Ingrid Fiskaa (SV) [12:18:20 ] : Sist veke møtte eg Rania Elias,
tidlegare direktør for Yabous kultursenter i Jerusalem. Heilt sidan
1990-talet har Elias arbeidd med å byggja ein levande arena for
palestinsk kunst og kultur i Jerusalem. Etableringa av Yabous kultursenter
var dels ei politisk, strategisk handling for å ta til motmæle mot den
israelske politikken som vil pressa alle palestinarar ut av Jerusalem,
og dels eit ønske om å løfta fram den rike kulturarven til Palestina.
Som mange andre
palestinske kunstnarar og kulturarbeidarar er Elias under eit særskilt
press frå israelske styresmakter. Seinast i juli 2020 blei ho og
ektemannen Suhail Khoury, som er direktør for Edward Said nasjonale
musikkonservatorium, arresterte og avhøyrde. Elias bur i Jerusalem
saman med mann og barn. Ho har budd i Jerusalem i 25 år, men fordi
ho kjem frå Betlehem, har ho framleis ikkje permanent opphaldsløyve
i Jerusalem. Som palestinar frå Vestbredda er ho i utgangspunktet nekta
å reisa til Jerusalem i det heile, men på grunnlag av familiegjenforeining
med ektemannen får ho mellombels opphaldsløyve for seks månader
om gongen.
Slik har det vore
for Rania Elias i 25 år. Andre palestinarar frå Vestbredda har liknande
historier. Å leva under okkupasjon er å leva utan rettar som me
her i Noreg ser som sjølvsagde, og som bør vera sjølvsagde for alle menneske:
rett til å bevega seg fritt, rett til å leva saman med familien
sin, rett til å utøva kulturen sin.
Israel har okkupert
Vestbredda og Gaza sidan 1967 – i over 55 år. Dei aller fleste palestinarar
i desse områda har aldri opplevd noko anna enn okkupasjon. I like mange
år har FN – både generalforsamlinga og Tryggingsrådet – kritisert
Israels okkupasjon og folkerettsstridige bygging av busetjingar
på palestinsk område. I dag bur det mellom 650 000 og 800 000 ulovlege
busetjarar på Vestbredda og i Aust-Jerusalem. Samtidig blir palestinarar
pressa ut av heimane sine i Jerusalem.
Menneskeretts-
og solidaritetsorganisasjonar har i årevis kritisert norske regjeringar
for ikkje å vera tydelege nok overfor dei israelske brota mot folkeretten
og menneskerettane. Norske regjeringar har til tider fordømt, men
aldri verkeleg sett makt bak krava.
Dei seinare åra
har israelsk politikk teke endå fleire steg i feil retning. Palestinske
menneskerettsorganisasjonar har blitt terrorstempla, busetjingspolitikken
har skote fart, og den humanitære situasjonen i dei palestinske
områda blir stadig verre. Hundrevis av barn ned i tolvårsalderen
blir arresterte og mishandla i israelske fengsel. I fjor konkluderte
difor FNs spesialrapportør for menneskerettssituasjonen i dei okkuperte
palestinske områda med at Israels okkupasjon er apartheid. Store internasjonale
menneskerettsorganisasjonar som Human Rights Watch og Amnesty International
og den israelske menneskerettsorganisasjonen B’Tselem har gjort
det same. Israels apartheid inneber at palestinarar blir undertrykte,
diskriminerte og forfølgde på rasistisk grunnlag, basert på sin
identitet som palestinarar.
Då me trudde at
det neppe kunne bli verre, fekk Israel ei ny høgreekstrem regjering.
Rett før nyttår presenterte Benjamin Netanyahu regjeringa av sitt
eige parti, Likud, og tre andre endå meir ytterleggåande parti.
Regjeringa har no legalisert ei rekkje busetjingar som strir mot
Israels eigne lover, og lover å annektera okkupert land. 2023 ser
ut til bli endå blodigare enn 2022, med 14 drepne israelarar og
80 drepne palestinarar så langt. Fleire av dei er barn. Regjeringa
prøver dessutan å knebla høgsterett, som fleire gonger har vore
ei modererande kraft mot dei israelske overgrepa mot palestinarar.
