Skriftlig spørsmål fra Liv Marit Moland (A) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:143 (1997-98)
Innlevert: 03.04.1998
Sendt: 03.04.1998
Besvart: 16.04.1998 av barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland

Liv Marit Moland (A)

Spørsmål

Liv Marit Moland (A): Det kan synes som om svært mange barnevernsinstitusjoner er plassert i Aust-Agder.
Vil statsråden gjøre noe for å regulere etableringen av slike institusjoner?

Begrunnelse

Fylkeslegen i Aust-Agder mener fylket er mettet når det gjelder private barnevernsinstitusjoner. Det finnes 8 slike i dag - med plass til 35 klienter. En ny institusjon med plass til 8 nye er i ferd med å etableres. De fleste ligger i Arendal og Grimstad-området. I tillegg har landsdelen 3 offentlige institusjoner med plass til 15 klienter, og en del private hjem til 6 til 8 klienter.
PP-tjenesten i Aust-Agder gir uttrykk for at skolene har vansker med å ta imot så mange ressurstrengende elever, og gi dem et tilfredstillende undervisningstilbud.
Så vidt jeg vet finnes det i dag ikke lover som regulerer etableringen av private barneverninstitusjoner.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF)

Svar

Valgerd Svarstad Haugland: Barne- og familiedepartementet har tidligere mottatt signaler både fra Aust-Agder fylkeskommune og Arendal kommune om at fraværet av en formell godkjenningsordning av private barneverninstitusjoner kan ha bidratt til en overetablering/skjevfordeling av slike institusjoner. Bekymringen gjelder institusjoner for atferdsvanskelig ungdom, ikke ordinære barne- og ungdomshjem.

Jeg har forståelse for en slik bekymring. Dersom det bygges flere institusjoner i et fylke enn det er grunnlag for, kan dette tyde på både gal ressursbruk og for lite kommunikasjon og samhandling. Dersom de private institusjonene holder faglige mål på linje med de offentlige, er det imidlertid ikke prinsipielt sett noe negativt å la private hjelpetiltak inngå i fylkenes totale tilbud. Jeg forstår også de som hevder at det bør være ordninger som godkjenner opprettelsen av slike institusjoner.

Likevel vurderer jeg en formell godkjenningsordning som et lite aktuelt virkemiddel. Dersom f eks kommunene selv skulle ha en slik myndighet, er jeg redd det ville bli problematisk å få etablert tiltak for denne vanskelige gruppen overhodet. Når det gjelder regulering av selve etableringen av slike institusjoner, kreves det imidlertid (gjennom plan- og bygningsloven) kommunal godkjenning i tilfeller der det er snakk om bruksendring av en bygning i et område som f eks er regulert til boligformål. I dette ligger det allerede en betydelig mulighet til kommunal styring.

Når dette er sagt, er det viktig å understreke at det er fylkeskommunen som har hovedansvaret for å ha tilgjengelig tiltak for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer, enten de baserer seg på egne tiltak eller samarbeider med private. Og selv om fylkeskommunene ikke har den direkte kontrollen over private tiltak utenfor fylkeskommunens plan, har de like fullt et ansvar for å vurdere om tiltaket er egnet til formålet, herunder både innholdet og beliggenheten.

Departementet er kjent med at noen fylkeskommuner benytter seg av private tiltak utenfor eget fylke mer enn andre. Hovedtendensen for landet som helhet er likevel at færre barn og unge plasseres utenfor eget fylke, selv om altså enkelte fylkeskommuner kanskje ikke utvikler et tilstrekkelig godt tilbud i egen regi. Denne problemstillingen vil departementet ta opp med de respektive fylkeskommunene. Departementet har også laget en egen «Handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer» (igangsatt i 1997). Planens hovedmål er å sikre denne gruppen god hjelp tilpasset den enkeltes behov. For å få dette til, må det fortsatt skje en viss utbygging av tiltak og institusjonsplasser. Det legges også opp til at det i løpet av 1998 etableres fylkeskommunale konsultasjonstjenester for saker med atferdsproblematikk. Konsultasjonstjenestens oppgave skal være å sikre kvaliteten på de hjelpetiltak som tilbys, samt å gi faglig bistand til kommuner og institusjoner.