Stortinget - Møte torsdag den 2. februar 2023

Dato: 02.02.2023
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:07:17]

Redegjørelse av statsministeren om krigen i Ukraina og dens følger (Det vil bli foreslått debatt umiddelbart etter redegjørelsen)

Talere

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Vi nærmer oss årsdagen for Russlands angrep på Ukraina – et skjebneår med krig og krigsforbrytelser, ødeleggelser og drap i et omfang vi ikke har sett på vårt kontinent siden annen verdenskrig.

Krigen i Ukraina har forandret verden, forandret Europa og forandret vår hverdag, men mest av alt har den minnet om hvilken dyp menneskelig tragedie krig er. Så mange millioner har mistet sitt hjem og er drevet på flukt, så mange uskyldige har mistet livet, og så mange mødre og fedre har mistet sine barn – i utbombede boligblokker i Kyiv, i skyttergravene ved Bakhmut, på slagmarken i øst, det som er blitt dødsmarkene.

Russland har gjennom året som er gått, svart på vår og verdenssamfunnets fordømmelse og på egne nederlag med enda mer ødeleggelse, mer krig og enda mer brutalitet. Det har ført til et dypt skille mellom oss som støtter Ukrainas legitime forsvarskamp, og det sittende regimet i Russland.

Et jernteppe har på nytt senket seg i Europa og delt Europa i to. Slik er vi et mer splittet Europa enn før, men vi er også mer samlet. Krigen har samlet allierte, samlet demokratiene. Den har forent partiene her på Stortinget, og jeg opplever at det norske folk står sterkt og unisont bak en norsk linje hvor vi støtter Ukrainas legitime kamp. I solidaritet med det ukrainske folket og deres rett til å forsvare seg selv kommer denne støtten til uttrykk, men også fordi mange i Norge forstår at denne krigen også handler om vår sikkerhet, våre verdier og vårt nabolag.

I fire foregående redegjørelser for Stortinget om krigen i Ukraina har jeg varslet at denne krigen med stor sannsynlighet vil vare i lang tid, og at de menneskelige lidelsene kan bli enda verre. Det er også status i dag. Russlands mål er et okkupert og kuet Ukraina. Ingenting tyder på at det målet er endret, og alt tilsier at den russiske presidenten er innstilt på en langvarig krig i Ukraina.

Det vi har sett, er det totalitære Russlands iboende svakheter i året som er gått. Vi har sett korrupsjon på mange nivåer i det russiske samfunnet, mistilliten internt i det russiske forsvaret, dårlig kompetanse og svak motivasjon blant soldater og befal, mangelfull evne til å operere på tvers av våpengrener og avdelinger og, som vi kjenner igjen fra autoritære styresett opp igjennom historien, lederskap avsondret fra virkeligheten, fra kritikk og fra rapporter der ute i samfunnet.

Vi skal likevel ikke undervurdere Russlands militære kapasitet. De kan mobilisere et stort antall soldater, de har en omfattende industri som kan produsere store mengder våpen, og de har store lagre med ammunisjon og militært utstyr, som stridsvogner.

Vi venter, og Ukraina venter, nye russiske militære offensiver. De kan være nært forestående. Hvis Russland vil, kan de holde denne krigen gående i lang tid, ja, i årevis. Det er dette vi nå ser ved frontlinjene. De russiske styrkene har gravd seg ned i sør og øst. De forbereder seg på en langvarig krig. Da ser vi igjen en strategi vi kjenner fra tidligere: Når framgangen uteblir, tas storslegga fram. Den er upresis, ubarmhjertig og knuser mye på sin vei – hele byer, boligblokker, kraftanlegg og mer til. Til og med sykehus ser vi blir rammet. Planen er å slite ut det ukrainske folk og splitte oss som støtter Ukraina.

I denne tiden er det viktig å bevare troen på at mennesker og land kan bedre enn krig, og at det vil komme en tid for rettferdige forhandlinger, fred og gjenoppbygging av Ukraina. Regjeringen er i tett kontakt med det ukrainske lederskapet og europeiske og amerikanske allierte om oppfølgingen av president Zelenskyjs fredsplan.

Vi er nødt til å forholde oss til det russiske regimet, snakke med dem. Selv midt i en ødeleggende krig er det viktig, slik Ukraina legger opp til, å ha kontakt for å finne løsninger om korneksport, utveksling av krigsfanger, atomsikkerhet og mer til. Men uten vilje på russisk side til å trekke seg tilbake og avslutte angreps- og erobringskrigen, må vi erkjenne at det viktigste vi kan gjøre nå, er å hjelpe Ukraina med å forsvare seg selv og få Russland til å endre kurs.

24. februar 2022 var et tidsskille for vårt kontinent. Jeg beskrev det slik fra denne talerstolen allerede dager etter invasjonen. Der vi tidligere snakket om en verdensorden under press, må vi nå forholde oss til en verdensorden under angrep – den første angrepskrigen i Europa siden annen verdenskrig med mål om å erobre et naboland.

For Norge er dette alvorlig. Det angår oss. Folkeretten er vår førstelinje. Vår sikkerhet, vår velstand og vår handlefrihet er tuftet på en regelstyrt verden: at samkvem mellom stater følger lovens makt og ikke maktens lov, at man ikke skiller mellom store og små staters rettigheter, og at suverene stater kan bestemme fritt over seg selv og sin egen framtid.

Russlands angrepskrig mot Ukraina bryter med alle disse prinsippene som er så avgjørende for Norge og våre nasjonale interesser. Russland er en kjent trussel mot Norge på områder som etterretning, cyber og kritisk infrastruktur. Vi har skjerpet den norske beredskapen fordi Russland viser større risikovilje. Det er bakgrunnen for at Norge sammen med Tyskland har tatt initiativ til et nytt NATO-senter for bedre å beskytte undersjøisk infrastruktur, som er så viktig for Norge og for Europa.

Når det gjelder den konvensjonelle militære trusselen mot Norge, er trusselbildet ikke endret siden forrige redegjørelse. Likevel vil jeg understreke hvor viktig det prinsipielle er for Norge og vår sikkerhet. Russland forsøker å tvinge fram et annet Europa, med mye farligere omgivelser for land som Norge. Om Russland med sin ødeleggende krig når sine mål i Ukraina, vil det ha stor negativ betydning for vår sikkerhet og for sikkerheten til våre allierte, særlig øst i Europa. Derfor er Ukrainas kamp en kamp også for vår sikkerhet og våre nasjonale interesser.

Russland har gått til krig i troen på at maktbruk, militært overfall, overfor en annen suveren stat kan tjene egne interesser. Lærdommen Russland trakk fra Georgia i 2008 og fra Donbas og Krym i Ukraina i 2014 kan ikke gjenta seg nå. Vi må stille spørsmålet, vi kan ikke la være: Hvis Russland tar Ukraina, hvilket land er da det neste? Listen over land som tidligere har vært underlagt Moskva, er lang, og de stiller seg det spørsmålet.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen og et bredt flertall i denne sal støtter Ukrainas forsvarskamp. Sammen med allierte har vi innført historisk omfattende sanksjoner som over tid vil svekke regimets evne til å finansiere den russiske krigsmaskinen. Vi har tatt imot et stort antall ukrainske flyktninger, og i fjor ga vi over 10 mrd. kr i sivil og militær støtte til Ukraina. Det er et betydelig bidrag.

Nå trapper vi opp denne støtten. Før jul orienterte jeg partiene på Stortinget om arbeidet med et større og mer langvarig Ukraina-program. De parlamentariske lederne uttrykte et ønske om å bli involvert i arbeidet før det legges endelig fram for Stortinget. Det er et ønske vi tar på alvor. Vi har derfor avtalt et nytt møte med alle partiene på Stortinget på mandag. Der vil rammer og ytterligere detaljer i regjeringens forslag bli lagt fram og åpent diskutert.

Jeg ønsker at vi i denne saken kan samle oss på tvers av partiene, på en måte som gjenspeiler den brede støtten til Ukraina i det norske folk. Jeg vet at det vil bli verdsatt i Ukraina og av de mange ukrainske flyktningene som nå er kommet til Norge. Det vil verdsettes av våre allierte dersom vi – på tvers av skillelinjer – kan enes om et ambisiøst program som står seg over tid og med bred støtte i denne salen. Det er Norge på sitt beste når vi klarer å finne sammen i slike saker som virkelig teller for landet vårt. Da bør vi legge en del motsetninger til side og komme sammen slik at budskapet utad og innad er tydelig og forent.

Jeg vil også understreke behovet for at en slik støtte er langvarig. Krigen vil kunne vare lenge, og etter den får vi håpe at den følges av en omfattende gjenoppbygging av et ødelagt Ukraina som har rett til å leve i fred og frihet. Det er også en realitet at etter ett år tærer denne krigen naturlig nok på ukrainerne, til tross for alt deres mot og all deres motstandskraft.

Det ukrainske lederskapet har derfor flere ganger bedt om at viktige allierte, som Norge, viser vei i opptakten til årsdagen for invasjonen 24. februar. Internasjonale partnere, som FN, EU, Røde Kors og andre felleseuropeiske institusjoner, trenger også forutsigbarhet for å kunne bygge opp systemer som sikrer effektiv hjelp og så god kontroll som mulig i et land hvor korrupsjon er et stort samfunnsproblem. Det er ikke blitt lettere med en full krig på eget territorium.