Det er på tide
å tilpassa norsk Israel–Palestina-politikk til den faktiske situasjonen.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:23:21 ] : Jeg ønsker
en diskusjon om norsk Midtøsten-politikk velkommen. Det er en realitet
at vi på mange måter er lenger unna en tostatsløsning nå enn noen
gang siden Oslo-avtalen ble signert. Det skyldes ikke minst Israels bosettingspolitikk
og manglende vilje til fredsforhandlinger.
Situasjonen på
bakken er alvorlig. Det koker nå på Vestbredden, og mange sivile
er drept. Stengingsregimet i Gaza fortsetter. Israel fortsetter
med sin folkerettsstridige bosettingspolitikk på okkupert land.
Det har heller ikke vært reelle fredsforhandlinger på mange år.
Mange unge palestinere har rett og slett mistet håpet om selvbestemmelse.
I Israel er fredsbevegelsen en skygge av hva den en gang var, og
ytterliggående grupper på begge sider har fått økt oppslutning.
Jeg er nå veldig
dypt bekymret for at situasjonen kan eskalere videre og komme helt
ut av kontroll. Så langt i år er minst 80 palestinere og 14 israelere
drept. Denne volden må stanses. Tostatsløsningen er under sterkt
press, men jeg mener fortsatt det er den beste muligheten for varig
fred. Det er det også bred enighet om internasjonalt.
Israelske kollektive
straffetiltak mot palestinere er helt uakseptable. Jeg tar også
sterkt avstand fra handlinger som utfordrer status quo på den hellige
høyden i Jerusalem og ethvert forsøk på de facto å annektere Vestbredden.
Vi følger nå nøye de pågående rettsreformene i Israel. Dersom disse
vedtas, vil det kunne påvirke Israels framtid som en liberal og
demokratisk rettsstat. Svekkelse av rettsstaten vil også kunne få
følger for de mange palestinerne som lever i områder som Israel
kontrollerer.
Norge har også
et tydelig kritisk blikk mot det palestinske lederskapet. Vi har
gjentatt vår bekymring for manglende valg og behov for reformer.
Samtidig vil jeg understreke at denne konflikten ikke har to likeverdige parter.
Israel er okkupant og er en sterk militærmakt. Regjeringa har økt
støtten til UNRWA det siste året, for at de skal kunne fortsette
å levere helt grunnleggende tjenester til de mange palestinerne
som lever i en håpløs og desperat situasjon. Vi bidrar også med
mye støtte til det palestinske folk.
Regjeringa besluttet
i fjor at det skal gis tydelig informasjon om næringsmidler fra
okkuperte områder av Israel. De skal merkes. Det skal framgå av
etiketten at et produkt stammer fra en israelsk bosetting. Vi gjorde
dette fordi vi mener det er viktig å synliggjøre hvilke varer og
tjenester som er produsert på okkupert område, og det mener vi er
i tråd med folkeretten.
Vi må erkjenne
at det internasjonale samfunnet ikke har vært i stand til å forhindre
en forverring av situasjonen. Jeg mener vi også må ha et kritisk
blikk på vår egen og det internasjonale samfunns rolle.
Ingrid Fiskaa (SV) [12:27:16 ] : Ord er viktige. Det er forskjell
på å fordøma og å vera bekymra. Det er viktig å bruka ærlege ord
om det som skjer, som at det er ein okkupasjon med ein okkupant
og ein okkupert. I den forstand er eg fornøgd med innlegget til
utanriksministeren i stad.
Samtidig er det
ikkje alltid nok å bruka dei rette orda. Nokre gonger må ein òg
gå frå ord til handling. Eit utgangspunkt kan vera den omfattande
bruken av arrestasjon og tortur av palestinske barn i israelske
fengsel. Over 500 palestinske barn blir kvart år pågripne og fengsla
av israelske soldatar. Mange av dei blir mishandla bak murane. Det
skjer grove brot på menneskerettar og rettane til barn i israelske
fengsel. Det skjer altså samtidig som Israel har slutta seg til
Barnekonvensjonen.
