordninger kan bidra til økt stillingsbrøk, redusere sykefraværet og øke beboernes trivsel, og Høyre har også gitt deltidsansatte fortrinnsrett til fulltidsstillinger. Opposisjonen lover flere heltidsstillinger, men er ikke villige til å tilpasse seg arbeidsfolk. I Bergen fjernet Arbeiderparti-byrådet alternative turnusordninger da de overtok makten, til tross for at brukere og pårørende var fornøyde, og at de ansatte var fornøyde med sin arbeidshverdag.

Det skal lønne seg å jobbe, derfor har vi åpnet for mer lokale forhandlinger. Vi ser at det gir mer fleksible turnuser, bl.a. i helse- og omsorgssektoren.

Det er mange tiltak som vi har gjort for kvinner, som jeg ønsket å ta opp i mitt innlegg, men det ble det dessverre ikke tid til. Derfor vil jeg også vise til Høyres merknader i budsjettet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trond Giske (A) []: Et av de sterkeste tv-bildene vi har sett i nyere tid, er fra tsunamien i Sørøst-Asia hvor vi så at vannet først forsvant, og at ungene for utover og plukket skjell og stein fra det som tidligere var under vann. Så kommer den mange meter høye veggen av vann fra havet, og hva er det vi ser foreldrene gjør? Jo, de springer utover fordi de skal berge ungene sine – midt imot den flommen av vann som tok mange, mange tusen liv.

Det er ingen ting som er viktigere for oss enn hvordan det går med ungene våre. Det viktigste i livet bør være det viktigste i politikken. Men dessverre er det sånn at når regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gjør opp budsjett, er det ikke ungene som er viktigst. Representanten fra Fremskrittspartiet sa tidligere at jeg ikke hadde lest forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Nå står det heldigvis veldig utførlig omtalt på sidene 5, 6, 7 og 8 i den budsjettinnstillingen som vi nå behandler, hvor det er en egen kolonne med det Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti har fått til i lag med Fremskrittspartiet.

Det er ingen prioriteringer. Når man ser budsjettforliket og leter etter bokstavene BFD, som er dette departementets forkortelse, er det ikke påplussinger. Det er et kutt på 10 mill. kr til kirkebygg, men det er ingen satsinger. Så har man fått til noen omprioriteringer i komiteen, men da disse sjefene satt og forhandlet, var ikke dette et prioritert område. Det er interessant at Fremskrittspartiet ikke utdyper mer at når de har kommet seg ut av regjeringen, de har fått tilbake friheten, de tvinger gjennom 12 mrd. kr i endringer, kan de f.eks. ikke få til et løft for barnevernet. Med Arbeiderpartiet kunne man fått til flere hundre millioner mer til barnevern, til de mest sårbare, til dem som trenger det, til dem som virkelig i dette rikeste samfunnet i verden har det vondt og vanskelig. Man kunne fått penger til BUA-ordninger, som gjør at unger som står utenfor fritidsaktivitetene som andre barn får være med på, faktisk ble inkludert. De fikk deltakelse, de fikk samvær, de fikk fellesskap. Men det er dessverre ikke dette området som er prioritert. Det er, som vi har snakket om tidligere, billigere sjokolade, billigere snus, billigere alkohol. Vel og bra, fint å få noen kroner i pungen, men er det det vi som foreldre, vi som samfunn, vi som fellesskap mener at ungene trenger mest? Nei, ungene trenger trygghet. De trenger felleskap. De trenger en trygg oppvekst, og de trenger et regjeringsskifte.

Tage Pettersen (H) []: Alle barn i Norge skal ha de samme mulighetene og den samme friheten til å skape sin egen framtid. Å sikre mulighet for alle er derfor regjeringens mål. Og barna er det viktigste, som Giske sa, og det gjenspeiles også tydelig i regjeringens politikk i flere departementer.

I oktober la regjeringen fram en samarbeidsstrategi som skal fremme deltakelse og styrke muligheten for barn i lavinntektsfamilier. Strategien tar for seg tiltak som gir barn like muligheter som sine jevnaldrende til å gjennomføre utdanning, ha gode og trygge boforhold, delta i organiserte fritidsaktiviteter og få bedre tilgang til helsetjenester.

Det skjer mye godt arbeid som følge av bevilgninger fra Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge. Denne ordningen var på om lag 100 mill. kr i 2014 og er nå mer enn tredoblet. Mye av det gode arbeidet skjer i regi av frivillige organisasjoner i samarbeid med stat, kommuner og næringsliv.

La meg få trekke fram Barnas Stasjon, som Blå Kors driver som et tilbud til familier med barn opp til tolv år i sårbare livssituasjoner, ofte knyttet til lavinntektsutfordringer, psykisk helse og rus. I høst har jeg besøkt deres tilbud både i Fredrikstad og på Grünerløkka her i Oslo. Det var sterke menneskemøter, som man ikke glemmer. Harde og tøffe liv har fått håp og struktur gjennom den støtten de har fått. Det handler om å bli sett, og det handler om å bli verdsatt. Blå Kors ønsker å etablere flere filialer av Barnas Stasjon rundt om i landet, og regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ber i en merknad om at dette kan komme i betraktning ved behandling av framtidige søknader fra organisasjonen.

Voksende gjeld og manglende oversikt over egen økonomi kan for mange være første skritt ut i et økonomisk uføre. Derfor er det gledelig å se at volumet i forbrukslån har sunket vesentlig etter at gjeldsregistrene ble innført 1. juli i fjor. Bankene peker nettopp på gjeldsregistrene som den fremste årsaken til nedgangen. Bankene og ikke minst forbrukerne får en bedre oversikt over egen økonomi. Stortinget har tidligere bedt regjeringen vurdere utvidelse av gjeldsregistrene til å omfatte all gjeld. Regjeringen har varslet en evaluering i 2021, og regjeringspartiene ber da om en vurdering for å utvide registrene til å omfatte nettopp all gjeld, til å innlemme folkefinansieringsplattformen i regelverket og gi forbrukerne anledning til å gi samtykke til at bankene viser gjeldsinformasjon i forbrukernes nettbanker.

Den aller viktigste faktoren for å sikre at færrest mulig barn vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, er å hjelpe flest mulig inn i arbeidslivet og bidra til at flest mulig klarer å mestre sin egen økonomi.

Tuva Moflag (A) []: Arbeiderpartiet mener det trengs mer forskning, bedre behandlingstilbud og økt kunnskap om kvinners helse både hos helsepersonell og blant kvinner selv. To eksempler på dette er hjertesykdom og underlivsdiagnosen endometriose.

Hjerte- og karsykdommer er den klart vanligste dødsårsaken hos kvinner. Det interessante her er at det tradisjonelt har vært, og fortsatt er, manglende kunnskap om kvinners hjerter og hvordan hjertesykdom utarter seg ulikt hos kvinner og menn. Mens det for menn oftest er tette blodårer som fører til hjerteinfarkt, og stråling ut i venstre arm er et vanlig symptom, har kvinner både mer diffuse symptomer og oftere ukjent årsak til hjerteinfarktet. I tillegg er hjertemedisin oftere utviklet for yngre menn. Det er et paradoks at vi går mot en utvikling av mer og mer persontilpasset medisin for flere diagnoser, mens det innenfor hjertebehandling ikke engang er kjønnstilpasset.

Endometriose og adenomyose er blant de vanligste kvinnesykdommene. De omtales gjerne som søskenbarndiagnoser og rammer svært bredt. Man antar at rundt 10 pst. av norske kvinner har endometriose, og at 15–20 pst. har adenomyose. Det er ulik alvorlighetsgrad. For noen kan sykdommen være forbigående, for andre kan det imidlertid være forbundet med voldsomme smerter, sterke blødninger og ufrivillig barnløshet. Likevel omtales endometriose ofte som en ukjent sykdom, og det tar ifølge Endometrioseforeningen i gjennomsnitt syv år før kvinner får diagnosen.

Hvordan har vi havnet der – at en sykdom som medfører store smerter og stopper drømmen om barn for mange kvinner, kan være både ukjent og vanlig på samme tid? Veien videre er todelt. Gjennom mer midler til forskning, opprettelse av eksempelvis hodepinesenter og en kvinnehelseportal vil Arbeiderpartiet sørge for at kunnskap og kompetanse om kvinners helse øker hos befolkningen og blant leger og annet helsepersonell. Dette er forslag vi fremmer i helsedebatten, men jeg holder likevel innlegg i denne debatten fordi dette er viktige likestillingsspørsmål.

Migrene og kronisk hodepine fører til over to millioner fraværsdager fra arbeid og skole hvert år. Kvinner rammes dobbelt så ofte som menn, og mange opplever både bagatellisering og kunnskapsmangel hos helsepersonell og arbeidsgivere. Mange av lidelsene kvinner lider av, er fortsatt svært tabubelagt, noe som kan gjøre interessepolitisk arbeid krevende. Ekstreme blødninger, barnløshet, spontanabort eller smerter ved samleie – dette er vanlige kvinneplager som det nesten ikke snakkes om. For å bygge kunnskap må vi også knuse tabuene som er forbundet med mange av kvinnehelseplagene, og kanskje dette innlegget kan være med på å bidra til det.

Karin Andersen (SV) []: Norge er mye rikere nå enn før. Ingen regjering har hatt så mye penger til disposisjon som denne regjeringen. Det er likevel flere og flere barn som må vokse opp i fattige familier. Det er denne konteksten som er riktig. Ja, alle har gitt litt mer, men forskjellene øker.

Representanten Haukland fra Høyre var oppe og snakket om forskjeller i lønn og formue. Ja, sånn er det. Hun har helt rett i beskrivelsen – hva gjør man da for å minske de forskjellene? Jo, da gir regjeringen massive skatteletter til dem med høye formuer og høye inntekter. Da øker forskjellene enda mer mellom kvinner og menn.

Så til de fattige barna. Ja, det er riktig at Kristelig Folkeparti har fått økt barnetrygden litt for de minste barna, men de har ikke klart å verge de fattigste barna. Nå har jeg hørt mange rare forklaringer her om at det er byråkrati og at det er vanskelig og det må være kommunal frihet osv. Med skam å melde – det er bare tull. Her kan man lage en forskrift, og man kan endre loven som sier at dette skal man se bort fra ved utmålingen av sosialhjelp. Alle andre får denne barnetrygden oppå inntekten sin, oppå formuen sin – det spiller ingen rolle hvor mye de har. Det er bare de aller fattigste som ikke får, og jeg har spurt regjeringen i år igjen: Hvor mye regner man med at disse barnefamiliene taper? Det synes jeg Kristelig Folkeparti skal merke seg, for det er deres egen regjering som har svart, og det er nesten en halv milliard. Det er nesten en halv milliard som man tar fra de fattigste barnefamiliene systematisk hvert år. Det er målrettet politikk for å øke fattigdommen, og det er det denne regjeringen driver med – målrettet politikk for å øke inntekten til dem som er rike, målrettet politikk med masse smålige, usosiale kutt.

Bostøtten ble nevnt. Ja, der har jeg også svar fra regjeringen – nei, det er 30 000 færre som får bostøtte nå enn for åtte–ti år siden, og vi er blitt mange flere. De som får, får dekt en mindre del av sine boutgifter, og inntekten til disse gruppene har faktisk gått ned. De går i stort minus, til og med de som får. Allikevel fortsetter regjeringen å fortelle denne historien om at de har fått mer.

Så dette stemmer ikke. Og det hadde vært mulig i forliket å gjøre noe annet. Da brukte man altså 7,4 mrd. kr på billigere snop, snus og alkohol – undertegnet av Kristelig Folkeparti. Det er et verdivalg. Det er SV dypt uenig i.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Dette er et budsjett for inkludering og deltagelse, og dette er et budsjett som skal demme opp for utenforskap.

Ingen er interessert i fritidskortet, sa representanten Henriksen. Nå er det sånn at det er 184 kommuner som har søkt om å få lov til å delta i ordningen med å prøve ut et fritidskort, og veldig mange av de kommunene er styrt av Arbeiderpartiet. Jeg fikk vel ikke svar på min replikk, om Arbeiderpartiet vil stoppe denne ordningen og frata de barna som nå får midler til å velge seg sin egen aktivitet, den muligheten.

Arbeiderpartiet lanserte i 2019 det de kalte en fritidsreform. Da skulle aktiviteter tas inn i skolefritidsordningen – eller AKS – med kommunalt ansatte, lønnede trenere. Det ble lagt stor vekt på idrett, det er vel og bra. Vi ser også i merknadene til Arbeiderpartiet i budsjettet nå at idretten er framhevet. Men det vi er opptatt av, er at barn selv skal velge aktivitet, enten det er korps, speider, dans, musikk eller andre kulturaktiviteter, altså mye bredere enn idretten. Det er barnet selv som skal få velge, staten skal ikke velge for barnet.

Ordningen med fritidskort er etter modell fra Island, den er mulig å gjennomføre. Jeg forstår ikke argumentasjonen om at dette er byråkratisk, tvert imot, det skal være ubyråkratisk. Det tar litt tid å få opp teknologiske løsninger, som det gjør på alle områder i landet, men når de først er der, skal det være enkelt å få til å delta.

Vi ønsker at barn skal få like muligheter, og det får man ikke bare ved å ha en god norsk skole, det får man også ved å ha mulighet til å delta i fritidsaktiviteter. Mer og mer er organisert, mye mer enn det det var tidligere. Derfor er det viktig å nå dem som kanskje er lengst unna. Da tror jeg at ordningen med å la hvert barn bestemme – få en app eller hva det måtte være for å delta – er det beste, for det vil gjelde alle barn.

Så har det vært snakket mye om fattigdom. Vi vet at for førstegenerasjons innvandrere tar det lengre tid å komme i arbeid. Som jeg nevnte tidligere, har også Stoltenberg sagt at man måtte gjøre mer og ikke minst se på om man bør ha en større inkluderingsdugnad.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Når representanten Giske sier at det er ingen prioriteringer i dette budsjettet som avspeiler BFD – da går jeg ut fra at han mener barn og familie – kunne han faktisk ikke vært fjernere fra sannheten. Faktum er at det er så mange prioriteringer at jeg dessverre ikke greier å nevne dem i et treminuttersinnlegg. Men det som iallfall er sikkert, er at siden 2013 har Kristelig Folkeparti kjempet på i hver eneste budsjettrunde og sørget for at engangsstønaden til de som venter barn, men ikke har rett til foreldrepenger, nærmest er blitt tredoblet. I regjering har vi økt barnetrygden for tredje gang på to år, og vi har sikret kontantstøtten. Dette gjør vi fordi vi har tro på å bygge sterke familier, der foreldre og barn får tid sammen, og der de får lov til å forme den hverdagen som passer dem best.

Dette hadde ikke vært stoda dersom venstresiden satt med hånda på rattet i familiepolitikken i landet vårt, og til grunn for det ligger det en forskjell i selve synet på familiene. Der Kristelig Folkeparti har troen på foreldrene og tillit til at de vet hva som er best for sine barn, der mener Arbeiderpartiet at staten vet best. Denne mistilliten og det ønsket om overstyring skinner veldig tydelig gjennom i Arbeiderpartiets budsjettforslag, og også i de innleggene som har vært holdt her i dag. Det er trist, men venstresiden er altså mer opptatt av å presse gjennom sin egen ideologi om likestilling og arbeidslinje enn av å lytte til familiene. Resultatet blir den veldig ubehagelige tvangstrøya «one size fits all», som også er en veldig umoderne tilnærming til dagens familier, som kommer i alle størrelser og fasonger. Venstresiden vil bestemme over familienes valg fordi de ikke stoler på at foreldre kan ta riktige valg for barna sine. Enhver familie trenger sine egne, skreddersydde løsninger, men det ønsker altså Arbeiderpartiet ikke å forstå.

Sarah Sørheim, som definerer seg på venstresiden i norsk politikk, sa det så godt i Aftenpodden for litt siden: Jeg tror ikke på enkeltmenneskets evne til å ta gode valg for seg selv. Det er en ærlig erkjennelse fra en politisk bevisst kvinne på venstresiden.

Økt barnetrygd og engangsstønad er ikke bare god familiepolitikk, det er også veldig treffsikre ordninger som ivaretar de familiene som har minst fra før. Og dette er kun 2 av hele 65 tiltak som inngår i regjeringens samarbeidsstrategi for barn og unge i lavinntektsfamilier.

Jeg synes også det er veldig spesielt av Karin Andersen, som så frimodig sto her i stad, å tørre å kritisere Kristelig Folkeparti for innretningen i økningen av barnetrygden, når de aldri greide å prioritere en eneste krone i økning av barnetrygden da de satt i regjering.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg tror det er mange som i løpet av det siste året har måttet smake på ordet kultur på en litt ny måte. For hva er kultur om ikke et produkt av frihet og fellesskap – de to ordene som for de fleste av oss har vært et savn i året vi nå går ut av? Rett nok har regjeringen vært rundhåndet med både kompensasjons- og stimuleringsordninger, men ingen ordninger er gode nok til å erstatte den innsatsen som kulturarbeidere over hele landet har bidratt med i disse månedene for å holde hjulene i gang.

Selvfølgelig har kulturministeren vært skyteskive, slik kulturministre over hele Europa har vært det. Det skulle bare mangle. For tusenvis av barn og voksne som i kortere eller lengre perioder har måttet legge bånd på sin kreativitet og skapertrang, er det fullt forståelig at skuffelsen rettes mot landets øverste ledelse. Derfor har det vært helt avgjørende at kulturlivet har blitt møtt med forståelse, optimisme og raushet. Jeg er glad for at kulturministeren har disse kjerneverdiene i Venstres politiske ideologi så innarbeidet både i væremåte og i sin generelle tilnærming til jobben.

Jeg er også fornøyd med at regjeringen dette året la fram en kulturmiljømelding der den skisserer en ambisiøs nasjonal og global politikk på kulturmiljøfeltet. Kulturmiljømeldingen følger opp Granavolden-plattformen, der regjeringen slår fast at den vil videreutvikle ordninger som motiverer til å bevare både materiell og immateriell kulturarv, og ivareta nye funn slik at også framtidige generasjoner får glede av viktige kulturminner og kulturmiljøer.

Det er Venstres uttalte mål å se kulturmiljøet i sammenheng med og som en integrert del av den øvrige klima- og miljøforvaltningen. Det satses stort på barne- og ungdomskulturen, bevilgninger til talentsatsing er økt, dansefeltet styrket, det er gitt økonomisk støtte til Bodø som europeisk kulturhovedstad i 2024, og regjeringen har forsterket satsingen på tiltak som styrker kunst- og kultursektorens økonomiske bærekraft, kultur som næring og entreprenørskap. Det har vært en opptrapping av satsingen på dataspill, en språklov er på trappene, vi har økt midler til Nasjonale kulturbygg. Finnskogens hus, Norsk Bergverksmuseum og tungtvannskjelleren på Vemork er bare noen stikkord for regjeringens satsing på kultur som turisme og næringsvei. Det er bevilget midler til prøvelokaler og verksteder for Den Nationale Scene og til vedlikehold av Ole Bulls villa på Lysøen, og Teater Ibsen er i gang med å bygge en lenge etterlengtet prøvesal. Vi har fått en ny tilskuddsordning for arbeidet mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer, og vi har styrket tilskuddsordningen til LHBTIQ-organisasjonene. Alt dette er med på å underbygge regjeringens mål om mer kulturell aktivitet i et likestilt og mangfoldig samfunn.

I et senere innlegg vil jeg omtale gaveforsterkningsordningen, som er et annet vellykket grep ved regjeringens kulturpolitikk.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er bare å registrere at det er en ganske stor forskjell mellom likestillingstiltakene som SV kjemper for, og det denne høyreregjeringen kaller likestillingstiltak. For det er tydeligvis ikke å innføre rett til heltid, det er tydeligvis ikke å styrke Likestillingsombudets arbeid mot lønnsdiskriminering i hver enkelt virksomhet, og det er ikke å gjøre noen omfordelende grep over skattesystemet til fordel for kvinner. Nei, fra talerstolen her i dag hører vi bl.a. at private markedsfører finansprodukter til kvinner – ja vel – og ikke minst virker det som om det aller viktigste likestillingstiltaket for Høyre er at internasjonale oppkjøpsfond skal få lov til å ta ut profitt fra barnevern og andre velferdstilbud. Man peker altså på kvinnelige gründere.

For det første vet vi at det ikke stemmer. Nå har vi nettopp fått en ny rapport som viser at 60 pst. av driftsinntektene på barnevernsfeltet blant de private, er under utenlandske konserner. Det er nesten ikke enkeltstående norske selskaper igjen som driver barnevern, altså kvinnelige gründere. Det har gått ned, blitt færre.

Desto viktigere er spørsmålet om hvem som betaler prisen for profitt i velferden – ja, selvfølgelig bortsett fra barna og de eldre, som er avhengig av tilbudet. Hvem betaler prisen? Jo, det er de ansatte gjennom dårligere pensjon, gjennom dårligere bemanning, gjennom dårligere lønn, har vi også sett. Og hvem er de ansatte i barnevern, helse og omsorg og barnehager? Jo, i veldig stor grad er det kvinner.

Kommersialiseringen av velferdsstaten vår, markedsretting og profitt går ut over kvinner. Derfor er faktisk profittfri velferd noe av det viktigste vi kan ha for å sørge for bedre arbeidsvilkår for kvinner i velferden vår.

Jeg spurte statsråd Raja om konverteringsterapiforbudet. Da vil jeg bare være helt tydelig på én ting: Tidligere statsråd Trine Skei Grande sa på denne talerstolen på vegne av regjeringen at de gikk for en utredning med sikte på å forby. Nåværende statsråd, Abid Q. Raja, sier ikke dette – han sier at det skal utredes behovet for et forbud. Da er det bare å registrere at regjeringen har endret politikk. Det er ikke partiet Venstres syn på saken vi etterspør, det er regjeringens syn. Der har det vært en endring, og det er beklagelig.

Marianne Haukland (H) []: Denne regjeringens likestillingspolitikk er omfattende og bred, og det holdt ikke med 5 minutter engang for å komme med problembeskrivelsen som denne regjeringen ønsker å løse.

Jeg synes det er interessant å høre SVs perspektiv på denne regjeringens likestillingspolitikk. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten og det som er reelt. Jeg føler at vi har andre løsninger på utfordringene som jeg mener likestillingsfeltet er godt tjent med.

Vi er også opptatt av hele stillinger. Derfor ønsker vi mer lokale forhandlinger i arbeidslivet og ser at dette i større grad medfører flere hele stillinger. Vi ønsker også å åpne opp for mer fleksibel turnus, for i mange av de yrkene der man ikke oppnår hele stillinger, er det behov for fleksible turnuser, nettopp for å sikre at man i større grad kan ha hele stillinger for at timelister skal gå opp for de ansatte.

Vi jobber for lik lønn. Det er lovfestet, det er krav til kartlegging, og det er krav til rapportering. De ansatte har også i større grad rett til å vite hva andre personer i samme selskap med samme stilling tjener når de skal inn i lønnsforhandlinger.

