Bakgrunn
Norge har en sterk
og unik kulturforvaltning. Norsk kulturråd har siden opprettelsen
blitt bygget ut og fått utvidet sitt mandat og med det styrket det
norske kulturlivet. Uavhengigheten til Kulturrådet og prinsippet
om armlengdes avstand og avgjørelser tatt på kunst- og kulturfaglig
bakgrunn sikrer et sterkt, mangfoldig og uavhengig kulturliv. De
siste årene har man sett et kulturliv under press og en situasjon
der Kulturrådet har vært nødt til å kutte i tildelinger. Samtidig
har det kommet en rekke nye ordninger og etater til, uten at det er
klart hvordan disse knytter seg til den eksisterende kulturforvaltningen.
Eksempler på dette er omleggingen av Rikskonsertene til Kulturtanken,
satsingen på kultur som næring og gaveforsterkningsordningen.
I kulturmeldingen,
jf. Meld. St. 8 (2018–2019), ble det varslet en gjennomgang av Kulturrådets
oppgaver, uten en videre spesifisering av dette, og i statsbudsjettet for
2021 ble det foreslått en rekke flyttinger og endringer av poster
uten at tilskuddsmottakerne det gjaldt, var informert i forkant.
Det var heller ikke lagt opp til en debatt om retning og prioriteringer
på endringene. Flere av endringene ble rettet opp av regjeringen
selv, da det viste seg at dette var et hastverksarbeid, men langt
de fleste endringene ble stående.
Behovet for en opprydning
i kulturforvaltningen har vært der lenge. En slik opprydning må
gjøres gjennom en åpen og grundig prosess, der ulike løsninger utredes,
og der kulturfeltet selv inkluderes. Det grunnleggende i en slik
prosess må være å styrke prinsippet om armlengdes avstand i kulturforvaltningen,
sikre en tydeligere rollefordeling og sikre åpenhet om politiske prioriteringer
og nødvendige direktoratsoppgaver. Det er bred enighet om at det
er et behov for å rydde opp, både politisk og i kunstfeltet. Dessverre
ser man nå at en omstrukturering i Kulturrådet og oppgaveflyttinger
er i gang uten at dette er forankret i politiske prosesser. Særlig
er forslagsstillerne opptatt av at Kulturfondet ikke skal miste
noe av sin uavhengige stilling hva gjelder kunstfaglige vurderinger.
Like viktig er det å sikre de profesjonelle kunstinstitusjonenes
faglige uavhengighet.
Forslagsstillerne
mener det er nødvendig å utrede en omorganisering av kulturforvaltningen
der blant annet en deling av dagens kulturråd vurderes. Det er avgjørende
at Stortinget og kulturfeltet selv få sette premissene for eventuelle
endringer. Målet for omorganiseringen som foreslås utredet, er todelt.
På den ene siden: Å styrke åpenhet, maktfordeling og prinsippet
om armlengdes avstand gjennom et fritt og mer selvstendig kulturråd
som ikke er underlagt direktoratsstyring. På den andre siden: Et
enda rikere kulturtilbud i hele landet gjennom en sterkere kommunal
og statlig kulturforvaltning som kan gi kulturfeltet mer kraft i
konkurransen mot andre sektorer.
Forslagene, særlig
om å skille armslengdesoppgavene og direktoratsoppgavene i Kulturrådet
og om å endre Kulturtanken, er ikke en forhåndsfasit, men mulige
skisser som må inkluderes i utredningene.
Både nasjonalt, regionalt
og lokalt står den kulturpolitiske forvaltningen svakere enn andre
politiske områder. Nasjonalt er det i hovedsak kun et (i forhold
til de andre departementene) lite og svakt kulturdepartement, uten
et klart direktorat under seg. Kulturrådet og Kulturtanken forvalter
stadig flere oppgaver på vegne av departementet, men denne utviklingen
er lite forankret i sektoren. Lokalt er det store variasjoner, og
mange kommuner har hverken kommunale kulturplaner eller kultursjefer.
