Ine Eriksen Søreide (H) [10:07:51] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Jeg syns det er veldig naturlig at det ble viet så mye plass til Ukraina og krigen i Ukraina og hvordan EUs samlede respons i sanksjonene mot Russland og hjelp til Ukraina også er Norges politikk i stor grad. Fra Høyres side har vi gitt regjeringa tydelig ryggdekning til å øke støtten til Ukraina, inkludert å sende tyngre våpen, og til at vi slutter oss til EUs nye sanksjonspakker.

Modige politiske ledere i flere europeiske land, inkludert våre naboland Sverige og Finland, har på rekordtid tatt konsekvensen av den sikkerhetspolitiske situasjonen og gjør nå raske og omveltende skifter i egen politikk. Jeg deler de fleste beskrivelsene som gis i redegjørelsen av utviklingen i EU og norske sårbarheter. Som utenriksministeren selv sier:

«Samtidig opplever vi at nye initiativ og ny politikk fra EU ikke nødvendigvis er dekket av våre samarbeidsordninger.»

I debatten etter utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse i mars sa jeg at utviklingen i EU de siste årene har gått veldig fort, og framover er det sannsynlig at tempoet vil øke. Integrasjonen mellom landene vil skyte fart. EU vil samarbeide tettere om stadig flere områder, og svært mange av disse områdene er avgjørende viktig for Norge. Det gjelder bl.a. energi og klima, helse og utenriks- og forsvarspolitikk. Samtidig vil EUs kapasitet til å håndtere land som ikke vil være med fullt ut, bli mindre, siden arbeidet i EU blir større.

I redegjørelsen beskrives det på denne måten:

«Norge må forholde seg til EUs taktskifte på sentrale politikkområder. Det kan også påvirke vårt handlingsrom i samarbeidet.»

Det er jeg helt enig i. Men utenriksministeren gir jo ingen svar på hva regjeringa vil gjøre med det. Hun tar altså ikke konsekvensen av sine egne beskrivelser.

Konsekvensene av det norske utenforskapet er allerede godt merkbare, men de kommer til å bli enda tydeligere framover. Sårbarhetene våre vil øke, og det vil bli mer krevende å ivareta norske interesser.

EØS-avtalen er vår livline til Europa. Den fylte 30 år på mandag denne uka og er, sammen med andre viktige samarbeidsavtaler med EU, avgjørende for norsk økonomi og velferd. Avtalen gir tilgang til det indre marked på like vilkår som EU-land. Men avtalen har også klare begrensninger. Den er en økonomisk samarbeidsavtale som ikke dekker de nye områdene av EU-samarbeidet der Norge vil være med. Vi bruker derfor store ressurser på å få særordninger og egne avtaler på disse områdene. Der det har vært krevende å få til fram til nå, vil det sannsynligvis bli enda mer krevende å få til framover.

Det illustreres godt ved det redegjørelsen sier om EUs nye helsesamarbeid. Norge forsøker

«derfor å få en avtale som sikrer norsk deltakelse når EU nå videreutvikler og styrker sitt samarbeid innen helseberedskap.»

Og videre:

«Utfallet er imidlertid ikke gitt.»

Regjeringa har Høyres klare støtte i å jobbe for å bli en del av EUs helsesamarbeid. Det er klart i Norges interesse.

Redegjørelsens beskrivelse av usikkerheten er ikke unik for helsesamarbeidet. EØS-avtalen og de andre samarbeidsavtalene gir heller ikke Norge beslutningsmyndighet. Avtalen gir oss riktignok enkelte påvirkningsmuligheter, og de mulighetene jobber vi hardt for.

Når norske statsråder deltar på uformelle ministermøter i EU, er det veldig bra, men samtidig er det et paradoks at en norsk statsråd sitter inne i et møterom den ene dagen, mens våre diplomater i EU står utenfor det samme møterommet alle andre dager i året. De er heller ikke med i de faste arbeidsgruppene som forbereder møtet som vår statsråd deltar på.

Russlands brutale krig i Ukraina har ført EU-landene tettere sammen i en tydelig og samstemt prosess. Det er veldig positivt, og det er helt nødvendig, men det har også akselerert EUs eget arbeid med sikkerhetspolitikk. Den forrige regjeringa brukte mye tid og ressurser, sammen med norske diplomater, på å få Norge inn i PESCO, EUs permanente strukturerte forsvarssamarbeid, og Det europeiske forsvarsfondet, og det lyktes. Men krigen i Ukraina og det strategiske kompasset som nå er vedtatt av EU, gjør at utenriks- og forsvarspolitikk kommer til å bli helt sentralt i EU framover. Redegjørelsen gir en god beskrivelse av dette. Selv om vår sikkerhetspolitiske bærebjelke er NATO-medlemskapet med kollektivt forsvar og avskrekking, er det slik at

«langs mange andre sikkerhetspolitiske dimensjoner er det EU som har virkemidlene».

Det er sannsynlig at mer og mer av sikkerhetspolitikken som angår oss, særlig i nordområdene, vil bli diskutert der vi ikke er med.

Energipolitikk har blitt et svært viktig tema i EU. Flere land ønsker nå å gjøre seg uavhengig av russisk energi. Tyskland var ute for noen dager siden og sa at de vil slutte å kjøpe russisk olje innen slutten av året. I går sa EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, at EUs sjette sanksjonspakke vil innføre et totalforbud mot all russisk olje. Innen seks måneder skal råolje fases ut, og innen utgangen av 2022 skal alle oljeprodukter fases ut. Det kommer til å bli svært krevende, men er helt nødvendig. Norge skal og må fortsette å være en stabil energileverandør til Europa. Samtidig må vi ta inn over oss at energipolitikk for alvor har blitt sikkerhetspolitikk. Energi har alltid hatt sikkerhetspolitiske dimensjoner, men sjelden så tydelige som nå.

Mot dette bakteppet, og faktisk mot redegjørelsens eget bakteppe, er det mer og mer uforståelig hva som er linja i regjeringas europapolitikk, og hvordan den skal ivareta norske interesser i samarbeidet med EU framover. Mens EU har satt full fart framover i samarbeidet, ser regjeringa bakover og skal i gang med en utredning av erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste ti årene. Det regjeringa burde prioritere utredningsressurser på, er hvilke konsekvenser denne uhyre raske og omfattende endringen i EU har for Norges samarbeid med EU. Hvordan skal vi håndtere utenforskapet og redusere sårbarhetene? Hvordan forholder vi oss til at stadig flere beslutninger som påvirker Norge sterkt, kommer til å bli tatt der vi ikke kan si ja eller nei? Hvordan skal vi få innflytelse på områder av avgjørende betydning for oss? Kort sagt: Hvordan vil utviklingen i EU påvirke oss de neste ti årene?

Regjeringa gjentar stadig at den ikke er redd for kunnskap, og det er bra. Men da er det enda vanskeligere å forstå hvorfor regjeringa sier klart nei til å innhente kunnskap om dette og om hva konsekvensene, både positive og negative, ville vært for Norge av et fullt EU-medlemskap.

Det er også verdt å merke seg at regjeringa står fast på å utrede erfaringer nærstående land utenfor EU, altså Storbritannia og Sveits, har med andre avtaler enn EØS-avtalen. Én slik erfaring er at britene ikke lenger har noen formelle påvirkningsmuligheter, selv om de samarbeider med EU på flere områder. En annen vesentlig erfaring er at ingen av dem er med i det indre marked. Jeg har fortsatt til gode å høre en forklaring, god eller dårlig, på hvorfor regjeringa vil bruke embetsverkets og andres tid på dette. Det har absolutt ingen relevans for Norge å se på hvordan land utenfor det indre marked har ordnet sitt samarbeid med EU, særlig hvis vi skal ta regjeringa på alvor når den sier at EØS-avtalen, og dermed vår fulle deltakelse i det indre marked, skal ligge fast.

Det er 28 år siden sist vi hadde debatt om norsk EU-medlemskap. Det er et helt annet EU i dag. Det er ingen som mener at vi skal ha en ny folkeavstemning i morgen. Men på samme måte som våre gode nordiske naboer revurderer sitt utenforskap i NATO, må vi også revurdere hva vårt utenforskap i EU betyr. Vi må ta konsekvensen av de store endringene vi har sett i EU over noe tid, og som nå skyter fart. Vi må begynne diskusjonen om hva det betyr for oss og vår evne til å ivareta norske interesser. Vi må kort og godt forholde oss til verden som den er.

Europa er vårt kontinent. Det er ingen gode grunner til at vi skal la andre bestemme utviklingen her på våre vegne.

Åsmund Aukrust (A) [10:18:06]: Takk til utenriksministeren for en svært god og grundig redegjørelse. Mye er forandret siden sist hun holdt en lignende redegjørelse, for kun få måneder siden, for Europa er i en ny situasjon, og det vil selvsagt også få mye å si for norsk politikk. Europa er først og fremst forandret fordi det er en krig på kontinentet vårt. Det vil være et før og et etter 24. februar. Vårt naboland Russland har gått til en ulovlig angrepskrig mot Ukraina. Lidelsene er knapt til å fatte, og millioner av mennesker er drevet på flukt.

Krigen har ført til at Europa forandres i et rasende tempo. Tyskland skal bli en militær stormakt. Sverige og Finland er sannsynligvis på vei inn i NATO, med de mulighetene det gir for vår egen sikkerhetspolitikk. Russland har stoppet tilførselen av gass til flere europeiske land, og i går ble det klart at EU-kommisjonen vil forby import av russisk olje. Det gjør at norsk olje og gass vil bli mye viktigere, og vi må bidra med det vi kan. På sikt vil det også gjøre at det fornybare skiftet vil gå enda raskere.

