Kathy Lie (SV) [14:06:17] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for arbeidet med denne saken. Jeg vil også takke forslagsstillerne fra Høyre for at de bringer et veldig alvorlig og viktig tema på banen med sitt forslag.

Jeg er også glad for det brede engasjementet vi opplevde fra både idretten, skolene, helse- og rådgivningstjenestene og universitets- og forskningsmiljøene under høringen. Alle høringsinstansene ga uttrykk for stor bevissthet rundt problematikken og at dette er noe de jobber med. Men de ga også uttrykk for at vi må gjøre mer, særlig når det gjelder forebygging.

Statsråden understreket også i sitt svarbrev til komiteen behovet for å sikre idretten som en trygg arena for barn og unge, og at hun deler bekymringen bak representantforslaget.

En samlet komité viser til at det rapporteres om en økning i spiseforstyrrelser generelt i samfunnet, men at det har vist seg at idrettsaktive har høyere risiko for og hyppigere forekomst av spiseforstyrrelser enn folk ellers i samfunnet. Problemet ses i de fleste idretter, i de fleste aldre og hos begge kjønn, men enkelte idretter, hvor det å være lett er et konkurransefortrinn, er oftere representert.

Det er stor enighet blant alle som jobber med idrett, spiseforstyrrelser og psykisk helse, om at dette er et stort samfunnsproblem i tillegg til et dypt alvorlig problem for den enkelte som rammes. Det er også stor politisk enighet om at dette er et problem som krever handling, og at Norges idrettsforbund, som den største aktøren, har en helt sentral og viktig rolle i dette arbeidet.

En samlet komité peker også på at et tverrsektorielt samarbeid, med kunnskapsdeling og samhandling mellom idrett, helse og skole, vil være avgjørende for å kunne håndtere de utfordringene utøverne står i.

Den eneste uenigheten i saken er om det bør utarbeides en nasjonal handlingsplan eller ei. I svarbrevet til komiteen peker statsråden på at Norges idrettsforbund er en autonom medlemsbasert organisasjon som henter legitimitet fra sine medlemmer, og at det er idretten selv som må eie og forvalte sine beslutninger. Det er en viktig presisering. Statsråden mener derfor at en statlig handlingsplan ikke er en egnet framgangsmåte for den delen av arbeidet som må ligge innenfor rammen av den organiserte idretten.

Komiteens flertall tar ikke til orde for at staten skal styre idretten. Det er selvfølgelig avgjørende at det er idretten og kompetansemiljøene som sitter i førersetet i dette arbeidet. Idretten har selv gitt uttrykk for at de ikke er tilstrekkelig koordinerte, men at det er stor interesse for økt samarbeid. NIF ga i høringen klart uttrykk for at de ønsker å ta en lederrolle i utarbeidingen av en handlingsplan på området.

Komiteens tilråding fremmes av et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, SV og Venstre, og består av to romertallsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen sette ned en tverrfaglig, koordinerende kompetansegruppe hvor Norges idrettsforbund inviteres til administrativt å lede utarbeidelsen av et forslag til en handlingsplan for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten.»

Og videre:

«Stortinget ber regjeringen legge fram et forslag til en handlingsplan for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten, som bygger på forslaget utarbeidet av en tverrfaglig koordinerende kompetansegruppe.»

Med dette anser jeg at saken er lagt fram for Stortinget.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [14:09:51]: I Meld. St. 26 for 2011–2012, Den norske idrettsmodellen, som blei lagd fram av Stoltenberg-regjeringa tilbake i 2012, var temaet førebygging av eteforstyrringar omtalt. Ein viser der til at helse er ein av grunnverdiane som idrett gjennom Norges idrettsforbund byggjer på, og at førebygging av eteforstyrringar blant idrettsutøvarar er viktig for å vareta denne verdien. I meldinga trekkjer ein særskilt fram samarbeidsprosjektet Sunn Jenteidrett, saman med hovudmåla om å redusere førekomsten av eteforstyrringar og å heve trenaranes kompetanse om dette og om å skape arenaar for sunn utvikling.

Det har gått ti år sidan Stortinget behandla denne saka. Heilt på tampen av Solberg-regjeringas tid blei det lagt fram ein idrettsstrategi, der eg dessverre ikkje kan sjå at eteforstyrringar og arbeid mot det er nemnt. Det er synd, men likevel synest eg det er fint at Høgre gjennom sitt forslag no minner oss på betydinga av å rette søkjelyset på problemstillinga.