Videre har vi veldig mange tiltak for å jobbe for likestilling og sikre tiltak som er med på å styrke kvinners rett til å delta i arbeidslivet. Vi har billigere barnehager for lavinntektsfamilier. Dette er viktig for å kunne sørge for at kvinner, og spesielt kvinner med minoritetsbakgrunn, skal ha en åpning for å komme inn i arbeidslivet. Vi har vedtatt en ny felles likestillings- og diskrimineringslov, vi satser på menn i helse, jenter i teknologi, og vi ser på utfordringene med et kjønnsdelt arbeidsliv med flere øyne inn i flere departementer, nettopp for å kunne takle disse utfordringene.

Vi har målsatt kjønnsbalanse i statlige selskaper og direktorater, vi jobber for å ha kjønnsnøytrale titler. Denne regjeringen har innført en handlingsplan mot negativ sosial kontroll nettopp fordi vi ser det i andre deler av samfunnet, hvor likestillingsutfordringene kanskje er større og mer inngripende enn i majoritetsbefolkningen. Vi styrker språkopplæringen for minoritetskvinner, vi har styrket opptrappingsplanen mot vold og overgrep, nettopp fordi kvinner og barn og unge er de som opplever vold og overgrep som verst.

Denne regjeringen har lansert seks punkter for en bedre kvinnehelse, vi har innført lavterskeltilbud for håndheving av forbudet mot seksuell trakassering. Nettopp fordi arbeidslivet skal være en trygg og god arena for kvinner, velger vi å takle dette.

Kari Henriksen (A) []: Noen ganger opplever jeg at talere som er her for å forsvare budsjettet, opptrer som administrerende direktører i et konsortium. De snakker om barneavdelingen – der går det sånn og sånn og med de og de tallene. De snakker om likestillingsavdelingen – der har vi de og de tallene og de og de tiltakene.

Det virker som om denne regjeringa faktisk ikke forstår den virkeligheten de lever i. Går det inn på regjeringa at vi har 111 000 barn i vedvarende fattigdom, at vi har 200 000 arbeidsløse, at vi har 364 000 uføre? Med familier blir det ganske mange mennesker i dette landet – vanlige mennesker – som opplever kutt på kutt som følge av regjeringas budsjett. Adelheid Hvambsal, generalsekretær i Kirkens Bymisjon, ble intervjuet av TV 2. Og vet dere hva hun kalte dette? Hun kalte det en ekstrem fattigdom – en ekstrem fattigdom – i Norge! Og vi snakker altså om en regjering som leverer skattekutt til de aller rikeste på løpende bånd. Hvert eneste budsjettår kan de seile ut av denne salen med de største gevinstene i egne lommer. Det er den realiteten som menneskene der ute i den andre virkeligheten lever i under denne regjeringa. De gir med den ene hånden og tar med den andre, og så snakker de mest om det de gir, og veldig lite om det de tar.

Det blir pekt på at Arbeiderpartiet er et parti som vil styre valgene til folk. Det kan ikke være lenger fra sannheten. Arbeiderpartiets politikk og venstresidens politikk er frigjøringsbevegelser – ikke undertrykkende bevegelser. De setter folk fri. Og hvorfor gjør de det? Jo, fordi de skaper en politikk som gjør at alle mennesker får like muligheter. De skaper ikke en politikk som gjør at noen i noen kommuner får fritidskort. Nei, det skaper en politikk som gjør at alle barn i Norge får tilgang på gratis fritidsaktiviteter gjennom f.eks. BUA-ordningen, eller ved å innføre momskompensasjon, som gir alle frivillige organisasjoner like mye penger og like store muligheter. Og dette er en stor forskjell mellom høyresidas og venstresidas politikk i Norge i dag.

Karin Andersen (SV) []: Jeg tror jeg blir nødt til å gjenta det som er sannheten: Norge har blitt mye rikere. Regjeringen bruker mye mer oljepenger. De har mye større budsjetter. I 2013 brukte vi 123 mrd. kr av oljeavkastningen. I år blir det veldig mye – det er et unntaksår, men i 2019 brukte vi 245,2 mrd. kr, så noe fornuftig må det jo gå an å bruke disse pengene til. Og hva gjør vi når vi blir så mye rikere og så mange privatpersoner også blir så mye rikere? Det er det vi anklager regjeringen og Kristelig Folkeparti for, at i denne virkeligheten velger man altså å øke forskjellene, fordi man har en ideologisk tilnærming til f.eks. formuesskatten som gjør at forskjellen mellom kvinner og menn øker, fordi det er mennene som har de største formuene og de største inntektene, som representanten fra Høyre var her oppe og helt korrekt sa. Ja, når man gir skattelette på det, øker forskjellene. Det er ikke veldig vanskelig å skjønne det.

Det andre er at man systematisk tar fra dem som har minst. Og er det noe vi vet, er det at dårlig helse og dårlig råd henger sammen. Når man ikke har penger så man vet at man kan betale husleia og har mat i kjøleskapet, går kreftene med til noe annet enn å komme seg på beina. SV bruker penger på det. Vi synes at det er viktig, slik at flere faktisk kan få mulighet til å komme i jobb. Derfor foreslår vi i andre budsjetter at de f.eks. skal få fullføre kompetanse på en ytelse, slik at de kan få en kompetanse som gjør at de får jobb. Det er riktig og bra, det.

Regjeringen har altså brukt vanvittig mye penger. De har brukt dem feil, og de har ikke engang klart å verge småpengene slik at de på sosialhjelp ikke mister barnetrygden. Jeg hører også at Kristelig Folkeparti mener at dette er veldig god familiepolitikk. Jeg mener at det ikke er det, men hvis man er opptatt av familiepolitikk, burde Kristelig Folkeparti snart begynne å interessere seg for hva som foregår i utlendingspolitikken og i asyl- og flyktningpolitikken. Der er partiet med på å stramme inn slik at folk ikke får være sammen som familie på mange år, og tjener du ikke nok, skal du ikke få lov til å være sammen med familien din i det hele tatt. Da vil jeg ha meg frabedt å bli belært om god familiepolitikk.

Anette Trettebergstuen (A) []: Det som kjennetegner denne regjeringens likestillingsregnskap, er at det har satt likestillingen i revers. På åtte år er det ikke kommet et eneste likestillingspolitisk initiativ fra denne regjeringen som er tatt med det formål å øke likestillingen mellom kvinner og menn i Norge – ikke et eneste. Da representanten Marianne Haukland leste opp en liste tidligere, glemte representanten å si at de tiltakene ble vedtatt og gjennomført fordi opposisjonen fikk flertall for det. Opposisjonen fremmet de forslagene og fikk flertall – mot regjeringens vilje – og har halt og dratt høyreregjeringen etter seg i likestillingspolitikken, slik vi har gjort opp gjennom tidene hele veien.

Når statsråden kan skryte av at deltidsandelen går litt ned, er det nettopp fordi vi i rød-grønn regjering innførte ti lovendringer med økte rettigheter for heltid det året vi måtte ut av regjering. De begynner å virke etter en stund. Høyreregjeringen fjernet heldigvis ikke alle de tiltakene. De fjernet noen, f.eks. det med at vi hvert eneste år hadde 30 mill. kr i statsbudsjettet til lokale forsøk for å øke heltidsandelen ute i kommunene. Det svir.

Av andre ting på listen til denne regjeringen som representanten burde nevnt, er at de i budsjettet opp gjennom årene har kuttet støtten til organisasjonene som jobber med likestilling, kuttet i støtten til Likestillingsombudet og likestillingssentrene og ikke har foreslått et eneste tiltak mot seksuell trakassering. De har svekket likestillingsloven, og de har svekket aktivitets- og redegjørelsesplikten, som kanskje er det viktigste og mest virkningsfulle virkemiddelet for økt likestilling i arbeidslivet. De har svekket abortloven, kuttet i pappapermisjonen, økt kontantstøtten og ført en økonomisk politikk som gir mest til dem som har de største formuene, men mindre til dem som allerede har minst å rutte med – kvinner i de typiske kvinneyrkene.

Når Arbeiderpartiet snakker om behovet for økt økonomisk likestilling, snakker vi om at damene i kvinneyrkene må få en lønn å leve av, en arbeidstid å kunne leve med, trygghet gjennom faste, hele stillinger og en pensjon som er mulig å leve av når de går av. Når Høyre snakker om økonomisk likestilling, hører vi i dag at det handler om at de ønsker seg at private banker skal pushe fondsinvesteringsløsninger på damer. Det sier litt om forskjellene i verdensanskuelse mellom oss i Arbeiderpartiet og denne regjeringen. Nei, nå får det være vanlige folks tur, og det er vanlige folk som kommer best ut av det med Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Presidenten: Dermed er første del av debatten avsluttet.

Vi går da over til andre del av debatten, som omhandler rammeområde 3.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: For kulturen, frivilligheten og idretten har 2020 vært et spesielt år. Aktørene innenfor kulturlivet er rammet spesielt hardt av smitteverntiltakene som skal demme opp for koronaepidemien. De var de første som måtte stenge ned og avbryte sin aktivitet, og de er vel også de siste som kan gjenoppta sin normale virksomhet. Mange lever med stor usikkerhet. Takk til dem som arrangerer konserter, og som har drevet og driver for halv maskin under den rådende omstendighet. Dette er den mest krevende delen av dugnaden.

Regjeringen handlet raskt i krisen. Kompensasjonsordninger kom fort til Stortinget, og de kom på løpende bånd. Vi stengte ned Norge 12. mars. Allerede 18. mars kom den første pakken til Stortinget. Der var kulturen inkludert. Med de ulike ordningene er det fra april 2020 til mai 2021 over 8 mrd. kr på Kulturdepartementets budsjett. Det tok tid før vi fikk dekket opp alle behov til alle aktører i kulturlivet. Mange i kulturlivet er frilansere og selvstendig næringsdrivende. Kulturdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Næringsdepartementet tilbyr ulike ordninger til de ulike aktørene.

Hovedprioriteringene for budsjettet i 2021 er nettopp å bidra til at aktiviteten i sektoren skal gjenopptas. Det er i budsjettet for 2021 bevilget over 2 mrd. kr, og vi ser ikke enden på dette ennå. Det er kultur, frivillighet og idrett som prioriteres opp. Vekten skal legges på å stimulere aktivitet. Bevilgningene til museer, musikk og scenekunstinstitusjoner økes med 200 mill. kr. Likeledes foreslås at Statens kunstnerstipend økes med 200 mill. kr til midlertidige stipendordninger. Dette kommer godt med. Bevilgningene til Kulturfondet og Norsk filminstitutt er også økt med koronamidler, og flere midler er satt av til innkjøp av kunst i våre institusjoner. Staten tar et utvidet ansvar for kulturlivet, og vi har vel noen av de beste ordningene som finnes i Europa.

Flertallet i komiteen mener at vi trenger en nasjonal infrastruktur for den frie scenekunsten. Det blir for sårbart for fri scenekunst, ensembler og etablerte kompanier kun å ha prosjektstøtte eller å være avhengig av støtte fra kommune eller fylke som eneste finansieringskilde. Det er behov for en større forutsigbarhet. Sånn sett ser vi fram til at regjeringen vil arbeide og komme fram til en ordning som skal sikre denne infrastrukturen.

Det har også skapt støy at budsjettposter er flyttet fra Kulturdepartementet til den administrative forvaltningen i Kulturrådet, og at noen poster er flyttet internt i Kulturrådet, da fra Kulturfondet til den administrative forvaltningen. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet foreslår at tiltak på det visuelle kunstområdet som først ble tatt fra Kulturfondet til administrativ forvaltning, går tilbake til Kulturfondet. Jeg tror de det gjelder, vil være fornøyd med det.

For 2021 er målet i sektoren også å bidra til større bredde og mangfold i både kulturuttrykk og kulturtilbud. Det satses i budsjettet på talentutvikling, og det er gledelig at Talent Norge støttes. Den kulturelle skolesekken får økte bevilgninger, og ikke minst skal kunstproduksjoner nå rettes mot barn og unge. Stortinget ser fram til en barne- og ungdomskulturmelding. I budsjettet er det også på plass midler til nasjonale kulturbygg. Jeg er glad for at Norsk skogfinsk museum er prioritert, likeledes Norsk Bergverksmuseum. Det styrker vår kulturelle arv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) []: Komitélederen ga et godt og beskrivende bilde av hvor vanskelig dette året har vært for kultursektoren, men det har vært et tilsvarende vanskelig år for frivilligheten, som også dekkes av dette budsjettområdet. I et år hvor vi bruker flere hundre milliarder kroner på å hjelpe organisasjoner, institusjoner, arbeidstakere og bedrifter gjennom en krise, var vårt forslag at en enkel og ubyråkratisk måte å hjelpe frivilligheten på var å framskynde den innføringen av full momskompensasjon som dette stortinget faktisk har vedtatt. Jeg fikk gleden av som kulturminister i 2009 å starte den momskompensasjonen. Den gangen var den anslått til 1 mrd. kr. Nå er vi høyere. Det har lenge vært et krav fra frivilligheten, et ønske, om en forutsigbar og regelstyrt ordning. Mitt spørsmål er hvorfor ikke Høyre og regjeringen kan være med på dette som et tiltak nå, i en koronatid.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Ja, tidligere minister skal ha ros for å ha innført ordningen, men det ble vel ikke lagt så veldig mye i ordningen i budsjettet i 2013. Vi har økt ordningen formidabelt, og det ligger nå på plass det vi faktisk har lovet, 1,8 mrd. kr i momskompensasjon. Det er altså det vi lovet. Vi mener at dette, i tillegg til de midlene som gis i kompensasjon til lag og frivilligheten som rammes av koronakrisen, vil gi den støtten som de trenger. Så det er rett og slett også en budsjettprioritering. Jeg er klar over at man ønsker en rammestyring på dette, og så får vi se hva de neste budsjetter sier, men jeg vil iallfall si at det er en formidabel økning som har skjedd.

Trond Giske (A) []: Vi bruker enormt masse penger i dette kriseåret, og vi skal fortsette med det i 2021. Senest i budsjettforliket ble mange nye oljemilliarder innført i budsjettet. Da er spørsmålet om man – selv om man prinsipielt sier at dette skal vi vente med i fire år, vi skal ha en opptrapping osv. – i denne unike situasjonen for frivilligheten kunne brukt momskompensasjon som en håndsrekning til alle dem som gir ufattelig viktig hjelp til dem som er rammet av koronakrisen. Så selv om man da prinsipielt er mot regelstyring, eller mener at det skal fases inn over år, er spørsmålet likevel: Hvorfor ikke bruke dette også som et krisetiltak?

Så har jeg et tilleggsspørsmål, og det er: På frivillighetssentraler har vi kjempet en hard kamp for å beholde det øremerkede tilskuddet. Den har vi vunnet for 2021, men det er varslet en ny gjennomgang av denne støtteordningen. Mitt spørsmål er: Vil vi få beholde en øremerket tilskuddsordning under Kulturdepartementet, slik at frivillighetssentralene kan få en forutsigbarhet?

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Ja, jeg er veldig glad for at vi har fått fortsatt øremerking, og særlig i et krevende år hvor det er viktig, som også representanten sier, å hegne om frivilligheten. Det som er varslet, er en evaluering av ordningen, og det må vi tillate oss å ha, selv om vi fortsatt har bedt om en øremerking i budsjettet for 2021. Så blir det nye budsjetter senere. Men vi fikk det til nå, og det skjedde også i budsjettet for 2020, som sikkert representanten vet, så det er vi fornøyd med.

Så vil jeg også si, som nevnt i tidligere innlegg, at frivilligheten nyter også godt av de koronamidlene som er gitt til kommunene. Det gjelder idrettslag, korps, loppemarked osv., slik at noe av inntekten der er også sikret gjennom det.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg er opptatt av hva Høyre tenker om koronastøtteordningene og alle de aktørene og arrangørene på vårt område som faller utenfor de ordningene, som f.eks. eventbransjen, som sysselsetter 5 000, og som gir levebrød til ca. 30 000 frilansere, inkludert veldig mange kulturutøvere. De har et inntektsbortfall på rundt 90 pst., og det står ikke akkurat folk i kø for å bestille konferanser i 2021. Hva mener Høyres representant er årsaken til at når aktører som eventbransjen gang på gang ber om å få bli inkludert i ordningene, så får de ikke gehør? En av årsakene her er bl.a. at man ikke vil åpne for lukkede arrangementer. Hva skal en bransje som er så viktig for kulturen, gjøre når man ikke blir lyttet til i dette spørsmålet?

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Det er ikke bare eventbransjen som har utfordringer i denne tiden. Det er mange som bidrar i det vi kaller den store dugnaden, også utelivsbransjen og reiselivsbransjen. Dette er et område som er under Næringsdepartementets portefølje. Det er jo, som jeg nevnte i innlegget mitt, en del som handler om både kultur, næring og arbeid og sosial. Nå er det jo åpnet for flere ordninger nettopp for eventbransjen, men de treffer sikkert ikke så godt som det var tenkt, så vi må rett og slett bare jobbe videre med de ordningene som er, og få dem til å treffe bedre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anette Trettebergstuen (A) []: I åtte år har nå høyreregjeringen nedprioritert kultursektoren og med sine prioriteringer innenfor kulturpolitikken vært med på å øke forskjellene mellom by og bygd i folks kulturtilbud. Stillstand på budsjettene har for de fleste betydd reelle kutt. Man har rett og slett prioritert helt andre ting, som skattekutt til dem som allerede har mest fra før.

Året i år, da koronakrisen veltet inn over oss, viste med full styrke hvor utsatt og sårbar kultursektoren er. Kulturfolkene våre var de første som måtte gå hjem fra jobb da landet stengte ned. Saler måtte tømmes, scener måtte stenges på få timers varsel, og de er de siste som kommer til å kunne gå tilbake på jobb.

Krisen viser hvor sårbar man er som selvstendig arbeidstaker, som frilanser, og det viser hvor lite penger det er i kultursektoren. Det er derfor trist at regjeringens krisepakker kom sent, hadde for mange huller og er for kortsiktige. Mange kulturarbeidere går en lite hyggelig jul i møte. De vet ikke hvor lenge de må regne med å få den skarve krisestøtten de får, og veldig mange har ikke mottatt en krone ennå. Mange har ingenting å leve av, men vi vet at krisen kommer til å vare. Da må også krisestøtten bedres, men den må også forlenges, så lenge krisen varer. Krisetiltak til krisen er over, og ordninger som treffer bedre og flere, må til.

Skreller man bort summene til krisestøtteordningene i dette budsjettet, er det et veldig stusslig budsjett – flatt i år igjen, det året da vi virkelig hadde trengt å pumpe opp aktiviteten, skape mer jobb til dem som jobber med å gi oss gode opplevelser, og også gi oss flere gode opplevelser gjennom det som for de fleste av oss har vært et veldig dystert år. Men nei, det kulturlivet får, er stillstand, som også innenfor årets budsjett for en del poster betyr reelle kutt.

Arbeidsplassene i kultursektoren og i servering og uteliv er tydeligvis ikke viktige for regjeringen. Andre bransjer får det som de vil, mens folka i kulturen nå mister jobben. Serveringsstedene og barene går konkurs uten at regjeringen løfter en finger. Det er ekstremt provoserende å vite at denne regjeringen er mer opptatt av å logre for storkapitalen, og at karanteneregler kan endres via sms, noe som har gjort at mange byer og steder nå er stengt igjen, og at folk mister jobben sin.

Arbeiderpartiet satser på kultur. Også i år har vi en milliard mer til kultur og frivillighet enn regjeringen. Vi satser på de kjente ordningene som treffer raskt, som gir resultater raskt, som ville skapt mer aktivitet og arbeid i kulturlivet, gjort det enklere for frivilligheten og idretten og fått flere med, og det trenger vi i denne tiden. Full momskompensasjon er det viktigste kravet fra alle aktørene vi snakker om i dag. Vi vil gi dem det.

Forskjellene øker, og flere og flere unger har ikke råd til å delta. Derfor er en av hovedsatsingene i vårt budsjett nettopp det – å få flere med: flere utstyrsbibliotek, slik at alle over hele landet kan låne utstyr til fritidsaktiviteter og ikke stå igjen fordi de ikke har råd.

Vi styrker kunstnerøkonomien fordi kunstnerne og kulturarbeiderne er viktige arbeidsfolk som trenger jobb, anstendig lønn og bedre arbeidsforhold.

Vi styrker Kulturfondet, og vi satser på kultur i hele landet med regionale fond, for man skal ha gode kulturopplevelser uavhengig av hvor man bor.

I årets budsjett er det også veldig mye rot. Regjeringen roter det til med prinsippet om armlengdes avstand når de flytter poster fram og tilbake mellom budsjettet og Kulturrådet. Det er vi imot.

I tillegg var det mange av oss som satte kaffen i halsen da vi leste at den upopulære regionreformen som statsråden avlyste, allikevel ikke er avlyst, for et av de drøyeste forslagene var å avvikle de såkalte fordelingsnøklene, altså den avtalen man hadde som gjorde at regionteatrene, regionoperaene, regionale kulturinstitusjoner var sikret en fast finansiering fra statsbudsjettet. Dette er omtalt i budsjettet som om det skal bort.

Jeg lurer på: Hvem har egentlig skrevet dette budsjettet? Det er merkelig at det står ting i budsjettet som statsråden har lovet ikke skal skje, og som regjeringspartiene tydeligvis ikke har fått med seg, for to dager etter at budsjettet ble lagt fram, gikk man ut og sa at nei, dette kom ikke til å skje.

Det vingles, og er det noe kulturlivet ikke trenger nå, er det mer usikkerhet, mer vingling. De fortjener støtte, sikkerhet og et løfte om at de skal satses på. Det vil Arbeiderpartiet gi dem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tage Pettersen (H) []: Koronaen har preget året og vil prege store deler av det kommende året. Derfor har regjeringen utarbeidet flere kompensasjonsordninger. Som det har vært nevnt, har det så langt i år vært brukt 5,5 mrd. kr, og det er planlagt brukt 2,5 mrd. kr til neste år – på 15 måneder altså 8 mrd. kr. I tillegg kommer ordninger hos finans, næring og Nav – så trolig minst 10 mrd. kr på 15 måneder.

På tross av Trettebergstuens karakteristikker som «sent», «huller» og «kortsiktig» må åpenbart noen treffe. Ikke noe annet land i verden er i nærheten av å kompensere kultur, idrett og frivillighet på dette nivået, tross mye kraftigere nedstenging.

Representanten er stadig ute med uttalelser som «Kulturministeren opptrer passivt. Det bekymrer meg at Abid Raja ikke går ut og beroliger kulturlivet» – og jeg kunne valgt mange andre. Mener representanten virkelig at regjeringen ikke har stilt opp for den sektoren vi har ansvar for, og hvordan ville Arbeiderpartiet løst dette på en annen måte?

Anette Trettebergstuen (A) []: Ja, representanten kunne nok funnet flere sitater, for jeg har vært alvorlig bekymret siden pandemien rullet inn over oss i mars, etter å ha sett at kultursektoren har kommet i annen rekke, at kulturarbeidere og de arbeidsplassene over hele landet som kanskje lider mest under pandemien, folk som ikke kan gå tilbake på jobb før krisen er over, og som lever av å samle folk, ikke blir lyttet til.