Derfor foreslår vi at Ukraina-programmet blir langvarig, og det må finansiere både militær og sivil støtte. Vi skal bidra enda mer til reparasjon og gjenoppbygging av ødelagt infrastruktur, slik vi har startet med å gjøre. Vi skal fortsette. Støtten vil sette oss i stand til å yte mer humanitær bistand, bl.a. for å hjelpe mange millioner mennesker som er drevet på flukt, ikke minst internt i Ukraina.

Det mest akutte behovet nå er likevel militær støtte. Det er det ukrainske lederskapets syn. Økt militær støtte er nødvendig for å gjøre Ukraina i stand til å forsvare seg, vinne tilbake tapt land og stå imot Russland, som bruker storslegga og planlegger nye offensiver.

Det siste året har det vært en betydelig utvikling i type militært materiell vi og andre vestlige land har donert til Ukraina. Vi har gått fra å donere panservernraketter i krigens tidlige fase, via støtte til luftvern og artilleri, til forrige ukes annonsering om at vi, sammen med flere allierte, vil donere stridsvogner til Ukraina. Utviklingen, begrunnelsen, skyldes en mer brutal krigføring fra Russlands side. Den er basert på Ukrainas behov, og den er basert på grundige vurderinger – om hvor mye vi kan ta fra eget forsvar, og om hvordan vi unngår å bidra til å eskalere konflikten eller at den sprer seg til NATOs territorium. Jeg er glad for at Stortinget er kjent med disse avveiningene, og at vi har lagt vekt på tett internasjonal koordinering, også for å sikre best mulig utbytte av det vi har donert.

Vi har erfart at det ukrainske forsvaret har vist at de kan lære nye våpensystemer, hvordan de virker, veldig raskt og profesjonelt. De har samvittighetsfullt forholdt seg til avtaler vedrørende bruk, selv i en situasjon hvor landet er under konstant angrep. Det har skapt tillit. Det er ikke et motsetningsforhold mellom donasjon av våpen og et ønske om fred i Ukraina, som enkelte også i denne sal hevder. Det vil jeg ta klart avstand fra. En seier for president Putins ambisjoner i Ukraina vil verken føre til fred, stabilitet eller sikkerhet i Europa. Derfor haster det å hjelpe Ukraina med å stå imot, også militært.

Jeg vil likevel understreke at Ukraina-programmet må innrettes på en måte som minimerer risikoen for korrupsjon. Det er Norge opptatt av, og det er også våre allierte opptatt av å påse. Jeg opplever også at det ukrainske lederskapet har dette høyt prioritert.

Dette er ikke en konkurranse om å gi mest mulig på kortest mulig tid. Den norske hjelpen må bygges opp over tid og utvikles i tett kontakt med internasjonale partnere, med mål om å styrke demokratiske institusjoner og rettsstaten i Ukraina, inklusiv arbeidstakeres rettigheter i den veldig krevende tiden de lever i nå.

Norge skal være blant dem som ser både behovene i Ukraina og de store behovene som økt inflasjon, særlig på mat, har ført med seg i noen av verdens fattigste land. Vi vil derfor på toppen av det vedtatte bistandsbudsjettet for 2023 foreslå en egen ettårig ekstrabevilgning til utviklingsland som er særlig rammet av krigens globale ringvirkninger. Det vil bety økt norsk bidrag til humanitær innsats og kamp mot sult i land i Afrika og Midtøsten, noe som også vil bidra til redusert migrasjonspress mot Europa i en krevende tid.

Jeg forstår at noen mot denne bakgrunn vil spørre: Burde ikke noe av dette heller vært brukt i Norge, kommet nordmenn som sliter med økte regninger, til gode? De er mange i dag. Jeg synes ikke det er noe galt i å stille det spørsmålet og ta den diskusjonen. Stortinget og regjeringens viktigste ansvar er Norge og livene vi lever i det langstrakte landet vårt.

Det er klart at Ukraina-programmet vil innebære en midlertidig økning i oljepengebruken. Det mener vi er forsvarlig i en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon. Det er i vår nasjonale interesse at Ukraina ikke taper denne krigen, og vi er i en situasjon hvor vi har handlingsrom grunnet ekstraordinære inntekter fra petroleumssektoren.

Men denne innsatsen skal ikke – og jeg gjentar ikke – handle om å føre mer oljepenger inn i norsk økonomi. Ukraina-programmet skal ikke føre til økt rente eller inflasjon i Norge, noe som vil forverre situasjonen for folk. Den veien skal vi ikke gå. Et slikt bidrag kan derfor forenes med et ellers stramt budsjettopplegg og innrettes på en måte som gir svært liten innvirkning på aktivitetsnivået i norsk økonomi. Kort sagt: Dette er penger ut av Norge som vi ikke bør bruke eller ikke ville brukt i Norge akkurat nå. Jeg håper også på bred forståelse i denne sal for denne tilnærmingen til bruken av disse pengene.

La meg gå tilbake til der jeg begynte, til krigen i Ukraina som et tidsskille og betydningen det har hatt i året som har gått. Det er viktig at vi i denne sal diskuterer disse utfordringene, ikke bare fra dag til dag, men også ser hva dette betyr på litt lengre sikt.

Konsekvensene har kommet tett på her hjemme. Krigens ringvirkninger er merkbare for alle. Vi har fått en kraftig prisvekst på varer og tjenester. Det har vært krevende for folk og næringsliv, og krigen er en viktig forklaring her. Russlands manipulering av det europeiske energimarkedet har vært sterkt medvirkende til denne prisveksten. Det har vært en bevisst russisk strategi, satt i gang i god tid før selve krigsutbruddet. Målet er åpenbart å ramme europeisk industri og europeiske forbrukere og sånn sett svekke solidariteten med Ukraina.

Regjeringens svar har da vært – og jeg opplever at vi har hatt bred støtte til det – å bidra til at selskapene på norsk sokkel har kunnet maksimere den norske gassproduksjonen. Det igjen har bidratt til å øke tilgangen på energi og dempe prisøkningen på gass i Europa og dermed også strømprisene i Norge. De kunne vært høyere og mer ustabile hvis ikke dette hadde skjedd.

Her hjemme har vi innført en omfattende strømstøtteordning til strømkundene. Vi har fått på plass et fastprisopplegg for bedriftene, der prisene på kontrakter er på vei ned. Vi har utarbeidet en styringsmekanisme som trygger forsyningssikkerheten og sikrer oss mot for lav fylling i vannmagasinene.

Vi er klare til å treffe nye tiltak for å sikre at strømsalgselskapene driver videre med nettopp det – salg av strøm, med avtaler som veileder og ikke villeder. Vi har ført en ansvarlig og rettferdig finanspolitikk for å beskytte vanlige folk mot enda høyere priser og raskere renteoppgang.

Siden februar 2022 har vi mottatt et historisk høyt antall flyktninger fra Ukraina. I 2022 kom det over 40 000 asylsøkere til Norge, de aller fleste fra Ukraina. Det har satt utlendingsforvaltningen og alle landets kommuner under press, men vi kan si i dag at det norske samfunnet tok den utfordringen. Det skyldes aller mest en formidabel innsats ute i kommunene, blant frivillige og i lokalsamfunn over hele landet. Ja, det er slik at hver eneste kommune, fra den minste til den største, har tatt imot. Bosettingen fortsetter med stor fart. Flertallet er i gang med introduksjonsprogram og norskopplæring, og målet er at flest mulig kan ta del i samfunns- og arbeidsliv.

Nå går vi altså mot krigens andre år. Regjeringen har gitt beskjed om at kommunene må være forberedt på at det kan komme et høyt antall flyktninger også i år. Tallene er usikre, men prognosene tilsier at det kan komme ytterligere 40 000 fra Ukraina i år. I tillegg vil det kunne komme flyktninger fra andre land.

Vi arbeider med planer for å håndtere dette på en trygg og smidig måte. I den nære dialogen med kommunene får vi klare meldinger om at noe av det mest krevende blir å finne egnede boliger, og at situasjonen medfører stort press på kommunale tjenester. Det er tilbakemeldinger vi tar på stort alvor.

Vi forbereder oss på at de som kommer direkte fra krigen på andre året, også vil være mer preget av krigføringen. Dette vil kreve enda mer av kommunene og av oss som fellesskap i året som kommer. La oss fortsatt stå samlet som land og folk i møte med mennesker som er preget av krigens grusomheter. Her kommer folk som vil bli noens nabo, noens kollega, vi vil møte dem i lokalsamfunnet. La oss møte dem med åpenhet og respekt.

Krigen har endret vår sikkerhetssituasjon. Regulær russisk militær aktivitet i våre nærområder finner nå sted mot et uvanlig alvorlig bakteppe. Med dette har usikkerheten økt. Vi erfarer en spenning med opphav utenfor nordområdene, men som føles der. Slikt har vi sett før, i tidligere perioder med kalde politiske vinder. De kan oppstå et annet sted, men de merkes også nær oss. Nordområdene og våre nærområder er av stor strategisk betydning for Russland. I god tradisjon følger vi den situasjonen nøye. Norge er NATOs øyne og ører i nord.