Ein ny rapport fra Rådgivning om spiseforstyrrelser opplyser at om lag 88 000 nordmenn lid av ei eller anna form for eteforstyrring. Nær halvparten rammar unge under 30 år. Om lag tre av fire er kvinner, og det er òg unge heilt ned til 8 år som tek kontakt. Det er ingen tvil om at presset på psykisk helsehjelp til barn og unge er stort, og at både førebygging og kapasitet med lågterskeltilbod i kommunane må få ein auke.

I statsrådens svar til forslaget uttrykkjer ho bekymring over utviklinga og understrekar at diagnose og behandling må bli handtert av helsevesenet. Ho viser også til at regjeringa vil lage ein opptrappingsplan for psykisk helse med øyremerkte midlar og hovudvekt på kommunale tenester. Når det gjeld Norges idrettsforbund, er det ein sjølvstendig organisasjon som det er statens rolle å tilretteleggje for, ikkje å styre. Eg viser difor også til høyringsnotatet frå NIF, der ein bekreftar at ein i utgangspunktet ikkje ønskjer ein statleg handlingsplan, men samarbeid med myndigheitene.

Frå Arbeidarpartiets side vil eg rose det arbeidet som NIF har bidrege med så langt, og som dei openbert skal fortsetje med. Det gjeld både konkret haldningsskapande arbeid gjennom medlemene i forbundet og gjennom å gje samfunnet kunnskap om det idretten opplever som ei farefull utvikling.

Arbeidarpartiet ser fram til ein forsterka og samordna innsats i kampen mot eteforstyrringar. Med tanke på det har vi valt ikkje å støtte forslaget frå Høgre, men fremjar eit eige forslag saman med Senterpartiet, som lyder som følgjer:

«Stortinget ber regjeringen om å ha god dialog med idretten for å styrke samarbeidet for en sunnere idrett og å bidra til å hindre kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser.»

Eg tek til slutt opp forslag nr. 1, på vegner av Arbeidarpartiet og Senterpartiet.

Turid Kristensen (H) [14:13:22]: Den siste tiden har det vært utallige oppslag i mediene om at altfor mange idrettsutøvere opplever kroppsmisnøye og utvikler spiseforstyrrelser. Dette gjelder idrettsutøvere på alle nivåer, i mange ulike idretter, i nesten alle aldre, og det rammer utøvere uavhengig av kjønn.

Undersøkelser viser at andelen med spiseforstyrrelser er langt høyere blant elever på toppidrettsgymnasene våre enn blant unge som ikke driver med idrett på toppnivå. Det er svært urovekkende. Alle ønsker vi at idretten skal være en trygg og god arena. Men det er den dessverre ikke for alle.

En økning i spiseforstyrrelser har vi generelt i samfunnet, men idretten er dessverre også en arena hvor unge er ekstra utsatt for dette. Idretten er likevel en viktig del av det som skal være løsningen på dette, for det er her spiseforstyrrelser kan oppdages tidlig, og også forebygges. Det krever imidlertid at trenere, lærere, foreldre og andre voksne rundt utøverne vet hva de skal se etter, at de har grunnleggende kompetanse som kan forebygge og beskytte mot en uheldig utvikling, og at man har kompetente personer som man kan både støtte seg på og samarbeide med.

Bakgrunnen for dette representantforslaget er ikke at det ikke gjøres noe for å forebygge og forhindre kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten. Det gjør det. Men dette har vært et problem i mange tiår. Jeg husker godt selv da jeg var på en landsleir for rytmisk gymnastikk i ungdommen. Da måtte vi, nesten hver dag, opp og stå i kø, veie oss og få skrevet opp hva vi veide, på en lapp som hang offentlig i fellesarealene. Nå tror jeg ikke det er fullt så galt lenger, men det er åpenbart behov for å gjøre noe mer.

Også idretten selv ønsker å gjøre noe mer. I høringen om denne saken, i skriftlige innspill og i møter, har det vært et klart uttrykk for det, og de ønsker å samarbeide mer og koordinere arbeidet mer, også på tvers av sektorer i samfunnet. Dette handler om toppidrettsgymnasene, dette handler om helsesektoren vår, det handler om skolene våre, og det handler også om treningssentre og andre rådgivende organisasjoner, som f.eks. ROS, som jobber med dette. Det er behov for å bygge dette på kompetanse og kunnskap for å få vite hva det er som fungerer.

