Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til arbeids- og administrasjonsministeren

Dokument nr. 15:277 (1998-99)
Innlevert: 10.05.1999
Sendt: 10.05.1999
Besvart: 19.05.1999 av arbeids- og administrasjonsminister Laila Dåvøy

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Mange ledige har kompetanse som aldri blir prøvd. Personer med yrkeshemming som har gjennomgått godkjent attføringsopplegg, får ikke jobb. Her finnes kompetanse som både offentlig og privat sektor har stor bruk for. Økt uføretrygding og store utgifter til sosialhjelp tilsier at det ville være lønnsomt for samfunnet å sette mer ressurser inn på å få folk inn i jobb.
Ser statsråden det som aktuelt å utvide ordningen med praksisplasser slik at flere ledige kan få prøve ut sin kompetanse?

Begrunnelse

Arbeidsledighet er sløsing med ressurser. Mange ledige har kompetanse som aldri blir prøvd. De blir ikke gitt en mulighet til å prøve seg i et arbeidsforhold. Vi vet at dette særlig rammer flyktninger og innvandrere, men i tillegg rammer dette også yrkeshemmede, unge uten praktisk erfaring og godt voksne som blir ledige. Når det gjelder personer med yrkeshemming og som har gjennomgått godkjent attføringsopplegg, har mange av dem også problemer med å komme i arbeid.
Blant disse kan det være personer som innehar kompetanse som offentlig sektor har stor bruk for. Spesielt fordi de både innehar faglig kompetanse og livserfaring som i kombinasjon kan være til uvurderlig nytte både i statlig og kommunal sektor. Mange av disse menneskene har egne erfaringer med hvordan lovverk og forskrifter fungerer og med hensiktsmessighet og brukervennlighet i organisering av tjenester og rettigheter fungerer, og ville derfor kunne bidra sterkt i de samordningsbestrebelser som nå gjøres for å vektlegge helheten i tjenestene og se på tvers av sektorer.
I stillinger i direkte tilknytning til tjenesteytingen i kommuner eller statlige etater, kan den spesielle livserfaring disse personene innehar kombinert med fagkunnskaper være en kompetanse som etatene trenger. Men mange steder oppleves det vanskelig å ansette personer som ikke er helt unge eller som en frykter ikke skal klare jobben på grunn av helseproblemer.
Tilretteleggingen mangler, og kompetanse blir gående ubrukt. For den enkelte som har gjennomgått attføring oppleves dette meningsløst og de låses fast i en trygde/sosialhjelpsituasjon på tross av at de har kompetanse og arbeidsevne.
Den økte uføretrygdingen og de store utgiftene til sosialhjelp tilsier at det også ville være lønnsomt for samfunnet å sette mer ressurser inn på å få folk inn i jobb enn tilfellet er nå.
En mulig løsning kunne være å utvide bruken av praksisplasser slik at det ville være mulig både for arbeidsgivere og for den arbeidsledige å få testet ut sine muligheter.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: Jeg forstår det slik at du er opptatt av at arbeidsledige og yrkeshemmede arbeidssøkere skal få erfaring fra arbeidslivet som kan øke mulighetene deres for å komme i ordinært arbeid. En slik tanke ligger nettopp bak innretningen av arbeidsmarkedstiltakene. Det brede spekteret av tiltak med praksisplasser, opplæringstiltak og ulike arbeidstreningstiltak styrker deltakernes muligheter på arbeidsmarkedet.

Praksisplasser er bare ett av flere tiltak. Praksisplasstiltaket retter seg mot nykommere på arbeidsmarkedet, herunder ledige under 20 år, og langtidsledige som mangler tilstrekkelige kvalifikasjoner og som har behov for opplæring og tilrettelagt arbeidstrening.

For prioriterte grupper som ungdom, langtidsledige og innvandrere seg jeg det som viktig at hele spekteret av tiltak blir benyttet, og vi vurderer derfor tiltaksnivået i en totalsammenheng. Det er arbeidskontorene som avgjør hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige for den enkelte arbeidssøker.

Jeg forstår av spørsmålet ditt at du særlig er bekymret for yrkeshemmede som blir gående ledig etter endt attføring. Arbeidsmarkedsetaten disponerer et vidt spekter av tilbud også for denne gruppen. Tilbudene omfatter ulike typer tiltak som gir arbeidstrening både i offentlig og privat sektor samt i egne skjermede enheter.

Lønnstilskuddsordningen for yrkeshemmede er et formidlingstiltak som særlig blir brukt av personer som er ferdig attførte. Lønnstilskudd skal bidra til å motivere arbeidsgivere til å ta inn yrkeshemmede i ordinært arbeidsliv på vanlige lønns- og arbeidsvilkår og på den måten får deltakerne nødvendig praksis og arbeidstrening. Dette tiltaket kan ses i sammenheng med bruk av attføringspenger under hospitering i ordinært arbeidsliv. Dette er ordninger som i første kvartal 1999 i gjennomsnitt omfattet i overkant av 6 000 personer.

Tallet på yrkeshemmede som er i tiltak har vært økende og ligger hittil i år på noe over 43 000 personer sammenliknet med i underkant av 41 000 personer i 1998.

Det er min vurdering at arbeidsmarkedspolitikken har lykkes og gitt gode resultater. Norge har en rekordhøy yrkesdeltakelse og lav ledighet. Langtidsledigheten har gått betydelig ned de siste årene og er nå lavere enn noen gang før på 1990-tallet.

Yrkeshemmede har også dratt nytte av den gunstige situasjonen på arbeidsmarkedet. Halvparten av alle yrkeshemmede går fra tiltak til aktive løsninger. Andelen yrkeshemmede som blir formidlet til arbeid etter endt attføring har økt og lå i 1998 om lag 7 prosentpoeng over nivået for 1995.

Det vil være personer som har gjennomført et attføringsopplegg uten å ha mulighet til å komme i ordinært arbeid. Attføring innebærer også å avklare arbeidsevnen til personer med usikre utsikter på arbeidsmarkedet. Derfor vil det være yrkeshemmede som etter endt attføring ender opp med uførepensjon.

Alt i alt vurderer jeg det slik at vi har et tilfredsstillende tiltaksspekter både for ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere.