Stortinget - Møte mandag den 13. juni 2022 *

Dato: 13.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 449 L (2021–2022), jf. Prop. 114 LS (2021–2022))

Innhold

11 treff for "farahmand" i dette dokumentet:

1 av

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 18 [10:04:51]

Innstilling fra finanskomiteen om Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga m.m. og folketrygdloven (arbeidsavklaringspengar m.m.) (Innst. 449 L (2021–2022), jf. Prop. 114 LS (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Eigil Knutsen (A) [] (komiteens leder og ordfører for saken): I dag behandler Stortinget lovdelen til revidert nasjonalbudsjett 2022. Jeg vil takke finanskomiteen for samarbeidet om saken, selv om S-delen, som kommer på fredag, er noe mer omfattende.

Lovdelen vi førstegangsbehandler i dag, inneholder store og små saker – flest små, men i alle fall én stor og viktig sak. For behandlingen av denne saken reflekterer at det nå er flertall i Stortinget for en ny politisk kurs, en mer sosialt rettferdig og sterkere velferdsstat.

Komiteen innstiller på endringer i folketrygdloven som i praksis vil fjerne regelen om en karensperiode på tolv måneder for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Dette innebærer at personer som har blitt syke eller skadde, nå ikke risikerer å miste retten til oppfølging og støtte dersom avklaringsprosessen tar tid.

Da Arbeiderpartiet utarbeidet uføretrygdloven, uttalte den daværende statsministeren at lovens hovedoppgave skulle være

«å gjøre den uføre så frisk og arbeidsdyktig som mulig og gi ham eller henne all støtte i disse bestrebelsene. Først når dette er håpløst, kommer uførepensjonen inn i bildet.»

Karensperioden har innebåret det motsatte. Den har gjort at fellesskapets støtte faller bort før arbeidsevnen er avklart. Menneskene som ble ilagt karenstid, mistet ikke bare inntekten, de mistet også retten til å få avklart sin arbeidsevne, retten til støtte i innsatsen for å bli så arbeidsdyktig som mulig.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen har satt en klar ambisjon om at ingen skal miste retten til hjelp før deres arbeidsevne faktisk er avklart. Jeg er glad for at et flertall i komiteen deler denne ambisjonen, og jeg er stolt av at flertallet nå innstiller på å fjerne karensperioden.

Helge Orten (H) []: Som saksordføreren påpekte, er de fleste lovendringene i denne proposisjonen tekniske justeringer, praktiske tilpasninger og opprettinger som samtlige partier slutter seg til, så det er vel ikke noen særlig grunn til å bruke veldig mye tid på å kommentere akkurat det.

Det er likevel en sak, som også saksordføreren var inne på, som skaper uenighet. Det er endringene i folketrygdloven og avviklingen av karensperioden i forbindelse med arbeidsavklaringspenger. Da regjeringa Solberg overtok i 2013, var det 70 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger som holdt på å miste retten til disse, fordi de var i ferd med å nå en maksimal grense på fire år uten å ha fått den raske og tette oppfølgingen som var forutsetningen for innføringen av ordningen. Ordningen ble videreført for disse, samtidig som det ble gjennomført en evaluering. Det viste seg at for mange ble gående på ordningen for lenge uten avklaring og oppfølging.

Det ble gjort helt nødvendige endringer i 2018 for at ikke en midlertidig inntektssikring under oppfølging skulle bli til en permanent stønad som holdt folk utenfor arbeidslivet. Ordningen ble mer målrettet, og flere ble raskere avklart til uføretrygd eller inn i eller tilbake i arbeid. Maksimal stønadsperiode for arbeidsavklaringspenger ble redusert fra fire til tre år, men med mulighet for forlengelse med to år under visse forutsetninger. Det ble også innført en karensperiode på ett år etter utløp av maksimal stønadsperiode.

Det er viktig at arbeidsavklaring skjer så raskt som mulig for å hindre at mennesker skyves vekk fra arbeidslivet. Departementet skriver selv at regelendringen fra 2018 har gitt positive virkninger ved at mottakerne har kommet raskere i gang, at avklaringen tar kortere tid, og at stønadsforløpet dermed blir kortere.

Arbeidsavklaringspenger skal være en midlertidig ytelse. I en tid der det er mangel på arbeidskraft, er vi forundret over at det gjøres endringer som kan bidra til at flere blir stående lenger utenfor arbeidslivet.

Så skal vi ikke utelukke at det kan være behov for å gjøre endringer i dagens regelverk, men det må da basere seg på et mer solid kunnskapsgrunnlag, og vi vil avvente regjeringas varslede gjennomgang av hele ordningen. Slike endringer bør ikke hastebehandles, slik det nå legges opp til, men behandles på en grundig måte i fagkomiteen.

Vi vil for ordens skyld opplyse om at vi vil stemme imot forslaget om å avvikle karensperioden og lovendringsforslaget i den forbindelse, slik det framgår av innstillinga.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er nok rett som dei to førre talarane har peika på, at den store saka i denne proposisjonen er avvikling av karensperioden for arbeidsavklaringspengar. Eg sluttar meg fullt ut til det som saksordføraren her sa om den saken, og regjeringa står samla om det.

Eg har lyst til å nytta mi taletid til å visa til to saker – nokon vil kanskje seie små saker, men det er svært viktige saker – som ligg inne her. Det eine gjeld avgift på drosje berekna på å frakta rullestolbrukarar. Det er jo slik at politikken vert påverka av kven som styrer, og dei som har rullestoldrosjar, fekk merka avgiftspolitikken til den førre regjeringa, med ein kraftig auke i avgifter på rullestoldrosjar. Det er nokre gonger eg undrar meg litt over kva Venstre, Kristeleg Folkeparti, Høgre og Framstegspartiet prioriterte å skattleggja, men eg er veldig glad for at den avgiftsskjerpinga som skjedde i 2019, no vert reversert, og at ein har lytta til protestane frå både næringa og – ikkje minst – brukarane. Dette vil vera eit viktig grep for å sikra at folk òg i framtida får rullestoldrosje, ikkje minst i distrikta, der denne avgiftsauken kunne ha utfordra det.

Den andre saka gjeld eigedomsskatt på grunn under kraftnettet. Det er ganske forunderleg at den førre regjeringa sat stilt, som eigar av Statnett, og lét Statnett køyra denne saka gjennom rettssystemet. Det skulle jo aldri ha vore ei sak. Statnett føreslo ei dårleg løysing, nemleg at plikta til å betale eigedomsskatt skulle liggja på grunneigar når dei hengde kablar over annan manns grunn.

Det har me sett på. Me har fått mange innspel frå våre ordførarar rundt om i distrikta, og eg er glad for at det i denne saka vert varsla at det skal det ryddast opp i. Det viser at politikk ikkje berre handlar om dei store sakene, men det handlar om å lytta, ta innspel på alvor og bruka den posisjonen som ein har, til å få rydda opp.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det er naturlig at den store debatten om hele det reviderte budsjettet kommer på fredag, men jeg vil knytte noen kommentarer til den lovdelen som behandles i dag.

Fremskrittspartiet foreslår en forbedret strømstøtteordning, med full kompensasjon for strømpriser over 50 øre per kWt, som også inkluderer fritidsboliger og bedrifter. For det er ikke bare landbruket som nå opplever formidable kostnadsøkninger på grunn av prisvekst på en rekke innsatsfaktorer. Mange andre næringer er i samme situasjon. Fremskrittspartiet mener det er riktig å kompensere små og mellomstore bedrifter som ikke har langsiktige avtaler. Dette er ofte bedrifter med små marginer, og de har ikke en tilstrekkelig buffer til å takle ekstrempriser. Nettopp derfor trenger de hjelp i en overgangsperiode, inntil vi får balanse i kraftmarkedet. Det er mange andre land i Europa som hjelper bedriftene gjennom krisen, mens i Norge, hvor det offentlige får enorme ekstrainntekter av nettopp høye energipriser, gjør regjeringen ingenting for å kompensere bedriftene.