I møter med idretten har det derfor vært uttrykt ønske om et mandat til å koordinere arbeidet, ikke bare innen idretten, men på tvers av sektorene. Det mandatet ønsker vi å gi dem. Det handler ikke om verken å overstyre eller å overkjøre idretten. Det handler om at vi ønsker å legge forholdene til rette. Idretten er autonom, men det betyr ikke at vi ikke kan bidra politisk. Idretten skal selvfølgelig sitte i førersetet.

Jeg håper derfor at vi kan få flertall for våre forslag i denne saken, og at vi nå kan hjelpe idretten til å få bukt med et alvorlig problem som vi så langt ikke har en god løsning på.

Margrethe Haarr (Sp) [14:16:35]: Vi ser en negativ utvikling ved at flere utvikler kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser. De fleste utvikler spiseforstyrrelser i tenårene, men stadig flere er yngre. Når vi samtidig vet at dødeligheten ved spiseforstyrrelser er stor, understreker det alvorligheten. Kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser er et samfunnsproblem som vi må fokusere ekstra på og sette inn tiltak for å redusere og forebygge.

Den siste tiden har det vært økt oppmerksomhet om at dette også er en utfordring i idretten. Mange barn og unge er innom idretten, og det er viktig at idretten skal være en trygg og god arena. Dette har vi alle et ansvar for å sikre og bidra til.

Jeg er glad for at statsråd Trettebergstuen i sitt svarbrev til komiteen deler denne bekymringen og understreker at regjeringen vil lage en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Der er det naturlig at forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser vil være belyst. Samtidig viser statsråden til hvordan regjeringen vil kunne bistå idretten for at de skal ha mulighet til å prioritere arbeidet med sunn idrett.

Tanken bak representantforslaget er god. Jeg tror de fleste er enige i at dette er en utfordring det er ønskelig å forebygge og redusere. Samtidig er ikke Arbeiderpartiet og Senterpartiet enig i at en statlig handlingsplan som overstyrer idretten, er den riktige måten å gjøre det på. Norges idrettsforbund er en autonom medlemsbasert organisasjon som styrer seg selv. Statens ansvar er ikke å styre frivilligheten, men å legge til rette for frivilligheten og bidra til å styrke den.

Senterpartiet ser behovet for å arbeide for en sunnere idrett. Ut fra innspillene fra Norges idrettsforbund ser de også behovet, og de er allerede i gang med ulike tiltak. Vi mener at det er idretten selv som også framover må bestemme hvordan de ønsker å jobbe videre med dette, og at de må vurdere behovet for handlingsplaner, gjerne i samarbeid med staten. Dette er bakgrunnen for forslaget fremmet av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, der vi ønsker at regjeringen skal ha en god dialog med idretten for å styrke samarbeidet for en sunnere idrett og bidra til å hindre kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser, istedenfor en overstyring, slik som flertallet i komiteen ønsker.

Gjennom representantforslaget har forslagsstillerne fokusert på en viktig sak. Deltakelsen på høringen viser at dette er en tematikk som skaper et stort og bredt engasjement, med ulike forslag til tiltak. Jeg håper at det tas med i det videre arbeidet.

Silje Hjemdal (FrP) [14:19:34]: Spiseforstyrrelser er et folkehelseproblem og ikke minst et samfunnsproblem. Gjennom de siste årene har vi sett stadig flere avisoppslag der man slår alarm om denne utviklingen, spesielt med hensyn til barn og unge. En av aktørene har vært Sykehuset Østfold, som var svært tydelig i sine bekymringer, sist uke også illustrert med en barnefar som er sitert på følgende:

«Ingen kan forestille seg hvor tøft det er når barnet ditt sier at hun ikke ønsker å leve.»

Det er veldig sterke ord som jeg tror preger alle her i salen, men det understreker også et viktig poeng. Etter veldig mange saker, og kanskje spesielt under pandemien, med bekymringen for utviklingen og eksplosjonen på feltet spiseforstyrrelser, ber foreldrene nå innstendig om å bli tatt på alvor.

Det sies å være en stor økning av barn som sliter med spiseforstyrrelser, og de tallene jeg fant, viser en økning på så mye som 62 pst. Lederen i ROS, som holder til i Bergen, har meldt om at stadig flere yngre barn, faktisk ned i 7-årsalderen, tar kontakt for å få hjelp. Jeg syns derfor dette forslaget er et av mange forslag vi bør diskutere på dette feltet.