Millioner av mennesker har kommet seg ut av Ukraina. Dem skal vi ta godt imot, både de som er i nabolandene, og de som kommer hit til Norge. Vi har innført de strengeste sanksjonene noen gang. Styrken i vår respons er nettopp at vi gjør det sammen.

Europa har kommet nærmere Norge. Det som skjer der ute, er avhengig av at vi samarbeider, enten om det er i sanksjonspolitikken, håndteringen av pandemien eller innsats for å nå klimamålene. Derfor er det viktig at regjeringen driver en aktiv europapolitikk innenfor alle områder. Men Norge er også kommet nærmere Europa. Vi er blitt et viktigere land for Europa. Et tydelig bilde på det var at utenriksministeren i forrige måned deltok på EUs utenriksministermøte. Det var første gang Norge var til stede der på mer enn ti år. Vi har også blitt viktigere med vår energipolitikk, og vår posisjon som Europa i nord har blitt enda tydeligere.

Det er en del utviklingstrekk i Europa som også gir grunn til bekymring, bl.a. mer polarisering og negativ utvikling når det gjelder menneskerettigheter og demokrati. I Polen kjenner vi til de LHBT-frie sonene, som har gitt mer hatkriminalitet og rasisme. Valget i Ungarn gir ytterligere grunn til bekymring for demokrati- og rettsstatssituasjonen i landet. Også i andre land ser vi økt tegn til radikalisering og polarisering. Jeg er glad for at utenriksministeren var svært tydelig på dette i sin redegjørelse, og at hun sa hun ville se særlig på det i forbindelse med forhandlinger om EØS-midler.

Denne uken var det 30 år siden Stortinget vedtok EØS-avtalen. Det har siden da vært vår viktigste internasjonale avtale, og det har etter Arbeiderpartiets syn tjent Norge svært godt. Det har sikret norsk industri og næringsliv tilgang til det europeiske markedet. EØS-avtalen har gjennom skiftende regjeringer gjennom 30 år vært vår tilknytning til Europa. Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvordan EØS-avtalen har påvirket oss de siste ti årene. Det hadde vi også for ti år siden. Det ga verdifull kunnskap. Det er ikke å se tilbake, men tvert imot å lære av hvordan praksis har vært de siste ti årene. Nav-skandalen er kanskje det fremste eksemplet på at det er behov for mer kunnskap. Vi vil også se etter hvordan handlingsrommet i EØS-avtalen kan brukes bedre for framtiden. Jeg tror at det vil kunne bety en styrking av EØS-avtalen – at vi både lærer om og benytter oss av det store handlingsrommet som vi faktisk har.

Søndag markerte vi at det var 1. mai. Det var en dag for internasjonal solidaritet som ble markert over hele Europa. Overalt var hovedtemaet solidaritet med det ukrainske folk og fordømmelse av Putins krig. I Norge, i en av de fineste arbeidersangene, synger vi:

«Nei, nå gjelder det mere enn før!

For hvis samholdet rakner og dør,

venter fiender nok

som vil splitte vår flokk.

Og vår flamme blir aske og glør.»

Det var ekstra sterke ord å synge i år, for nå gjelder det virkelig mer enn før. Vi må klare å ta vare på samholdet. Krigen i Ukraina viser Europa på sitt verste, med drap, krigsforbrytelser og konspirasjonsteorier, men den viser også Europa på sitt beste – at vi evner å stå sammen når vi må, at vi møter krigen i fellesskap på tvers av partigrenser, landegrenser og uavhengig av medlemskap i NATO eller EU. Det samholdet må vi vise at vi klarer å å ha også i framtiden.

Marit Arnstad (Sp) [10:23:08]: Jeg vil gjerne takke utenriksministeren for redegjørelsen.

Jeg likte godt at utenriksministeren henviste til Churchills uttalelse om at kjernen i demokratiet er det parlamentariske systemet, et system som er uløselig knyttet til nasjonalstaten. Det vi som er motstandere av norsk EU-medlemskap bruker å kalle EUs demokratiske underskudd, favnes nettopp at det sitatet. Det favnes nettopp av mangelen på det som Churchill kaller systemet som sørger for at regjeringen og dens medlemmer er ansvarlige overfor folkevalgte organ. Dette forholdet til demokratiet, som Churchill så godt beskriver, er kanskje den viktigste forklaringen på at et flertall i Norge to ganger har valgt å si nei til å bli medlem i Den europeiske union. Avstanden mellom folkevalgte og velgere blir for stor. Demokratiansvaret pulveriseres. Det blir vanskeligere for borgerne å nå fram til de rom der viktige beslutninger blir tatt.

Et aktivt folkestyre er en verdi vi må bygge opp under. Gjennom å være sjølstendig utenfor EU har vi en kort veg mellom velgere og folkevalgte, og vi kan velge både samarbeid og nærhet.

Bakteppet for utenriksministerens EU-redegjørelse er dystert. Russlands angrep på Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten. Nasjonalstaten Ukraina kjemper sin viktigste kamp mot russisk aggresjon. Utenriksministeren viste til hva president Zelenskyj sa da han talte til Stortinget:

Ukraina kjemper for å beskytte vår stat og vår livsstil – demokratisk og fri med full beskyttelse av rettigheter og friheter for alle.

Krigen har mobilisert det internasjonale samfunnet, og det er viktig at en fra norsk side har valgt å samarbeide tett med våre partnere og allierte. Sammen med EU har vi innført en historisk kraftig sanksjonspakke som rammer det russiske regimet. Vi deltar i et britisk ledet fond for våpenhjelp til Ukraina. Vi bidrar også til et omfattende humanitært arbeid sammen med FN, Røde Kors og Verdens matvareprogram. Det har også vært tett koordinering mellom NATO og EU, og sikkerhet og forsvar blir til stadighet løftet på den politiske dagsordenen i de enkelte europeiske land. Likevel er det, som utenriksministeren sa og la vekt på, viktig å understreke at det er NATO som er hjørnesteinen i vår sikkerhetspolitikk. Det er NATO som gir den sikkerhetsgarantien både vi og våre europeiske allierte trenger.

Krigen har også for alvor satt søkelyset på europeiske lands avhengighet av russiske energileveranser. Det er viktig at Norge både kan og skal være en pålitelig leverandør av olje og gass til europeiske land, men Europa har forberedt seg dårlig på den energivirkeligheten de nå befinner seg i. Gjennom mange år har særlig landene på kontinentet gjort seg altfor sårbare ved å bytte ut regulerbar energi og kraft med uregulerbar energi. Det skaper risiko for langt større ustabilitet, og det betyr også at det er et åpent spørsmål om når og om nye satsinger på fornybar energi vil kunne fylle det gapet som år med manglende fokusering på forsyningssikkerhet etterlater seg i mange EU-land.

Konflikten i Ukraina og dagens råvarepriser har også vist oss hvor viktig det er med kontroll over egen matvareproduksjon og egen energiproduksjon. Det er og blir et fundamentalt anliggende at vi må kunne sikre det norske folks grunnleggende behov for mat, kraft og strøm. Vår forsvarsberedskap og vår sivile beredskap har det også vært satt søkelys på, på både kort og lang sikt. Derfor er regjeringens satsinger på disse områdene så viktig. Både totalberedskapskommisjonens arbeid og forsvarskommisjonens arbeid er i høyeste grad aktualisert.

Både Sverige og Finland diskuterer nå medlemskap i NATO. Det er beslutninger som vil påvirke oss og vår politikk i tida framover. Senterpartiet mener at norsk sikkerhetspolitikk er tjent med å ha et sterkere nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Det må gjelde i bredden, og derfor er vi også opptatt av det utvidede samarbeidsbegrepet når det gjelder både forsvars- og sikkerhetspolitikk, økonomi, teknologi, klimapolitikk og infrastruktur.

Av og til får jeg høre at Senterpartiet, som motstander av norsk EU-medlemskap, heller ikke kan stille seg positiv til samordning av arbeid eller initiativ fra EU. Det er sjølsagt feil. Vi har alltid ment at internasjonal samordning av humanitært arbeid, som mottak av flyktninger, er nødvendig, og i dagens situasjon er støtte til Ukrainas naboland nødvendig. Vi setter pris på det arbeidet som kan gjøres sammen med EU-landene. Det samme gjelder sanksjoner, som virker bedre om de iverksettes av flest mulig.

Mange i Norge bruker nå krigen i Ukraina som en anledning til å forsøke å dra i gang en ny debatt om norsk EU-medlemskap. Til dette vil jeg si at Senterpartiet bestandig er forberedt på at den diskusjonen kan bli reist, men vi ser ikke at krigen i seg sjøl er et grunnlag for å gjøre det.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:28:25]: Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen. Det var en god redegjørelse, selv om jeg var uenig i en del av både prinsippene, utgangspunktet og premissene for det som ble sagt. Det var i bunn og grunn et forsvarsskriv – et argumentasjonshefte for norsk medlemskap i EU. Jeg kan nevne fire punkter.

Utenriksministeren sa at nye initiativ og ny politikk ikke er dekket av våre samarbeidsordninger, at EUs nye verktøy for undergraving av demokrati og rettsstat i medlemslandene er noe Norge bør være tydelig på, og at når det gjelder sikkerhetspolitiske virkemidler, er det EU som har virkemidlene. Det fjerde punktet var at det er EU som holder landene i Europa samlet.

Det er fint at regjeringen skal utrede hvordan EØS-avtalen virker, og hvilket handlingsrom vi har, men retorikken i redegjørelsen bærer preg av at den utredningen allerede er gjort. Jeg hørte ingen argumenter mot et eventuelt styrket samarbeid i EU eller et mer integrert Europa. Det var ingen ting om nasjonal selvråderett og heller ingen ting om hvordan EU potensielt fratar landene mulighet til å utøve nasjonal politikk på sentrale områder. Det var heller ingen ting om nasjonal identitet, nasjonal kultur, nasjonal historie eller nasjonale erfaringer.

