Presidenten
[10:15:52 ]: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen
vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Helge André Njåstad (FrP) [10:16:13 ] (ordførar for saka):
Denne saka er fremja av Høgre og handlar om kommunane si plikt til
å følgja opp ulovlegheiter etter plan- og bygningsloven. Eg reknar
med at partia sjølve vil gjera greie for sine ulike syn, men kort
oppsummert synest Høgre og Framstegspartiet at kommunane skulle
hatt eit større handlingsrom, og at ein difor anten bør føreslå
eller greia ut ein heimel som gjev større lokalt handlingsrom i
slike saker. Raudt og SV vil gå i motsett retning, medan regjeringspartia
ønskjer å slutta seg til skrivet frå statsråden og ikkje vedta noko
i denne saka. Der står linene, så eg skal bruka dei to siste minutta
på Framstegspartiets syn.
Me veit at dette
er saker som er særs ubehagelege for dei det gjeld. Om ein har hengjande
over seg ei sak knytt til ulovlegheiter, som kanskje har skjedd
under tidlegare eigar eller i ein tidlegare generasjon, kan ein
oppleva ein kommuneadministrasjon som lener seg på eit lovverk og
er veldig streng. Har ein gjort noko, er det ofte i god tru.
Me veit at nivået
på saksbehandlinga i tidlegare tider i kommunane var veldig mykje
prega av munnleg dialog, av manglande skriftleg dokumentasjon og
av at ein har gjort ting i god tru. Difor blir det feil, etter vårt
syn, å seia at desse sakene handlar om frislepp i strandsona. Det
handlar ikkje om det i det heile. Det handlar om å forstå at innbyggjarar
som har gjort noko basert på råd dei har fått frå kommunen, ikkje
skal straffeforfølgjast i fleire år etterpå.
Eg har sjølv vore
ordførar og lokalpolitikar i ein kommune, og eg ser at i våre nabokommunar
er dette ein stor kime til irritasjon og problem. Nabokommunen sør
for oss, Fitjar, har kjørt eit prosjekt med politiet, Forsvaret
og alt mogleg og har i etterkant av det følgt opp veldig mange saker.
Det har ført lite godt med seg, men det har ført til mykje misnøye
og masse ubehag for dei det gjeld. Òg Bergen kommune har gjennomført
mange prosjekt som innbyggjarane opplever som veldig strenge og
urettferdige.
Felles for eigentleg
alle desse sakene er at kommunane har gjeve munnlege tilbakemeldingar
som folk har halde seg til. Det er ikkje sånn at innbyggjarane har
gjort noko lovstridig, etter mitt syn, men dei har handla i god tru.
Då burde Stortinget kunna seia at ein kan avskjera gamle saker og
ikkje behandla folk som kriminelle. Det er bakgrunnen for at me
støttar Høgre og vil gå endå lenger, og ber regjeringa fremja eit
forslag. Dessverre er det ikkje fleirtal for å gå i den retninga
i dag.
Eg tek til slutt
opp forslaga frå Framstegspartiet i saka.
Presidenten
[10:19:10 ]: Da har representanten Helge André Njåstad tatt
opp de forslagene han refererte til.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:19:28 ] : Vi trenger mer felles
strandsone, ikke mindre. Nesten hele Oslofjorden er bygget igjen,
og jeg kan ikke fatte eller forstå hvorfor Høyre nå vil at de som
bygger ulovlig, kan slippe unna hvis de bare er smarte nok til å
lure seg unna over tid. Høyre foreslår et riking-amnesti for ulovlig bygging
i strandsonen. Høyre vil med dette ta fra folk tilgangen til strandsonen
vår, og det bryter med allemannsretten.
