Forslagsstillerne mener et av hovedproblemene knyttet til å få
på plass en helhetlig behandlingskjede i rusomsorgen, er dagens
finansieringssystem. Dagens finansieringssystem knyttet til avrusning,
institusjonsopphold, ettervern mv. er svært sammensatt og komplisert.
Det vil derfor først bli redegjort i grove trekk for hvordan situasjonen
knyttet til finansiering er lagt opp innenfor dagens system, for
deretter å redegjøre for forslag til systemendring.
I dagens situasjon er både de regionale helseforetakene, kommunene,
fylkeskommunene samt forskjellige statlige poster med på å finansiere
ulike deler av rusomsorgen. Dette medfører, slik forslagsstillerne
ser det, problemer knyttet til å få en helhetlig tilnærming til
enkeltindividers behov for en sammenhengende og adekvat behandlingskjede.
Forslagsstillerne vil nå prøve å skissere opp noen av de skillelinjene
som gjør seg gjeldende innenfor finansiering av rusomsorgen, for
på denne måten å synliggjøre hvor komplekst dette er.
Innledningsvis ønsker forslagsstillerne å referere Sosial- og
helsedirektoratets vurdering av det finansieringssystemets hovedfunksjon
som er gjengitt i årsrapporten for 2007:
"Finansieringssystemet skal understøtte de vedtatte politiske
mål om lik tilgang til tjenestene, uavhengig av sosial status, økonomisk
evne, etnisk og religiøs bakgrunn og geografisk bosted.
Finansieringsordningene skal derfor bidra til:
likeverdig behandlingstilbud til alle
god tilgjengelighet og god kvalitet uten unødig ventetid
god styring med omfang og sammensetning av tjenestetilbudet
kostnadseffektivitet ved at et gitt aktivitetsnivå realiseres
til lavest mulig kostnad."
Forslagsstillerne er av den oppfatning at dagens finansieringsordninger
ikke medfører at disse punktene oppfylles. Dette gjelder blant annet
lang ventetid og ulikhet knyttet til tilbud som gis mellom ulike kommuner
og regioner.
Tall fra Norsk pasientregister (NPR.) viser at det i 2008 var
1874 døgnplasser, hvorav 271 plasser var avrusningsplasser. Departementet
har anslått en gjennomsnittlig pris i 2008 på om lag 730 000 kroner pr.
plass, noe som anslagsvis innebærer en kostnad på ca. 1,3 mrd. kroner
til døgnplasser. Dette finansieres gjennom de regionale helseforetakenes
budsjetter, etter en rammeoverføring over statsbudsjettets kapittel
732. Forslagsstillerne vil påpeke at de er kjent med at det er noe
ulik praksis mellom de regionale helseforetakene hva gjelder andel
av budsjett som benyttes til rusomsorg.
Departementet opplyser i brev av 31. oktober 2008 at det er en
del institusjoner som tilbyr døgnbasert omsorg og rehabilitering
knyttet til oppgaver som er et kommunalt ansvar. Oslo er den kommunen som
i størst grad har slike institusjoner som eier eller avtalepart.
Dette finansieres med andre ord over kommunenes budsjetter. Departementet
opplyser videre at det gis statlige tilskudd til flere institusjoner som
driver døgnbasert omsorg og rehabilitering over Helse- og omsorgsdepartementets
budsjett, kap. 761 post 70. Dette er tilskudd til drift av institusjoner,
og ikke finansiering av et totalt antall plasser. Total kapasitet
og finansiering vil være avhengig av i hvilken grad kommunene benytter
slike tiltak. Forslagsstillerne vil påpeke at det i disse tilfellene
både er en statlig finansiering og en kommunal finansiering. Nedenfor
er det en oversikt fra Helsedirektoratet knyttet til statlige tilskudd
gitt i 2008, samt hvilken kapasitet institusjonene oppgir å ha.
Denne oversikten gir ikke innblikk i faktiske kostnader og faktiske liggedøgn.
Forslagsstillerne har merket seg at det ikke er etablert en nasjonal
rapporteringsordning for døgninstitusjoner utenfor spesialisthelsetjenesten, noe
vi finner uheldig.
[Figur:fig12.eps]
Totalt utgjør denne formen for statlig tilskudd om lag 54 mill.
kroner, fordelt på 11 institusjoner i 2008, noe som utgjør en kapasitet
på om lag 400 plasser.
Ettervernet finansieres i dag i hovedsak gjennom kommunens frie
inntekter. Enkelte kommuner kjøper slike tjenester hos private rusinstitusjoner,
men KOSTRA-rapporteringen er ikke presis på dette området. Departementet
opplyser i brev av 31. oktober 2008 at det gis tilskudd til tiltak
i kommunene som faller inn under ettervernsbegrepet, over kap. 761 post
63, dette er imidlertid i hovedsak av poliklinisk art. Kommunene
kan i tillegg til dette få støtte til boligtiltak, men det er ingen
særskilt rapportering knyttet til dette. Forslagsstillerne viser
til eget punkt knyttet til ettervern, der problematikken omkring
dagens manglende ettervern og mulige tiltak er beskrevet.
Forslagsstillerne mener det er særdeles viktig å få på plass
en helhetlig finansiering, og ønsker i denne sammenheng å tilkjennegi
at de er kjent med at det er en rekke problemstillinger knyttet
til dette i dagens system. Et av hovedproblemene, foruten lange
ventetider, er slik forslagsstillerne ser det at det i mange tilfeller
er lange ventetider mellom de ulike fasene i en rusmisbrukers behandlingskjede.
Dette kan blant annet gjøre seg gjeldende i lange ventetider fra
endt avrusning, til institusjonsopphold, eller fra endt institusjonsopphold
til tilrettelagt ettervern i den enkeltes kommune. Forslagsstillerne
er av den oppfatning at dette i mange tilfeller medfører en lavere
sukssesrate knyttet til å få habilitert/rehabilitert den enkelte
rusmisbruker, i og med at sannsynligheten for tilbakefall er større
i de tilfeller hvor helheten i behandlingskjeden er fraværende.
Forslagsstillerne mener derfor denne pragmatiske tilnærmingen til
ulike deler av rusomsorgens behandlingskjede må finne sin løsning,
og at dette best kan gjøres gjennom å legge finansieringsansvaret
til ett forvaltningsnivå, for på den måten å sørge for den nødvendige
sammenhengen i behandlingstilbudet for det enkelte individ. I dagens
system hvor behandlingskjeden finansieres både fra statlige, kommunale
og delvis fylkeskommunale budsjetter, har man fått en rekke uheldige
følger knyttet til den manglende helheten. Forslagsstillerne vil
sammenligne en rusmisbrukers kamp for å bli kvitt sin sykdom med
en stige. For mange rusmisbrukere er det en lang stige som skal
klatres, og den må klatres steg for steg. Dersom man ikke blir gitt muligheten
til å ta nye steg når man er kommet midtveis i stigen er det mange
som faller ned til bakken og må begynne forfra igjen. En slik praksis
er, slik forslagsstillerne ser det, både svært uheldig for den enkelte
rusmisbruker, men også i forhold til det samfunnsøkonomiske perspektiv.
Forslagsstillerne mener derfor det er behov for en systemendring,
som sørger for at det neste steget på stigen til enhver tid står
klart, slik at den enkelte rusmisbruker slipper å falle til bakken
og begynne helt forfra igjen.
Som det er redegjort for over, mener forslagsstillerne det er
behov for å endre finansieringssystemet, slik at man får en helhetlig
sammenheng mellom de ulike fasene av et rehabiliterings/habiliteringsforløp. Forslagsstillerne
ønsker derfor å samle finansieringen hos folketrygdsystemet, basert
på en stykkprisfinansiering som utløses og følger den enkelte rusmisbruker
til de behandlingssteder og tilbud som blir benyttet. Det er derfor
særdeles viktig at individuell plan blir obligatorisk og gjennomført
i praksis, slik at man til enhver tid har en helhetlig plan i behandlingskjeden.
En slik finansiering vil medføre at de om lag 4 000 rusmisbrukerne
som står i kø får hjelp, og at private og ideelle institusjoner
som har ledig kapasitet får benyttet sine plasser.
Oppsummert betyr dette at finansieringssystemet må tillegges
staten, gjennom Nav. Det er i så måte viktig at Nav settes i stand
til å gjøre denne jobben.
Stortinget ber Regjeringen innføre et helhetlig finansieringssystem
i rusomsorgen, som gjør at pengene følger den enkelte pasient til
de steder der behandling og ettervern finnes, og at finansieringsansvaret for
hele behandlings- og ettervernsløpet tillegges staten.
Forslagsstillerne mener at det å ha tilgang til en plass å bo
er en svært viktig faktor for å lykkes med å komme tilbake til hverdagen
for rusmisbrukere. Dette er en viktig faktor i ettervernsforløpet.
Slik forslagsstillerne ser det, er det ikke akseptabelt at det mange
steder er bokollektiv der rusfrie personer som er i et rehabiliteringsopplegg
plasseres sammen med personer i aktiv rus. Dette vil, slik forslagsstillerne ser
det, medføre at tilbakefallsprosenten økes som en følge av bosituasjonen.
Forslagsstillerne mener derfor det er nødvendig å innføre en egen
tilskuddsordning for bygging av denne typen boliger, på lik linje med
den allerede eksisterende tilskuddsordningen for omsorgsboliger.
Innretningen på en slik tilskuddsordning må gjøres på en slik
måte at kommuner blir gitt de nødvendige incentivene for å tilrettelegge
for utbygging av boliger for tidligere rusmisbrukere.
Forslagsstillerne vil peke på viktigheten av at man ikke får
en oppsamling av denne typen boliger i noen få gitte områder. Det
er videre viktig at man legger til rette for at det ikke blir en
blanding av rusfrie personer i et rehabiliteringsforløp og personer
i aktiv rus.
Forslagsstillerne mener videre at den enkeltes bosituasjon må
vurderes individuelt. Mange ønsker seg vekk fra sitt rusmiljø, mens
andre fungerer best sammen med tidligere rusmisbrukere. Det må derfor legges
til rette for at den enkelte blir gitt det botilbudet i som fungerer
best for den det gjelder.
Forslagsstillerne vil videre påpeke behovet for økt bruk av lavterskelboliger,
for de som fortsatt er rusavhengige. Dette kan være en måte å få
redusert bruken av hospits, sammen med å stimulere til større motivasjon
til rusfrihet. I tillegg vil dette være en verdigere boform enn
hva som er tilfellet for mange tunge rusmisbrukere i dag.
Stortinget ber Regjeringen opprette en egen tilskuddsordning
for bygging av boliger for rusmisbrukere, etter modell fra tilskuddsordningen
for omsorgsboliger.