Regjeringen foreslår endringer i ordningen med arbeidsavklaringspenger før den varslede gjennomgangen av hele ordningen er gjennomført. Det mener Fremskrittspartiet er uheldig. For å gjennomføre eventuelle endringer som forbedrer og ikke forverrer ordningen for dem som berøres, må det innhentes kunnskap, og det må gjennomføres en forsvarlig saksbehandling i fagkomiteen. Derfor går Fremskrittspartiet imot de foreslåtte endringene nå.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Hans Andreas Limi har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Solberg-regjeringen gjennomførte en rekke usosiale kutt og en rekke usosiale endringer i arbeidsavklaringspengeregelverket. Blant annet gjennomførte man et kutt i minstesatsen for AAP for unge under 25 år. Regjeringen kuttet i ung ufør-tillegget i AAP-ordningen, og maksimal ordinær stønadsperiode ble endret fra fire til tre år for alle som fikk innvilget arbeidsavklaringspenger. Og kanskje verst av alt: innføringen av karensåret – et år hvor den som har mottatt arbeidsavklaringspenger ut maksimal periode må vente i 52 uker før man kan få ny periode med arbeidsavklaringspenger.

Veldig mange på AAP har de siste årene opplevd å bli kastet ut av ordningen før de endelig er avklart. Derfor har SV lenge jobbet for å få endret denne ordningen, for å sikre at syke folk ikke kastes ut i fattigdom. Jeg er derfor veldig glad for at vi nå kan fjerne karensåret. Det er ikke hastig, som enkelte her sier, det er høyst på overtid. Når folk med lite makt og penger, som sliter med alvorlige helseplager, går sammen for å gjøre verden litt mer rettferdig, er det god grunn til å lytte og ta det på alvor. Elisabeth Thoresen og AAP-aksjonen fortjener derfor en stor takk for sitt viktig arbeid for syke og uføre i samfunnet, men aller mest fortjener de at vi lytter og tar dem på alvor.

Så er det fra SVs side viktig at regjeringen i dag i det videre arbeidet vurderer om ordningen virker etter hensikten, at mottakerne får god oppfølging og blir raskt avklart mot arbeid eller uføretrygd.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Min gode kollega Emma Watne skal senere i debatten kommentere forslaget om AAP, men jeg tenkte å fokusere på skatteendringene som Rødt har foreslått i denne saken.

Når vi går inn i den siste uka med storting før sommerferien, er det etter to år med pandemi og midt under en priskrise som rammer familieøkonomien hardt. Senest på fredag kom det nye tall fra SSB, som anslår at prisveksten blir 4,7 pst. i år. Det er mye, og det vil bety reallønnsnedgang for de aller fleste i det norske samfunnet, med oss stortingspolitikere som et uhederlig unntak – det skal jeg kjefte mer på ved en annen anledning.

Dette er dramatisk, ikke minst når vi vet at satsene for alle mulige ytelser og stønader som folk er avhengige av, enten ikke blir justert eller bare oppjustert med stusslige 1,3 pst. Det gjelder bl.a. sosialstønaden, barnetrygden, engangsstønaden og studiestøtten. Forskjellen på hvor mye prisene øker, og hvor mye stønadene øker, utgjør tapt kjøpekraft for den enkelte på mange hundrelapper per måned og mange tusenlapper i løpet av året. Det kan for mange være forskjellen på om man kan ta med seg ungen sin på en liten ferie i sommer, eller om man må la være. Det kan være forskjellen på om man har råd til å varme opp huset sitt når nettene igjen blir lange, om ikke lenge, eller om man må fryse seg gjennom nok en vinter.

Jeg mistenker at folk flest ikke helt har skjønt hvor mye rikere de rikeste i dette landet har blitt de siste årene, og jeg er også redd for at det er en del her på Stortinget som ikke helt har latt det synke inn. I fjor rundet vi i Norge for første gang 400 norske milliardærer, ifølge Kapital, og formuen til den lille, hovedsakelig gutteklubben har til sammen økt med nesten 300 mrd. kr gjennom koronaen, fra 2019 til 2021. I den situasjonen har regjeringen liksom ikke råd til å gi flere unger fra lavinntektsfamilier et ferietilbud, man har ikke råd til å kutte prisene på kollektivtransport, og man har ikke råd til å sørge for at sosialhjelpsatsene følger prisveksten.

Det er grunnleggende urettferdig. Problemet er jo ikke at vi har for mye press i økonomien, men at vi har for mye rikmannspress i økonomien. I vårt forslag i dag foreslår vi derfor å øke formuesskatten for aksjeeiere og for folk med veldig dyre boliger. Det gir økonomisk handlingsrom for tiltak som bedrer kjøpekraften og levestandarden til det brede lag av befolkningen.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Presidenten: Representanten Marie Sneve Martinussen har da tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sveinung Rotevatn (V) []: Til liks med dei fleste skal eg utsetje den store RNB- debatten til fredag, men nokre kommentarar til det som vel er den endringa som er mest omdiskutert her. Det gjeld endringar i arbeidsavklaringspengar.

Det er sjølvsagt ikkje vanskeleg å vise til eksempel på enkeltpersonar som opplever det som urettferdig og vanskeleg at ein ikkje får ei yting, eller at ei yting vert avslutta. Slik vil det alltid vere. Men eg meiner likevel at Stortinget har eit ansvar for å sjå heilskapen i trygdesystemet vårt og ikkje minst sørgje for at vi har dei riktige insentiva til at flest mogleg vert avklarte raskt, får god hjelp og kjem i arbeid.

Eg sat i arbeids- og sosialkomiteen då vi behandla endringane i arbeidsavklaringspengar for to periodar sidan. Dei endringane vart gjorde av ein grunn, og den grunnen var at vi hadde ein svært alvorleg situasjon der avklaring gjekk tregt utan at den førre raud-grøne regjeringa såg på det som noko problem, at folk vart ståande altfor lenge i kø, og at vi hadde altfor mange utanfor arbeidslivet.

Endringane som vart gjorde, hadde som mål at folk skulle verte avklarte raskare, og ut frå det departementet sjølv skriv, har ein lykkast med det. Det er jo bra, men så er sjølvsagt ikkje alt perfekt. Difor er det viktig å få den heilskaplege evalueringa som det no vert jobba med, av måten ordninga fungerer på. Den ser Venstre fram til, og vi er sjølvsagt opne for å gjere ytterlegare endringar i arbeidsavklaringspengeordninga framover for å sørgje for at vi kan få endå raskare avklaringar, at fleire kan kome seg tilbake til jobb, og at færre vert ståande utanfor.

Men eg er nok i tvil om dei endringane som i dag vert føreslått, vil bidra til det, og difor stemmer Venstre imot det og ventar heller på eit heilskapleg blikk på dette. Det handlar om at vi må sørgje for at arbeidsavklaringspengeordninga er det ho skal vere, nemleg ei mellombels ordning, ikkje ei permanent ordning, der folk vert avklarte raskt, ikkje seint, og der ein stiller tydelege krav til Nav om at så skal skje, og at sjølve ordninga bidrar til det.

Dette er langt frå ei perfekt ordning, og det er lett å kritisere mange sider av den, men eg er nok i noko tvil om dette kjem til å gje positive resultat til at vi ønskjer å stemme for i denne omgang. Difor stemmer vi imot.

Eg vil også minne om at når vi no snakkar om ein situasjon i norsk økonomi der det er stor mangel på arbeidskraft, og alle snakkar om den store arbeidskraftreserven som vi ønskjer å mobilisere, kven er det då vi snakkar om? Jo, då snakkar vi nettopp om folk på helserelaterte trygdeytingar, der Noreg framleis er i ein særklasse i OECD når det gjeld antal. Dei må vi få tilbake i jobb, og eg håpar at alle gode krefter går i lag, og at vi sørgjer for at systemet vårt byggjer opp under nettopp det.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Jeg har lyst til å ha noen kommentarer. For det som er fort gjort, er at det som blir omtalt som en liten sak her, kan være helt definerende for folk. Jeg har lyst til å ta tak i to av de sakene som innebærer er en veldig klar endring etter at vi har fått regjeringsskifte.