Sonen til Rania
Elias og Suhail Khoury, Shadi Khoury, er eit av dei mange palestinske
barna som har blitt utsette for dette. Han var 15 år då han i fjor
blei arrestert, mishandla på det grovaste i heimen sin og sett i
fengsel. Så eit utgangspunkt for å gå frå ord til handling kan vera å
ta tak i denne omfattande og systematiske bruken av arrestasjon
og mishandling av palestinske barn. Kva kan ein faktisk gjera for
å pressa Israel til å oppfylla forpliktingane dei har etter Barnekonvensjonen?
SV har fleire
forslag til korleis ein kan gå frå ord til handling. Eg skal berre
trekkja fram nokre av dei. Kva med å anerkjenna Palestina som sjølvstendig
stat? Det vil i så fall vera heilt i tråd med eit ønske om ei tostatsløysing,
som utanriksministeren understrekar at regjeringa framleis er for.
Ei tostatsløysing føreset jo at ein har to statar.
Ein kan òg forby
og ikkje berre merkja varer frå dei ulovlege busettingane. Og –
det kanskje enklaste av alt – ein kan la vera å finansiera okkupasjonen
til Israel. Oljefondet investerer i dag 14 mrd. kr i selskap som
er knytte til aktivitet på okkupert palestinsk land. Det går an
å la vera å halda fram med det.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:30:34 ] : Det var mange
spørsmål, og for å ta det punkt for punkt: Vi vil ta opp det som
gjelder palestinske barn i fengsel, vi vil ta det opp i Menneskerettighetsrådet
i mai. Det er i den sammenhengen vi tar opp disse spørsmålene. Og det
er ikke slik når jeg sier «dypt bekymret», at jeg ikke mener okkupasjon.
Dypt bekymret er viktige ord å bruke i denne sammenheng. Jeg mener
at vi har skjerpet kritikken vår overfor Israel. Vi har fordømt
beslutningen om å legalisere utposter og også bosettingsutvidelser
på Vestbredden.
Når det gjelder
spørsmålene som var oppe om oljefondet, vil jeg veldig sterkt understreke
at det er spørsmål som de tar seg av på egen hånd. Jeg ønsker ikke
at vi skal gå inn med direkte styring på noen som helst måte. Der
må beslutninger tas uavhengig. Jeg kommer heller ikke til å forsøke
å påvirke dem i noen som helst retning, det må de gjøre helt på
egen hånd.
Når det gjelder
anerkjennelse: Det er en kjent norsk politikk på dette området,
vi anerkjenner stater. Når det gjelder de palestinske områdene,
er det ikke klart hva denne staten egentlig innebærer. Jeg mener
at vårt viktigste bidrag til etablering av en levedyktig palestinsk stat
er å fortsette arbeidet med partene om institusjonsbygging, og også
samtidig oppfordre det palestinske lederskapet til å styrke legitimiteten
ved å gjennomføre valg. Det tror jeg vil være veldig viktig også
som en del av arbeidet mot en tostatsløsning – at det gjennomføres
reformer.
Jeg mener at norsk
anerkjennelse bør være avhengig av når vi mener at det kan få størst
mulig positiv innflytelse, og at vi eventuelt må gjøre det sammen
med andre land. Jeg kan ikke helt se at den svenske anerkjennelsen bidro
til å endre situasjonen veldig mye. Det er kanskje demonstrasjonsvedtak
én dag, men i realiteten vil det etter min mening være veldig avhengig
av at det utestående sluttstatusspørsmålet, som grenser og sikkerhet,
er på plass. Hvis ikke blir det mer en politisk markering enn en
realitet.