Vi i Arbeiderpartiet
mener at vi heller må gå motsatt vei, som f.eks. Oslo kommune har
gjort. Oslo har nå rustet opp strender og fellesområder langs kysten
vår. I Oslo har vi faktisk 1,8 m2 kystlinje
per innbygger, og kun 30 pst. av den strandlinja er tilgjengelig
for opphold og ferdsel. Da er det pussig å legge opp til å gjøre
det enklere å slippe unna med ulovlig bygging – når hovedutfordringen
er at det bygges for mye ulovlig. Vi kan ikke gi opp kampen selv
om tilsyn koster penger, og det er mange som bygger ulovlig.
Det er lett å
forstå Njåstad i det han sier om at det er ubehagelig for folk hvis
det er den forrige eieren som har tatt seg til rette, og at man
har kjøpt noe i god tro, men det er likevel ikke godt nok. Det er
faktisk sånn at politiet i vår utga en trusselvurdering der de listet
opp nettopp det at folk tar til seg til rette i felles naturområder som
en alvorlig trussel mot Norge. Da er det merkelig at det ligger
forslag om at flere skal få slippe unna, sånn som forslaget er.
Det er også veldig
bra at det er ulike interesseorganisasjoner som heller ikke støtter
forslaget og å bygge ned strandsonen.
Kommunene har
ansvar for å følge opp ulovlige tiltak etter plan- og bygningsloven,
og det er viktig at kommunene tar det oppdraget på alvor. Det er
verktøy i plan- og bygningsloven til å rydde opp i gamle lovbrudd. Kommunene
kan faktisk avstå fra å følge opp ulovlige tiltak som er av mindre
betydning. Kommunene kan foreta en revisjon av arealplanen, motta
søknad om tillatelse i ettertid og også gi dispensasjon.
I arbeidet med
ny plan- og bygningslov i 2008 ble det slått fast at det vil være
veldig uheldig hvis ulovlige tiltak gjennom ikke å oppdages kan
oppnå å bli lovlige. Straff etter plan- og bygningsloven foreldes
uansett etter de generelle reglene i straffeloven, så handlingsrommet er
der. Plikten til å følge opp ulovlige tiltak er viktig og nødvendig
av hensyn til allemannsretten, natur og friluftsliv, prinsippet
om likhet og for å forebygge at folk tar seg til rette. Å endre
eller fjerne denne plikten vil utfordre kjerneområdet til loven
og undergrave respekten for regelverket.
Arbeiderpartiet
støtter ikke forslaget.
Mudassar Kapur (H) [10:22:28 ] : Jeg vil starte med å takke
saksordføreren for redegjørelsen, som egentlig tok opp i seg de
viktigste elementene ved forslaget og hvorfor forslaget er fremmet.
Jeg vil også takke
representanten Staalesen for på en utmerket måte å demonstrere hvorfor
det er lurt å ha lest forslagene man holder innlegg om, og ikke
bare drive med karakteristikker.
Dette handler
ikke om et riking-amnesti. Dette er en sak som handler om at kommunene
i dag har en plikt etter plan- og bygningsloven til å følge opp
tiltak som er ulovlige, uavhengig av hvor gammelt forholdet er,
med mindre det regnes for å være av mindre betydning. Forslaget
vi nå behandler, går ut på å utrede muligheten for å fjerne eller
tidsavgrense denne plikten. Selv om plikten til å forfølge ulovligheter
etter plan- og bygningsloven skulle fjernes, vil det fortsatt være
adgang til å forfølge ulovlige tiltak dersom kommunen ønsker dette.
Kommunene bruker
mye tid og ressurser på å vurdere tiltak som er av mindre betydning.
Dette forslaget kan bidra til å frigjøre kapasitet til saker som
er av større betydning eller ikke er veldig gamle. En lovendring
vil bidra til å øke det lokale selvstyret. Jeg hører på Staalesens
generelle meninger om strandsone at representanten er litt i konflikt
med sin egen statsråd i denne saken, som har gitt andre typer uttalelser
om strandsonen generelt.
Selv om det vil
kunne være ulik praksis fra kommunene til kommune, vil dette være
i tråd med prinsippet om at avgjørelser skal tas nærmest mulig folk.