Det er for øvrig å håpe at Polen og Ungarns enestående innsats for Ukrainas flyktninger demper EUs retorikk en smule. Jeg gjentar: Også Norge har ført en politikk, en nasjonal politikk, som er kritisert av EU, hvor Norge konsekvent har vist til nasjonal selvråderett – det være seg selfangst, hvalfangst eller oljeproduksjon. I et ytringsfrihetsperspektiv er det et paradoks at det ledende mediehuset i Norge er statlig eid.

EU må være varsom med å sause sammen og gjøre EU-samarbeidet til et ansiktsløst minste felles multiplum, et møterom for politikere. Jeg registrerer også at Høyre er veldig opptatt av det – at vi skal inn i EU for å være med i arbeidsgrupper – og det er jo underlig at innbyggerne i et av verdens rikeste og mest lykkelige land skal trenge et EU-samarbeid for å bli enda lykkeligere og gjøre det enda bedre. Et slikt utgangspunkt kan skape flere konflikter enn det løser, ikke minst nasjonalt. EU-avtalens utgangspunkt er økonomisk samarbeid, derav navnet. I dag utvides dette samarbeidet til en felles europeisk identitet – en felles identitet som er en teoretisk tilnærming. Her gjelder det å balansere mellom EUs behov og landenes behov for nasjonal selvråderett.

Det er allment akseptert at utveksling av arbeidskraft og salg og kjøp av varer over grensene fører til høyere økonomisk vekst. Ideen er at økonomisk gjensidig avhengighet også sikrer freden. Russlands angrepskrig mot Ukraina er et brudd på denne etter hvert dypt forankrede ideen. I dag har vi å gjøre med en totalt irrasjonell aktør hvor velferd for egne innbyggere er underordnet. Lederskapet som utøves av Ukrainas president, er unikt, og etter min mening kvalifiserer hans innsats til Nobels fredspris. Jeg kan legge til soldatene som nå kjemper i stålverket Azovstal i Mariupol, som jeg akkurat leste om på nyhetene. Der går det nå helt mot slutten, Russland har snart kontroll, og de skal velge mellom overgivelse eller å kjempe til døden. Det er en forferdelig situasjon der.

Et mulig medlemskap i NATO for Sverige og Finland vil være veldig positivt for NATO. De gjør ikke dette fordi de ønsker å ha et nordisk samarbeid, men de gjør det fordi de ønsker å ha en beskyttelse etter artikkel 5, så vi må ikke være så naive at vi tror at det er vårt samarbeid eller samarbeidet med Norge og Danmark som gjør at de ønsker en nordisk forsvarspolitikk. Det er ikke dermed sagt at ikke det også kan være positivt, men det er ikke det som er motivasjonen.

EUs forsøk på å gjøre beslutninger tidligere fattet nasjonalt til beslutninger som overføres til Brussel, vil på sikt slå tilbake på unionen. Nasjonalstatene er langt eldre og har mye dypere røtter enn EU. Nasjonalstatene er hver for seg unike, og det bør de få lov til å fortsette å være. En gradvis tilnærming er bedre enn en ultimativ tilnærming.

Krigen i Ukraina tilsier at vi må omstille vårt forsvar. Vi må da ha to tanker i hodet samtidig – mer alliert tilstedeværelse, inkludert bedre evne til å ta imot allierte styrker, og vi må styrke og omstille vårt eget forsvar. Da må vi gå gjennom struktur, tilstedeværelse, våpenplattformer, utdanning, personell, HV og ikke minst styrking av luftvern. Utvikling av forsvarsplattformer krever økonomisk samarbeid for å lykkes teknologisk. Norge har sluttet seg til PESCO, EUs permanente strukturerte forsvarssamarbeid, og EDF, Det europeiske forsvarsfondet.

Nå er tiden kommet til å styrke samarbeidet ved å sikre norsk medlemskap i EUs Secure Connectivity og GOVSATCOM. Det er romteknologi, og det er et økonomisk og forsvarsteknologisk samarbeid som styrker oss nasjonalt. Det styrker også NATO. Det bør vi spille inn i våre EØS-forhandlinger.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:33:43]: Ukrainas fridomskamp mot russisk aggresjon har òg gjort at suverenitet igjen er på moten. Det er bra, for suverenitet er ramma for demokratiet vårt. Særleg mindre statar er under press frå større makter for å innordna seg, og dermed blir òg demokratiet undergrave.

Det er på sin plass å minna om at prinsippet om suverenitet var og er den viktigaste grunnen til at det norske folket to gonger har sagt nei til norsk EU-medlemskap, på tross av Ja-elitens iherdige forsøk på å idiotforklara denne motstanden. Eg vil i dag difor takka det norske folket for å ha forsvart demokratiet vårt i alle desse åra. Folkemeininga er framleis tydeleg imot eit norsk EU-medlemskap.

Ikkje å vera medlem av EU gjev oss eit større politisk handlingsrom og rom for at folkeviljen kan omsetjast i politiske vedtak i folkevalde organ. EUs traktatfesta marknadsliberale politikk set likevel stramme grenser for det norske demokratiet gjennom EØS-tilknytinga. Mest omstridd dei siste åra har det vore på områda arbeidsliv, energi og jernbane.

Marknadsstyringa av energisektoren, som har gjeve oss rekordhøge straumprisar ei god stund no, er for ein stor del resultatet av tilknytinga til ein europeisk kraftmarknad og EUs energipolitikk. Når det gjeld jernbane, ser me noko av det same. Det er EUs forsøk på å privatisera og konkurranseutsetja òg norsk jernbanesektor som har ført til endringane i norsk jernbanepolitikk under den førre regjeringa.

Den noverande regjeringa har sagt at ein vil gå i dialog med EU med mål om å sikra unntak frå delar av reglane i EUs fjerde jernbanepakke. For SV er det heilt sentralt å unngå at all framtidig persontrafikk på jernbane i Noreg skal bli underlagt EUs tvangstrøye. Dei viktigaste unntaka ein må sikra, er unntak frå konkurransetvangen og underlegginga til EUs jernbanetilsyn. Det vil òg bety at det blir lettare å reversera den oppsplitta organiseringa av norsk jernbane og vareta rettane til dei tilsette. Då tenkjer eg det er på sin plass òg å etterlysa kva som no skjer på dette området frå regjeringas side. Sett utanfrå kan det sjå ut som om det skjer fint lite, og det er eit spørsmål i dag, tenkjer eg, om regjeringa har gjeve opp denne dialogen med EU, eller om det faktisk skjer noko her.

Det er òg eit spørsmål om korleis regjeringa følgjer opp arbeidet knytt til arbeidslivet. Særleg er det minstelønsdirektivet som er eit aktuelt spørsmål akkurat no. Er det EØS-relevant eller ikkje? Det blir snart vedteke i EU, og innhaldet er i hovudsak avklart. Både den førre og denne regjeringa seier det ikkje er EØS-relevant, men her trengst det ei solid grunngjeving for å sikra dette i EØS-komiteen. Har regjeringa gjort noko utgreiingsarbeid når det gjeld dette? I tråd med ein såkalla aktiv europapolitikk er det i overkant defensivt å venta til direktivet er heilt ferdig vedteke og bankar på døra.

Demokratiet er under press over heile verda og òg i Noreg. Avstanden mellom innbyggjarar og folkevalde og mellom arbeidsfolk og den økonomiske eliten er stor og aukande. Det gjev grobotn for polarisering, avmakt og sosial uro. Endå tydelegare enn i Noreg ser me dette i mange EU-land. Det er ikkje rart, for EU er ein pådrivar for politikken som skapar ulikskap og demokratisk underskot. Svaret då er å auka det politiske handlingsrommet framfor å redusera det endå meir.

Bjørnar Moxnes (R) [10:39:05]: Regjeringen skal ha skryt for å starte en EØS-utredning. Jeg tror både fagbevegelsen, mange rød-grønne velgere og også Rødt venter i spenning på å få se mandatet og også hvem som skal bli hørt, altså sammensetningen av utvalget. Det ville også vært veldig underlig om ikke Norge, av alle land, skulle komme til bunns i hva det har betydd å si fra oss så mye av retten til selvstyre som det EØS-avtalen har medført.

Anniken Huitfeldt refererte til Winston Churchills ord fra talerstolen, så jeg vil tillate meg å lese opp hele sitatet fra ham:

I vårt parlamentariske system er vi i stand til å sikre at folkeviljen kommer jevnt og uavbrutt til orde, og slik blir myndighetene og ministrene folkets tjenere og ikke dets herrer. Ethvert brudd på dette prinsippet møter utbredte protester og motstand.

Når det gjelder EU, kom folkeviljen til orde to ganger, og begge ganger med solid nederlag for EU-tilhengerne. Det norske folk trosset landets mektigste politikere og alle de store mediene og stemte nei. Skal vi tro meningsmålingene, ville resultatet av en EU-avstemning i dag blitt som ved de to forrige korsveiene. Det kan handle om at mange i Norge – de aller fleste, kanskje alle – er stolte av det folkestyret vi har og av selvråderetten som har blitt kjempet fram, også mot makter som en gang var større og mektigere enn oss. Dette har bestandig politikereliten i Norge undervurdert – at vi bygde landet vårt ved mobilisering nedenfra, mot ledere og mot byråkrater som ikke så seg selv som folkets tjenere.