Krisepakkene kom for sent, de har for store huller, og det er for mange som ikke treffes av dem. Det hjelper veldig lite de som jobber i Oslo Kru, som ikke treffes av stimuleringsordningene, som ønsker seg en kompensasjonsordning som de ikke får, og som ikke har lønn å leve av til jul, eller de som jobber på Parkteateret, som fortsatt venter på pengene de søkte om i mai, at høyreregjeringen står her i salen og skryter av at Norge i sum er det landet som satser mest på kultur gjennom denne krisen. De må bare innrømme at det er gjort et for dårlig politisk håndverk, og at ordningene ikke er godt nok innrettet.

Marianne Haukland (H) []: Som min kollega Pettersen prøvde å tydeliggjøre med sitt spørsmål, virker det på meg som at uansett hvor mange milliarder som ble lagt på bordet, ville Trettebergstuen kommet med nettopp den beskrivelsen av regjeringens arbeid. Hun er tidlig ute og langer ut med kritikk – selv om vi andre føler at vi har en regjering som i stor grad har valgt å gå kulturlivet i møte i denne svært krevende situasjonen.

I statsbudsjettet har Arbeiderpartiet én milliard mer til kultur, men velger ikke å støtte gaveforsterkningsordningen, som er med på å bidra til at flere private også kan være med og gi til kulturlivet.

Anette Trettebergstuen (A) []: Jeg kan begynne med det siste. Nei, Arbeiderpartiet vil ikke ha gaveforsterkningsordningen, for det er en ordning som er med på å øke forskjellene mellom by og bygd når det gjelder kulturtilbudet. Det er en ordning som gjør at de store byene får mye, mens de små stedene får lite eller ingenting. Og det er jo ikke gaveforsterkningsordningen som gjør det mulig for folk å gi til kulturen, det kan man gjøre så mye man vil, og det ønsker vi også, men vi er imot at en stadig større andel av kulturbudsjettet skal følge de private pengene inn til de populære kulturinstitusjonene, som allerede får mest. Det er dårlig bruk av penger, og det øker forskjellene i kulturtilbudet mellom by og land.

Når det kommer til krisestøtteordningene, hadde jeg vært fornøyd, jeg, hvis krisepakkene kom tidligere, hvis man inkluderte underleverandørene, hvis man ikke etter hvert avkortet de ordningene man hadde innført, og hvis man klarte å lage en kompensasjonsordning som faktisk gjør at kulturliv, servering og uteliv får dekket kostnadene sine. Altfor mange får ingenting i dag. Derfor anbefaler jeg høyreregjeringen å snakke med disse folkene istedenfor å slå seg på brystet her i salen.

Himanshu Gulati (FrP) []: Forrige replikant stilte spørsmål om gaveforsterkningsordningen, og jeg ønsker å følge opp det, for dette er en ordning som belønner kulturlivet og de aktører som står på og jobber på en god og offensiv måte for å få private bidrag. Siden 2014 er det betalt ut flere hundre millioner kroner fra staten for å belønne den innsatsen. Jeg lurer derfor på hva representanten fra Arbeiderpartiet har å si til de institusjonene som har jobbet hardt og nytt godt av de belønningsordningene.

Anette Trettebergstuen (A) []: Representanten tar jo feil. Gaveforsterkningsordningen er ikke en ordning som belønner dem som jobber jevnt og trutt og godt med å skaffe seg private penger. Det er ikke det. Gaveforsterkningsordningen gir en sum statlige penger hver gang en privat giver gir til kulturlivet. Det er altså ikke innsatsen i institusjonene det står på her. Og vi ser at resultatet av gaveforsterkningsordningen og hvordan den treffer, er at f.eks. Agder-fylkene har fått 900 000 kr i gaveforsterkning mens Oslo har fått 20 mill. kr.

Hvis vi skulle følge logikken til Gulati, er det da sånn at Finnmark, Troms, Innlandet og Agder, de som kanskje ikke har de store populære institusjonene, jobber dårlig, og ikke jevnt og trutt, med å prøve å skaffe seg private penger, eller er det kanskje sånn at når man ser på hvordan markedet fungerer, er det slik at de private helst vil donere penger til de store institusjonene som allerede er populære?

Derfor er vi imot det, for det handler om å gi en pott penger i statsbudsjettet som øker forskjellene mellom institusjonene. Vi vil heller bruke det på noe annet. Og vi har generelt også en bedre økonomi for teatrene og museene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Himanshu Gulati (FrP) []: Når vi snakker om kulturpolitikken og kultursektoren, blir det ofte en debatt om offentlige tilskudd og om dem som finansieres av skattebetalernes penger. Kultursektoren er imidlertid mye mer enn dette. Kulturnæringen er en stor næring som skaper titusenvis av arbeidsplasser over hele Norge, store verdier og ikke minst aktivitet i distriktene, og den er også knyttet opp til og en del av andre viktige næringer som f.eks. reiseliv og turisme. Kultursektoren og kulturnæringen er ofte det vi lever for, ikke bare det vi lever av.

Store deler av kulturnæringen har ingenting med offentlig subsidiering å gjøre, og jeg vil gjerne trekke fram et slikt eksempel: Cirkus Agora og Jan-Ketil Smørdal, som i nesten 30 år har drevet uten offentlige tilskudd – noen av de mange heltene i norsk kulturnæring som skaper glede og kulturopplevelser for folk over hele landet. Men dette året og denne krisen vi nå er inne i, har blitt for tøff selv for mange slike aktører. Begrensningene på publikum og begrensningene på muligheten til å samle seg har gjort at selv de aktørene som har drevet over lang, lang tid uten behov for eller ønske om offentlig tilskudd, har trengt hjelp for å komme seg gjennom og overleve denne krisen. Derfor er noe av det viktigste i dette budsjettet de ordningene som skal hjelpe kulturnæringen, bedrifter og andre arbeidsplasser med å komme seg gjennom krisen slik at vi også har et godt kulturliv og sterke kulturbedrifter etter krisen.

En av disse ordningene som har vært veldig viktig for Fremskrittspartiet, er kompensasjonsordningen for selvstendig næringsdrivende og frilansere. Denne har Fremskrittspartiet ved flere anledninger forhandlet inn at skal forlenges – først ut året og nå fram til mars – det er en viktig ordning som vi er glad for at også forlenges nå i budsjettavtalen. Men det er ikke bare denne ordningen som er viktig. Også stimuleringspakken er en viktig ordning, hvor det skal brukes milliarder av kroner for å forsøke å normalisere aktivitetsnivået innenfor kultur, frivillighet og idrett. Disse ordningene er helt nødvendige når man ser på konsekvensene av det pandemitiltakene har gitt av begrensninger når det gjelder muligheten til å samle både dem som skaper kultur og dem som skal nyte og også skape en økonomi for kulturen.

Fremskrittspartiet representerer også den alternative tenkningen i norsk kulturpolitikk. Istedenfor en overbudspolitikk har vi fokus på diskusjoner om innretning, og vi ønsker et økt publikums- og næringslivsfokus i kulturpolitikken. Det gjelder bl.a. på mediestøttefeltet, når det kommer til kunstnerstipender og på en rekke andre områder. Vi har blitt enige med regjeringen om et budsjett hvor vi har fått mange gode gjennomslag, men vi har også i budsjettbehandlingen synliggjort våre primærstandpunkt og vårt ønske om en annen innretning av store deler av kulturbudsjettet.

Jeg vil likevel trekke fram noen av de tingene vi er veldig glad for å ha kommet til enighet med regjeringspartiene om, bl.a. et økt fokus på filminsentivordningen, som vi mener gir god verdiskaping og aktivitet over hele landet, ikke minst i distriktene. I en flertallsmerknad ber vi regjeringen om å bruke en del av stimuleringspakken nettopp på å øke bevilgningen til denne ordningen. Vi er også glad for fokuset på å framheve krigshistorien for kommende generasjoners opplysning, bl.a. med bevilgning til Tungtvannskjelleren og også andre viktige bevilgninger. Fokuset på seilskutene er vi også glad for. Det handler om utdanning og kultur og har også et historisk perspektiv.

Mye av det kulturdebatten har handlet om i år, har vært andre ting enn penger, rammer og bevilgninger. Det kan man se innenfor frivillighet, idrett og ikke minst breddeidretten, hvor det ikke først og fremst var pengene, men begrensningene koronaepidemien ga, som skapte et folkelig engasjement og også et ønske fra breddeidretten og grasroten i disse bevegelsene om at man måtte tillate en så normal aktivitet som mulig innenfor smittevernmessige trygge rammer. Det kommer til å være den store utfordringen også de kommende månedene, så selv om bevilgningene er viktige – og det følger vi opp – er det også viktig at vi innenfor smittervernmessige trygge rammer åpner for så mye normal aktivitet som mulig.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) []: Hvis man leser Fremskrittspartiets alternative budsjett, partiprogram og så lytter til representanten Gulatis innlegg, er det tydelig at Fremskrittspartiet ideelt sett bare vil renske bort all kultur som ikke lønner seg, og som ikke er populær nok til å håve inn penger selv. Slik sett vitner det om et Fremskrittsparti som ikke forstår hvordan kunst- og kultursektoren henger sammen, at det meste av kultur aldri kommer til å lønne seg. Det er derfor vi har ordninger som gjør det mulig å ha mangfoldig kunst og kultur som treffer alle, uavhengig av hva vi liker selv, bl.a. arbeidsstipendene som gjør det mulig for kunstnere innenfor alle mulige sjangere å få et lite stipend, en skarve lønn å leve av et par år for å produsere kunst. Representanten har i forbindelse med budsjettet sitt, der de kutter 2 mrd. kr til kultur – intet mindre – bl.a. nesten en halv milliard til kunstnerstipend, uttalt at kunstnerstipendene er med på å gjøre kunstnerne passive. Kan representanten utdype hva han mener med det?

Himanshu Gulati (FrP) []: Som jeg sa i innlegget mitt, står Fremskrittspartiet for en alternativ tenkning i kulturpolitikken, også i måten virkemidlene og tilskuddene innrettes på. Vi har vært opptatt av at de tilskuddene man har, skal ha insentiv til økt aktivitet, enten det er gaveforsterkningsordningen, som vi nettopp snakket om, filminsentivordningen eller andre ordninger. Det vi har vært kritisk til når det gjelder kunstnerstipendene, er at det er en ordning som vi mener i mindre grad er knyttet til hvor mye man skaper, men kan virke passiviserende ved at det er stipender uten de tydelige kravene og insentivene som vi ønsker i ordningene i kultursektoren.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg opplever at Fremskrittspartiet er opptatt av å støtte kulturtiltak som kan finansiere seg selv. Det snakker man en del om. Men det er vitterlig en del tiltak, konkrete kulturposter, institusjoner og aktører som får foreslått direkte støtte fra Fremskrittspartiet i budsjettet. Så jeg opplever en form for inkonsekvens – ikke insolvens, men inkonsekvens – med tanke på at man på den ene siden har en slags ideologisk tilnærming til hvordan vi skal slå ned på det at vi støtter mye kultur i landet, og så velger man allikevel for Fremskrittspartiets del å støtte akkurat det man liker. Kunne representanten forklare meg hvorfor? Dette er faktisk litt inkonsekvent for meg.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil takke representanten for et godt spørsmål.

Fremskrittspartiets tilnærming i kulturpolitikken og også når det gjelder tilskuddene, har vært at vi ønsker å fokusere på bl.a. barn og unge, distriktene, det som har med kulturhistorisk verdi og opplysning å gjøre, mens vi har vært kritiske til økt statlig finansiering til mer sentrale institusjoner og også til visse typer ordninger av prinsipielle grunner, f.eks. mediestøtten, hvor vi foreslår store kutt. Så selv om det kan virke noe inkonsekvent og det også kan være noen tilfeldige utslag, er vår røde tråd at den statlige og offentlige kulturfinansieringen bør rette seg mot barn og unge, kulturhistorie og også en spredning over hele landet.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Én ting er at Fremskrittspartiet ikke setter pris på alt det vi får tilbake for de offentlige kronene vi bevilger til kulturtilbud, både i ting vi ikke kan måle i kroner og øre, og også i økonomiske ringvirkninger som er positive for landet. Men det som kanskje er desto verre, er at Fremskrittspartiet, selv etter å ha styrt Finansdepartementet i over syv år, fremdeles ikke har lært en ansvarlig budsjettering på vegne av alle de som vil bli rammet av det som bestemmes i denne salen. Det ser vi særlig på det kanskje heftigste og saftigste kuttet som Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett, nemlig 2 mrd. kr – over natten – til NRK. Det er altså hundrevis av folk som skal sies opp over natten, som følge av et vedtak i Stortinget. Det er en stor virksomhet som skal rammes, det er en folkekjær virksomhet. Hva slags ansvarlighet er det i budsjetteringen?

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil begynne med å korrigere representanten på det første utsagnet, for vi setter stor pris på både kulturnæringen, det bidraget man gir, enten det er offentlig eller privat finansiert, og de ringvirkningene det skaper i samfunnet.

Når det gjelder finansieringen til NRK, hvor det er helt riktig at vi har synliggjort et annet synspunkt, og hvor vi også legger inn et stort kutt, synes jeg representanten skal se på resten av Medie-Norge. Vi har flere titalls aktører, om ikke flere, som konkurrerer i det samme markedet som NRK, om samme kvalitetsinnhold, om det samme publikum, mens NRK har et helt annet og skjermet konkurranseforhold. Mens hele resten av Medie-Norge i år har vært i en krise, har NRK vært skjermet for nesten alt dette. Vi mener at NRK må kunne forholde seg til litt mer av de samme rammevilkårene og realitetene som resten av Medie-Norge gjør hver eneste dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Kultur, idrett og frivillig aktivitet binder folk sammen i store og små fellesskap. Dette gir stor verdi for den enkelte og er grunnleggende i et velfungerende demokrati.

I vårt alternative budsjettforslag for 2021 foreslår vi å øke kulturbudsjettet med 630 mill. kr mer enn regjeringen. I tillegg har vi en rekke andre satsinger på frivilligheten, og ikke minst foreslår vi å øke kommunenes frie inntekter med 3 mrd. kr pluss 2 ekstra milliarder til aktivitetsfremming, slik at kommunene kan prioritere lokalt kulturliv, idrett og annen frivillig aktivitet mye mer.

Ekstra viktig er det å støtte dette feltet nå, da koronapandemien har rammet det skikkelig hardt. Konsekvensene av smitteverntiltakene er svært store. Konserter, festivaler, teaterforestillinger, filmvisninger, eventer, lokale kulturarrangementer samt ekstra mange idrettsarrangementer er blitt avlyst. Mye trening samt aktivitet i frivillige organisasjoner har også enten stoppet opp eller blitt begrenset. Nedstengte møteplasser, inaktivitet og avlyste kulturarrangementer preger lokalsamfunnene. Tradisjonsrike julekonserter får de færreste delta på nå, om kirkerommene er aldri så store og benkeradene aldri så tomme, på grunn av regjeringens noe underlige regel om at fastmonterte stoler er så mye bedre enn fastmonterte kirkebenker smittevernmessig, noe som også begrenser folks mulighet til å delta på julegudstjenester eller til å få vise noen de har mistet, den siste ære i begravelsen.

I en uforutsigbar tid som begynner å hale ut, trenger befolkningen at myndighetene strekker seg for å finne riktig balanse mellom smittevern og nedstengning. Ikke minst trenger kulturlivet og frivilligheten dette, og de trenger forutsigbarhet. Regjeringen har lagt fram flere krisepakker med ulike ordninger gjennom året – mange til hjelp, men ofte har de bidratt til å skape mer usikkerhet enn ro. Kritikken har til tider haglet når det gjelder både innretning, kriterier, grad av kompensasjon, varighet og formål. Deler av kulturlivet og frivilligheten har nemlig falt helt utenfor. Regjeringen har f.eks. avgrenset kompensasjonsordningen for frivilligheten og idretten til kun å gjelde organisasjoner med over 25 000 kr i tapte inntekter, og de som mottar minst 60 pst. i statlige tilskudd, står utenfor både denne ordningen og kompensasjonsordningen for kultur. Dette betyr i realiteten at store deler av grasrotaktiviteten lokalt er avskåret fra å få dekket sine tap. Og ennå har man ikke funnet gode måter for å inkludere viktige aktører som utleieselskaper eller eventbransjen, som sørger for mye inntekter til kulturlivet, ei heller for viktige arrangører og møteplasser i lokalsamfunnet som grendehus og bydelshus.

En måte å erstatte tapene til alle de frivillige lagene og foreningene som ikke får ta del i støtteordningene på, er å innføre frivillighetens hovedkrav i årevis, nemlig full momskompensasjon ved kjøp av varer og tjenester i 2021. Det mangler 350 mill. kr for at det ønsket skal innfris. Vi i Senterpartiet har en rekke ganger fremmet forslag om at momskompensasjonsordningen for frivilligheten må bli rettighetsfestet, og at det innføres 100 pst. kompensasjon. Dessverre har vi ikke fått gjennomslag for det. Men i vårt alternative budsjett er det fullt gjennomslag, og vi øker rammene for momskompensasjon til frivillige organisasjoner med de nevnte og nødvendige 350 mill. kr.

På toppen av dette foreslår vi 300 mill. kr til å videreføre kompensasjonsordningen for kultur og frivillighet helt fram til juli. Vi utvider ordningen til å gjelde for lukkede arrangementer også, bl.a. for å redde eventbransjen, og vi reduserer lavsatsen på moms fra 12 til 6 pst., som vil gjøre det mer attraktivt å kjøpe billetter bl.a. til idrettsarrangementer, museer, konserter osv. Så bruker vi 740 mill. kr på å videreføre både kompensasjonsordningen på 80 pst. og feriepenger til selvstendig næringsdrivende og frilansere fram til jul, noe som er ekstremt viktig for majoriteten av kunstnerne våre og andre kulturaktører.

Koronapandemien har vist hvor viktig mediene er både nasjonalt og lokalt. En del medier har klart seg godt økonomisk, mens andre har tapt store annonseinntekter og fått en økonomisk knekk. Det var først etter et anmodningsvedtak i Stortinget at regjeringen fikk på plass en midlertidig kompensasjonsordning for redaktørstyrte medier. Ved behandlingen av ordningen mente Senterpartiet at regjeringens forslag til innretning ikke ville treffe mediebedriftenes behov når man bare gikk ut fra omsetningssvikt og ikke annonsesvikt. Erfaringene viser nå at vi hadde rett, og at ordningen traff dårlig, da kun en tredjedel av kompensasjonsmidlene er blitt utbetalt. Nå sliter særlig lokalavisene med inntil 15 000 i opplag dramatisk. Det er dramatisk for dem og for dem som står i fare for å miste jobbene, men det er også dramatisk for mediemangfoldet vårt. Senterpartiet foreslår derfor en kraftfull mediekrisepakke på godt over 70 mill. kr, hvorav 30 mill. kr er øremerket nettopp lokalavisene. Vi foreslår også ekstra midler til likestillingsarbeid og en stor styrking av filmfeltet, av Kulturfondet og av andre kulturformål rundt om i landet, og selvfølgelig av kulturminnefeltet. Det siste kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

Med dette tar jeg opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Åslaug Sem-Jacobsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tage Pettersen (H) []: Senterpartiets alternative budsjett innebærer en økning i bruk av oljepenger på 29 mrd. kr – like mye ekstra som Arbeiderpartiet og Rødt når vi legger det sammen. Økningen i budsjettet er delvis gjort med det jeg vil definere som monopolpenger når de foreslår kutt i byråkrati på 2,1 mrd. kr totalt, hvorav 56,5 mill. kr skal tas i Kulturdepartementet. 18,5 mill. kr av disse igjen tas i administrasjonen til Norsk kulturråd, som kan bety en nedleggelse av kontorene i Trondheim og Bodø. Det er det samme Kulturrådet som i disse dager saksbehandler søknader kommet inn under pandemien, og som sørger for at pengene kommer ut.

Jeg lurer på hva Senterpartiet tenker om at deres avbyråkratisering av kulturlivet i realiteten fører til en nedbygging av kulturens infrastruktur, og at dette er et alternativt kulturbudsjett som verken distriktene eller byene får glede av.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk for spørsmålet.

Vi i Senterpartiet har en holdning om at vi er nødt til å få ned byråkratiet og også konsulentbruken rundt omkring, basert bl.a. på Riksrevisjonens kritikk av hvor mange konsulenter vi bruker i staten.

Vi har spurt Finansdepartementet hvor mye bl.a. Kulturrådet bruker på PR, kommunikasjon og konsulentvirksomhet. Da har vi fått høre at det er 29 mill. kr bare i 2019. Den summen vi da tar er ikke spesielt stor. De 29 mill. kr innbefatter faktisk ikke honorarer til dem som sitter i styrer, råd og utvalg, som er en veldig viktig del av det Kulturrådet driver med. Så jeg mener at dette kuttet er helt innenfor hva som er forsvarlig.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg var egentlig i dag fristet til å be representanten Sem-Jacobsen om et svar på hva hun synes om Fremskrittspartiets gjennomslag for å kutte i grensehandelsavgiftene, for da vi spurte partilederen til representanten, var det bare latter man ble møtt med. Det er kanskje en konsekvens av det man kan kalle et insolvent budsjett fra Senterpartiet.

Representanten tok opp at Fremskrittspartiet av og til prioriterer saker som vi er opptatt av. Ja, det er helt riktig. Men noen ganger er faktisk også Senterpartiet på den linjen. Det skjer faktisk noen ganger at vi er ganske så enige, f.eks. angående Kveik øl. Så jeg lurer på om representanten fra Senterpartiet kan utdype sine ambisjoner for å ta vare på denne viktige kulturarven.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Nå ble jeg veldig spent på hva representanten Hjemdal skulle spørre om, og at vi endte opp i Kveik øl og gjærsoppen kveik, som er en urgammel ølsopp fra Voss, det var fantastisk.

Rundt omkring i verden er det blitt en vanvittig interesse for mikrobrygging av øl. Og ingen ting er mer populært enn denne soppen fra Voss, som er nedarvet fra generasjon til generasjon i flere hundre år på gårdene. Det er ganske unikt i verdenssammenheng.

Internasjonale selskaper har prøvd å få tak i den og prøvd å kapitalisere den. Det er utrolig trist hvis vi i Norge ikke klarer både å bevare og å sikre kveiksoppen, og også rett og slett lage litt næring av det. Derfor har vi puttet på en halv million kroner for at de skal få satt i gang det prosjektet på Voss. Det vet jeg at representanten fra Fremskrittspartiet er med på.

Marianne Haukland (H) []: Kuttet til Kulturrådet på 18,5 mill. kr er en del av et totalt kutt på nesten 200 mill. kr på Senterpartiets alternative kulturbudsjett – til tross for at Senterpartiet i sitt alternativ til finansiering bruker 29 mrd. oljekroner til å glasere budsjettet. Hvor mange oljekroner måtte Senterpartiets budsjett inneholde for at den opprinnelige rammen til kultur skulle blitt beholdt?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk for spørsmålet. I år er det en veldig spesiell situasjon. Senterpartiet har hvert år – så lenge vi har vært i opposisjon – i budsjettene våre holdt oss innenfor den rammen som også regjeringen har. Vi fører en ansvarlig budsjettpolitikk.