Den ene er den lille endringen for oss her når det gjelder avgift på handikaptaxier. Den kan være helt definerende for de folkene som da faktisk får en handikaptaxi. For dem kan denne endringen, som er liten her, gjøre at man får en trygghet i sitt lokalmiljø for at det fortsatt er en rullestoltaxi, og at det er en taxieier som tør å investere i en Caravelle, Sprinter eller en annen type bil som kan ta med seg rullestol. Det er så fort gjort i stortingsdebatten at det som framstår som teknisk og lite, og som kanskje er lite i en avgiftssammenheng, kan være kjempeviktig. Derfor reagerte både Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og også SV, veldig kraftig da Høyre og Fremskrittspartiet endret avgiftene for taxinæringen, og man reagerte spesielt kraftig på den endringen som handlet om tilrettelagte biler for folk med rullestol. Nå gjør vi den endringen, og det gjør at det blir lettere å investere i rullestoltaxier fra 1. juli, og at det blir enklere for folk i rullestol å ha trygghet for at de får det tilbudet i sitt nærmiljø. Spesielt på mange mindre steder har det vært en utfordring at de som driver i næringen, ikke har tatt seg råd til å kjøpe den typen biler. Nå får de den muligheten, og det er jeg glad for.

Så er det diskusjonen om arbeidsavklaringspenger. Alle kan forstå disse tekniske diskusjonene, som også har vært her før dette innlegget, men til sjuende og sist handler det om enkeltmennesker som kommer i en veldig sårbar situasjon der man ikke får inntektssikring. Regjeringen har vært opptatt av at man skal prioritere mer ressurser til Nav, for å få ting raskt igjennom og få avklart arbeidssituasjonen. Men nå gir det trygghet for de enkeltpersonene som er i slutten av sin periode, at de vet at det også er inntektssikring der. Regjeringen må selvfølgelig stille klare krav, så vi klarer å ha framdrift sånn at folk får avklart sin situasjon så fort som overhodet mulig. For det er viktig for alle, at man får den avklaringen og tryggheten, men at man ikke i den mellomfasen plutselig står uten inntekt i det hele tatt. Det er en klar politisk prioritering. Det kostet ganske mye penger også, for staten, men det handler om at det er den tryggheten vi skal ha i vårt velferdssamfunn.

Representanten Pollestad var innom at vi varsler en endring når det gjelder beskatning på kraftlinjer. Det er en veldig viktig prinsipiell sak, for det handler om synet på privat eiendomsrett og om hvorvidt det er den private som skal betale eiendomsskatt for en ulempe som staten pålegger en. Det mente den forrige regjeringen, utrolig nok. Vi mener det ikke, og jeg er glad for at vi nå har et bredt storting som slutter opp om den tankegangen. Vi kommer til å sende dette på høring ganske raskt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det er mange næringer som sliter nå på grunn av enorme kostnadsøkninger og prisveksten på en rekke viktige innsatsfaktorer, og det er langt flere næringer enn bare landbruket. Regjeringen har så langt ikke villet innføre en ordning med kompensasjon for økte strømpriser til bedriftene, til tross for at en rekke andre land i Europa gjør nettopp det. I utgangspunktet ble det sagt at det muligens var i strid med EØS-regelverket. Det er vel avklart at det er det ikke, og vi ser at EU-land gjennomfører tiltak.

Mitt spørsmål til finansministeren er: Vil regjeringen nå gå inn og se på hva man kan gjøre for å kompensere flere næringer enn bare landbruket for de økte prisene man har på en rekke innsatsfaktorer?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Det er to ting vi har varslet spesielt når det gjelder næringsliv og egentlig også andre kunder. Det er skatteendringer. Det ene er det vi har gjort på redusert elavgift, som skal være en varig endring, fordi vi mener det avgiftsnivået som har vært på strøm de siste årene, har vært høyt. Det var på det høyeste da Fremskrittspartiet styrte. Det har vi både varslet og gjort, og vi mener det er riktig å redusere avgiftene på strøm.

Det andre er en skatteendring når det gjelder grunnrentebeskatningen, at flere skal få muligheten til å få industrikraftregime, sånn som tungindustrien har, som da får lavere strømpriser. Det har vi også varslet at vi ønsker å gjøre, for det er en systemomlegging som vil stå seg over tid, som gjør at man kan få mer forutsigbarhet og trygghet for strømprisene, at kraftbørsen blir tatt mer av fra dag til dag. Det er et omfattende arbeid vi har varslet, og vi har som mål om at det skal være på plass fra 1. januar – hvis Stortinget slutter seg til det.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Nå har jo regjeringen foreslått å doble elavgiften igjen etter at den var redusert en periode, så det er i hvert fall ikke et tiltak som kan hevdes å være veldig positivt overfor dem som sliter med høye strømpriser. Det er det ene.

Det andre er at regjeringen har gjennomført tidenes skatteskjerpelse i budsjettet for 2022, skatteskjerpelser som i veldig stor grad rammet norske bedrifter og bedriftseiere. Det er viktig at det skjer et langsiktig arbeid, men det som er mitt poeng, er at vi nå står midt oppi en kritisk situasjon, og det andre land da åpenbart har skjønt, er at bedriftene trenger hjelp for å komme gjennom denne kritiske fasen i påvente av at det skjer endringer i kraftmarkedet som gjør at det skapes en større grad av balanse.

Jeg gjentar egentlig spørsmålet: Hvorfor er det ikke aktuelt for den norske regjeringen å bidra til at bedriftene klarer å takle krisen?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Her var det direkte feil i premissene fra representanten Limi. Vi har ikke doblet avgiftene, vi har redusert avgiftene på strøm hele året, fra det rekordhøye nivået på strømavgifter vi overtok etter Fremskrittspartiet og Høyres styring av Norge. Vi reduserte mer i januar, februar og mars enn i sommermånedene, det er riktig, men da har elavgiftene også vært redusert. Alle måneder i år er det lavere elavgift enn det var i fjor, da Fremskrittspartiet styrte, men den er enda lavere i januar, februar og mars. Vi er opptatt av at det skal være en varig endring, ikke bare en kompensering her og nå, og vi kommer til å gjøre flere grep for å få til varige endringer.

Et av de store grepene vi gjør – hvis Stortinget slutter seg til det – er en skatteendring som gjør at norsk industri og andre som ikke er i industrikraftregimet, kan få lavere og mer stabile fastpriskontrakter framover. Det er også en varig endring, ikke bare en kompensering her og nå. Jeg tror det er det beste for alle som driver næringsvirksomhet, at man gjør ting som gjør at man kan få stabilitet og lavere priser over tid hvis man ønsker fastpris.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Da regjeringen Solberg tok over i 2013, hadde arbeidsavklaringsordningen vært i funksjon nesten fire år. Den ble da, etter å ha vært forvaltet av Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet, av arbeidslivsforskere kalt et rullebånd ut av arbeidslivet og inn i varig utenforskap. Er ikke statsråden enig i at det mest usosiale man kan gjøre når man har en ordning som ikke fungerer, og som fører til varig utenforskap, er å sitte stille og ikke gjøre noen ting?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Dilemmaet er at det kan brukes slike argumenter mot veldig mange av de støtteordningene som vi har for å gi folk inntektssikring – man kan si at de er passiviserende. Men vi har et sosialt sikkerhetsnett i samfunnet, der vi må finne balansen mellom å sørge for at folk kommer seg inn i arbeid og ut av passivitet, og å ikke bare bruke pisk. Og jeg synes den argumentasjonen jeg har hørt fra Høyre og Fremskrittspartiet i dag er så hard, for man tenker at alle liksom er helt like. Det er grunner for at det har tatt lang tid for en del å få avklart sin restarbeidsevne eller sin arbeidsevne. Derfor ønsker vi at de ikke skal skyves ut uten inntektssikring. Vi ser selvfølgelig at enkeltpersoner kanskje kan bli presset ut, men summen blir for hard, og derfor ønsker ikke vi å ha en sånn karensperiode. Vi vil ha den inntektssikringen. Så er det selvfølgelig motargumenter, men det viktigste for oss til slutt er tryggheten for folk.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Det er jo litt skremmende at man tar så lett på at mange av våre sosiale ytelser og ordninger virker passiviserende. Noen av dem er jo en passiv garantiinntekt, som Høyre også er for. Poenget med arbeidsavklaringspenger er nettopp aktivitet, og det er nettopp den aktiviteten som skal hjelpe folk tilbake eller inn i arbeid gjennom at man får enten behandling dersom man trenger det, og kompetanse dersom man trenger det. Rask og tett oppfølging var også en forutsetning for innføring av arbeidsavklaringspenger.

Det vi oppdaget, var at de hadde ikke fått den raske og tette oppfølgingen som de var lovet. Da vi kom i regjering, sto 70 000 mennesker i fare for å miste arbeidsavklaringspenger, noe som bare ble avvist i Stortinget av daværende arbeidsminister, som kalte dette en pukkeleffekt. Så denne rørende omsorgen for folk som har hatt det vanskelig og stått på en passiviserende ordning som virker som et rullebånd ut av arbeidslivet, er litt spesiell. Så jeg spør igjen: Er det ingen av de endringene statsråden kunne stilt seg bak? Svaret fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV i Stortinget har jo vært å ikke gjøre noen ting.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Det norske samfunnet er et stort spleiselag, noe av det er at vi lager et sikkerhetsnett også for folk som av ulike grunner har blitt syke, delvis uføre, usikre på hvilken restarbeidsevne de har, og som vi har ønsket å få inn i arbeidslivet igjen – og det er arbeidsavklaringspengene ment som for å klare å få folk inn i arbeidslivet.

I det året vi er inne i, viser tall i RNB, som ligger til behandling nå, at det blir 80 000 flere i jobb i løpet av året – og det kan godt hende at det blir enda flere. Det gir fantastiske muligheter, men jeg mener ikke at det er et argument for å ta bort sikkerhetsnettet, for det å ta bort sikkerhetsnettet skaper bare usikkerhet hos folk. Derfor ønsker vi begge deler: Vi ønsker å få flest mulig i arbeidslivet, men vi ønsker også å ha det sikkerhetsnettet for å gi trygghet og forutsigbarhet rundt inntektssikring. Men jeg tror det er veldig få som oppriktig ønsker å gå på arbeidsavklaringspenger over tid. De fleste ønsker å komme seg ut i arbeid eller få avklart sin situasjon.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Det er jo slik at arbeidsavklaringspenger varer i tre år, med mulighet for to års forlengelse, men svært mange som har vært i arbeidslivet, har i forkant av dette også gått ett år på sykelønn. Det betyr at man samlet sett har gått seks år på arbeidsavklaringspenger for å bli avklart, enten inn mot jobb eller for uføretrygd. Og for meg handler det ikke om å prøve å plage folk så lenge som mulig med aktiviteter dersom de er syk. Blir de avklart raskt, er det bra. Da skal de ha den uføretrygden de har krav på. Men for alle dem som trenger aktivitet eller kompetanse for å komme seg inn i arbeidslivet, er det helt ødeleggende å bli stående og gående så lenge på det som skal være en midlertidig inntektssikring. Det er også en av grunnene til at vi innførte dette karensåret, for å se om vi kunne bidra til at flere faktisk kom i aktivitet. Nav er pålagt å hjelpe alle uansett. Ingen vil stå uten inntekt, for Nav plikter å følge opp dem som står utenfor arbeidslivet, med andre tiltak. Frykter ikke statsråden at han nå setter flere folk på rullebånd ut av arbeidslivet?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Karensår kan høres veldig positivt ut, for man tenker ofte at karensår er etter at man er ferdig med videregående, eller at man skal tenke seg litt om. Men her handler karensåret om at man mister den inntektssikringen som arbeidsavklaringspenger er, så for dem som får det, kan det være ganske så brutalt i den situasjonen de er i.

Og der har vi tatt en avveining. Selvfølgelig er det i alle saker argumenter for og mot. Jeg ser også her at det er argumenter for en karensperiode – nettopp for at vi må legge et press, nå må det tas stilling, og at det må legges et press på systemet. Men vi mener at utslaget av det blir for hardt. Når vi da tar en totalvurdering, mener vi det er riktig at man har den inntektssikringen, og at vi også legger press på Nav for å sørge for at man får avklart folk så fort som overhodet mulig. Det er den sosiale profilen som Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering har lagt seg på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lise Christoffersen (A) []: Ingen er vel uenige i at det første året i denne stortingsperioden har blitt annerledes enn de fleste hadde sett for seg. Pandemi og ny nedstenging, strømkrise og krig og flyktningkrise i Europa har satt en helt ny dagsorden. Stortinget skal på fredag behandle et revidert budsjett som vi sjelden har sett maken til når det gjelder utgifter og inndekning. Bare siden vi vedtok budsjettet for 2022 i desember, for fem og en halv måned siden, har vi brukt 60 mrd. kr mer enn det vi forutså før jul.

Arbeiderpartiet gikk i fjor til valg på en hundredagersplan med førti konkrete løfter. Nå var det vanlige folks tur. Arven etter Erna Solbergs regjering var et samfunn med økende forskjeller og privatisering av offentlige tjenester. Det var brukt 38 mrd. kr til skattekutt for dem som hadde mest, omtrent nøyaktig samme beløp var systematisk gjennom åtte år kuttet i stønadene til dem som hadde minst. Budsjettet for 2022 som daværende finansminister Sanner la fram i begynnelsen av oktober, fortsatte i samme spor.

Den 22. januar 2022 var det gått hundre dager, og tida var inne for å gjøre opp status. De aller fleste hundredagersløftene var politikk for vanlige folk, som regjeringskollega Senterpartiet også hadde i sitt program, og de ble nedfelt i Hurdalsplattformen. Regjeringa har levert på 39 av de 40 punktene. Det har dessverre gått litt under radaren. Desto gledeligere er det at vi i denne saken leverer på ett av de viktigste løftene våre: at Høyre-regjeringas usosiale kutt skal fjernes.

Med virkning fra 1. juli opphever vi det meningsløse karensåret i regelverket for alle dem som på grunn av sykdom eller skade er helt avhengige av arbeidsavklaringspenger mens de er under behandling, eller venter på en avklaring i Nav eller en diagnose i helsevesenet. Den forrige regjeringa strammet inn på arbeidsavklaringspengene på flere måter. Terskelen for å komme inn i ordningen ble høyere, stønadsperioden ble kuttet med en fjerdedel, det ble vanskeligere å få forlengelse for dem som ikke var ferdig avklart i Nav og/eller helsevesenet ved stønadsperiodens utløp, det ble strammet inn på mulighetene for å ta utdanning når en mottar arbeidsavklaringspenger, og det ble innført en karensperiode på ett år dersom man ikke var ferdig avklart innen den tilmålte og avkortede perioden. Mange ble i den perioden skjøvet over på sosialhjelp eller privat forsørging, mens det de virkelig hadde behov for, var å konsentrere seg om å bli friske og eventuelt komme tilbake i arbeid.

Nå blir dette Høyre-skapte hullet i det sosiale sikkerhetsnettet heldigvis tettet igjen. Det meningsløse karensåret oppheves, slik vi lovet før valget.