Et eksempel på dette er arbeidslivet vårt. Se på den kampen som fagforeningene har ført, som ga arbeidsfolk både rettigheter og vilkår, noe som dessverre er en fjern drøm for arbeidere i mange andre land. Men se også hvor lite det hjelper når EU-direktiver om fri flyt av arbeidskraft gjennomføres, og vi ser at cruiseskip til syvende og sist bygges av gjestearbeidere som lønnes ned mot 30 kr i timen. På denne bakgrunnen fremmer Rødt det som er LO-kongressens krav til EØS-utredningen, at den undersøker hvordan norske arbeidsbestemmelser kan gå foran EUs egne regler. I tråd med Fellesforbundets krav vil Rødt at utvalget skal undersøke om ESA og EFTA-domstolen er de beste til å avgjøre saker som gjelder arbeidslivet, eller om det finnes bedre måter å gjøre dette på.

Heldigvis har vårt nordiske broderfolk på Island staket ut kursen for oss. De har hegnet om selvstyret. I deres EØS-lov står det at EU-regler kun skal godkjennes i den grad det er hensiktsmessig. Ifølge den norske utgaven skal EU-regler gå foran uansett. Rødt foreslår at EØS-utredningen undersøker hvordan Norge kan følge Islands eksempel.

Statsråden tok opp energisikkerhet, og det er illustrerende for hva vi mener, og forskjellen på det og EU-tilhengernes standpunkt. Norge har i alle år hatt kraftutveksling med Sverige. Når de får problemer, sender vi strøm til dem til svensk pris, og når vi har lite, sender de strøm til oss til norsk pris. Dette er et samarbeid til alles beste. Vi bestemmer over oss selv, og vi hjelper hverandre samtidig. Men å gi fra oss styringen over kraft til ACER er noe annet. Det er også noe annet å bygge en ren eksportkabel til Storbritannia, som skyver penger over til britiske og norske nettselskaper, gir nordmenn dårligere råd og svekker vilkårene for industrien vår. Nå har regjeringen lovet å gå i dialog med EU og Storbritannia om å unngå at vannmagasinene tømmes mens kraften flommer ut av landet. Jeg vil bruke anledningen til å spørre utenriksministeren: Har regjeringen kommet i gang med denne dialogen? Nå er vannmagasinene så tomme som de ikke har vært på 20 år, og strømprisene er nå høyere enn de var under den store krisen i vinter. Så hvem har regjeringen nå tatt kontakt med? Har den hatt dialog? Og ikke minst: Hva er det blitt enighet om?

Jeg tar opp Rødts forslag.

Guri Melby (V) [10:44:29]: Takk til utenriksministeren for redegjørelsen som hun holdt på tirsdag. Som vanlig kom hun med mange kloke betraktninger om hvordan EU blir stadig viktigere for Norge, og at EU har utviklet seg med sjumilssteg siden Putins invasjon av Ukraina begynte. Hun holdt et flammende innlegg om hvor viktig EU er for Norge, bl.a. ved å trekke fram det taktskiftet vi ser fra EU på helt sentrale politikkområder, der vi vet at vi trenger overnasjonalt samarbeid, som klima- og miljøpolitikk og sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Hun siterte også statsministeren, som sier at EUs normative, økonomiske, politiske og lovgivende kraft aldri har vært sterkere. Selv påpekte hun også at EU de siste to månedene har vist seg mer effektiv og handlingsorientert enn knapt noen, selv i Brussel tror jeg, kunne ha forestilt seg. Utenriksministeren beskriver et EU som er i endring, et EU som viser sin relevans som sikkerhetspolitisk aktør, et EU som forsvarer frihet og demokratiske verdier.

Det hadde vært interessant å tenke seg hvordan den situasjonen vi står i nå, hadde vært dersom vi ikke hadde hatt et EU, uavhengig av vår tilknytning, dersom det ikke fantes et overnasjonalt organ som faktisk hadde mulighet til å reagere og til å samordne land. Det å høre denne delen av Huitfeldts redegjørelse var nesten som å lese utenriksministerens partifelle Raymond Johansens kronikk i Aftenposten den 27. mars, men etter det sluttet også likheten mellom innleggene. Der Raymond Johansen sa at vi må se på de politiske mulighetene og handlingsrommet i EU, sa utenriksministeren at vi må se på det politiske handlingsrommet i EØS. Der Johansen sa at norsk utenforskap har blitt et demokratisk problem, snakket utenriksministeren om at vi må bli flinkere til å ivareta norske interesser i samarbeidet med EU.

Det utenriksministeren har kommet til Stortinget for å snakke om, er regjeringens utredning av handlingsrommet i EØS og av alternativer til EØS, som ikke handler om å vurdere tettere integrasjon med EU, men tvert imot en svakere tilknytning. Med respekt å melde: Det er ikke dette som er svaret på verken de utfordringene Norge eller Europa står overfor. Det er ikke engang svaret på den utviklingen som utenriksministeren selv skisserer i sitt innlegg. Dette bekrefter en utfordring som jeg har pekt på ved flere anledninger, nemlig at den norske EU-debatten ikke har tatt inn over seg de endringene som har skjedd i EU siden 1994, siden annekteringen av Krim, siden brexit eller nå med fortsettelsen av Putins krig i Ukraina.

Vi kjenner handlingsrommet i EØS, og vi vet at alle alternativer utenom medlemskap vil gi oss en løsere og en mindre dynamisk tilknytning til EU, med mindre norsk påvirkning på det som skjer i EU. For Venstre er det viktig at vi nå må få et felles faktagrunnlag som vil gjøre denne EU-debatten, som utenriksministeren selv erkjenner kommer, mer nyansert og mer faktabasert. Jeg skal ikke stanse en EU-diskusjon. – Slik svarte utenriksministeren NRK om Venstres forslag til en ny norsk EU-utredning. Jeg er ikke så redd for at hun vil stanse en debatt. Det tror jeg ikke noen av oss styrer egentlig, om den debatten kommer eller ikke, men det jeg er redd for, er at hun ikke bidrar til at vi får en faktabasert debatt, der utviklingen som har skjedd i EU, kommer ordentlig fram.

I andre sammenhenger har utenriksministeren vist seg å være veldig opptatt av å sikre et godt faktagrunnlag, og statsministeren har selv svart på mine spørsmål om regjeringens EØS-utredning på følgende vis: Vi har ikke noe imot å oppsummere erfaringene nærstående land har med sitt forhold til Europa. Det tror jeg kan opplyse debatten. Noen av våre nærstående land har EU-medlemskap, andre har andre avtaler med EU enn Norge har. – Men til tross for denne uttalelsen fra Støre utreder altså ikke regjeringen erfaringene med andre land, som f.eks. Sverige eller Finland, som har EU-medlemskap. Isteden fokuserer de på land som har en løsere tilknytning enn EØS, som Sveits og Storbritannia. Det er rett og slett vanskelig for meg å forstå denne motviljen mot å skaffe relevant kunnskapsgrunnlag, og jeg håper at utenriksministeren kan forklare dette i sitt innlegg. Vi er ikke lenger i 2012 da den forrige europautredningen kom, og vi er definitivt ikke i 1994 da vi sist kunne stemme over Norges tilknytning til EU, fem år før jeg selv fikk stemmerett.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:49:44]: Takk for en god diskusjon, som i stor grad er preget av det jeg inviterte til, om hvordan vi skal ivareta norske interesser overfor EU, men også av at det i denne salen er ulike oppfatninger om EU. Det er det i det norske folk, og det er det også i mitt parti. Hensikten med utredningen jeg skal presentere i morgen, er ikke, som Melby sier, at vi skal utrede en løsere tilknytning til EU, men at vi skal finne ut hva som er vårt handlingsrom innenfor EØS-avtalen.

Jeg synes det er litt spesielt når Høyre har sittet i regjering i åtte år: Hvis det er så prekært å få utredet hvorfor og hva som er fordelen med et EU-medlemskap, burde jo det vært utredet i løpet av disse åtte årene. Det er altså et spørsmål som kommer opp først etter at Høyre har gått ut av regjering, og det samme gjelder Venstre.

Jeg mener dette vil styrke EØS-avtalen, for vi vet at vi på område etter område er nødt til å finne ut hva som er det norske handlingsrommet. Det gjaldt spesielt i Nav-skandalen, og det gjelder i veldig mange spørsmål på arbeidslivsområdet. Dersom man i møte med ulike politiske konflikter i Norge alltid sier at dette kan vi ikke gjøre av hensyn til EØS-avtalen, og ikke finner ut hva som er det norske handlingsrommet som gjør at vi kan styrke arbeidstakernes rettigheter, mener jeg vi svekker tilslutningen til EØS-avtalen. Det er grunnlaget for at jeg ønsker en bred utredning om hvordan dette samarbeidet fungerer i dag.

Hvis det var slik at medlemmer av den tidligere regjeringa mente det var helt prekært i lys av pandemien å utrede EU-medlemskap som alternativ, kunne de jo gjort det. Det er en diskusjon som vil foregå uansett, men hensikten nå er å finne ut hvordan vi kan bruke handlingsrommet innenfor EØS-avtalen, og hvordan det påvirker oss i ulik grad.

Det var også motstand mot den forrige EØS-utredningen som den rød-grønne regjeringa hadde for en del år tilbake, så det er symptomatisk for kritikken som kommer fra høyresiden, at man ikke søker å finne ut hvordan denne avtalen egentlig fungerer.