Ikke vær i tvil: Jeg har utfordret helseministeren på dette ved en rekke tilfeller. Dessverre er det mye politisk polemikk, og man skyver sykehusene foran seg. Det er ingen løsning, så jeg er glad for at kulturministeren ser ut til å ta det litt mer på alvor, selv om det ikke er hennes spesialfelt. Det er viktig også å løfte dette inn i idretten og være bevisst på dette i de sakene man jobber med. Jeg håper at kulturministeren – sammen med familieministeren, som jeg også har utfordret på dette feltet – kan presse helseministeren til å ta dette og ikke minst barna og foreldrene på største alvor.

Når det er sagt, er jeg veldig glad i dag for i hvert fall et skritt i riktig retning med forslaget som Høyre har fremmet, og at vi har flertall for å gå videre med det.

Hege Bae Nyholt (R) [14:22:44]: Spiseforstyrrelser er et alvorlig samfunnsproblem som rammer mange og særlig unge kvinner. Det rammer om lag 10 pst. i alderen 15–25 år og er med det den største psykiske lidelsen blant unge kvinner.

Forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser er en utfordring som verken kan reduseres til idretten, eller som idretten alene skal ha ansvaret for. Men idretten både må og ønsker å spille en rolle.

Medieoppmerksomheten har i stor grad fokusert på kroppspress blant toppidrettsutøvere. Vi vet likevel at problemet strekker seg utover hele idrettsspekteret. Altfor mange miljøer har store utfordringer knyttet til sterkt kroppsfokus og idrettsspesifikk kroppsidealisering. I tillegg til at det er en viktig arena for mange ungdommer, er det også en arena preget av frivillighet – med mange folk som gjør en fabelaktig innsats, men hvor det også er behov for tidlig innsats og kunnskap.

Ikke minst er dette noe som strekker seg langt utover idretten alene. Alt dette bekrefter behovet for en bred og godt forankret handlingsplan i dialog med alle relevante aktører. Vi vet at det ikke finnes konsensus i forskning om hva som er årsaken til spiseforstyrrelser, annet enn at det er mangefasettert. Det inkluderer også sosiale forklaringsmodeller, som bl.a. viser hvordan barn og unge tar til seg holdninger og handler etter disse, f.eks. idealer om tynnhet og derigjennom misnøye med egen kropp.

Forebygging av spiseforstyrrelser handler derfor om mye mer enn kunnskap, ernæring, restitusjon og trening. Det handler om hvordan vi forholder oss til kroppene våre. Dette leder oss inn på et tilknyttet tema. I mange idretter reproduseres stereotyper og forskjellsbehandling basert på gammeldagse og forutinntatte tanker om kjønn og identitet, i tillegg til et overdrevent fokus på kjønn, seksualitet og kropp i seg selv. Kleskoder med tilhørende blottlegging av kropp er en kjent diskusjon, der f.eks. sandvolleyball er ett eksempel.

Flere idretter skiller med tanke på hvilke aktiviteter som er tillatt. Kvinner i skiflygning og takling i hockey er bare to kjente eksempler. Skeive er underrepresentert i idrettslag sammenlignet med heterofile, og mange transpersoner opplever ofte idretten som utrygg og utilnærmelig. Dette er temaer som henger sammen, og vi mener derfor det er viktig at mandatet til en slik handlingsplan har et tydelig likestillingsfokus. Derfor fremmer Rødt følgende løse forslag:

«Stortinget ber regjeringen inkludere et bredt likestillingsperspektiv med fokus på kjønnsroller, normer og mangfold i mandatet for den tverrfaglige, koordinerende kompetansegruppen ledet av Norges idrettsforbund og i handlingsplanen for en tryggere idrett og forebygging av kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i idretten.»

Med det anser jeg Rødts forslag som tatt opp.

Grunde Almeland (V) [14:25:50] (komiteens leder): Som debatten viser, tror jeg vi alle har både sett eksempler og hørt historier som gjør inntrykk på dette området. Dette er eksempler som krever handling – både på grasrotnivå og hele veien opp til oss som forvalter makt.

Konkurranse og konkurranseidrett er i sin natur slik at det gjør at mange vil dytte på grensene, nettopp for å oppnå ønskede resultater. Derfor er det også viktig at det er et apparat rundt som kan veilede, gi råd, støtte og i ytterste konsekvens gripe inn og korrigere. Idrett og sport skal også være en trygg arena, for vi ønsker at så mange som mulig kan være med og delta allerede fra ung alder. Men det stiller også et ekstra ansvar både til idretten selv, til apparatet rundt idretten og til syvende og sist også til oss som sitter med makt.

