Begrunnelse

Arbeidsledighet er sløsing med ressurser. Mange ledige har kompetanse som aldri blir prøvd. De blir ikke gitt en mulighet til å prøve seg i et arbeidsforhold. Vi vet at dette særlig rammer flyktninger og innvandrere, men i tillegg rammer dette også yrkeshemmede, unge uten praktisk erfaring og godt voksne som blir ledige. Når det gjelder personer med yrkeshemming og som har gjennomgått godkjent attføringsopplegg, har mange av dem også problemer med å komme i arbeid.
Blant disse kan det være personer som innehar kompetanse som offentlig sektor har stor bruk for. Spesielt fordi de både innehar faglig kompetanse og livserfaring som i kombinasjon kan være til uvurderlig nytte både i statlig og kommunal sektor. Mange av disse menneskene har egne erfaringer med hvordan lovverk og forskrifter fungerer og med hensiktsmessighet og brukervennlighet i organisering av tjenester og rettigheter fungerer, og ville derfor kunne bidra sterkt i de samordningsbestrebelser som nå gjøres for å vektlegge helheten i tjenestene og se på tvers av sektorer.
I stillinger i direkte tilknytning til tjenesteytingen i kommuner eller statlige etater, kan den spesielle livserfaring disse personene innehar kombinert med fagkunnskaper være en kompetanse som etatene trenger. Men mange steder oppleves det vanskelig å ansette personer som ikke er helt unge eller som en frykter ikke skal klare jobben på grunn av helseproblemer.
Tilretteleggingen mangler, og kompetanse blir gående ubrukt. For den enkelte som har gjennomgått attføring oppleves dette meningsløst og de låses fast i en trygde/sosialhjelpsituasjon på tross av at de har kompetanse og arbeidsevne.
Den økte uføretrygdingen og de store utgiftene til sosialhjelp tilsier at det også ville være lønnsomt for samfunnet å sette mer ressurser inn på å få folk inn i jobb enn tilfellet er nå.
En mulig løsning kunne være å utvide bruken av praksisplasser slik at det ville være mulig både for arbeidsgivere og for den arbeidsledige å få testet ut sine muligheter.