Stortinget - Møte onsdag den 7. desember 2022

Dato: 07.12.2022
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:00:09]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten []: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Espen Barth Eide, Ingvild Kjerkol og Anette Trettebergstuen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Nikolai Astrup.

Nikolai Astrup (H) []: Vi står overfor en enorm omstilling for å nå klimamålene i 2030 og 2050. I lys av det kreves det også politiske tiltak for å komme i mål. I VG på mandag kunne vi lese at statsministeren nå har lansert syv prioriteringer for sitt og Arbeiderpartiets politiske virke fremover. Blant de syv, som i og for seg er mange gode, fine prioriteringer, finner vi ikke klima, heller ikke natur. Naturtoppmøtet starter jo nå.

Nå er ikke dette så overraskende gitt hva regjeringen faktisk leverer på det området, men hva tenker statsråden om at klima ikke skal prioriteres av Arbeiderpartiet i den tiden vi står i, og med den store omstillingen som samfunnet skal gjennom?

Statsråd Espen Barth Eide []: La det ikke være noen tvil om at klima og natur skal være en ramme rundt all politikk. Det er slått fast svært tydelig i Hurdalsplattformen. Det står også i Arbeiderpartiets program. Det er hele grunnen til at vi nå, for første gang noensinne, har lagt fram et helhetlig vedlegg til statsbudsjettet, klimastatus og -plan – eller «grønn bok» – som nettopp skal vise hvordan samtlige sektorer, samtlige departementer, skal jobbe med både å få utslippene ned, ta bedre vare på natur og øke satsingen på alle de tingene vi skal leve av etterpå, når vi faktisk har gjennomført denne store omstillingen. Det er et gjennomgripende og helhetlig grep, som vi nå jobber for å ta inn i hele systemet.

Jeg er veldig glad for at det i debatten om budsjettet – ikke minst vårt budsjett, men også andre berørte budsjetter – nå gjøres mange referanser til det som står i klimastatus og -plan. Hele poenget er at vi skal kunne telle utslipp som vi teller penger, og at vi skal lære oss å bygge god metodikk, for når man gjør politiske vurderinger, skal man se på hva som er effekten på klimakutt, hva som er effekten på omstillingens retning, og hva som er effekten på bedre bruk av natur.

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av at dette ikke er prioritert, det er faktisk en overordnet ramme for all den politikken denne regjeringen fører. Det mener jeg vi leverer på med de konkrete grepene som kommer i budsjettet, men også med det vi styrer mot fram mot 2030, gjennom de langsiktige grepene for å omstille industri, for å omstille transportsystemet, for å få ned utslippene i landbruket og for å få en mer naturbevisst politikk, ikke minst med en samferdselspolitikk som i større grad skal bruke eksisterende infrastruktur om igjen framfor å fortsette den massive nedbyggingen av natur som vi har sett i veibygging f.eks.

Nikolai Astrup (H) []: Jeg merker meg at statsministerens tydelige prioriteringer av hva som er viktig nå, deles ikke av klima- og miljøministeren, men det seminaret i Arbeiderpartiet overlater jeg til nettopp Arbeiderpartiet. Det er i hvert fall godt å høre at klima- og miljøministeren mener det er viktig å prioritere dette.

Han refererer også til den grønne boken, som vel er den eneste saken på klima han har levert siden han tiltrådte, og de tallfestede utslippskuttene som er skissert der. Der finner vi bl.a. reduksjon i veibruksavgiften, som øker utslippene med 135 000 tonn, og redusert grunnavgift på mineralolje, som øker utslippene med 30 000 tonn. Vi finner en avgift på avfallsforbrenning, som isolert sett reduserer utslippene med 25 000 tonn, men som vi ikke vet om faktisk vil bidra til det, fordi det kan gi økte utslipp andre steder. Og så finner vi en videreføring av Solberg-regjeringens satsing på økt CO2-avgift, som selvfølgelig vil redusere utgiftene. Men alt annet like, av de tallfestede kuttene er det knapt utslippskutt å spore i statsrådens store verk. Så hva tenker statsråden om sin innsats så langt?

Statsråd Espen Barth Eide []: Gjengivelsen er jo rett og slett ikke riktig, for det er altså 500 000 tonn som konkretiseres, og som blir vedtatt med det framlagte forslaget til statsbudsjett, og det er 200 000 tonn som det arbeides med konkrete tiltak på, som bl.a. er ute på høring. Og det er kommet noen tiltak i tillegg, i budsjettavtalen med SV. Vi har altså en tydelig kurs når det gjelder det som heter innsatsfordelingsordningen, altså den delen av ikke-kvotepliktig sektor som vi samarbeider med EU om, hvor vi får tydelige klimautslippsbudsjetter år for år, og kommer for første gang i inngrep med det som er i utslippsbudsjettet for 2023. På den sektoren kommer vi altså i mål, og det betyr at vi leverer i banen for området i innsatsfordelingen, altså det vi vanligvis kaller ikke-kvotepliktig sektor. Fordi vi også tatt inn en innsats for kvotepliktig sektor, er det en rekke grep der som ikke var der før, f.eks. en mye tydeligere bruk av Enova, men også resten av virkemiddelapparatet for omstilling av industrien.

Presidenten []: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Nikolai Astrup

Nikolai Astrup (H) []: Jeg tror vi leser den grønne boken litt ulikt. I de tallene som vi har, hvis en ser bort fra videreføring av tiltak som lå fra Solberg-regjeringen, er det knapt utslippskutt å spore. Det står litt i kontrast til det statsråden sa til Aftenposten den 23. oktober i fjor, der han lovet at allerede i tilleggsproposisjonen for 2022 skulle man kutte mer utslipp enn det Solberg-regjeringen gjorde i sitt budsjettforslag. To uker senere måtte han innrømme i Dagens Næringsliv at så ikke var tilfellet – han kom til å kutte mindre. Nå har altså statsråden igjen levert et forslag til statsbudsjett som kutter mindre enn det Høyres alternative statsbudsjett gjør. Hvordan henger dette sammen med statsrådens stadig viktige budskap om at vi trenger en dyp dekarbonisering av økonomien, når han konsekvent leverer så lite, og statsministeren går ut og sier at klima ikke er en prioritet?

Statsråd Espen Barth Eide []: Igjen er jeg uenig i beskrivelsen, for i det endelige, vedtatte budsjettet – det som Stortinget har stilt seg bak for inneværende år, 2022 – kuttet vi mer. De faktiske kuttene går i riktig retning. Går det fort nok? Det tror jeg vi kan være enige om at det ikke har gjort på lenge, og det går fortsatt ikke så fort som det burde ha gått. Men vi kutter altså mer enn Solberg-regjeringen kuttet.

Det som ikke ble nevnt fra representanten Astrup, er at vi nå også øker innblandingskravet for biodrivstoff, ikke minst for diesel. Det vil ha en positiv effekt på utslippskuttene. Det betyr at enhver liter diesel en kjøper fra pumpene på veien, som avgiftsmessig vil koste det samme som i fjor, vil ha en høyere grad av innblanding av biodrivstoff og derfor være renere diesel. For mens verden nå skifter mot elektrisk transport, er det fortsatt en del mennesker som har bensin- og dieselkjøretøyer, og dette bidrar da til at utslippene går ned per liter diesel, f.eks.

Presidenten []: Nikolai Astrup – til oppfølgingsspørsmål.

Nikolai Astrup (H) []: Det er mange i denne sal som mener at matematikkferdighetene i norsk skole bør vektlegges sterkere, og det kan man kanskje være enig i når man hører statsrådens svar, for 8. november 2021 innrømmet statsråden selv at utslippene med regjeringens forslag til budsjett for 2022 ville bli halvannen til to millioner tonn høyere i 2030 enn med Solberg-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2022. Når statsråden nå forsøker å fremstille det som at budsjettet for inneværende år kutter mer utslipp enn det Solberg-regjeringens forslag ville gjort, er det beviselig feil – eller ett av utsagnene må være feil, og jeg lener meg her mest på det statsråden sa til Dagens Næringsliv 8. november 2021, snarere enn det han sier nå i dag for å pynte på innsatsen, som jo strengt tatt ikke er så mye å skryte av.

Statsråd Espen Barth Eide []: Det sitatet er riktig gjengitt. Det var altså akkumulert over perioden – svar på et konkret spørsmål om hva som skjer når man kompenserer for økningen i CO2 med veibruksavgift. Det stemmer at den avgående regjeringen, etter at Fremskrittspartiet hadde forlatt regjeringen, da la fram et budsjett hvor man ikke kompenserte på den måten man hadde gjort i alle de årene man faktisk styrte og hadde reell makt. Så på det tidspunktet var det riktig, men det ble gjort grep i det budsjettet som endelig ble vedtatt. Det utsagnet er jo fra før det endelige budsjettet ble lagt fram og vedtatt i Stortinget, det var fra det første utkastet. Og jeg står ved det jeg sa da: akkumulert over perioden for akkurat den effekten. Men det er en rekke andre tiltak – en voldsom styrking av Enova, en samordning av hele virkemiddelapparatet mot raskere grønn omstilling, økt CO2-avgift på sokkelen – som virker i motsatt retning, og det er helheten som betyr noe for atmosfæren, ikke enkeltgrepene i budsjettet.

Presidenten []: Ola Elvestuen – til oppfølgingsspørsmål.

Ola Elvestuen (V) []: Det er riktig at det er helheten i målene og tiltakene og gjennomføringen av dem som er avgjørende – og resultatene. Statsråden sier at klima og natur skal være rammen om all politikk. Det sier regjeringen. Så er det noen av oss andre som ikke synes regjeringen følger opp i tråd med det. Det jeg vil si, er at det som er rammen om all politikk for regjeringen på dette området, er klimaavtalen med EU. Den må følges, den er juridisk bindende. Ifølge den skal målet for neste år være at utslippene for transport, boliger, arealbruksendringer og landbruk skal være nede i 23,4 millioner tonn, og i 2030 skal de være nede i 17,3 millioner tonn – og det er før den styrkingen som EU nå jobber med.

Som det ble sagt tidligere, vil de ha en økning i CO2-avgiften, men kutt i grunnavgiften og veibruksavgiften. Mitt spørsmål blir: Går statsråden nå bort fra prinsippet om at forurenser betaler, når kuttene er større enn påplussingene?

Statsråd Espen Barth Eide []: De samlede miljøavgiftene øker med ca. 1 mrd. kr når man legger sammen helheten, men det er samtidig riktig at vi med særlig det bortfallet av grunnavgiften som kom nå i det endelige oppgjøret med SV, isolert sett vil øke utslippene. Så går det motsatt vei når man øker innblandingskravet på biodrivstoff, med hovedvekt på avansert biodrivstoff. Der regner vi på den samlede effekten, men alt tyder på at den i hvert fall blir positiv, og så skal vi se hvor positivt det er. Det kommer vi tilbake til når vi har endelige tall, for dette må gjøres ordentlig. Men det er en helhet i dette, og det betyr at hvis man kjører anleggsmaskinen på en liter diesel neste år, vil utslippene gå ned selv om det fortsatt er brukt en liter diesel. Det er en viktig del av det regnestykket.

Vi har altså lagt fram et budsjett som viser at vi i 2023 endelig kommer i bane med det utslippsbudsjettet vi har fått fra EU for ikke-kvotepliktig sektor, som jeg også sa til representanten Astrup. Det klarer vi. Det klarte ikke den forrige regjeringen, verken i 2021 eller i det budsjettet som ble lagt fram for 2022.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Bård Hoksrud (FrP) []: Spørsmålet mitt går til statsråd Kjerkol.

Når jeg går på butikken, liker jeg å kunne velge det brødet og den melken som jeg liker best. Når jeg skal kjøpe sko, setter jeg pris på å kunne velge de skoene som passer det jeg skal bruke dem til. Noen trenger dressko, andre trenger joggesko. Når jeg skal kjøpe meg bil, setter jeg pris på at jeg kan velge den bilen som passer meg og mitt behov. Noen trenger en bil de kan kjøre på hytta med i snøvær, andre trenger en bil for å kjøre rundt i byen. Det gjør folk flest også – de ønsker også å få den valgfriheten.

Det samme burde gjelde for helsetjenestene våre. Man burde få anledning til å velge fritt det tilbudet som passer best. Når Kjerkol fjerner fritt behandlingsvalg, fjerner hun samtidig pasientenes valgfrihet og selvbestemmelse. Det verste er at konsekvensen av å fjerne fritt behandlingsvalg er ikke bare at folk mister makt over eget liv, men at man attpåtil må stå i en helsekø som har blitt stadig lengre for hver dag Kjerkol har sittet som statsråd. Sannheten er at Arbeiderpartiet hater valgfrihet så mye at de heller vil at folk skal stå i helsekø enn at de får velge selv. Dessverre ser det ikke ut til at verken regjeringen eller statsråden vil ta inn over seg at valgfrihet og god behandling bør gå foran Arbeiderpartiets ideologi.

Jeg stoler på at folk vet sitt eget beste og setter pris på at Kjerkol ikke tar valgene for dem – enten det gjelder innkjøp av melk, brød, sko eller bil. Det samme bør gjelde for helsetjenestene. Er det sånn at Kjerkol mener at hun har monopol på vett og forstand og vet bedre enn vanlige folk?

Presidenten []: Presidenten gjør oppmerksom på at det er statsråd Kjerkol.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Arbeiderpartiet innførte i 2001 pasientrettigheten fritt sykehusvalg. Det er en viktig pasientrettighet. Den har blitt videreutviklet siden. Det betyr at norske pasienter kan velge fritt hvor de vil motta sin sykehusbehandling. Man kan velge mellom offentlige sykehus i hele landet, og man kan velge mellom private behandlere som har avtale med det offentlige. Det er en viktig pasientrettighet som vi ikke ønsker å gjøre noe med.

Det vi legger opp til å avvikle fra 1. januar, er godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg. Vi mener det er en altfor liberal etableringsmulighet for private behandlere. Det bryter med det grunnleggende sørge-for-ansvaret som helseregionene våre har – ansvaret for pasientsikkerhet og kvalitet. Det har heller ikke bidratt til å få ned ventetidene i vesentlig grad, etter en evaluering som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen gjennomførte.

Dette er et viktig skille i norsk politikk. Den regjeringen som sitter nå, Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, ønsker å styrke vår felles helsetjeneste, den som er til stede i hele landet, og sørge for at alle innbyggerne får tilgang til det fremste av medisinsk ekspertise når de trenger helsehjelp. Da må vi prioritere ressursene skikkelig. Da må vi beholde kontroll med både pasientsikkerhet og kvalitet, og det gjør vi gjennom gode avtaler med de private som skal ta ansvar for pasientene våre.

Bård Hoksrud (FrP) []: Statsråden sier at hun er opptatt av hele landet. Det er mange steder i distriktene at dette nå blir borte ved at fritt behandlingsvalg fjernes. Og så hører jeg statsråd Kjerkol si at hun vil styrke de offentlige helsetjenestene på bekostning av de private. Likevel er det sånn at det er hundrevis av mennesker som ikke får behandlingen de trenger, til tross for at de har betalt skatt og bidratt til fellesskapet.

Et eksempel på dette er Jan Petter fra Møre og Romsdal, som på TV 2 fortalte sin historie. Han har den sjeldne og dødelige sykdommen Pompes og får ikke behandling av helseforetaket, til tross for at andre pasienter med samme sykdom får det. Sånt gjør meg veldig trist, og det gjør meg også ganske provosert. Det viser at ikke alle får de samme mulighetene, til tross for at regjeringen har sagt at alle skal ha like muligheter i hele landet. Er dette et godt eksempel på et sterkt felles helsevesen og lik behandling i hele landet? Eller mener regjeringen at det er postnummeret som skal avgjøre hvilken behandling man får i Norge?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Stortinget har gitt alle innbyggerne i Norge de samme pasientrettighetene når det gjelder det å få oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Det er en rettighet som ikke er avhengig av postnummer. Det er veldig mange innbyggere i Norge som ikke har et sykehus i sin egen kommune, så det mener jeg er en karikert framstilling fra representanten Hoksrud. Jeg forstår heller ikke hvordan den nevnte pasienten skal kunne bli sikret god oppfølging gjennom godkjenningsordningen fritt behandlingsvalg, som var Hoksruds spørsmål.

Det vi er opptatt av, er at vi sikrer fornuftig bruk av den viktigste ressursen vi har, nemlig fagfolkene våre. Der har vi store rekrutteringsutfordringer i årene som kommer. Da må vi samle ressursene og sikre lik tilgang uansett hvor man bor. Fritt behandlingsvalg-aktørene er nok dessverre i all hovedsak etablert på det sentrale Østlandet.

Presidenten []: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Bård Hoksrud.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg hører statsråden si at det ikke er sykehus overalt. Nei, det er det ikke, men regjeringen har sagt at alle skal få like muligheter. Det handler om at man må få behandling for alle sykdommer. Jeg skjønner at statsråden ikke ville prate om det i forbindelse med fritt behandlingsvalg. Når jeg hører statsråd Kjerkol snakke om avviklingen av fritt behandlingsvalg og manglende medisiner til alvorlig syke og døende mennesker, kommer det tydelig fram at Arbeiderpartiet setter systemet i sentrum, mens Fremskrittspartiet setter enkeltmennesket i sentrum. Mens statsråden jubler over å fjerne pasienters valgfrihet, står mange mennesker og fortviler over at de mister sitt sårt tiltrengte behandlingstilbud. Er det statsrådens intensjon å framstå like kald som et kjøleskap?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Like kald som et kjøleskap? Nei. Hvis du går på baksiden av et kjøleskap, er det faktisk ganske varmt, så jeg synes det var en litt dårlig metafor.

Det som er viktig, er at vi sikrer god og trygg pasientbehandling til alle som trenger det. Vi har en sterk offentlig helsetjeneste i Norge, det skal vi være veldig glade for. Det er bare én måte å drive verdens beste helsetjeneste på, som den norske helsetjenesten har blitt kåret til flere ganger. Det er gjennom å prioritere. Hvis man sier at alle skal få alt, uten å prioritere ut fra de kriteriene Stortinget har satt, vil det være enkeltmennesker som taper. Jeg savner det samme engasjementet fra representanten Hoksrud for dem som ikke når fram i media, for de store pasientgruppene som vil tape hvis vi ikke lykkes med prioritering.

Presidenten []: Bård Hoksrud – til oppfølgingsspørsmål.

Bård Hoksrud (FrP) []: Om det er varmt på baksiden, hjelper ikke hvis det er kaldt på forsiden. Det er nesten som at om du putter den ene hånden i fryseboksen og den andre på komfyren, blir det helt gærent.