Tuva Moflag (A) []: Jeg synes det er ganske spesielt å sitte her i salen og høre på representanter fra høyresiden, og partiet Venstre, som snakker om at det som er uforsvarlig, er at dette behandles i denne innstillingen. Det som er uforsvarlig, er at folk ble kastet ut av en ordning som ga dem inntektssikring. Det som er uforsvarlig, er at folk har kommet lenger unna arbeidslivet med karensåret. Det som er uforsvarlig, er at folk som hadde et håp om å komme tilbake i jobb, istedenfor havnet på DPS og ble psykisk syke. Gjennom det siste året har vi møtt mange vanlige folk som har ramlet ned på et betonggulv der det skulle ha vært et sikkerhetsnett, folk som har mistet både inntekt og oppfølging fra Nav på grunn av det usosiale karensåret for mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Dette vonde venteåret er noe av det mest usosiale som står igjen etter Erna Solbergs regjering. Nå fjerner vi det. Vi har snakket med mammaen som måtte tømme kontoen for sønnens konfirmasjonspenger før hun fikk tilgang til sosialhjelp fra Nav. Vi har snakket med kvinnen som endte opp med stor kredittkortgjeld fordi regningene tårnet seg opp mens pengene uteble. Og ja – som jeg nevnte innledningsvis – vi har snakket med folk som hadde et håp om å komme tilbake til jobb, men som endte opp sykere og lenger unna arbeidsmarkedet.

Arbeidsavklaringspenger er en arbeidsrettet ytelse. Det skal legges opp til at man får inntekt parallelt med at man får både helsehjelp og arbeidsrettet oppfølging, med et mål om å komme tilbake til arbeidslivet med den arbeidsevnen man har. Både arbeid og avklaring er sentrale begreper i arbeidsavklaringspengeordningen, mens Høyre synes å ha vært mest opptatt av at ordningen skal være tidsbegrenset. Derfor har folk blitt kastet ut av ordningen uten å være avklart, verken til arbeid eller til uføretrygd.

I dag har vi AAP-aksjonen og Elisabeth Thoresen på besøk i stortingssalen, og i likhet med representanten Kaski vil jeg takke Thoresen og aksjonen for at de har vært stemmen for denne gruppen, som har vært i en veldig, veldig vanskelig situasjon. For vi har også snakket med dem som ikke tør å heve stemmen, som synes dette er så sårt, så vanskelig, som er redde for kontakten med Nav, og som ikke vil fortelle sin historie. Det er det veldig viktig at vi tar med oss.

At vi nå fjerner karensperioden, er et klart uttrykk for et kursskifte i norsk politikk. Vi skal ta landet i en solidarisk retning der fellesskapet stiller opp for dem som trenger hjelp for å komme i arbeid, eller som er for uføre til å arbeide. Dette er bare starten. Vi skal arbeide videre med forbedringer og endringer for disse menneskene.

Torbjørn Vereide (A) []: Kor motivert blir ein av å miste alt ein har: huset, familien og den sosiale tilknytinga som ein gong pleidde å ha. Det å hamne på utsida av arbeidslivet kan skje med oss alle – livet etter kreften, eit traume, fatigue, alle dei kvinnene som har ME, eller den knekken som du møtte ein gong i tida. Ja, eg er stortingsrepresentant, men eg er òg eit menneske, og hadde ikkje eg vore heldig, kunne eg òg fort ha blitt ufør ein gong i tida. Og då er det eit poeng at sikkerheitsnettet vårt fungerer, at det ikkje blir erstatta av eit betonggolv.

Det er heilt riktig det som blir sagt, at avklaringa har gått for sakte, men det hjelper ikkje å gje all skyld og leggje alle konsekvensar over på dei menneska som treng hjelp, for dette kan nemleg gjelde oss alle ein gong eller to i løpet av livet.

Vi har prata med så ufatteleg mange, og det er AAP-aksjonen med Elisabeth Thoresen, og alle dei enkelthistoriene, som har vore med på å setje søkelyset på kva konsekvensar denne uhaldbare og gruvsame politikken fører med seg. Det er avgjerande i kampen for forandring. Det som slår ein, når eg har hatt møte, er kor mange som begynte med å skulle søke seg berre gradert ufør, prøve å halde arbeidslivet litt i gang, samtidig som ein kunne ha den sikkerheita ein trengte. Men då karensåret kom, førte det til at ein hamna heilt på utsida. Konsekvensen av denne politikken er knusande, både for alle enkeltmenneska, men òg for kva samfunn vi har lyst til å vere.

Vi har møtt NTL, FO og Fagforbundet, og mange tilsette som jobbar i Nav-systemet, og den klare tilbakemeldinga frå dei vi møtte, er at det dei treng, er tillit i arbeidet sitt, sånn at dei kan vise meir tillit til dei som treng hjelp. Når ein hamnar utanfor, skal ein nemleg ikkje bli møtt med mistillit, men ein skal bli møtt med hjelp og rettleiing, og med ei avklaring som enten kan føre til arbeid, eller som kan føre til ei økonomisk sikkerheit gjennom ein uføregrad – eller noko midt imellom.

Dette er det som er vårt prosjekt. Vi er no ferdige med å makulere folk som treng hjelp. Det vi skal makulerer, er den usolidariske karenspolitikken.

Emma Watne (R) []: Rødt er glad for at det usosiale karensåret for AAP-mottakere nå endelig er fjernet. Dette straffeåret har vært dypt urettferdig og hatt brutale konsekvenser for mange tusen folk. Alle de som ikke har blitt ferdig avklart innen tre år, har blitt stående uten jobb, uten uføretrygd og uten annen fast inntektssikring i et helt år. For de fleste har det eneste alternativet vært å selge alt de har, og søke sosialhjelp. Det er en skam, og Rødt har hele veien kjempet for at dette året skal bli fjernet. Men vi er bekymret for at ikke alle rekker å bli vurdert opp mot det nye regelverket og dermed mister ytelsen sin.

Regjeringen foreslår en forlenget overgangsperiode, sånn at Nav skal rekke å vurdere hvorvidt de om lag 14 000 personene som nå når sin maksdato 30. juni, har rett på AAP, eller ikke. Selv om regjeringen har intensjoner om at ingen skal stå uten ytelse før en vurdering er blitt gjort, er vi bekymret for at regjeringen ikke har innført en lang nok overgangsperiode, sånn som flere høringsinstanser har påpekt.

Navs arbeid med å avklare mottakerne opp mot det nye regelverket vil starte i fellesferien. Det er en periode med begrenset saksbehandlingskapasitet. Som AAP-aksjonen har pekt på, er saksbehandlingstiden for tiden på en AAP-søknad snaue tre måneder. Det betyr at den foreslåtte overgangsperioden på fire måneder sannsynligvis er urealistisk kort for å kunne sikre at alle mottakerne får et vedtak innen denne fristen.

Regjeringen må stå klar til å innføre en forlenget overgangsperiode hvis alle skal rekke å bli vurdert og få et vedtak, og med dette opprettholder jeg forslagene fra Rødt.

Trine Lise Sundnes (A) []: Jeg beklager at jeg entrer denne talerstolen med joggesko på, men jeg har en skade i hælen og trenger tilrettelegging.

Presidenten: Det er notert.

Trine Lise Sundnes (A) []: Det skal lønne seg å jobbe er en strofe vi ofte hører fra høyresiden. Hver gang jeg hører det, så omformuleres den strofen i mitt hode: Det lønner seg å jobbe. Det lønner seg i kroner og øre, og det lønner seg sosialt. Arbeidsplassen er vårt viktigste sosiale nettverk og vår viktigste sosiale arena, og det er på arbeidsplassen de fleste tilbringer mest tid i våken tilstand – faktisk mer tid enn i hjemmene. Det lønner seg å jobbe helsemessig, det er mye god helse i en god arbeidsplass. Det koster derimot å være syk. Det koster fordi inntektssikringen er lavere om man er syk lenge, og det koster sosialt: Det er ikke uvanlig å føle på ensomhet når helsen svikter over tid. Det går også ut over selvfølelsen å gå fra arbeidsavklaringspenger til ingenting.

Når representanten Nordby Lunde trekker fram at arbeidsavklaringen ikke funker, er jo ikke svaret å ta inntektssikringen bort, som om en skal skremme folk til gjeld og aktivitet. Svaret handler om å sikre inntekt for folk i sårbare situasjoner og i faser av livet med sykdom. Det kan handle om at du enten venter på organdonasjon, har pådratt deg slitasjeskader på arbeidsplassen som gjør at du må omplasseres til annen type arbeid og utprøves i den situasjonen, eller at kreftbehandlingen tar lang tid.