Russland fortsetter med fordekt virkemiddelbruk, digitale angrep og omfattende etterretningsvirksomhet også mot Norge. Dette framkommer med all tydelighet i de åpne trusselvurderingene fra våre tjenester. Vårt svar har vært økte bevilgninger til Forsvaret og til politiet for å overvåke situasjonen i nord og være til stede – godt koordinert med våre allierte. Vi har investert mer i nasjonal sikkerhet og beredskap. Vi fyller opp våre ammunisjonslagre og investerer i utstyr og materiell.

Det er vår vurdering at i en slik tid vi gjennomlever nå, stilles det to tydelige krav til oss: Vi må håndtere oppgavene og utfordringene som møter oss her og nå, og vi må løfte blikket og se framover. Vi må grundig vurdere hvordan vi best mulig støtter og skjøtter vår egen sikkerhet i en ny tid.

Krigføringen etterlater en dyp usikkerhet om framtiden, om russiske intensjoner, om Russlands stabilitet og om veien videre for Russlands forhold til sine mange naboer. Det har mange konsekvenser som hver for seg er viktige for Norge, og la meg gå gjennom noen av dem i denne redegjørelsen.

For det første har vi fått en klarere og tydeligere grense mellom øst og vest i Europa. Det er naturlig å si «igjen», men det er det som skjer: et nytt jernteppe, en ny hard grense, mer militarisert og med færre forbindelser og kontaktflater, både politisk og mellom folk.

Det ser vi også ved vår egen grense mot Russland. Grensepasseringene over Storskog har vært et interessant barometer for forholdet mellom øst og vest. Det har gått fra nesten ingen grensepasseringer over Storskog i 1990, så opp i over 300 000 ut på 2000-tallet da det var åpning og utvikling av mange typer samarbeid, til en kraftig nedgang i dag.

Dette, sammen med sanksjonene, har negative konsekvenser for deler av norsk nærings- og samfunnsliv, ikke minst i Nord-Norge. For flere virksomheter vil det kreve omstilling mot nye markeder, noe jeg fikk bekreftet i møtet med næringsliv i Tromsø i går. Det må vi erkjenne, og vi må dessverre leve med det og støtte opp om dem som rammes, så godt vi kan.

Forholdet til Russland kan ikke bli det samme, for Russland har ansvar for sine handlinger.

Samtidig står dette fast, og jeg vil tillegge det stor vekt: Vi velger ikke vår geografi. Vi må forholde oss til Russland, nå og i framtiden, slik vi har gjort i fortiden.

Vi skal fortsatt gjøre vårt for å bidra til ryddige forhold. Vi skal bidra til lav spenning ved grensen, på land og i havet. Vi skal behandle det russiske folk med den respekt som alle mennesker fortjener. Russere bosatt i Norge skal føle trygghet. Vi skal rette vår kritikk mot det russiske regimet.

Vi ønsker kontakt og praktisk samarbeid om bl.a. grenseforhold, sjøredning og fiskeriforvaltning. Det er fortsatt viktig for oss, det er viktig for Russland, og det er viktig for Europa.

Den andre dype og langvarige konsekvensen av krigen er at det i økt grad fokuseres på sikkerhet og beredskap, som må tilpasses vår tid.

Etter pandemien og ett år inn i en storkrig i Europa ser vi betydningen av å være forberedt på store kriser, og det er slik at den neste krisen sjelden er lik den forrige. Vi har fått en ny kriseforståelse. Vi har siden den kalde krigens slutt nytt godt av en fredsgevinst. Nå har vi begynt på en ny tid, en periode med økte beredskapskostnader.

Prisen for å være bedre forsikret mot kriser, samfunnets forsikringspremie, går nå opp på mange områder. Som samfunn må vi bruke mer av våre ressurser på forsvar og beredskap. Det vil prege budsjettdiskusjonen i alle demokratier i årene som kommer.

Vi har fulgt opp dette med betydelige økninger i Forsvarsdepartementets budsjett, i både 2022 og 2023. Vi har nedsatt to uavhengige kommisjoner som skal se på videreutvikling av det norske forsvaret, men også av totalberedskapen. Kommisjonene bidrar til åpen og bred debatt om sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg i en tid da vi må investere mer i vår sikkerhet og beredskap, og jeg håper det kommer til å bli en slik bred diskusjon når kommisjonene legger fram sine anbefalinger.

Så til den tredje konsekvensen, og det er at verdien av dype partnerskap og alliansevalg har økt. Om ikke de var viktige før, ser vi betydningen for alvor nå.

I en mer utrygg verden trenger særlig vi, som et lite land med en åpen økonomi, nære og tillitsfulle allierte. Vi kjenner nå på tryggheten som NATO-fellesskapet gir i en urolig tid. Vi har en omfattende og tillitsfull relasjon til vår ledende allierte, USA. Vi har styrket samarbeidet med våre europeiske allierte, i særdeleshet med landene rundt Nordsjøen og Østersjøen, aller mest innen energi og sikkerhet.

Finlands og Sveriges søknad om medlemskap er det tydeligste uttrykket for akkurat det samme. De søkte mot det sikkerhetsfellesskapet som har vært så avgjørende for oss helt siden 1949, i visshet om at det er blitt mye vanskeligere å stå utenfor.

Med ett unntak støttet alle partier på Stortinget deres NATO-søknad. Vi forventer nå at samtlige NATO-medlemmer følger opp enigheten fra fjorårets toppmøte i Madrid og formaliserer medlemskapet til Sverige og Finland. Det er på høy tid.

Krigen understreker betydningen av å forvalte våre bånd til Europa og USA med klokskap.

Vi fører en gjenkjennelig politikk. Vi står opp for våre interesser, våre verdier og våre prioriteringer, slik vi kan og bør.

Dette er også en tid hvor allierte og venner skal gjenkjenne hverandre som nettopp det – som allierte og venner som står ved inngåtte avtaler, ikke bare avtalens bokstav, men også avtalens ånd.

Det vi har sett, gjennom disse månedene, er at flere har lært å kjenne viktige sider ved Norge i denne krisen. De ser nå at Norge er Europas ledende leverandør av gass. Land i Europa kunne fylle opp sine gasslagre i høst fordi selskapene på norsk sokkel greide å øke vår eksport.

Vi støtter tiltak for å stabilisere energimarkedene i Europa. Vi spiller en aktiv og viktig rolle for raskt å bygge ut mer fornybar energi, som havvind.

Norge har soldater i Litauen for å trygge våre baltiske allierte. Norge har også en forsvarsindustri som leverer verdensledende teknologi, bl.a. avansert luftvern og ammunisjon. Dette fikk jeg grundig demonstrert under mitt besøk til Kongsberg Gruppen tidligere denne uken.

Samtidig ser landene rundt oss at Norge har store inntekter fra olje og gass. Dette har gitt oss et særlig ansvar for å være det som nå er omtalen av Norge i Europa, nemlig «en partner til å stole på», på energiområdet, men også innenfor NATO-rammen og i støtten til Ukraina.

Vi skal være en partner man kan stole på fordi vi, i ytterste konsekvens, er så avhengig av å kunne stole på våre allierte. Det er i vår langsiktige interesse, for å trygge Norge og vår egen sikkerhet, men også for å sikre markedsadgang for norske bedrifter og få tilgang til kritiske og viktige varer og tjenester.

Under koronapandemien så vi verdien av partnere i Europa da vi trengte vaksiner. Nå under energikrisen er det i vår interesse at høye strømpriser, som vi deler med mange land, finner sine løsninger sammen med og ikke mot våre europeiske partnere.

En fjerde varig konsekvens av krigen er en ny epoke i nordisk sikkerhetspolitikk.

Sveriges og Finlands søknad om medlemskap i NATO representerer en av de største endringene i vår del av verden siden slutten av 1940-tallet. Østersjøen blir nå vårt nærområde, og vi vil framover se Nord-Atlanteren, Barentshavet og Østersjøen i en mer helhetlig sammenheng. Det er i sum positivt for norsk sikkerhet.

Vi har tett politisk kontakt for å diskutere mulighetene som ligger i dette i Norden, men kanskje særlig mellom Norge, Sverige og Finland. Her starter vi ikke på bar bakke. Samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk har utviklet seg mye de siste 10–15 årene, i særdeleshet i nord mellom Norge, Sverige og Finland. De nordiske forsvarssjefene er godt i gang med å konkretisere samarbeidsområder for framtiden.

Den femte konsekvensen jeg vil trekke fram, knytter seg til betydningen av norsk gass og framtiden for europeisk energipolitikk.

Vi ser i dag at energikrisen har vært en vekker for alle land i Europa, og mange har grunn til å gå gjennom valg de tok de siste 10–15 årene. Forsyningssikkerhet blir mye viktigere i lang tid framover. Pålitelige leveranser fra pålitelige kunder, klienter, verdsettes høyt. Det er ingen grunn til å tro at Europa på nytt vil gjøre seg avhengig av russisk gass, nesten uansett hvor billig den skulle bli.

Det betyr at norsk gass vil forbli etterspurt, og for å møte denne etterspørselen må vi videreutvikle norsk sokkel. Det gir store muligheter, også fordi den norske gassen er klimavennlig sammenlignet med alternativet for europeiske importører, nemlig LNG fra andre kontinenter.

Det understreker betydningen av at Norge fortsatt sprer kunnskap og sikrer oppslutning om CCUS – fangst, bruk og lagring av CO2 – slik vi har vist i praksis på Sleipner i Nordsjøen og Snøhvit-feltet i Barentshavet.