Jeg må nesten unnskylde litt for engasjementet mitt, men jeg blir litt frustrert når jeg hører statsråden som faktisk har gått til valg som de svakestes forkjemper. For der statsråden ser utgiftsposter, ser Fremskrittspartiet pasienter, som Jan Petter, som ikke får medisinene de trenger. Der statsråden ser velferdsprofitører, ser Fremskrittspartiet Barnas Fysioterapisenter og Sanna på sju år, eller Emma på åtte år, som risikerer å ikke få behandlingen de sårt trenger neste år, fordi regjeringen legger ned fritt behandlingsvalg.

Verden er ikke så unyansert som regjeringen legger opp til, og jeg må nesten spørre statsråden hvorfor hennes ideologi er viktigere enn alle de pasientene dette kommer til å ramme fra nyttår.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Ideologi er ikke så viktig som representanten Hoksrud her framstiller det. For meg er det en veldig praktisk begrunnelse for at vi ikke skal gi en liberal etableringsrett til private. Da kan de tiltrekke seg pasienter, og så skal finansieringen av den pasientbehandlingen bli tatt rett ut av de offentlige lokalsykehusene.

I Telemark, der representanten Hoksrud kommer fra, opplever lokalsykehuset at de taper flere titalls millioner kroner innen psykisk helsevern hvert år pga. godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg. Det går ut over sykehusets mulighet til å planlegge, utdanne fagfolk og håndtere alle de pasientene som også kommer akutt. Jeg mener det er grunnleggende urettferdig. Det bryter med forutsetningene Stortinget har gitt: at vi skal prioritere dem som trenger helsehjelp etter behov.

Presidenten []: Morten Wold – til oppfølgingsspørsmål.

Morten Wold (FrP) []: Det er jo de som har ment at hele Stortinget den senere tiden har vært et kjøleskap, så kanskje var ikke metaforen så veldig gal.

For Fremskrittspartiet er det viktig å sørge for at pasienter får raskest mulig behandling, slik at man skal fungere godt og også kunne komme tilbake i arbeidslivet hvis man er sykmeldt. I september sto det 232 000 nordmenn i helsekø. Samtidig opplyser private aktører at de hadde kapasitet til å gjennomføre ca. 300 000 flere pasientbehandlinger i år.

Mitt spørsmål til statsråden er rett og slett: Mener statsråden at det er en riktig prioritering å la folk stå i helsekø fremfor å utnytte den behandlingskapasiteten som faktisk er tilgjengelig i det norske helsevesenet?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Vi prioriterer helsebudsjettene for at folk skal få den behandlingen de trenger uten unødig venting. Det at ventetidene har gått opp i 2022, skyldes at vi har hatt to og et halvt år med pandemi, masse utsatt behandling og høyt sykefravær i sykehusene. Jeg ville likt å se den helseministeren som hadde en magisk trylleformel for å kunne ha løst opp i akkurat det.

Så er det jo ikke sånn at disse private behandlerne står på en reservebenk, klare til å kunne behandle dem som står og venter på å få behandling. Dette er en tjeneste hvor vi må sikre både pasientene og kvaliteten, og det må skje gjennom avtaler. Det overrasker meg at Høyre og Fremskrittspartiet er så liberale i disse spørsmålene i en tid hvor vi er nødt å prioritere riktig for å ivareta folks grunnleggende behov for helsehjelp.

Presidenten []: Tone Wilhelmsen Trøen – til oppfølgingsspørsmål.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Vi mener det styrker det offentlige helsetilbudet til alle når offentlige sykehus jobber sammen med ideelle og private aktører. Gjennom NHO Geneos medlemsbedrifter som har avtaler om fritt behandlingsvalg, har vi fått vite at det ligger det an til at rundt 250 behandlingsplasser innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling og 100 behandlingsplasser innen psykisk helse avvikles tidlig på året, kanskje allerede i januar–februar. Dette gjelder virksomheter som Vangseter, Valdresklinikken og Mestringshusene. Disse vil ikke ha økonomi til å vente på eventuelle utlysninger av nye anbud, da er det permitteringer og oppsigelser av personell som blir realiteten. Hvilke planer har statsråden for å sikre at viktige behandlingssteder for de pasientene som virkelig trenger å få den behandlingen de ønsker seg, skal kunne bevares?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg mener også at vi styrker alles rett til helsehjelp når våre offentlige sykehus samarbeider godt med private og ideelle, men jeg mener at det samarbeidet skal skje gjennom avtaler som er utlyst i åpne konkurranser, hvor kvalitet og innhold er det som er førende for de ulike aktørene som blir valgt. Det vil gi bedre forutsigbarhet for de private, det vil gi bedre forutsigbarhet for pasientene, og det vil føre til at vi bruker de samlede helsekronene mest mulig fornuftig.

Når det gjelder avviklingen av fritt behandlingsvalg, er det et bredt flertall i Stortinget som står bak det lovforslaget som det snart skal voteres over i stortingssalen. Der har vi lagt inn en overgangsordning på tolv måneder for de pasientene som står i behandlingsforløp. Det er dobbelt så lenge som det vi foreslo i høringsnotatet, og dette har vært godt planlagt gjennom en periode på nesten to år.

Presidenten []: Tone Wilhelmsen Trøen – til oppfølgingsspørsmål.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Ja, men fra 1. januar vil ikke én eneste pasient bli henvist til verken Vangseter eller Mestringshusene. Det er åpenbart at det innebærer at de vil nedtrappe den behandlingen og til slutt avvikle, når de ikke har noen avtale videre. Da forsvinner veldig gode behandlingstilbud som pasientene trenger. På meg gjorde det stort inntrykk å sitte på Vangseter og møte alle de pasientene som har fått lov å velge seg dit. For noen få år siden måtte man ha veldig god råd for å kunne ta behandling ved Vangseter. Gjennom fritt behandlingsvalg er det nå tilgjengelig for alle.

Det er også kjent gjennom media at en rekke ordførere fra Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet har tatt veldig sterkt til orde for å utsette avviklingen av fritt behandlingsvalg til gode erstatninger er på plass. Arbeiderpartiet på Tysnes, f.eks., har sendt et åpent brev til både helseministeren og statsministeren om det samme. Hva er statsråd Kjerkols svar til disse?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: At ordførere kjemper for sine virksomheter i sin kommune, ja, det har jeg den dypeste respekt for. Men at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er imot denne liberale godkjenningsordningen, som er tatt ut av helseregionenes sørge-for-ansvar, er jo ingen nyhet. Det er også noe våre lokale partier støtter, i bygd og by. Det er fordi de vet at vi er nødt til å prioritere ressursene riktig. Den mest begrensede faktoren vi har i helsetjenesten, er fagfolkene våre, og de blir ikke flere om vi får flere arbeidsgivere eller flere logoer. Jeg mener at samarbeidet med private skal skje gjennom avtaler. Her har helseregionene gjort en grundig jobb gjennom hele 2022. De har gjort tilleggsanskaffelser, og vi har utvidet overgangsordningen. Så jeg mener at dette er godt ivaretatt.

Presidenten []: Kristoffer Robin Haug – til oppfølgingsspørsmål.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: De lange behandlingskøene for psykisk helse vi har diskutert nå, rammer særlig barn og unge. Én av tre studenter sliter psykisk, og i snitt må de vente i tre måneder på psykolog, noen mye lenger. Likevel kutter regjeringen 25 mill. kr til studentvelferd.

Vi i De grønne mener man må satse annerledes. I vårt budsjettforslag bruker vi bl.a. 88 mill. kr mer enn regjeringen på psykisk helse for studenter. Vi ønsker å innføre en hjelpegaranti for alle studenter under 28 år – så man ikke skal vente mer enn 20 virkedager på psykisk helsehjelp – nettopp for å prioritere midlene der vi mener de trengs mest.

Er statsråden enig i at unge mennesker trenger å få hjelp mye raskere enn i dag, og vil statsråden vurdere å innføre en hjelpegaranti for unge?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Vi er veldig opptatt av å styrke psykisk helsevern. Derfor har vi i budsjettforslaget som nå har flertall sammen med SV, en tydelig satsing på psykisk helse. Vi går så langt som å øremerke 150 mill. kr til økt døgnkapasitet for barn, unge og voksne innenfor sykehusrammen, og vi bruker 150 mill. kr på lavterskel psykisk helsehjelp i kommunene gjennom ulike ordninger. Vi styrker også sykehusbudsjettet, selv om 2023 blir et stramt år for de aller fleste. Jeg synes det er viktig å si at gjennom 2022 har sykehusene også fått et revidert oppdragsbrev fra meg, hvor de blir bedt om å prioritere barn og unge, og særlig barn og unge med spiseforstyrrelser. De har også utvidet kapasiteten, men flere trenger hjelp.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål

Marian Hussein (SV) []: Arbeids- og sosialkomiteen avga denne uken en sak der regjeringen foreslår å oppheve regelen om adgang til innleie, med unntak for helsepersonell.

Bruken av innleie i helsetjenestene våre koster staten og kommunene vanvittig mye penger. Vi burde ha som mål å få slutt på dette og stoppe bruken av innleie i helsetjenestene våre, for som statsråden har sagt veldig mange ganger: Helsepersonell er gullet i våre helsetjenester.

Vi burde investere mer i flere ansatte i heltidsstillinger og øke grunnbemanningen og øke kompetansen deres.

Flere bemanningsselskaper i helse- og omsorgssektoren omsetter for flere hundre millioner kroner. Dette er penger som fellesskapet betaler for til dyre mellomaktører, som vi heller burde bruke på økt grunnbemanning, flere ansatte, flere heltidsstillinger og flere helsefremmende turnusordninger.