Jeg er stolt av at denne skammens plett – karensår – nå blir en saga blott. Jeg er videre glad for det arbeidet regjeringen har igangsatt, med en tillitsreform som gjør at vi kan få på plass bedre oppfølging av mennesker i sårbare situasjoner, på en måte og med en metode som har i seg at de som jobber med dette, også skal tas med i den omstillingen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg vil kort følge opp det som også representanten Watne var inne på knyttet til den frykten som mange har akkurat nå for at de med denne overgangsperioden risikerer å bli kastet ut av ordningen uten å være avklart – igjen. Det er også en frykt som SV deler, og som vi må være oppmerksomme på. Vår klare oppfordring til regjeringen er derfor å jobbe for at folk blir avklart raskere. Det gjelder generelt, men også i forbindelse med denne overgangsordningen. Man må få opp behandlingstiden på arbeidsavklaringspenger.

Så forventer SV at regjeringen følger ekstra nøye med, spesifikt med tanke på de som får overgangsordninger nå fram til 1. oktober. Man er nødt til å få ferdigbehandlet søknaden innen denne fristen, sånn at man ikke faller ut av ordningen igjen. Og dersom regjeringen ikke klarer det, må det fattes vedtak som sikrer inntekten til disse folkene. Det er viktig at man ikke risikerer å miste pengene over natta, og vi skal ta på alvor at når syke utsettes for denne utryggheten, kan man blir sykere. Vi skal ikke tilbake dit vi var under den borgerlige regjeringen. Det er regjeringens ansvar, og det vil SV følge opp.

Helge Orten (H) []: Når en hører på en del av innleggene i dag som gjelder arbeidsavklaringspenger, høres det ut som om en argumenterer med at det skal være en permanent ordning. Men det er ikke tanken, tanken er at det er en midlertidig ordning for å avhjelpe i en midlertidig situasjon i påvente av at en skal få en avklaring, en avklaring på enten om en skal ha uføretrygd helt eller delvis, eller om en – aller best hvis det er mulighet for det – kan komme tilbake igjen i arbeid og aktivitet. Det er poenget med hele ordningen, at den skal være midlertidig, at den skal bidra til at en får en rask avklaring.

Hovedproblemet her, slik som jeg opplever det, er at en ikke får rask nok avklaring, at en blir gående for lenge på midlertidige ordninger. Det er ikke bra for noen – ikke er det bra for samfunnet og ikke er det bra for den enkelte. Hovedutfordringen her er å sørge for at folk får rask avklaring, sørge for at en raskest mulig får avklart sin situasjon og ikke blir gående i en midlertidig ordning. Mye av argumentasjonen høres ut som om den midlertidige ordningen skal være permanent. Det kan umulig være hensikten. Det er heller ikke hensikten fra dem som argumenterer for det, for de opprettholder – foreløpig iallfall – tre pluss to år som varighet på den typen ordning.

Så er disse pluss to årene lagt der nettopp for å fange opp om den enkelte kan ha behov for lengre tid for å kunne få en nødvendig avklaring. Det finnes situasjoner en helt åpenbart ser at er krevende for den enkelte og krevende å finne en god avklaring på. Da har en muligheten til en forlenging.

Jeg synes det er merkelig at en får denne diskusjonen nå, for jeg hadde sett for meg at vi skulle få en helhetlig gjennomgang av denne ordningen, hvor fagkomiteene grundig skulle få gå inn i denne debatten, istedenfor at vi tar ett element – som gjelder karensåret – i en ordning i revidert nasjonalbudsjett. Det gjør at en mister helheten i vurderingen av hele ordningen og ikke ser andre elementer i ordningen i sammenheng med karensåret.

Vi mener fremdeles at dette ikke er gunstig å ta nå, men burde vært tatt i en helhetlig gjennomgang, slik at fagkomiteen – som er arbeids- og sosialkomiteen – fikk en mulighet til å gå grundig gjennom dette før vi gjorde vesentlige endringer. Vi skal ikke utelukke at det er behov for å gjøre endringer i ordningen, for alle ordninger bør kunne forbedres. Såpass tillit må vi ha til både oss selv og systemet for øvrig, at vi klarer å forbedre det fortløpende når det er behov for det, og når det er nødvendig. Det er vi åpne for, og det har vi også skrevet i våre merknader til innstillingen, at vi ser fram til å få det på bordet, slik at vi kan få behandlet det grundig og helhetlig.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Vi ønsker oss alle et sosialt sikkerhetsnett som kan ta imot oss når eller hvis vi faller, men det skal jo ikke holde oss nede. Jeg deler alle verdiene som representanten Trine-Lise Sundnes fortalte om, av å være og stå i jobb. Det er grunnen til at det for Høyre har vært så viktig å sikre inkludering i arbeidslivet.

Da regjeringen Solberg tiltrådte, viste det seg at for mange hadde blitt gående på AAP-ordningen for lenge uten avklaring og oppfølging. Det mest usosiale vi kan gjøre, er å la være å endre på ordninger som åpenbart ikke fungerer. Når arbeidsavklaringspengeordningen ble kalt et rullebånd ut av arbeidslivet og inn i varig utenforskap, er det klart vi måtte gjøre noe. Dermed ble det gjort helt nødvendige endringer i 2018 for at ikke en midlertidig inntektssikring under oppfølging ble til en permanent stønad som holdt folk utenfor arbeidslivet.

Ordningen ble mer målrettet, og flere ble raskere avklart til uføretrygd eller inn i eller tilbake til arbeid. Det er fortsatt mulig å få forlengelse på to år under gitte forutsetninger, og det ble også innført en karensperiode på ett år etter utløpet av maksimal stønadsperiode, som altså er fem år.

For å hindre at mennesker skyves lenger og lenger vekk fra arbeidslivet, er det viktig at arbeidsavklaring skjer så raskt som mulig. Og vi ser nå på rapportene fra Nav, og regjeringen skriver også selv, at etter regelendringene fra 2018 har det blitt positive virkninger ved at mottakerne kommer raskere i gang, og at avklaringen tar kortere tid. Jeg frykter at dette nå reverseres.

AAP er ment, og bør være, en midlertidig ytelse. Derfor deler også Høyre Arbeids- og velferdsdirektoratets bekymring for at de foreslåtte endringene kan føre til at ytelsen i realiteten blir en vedvarende ytelse som går over så lang tid at det er vanskeligere å komme tilbake i arbeidslivet. Jeg frykter at regjeringen nå egentlig setter vanlige folk tilbake på rullebåndet – i en tid der det er mangel på arbeidskraft som er den største utfordringen i norsk økonomi, og vi burde være mer opptatt av å inkludere flere. Tidsbegrensning er ment som et mer målrettet løp for mottakeren, og det legger også først og fremst press på Nav om å tilby dem den nødvendige behandlingen, arbeidstreningen eller kompetansehevende tiltak for å komme raskt tilbake til arbeidslivet.

Så deler jeg selvfølgelig representanten Ortens betraktning om at vi utelukker ikke at det er behov for endringer i dagens AAP-regelverk, men vi har altså avventet en mer helhetlig orientering fra regjeringen og skjønner ikke behovet for å gjøre disse endringene nå, hvor man kan risikere å gjøre mottakerne en stor bjørnetjeneste. Vi frykter nå at vanlige folk settes på rullebåndet, ut av arbeidslivet og inn i varig utenforskap. Det mener jeg er usosialt. Det mener jeg er usolidarisk.

Torbjørn Vereide (A) []: Førre talar, representanten Nordby Lunde, sa: Vi ønsker alle at det skal vere et sikkerheitsnett som tek folk imot når dei treng det.

Korleis kan ein seia det den same dagen som ein fortsatt skal prøve å vedta å fjerne det same sikkerheitsnettet for dei som treng det mest? Korleis kan ein seie det?

Det verkar som at Høgre synest det er meir skremmande at det er ein del folk som er på ei mellombels ordning, enn at det er folk som blir ståande utan noko som helst, som mistar alle former for økonomisk sikring. Dei folka vi har prata med som har mista hus, familie, alt, dei kjem ikkje nærare arbeidslivet. Det er ein slags myte som er ute og går om at viss ein berre fører ein hard og gruvsam nok politikk, viss ein berre riv bort det sikkerheitsnettet under linedansaren, då motiverer ein folk, då får ein færre uføre, men det blei ei dobling av unge uføre under Solberg-regjeringa.