Samtidig ser vi at den grønne omstillingen nå skyter fart. Det er et av denne krigens virkelig store paradokser: Krigen leder til raskere utbygging av fornybar kraft, som er nødvendig for å nå våre klimamål og for å klare en historisk energiomstilling. Land som Tyskland og Storbritannia har store planer for denne satsingen, og EUs Fit for 55 og RePower EU peker i samme retning.

I nær sagt alle disse sammenhengene er Norge en viktig samarbeidspartner og bidragsyter. Her ligger det store industrielle muligheter for norsk næringsliv og industri, for norske arbeidsplasser og industriell lokal utvikling.

Vi har fått på plass ambisiøse avtaler om tettere industrisamarbeid med Tyskland og med EU. Det er blitt enda mer avgjørende for norsk industri som har Europa som sitt viktigste marked. Dette kommer til å oppta oss måned for måned utover i 2023.

I luftlinje er det langt fra slagmarken i Ukraina til livet vi lever i Norge. Likevel føles det som nå skjer, nært. Det skyldes den brede dekningen i medier av alle slag og ikke minst de sterke vitnesbyrdene fra ukrainske flyktninger mange møter i hverdagen: i skolegården, på arbeidsplassen og på T-banen.

For egen del kommer jeg ofte tilbake til møtet med beboerne i landsbyen Jahidne, ca. 100 kilometer nord for Kyiv. Det var helt i slutten av juni i fjor. De jeg møtte, hadde overlevd en måned innesperret i en trang og fuktig murkjeller under en skole da russiske soldater okkuperte og plyndret landsbyen. Her levde de nesten uten vann, mat eller lys. Flere døde eller ble mishandlet.

Da jeg traff dem, var vi på en solfylt plass i skogen etter at de russiske soldatene hadde trukket seg tilbake. Noen av dem jeg møtte, gråt, og mange smilte, men aller best husker jeg – og det sitter sterkt i meg – den frykten mange av dem følte for at de russiske soldatene ville komme tilbake, at dette ikke var over, og at det kunne skje igjen.

I sitt Nobel-foredrag i 2009 sa president Obama at krigens instrumenter har en rolle i å bevare freden. Han argumenterte da for at militær maktbruk under visse omstendigheter er både lov, påkrevd og moralsk riktig.

Å støtte Ukraina i deres forsvarskamp er å stille seg på lag med beboerne i Jahidne, de som lever med minnene fra kjelleren og med frykten for at soldatene kan komme tilbake med ødeleggelse og tortur.

Å hjelpe andre til å forsvare seg er lov, påkrevd og moralsk riktig. Samtidig kan – og må – vi legge til, som Obama også gjorde, at krig, rettmessig eller ei, under alle omstendigheter er en umenneskelig tragedie.

Det er en umenneskelig tragedie som utspiller seg på vårt kontinent nå. Det er en tragedie for vårt kontinent at krigen i Ukraina har pågått i snart ett år. Vi ønsker at den skal ta slutt, men på betingelser definert av den som er angrepet, av Ukraina – og på betingelser i tråd med det Europa vi vil leve i, hvor stormakter må respektere andre staters frihet, og hvor soldater som dem i Jahidne må stå til ansvar for sine forbrytelser, uansett.

Begrepene «folkemord» og «forbrytelse mot menneskeheten», to av grunnpilarene i den moderne internasjonale strafferetten, ble faktisk utviklet av to jurister som begge studerte i byen Lviv i dagens Ukraina, vest i landet ved grensen til Polen

Juristene og humanistene Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht var begge direkte rammet av nazistenes forbrytelser. De brukte sine dyrekjøpte erfaringer for å skape en bedre verden, en mer human verden uten straffrihet for de største forbrytelsene.

Vår visjon må være som deres: en verden med regler, og verdighet og trygghet for individ og folk.

Presidenten []: Takk til statsministeren for redegjørelsen.

Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45, åpne for en kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og avsluttende innlegg fra statsministeren.

Rigmor Aasrud (A) []: Takk til statsministeren for nok en grundig redegjørelse, og for at Stortinget holdes jevnlig orientert og involvert. Takk også for et tydelig lederskap og politisk retning i den veldig krevende situasjonen vi er i. Jeg er glad for at regjeringen hele veien har slått tydelig fast at vi skal støtte Ukraina så lenge det trengs med både militært utstyr og humanitær bistand.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa fortsetter å være svært alvorlig. Den uprovoserte og ulovlige angrepskrigen som Russland har ført mot Ukraina i snart ett år, har endret Europa for alltid. Lenge trodde vi at de kalde frontene og vindene mellom øst og vest skulle forbli historie. I tiår har Europa strebet etter å forme samfunn tuftet på frihet, likeverd og sameksistens. Nå minnes vi om at det er en oppgave som aldri tar slutt – den må holdes i hevd.

Det brutale regimet under Putin er ikke bare en trussel mot Ukrainas suverenitet, men også en trussel mot stabiliteten i Europa. Nå betaler ukrainerne den høyeste prisen for å kjempe sin frihetskamp. Men vi må ikke glemme at de også kjemper den på vegne av oss alle. For hvordan vil kartet se ut om 5 år, 15 år eller 20 år om Putin vinner over det liberale demokratiet nå? Det vet vi ikke, men det vi vet, er at en seier til Putin i dag vil tjene autoritære ledere på lang sikt, og at de små suverene nasjonene vil være utsatt. Det kan gjelde oss. Helt enkelt kan vi aldri godta en internasjonal orden hvor den sterkestes rett råder. Derfor må solidariteten vedvare og støtten til Ukraina fortsette.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har i budsjettforliket signalisert at vi vil trappe opp støtten til Ukraina. Statsministeren har nå invitert til et bredt forlik i Stortinget om en støttepakke. Støtten skal være forpliktende, langvarig og betydelig. Støtten vi har gitt og skal gi til Ukraina i årene som kommer, skal bidra til å forsvare Ukraina og den europeiske sikkerheten. Vi skal fortsette å ta imot flyktninger og bidra til solidaritet med de land som rammes indirekte. Jeg håper virkelig at alle partier vil stå samlet og bidra til denne innsatsen.

Noen politiske stemmer – heldigvis er det få – mener at Norge skal fremme det de kaller forhandlingssporet. Det er villedende å kalle det det, for det er ikke forhandlinger. Tanken deres er at man skal kunne presse Ukraina til forhandlingsbordet, men realiteten er at det ikke finnes grunnlag for forhandlinger så lenge Ukraina, med rette, kjemper sin suverenitetskamp. Det diplomatiske sporet ble forsøkt før krigen brøt ut. Russlands sterke mann valgte det bort.

Det internasjonale samfunnet kunne selvsagt forsøkt å presse Ukraina til forhandlingsbordet ved å ikke gi dem støtte i sin motstandskamp. Da hadde vi akseptert en ny verdensorden og nye spilleregler for det internasjonale samfunnet. Det kan vi aldri godta.

Russland bærer det fulle og hele ansvaret for lidelsene som nå påføres det ukrainske folk. Og som statsministeren sa: Så lenge Ukraina ønsker å slåss for sin frihet, vil vi støtte dem. La det ikke være tvil om at Putin ønsker å skape splittelse og ustabilitet i Europa. Hvert land, hver for seg, vil tjene hans agenda.

Det er når det røyner på at verdiene våre testes for alvor. I møte med et brutalt og radikalisert Russland har Europa valgt solidaritet med Ukraina. Det koster i kroner og øre, og det koster i politisk mot og vilje. Men vi har ikke råd til å la være.

Erna Solberg (H) []: La meg begynne med å få takke for redegjørelsen.

Jeg mener det er viktig at Stortinget holdes orientert, at regjeringen kommer til Stortinget for å konsultere på en åpen måte, for dette er den største krisen også vårt land står overfor for øyeblikket. For en krise og en krig i Europa er ikke noe som går upåaktet hen, eller som ikke har store konsekvenser for oss. Svært mange av de vanskelige sakene vi står oppe i i norsk politikk som krever norske svar og løsninger, er forsterket av eller har sin årsak i nettopp denne konflikten og krigen.

Det er viktig nå, når vi nærmer oss ettårsdagen for invasjonen og angrepet på Ukraina, å huske at vi trenger å ha langsiktighet med oss i dette arbeidet, å huske at dette ikke er noe som går over, og kanskje også huske hvilke feil vi har gjort. Jeg mener at kanskje en av de største feilene vi kollektivt gjorde på vestlig side, var at vi etter Georgia-konflikten trykket så raskt på restart-buttonen at vi endte opp med å sende et signal til Russland om at vi ikke klarte å stå imot deres aggressive utenrikspolitikk og aggressive militærbruk over tid.

Det er selvfølgelig etterpåklokskap, men det er viktig at vi nå, med den bakgrunnen, minner oss selv om at dette kommer til å være langsiktig, vi må ha utholdenhet, og vi må ikke være de som bidrar til at vi lager dårlige løsninger for det ukrainske folk, eller for den vestlige ideen om demokrati, menneskerettigheter og en regelstyrt internasjonal orden, ved å ha en utålmodighet når det gjelder å finne løsninger. Jeg tror dette er særlig viktig i møte med en verden hvor det er flere totalitære stater som ikke har det samme behovet for å løse denne typen utfordringer fremover, og som kan være mer langsiktige i hvordan de driver politikk, at vi viser at demokratier også kan være det.