Jeg vil understreke at jeg også ser og er klar over at mye allerede er gjort, og at det eksisterer veldig mange gode initiativ. Det er bra. Men når Venstre nå støtter forslaget om både å sette ned en kompetansegruppe og å be regjeringen legge fram en handlingsplan, er det fordi vi ser det er behov for å samle trådene og legge trykk på arbeidet også fra statlig hold, og fordi virksomhetsområdet for en sånn arbeidsplan også går utover det som gjelder for idretten og NIF selv, for idrett og sport gjelder ikke bare Idrettsforbundet. Det gjelder også andre organisasjoner, og det gjelder ikke minst andre møter og virksomheter rundt.

Statsråden viser i sitt brev til komiteen til at en handlingsplan, slik flertallet her foreslår, potensielt kan gå på tvers med den autonomien som ligger til grunn for den organiserte idrettens virke.

Jeg er glad for at statsråden peker på dette selv, for det gjør meg trygg på at hun klarer å finne en riktig balanse når hun skal sette ned og få i gang dette arbeidet. For det ligger ikke i forslagets intensjon at idrettens friheter og ansvar her skal begrenses, men det er en anerkjennelse av at vi fra statlig hold også kan gjøre mer, f.eks. når det gjelder forskning, helsetilbud og så mye annet.

Det er også viktig for meg å si at vi er alle enige om, f.eks., at frivilligheten er autonom, men vi har fortsatt en aktiv frivillighetspolitikk. Vi er i saken enige om at idretten og Idrettsforbundet har selvstendige friheter, men vi har fortsatt en aktiv idrettspolitikk.

Avslutningsvis vil jeg også si at Venstre kommer til å støtte Rødts løse forslag i saken.

Statsråd Anette Trettebergstuen [14:29:03]: Spiseforstyrrelser er et samfunnsproblem som vi må og skal møte med bred front og med alle tilgjengelige virkemidler. Det er åpenbart et stort behov for å satse mer på både forebygging og behandling, på utdanning og veiledning av personell, og på kontinuerlig å lete etter alle virkemidler for hvordan vi kan bli bedre. Det har hittil i debatten også blitt nevnt mange grusomme historier som vi har lest og hørt om den siste tiden, og som vi alle er enige om at vi ikke kan være bekjent av.

Men jeg er uenig i flertallsinnstillingen til dette representantforslaget, om at dette problemet skal løses ved at regjeringen skal gå inn og styre hva idretten, som er en selvstendig og autonom organisasjon, skal gjøre. Det er mye som kan sies om at flertallet viser så liten tillit til norsk idrett og til den norske idrettsmodellen at de vil gå inn og detaljstyre vår største frivillige organisasjon. Og det er et helt klart brudd med en viktig tradisjon med armlengdes avstand – idretten er fri. Vår rolle er å ha dialog med den.

NIF er en autonom organisasjon som henter sin legitimitet fra medlemmene. Og skal en handlingsplan med NIF som nedslagsfelt ha den kraften den trenger, må også planverket komme nedenfra. På bakgrunn av det ber jeg Stortinget om å avvise forslaget til vedtak fra flertallet og heller støtte opp om forslaget fra mindretallet.

Vi skal ha, og vi har god dialog – forpliktende – med både idretten og andre sentrale parter. Fra første samtale med idretten har spiseforstyrrelser vært på dagsordenen, og det er også et tydelig krav om at dette prioriteres i tildelingsbrevene med spillemidlene. Men så er det også slik at idretten selv har satt dette som en av de viktigste og mest prioriterte områdene å jobbe med framover. Selvsagt har de det.

Regjeringen er i gang med en opptrappingsplan for psykisk helse, med øremerkede midler, gjennom Helsedepartementet. Vi skal sikre økt kapasitet i spesialisthelsetjenesten, hindre nedbygging av sengeplasser og ha en særskilt satsing på barne- og ungdomspsykiatrien og på DPS-ene rundt omkring i landet.

Komiteen peker på behovet for forskning og kompetanse, og jeg tar med meg problemstillingene og behovene inn i det allerede etablerte samarbeidet med Senter for idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole. Det er innført nye læreplaner der det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring er innført, og det gir gode muligheter for skoler og lærere til å jobbe godt mot kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser.

Vi er alle enige om at vi må forsterke innsatsen for å få en tryggere idrett, men vi kan altså ikke tilnærme oss helseutfordringer ved å frata autonome organisasjoner eierskap til egne prosesser. En statlig handlingsplan for idretten er altså ikke en egnet framgangsmåte.

