Søk

Bakgrunn

Den pågående koronapandemien har truffet norsk næringsliv hardt, og den norske turbussbransjen er intet unntak. Bransjen består av små og mellomstore turbussforetak, typisk fra 1–3 turbusser og opp til 12–15, i tillegg til noen få, store nasjonale konsern med opptil 100–200 turbusser, ofte kombinerte rute-, skole- og turbusser.

Mange av firmaene er privateide, ofte familieeide, og har tilholdssted i Distrikts-Norge mellom større byer og tettsteder som utgjør markedet. Norske turbusser er viktige for all turisme i Norge, eksempelvis for transport fra hotell til hotell, fra by til by, og fra by til land, samt utflukter for cruiseskipene, Hurtigruten og nye Havila Kystruten, leirskolekjøring og skoleutflukter.

Norske turbusser er også viktige for beredskapen i tilfelle store ulykker eller katastrofer, sist eksemplifisert i forbindelse med Gjerdrum-raset. Bransjen sørger også for at det daglig kjøres buss for tog planlagt og ikke planlagt, buss for fly, og annen beredskapskjøring.

I forbindelse med statsministerens redegjørelse til Stortinget om håndteringen av koronapandemien 19. januar 2021 anmodet flertallet regjeringen om å løse situasjonen, jf. vedtak 550:

«Stortinget ber regjeringen foreslå tilpasninger i støtteordningene som bidrar til at bedrifter med egne ansatte/som eier egne driftsmidler likebehandles med bedrifter som leier personell/leaser utstyr».

Regjeringen fulgte ikke dette opp i senere krisepakke i Prop. 79 S (2020–2021) og har heller ikke gjort noe siden, noe som fremgår tydelig av situasjonsbeskrivelsene som fortsetter å komme fra den norske turbussbransjen.

Både Danmark og Tyskland har kompensasjonsordninger som på forskjellig måte har omfattet turbussvirksomhet og sørget for kompensasjon som følge av restriksjonene, uavhengig av eierskap og finansieringsform.

Det er avgjørende for overlevelsen til mange gode og seriøse aktører innen turbussbransjen at en rettferdig kompensasjonsordning kommer på plass, særlig nå som varigheten på koronapandemien har passert ett år. Turbussbransjen er i praksis nedstengt, men kompensasjonen er ikke fordelt likt på de rammede bedriftene. Det kan og må løses med en ordning som likebehandler bedrifter som eier sine busser, med de som leier dem.