Nå, inn mot ettårsdagen, vet vi at dette er en krig som kommer til å fortsette med uforminsket styrke. Vi så i løpet av høsten at brutaliteten gir oss bilder som minner om de bildene vi så etter annen verdenskrig: ødelagte hus, store menneskelige lidelser, mange drepte og at mange sivile er ofre for angrepene. Rapportene fra de målrettede russiske angrepene på sivile og på infrastruktur med tanke på lidelser og ødeleggelser er jo enorme. Og med dagens meldinger om at Russland er på vei til å mobilisere en halv million nye soldater, vet vi at dette kommer til å vare lenge.

Derfor er det viktig at vi også er langsiktige i den hjelpepakken og det arbeidet vi skal gjøre fremover. I det arbeidet er det viktig at vi stiller opp økonomisk, at vi har en god koordinering med våre allierte og partnere, og at vi samarbeider med NATO og med EU- og FN-systemet for å avhjelpe de utfordringene som er, og gi direkte hjelp. Og det er viktig at vi sørger for å koordinere det slik at ikke utfordringen blir at Ukraina ikke kan bruke de systemene, den hjelpen, på en god måte. Det synes jeg vi har vært gode på så langt, og vi må fortsette å gjøre dette. Derfor er kanskje min viktigste anbefaling: gjerne særnorsk innsats, ikke særnorske løsninger, men samarbeidsbaserte løsninger i arbeidet fremover.

Våre store inntekter gir oss også en forpliktelse til å kunne bidra ekstra mye. Derfor er vi glad for at vi er blitt invitert av regjeringen til å delta i videre samtaler om innretningen av en stor pakke, med et langsiktig perspektiv. Det har Høyre gått inn i med både innspill og et ønske om at vi skal skape en stor og bred allianse i Stortinget, uten at dette skal bli de enkeltsakene som skal løftes opp. Og jeg er helt enig i at hovedbiten kanskje må være at vi tenker at dette er penger som ikke skal gå via norsk økonomi.

For vi kommer til å få utfordringer også i norsk økonomi via de utfordringene krigen gir oss. Vi har et statsbudsjett som ikke har tatt høyde for det statsministeren nå sier, at det kan komme 40 000 flyktninger. Der er det lagt til grunn 10 000. Regjeringen valgte å ikke gjøre om på budsjettet i høst, slik som den forrige regjeringen gjorde da vi hadde flyktningkrisen, og har skjøvet dette til revidert nasjonalbudsjett. Det betyr at vi står foran utgifter i timilliarderkronersklassen, som per dags dato ikke har dekning. Vi kommer til å ha mer enn nok av utfordringer for å få til det, også innenfor vanlige rammer.

Marit Arnstad (Sp) []: Russlands krigføring i Ukraina er brutal, og som statsministeren sa, har krigen forandret verden, Europa og folks hverdag. Forfatteren Stefan Zweig skrev en bok som heter Verden av i går, og det er nesten så en sitter med følelsen av at nå har vi en verden av i går og en annen verden av i dag. Krigen befester i alle fall skillet mellom nasjonalstater med et demokratisk interessefellesskap og et stadig mer autoritært Russland.

For Norge har det vært viktig å støtte det ukrainske folk, og totalt har vi brukt over 10 mrd. kr i sivil og militær støtte så langt. Det har også vært viktig å stå sammen med våre allierte. Det har vi lyktes med, og Senterpartiet er overbevist om at samhold og vår tette koordinering med NATO styrker både fellesskapet og våre egne sikkerhetspolitiske interesser. Senterpartiet er klar til å bidra i et større og mer langsiktig Ukraina-program. Vi er enig i at denne saken bør samle oss på tvers av partiene. Verdien av å stå sammen er ekstraordinær stor i denne saken, med det alvoret som i dag ligger over hele Europa. Både militær og sivil støtte må finansieres, og vi må bidra til reparasjon og gjenoppbygging, men jeg er enig med statsministeren i at det mest akutte behovet likevel er militær støtte, i den tida som ligger foran oss.

Samtidig skal vi ikke glemme de pågående krisene i det globale sør, der tørke og krig i Europas kornlager har skapt en veldig utfordrende situasjon. Det må også være en del av de samlede drøftingene, og fra Senterpartiets side er vi særlig opptatt av bistand innenfor mat- og energiområdet.

Krigen i Ukraina har endret det sikkerhetspolitiske bildet i Europa. Foreløpig er det uvisst hva de langsiktige konsekvensene blir, men både Sveriges og Finlands NATO-søknader, store utfordringer for forsyningskjedene for korn, gjødsel, olje og gass samt et mye mer sammensatt risikobilde vitner i alle fall om at etablerte sikkerhetspolitiske grunnsetninger kommer til å bli omskrevet i årene framover.

Gjennom krigen har det også for alvor blitt satt søkelys på europeiske lands avhengighet av russiske energileveranser. Norge er en viktig gassleverandør til det europeiske energimarkedet, og det må vi fortsette å være, men det gjør oss også sårbare. Det har økt droneaktivitet rundt norske olje- og gassinstallasjoner minnet oss på. I årene framover må vi rett og slett ha en sterkere innsats også hos oss når det gjelder en bedre sivil og militær beredskap. Totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen som regjeringen har nedsatt, kommer begge til å legge grunnlaget for svært viktige debatter omkring dette.

Som også statsministeren gjør, er det grunn til å understreke den formidable innsatsen som nå gjøres i kommuner og lokalsamfunn over hele landet for å ta imot flyktninger, og det kommer til å komme mange i inneværende år og kanskje også i årene framover. Det er viktig at vi ser de utfordringene kommunene faktisk har. De har store utfordringer med å finne egnede boliger, og de føler et stort press på kommunale tjenester. Det kommer til å øke, og i en slik situasjon kommer også samarbeidet mellom stat og kommune til å bli svært, svært viktig.

Statsministeren sa at vi ikke velger vår geografi. Nei, vi gjør ikke det. Vi må forholde oss til Russland, både nå og framover, uansett hvilken situasjon vi er oppe i, men vi har fått noen nye harde grenser i Europa. Vi har fått en ny hard grense mellom øst og vest, og vi har fått en mer utrygg og militarisert situasjon og hverdag rundt oss.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Takk til statsministeren for redegjørelsen. Det er nå nesten ett år med lidelser, død, adskillelse og forferdelige bilder fra Ukraina. Det som også er et faktum, er at ukrainerne har en utrolig kampmoral, som det er all grunn til å beundre. Vi ser menn som aldri har tatt i et våpen, som nå er i full krig og gjør en heroisk innsats.

Jeg er enig med statsministeren i at det som skjer nå, er at vi har fått et jernteppe i Europa. Nå handler det om at det jernteppet ikke skal bre seg videre. Det er en påminnelse om at frihet ikke kan tas for gitt. Det er den kampen vi står i.

Fremskrittspartiet mener det er viktig at vi fortsetter å støtte Ukraina humanitært, at vi tar imot flyktninger, at vi hjelper i nærområdene. Jeg er også glad for å høre at statsministeren tar på alvor de utfordringene som kommunene melder om.

Fremskrittspartiet støtter også våpendonasjoner til Ukraina og mener det er helt nødvendig for at de skal ha sjanse til å stå imot den russiske krigsmaskinen. Dette er et viktig bidrag vi kan gjøre for Ukrainas frihetskamp. Vi legger til grunn at regjeringen fortløpende gjør vurderinger av vår egen forsvarsevne. Fremskrittspartiet støtter at Norge skal levere stridsvogner, og vi ser fram til en avklaring av omfanget av det.

Vi er utålmodige når det gjelder anskaffelse av nye stridsvogner, som Stortinget har vedtatt. Det ble signalisert at inngåelse av kontrakt skulle skje før jul i 2022. Forsvarsmateriell sendte sin anbefaling om hvilken stridsvogn Norge bør kjøpe, til Forsvarsstaben 22. november. Nå gjenstår bare regjeringens signering. Svært mange land ruster nå opp sine militære kapasiteter, leveringstiden vil derfor øke. Derfor mener Fremskrittspartiet at vi nå ikke har noen tid å miste når det gjelder å gjennomføre anskaffelsen. Kan statsministeren svare på når inngåelse av kontrakt vil skje?

Så er det viktig med en ytterligere opprustning av Forsvaret, der er også Fremskrittspartiet utålmodig.

Jeg synes det er svært bra å se at Ukrainas president, Zelenskyj, tar arbeidet mot korrupsjon på alvor. Mange har mistet sine posisjoner i det ukrainske systemet, og flere står for tur. Det er veldig viktig og tillitvekkende. Vi vet at korrupsjon har vært et stort problem i Ukraina, og ifølge Transparency International er det bare Russland som har mer korrupsjon enn Ukraina i Europa. Jeg kunne gjerne tenke meg at statsministeren sier litt mer om hvordan Norge jobber for å sikre at norsk materiell og nødhjelp kommer fram til dem vi skal hjelpe.

Det er selvsagt ingenting som kan sammenlignes med den lidelsen som foregår i Ukraina – for alle oss andre. Men det er et faktum at krigen i Ukraina også gjør livet til mange innbyggere i Norge vanskelig. Vi ser at folk sliter med å få endene til å møtes, vi ser at man henter mat i søppelcontainere, at køene foran ulike matutdelinger vokser. Siden det startet, har nå prisene eksplodert ytterligere. Jeg opplever dessverre at statsministeren ikke kommer med noen nye grep for å bidra til å avhjelpe situasjonen her hjemme, og det må jeg si er litt skuffende. Man kunne halvert matmomsen, man kunne sett på grep for å gjøre noe med tollmurene for å dempe de prisøkningene vi har sett.

