Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til arbeids- og administrasjonsministeren

Dokument nr. 15:146 (1998-99)
Innlevert: 04.02.1999
Sendt: 04.02.1999
Besvart: 09.02.1999 av arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Personer som er under attføring og får godkjent et attføringsopplegg får merutgifter til skolepenger dekket etter faktiske utgifter. Merutgifter til nødvendige hjelpemidler, skolemateriell og utgifter direkte knyttet til skolegang er begrenset til 5000 pr. år. For noen utdanninger er dette for lite og privatøkonomien gir ikke rom for utgiftene. Ser statsråden behovet av at utgifter direkte knyttet til godkjent attføring dekkes etter regning?

Eldbjørg Løwer (V)

Svar

Eldbjørg Løwer: Personer under attføring kan ha rett til ulike stønader mens de deltar i aktive attføringstiltak. Slike stønader er regulert i forskrift om attføringsstønad av 30. september 1993.

Enkelte stønader dekker de nødvendige utgiftene knyttet til det konkrete attføringstiltaket. Dette gjelder f.eks stønad til skolepenger, fadder, daglige reiseutgifter og flytting. Andre stønader ytes etter standardsatser. Dette gjelder f.eks stønad til skolebøker/skolemateriell og stønad til dekning av boutgifter til den som må bo borte under attføringstiltaket.

Ved utformingen av de enkelte stønadene er det alltid flere ulike hensyn som spiller inn i vurderingen. Stønadene skal utformes slik at de gir en god dekning for de nødvendige merutgifter som følger av attføringstiltaket. Samtidig må stønadene ikke utformes slik at de er uforholdsmessig krevende å administrere. Stønadene må heller ikke svekke den enkeltes motivasjon til å være kostnadsbevisst på de områder der utgiftene kan reduseres.

Fram til 1993 var regelverket for attføringsstønad både svært omfattende, detaljert og til dels uoversiktlig. Reglene forutsatte skjønnsvurderinger som var tidkrevende og som innebar en risiko for ulik behandling av attføringssøkerne. Reglene var videre tungt tilgjengelige både for brukerne og administrasjonen. Ved utarbeidelsen av gjeldende forskrift om attføringsstønad ble det derfor generelt sett lagt vekt på at regelverket skulle være enklere og mer oversiktlig, enn det tidligere var. Det ble også lagt vekt på at regelverket i større grad skulle sikre hensynene til likebehandling og informasjon.

På denne bakgrunn er jeg ikke enig i at alle utgifter knyttet til gjennomføringen av attføringstiltak generelt, bør dekkes etter regning.

Når det gjelder stønad til bøker og undervisningsmateriell, er det riktig at denne ytes med en fast sats per år. Satsene er de samme som de Statens Lånekasse anvender ved beregning av tilsvarende utgifter. For skoleåret 1998-99 er satsene 5000 kr. for høgskoler/universitet og 2500 kr. for videregående skole. Ved noen få skoler godkjenner Statens Lånekasse et høyere standardbeløp.

For trygdede som på grunn av funksjonshemmingen har særlig store utgifter til bøker og undervisningsmateriell er det et viktig unntak fra regelen om standardsatser. Denne gruppen kan få de faktiske utgiftene dekket.

Ved regelen om standardsats for stønad til bøker og undervisningsmateriell, er det lagt vekt på flere forhold. For det første kan skoleelver/studenter til en viss grad velge hvor mye penger de vil bruke på bøker, ved f.eks å kjøpe brukte bøker, låne bøker på biblioteket etc. For det andre vil en ordning der utgiftene blir dekket fullt ut, uten behovsprøving, ikke fremme kostnadsbevissthet ved kjøp av bøker. Videre er det lagt vekt på at attføringssøkerne ikke er i en vesentlig annen situasjon enn andre som tar utdanning for å bedre sine muligheter til å få arbeid. Når det gjelder unntaket for trygdede som har særlig store utgifter på grunn av sin funksjonshemming, er det lagt vekt på at det for noen kan være vanskelig å kjøpe brukte bøker, låne på bibliotek etc. eller at enkelte, f.eks de med sansedefekter, kan ha behov for særskilt skolemateriell.

Ut fra disse forhold, kan jeg ikke nå se grunnlag for endring av forskriften om attføringsstønad.