Nå er vi i en situasjon der det er veldig mange som sliter økonomisk. Det er krise der ute. Da har vi valgt å lytte til dem og være mer proaktive enn det regjeringen er, med tanke på å sikre at de får gode støtteordninger. Så i sum har vi – fram til 1. juli, som er den datoen vi har lagt til grunn i vårt statsbudsjett – brukt 32 mrd. kr på krisetiltak. Mesteparten av det er nok oljepenger, men vi har også en god del på innsparinger i byråkrati rundt omkring, som representanten var inne på, og det er kutt som definitivt er forsvarlig nå. Det viktigste er å få penger og hjelp ut til førstelinja, eller ut til de kunstnerne eller de konkrete aktørene som sliter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Vanligvis bruker jeg litt tid på starten av hovedinnlegget mitt i kulturbudsjettdebatten til å si litt om betydningen og verdien av kunst- og kulturlivet. I år bør det være åpenbart for de aller fleste. Vi har alle sammen følt savnet etter å gå på konsert, som før, å se et teaterstykke, som før, å gå på kino, som før, og å danse, tett i tett, langt utover i de sene nattetimer, som før. Det er et gråere, mindre meningsfullt – og jeg vil si mindre menneskelig – liv uten kunst og kultur, uten de fellesskapene som kunst og kultur skaper, uten de felles referansene og de felles historiene vi blir fortalt gjennom kunst og kultur.

Kunst og kultur er helt grunnleggende og nødvendige menneskelige behov. Men selv om alle, kanskje mer enn noen gang, virkelig forstår hvor viktig kulturlivet er for hver og en av oss, så er det én erkjennelse som tydeligvis ikke har nådd alle – og det gjelder særlig regjeringen – og det er at kulturlivet også er en seriøs og viktig næring, som før korona sysselsatte 36 000 personer og skapte verdier for 39 mrd. kr i året. Krisehjelpen som kulturlivet har fått fra regjeringen dette året, har vært systematisk for lite, for sent og stadig full av hull: kompensasjons- og stimuleringsordninger som kommer for sent, som varer for kort, og som ikke treffer hele verdikjeden, dobbeltkommunikasjon fra regjeringen, som når kulturministeren den ene dagen ber feltet om å arrangere julekonserter, og statsministeren dagen etter ber folk om å holde seg hjemme, og manglende forutsigbarhet, ikke minst, når kompensasjonsordninger forlenges bare for uker eller måneder av gangen og det blir umulig for kulturlivet å planlegge etter neste sving.

Nå gjelder det bl.a. de selvstendig næringsdrivende, de som lever av å levere i kulturlivet, som står på bar bakke etter februar, og det gjelder festivalarrangørene, som ikke vet om det er kompensasjonsordninger etter juni i år.

SV har foreslått å rette opp i alt dette, gang på gang, og vi gjør det også i årets budsjett. Så lenge det er smitteverntiltak, må det være kompensasjon – så enkelt. Hadde den setningen stått i budsjettet, hadde alt vært bra. Støtten de selvstendige får, må forlenges, og ordningene må treffe hele verdikjeden.

Men det kommer også en tid hvor vi skal se framover igjen og ikke bare slukke branner. Det kommer en tid da vi skal bygge kulturlivet videre, med nye satsinger, for å få et enda rikere og mer variert kulturliv, som når enda bredere, til glede for alle, uavhengig av lommebok og adresse.

Vi skal bruke 1 pst. av statsbudsjettet på kulturformål. SV prioriterer 1 mrd. kr mer til kulturformål i årets budsjett. Noe går til krisehåndtering, men mye går også til å peke ut kursen videre. Og i vårt nye kulturløft vil SV særlig prioritere den kulturelle grunnmuren, grasrotkulturlivet, som skal være til stede i hele landet og nå bredt. Kulturskolen er et fantastisk utdanningstilbud som også er viktig for kulturlivet, men kulturskolen er klassedelt. Med en gjennomsnittspris på godt over 3 000 kr bare for elevplassen blir det uaktuelt for mange familier. Derfor foreslår SV 200 mill. kr for å gjøre kulturskolen gratis, og til å opprette 6 000 nye kulturskoleplasser i det nye skoleåret.

Vi foreslår også 100 mill. kr i tilskudd til etablering og drift av fritidsklubber og ungdomshus. Åpne og gratis møteplasser hvor ungdom selv er med og styrer, og hvor det foregår masse kulturaktivitet, er en viktig del av den kulturelle grunnmuren, men den blir ofte glemt, og det vil vi gjøre noe med i årets budsjett. Vi foreslår også 45 mill. kr mer til utvikling av bibliotekene og ikke minst 100 mill. kr mer til kulturfrivilligheten, bl.a. gjennom en opprydding i tippemidlene.

Dette er bare noen av de prioriteringene vi gjør i årets budsjett. Jeg kunne også nevnt styrket kunstnerøkonomi, 100 mill. kr mer til Norsk kulturfond, eller mer til institusjonene, men i sum betyr SVs kulturbudsjett et enda rikere og mer variert kulturliv som enda flere kan delta i, uavhengig av lommebok og adresse. Vi bygger ned barrierer mot deltakelse og bygger opp kulturlivet for de mange.

Og med det tar jeg opp de forslag som måtte stå igjen.

Presidenten: Jeg tror presidenten sier det slik at alle forslag er tatt opp.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Så fint!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tage Pettersen (H) []: Da Solberg-regjeringen overtok, ble 0,5 mrd. kr av spilloverskuddet tildelt til kulturformål. Tildelingen til kultur er nå på over 800 mill. kr. Enkelte formål er overført fra statsbudsjettet til spillmidlene, noe som igjen har gitt økt handlingsrom i de ordinære budsjettene. Spilloverskuddet varierer, som vi vet, fra år til år, og derfor kan formålene som finansieres av spillmidlene også variere. SV foreslår i sitt alternative budsjett en utfasing av aktørene som ikke direkte jobber med den brede kulturfrivilligheten – hva nå det måtte være. Kan representanten bidra til å oppklare hva eller hvem den brede kulturfrivilligheten er, og ikke minst hvorfor SV foreslår primært å fjerne organisasjoner og tiltak som er prosjektbaserte, som kanskje krever minst forutsigbarhet fra ordningen?

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er enkle svar på de spørsmålene. I vårt alternative budsjett har vi helt konkret pekt på de tiltakene som i dag ligger på tippemidlene, og som vi har foreslått å finansiere over statsbudsjettet i stedet. Det er en liste. Jeg vil ikke bruke tiden i replikken min til å lese opp den listen, men jeg kan anbefale representanten å slå opp på side 40 i SVs alternative budsjett.

Grunnen til at vi gjør det, er at stadig flere tiltak har blitt flyttet i en saldering fra statsbudsjettet over til tippemidlene, og det har jo gått på bekostning av noe. Det har gått på bekostning av Frifond, altså støtte til barne- og ungdomsfrivilligheten. Det har gått på bekostning av de lokale kulturanleggene, f.eks. det å ordne opp i en gymsal med dårlig akustikk, hvor det er korpsøving. Det har også gått på bekostning av Den kulturelle skolesekken. De tre ordningene vil vi verne om, gi dem økt bevilgning, mot at vi flytter de andre til statsbudsjettet.

Marianne Haukland (H) []: Representanten Øvstegård kritiserer regjeringen for at den under hele denne krisen har løpt etter for å finansiere, og at det har vært ad hoc, med hull og tull. Kulturlivet har altså gjennom denne krisen fått nesten 8 mrd. kr, og jeg opplever at regjeringen har manøvrert seg godt, tatt imot innspill på veien og vært villig til å rette seg etter dem. Mener SV at de forsto denne krisen bedre enn alle andre?

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg tror ikke jeg brukte ordene «hull og tull» i mitt innlegg, men jeg kan skrive under på det også, i og for seg. Jeg velger å svare på det spørsmålet med et konkret bilde på en del av problematikken, som illustrerer hele den slette behandlingen regjeringen har gitt kulturlivet, og det er hvorvidt underleverandører skal inkluderes i kompensasjonsordningene for kulturlivet. Da nedstengingen skjedde i mars, var jeg ganske kort tid etter i en debatt sammen med komitélederen på Dagsnytt 18, hvor jeg tok opp dette. Bransjen var helt tydelig på at med en kompensasjonsordning som kun treffer arrangørleddet, vil mange sceneteknikere og alle andre som lever av å levere, slite massivt fordi de ikke får pengene. Sommeren 2020, altså månedsvis etterpå, hadde regjeringen til slutt tettet det hullet i ordningen. Så kom det få måneder etterpå en stimuleringsordning hvor det samme hullet er tilbake. Det viser en regjering som ikke har den dialogen med feltet som er nødvendig for å finne kriseordninger som har en god og treffende innretning.

Presidenten: Presidenten kan bekrefte at Øvstegård ikke brukte ordet «tull». Det står for øvrig på en liste jeg har over uparlamentariske uttrykk, så da ville jeg kanskje ha bemerket det.

Himanshu Gulati (FrP) []: I sitt alternative statsbudsjett for neste år foreslår SV en netto økning i skattebyrden på over 24 mrd. kr. Dette vil også ramme store deler av norsk næringsliv, norske bedriftseiere og norske virksomheter som står for verdiskaping innenfor kultursektoren. Disse får altså flere byrder lagt på sine skuldre med SVs alternative skatte- og avgiftsopplegg. Dette er en næringsfiendtlighet som også påvirker kultursektoren. SV ser ut til å ha et stort hjerte for kultur, men et litt mindre hjerte for kulturnæringen. Hva vil SV gjøre for å gjøre det lettere for bedriftseiere å satse på flere arbeidsplasser i kulturnæringen?

Freddy André Øvstegård (SV) []: For det første kan vi jo starte med å sørge for at de bedriftene som nå er i ferd med å gå konkurs fordi de ikke får krisehjelp fra regjeringen før etter februar, skal få utbetalt krisestøtte, f.eks. i kultur- og utelivsnæringene hvor vi har massevis av viktige bedrifter som sysselsetter mange mennesker og bidrar til mangfold i lokalsamfunnene våre, men som nå går konkurs mens de venter på hjelp. Det er bare én ting, som vi har foreslått en egen hasteløsning for å rydde opp i.

Så til hele premisset for spørsmålet fra Fremskrittspartiet: Det er jo veldig lite interessant å diskutere det totale samfunnsnivået på skatte- og avgiftspolitikken. Det som er interessant, er fordelingen av det. Og ja, SV øker skattene for dem som har aller, aller mest fra før, for å bruke pengene på bl.a. lavere skatter til vanlige folk – i motsetning til de nå syv statsbudsjettene som Fremskrittspartiet har støttet, hvor det er de rikeste som får skattekutt, mens vanlige folk bare får smuler.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Dette er et kulturbudsjett som skal ta oss gjennom den krevende tiden vi er i. Som flere allerede har vært inne på, vet vi at de ni–ti siste månedene har rammet kulturbransjen hardt. De var noen av de første som måtte stenge ned, og dessverre også de siste til delvis å åpne opp igjen, og fortsatt er de pålagt mange begrensninger. Samtidig har vi sett at bransjen har kastet seg rundt og vært kreativ i løsningene, og det setter vi utrolig stor pris på. Kulturbransjens kreativitet og skaperkraft er vi helt avhengig av som samfunn, og spesielt i denne tiden trenger folk å ha lyspunkt å se fram til.

I en uforutsigbar tid kan vi ikke være passive og bare vente på at vi skal vende tilbake til normalen. Løsningen på litt lengre sikt er ikke å videreføre midlertidige kompensasjonsordninger som fører til at kulturlivet og frivillig sektor ikke kommer i gang igjen, så derfor har det vært viktig å vri støtteordningene sånn at de stimulerer til aktivitet, og at det skal lønne seg å holde hjulene i gang. Regjeringens mål er å bidra til at kulturlivet, frivilligheten og idretten skal klare seg godt gjennom krisen, og i år og i fjor er det altså til sammen bevilget over 8 mrd. kr over kulturbudsjettet.

Kultur, idrett og frivillighet skal være for alle, og derfor slår vi et slag for mangfold i dette budsjettet. Vi vil ha et økt mangfold av deltakere, aktører og utøvere og større bredde og mangfold i kulturuttrykk og kulturtilbud. Kristelig Folkeparti er glad for at det bevilges nesten 16 mill. kr til barne- og ungdomskultur. Vi vil at alle barn og unge skal ha mulighet til å oppleve kunst- og kulturuttrykk, uttrykke seg gjennom kunsten og delta i kulturaktiviteter sammen med andre – innenfor trygge rammer og uavhengig av geografi, økonomi, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering og kulturell bakgrunn. Til våren skal vi også behandle en stortingsmelding om barne- og ungdomskultur, noe vi ser veldig fram til.

Glade er vi også for å sikre den videre støtten til Norsk kulturforum, NOKU. Norsk kulturforum har som en nasjonal, landsdekkende kompetanseorganisasjon et veldig viktig mandat for den lokale kultursektoren. Det er viktig at vi får et rikt kulturliv over hele Norge, og NOKU er en viktig bidragsyter til et aktivt og engasjerende kunst- og kulturliv, som skaper gode lokalsamfunn og gir mennesker økt livskvalitet.

Vi ønsker som kjent full momskompensasjon for frivilligheten, og dette budsjettet følger opp vår opptrappingsplan på området. Ordningen for frivillige organisasjoner foreslås økt med nesten 119 mill. kr og vil nå være på 1,8 mrd. kr. Også momskompensasjonsordningen for bygging av idrettsanlegg blir styrket med i overkant av 100 mill. kr, til nesten 300 mill. kr. Vi ser fram til Frivillighetens år i 2022 og har derfor bevilget 3 mill. kr til Frivillighet Norge til forberedelse av denne markeringen.

Videre styrker vi arbeidet med talentsatsing – og også dansefeltet. Det har vært viktig for oss å gi dans som kunstform et løft både ved å sikre en sterkere infrastruktur for profesjonell dans og også ved å legge til rette for økt aktivitet både regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

Det siste året har studieforbundene og Voksenopplæringsforbundet blitt flyttet fra Kunnskapsdepartementet til Kulturdepartementet. Studieforbundene gir et viktig bidrag til voksenopplæringen i frivillig sektor. Vi i Kristelig Folkeparti er glade for at denne delingen er vedtatt, at budsjettmidlene nå er delt mellom Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet. Vi forventer at studieforbundene blir videreutviklet og tatt vare på under nytt departement, og derfor har vi også bedt regjeringen rette opp bevilgningen til studieforbundene under Kulturdepartementet i revidert nasjonalbudsjett.

Gledelig er det også med den styrkede innsatsen regjeringen gjør for å bevare kirkene våre. I 2020 ble det bevilget til sammen 72 mill. kr, og i 2021 er det foreslått en bevilgning på 60 mill. kr til bevaring av kulturhistorisk viktige kirkebygg, hvorav 40 mill. kr av disse skal gå til klimaskall og utskifting av elanlegg og rørovner. For Kristelig Folkeparti er det av høy prioritet at vi tar vare på de historiske kirkebyggene våre, da de er en veldig viktig del av vår kristne kulturarv.

Det har vært et annerledes og krevende år for alle – og særlig for kulturbransjen. Ettersom den er så mangeartet og fragmentert, har det vært utfordrende å finne treffsikre innretninger og kompensasjonsordninger i første runde, men vi har lyttet, og vi har forsøkt å avhjelpe som best vi kan, og det vil vi også gjøre i fortsettelsen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Jeg har merket meg at når representanten Gleditsch Lossius har innlegg og skal omtale Arbeiderpartiet, er det en veldig inderlighet i måten å omtale oss på, som et parti som vil at staten skal styre livet til folk. Jeg er litt interessert i å få svar på et spørsmål. For eksempel 160 mill. kr til fritidsaktiviteter til barn nå i jula, full momskompensasjon, en kraftig heltidssatsing, 20 mill. kr mer til frivilligheten, at vi vil la de rike betale mer i skatt, og at de med lavest inntekt får lette, vi vil innføre skolemat, vi vil ha rimelige SFO og barnehager, vi vil øke arbeidsstipendet til kunstnere, vi har lagt på bordet 15,5 mill. kr for å motvirke regjeringens kutt til studieforbundene, eller vi kan si økt brillestøtte: Er dette ting som er statlig styring, som representanten Lossius er så imot?

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Jeg tenker at i forbindelse med behandlingen av frivillighetsmeldingen var Arbeiderpartiet veldig tydelig på at de ønsker å styre frivilligheten. De sa det veldig tydelig, at forebygging skal være styrende for frivilligheten. Sånn tenker ikke Kristelig Folkeparti. Vi vil at frivilligheten skal være fri. Den må være fri for å ha sin kraft, og den betyr så utrolig mye. Hvis vi skal ha et virksomt og godt samfunn, er vi helt avhengig av frivilligheten på alle områder. Og det er kun ett eksempel på hvordan vi tenker helt annerledes, både om frivillighet og om familiepolitikk og en rekke andre politikkområder.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Regjeringen står fast på den noe underlige regelen om at fastmonterte benker i kirker, uansett hvor stort kirkerommet er, ikke skal kunne betegnes som fastmonterte stoler, som altså er kriteriet som må oppfylles om man skal ha over 50 besøkende på et arrangement. Det betyr at mange ikke får gå i begravelse når de mister noen. Det betyr at svært få får deltatt under julegudstjenester, noe som er viktig i disse tider. Det betyr også at veldig mange ikke får gått på julekonsert i kirkene, noe som er synd for dem som vil oppleve konsertene, men ikke minst for kulturnæringen som tjener veldig mange av pengene sine i forbindelse med dette. Dette betyr også i sin tur at man bare må øke støtteordningene senere. Synes Kristelig Folkeparti det er riktig at regelverket håndteres så strengt? Kunne balansen mellom smittevern og kultur, næring og ikke minst den religiøse opplevelsen vært bedre?

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Jeg tenker at når det kommer til smittevern, er det viktig at man tenker helhetlig, og når det gjelder de smittevernrådene som blir gitt, har man nettopp tenkt helhet. Det er viktig at man ikke overprøver disse her i Stortinget, selv om man av og til, som også representanten beskriver, kjenner på at dette virkelig koster, folk kjenner på savn, de ønsker å kunne være i kirken både ved julegudstjenester og i begravelser. Men det er, igjen, det overordnede hensynet til å verne liv og helse som gjør at vi velger å ha det så restriktivt. Jeg opplever at folk flest er veldig fornøyd med hvordan regjeringen har håndtert dette til nå, og de viser at de har høy tillit, og at de ønsker å følge de reglene som blir gitt, og det tror jeg de også vil gjøre i fortsettelsen. Men vi ser jo at situasjonen i Norge er en helt annen sammenlignet med bl.a. våre naboland.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Representanten Gleditsch Lossius beskrev frivilligheten med veldig gode ord, og jeg deler viktigheten av den, men dessverre lider også frivilligheten under koronakrisens konsekvenser. Vi har bl.a. fått en rapport som viser tydelig at særlig små lag og foreninger ikke får ta del i de kompensasjonsordningene som har blitt lagd for kultur og frivillighet det siste året. De kvalifiserer ikke for å få støtte, og veldig mange av dem står i en akuttsituasjon.

Så vil jeg særlig peke på barne- og ungdomsfrivilligheten, for den ligger veldig nært mitt hjerte. Det er en demokratiskole, som er viktig, som gir aktivitet og tilhørighet for veldig mange barn og unge i hele landet. I revidert budsjett 2020 fikk de ekstra midler over grunnstøtten for å kompensere for koronakrisen. I budsjettet for 2021 er dette tatt vekk igjen. LNU selv sa det så fint, at den unge frivilligheten er glemt i statsbudsjettet for 2021. Hvorfor har regjeringen glemt den unge frivilligheten?

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) []: Som jeg også var helt tydelig på i mitt innlegg, har det på grunn av at hele kulturlivet er så fragmentert og mangfoldig, vært vanskelig å innrette kompensasjonsordningene så presist at alle blir truffet på en riktig måte. Jeg har, i likhet med representanten, et stort hjerte for barne- og ungdomsfrivilligheten og har god dialog med LNU på dette, og de opplever i sine lag der ute at noen kjenner på den begrensningen som 25 000-kronersgrensen gir, mens andre igjen håndterer det greit fordi det har vært mindre aktivitet i laget. Når det er sagt, er vi veldig glad for den bevilgningen vi fikk på plass til LNU i fjor, med 2 mill. kr til en portal der de kan få oversikt over lokaler. Jeg opplever også at de bruker denne tiden til å jobbe med å utarbeide den portalen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Abid Q. Raja []: 2020 har vært et år med mange prøvelser. Den 12. mars innførte regjeringen de mest omfattende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid, tiltak som var nødvendige for å hindre at smittespredningen av covid-19 kom ut av kontroll. Aktørene innenfor kulturlivet var blant de første som måtte stenge ned og avbryte sin aktivitet. Trolig blir denne sektoren også den siste som kan gjenoppta normal virksomhet.

Regjeringen var raskt på plass med økonomiske tiltak for å avhjelpe situasjonen. Etter dette har vi kontinuerlig jobbet med å forlenge, forbedre og videreutvikle de økonomiske tiltakene på området. Til sammen er kulturbudsjettet økt med over 5,5 mrd. kr i løpet av dette året, og vi har foreslått over 2,5 mrd. kr for neste halvår, de første seks månedene på nyåret, slik komitélederen var inne på – altså over 8 mrd. kr for å håndtere dette, alene fra Kulturdepartementets side.

Jeg skulle gjerne sagt at vi er i mål, men det er vi selvsagt ikke. Derfor er også forslaget til kulturbudsjettet for 2021 sterkt preget av koronasituasjonen.

Regjeringen har lagt fram et rekordstort kulturbudsjett på vel 23,6 mrd. kr, en økning på over 3,7 mrd. kr, 18,7 pst. opp fra saldert budsjett 2020. Og ennå er situasjonen så usikker at vi ikke har tatt høyde for virkningen av koronaen i mer enn de første seks månedene av neste år.

Kulturlivets evne til å tenke nytt har vært imponerende. Min fremste oppgave som kultur- og likestillingsminister er å støtte opp under kulturlivet i den svært krevende tiden de står i.

Kulturbudsjettet for 2021 skal stimulere til aktivitet så langt det er mulig. Målet med dette budsjettet er ikke å stille kulturlivet i bero. Vår visjon er at kulturlivet skal være i stadig utvikling, at flere skal delta i det, at kulturen skal nå ut til et større publikum, og at det skal være rom for et mangfold av kunstuttrykk og kulturtilbud. Målet er å ta et krafttak for mangfold.

La meg derfor kort oppsummere noen av de viktigste prioriteringene i budsjettet som blir vedtatt i dag:

  • Vi har lagt fram et budsjett med over 2,2 mrd. kr til videreføring av støtteordningene for kultursektoren, frivilligheten og idretten.

  • Vi styrker bevilgningene til musikk- og scenekunstinstitusjoner og museer med nye 200 mill. kr.