Vi ser også på strøm. Det hadde vært mulighet til å gjøre mer, tilbakebetale mer av den overprisen som folk betaler, og gjøre noe med drivstoffavgiftene, noe som i sum ville bidratt til å dempe inflasjonen.

Jeg håper at statsministeren kan høre på sine partikollegaer i LO i denne saken. Som vi har sett, har de vært ute og sagt at staten burde bidra i lønnsoppgjøret til å dempe det gjennom å forbedre kjøpekraften på andre vis. Fremskrittspartiet står fullt og fast bak det som gjøres for å hjelpe Ukraina, men jeg skulle virkelig ønske at vi kunne ha gjort noe mer for å hjelpe dem her hjemme som sliter som følge av krigen.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil takke statsministeren for en god, alvorstung redegjørelse.

Situasjonen for ukrainerne er desperat. Nesten åtte millioner mennesker har flyktet til andre europeiske land. Den ukrainske økonomien knuses av krigen. Det er tall som nesten ikke er til å fatte: En tredjedel av bruttonasjonalproduktet gikk tapt i 2022, og okkupanten har mobilisert enorme mengder nye soldater.

SVs støtte til Ukraina, også våpenstøtte, er i tråd med venstresidens beste tradisjoner. Vår antiimperialisme har alltid handlet om å stå opp for mennesker som kjemper for frihet og for nasjonalt selvstyre. Ofte har det historisk brakt oss i politisk konflikt med vår tids mektigste stormakt, USA, og de USA-lojale partiene her hjemme, men vår antiimperialisme har selvfølgelig aldri hatt som viktigste rettesnor å mene det motsatte av USA eller av Arbeiderpartiet og Høyre. En antiimperialisme som er mer opptatt av å være mot USA enn av å støtte mennesker som vil fri seg fra okkupasjon og undertrykking, ville selvfølgelig være ingenting verdt.

Fred er målet, men fred er ikke bare fravær av krig. En løsning som utløser undertrykking, overgrep og okkupasjon, er ikke fred, og at stormakter skulle kunne true seg til territoriell gevinst med raketter og atomtrusler, er en logikk som er livsfarlig, ikke bare for Ukraina, men for alle mindre stater. Fred er målet, men noen ganger er forsvarskrig den eneste måten å oppnå en rettferdig fred på. Det er ikke vår oppgave å bestemme når Ukraina skal forhandle, det er vår oppgave å støtte Ukrainas evne til å stå imot.

Krigen er det fremste eksemplet på et nytt dominerende trekk ved den verden vi lever i – en verden som ikke bare kan forstås i form av tradisjonell blokkpolitikk, men der den voldsomme autoritære frammarsjen i deler av verden også skaper konflikter, konflikter mellom demokrati og diktatur, i land og mellom land. Putins krig viser, på samme måte som Trump-tilhengernes storming av Kongressen og Bolsonaro-tilhengernes angrep på demokrati i sine institusjoner i Brasil, at det nye ytre høyres giftige retorikk også har et logisk sluttpunkt, og det punktet er blod og vold.

Ut av budsjettavtalen før jul kom en felles invitasjon fra regjeringen og SV til å lage en historisk bistandsavtale her i Stortinget. Det handler om å støtte Ukraina med alt det vi trenger for å sette dem i stand til å løse sine humanitære kriser og forhåpentligvis gjenoppbygge sitt land. Det handler også om å erkjenne at krisen ikke bare er europeisk, men at det trengs bistand også til mat, knyttet til energiutfordringene i sør, hvor matmangel, inflasjon og mange lands bistandskutt til sammen kan utgjøre en livsfarlig situasjon av sosial uro og nye konflikter i en rekke av de landene som nå merker ringvirkningene av krigen i Ukraina.

Derfor er det et viktig mål for SV i de forhandlingene vi nå skal ha i Stortinget, at Norge kan nå målet om 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til bistand i 2023, og at vi kan holde det målet i årene som kommer. Det skal også være en åpning for, med den ekstra bruken av penger vi nå skal gå inn for til Ukraina og områder som kjenner krigens ringvirkninger, å tenke at vi kan gjøre lignende ting også i årene som kommer, at vi skal prioritere gjenoppbygging og humanitær hjelp i Ukraina, at vi skal legge vekt på sivilsamfunn, både der og i sør, og at den ekstra solidaritetsinnsatsen vi nå skal gjøre, ikke fører til kutt i annen bistand, heller ikke det som vil være knyttet til økte flyktningutgifter.

Det er viktig at Norge nå sender et signal ut i verden om at det trengs mer solidaritet, ikke mindre, og at den solidariteten må rettes mot landet som utsettes for krig, og land og områder som utsettes for krigens ringvirkninger. For å få til dette trengs en ekstraordinær måte å tenke rundt bruk av de ekstraordinære olje- og gassinntektene. Jeg håper vi kan gjøre denne solidaritetsjobben sammen, og jeg oppfordrer alle partier til å bli med på å lage det som kan bli en historisk avtale.

Bjørnar Moxnes (R) []: Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina påfører befolkningen enorme lidelser og ødeleggelser, som vi må bidra til å bøte på. Den brutale krigføringen øker også behovet for humanitær og økonomisk hjelp. Krigen forårsaker i tillegg økte energi- og matvarepriser, som rammer verdens utviklingsland og de fattige hardest, de som allerede var ofre for global ulikhet.

FN har kartlagt de humanitære behovene, og de viser at antall mennesker som trenger humanitær bistand, vil øke til 339 millioner i 2023. I fjor la FN konkrete planer for å hjelpe 183 millioner mennesker, men dessverre ble bare halvparten av finansieringsbehovet dekket.

I en slik situasjon må vi øke støtten til både Ukraina og resten av verden, og Norge har råd til det. Som konsekvens av krigen mottar Norge rekordstore inntekter for olje, gass og strøm som vi selger til utlandet. Mens det i 2022 manglet 170 mrd. kr for å finansiere planlagt humanitær bistand, økte Norges petroleumsinntekter med rundt 1 000 mrd. kr, og vil ventelig holde seg på samme nivå i 2023. Derfor er det bra at SV og regjeringen i budsjettforliket åpnet for økt oljepengebruk til bistand.

Rødt har siden Russlands invasjon tatt til orde for å øke støtten til Ukraina og de mest berørte nabolandene og samtidig sikre at minst 1 pst. av Norges bruttonasjonalinntekt gis i bistand til resten av verden. Det gir mulighet til å være solidariske med og øke bistanden til Ukraina, som kjemper for sin selvstendighet, og med befolkningen i utviklingslandene, som rammes hardt av global urettferdighet, som også forsterkes nettopp av krigens ringvirkninger. Rødt vil ta med seg innspill fra bistandsmiljøet og andre som bryr seg om internasjonal solidaritet, inn i samtalene om bistandspakka på Stortinget og jobbe konstruktivt med de andre partiene for et best mulig resultat.

Som kjent pågår det en debatt i Rødt om våpenstøtte til Ukraina. Den debatten har jeg ønsket velkommen. For et parti som er imot imperialisme, er det viktig å ta på alvor hvordan vi best stiller opp for et land som utsettes for nettopp imperialistisk angrepskrig, og får slutt på de enorme lidelsene og ødeleggelsene som invasjonen skaper.

Det som ikke er oppe til diskusjon, er Rødts entydige fordømmelse av Russlands folkerettsstridige angrepskrig, støtten til historisk strenge straffereaksjoner mot Russland, og heller ikke den politiske, økonomiske og humanitære støtten til Ukraina. Rødt har vært tydelig på at Ukraina fører en legitim forsvarskamp for nasjonal selvstendighet, og vi har aldri tatt til orde for noen våpenembargo mot Ukraina. Vi er krystallklare på at ansvaret for krigen ligger hos Putin-regimet. Derfor har Rødt fremmet forslag om at Norge skal tilslutte seg det ukrainske initiativet til et spesialtribunal for å etterforske og straffe Putin-regimet for invasjonen, og også ratifisere tillegget til Roma-vedtektene, som gir Den internasjonale straffedomstolen jurisdiksjon til å etterforske og straffe statsledere for folkerettsstridig angrepskrig. På den måten kan Norge både bidra til rettferdighet for Putins ofre i Ukraina og til å avskrekke statsledere fra å bryte folkerettens krigsforbud i framtiden.

Ingen skal presse Ukraina til noe forhandlingsbord på angriperens premisser. Samtidig innebærer også Zelenskyjs fredsplan signering av en fredsavtale. Norge bør både støtte ukrainernes rett til å forsvare seg og søke diplomatiske initiativ.

Rødt hegner om både nasjonal suverenitet og internasjonal solidaritet. Derfor ønsker vi at Norge skal øke støtten til Ukraina og samtidig sikre 1 pst. av BNI som bistand til verden. Et bredt bistandsforlik må sikre at hjelpen fortsetter også når krigen en gang er over. Det er viktig for Rødt at Norge gir denne langsiktige støtten til Ukraina, ikke minst med sikte på gjenoppbygging, som et samlet storting nylig har understreket – politisk, økonomisk og humanitært.