Tage Pettersen (H) [14:43:47]: De aller fleste av oss tenker nok umiddelbart på jenter når temaet kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser dukker opp, og det kan kanskje være naturlig ut fra inntrykk vi får, bl.a. gjennom media, men det er nok et langt fra korrekt bilde. La meg også bringe litt av gutteperspektivet inn i debatten.

Når media i dag skriver en sak eller arrangerer en debatt om influensere eller kroppspress, handler oftest debatten om plastisk kirurgi og bloggere som påvirker unge jenter, mens guttene ofte sitter på sidelinjen. Samtidig som dette skjer, øker tallet på unge menn med nettopp spiseforstyrrelser. «Du ser helt rå ut», «sykeste kroppen», «se på den magen» – denne typen tilbakemeldinger florerer i kommentarfeltene og bidrar til å bygge opp under det usunne kroppsfokuset. For mange gir det bekreftelse og anerkjennelse, men for unge, usikre og lett påvirkelige ungdommer kan effekten være en helt annen.

Mange gutter gir inntrykk av at de er selvsikre og glade, mens sannheten kanskje er det stikk motsatte. Mange ser seg i speilet på treningssenteret og er alt annet enn fornøyd med det speilbildet som møter dem. Guttene dropper oftere enn jentene å ta nettopp praten. Psykisk helse, kroppspress, spiseforstyrrelser og alt det som befinner seg imellom, er tabuer som ofte settes på dagsordenen, men dessverre er det få av guttene som er med på å ta debatten.

Komiteen er enig om at det er viktig å gjøre idretten til en trygg arena, spesielt for ungdom. For å lykkes med dette må vi evne å tenke på tvers av siloer. Her må idrett, helse og skole jobbe sammen om kunnskapsinnhenting, kunnskapsdeling og samhandling. Vi må ha med den organiserte idretten, som statsråden er veldig opptatt av i replikkordskiftet, men like viktig er det å ha med den uorganiserte delen. Spesielt er treningssentersektoren viktig her, derfor er jeg glad for engasjementet også til Virke i komiteens arbeid.

Vi må også ta toppidrettsgymnasene på alvor, og de har bedt helt konkret om at arbeidet mot kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser i større grad innarbeides i læreplanene. Det er noe Kunnskapsdepartementet bør vurdere, og ikke utelukkende for elever på toppidrettsgymnas; dette er kunnskap unge trenger, helt uavhengig av studievalg.

Det vi nå diskuterer, henger tett sammen med psykisk helse, og mye kan forebygges ved å følge opp intensjonene i representantforslaget. Derfor er det synd at statsråden gjemmer seg bak at staten ikke skal styre idretten. Det er jeg 100 pst. enig i, både som tillitsvalgt i idretten og som stortingspolitiker. Men dette handler ikke om å styre idretten, det handler om å gi idretten den nødvendige støtten og tilretteleggingen for at de skal kunne lykkes i dette viktige arbeidet. Det er det minste vi kan gi dem på denne veien, og det gjør heldigvis et flertall i Stortinget når denne saken skal opp til votering.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:47:05]: Min lokalavis, Drammens Tidende, skriver om Vilde som slanket seg for å gå raskere på ski. Det endte med total kollaps. 14 år gamle Vilde var på treningsleir i Oberhof med andre unge som satset på skiskyting i 2011. Der kom kollapsen etter flere års unngåelse av måltider og pirking i maten Det ble oppturer og nedturer etter dette. Det går bra med Vilde i dag. Hun tar fysioterapiutdanning, men det har vært en lang vei dit. Hun advarer andre unge i en kronikk i NRK Ytring, fordi treneren i 2011 i Oberhof spurte: «Har du det bra?» Og hun svarte først, etter lang tid: «Jeg har det fint» – selv om alt var galt.

Idretten er en arena der unge og barn er spesielt utsatt. Idrett handler også om å konkurrere og om prestasjoner, og det er lett å ta løsninger som gir raske resultater, som å gå ned i vekt, enten man vil gå raskere på ski eller hoppe lenger. Det vet vi alt om.

Idretten, Olympiatoppen og toppidrettsgymnasene gjør veldig mye bra, ikke minst Norges idrettsforbund. Sunn idrett er en del av Idrettsforbundets satsing fra 2020, å jobbe med forskningsbaserte og forebyggende tiltak for å spre kunnskap om idrettsnæring. Men som komiteen selv sier i innstillingen, og den er enstemmig på dette punktet: Det er fortsatt store utfordringer knyttet til kroppspress i idretten, og det er helt nødvendig å intensivere holdningsskapende arbeid. Det må rett og slett gjøres mer.

Ja, hva skal da gjøres? Samarbeid mellom idrett, helsetjeneste og forskningsmiljøer må styrkes for å få bedre kompetanse hos trenere og administrativt apparat. Man må koble sammen miljøer for å få de riktige tiltakene, og vi må vite mer om hva som forårsaker spiseforstyrrelser, mer om forebygging.

Da blir det veldig skuffende at statsråden og regjeringen gjemmer seg bak idrettens autonomi og ikke støtter forslaget om handlingsplan. Selvsagt kan statsråden støtte dette. Det mangler rett og slett vilje. Vi ønsker at idretten skal være en trygg arena for barn og unge. Det ønsker vel alle i denne salen, og vi vil ikke at Vilde skal oppleve det som hun gjorde, og heller ikke at andre gjør det.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:50:06]: Dette representantforslaget omhandler en alvorlig og bekymringsverdig tematikk, nemlig spiseforstyrrelser og kroppsmisnøye i idretten. Dette er et samfunnsproblem som har vært på agendaen i lang tid, men som i det siste har fått et nytt fokus, heldigvis, bl.a. etter at Maren Lundby og andre har tatt et oppgjør med presset i sin sport. Dette er en problematikk som alle vi i salen ønsker å finne en løsning på så raskt som mulig, men det er ikke noen kvikkfiks, og det er en problematikk som regjeringen virkelig tar på største alvor og vil fortsette å jobbe aktivt med. Det må det nå ikke være noen tvil om.

Vi stemmer i dag ikke for dette representantforsalget fordi vi mener at regjeringen absolutt ikke skal instruere idretten når det kommer til denne tematikken – det blir feil. Norges idrettsforbund er en autonom, frivillig organisasjon som selv skal og må bestemme hva de vil gjøre, også i dette spørsmålet. Det er en prinsipiell sak, og med all sin gode kompetanse og sitt store engasjement må vi kunne stole på at idretten og Idrettsforbundet tar dette ansvaret på best mulig måte og imøtekommer denne problematikken. Det ansvaret ønsker Idrettsforbundet selv, og de er ikke glade – selv om opposisjonen har påstått det flere ganger nå – for dette representantforslaget og denne instruksjonen.

Det er imidlertid ikke bare innenfor idretten at spiseforstyrrelser og kroppsmisnøye er et utbredt problem. Det er et stort og voksende samfunnsproblem, som mange har vært inne på, og det rammer altså stadig yngre barn – og gutter – og rapportene som kom etter pandemien, er skikkelig urovekkende lesning. Derfor er jeg glad for at regjeringen er i gang med en sårt tiltrengt opptrappingsplan for psykisk helse, bl.a. med fokus på barn og unge. Den har vi ventet lenge på. Det var ikke gehør for denne typen opptrappingsplan med den regjeringen vi hadde, og vi lider nå under det. Så det blir utrolig krevende å håndtere dette framover, men opptrappingsplanen er på gang.

Jeg er også veldig glad for at det under høringen kom mange gode forslag fra kompetansemiljøene både innenfor og i tilknytning til idrettsmiljøene, som ønsker å få bukt med disse utfordringene på alle nivåer knyttet til sportslig utfoldelse.

Vi i Senterpartiet støtter derfor helhjertet opp om vårt forslag i denne saken, hvor vi anmoder regjeringen om å ha god dialog med idretten for å styrke samarbeidet for en sunnere idrett og bidra til å hindre kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser. For det er både riktig og viktig at Idrettsforbundet får støtte til å gjennomføre sitt kvalitetsarbeid på dette viktige området, helst selv og i egen regi.

Kari-Anne Jønnes (H) [14:53:17]: En sunn idrettskultur er noe av det flotteste og mest verdifulle vi kan ha i vårt samfunn – en sunn idrettskultur, som inkluderer alle uavhengig av bakgrunn, kjønn og talent fra tidlig alder, som bidrar til glede og mestring på trygge arenaer med engasjerte voksne. Spiseforstyrrelser er et økende problem i samfunnet, og det må vi ta på alvor. Det holder ikke lenger at det jobbes på toppen av idrettspyramiden.

Skal vi få bukt med den økende trenden der flere og flere unge rammes av spiseforstyrrelser, må det jobbes systematisk både i det profesjonelle idrettsmiljøet og i det frivillige. Barneidrett er gøy, og det bør det helst være lenge. Skal vi sørge for at barneidretten har plass til alle, må kunnskap om spiseforstyrrelser og hvordan det best forebygges, settes på dagsordenen i alle idrettslag og foreninger i hele landet. Det er ugreit at det er treneren det kommer an på, eller at det er andre foreldres reaksjon som avgjør om du føler deg god nok eller sprek nok til å fortsette med fotball når du er 10–11 år. Det bør ikke være et tema.

