Om forslagene

Finansieringsmodell

Krisesenterloven ble vedtatt i 2009. Kommunene har siden 2011 hatt hele ansvaret for å finansiere krisesentertilbudet gjennom kommunenes rammetilskudd. Tidligere finansierte staten 80 pst. Erfaringene fra omleggingen av finansieringsmodell er ikke gode. De økonomiske rammene for de ulike krisesentrene kan variere fra 1,4 mill. kroner til nærmere 23 mill. kroner. Variasjonene i inntekter til drift gjør at krisesentrene har ulik standard, ulikt tjenestetilbud og ulike personalressurser, ifølge evalueringen av omleggingen.

Norske myndigheter skal etter Istanbul-konvensjonen art. 23 sørge for en bedring av krisesentrenes økonomiske rammer. For at krisesentrene skal kunne gi et likeverdig tilbud til alle brukere, må de sikres forutsigbar finansiering og like betingelser. Krisesentrene skal ikke være avhengig av godt nok handlingsrom i kommuneøkonomien for å drifte tilbudet for en så sårbar gruppe slik det er hensiktsmessig.

Derfor er på tide å lære av erfaringene og gjeninnføre 80 pst. statlig øremerket finansiering av krisesentrene. Dette vil ifølge Finansdepartementets beregninger innebære en øremerking av 301,3 mill. kroner i helårseffekt, som i dag overføres over rammetilskuddet.

Døgnbemanning

Det er avgjørende at krisesentertilbudet er et lavterskeltilbud som når som helst står klart til å ta i mot voldsofre. Likevel viser en gjennomgang fra Krisesentersekretariatet at seks krisesentre ikke var døgnbemannet i 2018. Fem av disse var tidvis bemannet med bakvakt, og ett var uten bemanning.

I et brev fra Barne- og likestillingsdepartementet til Krisesentersekretariatet datert 9. september 2015, med tittelen «Døgnbemannet krisesenter. Presisering fra departementet», skriver departementet: «Loven stiller ikke direkte krav til et døgnbemannet krisesentertilbud». Derfor er det behov for å tydeliggjøre i lovens paragraf 2 et krav om døgnbemanning, slik at ingen møter stengte dører når de oppsøker et krisesenter.

Nærhet

Kanskje den viktigste forutsetningen for om krisesentertilbudet kan sies å være et lavterskeltilbud eller ikke, handler om avstanden til nærmeste senter. Mange bor flere timers reisevei unna nærmeste senter, fordi kommunene kjøper krisesenterplasser i andre kommuner langt vekk. Det er ikke holdbart. Loven må tydeliggjøre at den geografiske dekningen må være i tråd med målet om at krisesentertilbudet skal være et lavterskeltilbud.

Forskriftsfeste kvalitetsnorm

I dagens lov er det kun åpnet for at departementet kan gi forskrift om «krav til kompetanse hos de ansatte og krav til fysisk sikring av lokale». Derfor mener forslagsstillerne at loven bør endres, og at det innføres en generell forskriftshjemmel slik at innhold og kvalitet i krisesentertilbudet kan reguleres nærmere. Det bør utarbeides forskrifter på områder med særlig stor betydning for kvaliteten på tilbudet, for å få på plass et forsvarlig krisesentertilbud i alle kommunene. Blant annet bør kravet til fysisk adskilthet, krav til kompetanse, herunder barnefaglig kompetanse, at botiden må tilpasses brukerens behov, og innhold i oppfølgingsarbeidet i reetableringsfasen beskrives nærmere i forskrift. Videre mener forslagsstillerne at det også trengs nærmere beskrivelse i forskriften av hva god ivaretagelse av barn konkret innebærer, og at det stilles kompetansekrav som pålegger kommunene å ha personale med barnefaglig kompetanse ved sitt krisesentertilbud – dette for å sørge for at barn gis individuell oppfølging, og at barns rettigheter blir ivaretatt.

Vold og overgrep mot den samiske urbefolkningen

Samer opplever mer overgrep og vold enn majoritetsbefolkningen. Nå har også fire forskjellige komiteer i FN-systemet anbefalt Norge å gjøre en bedre jobb i slike saker. I en undersøkelse fra 2015 rapporterte 49 pst. av de samiske kvinnene og 35 pst. ikke-samiske kvinner at de var blitt utsatt for vold. Undersøkelsen viste også at det var mer vanlig med seksuell vold mot samiske kvinner (22 pst.) enn ikke-samiske kvinner (16 pst.). Men også samiske menn rapporterte i 2015 om en høyere forekomst av opplevd vold (40 pst.) enn ikke-samiske menn (23 pst.). Rapporten indikerer at det finnes særskilte utfordringer i samiske miljøer. Det har konsekvenser for statens menneskerettslige ansvar. Derfor mener forslagsstillerne at regjeringen har et særlig ansvar for å bedre samenes krisesentertilbud.