Guri Melby (V) []: Takk til statsministeren for redegjørelsen. Jeg er glad for at regjeringen tar initiativ til en langsiktig og forpliktende plan til støtte for Ukraina. Det er noe vi har etterlyst lenge, og på det tidspunktet vi er nå, er det viktigere enn noensinne.

Situasjonen i Ukraina ser vi alle på med stor bekymring. Samtidig er det viktig at vi beholder troen på det ukrainske folket. Russland har på mange måter vist inkompetanse, men samtidig er det, som statsministeren advarte mot, farlig å undervurdere dem. De har nå mobilisert flere hundretusen mann, og det er viktig at vi ruster Ukraina til å kunne stå imot en russisk våroffensiv. Men de må gjøre mer enn å stå imot; de må faktisk få muligheten til å presse russerne tilbake.

Europas, NATOs og Norges rolle er å støtte dem hver eneste meter de presser seg framover. Det betyr også at støtten må komme så raskt som mulig. Det er ingen tvil om at Ukraina fortsatt trenger donasjoner av militært materiell, og vi vet at bestilling av våpensystemer i dag ofte blir leveranser kanskje til neste år. Derfor haster det med omfattende militær støtte.

Ukraina må vinne for at ideene om frihet, likeverd og ethvert lands suverene rett til å velge sin demokratiske vei skal være verdt papiret det er skrevet på. Ukraina må også vinne for at ikke ethvert naboland til Russland skal leve i frykt for at de er de neste som invaderes.

Støtten til Ukraina handler om våpendonasjoner og penger til sivil støtte, men det handler også om ord. Jeg mener vi ikke skal undervurdere hvor mye kommunikasjon betyr i denne konflikten, altså hva ordene og handlingene våre kommuniserer til Russland, til allierte og til verden. Vi må vise Kreml at Ukrainas kamp mot Putin-regimet også er Europas kamp for frihet og mot undertrykkelse og diktatur. Norge må demonstrere at landets forpliktelser til Ukrainas kamp er langvarig, og at den vil vare så lenge det trengs.

Samtidig er det, som flere her har minnet om, viktig at vi ikke glemmer resten av verden i denne kampen mot Russland. Hvis det er noe vi kan være sikre på, er det at det er noen andre som ikke vil glemme resten av verden, f.eks. Russlands nære partner, Kina. Verden står i en humanitær krise, og Norge har både et ansvar for og en egeninteresse i å bidra så det monner. Det er derfor veldig viktig at det er en del av det arbeidet som Stortinget nå skal gjøre i forbindelse med den langsiktige støtten.

På hjemmebane må vi forvente at Russland fortsetter å benytte seg av hybride virkemidler for å svekke den folkelige oppslutningen om vestlige sanksjoner mot Russland. Det har vi sett mange eksempler på så langt i denne krigen. Her er det viktig at vi ikke lar oss skremme, men at vi heller ikke er naive. Jeg legger til grunn at regjeringen, i samarbeid med andre land, gjør tiltak for å hindre og avdekke denne typen gråsoneaktivitet. Vi må også, som statsministeren selv sa, være forberedt på at vi er nødt til å investere mer i egen sikkerhet i årene framover.

Venstre har hele veien vært tydelig på at Norge har både et ansvar for og en mulighet til å ta en lederrolle på noen områder når det gjelder støtte til Ukraina. Vi er unikt posisjonert gjennom de høye energiprisene, som er et resultat av krigen, og som har gitt Norge usedvanlig store inntekter og et større økonomisk handlingsrom enn mange av våre europeiske naboer. Vi har en historisk og moralsk forpliktelse til å hjelpe 44 millioner ukrainere i deres frihetskamp. Samtidig er dette også i kjernen av Norges egeninteresse – det å kjempe for en internasjonal orden, der konflikter løses gjennom fredelige forhandlinger.

Bare for å være veldig tydelig: Venstre er positiv til at det inngås et forlik. Vi ser fram til å se regjeringens konkrete framlegg. Vi forventer at dette har både en tydelig langsiktig forpliktelse og et høyt ambisjonsnivå, først og fremst fordi behovene er så store i Ukraina, i nabolandene og ikke minst også i det globale sør. Samtidig vil jeg understreke at en enighet nå, i februar 2023, må være et gulv og ikke et tak. Det er helt umulig å forskuttere alle behov, både sivilt og militært, mange år fram i tid, og jeg mener også vi bør kunne vurdere ytterligere bevilgninger etter hvert som situasjonen utvikler seg.

Et siste poeng: Europa vil ikke gjøre seg avhengig av russisk gass igjen, sa statsministeren. Men, som han også sa, er vi i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, og den neste krisen vil ikke se lik ut som dagens. Det er også andre varer enn energien fra Russland vi utvikler en liknende avhengighet til, bl.a. mikrochipteknologi fra Kina. Jeg forventer at vi nå har blitt vekket fra den dype freden, og la oss – i tillegg til å løse denne krisen – ruste oss for framtidens kriser.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Først vil jeg takke statsministeren for redegjørelsen. Vi som sitter her i denne sal, har et viktig ansvar: å hjelpe Ukraina og landene som rammes av ringvirkningene av krigen, så godt vi kan. Jeg tillater meg derfor å gå rett til poenget. Jeg er glad for regjeringens initiativ, men jeg er bekymret for at det statsministeren skisserer, ikke står i stil med utfordringene der ute eller det ansvaret som Norge har.

Behovene i verden er rekordstore. 100 millioner mennesker er på flukt. 800 millioner mennesker sulter. Fattige land sliter med å komme seg etter pandemien; de rammes hardt av ringvirkningene av krigen i Ukraina og stadig eskalerende klimaendringer. Behovene for humanitær hjelp i Ukraina og nabolandene er også enorme, og Ukraina trenger våpen for å forsvare seg. Når landet skal gjenoppbygges etter krigen, beregner Verdensbanken at Ukraina vil trenge minst 3 500 mrd. kr til det. Det er nå regjeringens solidaritet blir satt på prøve. Det er ingen motsetning mellom å hjelpe dem som trenger det her hjemme, og dem som lider i andre land. Miljøpartiet De Grønne gjør begge deler.

Norge er et av få land som tjener store penger på Putins krigføring. I 2022 og 2023 er det beregnet at vi til sammen vil tjene 2 000 mrd. kr mer enn vi pleier på grunn av de høye gass- og oljeprisene. Disse har regjeringen til nå satt rett inn på oljefondet. Det mener vi i Miljøpartiet De Grønne er galt. Derfor har vi siden i fjor fremmet forslag om at vi kan sette alle de ekstraordinære inntektene inn på et solidaritetsfond.

For første gang på 50 år valgte regjeringen å ikke oppfylle målet om å gi 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til bistand i årets budsjett. Som et absolutt minimum må nå bistandsprosenten møtes med minst 14 mrd. kr mer på bordet. Noe annet vil være et gigantisk mageplask. Dette vil likevel fortsatt bare være en dråpe i havet sammenlignet med den enorme krigsprofitten som Norge har hatt, og de store behovene som finnes der ute.

Global utvikling og humanitær hjelp er kraftig underfinansiert. I bistandsbudsjettet for 2023 kuttet regjeringen i midler til helse, utdanning og likestilling og gir bare 0,75 pst. i bistand. Jeg blir derfor bekymret når statsministeren understreker at bidragene i Ukraina-programmet til fattige land vil være ekstraordinært for i år. Betyr det at regjeringen vil oppfylle bistandsprosenten på ordinært vis neste år – eller er det nye nivået for norsk bistand 0,75 pst.? Jeg er i likhet med bistandsorganisasjonene bekymret for at regjeringen kan svekke norsk bistand på sikt ved å knytte bistandsprosenten til en ekstraordinær bevilgning.

Da regjeringen la fram sitt statsbudsjett i fjor, påsto de at det var umulig å nå bistandsprosenten. Å gi 1 pst. i bistand ville føre til inflasjon i Norge, sa de, selv om både Finansdepartementet og samfunnsøkonomiske analyser for lengst hadde konkludert med at å møte regjeringens forpliktelser innen bistand ikke ville ha en negativ effekt på norsk økonomi fordi pengene jo skal brukes andre steder. Nå hører jeg at statsministeren har blitt enig med oss, og det er jeg glad for.

Statsministeren har ved flere anledninger uttalt at han tar avstand fra bruken av ordet krigsprofitt. I standardverket Warhogs: A History of War Profits in America bruker Stuart Brandes følgende definisjon: En krigsprofitør er en person eller organisasjon som tjener på krigføring eller ved å selge våpen og andre varer til parter i krig.

Krigsprofitten vi tjener, gir oss i denne sal et moralsk ansvar. Derfor har en rekke statsledere, bistandsorganisasjoner og næringslivstopper uttalt at Norge har et særskilt ansvar for å gi mer. Flere har tatt til orde for lignende beløp som Miljøpartiet De Grønne.

Krigsprofitten er ikke vår alene. Den tilhører Ukraina, som bombes sønder og sammen, den tilhører Europa, som betaler de skyhøye gassprisene, og den tilhører de fattige landene som rammes av krigens ringvirkninger. Derfor mener Miljøpartiet De Grønne at vi bør sette av alle ekstrainntektene Norge har hatt som følge av krigen, i en egen pott. Da kan vi gå foran og gi et solid bidrag for å gjenoppbygge Ukraina, til å bygge fornybar energi i Europa og til å hjelpe verdens fattigste land, som rammes dobbelt av dyr mat og energi.