Forslaget om en deling
mellom armlengdesoppgaver og direktoratsoppgaver er ikke nytt. I
rapporten Gjennomgang av Norsk kulturråd fra 2014 har Sigrid Røyseng
en mindretallsmerknad der hun viser til at det kan være klokt med
et skille. Hun skriver blant annet:
«Mindretallet mener
at både armlengdesoppgaver og direktoratsoppgaver spiller viktige
og legitime roller i kulturpolitikken, og at disse oppgavenes funksjon
best blir realisert om det er et tydelig skille mellom dem. Mens
armlengdesoppgaver forutsetter en prinsipiell og reell uavhengighet
av politiske myndigheter, forutsetter direktoratsoppgaver at det
organet som utfører dem er underlagt direkte styring fra Kulturdepartementet. Dagens
organisering betyr at Kulturrådets fagadministrasjon på den ene
siden skal tilrettelegge for å utøve kunst- og kulturfaglig skjønn
og på den andre siden skal sørge for at politiske beslutninger blir
iverksatt. Slik har Kulturrådets fagadministrasjon en dobbeltrolle
som gir svært ulik retning til det daglige arbeidet.»
Og:
«Det er fullt tenkelig
at Kulturdepartementet i framtiden vil overføre flere direktoratsoppgaver
til Kulturrådet. I så fall kan den innebygde spenningen som ligger
i dobbeltrollen til Kulturrådets fagadministrasjon forsterkes. Denne
dobbeltrollen medfører tap av transparens.»
Gjennom behandlingen
av statsbudsjettet for 2021 og ved departementets flyttinger og
endringer av posten ser man at bekymringen til Sigrid Røyseng fra
2014 gjør seg gjeldende. Kulturrådet får stadig nye direktoratsoppgaver,
og det er nå på tide å gjøre en ny vurdering av hvordan man kan
sikre et fritt og uavhengig kulturråd, skilt fra en mer rendyrket
direktoratslinje i en separat organisasjon. De skjønnsmessige, kunstfaglige armslengdesoppgavene,
altså både rådet for Norsk kulturfond, Fond for lyd og bilde og
Statens kunstnerstipend, skal forbli i et sterkere og mer selvstendig
kulturråd.
Dette åpner for å
legge de nødvendige direktoratsfunksjonene til en separat organisasjon
og om nødvendig styrke disse funksjonene for å sikre mer lokal kunst og
kultur. Å innhente kunnskapsgrunnlag for politikken som føres, følge
opp den kommunale kulturpolitiske forvaltningen gjennom veiledere
og retningslinjer samt forvalte tilskudd som ikke egner seg for
departementet eller Kulturrådet, er bare noen eksempler. Den frie
kulturforskningen må sikres gjennom disse endringene, gjennom for
eksempel å opprette et eget forskningssenter for kultursektorforskning.
Det er viktig at kunstinstitusjonenes selvstendighet ivaretas selv
om de nødvendige direktoratsfunksjonene styrkes, altså betyr ikke dette
forslaget at forslagsstillerne ønsker å legge tilskudd til institusjonene
under et direktorat.
En ny vurdering av
Kulturrådet bør også sees i sammenheng med den fremtidige utviklingen
av Kulturtanken og Den kulturelle skolesekken. Flere har stilt spørsmål
om hvorvidt Kulturtanken er den beste måten å bruke ressursene på
for å styrke Den kulturelle skolesekken. Samtidig ser man en tendens
der oppgaver og ansvar knyttet til profesjonelt kulturtilbud for
barn og unge skal skilles ut fra Kulturrådet og flyttes til Kulturtanken.
Et alternativ til
denne utviklingen er å samle direktorats- og etatsfunksjoner i en
ny separat direktoratsorganisasjon, inkludert nasjonale oppgaver
knyttet til Den kulturelle skolesekken, å opprette flere virksomheter
etter modell av Scenekunstbruket for å ivareta kvaliteten i skolesekken,
og å se til at fylkene får ansvar og ressurser for å utvikle skolesekken
videre. En mer «nedenifra og opp»-modell for skolesekken, slik intensjonene
med ordningen har vært. Samtidig kan Kulturrådet og/eller et separat
direktorat overta nødvendige direktoratsoppgaver som i dag flyttes
til Kulturtanken.
Samtidig ønsker forslagsstillerne
å foreslå skjerpelser i kulturloven for å styrke prinsippet om armlengdes avstand
og den lokale kulturpolitiske infrastrukturen. Kravene som skal
stilles, er overordnede minimumskrav til forvaltning som kommunene
kan løse på ulike måter.
Alle de organisatoriske
endringene som forslagsstillerne ønsker å utrede, må gjøres i tett
dialog med feltet og de ansatte.