Bakgrunn
I behandlingen av asylsaker har
aldersundersøkelse i dag stor betydning i vurderingen av behovet
for beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag og vurdering av
identitet. For å avgjøre om en søker har et reelt beskyttelsesbehov,
kan alder ha avgjørende betydning, ettersom terskelen for hva som
anses som forfølgelse, er lavere for barn enn for voksne. Barn kan
også ha krav på beskyttelse eller oppholdstillatelse på humanitært
grunnlag dersom det mangler omsorgspersoner på hjemstedet. At barn
blir behandlet som barn, og ikke som voksne, er helt sentralt for
at Norge skal overholde sine menneskerettslige forpliktelser.
Aldersundersøkelsene
foretas ved røntgen av tann og hånd. Resultatene blir angitt som
et sannsynlig aldersspenn ved hjelp av et statistisk verktøy kalt
BioAlder, som beregner dette. I en artikkel 5. mars 2018 i Tidsskriftet
for Den Norske Legeforening uttaler Legeforeningen og Rådet for
legeetikk at BioAlder er for usikkert og at det i dag er vanskelig
å ivareta prinsippene om frivillighet og informert samtykke. Legeforeningen
og Rådet for legeetikk fraråder leger å delta i dette arbeidet fordi
metoden ikke er presis nok til formålet. De påpeker at også tannundersøkelsen
er omstridt og beheftet med svakheter. The World Medical Association
kom i oktober 2019 med en uttalelse der de sterkt fraråder medisinske
alderstester for kronologisk aldersfastsettelse samt bruk av tester
med røntgenstråler.
Ifølge FNs retningslinjer
om aldersvurderinger skal det gjøres helhetlige aldersvurderinger
som tar hensyn til både den fysiske og psykologiske utviklingen
til den mindreårige. Psykososiale aldersundersøkelser er ikke i bruk
i Norge i dag. Psykososiale aldersundersøkelser vil kunne bidra
til å gi en indikasjon på alder. I tillegg vil bruk av slike undersøkelser
være en fordel for opplysning av saken og kartlegging av sårbarhet
og hva som er til barnets beste, samt avdekke oppfølgingsbehov.
Allerede i 2016 publiserte
Norsk organisasjon for asylsøkere og Redd Barna rapporten «Aldersundersvurderinger
av enslige mindreårige asylsøkere – over eller under 18?» I denne
rapporten blir ikke de medisinske metodene i seg selv undersøkt,
her er det den aldersvurderingen som foretas gjennom hele asylprosessen,
som er i fokus. Rapporten konkluderer med at resultatene fra de
medisinske aldersundersøkelsene tillegges for stor vekt i aldersfastsettingen,
og at den aldersfastsettingen som foretas av Utlendingsdirektoratet
og Utlendingsnemnda mangler en helhetlig vurdering i tråd med FNs retningslinjer.
I rapporten anbefales det at det settes i gang et forskningsprosjekt
for å utvikle en metode for psykososiale aldersundersøkelser, dette
på bakgrunn av at den statistiske metoden er såpass usikker. Det
argumenteres med at to metoder vil gi et sikrere resultat. I tillegg
vil en undersøkelse av den psykiske utviklingen hos unge asylsøkere
være i tråd med FNs retningslinjer. I henhold til FNs retningslinjer
bør aldersundersøkelser kun gjennomføres som en siste utvei og bare
dersom det er rimelig grunn til å tvile på oppgitt alder.