Jeg har fått mange konkrete spørsmål i løpet av diskusjonen her. Jeg kan ikke svare på alle, men jeg kan si én ting til: Vi kommer ikke til å dempe vår retorikk overfor Ungarn og Polen. Jeg mener det er usedvanlig viktig for det europeiske fellesskap og den kampen vi fører for demokrati i Ukraina, at vi er tydelige i disse spørsmålene. Det kommer også til å bli tydeliggjort når vi skal reforhandle EØS-avtalen, at det er samarbeid om noen viktige verdier, og en uavhengig rettsstat er en veldig, veldig sentral verdi for at demokratiet i det hele tatt skal fungere.

Når det gjelder minstelønnsdirektivet, vil jeg si at dette foreløpig ikke er EØS-relevant, men vi må se på det til dette direktivet blir lagt fram, og vi har uttalt det samme som Sverige og Danmark i denne sammenhengen.

Når det gjelder jernbanedirektivet, har vi gjort oppmerksom på den norske posisjonen. Jernbanedirektoratet har startet forhandlingene med Vy og Flytoget om direktetildeling, og det skjer innenfor unntaksmuligheten i fjerde jernbanepakke. Det er ikke gitt at vi trenger unntak for det.

Eriksen Søreide sier vi har manglende svar når det gjelder gode samarbeidsformer. Jeg mener vi ivaretar norske interesser hver eneste dag, og vi søker også nye avtaler der det er i norsk interesse. Ikke minst på helseområdet vil jeg understreke at samarbeidet har vært tett og nært, for det er i Norges egeninteresse. EØS-avtalen står fjellstøtt med denne regjeringa.

Jeg vil også si at når det er områder som ikke er dekket av EØS-avtalen, søker vi å finne andre samarbeidsformer. Det er riktig at den forrige regjeringa la rammeverket for det såkalte forsvarsfondet, men dette ble jo presset på plass av Stortinget – av Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet – da vi vedtok langtidsplanen for Forsvaret. Det holder ikke å forhandle på plass et rammeverk, man må faktisk gå inn i forsvarsfondet også, og det fikk vi heldigvis tilslutning til da langtidsplanen ble vedtatt i Stortinget for snart to år siden.

Krigen i Ukraina endrer mye, men den endrer ikke vårt ansvar for å sikre norske interesser. Derfor mener jeg det ikke er grunnlag for det Høyre kommer med av kritikk her.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:06:14]: Jeg vil begynne med å takke utenriksministeren for en utmerket redegjørelse som hun holdt her for to dager siden, og også for hennes innlegg i dag.

Det er store endringer på de aller fleste områder etter at Russland gikk til angrepskrig mot Ukraina. Alle i Europa merker endringene på en eller annen måte, også land og folk langt utenfor Europa.

Krigen førte ikke til splittelse i Europa, og krigen ble ikke møtt med likegyldighet. Krigen samlet Europa mer enn noen gang i en felles fordømmelse av Russlands handlinger, og krigen førte til felles europeisk handling. Vi fikk den mest omfattende og inngripende sanksjonspakke som noen gang er gjennomført av EU, og vi har sluttet oss til den. Vi har sluttet oss til den fordi vi støtter Ukrainas kamp for frihet og demokrati, og fordi vi tror at sammen er vi sterke.

Norges bidrag til Ukraina gjennom sanksjoner, humanitær hjelp, mottak av flyktninger, våpen og pengestøtte er i stor grad koordinert gjennom EU og vårt forhold til EU gjennom EØS-avtalen.

Krigen har endret det sikkerhetspolitiske bildet og påvirker Europa og Norge i hverdagen på en inngripende måte. La meg slå fast at NATO er bærebjelken for Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk, og krigen i Ukraina har ført til at NATO, som Europa, er blitt mer samlet enn noen gang. NATO og EU har under krigen arbeidet tett sammen og har evnet å koordinere og samhandle på en god måte. EU har utvidet og styrket sitt samarbeid om sikkerhet og forsvar de siste årene. Vi ser at mange EU-land nå styrker sine forsvarsbudsjetter. Norge er med på denne styrkingen av både vårt eget forsvarsbudsjett og vårt samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Det europeiske forsvarsfondet vil bidra til å styrke norsk forsvarsindustri, som igjen betyr en styrking av norsk forsvarsevne. Her må man legge til at det var Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som måtte legge et visst press på daværende regjering for å få deltakelse i fondet da inneværende langtidsplan ble vedtatt.

Det er også betryggende å høre utenriksministeren redegjøre for at vi har hatt tett dialog med EU i utarbeidelsen av EUs strategiske kompass, og at vi omtales som EUs nærmeste partner.

Desinformasjon og falske nyheter er et økende problem for åpne demokratier og bryter ned tilliten i samfunnet. Krigen i Ukraina har også forsterket dette. Her gjør EU en betydelig innsats for å bekjempe desinformasjon, og jeg er både glad for og tilfreds med at norsk utenrikstjeneste har et godt samarbeid med EUs utenrikstjeneste om dette.

Undertegnede er i den tro at gode diplomatiske forbindelser, internasjonalt samarbeid og handelsavtaler er viktige bidragsytere for fred i verden, men vi har nå sett at det at enkelte land har for stor eksport av viktige varer til Europa, gjør at man blir sårbar – spesielt i forhold til land som har forskrudde tanker om et eget verdensbilde. Russlands enorme eksport av olje og gass til europeiske land utfordrer EU. For at Putins krigsmaskin skal miste sin finansieringskilde, må EU blir mindre avhengig av russisk olje og gass. Her må Norge bidra, og Norge vil bidra på dette området.

Selv om vi er i den perioden da olje og gass skal fases ut, har Europa fortsatt behov for trygge og forutsigbare forsyninger, og her er Norge viktig. Energiutfordringen for Europa etter krigens utbrudd gjør at vi setter opp tempoet i det grønne skiftet. EUs plan, REPowerEU, understreker de økte ambisjonene til EU. Norge, norsk industri og næringsliv, kan bidra her. Utviklingen av hydrogen, havvind, karbonfangst og -lagring, mineraler, batterier og grønn skipsfart vil være viktig for Norge og EUs muligheter til å nå klimamålene. Et tett industrielt samarbeid med EU er viktig for norsk industri og verdiskaping.

Ingjerd Schou (H) [11:11:30]: Det vi er vitne til i Europa i dag, mangler historisk sidestykke, og det er som følge av Putins hensynsløse invasjon i Ukraina.

Vi ser at land samler seg omkring det ideologiske fellesskapet EU er tuftet på. Det er en samarbeidsorganisasjon med 27 medlemsland, og målet er å fremme fredelig samarbeid mellom landene innenfor en rekke områder, som offentlig politikk, helse, miljø, økonomi, migrasjon og sikkerhetspolitikk.

Det er helt avgjørende at vi beholder vårt tette samarbeid med EU framover. Det er positivt å merke seg at utenriksministeren i sin redegjørelse presiserte at regjeringen har vært i tett dialog med EU under utarbeidelsen av det nye strategiske kompasset for unionen, og at utenriksministeren formulerer seg på en måte som viser forståelse for at det framover vil være utvikling mot et sterkere og mer integrert EU på sikkerhetsområdet.

Sanksjoner, investeringer i energiuavhengighet og tettere koordinering utgjør noen av de praktiske sidene ved dette samarbeidet. Ingen av disse vil ha noen varig effekt om ikke verdifellesskapet ivaretas. Vi kan ikke late som at dette fellesskapet tar vare på seg selv. Det krever en kontinuerlig innsats. Men vi er utenfor, vi er på gangen, og vi er langt unna det å ha hånden på rattet.

Jeg har vært så privilegert å få være delegasjonsleder til Europarådets parlamentarikerforsamling. I år ble det historiske vedtaket gjort i dette organet om å ekskludere Russland som følge av invasjonen i Ukraina. Suspensjon i løpet av 24 timer, eksklusjon i løpet av 28 timer – hvem hadde trodd det? 46 land sto bak.

Ikke alle land i Europa utviser den samme oppslutningen omkring prinsipper som demokrati, antikorrupsjon eller en uavhengig rettsstat. Der det finnes vilje til forbedring, må vi vise evne til å samarbeide mot ett felles mål. Dette gjelder i Europarådet, og det gjelder i EU.

Skal vi kunne bidra, må vi også delta. I utenriksministerens redegjørelse kunne man få inntrykk av at regjeringen har denne viljen. Sannheten, slik jeg ser det, er at det er litt vanskelig å få grep om akkurat hva regjeringen ønsker å gjennomføre med tanke på Norges framtidige tilknytning til EU. Overskriften blir en opplevelse av rådvillhet, ubesluttsomhet og manglende vilje til å innhente kunnskap – kunnskap om hva man kan vinne, og hva man kan tape ved et EU-medlemskap.

Tiden i dag er annerledes enn for 28 år siden. Den er også annerledes enn for åtte år siden. Etter mitt personlige syn er det viktig nettopp å måle den kompetansen som trengs mot det vi i dag har gjennom EØS-avtalen.

Utenriksministeren mente til og med at spørsmålet var uinteressant. Jeg må si at jeg er enig med de journalistene i Klassekampen som repliserte at de faktisk syntes at dette spørsmålet er svært interessant. I samme intervju opplyste utenriksministeren at den varslede utredningen om alternativer til EØS, som er lovet i regjeringsplattformen, skal reflektere erfaringer som er gjort som følge av krigen i Ukraina.

I går under spørretimen svarte utenriksministeren at denne utredningen skal påbegynnes allerede denne uken, og at mandatet kommer i morgen. Jeg mener det nå er på tide at regjeringen kommer med noen vesentlige oppklaringer. Hvordan skal utredningen reflektere behovene for tettere europeisk samarbeid på sikkerhetsområdet? Hvordan vil regjeringen sikre at Norge får en plass i Europa som skal gjennomføre helt nødvendige utdypninger av sitt sikkerhetspolitiske samarbeid?