  • Vi setter av nye 100 mill. kr til midlertidige arbeidsstipender for kunstnere. De kommer på toppen av 100 mill. kr, som altså ble vedtatt i revidert nasjonalbudsjett 2020.

  • Vi styrker også momskompensasjonsordningene for frivilligheten og idretten.

  • Regjeringen satser på barn og unge og har foreslått en økning på 16 mill. kr til ulike tiltak som skal fremme barne- og ungdomskultur. I tillegg kommer 29 mill. kr til ulike talentsatsinger.

Etter regjeringens 17. mai-video ble jeg på en måte en dansende minister. Derfor er jeg veldig fornøyd med at vi har fått på plass et skikkelig løft for dansefeltet – mange har snakket om det, men vi gjør det – med 11 mill. kr til fordeling også til de regionale dansesentrene.

Kulturen skal bygges nedenfra og nå ut til hele befolkningen. Regjeringen har gjennom de siste årene prioritert søknader fra institusjoner og aktører som gjennomfører prosjekter og tiltak for økt mangfold, for likestilling og for integrering. Totalt har vi nå fordelt 30 mill. kr til på slike søknader.

Jeg vil benytte anledningen til også å takke komitélederen og komiteen for et godt arbeid. I en krevende tid vil vi klare å lande et godt budsjett som skal bringe sektoren gjennom denne krisen. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de hardtarbeidende kulturarbeiderne over hele landet. Kultursektoren har stått i en utrolig krise. De har allikevel holdt optimismen oppe. De har tenkt kreativt i en utrolig krevende tid. Jeg vil si at kultursektoren imponerer meg, og jeg ser fram til å jobbe for dem også i 2021.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) []: Statsråden sa i sitt innlegg at kulturfolkene er de siste som kan gjenoppta ordinær aktivitet igjen etter at krisen er over. Det er helt riktig, for de lever av å samle folk. Som vi alle vet, kommer det til å ta lang tid før man kan ta opp igjen ordinær aktivitet og samle så mange folk som deler av kulturlivet samler, og da synes jeg det er litt underlig at ikke regjeringen hensyntar det. Nå går store deler av kultursektoren og kulturarbeiderne inn i en vond jul med stor usikkerhet, de vet ikke hva de skal leve av. Statsråden ramser opp hvor mange milliarder han har gitt, og det er sikkert fint og flott, men det hjelper ikke for alle de viktige kulturaktørene som ikke treffes av ordningene. Jeg orker ikke en ny oppramsing av hvor mange hundre millioner kroner statsråden har brukt. Jeg vil vite hva han vil si til folk i Oslo Kru som er permittert fordi de ikke kan stimulere seg til aktivitet og bedre økonomi, eller folk på Parkteatret som fortsatt ikke har sett pengene sine fra mai. Hvorfor kan ikke regjeringen bare si at krisestøtten skal vare til krisen er over, og få ut pengene?

Statsråd Abid Q. Raja []: Det er en pussig situasjon, for jeg tror det er første gang jeg hører opposisjonen si at milliarder som regjeringen stiller opp med, ikke hjelper. Hva annet skal hjelpe? Tomprat og tomme ord? Denne regjeringen prioriterer kultursektoren ikke bare med ord, vi prioriterer den med milliarder – 5,5 mrd. kr alene fra kulturbudsjettet. Jeg hørte at representanten var oppe på talerstolen og sa at vi var sent ute. Sent? Det var 12. mars at koronaen inntraff, og seks dager senere, allerede 18. mars – det er bare å google det – var vi ute og presenterte 900 mill. kr til kultursektoren. Jeg vil ikke si at det er sent. Man kunne kanskje tenke at man skulle vært der før koronaen inntraff, men jeg tror ingen kunne forutse at koronaen skulle inntreffe. Og når opposisjonen klager over at vi stiller opp med milliarder, er jeg jo veldig usikker på hva mer man trenger. Jeg tror det kultursektoren trenger mer enn noe annet, er at vi stiller opp med milliarder. Vi har skapt forutsigbarhet for dem gjennom hele krisen, og det gjør vi også for neste halvår, når vi stiller opp med nye 2,5 mrd. kr for de neste seks månedene.

Anette Trettebergstuen (A) []: Problemet er at statsråden er mest opptatt av seg selv og sitter ved skrivebordet sitt og ser på de store tallene, istedenfor å se på hvordan de store tallene treffer, og hvordan ordningene virker der ute. Det er utrolig arrogant å stå her og drive med selvskryt når så mange kulturarbeidere og så mange aktører i kultursektoren nå ikke har noe å leve av, og ikke vet hvordan våren kommer til å bli, nettopp fordi ordningene står på Finansdepartementets konto og ikke betales ut, og fordi ordningene ikke treffer. Snakk litt mer med folk. Driv litt mindre med selvskryt.

Hvorfor kan ikke regjeringen bare si at krisestøtteordningene skal vare til pandemien er over – punktum – når statsråden står her og erkjenner at kulturlivet er det siste i samfunnet som kommer til å kunne ha ordinær aktivitet igjen? Hvorfor ikke gi dem den tryggheten og støtten de trenger i det?

Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg tror representanten har godt av å høre at de stimuleringsordningene vi lager, faktisk brukes. Det har altså kommet inn over 1 700 søknader til stimuleringsordningen. Hva vil representanten svare til alle dem som faktisk har fått innvilget disse søknadene? Hvis representanten hadde fått det som hun ville, at man automatisk, etter å ha lagt inn søknad, hadde fått utbetalt, hadde de ca. 250 avslagene som har kommet, fått disse midlene. Da hadde vi brukt midler på dem som ikke oppfyller vilkårene for å få midler. Det hadde gått ut over alle de andre som har krav på disse midlene, og da det viste seg at den ordningen vi lagde, var på 500 mill. kr, og søknadene som hadde kommet inn, var på nærmere 700 mill. kr – hva gjorde vi da? Vi brukte bare noen knappe dager og sa: Vi øker rammen, og vi øker den til 700 mill. kr.

I VG i dag er jeg ute med en nyhet om at den ordningen vi laget, kompensasjonsordningen, som er på 200 mill. kr, viser seg å bli for liten, og jeg har sagt at den kommer til å bli økt til 350 mill. kr – minimum. Kultursektoren trenger milliarder, ikke tomme løfter.

Anette Trettebergstuen (A) []: Jeg erkjenner at jeg ikke får noe svar på hva statsråden ønsker å gjøre for alle dem som faller utenom. Han er fornøyd med ordningene som de er. Det er jo noe å ta med seg inn i julen for kulturfolk som nå ikke vet hva de skal leve av.

Jeg vil over til et annet spørsmål som jeg håper å få et ordentlig svar på. Statsråden var for et halvt års tid siden ute og skrotet det svært upopulære forslaget til regionreform for kulturlivet, men så kunne vi sette kaffen i halsen da vi leste budsjettet, for det mest drastiske virkemiddelet står fortsatt omtalt i budsjettet at skal innføres, at man skal endre de såkalte fordelingsnøklene for kulturinstitusjonene, noe som betyr at man går fra å ha en fast trygghet for å få et nivå på statlig støtte, til at man skal bli enig om dette i dialog. Kan statsråden forklare meg hva som har skjedd her, for to dager etter at budsjettet ble lagt fram og bråket naturligvis kom fra kultursektoren og opposisjonen, sa statsråden at nei da, vi skal ikke gjøre det likevel. Hvem er det som har skrevet dette budsjettet? Og har ikke statsråden kontroll på hva han legger fram for Stortinget?

Statsråd Abid Q. Raja []: Det er ikke noen grunn til at representanten skal sette kaffen i halsen. Ali Abid er jo her for å kurere gruff! Og vi har jo kurert gruff allerede. Kristin Ørmen Johnsen, komitélederen, var, i samråd med meg, ute allerede dagen budsjettet ble lagt fram, og sa at fordi vi nå står i en krise, er det bedre at vi skaper forutberegnelighet for sektoren. Derfor har komitélederen klokt foreslått at man utsetter det som gjelder fordelingsnøklene. Det er viktig å si at det ble tatt opp i kulturmeldingen. Dette har Stortinget vært kjent med. Stortinget har faktisk vedlagt det protokollen, så vi har fulgt opp noe av det, og så vil vi komme tilbake til det igjen i budsjettet for 2022, men komitélederen var klokt ute med dette allerede samme dag som budsjettet ble lagt fram. Jeg noterer meg det man har funnet godt flertall for, inkludert Venstres støtte til det, i den merknaden.

Himanshu Gulati (FrP) []: Det er hyggelig at statsråden kurerer gruff. Vi har jo også forsøkt å kurere mange av de andre problemene som har oppstått i kjølvannet av korona, og en av de gruppene vi har vært veldig opptatt av, er selvstendig næringsdrivende og frilanserne i kultursektoren. Regjeringen hadde opprinnelig foreslått at ordningen for disse skulle opphøre fra 1. november. Fremskrittspartiet er veldig glad for at vi forhandlet inn en forlengelse av ordningen, først ut året og nå fram til mars.

Jeg har to spørsmål til statsråden. Er statsråden enig med meg i at så lenge krisen pågår og restriksjonene er til stede, må heller ikke ordningene for denne gruppen oppheves? Vil han sørge for at regjeringen ikke igjen foreslår å oppheve disse ordningene så lenge det er sterke begrensninger på samling av mennesker og publikum?

Statsråd Abid Q. Raja []: Jeg vil si at i en krise er det ingen pakke eller ordning som kan lages som er helt perfekt. Når man ser det etter en måned, to måneder, seks måneder, ett år, vil man alltid i etterpåklokskapens lys se hvordan ting burde gjøres. Samtidig er Norge det landet i verden – heldigvis har vi økonomiske muskler til dette, men vi tar stor stolthet i at det er den borgerlige regjeringen som gjør det – som stiller opp med mest midler for kultursektoren. Da ser vi både på det Finansdepartementet lagde, og på Arbeids- og sosialdepartementets ordning for selvstendig næringsdrivende, som jo takket være Fremskrittspartiet har blitt forlenget ut februar. Jeg vil også anerkjenne at budsjettavtalen med Fremskrittspartiet har bidratt til at kulturbudsjettet totalt sett har blitt økt med 20 mill. kr. Det burde vi hatt noen sekunders pause for å anerkjenne. Det er bra, og de har bidratt til at de forslagene vi hadde lagt fram, som f.eks. stipendmidlene til kunstnerne, er blitt beholdt, og det vil jeg rose Fremskrittspartiet for.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det er veldig mange som faller utenfor ordningene, og det mener jeg at statsråden må ta på alvor. Jeg er også ganske lei av hele tiden å få ramset opp hvor gode ordninger man har, og hvor mye penger man putter inn i det, når innretningen ikke stemmer.

La oss nå ta et veldig konkret eksempel som jeg håper ministeren merker seg. I VG kunne vi nylig lese om filmskaperen Geir Greni, som først fikk kompensasjon fra Kulturrådet, men som nå har fått krav om å tilbakebetale støtten på 3,4 mill. kr. På spørsmål fra VG om hvorfor filmprodusenter står utenfor ordningen når de også taper billettinntekter, er svaret fra statsråden at «restriksjoner begrunnet med smittevern rammer i første rekke arrangementer, og derfor er kompensasjons- og stimuleringsordningen rettet inn mot arrangører».

Men kultursektoren er så mye mer enn det. Mener statsråden virkelig at det er forsvarlig at noen underleverandører – i dette tilfellet filmprodusenter – holdes utenfor kompensasjonsordningen og i ytterste konsekvens risikerer å gå konk fordi statsråden ikke vil justere eller lytte når det gjelder det å få på plass en innretning som fungerer mye bedre, sånn at den treffer bedre?

Statsråd Abid Q. Raja []: Vi jobber hele tiden for å justere og gjøre nødvendige endringer dersom det skulle være behov for det.

Jeg har notert meg en del presseoppslag ellers fra SV og Arbeiderpartiet, som kritiserte at Fremskrittspartiet hadde kuttet 10 mill. kr på Kulturrådet. Så ser jeg at Senterpartiet nå står i salen og forsvarer at de vil kutte ytterligere. De vil kutte 18,5 mill. kr på Kulturrådet, som altså står i første rekke for å forvalte disse ordningene – Senterpartiet, som altså er distriktenes parti. Disse midlene som Kulturrådet forvalter nå, kommer jo helt ut til distriktene. Det er jo det disse 1 711 søknadene viser, at de treffer ikke bare storbyene, de treffer hele sektoren, over hele landet. Det er rart at det kanskje største partiet på opposisjonens side – på målingene, iallfall – viser at man vil kutte på dette.

Når det gjelder den konkrete saken man tar opp, om Geir Greni, vil jeg si at Stortinget ikke bør saksbehandle enkeltsaker. Kulturrådet har fått i mandat å saksbehandle dette. Det finnes også en uavhengig klagenemnd. Det må man også kunne benytte seg av. Jeg tror det er riktig at vi lar Kulturrådet og en uavhengig klagenemnd behandle sakene, og så får vi komme tilbake til det når det er gjort.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg kjenner mange innen kultur og uteliv som ikke bare satte kaffen i halsen, men som ble oppriktig provosert da de sist uke kunne lese at Norsk Industri-lobbyistene fikk skrive om smittevernreglene for arbeidsinnvandring over SMS. Hvorfor provoserte det i kulturlivet? Jo, for samtidig venter også private bedrifter innen uteliv og kultur fortsatt på kompensasjon for faste utgifter, og de er i ferd med å gå konkurs mens de venter. Samtidig treffes ikke aktører som Oslo Kru, med over 100 faste ansatte, av stimuleringsordningen fra regjeringen.

Hvorfor er det sånn at bedrifter innen kultur og uteliv behandles som annenrangs næring? Er det sånn at statsråden ikke har telefonnumre til disse næringene og kan ordne litt på SMS for dem også, sånn som regjeringen gjør for andre?

Statsråd Abid Q. Raja []: Vi må anerkjenne den innsatsen som Kulturrådet legger ned for å forvalte disse milliardene som vi har stilt opp med, på ansvarlig vis. Hadde det ikke vært på ansvarlig vis, hadde det betydd at en søknad lagt inn er lik automatisk utbetaling. Det ville være å ikke ta på alvor det ansvaret vi har for å formidle fellesskapets penger på en ansvarlig måte.

Det er mange som har fått avslag på stimuleringsordningen. Det er også flere som får avslag på kompensasjonsordningen. Store søknader der man har søkt om mye midler, må man derfor ha en revisjon på og gå gjennom. Da blir det også etterlyst dokumentasjon fra Kulturrådets side, og da må aktørene bringe dokumentasjonen på bordet. Fordi en del av disse ordningene har vært rammestyrte ordninger, er det viktig at man har den nødvendige dokumentasjonen på plass, og at saksbehandlingen skjer på korrekt vis.

Så jeg tror representanten også bør bruke noen minutter på å anerkjenne den innsatsen Kulturrådet faktisk legger ned for å saksbehandle disse sakene og gjøre det på en ansvarlig og ordentlig måte. Det er ikke en eneste saksbehandler i Kulturrådet som ønsker å bruke lengre tid på hver eneste sak enn det som er strengt tatt nødvendig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Målet for tros- og livssynspolitikken er å legge til rette for at tros- og livssynsfrihet kan utøves i praksis, og at vi skaper et livssynsåpent samfunn. Utviklingen av et flerreligiøst og mangfoldig samfunn øker behovet for dialog og et oppdatert lovverk som kan speile det flerkulturelle samfunnet vi har.

Stortinget vedtok våren 2020 en ny og modernisert trossamfunnslov. Loven skal gi større frihet til Den norske kirke, som en naturlig følge av at statskirken som sådan er avviklet. Den norske kirke skal fortsatt være en landsdekkende, selvstendig og demokratisk folkekirke. Det er viktig for regjeringa at nivået på rammetilskuddet gjør det mulig å innfri målene gjennom tilstedeværelse med prestetjeneste, trosopplæring og diakonalt arbeid i hele landet, samt å ivareta det kirkelige demokratiet. Rammetilskuddet på om lag 2,3 mrd. kr i statsbudsjettet for 2021 vil, sammen med midlene de får fra kommunene, gjøre at Den norske kirke kan oppfylle nettopp disse målene.

De eldre kirkebyggene er blant våre viktigste kulturminner, og mange er i altfor dårlig stand. Vi har de to siste årene bevilget 112 mill. kr til bevaring av kulturhistorisk viktige kirkebygg. Det ser nå ut til å bli gjennomslag for 60 mill. kr til formålet i 2021. Vi ser at det er et samlet storting som står bak ønsket om å sikre denne kulturarven også for framtidige generasjoner. Det er vi glade for.

Etter 200 år uten avklaring utmeislet regjeringa i stortingsmeldinga om Opplysningsvesenets fond en løsning der eiendelene i fondet blir delt mellom Den norske kirke og staten. Meldinga ble behandlet av Stortinget våren 2020, og innstillinga blir fulgt opp i departementet. Planen vår er å legge fram en sak om dette til Stortinget nå til våren. Verdiene i fondet legger grunnlaget for en vesentlig styrket innsats for istandsetting og sikring av kirkene framover.

Regjeringa vil føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Tros- og livssynssamfunnene er viktige fellesskap i lokalmiljøene og tilbyr bl.a. aktiviteter for barn og unge og omsorgs- og hjelpetjenester. Dette er ikke minst viktig i den vanskelige tida som vi er inne i nå.

Den nye loven har bakgrunn i behovet for å forenkle de ulike ordningene som i dag gjelder for de offentlige tilskuddene til tros- og livssynssamfunn. Fra 1. januar 2021 vil kommunene ikke lenger ha finansieringsansvar for tros- og livssynssamfunnene utenom Den norske kirke. Samfunnene vil da få et samlet tilskudd fra staten. Det innebærer en forenkling for samfunnene, for staten og for kommunene. En ny digital portal for registrering av tros- og livssynssamfunn og krav om tilskudd innebærer en ytterligere forenkling.

Vi går inn i 2021 med et bedre regelverk og bedre finansieringsløsninger for området. Det er jeg glad for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) []: Mange er rystet over det flere medier har avslørt rundt lukkede trossamfunn i det siste. Statsråden har svart også meg på hvor mange tilsyn som er blitt ført med disse tros- og livssynssamfunnene de siste årene, og det var fem tilsyn i løpet av tre år. Det mener Arbeiderpartiet er altfor lite. Vi var bekymret for det også da vi diskuterte og vedtok den nye tros- og livssynsloven, men regjeringa og ministeren mente det var tilstrekkelig å fortsette som før. Det er til tross for at regjeringa først presenterte 500 medlemmer som en ramme for å kunne få støtte, noe som ville ha forbedret muligheten for kontroll.

Hvordan vil statsråden følge opp kontrollen, og ser ministeren nå at det å sette en høyere grense for medlemskap ville vært bra? Hvordan skal statsråden komme i dialog med tros- og livssynsamfunnene, som han selv sier i dette innlegget, når han stemte mot det da vi fremmet det i tros- og livssynsmeldinga?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det interessante er jo at hvis representanten hadde fått gjennomslag for å sette en grense på 500, hadde det vært enklere å føre kontroll og tilsyn med organisasjonene, fordi de hadde vært mange færre. Det betyr at det hadde vært veldig mange trossamfunn en hadde sluppet å føre tilsyn med eller hatt noen kontroll med, fordi de ikke får støtte fra staten. Det betyr at situasjonen kunne blitt mye verre for de menneskene det gjelder.

Jeg tror at nettopp den ordningen vi har, med et helt nytt lovverk, er bra, for det er ikke riktig, som representanten sier, at vi ikke er villige til å gjøre noe med det. Det nye lovverket er tydeligere på at en kan miste støtten, at den kan bli holdt tilbake, eller at en kan bli trukket i støtte dersom en bryter norsk lov, selvfølgelig, men det er også en rekke andre tydelige krav på hva som skal til for å kunne miste støtten.

Så har vi sagt at det er fylkesmennene som skal føre kontroll og tilsyn gjennom en tydelig rapportering som skal være enkel for trossamfunnene, men de må også rapportere på veldig mye. Jeg tror det nye lovverket kommer til å føre til en helt annen situasjon og forhåpentligvis gjennom den dialogen også ta tak i ting som eventuelt er feil.

Kari Henriksen (A) []: Jeg synes ikke argumentasjonen til ministeren er helt konsistent. Det er klart at det vil være færre samfunn hvis vi setter en grense på 500, men det betyr også at staten sier at de ikke har noe ansvar for de andre, og det er en vesensforskjell fra å si at når staten bidrar med penger, har staten et ansvar for at ting skal være i orden. Når staten ikke bidrar med penger, er de fri, og sånn er det i dag også. Det er jo ikke alle som faller inn under alle lovmessige forhold der staten kan gå inn og kontrollere. I noen av disse pågår det ulovligheter, men de blir ikke subsidiert av staten.

Så det er det som er spørsmålet her: Hvorfor skal staten subsidiere så små trossamfunn når det er en så stor mangel på kontroll og regjeringa ikke gir flere midler til fylkesmennene for faktisk å kunne gjennomføre den kontrollen som ville være nødvendig for å oppdage det som finnes av uheldigheter?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Grunnen til at vi landet på 50, var at 500 ville bety at veldig mange trossamfunn ville miste støtte. Det er mange trossamfunn med under 500 medlemmer som gjør et fantastisk viktig arbeid i sitt lokalsamfunn og betyr enormt mye for sine medlemmer. Så det handler om at vi ser på trossamfunnene som en samfunnsskapende kraft som tilfører samfunnet mye positivt.

Men jeg mener likevel at vi som stat har et ansvar for også å passe på de trossamfunnene som ikke får støtte fra den norske stat. Jeg står her og kjemper for tros- og livssynsfrihet i dette landet, men jeg er opptatt av at medlemmene i de ulike trossamfunn skal ha det godt der de er. Derfor mener jeg at det ikke er noe i veien for at man har en grense på 50, og at staten skal følge med, bl.a. gjennom rapportering, for vi vil få mer oversikt nå enn det vi ville fått hvis vi hadde gått for 500. Og hvis en er bekymret for noe, skal fylkesmennene gå inn og føre tilsyn.

Så jeg mener at den ordningen vi har, både er bra for tros- og livssynsfriheten og også for dem som opplever negativ sosial kontroll.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Statsråd Raja var så freidig at han valgte å fokusere kun på kuttene i byråkrati til Kulturrådet, som Senterpartiet hadde innført, uten å ta høyde for alle de påslagene vi har, bl.a. 20 mill. kr til Kulturfondet, der regjeringen har kuttet 10 mill. kr ekstra etter forhandlinger med Fremskrittspartiet. Det er dramatisk. Det samme kuttet, på 10 mill. kr, har kommet på kirkevedlikehold etter forhandlinger med Fremskrittspartiet. Det betyr at kirkevedlikeholdet nå får 10 mill. kr mindre å rutte med i 2021 enn det ministeren og departementet egentlig mente var forsvarlig og riktig.

