Bakgrunn
Norske myndigheter
skal etter Istanbul-konvensjonen art. 23 sørge for et egnet og tilgjengelig
krisesentertilbud. Man har en forpliktelse om å sikre et godt og helhetlig
krisesentertilbud til alle mennesker som er utsatt for vold eller
trusler om vold i nære relasjoner. Krisesenterloven pålegger alle
kommuner å ha et krisesentertilbud til sine innbyggere som skal
bestå av et midlertidig døgn- og dagtilbud. Vold i nære relasjoner er
et sammensatt og komplekst problem, og mange har behov for et langvarig
opphold, ofte fordi trusselnivået er høyt.
Et krisesenter må
svare til en tidsmessig standard for tjenestens formål og krav.
Realiteten er likevel at svært mange har bygg som ikke er bygget
for formålet. Tall fra 2020 (Bufdir) viser blant annet at byggene
er gamle og lite egnede i seg selv, og andre utfordringer er manglende
mulighet for skjerming, plassmangel, få beboerrom, mangel på botilbud
til menn, at lokalene er lite egnet for barn, dårlig sikkerhet og
manglende fellesarealer. Av 43 krisesentre kan kun et fåtall gi
et tilbud til alle brukergrupper. Menn som kommer med barn, får ofte
et langt dårligere tilbud, for ikke å snakke om personer med rus-
og psykiatriutfordringer. Flere sentre er heller ikke universelt
tilpasset, noe som gjør at voldsutsatte med funksjonsvariasjoner
får et dårligere tilbud.
Brukerne føler seg
lite verdt når de blir møtt med lokaler som er lite egnede og/eller
som oppleves utrygge. Barn er selvstendige brukere av krisesentertilbudet,
og man har et ansvar for å sørge for at deres rettigheter etter
annet lovverk blir fulgt opp. Barn har rett på gode, trygge lekearealer
ute og inne. De har rett på et likeverdig tilbud uavhengig av om
de kommer med mor eller far.
Kommunene i Norge
drifter krisesentertilbudet på ulike premisser. De økonomiske rammene
for de ulike krisesentrene varierer og er betinget av størrelsen
på sentrene og hvor stort befolkningsgrunnlag de dekker. Variasjonene
i inntekter til drift gjør at krisesentrene har ulik standard, noe
som igjen går ut over tilgjengelighet, kvalitet og sikkerhet i tilbudet.
I 2009 kom lov om
Husbanken, som erstattet lov om Den Norske Stats Husbank fra 1946.
Husbanken skal bidra til å fremme og utvikle viktige boligkvaliteter
i ny og eksisterende bebyggelse og skal forvalte bostøtte og låne-
og tilskuddsordninger.
I 2008 kom forskrift
om investeringstilskudd til omsorgsboliger og institusjonsplasser
fra Husbanken. Tilskuddene skal stimulere kommunene til å fornye
og øke tilbudet av institusjonsplasser og omsorgsboliger for personer
med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester uavhengig av alder,
diagnose eller funksjonshemming. Tilskuddet er i mange tilfeller
avgjørende for at kommunene kan få effektuert tilbudet til disse
gruppene.
Krisesentrene er
et kommunalt lovfestet døgn- og dagtilbud. I tillegg til å være
et viktig tilbud i seg selv inngår de som en del av kommunenes helhetlige
oppfølging av ofre for vold, herunder samordning med øvrige helse-
og omsorgstjenester.
For krisesentre ville
det å bli innlemmet i tilskuddsordningen vært et avgjørende bidrag
til å kunne etablere bygg og fasiliteter med høy kvalitet som ivaretar
behovene til brukere og ansatte så vel som å svare til de lovpålagte
krav om et trygt tilbud av god kvalitet.