Tall som Norsk Sykepleierforbund har hentet inn fra 2020, viser at kommuner brukte over 1 258 mill. kr på innleie i helsesektoren, og at helseforetakene brukte om lag 500 mill. kr på innleie. Hvordan mener statsråden at kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene våre sikres ved utstrakt bruk av innleid arbeidskraft, og har statsråden tenkt å engasjere seg i de utfordringene dette gir for både kommuner og sykehus med hensyn til pasientsikkerhet og kvalitet?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg deler fullt ut den bekymringen med representanten Hussein.

Vi har i statsbudsjettet også lagt fram en opptrappingsplan for heltid og trygg bemanning. Som helseminister er jeg også eier av og oppdragsgiver for sykehusene, og jeg kommer til å engasjere meg i det oppdragsbrevet de får til neste år, og for at vi sikrer trygge, faste stillinger som standarden i vår felles helsetjeneste. Det er det som sikrer pasientene. Det er også det som sikrer fagfolkene en karrierevei i vår felles helsetjeneste: at man har faste ansettelser og hele stillinger.

Bruk av innleie er fordyrende, og i det omfanget vi har sett de siste årene, mener jeg også at det ikke gir nødvendig pasientsikkerhet. Så det er et viktig mål for meg som helseminister og et viktig mål for regjeringen at vi får opp standarden i tjenestene til å handle om hele, faste stillinger.

Det å bruke innleiebyråer er også fordyrende, og det er ikke bærekraftig at vi betaler nesten dobbel pris per årsverk for viktig kompetanse. Her må vi jobbe bredt, og her må kommunene også jobbe bredt. Det er mange gode enkeltprosjekter i gang i tjenesten som fokuserer på optimal oppgaveplanlegging og god arbeidsdeling mellom de ulike profesjonene, men alt blir best hvis man har faste kollegaer med riktig kompetanse å forholde seg til, og det oppnår vi gjennom faste, hele stillinger.

Marian Hussein (SV) []: Spørsmålet mitt til statsråden var ordrett det samme spørsmålet statsråden stilte tidligere helse- og omsorgsminister Bent Høie i 2017, da hun var stortingsrepresentant. Da belyste statsråd Kjerkol bl.a. Orange Helse-saken, problemene som innleid helsepersonell fører med seg, og hvordan omfattende bruk av innleie fører til en risiko for pasientsikkerhet og kvalitet, som hun også var inne på nå. Men nylig fremmet regjeringen en ellers god lov om å regulere innleie, med unntak for helsetjenestene våre, og en samlet fagbevegelse som organiserer helsepersonell, Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og flere, har i høringsrunden påpekt at dagens unntaksbestemmelser er mer enn gode nok.

Derfor er mitt oppfølgingsspørsmål: På hvilken måte mener statsråden at dagens unntaksbestemmelser ikke er gode nok for å sikre et forsvarlig helsetilbud?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg er litt usikker, for representanten spør meg om en sak som ligger til behandling i arbeids- og sosialkomiteen, som en annen statsråd har konstitusjonelt ansvar for. Meg bekjent er det forskriftsfestede unntaket for helsetjenesten ute på høring og vil bli gjenstand for behandling etter at man er ferdig med høringsrunden. Det jeg kan si, med utgangspunkt i helsetjenesten, er at det dessverre er deler av helsetjenesten som er avhengig av innleie for å sikre kritisk kompetanse. Målet er at det ikke skal være nødvendig, men hensynet til liv og helse og en trygg tjeneste må alltid gå foran.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – Marian Hussein.

Marian Hussein (SV) []: Jeg kan opplyse statsråden om at saken har vært på høring, og den har også vært til behandling i Stortinget. Så saken er jo avgjort her, og regjeringen går fortsatt mot en samlet fagbevegelse. Nylig gikk Hilde Christiansen, leder i styringsgruppen for nasjonale avtaler for helsepersonellvikarer i de fire helseregionene, ut i Fagbladet og fortalte hvordan leverandører både med og uten rammeavtaler med helseforetakene har forsøkt å rekruttere foretakenes egne medarbeidere til vikaroppdrag. At bemanningsbransjen rekrutterer offentlig helsepersonell, svekker det offentlige helsevesenet og fører til et dårligere arbeidsliv for de ansatte.

Da er mitt spørsmål: Hvilke grep gjør statsråden for å forhindre aggressiv rekruttering av offentlig helsepersonell, og synes statsråden det er fornuftig å fortsette praksisen med å slippe inn bemanningsbransjen i de offentlige sykehusene våre?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Nå kommer jeg litt i dilemma igjen, for markedsføring er det også en annen statsråd som har konstitusjonelt ansvar for. Jeg kan i hvert fall være tydelig på at helsetjenesten, som jeg har ansvar for, rekrutterer ut fra kvalifikasjoner, og vi har en stor utfordring i årene som kommer, med å sikre tilstrekkelig kompetente fagfolk. Det er en oppgave jeg går løs på gjennom først å ha nedsatt helsepersonellkommisjonen. De kommer med sin anbefaling i slutten av februar. Gjennom oppdragsbrevet til helseregionene vil jeg vektlegge hele, faste stillinger og redusert bruk av innleie. Den andre lovhjemmelen som representanten refererer til, er det arbeids- og inkluderingsministeren som har konstitusjonelt ansvar for. Så jeg må be om forståelse for at jeg ikke går inn i andre statsråders ansvarsområder.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ola Elvestuen (V) []: Mitt spørsmål går til klima- og miljøministeren.

Når jeg ser på budsjettet for neste år, viser regjeringen at natur er noe som denne regjeringen ikke prioriterer. Alle budsjettpostene for naturvern svekkes i regjeringens forslag. Selv etter enigheten med SV er det betydelige kutt til natur. Dette må endres i årene framover, både på bakgrunn av avtalen vi nå skal inngå i Montreal og allerede inngåtte avtaler, som klimaavtalen med EU. Når det gjelder klimaavtalen med EU, svarte statsråden tidligere, som svar på mitt spørsmål, at vi klarer å nå målene for 2023, men dessverre er det ingenting som tyder på det. Den store elefanten i rommet når det gjelder Norges klimaforpliktelser med EU, og som regjeringen ikke snakker om, er det store utslippsgapet fra skog og arealbruksendringer. Skog og arealbruksendringer er nå framskrevet til å være 6,7 mill. tonn CO2-ekvivalenter hvert år.

Da blir mitt spørsmål – og jeg forventer at statsråden har et lengre svar enn bare at vi skal slutte å bygge veier eller nedgradere veier: Har regjeringen en plan – forslag, tiltak – for hvordan denne forpliktelsen skal oppnås?

Statsråd Espen Barth Eide []: For det første vil jeg vise til det jeg svarte i forrige spørsmål, der jeg var veldig opptatt av å understreke innsatsfordelingsordningen, altså det vi har pleid å kalle ikke-kvotepliktig sektor: Det er der vi når de konkrete 2023-målene, og det kommer regjeringen til å levere på. I grønn bok viser vi hvordan.

Representanten Elvestuen har helt rett i at det som virkelig er en av de store utfordringene når det gjelder vår leveranse på klimaforpliktelsene generelt, og som konkretiseres gjennom samarbeidet med EU, men som jo ligger i avtalen med FN, går på dette med skog og arealbruk, eller LULUCF, Land Use, Land-Use Change and Forestry. Det aller viktigste vi kan gjøre, er å redusere nedbyggingen av natur, og da må jeg nevne vei, for ved siden av hyttebygging har all den massive utbyggingen av ny infrastruktur, altså nye veier ved siden av de som gikk der fra før, vært en svært viktig del av den nedbyggingen. Så vi ser – ut fra erfaringen fra de siste ti årene, som da inkluderer de åtte årene da Venstre var medlem av eller støtteparti for Solberg-regjeringen – at når man projiserer framover, skjedde det en betydelig nedbygging av natur, i klassen millioner av tonn i året.

Det andre er å ta bedre vare på den naturen som fortsatt skal være natur, og jeg er glad for at midlene til skogvern er tilbakeført. Det var ikke noe gledelig å måtte redusere den fleksible bevilgningen. Ellers øker vi innsatsen på f.eks. restaurering av natur. Det er en god del naturtiltak som både lå i budsjettet, og som nå kommer inn, men det aller viktigste er hvordan vi forvalter den naturen vi har. Den nye skogstandarden som nå er blitt omforent, peker altså mot et mer skånsomt skogbruk, for det er viktig ikke bare å verne, men også å stå for en mer forsvarlig forvaltning av den naturen som faktisk brukes.

Ola Elvestuen (V) []: Det at statsråden er fornøyd med at SV retter opp reduksjonen i frivillig skogvern, er jo ikke noe svar. Det er fortsatt et kutt i frivillig skogvern. Det var en liten økning i restaurering, men alle andre poster reduseres i budsjettet som nå skal vedtas. Og en endring i noen veier vil ikke være nok til å nå de målene og den forpliktelsen som vi har overfor EU.

Det er også sånn at i perioden 2026–2030 forsterker EU det overordnede målet for denne sektoren – altså skog og arealbruksendringer – slik at det ikke bare skal gå i netto null på EU-nivå, vi skal også ha opptak på 310 millioner tonn i 2030. For Norge innebærer dette en økning, altså i opptak, på 1,5 millioner tonn.

Da blir mitt spørsmål: Ja, man snakker om en bit-for-bit-nedbygging, men når vil Stortinget bli informert om regjeringens plan og tiltak for å stoppe den bit-for-bit-nedbyggingen?

Statsråd Espen Barth Eide []: Det beste svaret på det er: Når vi er ferdig med naturtoppmøtet, som nå har startet, og som jeg skal delta på i ministeruken neste uke, har vi allerede sagt at vi kommer med en oppfølging på gjennomføring av den i Norge. Så det vil være en god anledning for en helhetlig presentasjon av summen av tiltak på natur.