Hvilke deler av kirkevedlikeholdet er det som nå kommer til å bli nedprioritert etter forhandlingene med Fremskrittspartiet?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Det er helt riktig at jeg skulle ønske at det kuttet ikke skjedde. Derfor har jeg kjempet for hver eneste krone som går til vedlikehold av kirker, og det kommer jeg til å gjøre også framover. Men som representanten vet veldig godt, er etterslepet veldig mye større, så det betyr bare at vi ikke klarer å nå så mye som vi hadde håpet neste år. Men det vil forhåpentligvis komme enda større bevilgninger i budsjettene framover.

Jeg kommer ikke minst til å følge opp det jeg snakket om i mitt innlegg, om Opplysningsvesenets fond, i samarbeid med kommunene, for kommunene skal fremdeles ha dette ansvaret, vi må jo huske på det, og også at det er ekstraordinært at vi gjør dette, for det var en helt annen tid under de rød-grønne. Nå kommer vi med penger. 112 mill. kr er allerede bevilget, og det kommer 60 mill. kr til. Det er fordi vi har et stort engasjement at vi bevilger penger. Når en får til det med Opplysningsvesenets fond, vil det kunne komme milliarder de neste årene, for å nå enten steinkirker eller andre viktige verneverdige kulturkirker. Så jeg er glad for at et samlet storting har sluttet seg til dette, for det må følges opp.

Himanshu Gulati (FrP) []: I vår behandlet Stortinget ny lovgivning på tros- og livssynsområdet, noe jeg vet statsråden er veldig opptatt av. Fremskrittspartiet fikk en del viktige gjennomslag i den behandlingen, bl.a. at regjeringen raskt skal komme tilbake med lovendringer for å kunne forby faste etterskoletilbud med overnatting, bl.a. med bakgrunn i den bekymringen vi har når det gjelder radikalisering, segregering og manglende integrering. Jeg lurer på om statsråden kan si noe om når han forventer at disse sakene vil være klare.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg kan dessverre ikke si det, for det er kunnskapsministeren som følger opp de vedtakene. Jeg har ikke fullstendig oversikt over hvordan det arbeidet ligger an, men jeg kan understreke at det er et viktig tema. Det er viktig at barn er trygge, at de selvsagt får lov til å delta i trossamfunn og mange flotte aktiviteter som skjer der på ettermiddagen, men dette må gjøres på en god og trygg måte. Det er jeg helt sikker på at kunnskapsministeren følger opp.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Statsråden nevnte Opplysningsvesenets fond, og det er viktig. Det fondet står for store verdier, og delingen som er igangsatt, er et viktig arbeid. Nå som booppgjøret mellom stat og kirke skal gjøres opp, for å si det sånn, er det satt ned en gruppe som går over eiendommer, og som skal levere forslag til hva som skal ende opp hvor. Problemet er at kommunene ikke er representert i denne gruppa, i denne prosessen. Det er alvorlig, for det er veldig mange lokalsamfunn som sitter med viktige eiendommer som har stor betydning for kommunen, for lokalsamfunnet, og som nå skal fordeles enten til Kirke eller til stat. Det er en frykt der ute for at ganske mange indrefileter kan forsvinne ut av fellesskapets kontroll og i og for seg bli privatisert. Hvordan vil statsråden sørge for at kommunene blir hentet inn i denne prosessen?

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Når en går tilbake til meldingen vi la fram om OVF, er det klart at der hadde vi diskusjonen om Kirken skulle få hele fondet, om staten skulle ta hele fondet, eller om vi skulle finne mellomløsninger. Vi valgte en modell som sa at alle verdiene skal tilfalle Kirken. Der ble beslutningen tatt. Men så er det åpenbart at det er mange av verdiene, enten det er bygg, skog eller kraftverk, som Kirken ikke har noen interesse av å overta. Akkurat i den fordelingen er Kirken med på å velge ut hvilke av de ulike eiendommene eller verdiene som har spesiell verdi for Kirken, og så vil fordelingen gå etter det. Når det er avklart, vil resten av verdiene tilfalle staten, og så må vi ta diskusjonen om hvordan disse skal brukes. Jeg er blitt kontaktet av ordførere og andre som ønsker en kremtomt midt i sentrum, men det vil være en debatt som vil komme senere. Når vi kommer med en lovsak til Stortinget nå til våren, kan det være at en begynner å ta disse diskusjonene, men først og fremst i etterkant.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: 2020 har vore eit viktig år for kulturmiljøfeltet. Regjeringa har lagt fram stortingsmeldinga Nye mål i kulturmiljøpolitikken – engasjement, bærekraft og mangfold – som komiteen er godt kjent med. Å sørgje for ei god oppfølging av kulturmiljømeldinga i åra som kjem, er den viktigaste oppgåva på dette feltet akkurat no.

Med kulturmiljømeldinga og dei nye måla signaliserer regjeringa at kulturmiljøforvaltinga skal verte målt på samfunnsbidraget. Vi skal framleis arbeide for å ta vare på kulturminne og kulturmiljø, og arbeidet med å redusere tap og skade skal sjølvsagt også vidareførast, men det skal vere tydelegare kvifor vi vil behalde, kvifor vi vil dokumentere, og kvifor vi vil setje i stand.

Kulturmiljø er ein viktig faktor i overgangen frå ein lineær til ein sirkulær økonomi. Det mest miljøvenlege huset er det som allereie er bygd, og vern gjennom bruk er difor framleis eit viktig prinsipp – ja, eg vil seie eit stadig viktigare prinsipp.

Regjeringa vil oppmuntre til deltaking og medverknad i forvaltinga av kulturmiljø og styrkje rammevilkåra for eigarar og forvaltarar av desse. Vi er bl.a. opptekne av å styrkje rammevilkåra utover reine tilskotsmidlar t.d. gjennom handverkarutdanning og rådgjevingsteneste. Vidare er regjeringa oppteken av å styrkje partnarskapet mellom eigarar og forvaltingsmynde slik at det vert ein betre balanse mellom rettar og plikter, at det vert føreseieleg, og ikkje minst at eigarane sine synspunkt skal tilleggjast vekt.

Det samla budsjettet under Klima- og miljødepartementet til resultatområdet kulturminne og kulturmiljø er auka med om lag 13,6 mill. kr i 2021. Auken kjem i hovudsak av auka løyve til fartøyvern på drygt 10 mill. kr og at det er lagt inn nesten 8 mill. kr til Gjellestadskipet. Det er samtidig ført over 4,1 mill. kr frå Riksantikvaren til fylkeskommunane i samband med regionreforma. Over tre år skal det til saman førast over 10 mill. kr frå Riksantikvaren.

Fartøyvernet er ein særs viktig del av ivaretakinga av den maritime kulturarven vår. I budsjettforliket har Stortinget auka løyvinga til nokre utvalde fartøy, som til saman får 10,7 mill. kr.

Kulturminnefondet si tilskotsordning er eit vellukka lågterskeltilbod som sikrar mangfald og breidde i vernet av kulturminne. Målgruppa er private eigarar av verneverdige kulturminne. Løyvinga til fondet har vore styrkt gjennom mange år, men er noko redusert med 6,6 mill. kr i samband med budsjettforliket her på huset.

Det er framleis mykje vi ikkje veit om vikingtida, men utgravinga av Gjellestadskipet vil gje oss mykje ny kunnskap. For 2021 ligg det an til å verte løyvd 7,9 mill. kr for å fullføre utgravinga av Gjellestadskipet i Halden kommune. Prosjektet vart starta opp i år med ein estimert kostnad på 23,5 mill. kr. Dette er altså den første utgravinga og undersøkinga av ei vikingskipsgrav på over 100 år, og den teknologiske utviklinga har vore enorm sidan sist. Nasjonal og internasjonal ekspertise er kopla tett på utgravinga, og dei vil sikre kunnskapen om funnet, som på ulike måtar også kan verte formidla til publikum.

Arbeidet med ei ny kulturmiljølov er eit av dei mest omfattande tiltaka i kulturmiljømeldinga, og lovarbeidet vil ta mykje tid framover. Vi er i gang med å vurdere korleis arbeidet skal leggjast opp, og vi kjem til å orientere Stortinget om arbeidet med lova ved relevante høve.

Eit anna viktig tiltak frå kulturmiljømeldinga er utarbeidinga av dei nye bevaringsstrategiane. Riksantikvaren vil få ei veldig viktig rolle i oppfølginga av dei. Arbeidet er i gang, og eit forprosjekt for prosjektet prosessdesign vil starte opp på nyåret. Parallelt må også den tematiske inndelinga fastsetjast. Også det arbeidet kjem eg nærmare tilbake til Stortinget og orienterer om når tida er inne.

Til slutt vil eg nemne at det også ligg viktige kulturmiljøpolitiske satsingar under budsjetta for andre departement. Eg vil då særleg nemne at staten bidreg med til saman 32 mill. kr til Norsk industriarbeidarmuseum på Rjukan i Telemark, Tungtvannskjelleren, fordelt mellom Kulturdepartementet og Klima- og miljødepartementet. Det statlege bidraget gjennom budsjettforliket er auka med 10 mill. kr.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Silje Hjemdal (FrP) []: Det var mye snakk om vedlikehold. Jeg kan bare opplyse Senterpartiet om at Fremskrittspartiet hadde 20 mill. kr ekstra til kirker, men vi fikk dessverre ikke gjennomslag for det i budsjettsammenheng.

Det som imidlertid varmet mitt hjerte veldig, var at statsråden snakket om fartøyvern. Han er fra det samme kystfylket som jeg og vet hva dette betyr hjemme, men selvfølgelig også i andre deler av landet. Bygging og sikring av fartøy har vært en bærebjelke i den norske økonomien siden middelalderen, som det står på departementets sider. Det står jeg helhjertet bak. Uten bruk, vedlikehold og kunnskap kan vi rett og slett risikere at den historiske flåten med disse fartøyene vi har, vil forsvinne.

Jeg lurer på hva statsråden vil gjøre i det videre for å styrke fartøyvernet, f.eks. Hardanger fartøyvernsenter, som har en ambisiøs plan.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg har sjølv hatt glede av å besøke Hardanger fartøyvernsenter og sett det viktige arbeidet dei gjer, med utroleg dyktige handverkarar som utøver eit fag det ikkje er så mange som kan lenger, men som har ei nøkkelrolle i det breie, viktige fartøyvernarbeidet, som regjeringa definitivt er oppteken av. Eg må få leggje til at eg også er klar over at Framstegspartiet er veldig opptekne av det, og det er eg glad for.

Eg er også glad for at dette arbeidet har vorte styrkt gjennom budsjettprosessen her på Stortinget, etter våre forhandlingar med Framstegspartiet, og at det no har kome midlar til fleire spesifikke fartøy, som vil få gleda av å verte rusta opp. Det er positivt.

Framover trur eg det er to ting som er særleg viktige. Det eine er å ta vare på handverkstradisjonar og dei fagfolka vi treng til å gjere jobben. Så kjem vi sjølvsagt ikkje unna at vi treng gode nok budsjett for fartøyvernet framover. Det er ei enorm mengd frivillig arbeid rundt dette – la det vere sagt – men det trengst også midlar, og det er ein lang kø av folk som ønskjer å få sett i gang arbeid med sine fartøy i sin region.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg er glad for engasjementet fra statsråden på dette feltet. Jeg synes det var spesielt at han også trakk fram skipene MS «Sunnhordland» og MS «Gamle Helgeland». Han har vært veldig på i denne prosessen. Men jeg vil litt tilbake til fartøyvernsentrene. Det som statsråden påpekte om kompetanse og det unike miljøet som finnes på fartøyvernsentrene, er noe vi er nødt til å ivareta, nettopp fordi det er så få som kan dette. Hardanger fartøyvernsenter står i en ganske krevende situasjon nå, hvor de skal ha stor aktivitet på lite plass. De har et program nå som heter Tett på, nettopp for å bygge ut og realisere ambisjonene sine, som jeg vet at i hvert fall kulturministeren har vært positiv til før.

Vil statsråden ta et initiativ sammen med kulturministeren for å finne en løsning her?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg er veldig oppteken av fartøyvernsentra og ser på dei som ein veldig viktig del av den infrastrukturen vi treng for å ha eit godt og sterkt fartøyvern i Noreg. Dei gjer definitivt ein veldig god jobb. Dette handlar vidare om litt ulike ting. Det eine er sjølvsagt pengar. Det er klart det må vere nok pengar til både det enkelte fartøy, for at dei skal kunne pussast opp og setjast i stand, og til at fartøyvernsentra har ei grunnløyving som gjer at dei kan operere.

Vi har litt ulike historiske erfaringar her, og det er viktig at fartøyvernsentra også vert drifta godt. Vi har tidlegare hatt eksempel på at ein har tatt inn fartøy utan å ha hatt fullfinansiering på plass. Så får ein eit problem med rekkefølgja av arbeid som skal gjerast, og det kan fordyre ting. Men slik eg kjenner fartøyvernsentra våre i dag, oppfattar eg at dei driv godt, heldigvis. Det er bra, og vi skal bakke opp det viktige arbeidet som dei gjer.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg er glad for å se en møtende ansvarlig statsråd på kulturminnefeltet. Det bryter med et mønster som har skuffet meg i tidligere budsjettdebatter. Men selve kulturminnebudsjettet følger samme mønster som tidligere, og vi i Senterpartiet har sett at det er nødvendig å styrke kulturminnefeltet med ca. 137 mill. kr mer enn regjeringens forslag. Er årsaken til at kulturminnevernet ikke løftes mer og bedre, at regjeringen ikke trenger det etter at Venstre var med på å sette nasjonale mål for kulturminnevernet som ikke er målbare?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: For det første er det sagt ein del godt tidlegare i debatten om korleis dei ulike styrkingane Senterpartiet har på ulike felt i budsjettet sitt, er finansierte med ein kombinasjon av oljepengar og Monopol-pengar. Den enkelte veljaren må nok gjere seg opp ei meining om i kva grad ein har tillit til at det er noko som faktisk lar seg realisere. Men eg forstår at det snart er val, og då skal ein gjere seg lekker.

Det er slik at det over lang tid har vore ei styrking av kulturminnearbeidet under denne regjeringa. For eksempel har det dei siste seks åra vore ein auke på Riksantikvarens budsjett på 23 pst., og løyvingane til Kulturminnefondet er auka med 98 pst. på seks år. Vi gjennomfører ei styrking på dette feltet systematisk, slik at vi har musklar som gjer oss i stand til å ta vare på kulturmiljøa våre og det viktige arbeidet som skjer der ute.

Når det er sagt: Eg kjenner veldig godt dei ulike miljøa og prosjekta, og eg veit at det er ingen mangel på gode prosjekt. Det har det aldri vore, det er veldig mange, det er mange entusiastar, og eg forsøkjer å finne gode budsjett, slik at dei kan få utløp for engasjementet sitt og vi kan ta vare på kulturarven vår.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Statsrådens påstander om valgkampbudsjett faller på steingrunn – vi har hatt denne typen økninger på mellom 130 mill. kr og 150 mill. kr i alle budsjetter de siste årene. Så vi følger opp dette, og vi i opposisjonen har hvert år ansvarlige budsjetter innenfor de samme rammene som regjeringen.

Så over til noe annet: Kulturminnefondet. Det er utrolig viktig for kulturminnevernet vårt. Så langt i år har de delt ut ca. 10 mill. kr, som igjen har utløst en total verneinnsats på 372 mill. kr. Hvis det gis én krone der, utløses det 3,5 kr mer i verdi. Siden 2003 har altså verneinnsatsen til Kulturminnefondet utløst nesten 3 mrd. kr. Dette er utrolig viktig. Men så, etter regjeringsforhandlingene med Fremskrittspartiet om budsjettet, har Kulturminnefondet plutselig fått et kutt, de også, på 10 mill. kr. Hvorfor det?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Kulturminnefondet har ei veldig viktig rolle å spele når det gjeld å utløyse investeringar og andre midlar for å få sett i stand viktige kulturminne i landet vårt. Det er også grunnen til at Kulturminnefondet ikkje har vorte kutta, men styrkt gjennom mange, mange år. Nærmare bestemt har vi faktisk dobla løyvingane til Kulturminnefondet sidan Senterpartiet sat i regjering. Det er grunnen til at så mange gode prosjekt kan verte utløyste. Men det er riktig, som representanten tek opp, at sjølv om vi føreslo eit etter mitt syn solid budsjett til Kulturminnefondet, vart det i forhandlingane med Stortinget ein liten reduksjon. Men eg synest det er grunn til å minne om at det ikkje vart ein reduksjon i kulturminnesatsinga i seg sjølv. Det er gjort som ei omdisponering, ved at stortingsfleirtalet heller ønskte å ta pengar frå den generelle fondsordninga og bruke dei på ein del konkrete prosjekt, bl.a. dei ulike fartøya som vart nemnde i den førre replikkvekslinga, som no får løyvingar til å rustast opp. Det er ofte det som skjer når Stortinget skal gjennomføre budsjettforhandlingar. Slik er livet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg er helt enig med statsråden i at sånn er livet, og det er jo derfor vi står her og diskuterer, for vi driver med forskjellige omprioriteringer og prioriteringer.

Jeg vil ta opp et annet moment som vi i Senterpartiet har begynt å ivre veldig for på kulturminnevernområdet, og som jeg håper at vi ikke trenger å ha så mange diskusjoner om framover, nemlig bygningsvernsentre. Vi skriver godt om det i innstillingen, og vi fremmer også forslag om det. Tanken er at hvert fylke bør ha minst ett bygningsvernsenter. Vi trenger det både for å ivareta håndverkstradisjoner, sørge for at håndverkerne vet hva de holder på med, og for å hjelpe til med at bl.a. Kulturminnefondets midler blir satt i virke. Hva tenker statsråden om bygningsvernsentre? Er det noe han vil hjelpe Senterpartiet med å løfte fram framover?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Kven som skal hjelpe kven, veit eg ikkje heilt, men eg trur i alle fall vi har eit felles engasjement for dette, og både bygningsvernsentre og andre rådgjevingstenester har veldig stor betydning for det praktiske istandsetjingsarbeidet som skjer der ute, og for vedlikehald. Det fungerer som eit lett tilgjengeleg tilbod, eit lågterskeltilbod, eigentleg, for både eigarar og handverkarar, så eg er absolutt for den typen senter. Nettopp difor varsla vi i kulturmiljømeldinga, som vi diskuterte her i salen tidlegare i år, at vi vil vurdere oppstartstilskot for å stimulere til utvikling regionalt med rådgjevingsteneste for private eigarar av kulturmiljø. Vi vil sjølvsagt vurdere det framover – ei finansiering av det, få det på plass – og i tildelingsbrevet til Riksantikvaren for 2021 legg vi også opp til å gje dei i oppdrag å føreslå å vurdere aktuelle samarbeidsmodellar med sikte på utprøving av oppstartstilskot for å stimulere til utvikling av regionale rådgjevingstenester. Så dette trur eg representanten vil verte godt fornøgd med.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Kulturarvskolene er ekstremt viktige både for ivaretakelsen av den immaterielle kulturarven, det at folk får lært de håndverkene som kreves for ikke bare å ha f.eks. båter fra fortiden på bilder, men også å kunne bygge dem slik de ble bygd, og bruke dem rundt på fjorder og sjøer her i landet. Det er også viktig for sirkulærøkonomien i den tiden vi går inn i nå, der vi må reparere flere ting i stedet for bare å kaste og kjøpe nytt. Vi har to i mitt hjemfylke, Plus-skolen i Fredrikstad og Møbelsnekkerskolen i Mysen, som er viktige på dette feltet. Men dessverre ser vi at disse skolene ikke passer inn i tilskuddsregimet. De sliter, de står i fare for å legges ned, og det har komiteen pekt på i en enstemmig merknad i budsjettet. Jeg er veldig glad for det. SV har foreslått 7 mill. kr i tillegg. Mitt spørsmål til statsråden er hva regjeringen vil gjøre for å ivareta disse viktige kulturarvskolene.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg har merka meg den merknaden, og det vil eg sjølvsagt følgje opp framover også i dialog med mine kollegaer i regjeringa som gjennom sitt sektoransvar kan påverke dette, for det er klart at dette er skular som er veldig viktige for å sikre oss sentral handverkarkompetanse innanfor tradisjonshandverk. I arbeidet med kulturmiljømeldinga, då eg reiste mykje rundt, var det nettopp behovet for handverkartenester og utdanning som vart framheva oftast, og som mange meinte var der skoen trykte, for å seie det sånn.

Som vi har høyrt i tidlegare replikkvekslingar, er både fartøyvernsentre og bygningsvernsentre sjølvsagt viktige arbeidsplassar for desse, men representanten Øvstegård har heilt rett i at ein også må ha ei utdanning i botnen. Eg merkar meg engasjementet til komiteen på det området. Det synest eg er prisverdig, og eg skal følgje opp det etter beste evne framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Trond Giske (A) []: Først bare et par betraktninger om kulturbudsjettet: Det er vel og bra at statsråden ønsker endringer, systematisering og andre strukturer for arbeidsfordeling mellom departement og kulturråd og mellom departement, stat og fylker, men prosessene statsråden gjennomfører, er under enhver kritikk. Det er sjelden at man hører så mange fortvilte aktører på kultursektoren, som føler seg overkjørt, føler seg lite lyttet til, føler seg lite involvert og føler at framtiden er usikker.

Kulturnæring, kulturaktivitet, er risikosport. Det er veldig få i Norge som klarer å leve av kulturen. Derfor er langsiktig forutsigbarhet, at man vet hvilke ordninger som finnes, at man vet hva som gjelder til neste år, helt fundamentalt for at folk skal tørre å satse innenfor kulturen. Det som vi har sett med dette statsbudsjettet, er det motsatte. Rådet fra Stortinget må være at man tar seg tid til helt andre og grundige prosesser med aktørene innenfor sektoren, gjerne også sender prinsipielle spørsmål til Stortinget for drøfting, men ikke over bordet i en budsjettproposisjon.

Vi har allerede vært innom frivilligheten. Det er en enorm frivillig aktivitet i Norge. Nesten 80 pst. er medlemmer av ulike frivillige organisasjoner. Men enda bedre: To tredjedeler av befolkningen deltar i frivillig aktivitet hvert år. Det utføres over 140 000 årsverk i frivillig arbeid. Det har en verdi, hvis det skulle vært lønnet, på opp mot 80 mrd. kr. Veldig mange ting i samfunnet, f.eks. reell inkludering av minoriteter som kommer tilflyttende til Norge, trygge oppvekstvilkår for barn og unge og motvirkning av ensomhet, kan aldri løses av kommunale eller statlige oppgaver alene. Det er den frivillige, sivile sektoren som gir oss alle disse godene. Det vi kan gjøre som politikere, er å legge best mulig til rette for at disse nesten 80 milliardene kan bli enda flere milliarder, at 140 000 årsverk kan bli enda flere årsverk, og at to tredjedeler av befolkningen kan bli opp mot 100 pst. av befolkningen, som får nytte og glede av dette fantastiske fellesskapet og de enorme positive virkningene dette har på alt fra kriminalitet til helse og mange andre ting, men selvsagt aller viktigst: verdien i seg selv.

Den verdien gjenspeiles ikke i flertallets prioriteringer i dette statsbudsjettet. Vi har forslag fra opposisjonen om å gjøre momskompensasjonen regelstyrt, slik at man forutsigbart, ubyråkratisk og langsiktig kan få tilbake pengene som frivilligheten nå betaler inn til staten. Vi har foreslått at frivillighetssentralene skal få en sikker framtidig finansiering som en øremerket ordning. Jeg hørte komitélederen i replikkvekslingen være veldig glad for at det var reddet for 2021. Hvorfor kan hun ikke bare si at det er reddet – punktum – for 2022, 2023, 2024, og så kan folk få konsentrere seg om frivillighetssentralen? Vi har forslag om at vi skal gjøre ordningen med kompensasjon for moms for idrettsanlegg regelstyrt. Ingenting av dette får vi flertall for.

Det er småpenger i den store sammenhengen. Hvis man tenker på noen få hundre millioner i momskompensasjon eller noen titalls millioner til BUA eller de pengene vi gir til frivillighetssentralene, og så akkumulerer det på et verdiskapingspotensial på 80 mrd. kr, hadde det, hvis dette hadde vært børsnotert, vært et meget godt investeringsobjekt. Det er det ikke. Dette er frivillig, dette er samfunnet, dette er fellesskapet. Da er det vi som forvalter det i denne sal, som må legge til rette for disse pengene.

Jeg er spesielt bekymret for idretten. Vi har hatt strenge regler for idretten. Etter litt fram og tilbake har vi fått toppfotball – det har stort sett gått bra – men mye av barne- og ungdomsidretten har vært hardt rammet, og det mange idrettslag har fortalt om, er at gjennom koronaen har det vært frafall. En del klarer ikke å stille lag, særlig f.eks. i jentefotballen, som akkurat hadde nok til å stille et lag i en serie, osv. Jeg tror vi skal være forberedt på – og jeg vil appellere også til statsråden – at særlig innenfor idretten, og barne- og ungdomsaktiviteten i særdeleshet, er vi nødt til å være villige til å legge mer penger på bordet, legge bedre til rette for å sørge for at den delen av frivilligheten rett og slett skal være like sterk når vi går ut av koronaen, som da vi gikk inn i den.

Tage Pettersen (H) []: Dette er den siste budsjettdebatten i denne stortingsperioden, og jeg vil derfor starte i helikopterperspektiv.

Opposisjonen forsøker stadig å skape et bilde av at denne regjeringen og dette flertallet ikke gjør noen ting. Det stemmer ikke. Jeg vil minne oss på at vi så langt, som noen eksempler, har behandlet frivillighetsmeldingen, kulturmeldingen, åndsverksloven, mediestøttemeldingen – jeg kunne listet opp veldig mange flere – som jo er viktige prosesser og viktige meldinger som vi som storting har behandlet og besluttet. Bare i dette året, siden mars, har vi, som vi har hørt flere ganger i debatten i dag, brukt 5,5 ekstra milliarder i koronakompensasjon til kultur, idrett og frivillighet. Hvilket annet land er det som spiller i samme liga? Ingen, og tillegg vet vi at nedstengningen har vært både hardere og lengre i de fleste andre land.

Min konklusjon er at mye selvfølgelig kunne vært gjort både annerledes og helt sikkert også enda bedre, men jeg tror de aller, aller fleste innenfor våre sektorer har grunn til å være fornøyde med håndteringen. Men noen lever jo alltid av å framheve misnøyen.

Også i 2021-budsjettet ligger det inne ca. 2,5 ekstra milliarder til koronatiltak for det første halvåret, og det er bra. Men også det ordinære budsjettet har en økning på 4,1 pst., noe representanten Trettebergstuen påstår er et flatt budsjett. Faktisk må vi kunne si at debatten her handler om en av årets budsjettvinnere, selv om det kanskje ikke høres slik ut i debatten.

Etter flere år med debatt og overgangsordninger er jeg glad for at landets mange frivillighetssentraler nå har en sikker framtid. Det har vært en lang kamp, og det har vært en lang prosess, i flere komiteer, men nå er på mange måter pucken i mål, og det er jeg glad for. Finansieringen er tilbake hos oss i kultur, og den er nå øremerket.

Vi holder våre løfter. Selv om opposisjonen ønsker å framstille det som et nederlag, leverer vi neste år momskompensasjon i tråd med hva vi lovet i frivillighetsmeldingen, 1,8 mrd. kr. Og når det gjelder momskompensasjon for bygging av idrettsanlegg, ser vi i år igjen at alle godkjente søknader er fullt ut kompensert.

Høyre er opptatt av å ivareta den immaterielle kulturarven. Norge har gjennom UNESCO-konvensjonen forpliktet seg til å ta vare på denne, og den kunnskapen vi da snakker om, er ofte handlingsbåren og ligger i hendene, som man også har vært innom i et replikkordskifte eller flere her. Møbelsnekkerskolen på Mysen og Plus-skolen i Fredrikstad er eksempler på håndverksskoler som over mange år har bygd opp en spisskompetanse. Både av hensyn til klima, ressursbruk og økonomi vil det være samfunnsnyttig å legge til rette for gjenbruk og istandsetting av kulturminner som en del av satsing også på den sirkulære økonomien. Jeg er derfor glad for at komiteen sammen ber regjeringen vurdere mulige støtteordninger for å sikre disse håndverksfagenes framtid, og jeg er også glad for statsrådens svar i replikkordskiftet.

Jeg beveger meg fra kulturarven til framtiden og spillindustrien. La meg starte med å sette dette i et perspektiv. Man anslår at spillindustrien i verden omsetter for ca. 160 milliarder dollar. I Sverige snakker man om 24 milliarder norske kroner, i Finland om 22 milliarder og her hjemme hos oss en halv milliard. Da er det ingen underdrivelse å si at her ligger det et stort potensial. For å støtte opp om dette er det viktig at vi også politisk legger til rette for å spille på lag med de ulike spillmiljøene. Derfor ber vi i merknads form departementet følge opp arbeidet med å etablere en spillutviklingsbransje på Nordreisa, bidra til forutsigbarhet for Norsk Senter for Spillutvikling og etableringen av Norges E-sportforbund – alt dette i tråd med departementets egen dataspillstrategi fra høsten 2019.

Neste år skal Stortinget behandle pengespilloven. For de fleste partier vil dette handle om hvilket handlingsrom man har uten å tukle med enerettsmodellen, og det blir en viktig og en relevant debatt. Vi kan ikke sitte stille og se på at Norsk Tipping alene får utvikle seg og sine produkter, mens andre spill og lotterier ikke får muligheten til fornying og oppdatering. En samlet komité ber nå regjeringen legge til rette for f.eks. digitale løsninger for betaling og distribusjon av lotterier, og at lisenslotteriene får øke sine omsetningstak i tråd med ordinær KPI-utvikling – noen veldig små, men høyst nødvendige skritt.

Regjeringen har lagt fram et godt kulturbudsjett for verdens beste frivillighets-, idretts- og kultursektor.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Kari Henriksen (A) []: Det nærmer seg jul, og det er en gledelig tid for de aller fleste av oss. Men det er en del barn og unge i Norge som ikke gleder seg til jula. Årsakene er mange, men barna er alltid uten skyld enten foreldrene er arbeidsløse, strever med økonomi, om det dreier seg om å bo trangt, negativ sosial kontroll eller rus og vold.

Avlatspolitikken løser ikke de grunnleggende utfordringene for vanlige folk som nå henvises til å stå i kø for å få mat – 111 000 barn i vedvarende fattigdom, 365 dager i året. Generalsekretæren i Kirkens Bymisjon, Adelheid Hvambsal, sier i et intervju med TV 2 at nå må politikerne våkne og komme på banen. Det er ikke slik at gratis gaver og matkurver til jul løser den ekstreme fattigdommen som vi har blant over 111 000 barn og deres familier her i landet.

Barn og unge rammes i tillegg hardt av nedstenginger i samfunnet som følge av pandemien. Mange opplever sosialt utenforskap også i jula. Arbeiderpartiet mener fellesskapet kan bidra med å inkludere flere gjennom frivillige og ideelle organisasjoner, fritidsklubber og ungdomshus. For å sikre at økonomien ikke hindrer dem som vil bidra til aktiviteter, inklusiv utstyr, for barn og unge rundt jula, foreslår vi en bevilgning på 160 mill. kr i årets budsjett.

Forskjellene i samfunnet øker. Barn og unge rammes ekstra, også på grunn av restriksjoner som følge av koronapandemien. Noe av det viktigste vi som fellesskap kan gjøre, er å legge ekstra til rette for frivilligheten og organisasjonslivet – alle små og store fellesskap som gir tilbud til folk av alle slag, i alle deler av landet. Arbeiderpartiet velger å lytte til frivilligheten og har i vårt alternative budsjett derfor foreslått full momskompensasjon. Da kan organisasjonene bruke tida på det de er til for – å bruke ressursene på å inkludere flere i sine aktiviteter.

Jeg har nevnt det før, men i Kristiansand og i Agder der jeg bor, ville budsjettforslaget vårt betydd at f.eks. Blå Kors fikk 322 000 kr mer og Kirkens Bymisjon 207 000 kr. Randesund idrettslag, der mine barnebarn går, ville fått 216 000 kr og stiftelsen Livsglede for Eldre drøye 165 000 kr. Alt dette er midler som vil tilfalle alle i hele Norge. De skal ikke behøve å bo i en kommune som må søke om fritidskort. Dette er universelle ordninger.

Marianne Haukland (H) []: Kultur er det limet som evner å binde samfunnet sammen med opplevelser og fellesskap. Film og andre audiovisuelle produksjoner er viktige kulturelle kommunikasjonsmidler og kunstneriske uttrykksformer. Høyre ønsker en filmpolitikk der det legges til rette for at det produseres audiovisuelt innhold på norsk og samisk av høy kvalitet som er tilgjengelig for et bredt publikum. Derfor er det bra at både Samisk Filminstitutt og Norsk filminstitutt er styrket i alle budsjett under denne regjeringen – også dette. Filmfondet, som er styrket med 25 mill. kr, ble også styrket med tiltaksmidler som følge av pandemien.

Film- og mediebransjen er i kontinuerlig utvikling, bl.a. som følge av den digitale utviklingen, og statens virkemidler på dette området må utformes sånn at de bidrar til en innovativ og konkurransedyktig film- og mediebransje, i takt med de endrede utfordringene i bransjen. I år har situasjonen vi befinner oss i, også medført at man måtte sikre filmbransjen, sånn at innspillinger som tidligere var planlagt i utlandet, har kunnet bli spilt inn i Norge.

Selv om forslag til endring i finansieringsordning er på høring og strengt tatt ikke er en del av denne debatten, ønsker jeg å påpeke at det ikke er et ønske fra Høyre at filmfinansieringen skal bli for ensidig styrt, og at vi som konsekvens kanskje mister mangfold og geografisk spredning av produksjoner.

Regjeringens framlagte nordområdemelding peker også på hvor viktig det er at folk kjenner seg igjen i de historiene som blir fortalt på filmlerretet, og at viktige historiske hendelser som blir grunnlag for film og serier, også er en del av vår felles historie og identitet som folk lengter etter at skal produseres og settes opp på filmlerretet.

Videre er jeg glad for at hele komiteen stilte seg bak en fellesmerknad som går på at arkivsektoren på sikt skal styrkes og gjøres mer framtidsrettet. Det er min oppfatning at arkivsektoren er avgjørende ikke bare for å sikre rettssikkerheten i samfunnet, men også for at vi skal få en bedre digitalisering, der vi i framtiden kan dra nytte av godt digitalt arkiv i kommuner og stat, som legger til rette for en mer effektiv saksbehandling og sikker forvaltning.

Videre, i avslutningen av mitt innlegg, ønsker jeg å takke hele komiteen for et godt og hardt arbeid med budsjettet, og jeg ønsker alle sammen en riktig god jul.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg har lyst til å knytte noen bemerkninger på tampen av debatten til omtalen av koronatiltak. Slett behandling, ble det sagt av SV. Arbeiderpartiet sier for lite for sent – alt er egentlig galt. Jeg må minne om at vi tross alt har bevilget 8 mrd. kr nå, som har vært brukt, og som skal brukes.

Alt var ikke perfekt fra første stund. Det er første gang vi har hatt en slik pandemi, som har fått slike konsekvenser for kulturlivet, for reiselivet og for restaurantnæringen. Det er en prosess, og det er faktisk lov å være i en prosess. Jeg mener at bl.a. kulturministeren, som nå endrer på stimuleringsordningen til å gå over til mer arrangementsstøtte, som har vært etterspurt, er et eksempel på at man faktisk lytter. Det er viktig.

Jeg må si jeg er litt skuffet over Senterpartiets alternative budsjett. Det er god bruk av oljepenger, men å kutte i Kulturrådet, som nettopp har et så vanvittig press på seg for å saksbehandle og forvalte disse støtteordningene, synes jeg var skuffende. Noen av de andre kuttene var mindre overraskende, men dette var faktisk det.

Jeg lurer egentlig på hvorfor både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er så imot gaveforsterkningsordningen. Det er altså en påplussing fra staten på 25 pst. til de institusjonene som klarer å få penger fra næringslivet. Meningen med denne ordningen er jo rett og slett at institusjonene skal få et lite dytt, at de skal bli inspirert, at de skal gå litt mer utenom seg og utenom den faste tildelingen, enten det er fra kommune, fylke eller stat. Det er faktisk mange som har tatt opp den hansken. 590 mill. kr er bevilget fra staten i løpet av denne tiden fra ordningen ble innført.

Det er store institusjoner i både Oslo, Bodø og Trondheim som har fått midler. Jeg har lyst til å klappe for det og det arbeidet de gjør. Men det er også andre institusjoner, det er historielag, det er opera i Østfold, små foreninger som også har fått nyte godt av det. Så jeg synes vi må jobbe med at næringslivet kaster seg over kulturlivet, og da må også kulturlivet kaste seg over næringslivet.

Rigmor Aasrud (A) []: Olympiaparken på Lillehammer ble etablert da OL var på Lillehammer i 1994. Da var det et krav at selskapet skulle være 100 pst. kommunalt eid, men det drives etter kommersielle prinsipper. Selskapet arrangerer store idrettsarrangementer og henter i tillegg mye inntekter fra kommersielle arrangementer, som konserter, russetreff, bedriftsarrangementer osv., og har en omsetning på nesten 80 mill. kr. Olympiaparken er en viktig del av opplevelsene og arrangementene som driver mye av reiselivet i regionen, et reiseliv som også i Innlandet sliter mye som følge av pandemien.

Anleggene på Lillehammer er kostbare å drifte, og de kan ikke bare stenge ned. Kjøleanleggene som brukes til bl.a. bob- og akebanen, som for øvrig er den eneste i hele Nord-Europa, bruker store mengder ammoniakk og må selvsagt vedlikeholdes og etterses løpende. Det samme gjelder andre installasjoner. Andre selskaper som har hatt inntektsbortfall som et resultat av pandemien, har fått inntektssvikten kompensert via ordninger som er opprettet av regjeringen.

Da kulturministeren, som nå kommer inn, var på besøk på Lillehammer i august, var rådet at selskapet skulle registrere seg i Frivillighetsregisteret, sånn at man kunne søke på ordningen som Lotteritilsynet forvaltet. Det ble avslag på registreringen i Frivillighetsregisteret. Da kom anbefalingen om å snakke med KS.

Lillehammer Olympiapark har ikke bare falt mellom to stoler når det kommer til ordninger, men de har også blitt en kasteball mellom to departementer. Verken Kulturdepartementet eller Kommunaldepartementet ønsker å påta seg ansvaret for den situasjonen som dette selskapet står i. Det har vært en runddans.

Arbeiderpartiet har lagt inn penger i sine budsjetter. Spørsmålet som kulturministeren har en god mulighet til å svare ut her i dag, er: Hva er løsningen for Olympiaparken på Lillehammer? Svaret må være noe annet enn koronakompensasjonen til kommunene. Der mangler Lillehammer kommune allerede penger.

Hvordan vil kulturministeren sikre at det kan drives idrett i de olympiske anleggene på Lillehammer også i framtiden? Det er spørsmålet, og det er det greit å få et svar på i dag.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Rådgivning innen kulturvern bør støtte seg tungt på kompetansen som vi har ute i frivillige organisasjoner. Det bør opprettes bygningsvernsentre i alle fylker, og sentrene bør ha tilknytning til enten et museum, en kulturvernorganisasjon, en kulturarvskole eller tilsvarende, men ellers drive uavhengig. Det kan selvfølgelig være aktuelt at to eller flere fylker samarbeider om bygningsvernsentre, men da på en måte som sikrer at tilbudet når ut til alle deler av de aktuelle fylkene. Senterpartiet har jobbet for dette, og i vårt alternative budsjett har vi også lagt inn 4,3 mill. kr ekstra som kan være med og fremme slike tiltak.

Det er viktig å ivareta den immaterielle kulturarven. Norge har gjennom UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven forpliktet seg til å ta vare på denne arven. Immateriell kulturarv kan ikke ivaretas tilstrekkelig ved arkivering eller digitalisering, og man kan ikke tilegne seg den ved å besøke en utstilling eller ved å lese en bok. Dette er kunnskap som er handlingsbåren. Den har ikke bare plass i hodet, men i hendene, og må læres med hendene. Denne kulturarven forutsetter fagmiljøer hvor kunnskapen ivaretas, utvikles og holdes i hevd ved at den stadig læres bort av dem som selv har kunnskapen i hendene. Mange av de som har slik kunnskap, er gamle, og vi trenger et system for å kunne ivareta denne arven også i framtiden.

Håndverksskolen på Hjerleid, møbelsnekkerskolen på Mysen og Plus-skolen i Fredrikstad har som håndverksskoler over mange år bygd opp en spisskompetanse innen håndverksfag. Slik har de også blitt bærere og formidlere av en viktig nasjonal kulturarv. Undervisningstilbudet ved disse skolene er i dag et avgjørende bidrag til at Norge skal kunne leve opp til forpliktelsene vi har påtatt oss gjennom UNESCO. Både av hensyn til klima, ressursbruk og økonomi er det samfunnsnyttig å legge til rette for gjenbruk og istandsetting av kulturminner og kulturmiljøer som en del av en satsing på sirkulær økonomi og ivaretakelse av kulturarven. Håndverksskolene er avgjørende for å oppnå dette.

For å sikre disse håndverksfagenes framtid er det svært viktig at det kommer på plass støtteordninger fort. Senterpartiet viser til vårt alternative statsbudsjett der det foreslås å bevilge 5 mill. kr til kulturarvskolene.

De private kulturarenaene representerer et viktig supplement til offentlige kulturhus og kulturinstitusjoner. De må også kunne ivaretas i dette budsjettet.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Gaveforsterkningsordningen har vært nevnt et par ganger her, så jeg skal være veldig konkret – i en sak som egentlig dreier seg om begge de to Venstre-statsrådene som er til stede i salen.

Det gjelder et eksempel fra mitt nærområde. Der, på Lindahlplan i Tønsberg, driver altså stiftelsen Oseberg Vikingarv og bygger replikaer av bl.a. vikingskipene Oseberg- og Klåstadskipet, og det er bygget etter gammel håndverkskunst. Eikeemnene er nøye utvalgt, felt og kløyvd og tørket. Tauverket er basert på hamp, dyrket i India – vi har ikke lov til å dyrke sånt i Norge, av uforståelige grunner – og tauverket er laget i Hardanger på gamlemåten. Det er blitt en svær turistattraksjon i byen. Nå skal stiftelsen i gang med Gokstadskipet. Dette er et glimrende eksempel på kombinasjonen av kreativitet, historisk kunnskap og gammelt, godt norsk håndverk. I mange år har de på Lindahlplan prøvd å komme seg inn i gaveforsterkningsordningen. Det har de klart nå i vår, og jeg er litt stolt av det. 5 mill. kr er de nå blitt lovet fra Anders Jahres stiftelse. De fem millionene kan bli til seks millioner gjennom denne ordningen.

På den andre siden av kanalen holder stiftelsen Tønsberg kystkultursenter til. De har demontert deler av det som en gang var verdens største reperbane, som var 455 meter lang. Nå skal den settes opp igjen, i 100 meter, langs kanalen i Tønsberg. Stiftelsen har siden 1991 arbeidet under et motto om at de aldri skal bli ferdige. Nå er de i ferd med å skape et miljø, et kulturmiljø, rundt dette arbeidet, og det tilfører altså min nærmeste by fantastiske estetiske verdier, og det bringer turisme til området. Denne stiftelsen har nytt godt av gaveforsterkningsordningen, som til sammen har vært på 1 mill. kr. Totalt er det altså siden 2014 tilført 2,5 mrd. kr som følge av denne flotte ordningen.

Jeg blir jo litt rørt når jeg hører representanten Giske stå her oppe og snakke om frivillig innsats, men jeg kan betrygge representanten med at det siste disse folkene i Tønsberg ønsker seg, er et regjeringsskifte. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå denne allergien mot gaveforsterkningsordningen som disse to partiene, SV og Arbeiderpartiet, nå framviser. I realiteten dreier det seg ikke om noe annet enn en momskompensasjon: De får jo 25 pst. De betaler moms, 25 pst., inn til staten, og så tar de inn 25 pst. i form av gaveforsterkningsordningen. Men momskompensasjon, det vil jo Arbeiderpartiet ha. Henger dette sammen? Nei, jeg tror ikke det.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Kulturminner og kulturmiljøer er viktige historiske ankerfester både lokalt, regionalt og nasjonalt. Den jobben samfunnet gjør for å ta vare på kulturarven vår, er også med på å gi verdiskaping og arbeidsplasser i hele landet.

Kulturminner er noe jeg som senterpartist er ekstra opptatt av. For meg ble både norgesferie og jobbreiser derfor en fest da jeg i sommer besøkte veldig mange kulturminner, bl.a. på Røros, i Trondheim og ellers i Trøndelag, i Oslo, i Buskerud, på Sørlandet og selvfølgelig i Vestfold og Telemark. Det var alt fra bygningsvernsentre til industrielle kulturminner, og det var selvfølgelig en drøss med middelalderkirker i stein, sistnevnte gjerne sammen med fortvilte kommunepolitikere som sliter med økonomi til vedlikehold av disse skattene.

Senterpartiet foreslår derfor med rette en sterk satsing på kirkevedlikehold i vårt alternative budsjett, og vi øker bevilgningen til fredede og verneverdige kirker med 30 mill. kr, noe som er en økning av tilskuddsordningen med over 40 pst. Dessuten legger Senterpartiet inn store økninger på Riksantikvarens tilskuddsordninger på til sammen nesten 50 mill. kr, herunder 10 mill. kr til automatisk fredede kulturminner, 14,5 mill. kr i økt tilskudd til teknisk-industrielle kulturminner og regionalparker og en økning på 16 mill. kr til den norske verdensarven.

Så hjertesukket: Regjeringen og Fremskrittspartiet har i hele perioden fra 2013 til 2020 dessverre underfinansiert kulturmiljøsektoren. Senterpartiet har på sin side gjennom hele perioden foreslått kraftige økninger i bevilgningene, og gjør det også i år. Årets kulturminnepakke innebærer totalt en økning på kulturminneposten på 137 mill. kr, til forskjell fra regjeringens opprinnelige forslag.

I det foreslår vi også en kraftig økning på 30 mill. kr i bevilgningene til noe av det viktigste vi har for istandsetting og bevaring av kulturminner i Norge, nemlig Kulturminnefondet på Røros. I dag er fondet på 130 mill. kr. Senterpartiet fremmer i dag forslag om at fondet skal bygges opp til 300 mill. kr. Menon Economics har nemlig undersøkt hvor mye verneinnsats Kulturminnefondet utløser, og har kommet til at hver tildelte krone utløser en verneinnsats som er 3,5 ganger så stor. Et fond på 300 mill. kr vil dermed utløse en verneinnsats rundt omkring i landet på over 1 mrd. kr. Det ville vært fantastisk.

Med det i bakhodet er det altså derfor både overraskende og svært uheldig med dette kuttet på 10 mill. kr i regjeringens budsjettforlik med støttepartiet Fremskrittspartiet. De samme budsjettkameratene kuttet også 10 mill. kr i kirkevedlikeholdet, som vi har vært inne på. Jeg forstår de sterke reaksjonene fra kulturminnefeltet på dette. Det er ikke tvil om at det nok ikke bare er kulturfeltet, men også kulturminnefeltet som trenger en ny regjering til høsten.

Tage Pettersen (H) []: A-magasinet hadde i november en stor reportasje om ungdom som deler opplevelser med rus, sex og selvskading på Snapchat. Flere av ungdommene har titusenvis av følgere som heiagjeng. Sårbare barn er også sårbare i sosiale medier, og vi kan ikke lenger la barn og unge være alene på nettet. Hvordan disse skal beskyttes, er noe vi må ta på største alvor.

Aftenposten har fortalt oss om et usunt og skadelig miljø på nettet, og nå handler det om å få kanalisert det ropet om hjelp til noen som kan være i stand til å hjelpe. Vi har rett og slett ikke fulgt godt nok med i utviklingen, som har gått veldig fort, og mange gode initiativ er kanskje heller ikke samordnet tilstrekkelig.

I Høyre har vi en gruppe som jobber med morgendagens ungdomspolitikk, og en tryggere digital hverdag for barn og ungdom er ett satsingsområde. Vi må sørge for at arbeidet for å sikre barn en trygg digital hverdag blir godt samordnet, vi må sikre at barn har god nok kompetanse til å ha en trygg digital hverdag, og vi må sikre at barn får god hjelp når de opplever negative hendelser digitalt. Også foreldre, institusjoner og de som jobber med barn og unge, må gis kunnskap og settes i stand til å bidra.

Ifølge ferske tall fra Ungdata-undersøkelsen har 40 pst. av jentene og 24 pst. av guttene på videregående skole det siste året blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet eller trakassering. Mange har pekt på dette over lang tid, bl.a. i rapporten Alle kjenner noen som har opplevd det, der ungdommene snakker om sine egne opplevelser. Barn og unge må få håndteringskompetansen de trenger for å skille mellom hva som er greit, og hva som ikke er greit. Dette var også tema i rapporten Ungdom om digitale medier, som Barneombudet mottok sommeren 2019.

Jeg tar opp dette i denne debatten fordi regjeringen har avsatt 1 mill. kr til arbeidet med å utvikle og implementere en nasjonal strategi for nettopp barn og medier, og det er bra. Samtidig er det viktig å påpeke at det i dag er over 20 statlige etater, herunder seks departementer, som har et overlappende ansvar. Jeg er derfor glad for at en samlet komité ble med på å understreke at man må få på plass én felles strategi som skal sikre koordineringen, og at man ber regjeringen vurdere at ett departement får det overordnede ansvaret for å sikre en tydelig forankring i politisk ledelse.

Trond Giske (A) []: Først bare et par ord om gaveforsterkningsordningen, siden det har blitt en stor diskusjon. Det er ingen som er imot at private kulturinstitusjoner og aktiviteter får private gaver. Tvert imot var en av begrunnelsene for Kulturløftet at en stor offentlig satsing også utløser større private midler. Men det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har igjen å bevise, er at gaveforsterkningsordningen bidrar til at det blir gitt mer i penger, for det er det ingen som har kunnet dokumentere. Tvert imot viser det seg at dette er ganske stabilt. Det er også sånn at hvorvidt en institusjon får private gaver eller ikke, som Anette Trettebergstuen sa her tidligere, ikke nødvendigvis er avhengig av hvor hardt man har jobbet. Det har å gjøre med profil, det har å gjøre med hva man driver med, og kanskje er det kulturaktiviteter som virkelig burde hatt gaver, som ikke får det, ut fra at de driver med et eller annet som er ganske smalt, eller at de holder til i et område hvor det ikke er noen store velhavende givere.

Det vi gjør med gaveforsterkningsordningen, er å si at noe av den statlige kulturpolitikken skal bestemmes av rike givere, istedenfor at det bestemmes av de kulturpolitiske prioriteringene, behovene, aktiviteten og kvaliteten på det som skjer ute. Det fører til en sentralisering. Blant annet fordi de store institusjonene ligger i Oslo, er et problem med kulturbudsjettet at veldig mye av pengene går til hovedstaden, til Nasjonalmuseet, med et driftsbudsjett på nesten 1 mrd. kr, til Operaen, med et driftsbudsjett på 700–800 mill. kr. Vi bygger et nytt nasjonalmuseum til 6 mrd. kr. Vi har bygd en opera til 4,5 mrd. kr. Nå skal Nationaltheatret rustes opp for et par milliarder kroner. Det er enorme penger som går inn til de sentrale strøk. Da må vi være mer bevisst på å prøve å spre resten av kulturpengene ut, slik at hele landet får ta del i kulturaktiviteter.

Jeg er glad for at komiteen samlet støtter prosjekter i mitt fylke, bl.a. Porten til Trøndelag på Ørland og Kulturkvartalet Jakob i Steinkjer. Men jeg er skuffet over at det er bare opposisjonspartiene – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, ikke Fremskrittspartiet og ikke regjeringspartiene – som er med på de viktige merknadene om Ægir, et havbruksmuseum som forteller den fantastiske 50-årige historien om norsk havbruk, som nå er Norges nest viktigste eksportnæring. De er ikke med på merknader om Norsk Radio og Fjernsynsmuseum, som vi tidligere har stått samlet om i forbindelse med kringkastingsmeldingen, og heller ikke om den viktige arven som tas vare på gjennom Hall of Fame. Her skulle jeg gjerne hatt resten av komiteen og de andre partiene med, for dette er én måte å spre kulturpengene ut i hele landet på.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er interessant å høre hvor fornærmet og provosert både statsråden og representanter fra regjeringspartiene blir når SV og andre fra opposisjonen peker på konkrete bedrifter som er i ferd med å gå konkurs – levedyktige bedrifter før koronakrisen inntraff, som nå går konkurs fordi de ikke treffes av kompensasjons- og stimuleringsordningene sånn som de er innrettet – særlig fordi dette er behov, justeringer og endringer som har vært meldt om lenge. Jeg nevnte i en replikkveksling her en debatt jeg og komitélederen hadde på Dagsnytt 18 allerede i mars, hvor vi pekte på noe av dette. Nå har det gått over et halvt år, og likevel ser vi at f.eks. Oslo Kru, som lever av å levere sceneteknikk, har over hundre fast ansatte og er ekstremt viktige for den delen av bransjen, går konkurs fordi regjeringen ikke evner å tilpasse ordningene etter virkelighetens bransje. Hvis regjeringen hadde tatt noe av den provokasjonen og den fornærmetheten de føler når vi i opposisjonen peker på det, og omsatt det i evne og vilje til å rydde opp, kunne vi kanskje sluppet disse rundene.

Jeg vil også legge til at både statsråden og flere representanter peker på hvor store disse ordningene er. Det skulle for det første bare mangle, og det er helt fint. Men dette dreier seg om innretningen og hvordan vi justerer ordningene så de skal treffe best mulig, ikke først og fremst om å pøse på med enda flere milliarder. Det handler om å treffe feltet sånn som det faktisk er. Konsekvensen er at vi kan miste aktører som Oslo Kru. Vi kan miste aktører som Båthuset Scene i Fredrikstad – hjemme hos meg, en viktig del av kulturlivet – og vi kan miste mye av mangfoldet, det som gjør lokalsamfunnene våre til gode steder å være: utelivsaktører, små og mellomstore bedrifter som sysselsetter tusenvis av mennesker, men som ikke tilfeldigvis har stor kapital bak seg. Det er de som går konkurs fordi regjeringen ikke lytter. Det mener jeg at det er større grunn til å være provosert over enn det at opposisjonspartiene peker på det her i salen.

Statsråd Abid Q. Raja []: Takk for den fornuftige debatten som har vært her i salen. Jeg vil bare si noen ord om gaveforsterkningsordningen, som er et insentiv for kunst- og kulturinstitusjonene til å skaffe privat finansiering, ved at private pengegaver blir forsterket med at staten gir et tilskudd på inntil 25 pst. av gavebeløpet. Ordningen har vært en suksess siden den ble opprettet i 2014. Jeg noterer meg at i hvert fall et par av opposisjonspartiene er imot. Hvis jeg ikke misforstår dette nå, tror jeg at Senterpartiet støtter forslaget, så kanskje er de heller ikke helt enige på rød-grønn side.

Etter bevilgningsøkningen på 160 mill. kr i forbindelse med salderingen av årets budsjett vil det statlige bidraget i ordningen til sammen kunne utgjøre nesten 590 mill. kr. Det at staten stiller opp med 590 mill. kr, kommer jo som følge av at vi har en gaveforsterkningsordning. Og sammen med private gaver i ordningen vil det fra 2014 og fram til i dag ha tilført kulturlivet nærmere 3 mrd. kr. Tallet er 2 937 400 000 kr – nesten 3 mrd. kr.

Når det gjelder gaveforsterkningsordningen, er det også viktig å si at tildelingen skjer uavhengig av geografisk plassering. Institusjoner i alle regioner har nytt godt av ordningen. Jeg tror representanten Carl-Erik Grimstad redegjorde for hvordan dette treffer i hans region. Vi vet at nedslagsfeltet har vært størst på Vestlandet og i Oslo, men det er altså uavhengig av geografisk plassering, og disse midlene fra staten blir også gitt helt uten bindinger.

Ordningens popularitet har medført at det har summert seg opp et betydelig etterslep, og jeg er glad for at dette etterslepet nå dekkes inn gjennom Stortingets bevilgning.

Så vil jeg helt på tampen av debatten si at jeg kan berolige komiteen med at hele regjeringen selvfølgelig er bekymret for befolkningens liv og helse, for næringslivet, for barn og unge, for dem som faller fra i idretten, og for dem som ikke treffes av ordningene på en fullt så god måte som vi gjerne skulle sett. Vi jobber hele tiden med å både forlenge ordningene og tilpasse dem, og vi gjør det vi kan for å ivareta kultursektoren på en best mulig måte. Vi må anerkjenne – og bli rørt av – den innsatsen kultursektoren der ute legger ned i en krisetid hvor de er stengt ned på grunn av pandemien. Så mener jeg at slik vi har håndtert denne krisen, og gjennom den dugnaden veldig mange har lagt ned, ser vi, i hvert fall av tallene, at smitten heldigvis er lav i Norge i forhold til mange andre land. Og mye av den store takken skal også gå til kultursektoren, som har bidratt til denne store dugnaden.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Det har vært en lang og interessant debatt. Jeg skal ikke bli noen møteplager, men jeg har lyst til å si at når det gjelder gaveforsterkningsordningen, må jeg arrestere representantene Giske og Trettebergstuen når de sier at dette øker forskjellene mellom by og land. Dette kan jeg bare ikke forstå. Dette må rett og slett undersøkes. Hvis det er slik, er jeg villig til å diskutere det. Men det kan jo ha noe å gjøre med at det bor flere mennesker i byen enn på landet, og at det ikke gir noen særlig mening å spre disse midlene utover som et tynt lag med prim over hele landet.

Hvem er nå disse rikingene som representanten Giske henviser til? Det er stort sett stiftelser. Det er Sparebankstiftelsen, jeg nevnte Anders Jahres Humanitære Stiftelse, Gjensidigestiftelsen, Stiftelsen Dam. Det er de som stort sett bidrar her, og som får staten til å komme etter. Det er en fantastisk ordning, for der sitter det altså mennesker som har dette som sitt daglige virke: å se hvilke prosjekter som er verdt å støtte. Det skulle bare mangle at staten ikke støtter dette med 25 pst.! Er det da sånn, må jeg spørre representanten Giske om, at han er imot at disse stiftelsene skal bevilge penger til veldedige formål? Det må jo være den samme logikken.

Jeg vil benytte anledningen til å takke for oppholdet i familie- og kulturkomiteen i året som har gått. Det har vært berikende og svært hyggelig. Nå skal vi i gang med en ny debatt i min andre komité.

Anette Trettebergstuen (A) []: Det begynner å bli en juletradisjon at vi ender budsjettdebattene med en hissig krangel om gaveforsterkningsordningen, og det sier jo litt at etter at denne regjeringen har ha styrt og vært i regjering i åtte år, er fortsatt gaveforsterkningsordningen det mest innovative og den største satsingen den har kommet med.

La meg bare klare opp i et par ting: Ingen – overhodet ingen – er imot at kulturlivet mottar private penger. Tvert imot er det noe vi applauderer, og vi ønsker å bidra til å gjøre kulturlivet bedre i stand til å tiltrekke seg privat kapital. Det var jo litt av poenget under Kulturløftet også, som tidligere statsråd Giske forklarte i stad, at vi så at når staten, regjeringen, sa at vi satser på kultur, 1 pst. til kultur, med et kulturløft, da inspirerte det flere private til å gi – det økte under Kulturløftet. Dette henger sammen.

Vi la Norsk publikumsutvikling på statsbudsjettet, en organisasjon som fungerer som en paraply der kulturaktører møtes og lærer av hverandre, nettopp for å få mer private penger inn og øke publikumstallet osv. Det har regjeringen tatt bort fra statsbudsjettet.

Men hva er det som er feil med gaveforsterkningsordningen? Jo, det kommer ikke mer private penger inn på grunn av at staten bruker penger gjennom gaveforsterkningsordningen. Det kommer ikke mer private penger inn, og dette er blitt undersøkt mange ganger. Problemet er jo at vi lar de private giverne bestemme at en pott fra statsbudsjettet også skal gå til de samme institusjonene. Det er altså ikke vi i Stortinget som bestemmer hvor de pengene skal gå, det er det private givere som gjør. Og vi har jo sett på den lista hvert eneste år at det er småpenger til Innlandet, det er småpenger til Finnmark og Troms, det er småpenger til Agder. Pengene går til de store byene, der de store populære institusjonene, som allerede klarer seg ganske godt, er. Da sier vi: Vet du hva, det er mye bedre å ha politisk kontroll med de pengene og drive med sosial utjevning også innenfor kulturen, og la hele landet få lov til å ta del i kulturbudsjettet.

Og det går jo ut over kultur til hele landet når regjeringen i tillegg velger å finansiere gaveforsterkningsordningen gjennom tippemidlene. Når titalls millioner går til gaveforsterkning, går det på bekostning av noe annet som er i den potten, kulturtippemidler. Det går på bekostning av små og store kulturhus, det går på bekostning av kor og teatergrupper, ting for ungene våre og kultur til folk over hele landet – fordi regjeringen velger å sentralisere pengene dit de store private pengene går. Det er helt feil, og det skaper økte forskjeller også innenfor kulturtilbudet til folk.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er dessverre litt symptomatisk for debatten om kulturpolitikk at vi i altfor liten grad får diskutert også hvordan pengene skal brukes, ikke bare antallet penger – det går jo sin gang hver gang.

SV og resten av opposisjonen peker på at måten gaveforsterkningsordningen er innrettet på, er en dårlig måte å forvalte de kulturkronene vi uansett skal fordele, på. Det er en belønning til dem som allerede har fått private donasjoner. Det er undersøkt hvor skjevt det treffer. Det rammer bl.a. mitt fylke, Østfold, og det rammer Nord-Norge, for å nevne noen. Ikke minst er det noe prinsipielt betenkelig ved det at vi skal kaste de offentlige kronene etter det som private aktører til enhver tid mener er den riktige kulturen å sponse. Vi ønsker heller å finansiere dette over statsbudsjettet, på vanlig vis.

Presidenten: Representanten Trond Giske har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Trond Giske (A) []: La meg bare først si at jeg er veldig for private gaver til kulturinstitusjonene. Jeg er også enig i at man burde gjøre mer for å åpne for det, og at det kanskje i kulturlivet ikke alltid er på en måte comme il faut å ta imot slike penger. Det mener jeg er en feil holdning. Men det vi diskuterer her, er om statens penger skal følge de private.

Jeg fikk noen helt konkrete oppspill fra representanten Grimstad. Det ene var om disse stiftelsene skulle slutte å gi gaver. Nei, selvfølgelig ikke. De kan ikke slutte å gi gaver, for det ligger i selve formålet deres at pengene skal deles ut til gode formål. Statens gaveforsterkningsordning spiller ingen rolle for hvorvidt de gir pengene eller ikke, for de er pålagt i stiftelsens kjerne og formål å gi disse pengene bort.

Skal vi smøre tynt utover hele landet, spør representanten Grimstad. Nei, vi skal ikke det. Vi skal smøre tykt utover hele landet, for hele landet skal ta del i et godt kulturliv, ikke bare de store institusjonene i de største byene, som får de største gavene.

Presidenten: Representanten Kristin Ørmen Johnsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Jeg hører vel her fra talerstolen at Arbeiderpartiet kanskje er lite grann på glid når det gjelder gaveforsterkningsordningen. Det er jo sånn at det er ikke bare de store institusjonene som får penger. Det kan vi dokumentere godt. Det er faktisk flere institusjoner som nå får penger, enn før gaveforsterkningen ble tatt i bruk.

Jeg har reist ganske mye rundt i Norge før koronaen kom, og det første jeg hører når jeg møter institusjoner, er at de er veldig glad for den gaveforsterkningsordningen, de får en 25 pst. pluss. De sier de faktisk ikke hadde tenkt at de skulle ta en liten undersøkelse av om det er noen private som ønsker å gi dem midler. Blant annet sier Vestfossen Kunstlaboratorium for samfunnskunst at de ikke hadde tenkt på det før de nå søkte Sparebankstiftelsen og fikk penger. Det er faktisk mulig å gjøre det, så jeg håper Arbeiderpartiet kan ta enda en ny re-tenking rundt private.

Silje Hjemdal (FrP) []: Gaveforsterkningsordningen blir gjerne det som avslutter disse debattene, og noen tradisjoner skal man jo holde i hevd. Men jeg synes det er veldig trist når vi har representanter i denne salen og på denne talerstolen som nærmest bruker «rike folk» som et banneord. Jeg synes det er helt fantastisk at folk tjener penger, at folk bygger opp bedrifter rundt om i landet. Når disse bedriftene i tillegg har lyst til å bidra til lokalsamfunnet, gjerne gjennom å gi penger til et godt prosjekt som en institusjon ønsker å iverksette, synes jeg det er helt fantastisk. Om det er en sparebankstiftelse, om det er en rik bergenser – det er ikke så viktig for meg. Det som er viktig for meg, er at vi viser at vi ønsker å ha et lokalt eierskap til det kulturlivet som er der ute, der folk bor. At det skal straffe seg at man lager gode prosjekter som folk har lyst til å støtte, er helt ufattelig å høre på.

Jeg er en stolt forsvarer av gaveforsterkningsordningen, og det kommer vi også til å fortsette å være. Man kunne jo tenke seg et scenario dersom det var de andre partiene som sitter i opposisjon i denne sal, som styrte kulturpolitikken som de skryter sånn av at hadde blitt så mye bedre. Jeg vet ikke – enda flere folk som hadde fått enda tynnere lommebøker fordi de skulle skattes i hjel, bedrifter som hadde blitt pålagt avgifter, skatter, reguleringer som hadde gjort at de ikke kunne tjene like mye penger, i den krisen vi står i i dag. Det er nesten helt utrolig at vi har denne debatten, men det måtte sies.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Det er egentlig en ganske fin ideologisk debatt vi avslutter med nå, for hva er det egentlig vi snakker om her? Jo, representantene Giske og Trettebergstuen vil gjerne trekke disse midlene inn i denne salen og så spre dem ut. Det er vel egentlig et veldig godt eksempel på sentralisering. I stedet har vi en rekke desentraliserte styrer som sitter rundt omkring i landet, og som vurderer disse prosjektene nøye, og så bidrar de og får staten med på lasset. Dette er spredt myndighet. Det er vel kanskje derfor Senterpartiet er tilhenger av denne, mens SV og Arbeiderpartiet ikke er det.

Marianne Haukland (H) []: Jeg tror ikke vi har den største uenigheten, men når man i lokalaviser og i media land og strand rundt i innlegg blir beskyldt for kun å bry seg om kulturlivet i Oslo når man ønsker å fremme en viktig ordning som gaveinsentivordningen, blir man veldig provosert. Jeg har visst hele tiden siden jeg kom inn på Stortinget, at Finnmark har ligget veldig lavt når det kommer til søknader til gaveforsterkningsordningen, og har tatt det som en del av mitt oppdrag å opplyse litt mer om denne ordningen til kulturlivet. Jeg oppfatter at det var veldig lite informasjon om dette. Jeg vet ikke om det skyldes at de fleste ordførere og fylkesråd for kultur har vært fra Arbeiderpartiet og kanskje ikke ønsket å få denne ordningen fram i lyset, men jeg har i hvert fall gjort det til min oppgave å sørge for at flere søker.

Jeg har fulgt med på listene over søkere til gaveforsterkning, og jeg ser at hvert eneste år er det nye organisasjoner som kommer opp på søkerlista, og som søker på bakgrunn av gaver de har fått. Jeg tror flere og flere blir mer bevisste på å bruke denne ordningen, og når jeg møter kulturlivet og vi snakker om det å få inn private givere i budsjettene, er de kanskje mer åpne for det i dag enn man var før, rett og slett fordi de ser at det er mer naturlig bidrag til kulturen også i Nord-Norge – også i Finnmark – enn det kanskje har vært før.

Det var det jeg ønsket å si.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Her blir det helt nødvendig å oppklare en tydelig misforståelse. Senterpartiet er ikke for gaveforsterkningsordningen. Vi har vel og merke i dette budsjettet ikke omprioritert fra denne ordningen til andre prosjekter under tippemidlene. Et av problemene Senterpartiet har med gaveforsterkningsordningen, er at det går ut over veldig mange små organisasjoner, kulturhus og andre som mottar tippemidler, når ordningen tar en såpass stor del av tippemidlene. Den er også sentraliserende. Derfor liker ikke vi denne ordningen.

Jeg må også påpeke at jeg synes det er veldig merkelig å høre regjeringspartiene si at det ikke finnes private eller stiftelser – for den sakens skyld – som er interessert i å gi til kultur med mindre staten kaster penger inn i ordningen. Jeg synes de private fint kan få lov til å gi penger til kultur uavhengig av om vi har en ordning eller ikke.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel