Skriftlig spørsmål fra Erling Folkvord (RV) til statsministeren

Dokument nr. 15:111 (1996-97)
Innlevert: 11.04.1997
Sendt: 15.04.1997
Rette vedkommende: Justisministeren
Besvart: 23.04.1997 av justisminister Gerd-Liv Valla

Erling Folkvord (RV)

Spørsmål

Erling Folkvord (RV): "Mange enkeltpersoner blir utsatt for feilaktig eller uverdig behandling fra offentlige myndigheters side. Dagbladet beskrev 4. januar 1997 et tilfelle der en kvinne mistet sitt hjem p.g.a. saksbehandlers vanskjøtting av saken. En annen type saksforhold er beskrevet i "Rapport nr. 1 fra det skjulte Norge" som er utarbeidet av Sam O. Kjenne. Årsaken er ofte at den som utøver offentlig myndighet, neglisjerer motpartens saksframstilling og overser enkeltpersonens rettigheter, gjeldende saksbehandlingsregler eller sakkyndige uttalelser. I sum fører dette til feilavgjørelser som er ødeleggende for de som rammes.
Hva vil statsministeren foreta seg for å hindre slike overgrep som ofte begynner med feilaktige avgjørelser på lavt nivå innen offentlig administrasjon og i offentlige etater?"

Begrunnelse

Ulike avis- og TV-redaksjoners forskjellige "Vi hjelper deg"-spalter får svært mange veldokumenterte henvendelser som aldri blir offentlig omtalt. RVs stortingsgruppe får også mange henvendelser fra enkeltmennesker som er havnet i et helt urimelig uføre fordi de som utøver offentlig myndighet ikke har lagt vekt på hele sakskomplekset i den første fasen av en sak, eller fordi de ikke har vært villige til å ta hensyn til nye opplysninger som har kommet til underveis. Ofte blir det også slik at når en instans på nokså lavt nivå har tatt et standpunkt, da er det svært vanskelig for overordnede organer å endre dette. Mange etats- og administrasjonsmiljøer har et innebygd sneversyn og en "lojalitet" som gjør at formelle ankemuligheter har lite reelt innhold. Grunnleggende sett handler dette om det ideologiske menneskesyn som preger de som er myndighetsutøvere. Er de innstilt på å være befolkningens tjenere og ivaretakere av de rettighetene som de små i samfunnet har, eller har de etterhvert tilegnet seg en holdning der de som er små blir betraktet som brysomme problemer, istedetfor som personer med rettigheter.
Slik negativ praksis og slike negative holdninger kan ikke utryddes ved å utvide det offentlige byråkratiet eller opprette stadig nye ombudsordninger av en eller annen variant. Det som trengs er bl.a. at eksempler som forteller hva som var gjort feil og hvordan det skal gjøres riktig, blir trukket fram på en synlig og hørbar måte. Det kan skje hvis en uavhengig instans får anledning til å overprøve det som hevdes å være feilaktige avgjørelser i en etat/administrasjon før saken går videre til etatens/administrasjonens vanlige klageinstanser. Skal dette ha noen mening, må det skje på en ubyråkratisk måte, og formålet må være å rette opp feil i saksbehandlingen før feilen er "sementert" ved at det har gått prestisje i saken.
En metode for å prøve ut dette, kan være å opprette en uavhengig og nøytral etterprøvingsinstans som har nødvendig juridisk kompetanse og har anledning til å skaffe seg erfaring/kompetanse fra berørte saksfelt, og så la denne instansen få myndighet til å etterprøve påklagde avgjørelser og anbefale at den første instansen omgjør et feilaktig vedtak før saken går videre til etatens egne klageorganer. Dette betyr ikke å oppheve noen av de organer som har ordinær klagebehandling, men det kan tenkes at en slik ordning fører til at flere saker blir løst raskt og på lavt nivå, uten tids- og ressurskrevende klagebehandling, og uten at det offentlige senere påføres store erstatningsomkostninger. (Jfr. f.eks. Liland-saken). Det er en forutsetning at denne etterprøvingsinstansen skal ha kort saksbehandlingstid. Det vil bety at det er visse typer større sakskomplekser den ikke kan ta opp. Men i forholdsvis enkle saker som handler om byråkratiets mer hverdagslige overkjøring av enkeltmennesket, kan dette være en hensiktsmessig ordning.
For å vinne erfaring, kan en slik ordning iverksettes for en eller noen etater/administrasjoner. Er statsministeren villig til å prøve ut en såpass utradisjonell metode for å redusere antallet tilfeller der den lille kvinne og mann blir overkjørt av offentlig byråkrati?

Gerd-Liv Valla (A)

Svar

Gerd-Liv Valla: Det er svært viktig at saker som angår enkeltpersoner blir korrekt behandlet i forvaltningen. Like viktig er det at de som oppsøker offentlige kontorer blir behandlet med respekt.

Hvilke tiltak som er best egnet til sikre å en korrekt og hensynsfull saksbehandling i den offentlige forvaltning, vil til en viss grad variere fra sektor til sektor. Utgangspunktet for alle forvaltningsorganers saksbehandling er imidlertid felles, idet samtlige offentlige organer plikter etterleve forvaltningslovens grunnleggende regler om behandlingsmåten i forvaltningssaker. For sikre at forvaltningslovens regler blir fulgt, må vi legge stor vekt på å rekruttere kompetente saksbehandlere til den offentlige forvaltning, og vi må sørge for at disse får tilstrekkelig intern opplæring og veiledning. Forvaltningens etatsledere har et klart ansvar for å organisere en hensiktsmessig saksbehandling, og for å kontrollere at den gjennomføres på en forsvarlig måte.

Forvaltningsloven gir klagerett til overordnet forvaltningsorgan når det gjelder enkeltvedtak. Klageorganene skal i utgangspunktet vurdere både om saksbehandlingen i førsteinstansen har vært tilfredsstillende, og om den avgjørelsen som er fattet er riktig. Det tilligger også Sivilombudsmannen og de øvrige ombudene å føre kontroll med forvaltningens saksbehandling. En sak kan videre bringes inn for domstolene.

Det vil alltid være rom for å bedre kvaliteten på forvaltningens saksbehandling. Hvilke tiltak som til enhver tid er hensiktsmessige i denne sammenheng, må vurderes i forhold til det enkelte saksområde og den enkelte virksomhet.

I sin nærmere begrunnelse foreslår representanten Folkvord konkret å opprette en uavhengig og nøytral etterprøvingsinstans til å etterprøve påklagede avgjørelser i en eller flere etater/administrasjoner og anbefale at førsteinstansen omgjør et feilaktig vedtak før saken går videre til etatens ordinære klageorganer.

Forslaget reiser en rekke praktiske og juridiske spørsmål og jeg er sterkt i tvil om et slikt tiltak vil være det best egnede for forbedre saksbehandlingen i den offentlige forvaltningen. Den løpende opplæringsvirksomheten i offentlig sektor har for øvrig som et av sine formål å sikre bevisstgjøring i forhold til de viktige spørsmål knyttet til enkeltmenneskets rettssikkerhet.