Til Stortinget
Spesialisthelsetjenesten er et av de største kapittelområdene
på det årlige statsbudsjettet. Overføringene til de regionale helseforetakene
utgjør for budsjettåret 2008 om lag 86 mrd. kroner.
Denne sektoren har vært, og er fortsatt under store omstillinger
og endringer. Det vil alltid være store endringer i denne sektoren,
spesielt sett i lys av tekniske og medisinske fremskritt, samt endringer
i den geografiske og aldersmessige sammensetningen av befolkningen.
Politiske beslutninger fra år til år vil også være en svært viktig
påvirker med hensyn til hva et sykehus har mulighet til å tilby
av tjenester, vedlikehold og investeringer, enten beslutningene
er av finansiell art, eller av strukturelle endringer. Dette har,
slik forslagsstillerne ser det, medført at mulighetene for langsiktig
planlegging og omstilling har vært vanskelig å gjennomføre i praksis.
En viktig grunn til dette vil måtte være den meget korte tiden mellom
vedtatt statsbudsjett og budsjettperiodens virketid. Statsbudsjettet
blir vedtatt i midten av desember, med de endringer som der måtte
ligge i finansiering og struktur, mens virketiden for budsjettets
periode starter fra 1. januar.
Forslagsstillerne mener det er behov for en egen sykehusproposisjon
som hvert år legges frem i samme periode som kommuneproposisjonen.
Det vil medføre muligheten for, og evnen til, å planlegge de nødvendige
og ønskelige endringer for det påfølgende år.
Kommuneproposisjonen har den funksjon at den gir kommunene mulighet
til å ha den langsiktighet i planlegging og strukturendringer som
til enhver tid er nødvendig og ønskelig. Kommuneproposisjonen beskriver
forholdene rundt de finansielle rammene, samt andre utfordringer
som kommunesektoren vil bli stilt overfor i det påfølgende år. Dette
er med på å bidra til et endringsforløp i sektoren over et lengre tidsrom
enn hva som hadde vært tilfellet dersom disse signalene ikke hadde
kommet. Dette er selvsagt en fordel for administrativ ledelse i
kommunene, kommunepolitikerne, ansatte i kommunene, og til slutt den
enkelte kommunes innbygger. Det er grunn til å anta, slik forslagsstillerne
ser det, at det kommunale tjenestetilbudet ville ha vært utsatt
for større endringer over en kort periode dersom kommuneproposisjonen
ikke hadde eksistert og blitt lagt frem i den tidsperioden som er
blitt praksis.
Forslagsstillerne ser klare paralleller mellom den langsiktighet
som er nødvendig i kommunesektoren og sykehussektoren, blant annet
dersom man ser på omstillingskrav, størrelse på sektoren og ikke
minst innbyggernes krav om en god tjenesteyterrolle.
Sykehusene har vært, er, og vil alltid være under en kontinuerlig
omstillingsprosess. Dette som en naturlig konsekvens av endrede
muligheter på det medisinske området, befolkningsutvikling så vel
i alder som i geografi, og endrede politiske vedtak hva gjelder
prioriteringer og føringer. Problemene knyttet til omstilling blir,
slik forslagsstillerne ser det, forsterket av den korte tidsperioden
mellom politiske vedtatte ramme- og strukturendringer, og omstillingsbehovets
virkeområde som trer i kraft 1. januar. Blant annet vil det være
vanskelig å planlegge behovet for endringer i bemanningssituasjonen
i løpet av en tidsperiode av den karakter man har i dag. Konkret
kan en sykehusproposisjon på dette området bidra til at rekruttering
til ledige stillinger, eventuelt opphør av unødvendige stillinger
for det påløpende år, gjøres enklere. Dagens situasjon med rekrutteringsproblemer
i sektoren, samt en oppsigelsestid på 6 måneder, er faktorer som
ville vært mindre problematiske dersom man på forsommeren året før
budsjettperioden hadde fått de nødvendige signaler til å fatte de
grep som kreves for å imøtekomme det bemanningsbehovet man ser seg
tjent med i det kommende år.