Ane Breivik (V) [12:33:23 ] : Den urovekkende demokrati- og
rettsstatsutviklingen i Israel kan ikke gå upåaktet hen – situasjonen
er alarmerende. Det har lenge vært offisiell politikk fra israelsk
hold å utvide bosettinger eller annektere deler av Vestbredden og
forsterke grepet om religiøs lov over offentlig og privat liv. Undergravingen
av rettsvesenet, slik Benjamin Netanyahus sjette regjering av desember
2022 nå forsøker, er et dramatisk trekk i en illiberal og høyreradikal
retning. Nå ser vi at den verste volden på mange år bryter ut i Gaza
og på Vestbredden. Spenningen stiger, og likevel gjør det internasjonale
samfunnet – opptatt av andre kriser – lite mer enn å uttrykke bekymring
over den økte volden.
Undertegnede besøkte
i mai 2022 området Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem, et palestinsk
nabolag i nærheten av Gamlebyen. I 1948 ble det i Sheikh Jarrah
bygget FN-boliger til palestinere som hadde mistet hjemmet sitt
i det som hadde blitt til Israel. I 1967 ble denne delen av byen
erobret, og i 1972 fikk de mange familiene her et utkastelsesvarsel
for manglende husleie. I 1972 anla flere bosetterorganisasjoner
et søksmål mot de palestinske familiene som bodde i Sheikh Jarrah,
og disse gruppene med bosettere som for det meste er finansiert
av private givere fra USA, har ført en nådeløs og langvarig kamp
som i 2002 resulterte i at 43 palestinere ble fordrevet. Palestinske
familier blir fortsatt tvunget ut av sine hjem i Sheikh Jarrah den
dag i dag.
I møte med autoritære
krefter må vi holde fast ved institusjonene som garanterer rettsstaten,
demokratisk styresett og oppfyllelsen av grunnleggende menneskerettigheter.
Handlingene og initiativene til Benjamin Netanyahus regjering siden
tiltredelsen er dypt urovekkende og må motarbeides sterkt. Venstre
ber om at vi bruker våre diplomatiske kanaler og internasjonale
fora der det er mulig. For er det noe det siste året har vist oss, er
det viktigheten av å ta til motmæle mot tyranni og mot demokratiets
forvitring – enten det skjer innenfra eller utenfra, er angrepet
mot ett demokrati et angrep mot alle, og det å ikke gjøre noe er
å velge side.
Åsmund Aukrust (A) [12:36:31 ] : Takk til Ingrid Fiskaa for
at hun tar opp et viktig spørsmål. Jeg vil også si takk til utenriksministeren
for det jeg synes var et veldig klart og godt svar. Jeg synes det
er bra at vi diskuterer vårt engasjement i Midtøsten mer, både her
i denne salen og i andre fora.
Norge har et helt
spesielt forhold til denne regionen og har drevet med solidaritetsarbeid
både i Israel og i Palestina helt siden annen verdenskrig. Det var
nordmenn som reiste til kibbutzene og bygde opp Israel etter krigen.
Det er mange nordmenn som har drevet solidaritetsarbeid på begge
sider, og det var nordmenn som reiste til UNIFIL-styrken i Libanon
og kom hjem og rapporterte om hvordan okkupasjonen faktisk så ut,
og på den måten var med på å endre norsk Midtøsten-politikk. Ikke
minst har Norge også gjennom veldig mange av våre diplomater og
gjennom forskere og sivilsamfunn drevet freds- og forsoningsarbeid.
I år er det 30 år
siden Oslo-avtalen ble signert, men optimismen fra den tiden er
helt borte, og i dag er vi vel lenger unna en tostatsløsning enn
noen gang. Derfor er det veldig bra om vi kan ha en åpen debatt
om: Hva gjør verden og Norge hvis håpet om en tostatsløsning svinner
hen? Det vil være en helt ny situasjon, og jeg tror ingen i denne
salen egentlig har helt klare svar på hvor vi er da. Derfor er det
viktig at vi diskuterer det. Vi er ikke der ennå, men den tiden
kan komme fortere enn vi aner.
Jeg vil også takke
utenriksministeren for at hun og regjeringen ikke glemmer palestinernes
sak. I en verden hvor det er så mange steder som står i brann, er
det lett at den konflikten som har vært der i så mange tiår, kan forsvinne
fra agendaen.
