Skriftlig spørsmål fra Erik Solheim (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:120 (1998-99)
Innlevert: 11.01.1999
Sendt: 12.01.1999
Besvart: 20.01.1999 av utenriksminister Knut Vollebæk

Erik Solheim (SV)

Spørsmål

Erik Solheim (SV): I løpet av de siste månedene har militærjuntaen i Burma iverksatt en brutal politikk for å svekke Aung San Suu Kyi og medlemmer av hennes parti National League for Democracy (NLD) Dette er klart med å svekke opposisjonen i Burma ytterligere.
Vil utenriksministeren ta initiativ til å samle internasjonal støtte for å reagere mot militærregimet overfor en slik systematisk undertrykkelse av opposisjonen i Burma?

Begrunnelse

Militærjuntaen har tatt i bruk en systematisk forfølgelse av medlemmer av NLD og tvunget disse til å trekke seg fra partiet. I tillegg har militærjuntaen stengt en rekke partikontorer som tilhører NLD.

Denne politikk har frem til nå resultert i totalt 6000 medlemmer av NLD har trukket seg ut av partiet.

Knut Vollebæk (KrF)

Svar

Knut Vollebæk: Norge har i flere år fulgt utviklingen i Burma med stigende bekymring og har vært i fremste rekke blant de land som har kritisert myndighetene i landet. Vi har også støttet den demokratiske opposisjonen i landet over lengre tid, både politisk og gjennom en rekke konkrete tiltak. Gjennom våre ambassader og nære kontakter med burmesisk opposisjon følger vi utviklingen i Burma svært nøye. Høstens massearrestasjoner av burmesiske opposisjonelle og de stadige grove og systematiske menneskerettighetsbrudd føyer seg inn i rekken av nedslående utviklingstrekk og viser at militærregimet i Rangoon fortsatt ikke er villig til å innlede dialog med opposisjonen om hvordan landets politiske problemer skal løses.

Den pågående kampanjen for å svekke NLDs medlemsbase og partistruktur er meget bekymringsfull. Uten en fungerende landsomfattende partistruktur har Aung San Suu Kyi og NLDs øvrige ledelse begrensede muligheter til å påvirke utviklingen i Burma. Militærjuntaens aksjoner er også i strid med de forpliktelser den selv har påtatt seg som resultat av det nasjonale og internasjonale presset for demokrati i Burma.

Det må derfor reageres overfor burmesiske myndigheter. Jeg har iverksatt følgende tiltak som jeg mener er den beste måten å håndtere dagens situasjon på: For det første er ambassaden i Singapore instruert om å fremføre en norsk protest overfor burmesiske myndigheter angående kampanjen mot NLD. Videre undersøker vi om det er grunnlag for å reagere overfor de burmesiske myndighetene i samarbeid med EU, USA, Canada og andre likesinnede land. For det tredje vil ambassadene våre i ASEAN-landene forsterke det langsiktige arbeidet overfor de respektive lands myndigheter for å skape et regionalt press for en demokratisk utvikling i Burma. Endelig vil norske myndigheter intensivere kontakten med FN for aktivt å kunne utnytte de mulighetene som ligger i verdensorganisasjonen for å påvirke regimet.

Når det gjelder ensidige norske tiltak, har Regjeringen besluttet å oppfordre norsk reiselivsnæring til å avstå fra å selge turistreiser til Burma. Regjeringen oppfordrer videre norske borgere til å unngå Burma som turistmål. Burmesiske myndighetspersoner og deres familier vil ikke få utstedt transittvisa til Norge.

De nye tiltakene er innført som følge av den forverrede menneskerettighets-situasjonen i landet og kommer i tillegg til de tiltak som Norge allerede har iverksatt overfor militærregimet i Rangoon. Norge har med dette gått noe lengre enn EU i ensidige tiltak overfor Burma.

Norske firmaer har ellers i stor grad fulgt Regjeringens oppfordring om ikke å handle med Burma. Handelen med Burma viste en nedgang fra ca 10 millioner kroner i 1997 til ca. 4,4 millioner kroner i fjorårets første åtte måneder.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å øve internasjonalt press mot regimet i Burma for å fremme demokratisk utvikling i landet. Norge vil derfor videreføre støtten til den politiske opposisjonen i Burma i 1999. Denne støtten vil bl.a. bli kanalisert gjennom flere frivillige organisasjoner i Norge. Utenriksdepartementet bevilget ca. 17 millioner kroner til politiske og humanitære tiltak i 1998, og vi forventer at støtten blir videreført i år på et tilsvarende nivå.

Det har i den senere tid kommet opp spørsmål om nye initiativ for å få til en dialog mellom militærregimet og den demokratiske opposisjonen i Burma, gjennom bruk av økonomiske virkemidler og bistand. Norge har som kjent gjentatte ganger tatt opp spørsmålet om å innføre forpliktende internasjonale sanksjoner mot Burma for å tvinge militærregimet til å etterleve grunnleggende menneskerettighetsstandarder. Det har dessverre foreløpig vært liten oppslutning om slike tiltak.

Situasjonen i Burma er preget av massiv undertrykkelse av politiske og sivile rettigheter. Forslag til hvordan vi kan fremme menneskerettigheter og politisk dialog i Burma er alltid velkomne. Jeg setter derfor pris på ditt konstruktive engasjement for demokrati og utvikling i Burma.