Så vil jeg igjen si at noe av dette ligger allerede i det nåværende budsjettet. Og jeg må få lov til å peke på at samferdselsbudsjettet og samferdselsministerens klare føringer på at det nå gjelder å bruke eksisterende infrastruktur om igjen, istedenfor hele tiden å bygge ned mer, er et brudd med den linjen som ble ført da Elvestuen selv var statsråd, hvor det altså var en massiv nedbygging av natur. Jeg kan ikke stå her og si at dette går til null, men vi kommer til å være mye mer bevisst på begrepet naturnedbygging i hele statsbudsjettsammenhengen – og det er altså mye mer enn de konkrete bevilgningene på mitt departements budsjett, som også er viktig, og som jeg også gjerne kommer til å jobbe for å øke framover.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Ola Elvestuen.

Ola Elvestuen (V) []: Men det skal jo gå til null, og det skal gå til opptak. Ellers følger vi ikke klimaavtalen med EU, og ellers er det sånn at regjeringen nå åpner for at det er kvotekjøp vi skal begynne med, og at vi ikke skal ta forpliktelsene i Norge.

Så sier man at det kommer. Men allerede i fjor, på klimatoppmøtet i Glasgow, inngikk Norge sammen med ledere fra til sammen 141 land en avtale om å stoppe all avskoging innen 2030 – altså mer enn et år siden – noe som også vil være relevant i oppfølgingen av naturtoppmøtet nå. Jeg spurte statsråden tidligere i høst om hans oppfølging av Norges forpliktelser fra Glasgow. I andre setning i svaret viste han til at avtalen ikke er juridisk bindende. Han viste også til i svaret at det ikke er noen plan for hvordan det å stoppe avskogingen skal oppnås. Da blir mitt spørsmål: Hvordan og med hvilke tiltak vil statsråden stoppe avskogingen i Norge innen 2030?

Statsråd Espen Barth Eide []: Jeg kjenner meg i liten grad igjen i denne beskrivelsen, fordi det er slik at vi nå har hatt en Solberg-regjering som drev en massiv avskoging gjennom en rekke tiltak: Vi har hatt massiv hyttebygging, vi har hatt massiv utbygging av veier, vi har hatt millioner av tonn hvert år som har gått med til nettopp avskoging, til nedbygging av natur. Der er jeg enig med Elvestuen – dette må vi gjøre noe med.

Som jeg sier: Vi kan ikke slutte å bygge ned Norge fullstendig, men vi må ha en helt annen bevissthet om hva vi velger å bygge ned, og hva vi lar stå. Derfor har vi endelig satt i gang et arbeid med et naturregnskap for Norge – det har vi ikke hatt – et helhetlig naturregnskap for å hjelpe kommuner, fylkeskommuner og staten med å regne på verdien av natur og sette en pris på naturen, en konkret og faglig riktig pris. Og vi har satt ned et naturrisikoutvalg som skal se på hvordan vi skal bli mer bevisst på den risikoen vi mennesker tar, både med tanke på naturen og økonomisk, med stadig nedbygging. Så dette kommer til å stå veldig høyt på vår dagsorden i årene som kommer.

Presidenten []: Birgit Oline Kjerstad – til oppfølgingsspørsmål.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Eg gler meg til å sjå ein minister som verkeleg står på barrikadane for norsk natur. Noreg tok ei aktiv rolle i utforminga av Aichi-måla, men då status var gjord opp, hadde vi svikta. Det er ganske typisk at vi vil verne tigeren i India – samtidig som det no ligg på bordet forslag om å skyte nesten fleire ulvar i Noreg enn det er registrert her i landet. Faktum er at naturen får mindre og mindre plass, og areal og artar er sette under press av oss menneske.

I forvaltningsprosessane blir det gjort konsekvensutgreiingar og ein skal gjere forvaltningsvedtak, men korleis vil statsråden bidra til å stille strengare krav i konsekvensutgreiingar og ikkje minst synleggjere korleis natur skal vektleggast tyngre i planprosessar og forvaltningsvedtak?

Statsråd Espen Barth Eide []: La meg begynne med den største delen av naturen vår, nemlig havet. Der jobber vi nå med neste forvaltningsplan og kommer til å legge stor vekt på nettopp disse spørsmålene i forvaltningen av havet som helhet. Vi har også endelig klart å bestemme her i landet at vi skal utarbeide en havmiljølov, som skal gjøre at vi har internrettslig mulighet til å lage marine verneparker også utenfor territorialfarvannet. Det har vært en kamp for miljøbevegelsen i mange, mange år, og nå får vi endelig det, så det gir oss helt nye verktøy.

Hele poenget med et naturregnskap er at det vi kaller eksternaliteter, altså naturtap, ikke lenger skal være gratis i regnskapene, men at det skal settes en reell verdi. Vi må da lære oss at det er forskjell på f.eks. myr, som må bevares, og en steinrøys, som ikke har helt den samme naturverdien. Da trenger vi å ha redskaper i hele statsapparatet, og det må også være tilgjengelig for kommunene, og det jobber vi veldig mye med nå. Vi har satt i gang et viktig arbeid for å gjøre det til et styringsverktøy.

Presidenten []: Birgit Oline Kjerstad – til oppfølgingsspørsmål.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Eg synest det er veldig bra å høyre at ein tek tak i dette, ikkje minst når det gjeld havet, som eg er spesielt engasjert i.

I Meld. St. 29 for 2020–2021, Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur, fekk vi eit veldig godt nytt kunnskapsgrunnlag. Sjøfuglartane våre er truga: 32 av totalt 54 artar er førte opp på raudlista. Sidan 1970 er 80 pst. av desse artane forsvunne frå norske fuglefjell.

Tenkjer statsråden at tida no er inne for å gje naturen meir plass og gå inn for petroleumsfrie og inngrepsfrie område til havs, der vi veit at dei mest sårbare og viktigste områda finst, eller skal vi fortsetje som før og ha fine ord, men reelt sett leggje lite vekt på klima og natur?

Statsråd Espen Barth Eide []: Svaret på det er ja. Jeg har tenkt å gå inn i nettopp det, og det er derfor vi nettopp nå har blitt enige om og satt i gang arbeidet med en havmiljølov. Etter folkeretten har Norge rett til ikke bare å bruke, forvalte og høste, men også «å beskytte» i sin økonomiske sone og på sin kontinentalsokkel, men vi har manglet det internrettslige grunnlaget for f.eks. å opprette marine verneområder utenfor territorialfarvannet, og det er anslagsvis 87–88 pst. av de havområdene Norge kontrollerer, altså mye mer enn territorialfarvannet. Vi har nettopp vernet Lopphavet, som er det største marine verneområdet i Norge til nå, men det er innenfor territorialfarvannet. Så hele poenget er at vi nå må ta havet på mye større alvor. Det har gått litt for lut og kaldt vann; det har liksom vært ute av syne, ute av sinn, fordi havoverflaten fortsatt ser blank ut. Men alt det vi har dumpet i havet og forurenset og forsøplet havet med gjennom så mange år, gjør at livet i havet trues, og da trues også livet på jorden.

Presidenten []: Sofie Marhaug – til oppfølgingsspørsmål.

Sofie Marhaug (R) []: Det er fristende å si noe om kontinuiteten mellom Solberg-regjeringen og Støre-regjeringen når det gjelder nedbygging av natur, men jeg skal i stedet stille et spørsmål.

Norge har vært en del av høyambisjonskoalisjonen, som støtter et mål om 30 pst. vern av verdens land og hav innen 2030, og det er en viktig ambisjon for Norge på vei inn i forhandlingene i Montreal nå. Vil statsråden legge denne ambisjonen til grunn for Norges videre arbeid med å implementere naturavtalen her hjemme, litt uavhengig av hva som blir resultatet av forhandlingene på toppmøtet, også dersom man ender på et lavere mål enn det høyambisjonskoalisjonen har satt seg?

Statsråd Espen Barth Eide []: Igjen: Svaret på det er ja. Det er et godt og viktig spørsmål, og det er klart at vi skal følge opp hjemme det vi går inn for ute. Det er hele poenget med å ha internasjonale avtaler, at vi skal forplikte hverandre. Da skal vi gjøre to ting – vi skal følge opp hjemme i vårt eget land, hvor vi styrer, og vi skal hjelpe andre til å følge opp hos seg gjennom finansieringsordninger for fattigere land f.eks., hvor ganske mye må skje. På det siste området er Norge virkelig en av stormaktene, vi er egentlig blant de seks store i verden på internasjonal finansiering av naturtiltak, men vi skal selvsagt også følge opp hjemme.

Det er viktig å si at disse prosentmålene gjelder for kloden. Det er ikke slik at de skal kopieres i hvert enkelt land. Det sier seg selv, fordi Canadas og Australias muligheter til det er litt større enn Monacos og Luxembourgs, siden landene har ulike utgangspunkt. Men i Norge har vi nå en verneprosent på landareal – alle arealer inkludert – på 27 pst., så vi ligger ikke så verst an, og flere naturparker osv. er på gang. Og som jeg sa til representanten Kjerstad, vi lager også en havmiljølov for å kunne ha større vernemuligheter til havs.

Presidenten []: Sofie Marhaug – til oppfølgingsspørsmål.