Vi kan ikke gå rundt i Norge, her hjemme, og lukke øynene for alvoret som utspiller seg. La meg derfor avslutningsvis påpeke hvilken situasjon Norge ligger an til å befinne seg i. I Sverige og Finland forberedes det framleggelse av NATO-søknader. Begge disse landene er fullverdige medlemmer av EU. Danmark skal 1. juni avholde folkeavstemning om å oppheve sitt forbehold mot forsvarssamarbeid i EU. Vi kan se en sterkt endret sikkerhetspolitisk arkitektur rundt oss. For å ivareta vår trygghet og våre interesser må vi også ha en regjering som arbeider for å ivareta vår posisjon.

Jeg takker for en god redegjørelse, og jeg takker også for flere gode tiltak – som vi har støttet – når det gjelder norske bidrag, både for å hjelpe Ukraina og for å stanse russisk aggresjon.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:16:45]: Først vil jeg takke vår utenriksminister for redegjørelsen.

Russlands angrep på Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten. Det russiske angrepet er et angrep på demokratiet og på våre verdier om frihet, demokrati og menneskeverd. I Norge tar de fleste av oss demokrati og fred for gitt, men den siste tids utvikling i Europa har gitt oss en brutal påminnelse om at verken demokrati eller fred er noen selvfølge. Vi må minne oss selv på hvor viktige disse verdiene er, men også hvor sårbart demokratiet er. Dette ser vi f.eks. i Ungarn, hvor landet tar nok et skritt nærmere å undergrave selve demokratiet med det nylige gjenvalget av Viktor Orbán.

Ungarn er ikke alene. Flere andre land ledet av demokratisk valgte statsledere har over de siste tiårene gått i en autoritær retning. Et lyspunkt er likevel at assosiering med autoritære ledere ser ut til å ha mistet sin appell i flere europeiske land. Vi ser at mange av politikerne i Europa som åpent har sympatisert med Putin, nå velger en annen vei eller sitter stille i båten.

Nasjonalt selvstyre, sikring av selvråderett, folkestyre og demokrati var noen av de tyngste argumentene mot norsk medlemskap i EU i 1994. Via folkeavstemningene valgte det norske folk suverenitet over byråkratistyret og overnasjonaliteten i Brussel, med mulighet til å påvirke egen hverdag.

Norge har i dagens situasjon samarbeidet tett med våre europeiske samarbeidspartnere. Sammen med EU har vi innført en historisk viktig og kraftig sanksjonspakke mot Russland. Her har det vært viktig å stå sammen med våre europeiske kollegaer for å sikre at sanksjonene treffer sterkt og effektivt.

Som utenriksministeren påpeker, har Norge bidratt med betydelig materiell, økonomisk og medisinsk bistand. Også her har Norge samarbeidet tett med EU og har gjennom EØSavtalen tatt del i EUs ordning for sivil beredskap.

Likevel har dagens kraftpriser, råvarepriser og krigen i Ukraina understreket betydningen av kontroll over egen matproduksjon, fiskeriressursene, kraft, olje- og gassressurser. Krisen har også understreket betydningen av å kunne fatte egne beslutninger, som på bakgrunn av vårt naboskap med Russland har betydning for vår militære og politiske sikkerhet. Det er ingen motsetning til et tett samarbeid med europeiske land. Språk og kultur, tanker om demokrati og menneskerettigheter, sikkerhetspolitiske spørsmål – og nå humanitært arbeid og mottak av flyktninger – binder oss sammen.

Vårt medlemskap i NATO er fremdeles bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og er vår utvetydige sikkerhetsgaranti. Det har det vært i over 70 år. Vi må også i framtiden befeste at Norge er NATO i nord. Norge som tydelig, selvstendig nasjon i Europa, med stor sikkerhetsmessig betydning, vil være et viktig bidrag i NATOs sikkerhetspolitiske strategi.

Debatten om NATO-medlemskap som nå foregår i Finland og Sverige, understreker at EU ikke tilfredsstiller deres sikkerhetspolitiske behov. Et nordisk samarbeid alene, som enkelte partier er opptatt av, vil heller ikke tilfredsstille disse behovene. Likevel: Norge er tjent med å ha et sterkt nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Det vil ytterligere styrkes dersom Sverige og Finland velger å gå inn i NATO.

Vi står nå med begge bena oppe i den største flyktningstrømmen i Europa siden annen verdenskrig. Russlands grusomheter har sendt over 12 millioner mennesker på flukt, sårbare mennesker, mange er barn. Norge samarbeider nå tett med EU for å få oversikt over situasjonen, som igjen gir et godt grunnlag for våre egne beslutninger. Vi har i tillegg åpnet opp for at deler av EØS-midlene kan brukes til å avhjelpe håndteringen av ukrainske flyktninger i mottakerlandene. Det er svært viktig at bruken av EØS-midlene ikke er rigid, men tar inn over seg de endrede realiteter i flere av våre mottakerland.

Vi har sluttet oss til beslutningen om stenging av havner for russiske fartøy og forbud mot russisk veitransport. Men likevel: Forbudet omfatter ikke fiskefartøy og vil normalt heller ikke omfatte søk- og redningsfartøy eller forskningsfartøy, som er viktige saker for norsk politikk.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:21:58]: Eg vil også starte med å takke utanriksministeren for ei særs god utgreiing. Eg trur på visjonane til utanriksministeren og engasjementet hennar for Europa. Samtidig slepar ho med seg ein tung bagasje i regjeringa ho sit i, ein bagasje som har eit namn: Senterpartiet. Medan næringsminister Vestre spring entusiastisk rundt og seier «heile Noreg eksporterer», spring finansminister Vedum like ivrig rundt og seier «nei til sal av Noreg». Og medan bodskapen frå statsministeren og utanriksministeren i denne salen er at «EUs normative, økonomiske, politiske og lovgivende kraft har aldri vært sterkere», er bodskapen frå finansminister Vedum i Dagbladet for kort tid sidan at EU har blitt mindre viktig. Den nye kommunalministeren vår er allereie heidra med pris av Danmarks Nei til EU for sin intense EU-motstand og er blant dei som jubla over brexit.

Vi har rett og slett ei regjering som køyrer i to spor i europapolitikken sin, og det er berre det eine sporet vi har høyrt i utgreiinga til utanriksministeren.

Ein annan observasjon: Samtidig med at dei leiande politikarane i EU den 24. februar sat i felles krisemøte fordi Russland invaderte Ukraina, sat norske statsrådar frå eit visst regjeringsparti på tilhøyrarbenken i Viken fylkesting og feira at fylket blei splitta opp. For å setje det litt på spissen: Medan det store prosjektet til EU akkurat no er å samle Europa, frå Ukraina til Irland, har vi eit parti i regjering som har som sitt store prosjekt å splitte opp Noreg fordi kulturforskjellane er så store mellom folk i Østfold og folk i Buskerud. Dette er ikkje berre ein observasjon; dette handlar om fokus. Det handlar om kva vi er for i politikken – å samle eller å splitte? Det handlar om vi skal bruke denne kritiske tida i vår vesle del av historia til å ta dei lette, unødvendige stega bakover eller dei tunge, nødvendige stega framover.

Eit av dei verkeleg tunge og enormt krevjande stega som EU tek no, på toppen av alt anna, er RePower EU – å gjere Europa uavhengig av russisk fossil energi så raskt som råd, seinast innan 2030. Kommisjonen har no sendt krav til kvart enkelt medlemsland om å lage ein plan for korleis dei kan erstatte russisk gass. Kvart land må etablere krav om konkrete tiltak for å auke fornybarproduksjonen, innføre enøktiltak, byggje hamner for LNG-skip, osv. Dessverre har ikkje eit slikt brev gått til Noreg, for vi er ikkje med. Her må vi sterkare på banen.

Vi i Noreg må faktisk òg bidra til å frigjere Europa frå det brennstoffet Russland treng for å halde fram med krigen i Ukraina. Vi må kople oss på og varsle at vi skal vere ein del av løysinga med RePower EU på både kort og lang sikt. På kort sikt – meir gass til føreseielege og fornuftige prisar. På lang sikt – varsle at vi vil forsere og kraftig trappe opp havvindutbygginga vår med hybridkablar til kontinentet. Det handlar om solidaritet, tryggleik og klima.

Ingjerd Schou (H) [11:25:20]: Jeg skal fortsette litt der jeg slapp i sted. Det er ikke sikkert at jeg bruker opp de 3 minuttene, men det vil vise seg.

Jeg etterlyser en tydeligere erklæring fra regjeringen når det gjelder europapolitikken den akter å føre, og hvilken visjon den har for Norges relasjon til EU. Jeg satt og hørte på debatten og hørte Senterparti-representanten Arnstad si at det er for langt unna vanlige folk, og at det er vanskelig å nå fram. Ja, når man er på gangen, er det sånn – man når ikke fram. Man når ikke fram til beslutninger i lukkede rom når man ikke er med i EU. Det ser jeg, men Arnstad sa at det var for mange beslutninger i lukkede rom. Det er klart det er lukkede rom når vi ikke er der, når vi ikke er med. Når vi ikke vil være med, fatter andre beslutningene. Når man ikke vil være med, blir det en tilfeldig godvilje som av og til kan råke oss.

Jeg leste på førstesiden i Aftenposten for et par dager siden at det var en tilfeldig godvilje som gjorde at vi så raskt fikk tilgang til vaksiner, siden vi var i randsonen av EU-medlemslandene fordi vi hadde EØS-avtalen. Det var ingen garanti. Vi kunne ha risikert å havne i den samme køen som alle andre land som var naboland til EU, men det var en tilfeldig godvilje. Slik er det når vi er på gangen, når vi ikke vil ha hånden på rattet, og når vi ikke vil forplikte oss.