Da Norge hadde
formannskapet i Sikkerhetsrådet akkurat for et år siden, brukte
utenriksministeren sitt formannskap på å ta opp Israel–Palestina-konflikten
– som noe av det hun gjorde mens hun var Sikkerhetsrådets leder.
Det har skjedd
en skjerping under denne regjeringen. Under den forrige regjeringen
var Israel det eneste landet som fikk positiv omtale i regjeringserklæringen. Denne
regjeringen har valgt en annen holdning og en annen linje. Det har
vært en veldig klart skjerpet språkbruk. Det har vært økt støtte
til palestinske myndigheter og til UNRWA, og det har vært, som utenriksministeren nevnte,
merking av varer fra okkupert palestinsk jord.
Den helt nye situasjonen
er at vi har fått en regjering i Israel som har ført til en veldig
mye mer dramatisk forverret situasjon. Vi får veldig mange flere
bosettinger. Komiteen besøkte selv palestinere i Øst-Jerusalem som står
i fare for å bli kastet ut av husene sine. I møte med disse menneskene
er det heller ikke vanskelig å forstå hvordan ekstremisme får grobunn,
når man ser hva slags overgrep de blir utsatt for. Vi ser at det
har blitt mer vold, også fra myndighetene, og at det har vært en
drapsrekord så langt i år. Senest nå i helgen var det flere som ble
drept i Nablus.
Jeg mener at vi
skal følge veldig nøye med på hva som skjer i Israel. Denne helgen
var den tiende helgen på rad i Israel med rekordstore demonstrasjoner.
Hundretusener av mennesker har tatt til gatene mot Netanyahus rettsreformer.
Vi bør merke oss hva slags ord som faktisk brukes.
Jeg hørte en appell
fra tidligere statsminister Ehud Barak. Han var ikke noen softis
på noen måte, men han uttalte: Dette er den verste krisen siden
staten Israel ble opprettet. Hvis disse diktaturlovene blir satt
ut i livet, har vi ikke noe annet valg enn å ta i bruk ikke-voldelig
sivil ulydighet.
Den tidligere
Mossad-sjefen, Danny Yatom, sa at det må være legitimt å nekte å
motta ordre dersom landet går fra demokrati til diktatur.
Tidligere statsminister
Yair Lapid sa at statsminister Netanyahu nå knuser det israelske
demokratiet.
Dette er veldig
sterke ord fra israelske ledere. Jeg skulle ønske at også det som
tradisjonelt har vært Israel-lobbyen eller Israels venner her hjemme
i Norge, kunne ta sterkere avstand fra det vi nå ser skjer, at Israel
går i helt feil retning når det gjelder demokratiske standarder.
La meg avslutte
med å takke utenriksministeren for klar tale i dag og for den viktige
jobben som gjøres med å mobilisere støtte fra andre land. Det er
viktig at det internasjonale samfunnet bruker tid på å diskutere
hvordan vi nå skal håndtere en helt ny situasjon, og at Norge, med
et spesielt forhold, vi kan kanskje si et kjærlighetsforhold, til
denne regionen kanskje har et ekstra ansvar for å være blant av
dem som drar i gang disse debattene.
Ingrid Fiskaa (SV) [12:41:53 ] : Eg er glad for at det var
fleire som tok ordet i denne debatten.
Det er nok ein
del som har inntrykk av at me i Noreg ikkje har tid til å bry oss
om meir enn ein konflikt om gongen, og dei israelske overgrepa mot
Palestina har no fått gå føre seg altfor lenge utan at det internasjonale samfunnet
har reagert på tilstrekkeleg vis. Det er difor på høg tid at me
òg diskuterer om Noreg må endra sin politikk i møte med dei israelske
menneskeretts- og folkerettsbrota.
Sjølv om okkupasjonen
er gamal og har fått gå føre seg altfor lenge, er det òg ein ny
og sterkt forverra situasjon med den nye regjeringa i Israel. Då
er det beklageleg at ikkje regjeringa kan tilpassa og endra sin
politikk i møte med den nye situasjonen.
Det eg høyrde
av utanriksministeren sitt innlegg, var at ein skal fortsetja med
det ein allereie gjer. Det er ikkje tilstrekkeleg. Det er, som det
blei sagt her, 30 år sidan Oslo-avtalen. Ting har gått eintydig
i feil retning sidan den gong, og det er ikkje tilstrekkeleg å halda
fast ved gamal politikk. Det trengst resolutt handling. Det trengst
at ein set makt bak krava og går frå ord til handling.
Når det gjeld
Russlands folkerettsbrot, har me sett resolutt handling, og SV stiller
seg fullt og heilt bak både sanksjonar og andre tøffe verkemiddel
i møte med Russlands folkerettsbrot. Israel har verdsrekord i å
ikkje retta seg etter FN-resolusjonar om brot på folkeretten, og
då er det på tide å gjera noko anna enn det me har gjort i tiår
etter tiår. Det er på tide å gå frå ord til handling. Det internasjonale
samfunnet, inkludert Noreg, har late Israel få halda på altfor lenge.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt [12:44:39 ] : Jeg takker
for en veldig viktig interpellasjonsdebatt, men hvis interpellanten
mener at jeg sa at vi skal fortsette som før, kan hun ikke ha hørt
veldig godt etter under mitt innlegg. Jeg tror det er en ganske
stor forskjell på det vi sier nå, og det som har vært norsk linje,
for det har skjedd veldig store endringer på israelsk side, og Israel
framstår i dag som et dypt splittet land.
Det har også startet
et enormt engasjement i Israel. Det er store demonstrasjoner som
nå pågår på den tiende uka, og som får økende oppslutning fra uke
til uke. Ett av de lovforslagene som er vedtatt, er å innføre dødsstraff
for terrorister. Det har nå Knesset gått med på. Norge tar selvfølgelig
avstand fra all bruk av dødsstraff i enhver sammenheng. Dersom de
rettsreformene vedtas, vil det kunne påvirke Israels framtid som
en liberal og demokratisk rettsstat, og en svekkelse av rettsstaten vil
også kunne få følger for de veldig mange palestinere som lever i
de områdene som Israel okkuperer.
Jeg deler representantens
sterke uro for utviklingen. 2022 var det året med høyest antall
drepte palestinere på Vestbredden siden 2005. Også på israelsk side
har det vært flere drepte. Denne utviklingen har forverret seg ytterligere
nå i 2023, og det er helt uakseptabelt. Jeg er ekstremt bekymret
for at dette skal eskalere, og for at de som tror på en fredelig
løsning på palestinsk side, og den unge generasjonen som ikke har
deltatt i valg, ikke tror på at det er gjennom forhandlinger og
deltakelse i demokratiet de kan påvirke sin egen framtid.
I mai vil FNs
menneskerettighetsråd behandle den politiske landhøringen av Israel.
Da vil selvfølgelig situasjonen for palestinske barn bli tatt opp,
og vi kan også da uttrykke bekymring for det vi mener er en gal
utvikling.
Sammen med det
internasjonale samfunnet har Norge de siste 30 årene støttet byggingen
av institusjoner for palestinsk selvstyre og en palestinsk stat.
Vi leder også giverlandsgruppa i nært samarbeid med EU og USA. Det
er et forum for å bygge opp og støtte opp under en framtidig stat,
for dialog mellom partene og også det internasjonale samfunn. Det
gjør vi ikke for vår egen skyld. Vi gjør det fordi vi støtter opprettelsen
av en palestinsk stat, og fordi israelere og palestinere ber oss
om å gjennomføre dette arbeidet.
Denne konflikten
kan bare løses politisk, og jeg tror det er viktig at det internasjonale
samfunn kommer sammen for å se på hvordan vi kan legge grunnlaget
for en fredelig løsning av konflikten. Det jobber vi også med fra
norsk side, og jeg tar med meg alle de spørsmålene og momentene
som har kommet fram under diskusjonen i dag.
Presidenten
[12:47:44 ]: Debatten i sak nr. 2 er omme.