Sofie Marhaug (R) []: Jeg er litt usikker på hva svaret på spørsmålet var, om det var at vi skal ha et 30 pst.-mål litt uavhengig av hva man blir enige om under forhandlingene, men det jeg kan følge opp med, er at det er jo også forskjell på vern. Når statsråden sier at vi har nesten 30 pst. vern allerede i dag, tar han med Svalbard og en rekke områder som nesten uansett vil være uberørt.

Så spørsmålet som mange stiller seg, og lurer på i disse dager, er også om man – både i disse forhandlingene og hjemme i Norge – kan tenke seg en form for representativt vern? For det er stor forskjell på å verne en steinrøys, som det ikke nødvendigvis er så mye verdier i, og å verne urskogen på Reksteren, der man planlegger å bygge Hordfast. Kan statsråden svare på om det kan være aktuelt med et representativt vern?

Statsråd Espen Barth Eide []: Svaret på det er igjen ja. Det er et helt sentralt poeng at vi må ha et representativt vern når det gjelder oppfølgingen av Aichi-målene. I forrige runde klarte Norge prosentandelen, men ikke representativiteten, så det må vi lære av, for vi må sørge for at vi også er representative i det vi gjør. Jeg vil nesten si at det er vel så viktig som den samlede prosenten i hvert enkelt land, for det viktige er at vi bidrar etter beste evne til at verden klarer å verne 30 pst. av hav og land. Så bør vi gjøre så mye vi kan innenfor det, men representativitet er nesten enda viktigere enn vår nasjonale prosent. Det kommer altså ikke et pålegg fra Montreal til hvert enkelt land om å kopiere dette 30 pst.-målet på nasjonalt nivå, for det hadde aldri gått. Når det er sagt, kan det godt være at Norge gjør det automatisk, for vi ligger såpass godt an, men da må vi altså øke representativiteten. Det er jeg enig i.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Høyre er bekymret for at en svak sykehusøkonomi vil kunne medføre en lavere aktivitetsvekst i sykehusene og økte ventetider for pasientene. I regjeringens forslag til budsjett for sykehusene i 2023 ivaretas verken pris- og lønnsvekst eller økte byggekostnader. Det er i realiteten også innført investeringsstopp for større prosjekter som ennå ikke er vedtatt. I budsjettet legger statsråden likevel opp til en aktivitetsvekst i sykehusene på om lag 1,4 pst. Aktivitetsvekst i sykehusene handler om at flere pasienter skal få den behandlingen de trenger, så raskt som mulig.

Vi er bekymret for at svak sykehusøkonomi vil kunne medføre en lavere aktivitetsvekst i sykehusene enn på mange år, og at pasienter må vente lenger på behandling. I ventetid ligger tapte muligheter, usikkerhet, og for noen kan det bli lange perioder hvor livet settes på vent. I regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år står det svart på hvitt at det ikke er noe mål å redusere ventetidene neste år.

Da vil jeg gjerne spørre: Er statsråden trygg på at regjeringens mål om aktivitetsvekst på 1,4 pst. er realistisk i den økonomiske situasjonen landets sykehus står i?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Neste års sykehusbudsjett, som det nå er flertall for i denne salen, vil ligge over snittet til den forrige regjeringen, og det ville i normale tider vært en solid økning som ga rom for både investeringer, aktivitetsvekst og det vi ønsker av nødvendig faglig utvikling i sykehusene. Så er det ingen hemmelighet at også helseregionene og sykehusene våre opplever dyrtid. Kostnadsøkningene er formidable i hele samfunnet, og det blir også krevende for sykehusene. Når jeg gir oppdrag til helseregionene for neste år, er det viktig at det er realistiske forventninger, og at man prioriterer. Vi har lagt opp til at det skal være en aktivitetsvekst, og det mener vi er oppnåelig. Det er viktig for meg å si at alle som trenger helsehjelp, skal få det, men jeg legger heller ikke skjul på at det blir et stramt opplegg.

Jeg må få lov til å kommentere at den bekymringen som Høyre har, kanskje burde vært litt bedre reflektert i Høyres alternative statsbudsjett. Der gjeninnfører man ABE-kuttet for sykehusene – det trodde jeg var tilbakelagt, i hvert fall i en situasjon hvor dette blir svært krevende som følge av dyrtid – og man velger å øremerke 500 mill. kr til privat behandling. Det vil ikke bidra til å styrke sykehusenes ivaretakelse av beredskap, viktige investeringer, faglig utvikling, forskning og utdanning og pasientbehandling.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg er veldig glad jeg kan få lov til å korrigere statsråden på hennes inntrykk av Høyres budsjett. Vi foreslår å tilføre spesialisthelsetjenesten 917 mill. kr, der 300 mill. kr øremerkes til kjøp av kapasitet hos private aktører, og gjennom dette skjermer vi sykehusene for ABE-reform og de ekstraordinære kuttene, på grunn av at vi står i en vanskelig tid.

Men vi vet at pasienter som må vente lenge på helsehjelp, lever med store utfordringer, og jeg antar at statsråden var klar over at vi ikke var i helt normale tider da hun la frem forslaget til statsbudsjett for sykehusene. Hvorfor vil ikke statsråden gjøre mer for å redusere ventetidene i 2023? Hvorfor vil ikke statsråden ta i bruk den ledige kapasiteten som ligger i et nært samarbeid med private, slik at pasientene kan få rask behandling?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Helseregionene tar i bruk samarbeid med private. Det skjer gjennom avtaler. Jeg er litt usikker på om det er denne spørsmålsrunden eller den tidligere vi diskuterer nå, men godkjenningsordningen fritt behandlingsvalg avvikles fra 1. januar. Det betyr også at sykehusene styrkes, fordi de pengene da blir igjen i helseregionene – til våre offentlige sykehus, og til bruk av private gjennom avtaler.

Vi har sagt at vi må ha realistiske forventninger til neste års budsjett. Det er tøffe tider i alle sektorer. Det at vi ikke innvilger noen nye lånesøknader til nye sykehusbygg, sier også sitt. Vi får mindre igjen for pengene i 2023. Det som er viktig for meg, er at vi styrker sykehusene med 2,7 mrd. kr. Det er en økning nominelt, men vi må likevel forvente at man prioriterer tøft.

Presidenten []: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Tone Wilhelmsen Trøen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det vil nok bli vanskelig å forstå for mange pasienter hvorfor de må vente lenger på behandling dersom det er ledig kapasitet hos private sykehus, som kunne ha vært med og tatt av for og redusert ventetidene i helsetjenesten.

Men i en debatt på Politisk kvarter på NRK i går, tirsdag 6. desember, som omhandlet regjeringens store kutt i budsjettene til Folkehelseinstituttet, uttalte statsråden at sykehusdirektørene nå opplever at det budsjettet de får, ikke strekker til, og at det vil gå ut over beredskap. Kan statsråden utdype på hvilken måte beredskapen i sykehusene kan være svekket med statsrådens eget budsjett?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Dette tror jeg Tone Wilhelmsen Trøen skulle ha referert litt mer etterrettelig. Det var en debatt med en kollega av Tone Wilhelmsen Trøen om kuttene i FHI – de samme kuttene som Høyre har i sitt alternative budsjett.

Mitt poeng var at sykehusene våre er beredskapsorganisasjoner, og de vil måtte prioritere beredskap også i 2023. Det er bakgrunnen for at vi styrker grunnfinansieringen i vår profil for neste år, slik at det gir mer rom for å kunne strategisk prioritere de grunnleggende beredskapsfunksjonene. Det er en litt annerledes profil enn den som ble valgt av den forrige regjeringen, som la en større andel på aktivitetsveksten – som for øvrig Trøen også var skeptisk til om var riktig. Det er altså litt vanskelig å få inntrykk av hva kritikken er. Er det kuttene i FHI, eller er det sykehusbudsjettet?

Presidenten []: Tone Wilhelmsen Trøen – til oppfølgingsspørsmål.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Nei, kjernen i denne saken er at helseministeren i går sa at økonomien i sykehusene vil kunne gå ut over beredskapen. Det handler om sykehusenes evne til å reagere raskt når noe skjer, og håndtere helt ekstraordinære hendelser. Da er det helt avgjørende for Stortinget å være orientert om på hvilken måte beredskapen kan svekkes på statsrådens vakt. Stortinget må forholde seg til det statsråden uttaler, og i Høyre er vi bekymret over de tydelige uttalelsene fra helseministeren på NRK i går. Jeg må derfor på nytt spørre: Kan beredskapen svekkes i norske sykehus med den svake sykehusøkonomien?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg tror det er en fordel at uttalelsene kommer fra statsråden og ikke refereres av Tone Wilhelmsen Trøen. Sykehusene har fått sin ramme for neste år. Det er en økning på 2,7 mrd. kr. Innenfor den vil man prioritere beredskap, pasientbehandling, forskning, investeringer – alt det som spesialisthelsetjenesten utfører av oppgaver på vegne av oss alle sammen.

Beredskap settes i økt grad i fokus i 2023, fordi vi har en sikkerhetspolitisk situasjon som tilsier det. Det betyr også at vi må se bredere på beredskap. Det er heller ikke slik at vi kan bygge opp ubegrenset med ressurser i tilfelle noe skulle skje. Stortinget og regjeringen vil ha mulighet til å snu seg raskt hvis uforutsette ting skjer. Det har vi erfaring med etter to og et halvt år med pandemi og krig i Europa. Jeg mener beredskapen er god, men vi følger selvsagt med hvis situasjonen skulle endre seg.

Presidenten []: Bård Hoksrud – til oppfølgingsspørsmål.

