Skriftlig spørsmål fra Hallgeir H. Langeland (SV) til utviklings- og menneskerettighetsministeren

Dokument nr. 15:196 (1998-99)
Innlevert: 08.03.1999
Sendt: 08.03.1999
Besvart: 16.03.1999 av utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Hallgeir H. Langeland (SV)

Spørsmål

Hallgeir H. Langeland (SV): Politiet i Stavanger skal behandle anmeldelsene fra chilenere som er bosatt i Norge, og som på ulike måter har vært utsatt for Pinochets undertrykkende og diktatoriske regime. Imidlertid virker det som om sakene avventes med tanke på utviklingen i England. Hva gjør statsråden for å sikre at Norge aktivt bidrar til at Pinochet blir stilt til ansvar for sine handlinger, evt hva blir gjort for å få satt fri de mange politiske fangene Chile har i dag ?

Hilde Frafjord Johnson (KrF)

Svar

Hilde Frafjord Johnson: Chiles tidligere diktator Augusto Pinochet ble arrestert i England på begjæring av den spanske påtalemyndighet 16. oktober i fjor. Pinochet er begjært utlevert til Spania og denne utleveringsbegjæringen er fortsatt til behandling i det britiske rettsvesen. Lovlordene i Overhuset skal avsi en ny kjennelse etter at den første ble opphevet som følge av inhabilitet. Både Storbritannia og Spania er parter i den europeiske utleveringskonvensjon av 13. desember 1957, og det er denne konvensjonen som danner det rettslige grunnlag for behandlingen av utleveringssaken.



Det er i samsvar med statspraksis innenfor Europarådssystemet at tredjestater ikke intervenerer i en pågående behandling av utleveringssaker. Denne praksisen støtter seg på såvel hensynet til rettsvesenets uavhengighet som respekt for andre staters suverenitet. Heller ikke den britiske eller den spanske regjering har gitt uttrykk for noen bestemt holdning i forbindelse med utleveringsbegjæringen, men nøyd seg med å vise til at saken er under behandling i rettsvesenet. Det er den spanske påtalemyndighet som har fremmet den begjæring som nå er til behandling i det britiske rettsvesen. På denne bakgrunn finner ikke Regjeringen å ville fravike den nevnte praksis.

Som representanten Langeland nevner i sitt spørsmål, blir anmeldelser av Pinochet som er innlevert fra chilenere i Norge behandlet av politiet i Stavanger og Rogaland Statsadvokatembete. Det er i Norge bred politisk enighet om og lang tradisjon for at påtalemyndigheten utøver sine funksjoner uten innblanding fra politiske myndigheter. Jeg finner det av den grunn ikke riktig å kommentere enkeltsaker som påtalemyndigheten har til vurdering.



Når dette er sagt vil jeg tilføye at det ikke bør herske tvil om at Regjeringen er opptatt av å styrke mulighetene for straffeforfølgning av personer som gjør seg skyldige i den typen handlinger Pinochet er tiltalt for. Norge fordømte klart Pinochets blodige kupp mot den demokratisk valgte regjeringen i 1973 og det påfølgende terrorregimet som med sine massive brudd på menneskerettighetene og humanitær rett kostet flere tusen mennesker livet. Det sterke norske engasjement under opprettelsen av den nye permanente internasjonale straffedomstolen under Roma-konferansen sist sommer er et utslag av ønsket om å styrke mulighetene for straffeforfølgning av dem som gjør seg skyldige i de alvorligste brudd på internasjonal humanitær rett. Det samme gjelder vårt engasjement for etableringen av og virksomheten til de to tribunalene for Rwanda og det tidligere Jugoslavia. Når den permanente internasjonale straffedomstolen trer i funksjon vil adgangen til å straffeforfølge personer som anklages for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten samt alvorlige krigsforbrytelser bli vesentlig utvidet.

Når det gjelder den del av spørsmålet som omhandler politiske fanger i dagens Chile, anerkjenner ingen av de sentrale menneskerettighets-organisasjonene personer dømt for politisk motiverte lovstridige handlinger begått etter Pinochets avgang i 1990 som politiske fanger. Deres aktiviteter er rettet mot dagens demokratisk valgte regjering, og dette gjør dem ikke til politiske fanger i de sentrale MR-organisasjonenes øyne.

President Aylwin (1990 - 1994) løslot i sin regjeringsperiode alle politiske fanger som på det tidspunkt satt i chilenske fengsler. Dette gjaldt til sammen mer enn 300 mennesker. Mange av disse fikk sin straff omgjort til eksil i utlandet, andre ble benådet.

Det var imidlertid en rekke personer som i denne tiden var tiltalt for politisk motiverte handlinger begått i diktaturtiden, men som av ulike grunner ikke hadde fått saken sin pådømt. Disse mistet muligheten til å få sin sak avsluttet, nettopp fordi de fysisk ikke befant seg i fengsel. Vi er i dag kjent med slike tilfeller - personer som etter Aylwins amnesti i 1990 er dømt for politisk motiverte handlinger begått før Pinochets avgang, og som ikke har sonet sin dom ferdig.

Disse fangenes situasjon følges tett av sentrale chilenske menneskerettighetsorganisasjoner som f.eks. FASIC. Norske myndigheter har nær kontakt med og støtter aktivt flere av disse organisasjonene, i tillegg til at Norge følger opp enkeltsaker overfor chilenske myndigheter i de tilfeller der dette er naturlig. Etter Regjeringens syn spiller de chilenske menneskerettighetsorganisasjonene en viktig rolle for konsolidering av det chilenske demokratiet, på samme måte som de i sin tid gjorde en viktig innsats for avskaffelsen av diktaturet.

Det finnes i chilenske fengsler i dag en rekke innsatte som selv betrakter seg som politiske fanger. Den revolusjonære grupperingen Frente Patriotico de Manuel Rodriguez har utarbeidet en liste med navn på 91 chilenske "politiske fanger". Denne listen er lagt ut på internett. Samtlige av personene på denne listen er dømt for lovbrudd begått etter 1990, og ingen av disse har fått anerkjent en status som politiske fanger eller fått medhold i sitt syn fra noen av de politisk uavhengige chilenske MR- organisasjonene.