Som samfunn har vi mye å takke Totens Maren Lundby for. I oktober fortalte hun at hun droppet OL i Beijing. Hun ville ikke slanke seg på en uforsvarlig måte. Hun forklarte at det var et tungt, men bra valg for egen helse. Hun fikk heldigvis masse skryt, og aldri har jeg vært stoltere over å være innlending enn jeg var akkurat da.

Forsker og ernæringsfysiolog i Sunn Idrett, Kristin Jonvik, roser skihopperen for valget hun tok, og understreker hvor viktig dette er for unge utøvere. Kropp får for mye fokus fra tidlig alder. Det er sårbart for ungdom som er i en fase hvor man ofte sammenligner seg med andre.

Det skal vi som samfunn være veldige oppmerksom på. Skihopp har lenge slitt med problemstillinger rundt vekt. Derfor peker også Jonvik på at budskapet fra Maren er viktigere nå når breddeidretten speiler toppidretten mer enn før. Å ta leken fra barn og unge og legge et prestasjonspress på dem kan være utfordrende for det å ha et sunt forhold til kosthold, sier hun.

Fokuset på hoppsporten har også vist at kroppspress og spiseforstyrrelser ikke bare rammer jenter, men også gutter. Det er viktig at vi tilnærmer oss hele bredden av idretter og ivaretar både jenter og gutter på en god måte. Skal vi få bukt med utfordringene, kreves det systematisk informasjon og planmessighet i arbeidet med en inkluderende og sunn idrett for alle, der foreldre, idrettslag og toppidrettsnasjonen Norge må jobbe sammen. Det er ikke tvil om at det trengs en forsterket innsats for å få til et tverrsektorielt samarbeid til beste for barn og unge, til beste for idretten og til beste for samfunnet.

Grunde Almeland (V) [14:56:29]: Jeg følte bare for å ta ordet en siste gang for å understreke noe. Det gjør jeg fordi det gjentatte ganger fra regjeringspartiene blir tatt opp at dette er et forslag som vil overstyre og detaljstyre idretten, som skal være autonom. Jeg vil bare understreke at fra Venstres side er ikke dette et forslag om å gi statsråden fullmakt til å gå inn og detaljregulere hvordan Norges idrettsforbund skal operere. Dette er et forslag om hvordan man fra statens side skal bidra i disse problemstillingene. Det er nettopp derfor dette forslaget også gir et mandat til både Kulturdepartementet og også Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Så selv om statsråden her i salen ikke vil se den siden, håper jeg i hvert fall at hun vil ta med seg dette når det nå ligger an til å bli flertall for at dette arbeidet skal settes i gang. Det er et forslag om statens bidrag, ikke om detaljregulering av Idrettsforbundet.

Jeg vil også minne om at det er flere enn Norges idrettsforbund som har ansvar for idrettsutøvere og sportsutøvere fra ung alder. Det er flere miljøer enn Norges idrettsforbund som konkurranseidretten innbefatter, så jeg håper hun inviterer inn flere miljøer i den kompetansegruppen det nå kommer forslag om å sette ned.

Kathy Lie (SV) [14:58:12]: Det er ingen uenighet om at diagnostisering er en jobb for helsevesenet. Det er ingen uenighet om at idretten har gjort mye viktig arbeid. Det er ingen uenighet om at det fortsatt er et problem som trenger stor oppmerksomhet.

Idretten har til tross for iherdig innsats over mange år ikke oppnådd de resultatene de selv ønsker seg. Idretten trenger drahjelp. De trenger kunnskapsinnhenting, kartlegging og mer ressurser til å kurse sine ledere og trenere. Samtidig er utfordringen med spiseforstyrrelser et problem som strekker seg langt utenfor idrettens virkeområder.

Idrett drives også av andre enn Norges idrettsforbund, og stadig flere – som det ble påpekt her – bruker landets treningssentre. Disse sentrene har også behov for kunnskap og drahjelp.

Jeg forstår ikke at dette forslaget oppfattes som å bestemme over idretten all den tid vi inviterer idretten til å lede arbeidet med å utarbeide en plan. Som leder av dette arbeidet kan idretten nettopp si noe om hva de trenger, og hva de ønsker seg.

Jeg vil også varsle at vi synes det løse forslaget fra Rødt var et godt forslag, og vi ønsker å støtte det.