Viktige momenter i lovutredningen bør bl.a. være prinsipper om likebehandling
og forutsigbarhet. Samtidig er det viktig å understreke at det ikke
skal lønne seg å ta snarveier eller bryte regelverket. Utgangspunktet
må fortsatt være at ulovlige forhold bør kunne kreves rettet, eller
revet for den saks skyld, og at det ikke skal være amnesti bare
fordi det tar lang tid før ulovligheter oppdages.
Det er også viktig
at en eventuell endring av plikten til å forfølge ulovligheter ikke
blir et insentiv for å gjøre noe i skjul. Det er de urimelige tilfellene
man må forsøke å treffe med en eventuell lovendring. Det er derfor
vi også tar til orde for en skikkelig utredning og bred høring og
ikke går inn i enkeltforslag på dette tidspunktet. Det synes jeg
ville vært en fordel om Stortinget kunne vært med på, men det blir
ikke flertall for saken.
Jeg tar med dette
opp Høyres forslag.
Presidenten
[10:25:11 ]: Dermed har representanten Mudassar Kapur tatt
opp Høyres forslag.
Kathrine Kleveland (Sp) [10:25:28 ] : Regjeringen vil ha en
kunnskapsrik arealpolitikk som bidrar til vekst og utvikling i både
små og store lokalsamfunn. Det skal legges til rette for mer boligbygging
i områder med liten befolkningstetthet, og kommunene skal få økt
handlefrihet når det gjelder hvor i kommunene nye boliger skal kunne
bygges.
Jeg er derfor
glad for at statsråden i sin vurdering av representantforslaget
skriver at byggeforbudet i strandsonen bør praktiseres noe mindre
strengt i kommuner med mindre utbyggingspress, og at kommunene bør
benytte det lovlige handlingsrommet de har til å planlegge for utbygging
i strandsonen.
Regjeringen vil
ha en mer differensiert forvaltning av strandsonen med økt handlefrihet
og større muligheter for næringsutvikling og bosetting i spredtbygde
strøk langs kysten i strandsonens sone 3. Dette gjelder deler av
kysten i Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag og kysten
i Nordland og Troms og Finnmark.
Det er også viktig
å evaluere statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal-
og transportplanlegging og sikre at det legges til rette for vekst
og utvikling i områder med svak eller negativ befolkningsutvikling. Planretningslinjene
skal ikke bidra til raskere nedbygging av dyrket mark.
Senterpartiet
mener likevel at det ikke er gode nok grunner til å støtte dette
representantforslaget. Oppfølging av ulovlige tiltak er bl.a. viktig
av hensyn til allmennhetens tilgang til naturen, prinsippet om likhet for
loven og for å forebygge at folk tar seg til rette uten at det får
nødvendige konsekvenser.
Kommunene kan
allerede i dag la være å følge opp ulovlige tiltak som er av såkalt
mindre betydning. Andre alternativer er revisjon av arealplan, søknad
om løyve i ettertid og dispensasjon. Statsråden har også signalisert at
departementet snart er ferdig med en ny veileder for ulovlighetsoppfølging.
Denne vil bli lansert om kort tid og kan bli et godt verktøy for
kommunene. Samlet sett tilsier dette at det ikke er grunnlag for
å støtte representantforslaget.
Grete Wold (SV) [10:28:07 ] : Det er noen prinsipper man bør
holde fast ved uansett, og det å følge opp og sørge for at brudd
på norsk lov får konsekvenser, er et slikt prinsipp. Selv om man
kan ha forståelse for og også sympati med kommuner som bruker store
ressurser for å ettergå og følge opp lovbrudd begått tilbake i tid
– som det nå er noen som vil nedprioritere – er det nettopp en slik
tenkning som medfører at vi bygger ned og bort natur, strandsone
og viktige rekreasjonsområder, bit for bit. At man peker på kommunens
selvstyre, er for SV i denne saken et argument mot, og ikke for,
en slik lovendring. Når kommunene er en del av de sakene som har
medført dagens situasjon, der 70 pst. av strandsonen rundt Oslofjorden
er nedbygd, vitner det om at vi trenger et klart lovverk og en streng
tolkning av det.