Senterpartiet vil ikke engang forplikte seg til en merkompetanse på hva vi kan tape, og hva vi kan vinne, for det har jo ikke skjedd noe på 28 år. Det har heller ikke skjedd noe på 8 år, med etterlysning om at det burde forrige regjering ha gjort – en EU-utredning. Men det skjedde altså noe den 24. februar i 2022 som gjorde at det meste av det vi har sett av internasjonale organisasjoner, har hatt en annen debatt.

Det er ikke vanskelig å skjønne at Hurdalsplattformen binder, men det jeg ikke skjønner, er behovet for ikke å ville vite, for ikke å kunne, for ikke å ville se om det har skjedd noe. Det blir litt som å stikke hodet i sanden eller hodet under armen og armen i bind, som en låtskriver sier det.

Vi vil ha vaksiner, vi vil ha tilgang til kompetanse på miljøområdet, og vi vil være med på sanksjoner når det virkelig gjelder, men å utforme, beslutte, forplikte seg – vi står på gangen. Ja, det er langt unna vanlige folk.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:28:21]: I 1948, samme året som Winston Churchill talte til Stortinget, var han med på å ta initiativ til både Europabevegelsen og til det europeiske fellesskapet vi i dag kjenner igjen som EU. Etter en brutal, ødeleggende verdenskrig i Europa forsto han at et lands frihet, uavhengighet og selvråderett er helt avhengig av handel og forpliktende samhandling mellom demokratiske, frie og fredelige nasjonalstater rundt seg. Jeg kan nesten høre Churchill rotere i sin grav når kommunisten Moxnes siterer hans ord om fri debatt og parlamentarisme.

74 år senere ser vi Ukrainas president Zelenskyj både be Stortinget om hjelp og bistand og også levere en søknad om å bli med i det europeiske fellesskapet. Jeg skulle gjerne sett Senterpartiet, SV og Rødt belære Zelenskyj om nasjonal selvråderett.

EU viser en ny og konkret relevans som sikkerhetspolitisk aktør. Putins brutale krig har styrket det europeiske verdifellesskapet og det europeiske samholdet, sa utenriksministeren. Den naturlige konsekvensen av det er at Norge burde bli med i det europeiske fellesskapet. Statsministeren sa i sin tale til Stortinget den 3. mars:

«EUs normative, økonomiske, politiske og lovgivende kraft har aldri vært sterkere.»

Den naturlige konsekvensen av det er ikke å utrede seg vekk fra det europeiske fellesskapet, men å søke seg inn.

Utenriksministeren sa at når Ukraina, Moldova og Georgia vender seg mot EU som en geopolitisk havn, vil Norge innrette sin bistand til disse landene på en måte som støtter opp om deres integrasjon i det europeiske samarbeidet. Vi skal altså hjelpe andre inn i et fellesskap vi selv velger å stå utenfor.

Norge knytter seg til EUs nye initiativer innen sikkerhet og forsvar etter hvert som de blir vedtatt, sa ministeren. Det beste hadde jo vært å være med på å utvikle disse initiativene.

EU har også både viljen og virkemidlene til å gjennomføre det grønne skiftet. Samarbeidet med EU bidrar til norsk industriutvikling og verdiskaping, sa ministeren, og fortsatte:

«Vi er enige med EU om sammen å se på hvordan vi kan gjøre det enklere for norske bedrifter å bidra til den grønne given i Europa.»

Det enkleste hadde jo vært å melde seg helt inn.

For å stå best mulig rustet før neste helsekrise forsøker vi derfor å få en avtale som sikrer norsk deltakelse når EU nå videreutvikler og styrker sitt samarbeid innen helseberedskap, sa ministeren. Hadde vi vært innenfor, hadde vi ikke trengt å forsøke.

Utenriksministeren sier på den ene siden at europeisk samarbeid er viktigere enn på lenge, på den andre siden at Norge opplever at nye initiativer og ny politikk fra EU ikke er dekket av våre samarbeidsordninger. Konsekvensen av det burde være innlysende: Norge må bli et fullverdig medlem av det europeiske fellesskapet vi selv er så avhengig av. Jeg opplever at utenriksministerens redegjørelse egentlig er en veldig god søknad om å bli nettopp det.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:31:41]: Jeg vil gjerne belyse den delen av samarbeidet med EU som handler om industripolitikk. Vi går gjennom et grønt skifte. Europa ligger i front når det gjelder det, og det er enorme endringer i markedsforutsetningene for norsk industri, så vi må gripe mulighetene.

For det første ser vi at med havvindsatsingen er vi nødt til å kunne la norsk industri også selge inn i Nordsjønettet og gå inn i det samarbeidet. Det er den eneste måten vi får til en ordentlig storstilt satsing på, som regjeringen sier – en satsing som virkelig er storstilt, og som også gir et stort kraftoverskudd og gode betingelser for norsk industri og lavere strømpriser.

For det andre går vi i Europa mot en mineralkrise. Europa utvinner kun 3 pst. av verdens mineraler, men forbruker 20 pst. av dem. Norge har en helt spesiell rolle å spille her som et mineralrikt land. I det industrielle partnerskapet med EU bør mineraler stå svært høyt på dagsordenen. Jeg håper at både utenriksministeren og næringsministeren ser på hvordan vi kan samarbeide enda tettere med EU om mineraler. Det er også noe som, i likhet med havvind, kommer til å tjene norske interesser: at vi er med i et tett samarbeid om det.

For det tredje forsømmer regjeringen de mulighetene som ligger i Barentshavet. Jeg vil oppfordre utenriksministeren til å jobbe for å øke forståelsen i Brussel for at Barentshavet er del av løsningen nå, både for gass og for blått hydrogen på sikt. Det ene er å få den forståelsen som jeg tror man er mye mer mottagelig for, slik situasjonen er nå. Det handler om at vi må lete mer i dag, for gasseksporten kommer til å stupe om ti år hvis vi ikke gjør det. Sånn sett handler det om 26. konsesjonsrunde. Det handler også om å si ja til områdeløsninger i Barentshavet og å se på en mulig kobling av Barentshavet til rørledningsnettet i Nordsjøen. Dette trenger vi også å diskutere med EU og kanskje til og med samarbeide med EU om. Så sier McKinsey at vi kan eksportere så mye som kanskje 12 pst. av Europas behov for hydrogen i framtiden hvis vi gjør disse tingene.

Så jeg vil oppfordre regjeringen til å inngå et enda tettere samarbeid med EU på industriområdet og følge opp disse sakene helt konkret.

Hårek Elvenes (H) [11:34:51]: Først vil jeg takke utenriksministeren for en veldig interessant redegjørelse, der hun tok for seg mange utfordringer og mange spørsmål. Dessverre var det ikke så mange svar. Grunnen til det er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er motpolene i europapolitikken, og således er det umulig for regjeringen å gi noen opplysende svar.

Jeg har lyttet til debatten, og det er vanskelig å finne en rød tråd i den, men det er i hvert fall én rød tråd, og det er Senterpartiets og Fremskrittspartiets dype motstand mot EU. Senterpartiet går også lenger, i sin motstand mot EØS. Det står sågar å lese på Senterpartiets hjemmeside at EØS-avtalen er en juridisk tvangstrøye. Slik prater man om denne avtalen som sikrer norsk eksportindustri adgang til et marked på 450 millioner mennesker på hjemmemarkedsbetingelser.

Erkjennelsen av at enkelte utfordringer har en overnasjonal karakter, og at man ikke klarer å løse dem utelukkende gjennom nasjonalstaten, er fraværende i Senterpartiets tenkning. Hvis man alltid skal tviholde på den nasjonale myndigheten, ja da vil det være utfordringer som ikke vil finne sin løsning.

Så må jeg si at representanten Christian Tybring-Gjeddes innlegg var preget av til dels logisk inkonsistens. På den ene siden argumenterte representanten tungt for økonomisk samarbeid innenfor det forsvarsindustrielle området, men i samme åndedrag sa representanten at det var intet som tydet på at økonomisk samarbeid mellom landene fremmer velstand. Det er rett og slett oppsiktsvekkende, særlig sett i lys av at Norge har en liten og svært åpen økonomi, og all økonomisk erfaring i teori og praksis tilsier at varebytte mellom landene fremmer velferd mellom de handlende parter.

I morgen slipper regjeringen katta ut av sekken. Da får vi se hva dette sårt etterlengtede mandatet vil inneholde. Men det blir litt enkelt å si at den forrige regjeringen burde ha utredet vårt forhold til EU. Nå er det engang slik at det er denne regjeringen som føler et behov for å utrede EØS-avtalens muligheter. Den logiske konsekvensen er da at man også ser på hva et fullverdig EU-medlemskap vil innebære.

Til slutt: Det er visse ting som har endret seg i løpet av de siste par årene. Det er EUs rolle under covid-19, Norges avhengighet av EUs løsninger og ikke minst sanksjonene mot Russland knyttet til invasjonen i Ukraina.

Marit Arnstad (Sp) [11:38:10]: Etter å ha lyttet til debatten må jeg si at det mest overraskende med den er at både Venstre og Høyre prøver å lage skillelinjer og motsetninger som ikke finnes. De bidrar rett og slett til en splittende retorikk istedenfor en samlende debatt, midt i en tid da vi har krig i Europa. Det overrasker meg veldig. Ingen er uenig i at vårt forhold til landene rundt oss kommer til å bli forandret av krigen i Ukraina. Antakelig vil hele Europa i mange, mange år framover bli forandret av de begivenhetene som vi nå er midt inne i. Geografien til Norge, våre demokratiske og liberale verdier og vår åpne økonomi gjør oss til en del av de forandringene. Ingen er uenig i det. Det skal vi forholde oss til på en god og likeverdig måte, sammen med partnere internasjonalt, enten det er EU, Storbritannia eller andre likesinnede land.