Bård Hoksrud (FrP) []: Norske sykehus renner over av pasienter, og sykehusene sliter med mange overliggere – pasienter som er ferdig behandlet og skal tilbake til kommunen sin, men som ikke kan dra hjem fordi kommunen ikke har plass til dem. I tillegg vet vi at det i sykehusene nå er mange som har behov for behandling. Derfor er kapasiteten sprengt, og de som jobber der, sliter.

På sykehuset Telemark er det ca. 30 ferdigbehandlede pasienter som venter på plass i kommunen sin og opptar kapasitet på sykehuset, noe som ytterligere forverres ved at det er stor økning av pasienter som trenger behandling, og sykehusene er overfylt.

Når vi ser at det er mangel på sykehjem og omsorgsplasser som skal ta imot ferdig behandlede pasienter på sykehusene, var det da smart av regjeringen å fjerne investeringstilskuddet til omsorgsplasser i 2023? Selv om SV klarte å redde den eldrefiendtlige regjeringen en smule, er forslaget i budsjettet altfor dårlig. Tror statsråden at det blir færre eller flere overliggere framover med regjeringens budsjett for 2023?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Helsetjenesten vår er en sammenhengende tjeneste. Det som er aller viktigst for å ta vare på de pasientene Hoksrud beskriver, de som er ferdig med oppfølgingen på sykehuset og skal hjem til kommunen, er et godt samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og sykehusene. Det er også bakgrunnen for at vi kommer til å legge fram en nasjonal helse- og samhandlingsplan, hvor vi ser hele helsetjenesten under ett, og ikke en ny sykehusplan, som forrige regjering har lagt fram i to runder.

Jeg mener det er viktig at kapasiteten utnyttes best mulig, og da må samarbeidet mellom kommunene og sykehusene fungere godt. Det er et avtalebasert samarbeid jeg vet man lokalt jobber kontinuerlig med for å få bedre.

Jeg er glad for at investeringstilskuddet kom inn i forhandlingene med SV. Det er bra, for det trenger vi. Det var dessverre ikke noe vi fikk til å prioritere i vårt forslag.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Terje Halleland (FrP) []: Spørsmålet går til klima- og miljøministeren.

Med Fremskrittspartiet i regjering bygde vi landet. Vi snudde flere tiår med vedlikeholdsetterslep på norske veier. Samferdselsbudsjettet ble kraftig styrket over flere år. Vi igangsatte nye og langsiktige reformer og opprettet Nye Veier AS, som fortsatt er en bærebjelke og inspirasjon for hvordan en kostnadseffektivt kan bygge nye og trafikksikre veier i hele landet. Men alle er tydeligvis ikke like opptatt som Fremskrittspartiet var av å bygge landet.

I løpet av et knapt år i regjering har Arbeiderpartiet og Senterpartiet rukket å starte en enorm reverseringsprosess. De kutter i veibevilgninger, kutter i veiinvesteringer, øker bilavgiftene, øker bompengetakstene, øker bompengeandelen i veiprosjektene og øker drivstoffavgiftene. Oppsummert så har Norge fått en regjering som ikke ser verdien av god infrastruktur, en regjering som ikke anerkjenner verdien av gode veier og hvilken betydning det har for verdiskapingen som skjer i distriktene.

Vi hører stadig at medlemmene i regjeringen forsvarer disse kuttene med eksterne faktorer, som strammere økonomisk handlingsrom, prisvekst og at det må gjøres tøffe prioriteringer. Det framstår som merkelige bortforklaringer all den tid vi har en klima- og miljøminister som nylig uttalte at den forrige regjeringen gjennomførte ekstremt ko-ko mye veibygging – i en tid da inflasjonen var lav, og da handlingsrommet var større. Skyldes likevel ikke de rød-grønne kuttene i veibygging inflasjon og tøffere handlingsrom? Eller står Arbeiderpartiet for at det ble bygget for mye vei da Fremskrittspartiet satt i regjering – helt uavhengig av den økonomiske situasjonen?

Statsråd Espen Barth Eide []: Vi hadde noen runder tidligere i dag om behovet for å ta vare på natur, og den beste måten å ta vare på natur på, også den billigste, er å ikke bygge den ned. Og går man f.eks. inn i samferdselspolitikken, blir det bokstavelig talt et veivalg mellom å oppgradere de veiene vi allerede har – rette dem ut, få flere eller kanskje et ekstra kjørefelt, bedre skuldre, mer sikkerhetstiltak på eksisterende veistruktur – og hele tiden å bygge en ny, stor vei ved siden av. Det er ikke spørsmål om enten–eller her, men det er spørsmål om vektlegging.

Mitt syn, og det jeg har gitt uttrykk for, er at det ble fokusert veldig mye på at man nettopp skulle bygge helt nye veier, og de har ofte skåret rett gjennom skog, rett gjennom viktige naturområder, og man har bygget ned myr. Den samlede klimaeffekten og natureffekten av det regnet man ikke tilstrekkelig på. Nå som vi er mer bevisst på det, må vi skjønne at dette må få effekt på hvordan vi bygger ut. Det er ingen tvil om at vi skal ha gode, trygge og sikre veier, og at folk skal komme fram i Norge. Men ofte er det, både ut fra et natur- og klimaregnskap og ut fra et økonomisk regnskap, smartere å ta utgangspunkt i det man allerede har, gjøre det bedre, reparere fylkesveier f.eks.

Det er det min gode kollega, samferdselsministeren, har ansvaret for. Men jeg refererer til det han sier, og som vi sier som regjering, når det gjelder nytenkning i samferdselspolitikken. Og dette er, og det har jeg lyst til å opplyse om, veldig solid forankret i regjeringsgrunnlaget. Samferdselspolitikerne til både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært veldig opptatt av at Norge må tenke nytt om dette og nytt om forholdet mellom areal og samferdsel.

Det er klart at i den grad vi etter hvert kan få mest mulig av trafikken over på sjø- og lufttransport, nå som alle framkomstmidler etter hvert blir utslippsfrie, vil det også redusere behovet for ny nedbygging av areal, fordi sjøen og luften er der fra før.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg er litt usikker på hva svaret ble, og på prioriteringen mellom vei og natur. Men vi får gjerne konkludere med at statsråden er for å bygge vei, så lenge den ikke ligger i naturen.

Jeg er for så vidt enig i at vi skal prioritere natur, men har statsråden og regjeringen en annen holdning til veibygging og etablering av offentlig infrastruktur i naturen enn hva de har til f.eks. bygging av vindmøller på land eller etablering av havvindparker?

Statsråd Espen Barth Eide []: Det er et godt og viktig spørsmål, og det skal jeg svare ordentlig på.

Det er viktig at vi ved all nyutbygging, hva det måtte være – enten det er vindmøller eller hyttefelt, kjøpesentre eller parkeringsplasser, vei eller jernbanetraseer – må ta mer hensyn til risikoen for nedbygging av verdifull natur, og vi må verdsette den naturen. De samlede klimautslippene ved veibygging gjelder både asfalt, sement og stål, altså alt det man tilfører – som har store utslipp i produksjonen – og den naturen som blir borte når man bygger den ned. Så er det det man etterpå gjør oppå veien. Det siste er i ferd med å bli det minste problemet, fordi transportmidlene blir utslippsfrie. Da er det arealbruken som er viktig.

Jeg mener at veier fortsatt skal ligge i naturen, men hvis man allerede finner en vei i naturen, kan man jo først se om man kan gjøre den bedre. Der er naturen bygget ned, og da får du altså mer vei ut av det.

Igjen: Dette er ikke enten–eller, men er et spørsmål om vektlegging.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – Terje Halleland.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg vil gjerne litt tilbake til de ko-ko-prosjektene som ble omtalt tidligere. Regjeringen var egentlig stolte byggere av E18 gjennom Vestfold, E6 forbi Hamar og E39 Os–Bergen. Er dette ko-ko-prosjekter som brukte naturen feil, og betyr dette at regjeringen kommer til å bygge mindre vei, helt uavhengig av den økonomiske situasjonen framover, fordi en ønsker å prioritere mer natur?

Statsråd Espen Barth Eide []: Jeg vil for det første minne om at vi nå er langt inne på samferdselsministerens ansvarsområde. Samtidig jobber vi nært sammen om dette, fordi disse tingene henger sammen. Alle sektorer har altså en klima- og natureffekt som man må regne på.

Jeg har ikke uttalt meg om enkeltprosjekter hver for seg, og nå er vel ikke uttrykket «ko-ko» parlamentarisk språkbruk, så derfor vil jeg ikke referere til det heller, utover det som representanten Halleland selv har sagt. Men summen av den manglende vektleggingen av natur- og klimaperspektivet når man gjør valget om å bygge ny vei til dels ved siden av en som allerede ligger der, mener jeg går for langt. Derfor er det da en ny innretning på dette hvor man som hovedregel først skal se om man allerede har infrastruktur man kan forbedre før man bygger masse ny.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Turid Kristensen (H) []: Mitt spørsmål går til statsråd Trettebergstuen. Det er dessverre ikke noe nytt at økonomi er en barriere for at mange barn og unge kan få delta i idretten, men nå ropes det varsko i nesten alle kanaler.

SpareBank 1 publiserte nylig resultatene fra sin årlige undersøkelse om holdninger til kostnader i barneidretten, og tallene er skremmende. 30 pst. av de spurte har ikke introdusert barna sine for en idrett fordi det er for dyrt, og 20 pst. har tatt barna ut av en idrett fordi det ble for dyrt. På mandag kunne vi lese i Aftenposten hvordan generalsekretæren i Oslo Idrettskrets uttaler at idrett er i ferd med å bli for øvre middelklasse, og at vi står i fare for å gi opp deler av befolkningen. På mandag kunne vi også lese i Nordlys at en fersk undersøkelse viser at 10 pst. allerede har kuttet ned på sports- og fritidsaktivitetene til barn.