Likebehandling
av saker er også et prinsipp man må legge til grunn. Et lovbrudd
er verken mer eller mindre alvorlig avhengig av når det er begått.
Vi vil kunne se saker, begått med kanskje ett års mellomrom, få
helt ulik behandling, og at det er kommunen som da skal vurdere om
begge eller kanskje kun den ene saken skal følges opp. Det vil skape
dilemmaer som vi faktisk ikke kan akseptere.
Allemannsretten
står sterkt i Norge. Det er noe vi alle er veldig stolte av og ønsker
å sikre. Men det skjer ikke av seg selv. Vi må være villige til
å ta tak i de sakene og de interessene som ikke bidrar i positiv
retning her. Spesielt gjelder dette strandsonen i Oslofjorden, hvor stengsler
og gjerder settes opp for å forhindre ferdsel. I Færder kommune
prioriterer man nå både å følge opp ulovlighetene i byggesakene
og også en kartlegging og fjerning av stengsler.
SV ønsker i sitt
alternative budsjett å styrke kommunenes mulighet til å følge opp
disse sakene, altså det motsatte av det forslagsstillerne ønsker
i denne saken. I tillegg fremmer vi i denne saken et forslag om
at regjeringen kommer med ulike tiltak for å styrke kommunenes plikt
og mulighet til ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven.
Når noe er tidkrevende og belaster kommunale budsjetter, er svaret
å styrke kommunenes muligheter til å følge opp lovverket, sikre
forsvarlig saksbehandling og ressurser til å håndtere det juridisk.
Derfor ønsker vi også tilbake en ordning med advokatbistand til
kommuner som sliter med ulovlig bygging, f.eks. i strandsonen –
en ordning som trengs.
Høringsinstansene
i denne saken støtter ikke forslaget, og det gjør heller ikke flertallet
her i dag. Det er vi veldig fornøyd med, men dette er ikke en endelig
seier på noen som helst måte. Saken viser at vi fortsatt har en jobb
å gjøre med å sikre strandsone, sårbar natur, matjord og fellesskapets
midler.
Med det tar jeg
opp det forslaget som SV er en del av.
Presidenten
[10:30:53 ]: Representanten Grete Wold har dermed tatt opp
det forslaget hun refererte til.
Tobias Drevland Lund (R) [10:31:06 ] : Jeg kommer fra kystkommunen
med Norges vakreste skjærgård og noen av landets dyreste hytter,
nemlig Kragerø kommune i Telemark. På veldig mange av disse hyttene
ferierer jo Høyres kjernevelgere, til stor glede for lokalt handels-
og næringsliv og entreprenører: Det bygges, kjøpes og selges i et
svært høyt tempo.
Men Kragerø er
ikke alene om å oppleve et utrolig utbyggingspress i strandsonen.
SSB kunne 5. juli i år fortelle at i indre Oslofjord er 71 pst.
av strandsonen utilgjengelig for allmenn ferdsel og opphold. Denne
statistikken endrer seg kjapt, og ikke til fordel for allemannsretten
og allmennheten. Ni av ti søknader om bygging i strandsonen innvilges,
og dispensasjoner gis over en lav sko.
I tillegg til
alt dette kommer oppfølging av alle de ulovlige inngrepene, som
Høyre og Fremskrittspartiet nå vil gi norske kommuner beskjed om
å se gjennom fingrene med – et slags riking-amnesti for sjikanøse stengsler
i strandsonen. For det er her vi er nå: Summen av basseng, hyttebyer,
flytebrygger, lektere, opparbeidede blomsterbed, fastmonterte benker,
drivhus, båthus og steinhelletrapper er i ferd med å gjøre allemannsretten
i strandsonen til en teoretisk størrelse og øvelse flere steder
i landet. Privatiseringen av strandsonen er noen ganger så total
at det noen steder er problematisk i det hele tatt å komme i land
med båten uten å støte på en malplassert flaggstang eller et stort,
ulovlig oppsatt gjerde, som skal gi en følelsen av at retten til
å oppholde seg akkurat der en er, ikke egentlig er der, men tilhører
noen andre.
