Gjennom år har det vært mange situasjoner i tilknytning til skolen hvor foreldre har følt avmakt fordi de opplever å ikke ha fått gehør når det har oppstått problemer i forhold til barnas skolegang. Det vises bl.a. til forsker T. Nordahl, NOVA, sin undersøkelse om foreldrenes manglende tillit til skolen, hvor 12 pst. av foreldrene ikke turde ta opp saker i forhold til skolen av frykt for represalier som ville ramme deres barn. Foreldre som har vært misfornøyd med barnas skoletilbud har ikke nådd frem når de har forsøkt å ta tak i problemene. Befring-utvalget NOU 2000:12 viser til at «Den største instansen på oppvekstområdet, grunnskolen, har større omsorg for skolefagene enn skoleelevenes ve og vel, uten at dette har skapt noen særlige initiativ fra oppvekstpolitiske eller oppvekst faglige instanser.» Videre sies det at i begge tilfeller illustrerer dette en form for ansvarsfraskrivelse som er uholdbar, i lys av de omfattende utfordringer en står overfor på hele oppvekstområdet. I en rekke tilfeller har barnevernet blitt gitt kunstige føringer, i form av ensidig fokusering på barnets atferdsproblemer og foreldrenes «synbare» fremtreden som skolen tolker som aggressiv og fiendtlig. Dette uten at skolen overhodet belyser sin egen andel i forhold til sviktende omdømme, mangel på kompetanse når det gjelder håndtering av atferdsproblematikk (F 4100/2 Nordahl-utvalgets innstilling, side 28, vedrørende «sorte hull i internasjonal kunnskapsverden»). Videre vises det til T. Overland og T. Nordahl Evaluering av Oslo kommunes spesialundervisning Ideal og realiteter hvor de uttaler «Det synes å være en kultur for at lærere bestiller bistand hos PPT som utløser dia­gnoser av patologisk karakter.» Noe som hindrer en kvalitativ fokusering på samspillet elev/lærer. Dette har resultert i at saker er blitt ført i rettsapparatet.

Elever har etter opplæringsloven lovfestede rettigheter knyttet til opplæring. Flere rettssaker har imidlertid vist at kvaliteten i skolen er svært varierende, men også den enkelte skoles kultur på å «ta mer hensyn til skolens interesser enn den enkelte elevs ve og vel» jf. Befring-utvalget over. De store variasjoner i kvaliteten ved de enkelte grunnskoler, blir også påpekt i en ekstern undersøkelse, nedsatt av Norgesnettrådet, Evaluering av allmennlærerutdanningen ved fem norske institusjoner datert januar 2002. Rapporten peker på «at faste rutiner for kvalitetssikring ser ut til å være helt eller delvis fraværende ved institusjonene per dags dato». Evalueringskomiteen her merket seg følgende:

• De ansatte gav uttrykk for en noe uklar oppfatning av organisasjonen.

• Målene for organisasjonen virket noe diffuse, og det var ikke alltid like umiddelbart klart at alle i organisasjonen arbeidet for felles mål eller en felles visjon.

• Det rår en del frustrasjon, dels knyttet til rammeplanene, men også til systemet generelt.

Rapporten peker på at det innen sektoren må vektlegges en tydeligere ledelse og enklere organisasjon, systemer for veiledning og støtte, systemer for kvalitetsutvikling og systemer for kvalitetssikring.

Forslagsstillerne vil vise til at Fremskrittspartiet ved flere anledninger har påpekt de samme forhold og videre at det er fremmet forslag som ville ha gjort det mulig å være i forkant av en uheldig utvikling som synes å ha pågått over tid.

Statens Utdanningskontor skal ha tilsyn med at skolene overholder de lover og regler som eksisterer. Det viser seg at dette tilsynet ikke fullt ut ivaretar foreldrenes tillit og rolle innen skolen og fremstår som mangelfullt i mange fylker. En rekke elever og deres familier er misfornøyd med den undervisningen de har tilgang på. Noen elever har en skolehverdag som ikke oppleves som tilfredsstillende. Disse elevene kan henvende seg til skolen for å forsøke å få til endringer, men det viser seg i mange tilfeller å være svært vanskelig. Jf. mediaoppslag om ungdomsskoleelev som anla sak mot Tynset kommune om erstatning for tapt undervisning etter årelang mobbing. Saken ble henlagt.

Det har igjennom mange år blitt satt søkelys på mobbing som et stort og stadig økende problem. Professor Dan Olweus er en foregangsmann i dette arbeidet, og han definerer mobbing som et overgrep. På tross av dette, finnes det i dag ikke sanksjonsformer eller spesifikke muligheter for å beskytte den som lider under overgrepet, verken i opplæringsloven eller i andre lover. Overgriperen, eleven som mobber, er heller ikke omtalt i lovene eller på annen måte utsatt for sanksjoner. Mange barn opplever derfor ikke å få hjelp av skolen til å stanse denne type overgrep, og de opplever seg sviktet av skolens voksne aktører. Av disse barna er det flere som må flytte fra sitt nærmiljø, bytte skole eller forsøke å usynliggjøre seg selv. Ofrenes utviklingsmuligheter blir sterkt begrenset på grunn av overgrep og mangelfulle tiltak. I tillegg får samfunnet en generasjonseffekt når disse barna selv møter skolen 15-20 år senere, men da som foreldre for egne barn med akkumulerte nederlag og sterk mistro som fundament for dialog.

Det er nedfelt i flere lover at barn har krav på og rett til en trygg og givende læresituasjon den tiden de tilbringer på skolen. Likevel blir det dokumentert, utover enhver tvil, at kunnskap om forebyggende arbeid for å hindre bråk og læringshemmende uro er et sort hull både i Norge og i den internasjonale kunnskapsverden. Frem til nå har ikke brukere av skolen, elever og foreldre hatt noe frittstående organ som kan gå inn og påpeke mangel på kunnskap i skolen som innvirker på brukerenes rettssikkerhet. Skolen, som samfunnsformende organ, har stor makt, men den samme skolen oppleves som å ikke ha et etisk fundamentert forhold til egen funksjon. Herunder som selvstendig formidler av generasjonsansvar og perspektiv.

Av denne grunn er det vanskelig for brukere å oppnå resultater eller nå igjennom i forhold til uenighet mellom bruker og fagpersonellgrupper. Derfor er det svært hensiktsmessig at brukerne av skolen kan få et uavhengig, uhildet organ som de kan henvende seg til, dersom de føler at de ikke blir hørt på en måte de selv opplever som tilfredsstillende.

Et slikt organ vil være med på å ivareta barns rettssikkerhet i forhold til opplæringen og opplæringsmiljøet i en videre betydning.