Representanten Schou må ha hørt feil. Jeg snakket ingenting om møterom og ganger. Jeg snakket om parlamentarisme. Det er et veldig enkelt uttrykk for demokratiet. Det er altså det parlamentariske systemet som sikrer en direkte relasjon mellom folk og folkets representanter, der de folkevalgte også blir stilt til et direkte ansvar. Det er det demokratiske underskuddet som EU har. Det er helt merkelig at enkelte prøver å sette et likhetstegn mellom mellomstatlig internasjonalt samarbeid og overnasjonalt samarbeid, for det er nettopp der forskjellen ligger – mellom det mellomstatlige og det overnasjonale. Jeg opplever at Høyre egentlig prøver å bruke denne debatten om Ukraina, og på en måte det som skjer i Europa angående Ukraina, til å forsøke å dra i gang en ny norsk EU-medlemskapsdebatt. På mange måter er det greit nok. Jeg aksepterer det Høyre står for der, og Senterpartiet er forberedt på den diskusjonen. Vi kommer til å møte den diskusjonen slik vi alltid har møtt EU-diskusjoner, med folkestyreperspektivet, velferdstenkningen og ressursargumentene, som etter vår mening tilsier at EU-medlemskap ikke er noen god løsning for Norge.

Vi skal ha en løpende diskusjon om Norges samarbeid med EU og særlig om det samarbeidet som foregår innad i EØS. Her har utenriksministeren varslet, i tråd med Hurdalsplattformen, at vi skal få en offentlig utredning om erfaringene med EØS det siste tiåret. Jeg har forventninger til at det arbeidet vil gi oss innsikt i hvordan EØS-avtalen faktisk fungerer for Norge, både styrker og svakheter, og Senterpartiet mener at det er viktig i seg sjøl.

Vi er nødt til å se kritisk på samarbeidsmodellene våre internasjonalt, og det må kunne skje uten at noen av den grunn blir forsøkt stemplet som en slags dårlig europeer, som jeg opplevde at representanten Bjørlo på en nokså søkt måte prøvde å gjøre. Norge har bestandig samarbeidet og handlet med våre naboland i Europa. Ingen jeg kjenner, er motstandere av det. Spørsmålene gjelder hvilke former for samarbeid, hvilke fundamentale interesser Norge har, og i hvor stor grad overnasjonalt samarbeid skal kunne overprøve nasjonale beslutninger.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:41:36]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men jeg må si jeg blir litt overrasket over Marit Arnstads siste innlegg, hvor hun mener at Høyre og Venstre presenterer splittende retorikk i denne diskusjonen. Det er regjeringa som har lagt fram en redegjørelse, og det er Stortinget som skal diskutere den. Da må det også være lov til å diskutere ulike sider ved den, både hva den inneholder, og hva den ikke inneholder. Det er også regjeringa som har sagt i sin regjeringserklæring at den skal utrede hvordan EØS-avtalen har virket for Norge i de ti siste årene. Da må det være lov til å spørre om det ikke hadde vært mer relevant å diskutere og utrede hva EUs utvikling får å si for Norge i de neste ti årene.

Det er en regjering som må tåle å bli utfordret på de standpunktene regjeringa har. Både jeg og andre har i lengre tid forsøkt å få regjeringa i tale med tanke på hva som skal utredes, hvilke rammer utredningen skal ha, og hvilke forutsetninger som skal ligge til grunn. Men da har vi her i salen blitt møtt med at dette er en type inkvisisjon som man ikke er vant til. Det syns jeg er en rar måte å debattere på. Hvis man først skal peke på hva som står i forskjellige dokumenter, er det jo Senterpartiets egen finansminister som har sagt at EU nå har blitt mindre viktig. Det er på Senterpartiets egne nettsider det står at EØSavtalen er en juridisk tvangstrøye. Det må Senterpartiets representanter her i salen tåle å bli utfordret på.

Jeg la i min innledning stor vekt på de områdene der jeg deler utenriksministerens beskrivelser av hvilken retning EU går i. Jeg mener de er riktige, men jeg mener at det må få andre konsekvenser for den norske EU-debatten og for den norske debatten om samarbeidet med EU enn det regjeringa legger opp til. Jeg mener at det som mangler i redegjørelsen, er at utenriksministeren trekker konklusjonen av den beskrivelsen hun selv gir, og det kunne jeg ønsket meg en større debatt om.

Så registrerer jeg at det er bevegelse i mange partier nå knyttet til EU-spørsmålet. Det er et parti som skal ha landsmøte til helgen som også har reist den debatten. Jeg har stilt spørsmålet før, og jeg stiller det for så vidt igjen: Nå er det krig i Europa, og noen partier mener det er utidig å diskutere NATO, noen partier mener det er utidig å diskutere EU. Hva skal vi da egentlig diskutere, når det er krig på vårt eget kontinent?

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:44:20]: Eg vil fortsetje der representanten Eriksen Søreide sleppte. Eg synest det er merkeleg å høyre representanten Arnstad snakke om at vi frå Venstre og Høgre si side her prøver å dra opp motsetningar som ikkje finst, og ein såkalla splittande debatt. Problemet er jo at dette er politiske motsetningar og ulike syn som finst, som er reelle; det er faktisk leiaren i Senterpartiet og finansministeren som seier offentleg at EU har blitt mindre viktig den siste tida. Det er ei reell motsetning til korleis mange andre i denne salen ser på det.

Det er òg slik at Senterpartiet faktisk er imot EØS-avtalen. Det er mogleg det er splittande retorikk å påpeike det, men det er uansett eit faktum. Det er ei politisk ueinigheit som det må vere lov å snakke om i denne salen. Eg vil også minne representanten Arnstad om at det vi no har, faktisk ikkje er ein debatt om Ukraina, det er ein debatt om EU- og EØS-saker. Difor snakkar vi om EU og EØS.

Så prøver representanten Arnstad også å seie at alle er for handel – at det er ingen motsetning her, vi er alle for handel. Så enkelt er det ikkje. For det første: Senterpartiet er imot EØS-avtalen, som er heile grunnlaget for vår samhandel med EU. For det andre: Det er faktisk slik i dag at trass i EØS-avtalen ser vi no at han ikkje dekkjer alt, og i stadig mindre grad dekkjer alt vi treng i vår samhandel med Europa.

Eg var sjølv i Brussel i går og hadde møte med det svenske NHO, som fortel at dei i stadig større grad merkar at det blir vanskelegare for svenske bedrifter å samhandle med Noreg enn med andre EU-land, trass i EØS-avtalen, fordi handelspolitikk handlar om så mykje meir enn det som ligg i EØS-avtalen. I EU blir òg nye verkemiddel innanfor handelspolitikken no rulla ut i stort tempo; det er stadig meir krevjande å stå utanfor, og EØS-avtalen dekkjer ikkje alt. På viktige område ligg det no inne avgrensingar for program – vi er ikkje automatisk med i alle programsamarbeida i EU. Vi er ikkje inne i det nye romprogrammet til EU; vi er ikkje eingong inne i alle delar av det eksisterande romprogrammet. Det er avgrensingar i Horisont Europa og i Digital Europe.

Dette er reelle utfordringar som norsk næringsliv og norsk handel har, og det må vi våge å snakke om i ein debatt som faktisk handlar om Noregs forhold til EU og EØS. Det er ikkje splittande retorikk, det er politiske motsetningar mellom Senterpartiet og Venstre og andre parti.

Marit Arnstad (Sp) [11:47:15]: Jeg skjønner at det jeg sier om splittende retorikk, har falt Høyre og Venstre tungt for brystet. Først vil jeg si at jeg sjølsagt anerkjenner at både Høyre og Venstre har andre synspunkt på EU-medlemskap enn meg sjøl. Det synes jeg er helt greit, det er «fair enough», det er en grei debatt. Det er den måten man sår tvil om andre partiers motiv på, og også andre partiers meninger, som jeg blir litt overrasket over. Når Schou gjør mine betraktninger om parlamentarisme til et spørsmål om møterom og ganger, synes jeg det er en unødvendig forenkling av debatten. Når representanten Bjørlo velger den søkte sammenligningen å snakke om at det er rart at Senterpartiet er mer opptatt av oppsplitting av Viken enn av EU – å blande de to sakene, å blande en sak om en fylkeskonstruksjon avgjort på et bakrom i Stortinget med en diskusjon om EU – er det på en måte å så tvil om hele vårt engasjement og våre motiv knyttet til debatten om Europa. Jeg synes det er helt merkelig. Han velger også å gjenta i sitt siste innlegg nå en antydning om at Senterpartiet skal være imot handel fordi vi er imot EØS-avtalen. Norge har hatt en åpen økonomi i kanskje 200 år. Vi har solgt fisk til utlandet i lange, lange tider. Og så skal det å være for handel være avhengig av at man er for EØS-avtalen. Det er å så tvil om andre folks motiver. Det synes jeg ikke man skal gjøre i en redelig EU- og EØS-debatt.

Jeg må også si at jeg synes den kritikken mot utenriksministeren om ikke å vise fram mandatet for EØS-utredningen er litt rar, for jeg er ganske sikker på at hvis Eriksen Søreide hadde vært statsråd nå, hadde heller ikke hun offentliggjort eller omtalt offentlig store deler av det mandatet før det har gått til statsråd. Vi vet jo at først får man det vedtatt i statsråd, og så blir det sjølsagt en offentlig debatt om både mandatet og om utformingen og gjennomføringen av den utredningen. Det er en debatt Senterpartiet ser fram til.