Dette truer ikke
bare den lykkelige sameksistensen mellom fastboende og turister,
det er kriminelt. I sin trusselvurdering for 2022 beskriver Økokrim
denne strandsonekriminaliteten som «forsettlig og systematisk».
Det er en svært alvorlig beskrivelse, som burde få politikere fra
alle deler av det politiske spekteret til å ta dette mer alvorlig
og reagere kraftigere.
Sammen med SV
fremmer derfor Rødt i dag et forslag om å gå helt motsatt vei av
det Høyre og Fremskrittspartiet vil. Vi ber regjeringen komme med
forslag til tiltak for å styrke kommunenes plikt og ikke minst mulighet
til ulovlighetsoppfølging i strandsonen. For det er en kjensgjerning
at med plikten må det følge ressurser og kompetanse, hvis vi sammen
skal kunne gi strandsonen, og dermed allemannsretten, bedre vern. Jeg
heier på en strandsone som er mer tilgjengelig for alle, ikke mindre,
og derfor viser jeg til det forslaget som Rødt er en del av.
Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [10:34:08 ] : Arbeiderparti–Senterparti-regjeringa
er generelt positiv til forslag som bidreg til å auke det lokale
sjølvstyret i kommunane, men kvart enkelt forslag må vurderast for
seg, og eg vil ikkje tilrå dei forslaga som er fremja i denne saka.
Som KS har peikt
på i sitt innspel, må ein sjå det lokale sjølvstyret i samanheng
med rolla kommunane har som planstyresmakt. Eg er samd med KS i
at plikta til å følgje opp tiltak som er i strid med arealplan òg
er ein del av lokaldemokratiet. Gjennom det kan ein gjere det føreseieleg,
skape likebehandling og gje tillit til lokaldemokratiet.
Det kan i konkrete
saker vere viktig at ulovlege tiltak vert følgde opp og retta sjølv
om det har gått lang tid. Kommunane har allereie fleire verktøy
for å rydde opp i gamle saker som kan vere gjennomførte i strid
med plan- og bygningslova. Det er viktig òg å understreke at kommunane
kan avstå frå å følgje opp ulovlege tiltak av mindre betydning.
Andre alternativ er revisjon av arealplan, søknad om løyve i ettertid
og dispensasjon.
Når det gjeld
skjønnet til Statsforvaltaren, som bl.a. representanten frå Framstegspartiet
har teke opp i saka, må Statsforvaltaren i dag leggje stor vekt
på det lokale sjølvstyret ved prøving av det frie skjønnet. Er det
f.eks. søkt om dispensasjon for eit ulovleg kaianlegg eller naust
og vilkåra for dispensasjonen er oppfylte, skal ikkje Statsforvaltaren
overprøve skjønnet til kommunane. Eg meiner at det som vert teke
opp her, er godt vareteke. Det er likevel viktig at dei tiltaka
som har store konsekvensar – dei som er ulovleg gjennomførte, uansett om
det er langt tilbake i tid – vert følgde opp av kommunane. Dei sakene
som er ulovleg gjennomførte, har konsekvensar for andre, men det
er konkret opp til kommunane å vurdere om det er av mindre betydning,
og korleis dei – som sagt – skal løysast.
Når det gjelder
forslaget frå representantar frå SV og Raudt, som ønskjer å styrkje
plikta og høvet kommunane har til å følgje opp tiltak som kan vere
i strid med plan- og bygningslova, meiner eg at dagens regelverk
balanserer ulike omsyn, og at det ikkje er grunnlag for å gå inn
på det.
Presidenten
[10:36:58 ]: Det blir replikkordskifte.