Når det gjelder behovet for vedlikehold, nyinvesteringer og strukturendringer
på eksisterende bygningsmasse og utstyr, så vil dette også være
enklere å gjennomføre dersom man får på plass en egen proposisjon
som avspeiler de politiske forventningene til oppnådd resultat det
påfølgende år, noe som igjen vil komme pasientene til gode i form
av at tilbudet som gis, avspeiler de forventninger som er i befolkningen. Opprettelse/utvidelse
av nye avdelinger, nytt medisinsk utstyr, flytting av funksjoner,
kan være noen av endringene som lettere lar seg gjennomføre dersom man
gir de nødvendige føringer på et tidligere tidspunkt i form av en
egen sykehusproposisjon, noe som igjen vil medføre at prosessene
går på en bedre og smidigere måte, noe som er til det beste for
pasientene.
Et annet viktig element er de stadig nye oppgavene som er tillagt
de regionale helseforetakene og det enkelte sykehus. Politiske vedtak
som fattes i desember, for så å gjennomføres fra 1. januar det påfølgende
å medfører store utfordringer for sykehusenes mulighet til langsiktighet
og god økonomistyring. Av de oppgaver som er blitt tillagt sykehusenes
budsjetter og ansvarsområder, uten en fullfinansiert dekning av kostnadene
fra statens side, kan man nevne syketransporten, TNF-hemmerne og
MS-medisinen Tysabri. I tillegg bør store sektorer som rusomsorg
og rehabilitering nevnes, da dette er viktige oppgaver som er tillagt
de regionale helseforetakene uten å være fullfinansierte. Dette
er bare noen av eksemplene på nye oppgaver som i løpet av en kort
tidsfrist fra politisk vedtak til praktisk gjennomføring er tillagt
sykehusene de siste årene. Det er, slik forslagsstillerne ser det, uheldig
at sykehusene ikke blir gitt det nødvendige tidsrom til å planlegge
for de nye oppgavene, særlig når det ikke medfører en fullfinansiering
fra statens side.
En sykehusproposisjon bør videre inneholde en gjennomgang av
den reelle situasjonen for det inneværende år, utført av et teknisk
beregningsutvalg. Det vises til at det i budsjettrammene blir foretatt
en rekke kostnadsanslag, blant annet hva gjelder lønnsutgifter,
medisinutgifter, øvrige pris- og kostnadsendringer, samt pasientanslag.
Et teknisk beregningsutvalg bør derfor opprettes for å påvise hva
de faktiske kostnadene blir, slik at man fra politisk side blir gitt
muligheten for de nødvendige korrigeringer av det løpende års budsjett.
Et aktuelt eksempel på denne problemstillingen er årets lønnsoppgjør,
som kan synes å bli vesentlig høyere enn hva som er lagt til grunn
i årets statsbudsjett, noe som eventuelt vil medføre svært store
ekstrautgifter for sykehusene. Forslagsstillerne vil peke på at
dette er penger som må hentes fra andre tiltak, noe som sannsynligvis
vil måtte bety et redusert tilbud for pasientene dersom det ikke
vedtas en kompensasjonsbevilgning fra Stortingets side.
Forslagsstillerne viser til de vurderiner som representantforslaget
legger til grunn, og mener på denne bakgrunn at det er tungtveiende
grunner til å få på plass en årlig sykehusproposisjon etter modell
fra kommuneøkonomiproposisjonen. Dette vil, slik forslagsstillerne
ser det, bidra til en større grad av langsiktighet og økonomisk
handlingsrom for det enkelte foretak, noe som igjen vil medføre
større grad av fleksibilitet og omstillingsmuligheter.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme sak for sStortinget i løpet
av høstsesjonen 2008 om innføring av en egen årlig sykehusproposisjon.
30. mai 2008