En enorm sparekonto alene sikrer ikke at folk får det godt også i framtiden. Å investere i å hjelpe andre land i krise vil sikre stabilitet og velferd i verden også på sikt. Det er i Norges interesse.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg vil takke statsministeren for en god redegjørelse.

Globalt skaper krigen økonomisk uro og en sultkrise av ufattelige dimensjoner. Behovet for nødhjelp har økt med 25 pst. bare siden i fjor. 339 millioner trenger nødhjelp for å overleve. Det er mer enn hele USAs befolkning. Det er ufattelige tall.

Krigen gir oss også sikkerhetspolitiske utfordringer. For det første må vi støtte Ukraina der vi kan, med norske bidrag gjennom mottak og inkludering av flyktninger, humanitær hjelp og støtte til gjenoppbygging eller gjennom sårt tiltrengt forsvarsmateriell. Det vil utgjøre en forskjell. Ukrainske kvinner og menn kjemper modig for sine liv, sitt demokrati, sin selvbestemmelse og ikke minst sitt lands eksistens. Men de forsvarer også noe mer, nemlig våre felleseuropeiske verdier og en regelbasert internasjonal orden. Det er en enorm oppgave, og det er i norsk interesse å støtte Ukraina.

For det andre må vi sikre vår egen beredskap og sikkerhet gjennom et tettere samarbeid i NATO og med våre nærmeste allierte. Her kreves også økte ressurser til norsk forsvar.

I en tid hvor Norge tjener enormt med ekstra penger på grunn av krig og energikrise, må vi for det tredje bidra med mer til internasjonal solidaritet, bistand og livreddende nødhjelp også utenfor Ukraina.

Arbeidet med et rammeverk for et flerårig bidrag til Ukraina samt økt nødhjelp og bistand til land som rammes av krigens ringvirkninger, er et godt initiativ. Vi i Kristelig Folkeparti vil bidra konstruktivt for å få det til best mulig, raskest mulig og bredest mulig – i enighet. I dette arbeidet er det fire prinsipper som vil være viktige for Kristelig Folkeparti.

For det første må formålet med norsk bistand – å redusere fattigdom – stå fast og ikke utvannes. For det andre må humanitær nødhjelp og våpenstøtte ikke blandes sammen. Jeg tror vår statsminister, med sin bakgrunn, er det ansvaret bevisst. For det tredje tar jeg det for gitt at det ikke bygges opp parallelle strukturer til dagens bistandsforvaltning. Pengene må ikke gå til å bygge opp byråkrati, men mest mulig effektivt brukes for å hjelpe folk.

Når det gis store midler over kort tid til land som er i krig, og som over tid har vært gjennomsyret av korrupsjon, er det krevende. Faren for at noen av pengene kan bli misbrukt, er stor, men vi må gjøre alt vi kan for at pengene kommer der de skal. Norske hjelpeorganisasjoner er gode kanaler i tillegg til FNs organisasjoner. Å styrke Ukrainas sivilsamfunn og den infrastrukturen for hjelp som bl.a. kirken i landet utgjør, er viktig for å få gode resultater på lang sikt.

For det fjerde må prinsippet om 1 pst. av BNI, som også Arbeiderpartiet gikk i spissen for i 2016, fortsatt stå fast. Det må ikke bli slik med flyktningarbeidet at vi med den ene hånden gir til humanitær hjelp og bistand i sør i forbindelse med rammeverket, for så å ta tilbake igjen fra de samme landene for å dekke utgifter til flyktningmottak i vårt eget land. Kristelig Folkeparti mener vi i størst mulig grad bør hindre at hjelpen til Ukraina tas fra sårbare personer som trenger mat, utdanning og helsehjelp i sør. Bistandsprosenten for 2024 og årene framover bør derfor komme i tillegg til denne mekanismen, slik at en betydelig andel går til de enorme behovene utenfor vårt eget kontinent.

Statsminister Jonas Gahr Støre []: Jeg vil takke for veldig gode innlegg fra partiene, som understreker betydningen av konsultasjon og nær kontakt med Stortinget. Det er viktig for regjeringen. Jeg merker en grunntone i tilnærmingen her som betyr at vi har et bredt flertall bak den politikken vi nå meisler ut, i god samtale.

Støtten vår til Ukraina skal være langsiktig. Den skal være fleksibel fordi det er en situasjon som er i endring, og vi må ta oss tid til å være trygge for hvert steg vi tar. Vi har også god koordinering med våre allierte.

Jeg er enig med Erna Solberg, jeg synes det er en god formulering: Vi skal ha særnorsk innsats, men ikke særnorske løsninger. De må samordnes godt, både med Ukrainas behov og med dem vi står opp sammen med.

Det er stilt spørsmål om dette med kontroll med materiell som leveres. Det er et godt og viktig spørsmål, og som jeg sa i min redegjørelse: Vi har til nå gode erfaringer med Ukrainas håndtering. Vi har en tett internasjonal koordinering med hensyn til Ukrainas behov. Dette er ikke et NATO-anliggende, men det er med våre allierte vi gjør det, med forsvarsministeren i spissen, med donasjoner og logistikk for å nå fram til Ukraina. Det er likevel slik at inne i Ukraina, i stridssituasjonen, har vi ikke løpende kontroll, så vi kan ikke garantere at materiell ikke kommer på avveier, men til nå er tilbakemeldingene vi får fra ulike kilder, at Ukrainas håndtering er god.

Så vil jeg få referere til det Marit Arnstad sa om kommunenes situasjon her i Norge knyttet til flyktninger som kommer: Vi i regjeringen er klar over den utfordringen de har. Jeg refererte til boligsituasjonen, til det at vi får flyktninger med kanskje andre typer og mer alvorlige helsebehov. Det må vi ta på alvor.

Videre vil jeg takke SV som budsjettpartner, og Audun Lysbakken sa dette på en god måte. Det er en ekstraordinær situasjon, og det kreves altså ekstraordinære tiltak, og jeg merker at det er en bred vilje her til å stå sammen.

Jeg må igjen få gjøre en referanse til Rødt, som her gir uttrykk for egentlig veldig gode målsettinger, som jeg tror fanger bred støtte. Vi må øke støtten til Ukraina, og vi må være solidariske med Ukraina. Ukraina fører en legitim forsvarskamp. Alt det er jeg enig i, men så er konklusjonen til Rødt at måten vi skal gjøre det på, er gjennom politisk, økonomisk og humanitær støtte. Jeg er enig, men det mangler jo noe som er brutalt og viktig og reelt i situasjonen, nemlig den militære støtten. Man kan ikke ønske Ukraina til forhandlingsbordet for å finne en løsning på ukrainske prinsipper uten at Ukraina kan forsvare seg selv. Vi får høre at Rødt har en løpende diskusjon om synet på våpenstøtte, men det er altså inn i andre året etter at denne krigen startet, at det seminaret pågår.

Jeg håper at vi samler bred støtte rundt dette langsiktige norske engasjementet, som altså har et Ukraina-program som er humanitært, økonomisk og militært. Det er viktig å si at denne komponenten, det militære, kan vi ikke se bort fra. Den må være med.

To ting til slutt: Jeg vil bare gjenta til Miljøpartiet De Grønne at jeg tar sterkt avstand fra begrepet «krigsprofitt». Norge setter ikke energiprisene. Vi har ikke gjort det på 50 år når vi selger olje og gass, men vi tar ansvar for at vi er i den situasjonen vi er i. Det er nettopp en av grunnene til at vi nå skal gå foran med en bred pakke, som også kan sette retning for andre land.

La meg si avslutningsvis at representanten Bollestad hadde gode formål da hun trakk opp rammen for hvordan vi skal tenke. Vi skal bidra til å redusere fattigdom. Nå blir fattigdommen utløst av krigen. Den fører til ikke bare matvareutfordringer, men til reell sult. Vi skal ikke blande humanitært og militært, det er et viktig prinsipp for oss, men vi skal gi både humanitær og militær bistand.

Det er viktig å ikke lage kompliserte, parallelle strukturer til bistand. Vi har et sterkt bistandsfaglig miljø i Norge. Vi kommer til å trenge en del nye prosesser, også for å kunne rettes inn mot Ukraina.

Det er riktig at Arbeiderpartiet er tydelig på énprosentmålet. Vi har det i vårt program, vi har det i Hurdalsplattformens program. Vi lever også i en tid da norsk BNP går opp og ned på måter som svinger, som fra år til annet kan gi oss utfordringer.

Det jeg tar med meg fra denne debatten, er at vi har utsikt til en bred enighet om støtten til Ukraina. Jeg vil understreke hvor viktig dette er å kommunisere til Ukraina, hvor viktig det er for ukrainere som er i Norge, og hvor viktig det er for at vi da kan ta noen av de vanskelige og krevende valgene vi skal ta framover. Her må vi legge en del uenigheter til side for å kunne stå samlet om det som er mye viktigere, og som faktisk samler oss så bredt i denne salen – så tusen takk.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten []: Kommentarrunden er dermed avsluttet, og presidenten vil foreslå at statsministerens redegjørelse om krigen i Ukraina og dens følger vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.