Mudassar Kapur (H) [10:37:14 ] : Jeg takker statsråden for
svarbrev i saken og for redegjørelsen fra talerstolen. Høyre har
foreslått å utrede om denne plikten skal fjernes eller tidsbegrenses.
Som jeg også sa fra talerstolen, fratar ikke dette kommunene retten
til å følge opp ulovlige tiltak, men det gir kommunene makt og myndighet
til selv å vurdere hvordan de skal følge opp disse sakene. Dette
er ikke noe amnesti, men det handler om å gi lokaldemokratiet mer
makt. Forslaget fra Høyre som er til behandling i dag, er et forsøk
på å få til en kunnskapsbasert tilnærming til dette feltet. Det handler
altså om å utrede et lovforslag og sende det ut på høring. Hva er
det som gjør at statsråden ikke er åpen for en utredning, ikke er
åpen for en høring, og ikke er åpen for å innhente kunnskap og fakta
relatert til dette forslaget?
Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [10:38:09 ] : Kommunane har stort
handlingsrom i dag når det gjeld korleis dei skal vareta den plikta
dei har til å følgje opp saker som kan vere i strid med plan- og
bygningslova. Det er eksempelvis slik at saker som vert vurderte
av kommunane å vere av mindre betydning, er det ikkje plikt til
å følgje opp. Det finst òg andre måtar å sørgje for å rette opp det
som er ulovleg. Ein kan søkje om løyve i ettertid, ein kan gje dispensasjon,
og ein kan revidere arealplanen. Men det er viktig at òg dei som
denne typen saker får følgjer for, er trygge på at i dei tilfella
der det er gjennomført tiltak i strid med plan- og bygningslova,
har kommunane eit ansvar for å følgje opp innanfor rammene av lovgjevinga.
Helge André Njåstad (FrP) [10:39:14 ] : Debatten før statsråden
tok ordet, var veldig mykje med oslobriller og handla om situasjonen
i Oslofjorden, ein såg ikkje heile landet. Eg synest statsråden
var meir nyansert og eigentleg peikte på kva det handla om. Men
ingen tok tak i det som eg tok opp i innlegget mitt, nemleg tidlegare
praksis i kommunane med munnleg saksbehandling – ei anna saksbehandling
utført i ei anna tid enn i dag.
Meiner statsråden
at innbyggjarar som har fått eit munnleg ja frå ein kommune og ikkje
kan bevisa det, stiller sterkt når dei skal forsøkja å få sakene
ut av verda, eller meiner statsråden det skal behandlast som at
det munnlege løyvet veldig mange kommunar har gjeve, aldri har skjedd?
Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [10:39:57 ] : Alle saker må vurderast
opp mot det regelverket som gjaldt på det tidspunktet tiltaket vart
gjennomført. Kva dialog som har vore med tiltakshavaren opp mot
kommunen, er sjølvsagt noko som tiltakshavaren må ha en dialog vidare
med kommunen om. Men kvar enkelt tiltakshavar har eit ansvar for
å følgje opp i tråd med dei til kvar tid gjeldande lover og reglar.
Eg skjønar sjølvsagt at viss ein har fått rettleiing frå kommunen
som i ettertid viser seg å ikkje vere korrekt, er det noko som kan
skape konsekvensar for tiltakshavarar. Ein må likevel vurdere konsekvensen
av tiltaket – og så i neste omgang sjå på dei ulike alternativa
for oppfølging i ettertid.
Helge André Njåstad (FrP) [10:40:47 ] : Statsråden meiner altså
at dersom ein som innbyggjar kjøper ein eigedom, skal ein setja
seg inn i praksisen i den kommunen ein kjøper eigedomen, om korleis
saksbehandlinga var på det tidspunktet tiltaket vart oppført. Så
om praksisen i den kommunen tilseier at ein får lov til å gjera
ei lita justering på ei bryggje eller slikt, skal ein som innbyggjar
bera det ansvaret. Er det rett forstått at statsråden meiner at
det kviler på innbyggjaren å sjekka opp slike ting og ikkje på kommunen
som hadde den praksisen?
Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [10:41:21 ] : No er eg litt usikker
på kva representanten både spør om og viser til. Det er litt vanskeleg
å ta stilling til konkret praksis som har vore i enkelte kommunar.
Eg er oppteken av at kommunane skal gje god rettleiing til tiltakshavarar når
det gjeld tiltak som ein stiller spørsmål om – om det er behov for
å søkje om løyve, og om kva som er reglane i kommunen. Men det er
viktig at ein har eit system som legg til rette for at ein ikkje
gjennomfører tiltak som er i strid med gjeldande lovar og reglar.
Helge André Njåstad (FrP) [10:41:58 ] : Eg trur absolutt alle
er einig i at ein skal følgja lovar og reglar, og at ein skal følgja
planar, og etter nyaste plan- og bygningslov trur eg det er openbert
for alle at ein må gå til eit selskap, søkja og gjera ting rett.
Men f.eks. før
1985, i eldre tider, var det veldig mange kommunar som praktiserte
plan- og bygningsloven annleis. Ein praktiserte meir munnleg saksbehandling. Eg
trur ingen kommunar i dag praktiserer munnleg saksbehandling, men
veldig mange gjorde det før. Det er det som er kjernen i forslaget
til Høgre og Framstegspartiet, at ein skal kunna avskjera gamle
saker. Ein bruker veldig mykje ressursar på ting som ligg langt,
langt tilbake i tid, der det er ord mot ord mellom kommunen og ein
tidlegare eigar eller ein tidlegare generasjon. Det er dei typane
saker me vil sjå annleis på, ikkje noko ulovleg som vart gjort i
fjor, i forfjor og i nyare tid, men ting som ligg langt, langt tilbake.
Er det slik at regjeringa ikkje eingong vil vurdera å kunna avskjera
gamle saker som ligg langt tilbake i tid, frå stor ressursbruk?
Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [10:43:00 ] : Kommunane må gjere
ei konkret vurdering av den enkelte saka – kva som er grunnlaget,
når det er vorte gjort, kva slags reglar som gjaldt då, og korleis
kommunen sjølv har handtert det. Men det er i den konkrete saka.
Ein må òg vurdere
kva som skal vere oppfølginga. Dersom det er tiltak av mindre betydning,
er det ikkje noko som kommunane har ei plikt til å følgje vidare opp.
Men det er òg andre måtar å kunne sørgje for at eit tiltak vert
gjort gyldig. Det kan vere søknad om løyve i ettertid, det kan vere
dispensasjon eller revisjon av arealplan, f.eks. Her er eg oppteken
av at ein bruker det skjønet som ein har lokalt, for å handtere
oppfølginga innanfor rammene av regelverket som gjeld.
Tobias Drevland Lund (R) [10:43:59 ] : Statsråden nevner det
i svarbrevet til komiteen angående representantforslaget og er også
inne på det i innlegget sitt, denne veilederen for ulovlighetsoppfølging
som departementet jobber med. Jeg har egentlig bare det enkle spørsmålet
om statsråden kunne redegjøre litt for hvordan denne veilederen
vil bli seende ut, og hvordan den vil fungere.
Statsråd Sigbjørn Gjelsvik [10:44:22 ] : Poenget med ein rettleiar
er å skulle gje dei som sit med ansvaret, altså kommunane, ei hjelp
på vegen når det gjeld korleis dei skal følgje opp det ansvaret
dei har innanfor gjeldande lov. Det er eit omfattande og komplekst
regelverk. Det er viktig korleis ein kan vurdere kva som ligg i dette
med saker av mindre betydning. Det er kommunen som må gjere ei vurdering
av det i den enkelte saka, men det går an å sjå korleis andre saker
har vorte handtert tidlegare.
Ein må òg sjå
på både kva slags alternativ ein har for oppfølging, og kva slags
reaksjonsformer som kan vere aktuelle i ulike typar saker.
Presidenten
[10:45:10 ]: Replikkordskiftet er over.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 2.
Votering, se voteringskapittel