Vi skal ha ein heilskapleg gjennomgang og sørge for å få på plass eit Nav som i større grad er prega av tillit, både for dei som treng hjelp i systemet, og for dei som jobbar i systemet, men akkurat no i dag skal vi òg ta den akutte situasjonen på alvor og sørge for at dette her – no heldt eg på å bruke eit uparlamentarisk ord – uhyggelege, gruvsame karensåret som er i dag, blir skrota og makulert ein gong for alle.

Lise Christoffersen (A) []: Det finnes ikke én eneste grunn til at det er fornuftig å ta ett års pause i et avklaringsløp, enten det er et avklaringsløp som peker mot arbeid eller et avklaringsløp som pågår i helsevesenet. Hvorfor i all verden skulle det bli bedre og raskere å avklare folk ved å sette hele avklaringsopplegget på vent et helt år – hvor folk, som flere har vært inne på, risikerer å bli sjukere fordi hele tryggheten forsvinner under beina på dem?

Representanten Nordby Lunde sa at det mest usosiale er å holde folk utenfor, derfor må vi kutte i stønadene. Vårt svar er det motsatte. Vårt svar har ikke som utgangspunkt at folk utnytter stønadsordningene fordi man ikke har et ønske om å bli frisk eller et ønske om å jobbe. Vårt svar er at når en ordning ikke fungerer etter hensikten, må det offentlige skjerpe seg, og da må vi forbedre den, med mer systematisk arbeid overfor brukerne, og det er det vår tillitsreform har som siktemål.

Så har det vært snakket mye om 2018, men allerede i 2016 ble det innstramminger – under radaren – i rundskrivet fra Nav om arbeidsavklaringspenger. Før, under vår regjering, kunne man få utdanning opp til bachelor eller master hvis det var nødvendig for å komme tilbake i yrkeslivet, og det var i erkjennelsen av at veldig mange av dem vi snakker om, står ganske langt fra yrkeslivet. Så sto det også presisert at varigheten var så lenge det var nødvendig, før man fikk en avklaring enten til trygd eller til arbeid. Det er ikke den enkelte brukers skyld hvis ikke systemet vårt – helsevesenet vårt eller Nav – klarer å avklare folk i tide. I det tidligere rundskrivet sto det også en tydelig forpliktelse for Nav overfor brukeren. Det var en gjensidig forpliktelse mellom bruker og Nav. Alt som handlet om Navs forpliktelse overfor brukeren har blitt tatt ut – strøket og fjernet – fra det rundskrivet. Og nei, det er ingen som tenker at arbeidsavklaringspenger skal være varig. Det handler om raskest mulig til trygd for noen og raskest mulig til arbeid for andre. Men for noen tar det mer enn tre år for i det hele tatt å få en diagnose. Mennesker som har fått en ME-diagnose, blir satt på vent i sju år for liksom å se om den nedsatte arbeidsførheten er varig før man i det hele tatt kommer på trygd.

Mahmoud Farahmand (H) []: Jeg reagerer litt på tonen som her. Det er selvfølgelig slik at når man gjennomfører tiltak, er det dessverre innimellom bieffekter som er uønskede. Sånn er verden. Men når det er sagt, må man også være klar over ingen i denne sal gjennomfører tiltak for å skade enkeltindivider. Formålet med de tiltakene vi gjennomførte under Solberg-regjeringen var nettopp, slik som representantene Nordby Lunde og Orten har vært inne på, å gjøre livet til folk bedre, få flere i jobb for å gi dem den psykososiale forbedringen de trenger i livet sitt, og å sørge for at de har inntekt og kan stå på egne bein. Disse anklagene som kommer fra enkelte av regjeringspartienes medlemmer er ganske grove og kan ikke på noen som helst måte underbygges med fakta. Det blir ren retorikk. Man skulle tro det fortsatt er valgkamp ett år etter at valget er over. Det er unødvendig.

Jeg tror vi skal være enige om at formålet er godt, og så kan vi sikkert være enige om at ting kunne ha vært bedre, men det klart at en midlertidig ordning nettopp skal være midlertidig. Den kan ikke vare i all evig tid. Og det er denne midlertidigheten vi har prøvd å gjøre noe med – ikke gjøre den varig. Representanten Christoffersen er inne på noe interessant, for når det gjelder nettopp midlertidige mellomfaseløsninger, er det lengden på den som skal debatteres. Men det hadde vært veldig hyggelig å ha en debatt uten at man begynner å peke med fingeren og gjøre mennesker til udyr her.

Tellef Inge Mørland (A) []: Jeg skal begynne med tre ting som jeg skal si meg enig med Høyres representanter i, og som jeg tror hele salen er enig i. Det første er ønsket om å få flere raskere avklart i AAP-ordningen. Det andre er at folk skal få den oppfølgingen de fortjener og har krav på. Det tredje er at man ikke ønsker at dette skal være en permanent ordning, for det som har midlertidighet over seg, er med på å skape en usikkerhet som jeg tror få ønsker seg. Men da er det helt ubegripelig for meg å skjønne – når dette systemet svikter – hvorfor i alle dager det da er det riktige at alt ansvar skal legges på den personen som er i det AAP-systemet som ikke har klart å få til den avklaringen tidsnok?

Høyre-representanten Mahmoud Farahmand sa nettopp at det dessverre er noen bieffekter som er uønsket. Dette er altså veldig, veldig alvorlige såkalte bieffekter for de personene som rammes. Farahmand sa at det var grove anklager som ikke kan underbygges med fakta. Jeg har ingen grunn til å betvile representanten Moflags historier om at folk som da står uten inntektssikring, kan risikere å måtte selge huset, kan risikere å måtte bruke barnets konfirmasjonspenger, kan risikere, hvis de får lov til å ta den opp, å havne i en forbruksgjeld som følger dem nærmest livet ut. Det er svært alvorlige bieffekter som jeg på ingen måte tror at gjør folk friskere.

Så sier representanten Nordby Lunde at hun ikke skjønner behovet for å gjøre disse endringene nå, dvs. fjerne karensåret. Hun klarer til og med å si at hun mener det er usosialt og usolidarisk. Er det sånn at Nordby Lunde og resten av Høyre mener at det ikke er sant at man da mister den inntektssikringen man har hatt under karensåret? Hvis ikke vil jeg si at det absolutt er på høy tid å gjøre disse endringene nå, slik at ikke flere kommer i den fortvilte situasjonen at de må selge bostedet sitt, at de må tømme barnas sparekontoer, eller at de må prøve å ta opp en forbruksgjeld som de aldri, aldri burde ha tatt opp. Det er ikke sånn at disse folkene har god tid til å vente og se på en evaluering, og det er også etter mitt syn sånn at det er fullt mulig å fjerne karensåret og samtidig jobbe for målsettingen om at flere skal avklares raskere, flere skal få den oppfølgningen de burde hatt, og flere skal føle at dette er en ordning som er veien inn til en avklaring. Det er ikke en permanent midlertidighet, det er en sikkerhet fram til man har fått en avklaring som hjelper en enten tilbake igjen til jobb, til noe midt imellom, eller til en varig stønadsytelse.

Presidenten: Neste taler er Marie Sneve Martinussen – også med joggesko.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg har ingen unnskyldning – beklager. Det er mulig jeg er dårlig oppdratt og både har feil skotøy og ikke har noen problemer med tonen i denne debatten. For vi diskuterer ikke byråkratiske teknikaliteter, vi diskuterer politikk som går rett inn i livet til folk. De jeg kjenner som har vært på AAP, har ingen større ønsker i livet sitt enn å komme bort fra AAP. Mange av dem er blitt uføretrygdet, og vi vet at kravene for å bli det er veldig, veldig høye.