I går kunne vi lese hos NRK at stadig flere foreldre ber om hjelp. Også familier med helt normale inntekter har ikke lenger råd. Daglig leder i Åssiden Idrettsforening sier i denne saken at han mener situasjonen ble kraftig forverret da regjeringen valgte å avslutte fritidskortordningen, som han mener var en god ordning. I NRKs sak kunne vi også lese om at en ti år gammel gutt hadde fortalt at han var veldig glad i å spille fotball. På spørsmål om hvilket lag han spilte for, svarte han: «Mener du sånn pengefotball?»

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg hører at barn og unge holdes utenfor idretten fordi det er økonomiske barrierer. Familiene har ikke råd. At regjeringen valgte å skrote fritidskortordningen, skal vi ikke snakke så mye om her. Det er heller ikke statsrådens konstitusjonelle ansvar, det må vi bare innse. Verre er det at bortfallet av de 400 mill. kr som lå i ordningen, ikke er i nærheten av å bli kompensert i andre ordninger, som f.eks. aktivitetskasser eller fritidskasser.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil statsråden bidra til at regjeringen nå kommer på banen og bidrar til at idrett ikke bare skal være for øvre middelklasse? Og hvordan vil statsråden sørge for at ikke enda flere barn og unge blir holdt utenfor idretten?

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Jeg er enig med representanten Kristensen i at noe av det aller tristeste vi hører om, er at det er unger som må stå igjen nå som familiene opplever vanskelige tider. Det at alle unger skal få lov til å være med og delta i fritidsaktiviteter – spesielt det som den norske breddeidretten representerer – er noe av det viktigste vi som politikere kan jobbe for. Breddeidretten gir ikke bare god helse og aktivitet, den gir også små og store fellesskap der ute. Det som har vært og er så unikt med den norske idretten, er at den er for alle. Men vi ser at økonomi er en barriere for deltakelse. Derfor er det å bryte barrierer for deltakelse og få flere med, enten det er i idrett, kultur eller frivillighet, den røde tråden i denne regjeringens og mitt politiske prosjekt. Vi er i gang. Vi er opptatt av rammevilkårene for idretten. Derfor gir vi full momskompensasjon i år; vi har plusset på nå i nysalderingen, slik at den blir full. Det betyr mer penger å rutte med til aktivitet og til lag og foreninger over hele landet.

Vi har også satt i gang en del konkrete prosjekter for å motarbeide økonomi som barriere, f.eks. i idretten. Vi har et treårig prosjekt der lag og foreninger over hele landet kan søke og få midler til egne ideer som kan få flere med. Der prioriterer vi spesielt barn fra lavinntektsfamilier, minoritetsjenter og folk med nedsatt funksjonsevne. Noen av disse tingene handler ikke bare om medlemskontingenter, men også om utstyrsjag, noe som bekymrer meg. Derfor er BUA-ordningen, som vi har valgt å styrke i årets statsbudsjett, ekstremt viktig. Jeg har også jevnlig tatt opp med alle idrettsforbundene hvordan de jobber for at økonomi ikke skal være en barriere for deltakelse.

Turid Kristensen (H) []: Jeg takker for svaret.

Jeg ser at statsråden har noe på gang, men jeg mener at dette på ingen måte kompenserer eller gjør situasjonen god nok for de som nå står utenfor. Det er fint at man har oppnådd full momskompensasjon i 2022. Det er riktignok ikke satt av nok penger til det i 2023, men det betyr at regjeringen viderefører den kraftige satsingen på det som Solberg-regjeringen satte i gang. BUA er også en fin ordning, men den hjelper ikke på utstyr og jevnlig aktivitet hos barn og unge. Det er for dem som skal låne på kort sikt. Jeg er helt enig i at idretten også må gå i seg selv, altså man må gå og se på det utstyrspresset som skapes. Man må se på hva slags reiser, turneringer man skal delta på. Generalsekretæren sa i går at han mener det er en oppfatning blant politikere at idrettslagene bare er der, men det er de ikke. De trenger også oppmerksomhet og støtte for å kunne gjøre den jobben. Bortfall av fritidskortet innebar som sagt 400 mill. kr, og er ikke i nærheten av å bli kompensert. Hvordan vil statsråden tenke nytt for å få dette på plass?

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Det er ikke en kvikkfiks for å få alle med. Fritidskortet, da det var godt i gang i en forsøksperiode, har også blitt evaluert og funnet for lett. Det fungerte ikke. Vi har valgt en annen løsning. Vi velger å styrke de tiltakene og de strukturene som allerede er der. Det er ikke sånn at vi ikke bruker de pengene på noe annet. For eksempel koster det 150 mill. kr ekstra i år for å få full momskompensasjon. Vi har økt aktivitetsmidlene for inkludering av barn og unge over i Barne- og familiedepartementets budsjett med nesten 100 mill. kr, og vi har som sagt flere andre konkrete prosjekter som lokale lag og foreninger kan søke på for å gjøre sine greier for å få flere med.

Jeg hører heller ikke at opposisjonen kommer med noen forslag til hvordan vi skal løse dette. Det er ikke bare å pøse mer penger inn i systemene som er greia. Man må også se på de strukturene som er, og dette er noe av det vi er opptatt av i dialogen med f.eks. Idrettsforbundet hver dag.

Presidenten []: Det blir oppfølgingsspørsmål – Turid Kristensen.

Turid Kristensen (H) []: Vi har også satt av mer penger til nettopp denne type tiltak i vårt statsbudsjett og også foreslått å se på en omprioritering innenfor Norsk Tippings rammer for å kunne frigjøre mer penger til dette. Jeg er enig i at det ikke er noen kvikkfiks, men allikevel. De summene som statsråden nå trekker opp, er bra, men det er ikke i nærheten av å kompensere. Jeg er glad for at statsråden og regjeringen har videreført satsingen og økt momskompensasjonen, men samtidig svekker man idrettens eget inntektsgrunnlag. I Hurdalsplattformen står det at man ønsker en sterkere idrett som står på egne ben. Her har man har gjort en del aktive grep som vil svekke nettopp det. – Statsråden må gjerne riste på hodet, men det har man faktisk gjort. Det ene handler om skattefradraget for gaver som kom mange i idretten svært godt til gode. Det anslår man at kan føre til et tap på hele 123 mill. kr. Det handler om pengespill og måten man har innrettet det på. Jeg savner mer konkrete svar fra statsråden.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Det er ikke riktig at vi har gjort det. Denne regjeringen er den varmeste forsvareren av en pengespillmodell som nettopp gjør at alt overskuddet går tilbake til idrett og frivillighet og kultur over hele landet, der høyresiden vakler.

Men det spiller liten rolle om opposisjonen har foreslått 100 mill. kr ekstra til ett enkelt tiltak i sitt budsjett, når hele den økonomiske politikken gjør at flere får mindre å rutte med. Denne regjeringen er opptatt av at vanlige folk skal kunne komme seg gjennom denne krisen uten å oppleve at rentene stiger så mye at huslånet ikke kan nedbetales, at man ikke har penger til strøm og mat, og at ungene må stå igjen. Derfor fører vi en skattepolitikk som gir vanlige folk mer å rutte med – skattekutt, der representanten Kristensens regjering prioriterte de som har mest fra før. Så er det slik at vi fortsatt har gode skattefradragsordninger for gaver til frivilligheten, selv om den er senket noe.

Presidenten []: Turid Kristensen – til oppfølgingsspørsmål.

Turid Kristensen (H) []: Nå tar vel denne debatten en litt annen vending, men jeg har lyst til å svare på det som dreier seg om å sikre vanlige familier god økonomi. Da vil jeg foreslå at statsråden tar en nærmere titt på Høyres alternative statsbudsjett. Vi har også foreslått 5 000 kr i økt personskattefradrag for å senke skatten for vanlige folks inntekter. Vi styrker barnetrygdordningen med mer enn tre ganger så mye penger som det regjeringen gjør, selv etter forliket med SV. Vi bruker mindre oljepenger nettopp for å forhindre at renten øker. Alt dette er viktig, men det jeg har vært opptatt av, er de ordningene som hjelper idrettslagene, kommunene og de familiene som ikke opplever å ha råd, og som føler at barna deres blir holdt utenfor idrett og fritid. Der gjør regjeringen noe, men ikke i nærheten nok for å erstatte de ordningene som var der. Jeg er glad for at statsråden er i dialog med Idrettsforbundet. Jeg håper også på et samarbeid med statsrådens parti her på Stortinget, men jeg etterlyser mer.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Fritidskortet som den forrige regjeringen satte i gang, var det ingen som ba om. Det viser seg også etter halvveisevaluering å ikke være treffsikkert nok. Det vi er opptatt av, er å styrke de strukturene som ligger der, og lytte til det idretten, frivilligheten og kulturen faktisk vil ha. Full momskompensasjon er det viktigste kravet, og det var ikke slik at forrige regjering hadde full momskompensasjon. Det sikrer vi i år. I tillegg har vi som sagt økt tilskuddet til inkludering av barn og unge i fritidsaktiviteter over Barne- og familiedepartementets budsjett med 100 mill. kr. Vi har flere prosjekter for å inkludere de som faller utenfor i idretten. Det er viktige tiltak, og det er tiltak vi prioriterer i samarbeid med og når vi lytter til nettopp de som skal gjøre jobben med å få flere med.

Presidenten []: Den muntlige spørretimen er nå omme.