Skriftlig spørsmål fra Erling Folkvord (RV) til forsvarsministeren

Dokument nr. 15:152 (1996-97)
Innlevert: 16.06.1997
Sendt: 16.06.1997
Besvart: 24.06.1997 av forsvarsminister Jørgen Kosmo

Erling Folkvord (RV)

Spørsmål

Erling Folkvord (RV): "Jeg takker for forsvarsministerens svar på et skriftlig spørsmål, der han redegjør for at Forsvarsdepartementet følger statens lov- og avtaleverk om likestilling og at kvinnerekrutteringsgrunnlaget er godt. Nettopp derfor er det påfallende at minstestandard for kvinneandel ikke er nådd etter 11 år. Dette kan ha mange årsaker, men jeg vil i første omgang rette søkelyset på ett konkret tilfelle der det er grunn til frykte at det er tatt usaklige hensyn. Det gjelder en ansettelsessak høsten 1993 der to kvalifiserte kvinnelige søkere ble skjøvet til side til fordel for en mannlig søker. Likestillingsspørsmål er ikke drøfta hverken i innstilling eller protokoll. NTL protesterte i en protokolltilførsel som forsvarsministeren senere skriftlig har benekta eksistensen av. Jeg viser til vedlagte begrunnelse og spør hva forsvarsministeren vil gjøre for å få denne saken løst i minnelighet, i tråd med nevnte protokolltilførsel og gjeldende avtaleverk?"

Begrunnelse

Utviklinga av den konkrete saken som er bakgrunn for dette spørsmålet, gir et mindre vakkert bilde enn det som er tegna i forsvarsministerens generelle svar om likestillingsarbeidet. Den ene av de to kvalifiserte kvinnelige søkerne som høsten 1993 ble satt til side til fordel for en mannlig søker, har seinere fått et brev der forsvarsministeren benekter at NTLs protokolltilførsel eksisterer. Ettersom jeg har lest både protokolltilførselen og forsvarsministerens brev, vet jeg at statsråden har gitt sin underordnede et svar som er i strid med faktum. Jeg kan derimot ikke utelukke at statsråden var i en slags uvitenhetens gode tro da han ga det uriktige svaret. Saken blir imidlertid ikke mindre viktig om det skulle være slik at noen i embetsverket har styrt denne saken slik at statsråden på en måte er blitt "lurt" til å benekte eksistensen av et av sakens vesentligste dokumenter.
Det er et velkjent fenomen at menn prøver å usynliggjøre kvinnelige arbeidstakeres kvalifikasjoner. Dette rammer ofte kvinner som er selvstendige, men statsråden har gått enda et stykke videre, når han benekter eksistensen av et saksdokument fra NTL.
Inntil noe annet er bevist, synes det for meg naturlig å sette den avtalestridige behandlinga av ansettelsessaken høsten 1993 i sammenheng med hva denne arbeidstakeren tidligere har vært utsatt for. Hun ble ved ett tilfelle bedt av en overordnet om å bruke grunnlovsstridig framgangsmåte i en sak hun arbeidet med. Det ble åpenbart ikke satt pris på at hun da vurderte situasjonen selvstendig og avslo å medvirke til slik påvirkning av en dommer, at en - for departementet - ubehagelig rettssak kunne bli unngått. Men egentlig burde vel både statsråden - og staten - være glad for at det finnes medarbeidere som tenker selv i slike situasjoner? Situasjonen hadde vel vært vesentlig verre om arbeidstakeren hadde gjort det hun ble bedt om, og noen i ettertid avslørte at forsvarsdepartementet prøvde å påvirke en dommeravgjørelse ved hjelp av urene metoder? I et annet tilfelle ble hun utsatt for en utspørring fra overordnet om egen bakgrunn og egen lojalitet. Hun var på dette tidspunktet forlengst sikkerhetsklarert for de oppgaver hun arbeidet med. Utspørringen framstår derfor både som en blanding av disiplineringsforsøk og forsøk på politisk kartlegging/overvåking og som et klart brudd på arbeidsmiljølovens §55A. Det er et grellt eksempel på en type kontrolltiltak som stundom brukes av ledere som misliker godt kvalifiserte underordnede som er i stand til å vise kritisk dømmekraft.
Det ser for meg ut som at denne sakas historie er nokså typisk: En vel kvalifisert kvinnelig arbeidstaker blir fratatt vanlige opprykks- og karrieremuligheter som en slags straff for at hun er litt mer selvstendig og litt mer dyktig enn det som blir verdsatt i et litt gammelmodig, gubbedominert miljø.
Jeg forventer en redegjørelse om hvorvidt statsråden nå vil rydde opp i denne saken. Hvis kvinnelige arbeidstakere i Forsvarsdepartementet i framtida ikke kan føle seg sikre på at de slipper å bli møtt med den type metoder som er brukt i denne saken, hjelper det lite med lange redegjørelser om likestillingsarbeidets gode utvikling. Ei opprydding må derfor være så tydelig at den ikke levner tvil.

Jørgen Kosmo (A)

Svar

Jørgen Kosmo: Jeg viser til mitt tidligere svar i forbindelse med spørsmål nr 132 til skriftlig besvarelse, der jeg orienterte om personalpolitikk og likestillingsarbeidet i Forsvarsdepartementet.

Den konkrete tilsettingssaken i Forsvarsdepartementet fra høsten 1993 som det nå refereres til, anser jeg ikke som en sak som gjelder likestilling. Dette er en personalsak som jeg ikke ønsker å kommentere. Det refereres også til at NTL protesterte i en protokolltilførsel, og at jeg skriftlig har benektet eksistensen av denne. I nevnte konkrete sak foreligger det ikke protokolltilførsel. Protokoll fra møtet i innstillingsrådet 12 november 1993 konkluderer med at alle parter slutter seg enstemmig til vedtaket i innstillingsrådet.

Til videre orientering ble det i denne saken fra èn søker fremsendt klage på tilsettingen til Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Klageinstansen fant ikke grunnlag for å kritisere saksbehandlingen ved tilsettingsvedtaket. Vedkommende har også ved flere andre anledninger oversendt klager på tilsettinger og lønnsforhandlinger til både Stortingets ombudsmann, Likestillingsombudet og Stortingets kontrollkomitè. Klageinstansene har ikke ved noen av disse anledningene funnet grunnlag for å kritisere saksbehandlingen ved departementets tilsettingsvedtak eller forhandlinger.

Forsvarsdepartementet arbeider kontinuerlig for å integrere likestillingsarbeidet i den øvrige personalpolitikken i departementet. Både departementet og tjenestemannsorganisasjonene arbeider i nært fellesskap for å fokusere på videreutvikling av likestillingsaspektet i vår organisasjon.