Når man er bekymret for at man gjør forhastede beslutninger her, lurer jeg på om man ikke hører på de tusenvis av mennesker som er på AAP, som står i dette hver eneste dag når de både våkner og legger seg, som har gitt beskjed om at dette ikke fungerer. Noen av dem er representert på galleriet i dag, men det er til sammen mange i Norge som har ropt høyt opp om personlig vanskelige ting, men likevel stått i det i offentligheten. Jeg synes vi som politikere skal lytte til det.

Det er ingen her som mener at AAP skal være en varig ordning, og synes det er fantastisk fint hvis alle bare kan gå rundt på AAP i liksom 10, 15 eller 20 år. Poenget er at uføretrygden er en varig ordning, men da skal en ha varig nedsatt evne til å jobbe. Vi har mye makt her i Stortinget, men vi kan ikke stemme over helsen til folk. Vi kan ikke bestemme at en kreftsykdom med tilbakeslag og komplikasjoner skal ta maks tre år – det har vi bestemt her på Stortinget – eller at et alvorlig migrenetilfelle skal løse seg i løpet av tre år. Vi kan ikke bestemme at folk som har ME, enten skal skjerpe seg og slutte å ha ME, eller skal klare å bevise sin fysiske sykdom i løpet av tre år. Å vedta sånne tidsfrister handler så klart om penger, og det handler om politikk, men dette påvirker livene til folk. Derfor er jeg veldig glad for regjeringens forslag, som Rødt støtter, om å fjerne dette karensåret, og jeg er glad for at også mange fra denne talerstolen sier tydelig fra om hvor viktig og riktig politikk dette er for mange mennesker i Norge.

Tuva Moflag (A) []: Jeg vil også benytte anledningen til å takke de partiene som bidrar til at vi får flertall for å fjerne karensåret i dag. Det har kanskje vært sagt harde ord i denne debatten, men det er fordi dette er tøffe historier. Dette er virkeligheten til de menneskene som har blitt utsatt for den politikken – det er for dem vi gjør det.

Vi i Arbeiderpartiet har store ambisjoner for Nav, vi har store ambisjoner for arbeidsavklaringspengeordningen, og vi har ambisjoner om at folk skal bli avklart. Vi sier i Hurdalsplattformen at ingen skal miste inntektssikringen sin før de er avklart. Det er klart at dette er en midlertidig ordning, og at den fortsatt skal være det, men det virker som at Høyre er mest opptatt av at den skal være midlertidig, ikke at den skal få folk fram til mål.

Det folk har fortalt oss, er at når man har mistet inntektssikringen, så har man også mistet oppfølgingen fra Nav. Man har ikke lenger tilgang til den veilederen som skal hjelpe seg. Innholdet blir også borte. Så jeg må si at jeg reagerer veldig sterkt på at man synes ordbruken vår er så forferdelig, når dette er realitetene, og når dette er historiene som vi har blitt fortalt. Det er de som har betalt den prisen for politikken, og da må man faktisk tåle å høre om konsekvensene.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg har egentlig ikke så veldig stort problem med ordbruken i denne debatten. Jeg forstår at man kan oppleve situasjoner i livet og har opplevelser man ønsker å gi uttrykk for, og jeg syns det er flott at våre folkevalgte faktisk gir uttrykk for den frustrasjonen også her i stortingssalen, men jeg synes ordbruken faktisk synliggjør forskjellene mellom høyresiden og venstresiden på nettopp ordbruk.

Jeg mener å huske at Arbeiderpartiet på et tidspunkt også var veldig opptatt av viktigheten av å målrette og tidsbegrense arbeidsavklaringsløpet, nettopp av hensyn til brukeren. I arbeidet med valgprogrammet i 2013 foreslo daværende leder av programkomiteen, Hadia Tajik, å begrense ytelsen til to år. Det ønsket ikke vi, vi syntes det var å korte ned for mye. Da synes jeg faktisk det er veldig lett å stå her og være høy og mørk på egne vegne og framstå som snillere enn man egentlig var.

Jeg minner også om at da Solberg-regjeringen tok over i 2013, sto altså 70 000 mennesker i fare for å gå ut av arbeidsavklaringsordningen og miste alt de den gang hadde, uten at Arbeiderpartiet så ut til å bry seg. Man kalte det rett og slett en pukkeleffekt av at avklaringsordningen ble innført i 2010, og at makstiden på fire år var i ferd med å utgå, så da tenkte man at de 70 000 fikk klare seg selv. Det var altså holdningen til Arbeiderpartiet den gangen.

Vi forlenget pengene til de 70 000 som trengte mer oppfølging, fordi vi så at de ikke hadde fått den tette og raske oppfølgingen de var blitt lovet. Den kom altså under Solberg-regjeringen. Det var en av grunnene til at vi på et eller annet tidspunkt også så en økning i antall uføretrygdede som heller ikke møtte noen nåde i denne salen, for da var det et problem også. Sannheten var at det var flere som da hadde fått rask og tett oppfølging, og dermed hadde blitt avklart til uførhet raskere. Det mener jeg faktisk er riktig og viktig å gjøre.

Det er ikke sånn at man skal bli stående på bar bakke når man går ut av denne ordningen. Det var sånn under både forrige regjering med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV og under Solberg-regjeringen, og jeg vil anta det fortsatt kommer til å være slik under denne regjeringen, at de som går ut av arbeidsavklaringsforløpet og enda ikke har kommet inn i arbeid, fortsatt vil kvalifisere til sosialhjelp. Nav er faktisk forpliktet til å følge opp mennesker som står utenfor arbeid og aktivitet i Norge. Ingen skal stå på bar bakke – vi må ha et sosialt sikkerhetsnett som tar oss imot når vi faller, men som ikke holder oss der.

Jeg gjentar igjen: Arbeidsavklaringspengeordningen blir kalt et rullebånd ut av arbeidslivet og inn i varig utenforskap. Det er det Høyre frykter mest. Det er derfor vi mener det var usolidarisk ikke å gjøre endringer i den ordningen, og vi frykter for hva som kommer til å skje nå.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Vi i De Grønne vil gjerne berømme regjeringspartiene for det vi mener er et godt forslag, et godt vedtak, som vi ser på som en styrking av rettighetene til dem som i dag er nødt til å gå på AAP-ordningen. Vi støtter også iveren som flere har uttrykt i dag, etter å passe på at de som er i en uavklart mellomsituasjon, får sin situasjon avklart, og at flest mulig blir best mulig ivaretatt også i overgangsperioden.

Vi må passe på at vi, i vår iver etter å følge våre gode intensjoner, ikke ender opp med i praksis å gjøre ting som kan slå helt motsatt ut enn det vi faktisk ønsker å gjøre. Vi ser på det som en systematisk feil i måten å tenke på, å tenke at når vi ønsker at folk skal komme raskere tilbake i avklaring, er vi nødt til å sette inn harde stopper i systemet som risikerer å kaste folk ut av de ordningene som er ment å hjelpe dem, fordi vi tenker at det vil ha positive resultater. Erfaringene viser veldig ofte det motsatte. Derfor setter vi pris på et utmerket forslag fra regjeringspartiene i dag og håper at oppfølgingen blir slik at den ivaretar flest mulig også i overgangen.

Presidenten: Lise Christoffersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg skal bare oppklare en åpenbar feil. Nordby Lunde nevnte programkomiteen i Arbeiderpartiet, som hadde et forslag om å korte ned arbeidsavklaringsperioden til to år. Det er bare halve historien. Forslaget handlet om ungdom. Forslaget om å korte ned til to år ble fulgt av et forslag om å innføre en jobbgaranti for de ungdommene som var utstøtt fra arbeidslivet, men som hadde arbeidsevne – men landsmøtet vedtok jobbgarantien og beholdt fire år. Så jeg synes at man kan være litt etterrettelig akkurat på det punktet, for Høyre vet veldig godt hva det var som skjedde, og hva som ble vedtaket.

Og til «rullebånd ut av arbeidslivet»: Da tar en ikke inntekten fra folk; da endrer en på arbeidsmetodene for å få bedre resultater.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 18.

Votering, se voteringskapittel